En stil om krigen.

Lille "Mateu" aner ikke

hva som skjer i den store verdenen som de
blir jaget rundt i, men det eneste han kan
gjre er flge med.
Vi satt hjemme i stuen en sen november
dag. Det hadde begynt bli mrkt tidligere enn
det pleide. Og det var kaldere om dagen enn det
pleide. Pappa hadde stengt alle vinduene, og sa
vi ikke mtte finne p g ut. Mor satt i en stol
og s vi ikke kunne tenne opp i peisen. Hun
prvde forklare at det ikke var kaldt nok enn.
Jeg skjnte ingenting. Jeg hadde jo aldri flt meg
kaldere.
Det var noe galt, men ingen kunne riktig si oss
hva. Vi hadde vrt inne lenge n. Og broren min,
Antenu, hadde vrt borte lenge. En dag kom det
en mann p dra med liten snauklipt bart og sort
hr og to menn som sa at de trengte broren vr.
Jeg tror ikke han ville vre med, for han satt seg
inne p rommet sitt. Men den lille mannen i dra
hadde tatt han med likevel. Han hadde to menn
bak seg, som brte han med seg, mens mamma
ropte etter. La han f komme tilbake!, men det
hjalp ikke, han skulle og mtte bli med. Mamma
sa at Antenu ikke skulle komme tilbake. Eller han
kom lite sannsynlig tilbake. Jeg tenkte med meg
selv at han nok ville komme hjem etter en tid.
Bare vent mor, sa jeg og s opp p henne og
smilte et skjevt smil. Hun smilte ikke. Hun tok
meg p skulderen med de kalde hendene sine og
sa Han kommer ikke tilbake.

Ni r i dag, N er jeg stor!, tenkte jeg mens jeg

l i den noe utslitte madrassen min, p
kjkkengulvet. Mye til kjkken var det ikke. Men
det vi hadde var nok. Pappa hadde tettet vinduet
med noen svarte lakner, som vi ikke brukte
lenger. Det var et hull i det minste laknet i det
minste vinduet p kjkkenet. Jeg kunne se ut. Det
sndde! P bakken ute l et tynt snlag, som
dekket den utslitte bakken. Jeg tror bakken er
sliten jeg. Stakar. Den blir jo trkket p hele
tiden, tenkte jeg mens jeg s et bitte, bitte lite
grnt gress str som hadde vokst opp fra en sort
akse.
Med et braste kjkken dra opp og mamma og
papa kom lpende ut. Mor hadde lille ssteren
min p armen, og kastet et par filler mot meg
som jeg mtte ta p fort. De pratet i munn p
hverandre, jeg kunne hre gjennom at dette, en
dundring utenfor. Alt skjedde s fort. Mor tok med
seg det vi hadde av mat, og pappa konsenterte
seg om at vi skulle ut, Vi m ut n!, sa pappa,
nesten ropte. Men.. sa jeg, Vr s snill, ikke
spr sprsml n, Mateu, sa pappa og snudde
rygen til meg. Men pappa!, ropte jeg, mens en
liten tre rant nedover kinnet mitt. Jeg har
bursdag i dag. Pappa snudde seg sakte. Og s
opp p mor, som nesten s like lei seg ut som
meg. Pappa s ned p meg igjen. Han satte seg
p huk, s han s opp p meg. Han tok hendene
mine, og holdt dem godt fast. Selvflgelig..
Selvflgelig har du det, unskyld sa han, og

klemte meg. Gratulerer med dagen, hvisket

han og klappet meg p hodet. Mamma sa
gratulerer med dagen, mens sstern min l og
sov p armen til mamma.
Vi lp ut, pappa med meg p ryggen, og mamma
med Estra p armen. Hvorfor lper vi pappa?
Hva skjer? Hvorfor, hvorfor, hvorfor.. Jeg spurte
og spurte men jeg fikk ikke et eneste svar. Jeg
hadde en drlig flelse av at at noe forfedelig
hadde skjedd, og verre skulle det bli. Jeg grt og
grt. Men kunne ikke finne svar p noen ting. Hva
skjedde egentlig? Vi lp gjennom en skog. Forbi
alle trr, over alle bekker. Forbi alt kaos. Vi var
langt unna byen n, men vi fortsatt hre styet
fra byen. Vi kunne begynne g n. Jeg hrte et
svakt brak fra byen. Skrik. Alle sammen s tilbake
p trrne vi hadde passert. Noe forbi dem, noe
forferdelig. Kom, det er ikke langt igjen, sa
pappa stille, og begynte g vidre i noe som s
ut som en myr. Jeg hadde tenkt til sprre hvor
vi skulle hen, men jeg skjnte at jeg ikke ville f
svar uansett. Vi gikk i taushet over myra. Jeg
hadde mkk oppover bena, det ble kaldt. Det var
kaldere enn dagen fr da vi hadde sittet i stuen
og mor hadde nektet tenne i peisen. Det var
kaldere enn noen gang.
Jeg trode knapt si et pip. Jeg var redd, kald, vt
og sliten.
Mor og jeg var slitene. Mor satte seg ned p en
sten, og mtte amme Estra. Mor var s vakker.
Hun var vakrere enn alle andre mdre jeg hadde

sett i mitt liv. Hun hadde langt lyst hr, som l

over de litt brede skuldrene. Hun smilte nesten
alltid. Det var bare n. N var hun lei seg. Det var
p grunn av Antenu. Han kom faktisk aldri
tilbalke. , som jeg hatet mannen som kom
hentet han. Barten han hadde s ut som en liten
klump han hadde glemt barbere bort. Han
trodde han var s bra. Han trodde han var s kul,
bare fordi han hadde en fin grnn uniform med
noen stjerner p. Da han hadde gtt, hadde han
lftet opp to fingre i luften og strekt ut armen, jeg
husker godt hva han sa: Heil Hitler.
Da vi hadde gtt lenge kom vi frem. N skjnte
jeg det. Vi kom frem til en fjellvegg. Det var et
stort bl der. Men det var ikke bare det. Det satt
mange mennesker rundt. Og to stykker kom mot
oss. En mann og en kvinne, jeg kjennte dem. Det
var bestemor og bestefar. Jeg lp mot dem, og
bestefar byde seg ned for ta meg imot. Jeg lp
rett inn i armene hans, og klemte han. Jeg hadde
ikke sett han p et r. Hei gutten min, gratulerer
med dagen, sa han og skv meg fra seg, p en
vennskapelig mte. Han holdt meg fortsatt fast,
og tok den ene hnden i lommen. Han dro opp en
liten pakke med rdt silkebnd rundt. Jeg ville at
du skulle ha denne, jeg tok imot den lille
pakken, og dro opp bndet med de sm hendene
mine. Sort og rd plastikk, en leke bil! En liten, litt
utslitt, men kjempe fin liten lekebil. Den tilhrte
en liten gutt. Vet du hvem gytten var?, sa
bestefar og smilte. Jeg ristet p hodet og smilte.
Den gutten var meg, sa han, og jeg klemte

han. Med et begynte alle sammen synge

bursdag sangen for meg. Alle folkene som var
der, barn og voksne, unge og gamle. Jeg betd
noe.
Nr kvelden var kommet hadde jeg ftt massevis
av venner. Gutter og jenter p min egen alder.
Ingen av oss visste hva som egentlig skjedde.
Noen mente det var Gud som straffet oss. Andre
mente det var et eller annet tpelig pfunn fra
foreldrene vre. Jeg trodde ingen ting. Jeg trodde
bare at det var noe langt fryktligere enn dette
som hadde skjedd. Eller kom til skje.
Jeg vknet p samme mte som dagen fr. Vi
mtte lpe igjen. Men denne gangen var det p
alvor. N s jeg det med mine egene yne. Ikke
s langt unna sprengte en bombe. Disse folkene
som kom etter oss ville nok ikke bare prate, de
ville drepe oss. Jeg lp alt jeg kunne, uten
egentlig vite noen ting. Jeg bare visste at jeg
skulle lpe. Vi var bare en stor klynge som lp.
Uten egentlig vite det kom familien min bak
meg. De var faktisk bak meg. Jeg s bak meg, og
saktet ned for vente p dem. Bare lp vidre
Mateu! ropte pappa. Bak mamma, pappa og
Estra var de biler, de ville ta oss. De hadde tatt
bestefar, og fem av barna jeg hadde blitt kjent
med. Jeg ble sliten, bena mine ville ikke holde
den lille kroppen min mer. Jeg ville fortsette
lpe, men hvor hen jeg lp ville de forstette
forflge meg. Jeg datt sammen p bakken og
grt. Flokken med mennesker lp forbi meg, og

det eneste de alle tenkte p var komme seg

vekk. Pappa dro meg opp p ryggen, og begynte
lpe med en gang igjen. Men det gikk ikke fort
nok. Bilene tok oss igjen. Vi ble tatt akkurat som
de andre. Vi lekte en evig sisten med det farlige.
Vi ble tatt inn i bilen som var altfor liten. Det var
kanskje femti stykker inne der. Mange sov tror
jeg. De hadde hvertfall ikke ynene oppe.
Mamma og Estra satt ved siden av meg. Og
pappa satt ovenfor meg. Det var ikke mulig se
ut av vinduene. Det var for mange der inne. Vi
satt der lenge. Jeg satt med vid pene yne hele
veien. Hva skjer, mor? sa jeg stille. Mor skulle
til pne munnen da bilen stoppet. En stor mann
pnet bil dra, Alle sammen ut, n! ropte han,
og telte: ett, to, ett, to.. De frte oss ut p en stor
plass, jeg stod ved siden av mor og far n. Der
var han. Han var der! Den lille mannen med den
store stemmen, jeg hatet snn. Han gikk opp p
et podie, og lftet hnden igjen og sa de samme
ordene som han sa forrige gang. Jeg hrte det
ikke, jeg bare visste at han sa det. Han senket
armen igjen og sa noen ord, og pekte til venstre
og til hyre. Ansiktet til mor ble forandret, det ble
hvitt, og et tre dukket opp i yekroken hennes.
Den trillet nedover det skittene kinnet hennes.
Jeg hatet se henne snn.
Gruppen ble delt i to. Menn gikk til den ene siden
og kvinner og barn til den andre. Pappa gikk til
den andre siden. Jeg, mor og Estra gikk til hyre.
Jeg s pappa grte, mens han s opp p den lille

mannen, pappa hatet han ogs. Jeg kunne se det

p han. Mennene rettet seg opp i ryggen, og gikk
mot en retning jeg viste at vi ikke kom til g. En
retning som ingen kom tilbake fra.
Man kunne hre barneskrik, man kunne nesten
hre hva alle tenkte. De ba. Alle sammen, alle sto
med follede hender og s opp. Ikke la oss flykte
mer. sa mor hyt. En annen mann ropte ut et
par ord, og alle ble stille. Vi begynte g. Jeg
kommer alltid til elske dere, barn sa mor og s
p meg og Estra. Bare husk det. hvisket hun og
rettet ansiktet opp mot en dr. Den store hvite
dren gikk opp og alle sammen ble presset inn i
det lille rommet. Da alle hadde gtt inn, s jeg
det. Det var absolutt ingen vinduer. Det var kaldt
der. Og alle visste at noe skulle skje. Dren gikk
igjen. Og en vesende lyd kom. Det ble tkete i
rommet, og en etter en falt alle i rommet. Og den
neste var meg.