Last Exit to Brooklyn

På slutten av ”Last Exit to Brooklyn”, var jeg frustrert og ganske rasende. En god film som tar opp
brutale og urettferdige historier kan ha en slik innvirkning på meg, men jeg følte meg mer snytt på
slutten av denne filmen, som om den ikke fortalte alt som er å fortelle.
Basert på den kontroversielle boken med samme navn fra 1964, handler filmen om tragiske
skjebner og alt det brutale og urettferdige de gjør og blir utsatt for. Den vil derimot ikke gå inn på
hvorfor de gjør det de gjør eller hvordan de blir påvirket av det som skjer med dem. Det er noen veldig
interessante skjebner der, men filmen har rett og slett ikke lyst til å fortelle om dem.

Handlingen finner sted under en streik i 1950-årene i slummen i Brooklyn der en guttegjeng,
ledet av Vinnie (Peter Dobson), livnærer seg ved å få sexy Tralala (Jennifer Jason Leigh), til å lokke menn
ned til havna og late som om hun skal suge dem før de blir slått ned og ranet av Vinnie og gjengen. På et
tidspunkt slår ikke Vinnie til fordi han synes det er gøy å se Tralala bli tvunget til å utføre oralsex på en
seiler. Etter dette drar Tralala til Manhattan og finner ut at det er mer penger i å forføre offiserer. Hun
fremstår som en prostituert, selv om det er rom for tvil og muligheten til å unnskylde henne som bare
en opportunist.
Harry er streikeleder som har hemmelige fantasier om unge menn, og med pengene han har
tilgang på fra streikekassa, beiler han en ung feminin mann som han møter på en fest arrangert av
transvestitter.
Streiken binder flere historier sammen. Big Joe (Burt Young) er en arbeider som sjokkert innser
at datteren hans på 22 (en ung og frodig Ricki Lake) ikke er jomfru lenger, men faktisk gravid i syvende
måned. Han ønsker å banke opp unggutten som ”må ha voldtatt” datteren sin, men arrangerer i stedet
bryllup.

Det er flere tragiske skjebner i filmen som for meg blir utilfredsstillende. Ta den homofile
mannen som er forelsket i Vinnie. Han blir først trakassert av pøbelgjengen og får en kniv kastet i foten
sin, som fører til en nedverdigende scene der det blir avslørt at han går med en dameblondetruse forran
moren og en sint eldre bror. Broren blir rasende og river i stykker alle dameklærne han har funnet på
rommet hans, før han ber den feminine broren, som han synes er et avskyelig kryp, om å dø.
En svært ubehagelig scene, men også veldig sterk og interessant. Det er en kraftig konflikt
mellom den dominerende broren som hater sin yngre bror, og en mor som havner imellom dem. Jeg var
på dette tidspunktet interessert i hva som kom til å skje og hvordan konflikten utviklet seg. Noen scener
etterpå, etter mye melodrama, blir den feminine broren brått påkjørt og drept ved en tilfeldighet. Jeg
satt med vantro i blikket og så kroppen bli slengt flere meter opp i luften mens den gjorde salto etter
salto, for å til slutt å lande på veien blodig og død.
Jeg begynte å lure på hva filmen prøvde å si dette? At fæle og tilfeldige ting kan skje med hvem
som helst når som helst? At verden i filmen er mørk og utilgivende? Filmen formidler helt klart en mørt
og utilgivende verden, men hvis denne brå døden er noe som skal gå inn på oss, hvorfor glemmes den
etterpå at som om den ikke har skjedd i det hele tatt? Ingen i filmen nevner det noen gang senere, ikke
en gang hans nærmeste venner, og vi får ikke vite noe mer om broren eller moren. Det virker poengløst
å sette opp en historie og en konflikt for så bare å forlate den. Det føles feigt og utilfredsstillende.
Det er flere bra begynnelser som skaper interesse. Den overkarikerte homsen Georgie-boy,
Tralalas utrolige egenskap til å trollbinde en mann på 10 sekunder og en ung gutts desperasjon for å få
en moped slik at han kan imponere Tralala. Men det føles ikke som om historiene fortalt ferdige, og det
virker som om det mest tabubelagte og interessante med dem hoppes over, for heller å avsluttet med
uventede og brutale hendelse som skal fremkalle en følelsesmessig reaksjon. I en verden der
grusomheter skjer uten mening og uten å si noe, og der folk er brutale bare fordi, uten at det er
interessant, mister historien sin tiltrekningskraft på meg.
Leigh gjør en heltemodig innsats, og klarer å formidle en del av menneskeligheten som ligger i
historien. Det virker som om regissør Uli Edel ikke er interessert i historiene selv, men Leigh klarer å få
frem en troverdig kjeltring, svært oppriktig i all sin uoppriktighet. Mot slutten mister karakteren hennes
likevel troverdighet når hun umotivert og uten forklaring gjør noe som jeg bare kan beskrive som
psykotisk. Man kan selvfølgelig argumentere med at psykotiske karakterer er kaotiske, men det hun gjør
virker meningsløst i forhold til hvordan historien hennes utviklet seg i resten av filmen. Det var
sjokkerende, men på en måte som dro meg ut av filmen.
Edel klarer ikke å overbevise meg om at han prøver å gjøre noe mer enn å være sadistisk mot
karakterene, og uten den riktige oppbygningen faller det gjennom. Samtidig virker det som om han
prøver å unnskylde det med upassende oversentimentalitet og malplassert medlidenhet.

Slutten på filmen slo meg som en av de mest falske og utilfredsstillende jeg har sett på lenge.
Etter en forferdelig gruppevoldtektscene går det over til en hyggelig morgenstemning der Big Joe endelig
godtar svigersønnen sin. Det virker som om man skal glemme de tidligere grusomhetene, børste dem
under teppet, og glatte over med litt vennlig mannlig rivalisering, tilgivelse og melankolsk håpefull
musikk mot soloppgangen. ”Glem alle de grusomme skjebnene vi viste glimt av, verden er ikke så
beksvart likevel. Streiken er over og det gikk bra til slutt”. Nei, det gjorde det ikke. Ikke for karakterene,
ikke for historiene og sannelig ikke for meg.

SVAKT ANBEFALT