Sty + lydteknologi = musikk?

Andreas Bergsland
Vren 2008 er det 60 r siden den skalte konkrete musikken (Musique Concrte) s
dagens lys en musikkform som representerte et av de aller frste systematiske
forsk p utforske et musikalsk uttrykk ved hjelp av moderne elektronisk
lydteknologi. I dagens mediesamfunn er det meste av musikken vi omgir oss med
laget ved hjelp av elektronikk og datateknologi. Sett i dette lyset kan man derfor
hevde at den konkrete musikken representerte en av de strste musikalske
omveltningene i det forrige rhundre. Selv om denne musikkformen i dag er relativt
lite kjent har den likevel indirekte pvirket generasjoner av musikere og lyttere, og det
kan derfor vre p sin plass rette et skelys p den i anledning jubileet.
Den konkrete musikken er frst og fremst knyttet til Pierre Schaeffer (1910
1995), en teknisk utdannet hobbycellist fra Nancy i det nord-stlige Frankrike. P
1930-tallet fikk Schaeffer innpass i fransk radio (RF), der han i lpet av de neste
tirene skulle bygge opp et lydstudio. Schaeffer har i dagboka si tidfestet hendelsen
som ga ham spiren til utvikle den konkrete musikken. I nedtegnelsene fra april 1948
skriver han at da han en dag skulle ta opp lyden av en liten klokke eller bjelle, kom
han i skade for starte opptaket litt for seint. Uten det karakteristiske anslaget fikk
opptaket av klokka en helt annen karakter og minnet Schaeffer om en obo. Dette fikk
ham til innse at manipulasjon av lyd ved hjelp av lydteknologi kunne medvirke til at
lydopplevelsen ble dreid bort fra lydens opprinnelige opphav og mot de mer abstrakte
kvalitetene til lyden. Den konkrete musikken, skriver Schaeffer, ble derfor unnfanget
gjennom denne episoden.
I rene fra 1948 og fremover fortsatte Schaeffer ufortrdent sitt arbeid med
utvikle dette nye uttrykket samtidig som han skte utforme et teoretisk fundament
for den konkrete musikken. Schaeffer var sterkt inspirert av tenkningen til
komponister som Edgar Varse og Luigi Russolo som tok til orde for en utvidelse av
det musikalske sprket til ogs inkludere sty. Ved hjelp av en mikrofon, en
opptaker og svrt primitivt studioutstyr komponerte Schaeffer og kompanjongen hans
gjennom de frste rene, Pierre Henry, stykker der man kunne hre et vidt spekter av
lyder man tidligere hadde betraktet som umusikalske prustende damplokomotiv,
klunkende kasseroller og knirkende drer. Sett i ettertid er det kanskje denne
koblingen mellom det inkludere sty i det musikalske sprket og utnytte
mulighetene til transformere lyd ved hjelp av teknologi som plasserer Schaeffer
blant de viktigste musikalske personlighetene p 1900-tallet.
I motsetning til andre tidligere og samtidige eksperiment med lydteknologi i
musikkens tjeneste maktet Schaeffer i lpet av noen f r plassere den konkrete
musikken p verdenskartet. Mange av datidens mest betydningsfulle europeiske
komponister kom til Schaeffers studio i Paris for prve ut de nye kompositoriske
mulighetene Stockhausen, Boulez, Messiaen, Varse og Xenakis var noen av de
mest kjente. Boulez skulle imidlertid markere seg som en av den konkrete musikkens
fremste kritikere, mens Stockhausen og den tyske elektroniske musikken han etter
hvert skulle bli den fremste representant for, p mange mter representerte et
diametralt motsatt musikksyn.
Selv om polemikken mellom forkjempere for henholdsvis den konkrete og den
elektroniske musikken avdekte skarpe motsetninger, ble det kun etter f r gjort
innrmmelser i begge leire. Schaeffer s at begge musikkformene hadde et
eksperimentelt tilsnitt og bruken av ny lydteknologi som fellestrekk, og Stockhausen

begynte etter hvert komponere med konkrete lyder. Rundt om i verden valgte man
ogs la vre velge side og heller trekke det beste fra hver av de to retningene.
Resultatet ble etablering av en hel rekke studio rundt om i verden i lpet av 1950- og
60-tallet, fra Buenos Aires til Tokyo, og musikken som ble produsert her trakk veksler
p begge retninger. Ogs i Norden lot man seg inspirere, og komponister som Arne
Nordheim skulle etter hvert gjre bruk av mange av den konkrete og elektroniske
musikkens teknikker og uttrykksmidler.
Det var imidlertid ikke bare serise kunstmusikkomponister som lot seg
pvirke av den konkrete musikkens eksperimenter. I sken etter nye impulser
orienterte flere av 60-tallets strste musikalske stjerner seg mot den eksperimentelle
kunstmusikkens bruk av lydteknologi. I lpet av 60-tallet tok artister som The Beatles,
Jimi Hendrix, Pink Floyd og The Beach Boys i bruk mange av
manipulasjonsteknikkene som Schaeffer hadde vrt en pioner i utforske. Dermed
ble repeterende bndslyfer, lyder spilt baklengs eller med endret hastighet og bruken
av andre lydkilder enn musikkinstrument med ett noe som popmusikkens store
lytterskarer ble eksponert for. Noen pop-grupper gikk enda lenger og innledet
samarbeid med de eksperimentelle komponistene. Pierre Henry har flere ganger vrt
involvert i prosjekt med pop- eller rocketilsnitt, og den dag i dag betrakter mange
Henry som tekno-musikkens bestefar.
Nr den konkrete musikken i disse dager fyller 60 r er det i et
musikklandskap der kun et lite ftall er seg bevisst arven etter Schaeffer og Henry.
Enkelte av disse har likevel markert seg i offentligheten. Den oslobaserte
komponisten Natasha Barrett ble i 2006 tildelt den prestisjetunge Nordisk Rds
Musikkpris med en komposisjon som befinner seg innenfor en tradisjon som direkte
kan spores tilbake til den konkrete musikken. For majoriteten av musikklyttere som i
dag eksponeres for en populrmusikk som er overstrdd med styende lydsamples og
elektronisk manipulerte lyder kan det likevel vre interessant merke seg at disse
trekkene reflekterer en mte tenke og lage musikk p som kan spores tilbake til
Schaeffers utilsiktede avklipping av en klokkelyd for 60 r siden.