Tanker om teksten ”Tormod Kolbrunarskald

døyr”
Skrevet av Maiken, FO1A

Jeg må innrømme at jeg ikke har lest Snorres ”Heimskringla” fra perm til perm. Riktignok
gjorde jeg en gang et forsøk på akkurat dette, men etter omtrent førti sider med ”han var sønn
til... sønn av... sønn av... som kom fra...”var jeg lut lei hele greiene. Derfor har jeg ikke anelse
om hva som har skjedd utover dette lille utdraget som jeg har fått utdelt.

Forresten, du har kanskje ikke lest utdraget du, engang? Jeg får vel gi et kort handligsreferat
for de uopplyste: ”Tormod Kolbrunarskald døyr” er en tekst tatt ut fra Snorres
”Heimskringla”. Tormod Kolbrunarskald er hovedpersonen, som har blitt skadet i et slag. Han
sloss på kongens side. I det slaget som følger, står han bare på sidelinja og ser på, men han får
en pil i brystet, nært hjertet, siden krig gjerne ikke er en tilskuer-sport. Han går da bort fra
slaget og til noen hus, der han møter en mann; Kimbe, som han hogger handa av. Han møter
ei legekone som prøver å hjelpe ham, men når hun ikke får ut pila, prøver han sjøl; han tar
tanga og river ut pilspissen – og en bit av hjertet sitt.

Som du sikkert skjønner av slutten, er Tormod en skikkelig barsking, og dessuten overmåte

stolt; hvorfor ellers skulle han hogge handa av Kimbe, en fyr som fornermer kameratene
hans? Det er jo så klart mulig at han bare hadde en dårlig dag akkurat den dagen, forståelig
nok, egentlig, men for mine moderne øyne virker det jo ganske ekstremt å hogge handa av
noen for å få frem et poeng; at Kimbe heller ikke klarte å la være å bære seg hvis han hadde et
sår. Kimbe framstilles forresten som en snik; han vil at Tormod skal gi ham en gullring for at
han skal gjemme ham for bøndene. Før det sier han at han var med bøndene, noe jeg tar til å
mene at han var på motsatt side av Tormod, noe som høres ut som om han forreder folkene
sine. Han sier også at han sloss på den siden som han trodde skulle vinne. Det får ingen
konsekvenser for Tormod at han nettopp har hogget av handa til en fyr, heller, så det var vel
helt greit. Det er mulig de som sitter der og ser på, tenker at det er best å ikke yppe med en kar
som har et nakent, blodig sverd i handa.

At Tormod hogger av Kimbe handa er beskrevet i et veldig nykternt språk, typisk for saga-
stilen, som får det til å virke ut som om Kimbe bare er en irriterende flue som Tormod blir
kvitt. Slike underdrivelser brukes flere steder i teksten, blandt annet i begynnelsen: ”Da
kongen var fallen og det var på det villaste med slossinga, fall kongsmennene den eine ved
sida av den andre.” Setningen gir meg inntrygg at det var en slags domino-lignende effekt
som gikk for seg i slaget; først falt kongen, så falt kongsmennene én etter en, på rad og rekke.
Når han går inn i stua med sårede, der det sitter mange menn som ble skadde i slaget, er
språket på samme måte; at de er ille såret er bare såvidt nevnt, og det står videre at de sitter og
prater om hvem som var tøffest i slaget, og hva de så, noe som gir et inntrykk av at de sitter
og skravler og hygger seg, og ikke at de bærer seg av smerte og er hardt sårede, alle som én.
På slutten finner jeg et annet eksempel; når det er snakk om hjerterøtter og tenger og
pilespisser. Det blir veldig klinisk, og man får en slags avstand til handlingen, for vi ser ingen
ordentlig reaksjon på at Tormod nettopp har rykket ut en bit av sitt eget hjerte, noe jeg
forøvrig finner utrolig kvalmt.

I dag leser vi gjerne historier for å drømme oss bort litt, jeg vet ikke om folk på Snorres tid
gjorde det, men jeg vil tro de fortalte historier om disse tingene i allefall. I sagaene er det på
en måte ikke så ille med de skadene, på én måte; sagaene underdriver, og på samme måte som
en godt beskrevet verden av fantasi lar en drømme seg bort i dag, lot kanskje sagaene de som
kunne lese dem, og de som fortalte og hørte om dem, drømme seg litt bort.

Tormod er en skald; med et navn som Kolbrunarskald er det ganske soleklart, derfor lager han
kvad i hytt og pine, flest når folk spør om han er syk, men også et når den døde kongen har
blitt fornermet. Han har en voldsom respekt for kongen, og vil nødig gi fra seg gullringen som
han har fått av ham, og i allefall ikke til Kimbe, som ”var med dei som hadde best
lykke.””mista har eg no det som meir er.” sier han om ringen, utfra det forstår jeg at ringen er
det siste han har igjen i livet, og når han gir den bort bare til legekona som prøver å hjelpe
ham, rett før han dør, vil jeg påstå at dette er et bittelite frampek.

Mannsbildet som vi ser i denne teksten er jo typisk for vikingetida: mannen skulle være barsk
og tøff og smerte var ingenting for ham, som Kimbe sier: ” Det er fælt kor ille dei læt her inne
med uling og gaulig. Det er stor skam at kraftige mannfolk ikkje skal tole såra sine, og det kan
gjerne vere at kongens menn har gått mannele fram, men dei bærer såra sine som stakkarar.”
Nå var vel ikke Kimbe spesielt bedre sjøl, men det var slik mennene helst skulle være i
vikingetida, får jeg inntrykk av. Tormod går jo ikke og bærer seg, han fremstår i et godt lys
ved siden av alle disse sytepavene; han går jo rundt med ei pil omtrent i hjertet og dikter dikt
på stående fot! Dette har nok forandret seg en del; blandt annet har vi jo ikke lengre skalder,
og skrive- og diktekunsten er ikke bare for de priviligerte få lengre,og ikke heller trenger
dikteren å være med på blodige slag lengre.

I vikingtida var det mennene som skulle ut i krig, og da mener jeg alle mennene; i teksten ser
jeg at både yrkessoldater (vel... ”kongsmenn”), bønder og diktere var med i slaget på
Stiklestad, ja til og med kongen var med i slaget; han døde jo der. I dag ville det ikke vært
slik. I dag er det bare de som er med i militæret som blir kalt inn dersom det ble krig i landet.
Dessuten ville det ikke bare være menn; mest menn, sannsynligvis, siden militærtjeneste kun
er frivillig for kvinner.
I stova der de steller sårede, er det bare kvinner som steller sår. Hadde det vært i dag, ville det
nok vært en del mannlige sykepleiere, og leger, men de hadde de vel ikke på samme måte som
vi, i vikingtida, tror jeg. I vikingetida var det skam forbudet med det hvis en mann visste mye
om urter og legekunst, som var nært forbundet med seidkunst, sånn som jeg har forstått det,
og seidkunst var en kunst for kvinner. I dag er det like akseptert for både kvinner og menn å
være trollkyndige, og det samme for å være lege.

Tilbake til Tormod. Som jeg sa fremstilles han i et godt lys ved siden av mennene som bærer
seg fordi de er såret, og når han går videre til syke-stova, setter han seg der utenfor og venter
på at noen skal komme å hjelpe ham. Han spør ikke om hjelp selv, nei han er jo en
mannemann fra vikingetida, og kjefter på (les: deklamerer et dikt til) en som spør om han
trenger hjelp, noe jeg synes høres utrolig dumt ut, men som kanskje virket fornuftig på den
tiden, jeg vet ikke. En mer moderne Tormod ville ha kommet seg rett inn til sykestua, og til
lege, og det ville ikke bli sett på som kult hvis han ikke gjorde det.

Maiken, FO2A