RELIGISE MINORITETER I TYRKIA

Det vre minoritet i Tyrkia har vrt veldig vanskelig. Jeg vil begrense meg til den republikanske tiden, nemlig perioden fra 1923 til n, mens jeg vil starte med en kort omtale av minoritetens situasjon i den Ottomanske tiden. I den sein-ottomanske tiden, kan det hevdes at minoritetene som hadde til da en uklar posisjon startet ha mer spesifiserte rettigheter etter en reformprosess startet med Tanzimat-erklringen ( a la Magna Carta i England i 1215). Man kan peke p det faktumet at fr og etter denne reformprosessen hadde mange av de ottomanske sultanene mdre av kristen opprinnelse. Slike historikere som Arnold Toynbee anser det Ottomanske riket som en forlengelse av det romerske rike som et flerkulturelt samfunn. Videre mener analytikere av det Osmanske riket at tyrkerne flte seg tilsidesatt. Det meste gikk bra for minoritetene til de siste rene av riket. Minoritetsmedlemmene fikk hye posisjoner i det tyrkiske byrkratiet og var godt representert i det kortvarige Ottomanske parlamentet. Minoritetene trolig hadde et strre spillerom for utvikle seg selv og vise seg fram. Dolmabahce Palasset, for eksempel, er et av mange arkitekturelle monumentene som den armenske Balyan-familien bygget. Man br ogs nevne de positive sidene ved den ottomanske riket, bl.annet at Jdene som ble kastet ut av Spania i 1492 ble innvitert til det Ottomanske Riket av Sultanen Beyazid den andre, mens Norge hadde en periode med Jdeparagrafen og forbud mot Jesuittene. At det Osmanske riket ble minsket med tap av sine territorier og nasjonale bevegelser som ble sterkere, delvis stttet av datidens supermakter, var en grunn til at tyrkisk nasjonalisme vokste og endelig det var den nasjonalistiske gruppen Unge Tyrkere under ledelse av snne skikkelser ( som Enver Pasha og Talat Pasa) fikk makten gjennom et kupp og gjorde de siste ottomanske sultanene om til symbolske personligheter. Talat Pasha er den mest hatede personen blant armenere som hevder at dette ikke var en tvangsflytting av armenere, men rene massakker ledet av ham. Den nye staten grunnlagt av Ataturk fikk i hnden et lite land som det nesten n er, og blant annet restene av Unge Tyrkere i den nye staten trodde at man var ndt til grunnlegge et system basert p tyrkere ( les det som muslimer). Kurderne, selv om de var muslimer ble ogs ut av det systemet. Da ble det lite hp igjen p en god fremtid for de religise minoritetene. Med andre ord var det et drlig start for dem i denne tyrkifiserinsprosessen. Hva den vestlig-innspiserte Ataturk sto for er litt utydelig. Men man m huske at han hadde selv erfaringer i motsatt retning i sitt liv til da. Han som en ottomansk offiser gikk gjennom en prosess hvor riket levde sine siste r som den syke mannen ved Bosphorus med store territorier tapt til de nye landene. Han ble fdt i Thessaloniki som gikk til Hellas 30 r seinere. Frste prosess de religise minoritene gikk gjennom var i form av flytting til utlandet og flytting til Istanbul hvor de trolig flte seg tryggere i det store samfunnet. Istanbul, med en konsentrasjon av de religise minoritetene og relativt mildere politisk atmosfre tilbd dem en form for trygghet. Armenere i Tyrkia Som Den Strste Kristne Gruppen Mange av armenere som kunne overleve gjennom den nevnte eksilen til Syria i 1915 hadde blitt igjen der ( her er det forklaring p hvorfor det er en stor og innflyttelsesrik armensk gruppe i Aleppo) eller flyttet videre til andre land. Samme med en god del armenere som ogs flyttet utenlands etterhvert. I begynnelsen av den Tyrkiske Republikken var det ca. 300.000 armenere ( ca. halv delen i Istanbul, ca. halv delen i resten av Tyrkia. N snakker man om ca. 60.000 armenere i Tyrkia. Denne flyttingsprosessen kan selvsagt ikke skyldes kun denne usikre atmosfren som minoritetene hadde, men ogs konomiske grunner o.l., nemlig en del av dem flyttet innlands ( til Istanbul) eller utenlands av konomiske grunner ( for ha en bedre fremtid), men muligens av en kombinasjon av forskjellige grunner. I begynnelsen av Republikken var Anatolia ( det vi mener med Tyrkia minus Istanbul) p en mte mer farverikt enn det n er. Det var et liv p det sosiale og konomiske planet i byene av Anatolia som armenere satte sitt preg p srlig som hndverkere til 50-60 tallet. De gamle

generasjonene som levde i dsse anatolske byene i datiden som barn eller voksne mennesker husker sine armenske naboer eller armenske hndverkere ( smeder, gullsmeder o.l.). Snne byer som Diyarbakir ( n f f armenere igjen der, og en del krypto-armenere), Elazig ( n kanskje 30 armenere), Arapkir, Sason, Malatya ( ca. 50 armenere), Amasya, Tokat, Sivas ( n ca. 30 armenere) og hovedstaten Ankara hadde veldig synlige armenske grupper. Hovedstaten Ankara er byen med nest strste armensk gruppe ( Det ble sagt for 10 r siden at det var ca. 1000 armenere der, men man n snakker om et kraftig fall til ca. 400 n). I en del av disse byene ( for eksempel Diyarbakir, Malatya) fortsatte kirkevirkomsheten ut i den republikanske tiden, men etterhvert opphrte de slutte aktiviteten ( Diyarbakir, og Malatya selv om menigheten var stor nok med et behov for en kirkebygning) , de ble gjort om til kinobygninger o.l. , de ble delagt av staten med et annet pskud enn det bare delegge en kirke eller de ble delagt grunnet naturlig forfall. De armenske kirkene som eksisterer med sin menighet er i Vakifli-landbyen i Hatay-provinsen ( ca 130 medlemmer), Iskenderun ( ca. 80) , Diyarbakir ( kanskje 10+krypto armenere) Derik og Kayseri ( iflge vakten p kirken, inklusiv ham, skal det vre 4 fastbosatte medlemmer). Et eksempel p en armensk kirke uten menighet og prest ( n er det et museum) er Akhdamar-kirken i Van-innsjen. Eksempler p menigheter uten armensk kirke er Gumushacikoy, Amasya, Tokat, Elazig ( de bruker den assyriske kirken i byen), Malatya, Adana ( de bruker den katolske kirken) og Ankara. Ankara-menigheten skiller seg fra de andre i Anatolia ved at selv om de er en menighet stor nok til ha i drift egen kirke, velger de bruke den franske Theresakirken i Ulus-bydelen med egne messetider under ledelse av den katolske presten. At man har en aktiv kirke betyr ikke at man har en fast prest ( Diyarbakir). Vi vet at for dp og begravelser kommer det armensk prest fra Istanbul til menighetene I Tyrkia. Nr det gjelder de armenske kirkegrdene som fremdeles eksisterer med pleie av den lokale menigheten kan man oppgi som eksempel Malatya ( med menighet uten kirke), Sivas ( med menighet uten kirke), Vakifli-landsbyen og Kayseri. Den armenske kirkegrden i Gumushacikoy eksisterer men uten en klar ordning for hvordan man skal ta vare p kirkegrden. Armenere har ikke egne seperate kirkegrder, for eksempel, i Ankara og Adana ( i begge byer finner man en seksjon i den store muslimske kirkegrden). Veldig mange gamle armenske kirkegrder ble utsatt for samme skjebne som kirkene i den republikanske tiden : de ble delagt pga av en veibygging eller ble erstattet av bygninger. Her skal man ikke ndvendigvis oppske bare en aksjon av staten med hensikt til delegge alt som tilhrer Armenere i Anatolia. Eksempelvis, ble graven til min onkel som dde p 30-tallet i Ankara er borte, i og med at den muslimske gravlunden hvor han ble gravlagt ble borte og jeg har ingen grav beske. Innenriks tilflytting av armenere i Anatolia var med f untakk til Istanbul. Enten fr eller like etter grunnleggelsen av den Tyrkiske Republikken hadde armenere mistet nesten alle slike sine institusjoner som skoler og kirker ( f kirken igjen) i Anatolia, samt alle sine aviser o.l. Det eneste stedet hvor de hadde anledning til fle en viss trygghet og beholde sine institusjoner med en del strukturelle og lovmessige problemer og hindringer var Istanbul. I Istanbul har de kirker, skoler p barneskole-, ungdomsskole-og videregendeskoleniv, men de har ikke en presteskole ( de utdanner seg som prester bl.annet i Jerussalem), foreninger, kor, sykehus, aviser ( Marmara og Jamanak p armensk og Agos p tyrkisk med en mindre armensk seksjon) og fotballag ( Sisli og Taksim) . En del av den type institusjoner og organisjoner har blitt borte i den republikanske tiden. Selv om Jdene har levd mer isolert liv, kan det observeres at armenere har hatt mer kontakt med folk i gata. Dette skyldes bl.annet at man i gata mtte armenere som, for eksempel, hndverkere. Srlig i de mindre anatolske byene hadde de levekr som tyrkerne. Jdene var ikke s mye spredte som armenere rundt i Tyrkia. Det kan vre vanskelig identifisere en person som armener. Veldig mange har et tyrkisk navn som det offiesielle navnet eller som dekkenavn som de bruker i det daglige livet. Blant Istanbul-

armenere er det veldig vanlig med etternavn som ender med yan , mens jeg oppdaget at for eksempel blant Ankara-Armenere er det nesten ingen som har et snt etternavn. Etternavnene i Ankara ser veldig tyrkisk ut. Etter den ( mildt sagt) tvangsflyttingen som Armenere ble utsatt for, har det oppsttt en gruppe av kvinner som ble giftet bort til muslimske menn og s konvertert til Islam. Som et resulat av dette er det mange srlig i de stlige delene av Tyrkia som har armenske bestemdre. En annen gruppe som har oppsttt er krypto-armenere som pr. definisjon er armenere, men viser seg frem som muslimer. De skjuler sin identitet i det offentlige livet. I hjembyen min by ved kysten i den vestlige delen av Tyrkia hadde vi naboer av armensk opprinnelse: et gammelt ektepar. De hadde tyrkiske navn og etternavn, sa aldri at de var armenere. Alt annet tydet p at de var armenere: utseende, at de laget vin hjemme, folk som beskte dem hadde armensk utseende og armenske navn. En forklaring p dette kan vre at i andre byer enn Istanbul skal man vre forsiktig. At de tyrkiske diplomatene ble drept p 70- og 80-tallet av den armenske Asala trakk oppmerksomheten av tyrkerne med lav utdanning p de tyrkiske armenere. De ble p en mte beskyldt som syndebukter. Den perioden med drap p diplomatene var en hard periode for vre armenere. Man kan lett si at armenere har levd under prekre og sensitive forhold uten 100% sikkerhet og har mttet ha et lavt profil. Det var den armenske journalisten Hrant Dink som grunnla avisen Agos, som sto for en pningsprosess mellom tyrkere og armenere. Gjennom ham startet armenere pne seg til offentligheten i det store samfunnet. Han trolig forstyrte en del interesser i Tyrkia og ble drept i gate av en ung mann i 2007. Det er den unge mannen som ble dmt av retten, men majoriteten av folket tror at det er en orgnisasjon som str bak. Jdene i Tyrkia Nr det gjelder jdene i Tyrkia, kan man kanskje si at de har hatt en mindre vanskelig tilvrelse enn kristne i Tyrkia. Dette kan kanskje forklares ved at: 1) Man ikke kan lett peke p jdene som en gruppe som har vrt i strid med de Ottomanske og republikanske interessene. Grekere som ble igjen i Tyrkia etter grunnlegelsen av Den tyrkiske staten minnet kanskje om den greske okkupasjonen etter Frste verdenskrigen. Armenere igjen i Tyrkia minnet kanskje tyrkiske nasjonalister om noen armenske grupper som samarbeidet med supermaktene i den seine ottomanske tiden. Jdene er ikke identifisert med noe imot ottomanerne og tyrkerne p den mten. 2) Det er vanskelig forklare med sikkerhet hvorfor jdene ble beskyttet i perioder av staten. Noen som er opphengt p sabbataisme-baserte teorier sier at sabbataistene hadde en viktig rolle ved grunnleggelsen av den tyrkiske staten og videre nkkelposisjoner i staten og bl.annet media. Sabbataismen har sine rtter fra 1600-tallet. En rabbiner ved navn Sabbatai Zwi fdt i Izmir p 1600-tallet erklrte seg som messiah med sine flgere. Dette ble ikke likt av den jdiske ortodoksismen. Det hele resulterte i at den ottomanske sultanen Mehmet den Fjerde mtte ta en stilling til dette og tilbd ham ( etter at han ble fengslet) to alternativer: konvertere til Islam eller d. Han valgte det frste alternativet og reddet sitt liv. Hans flgere fulgte samme praksisen; men det ble en interessant utvikling: Utad var de muslimer men innad jder. De fulgte de jdiske ritualene gjennom Kabala og fortsatte som en relativ liten gruppe til n. Man mener at gjennom de innflyttelsesrike medlemmene sine ( en liten men innflyttelsesrik gruppe med et hyere utdanningsniv enn ellers i samfunnet) kunne de ha en viss kontrollerende posisjon i staten. Slik ble det vist en viss sympati mot jdene og Israel. ( Tyrkia har lenge vrt en loyal partner med Israel, men i de siste 10 rene med AKP ved makten prver staten holde en realistisk og prekr balanse mellom Palestanerne og Israel) 3) Jdene var ikke s spredt i Tyrkia som, for eksempel, armenere. P den mten var de ikke s synlige som dem. Man kan lage en teori om det at en armensk hndverker viste seg til majoriteten i de anatolske byene mer enn jdene som var en liten gruppe med

yrker som hadde hyere status. Det samme med jdene i Istanbul. De har hatt hyere posisjoner i samfunnet enn andre minoriteter. Man kan tro at jdene gjennom en mer konomisk makt og bedre kjenskap til det politiske systemet kunne kjpe seg fri fra mange problemer og ubehageligheter, s godt de kunne. 4) Min oppfatning av jdene i det store samfunnet i sm byer er at, jdene har hatt det lettere nr det gjelder kontakten med den muslimske majoriteten. En grunn kan vre ( jeg vil la denne teorien diskuteres) at jdedommen ligger nrmere Islam. Man kan peke p omkjringstradisjonen og forbud mot spise svinekjtt som bde Islam og Jdedommen har. Dette kan ha frt til at muslimene har oppfattet jdene som som oss mens muslimene hadde mindre til felles med kristne. Et eksempel er byen Tire i Izmirprovinsen. Den byen hadde i perioder i den republikanske tiden ca. 2000 jder, som har hatt det relativt enkelt der. I en snn by med ca. 30.000 innbyggere i datiden, lurer jeg p om s mange armenere ville hatt det s lett der.

Jdene som var ca. 80.000 i antall i begynnelsen av republikken bodde mest i Istanbul. Til 60-rene var det jder i Urfa ( hele den siste jdiske familien ble drept ved et mysteris drap), Diyarbakir, Siverek, Tokat, Baskale, Bergama og Tire. Man kan si at disse menighetene er nesten borte. Man snakker om ca. 20-25.000 jder i Tyrkia. Nesten 90 % av dem bor i Istanbul. Den nest strste jdegruppen i Tyrkia er i Izmir med Ca. 2.000 jder med 2 aktive synagoger. Man har jder med aktive synagoger i Kirklareli ( underkant av 10 gamle jder), Canakkale ( 4-5 jder), Bursa ( underkant av 100), Ankara ( jeg hadde hrt om 40 familier /hushold for 20 r siden), Antakya ( ca. 40), Adana ( ca.30). Nr jeg sier aktive synagoger mener jeg synagoger som er klar for en messe dersom krav om 10-mann oppfylles for en messe. Menighetene i Kirklareli og Canakkale har dette problemet. Man kan ha samme problemet med menigheten i Adana. Jdiske rabbinere kommer til disse kirkene fra Istanbul nr det er behov for dem for gravleggelse eller bestemte ritualer. Man har fremdeles en del synagogebygninger som kan restaureres. Bergama og Tire-syangogene ( uten nesten et eneste menighetsmedlem) venter p restaurering. Iskenderun-synagogen, selv om det nevnes en del steder som en aktiv synagog, er ubrukbar og trenger en omfattande restaurering. Jeg beskte denne synagogen i 2011 og mtte en av de f gamle menighetsmedlemmene. Jdene har heller ikke vrt immune fra problemene som krsitne har hatt i Tyrkia. De har sine skoler ( men ikke en skole for utdanne sine rabiner), ett sykehus, aldershjem, ungdomsog kvinneorganisasjoner, aviser ( hovedavisen er den ukentlige Salom) o.l. i istanbul. Det eneste andre stedet de har sykehus, foreninger og aldershjem er Izmir. P den mten har menighetene i Istanbul og Izmir full menighetsaktivitet. Jdene i Tyrkia ble rammet av angrep p sine synagoger. I September, 1986 og i November, 2003 ble deres synagoger i Istanbul ( en i 1986 og to i 2003) angrepet, med mange som mistet sine liv. Det er hvorfor man ikke kan bare banke p dra og komme i en synagog. Det er vaktpost med politimann som venter utenfor og man m normalt ske om tillatelse fra menigheten for beske en synagog. Problemer, Hindringer for De Religise Minoritetene, Ntiden og Fremtiden Nr man snakker om problemene og hindringene som jdene og kristne har hatt i Tyrkia m man ikke tro at Tyrkia er det verste landet for de religise minoritetene. Det m, derimot, sies at det har heller ikke vrt enkelt tilhre en religis minoritet i Tyrkia. Det er selvsagt ikke bare negative sider nevne, men man kan nevne at en del jder p Rhodos og i Frankrike ble reddet gjennom en type diplomati under andre verdenskrig, av de konsulene der ( henholdsvis Selahattin Ulkumen og Necdet Kent) som tok stor risiko. Konsulen p Rhodos-Ulkumen- ofret sin kone til tyskerne som bombet konsulatebygningen der. Nr man tenker p eksemplet Nazi-Tyskland, da har vre religise minoriteter hatt det mye lettere. Gjennom Lausanne-avtalen inngtt i 1923 mellom den nylig-grunnlagde tyrkiske staten og dens fiender under frste verdenskrig, fikk jdene, armenere og grekere minoritets-

status med retten til beholde sine institusjoner. Assyriske kristne fikk ikke denne statusen. Men i praksis har det vrt vanskelig tilhre en religis minoritet i Tyrkia. Praksisen har vrt at de religise minoritetene, med f unntakk, har ikke hatt mulighet til vre offiserer eller underoffiserer. De av dem som har universitetsutdanning, har kunnet bli vareoffiserer bare som en midlertidig posisjon som pr. idag har 12 mneders varighet. Utenriksdepartementet har praktisk talt blitt lukket for dem til nylig. N hrer vi om en mann av armensk opprinnelse som har ftt en stilling i utenriksdepartementet. Politiet og det juridiske byrkratiet ser ut til ha vrt lukket for dem. De kan ellers ha bestemte posisjoner i staten. Vi har, for eksempel, lrere og leger fra disse minoritetene i statlig tjeneste. Det var i den tidlig republikanske tiden at advokatene fra disse gruppene fikk fratatt retten til utve sitt yrke. Det ser ut at det ikke var nskelig at medlemmene av de religise minoritetene skulle ha nkkelposisjoner i staten ( For eksempel hren og politiet). De religise minoritetene ble rammet av en del begivenheter i renes lp. Trolig provisert av den nasjonalistiske gruppe i staten var det organiserte folkemengder som plaget jdene og plyndret deres forretninger i byene i den europeiske delen av Tyrkia ( bl.a. Edirne og Corlu). Dette som vi kaller for Trakia-begivenhetene p 30-tallet gjorde at majoriteten av jdene mtte flytte til Istanbul og utlandet. Heller ikke var det gode uttalalser fra myndighetene. Noen ledende personer i den Tyrkiske staten uttalte seg slikt som Eneste som har rett til bo i Tyrkia er tyrkere. Det ble gjennomfrt kampanjer p den tidlig republikanske perioden som Borgeren! Snakk tyrkisk. De som snakket andre sprk ble advart eller mobbet. Et stort sr p de religise minoritetene var Varlik Vergisi ( Formueskatt) p 40-tallet. Loven med dette navnet siktet i hovedsak p de religise minoritetene og veldig mange fikk et skattebelp som de ikke kunne betale ved selge sine eiendommer. De som ike kunne betale denne gjelden mtte g til arbeidsleirene i Askale og Sivrihisar. Perioden med denne skatten og varigheten av oppholdet i disse arbeidsleirene var ikke lenge. Heller ikke var forholdene a la Gulag. Men dette frte til at de religise minoritetene mistet sin tillit til systemet. Dette hadde en annen funskjon: overfre omfattende verdier fra de religise minoritetene til tyrkerne, som kunne kjpe eiendommene for en rimelig pris p auksjoner. Dette tilsier at de religise minoritetenes andel i konomien ble mindre. Prosessen med skremme de religise minoritetene ndde sitt hydepunkt den 6-7. September 1955. P disse to dagene var det organiserte gjenger som plyndret forrretningene og husene til de religise minoritetene. En av datidens offiserer som seinere ble general innrmmet i seinere tiden at dette var en gjerning planlagt av Ozel Harp Dairesi-Den spesielle krigsavdelingen av hren. Kypros-sprsmlet hadde omfattende virkninger p de lokale grekere og veldig mange valgte flytte til Hellas og andre land. Assyrerne i det srstlige Tyrkia, har mttet flytte til Sverige og andre land i og med at de var midt i konflikten der ( ca. 50 mistet sine liv i konflikten) . Det er hvorfor man har Ibrahim Baylan eller Assyrisk Fotballag i Sdertalje I Sverige. Det er ogs internasjonal politikk i bilde som kan gjre det lettere eller vanskeligere for de religise minoritetene i Tyrkia. Hvordan Tyrkia forholder seg til Israel kan ha sine virkninger ( i det minste psykisk) p den tynne jdiske minoriteten i Tyrkia. Tilnrmingsprosessene mellom Tyrkia og Hellas og mellom Tyrkia og Armenia kan vre en positiv push for vre grekere og armenere. Selvsagt er det ikke bare politikken som har en rolle i de religise minoritetenes situasjon i Tyrkia. De religise minoritetene kan ha valgt flytte til utlandet av konomiske grunner p lik fot med millioner av tyrkere i utlandet.

EU-prosessen hjelper med forbedre vilkrene for de religise minoritetene. Men man m lre seg noe godt i Tyrkia: TTT ( Ting Tar Tid). Med mange problemer som m lses og hindringer som m taes fra veien, tar det tid. Noen viktige skritt ble tatt etter at AKP-regjeringen under ledelse av Erdogan startet forhandlingene med EU. Eksempelvis har eiendommene til minoritetsstiftelsene vrt et stort klagepunkt. I 1934 krevde staten at stiftelsene som tilhrte de religise minoritetene skulle gi en erklring om hva de eidde. Prosedyrfeil og en statlig politikk med hensikt gjorde at de mistet mange eiendommer som ble tatt over av staten og videre solgt. Nylig ble det bestemt at jdene i Izmir skal f tilbake eiendomsretten p sine synagoger i byen. Regjeringen patr seg det hele av restaurering av de gamle kirkene og synagogene eller bidrar til snne prosjekter. Den Armenske St.Gregor Kirken i Diyarbakir ble nylig pnet etter en kostbar restaurering og man startet med restaureringen av Den store synagogen i Edirne. Vi har nylig lest i avisene at den greske barneskolen p ya Gokceada ( det greske navnet: Imroz) skal pnes igjen. Men det er mange ting som m gjres. Vi er i en diskusjonsfase om gjenpning av Den greske Presteskolen p ya Heybeli i Marmara-havet. Skolen ble offer for 70-tallets fiendskap mellom Tyrkia og Hellas og ble stengt av staten. Dette gjorde at grekerne mistet muligheten til utdanne sine prester her i Tyrkia. Bahai og Jehovas Vitner i Tyrkia har ikke hatt det veldig mye annerledes heller. Sikkert flger slike sm grupper ogs med denne forbedringsprosessen i Tyrkia. Man kan ellers lage en lang liste over problemene og hindringene. Jeg selv synes at minoritetene gir farge til samfunnet. For ca. 50 r siden var Tyrkia et mer fargerikt samfunn enn Norge, da de religise minoritetene utgjorde en strre del av innbyggertallet. Vi har mistet den fargen og Norge har blitt et fargerikt samfunn ( selv om dette har medbragt slike bivirkninger som integreringsproblemer). Jeg synes at et flerkulturelt og flerreligist samfunn er mer kreativ og flinkere til takle de sofistikerte utfordningene av vr tid. Derfor er det veldig viktig gi de religise minoritetene en liberal atmosfre hvor de skal fle seg friere og tryggere. Apropo m jeg si at dette angr alle minoritetene , ogs slike sosiale minoriteter som homofili som m ogs fle seg som like borgere av landet.