Nr1 Mai 2010

et musikkmagasin for deg som virkelig bryr deg om musikk

KRUTT

a nm e l d e l s e r datarock kvelertak f e s t i va l g u i d e pøbelrock

 leder 03
lekne dansker 04
redaksjonen anbefaler 08
t h e o w l s a r e n o t w h at t h e y s e e m 1 0
d e n s to r e f e s t i va l r e i s e n 1 6
berlin, baby! 18
blood command 24
hiphop hurra 28
anmeldelser 32
pøbelrock 36
krutt 2
 krutt
Det var Leonard Cohen som sang et eller annet
om ”you don’t really care for music, do you” i låta
Hallelujah, senere besudlet og endevendt av
mang en artist. Vel, dette er første nummer av
KRUTT, et musikkmagasin for deg som virkelig
bryr deg om musikk (do you?).

Med musikk som eneste fokus, er KRUTT det

eneste magasinet av sitt slag i Trondheim.
Utgangspunktet er naturlig nok Trøndelag,
dette men geografiske skiller er ingen hindring for

er første det redaksjonelle innholdet.

Dette er en prosjektoppgave gjennomført av
nummer av KRUTT, to journalistikkstudenter ved Norges Kreative
Fagskole i Trondheim, med knakende god
et musikkmagasin hjelp fra grafisk designer og layoutansvarlig
Astrid Pettersen Hongset.
for deg som Ideen ble til en fuktig kveld i Berlin over en bedre
italiensk middag (lasagne, red. anm). Veien fra idé
virkelig bryr til gjennomføring var kort, og resultatet holder du
i henda eller ser du på en pdf på datamaskina
deg om musikk. di (den fantastiske dataalderen, altså).

(do you?). Ansvarlig Redaktør

Marius Svaleng Andresen.

ansvarlig redaktør journalist layoutansvarlig

krutt 3
marius svaleng andresen joakim aasen astrid pettersen hongset
andresen.marius@gmail.com joakimaasen@yahoo.no astrid.ph@hotmail.com
krutt 4
lekne dansker
av j o a k i m a a s e n foto: joakim aasen / Søren Solkær Starbird
København-rockerne Kashmir er ute med sitt sjette album,
«Trespassers». Den er i følge dem selv full av «playfullness».
Før Kurt Cobain og co ble kjent, het de Nirvana.
Nå heter de Kashmir, og har ingenting med
tekstiler eller Østen å gjøre. Navnet har de
hentet fra Zeppelin-låta med samme navn.
Plata «Trespassers» er bandets sjette album.
De har holdt på i snart tjue år, og er for tiden
på turne som tar dem gjennom Norge, Sverige,
Østerrike, Tyskland, Nederland, Belgia, Finland
og USA. I november 2009 kom singelen
«Mouthfull of Wasp» ut på bandets hjemme-
side. Singelen er forløperen til «Trespassers»,
en plate som i følge dem selv har skyvd dem
i nye retninger.
Eksperimentell plate
I februar i år kom Kashmirs nye album ut i
butikkene. Innspillingen av plata har i følge
vokalist og låtskriver Kasper Eistrup vært en
dynamisk prosess.
- Vi er stolte over plata. Vi som band prøver
å skyve oss i andre retninger i forhold til de
tidligere utgivelsene. Plata er eksperimentell
og full av «playfullness», sier Eistrup.
«Trespassers» ble produsert av Andy Wallace
og John O’Malony. Andy Wallace har blant
annet jobbet med artister som Prince, Bruce
Springsteen og Jeff Buckley. O’Maloney har
jobbet med band som Coldplay og Kaiser
Chiefs.
- Vi kontaktet Andy Wallace fordi vi visste at
han ikke har hatt noe prosjekt på lenge. Han
sa ja til å produsere plata med en gang, noe
vi er veldig glade for. Både Andy Wallace og
John O’Malony er utrolig dyktige. Plata ble til
på ny på en måte, med de to på laget, forteller
Eistrup. Plata ble først spilt inn i et studio i
København. Så tok gutta turen over dammen.
Nærmere bestemt til Jimi Hendrix legendariske
studio, Electric Lady i New York.
Eistrup sier det har tatt utrolig lang tid å lage
«Trespassers».
- Vi brukte ett og et halvt år på å lage plata.
Plata er 100 prosent ærlig arbeid. Vi har holdt
på i snart 20 år og gitt ut seks plater. Det er
ikke så mye i musikkbransjen, men vi gir ikke
ut plate bare for å gi ut plate. Det må være
skikkelig arbeid bak.
Allsidige musikere
Den nye plata bærer så absolutt preg av at det
er allsidige og talentfulle musikere i bandet.
De forteller at de har andre prosjekt ved siden
av Kashmir, og tror det er viktig for den visuelle
delen av musikken.
Trommeslager Asger Techau har et eget
orkester, Kasper Eistrup lager billedkunst,
bassist Mads Tjuneberg lager elektronisk
musikk og den eneste svensken i bandet,
gitarist Henrik Lindstrand lager filmmusikk. I
tillegg bruker både Eistrup og Lindstrand mye
tid på tegning.
- Det er viktig for oss å holde på med ting utenom
Kashmir. Vi er fire individer og man kan si at
bandet har egen «pace». Vi harmonerer ikke så
mye med musikkbransjen generelt. Låtskriver
Kasper Eistrup forteller at han prøvd å komme
seg vekk fra København for å finne inspirasjon
til nye tekster.
- Jeg har bodd i Sverige, Spania, Paris og New
York. Den nye plata bærer preg av at jeg har
fått impulser fra nye steder.
Omfattende turne
Det er et svett band man møter backstage på Blæst
i Trondheim. Bandet har nettopp gjennomført en
krutt 5
vellykket konsert, og Kashmir er et band som
liker å være på reisefot.
 - Turneen så langt har vært en suksess. Vi var
for eksempel i Mexico i mars. Vi spilte for fulle
hus tre konserter på rad. Det er spesielt at vi
har blitt så populære i Mexico, og vi syns det
er utrolig gøy å dra til nye steder, sier gitarist
Henrik Lindstrand.

Kashmir forteller at de trives i Trondheim. De har

tidligere spilt i Storsalen på Studenter-samfundet
og de har tidligere vært en tur innom Bodø og
Lillehammer . De føler seg velkommne i Norge.
- Blæst var mer intimt enn Samfundet. Det er
en litt mindre konsersal, men vi føler det passer
oss bedre.

Bandet snakker mye om musikk samtidig som

de er travelt opptatt med å pakke ned utstyr.
Reisen går videre til John Dee i Oslo, og de
skal tilbringe natten i turnebussen. Man får al-
likevel tid til å klemme inn et spørsmål helt på
tampen.

- Hva er deres musikalske forbilder?

- Jeg vil ikke kalle det for forbilder. Heller
musikalsk inspirasjon. Vi hører på artister
som Bob Dylan, Blonde Redhead, Aphex Twin
(britisk electronica), Neil Young, I got you on
tape (dansk bohem-aktig band), David Bowie
og Sigur Ros, sier Kasper Eistrup. Han legger til
at de respekterer band som Mew, som har slått
i gjennom i enda større grad enn Kashmir, men
at de ikke er fan av musikken.

Kashmir har en lang historie bak seg. De mottok

hele seks grammy’s i 2000 for plata «The good
life», som kom ut i 1999. Blant annet prisen for
årets danske band og årets danske gruppe.
I 2003 kom albumet «Zitilites» ut, der de ble
fulgt av den danske filminstruktøren Kasper
Torsting, resultatet ble DVDen «Rocket Brothers».
I 2005 kom deres femte album «No balance
palace», der de hadde med seg Lou Reed og
David Bowie på plata. Gruppa mottok platina
for albumet.
krutt 6
krutt 7

redaksjonen
anbefaler
m a r i u s a n d r e s e n a n be fa l e r :
!!! – Louden Up Now (2004)
Til tross for monotoni og repetitive loops
er Louden Up Now, !!!s andre fullengder, herlig
funky og ytterst dansbar. Diskoorientert
post-punk med yndige nikk til LCD Sound-
system og Out Hud kan ikke gå galt.
Gallows – Grey Britain (2009)
Med en take no prisoners-mentalitet uten side-
stykke går Gallows i strupen på alle samfunnets
ledd. Med Frank Carters utilslørte vokal i spissen,
blir den beinharde punken så til de grader
autentisk. Ingen staffasjer, ikke noe kødd.
krutt 8
Converge – You Fail Me (2004)
Hardcore 101. Converge beviser også den dag i
dag at eksperimentering ikke er en hemsko for
framgang, og bandets første plate på selskapet
Epitaph symboliserte et vannskille. Det er van-
skelig å ikke gå løs på sidemannen når primale
og desperate skrik og riff av barberblad trenger
seg ut av høyttalerne i et hardcore-eldorado
uten like.
Sage Francis – Human the Death
Dance (2007)
Ikke min favorittplate fra Sage Francis, men en
sterk og følsom innføring i Rhode Island-rap-
perens univers, hvor candy ass beats og auto-
tune er ikke-eksisterende. Sage rimer med tunga
i kinnet og er poesi selv punkere og metalheads
kan klemme til brystet.
Tommy Tokyo & Starving for My Gravy
– Smear Your Smiles Back On (2008)
På et merkelig vis får jeg lyst til å drikke meg
full hver gang jeg hører dette albumet. Starving
for My Gravy er den norske versjonen av Bad
Seeds, og frontfiguren selv kan med hjertedøra
på vidt gap minne om både Tom Waits, Bob
Dylan og Nick Cave ti tider. Kall det ameri-
cano, kall det singer/songwriter, dette er herlig.
Isis – Panopticon (2004)
Mine sludge-helter Isis leverer en knallsterk
plate med Panopticon. Suggerende tromme-
taktering og en ambient-aggresjon som får deg
til å skvette til så fort brølene plutselig dukker
opp. Nydelig melodiøst i det ene øyeblikk og
herlig brutalt i det neste.
Fleet Foxes – Fleet Foxes (2009)
Er det ei plate jeg aldri blir lei av, er det denne.
Kan settes på når solstrålene slår gjennom
persiennene, når snøen daler ned, på hytta i
skogen og ..overalt, egentlig. Nydelige vokal-
harmonier fra flere hold preger de fleste
låtene, som tydelig er preget av sekstitallet –
uten å høres ut som kopi i det hele tatt.
Ungdomskulen – Bisexual (2008)
En fusjon av prog, dance og instrumental nytelse
toppes av en merkelig falsettvokal som fungerer
overraskende bra. Dinosaur Jr-fuzz møter Sonic
Youth-driv møter noen som er god på gitar
møter noen som synger for første gang. Hva
kan ikke være bra med det?
J oa k i m a a s e n a n be fa l e r :
Against Me! – As the Eternal
Cowboy (2003)
Et av folkpunkens pionérband. Et av de få album
på begynnelsen av 2000-tallet som overgår
sin sjanger. Et klassisk album for deg som liker
venstrepolitikk, øl og catchy sing-along punk.
The Appleseed Cast – Mare Vitalis
(2000)
Storslagent, drømmende og nevnte vi storslagent?
Indierockerne fra Kansas blir av mange regnet
som en av de første store i sin sjangeren. Drøm
deg bort til solfylte strender med «Forever
Longing the Golden Sunset» og hør den nydelige
«Mare Mortis». Et eksepsjonelt bra album for
deg som liker emo-rocken før det ble emo.
Between the Buried and Me
– Alaska (2005)
Et hardtslående band som etter min mening har fått alt
for lite oppmerksomhet her til lands. Alaska er deres
beste album. Et eksperimentelt metalband noe utenom
det vanlige. Og de er forresten fantastisk bra live.
Elliott – False Catherdrals (2000)
Et band og et album som er kritikerrost over hele
verden. Du tenker sikkert ӌ nei, nok et indie-
emo-rock band”. Og du har så rett, så rett. Elliott
er et emo-rock band, men melodiene, vokalen og
gruppa som helhet overgår det meste av det man
har hørt tidligere. Passer fint til rødvin.
Dr. Octagon – The Return Of (2006)
Dr. Octagon er en fiksjonsfigur laget av rapperen
Keith Thornton. Herlig funky rap, og et noe
surrealistisk «theme» på denne skiva (Dr. Oc-
tagon er en gynekolog og kirug som reiser i
tid). En miks av alt mulig på denne plata og
åpningssporet «Our operators are masturbating»
forteller egentlig det meste.
Explosions in the Sky – The Earth is
Not a Cold Dead Place (2003)
Instrumentell post-rock fra Texas. Egentlig
vanskelig å plukke ut et album som skiller seg
ut. Alle er fine. Jeg velger å kalle det fint. EITS
spiller fin musikk. Så fint at du bare kan kjøpe
alle platene med en gang, overføre til iPoden
din, lukke øynene og drømme.
La Dispute – Somewhere at the
Bottom of the River Between Vega
and Altair (2008)
Amerikanerne er nokså ukjente her til lands,
men er i ferd med å slå i gjennom i statene.
Lyrisk er dette albumet et mesterverk, musi-
kalsk er det enda bedre. Hardcore med en viss
europeisk innflytelse. Lange låter og lange tek-
ster som både fenger og fascinerer. Et band du
må sjekke ut.
They Might Be Giants – Flood (1990)
Poprock som får frem gladfølelsen i deg. Varm,
ærlig og deilig ukomplisert. Er nesten fristet til
å kalle det visepop. Ta frem plata når vårsola
kommer frem, hør på låta «Birdhouse in your
soul», og du er plutselig kvitt alle bekymringene
der du står å smiler for deg selv.
Darkest Hour – Deliver Us (2007)
Kanskje ikke det mest revolusjonerende metal-
bandet, men det de gjør er så gjennomført bra
– bandet er særdeles samspilte. Det er et mørkt
album, uten at det blir harry. Fengende refreng,
gitarriff som gir deg gåsehud og en vokal som er
akkurat autoritær nok til at du faller for dette
bandet med en gang. Et herlig metalorkester.
Idlewild – The Remote Part (2002)
Skotsk rockeband uten sekkepipe. Egentlig
ganske mainstream rock, men allikevel har de
et sound som skiller seg mye ut. Det er ganske
catchy, uten at det blir punk. Stor variasjon i
låtmateriale gjør at dette albumet passer til
flere anledninger, enten om du har kjæresten
på besøk eller om du inviterer til guttevors.
krutt 9
 t h e ow l s a r e n o t
what they seem
Stavangerbandet Kvelertak hoppa uti med begge beina, og resultatet er en
debutplate som er vel diskutert allerede før den har kommet i butikkene.
krutt 10

av m a r i u s s va l e n g a n d r e s e n f o t o : e r i k h a lv o r s e n illustrasjon: john dyer baizley

krutt 11
krutt 12
D a Kvelertak startet i 2007, var det mest for
gøy. Med album på trappene ser band-
karrieren ut til å ta en mer seriøs vending for
seksløperen fra Stavanger.
Streben etter det riktige lydbildet var det viktigste
ankepunktet da Kvelertak i fjor besluttet å
drøye innspillinga av det selvtitulerte debut-
albumet. Det gjorde de rett i. Da Kurt Ballou,
mest kjent som gitarmaestro i det legendariske
Massachusetts-bandet Converge, sa ja til å pro-
dusere debuten i sitt studio Godcity, var veien
til statene kort.
- Kurt sto øverst på ønskelista over produsenter.
Vi sendte han en melding på Myspace om han
kunne mikse plata eller være involvert på en
eller annen måte. Etter en dag fikk vi svaret:
”Fuck yes, let’s do it”, forklarer én av Kvelertaks
tre gitarister, Vidar Landa.
Over dammen
Med et par demoer i bagasjen bar dermed turen
til statene, hvor bandet i fem uker jobbet med
sin første fullengder. Låtmaterialet hadde de
klart på forhånd.
- Vi var supernervøse. Vi skulle spille inn med
en fyr som er låtskriver og gitarist som er vant
med å produsere skikkelige band, ikke ny-
begynnerband som oss. Etter å ha brukt et par
dager på å snakke om musikk og gå i musikk-
butikker kom vi mer på kompisfronten, så når vi
begynte å spille inn var skuldrene senket.
Kvelertak er en salig blanding av mange ulike
sjangre, hvor gurglende screaming preger groovy
og nådeløs framdrift i form av klassiske rockeriff
og små doser norsk black metal, ifølge Landa.
De beskriver seg selv som ”et koldtbord av riff”,
og seiler under sjangerflagget necro’n’roll.
- Hvor dekkende det begrepet er, er jeg usikker
på. Det at vi er et koldtbord av riff betyr derimot
at i leverer mange deilige riff som du selv ville
plukket om du hadde et koldtbord foran deg.
Lyden Kurt har fått fram på plata har en utrolig
kraft - det er som om bandet trykker seg ut av
høyttalerne, hevder han.
Ugler i mosen
Coveromslaget er et kapittel for seg selv. Det er
snekret sammen av den velrenommerte kunstneren
John Dyer Baizley, som også er gitarist og vokalist i
det alternative progmetalbandet Baroness. Han
er kjent for å ha designet coverart for band som
Kylesa, Torche og Darkest Hour, inkludert sitt
eget band.
Stilen? Se for deg den tsjekkiske art nouveau-
maleren Alfons Mucha under påvirkning av et
eller annet hallusinogen, hvor resultatet er art
nouveau med en aldri så morbid vri. Kvinner
med tomme blikk og sære dyremotiver kjennetegner
de fleste platecoverne Baizley har ført i penselen,
og det er nettopp dette som preger omslaget på
Kvelertaks plate: Et uglehode som slynger et par
tentakler om et par uanfektede kvinnfolk.
Landa forklarer at Baroness’ bookingagent
hadde fått tak i Kvelertaks promo-CD på den
hollandske bransjefestivalen Eurosonic, hvor
den videre hadde funnet veien til bandets
turnébuss.
- En dag dukka det opp en mail fra Baizley
som sa at han hadde hørt mye på promoen på
turneen. Han likte det veldig godt, og om han
kunne være til hjelp med noe var det bare å si
ifra. Vi trodde han var uoppnåelig, så vi var ikke
seine med å si ja, forteller han.
Baizley er ikke kjent for å skorte på symbol-
bruken i kunstverkene sine, og Kvelertak-coveret
er et resultat av tolkning av bandets tekster
samt kunstnerisk frihet.
Celeber ekspertise
Å ha celebert selskap med seg på sitt første album
har gitt debutplata mye oppmerksomhet allerede
før den offisielt har blitt sluppet, forteller Landa.
- Oppmerksomheten er en kjempebonus for
oss. Vi har fått mye oppmerksomhet bare på
grunn av coveret, og det er kult så lenge vi får
folk til å høre om oss.
Selv om bandet har tatt det med godt humør,
forteller Landa at det også har kommet sure
oppstøt i retning Kvelertak i det siste.”
- Det er irriterende når folk spekulerer i hvordan
ting har gått for seg, og det er provoserende når folk
krutt 13
beskylder oss for å kjøpe kred. Vi visste ikke at John
Baizley og Kurt Ballou var så hippe som folk påstår
de er. Folk kan mene og si hva de vil, både Ballou
 og Baizley valgte å jobbe med oss, fastslår Landa.
Om det i internasjonal sammenheng er en karriere-
booster å ha prestisjetung ekspertise på laget,
er en annen ting.

- Om et kjent metallmagasin på nett skryter av

oss i USA, gir det oss ingen pekepinn på om vi
kan gjøre det bra i utlandet, sier han, og forteller
at de skal på europaturné for å utforske om dette
kanskje faller i god jord hos andre enn nordmenn.

De legger i juli ut på veien med Converge,

Kylesa og Gaza, og besøker i underkant av 30
scener på turen. Kurt Ballou sikret dem innpass
til turneen , dessuten deler stavangerbandet
europeisk bookingselskap med Converge,
Avocado Booking. Kvelertak synger riktignok på
norsk, noe Landa mener kan slå begge veier i
kampen om internasjonalt gjennomslag.
- Kurt var lei av folk som prøvde å skrive engelske
tekster som ikke selv var amerikanere, så han
synes vokalen var noe av det som var kult med
oss. Noen synes det er eksotisk og spennende,
men siden mange er opptatt av tekster, legger
det også en begrensning, tror han.

Gjengen har i det siste lagt ned mye tid og

penger på album, musikkvideo og grafikk.
- Det skjer mer med Kvelertak enn det gjorde i
fjor, men det koster mer også. Den økonomiske
situasjonen er elendig. Kontoen er skakkjørt,
men vi ser positivt på det, medgir Landa.

Kvelertak slipper sitt selvtitulerte album 21.

juni, og medvirkende på plata er blant annet
Andreas Tylden (JR Ewing, Altaar), Ivar Nikolaisen
(Silver), Hoest (Taake) og Ryan McKenney
(Trap Them). Plata er produsert og mikset av
Kurt Ballou, og mastret av Alan Douches.
krutt 14
krutt 15
 den store
f e s t i va l r e i s e n
av M a r i u s S va l e n g An d r e s e n
Skal du på festival utenfor kommunegrensa i sommer?
Her er en kjapp ”Festival 101” med liste over de ledende festivalene utenfor Trøndelag.
Å, Trøndelag, du slette tid – endelig har vi også
tatt etter i festivaleldoradoet. Og hvorfor skal
man da gidde å reise til en eller annen kredfestival
på Sørlandet? Det er likevel noe eksotisk ved å
sitte syv-åtte timer i en klam buss for å ta del i
festivaler utenfor kommunegrensa eller kanskje
ta turen til Danmarks flate festivalsletter.
Øyafestivalen har for lenge siden tatt over
rollen som Norges mest toneangivende festival,
og knutepunktfestivalen i Middelalderparken
kan også skilte med flest antall besøkende.
Det er hit musikknerder så vel som Pitchfork-
hipstere med briller uten styrke valfarter for å
få med seg siste hype eller gamle helter.
Tid: 10. – 15. august
Sted: Middelalderparken, Oslo
Headlinere: Pavement (US), Motorpsycho,
M.I.A. (UK), Iggy & the Stooges (US), Big Boi (US).
Reise: Fly-, buss- og togavganger går daglig fra
Trondheim.
Hovefestivalen har gjort Sørlandet til sitt
domene etter at Quart havarerte, og arrangeres
krutt 16
nå samtidig som Roskilde. Dette, kombinert
med britisk samarbeid med Festival Republic,
gjør at Hove kaprer store og prestisjefylte
headlinere. Likevel er det mellomlinerne som
gjør Hove til en helstøpt festival som balanserer
smått og stort - dessuten har The Times kåret
Hove til Europas fjerde beste festival.
Tid: 26. Juni – 02. Juli
Sted: Tromøya, Arendal
Headlinere: Muse (UK), Them Crooked
Vultures (US), Massive Attack (UK), Arcade
Fire (CAN), Nas & Damian Marley (US/JAM).
Reise: Fly-, buss- og togavganger Trondheim
– Oslo går daglig. Tog/buss går fra Oslo S til
Arendal. Ta buss fra sentrum til festivalen. Fly
går til Kjevik, buss videre.
Roskilde har blitt Skandinavias og kanskje
Nord-Europas moderfestival. Hippiestempelet
har de holdt intakt siden de startet i 1971, likevel
strekker allsidigheten seg lenger enn bare
lineupen, som inneholder alt fra Patti Smith til
Brother Ali.
De fleste som drar til Roskilde får ”once you
pop, you can’t stop”-syndromet, og ender opp
med å nærmest tilbe festivalen – som jo i stor
grad legger vekt på selve opplevelsen.
Tid: 1. – 4. juli
Sted: Roskilde, Danmark
Headlinere: Gorillaz (US), Patti Smith (US),
Them Crooked Vultures (US), Muse (UK),
Prince (US).
Reise: Letteste alternativ er buss, tog eller fly
til Oslo, deretter har Säfflebussen og Swebus
Express satt opp direktebusser til festivalen.
Slottsfjellfestivalen er ikke den festivalen
trøndere hører mest om, men den er å betrakte
som Øyafestivalen i mindre skala. Festivalen er
lokalisert blant middelalderruiner i sommer-
byen Tønsberg, og har en hårfin balanse
mellom norske storheter, internasjonale perler
og ubeskrevne blad – musikk for musikkelskere,
med andre ord.
Tid: 15. – 17. Juli
Sted: Slottsfjellet, Tønsberg
Headlinere: Kelis (US), Belle & Sebastian
(UK), Mew (DK), Sivert Høyem, Donkeyboy.
Reise: Buss, tog eller fly til Oslo. Deretter kan
man velge mellom tog eller buss til Tønsberg.
Trænafestivalen er lokalisert ”33 nautiske
mil langt te havs” i Norges tredje minste kommune,
og på programmet veier norsk musikk tungt i
eksotiske og gudgitte omgivelser. Det er bare å
kaste loss og nyte sjølukt, fesk og musikk - solen
går aldri ned i havgapet.
Tid: 8. – 10. juli
Sted: Træna, Nordland
Headlinere: DumDum Boys, Erlend Øye,
Stefan Sundstrøm (S)
Reise: Buss, tog eller fly til Bodø. Deretter er
det daglige båtavganger fra Bodø til Træna.
Norway Rock dyrker tunge riff, ballerock
og bekmørk metall, og har i tillegg eget kaffe-
merke – hva mer trenger man? Artistlista er
sikker som banken og bookingmessig er det få
sjansespill.
Samtidig er de kanskje den eneste festivalen
her til lands som har booket Sandnes-bandet
Ingenting framfor svenskene i [ingenting], som
for øvrig pryder mang en festival-plakat i år.
Tid: 7. – 11. juli
Sted: Kvinesdal, Vest-Agder
Headlinere: Slash (US), Motörhead (UK),
Twisted Sister (US), Immortal, Megadeth (US).
Reise: Buss, tog eller fly til Oslo. Ta tog til
Storekvina, deretter buss fra Storekvina til
Liknes, og deretter buss fra Liknes til festivalen.
StorsjöYran er et godt motiv for å ta turen
over grensa for noe annet enn billig bacon og
starköl från Systembolaget. Festivalen i Jämtland
er kanskje den største byfestivalen i Norden,
og frister fra år til år med en solid lineup – alt
fra Motorpsycho til Familjen via N.E.R.D og
Teenage Fanclub. Da er det bare å strømme til
Sverige og gjøre Jämtland norsk igjen!
Tid: 29. – 31 juli
Sted: Jämtland, Østersund (Sverige)
Headlinere: N.E.R.D, Kent, Lars Winnerbäck,
Teenage Fanclub, Europe.
Reise: Det letteste er Nabotåget fra Trond-
heim til Østersund, som ofte har avganger. Bil
er også en mulighet.
Buktafestivalen er en herlig nordnorsk
kombinasjon av sjømat og rock, og man kan
prise seg lykkelig over at musikken overdøver
bølgene som slår inn mot bukta. Som en hellig
vokter over Nord-Norges rockemiljø får du her
servert internasjonale og norske kred-band
over en lav sko. Eller støvel, om du vil.
Tid: 15. – 17. juli
Sted: Telegrafbukta, Tromsø
Headlinere: Juliette Lewis (US), Mew (DK),
Sivert Høyem, Clutch (US), The Sonics (US).
Reise: Fly fra Værnes til Tromsø går direkte.
Tog går til Bodø, og fra Bodø går både fly og
buss til Tromsø. Fra Tromsø går buss 34 til Tele-
grafbukta.
Raumarock ble tilsynelatende til på en
slump i sin tid, og har ekspandert raskt til en
fullverdig tredagers festival siden oppstarten
i 2002. Ikke nok med at de hvert år presenterer
en overraskelses-headliner, de ble nylig
kåret til årets konsertarrangør 2009 av sine
festivalkonkurrenter/-kolleger. Det sier vel litt?
Tid: 6. – 7. august
Sted: Åndalsnes, Møre og Romsdal
Headlinere: Gåte
Reise: Buss, tog eller fly til Oslo. Buss og tog går
til festivalområdet fra Oslo S. Flyr man til Molde
eller Ålesund, går busser jevnlig til Åndalsnes.
krutt 17
krutt 18
berlin, baby!
I 2009 ga Datarock ut albumet Red, og etter ti år som band går gutta i rødt for gull i Tyskland.
Skal man slå igjennom internasjonalt som artist i dag, må man ta i bruk de metodene man kan.

krutt 19
Tekst: Marius Svaleng Andresen Foto: Thomas G. Hagen / Tom Oxley
 M ørket har falt over Berlin, og jeg sitter i
en taxi på vei til Kreuzberg. Jeg snakker
videregåendetysk med en lattermild og desorientert
sjåfør, som ikke er helt sikker på hvor Lido ligger,
angivelig en av de viktigste konsertscenene i
Berlin. Og i kveld står Datarock på scenen.
Fredrik Saroea, Datarocks ”head honcho” og
ansikt utad, har ikke engang fått av seg frakken
når jeg snubler inn i han. Han tar meg med
backstage, hvor han gir meg en øl. En Berliner
Pilsner, selvfølgelig. I neste øyeblikk fikler den
litt lave, hårete bergenseren med gjestelista for
kveldens konsert og prater høylytt på engelsk.
Jeg spretter av korka med tenna i frykt for å
spørre om ølåpner, vil nødig forstyrre. Minst
halvparten av flaska får jeg slukt i meg før Saroea
bestemmer seg for at tiden er inne for intervju.
- Kan vi sitte ute? Jeg har lyst til å røyke, sier
han. Dermed setter vi oss i røykeavdelinga, under
åpen himmel på en skinnsofa. Kanskje like greit
at han beholdt frakken på.
- Ka du vil snakke om? Han spør med en mild
og varsom tone, til tross for den feite, gurglende
bergensdialekten.
- Ehm, musikkeksport …
Lettere enn noensinne
Bergensbandet har surfet på bergensbølgen
siden 2000, og nå - ti år senere - er de et av
Norges mest suksessrike band. Det skal litt til
å ikke ha sett de joggedresskledde og hårete
gærningene dyvåte av svette, mens de hopper
og spretter i noe som kan tolkes som et genuint
sammensurium av et publikumsfrieri. Og det
har funket.
Med inspirasjon i retrogadgets og band som
Devo og Talking Heads, har Datarock blitt et
ettertraktet band, også i utlandet - musikken deres
er fritt tilgjengelig til bruk i reklamer, og bandet
har turnert heftig så lenge de har eksistert.
- Det har blitt utrolig mye lettere nå enn noensinne
før – helt uten sammenligning – å få musikken
sin ut i internasjonal distribusjon, sier Saroea.
Datarock fikk sitt innpass i utlandet via bransje-
nestoren Mikal Tellé, som distribuerte plater til
krutt 20
nisjebutikker som solgte vinyl. Opplagene var
små, og mer karrierefremmende enn inntekts-
fremmende, forteller Saroea.
Plutselig hadde bandet kommersiell suksess i
Australia.
- Siden tekstene våre funket i et engelskspråklig
land som Australia, tenkte vi at det kanskje kom
til å funke i Storbritannia også. Vi brukte alle
pengene vi tjente i Australia på å satse i Stor-
britannia, og det funket veldig bra. Vi ble plukket
opp på den derre sjangeren som ble kalt new
rave - som egentlig ikke er en sjanger, men et
mediefenomen. Og det mediefenomenet pushet
oss veldig godt internasjonalt. Det naturlige
steget videre var Amerika. Vi fikk amerikansk
publishingselskap, plateselskap, management
og bookingbyrå.
I Datarocks kulisser jobber Nettwerk Music
Group. Det samme selskapet som står bak artister
som Avril Lavigne og Sarah Mclachlan. Det
samme selskapet som i utgangspunket jobbet
fram britpopbandet Coldplay. Og det samme
selskapet er årsaken til at Datarock har spilt 18
turneer i Amerika på to og et halvt år, hvor de
har lagt bak seg hele 42 byer i løpet av seks
uker på det meste.
- Det ble veldig hektisk.
Rar karriere
- Datarock har hatt en veldig rar og spennende
karriere som har strukket seg over hele verden.
Du vet, vi har spilt rundt 650 konserter i 30
land, forteller Saroea.
Han ler. Han ler ofte, og det er ikke bare en
understrekende latter – den varer gjerne en
stund. Hehehehehe.
- Poenget er iallfall at vi har hatt en veldig rar
karriere hvor det har vært vanskelig å monitorere
det som er verdt noe – de komponentene som
har fått det til å funke, sant.
Kan du utdype litt?
- Nei, assa, det mest inntektsgivende vi har
gjort var å la en av sangene våre bli brukt i en
ølreklame i Argentina, og den var ti ganger så
stor som den største inntekten vi har hatt i en
reklame i Norge, hehehehe.
Upersonlig og latterlig musikk
Latteren er like gjennomgående som den er
gjennomtrengende, og det skal mye til for ikke
å trekke på smilebåndene – det skjer så å si
automatisk. Han tenner røyken, tar et effektivt
trekk og setter seg nonchalant tilbake i sofaen
uten rygg. Føttene i kryss, røykehånda balanseres
på låret. Saroea er en halvbrautende bergenser,
uten at han tar for mye plass.
- Vi har hatt reklamer i Canada, USA, Storbritannia
og Norge – jeg vet ikke hvor. Vi synes det er
greit, vi lager jo upersonlig og latterlig musikk.
Derfor har vi gjort låtene våre gratis for en del
produksjonsselskap og TV-kanaler som kan
bruke det til alt mulig drit gratis – bare for at
det skal bli hørt, sant.
Det finnes flere eksempler på artister som har
lyktes i å spre musikken ved å ha den med i
en reklame. Saroea understreker at dette er
inntektsgivende samtidig som det sprer musikken
ut på eteren.
- Da José Gonzáles covret The Knife ble låten
(Heartbeats, journ. anm.) brukt i en Sony-
reklame. Da ble både han og The Knife dødskjent,
og han gikk fra å selge 4000 plater til å selge
400 000. Det var det samme som skjedde med
Röyksopp da en av låtene deres ble brukt i en
Vodaphone-reklame – det var først da de begynte
å selge plater.
Datarocks låter er ikke bare representert i
reklamer. 22 av verdens største videospill har
klemt Datarocks låter til sitt bryst, blant annet
to The Sims-spill og fire forskjellige FIFA-spill.
- Det er sånt som når ut til jævlig mange folk.
Det er viktig å ta kraftig tak i sin egen karriere
og finne ut hva du vil at musikken skal brukes
til. Synes man det er greit, er det veldig viktig at
det forvaltes på en OK måte. Vi ville for eksempel
aldri vært med i en reklamefilm for Kongsberg
Våpenfabrikk eller klasebombereklamer, ikke
sant.
Usexy Tyskland
Datarock ga ut sin første EP i 2001. I 2005
slapp de debutalbumet “Datarock Datarock”,
og i juni i fjor kom bandets andre fullengder,
“Red”, som nå skal lanseres for det det er verdt
i Tyskland.
- Tyskland er et litt usexy land som mange glemmer.
Men samtidig er Tyskland et av de landene norske
artister virkelig gjør det bra i. Det krever at man
krutt 21
krutt 22
fokuserer og satser her, ikke sant.
Han nevner artister i fleng: Madrugada. Kaizers
Orchestra. Katzenjammer. Og så videre.
- Det er det som er så spennende med Tyskland
- det funker litt annerledes her. Et eksempel er
en ganske obskur artist, synes jeg, som heter
Emiliana Torrini, som har gitt ut masse musikk.
I fjor ble en av låtene hennes brukt fem ganger
i Germany’s Next Topmodel, og etter det gikk
hun på førsteplass på salgslistene i Tyskland.
Hun slo ut Michael Jacksons best of-album, og
det like etter at han døde. Og plutselig, out of
the blue, så har hun en mainstream-suksess i
Tyskland hvor hun tjener masse penger etter
en dødslang karriere.
Last minute salesman
- Som de sier om det tyske markedet i mot-
setning til for eksempel det britiske og det
japanske: Hvis du klarer å etablere deg her, og
etablerer et publikum, så har du det publikummet
for alltid, sier han med full troverdighet, før
han blir avbrutt og må gå inn i selgerstillingen:
- Hva skal draktene koste?
- Ska’kkje vi bare si 70, da?
- Ja …
- Hvis vi sier 10 (euro, journ. anm.)– vi skal være
skikkelig u-land på prisene i dag, forklarer han
meg – hvis vi bare sier 10 for T-skjortene, 5 for
EPene og sjutommerne – eg drit da langt faen i
det! 10 for brillene og 70 for drakten – men da
får du med briller!
- Kult!
- Det er nesten ingen som er flinke med mer-
chandise, forteller han. Vi er helt talentløse. Vi
er liksom opptatt av å prøve å drive litt business,
men vi er utrolig dårlige med merchandise. Alt
er last minute, vi har ikke noe fint oppsett og
hver eneste kveld er det ”hva skal det koste i
dag”?
Datarock er ikke et dødelig seriøst band. Det
er tullete musikk, ifølge Saroea selv. Og med
det som utgangspunkt, tror han ikke de er de
rette til å gi råd og tips til sine artistkolleger.
- Vi kan ikke gi råd til band eller artister, for vi
er et så rart prosjekt. Men jeg tror det er viktig
å prøve å være positiv og progressiv og finne
sin nisje innenfor dette merkelige fenomenet
”musikkbransje”, der du kan hente ut kapital. Vi
har jobbet på en veldig kaotisk måte, og bare
kjørt på som faen og sett hva som skjedde. Mot
alle odds har Datarock blitt en sånn eksportartikkel
for at vi har jobbet på en så utrolig rar måte at
vi har nådd ut.
StøtteN kunne vært bedre
Norge har musikk-støtteordninger man skal
lete lenge etter for å finne make til i utlandet,
og Saroea mener offentlig støtte er avgjørende
for at artister i det hele tatt skal kunne jobbe
internasjonalt.
- Støtteordningene er fantastiske, men de
kunne sikkert vært bedre. Det er jo et eksport-
fremmende tiltak, og hvis støtten blir anvendt
riktig, genererer den eksport som igjen er
penger det blir skattet for hjemme i Norge.
Saroea mener at pengene vi bruker på å presentere
norsk musikk i utlandet kan bidra til en eksport
av norsk musikk som går i pluss, også etter at
støtten er tatt med i regnskapet. Rett anvendt
mener han eksportstøtten er samfunnsøkonomisk
forsvarlig, og at man ved å øremerke mer penger
til rock og rytmisk musikk også bidrar til å styrke
økonomisk vekst.
Balansen mellom lønn og risiko er heller ikke
til å kimse av:
- Jeg kan tenke meg at vi tjener i underkant av
det samme som en som jobber på Rema 1000,
men i stedet for å sette oss bak kassa setter vi
oss selv i konstant fare. Vi kjører i 150 kilometer
i timen i en bil som plutselig kan falle sammen,
hehehehe. Vi opptrer for folk som er drita fulle
og når som helst kan finne på å kaste en flaske i
trynet på deg. En suksessfull artistkarriere i dag
er ikke spesielt lukrativ, understreker han.
Skatter og avgifter
Mange norske artister som gjør det stort i utlandet
skatter til andre land enn Norge. Det finnes
eksempler på norsk kultureksport som er
registrert som innbyggere i Monaco eller at
firmaet er registrert i skatteparadiset Cayman
Island for å unngå å betale skatt i hjemlandet.
- Du vet, det er utrolig gøy hjemme når vi vinner
OL-gull, og det er akkurat like gøy når en norsk
artist får internasjonal suksess. Det var ingenting
som var mer gøy enn at a-ha ble superstjerner
– jeg vet ikke om det var så gøy at de skattet
midlene sine til Cayman Island … Nok en gang
blir han avbrutt:
- Are you OK?
- I’m OK!
- You have everything you need?
- Yeah, just not my personal hygiene. It’s the only
thing I need, ler han.
- We’ll get to that!
- Man burde ha muligheten til å få tilgang til mye
støtte – norsk industri får skattetrekk og drit og
lort for å fungere i et internasjonalt marked.
Det burde brukes mer penger på norsk rock og
rytmisk musikk med en forutsetning at firmaet
er registrert i Norge og at alt skal skattes der
hjemme. Og eventuelt en klausul som sier at
”har du så så stor inntekt kan du betale tilbake
støtten” – et eller annet sånt.
Saroea har et ønske om at en del kulturbegrep
burde redefineres - om mulig.
- Hvis artister skulle hatt statens regulativer
for kostkompensasjon, hadde en artistkarriere
kostet sinnssykt mye penger - men de fleste artister
lever på rundt 250 000 kroner i året, så det er
ikke akkurat grovkapitalisme, ehehe.
- Å gå på konserter er livskvalitet forbedret med
kultur, konstaterer Saroea. Og ler.
Hehehehehe.
Han ler seg ferdig, og tiden har løpt fra oss. Det
er én time igjen til konsertstart. Datarock skal
legge Berlin for sine føtter.
krutt 23
 blood
com m a n d
av m a r i u s s va l e n g a n d r e s e n
f o t o : m a r i u s / h e n r i k k i lv æ r

Pop is the new hardcore. Det er ingenting

som heter ”bergensbølgen”. Blood Command
er aktuelt med nytt album - ti spor nedlagt i
tre sessions av tre bandmedlemmer.

Det er stort sett umulig å sjangerbestemme

band i 2010, og det bergensbaserte bandet
Blood Command er intet unntak. Ved første
lytt tror man kanskje man har med et hardcore-
band å gjøre, men den gang ei. Så, hva skal
man kalle dem? Pop-glasert punk, kanskje?
Eller deathpop, som de selv liker å kalle det?
- Vi lager pop, du kan synge med på refrenget.
Vi er et pop-band, forteller Yngve Andersen,
gitaristen og tangenttraktøren som for over to
år siden grunnla bandet.

Jeg møter i en mørk kjeller på en mørk back-

stage. I kjelleren til Fru Lundgreen, for å være
spesifikk. De har nettopp hatt lydsjekk før kon-
serten de skal spille her i kveld.

Fyll og techno
I fjor ga de ut to titommere med et halvt års
mellomrom – ”Five Inches of a Car Accident”
og ”Party All the Way to the Hospital”. Begge er
i stor grad representert på debutplata Ghost-
clocks, som det har tatt tre sessions å legge
ned. Det er allerede tilgjengelig på iTunes og
WIMP, og slippes i fysisk form 18. mai.
I tillegg til å nymastre materiale fra titommerne,
krutt 24

har bandet spilt inn fem nye låter til plata.

- Stil og lyd er påvirket av det som inspirerte
krutt 25
 oss der og da. Men de fem nyeste låtene er de
beste, understreker Andersen. Han forteller at den
første utgivelsen i stor grad består av låtmateriale
han hadde liggende før bandet ble samlet.
- Inspirasjonen til andreplaten er mye fyll og
techno, og da vi la ned tredjesessionen kom
Katy Perry inn i bildet. Da syntes jeg hun var
jæklig tøff, forteller vokalist Silje Tombre. Tredje-
mann, trommis Sigurd Haakaas, sier ingenting.
Han surrer rundt utenfor rekkevidde - har ikke
så lyst til å prate.
Hardcore is dead
Selv om Blood Command er aldri så pop, ligger
San Diego-hardcore tydelig i bunn. Men hard-
core is dead, skal vi tro kommandantene. Iallfall
i Norge.
- Det er ikke noe hardcore-miljø i Norge. Det er
dødt. Dødt for ti år siden. Før fantes det band
som spilte hardcore av prinsipp, ikke på grunn
av at det er hipt og kult. Det har vært hipt og
kult de siste fem årene, bare se på bandene
som blir hypet på P3. Bare avarter av JR Ewing.
Og oss, ler Andersen.
Og hva skiller dere fra resten?
- Vi er mye bedre. Vi er tøffere, bedre, raskere,
flinkere, kulere, fastslår han.
Medieskapt bølge
John Olav Nilsen & Gjengen. Fjorden Baby!.
Lars Vaular. Og så videre - kjent under paraply-
begrepet ”bergensbølgen”. Et paraplybegrep
Blood Command avskyr som pesten.
- Det er helt mongo. Det har vært 3000 sånne.
Hver gang det kommer et band fra Bergen som
er bra, er de en del av bergensbølgen – det er
ingenting som heter det. Det er like teit som
begrepet emo, sier Andersen.
krutt 26
Er begrepet medieskapt?
- Det er et mediskapt fenomen. Ingen av bandene
kaller seg det selv eller er en del av det. John Olav
og Fjorden Baby! Hater den driten der, de óg.
Beste driten
Blood Command er signet på det prestisje-
tunge undergrunnslabelet Fysisk Format, som
desperat tviholder på nettopp det fysiske
formatet. De deler artiststall med band som
Snöras, Manhattan Skyline, Kaospilot, Silver og
Death Is Not Glamorous.
- Det er helt sinnssykt konge å være på Fysisk
Format. Det er den beste driten vi kunne vært
på, meddeler Andersen.
- Vi er det mest poppete de har av hardcore-
delen, forteller vokalist Tombre.
- Vi hadde bestemt oss for aldri å gi ut noe på
CD. Så ringte Fysisk Format, medgir Andersen.
Og da var det gjort.
På spørsmål om hvem som har produsert debut-
albumet, strekker primadonnanykkene akkurat
til idet Andersen rekker opp hånda.
- Eg! sier han. Cocky type, tenker jeg.
- Du elsker deg selv altfor høyt, repliserer Tombre.
Nesten oppgitt, men hun trekker på smilebåndene.
Sky is the limit
Hvor er dere om fem år?
- Vet ikke.
- Da har jeg drept dere, skyter bookingagent
Thomas Ryjord inn, ser ekstra lur ut.
- Vi skal spille, vi vet ikke hvor vi skal. Sky is the
limit! Vi skal bare gjøre det vi liker, og hvis andre
ikke liker det er det synd for dem, forteller Andersen.
- Det er mulig vi er her om fem år, avslutter han.
krutt 27
krutt 28
hiphop
hurra
av j o a k i m a a s e n f o t o : j o a k i m a a s e n / L a r s r u b i x /
Severin Sadjina / ane marte kjersheim /
frode jørum / vegard eggen
Koncept jobber for å fremme et inkluderende miljø.
Det gjør de gjennom fete beats og funky rytmer.
Koncept er et brukerstyrt kompetansesenter for
svart musikk. Og nei, svart musikk er ikke black
metal. I Innherredsveien på Buran i Trondheim
ligger Koncept. Senteret for Hip Hop, reggeae,
soul, breakdance og Djs. For å nevne noe.
- Vi jobber for øke kompetansenivået for svart
musikk. Men å skape et inkluderende miljø er
allikevel viktigere enn selve musikken, sier
styreleder i MIOS (Midt Norsk Interesse-
organisasjon for svart Musikk), Rudi Eide.
Godt miljø skaper resultater
Koncept og MIOS er samarbeidspartnere. De
legger til rette en arena der ungdom kan møtes,
lage musikk og hjelpe artister til å komme i gang.
De arrangerer kurs i studioteknikk og søknads-
skriving. Rudi Eide forteller at det er et stort
alderssprik i de som er brukere på Koncept.
Alt i fra ni til 40 år.
- Vi er ildsjeler som jobber for et inkluderende
miljø og at alle som kommer hit skal føle seg
velkomne, sier Eide.
Både han og Torstein Holen (prosjektleder
gjennom Trondheim Kommune) er to av hoved-
hodene bak arrangementer og veiledning av
ungdom som kommer til senteret.
En stor del av ungdommene som kommer til
Koncept er vanskeligstilte, ofte med en bakgrunn
fra institusjoner og vanskelige familieforhold.
Eide mener at miljøet er avgjørende for å få
ungdom som har kommet skeivt ut på rett spor.
- Det er en del ungdommer som kommer hit er
tøffe i maska, men vi merker fort en endring i
attityden når de har vært her en stund.
Holdningsendringen kommer gjennom å få en
mestringsarena, og at ungdom får følelsen av at
de er flinke i noe.
Koncept har et eget studio og egen scene, der
ungdom får uttrykt seg gjennom musikken sin.
Det har gitt resultater, i dag regnes to av rapperne
hos Koncept som en av Norges ti beste innen
sjangeren.
Koncept er en internasjonal arena, der en
mange har flerkulturell bakgrunn. Det skaper
et mangfoldig og fargerikt miljø.
krutt 29
Peace, love, unity and respect. Det er hiphop’ens
grunnpilarer og Koncept jobber aktivt mot rasisme,
vold og rus.
 Anerkjente utenfor Trondheim
Rudi Eide og Torstein Holen kan med stolthet
fastslå at Koncept har markert seg utenfor
Trondheim. De har samarbeidet med flere
store artister utenfor byen, og det var Koncept
som skaffet Jay Z til UKA i 2009.
- Flere artister utenfor Norge kjenner til Kon-
cept. Artister som Farfar (Dansk) har kontaktet
oss for å få holde hiphop-quiz på Koncept, sier
Torstein Holen.
Hiphopartister som Pen Jakke synger om å
henge på Koncept. Koncept og MIOS har også
vært en av samarbeidspartnerne i jobben med
å få ADIONIA (En av Jamaicas mest kjente
reggaeartister) til Blæst.
Koncept arranger dessuten hiphopfestivalen
2XH og reggaefestivalen Jamrock.
Eide og Holen forteller at det mest sannsynlig ikke
blir festival i år. De jobber istedet med å skaffe en
stor europeisk headliner til en av festivalene som
forhåpentligvis blir arrangert til neste år.
Koncept har holdt til i Innherredsveien siden
slutten av 90-tallet. Men det var i 2006 at det
ble døpt om til Kompetansesenteret Koncept.
Flere ungdommer knyttet til sentrumsområdet i
Trondheim etterlyste et rusfritt tilbud, og Koncept
ble raskt til møteplassen for ungdom som ville
ha andre alternativer enn å henge rundt i byen
uten mål og mening.
Senteret jobber også aktivt for å intergrere jenter i
et ellers guttedominert miljø, og har i dag rundt
20 aktive jenter.
krutt 30
Rask utvikling
Koncept har på få år utviklet seg fra å være et
prosjekt av Trondheim Kommune til å bli et av
Norges største hip hop og reggea-senter.
Senteret er bygd rundt brukerne, og blir styrt
av dem selv. Samarbeid med skoler i nærområdet,
eget fotballag, basketlag og diverse kurs innen
dans og musikk gir ungdom et sted å være på
fritiden.
Det har gitt resultater og ungdom med en vanskelig
fortid har fått en ny start. Allikevel mener Rudi
Eide at de får for lite anerkjennelse, spesielt av
media.
- Jeg kan med hånda på hjertet si at vi lunken
publisitet fra media i Trondheim. Det blir enten
vinklet feil, eller så er vi feilsiterte.
Eide kommer også med et sleivspark i retning
rockemiljøet i Trondheim. Han forteller at de ofte
har problemer med å skaffe lokaler til konserter
og lignende.
- Noen er trangsynte. Trondheim er jo en
rockedominert by, men hip hop og reggae er
svært i Trondheim. Vi møter ofte på folk som
skal gjøre det vanskelig for oss. Unntaket er
Svartlamoen, der er vi alltid velkomne.
På tross av for lite publisitet i media og folk
som ikke ser lenger enn sin egen nesetipp,
jobber Koncept med å se fremover og for å bli
enda bedre.
Prosjektet blir viderført som delprosjekt gjennom
Kulturenhetens «Lademoen 2011», også kjent
som «TRØKK» som slår sammen Koncept,
Trikkestallen Skatepark, Loftet og Buranhus.
De vil fortsette med å jobbe med og for
ungdommen i Trondheim.
krutt 31
 anmeldelser
Kraftig og bastant
Deftones – Diamond Eyes
Riffridderne i Deftones er tilbake.
Det har vært stille rundt Deftones en stund.
Californiabandet som ga ut kritikerroste
«White Pony» i 2000, og satte standarden for
mange alternative metalband, klarte ikke helt
å leve opp til forventningene med platene de
ga ut utover på 2000-tallet. Nå er de i midlertidig
tilbake, og nyplata «Diamond Eyes» overrasker.
Man skal aldri avskrive band som Deftones.
Med en fantastisk vokal i spissen (Chino Moreno),
leverer de sin beste skive siden «White Pony».
De tunge riffene som kjennetegner band som
Deftones er tyngre enn på lenge.
I 2008 havnet daværende bassist Chi Cheng
i koma etter en trafikkulykke. Ulykken preger
bandet gjennom denne plata, og flere av tekstene
referer til kompisen. Et par låter som «Sextape»
og «Beauty School», gjør at man sitter igjen med en
pop/rock opplevelse, men det kan absolutt et
band som Deftones tillate seg. Det gjør plata
til en mer variert lytteopplevelse, og gir en
fin motvekt til de seige metalriffene. Plata har
noen anonyme låter, men helhetsinntrykket er
allikevel fjellstøtt. Kraftig, tungt og bastant. Det
er det som er Deftones, og det er veldig hyggelig
å ønske gutta velkommen tilbake.
krutt 32
// JOAKIM AASEN
Det trygge andrealbumet
Crystal Castles – Crystal Castles (II)
Mindre 8-bits, mer flyt.
På førsteplata si stjal Crystal Castles uhemmet og
uten tillatelse direkte fra chiptunes-undergrunnen
(Lo-bat, Covox, X-agon) på flere låter, og da
folket oppdaga det ble det leven. Jeg vet ikke om
det har blitt stjålet noe som helst på oppfølgeren
Crystal Castles II, men har de loven på sin side
denne gangen kan man trygt si at de har prøvd
å gjøre opp for seg.
Det virker på en måte som de siden sist virkelig
har satt seg ned og tatt seg tid til å virkelig lage
et album. Låta Baptism tar over der Crimewave
slapp, og de gjør seg særdeles lyttervennlige for
et allment elektropublikum med låter som Celestia
(hvor – pokker – vokalen er rein!), Not in Love og
Intimate. En stilig bemerkning er at teksten på
låta Year of Silence er på islandsk! Mang en briller-
uten-styrke-hipster har trykt Crystal Castles til sitt
bryst allerede siden debutsuksessen i 2008, og
de vil nok ikke bli skuffet denne gangen heller.
8-bit-sounden som i stor grad preget førsteplata
er jevnet til et dystopisk driv, og noe av paranoia-
følelsen førsteplata kunne by på, henger igjen.
Men denne flyter på en helt annen måte, og er
mye mer lyttervennlig. Crystal Castles kjører
med andre ord en trygg linje på det vanskelige
andrealbumet.
// MARIUS SVALENG ANDRESEN
Engelsk hardcore på sitt beste
More Than Life – Love Let Me Go (EP)
England har levert flere band som har markert
seg på hardcore-scenen de siste årene. More
Than Life føyer seg inn i rekken av disse.
More Than Life fra Dodge City bemerket seg med
EPen «Brave Enough To Fail» i 2008. Nå er de ute
med en den etterlengtede EPen «Love Let Me Go».
De turnerer for tiden med band som Dead
Swans og Defeater, og stilmessig har ikke bandet
forandret seg nevneverdig siden 2008. Det
er fremdeles kompromissløs, intens hardcore
som er i førersetet.
Dramatiske kjærlighetserklæringer i tekstene som;
«Fading away with the scarlet skyline, pray for the
sun to set earlier every fucking day, rotting away, the
price of love we pay, i put the last red rose on her
grave» fra «Love Let Me Go» desiderte beste spor
«Scarlet Skyline», beviser at dette bandet ikke bare
har talentfulle musikere, men også gode låtskrivere.
Tempoet i låtene er varierende. De slakker av i flere
av låtene, og bærer preg av et noe metalinspirert ly-
dbilde. Allikevel er det punken som står sterkest
i bandet, og det funker best.
Dette er et band som helt klart lever for musikken
sin, og de har uten tvil lagt ned skikkelig arbeid i
denne EPen. More Than Life er et undergrunns-
band som forhåpentligvis holder seg i under-
grunnen. Det er slik vi vil ha det og det er det som
funker. Mørkt, hardt og muligens vårens beste EP-
utgivelse. // JOAKIM AASEN
Solid og psykedelisk
MGMT - Congratulations
Amerikanske MGMT er ute med ny plate,
«Congratulations». Gratulerer, MGMT.
Den diggbare psykedeliske popen som kjen-
netegnet MGMTs førstealbum «Oracular
Spectacular», er absolutt tilstede på nyplata.
Assosiasjonene til hippietiden er markant og
gjennomsyrer hele skiva, uten at det hele virker
som en doptrip til Woodstock. Her er det
gladrock og melodier som er lett å danse til.
MGMT blir aldri mainstream. De kjører sin
egen stil, og om du bare likte «Kids» og «Electric
Feel» fra gamleplata, blir du nok skuffet over
den nye. «Congratulations» er en mye jevnere
plate uten den helt store hiten.
Etter et par runder i spilleren, blir låtene bedre
og bedre og man sitter igjen med inntrykket at
dette er et av vårens jevneste utgivelser.
Lista lå høyt etter «Oracular Spectacular» som
kom ut i 2007, men MGMT glir over med god
klaring. Duoen Andrew VanWyngarden og Ben
Goldwasser fra Brooklyn i New York leverer så
absolutt varene og vel så det.
MGMT er fremtidens retro.
krutt 33
// JOAKIM AASEN
 Skittent og rått
Cancer Bats – Bears, Mayors, Scraps and Bones
Dvelende på det roligste, eksplosivt på det hardeste.
Alle gode ting er tre, og på sin tredje fullengder
perfeksjonerer Cancer Bats lydbildet sitt til de
grader med et overordnet mål å knuse deg med
en vegg av lyd. Det er for hardt for bestemorra
di, men lyttervennlig for de som liker sludge,
metall, hardcore og heavy riffing.
Låtene Fake Gold og Trust No One er Bears,
Mayors, Scraps and Bones på sitt kjappeste,
men selv her er det en smal sak å henge med.
Drivet ligger i hardtslående bølger av fuzz og
herlig trommeprogresjon, og der andreskiva
Hail Destroyer er et par hakk mer rølpete og
skitten, er lyden monumental på sisteskiva. Til
tider minner lyden om Kansas-bandet Coalesces
sprø og kvernende lydbilde, bare med mer
substans, mer riffing og mer futt.
Det skal også nevnes at bandet treffer blink
når de gjør en covrer den kjente låta Sabotage.
Beastie Boys, låtas opphav, verdsettes av hiphop-
entusiaster så vel som rockfrelste, og det skal
ikke stikkes under en sjeselong at denne coveren
vil favne bredt.
krutt 34
// MARIUS SVALENG ANDRESEN
Cypress sleiver
Cypress Hill – Rise Up
Cypress Hill prøver å rette opp inntrykket etter
noen magre år. Det er ikke helt forgjeves, men
de når ikke helt opp.
Geriljaen i Cypress Hill har ikke gitt ut plate
siden 2004. Nå er de klare med «Rise up». De
befinner seg i gråsonen mellom rock og rap,
slik de stort sett bestandig har gjort.
Nyskiva er intet unntak, og med Tom Morello
(Rage Against The Machine) og flere andre
feat.-artister som Mike Shinonda (Linkin Park)
og Daron Malakian (System Of a Down) levner
det ingen tvil om at her skal rappes og rockes i
skjønn forening. Det er dop, horer og vold det
synges om, og det er forsåvidt greit nok. Men
det funker ikke i lengden. Det blir for ensformig.
Noen latinoelementer er det også på plata.
Med artistene Pitbull og Marc Anthony med
på sporet «Armada Latino» ligger hitpotensialet
tykt utenpå. Cypress Hill prøver hardt, og det er
samarbeidet med Tom Morello som funker best.
Da svinger det bedre, de funky og catchy rytmene
som Cypress Hill har lyktes best med er tilstede. De
sikter høyt, kanskje for høyt. Plata har noen solide
låter, men de har totalt skivebom på flere, noe som
gjør dette til en utgivelse som man godt kan klare
seg uten. De har hatt seks år på å lage ny skive, kanskje
de burde brukt noen år til.
// JOAKIM AASEN
Et hestehode foran
Foals – Total Life Forever
Med Total Life Forever tar Foals et voksenskritt.
Da jeg hørte singelen Spanish Sahara ble jeg
litt skeptisk til om døyvende, sløy vokal over
minimalistiske rytmer skulle kjennetegne hele
Total Life Forever, føllenes andre plate i rekken.
Jeg trodde de kom til å vende den dansbare,
mathrock-aktige stilen ryggen for å rendyrke
avantgardistisk euforirock, men det er ikke tilfelle.
Joda, Spanish Sahara er fin, den. Og rolig
musikk er jo deilig, men det er ikke ”rolig”
man forventer av Foals. Singelen er - heldigvis
- ikke representativ for resten av plata – sære
trommetakter og uvanlig harmonisk progresjon
toppes fremdeles av Yannis Philippakis’ tidvis
klaustrofobiske vokal, men det hele er pent og
pyntelig tonet ned.
Uten sammenligning for øvrig, har Foals tatt
det samme voksensteget Arctic Monkeys
gjorde da de ga ut andreplata Favorite Worst
Nightmare etter en nokså barnslig debut. Foals
har dog aldri vært like barnslige som apekattene,
men når de følger opp debutsuksessen Antidotes,
er lekenheten tonet ned i døyvende vokal og
nådeløs fremdrift.
For deg som liker lekenheten til Friendly Fires og
de sære taktene til (tidlig) er dette noe for deg.
// MARIUS SVALENG ANDRESEN
WORD ON THE STREET
Trondheimskallet Da er det klart: Trondheim Calling etablerer seg
som en fast institusjon! Én samleskive, en minifestival, en paneldebatt og en
turné var bare starten på Trondheim Callings virke som fremste eksponent
av trøndersk musikk – nå skal suksessen spinne rundt en midtvinters byfestival
i Trondheim. Twee, twee! Pstereo har pinadø klart å få tweepopbandet
The Pains of Being Pure at Heart til Marinen i august! Merittlista til bandet er
flere meter lang, og nå kommer de for første gang til Norge. Helt eksklusivt
i bittelille Trondheim. Alle rene hjerter gleder seg. Musikkens dag Hele
Trondheim by fylles med musikkglede 5. juni! Alt fra korps, turnparader og
hardcore og hiphop fyller scener som Rockheim, Familien og Lamoparken
på det som er kjent som musikkens dag. Gratis, selvfølgelig! Musikkfest
arrangeres også i Oslo og Stavanger samme dag. Helvetes Vreeswijk,
altså! Herionvrak, scientologisympatisør og Jesus-gærning Hank von
Helvete (eller Hans Erik Dyvik Husby, som noen velger å kalle han), kjent
fra Turboneger, bandet som ikke har gitt ut en plate med kred siden 98,
spiller Cornelis Vreeswijk under Olavsfestdagene i slutten av juli. Herre
min hatt! Wobble wobble Hvorvidt det eksisterer en dubstep-scene
i Trondheim, er det Mindflow som regjerer den. Låta Switched er låta av
sommeren 2010! Sjekk ut Marius Mevolds dub-prosjekt på http://www.
myspace.com/mindflowdnb - wobble wobble! ”The Pig” funnet
død De maskerte kremmerne i tullemetal-bandet Slipknot har mistet sin
basstrakterende The Pig, Paul Gray. Fyren ble bare 38 år, og vi kondolerer på det
sterkeste. Selv om vi ikke liker Slipknot så innmari godt, da. Georgia
on my mind Det faller oss tungt om hjertet å meddele at Georgia-bandet
Mastodon er sengeliggende og dermed avlyser hele europaturneen–
inkludert Norwegian Wood-konserten i sommer. Bandet kom med et av
det forrige tiårs beste metalutgivelser, Crack the Skye, og nå griner vi oss i
søvn. The Killers er ikke døde Ryktene vil ha det til at The Killers
skal splittes. I følge bandet er dette bare vås, de skal ha en pause mens vokalist i
bandet, Brandon Flowers, tar steget videre alene. Han er for tiden i studio
for å lage sitt første soloalbum. Albumet har fått navnet «Flamingo», men
det er ikke satt noen dato for utgivelse. Vi venter i spenning. Mayday
for «American Idol» Rotteprogrammet «American Idol» har sitt
laveste seertall siden 2004. Sjefsrotta Simon Cowell forlater det skitne
skipet. Vi er ikke lei oss. Måtte pesten ta hele gjengen. Bølgeskvulp
fra Johnson Jack Johnson, pusegitarens far, har blitt eksperimentell.
Det har han i følge seg selv blitt etter å ha surfet med Eddie Vedder i
Pearl Jam. Om det er legning eller musikken han er eksperimentell i, vites
ikke. Surferduden slipper iallfall plate første juni. Comeback fra No
Doubt “The 4 of us are 2gethr in Hllywd today- 2 start recording the first
batch of new ND songs”. Slik låt beskjeden på bandets Twitterprofil tolvte
mai. Bandet har ikke sluppet skive siden 2001, men nå er det altså ingen
tvil (HAHA!) om at det er ting på gang. Band of Horses til Norge
Indierockerne kommer til Rått og Råde-festivalen i Stavanger og Døgnvill-
festivalen i Tromsø i september. Med ny plate (Inifinitve Arms) har bandet
nye låter på reportoaret, og med en stor fanskare i Norge er det ingen tvil
om at amerikanerne vil bli godt mottatt.
 pøbelrock 2010:
der hvor punken aldri dør
Vi kunne høre bassen langt bortenfor Lamoparken, og nå buldrer den i lokalene under oss.
Vi sitter på et tak i Innherredsveien 69c. På taket av UFFA.
krutt 36

t e k s t o g f o t o : J o a k i m A a s e n o g M a r i u s S va l e n g An d r e s e n
krutt 37
 S ola har gått ned på Buran, men på UFFA
er kvelden ennå ung. 26 år er gått siden
Pøbelrock ble arrangert for første gang, og
styrkene samles nok et år for den fire dager
lange festivalen.
”Sånn lokal greie”
Mange sammenligner UFFA med Blitz i Oslo.
Navnet er en forkortelse for Ungdom For Fri
Aktivitet, og er i liket med Blitz et selvstyrt
ungdomshus, henholdsvis med røtter i punk-
bevegelsen på åttitallet. Her lever den i beste
velgående.
To høye naglebefengte personer går forbi oss
på vei inn. En av dem spiser potetgull.
- Æ sjer du har sånn Sørlandschips, eitj det
sånn kapitalistisk skit?
- Nei, det e no en sånn lokal greie, meddeler
han. Og på UFFA står det lokale sterkt.
Det mest iøynefallende publikumskarakteristik-
ken er skinnjakker, nagler, diverse kroppskunst
og hanekammer i alle regnbuens farger, en annen
ting er det brede aldersspennet. Fra taket vi sitter
på kan vi se punkere, skinheads og slitne rockere
som røyker rullings og sipper øl i sunn forening.
- Ifølge besteborgelige leserinnlegg i Adresseavisa,
er det bare dophuer på UFFA som ikke har noe
i samfunnet å gjøre. Jeg mener at vi er noen av de
krutt 38
mest oppegående ungdommene som er i Trond-
heim - det er ingen andre som løfter fingeren om
de er uenige i noe, forteller Odd Emil Lindgren (21).
Han er vokalist i det Pøbelrock-aktuelle punk-
bandet Religiös Voldtäkt, og en av mange frivillige
som har bidratt til å stable arrangementet på
beina. Han stempler seg selv som anarcho-ak-
tivist. Han forteller at arrangementet i hovedsak
er for punkentusiaster, men han har ingenting i
mot hiphopere og den slags.
- Så lenge de oppfører seg har jeg ikke noe
imot dem. Vi skal være forskjellige, det er det
som gjør oss vakre, smiler han ivrig.
Kompisoppfostring
Vi står utenfor det som tidligere var Østbyen
barnehage. Klientellet er skiftet ut og panelet
på huset er tagget og malt med politiske budskap,
George Orwell-referanser og signaturer fra
ymse taggere.
- Folk av alle aldre samles og har det jævlig
kult sammen. Man veit at man drar til én plass
og treffer én type folk – i hovedsak punkere.
Det er god stemning, godt med liv og folk
snakker sammen i en vennlig tone. Vi driver
en slags kompisoppfostring, forteller Lindgren.
Pål-Olav Breivik Hagen (39) – også kjent under
punknavnet Pål Metadon – er på langt vei enig.
- Det er ikke bestandig musikken er like bra,
men det er en bra møteplass. Hvert år gjennom
20 år har jeg gleda meg til Pøbelrock. Det kommer
folk fra hele landet, og av og til fra andre land
også. Det er en plass å møtes på. Jeg kan si som
eksdama mi: Vårens vakreste eventyr.
krutt 39
 ”Æ like punk”
Han forteller at han er blitt skinhead på sine
eldre dager, men legger skylda på at han har
for lite hår til å ha hanekam.

- Dette er en hemmelighet, men dess eldre

punkerne blir, jo vanskeligere blir det å få
hanekammen til å stå. Derfor blir mange eldre
punkere skinheads, medgir han lattermildt.
Han forteller at han ikke er en av de som trekker
seg tilbake fra punkbevegelsen med det første til
fordel for å ”sitte hjemme og murre for seg selv”.
- Det som er viktig med punken, er at den må
revitaliseres hele tiden. Punk er energi og det
handler om å skape bevegelse, forteller han.

Punkbevegelsen er et viktig tema på UFFA og

årsaken til at Pøbelrock fremdeles eksisterer.
Det er i hovedsak et sett med idealer framfor en
musikksjanger. Som musikksjanger er det dog
den eneste ”Metdaon” bryr seg om i Trondheim.
- Æ kan si som Petter Wavold: ”Æ like punk”.
Får æ tak i han igjen ska’æ steik pikken på’n –
Petter Wavold er faen ikke mye punk.

Punk’s not dead

I inngangen til huset møter vi Olav Alexander
Holm (16) og Rune Frantzen Nystuen (21). De tar
for øyeblikket imot inngangspenger, og begge har
på forhånd jobbet frivillig med arrangementet.
- Når man kommer hit og ser hvor mange som
bare i Trondheim holder punken i live, liker det,
hører på det, spiller og jobber for det, da har man
skjønt at punken har kommet for å bli, sier Holm i
samme øyeblikk som vi får hendene våre stemplet.
krutt 40

- Pøbelrock er mye leven og mye musikk. Vi

viser fram en del av undergrunnspunken i
Trondheim, skyter Nystuen inn.
krutt 41
krutt 42
- Pøbelrock er en orgasme uten sex – det er
reint og nydelig, sier forbipasserende Runar
Glasø (29) lattermildt mellom et par slurker øl.
Olav Alexander Holm mener arrangementet
spiller en stor rolle som møteplass.
- Man møter folk, Blitzere og deltar i demonstras-
joner og har det fett. Man får rett og slett møte
folk man ikke møter så ofte!
Vender alltid tilbake
Det at folk kommer langveisfra, kan Eirik
Hugaas (31) og Mette Marit Breivik (25) bekrefte.
Vi møter dem blant bålgnistregnet i utenfor huset,
hvor mange har samlet seg for livlige diskusjoner.
De har reist fra Oslo, og er på Pøbelrock sammen
med Kathrine Breivik Hagen (37).
- Jeg er bestandig på pøbelrockfestivalen, sier
Hagen. Hun tror det er tjuende gangen hun er
på festivalen.
De tre festivalgjengerne forteller at de ikke engang
har sett årets program, men stadig vender tilbake
uansett hva Pøbelrock måtte by på.
- Vi kommer hit på grunn av stemningen. Det
er en veldig flott stemning som ikke kan måle
seg med andre festivaler. Man får bestandig
lyst å komme tilbake, forteller hun.
For Hugaas er det sjette gang han er på Pøbelerock.
Breivik er her for tredje året, og de har trivdes
like bra hver gang.
- Vi er på Pøbelrock for å drikke øl, møte kjentfolk
og høre på steinhard punk, sier Hugaas.
- Vi prøver å legge det til rette hvert år for at vi skal
få med oss pøbelrock. Vi kommer opp hit uansett
hvordan festivalprogrammet ser ut, medgir han.
Jovial stemning
Et av bandene på plakaten er Skin Cancer,
som ifølge dem selv er fire kortklipte herrer
som spiller konservativ oi! De har tatt turen
helt fra Stavanger.
- Vi tar opp samfunnsproblemer som dop og
drit, forteller Ulrik Dybvig (22), gitarist i bandet.
Han har ingenting å utsette på arrangementet.
- Trøndere er joviale mennesker, og vi har det
kjempekjekt på Pøbelrock, medgir han.
En eim av vellystig svette og beinhard så vel
som alternativ musikk fyller lokalene, og utenfor
klenger folk seg rundt bålet som etter sigende blir
kveldens nachspielplass. Én av tre festivaldøgn er
over, og vi lister oss stille mot sentrum.
krutt 43
På UFFA dør punken aldri.