Walter Henriksen satt ved kjkkenbordet, og prvde desperat f i

seg noe av frokosten hans kone hadde satt frem. Egg og bacon.
Sild, spekeplse og nybakt brd. En kopp te brygget av urter fra
egen hage, den hun hadde nsket seg snn at de hadde kjpt dette
huset, langt utenfor sentrum av Oslo, med stmarka som nrmeste
nabo. Slik at de kunne dyrke de sunne interesser. G tur i skogen.
Ha en liten grnnsakshage. Plukke br og sopp, og ikke minst la
hunden f leve friere, en cocker spaniel som Walter Henriksen ikke
tlte synet av, men han elsket sin kone, og derfor hadde han gtt
med p alt dette.
Han svelget en bit av brdskiva med sild, og kjempet hardt mot
kroppen som bare ville kaste den rett opp igjen. Han tok en stor
slurk appelsinjuice, og forskte s godt han kunne smile, selv om
hodet hans verket som om noen hadde sltt ham med en hammer.
Firmafesten han hadde vrt p kvelden i forveien hadde ikke gtt
som planlagt, han hadde ikke klart holde seg unna spriten denne
gangen heller.
Nyhetene surret i bakgrunnen, mens Walter forskte lese sin
kones ansikt. Humret. Om hun likevel hadde vrt vken da han
falt i seng p morgenkvisten, nr visste han ikke, men sent hadde
det blitt, altfor sent, han husket svidt ha tatt av seg klrne, et
vagt minne av at hun sov, at han hadde tenkt heldigvis, fr han
hadde besvimt p den altfor harde madrassen hun hadde insistert
p at de skulle kjpe, fordi hun hadde hatt snn problemer med
ryggen i det siste.
Walter kremtet lett, trket seg rundt munnen med servietten, og
strk seg p magen, lot som han hadde nytt mltidet og var mett.
Tenkte kanskje jeg skulle lufte Lady?, mumlet han med det han
hpet kom frem som et smil.
ja, s fint da, nikket hans kone, litt overrasket, for selv om det
1

ikke ble nevnt s ofte, var hun veldig klar over at han egentlig ikke
likte den tre r gamle tispa.
Kanskje du tar henne litt lenger enn bare rundt huset denne
gangen?
Han lette etter denne litt passiv agressive tonen hun ofte brukte nr
hun var misfornyd med ham, smilet som da ikke var et smil, men
noe helt annet, men han s ikke noe til det, hun virket fornyd,
hadde ikke merket noe. Han hadde klart seg bra, heldigvis. Og n,
han lovte seg selv, ble det ikke mer. Sunt liv fra n av. Og ikke
flere firmafester.
Nei, tenkte ta henne opp i Maridalen, kanskje g stien ned mot
Dausjen.
Men det er jo perfekt, smilte hans kone.
Hun strk hunden over hodet, ga henne et kyss p panna, og
kldde henne bak ret.
Du og pappan din ta en tur, vettu, ja det blir s fint s, ja det blir
det, blir ikke det fint, jo det blir s fint for ladybassen, lille bassen
min, er du bassen min?
Turen opp Maridalen gikk som den pleide nr han en sjelden gang
var ute med hunden. Walter Henriksen hadde aldri likt hunder, han
visste ingenting om hunder, hadde det vrt opp til han kunne
verden vrt utryddet for hunder. Han kjente en voksende irritasjon
mot den dumme bikkja som dro i bndet og ville at han skulle g
fortere. Eller vente. Eller g en annen retning enn Walter ville.
Endelig var han oppe ved stien ned mot Dausjen. Her kunne han i
hvert fall slippe hunden ls. Han satte seg p knrne, forskte
stryke hunden litt p hodet, vre litt vennlig, mens han lsnet
bndet.
Snn, n kan du lpe litt vettu.
2

Hunden s p ham med dumme yne, og stakk tunga ut. Walter

tente en sigarett, og flte et lite yeblikk noe som nesten kunne
vre kjrlighet ovenfor den lille tispa. Det var da ikke hundens
feil. Hunden var ok den. Hodepinen var litt p vei bort ogs, den
friske lufta gjorde godt. Han skulle like hunden fra n av. , s
flink en hund. Faktisk litt koselig dette, rusle litt sammen i skogen.
De var nesten venner n, og s flink hun var til adlyde, jada
flinke hunden. Ikke noe bnd, og likevel gikk hun der rolig
sammen med ham bortover stien.
I samme yeblikk satte Cocker Spanielen i et byks, forlot stien og
satte avgrde inn gjennom skogen.
Helvete.
Lady!
Walter Henriksen ble stende p stien, og rope litt, men nyttelst.
Han kastet sigaretten, bannet lavt, og begynte kravle seg opp
skrningen i retning der hunden hadde forsvunnet. Noen hundre
meter lenger oppe ble han stende helt stille. Hunden l i en liten
lysning, helt rolig p bakken. Og det var da han oppdaget den lille
jenta som hang i treet. Dinglende over bakken. Med skolesekken
p ryggen. Og en lapp rundt halsen:
Jeg reiser alene.
Walter Henriksen falt ned p knrne, og gjorde automatisk noe han
hadde hatt lyst til helt siden han hadde vknet.
Han kastet opp p seg selv, og begynte grte.
Mia Krger vknet til lyden av mkene.
Hun skulle egentlig ha vent seg til dem n, det hadde tross alt gtt
fire mneder siden hun hadde kjpt dette huset langt ute i
havgapet, men byen ville liksom ikke slippe taket i henne.
Leiligheten p Torshov, i Vogtsgate, der hadde det alltid vrt brk,
3

busser, trikker, politisirener, ambulansene, aldri hadde hun vknet

til noen av dem, det var nesten som om de hadde gjort henne
roligere, men disse mkene, denne lyden klarte hun ikke slippe
unna. Kanskje var det fordi alt annet var s stille?
Hun strakte seg etter klokka p nattbordet, men klarte ikke se hva
den var. Viserne var liksom ikke der, de var inne i tka et sted,
kvart over ti, eller halv to, eller fem over halv ingenting. Tablettene
hun hadde tatt kvelden fr virket fortsatt. Beroligende, slvende,
sansedepriverende, m ikke taes sammen med alkohol, men hvem
brydde seg. Det var bare tolv dager igjen til hun skulle d uansett,
kryssene p kalenderen nede p kjkkenet, tolv pne ruter igjen.
Tolv dager. 18.april.
Hun satte seg opp i senga, dro p seg islenderen, og sjanglet ned i
stua.

En kollega hadde skrevet ut tablettene. En plagt venn, en som

skulle hjelpe henne glemme, bearbeide, komme seg videre.
Politipsykolog, eller var han psykiater? Han mtte kanskje vre
det for kunne skrive ut resepter? Hun fikk tilgang til det hun ville
i hvert fall. Ogs her ute, selv om det kostet henne litt krefter
hente ting. Kle p seg. Starte phengsmotoren p bten. Fryse de
femten minuttene det tok komme seg inn til kaia. F start p
bilen. Holde seg p veien de frti minuttene inn til Fillan, sentrum
her ute, ikke mye til sentrum men likevel, det var her apoteket l,
p Hjorten kjpesenter, og s en tur innom vinmonopolet p
samme sted. Reseptene l klare, de var ringt inn fra Oslo.
Apodorm, Vival, Lamictal, Citalopram. Noen fra psykiateren, men
ogs noen fra legen. De var s hjelpsomme alle, s vennlige, ikke
ta for mye, m vre forsiktig, men Mia Krger hadde ingen planer
om vre forsiktig. Hun hadde ikke kommet hit ut for bli bedre.
Hun hadde kommet hit for forsvinne.
Tolv dager igjen. 18. april.
Mia Krger tok en flaske Farris ut av kjleskapet, dro p seg
klrne og gikk ned til havet. Hun satte seg p berget, dro jakken
tettere rundt seg, og tok dagens frste tabletter. Rusk i
bukselomma. Ulike farger. Hun ante ikke helt hvilke hun tok i dag,
var fortsatt r i hodet, men det spilte ingen rolle. Hun skylte dem
ned med en slurk fra flaska, og strakte fttene ned mot blgene.
Hun ble sittende se p stvlene sine. Det ga ingen mening, det
var liksom ikke hennes ftter, men noen andres, langt der borte et
sted. Hun flyttet blikket utover havet istedet. Det ga heller ingen
mening, men hun tvang seg til fortsette og se utover likevel, mot
horisonten langt der borte, den lille holmen der ute et sted, som
hun ikke visste navnet p.

Hun hadde valgt stedet p mf. Hitra. En y i Trndelag. Det

kunne vrt hvorsomhelst, bare hun fikk vre alene. Hun hadde latt
eiendomsmegleren bestemme. Selg leiligheten min, og gi meg noe
annet. Han hadde sett p henne med et skjevt blikk, som om hun
var gal, eller en idiot, men han ville jo tjene penger, s han ga vel
faen, brydde seg egentlig ikke. Det hvite smilet som s vennlig sa
at det skulle han nok ordne, ville hun selge med en gang? Var det
noe spesielt hun kunne tenke seg? Liksomvennlighet, men hun
hadde sett innsiden av ynene hans. Hun ble kvalm av tanken.
Falske, ekle yne. Hun hadde av en eller annen grunn alltid sett
innsiden av menneskene hun var i nrheten av. N ham, dette
glatte vesenet i dress og slips, og hun hadde ikke likt det hun s.
Du m jo bruke dette talentet, nr du har ftt det? Skjnner du
ikke det? Du m bruke det til noe, og det er dette du skal bruke det
til!
Faen heller om hun skulle bruke det til noe. Ikke n lenger. Aldri
mer. Tanken gjorde henne veldig rolig. Hun hadde i det hele tatt
vrt ekstremt rolig siden hun kom ut hit. Hitra. Eiendomsmegleren
hadde gjort en god jobb. Det var nesten s hun sendte ham en
vennlig tanke.
Mia Krger reiste seg fra berget, og gikk stien opp til huset. Det
var p tide med dagens frste drink. Hun visste ikke hva klokka
var, men det var uansett p tide. Hun hadde kjpt dyre flasker,
bestilt dem p forhnd, kanskje en kontradiksjon, hvorfor nyte noe
dyrt, nr hun likevel hadde s kort tid igjen, men p den andre
siden, hvorfor ikke? Hvorfor det ene? Hvorfor det andre? Hun
hadde sluttet tenke p slike ting for lenge siden. Hun pnet en
flaske Armagnac Domaine de Pantagnan 1965 Labeyrie, og
skjenket seg en trekvart full tekopp som sto uvasket p
kjkkenbenken. En Armagnac til tte hundre kroner i en uvasket
6

kopp. Se hvor jeg bryr meg? Tror du jeg bryr meg? Hun smilte litt
for seg selv, hentet enda noen tabletter opp fra bukselomma, og
gikk ned til berget igjen.

Igjen sendte hun en nesten vennlig tanke til megleren med de altfor
hvite tennene. Hadde hun skulle bodd et sted for leve, kunne det
godt ha vrt her. Lufta, utsikten over havet, roen som l under de
hvite skyene. Hun hadde aldri hatt noe forhold til Trndelag, men
hun hadde likt denne ya med en gang hun kom hit. De hadde hjort
her. Utallige mengder hjort, og dette hadde fascinert henne, hjorten
hrte liksom hjemme andre steder, i Alaska, i filmer. Dette vakre
dyret, som noen absolutt skulle skyte. Mia Krger hadde lrt
skyte p akademiet, men hun hadde aldri likt vpen. Man lekte
ikke med vpen, vpen brukte man bare nr det var hyst
ndvendig, og helst ikke engang da. Jaktsesongen p hjort p Hitra
gikk fra september til november, og en dag p vei til apoteket
hadde hun kommet over en gjeng ungdommer i ferd med binde
en hjort fast til lasteplanet p bilen sin. I februar, utenom
jaktsesongen, og et yeblikk hadde hun tenkt stoppe, ta navnene,
melde fra, gi dem sin velfortjente straff, men hun hadde bitt det i
seg og latt det passere.
En gang politi, alltid politi?
Ikke n lenger. Ikke faen.
Tolv dager igjen. Attende april.
Hun drakk den siste slurken av Armagnacen, la hodet bakover mot
berget og lukket ynene.