Afghanistan

- håp om en framtid
 Innledning

Norsk Fredssenter har som oppgave å tilby kurs og opplæring for voksne for å fremme fred og menneskerettig-
heter. De siste årene har unge flyktninger som bor i Norge vært en prioritert målgruppe i dette arbeidet. I
Norge har vi flyktninger fra flere av de samme områdene hvor vi er engasjert i freds- og utviklingsarbeid. Mye
ligger dermed godt til rette for å samle flyktninger til fredsundervisning rettet inn mot utfordringene i hjemlan-
det. Vi begynte i 2001 med å invitere unge afghanere til seminarer og sommerskoler, og vi har gjort mange erfa-
ringer underveis.

Vårt utgangspunkt er å se på flyktningene som en ressurs i fredsbygging. Det viktigste resultatet av arbeidet så
langt ligger i deltakerne selv, i at de valgte å bruke tid og ressurser sammen med oss. De erfaringene vi har gjort
gjennom å samle unge afghanere de siste fire årene, bruker vi nå for å utvikle tilbud til flere nye grupper
gjennom Studentnettverk for Flyktninger. Responsen er svært god og vi ser at vi har funnet en nisje innen freds-
undervisning som kan utvikles videre. Vi ønsker å synliggjøre en gruppe som er en hittil uoppdaget ressurs; unge
flyktninger som ønsker å bidra til fred og utvikling i sine hjemland.

Langvarige kriger holder folk hjemmefra i årevis. En hel generasjon vokser opp i eksil og unge flyktninger får
sin utdanning i utlandet. En måte å se denne situasjonen på er at de er på et slags utilsiktet stipend (unintended
scholarship), skapt av krigen. De kom fordi det var krig i hjemlandet og de måtte bli fordi krigen fortsatte.
Årene går og etter nødvendig introduksjon og språkopplæring i det nye landet er det mange som tar yrkesutdan-
ning og høyere utdanning. Hvilket samfunn skal så få glede av disse unge flyktningene utdannet i eksil?

Statsminister Jens Stoltenberg nevnte dem i sin nyttårstale for 2006, alle de ressurssterke unge innvandrerne som
tar høyere utdanning i Norge. Han la vekt på hvilken stor ressurs de representerer for det norske samfunnet. Et
sentralt spørsmål blir; Hvordan kan denne ressursen bli brukt i den internasjonale satsningen på fredsbygging i
konfliktområder? Norge har utenrikspolitiske ambisjoner om å bidra til fred og utvikling i ulike deler av verden.
En måte å styrke fredsarbeidet, kunne være å legge til rette for at disse ressurssterke studentene kan bidra i
fredsprosesser på forskjellige måter. Dette perspektivet har hittil vært helt fraværende fra norske myndigheters
side. Fredssenterets prosjekt kan derfor ses som et pilotprosjekt med fokus på flyktningers rolle i fredsbygging.
Det er et mål at dette arbeidet skal inspirere til nytenkning og konkrete tiltak på dette feltet. Her har norske
myndigheter muligheter til å oppnå flere politiske målsettinger på en gang: utviklingspolitiske mål om å bidra til
fred og utvikling, og flyktningpolitiske mål om å motivere til frivillig tilbakevending.

Gjennom denne rapporten vil dere møte noen av deltakerne fra prosjektet "Afghanistan - håp om en framtid".
Dere vil få høre hva de tenker om framtida for hjemlandet sitt, og hvilken rolle de selv ønsker å ta i gjenopp-
byggingen.

God lesning!

Norunn Grande
Daglig leder ved Norsk Fredssenter

Norunn Grande på flyplassen i Kabul

2
Innhold

Innledning 2

Håp om en framtid? 4

Visjon og målsettinger for "Afghanistan - håp om en framtid" 5

Aktiviteter 5

Afghanere samles til sommerskole på Nansenskolen 5

Sommerskoleprogrammet 6

Besøk av kvinner fra hjemlandet 7

For de som ville lære mer 8

Gjensyn med hjemlandet - studiereiser til Afghanistan 8

"Lengselen til Afghanistan kom tilbake!" 9

"Eksilbefolkningen trengs i gjenoppbyggingen av samfunnet" 12

"Jeg har blitt mer bevisst mulighetene, og er mer optimistisk enn før" 14

"Det viktigste jeg kan gjøre er å fullføre utdannelsen min og bruke den i Afghanistan" 17

Hva har vi lært? 20

Seminarer i Afghanistan i framtiden? 20

Framtidsplaner 21

Vi vil gjerne takke 22

Gruppebilder fra sommerskolene 23

"Det beste dere kan ta med er kunnskap og erfaring" 26

Rapporten er skrevet av Heidrun Sørlie Røhr, våren 2006.

Bilder er ved ansatte på Norsk Fredssenter og deltakere på prosjektets aktiviteter.

3
 Håp om en framtid?
Afghanistan er et land som er sterkt preget av 25 år
med krig. Dette har ført med seg enorme belastninger
for innbyggerne. Som et av verdens fattigste land, lider
Afghanistan under ødelagt infrastruktur og økonomi,
1
lav gjennomsnittlig levealder (ca 40 år) , ekstremt høy
analfabetisme og lavt utdannet befolkning i sammen-
ligning med landene i det samme området.
Det har skjedd mye i Afghanistan siden 11. september
2001, som førte med seg Taliban-regimets fall. Det er
stort internasjonalt nærvær gjennom den fredsbeva-
rende styrken International Security Assistance Force
(ISAF), som har sitt mandat fra FN. Samtidig fortset-
ter "krigen mot terror" gjennom den amerikansklede-
de Operation Enduring Freedom (OEF). Det er stadig
militære angrep, og det rapporteres jevnlig om selv-
mordsbombere, noe som er relativt nytt i afghansk
sammenheng. Det er en enorm utfordring å bygge opp
en stabil stat samtidig som det foregår kamphandling-
er i deler av territoriet. Overgangen fra et regime til et
nytt gjør staten ekstra sårbar i denne overgangsperio-
den, selv om dette også gir nye muligheter. En ny
grunnlov er vedtatt og det er holdt valg. Men det er
allment kjent at den politiske prosessen er styrt og at
det er store mangler ved regimet. Gamle krigsherrer
har fått maktposisjoner og et mulig rettsoppgjør etter
krigen er foreløpig lagt på is.
Få andre land i verden har så stor flyktning- og eksil-
befolkning som Afghanistan (2,5 mill). Mange av de
som flyktet til nabolandene, hovedsakelig Pakistan og
Iran, har vendt tilbake de siste årene (ca 1-2 mill).
Men mange av de mest ressurssterke flyktningene
endte opp i vesten. Av disse er det ikke så mange som
har vendt tilbake. Man kan derfor spørre seg hva som
skal til for at ressurssterke afghanere som bor i vestli-
ge land skal kunne være med på å løse de store utfor-
1) Arne Strand, CMI Policy Brief (September, 2004): "Waging War while building Peace: Lessons from Afghanistan"
4 2) Eikås og Strand (2005): Afghanistan - håp om ei framtid. Evaluering av Norsk Fredssenter sin Sommarskule og Seminarserie 2004.
S 4. CMI Commissioned Report
dringene landet står overfor. Det er en sammensatt
gruppe afghanere som bor i Norge. De har flyktet fra
ulike regimer, tilhører forskjellige folkegrupper og
kommer fra ulike steder i Afghanistan. På 1980-tallet
flyktet mange fra kommunistregimet. Fra 1989 flyktet
de som hadde tilknytning til kommunistpartiene eller
som hadde vært en del av statsadministrasjonen eller
hæren, blant dem mange familier.
Tidlig på nittitallet kom en blanding av forskjellige
politiske og etniske grupper, noen som FN-kvoteflykt-
ninger, andre via smuglernettverkene. Etter at Taliban
inntok Kabul i 1996 kom et økt antall familier med
høyere utdanning og senere også yngre menn tilhø-
rende grupper som var kritiske til Taliban. Også etter
Taliban har det kommet en del yngre menn.
Konfliktene i eksilmiljøet kan være vel så uforsonlige
som i hjemlandet.2
Allerede våren 2001 tok Norsk Fredssenter initiativ til
å samle unge afghanere i Norge i samarbeid med
Afghanistankomiteen. Rett etter 11. september 2001
ble det holdt nye samlinger. Det var åpenbart at det
var sterkt engasjement for hjemlandet blant unge eksi-
lafghanere. I kjølvannet av "krigen mot terror" ble det
økt fokus på Afghanistan verden over, også i Norge.
Det var derfor lettere å få støtte for, - og oppmerksom-
het rundt nye aktiviteter.
Da Norsk Fredssenter satte i gang prosjektet:
"Afghanistan - håp om en framtid" i 2001, var hoved-
målet å bygge opp under håpet om en framtid i
Afghanistan for unge eksilafghanere.
Spørsmålene var mange:
- Hva tenker unge afghanere om hjemlandet?
- Har de håp for Afghanistan?
- Hvordan ser de seg selv i forhold til hjemlandet i
fremtiden?
- Ønsker de å være med på å bygge landet opp igjen?
Afghanere samles til sommerskole på Nansenskolen
I august 2002 fant den første sommerskolen sted på
Nansenskolen i Lillehammer. For å nå ut til flest
mulig tok fredssenteret kontakt med alle kommuner
der afghanere er bosatt.3 En del av de unge flyktning-
ene er i gang med utdanning og arbeid i Norge. Det
var denne gruppa, afghanere mellom 18 og 30 år vi
først og fremst henvendte oss til da vi begynte å
rekruttere til sommerskolen.
Sommerskoledeltakere på fjelltur med gruppe fra Kosovo, 2002
Det mest utfordrende var å rekruttere unge kvinner.
Det er ikke vanlig blant afghanere å sende jentene
bort alene for å bo i to uker på internat. Vi møtte
derfor noe skepsis til å begynne med. Men gjennom
flere telefonsamtaler og praktiske, tilpassede løsning-
er ble det mulig å få til en kjønnsmessig balansert
gruppe. Det var ca 20 deltakere på hver sommersko-
le, bosatt i til sammen 33 kommuner, fra Vadsø i
nord til Sandnes i sør. På grunn av den geografiske
avstanden hadde de ikke hatt mulighet til å treffes
tidligere, og flere var ikke klar over at det fantes så
3) I 2002 var det ca 3000 afghanske flyktninger i Norge, fordelt på 100 kommuner, i 2004 var det 4200, fordelt på 150 kommuner)
AKTIVITETER
- To ukers sommerskoler på Nansenskolen tre
år på rad, som samlet unge afghanere fra for-
skjellige kommuner i Norge;
- Helgesamlinger / oppfølgingsseminarer som
tok for seg spesielle tema knyttet til fredsbyg-
ging i Afghanistan;
- To ukers studiereise til Afghanistan i 2003 for
fire av ressurspersonene fra deltakergruppa, der
formålet var å knytte kontakt med relevante
organisasjoner og miljøer, med tanke på fremti-
dig samarbeid.
- Fire ukers besøksreise til Afghanistan i 2005
der de fire deltakerne fra Norge arrangerte som-
merskole i Mazar-i-Sharif i samarbeid med
Youth and Children Development Program
(YCDP) og Flyktninghjelpen. Deltakerne hadde
også praksis i organisasjoner i Kabul.
VISJON OG MÅLSETTINGER FOR
"AFGHANISTAN - HÅP OM EN FRAMTID"
Visjon:
På sikt å kanalisere den kompetansen og de res-
surser som finnes blant afghanere i eksil til gjen-
oppbygging, fred og demokratisk utvikling i
Afghanistan.
Målene er å:
- bidra til å bygge opp under håpet om en fram-
tid for Afghanistan blant unge afghanere i eksil,
- legge til rette for opplevelse av at deltakernes
erfaringer som eksilafghanere er relevante for
gjenoppbygging av hjemlandet,
- gi deltakerne kunnskaper om demokratisk del-
takelse, menneskerettigheter og fredsbygging,
- øke deltakernes kunnskaper om situasjonen i
Afghanistan, om gjenoppbyggingsarbeidet,
muligheter for tilbakevending, internasjonale
organisasjoners rolle og Norges rolle,
- styrke nettverket av unge eksilafghanere i
Norge og internasjonalt,
- etablere kontakt med ungdom i Afghanistan
gjennom ungdoms- og fredsorganisasjoner.
5
 SOMMERSKOLEPROGRAMMET

- Ny kunnskap om Afghanistan: Forskere og andre med spe-

sialkunnskap ble invitert til å informere om Afghanistan.
Her har bl.a. Arne Strand på Christian Michelsens Institutt
(CMI) vært en sentral ressurs gjennom hele prosjektet.
- Gruppearbeid: Det ble lagt opp til gruppearbeid der delta-
kerne diskuterte viktige begreper i fredsbygging, slik som
dialog, menneskerettigheter, demokratisk deltakelse, kjønns-
rolleproblematikk og diasporaens rolle. Her bidro også eks-
terne tilretteleggere til deler av programmet, bl.a. ansatte på Gruppe jobber med Fremtidsverksted,
Nansenskolen. sommeren 2002

- Identitet og kultur: De fikk mulighet til å diskutere spørs-

mål om identitet og om utfordringer de har i møte med
norsk kultur og samfunn.
- Åpen dag: Det ble organisert "Åpen dag" der deltakerne
fikk møte norske organisasjoner som er aktive i
Afghanistan. Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp,
Afghanistankomiteen, Redd Barna, Norges Røde Kors og
Fredskorpset ble invitert for å fortelle om sine aktiviteter og
for å få informasjon om sommerskolen.
- Sosiale aktiviteter: Dette var blant annet fjelltur og felles Abdulrashid og Munir, dramaøvelse på sommer-
kulturkveld sammen med deltakere på andre kurs som ble skolen i 2004
avholdt på Nansenskolen i samme tidsrom.

mange unge afghanere i Norge. De hadde flyktet fra
forskjellige regimer og hadde dermed ulike minner
og forestillinger om situasjonen i hjemlandet. Det var
derfor spennende å se om det ville utvikles en grup-
petilhørighet blant deltakerne på sommerskolen.
Den første sommerskolen ble en uforbeholden suk-
sess. Deltakerne ga uttrykk for at de satte stor pris på
muligheten for å møte andre i samme situasjon. For
mange var dette første gang de møtte andre afghan-
ske ungdommer bosatt i Norge. De verdsatte høyt å

Deltakerne ble rekruttert blant unge afghanere med

oppholdstillatelse i Norge. De ble valgt ut på grunn-
lag av personlig søknad. Det var et bevisst valg å
rekruttere folk som har oppholdstillatelse, fordi vi
tror at flyktninger har større mulighet til å tenke fritt
om framtida når rettighetene i Norge er sikret. Først
da har de et reelt valg om frivillig tilbakevending på
et senere tidspunkt. Fredssenteret ville stimulere til
refleksjon omkring muligheter for å bidra med noe
for hjemlandet på sikt, men uten å legge press på del-
takerne om å måtte returnere og dermed si fra seg
den tryggheten de har i Norge.
Gruppearbeid på Nansenskolen, sommeren 2002

6
få ny og oppdatert kunnskap om Afghanistan og å få
mulighet til å dele sine erfaringer og tanker. I tillegg
fikk sommerskolen store ringvirkninger i form av
utvidet kontaktnett mellom unge afghanere i Norge,
og stor oppfølgingsaktivitet gjennom informasjons-
møter og seminarer rundt om i landet. Deltakere på
den første sommerskolen i 2002 dannet en ny orga-
nisasjon: "Afghansk Ungdomsutvalg" (AUU).
Sajia og Shikiba forteller om sitt arbeid
Det var et stort ønske om, og forventninger til at
fredssenteret skulle arrangere sommerskoler også de
neste årene. Sommerskolene i 2003 og 2004 ble
organisert stort sett etter modell av den første. Den
største forskjellen var at noen av de tidligere delta-
kerne ble invitert til å være ressursgruppe i forbin-
delse med gjennomføringen. De hadde rolle som
assistenter og bidro i det faglige programmet og til å
styrke det sosiale opplegget. I tillegg delte de som
hadde vært med på studiereiser til Afghanistan sine
erfaringer og viste bilder fra reisene.
Besøk av sterke kvinner fra hjemlandet
Det som gjorde sterkest inntrykk på deltakerne var
de unge, sterke kvinnene som kom direkte fra
Afghanistan for å besøke sommerskolen. De kom
med oppdatert kunnskap og formidlet mot og opti-
misme.
I 2003 kom Seema Ghani, som var flyktning i
England i mange år, og som senere reiste tilbake til
Kabul og startet barnehjem. Hun har også vært råd-
4) Norunn Grande (2004): "Unge flyktninger som ressurs i fredsbygging. Erfaringer fra prosjektet "Afghanistan - håp om en framtid" i
Peder Chr. Kjerschow: Mellom ståsted og omstendigheter, Nansenskolens skriftserie.
Sajia og Shikiba på besøk, i midten første rad
giver for flere organisasjoner og hadde i en periode
en høy stilling i Finansdepartementet. Ghani er et
eksempel på en som har levd lenge i eksil og som
senere har reist tilbake og brukt utdanning og erfa-
ring fra vesten for å bygge opp noe nytt i
Afghanistan. Hun ble på mange måter et forbilde for
hva det er mulig å få til.
Året etter, i 2004 fikk vi besøk av to unge kvinner
som også kom direkte fra Afghanistan, Sajia Behgam
og Shikiba Khoram. De er begge aktive i ungdoms-
organisasjonen Youth and Children Development
Program (YCDP) i Kabul og Mazar-i-Sharif. Det var
en lydhør forsamling som fikk høre to unge kvinner
fortelle om arbeidet de er engasjert i for å bevisstgjø-
re og aktivisere ungdom. "Er det virkelig mulig for
kvinner å reise rundt i Afghanistan?" var et av spørs-
målene de fikk. - "Ja, det er mulig, vi har ansvar for
å gjøre noe for å forandre situasjonen til det bedre,
og da må vi reise og snakke med folk. Hvis vi vil at
jenter skal delta, må vi vise at det er mulig.”4 svarte
Sajia Behgam. Dette var med på å nyansere forestil-
lingene om situasjonen i hjemlandet, og til å styrke
troen på at det nytter å engasjere seg. Det er lett å
anta at den situasjonen man flyktet fra er varig, fordi
man ikke er med på det som skjer etter at man har
reist. Å bli konfrontert med noen av disse forestil-
lingene var noe av det som gjorde sterkest inntrykk
på deltakerne. "Noen av ungdommene her er triste
fordi de tenker på landet som det var da de flyktet
derfra. De forstår ikke at ting har forandret seg.
7
 Sajia Behgam i YCDP
Derfor vil vi gjerne at dere kommer tilbake for å se
hvordan det er nå. Når dere kommer, er vi der." sa
Sajia Behgam. Hun var også svært interessert i
Nansenskolens dialogarbeid på Balkan, og fremhe-
vet behovet for dialog i Afghanistan. "Vi trenger dia-
log for å skape tillit mellom menneskene", sa Sajia
og hun ønsker videre å " bygge en uavhengig institu-
sjon for dialog og fredsbygging i Afghanistan".
For de som ville lære mer
Seminarserien på fire langhelger i løpet av et år var
et tilbud om fordypning i noen av temaene fra som-
merskolen: Dialog, demokratisk deltakelse, forso-
ning og praktisk konflikthåndtering, samt freds- og
menneskerettighetsarbeid i Afghanistan.
Seminarserien var ment som en påbygging, oppføl-
ging og styrking av det som ble påbegynt på sommer-
skolene. I tillegg fikk deltakerne mulighet til å opp-
rette kontakt med deltakere fra andre sommerskoler
enn der de selv hadde deltatt, og på den måten utvi-
de sine kontaktnett. Seminarene fant sted på
Nansenskolen, fra fredag til søndag. De som deltok
var de av sommerskoledeltakerne som var mest
interesserte og motiverte, og de fikk mulighet til å
søke om å være med på studiereise til Afghanistan.
Besøk hos YCDP i Kabul
8
Gjensyn med hjemlandet
- studiereiser til Afghanistan
Det ble gjennomført tre reiser til Afghanistan i løpet
av prosjektperioden. På hver av disse reisene ble
noen av de mest aktive og motiverte deltakerne valgt
ut til å reise sammen med Norsk Fredssenter. UD fra-
råder fortsatt å reise til Afghanistan. Men for hvert
år som har gått har det blitt lettere å reise dit. Og selv
om sikkerhetssituasjonen er ustabil, er det mulig å
reise i noen områder uten store problemer.
Å reise tilbake til det landet de flyktet fra er et van-
skelig valg å ta. Det krever store forberedeleser, både
praktisk og følelsesmessig. Det er ikke uproblema-
tisk å vende tilbake til hjemlandet i en oppreisnings-
tid. Skepsisen kan være stor til de som ikke var til
stede når kampene raste. Man må være forberedt på
ulike reaksjoner. Utfordringen ligger i hvordan dette
møtet skal bli. Bare gjennom direkte møter mellom
folk vil de kunne lære mer om hverandre. På den
måten kan de bidra til konstruktiv erfaringsutveks-
ling framfor gjensidig mistenksomhet. Mange er
opptatt av at de må ha noe å tilby når de kommer
hjem, en kompetanse som trengs i hjemlandet. De
ønsker ikke å bli en byrde for andre, men å ha kunn-
skap som kan bidra til utvikling av samfunnet.
På reisen sommeren 2005 organiserte de fire delta-
kerne seminar i dialog og fredsbygging for ungdom i
Mazar-i-Sharif, i samarbeid med Flyktninghjelpen og
den lokale organisasjonen YCDP. Dette var en
mulighet for å stå på egne ben og formidle videre noe
av det de har lært. I Kabul hadde de praksis i orga-
nisasjoner, der de fikk bedre innblikk i hverdagen for
en organisasjon eller undervisningsinstitusjon i
Afghanistan. Dette var en fin måte å komme i direk-
te kontakt med "vanlige folk" på, og å få direkte
informasjon om situasjonen.
I møte med engasjert afghansk ungdom ble deltaker-
ne konfrontert med egen forutinntatthet. Det kom
som en stor overraskelse at de var så motiverte til å
jobbe aktivt for endring og fred. Møtet med familie
og venner var naturligvis reisens høydepunkt for
mange. De ble et direkte bindeledd mellom familien
i Norge og slekt og venner i Afghanistan, og kunne
reise tilbake med ferske bilder og hilsener fra kjente
og kjære.
“Lengselen til Afghanistan kom tilbake!”
- Homa Poyan (27)
Er fra Ghazni i Afghanistan. Kom til Norge i slutten
av 1999. Bor i Oslo og studerer til bioingeniør (2.
år). Deltok på sommerskolen i 2003 og var i ressurs-
gruppa i 2004. Deltok på seminarserien i 2004, og
var med på studiereiser til Afghanistan vinter og
sommer 2005. Var student på Nansenskolen i skole-
året 2004-2005. Er med i Norsk Fredssenters pro-
sjekt "Studentnettverk for Flyktninger".
Homa Poyan
- Har du endret ditt syn på Afghanistan gjennom del-
takelsen i prosjektet?
- Jeg hadde ikke hatt så mye kontakt med andre eksi-
lafghanere etter at jeg flyktet. På sommerskolen
hadde alle deltakerne sine egne erfaringer og oppfat-
ninger av Afghanistan. Ved å komme i kontakt med
dem fikk jeg et mer nyansert bilde av landet mitt. Før
tenkte jeg at det jeg så og opplevde var Afghanistan,
men nå vet jeg at Afghanistan ikke bare er den lille
kretsen rundt meg. Ved å forstå dette føler jeg at jeg
har mer toleranse nå enn tidligere. Nå velger jeg å
vise forståelse i stedet for å bedømme andre ut fra
mitt eget ståsted.
- Kan du fortelle litt om hvordan det var å komme
tilbake til Afghanistan i februar og august 2005?
Hva gjorde sterkest inntrykk på deg?
- Jeg gruet meg veldig. Jeg var redd for mine egne
reaksjoner, - og for minnene. Jeg sov dårlig og var
9
 redd for hva jeg ville oppleve. Jeg brukte tiden til å
forsøke å bearbeide disse minnene. Da jeg kom dit
ble jeg overrasket over mine egne positive reaksjoner.
Jeg ble fanget av gamle minner og følelser ved gjen-
synet med Afghanistan. Lengselen til Afghanistan
kom tilbake. Det gjorde sterkt inntrykk på meg å se
Homa møter soldater i hjemmet sitt i Mazar-i-Sharif
igjen hjemmet mitt i Mazar-i-Sharif. Det var okku-
pert av soldater, og rommet mitt ble brukt som
våpenlager. Soldatene lot meg komme inn og se. Selv
om det var vanskelig, ble jeg likevel glad for at noen
bruker huset vårt og at det er liv der, heller enn at det
er ødelagt og dødt.
- Var det noe som overrasket deg?
- Det var overraskende å se så mye optimisme og liv
i gata. Det var mye fattigdom og elendighet. Men
folk hadde fått frihet til å bevege seg fritt. Jeg er usik-
ker på om jeg ble så glad at jeg tolket alt jeg så i beste
mening og overså elendigheten. Men det var en vel-
dig fin opplevelse.
10
Den andre gangen jeg dro tilbake var i august 2005.
Jeg skulle være tilrettelegger for Norsk Fredssenter.
Vi skulle arrangere et 2-dagers dialogseminar i sam-
arbeid med YCDP og Flyktninghjelpen i Mazar-i-
Sharif. Denne gangen var jeg mer fokusert på oppga-
ven jeg skulle gjøre, og var mindre nervøs for møtet
med landet. Jeg kom i nærmere kontakt med vanlige
folk, og fikk høre mye om de store utfordringene de
står overfor. Det er ikke lett å leve i Afghanistan.
På seminaret møtte jeg andre fra min egen genera-
sjon, som jeg hadde mye til felles med. Det var utfor-
drende å få ansvar. Vi formidlet videre noe av det vi
har lært på Norsk Fredssenter og folk lyttet til oss.
- Har du noen tanker om hvordan det du har lært på
Norsk Fredssenter og Nansenskolen kan brukes i
Afghanistan?
- Jeg er opptatt av at vi må bruke det vi lærer, men
tilpasse det til afghansk kultur. En av utfordringene
vi møtte på seminaret i Mazar var begrepet dialog. I
Afghanistan har vi en tradisjonell konfliktløsnings-
metode som kalles: Loye Jerga. Dette innebærer at
man innkaller de eldre for å lytte til folk og løse kon-
fliktene. Når vi snakker om dialog er dette det folk
assosierer det med. Det kom til diskusjon om for-
skjellen mellom respekt og aksept. For mange afgha-
nere går disse begrepene hånd i hånd. Det er sterk
tradisjon for respekt for eldre, og for mange er
respekt synonymt med aksept. Det at de eldre
bestemmer henger sammen med det tradisjonelle
jordbrukssamfunnet, der de eldres kunnskaper var
grunnleggende for at samfunnet skulle kunne fun-
gere. I et moderne samfunn endres mye i samfunnet
fra en generasjon til den neste, og de unges kunnskap
kan ofte være mer oppdatert enn de eldres. Derfor er
det veldig viktig at alle deltar når samfunnet skal
bygges opp igjen, og at generasjonene går i dialog
med hverandre.
En annen forskjell mellom Afghanistan og Norge er
at grasrota i Afghanistan føler seg avmektig og er
På besøk på Universitetet i Kabul med Shikiba fra YCDP, februar 2005
veldig pessimistiske. Jeg tror dialog kan gjøre noe
med denne tankegangen. Analfabetismen og fattig-
dommen er et stort problem. Fattige folk tenker først
og fremst på å overleve. Grasrota har likevel et eget
ansvar for å endre maktforholdene. Vi må prøve å
styrke grasrota, slik at de får overskudd til å delta i
samfunnsdebatten. Når noen har makt over deg kan
det være vanskeligere å gå i dialog med dem. Men
selv om det er vanskelig, så er det viktig å ha mot til
gjøre det for å kunne endre på situasjonen. Alle kan
ha noe å bidra med.
- Hva er dine mål for fremtiden?
- Jeg ønsker å reise tilbake. Jeg var 21 år da jeg kom
til Norge, og røttene, oppveksten og minnene mine
er i Afghanistan. Derfor vil jeg alltid lengte tilbake. I
fremtiden ønsker jeg å jobbe med vanlige folk i
Afghanistan, som sosialarbeider. Jeg vil bli i Norge
og fullføre utdannelsen min, og deretter vil jeg vende
tilbake for å bidra til utviklingen av samfunnet.
11
 “Eksilbefolkningen trengs i gjenoppbyggingen av samfunnet”
- Masi Sikandari (19)
Fra Kabul i Afghanistan. Bodde 3 år i Pakistan før han
kom til Norge i 1999. De fem første årene bodde han
på Stranda i Møre og Romsdal. Bor nå i Oslo og går
siste år på videregående skole. Var deltaker på som-
merskolen i 2003 og i ressursgruppa i 2004. Deltok på
studiereise til Afghanistan sommeren 2005.
- Hvilke forventninger hadde du før du kom til som-
merskolen? Hva var det viktigste du lærte?
- Jeg var ikke en særlig åpen person på forhånd. Men
folk var åpne og vennlige så det gikk fint. Jeg trodde
det ville være mer tull og tøys, men isteden var det mye
nyttig på programmet. Det var utfordrende, og mye ny
kunnskap om dialog og konfliktløsning. Vi lærte også
mye om Afghanistan. Det viktigste for meg var å få et
nettverk av andre afghanske ungdommer. Jeg er glad i
idrett og har drevet med boksing i mange år. Jeg ønsker
å jobbe med sportsprosjekter i Afghanistan, og da
trenger jeg å ha flere med meg. Vi mangler fortsatt et
ungdomsnettverk som er i stand til å hjelpe ungdom
med tankene de har.
- Kan du fortelle litt om reisen tilbake til Afghanistan,
sommeren 2005?
- Da jeg reiste tilbake var det 9 år siden jeg var der sist.
Jeg hadde veldig lyst til å reise, og skulket til og med
12
Masi foran det berømte slottet i Darullaman i Kabul
skolen for å skrive ferdig søknaden til Norsk
Fredssenter om få delta! Jeg var likevel bekymret før
reisen. Jeg trodde folk ville ha forandret seg mye etter
24 år med krig, og trodde de ville dømme oss som
hadde flyktet, og se på oss som feiginger. Men det var
ikke slik. Mye hadde forandret seg, men folk var de
samme. De er modige, og ler og danser fremdeles. Jeg
anbefaler alle i eksil å få den erfaringen. Det er viktig å
se det med egne øyne og formidle det videre. Media gir
ikke rett bilde av situasjonen i Afghanistan. Folk er
glade fordi det fred, men det er likevel enorme utfor-
dringer, og situasjonen er dessverre ikke bra nok til å
reise tilbake for godt.
Jeg var spesielt interessert i å finne ut mer om barns
situasjon og utdanningssystemet. Jeg besøkte forskjel-
lige skoler, barnehager og utdanningsinstitusjoner. Det
var veldig interessant. Jeg lærte mye om utdanningssy-
stemet gjennom å snakke med barna og undervisnings-
personalet. Jeg har selv erfart å lide som barn og kunne
identifisere meg med gatebarna i Kabul. Jeg besøkte
Ashiana-senteret der gatebarn kan studere vanlige sko-
lefag. Der mangler de både undervisningsmateriell og
kvalifiserte lærere. Fordi den økonomiske situasjonen i
landet er vanskelig, er lærerne dårlig betalt. I tillegg har
det vært stor prisøkning de siste årene, særlig i Kabul.
Dette har blant annet sammenheng med det store inter-
nasjonale nærværet. Folks dårlige økonomiske situa-
sjon fører med seg korrupsjon, som blir en måte å
overleve på. Korrupsjonen finnes overalt i det offent-
lige, også i skolesystemet, noe som gjør at ressursene
Sayed, Masi og Elyas på seminar i Lillehammer i 2004
ikke kommer barna til gode. Jeg er skuffet over at den
nye regjeringen ikke har fått etablert et skikkelig stats-
apparat. Det er en svak regjering uten tillit i befolk-
ningen. En annen viktig del av turen var å møte broren
min. Han kjenner noen på landslaget i boksing og jeg
ba han spørre dem om jeg kunne få møte dem. De sa
jeg kunne få lov til å trene med dem, - de trodde nok
jeg var en erfaren bokser. Det var en drøm som ble vir-
kelighet! Jeg fikk prøve såkalt "one-by-one" trening,
der du bokser en runde med alle i klubben. Jeg lærte
mye fra dem. I tillegg fikk jeg mulighet til å vise fram
noen av teknikkene jeg har lært i Norge, og de ble
imponerte. Korrupsjon var dessverre også et problem i
idretten. Det er ikke alltid de beste som slipper til på
kamper. Men de fattige bokserne har ikke gitt opp
håpet, og fortsetter å trene i håp om at den nye regje-
ringen skal få slutt på korrupsjonen.
- Har du ønske om å gjøre noe for Afghanistan i frem-
tiden?
- Ja. Mange eksilafghanere er opptatt av å få det meste
ut av utdanningen sin og engasjerer seg ikke. Men jeg
vil gjerne gjøre noe for Afghanistan i framtiden. Derfor
har jeg startet en dramagruppe i eksilmiljøet i Norge,
som tar opp viktige problemstillinger som kvinners stil-
ling og barns rettigheter. Gjennom drama kan man ta
opp disse temaene på en mer uformell og mer humoris-
tisk måte. Det kan gjøre det lettere å nå fram. Vi har
fått en del negative reaksjoner fra eldre folk, men stort
sett er responsen veldig positiv.
Jeg ønsker først og fremst å jobbe med utdanning
gjennom sport i Afghanistan. Men for å få til det er vi
fremdeles avhengige av organisasjoner som Norsk
Fredssenter. "Afghanistan - håp om en framtid" har
fått mange synlige resultater. Et av disse er at mange
som tidligere ønsket å bli enten leger eller ingeniører,
nå har gått i gang med samfunnsfaglige studier, fordi
de ser at Afghanistan også trenger faggrupper som kan
bidra til å bygge et stabilt politisk system. Jeg har
bestemt meg for å studere sosiologi, og vil gjerne reise
hjem etter endt utdanning. Jeg vil være til hjelp dersom
jeg skal reise tilbake. Det er mange flyktninger som har
vendt hjem (ca 2 mill), men de fleste mangler jobb, det
er vareknapphet, dårlig rettssystem, mangelfulle utdan-
ningsmuligheter og et svakt statsapparat.
Volleyball i Mazar-i-Sharif
Det er viktig å inkludere den yngre generasjonen i opp-
byggingen av Afghanistan. Vi trenger nye tanker.
Kvinner og barn må også delta. Kvinners situasjon er
veldig vanskelig, og jeg har hørt mange triste historier
om tvangsekteskap og selvmord blant kvinner. I en tøff
økonomisk situasjon med tradisjon for brudepris, er
det mange som gifter bort døtrene tidlig. Dette må vi
endre. Det er viktig at grunnloven endres slik at jenter
ikke kan giftes bort før de er 18 år. Vi må få mennes-
kerettigheter for alle, ikke bare for menn. Dette er tan-
kegang jeg kan ta med meg fra Norge.
13
 Vi behøver ikke forandre kulturen, men vi må endre
samfunnsstrukturen. Til det trenger vi samfunnsbyg-
gere. Sajjia, som jobber i YCDP og ungdomsministeri-
et, imponerte meg stort. Familien hennes har en ny tan-
kegang og hun har frihet til å jobbe for barn og unges
rettigheter. Det vil ta tid å få til tilsvarende endringer på
samfunnsnivå, selv om kvinner er blitt mye mer aktive
enn før, og mange jobber nå i offentlige institusjoner.
Det vil nok bli mye bedre, men vi har mistet flere gene-
rasjoner. Jeg har stor tro på at eksilbefolkningen trengs
i gjenoppbyggingen og utviklingen av samfunnet.
Norsk Fredssenters prosjekt har endret mye for mange.
Jentene har blitt aktive deltakere på seminarer og
møter. Tidligere var det vanskelig for mor og far å
sende jentene bort for å delta på slike aktiviteter. Nå
kan vi besøke hverandre mye friere enn før, noe som er
veldig positivt. Jeg tror foreldrene også har gått
gjennom en læringsprosess.
“Jeg har blitt mer bevisst mulighetene, og er
mer optimistisk enn før”
- Deeva Biabani (26)
Opprinnelig fra Kabul. Flyktet til Norge i mars
1999, etter 10 år som flyktning i Pakistan. Bosatt i
Ørsta med mor og to brødre og en søster. Studerer til
sykepleier i Gjøvik, planlegger å utdanne seg til jord-
mor. Deltaker på sommerskolen i 2002, og medlem
av ressursgruppa i 2003. Deltok på studiereise til
Afghanistan i 2003, i regi av Norsk Fredssenter. Er
med i Norsk Fredssenters prosjekt "Studentnettverk
for Flyktninger".

Det er viktig at Norsk Fredssenter fortsetter å organi-

sere reiser. Det vil føre til mer engasjement blant eksi-
lafghanere. Fredssenteret må fortsette å bygge et nett-
verk og stimulere unge mennesker til å jobbe aktivt for
sine hjemland.

Deeva mellom to nye venner i Studentnettverk for Flyktninger

- Hvilke forventninger hadde du før du kom til som-

merskolen i 2002?

14
- Det var egentlig broren min som skulle delta. Men
så kolliderte det med noe annet slik at han måtte
avlyse det. Moren min oppmuntret meg til å spørre
om jeg kunne delta isteden for han. Jeg hadde ikke
egentlig særlig lyst. Jeg hadde ikke hatt noe kontakt
med andre afghanere siden jeg flyktet, verken da jeg
var i Pakistan eller i Norge. Jeg var ikke vant til å
snakke med andre med forskjellig bakgrunn enn
meg, og trodde ikke jeg ville ha noe å lære. Jeg hadde
dessuten ikke vært alene hjemmefra før. På sommer-
skolen følte jeg meg fremmed, og bestemte meg for
at det var siste gang jeg skulle delta på et slikt arran-
gement. Men i løpet av året ble jeg spurt om å delta
i nye arrangement i regi av Fredssenteret. Moren min
fortsatte å oppmuntre meg. Hun mente jeg trengte å
lære mer om Afghanistan og møte andre mennesker
derfra. Så det ble til at jeg fortsatte å delta på
Fredssenterets aktiviteter.
Matlaging på Nansenskolen, sommerskolen 2002
- Hva er det viktigste du lærte i løpet av
prosjektet?
- Det viktigste jeg har lært er å tenke selvstendig og
stå for egne meninger. Siden det var første gang jeg
deltok på noe på egenhånd, lærte jeg å representere
meg selv. Jeg lærte å samarbeide med folk som mener
helt andre ting enn meg, - jeg lærte toleranse. Det er
ikke lett å sitte og snakke med folk med en annen
bakgrunn og andre meninger enn en selv. Man må
bruke mye energi. Det er vanskelig, men det er ikke
umulig! Jeg er blitt mye mer bevisst mulighetene, og
er mer optimistisk enn før.
- Har du endret ditt syn på Afghanistan gjennom del-
takelsen i "Afghanistan - håp om en framtid?
- Ja, veldig mye! Før trodde jeg ikke på fred eller at
det var mulig å reise til Afghanistan. Det gjør jeg nå.
Jeg trodde heller ikke at ungdommer kunne hjelpe
Afghanistan. Nå tror jeg at ungdommer kan gjøre en
forskjell og at jeg kan forandre noe. På sommersko-
len lærte vi ting vi kan bruke, temaer som demokra-
ti, fredsbygging, konflikthåndtering og forsoning.
Denne lærdommen kan jeg bruke i Afghanistan.
- Kan du fortelle litt om reisen til Afghanistan i
2003?
- Moren min hadde bedt meg sende inn en søknad til
studiereisen for sikkerhets skyld, men sa: "Du blir
sikkert ikke valgt ut likevel". Men hun sa at dersom
jeg hadde lyst så skulle hun ikke stoppe meg eller
hindre mitt initiativ. Og så ble jeg valgt! Jeg ble vel-
dig glad. Men det var likevel skremmende å skulle
reise tilbake. Familien min var bekymret. De forsøk-
te ikke å hindre meg, men moren min sa: "Dette
kommer til å forandre livet ditt fullstendig!” Men det
gikk over all forventning. Jeg hadde ingen grunn til å
frykte det som møtte oss. Det viktigste resultatet av
reisen var at jeg ble forelsket i Afghanistan! Og jeg
ble bevisst på at landet mitt trenger meg! Selv om jeg
bare er én person, og selv om jeg foreløpig bare er
student, så ble jeg overbevist om at jeg kan bidra
med noe. Jeg bestemte meg for å reise tilbake.
Vi ungdommer som tar utdanning i vesten har noe
viktig å bidra med. Derfor tar jeg studiene mine vel-
dig alvorlig, slik at jeg kan bruke det jeg lærer nå i
Afghanistan i fremtiden. Jeg ble utrolig overrasket
over folk jeg møtte, særlig over hvor lyst de så på
fremtiden. De var mer optimistiske enn meg! Mange
av ungdommene jeg møtte jobber aktivt med fred,
noe jeg ikke hadde ventet. Ikke minst ble jeg overras-
ket over hvor mange jenter som deltok på aktivite-
tene til YCDP. Jeg reiste alene til Jalalaabad sammen
med en annen organisasjon, Humanitarian Initiative
for Peace and Prosperity (HIPP), for å besøke deres
sysselsettingsprosjekt for enker. Det var spennende å
15
 Hamid, Lailuma og Deeva tilbake i Afghanistan, sommeren 2003
lære om deres arbeid. Der fikk jeg mulighet til å tref-
fe tanten min etter 8 år. Hun har valgt å komme til-
bake til en hard hverdag i Afghanistan fra et liv som
flyktning i Pakistan. Vi snakket sammen hele natten.
- Hva tror du er det viktigste eksilbefolkningen kan
bidra med i forhold til Afghanistans framtid?
- Jeg tror det er viktig at de som ikke har vært i
Afghanistan reiser og ser det med egne øyne. De vil
oppleve at landet trenger dem. Jeg tror flere vil ønske
å bruke utdanningen sin der hvis de først har vært
tilbake én gang. I kriger er menneskeverdet noe av
det første som forsvinner. Vi som har bodd i eksil
kan bringe med oss menneskeverdet tilbake.
- Hvor ser du deg selv i fremtiden?
- Om 10 år er jeg i Afghanisan og jobber som jord-
mor og sykepleier på sykehus for kvinner. Jeg vil
gjerne jobbe med å høyne statusen til jordmødre og
sykepleiere. Jeg ønsker å få til en samarbeidsordning
mellom sykepleiere i Afghanistan og Norge, - å
bygge en bro mellom de to landenes sykepleierutdan-
ninger. Det er viktig at sykepleiere i Afghanistan får
bedre kjennskap til ny teknologi innen helsevesenet.
Det er mange forskjeller mellom det å være sykeplei-
er i Norge og Afghanistan, ikke minst når det gjelder
16
kommunikasjonen med pasienter og pårørende. Mye
av det jeg lærer om riktig pasientbehandling i Norge
ville blitt oppfattet helt feil i Afghanistan. Dersom
jeg skal bruke utdannelsen min i Afghanistan, så er
det viktig at jeg får ha praksis i helsevesenet der før
jeg begynner. Det er mange kulturelle forskjeller jeg
må tilpasse meg dersom jeg skal kunne jobbe som
sykepleier der. I tillegg kommer fagspråket, som jeg
bare har lært på norsk.
- Hva håper du å få ut av Norsk Fredssenters nye
prosjekt: "Studentnettverk for flyktninger", der du
er en av deltakerne?
- Jeg håper at nettverket styrkes og utvides gjennom
at det har positive resultater. Studenter er i en
læringsprosess, som gjennom prosjektet kan få styr-
ket sin tro på at de kan bidra med noe i forhold til
sine hjemland. Jeg ønsker at ungdom skal engasjere
seg mer i fredsarbeid og håper at engasjementet deres
vil bli vekket. Informasjonen om de ulike landene er
nyttig og jeg håper at vi vil kunne bruke vår kunn-
skap og kompetanse i hverandres land.
“Det viktigste jeg kan gjøre er å fullføre tid er en sjanse for at noe galt kan skje, for eksempel
utdannelsen min og bruke den i granater eller bomber, men jeg visste hvor det var
tryggest å ferdes og hvor det ikke var det. Det var en
Afghanistan” veldig lærerik reise. Jeg satte spesielt pris på å få
- Ahmad Ghulam (21) møte en del kjente personer, f.eks Safia Siddiqi, som
også besøkte Norge i fjor. Det var også interessant å
Fra Ghazni i Afghanistan. Kom til Norge i februar besøke universitetet. Jeg fikk direkte kontakt med
1999. Bosted: Melhus og Oslo. studenter på min egen alder, og kunne snakke med
Studerer asiatiske og afrikanske studier ved dem om deres situasjon.
Universitetet i Oslo. Deltaker på sommerskolen i
2002, i ressursgruppa i 2003 og 2004, deltaker på - Hvordan var det å komme tilbake for andre gang,
seminarserien i 2004 og studiereiser til Afghanistan i sommeren 2005?
2003 og 2005. Medlem av Norsk Fredssenters pro- - Denne gangen hadde jeg praksis på universitetet i
sjekt "Studentnettverk for Flyktninger". Kabul. Jeg møtte noen av de samme studentene som
jeg hadde møtt i 2003. Det virket som om de stolte
- Hva har vært det viktigste for deg i løpet av pro- mer på meg enn forrige gang. Det var mer kamerats-
sjektperioden?
- Jeg har lært veldig mye, både fordi aktivitetene var
godt tilrettelagt og fordi nivået var godt tilpasset til
deltakerne. Jeg fikk ny innsikt i viktige temaer, slik
som menneskerettigheter, særlig barn og kvinners
rettigheter, og konflikthåndtering. Jeg har kunnet
praktisere denne kunnskapen i hverdagen. Det har
spesielt vært viktig kunnskap å ha med seg når det
gjelder å gripe inn i konfliktsituasjoner. I tillegg har
jeg endret studieplanene mine til å studere samfunns-
fag. Jeg har alltid vært engasjert, men jeg har blitt
mye mer interessert i løpet av prosjektet. Ikke minst
har jeg fått oppdatert kunnskap om Afghanistan.

- Kan du fortelle litt om den første reisen tilbake til

Afghanistan i 2003?
- Jeg vokste opp med Taliban og trusler og vold.
Derfor var jeg litt redd for å reise tilbake, samtidig
som jeg hadde en klar målsetting om å gjøre det. Da
jeg landet i Kabul kjentes det likevel trygt og kjent.
Da jeg flyktet fra Afghanistan fikk jeg ikke tid til å si
farvel til alle i familien min. Derfor satte jeg stor pris
på å kunne besøke dem.

- Var det annerledes enn du hadde trodd?

- Nei, egentlig ikke. Det var ikke så veldig lenge siden
jeg hadde reist fra Afghanistan, og jeg hadde fulgt
med i media på forhånd. Jeg var klar over at det all- Ahmad underviser på seminaret i Mazar-i-Sharif

17
 lig, og de svarte mer åpent på spørsmålene mine. De kontroversielle. Vi var fire som delte ansvaret
sa at situasjonen har forandret seg til det bedre, men mellom oss. Jeg hadde blant annet ansvar for å snak-
at det fremdeles er veldig vanskelig. Mange av pro- ke om diasporaen, særlig den afghanske diasporaen i
fessorene flyktet under krigen, og selv om noen har Norge og deres utfordringer sammenlignet med
kommet tilbake, så har universitetet mange unge og andre flyktninggrupper, slik som arbeidsledighet,
nyutdannede lærere som har liten eller ingen erfaring generasjonskonflikter osv.
med undervisning. Det er et autoritært undervis- De fleste deltakerne var universitetsstudenter, og de
ningssystem, der studenter som spør vanskelige eller var på et ganske høyt nivå, men det var også en del
kritiske spørsmål står i fare for å bli truet. Da jeg var på lavere nivå. Det var utfordrende at de hadde så
i YCDP møtte jeg en helt annen undervisningskultur. forskjellig utgangspunkt. Det kunne antakelig vært
Her var tempoet lettere med en
høyt og undervis- yngre gruppe.
ningen var organi- Men stort sett
sert helt annerle- gikk det veldig
des enn i vanlig bra! Det var
skole. For det før- mange jenter
ste ble gutter og der. De var litt
jenter undervist i tilbakeholdne i
samme klasserom starten, men
(det er ikke vanlig, ble mindre sje-
unntatt på univer- nerte etter
sitetet). For det hvert. Det er
andre jobbet alle viktig at folk
lærerne for en rent får bygget opp
symbolsk lønn. De nok selvtillit til
var meget profe- å faktisk gjøre
sjonelle, og jeg ble nytte av kunn-
imponert over de skapene de får
pedagogiske meto- På seminar i Lillehammer 2004 gjennom studi-
dene deres. De ene.
oppmuntret og motiverte elevene og var ikke autori-
tære. I tillegg var det billig, slik at de fleste hadde råd - Hva tror du er det viktigste du kan bidra med i for-
til å delta. Mange elever var på YCDP både før sko- hold til hjemlandet ditt?
letid om morgenen og etter skoletid på kvelden. - Det viktigste jeg kan gjøre er å fullføre utdanning-
Etterpå organiserte vi vårt eget seminar i Mazar-i- en min i Norge og bruke den i Afghanistan. På den
Sharif i samarbeid med YCDP og Flyktninghjelpen. måten kan vi gjenoppbygge landet. En lærer i
Det var ikke første gang jeg bidro til et seminar, men Afghanistan sa til meg: "Hvis dere vender tilbake
det var første gang jeg hadde så mye ansvar. Det som tomhendt, er det uheldig og gjør vondt". Det han
var mest krevende var at vi ikke visste på forhånd mente er at hvis vi kommer uten å ha noe med oss til-
hvordan de ville reagere på temaene vi ville ta opp. bake, så blir vi en ekstra belastning for samfunnet.
Jeg vurderte nøye hvordan jeg kunne si det jeg Afghanistan trenger fagfolk med ulike fagfelt, vi
ønsket uten å provosere unødig. Vi diskuterte trenger sammensatt kompetanse for å bygge opp lan-
mellom oss hva vi skulle si dersom visse tema ble for det.

18
Vi er i en overgangsfase fra ett styresett til et annet.
Det er viktig at vi vektlegger enhet og kompromiss i
denne fasen, og ikke bruker tiden på anklager. Vi må
legge bak oss de vonde livshistoriene og støtte sen-
tralregjeringen, ikke bryte den ned. Vi kan isteden
komme med kritiske, men konstruktive innspill.
- Har du møtt noen andre du kan identifisere deg
med og samarbeide med i framtiden?
- Jeg har ikke møtt noen med helt de samme ideene
og målene som meg selv, men jeg har møtt personer
som har inspirert meg. Aktivistene i YCDP er noen
jeg virkelig respekterer og vi er enige om mange ting.
Jeg ønsker å jobbe med folk som er fordomsfrie og
som elsker Afghanistan med en positiv intensjon om
å tjene menneskeheten.
- Hva er ditt mål for framtiden?
- Jeg føler dyp sympati med afghanerne fordi de har
vært gjennom flere autoritære, undertrykkende regi-
mer som ikke har vært representative eller demokra-
Den vakre moskeen i Mazar-i-Sharif
tiske. Jeg forstår ikke hvordan herskere kan behand-
le en befolkning på den måten som er gjort i
Afghanistan. Det finnes mange eksempler på at poli-
tiske systemer påtvinges utenfra, hvor man ikke tar
hensyn til den tradisjonelle kulturen eller religionen i
samfunnet og isteden undertrykker denne. I mange
tilfeller har dette ført til store tilbakeslag, noe
Taliban var et eksempel på. Afghanistan må moder-
niseres innenfra, og vi må akseptere at dette vil ta tid.
Med for rask endring risikerer vi et ustabilt politisk
system. Derfor ønsker jeg et Afghanistan som ivare-
tar menneskerettighetene, innen en islamsk, politisk
ramme. I følge Islam skal makten springe ut fra fol-
ket. Det er ikke bare i europeisk filosofi at dette prin-
sippet finnes. Islam er forenlig med menneskerettig-
hetene. Jeg tror at hvis vi vil oppnå et stabilt og
demokratisk Afghanistan må det baseres på den kul-
turen som er der og de menneskene som det politis-
ke systemet skal bygges for.
19
 Hva har vi lært?
Prosjektet har blitt vurdert av deltakerne etter hver
aktivitet gjennom evalueringsskjemaer. Disse var
overveldende positive. I tillegg evaluerte Elisabet
Eikås og Arne Strand (Christian Michelsens Institutt
- CMI) prosjektet i 2004 og 2005. I følge deres rap-
porter ble hovedmålet om å styrke eksilafghaneres
håp om en fremtid i Afghanistan nådd. Det er liten
tvil om at prosjektet har bidratt til entusiasme og
framtidstro blant ungdommene. Delmålene ble også
nådd, og ringvirkningene overskrider på mange
måter de målsettingene Norsk Fredssenter hadde.
Rapporten slår fast at deltakerne har fått mer tro på
at deres erfaringer som eksilafghanere er relevante
for gjenoppbygging av hjemlandet. De har fått mer
kunnskaper om demokratisk deltakelse, menneske-
rettigheter, fredsbygging og situasjonen i
Afghanistan. De har etablert kontakt med ungdom i
Afghanistan gjennom ungdoms- og fredsorganisasjo-
ner. De har fått styrket sine kontaktnett av unge eksi-
lafghanere i Norge.
Det er tydelig at det har foregått en bevisstgjørings-
prosess blant en gruppe unge, ressurssterke mennes-
ker. Vi har identifisert mange som ellers ikke ville
vært synlige i en slik sammenheng. De fleste hevder
at de har blitt mer motiverte og at de er tryggere på
seg selv og mer bevisste hva de kan bidra med.
Mange av dem har blitt etterspurte foredragsholdere
og bidragsytere på skoler, fagseminarer og konferan-
ser, og flere har også engasjert seg i andre organisa-
sjoner. Økt bevissthet og kunnskap om situasjonen
hjemme og om freds- og forsoningsarbeid styrker
selvtilliten og framtidshåpet på en måte som gjør
dem mer synlige i Norge. Som personer med mening-
er og med vilje og ønske om å gjøre noe for landet
sitt, blir de også mer interessante som samtalepart-
nere. De har fått mer kunnskap og har et kontaktnett
å bygge videre på dersom de ønsker å bidra til freds-
bygging i Afghanistan, både blant afghanere i Norge
og blant norske og afghanske organisasjoner i
Afghanistan.
20
En ringvirkning er at prosjektet ser ut til å ha økt
kommunikasjonen om kjønnsroller og kvinnesak og
bidratt til å bryte ned fordommer. Jentene hevder at
de har blitt mer bevisste på likestilling, mens guttene
sier at de har lært mye av samtalene med jentene om
dette. I forkant var mange av deltakerne redde for
andre afghanere i Norge. Men det ser ut til at denne
frykten har blitt brutt ned, og at den sosiale sikker-
heten har økt.
Seminarer i Afghanistan i framtiden?
Det er et utbredt ønske fra deltakerne at fredssente-
ret skal fortsette å arrangere besøksreiser til
Afghanistan. Mange har et mål om å kunne reise til
hjemlandet for å gjøre egne erfaringer. Å arrangere
reiser til Afghanistan krever på sin side mye av
Norsk Fredssenter. Vi er for det første avhengig av å
få utstedt midlertidige reisedokumenter. For det
andre må sikkerhetssituasjonen vurderes nøye av oss
som organiserer reisene, selv om den enkelte deltaker
tar et personlig ansvar for sin egen sikkerhet. Det
koster dessuten relativt mye per deltaker, noe som
krever at vi får økonomisk støtte. Det er krevende å
reise i Afghanistan. Vi er derfor helt avhengige av
samarbeid med andre organisasjoner og enkeltperso-
ner, samt deltakernes eget, lokale kontaktnett. Våre
samarbeidspartnere har gitt uvurderlig støtte under
besøkene, dette gjelder særlig Flyktninghjelpen og
den Norske Ambassaden, men også Kirkens
Nødhjelp, Redd Barna, Afghanistankomiteen,
Global EduSport og YCDP.
Vi håper at det blir lettere for flyktninger å få reise-
dokumenter for kortere opphold i Afghanistan i
framtida. Det er viktig at deltakerne føler seg trygge
på at de ikke vil miste rettigheter i Norge ved å delta
på studiereiser. Vi er også helt avhengige av at de fra
Afghanistan som inviteres til aktiviteter i Norge får
visum. Hittil har det gått bra, takket være godt sam-
arbeid med UDI og den norske ambassaden i
Islamabad. Men arbeidet med reisedokumenter er
fortsatt svært tidkrevende.
Framtidsplaner
Etter disse årene med sommerskoler og andre akti-
viteter for unge afghanere har vi blitt styrket i troen
på at mange unge flyktninger ønsker å bidra til fred
og utvikling i sine hjemland. Noen vil aller helst reise
tilbake, men de fleste vil vente til de har fullført
utdanning i Norge. De trenger å ha med seg noe til-
bake for å kunne være en ressurs for landet. Men
utdanning tar lang tid. Dersom de ikke får mulighet
til kontakt med hjemlandet og til å jobbe aktivt med
de utfordringene landet står overfor i studietida, er
det store sjanser for at interessen vil avta. Derfor må
studenter som ønsker det få mulighet til direkte kon-
takt med hjemlandet ved at de kan reise dit på studi-
etur og gjerne ta praksis der. De trenger også et
forum her i Norge der de kan diskutere alle de pro-
blemer og muligheter som ligger foran dem.
Gjennom Afghanistanprosjektet har vi fått flere fore-
spørsler fra andre flyktninger i Norge. Vi ser at pro-
blematikken er generell, og at det er mulig å overfø-
re erfaringene fra Afghanistan til andre geografiske
områder. Norsk Fredssenter har derfor valgt å foku-
sere på diasporaens rolle i forhold til andre konflikt-
områder, og har opprettet Studentnettverk for
Flyktninger med deltakere fra Irak, Sri Lanka,
Somalia og Afghanistan. Dette er land som har
mange flyktninger i Norge. I tillegg er dette områder
der norske myndigheter har involvert seg på en eller
annen måte, enten ved fredsmegling, humanitær inn-
sats eller fredsbevarende innsats. Studentnettverket
er for studenter som er flyktninger og som ønsker å
ha en rolle i fredsbyggende arbeid i sine hjemland.
Det er et mål at arbeidet skal bidra til å sette diaspo-
raens rolle i fredsbygging på dagsorden, og at det
kan inspirere til nytenkning og konkrete tiltak på
dette feltet.
De fleste land opplever en vanskelig overgang fra
krig til fredstid. Dette er prosesser som kan ta mange
år, ofte med store tilbakeskritt etter lang tid med
positiv utvikling. Dette gjør det ekstra krevende for
21
 eksilbefolkningen å ta endelige valg om hjemvending
på bakgrunn av kortvarige positive endringer. Det er
ofte gode grunner til å frykte at freden ikke blir
varig. Derfor må man tenke fleksible og langsiktige
ordninger dersom man ønsker å stimulere til frivillig
tilbakevending. Dette kan for eksempel være tiltak
som letter den praktiske organiseringen av kortere
studiereiser eller praksisperioder i hjemlandet, noe
som i neste omgang kan stimulere til langsiktig
tilbakevending. En helt nødvendig praktisk tilrette-
legging er å sørge for at det blir mulig å få tak i mid-
lertidige reisedokumenter til hjemlandet. Videre vil
økonomiske virkemidler kunne ha en positiv effekt,
som reisestipend og spesielle avtaler med Statens
Lånekasse for Utdanning om å gjøre lån om til sti-
pend ved arbeid i hjemlandet. Det har etter hvert
blitt vanlig med internasjonaliserte ordninger ved
utdanningsinstitusjoner som gjør det mulig å ta deler
av utdanningen i andre land. Slike ordninger må til-
passes flyktningenes spesielle behov for kontakt med
hjemlandet ved at det opprettes samarbeid med
undervisingsinstitusjoner i landene de kommer fra.
Samling for Studentnettverk for Flyktninger, Nansenskolen
desember 05
Fredsundervisning og hjemlandsorientering bør
videre integreres i introduksjonsprogrammet for
flyktninger. I tillegg trengs målrettede program med
hjemlandsfokus for flyktninger fra samme område.
Det finnes lite forskning på diasporaens rolle i freds-
bygging. Det bør stimuleres til forskning på dette
området for at vi skal kunne få mer kunnskap på et
felt der vi i dag vet for lite. Det er også mulig å tenke
22
seg å opprette et eget fredskorps for flyktninger der
yrkesgrupper som lærere, leger eller sykepleiere invi-
teres til å gjøre en innsats i hjemlandet for en avgren-
set periode. I bistandsarbeid kan man med fordel
trekke flyktninger mer inn i arbeidet enn det som
gjøres i dag. Norsk Fredssenter ønsker å være en
samtalepartner når det gjelder å finne bedre måter å
tilrettelegge for at flyktninger skal kunne ta del i
fredsbygging i sine hjemland.
Vi vil gjerne takke:
Alle deltakerne på sommerskoler, seminarserie og
studiereiser, Afghanistankomiteen i Norge,
Nansenskolen, den Norske Ambassaden i Kabul,
Christian Michelsens Institutt (CMI), Institutt for
Fredsforskning (PRIO), Youth and Children
Development Program (YCDP), Humanitarian
Initiative for Peace and Prosperity (HIPP),
Universitetet i Kabul, Ashiana-senteret i Kabul,
Global EduSport, Afghansk Ungdomsutvalg (AUU),
Flyktninghjelpen, Redd Barna, Kirkens Nødhjelp,
Fredskorpset, Norges Røde Kors, kommuner i
Norge, Norsk Fredssenters Styre og Råd, - og alle de
enkeltpersonene som har bidratt med entusiasme og
pågangsmot for å gjøre prosjektet mulig!
Takk for sjenerøs økonomisk støtte fra:
Utlendingsdirektoratet (UDI),
Studieforbundet for folkeopplysning (Populus),
Utenriksdepartementet og Utdannings- og forsk-
ningsdepartementet.
Sommerskole 2002

23
 Sommerskole 2003

24
Sommerskole 2004

25
 “Det beste dere kan ta med er kunnskap og erfaring”
- Budskap til Afghanere bosatt i Norge fra deres landsmenn i Afghanistan
(Sammendrag av hilsener fra deltakerne på seminaret i Mazar-i-Sharif, sommeren 2005)
Først og fremst sender vi våre varme hilsener til alle våre landsmenn i Norge, og håper at det står bra til med dere. Dernest
ønsker vi at dere føler ansvar for deres land. Afghanistan ligner på et tre som har mistet sine blader. Trær trives ikke så godt
uten blad og blomst. Dere er blomster og blader til dette treet. Vi savner dere og ønsker dere tilbake hit. Vi afghanere i
Afghanistan har ikke glemt dere og vi vet at dere også har det vondt. Vi vet at det ikke er enkelt å være flyktning. Men det
er viktig at dere bruker denne tiden aktivt og bruker det dere har lært i deres hjemland, hvis dere noen gang ønsker å vende
tilbake. Det er rask utvikling, og vi ønsker at dere også skal være med. Afghanistan kan bare gjenoppbygges hvis vi ungdom-
mer jobber mot et felles mål. Alene kan vi ikke gjøre mye, men sammen kan vi gjøre mye.

Alle afghanere som vender hjem må ha med gaver til sine landsmenn. Det beste dere kan ta med er kunnskap og erfaring.
Ved å overføre disse erfaringene kan du være til stor hjelp i gjenoppbyggingen av landet. Penger er bra, men det vi trenger

26
mest er utdannede folk. Afghanistan treng hjelp til å komme i gang, vi trenger kunnskap og økonomisk hjelp, vi trenger men-
tal og fysisk hjelp. Alene kan vi ikke gjøre mye, men sammen kan vi gjøre mye.
Hold sammen og ikke la andre bruke sin politikk mot dere for å ivareta sine egne interesser. Hold dere unna diskriminering
og vold. Vis at dere er afghanere og vær stolte av det. Ikke glem deres kultur og tradisjoner. Lær deres barn deres morsmål,
det er de som er landets fremtid og de må kunne språket sitt. Gjør noe som gjør oss alle stolt av å være afghaner. Prøv å
beholde kontakt med deres landsmenn, venner og slektninger. På den måten kan vi oppdatere hverandre om det som skjer
her, og det som skjer i utlandet.
Hvis ikke du og jeg bygger opp landet vårt, hvem kan ellers gjøre det? Det er vi som har ødelagt det eller latt andre ødeleg-
ge det, og det er vi som kan gjenoppbygge det og hindre andre i å utnytte vårt land og vårt folk. Afghanistan har vært vitne
til mye elendighet og umenneskelighet i de siste 20 - 30 årene. Nå som vi har falt litt til ro, må vi gripe sjansen. La oss gjøre
noe for våres ny generasjon, de fortjener ikke å oppleve den samme elendighet som oss. Vi må kjempe for å fjerne analfabe-
tisme, elendighet, sykdommer og arbeidsløshet. Vi håper at det kommer en dag da Afghanistan er like godt utviklet som
andre land, og ingen afghaner blir nød til å forlate sitt land. Det er fint å reise utenlands for å bli kjent med fremmede land
og folk. Borte er bra, men hjemme er best.

27
 Norsk Fredssenter
Norsk Fredssenter er en stiftelse som samarbeider med organisasjoner, institusjoner og enkeltpersoner for å frem-
me arbeidet for fred og menneskerettigheter. Fredssenteret, som holder til på Nansenskolen
på Lillehammer, arrangerer kurs, seminarer og sommerskoler med opplæring innen fredsbygging,
konflikthåndtering, menneskerettigheter og demokrati.
Norsk Fredssenter valgte fra 2001 unge flyktninger fra Afghanistan som målgruppe i prosjektet "Afghanistan -
håp om en framtid". Fra 2005 utvidet vi målgruppa geografisk i "Studentnettverk for Flyktninger" ved å inklu-
dere studenter også fra noen andre konfliktområder. Vi håper å fortsette med studiereise til Afghanistan, inkludert
seminar der unge afghanere som bor i Norge får møte hjemlandets egne ungdommer.

Kontaktinformasjon:
Norsk Fredssenter Daglig leder: Norunn Grande
Bjørnstjerne Bjørnsonsgt 2 Prosjektleder, Studentnettverk for
2609 Lillehammer Flyktninger: Christine Weima Lager
Tel. 61 05 98 50 - E-post: post@fredssenter.no - Nettside: www.fredssenter.no