Jo

Nesb
HODEJEGERNE

 2008, 2010 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo

www.aschehoug.no

Tilrettelagt for eBok av Type-it AS, Trondheim 2010

ISBN 978-82-03-19666-9


Prolog
En kollisjon mellom to kjretyer er enkel fysikk. Alt er overlatt til tilfeldighetene,
men alle tilfeldighetene kan forklares med ligningen kraft ganger tid er lik masse
ganger endring i hastighet. Sett inn tilfeldighetene som tall for variablene og du
har en fortelling som er enkel, sann og ndels. Den forteller for eksempel hva
som skjer nr et fullastet vogntog p tjuefem tonn og med en fart p tti
kilometer i timen treffer en personbil p atten hundre kilo med samme fart.
Basert p tilfeldighetene som handler om treffpunkt, karosserienes beskaffenhet
og legemenes vinkel i forhold til hverandre, finnes det et utall varianter av denne
fortellingen, men de har to klare fellestrekk: De er tragedier. Og det er
personbilen som er i trbbel.
Det er merkelig stille, jeg kan hre vinden puste i trrne og elven som flytter
vannet sitt. Armen min er lammet, og jeg henger opp ned, klemt fast i kjtt og
stl. Over meg, fra drken, drypper det blod og bensin. Under meg, p det
sjakkmnstrede biltaket, ligger en neglesaks, en avrevet arm, to dde mennesker
og en pen beautybag. Verden har ingen skjnnhet, bare beauty. Den hvite
dronningen er delagt, jeg er en drapsmann, og ingen her inne puster. Ikke jeg
heller. Derfor skal jeg snart d. Lukke ynene og gi opp. Det er deilig gi opp.
Jeg vil ikke vente lenger n. Og derfor haster det med fortelle denne
fortellingen, denne varianten, denne historien om legemenes vinkler i forhold til
hverandre.

DEL I
FRSTE INTERVJU

Kapittel 1

Kandidat
Kandidaten var vettskremt.
Han var ifrt rustning fra Gunnar ye; gr Ermenegildo Zegnadress, hndsydd
skjorte fra Borelli og et burgunderrdt slips med sdcellemnster, jeg tippet
Cerruti 1881. Men skoene var jeg sikker p; hndsydd Ferragamo. Jeg hadde hatt
et slikt par selv.
Papirene foran meg fortalte at kandidaten var vpnet med en eksamen fra
Norges Handelshyskole i Bergen med snitt p nesten syv, en periode p
Stortinget for Hyre og en firers suksesshistorie som leder for en norsk
industribedrift i klassen mellomstor.
Og likevel var Jeremias Lander vettskremt. Overleppen var vt av svette.
Han lftet vannglasset sekretren min hadde plassert p det lave bordet
mellom oss.
Jeg vil gjerne , sa jeg, smilte. Ikke det pne, betingelseslse smilet som
inviterer en vilt fremmed inn i varmen, ikke det userise. Men det hflige,
semivarme smilet som iflge faglitteraturen signaliserer intervjuerens
profesjonalitet, objektivitet og analytiske tilnrmingsmte. Det er rett og slett
intervjuerens fravr av flelsesmessig engasjement som fr kandidaten til stole
p hans integritet. Og dermed vil kandidaten iflge faglitteraturen ogs gi mer
nktern, objektiv informasjon ettersom han er gitt en flelse av at skuespill vil bli
gjennomskuet, overdrivelser avslrt, taktikkeri straffet. Men jeg smiler ikke slik
p grunn av faglitteraturen. For jeg driter i faglitteraturen, den er bunker med
ulik grad av kvalifisert bullshit, og alt jeg trenger er Inbaud, Reid og Buckleys nitrinns avhrsmodell. Nei, jeg smiler slik fordi jeg er snn; profesjonell, analytisk
og uten flelsesmessig engasjement. Jeg er hodejeger. Det er ikke srlig
vanskelig. Men jeg er konge p haugen.
Jeg vil gjerne, gjentok jeg. At vi gr videre med at du forteller litt om livet
ditt utenom jobben ogs.
Finnes det? Latteren hans l en halvannen tone hyere enn den burde. Nr
man avleverer en skalt trr spk i et jobbintervju, er det dessuten uheldig
bde le av den selv og stirre p mottageren for se om den gr hjem.
Jeg hper da det, sa jeg, og latteren hans gikk over i kremting. Jeg tror
ledelsen i denne bedriften legger vekt p at den nye toppsjefen deres skal ha et
balansert liv. De er ute etter en som kan sitte noen r, en langdistansetype som
kan disponere lpet sitt. Ikke en som er utbrent etter fire r.
Jeremias Lander nikket mens han svelget ned enda en munnfull vann.
Han var anslagsvis fjorten centimeter hyere enn meg og tre r eldre. Alts
trettitte. Litt ung for jobben. Og han visste det, det var derfor han hadde farget

hret nesten umerkelig grtt ved tinningene. Jeg hadde sett det fr. Jeg har sett
alt fr. Jeg hadde sett kandidaten som var plaget med svette hender komme med
kalk i hyre jakkelomme og gi meg det trreste, hviteste hndtrykk. Landers hals
lagde en ufrivillig klukkelyd. Jeg noterte p intervjuguiden: MOTIVERT.
LSNINGSORIENTERT.
Du bor alts her i Oslo? sa jeg.
Han nikket. Skyen.
Og gift med Jeg bladde i papirene hans og satte opp det irriterte
ansiktsuttrykket som fr kandidatene til skjnne at jeg forventer at de tar
initiativ.
Camilla. Vi har vrt gift i ti r. To barn. De gr p skolen.
Og hvordan vil du karakterisere ekteskapet? spurte jeg uten se opp. Jeg ga
ham to lange sekunder og fortsatte da han enn ikke hadde ftt samlet seg til et
svar: Tror du dere fortsatt er gift etter at du i seks r har tilbrakt to tredjedeler
av ditt vkne liv p jobben?
Jeg s opp. Forvirringen i blikket hans var som forventet. Jeg hadde vrt
inkonsekvent. Balansert liv. Innsatskrav. Det hang ikke i hop. Det gikk fire
sekunder fr han svarte. Som er minst ett for mye: Jeg hper da det.
Trygt, trenet smil. Men ikke trenet nok. Ikke for meg. Han hadde vendt mine
egne ord mot meg, og jeg ville notert det som et pluss om det hadde vrt tilsiktet
ironi. I dette tilfellet var det dessverre bare den ubevisste etterapingen av ordene
fra en man betraktet som overlegen i status. DRLIG SELVBILDE, noterte jeg. Og
han hpet, han visste ikke, ga ikke uttrykk for visjoner, leste ikke i
krystallkulen, viste ikke at han var p det rene med at minstekravet til enhver
leder er at han klarer gi inntrykk av vre clairvoyant.
INGEN IMPROVISATOR. IKKE KAOSPILOT.
Jobber hun?
Ja. P et advokatkontor i sentrum.
Ni til fire hver dag?
Ja.
Og hvem blir hjemme om et av barna blir syke?
Hun. Men det er heldigvis svrt sjeldent Niclas og Anders er
S dere har ikke hushjelp eller andre som er hjemme p dagtid?
Han nlte slik kandidater gjr nr de er usikre p hvilket svar som er gunstigst.
Likevel lyver de skuffende sjeldent. Jeremias Lander ristet p hodet.
Du ser ut som du holder deg i form, Lander?
Ja, jeg trener jevnlig.
Ingen nling denne gangen. Alle vet at bedrifter vil ha toppledere som ikke
ryker p et hjerteinfarkt i frste motbakke.
Lping og langrenn, kanskje?
Ja visst. Hele familien er glad i marka. Og vi har hytte p Norefjell.
Nettopp. Hund ogs da.
Han ristet p hodet.
Ikke? Allergisk?
Energisk risting p hodet. Jeg noterte: MANGLER KANSKJE HUMOR.

S lente jeg meg bakover i stolen og satte fingertuppene mot hverandre. En

overdrevent arrogant gest, selvflgelig. Hva kan jeg si? Jeg er snn. Hvor mye
vil du si at renommeet ditt er verdt, Lander? Og hvordan har du forsikret det?
Han rynket den allerede svette pannen mens han anstrengte seg for skjnne.
To sekunder, s sa han resignert:
Hva mener du?
Jeg sukket som om det burde vre opplagt. S meg rundt som for lete etter
en pedagogisk allegori jeg ikke hadde brukt tidligere. Og fant den som alltid fr
p veggen.
Er du interessert i kunst, Lander?
Litt. Min kone er det, i alle fall.
Min ogs. Ser du det bildet jeg har der? Jeg pekte p Sara gets undressed,
et over to meter hyt bilde p lateks av en kvinne i grnt skjrt som med
korslagte armer er i ferd med dra en rd genser over hodet. En gave fra min
kone. Kunstneren heter Julian Opie, og bildet er verdt en kvart million kroner.
Har du noe kunstverk i den prisklassen?
Ja, faktisk.
Gratulerer. Gr det an se p det hvor mye det er verdt?
Si det.
Ja, si det. Det bildet som henger der bestr av noen f streker, kvinnens hode
er en sirkel, en null uten ansikt, og fargeleggingen er monoton og uten tekstur.
Det er da ogs laget p en datamaskin og kan trykkes opp i millioner ved et
enkelt tastetrykk.
Jss.
Det eneste og da mener jeg det eneste som gjr bildet verdt en kvart
million, er kunstnerens renomm. Ryktet om at han er bra, markedets tillit til at
mannen er genial. For det er vanskelig sette fingeren p det geniale, umulig
vite sikkert. Slik er det med ledere ogs, Lander.
Jeg skjnner. Renomm. Det handler om tilliten lederen sprer.
Jeg noterte: IKKE IDIOT.
Nettopp, fortsatte jeg. Alt handler om renomm. Ikke bare lederens lnning,
men til og med selskapets brsverdi. Hva er det for slags kunstverk du er i
besittelse av, og hva er det verdsatt til?
Det er et litografi av Edvard Munch. Brosjen. Pris vet jeg ikke, men ...
Jeg sveivet utlmodig med hnden.
Sist det gikk p en auksjon, var prisen rundt tre hundre og femti tusen, sa
han.
Og hvordan har dere sikret denne verdigjenstanden mot tyveri?
Huset har et bra alarmsystem, sa han. Tripolis. Alle i nabolaget bruker
dem.
Tripolis er gode, men dyre, jeg bruker dem selv, sa jeg. Omtrent tte tusen i
ret. Hvor mye har du investert i sikkerheten rundt ditt personlige renomm?
Hva mener du?
Tjue tusen? Ti tusen? Mindre?
Han trakk p skuldrene.

Ikke ett rdt re, sa jeg. Du har en CV og en karriere her som er verdt ti
ganger det bildet du snakker om. I ret. Likevel har du ingen til bevokte den,
ingen vaktmester. Fordi du tror at det ikke er ndvendig. Du tror at dine
resultater med selskapet du leder, skal tale for seg. Ikke sant?
Lander svarte ikke.
Vel, sa jeg, lente meg frem og senket stemmen som om jeg skulle fortelle
ham en hemmelighet. Slik er det ikke. Resultater er Opie-bilder; noen enkle
streker pluss noen nuller uten ansikt. Bilder er ingenting, renomm er alt. Og det
er det vi kan tilby.
Renomm?
Du sitter her foran meg som n av seks gode kandidater til en lederjobb. Jeg
tror ikke du vil f den. Fordi du mangler renomm til en slik jobb.
Munnen hans pnet seg som til en protest. Som aldri kom. Jeg kastet meg
tilbake i den hyryggede stolen som skrek til.
Herregud, mann, du har skt p denne jobben! Det du skulle gjort, var f en
strmann til tipse oss om deg, og latt som du ikke visste om det nr vi hadde
kontaktet deg. En toppleder skal headhuntes, ikke komme ferdig skutt og
partert.
Jeg s det hadde den tilsiktede virkning. Han var dypt rystet. Dette var ikke den
vanlige intervjuguiden, dette var ikke Cut, Disc eller noen av de andre stupide,
ubrukelige sprreskjemaene klekket ut av mer eller mindre tonedve psykologer
og human resources-spesialister som selv ikke hadde noen. Jeg senket stemmen
igjen.
Jeg hper din kone ikke blir for skuffet nr du forteller henne dette i
ettermiddag. At drmmejobben glapp. At det blir karrieremessig stand-by i r
ogs. Som i fjor
Han rykket til i stolen. Fulltreffer. Selvflgelig. For dette var Roger Brown i
aksjon, den strste stjernen p rekrutteringshimmelen akkurat n.
I i fjor?
Ja, stemmer ikke det? Du skte sjefsjobben i Denja. Majones og leverpostei,
var det deg?
Jeg trodde den slags var konfidensielt, sa Jeremias Lander spakt.
Og det er det. Men min jobb er kartlegge. S jeg kartlegger. Med de
metoder jeg har til rdighet. Det er dumt ske p jobber man ikke fr, srlig i
din posisjon, Lander.
Min posisjon?
Papirene dine, jobbresultatene, testene og det personlige inntrykket jeg fr av
deg, forteller meg at du har det som skal til. Alt du mangler er renomm. Og
grunnpilaren nr man bygger opp renomm, er eksklusivitet. ske p jobber i
hytt og pine undergraver eksklusiviteten. Du er en leder som ikke ser etter
utfordringer, men utfordringen. Den ene jobben. Og den skal du bli tilbudt. P et
slvfat.
Skal jeg? sa han og prvde det kjekke, skjeve smilet igjen. Det virket ikke
lenger.
Jeg vil gjerne ha deg i vr stall. Du skal ikke ske flere jobber. Du skal ikke

takke ja nr andre rekrutteringsfirmaer ringer deg med tilsynelatende fristende

tilbud. Du skal holde deg til oss. Vre eksklusiv. La oss bygge deg et renomm.
Og vokte det. La oss vre for ditt renomm det Tripolis er for huset ditt. Innen to
r kommer du hjem til din kone med en fetere jobb enn den vi snakker om n. Og
det er et lfte.
Jeremias Lander strk tommel og pekefinger langs sine omhyggelig nybarberte
kjever. Hm. Dette tok en noe annen retning enn jeg hadde tenkt.
Nederlaget hadde gjort ham roligere. Jeg lente meg frem mot ham. pnet
armene. Holdt hndflatene opp. Skte blikket hans. Forskning har bevist at
syttitte prosent av frsteinntrykket i en intervjusituasjon er basert p
kroppssprket og bare tte prosent p hva du faktisk sier. Resten handler om
klr, odr fra armhuler og munn, hva du har hengende p veggene. Jeg hadde et
fantastisk kroppssprk. Og akkurat n formulerte det penhet og tillit. Endelig
inviterte jeg ham inn i varmen.
Hr her, Lander. Kundens styreformann og konomisjef kommer hit i morgen
for treffe en av kandidatene. Jeg vil at de skal treffe deg ogs. Passer klokka
tolv?
Utmerket. Han hadde svart uten late som han mtte konferere med noen
kalender. Jeg likte ham straks bedre.
Jeg vil at du skal hre etter hva de har si og deretter skal du hflig redegjre
for hvorfor du ikke lenger er interessert, forklare at dette ikke er utfordringen du
ser etter og nske dem lykke til.
Jeremias Lander la hodet p skakke. hoppe av snn, vil ikke det bli oppfattet
som userist?
Det vil bli oppfattet som ambisist, sa jeg. Du vil bli oppfattet som en som
kjenner sin egen verdi. En person hvis tjenester er eksklusive. Og det er starten
p den historien som vi kaller Jeg sveivet med hnden.
Han smilte: Renomm?
Renomm. Har vi en avtale?
Innen to r.
Jeg garanterer.
Og hvordan kan du garantere det?
Jeg noterte. KOMMER FORT P OFFENSIVEN IGJEN.
Fordi jeg kommer til anbefale deg til en av de stillingene jeg snakker om.
Og hva s? Det er ikke du som tar beslutningen.
Jeg lukket ynene halvt igjen. Det var et ansiktsuttrykk som fikk min kone,
Diana, til tenke p en doven lve, en mett hersker. Jeg likte det.
Min anbefaling er kundens beslutning, Lander.
Hva mener du?
P samme mte som du aldri mer skal ske p en jobb du ikke vet du vil f,
har jeg aldri gitt en anbefaling som kunden ikke har fulgt.
Virkelig? Aldri?
Ikke som noen husker. Hvis jeg ikke er hundre prosent sikker p at kunden vil
flge min anbefaling, anbefaler jeg ingen og lar heller oppdraget g til en av
konkurrentene. Selv om jeg har tre glimrende kandidater og er nitti prosent

sikker.
Hvorfor det?
Jeg smilte. Svaret begynner p r. Hele min karriere er bygget p det.
Lander ristet p hodet og lo. De sier at du er r, Brown. N skjnner jeg hva
de mener.
Jeg smilte og reiste meg. Og n foreslr jeg at du gr hjem og forteller din
vakre kone at du vil takke nei til denne jobben fordi du har bestemt deg for
sikte hyere. Jeg tipper du kan se frem til en hyggelig kveld.
Hvorfor gjr du dette for meg, Brown?
Fordi provisjonen arbeidsgiveren din vil betale til oss er en tredjedel av ditt
frste rs bruttolnn. Visste du at Rembrandt pleide g p auksjoner for by
opp prisen p sine egne bilder? Hvorfor skulle jeg selge deg for to millioner i ret
nr vi med litt renommbygging kan selge deg for fem? Alt vi forlanger, er at du
holder deg til oss. Har vi en avtale? Jeg rakte frem hnden.
Han grep den begjrlig. Jeg har en flelse av at dette var en lnnsom samtale,
Brown.
Tilsluttes, sa jeg og minnet meg selv om gi ham et par tips om riktig
hndtrykksteknikk fr han mtte kunden.
Ferdinand gled inn p kontoret mitt rett etter at Jeremias Lander hadde forlatt
det.
Argh, sa han og skar en grimase mens han viftet med hnden. Eau de
camouflage.
Jeg nikket mens jeg pnet vinduet for lufte ut. Det Ferdinand mente, var at
kandidaten hadde parfymert seg vel sterkt for overdve den nervse svettingen
som fyller avhrsrommene i denne bransjen.
Men det var i alle fall Clive Christian, sa jeg. Kjpt av kona. Akkurat som
dressen, skoene, skjorta og slipset. Og det var hennes id farge tinningene hans
gr.
Hvordan vet du det? Ferdinand slo seg ned i stolen Lander hadde sittet i,
men spratt opp igjen med vemmelse i ansiktet da han kjente den klamme
kroppsvarmen som fortsatt satt i trekket.
Han ble hvit som et laken da jeg trykket p kone-knappen, svarte jeg. Jeg
fortalte hvor skuffet hun kom til bli nr han fortalte at jobben ikke ville bli
hans.
Kone-knappen! Hvor er det du tar det fra, Roger? Ferdinand hadde sltt seg
ned i en av de andre stolene, lagt beina p bordet, en ganske rimelig kopi av
Noguchis kaffebord, og tatt en appelsin som han skrellet mens en nesten usynlig
dusj sto opp og la seg p den nystrkne skjorta hans. Ferdinand var utrolig
uvren til vre homoseksuell. Og utrolig homoseksuell til vre hodejeger.
Inbaud, Reid og Buckley, sa jeg.
Du har sagt det fr, sa Ferdinand. Men nyaktig hva er det? Er det bedre
enn Cut?
Jeg lo. Det er FBIs nitrinns avhrsmodell, Ferdinand. Det er et maskingevr i
en verden av spretterter, et verkty som gjr vei i vellinga, som ikke tar fanger,

men gir raske, hndfaste resultater.

Og akkurat hvilke resultater er det, Roger?
Jeg visste hva Ferdinand var ute etter, og det var greit. Han ville finne ut
hvilken edge det var jeg hadde, hva som gjorde at jeg var den beste og han
forelpig ikke var det. Og jeg ga ham det han trengte for greie det. Fordi det
er slik reglene er, man deler kunnskap. Og fordi han aldri ville bli bedre enn meg,
fordi han for evig og alltid ville stille med skjorter som stinket citrus og lure p
om noen hadde en modell, en metode, en hemmelighet som var bedre enn hans.
Underkastelse, svarte jeg. Tilstelse. Sannhet. Den bygger p veldig enkle
prinsipper.
Som hva?
Som at du begynner med sprre ut den mistenkte om familien.
Ph, sa Ferdinand. Det gjr jeg g. Det fr dem til fle seg trygge nr de
kan snakke om noe de kjenner til, noe nrt. Pluss at det pner dem opp.
Nettopp. Men det gjr deg ogs i stand til kartlegge deres svake punkter.
Deres akilleshl. Som du vil f bruk for senere i avhret.
sj, for en terminologi!
Senere i avhret, nr dere skal snakke om det som er vondt, det som har
skjedd, drapet han er mistenkt for, det som fr ham til fle seg ensom og forlatt
av alle, som fr ham til ville gjemme seg, srger du for ha plassert en
trkerull p bordet akkurat s langt unna den mistenkte at han ikke nr den.
Hvorfor det?
Fordi avhret er kommet til sitt naturlige crescendo og tiden er kommet for at
du skal trykke p flelsesknappen. Du skal sprre hva barna hans vil tenke nr de
fr hre at far er en drapsmann. Og s, nr trene veller opp i ynene hans, skal
du rekke ham trkerullen. Du skal vre den som skjnner, den som vil hjelpe, den
han kan betro seg til om alt som er vondt. Om det dumme, dumme drapet som
bare skjedde, nrmest av seg selv.
Drap? Jeg skjnner sren ikke hva du mener, jeg alts. Vi rekrutterer folk, gjr
vi ikke? Vi prver ikke f dem dmt for mord.
Jeg gjr det, sa jeg og grep jakka som hang over kontorstolen. Og det er
derfor jeg er byens beste hodejeger. Forresten setter jeg deg opp p intervjuet
med Lander og kunden i morgen klokka tolv.
Meg?
Jeg gikk ut gjennom dra og bortover korridoren med Ferdinand trippende
etter mens vi passerte de tjuefem andre kontorene som utgjorde Alfa, et
mellomstort rekrutteringsselskap som hadde overlevd i femten r, og leverte
rsresultater mellom femten og tjue millioner, som etter en altfor beskjeden
bonusutbetaling til de beste av oss, gikk i lomma p eieren i Stockholm.
Piece of cake. Opplysningene ligger p filen. OK?
OK, sa Ferdinand. P n betingelse.
Betingelse? Det er jeg som gjr deg en tjeneste.
Vernissasjen din kone skal ha p galleriet i kveld
Hva med den?
Kan jeg komme?

Er du invitert?
Det er akkurat det. Er jeg?
Neppe.
Ferdinand brstoppet og forsvant ut av synsfeltet. Jeg fortsatte og visste at han
sto der med hengende armer og s etter meg mens han tenkte at han heller ikke
denne gang skulle f skle i musserende vin med Oslos jet-settere,
nattdronninger, kjendiser og pengefolk, ikke f ta del i den smule glamour som
omga Dianas vernissasjer, ikke f knytte kontakter med potensielle kandidater til
stilling, seng eller annet syndig samkvem. Stakkar.
Roger? Det var jentungen bak resepsjonsdisken. To telefoner. Den ene
Ikke n, Oda, sa jeg uten stoppe. Jeg blir ute tre kvarter. Ikke ta
beskjeder.
Men
De ringer tilbake hvis det er viktig.
Pen jente, men hun trengte fortsatt litt opplring, Oda. Eller var det Ida?

Kapittel 2

Tertirnring
Den friske saltsmaken av eksos i hstluften ga meg assosiasjoner til hav,
oljeutvinning og brutto nasjonalprodukt. Det skr sollyset blinket i glass p
kontorbygningene, som kastet skarpe og rektangulre skygger p det som en
gang hadde vrt en industritomt. N var det en slags bydel med altfor dyre
butikker, altfor dyre leiligheter og altfor dyre kontorer for altfor dyre konsulenter.
Jeg kunne se tre treningssentra fra der jeg sto, alle fullbooket fra morgen til
kveld. En ung fyr i Corneliani-dress og nerdekule briller hilste rbdig p meg
idet vi passerte hverandre, og jeg nikket ndig tilbake. Jeg ante ikke hvem han
var, visste bare at han ndvendigvis mtte vre fra et annet rekrutteringsbyr.
Edward W. Kelley, kanskje? Ingen andre enn hodejegere hilser med rbdighet
p en hodejeger. Eller for si det kort: Ingen andre hilser, de vet ikke hvem jeg
er. For det frste har jeg begrenset sosial omgang utenom med min kone Diana.
For det andre jobber jeg i et firma som akkurat som Kelley tilhrer de
eksklusive, de som unngr medias skelys, de du tror du aldri har hrt om fr du
er kvalifisert for en av toppstillingene i dette landet, og en dag fr en telefon fra
oss og det ringer en klokke et sted, Alfa, hvor er det du har hrt det navnet? Var
det p et ledermte i konsernet, i forbindelse med utnevnelsen av en ny
divisjonsdirektr? S du har hrt om oss likevel. Men du vet ingenting. For
diskresjon er vr viktigste dyd. Og vr eneste. For det meste er selvflgelig ljug
fra nederste hylle, som for eksempel nr du hrer meg runde av det andre
intervjuet med mitt faste mantra: Du er mannen jeg har vrt p utkikk etter til
denne jobben. En jobb som jeg ikke bare tror, men vet at du er perfekt til. Og det
betyr at jobben er perfekt til deg. Tro meg.
Vel. Ikke tro meg.
Jo, jeg tippet p Kelley. Eller Amrop. Med den dressen var han i hvert fall ikke
fra en av de store, ukule, ikke-eksklusive som Manpower eller Adecco. Men heller
ikke fra en av de mikrosm, kule som Hopeland, da hadde jeg visst hvem han var.
Kunne selvflgelig vre fra en av de store, mellomkule som Mercuri Urval eller
Delphi eller sm, ukule, navnlse, de som rekrutterer til mellomledersjiktet og
bare av og til fr lov til konkurrere med oss store gutta. Og taper og vender
tilbake til finne butikksjefer og konomisjefer. Og som hilser rbdig p snne
som meg og hper at vi en dag vil huske dem og tilby dem jobb hos oss.
Det finnes ingen offisielle rankinglister for hodejegere, ingen
omdmmeunderskelser som i meglerbransjen eller bransjefester med priser til
rets guruer som i TV- og reklamebransjen. Men vi vet. Vet hvem som er konge p
haugen, hvem som er utfordrere, hvem som str for fall. Bragder skjer i det stille,
begravelser i det ddsstille. Men fyren som akkurat hadde hilst p meg, visste at

jeg var Roger Brown, hodejegeren som aldri har innstilt en kandidat til en jobb
han ikke har ftt, som om ndvendig manipulerer, tvinger, brekker og stanger
kandidaten inn, som har kunder som blindt stoler p hans vurderingsevne, som
uten nle legger selskapets skjebne i hans og bare hans hender. For si det
snn: Det var ikke Oslo Havnevesen som ansatte ny trafikksjef i fjor, det var ikke
AVIS som ansatte Skandinavia-sjefen og det var definitivt ikke kommunestyret
som ansatte ledere for kraftverket i Sirdal. Det var meg.
Jeg bestemte meg for notere meg fyren. BRA DRESS. VET HVEM HAN SKAL
VISE RESPEKT.
Jeg ringte Ove fra en telefonautomat ved siden av Narvesenkiosken mens jeg
sjekket mobiltelefonen. tte beskjeder. Jeg slettet dem.
Vi har en kandidat, sa jeg da Ove endelig svarte. Jeremias Lander,
Monolitveien.
Skal jeg sjekke om vi har ham?
Nei, jeg vet dere har ham. Han er innkalt til andreintervju i morgen. Tolv til to.
Tolv null null. Gi meg n time. Notert?
Jepp. Noe mer?
Nkler. Sushi & Coffee om tjue minutter?
En halv time.
Jeg ruslet nedover den brolagte gata mot Sushi & Coffee. Grunnen til at de har
valgt et veidekke som bde brker mer, forurenser mer og dessuten er dyrere enn
vanlig asfalt, er antagelig behovet for idyll, lengselen etter noe opprinnelig, noe
bestandig og ekte. Mer ekte enn dette i alle fall, denne kulissen av en bydel hvor
det en gang var blitt skapt ting i ansikts sved, produkter fdt av fresende ild og
tunge hammerslag. Ekkoet var espressomaskinenes during og treningssentrenes
klang av jern mot jern. For dette var tertirnringens triumf over
industriarbeideren, designets triumf over bolignden, fiksjonens triumf over
virkeligheten. Og jeg liker det.
Jeg kikket p diamantredobbene jeg hadde sett i vinduet hos gullsmeden vis-vis Sushi & Coffee. De ville vre perfekte for Dianas rer. Og de ville vre
katastrofe for min konomi. Jeg slo det fra meg, krysset gata og gikk inn gjennom
dra til stedet som i navnet tilbereder sushi, men i gavnet serverer dd fisk.
Kaffen deres var det imidlertid ikke noe si p. Det var halvfullt der inne. Slanke,
nymosjonerte og platinablonde kvinner, fortsatt i treningstyet fordi det ikke
kunne falle dem inn dusje p et treningssenter i psyn av andre. Merkelig i
grunnen siden de hadde brukt en formue p disse kroppene som ogs feiret
fiksjonens triumf. De tilhrte ogs tertirnringen, nrmere bestemt
tjenerstaben som tjente rike ektemenn. Hadde disse kvinnene enda vrt
uintelligente, men de hadde studert jus, informatikk og kunsthistorie som en del
av skjnnhetspleien, hadde latt samfunnet finansiere r p universitetet bare for
ende som overkvalifiserte, hjemmevrende lekesaker som satt her og utvekslet
betroelser om hvordan man holder sine sugardaddies passe fornyd, passe sjalu
og passe p tuppa. Til de endelig fr lenket ham fast med barn. Og etter barn er
alt selvflgelig forandret, maktbalansen snudd opp ned og mannen kastrert og i

sjakk matt. Barn ...

Dobbel cortado, sa jeg og satte meg opp p en av stolene ved bardisken.
Jeg betraktet kvinnene fornyd i speilet. Jeg var en heldig mann. S annerledes
Diana var enn disse smarte, tanketomme parasittene. Hun hadde alt jeg ikke
hadde. Omsorg. Empati. Lojalitet. Hyde. Kort sagt; hun var en skjnn sjel i et
skjnt legeme. Men skjnnheten hennes var ikke av det perfekte slaget, til det var
proporsjonene for spesielle. Diana var tegnet i mangastil, som disse japanske,
dukkeaktige tegneseriefigurene. Hun hadde et lite ansikt med bitte liten, smal
munn, liten nese og store, litt forundrede yne som kunne ha en tendens til bule
nr hun var trett. Men i mine yne var det nettopp avvikene fra normen som fikk
skjnnheten til st frem, gjorde den slende. S hva var det som hadde ftt
henne til velge meg? En sjfrsnn, en litt over middels begavet
konomistudent med litt under middels utsikter og godt under middels hyde. For
femti r siden ville ikke n sekstitte kvalifisert meg for betegnelsen kort, i hvert
fall ikke i Europa generelt. Og leser en litt antropometrisk historie, vil en finne at
for bare hundre r siden var nettopp n sekstitte gjennomsnittshyden i Norge.
Men utviklingen hadde gtt i min disfavr.
n ting var at hun i et yeblikks sinnsforvirring hadde valgt meg, det
ubegripelige var at en kvinne som Diana som kunne f absolutt hvem hun ville
hver dag vknet opp og ville ha meg en dag til. Hva slags mystisk blindhet var
det som gjorde det umulig for henne se min ynkelighet, min svikefulle natur,
min veikhet nr jeg mtte motstand, min stupide ondskap nr jeg mtte stupid
ondskap? Ville hun ikke se? Eller var det bare slu dyktighet fra min side som
gjorde at mitt egentlige jeg hadde havnet i denne kjrlighetens velsignede
ddvinkel? Og s var det selvflgelig barnet jeg inntil videre hadde nektet henne.
Hva slags makt var det jeg egentlig hadde over denne engelen i menneskeform?
Iflge Diana hadde jeg fortryllet henne fra frste gang vi mttes med min
selvmotsigende blanding av arroganse og selvironi. Det var under en nordisk
studentaften i London, og mitt frsteinntrykk av Diana hadde vrt at hun var
nettopp som en av disse som satt her; en blond, nordisk skjnnhet fra Oslo vest
som studerte kunsthistorie i en verdensmetropol, som gjorde noen modelloppdrag
innimellom, var mot krig og fattigdom, og likte fest og alt som var gy. Det hadde
tatt tre timer og et halvt dusin Guinness fr jeg skjnte at jeg hadde tatt feil. For
det frste var hun oppriktig interessert i kunst, nesten inntil det nerdete. For det
andre greide hun artikulere sin frustrasjon over vre del av et system som
iverksatte kriger mot folk som ikke nsket vre del av den vestlige
kapitalismen. Det var Diana som hadde forklart meg det faktum at I-lands
utbytting av U-land minus U-hjelp, gikk og alltid hadde gtt i pluss. For det tredje
hadde hun sans for humor, min humor, noe som er en forutsetning for at fyrer
som meg skal f seg damer p over n sytti. Og for det fjerde og dette var
utvilsomt det som avgjorde saken for meg hun var drlig i sprk og god i logisk
tenkning. Hun snakket et mildt sagt klnete engelsk, og hun hadde leende fortalt
at det ikke engang hadde falt henne inn prve seg p fransk eller spansk. S jeg
hadde spurt om hun kanskje hadde en maskulin hjerne og likte matte. Hun hadde
bare trukket p skuldrene, men jeg hadde ikke gitt meg og fortalt om

jobbintervjutestene p Microsoft, hvor kandidatene ble gitt en bestemt logisk

problemstilling over bordet.
Poenget er like mye se hvordan kandidaten tar utfordringen, som se om de
greier lse den.
Kom igjen, sa hun.
Primtall
Vent! Hva er primtall igjen?
Tall som ikke kan deles p andre tall enn seg selv og n.
ja. Hun hadde fremdeles ikke ftt det fjerne blikket som kvinner gjerne fr
nr tall introduseres i samtalen, og jeg fortsatte:
Primtall er ofte to pflgende oddetall. Som elleve og tretten. Sytten og nitten.
Tjueni og trettin. Skjnner?
Skjnner.
Finnes det eksempler p at tre pflgende oddetall kan vre primtall?
Selvflgelig ikke, sa hun og lftet lglasset til munnen.
? Hvorfor ikke?
Tror du jeg er dum? I en tallrekke p fem pflgende tall m ndvendigvis ett
av oddetallene vre delelig med tre. G videre.
Videre?
Ja, hva er det logiske problemet? Hun hadde tatt en dyp slurk av lglasset og
sett p meg med oppriktig, forventningsfull nysgjerrighet. P Microsoft ble
kandidatene gitt tre minutter til fre det beviset hun hadde gitt meg p tre
sekunder. I gjennomsnitt var det fem av hundre som greide det. Og jeg tror det
var akkurat da jeg ble forelsket i henne. Jeg husker i hvert fall at jeg hadde notert
p servietten min: ANSATT.
Og jeg hadde visst at jeg mtte f henne forelsket i meg n mens vi satt der, at
idet jeg reiste meg, ville fortryllelsen vre brutt. S jeg hadde snakket. Og
snakket. Jeg hadde snakket meg opp til n ttifem. Jeg kan det snakke. Men hun
hadde avbrutt meg da jeg var p mitt beste:
Liker du fotball?
Gj... gjr du? spurte jeg overrumplet.
QPR spiller i ligacupen mot Arsenal i morgen. Interessert?
Ja visst, sa jeg. Og mente selvflgelig i henne, fotball er meg revnende
likegyldig.
Hun hadde hatt et blstripete skjerf p seg og skreket seg hes i den londonske
hsttken p Loftus Road mens det lille, fattige laget hennes, Queens Park
Rangers, var blitt svinebanket av storebror Arsenal. Jeg hadde fascinert studert
det lidenskapelige ansiktet hennes og ikke ftt med meg annet av kampen enn at
Arsenal hadde flotte hvite og rde drakter, mens QPR hadde bl tverrstriper p
hvit bunn som fikk spillerne til se ut som lpende sukkerstenger.
I pausen hadde jeg spurt hvorfor hun ikke hadde valgt seg et stort vinnerlag
som Arsenal i stedet for en komisk smrolling som QPR.
Fordi de trenger meg, hadde hun svart. Alvorlig. De trenger meg. Jeg ante en
visdom jeg slett ikke fattet i de ordene. S hadde hun ledd den der lett gurglende
latteren sin og tmt plastbegeret med l. De er som en hjelpels baby. Se p

dem. De er s ste.
I babykostymer, sa jeg. S. La de sm komme til meg, det er livsmottoet
ditt?
Hm, hadde hun svart, lagt hodet p skakke og sett ned p meg med et bredt
smil: Det kan kanskje bli det.
Og vi hadde ledd. Hyt og befriende.
Jeg husker ikke resultatet av kampen. Eller, jo, det gjr jeg; et kyss utenfor et
strengt pikepensjonat i murstein i Shepherds Bush. Og en ensom, svnls natt
med ville, vkne drmmer.
Ti dager senere s jeg ned i ansiktet hennes i det flakkende skinnet fra et
stearinlys stukket ned i en vinflaske p nattbordet hennes. Vi elsket for frste
gang, og ynene hennes var lukket, blodren i pannen sto ut og ansiktsuttrykket
skiftet mellom sinne og smerte mens hoftebeina hennes rasende slo mot mine.
Samme lidenskapen som nr hun hadde sett sitt QPR ryke ut av ligacupen.
Etterp sa hun at hun elsket hret mitt. Det var et refreng fra livet mitt, likevel
var det som jeg hrte det for frste gang.
Det hadde gtt seks mneder fr jeg hadde fortalt henne at nr faren min
jobbet i diplomatiet, betydde ikke det ndvendigvis som diplomat.
Sjfr, hadde hun gjentatt, dratt hodet mitt ned og kysset det. Betyr det at
han fr lne ambassadrens limousin til kjre oss fra kirken?
Jeg hadde ikke svart, men vren etter giftet vi oss med mer prakt enn pomp i
St. Patricks Church i Hammersmith. Fravret av pomp skyldtes at jeg hadde
overtalt Diana til et bryllup uten slekt og venner. Uten far. Bare oss, rene og
uskyldige. Prakten sto Diana for, hun strlte som to soler og en mne.
Tilfeldighetene ville ha det til at QPR samme ettermiddag rykket opp, og taxien
sneglet seg hjem til hybelen hennes i Shepherds Bush gjennom et feirende
opptog av sukkerstangmnstrede faner og flagg. Alt var fryd og gammen. Det var
frst da vi hadde flyttet tilbake til Oslo at Diana frste gang hadde nevnt barn.
Jeg s p klokka. Ove skulle vre her n. Jeg lftet blikket mitt opp p speilet
over baren og mtte en av de blonde kvinnenes. Blikkene vre forble i den andres
akkurat lenge nok til at vi kunne misforst, om vi ville. Pornopen, godt
kirurgarbeid. Jeg ville ikke. S blikket mitt gled videre. Det var nemlig akkurat
slik mitt ene, skammelige eventyr hadde begynt; med et litt for langt blikk. Frste
akt hadde vrt i galleriet. Andre akt her p Sushi & Coffee. Tredje akt i en liten
leilighet i Eilert Sundts gate. Men Lotte var n et avsluttet kapittel, og det skulle
aldri, aldri skje igjen. Blikket mitt fortsatte rundt lokalet og stoppet.
Ove satt ved bordet rett innenfor utgangsdra.
Tilsynelatende leste han i Dagens Nringsliv. En komisk tanke i seg selv. Ove
Kjikerud var ikke bare totalt uinteressert i aksjekurser og det meste av hva som
foregikk i det skalte samfunnet, han kunne knapt nok lese. Eller skrive. Jeg
husker fremdeles sknaden hans til stillingen som vaktleder, den hadde inneholdt
s mange stavefeil at jeg hadde ledd hjertelig.
Jeg skled ned av krakken og gikk bort til bordet hans. Han hadde brettet
sammen Dagens Nringsliv, og jeg nikket mot avisa. Han smilte kort for vise at
den var ledig. Jeg tok avisa uten et ord og gikk tilbake til plassen min ved disken.

Ett minutt senere hrte jeg det g i utgangsdra, og da jeg kikket i speilet igjen,
var Ove Kjikerud borte. Jeg bladde om til sidene for aksjekurser, lukket hnda
diskr om nkkelen som l der, og lot den gli ned i jakkelomma.
Da jeg kom tilbake til kontoret, ventet det seks SMS-er p mobiltelefonen. Jeg
slettet fem av dem uten lese dem og pnet den fra Diana:
Husk vernissasjen i kveld, elskede, du er min lykkemaskot.
Hun hadde lagt inn en smiley med solbriller, en av finessene p Prada-telefonen
jeg hadde gitt henne til 32-rsdagen i sommer. Det jeg nsket meg aller mest!
hadde hun sagt da hun pnet presangen. Men vi visste begge hva hun nsket seg
aller mest. Og som jeg alts ikke ville gi henne. Likevel hadde hun lyet og kysset
meg. Hva mer kan man forlange av en kvinne?

Kapittel 3

Vernissasje
n sekstitte. Jeg trenger ikke en hjernedd psykolog til fortelle meg at det m
kompenseres, at fysisk litenhet er en drivkraft for utrette ting. En overraskende
stor del av verdens store skaperverk er som kjent laget av sm menn. Vi har
underlagt oss imperier, tenkt de smarteste tankene, nedlagt de vakreste kvinnene
p filmlerretet, kort sagt alltid vrt p utkikk etter de strste platskoene.
Mange idioter har oppdaget at noen blinde mennesker er gode musikere og at
noen autister kan regne kvadratrtter i hodet, og dette har ledet dem til
konkludere med at alle handikap er en skjult velsignelse. For det frste er det
spryt. For det andre er jeg tross alt ikke en dverg, bare litt under
gjennomsnittlig hy. For det tredje har over sytti prosent av mennesker i de
hyeste sjefsstillinger en hyde p over gjennomsnittet i sitt land. Hyde er ogs
positivt korrelert med intelligens, inntekt og best-likt-underskelser. Nr jeg
innstiller noen til en toppstilling i nringslivet, er hyde et av mine viktigste
kriterier. Hyde inngir respekt, tillit og autoritet. Hye mennesker er synlige, de
kan ikke gjemme seg, de er master, blst rene for uhumskheter, de m st for det
de er. Korte mennesker beveger seg i bunngrumset, de har en skjult plan, en
agenda som handler om at de er korte.
Selvflgelig er det noe vrvl, men nr jeg innstiller en kandidat til en jobb, gjr
jeg det ikke fordi vedkommende er den som vil gjre jobben best, men fordi han
er den kunden kommer til ansette. Jeg bringer dem et hode som er godt nok,
plassert p den kroppen de vil ha. Det frste er de ikke kvalifisert til mene noe
om, det andre kan de se med egne yne. Som de skkrike, skalte kunstkjennerne
p Dianas vernissasjer; de er ikke kvalifisert til mene noe om portrettet, men er
i stand til lese kunstnerens signatur. Verden er full av mennesker som betaler i
dyre dommer for drlige bilder av gode kunstnere. Og middelmdige hoder p
hye kropper.
Jeg styrte min nye Volvo S80 gjennom svingene p veien som klatret opp mot
vrt vakre og litt for dyre hjem p Voksenkollen. Jeg kjpte det fordi Diana fikk
dette lidende ansiktsuttrykket da vi var p visningen. Blodren i pannen som
pleide utvide seg nr vi elsket, hadde sttt bl og dirrende over de
mandelformede ynene. Hun hadde frt hyre hnd opp og lagt det korte, fine,
halmfargede hret bak hyre re som for hre bedre, for lytte seg fram til om
ynene hadde rett; at dette var huset hun hadde lett etter. Og uten at hun
behvde si ett ord, visste jeg at det var det. Og selv da glden sluknet i ynene
hennes da megleren fortalte oss at de allerede hadde ftt inn et bud p n og en
halv million over prisantydning, visste jeg at jeg mtte kjpe det til henne. Fordi
dette var den eneste offergaven som kunne gjre det godt igjen etter at jeg hadde

snakket henne fra f det barnet. Jeg husker ikke lenger nyaktig argumentene
jeg hadde brukt for abort, bare at ingen av dem hadde vrt sannheten. Som var
at selv om vi var to mennesker p tre hundre og tjue rdyre kvadratmeter, var det
ikke plass til et barn. Det vil si; ikke plass til et barn og meg. For jeg kjente
Diana. Hun var, i motsetning til meg, perverst monogam. Jeg ville hatet det
barnet fra dag n. S i stedet hadde jeg gitt henne en ny start. Et hjem. Og et
galleri.
Jeg svingte inn oppkjrselen. Garasjeporten hadde for lengst gjenkjent bilen og
pnet seg automatisk. Volvoen gled inn i det kjlige mrket, og motoren utndet
mens porten gled igjen bak meg. Jeg gikk ut av sidedra til garasjen og langs den
hellebelagte stien som ledet opp til huset. Det var et praktbygg fra 1937, tegnet
av Ove Bang, funksjonalisten som mente kostnadene var underordnet estetikken
og som dermed var en av Dianas tvillingsjeler.
Jeg hadde ofte tenkt at vi kunne selge, flytte til noe litt mindre, litt vanligere,
litt mer praktisk til og med. Men hver gang jeg kom hjem og det var som n, med
den lave ettermiddagssola som fikk konturene til tre s klart frem, tegningene
av lys og skygge, hstskogen bak som gldet som rdt gull, visste jeg at det var
umulig. At jeg ikke kunne stoppe. Ganske enkelt fordi jeg elsket henne og derfor
ikke kunne annet. Og med det fulgte alt det andre; huset, pengesluket av et
galleri, de kostbare kjrlighetsbevisene hun ikke hadde bruk for og livsstilen vi
ikke hadde rd til. Alt for dyve lengselen hennes.
Jeg lste meg inn i huset, sparket av meg skoene og deaktiverte alarmen
innenfor de tjue sekundene fr det begynte ringe oppe hos Tripolis. Diana og
jeg hadde diskutert koden lenge fr vi ble enige. Hun hadde villet at den skulle
vre DAMIEN etter sin favorittkunstner Damien Hirst, men jeg visste det var
navnet hun hadde gitt vrt aborterte barn, og insisterte derfor p en tilfeldig
sammensetning av bokstaver og tall som ikke kunne gjettes. Og hun hadde gitt
etter. Som alltid nr jeg satte hardt mot hardt. Eller hardt mot mykt. For Diana
var myk. Ikke svak, men myk og fleksibel. Som leire hvor selv det minste press
satte avtrykk. Det merkelige var at jo mer hun ga etter, desto strre og sterkere
ble hun. Og svakere ble jeg. Til hun ruvet over meg som en gigantisk engel, en
himmel av skyld, gjeld og drlig samvittighet. Og uansett hvor hardt jeg slet, hvor
mange hoder jeg brakte hjem, hvor mye av bonuspotten fra hovedkontoret i
Stockholm jeg raket til meg, var det ikke nok til avlaten.
Jeg gikk opp trappa til stua og kjkkenet, dro av meg slipset, pnet Sub-Zerokjleskapet og tok ut en flaske San Miguel. Ikke den vanlige Especial, men 1516,
det ekstra milde let som Diana foretrakk fordi det er brygget p rent bygg. Fra
stuevinduet s jeg ned p hagen, garasjen og naboene. Oslo, fjorden, Skagerrak,
Tyskland, verden. Og oppdaget at jeg alt hadde tmt lflaska.
Jeg hentet n til og gikk ned i frste for skifte til vernissasjen.
Da jeg passerte Det Forbudte Rommet, la jeg merke til at dra sto p klem. Jeg
skjv den opp og s med en gang at hun hadde lagt friske blomster ved den vesle
steinfiguren som sto p det lave, alterlignende bordet under vinduet. Bordet var
det eneste mbelet i rommet og steinfiguren s ut som en barnemunk med et
fornyd buddhasmil. Ved siden av blomstene sto et par bitte sm barnesko og en

gul rangle.
Jeg gikk inn, tok en slurk av let, satte meg p huk, og strk fingrene over
steinfigurens glatte, nakne isse. Det var en mizuko jizo, en figur som iflge
japansk tradisjon beskyttet aborterte barn, eller mizuko vannbarn. Det var jeg
som hadde tatt med figuren hjem etter en mislykket hodejakt i Tokyo. Det var i de
frste mnedene etter aborten mens Diana fremdeles var nedbrutt, og jeg hadde
tenkt at det kanskje kunne vre til trst. Selgerens engelsk hadde vrt for drlig
til at jeg hadde ftt med meg alle detaljene, men den japanske ideen gr visstnok
ut p at nr fosteret dr, gr barnets sjel tilbake til sin opprinnelige flytende
tilstand de blir vannbarn. Som nr man blander inn litt buddhisme Japan-style
venter p bli gjenfdt. I mellomtiden utfrer man skalt mizuko kuyo,
seremonier og enkle ofringer som beskytter det ufdte barnets sjel og samtidig
foreldrene mot vannbarnets hevn. Den siste delen fortalte jeg aldri Diana om. Til
begynne med hadde jeg vrt glad, det syntes som om hun hadde funnet trst i
steinfiguren. Men da hennes jizo etter hvert var blitt en besettelse og hun ville ha
den inn p soverommet, var jeg blitt ndt til sette ned foten. Og sagt at fra n
av skulle figuren ikke ofres eller bes til. Skjnt akkurat i den saken hadde jeg
aldri satt hardt mot mykt. For jeg visste godt at Diana kunne mistes. Og hun var
umistelig.
Jeg gikk inn p kontoret mitt, slo p PC-en, lette p nettet til jeg fant et
hyopplselig bilde av Edvard Munchs Brosjen, ogs kalt Eva Mudocci. Tre
hundre og femti tusen p det legale markedet. Neppe mer enn to hundre p mitt.
Femti prosent til heler, tjue prosent til Kjikerud. tti tusen til meg. Det var det
vanlige; knapt verdt bryderiet og i hvert fall ikke risikoen. Bildet var i svart-hvitt.
58 x 45 cm. Akkurat nok til f presset det inn p et A2-ark. tti tusen. Akkurat
for lite til betale det neste kvartalsvise avdraget p huslnet. Og ikke i
nrheten av kunne dekke fjorrets underskudd p galleriet som jeg hadde lovet
regnskapsfreren betale inn i lpet av november. Av en eller annen grunn var
det blitt lenger og lenger mellom hver gang det dukket opp et anstendig bilde,
ogs. Det siste, Modell i hye hler av Sren Onsager, var mer enn tre
mneder siden, og selv det hadde innbrakt knappe seksti tusen. Noe mtte snart
skje. QPR mtte score et flakseml, et sleivskudd i krysset som fortjent eller
ikke sendte dem til Wembley. Slikt skjedde, hadde jeg hrt. Jeg sukket og sendte
Eva Mudocci til printeren.
Det kom til bli champagne, s jeg bestilte en drosje. Da jeg satte meg inn, sa jeg
som vanlig bare navnet p galleriet, det var en slags test p
markedsfringsjobben vi gjorde. Men ogs som vanlig s drosjesjfren bare
sprrende p meg i speilet.
Erling Skjalgssons gate, sukket jeg.
Diana og jeg hadde diskutert beliggenheten lenge fr hun bestemte seg for
lokaler. Jeg hadde vrt mest opptatt av at det l p aksen SkillebekkFrogner
siden det er der man finner bde de betalingsdyktige kundene og de andre
galleriene med et visst niv. plassere seg utenfor klyngen kan bety en tidlig dd
for et nytt galleri. Dianas forbilde hadde vrt Serpentine Gallery ved Hyde Park i

London, og hun hadde vrt bestemt p at galleriet ikke skulle vende mot en av
de store, travle gatene som Bygdy all eller Gamle Drammensvei, men ligge i en
stille gate som ga rom for kontemplasjon. Tilbaketrukket beliggenhet
understreket dessuten det eksklusive, signaliserte at det var for de innvidde,
kjennerne.
Jeg hadde sagt meg enig og tenkt at husleien kanskje ikke behvde bli
ruinerende likevel.
Helt til hun hadde fyd til at hun da kunne spandere p seg ekstra
kvadratmetre til en salong hvor nachspielene etter vernissasjene kunne foreg.
Hun hadde nemlig alt sett p et ledig lokale i Erling Skjalgssons gate som var
perfekt, bare i strste laget. Det var jeg som hadde kommet opp med navnet;
Galleri E. E for Erling Skjalgssons gate. Det var dessuten samme navneform som
det best drevne galleriet i byen, Galleri K, og viste forhpentligvis at vi henvendte
oss til de pengesterke, kvalitetsbevisste og passe hippe.
Jeg hadde ikke argumentert med at uttalen av navnet ogs antydet at dette var
galleriet. Diana likte ikke den slags billig effektmakeri.
Leiekontrakt var blitt inngtt, det omfattende oppussingsarbeidet satt i gang,
og ruinen pbegynt.
Da taxien stoppet utenfor galleriet, la jeg merke til at det sto parkert flere
Jaguarer og Lexuser enn vanlig langs fortauene. Et godt tegn, selv om det
selvflgelig kunne skyldes mottagelse i en av de omkringliggende ambassadene,
eller at Celina Midelfart hadde party i DDR-festningen sin.
Bassdominert, ttitalls ambientmusikk strmmet over hyttaleranlegget p
behagelig lavt niv da jeg steg inn i lokalet. Det ville bli fulgt av
Goldbergvariasjoner. Det var jeg som hadde brent CD-en for Diana.
Det var allerede halvfullt til tross for at klokka bare var halv ni. Et godt tegn,
vanligvis dukker ikke Galleri Es klientell opp fr halv ti. Diana hadde forklart meg
at fullstappede vernissasjer ble ansett for vulgrt, at halvfullt fremhevet det
eksklusive. Min erfaring var n likevel at jo mer folk, desto flere solgte bilder. Jeg
nikket til hyre og venstre uten at noen nikket tilbake og styrte mot den flyttbare
baren. Dianas faste bartender, Nick, rakte meg en champagneflyte.
Dyr? spurte jeg og smakte p de bitre boblene.
Seks hundre, sa Nick.
Det br selges en del bilder, sa jeg. Hvem er kunstneren?
Atle Nrum.
Jeg vet hva han heter, Nick, bare ikke hvordan han ser ut.
Der borte. Nick bikket sitt store, ibenholtsorte hode mot hyre. Ved siden av
din kone.
Jeg rakk bare notere meg at kunstneren var en kraftig plugg med skjegg. For
der sto hun.
Et par hvite skinnbukser som klynget seg til lange, slanke ben og som fikk
henne til virke enda hyere enn hun var. Hret hang rett ned p hver side av
luggen, som var klippet rett, og den rettvinklede innrammingen forsterket
inntrykket av japansk tegneseriekunst. Den lse silkeblusen skinte nesten blhvit
under spotlysene der den hvilte mot hennes smale, muskulse skuldrer, og

brystene som i profil var to perfekt formede blger. Herregud, hun hadde virkelig
kledd de diamantredobbene!
Blikket mitt slapp henne motvillig og sveipet over resten av lokalet.
Publikummet sto og konverserte hflig foran bildene. Det var de vanlige. Rike,
vellykkede finansmenn (dress med slips) og kjendiser (dress med design-Tskjorte) av den riktige sorten, den som faktisk har prestert noe. Kvinnene
(designerklr) var skuespillere, forfattere eller politikere. Og s var det
selvflgelig buketten med unge, skalt lovende og psttt ubemidlede, opprrske
kunstnere (olabukser med hull, T-skjorter med meldinger), de jeg i mitt stille sinn
kalte QPR. Da jeg i begynnelsen hadde rynket p nesen til disse elementene p
invitasjonslistene, hadde Diana argumentert med at vi trengte krydder, liv, noe
litt farligere enn kunstmesenene, de kalkulerende investorene og de som bare var
her for pleie sitt kulturelle image. Greit nok, men jeg visste at subben var her
fordi de hadde bedt Diana pent om en innbydelse. Og selv om ogs Diana skjnte
at de var her for fiske etter kjpere til seg selv, var det en kjent sak at Diana
aldri greide si nei hvis noen ba henne om en tjeneste. Jeg la merke til at flere
mest menn med jevne mellomrom kastet stjlne blikk i Dianas retning. Skulle
bare mangle. Hun var finere enn noen de noensinne kom til f. Det var ikke en
antagelse, men et urokkelig, logisk faktum i og med at hun var den fineste. Og
hun var min. Hvor urokkelig det faktumet var, var en tanke jeg prvde ikke
plage meg selv med. Inntil videre slo jeg meg til ro med at hun syntes vre
permanent blind.
Jeg telte menn med slips. Det var som regel de som kjpte. Kvadratmeterprisen
p Nrums verker l for tiden p rundt femti tusen. Med femtifem prosent
kommisjon til galleriet skulle det ikke s mange salgene til fr dette ble en
lukrativ aften. Sagt p en annen mte; det burde helst bli det, det var langt
mellom Nrum-ene.
Folk strmmet inn gjennom dra n, og jeg mtte flytte meg for gi dem
adgang til champagnebrettet.
Jeg ruslet mot min kone og Nrum for fortelle ham hvilken nesegrus beundrer
jeg var. En overdrivelse, selvflgelig, men ikke direkte ljug, fyren var utvilsomt
god. Men idet jeg skulle til rekke frem hnden, ble kunstneren overfalt av en
spyttsprutende mann han tydeligvis kjente fra fr, og dratt bort til en knisende og
penbart tissetrengt kvinne.
Det ser bra ut, sa jeg og stilte meg ved siden av Diana.
Hei, elskling. Hun smilte ned til meg fr hun vinket til tvillingjentene at de
skulle g en runde til med fingermaten. Sushi var ut, men jeg hadde foresltt den
nye cateringservicen til Algerie, franskinspirert nordafrikansk, veldig hot. I
dobbel forstand. Men jeg s at hun igjen hadde bestilt fra Bagatelle. Godt det
ogs, bevares. Og tre ganger s dyrt.
Gode nyheter, kjre, sa hun og smg en hnd inn i min. Husker du jobben
for det firmaet i Horten du fortalte meg om?
Pathfinder. Hva med den?
Jeg har funnet den perfekte kandidaten.
Jeg s mildt overrasket p henne. Som hodejeger benyttet jeg naturligvis fra tid

til annen Dianas kundeporteflje og omgangskrets som telte mange

nringslivsledere. Og uten drlig samvittighet, det var tross alt jeg som
finansierte dette pengesluket. Det uvanlige var at Diana selv hadde kommet med
en konkret kandidat til en konkret stilling.
Diana tok meg under armen, lente seg nrmere og hvisket: Han heter Clas
Greve. Nederlandsk far, norsk mor. Eller omvendt. Uansett, han sluttet jobbe
for tre mneder siden og har akkurat flyttet til Norge for pusse opp et hus han
har arvet. Han var toppsjef for et av Europas strste firmaer p GPS-teknologi i
Rotterdam. Han var medeier til de ble kjpt opp av amerikanere i vr.
Rotterdam, sa jeg og tok en slurk av champagnen. Hva heter firmaet?
HOTE.
Jeg holdt p hoste champagnen opp igjen. HOTE? Er du sikker?
Ganske.
Og denne greven var toppsjef? Som i toppsjef?
Han heter Greve, jeg tror ikke han faktisk er
Ja da, ja da, har du nummeret til fyren?
Nei.
Jeg stnnet. HOTE. Pathfinder hadde nevnt det firmaet som deres forbilde i
Europa. Akkurat som Pathfinder var n, hadde HOTE vrt en liten
teknologibedrift som spesialiserte seg p levere GPS-teknologi til
forsvarsindustrien i Europa. En tidligere toppsjef derfra ville rett og slett vre
perfekt. Og det hastet. Alle rekrutteringsfirmaer sier at de utelukkende tar
oppdrag de fr eksklusivitet p, fordi det er en forutsetning for kunne jobbe
serist og systematisk. Men om gulroten bare er stor og oransje nok, nr brutto
rslnn begynner nrme seg sjusifrede belp, firer alle p prinsippene. Og
sjefsjobben hos Pathfinder var veldig stor, veldig oransje og veldig
konkurranseutsatt. Oppdraget var plassert hos tre rekrutteringsfirmaer; Alfa,
ISCO og Korn/Ferry International. Tre av de beste. Derfor handlet ikke dette bare
om penger. Nr vi jobber p no cure, no pay-basis, fr vi frst et engangsbelp til
dekke kostnadene og s et belp hvis kandidaten vi presenterer oppfyller
kravene vi er blitt enige med kunden om. For f den virkelige betalingen m
kunden imidlertid faktisk ansette den vi anbefaler for dem. Fett nok, men det
dette virkelig, virkelig, dreide seg om var enkelt: vinne. Kongen p haugen.
Platsko.
Jeg lente meg mot Diana. Hr, kjre, dette er viktig. Aner du i det hele tatt
hvor jeg kan f tak i ham?
Hun lo. Du er s st nr du blir ivrig, elskling.
Vet du hvor
Selvflgelig.
Hvor, hvor?
Han str der borte. Hun pekte.
Foran et av Nrums ekspressive bilder en bldende mann ifrt bondagehette
sto en slank, rak og dresskledd skikkelse. Spotlyset ble reflektert i den blanke,
solbrune skallen hans. Han hadde harde, knudrete blodrer i tinningen. Dressen
var skreddersydd, Savile Row, antok jeg. Skjorte uten slips.

Skal jeg hente ham, elskling?

Jeg nikket og s etter henne. Gjorde meg klar. Noterte meg hans ndige bukk
da Diana henvendte seg og pekte. De kom mot meg. Jeg smilte, men ikke for
bredt, strakte ut hnden litt fr han kom frem, men ikke for tidlig. Hele kroppen
vendt mot ham, blikket p hans. Syttitte prosent.
Roger Brown, gleder meg. Jeg uttalte begge navnene som engelske.
Clas Greve, gleden er p min side.
Bortsett fra den unorske formelle hilsningsfrasen, var norsken hans nr
perfekt. Hnden var varm, trr, trykket fast uten overdrive, varigheten de
anbefalte tre sekundene. Blikket var rolig, nysgjerrig, vkent, smilet utvungent
vennlig. Det eneste jeg hadde utsette, var at han ikke var s hy som jeg hadde
hpet. I underkant av n tti, litt skuffende med tanke p at nederlandske menn
er antropometrisk verdensmestere med en gjennomsnittlig hyde p 183,4
centimeter.
Det ld en gitarakkord. Nrmere bestemt en G11sus4, pningsakkorden p
Beatles A Hard Days Night fra albumet med samme navn, 1964. Jeg visste det
fordi det var jeg som hadde lagt den inn som ringetone p Prada-telefonen fr
Diana fikk den. Hun lftet den slanke, lekre saken til ret, nikket unnskyldende til
oss og fjernet seg.
Jeg skjnner at De akkurat har flyttet hit, herr Greve? Jeg hrte meg selv
lyde som et gammelt radioteater med mine De og herr, men i innsalgsfasen
er det viktig tilpasse seg og legge seg lavt i status. Forvandlingen skulle fort
nok komme.
Jeg arvet min bestemors leilighet i Oscars gate. Den har sttt tom et par r og
trengte oppussing.
Ja vel?
Jeg hevet begge yebryn smilende, nysgjerrig, men ikke ptrengende. Bare nok
til at hvis han kunne og fulgte de sosiale kodene, ville han n komme med et litt
mer utfyllende svar.
Ja, sa Greve. Det er et hyggelig avbrekk etter mange rs hardt arbeid.
Jeg s ingen grunn til ikke g rett p sak. I HOTE, skjnte jeg.
Han s mildt overrasket p meg. Kjenner De firmaet?
Rekrutteringsfirmaet jeg jobber for har konkurrenten Pathfinder som kunde.
Hrt om dem?
S vidt. Holdt til i Horten, om jeg ikke husker feil. Lite, men dyktige, ikke
sant?
De har nok vokst en del bare i lpet av de mnedene De har vrt borte fra
bransjen.
Det gr fort i GPS-bransjen, sa Greve og dreide champagneglasset i hnden.
Alle tenker ekspansjon, mottoet er voks eller d.
Det har jeg skjnt. Det var kanskje derfor HOTE ble kjpt opp?
Greves smil fikk frem et fint nett av rynker i den brunbarkede huden rundt de
blekbl ynene: Den raskeste mten vokse p er som kjent kjpe seg opp.
Ekspertene mener at de som ikke er blant de fem strste GPS-firmaene om to r,
er ferdige.

Det hres ikke ut som De er enig?

Jeg mener at innovasjon og fleksibilitet er de viktigste overlevelseskriteriene.
Og at s lenge det finnes tilstrekkelig funding, er en liten enhet som kan snus
fort, viktigere enn strrelse. S jeg m innrmme at selv om jeg ble en rik mann
av oppkjpet av HOTE, var jeg mot selge og sa opp rett etterp. Jeg er visst ikke
helt i synk med den rdende tenkning Igjen dette forte smilet som myket opp
det harde, men velpleide ansiktet. Men det er kan hende bare geriljakrigeren i
meg. Hva tror du?
Skifte til du. Et godt tegn.
Jeg vet bare at Pathfinder er ute etter ny sjef, sa jeg og signaliserte til Nick at
han skulle komme med mer champagne til oss. En som kan st imot
oppkjpsforskene fra utlandet.
Jaha?
Og for meg hres det ut som du kan vre en meget interessant kandidat for
dem. Interessert?
Greve lo. Det var en behagelig latter. Beklager, Roger, jeg har en leilighet
pusse opp.
Fornavn.
Jeg mente ikke om du var interessert i jobben, Clas. Bare i snakke om den.
Du har ikke sett den leiligheten, Roger. Den er gammel. Og svr. I gr fant jeg
et nytt rom bak kjkkenet.
Jeg s p ham. Det var ikke bare Savile Rows skyld at dressen satt s godt p
ham, han var veltrent. Nei, ikke veltrent, gjennomtrent var ordet. For her var
ingen bulende muskler, bare den senete styrken som diskr vises i blodrene p
hals og nakke, i holdningen, i den lave pustefrekvensen, i de bl oksygenslangene
av noen arterier p hndbakene. Men likevel kunne man ane musklenes hardhet
gjennom dresstoffet. Utholdende, tenkte jeg. Ndelst utholdende. Jeg hadde
allerede bestemt meg; jeg ville ha dette hodet.
Liker du kunst, Clas? spurte jeg og rakte ham et av glassene Nick kom med.
Ja. Og nei. Jeg liker kunst som viser. Men det meste jeg ser, pstr en
skjnnhet eller en sannhet som ikke er der. Det er kanskje tenkt, men det
kommunikative talentet er fravrende. Hvis jeg ikke ser skjnnhet eller sannhet,
er det ikke der, s enkelt er det. En kunstner som hevder vre misforsttt, er
nesten alltid en drlig kunstner som dessverre er blitt forsttt.
Der er vi p linje, sa jeg og lftet glasset.
Jeg tilgir mangel p talent hos folk flest, antagelig fordi jeg har ftt tildelt s
lite selv, sa Greve og fuktet s vidt de smale leppene med champagnen. Men
ikke hos kunstnere. Vi talentlse jobber i vrt ansikts sved og betaler for at de
skal kunne leke p vre vegne. Fair nok, slik skal det vre. Men da skal de faen
meg leke godt.
Jeg hadde for lengst sett det og visste at testresultater og dybdeintervju bare
ville bekrefte det. Dette var mannen. Om ISCO eller Mercuri Urval hadde ftt to
r p seg, ville de ikke greid finne en s perfekt kandidat.
Vet du hva, Clas? Vi er ndt til ta en prat. Diana har nemlig forlangt det.
Jeg rakte ham mitt visittkort. Det hadde ingen adresser, faksnummer eller

websider, bare mitt navn, mobiltelefonnummeret og Alfa med knttsm bokstaver

i det ene hjrnet.
Som sagt ..., begynte Greve og s p kortet mitt.
Hr, avbrt jeg. Ingen som vet sitt eget beste, motsier Diana. Jeg vet ikke
hva vi skal prate om, gjerne om kunst. Eller fremtiden. Eller husoppussing; jeg
kjenner tilfeldigvis et par av Oslos beste og rimeligste hndverkere. Men prate
skal vi. Hva med i morgen klokken tre?
Greve s smilende p meg en stund. S strk han seg over haken med en smal
hnd. Jeg mener at den opprinnelige ideen med visittkort var at det skulle
utstyre mottageren med nok informasjon til avlegge en visitt.
Jeg fisket opp Conklin-pennen min, skrev kontoradressen p baksiden av kortet
og s det forsvinne ned i Greves jakkelomme.
Jeg ser frem til snakke mer med deg, Roger, men n skal jeg hjem og lade
opp til skjelle ut snekkere p polsk. Hils din sjarmerende kone. Greve gjorde et
stivt, nesten militrt bukk, snudde p hlen og gikk mot dra.
Diana kom opp p siden av meg mens jeg s etter ham. Hvordan gikk det,
elskling?
Et fantastisk eksemplar. Se bare p den gangen. Som et kattedyr. Perfekt.
Vil det si
Han greide til og med late som han ikke er interessert i jobben. Herregud,
jeg skal ha det hodet p veggen, utstoppet og med flekkede tenner.
Hun klappet hendene frydefullt sammen som en liten pike. S jeg var til hjelp?
Jeg var virkelig til hjelp?
Jeg strakte meg opp og la armen rundt skulderen hennes. Lokalet var vulgrt,
deilig fullt. Du er herved sertifisert hodejeger, min lille blomst. Hvordan gr
salget?
Vi selger ikke i kveld. Sa jeg ikke det?
Jeg hpet et yeblikk jeg hadde hrt feil. Det er bare en utstilling?
Atle ville ikke bli av med bildene. Hun smilte liksom unnskyldende. Jeg
skjnner ham. Du ville vel heller ikke mistet noe som er s vakkert?
Jeg lukket ynene og svelget. Tenkte mykt mot mykt.
Synes du det var dumt, Roger? hrte jeg Dianas bekymrede stemme si, og
meg selv svare:
Nei da.
S kjente jeg leppene hennes mot kinnet. Du er s snill, elskede. Og selge kan
vi jo gjre senere. Dette bygger image og gjr oss eksklusive. Du har jo selv sagt
hvor viktig det er.
Jeg tvang frem et smil. Ja visst, elskede. Eksklusivt er bra.
Hun lyste opp. Og vet du hva? Jeg har bestilt DJ til nachspielet! Han p Bl
som spiller syttitalls soul som du alltid har sagt er byens beste Hun klappet
hendene sammen og smilet mitt kjentes som det lsnet fra ansiktet, falt og
knustes mot gulvet. Men i speilbildet p det hevede champagneglasset hennes
var det fremdeles p plass. G11sus4-akkorden til John Lennon ld igjen og hun
fomlet etter telefonen i bukselomma. Jeg studerte henne mens hun kvitret av
grde med noen som lurte p om de kunne f komme.

Selvflgelig kan dere det, Mia! Nei da, bare ta med ungen. Du kan skifte p
henne p kontoret mitt. Ja visst vil vi ha ungeskrik, det liver opp! Men jeg m f
holde henne, du lover?
Herregud, som jeg elsket den kvinnen.
Blikket mitt gled over forsamlingen igjen. Og stoppet brtt p et lite, blekt
ansikt. Det kunne vrt henne. Lotte. De samme srgmodige ynene som jeg
frste gang hadde sett akkurat her. Det var ikke henne. Et avsluttet kapittel. Men
bildet av Lotte forfulgte meg som en herrels hund resten av kvelden.

Kapittel 4

Anneksjon
Du er sen, sa Ferdinand da jeg kom inn p kontoret. Og fyllesyk.
Beina av bordet, sa jeg, gikk rundt skrivebordet, slo p PC-en og trakk i
persiennesnoren. Lyset ble mindre ptrengende og jeg tok av solbrillene.
Betyr det at vernissasjen var vellykket? gnlte Ferdinand i dette toneleiet
som gr rett til smertesenteret i hjernen.
Det ble danset p bordene, sa jeg og s p klokka. Halv ti.
Hvorfor er de beste festene alltid de du ikke var p? sukket Ferdinand. Var
det noen kjente der?
Noen du kjenner, mener du?
Kjendiser, din tullebukk. Dask i lufta med knekk i hndleddet. Jeg hadde
sluttet irritere meg over at han insisterte p se ut som et revynummer.
Noen, sa jeg.
Ari Behn?
Nei. Du skal fortsatt i mte med Lander og kunden her klokka tolv i dag, ikke
sant?
Jo da. Var Hank von Helvete der? Vendela Kirsebom?
Kom deg ut, jeg m jobbe.
Ferdinand satte opp et fornrmet ansiktsuttrykk, men gjorde som jeg sa. Da
dra smekket i bak ham, var jeg allerede i ferd med google Clas Greve. Noen
minutter senere visste jeg at han hadde vrt sjef og medeier i HOTE i seks r til
det alts ble kjpt opp, at han hadde et ekteskap med en belgisk fotomodell bak
seg, og at han ble nederlandsk mester i militr femkamp i 1985. Egentlig
overrasket det meg at det ikke var mer der. Greit nok, klokka fem ville vi vre
gjennom en mykversjon av Inbaud, Reid og Buckley, og da ville jeg vite alt jeg
trengte.
Fr det hadde jeg en jobb gjre. En aldri s liten anneksjon. Jeg lente meg
tilbake og lukket ynene. Jeg elsket spenningen mens det pgikk, men jeg hatet
ventetiden. Allerede n banket hjertet litt fortere enn normalt. Tanken snek seg
inn; at jeg skulle nske det hadde vrt for noe som ville ftt det til banke enda
litt fortere. tti tusen. Det er mindre enn det hres ut som. Mindre verdt i mine
lommer enn Ove Kjikeruds andel var i hans. Det hendte at jeg kunne misunne
ham hans enkle liv, et liv i ensomhet. Det var det frste jeg hadde forsikret meg
om den gangen jeg intervjuet ham til vaktlederjobben; at han ikke hadde for
mange rer rundt seg. Hvordan hadde jeg skjnt at han var min mann? For det
frste var det den pfallende defensiv-aggressive holdningen hans. Dernest at
han hadde parert sprsmlene mine p en mte som om han kjente
sprsmlsteknikken. Derfor var jeg nesten blitt forbauset da jeg etterp sjekket

vandelen hans uten finne ham i det offentlige strafferegisteret. S jeg hadde
ringt en kvinnelig kontakt vi har p den uoffisielle lnningslista. Hun sitter i en
stilling som gir henne adgang til SANSAK, saneringsarkivet, hvor alle anmeldte
som har gtt fri, str oppfrt og til tross for navnet p arkivet aldri blir
strket. Og hun kunne fortelle meg at jeg ikke hadde tatt feil likevel; at Ove
Kjikerud hadde sittet i s mange avhr hos politiet at han kunne nitrinnsmodellen ut og inn. Kjikerud var imidlertid aldri blitt dmt for noe, hvilket
fortalte meg at mannen ikke var noen idiot, bare sterkt dyslektisk.
Kjikerud var relativt kortvokst og hadde som meg mrkt, kraftig hr. Jeg hadde
ftt ham til klippe seg fr han begynte som vaktleder, forklart ham at ingen
fester tillit til en fyr som ser ut som en roadie i et avdanket heavyrockband. Men
jeg kunne ikke gjre noe med tennene som var brune av svensk snus. Eller
ansiktet, et avlangt reblad med et fremskjvet kjeveparti som av og til ga meg
flelsen av at det snusflekkede tannsettet nr som helst kunne skyte ut og snappe
ting fra lufta, omtrent som denne vidunderlige skapningen i Alien-filmene. Men
det ville selvflgelig vre for mye forlangt av en person med Kjikeruds
begrensede ambisjoner. Han var lat. Men interessert i bli rik. Og slik fortsatte
krasjene mellom Ove Kjikeruds nsker og personlige egenskaper; han var en
kriminell og voldelig anlagt vpensamler, men nsket egentlig et liv i fred og
fordragelighet. Han nsket, ja, nrmest tryglet om venner, men det var som om
folk sanset at det var noe galt, og holdt seg unna. Og han var en oppriktig,
uhelbredelig og skuffet romantiker som n skte kjrligheten hos prostituerte.
For tiden var han hplst forelsket i en russisk, hardtarbeidende hore ved navn
Natasja, som han nektet bedra til tross for at hun s langt jeg kunne bringe p
det rene overhodet ikke hadde noen interesse av ham. Ove Kjikerud var en ls
flytemine, en person uten anker, egen vilje eller drivkraft, en som lot seg drive
med strmmen mot en uavvendelig katastrofe. En som bare kunne reddes av en
annen person som fikk kastet en line rundt ham og gitt livet hans retning og
mening. En person som meg. En som kunne innstille en omgjengelig,
hardtarbeidende ung mann uten rulleblad til jobb som vaktleder. Resten hadde
vrt ukomplisert.
Jeg slo av PC-en og gikk.
Tilbake om en time, Ida.
Kjente i trappen at det hadde hrtes feil ut. Det var definitivt Oda.
Klokka tolv kjrte jeg inn p parkeringsplassen foran en Rimi-butikk som iflge
GPS-en min var temmelig nyaktig tre hundre meter fra Landers adresse. GPS-en
var en gave fra Pathfinder, en slags trstepremie i tilfelle vi ikke kom til vinne
konkurransen om f ansette sjefen deres, antar jeg. De hadde ogs gitt meg en
rask innfring i hva GPS eller Global Positioning System egentlig er, og
forklart hvordan et nettverk p tjuefire satellitter i bane rundt jorda ved hjelp av
radiosignaler og atomklokker kunne plassere deg og GPS-senderen din hvor som
helst p planeten innenfor en radius p tre meter. Ble signalet oppfanget av fire
satellitter eller mer, kunne det til og med fortelle hyden, alts hvorvidt du satt
p bakken eller oppe i et tre. Hele opplegget var akkurat som Internett blitt

utviklet av det amerikanske forsvaret, akkurat som Internett, blant annet for
styre Tomahawk-raketter, Pawelow-bomber og annen nedfallsfrukt man ville
skulle dette ned i hodet p rette vedkommende. Pathfinder hadde ogs mer enn
antydet at de hadde utviklet sendere som hadde adgang til landbaserte GPSstasjoner ingen visste om, et nett som virket i all slags vr, sendere som kunne
forsere tjukke husvegger. Styrelederen i Pathfinder hadde ogs fortalt meg at for
f GPS til virke mtte man legge inn i regnestykkene at ett sekund p jorda
ikke er ett sekund for en satellitt i full fres i verdensrommet, at tiden ble byd, at
man eldes saktere der ute. Satellittene beviste rett og slett Einsteins
relativitetsteori.
Volvoen min gled inn p geledd med biler i samme prisklasse og jeg slo av
tenningen. Ingen ville komme til huske bilen. Jeg tok med meg den svarte
mappen og gikk oppover bakken til Landers hus. Dressjakka l igjen i bilen og jeg
hadde trukket p meg en bl kjeledress uten noen merker eller logoer. Capen
skjulte hret, og ingen ville stusse p solbrillene siden det var enda en av disse
strlende hstdagene som Oslo er s velsignet med. Jeg s likevel ned da jeg
mtte en av de filippinske pikene som triller barnevogner for den herskende
klasse i dette nabolaget. Men i Landers gatestubb var det folketomt. Sola blinket i
panoramavinduene. Jeg kikket p Breitling Airwolf-uret som Diana hadde gitt
meg til trettifemrsdagen. Seks over tolv. Det var seks minutter siden alarmen i
Jeremias Landers hus var blitt deaktivert. Det hadde i all stillhet skjedd p en PC
i vaktselskapets driftsrom, via en programteknisk kjkkenvei som gjorde at
avbruddet ikke ville registreres p datajournalen over driftsstans og strmbrudd.
Den dagen jeg ansatte vaktsjef i Tripolis, hadde i sannhet vrt velsignet.
Jeg gikk opp til inngangsdra og lyttet til fuglekvitter og fuglehunder som
gjdde i det fjerne. I intervjuet hadde Lander sagt ingen hushjelp, ingen
hjemmevrende frue eller voksne barn og ingen hund. Men hundre prosent
sikker kunne man aldri vre. Jeg pleide g ut fra nittini og en halv, og at den
halve prosenten usikkerhet ble oppveid ved tilfrselen av adrenalin: jeg s, hrte
og luktet bedre.
Jeg tok fram nkkelen jeg hadde ftt av Ove p Sushi & Coffee,
reservenkkelen som alle kunder mtte deponere hos Tripolis i tilfelle innbrudd,
brann eller feil p anlegget mens de var bortreiste. Den gled inn i lsen og gikk
rundt med en oljet lyd.
S var jeg inne. Det diskr alarmanlegget p veggen sov med slukkede
plastyne. Jeg tok p meg hanskene og teipet dem fast til ermene p kjeledressen
s ingen lse kroppshr skulle falle ned p gulvet. Dro ned badehetten fra under
capen og over rene. Det handler om ikke legge igjen DNA-spor. Ove hadde en
gang spurt om jeg ikke likes godt burde raket skallen.
Jeg hadde droppet prve forklare ham at nest etter Diana var hret det siste
jeg var villig til skille meg av med.
Jeg hadde god tid, men gikk likevel fort gjennom gangen. P veggen over
trappen opp til stua hang portretter av det som mtte vre Landers barn. Jeg
fatter ikke hva det er som fr voksne mennesker til bruke penger p
horekunstneres pinlige grtende-barn-versjoner av sine yndige. Liker de se

beskende rdme? Stua var kostbart, men kjedelig mblert. Bortsett fra Pesches
signalrde stol som s ut som en brystfager, skrevende kvinne som akkurat har
fdt et barn; den store ballen man kan hvile fttene p. Neppe Jeremias Landers
id.
Over stolen hang bildet. Eva Mudocci, den britiske fiolinisten som Munch var
blitt kjent med rett etter forrige rhundreskiftet, og som han hadde tegnet rett p
stein da han hadde portrettert henne. Jeg hadde sett andre eksemplarer av
trykket fr, men det var frst n, i dette lyset, at jeg s hvem Eva Mudocci lignet
p. Lotte. Lotte Madsen. Ansiktet p bildet hadde den samme blekheten og
melankolien i blikket som kvinnen jeg s ettertrykkelig hadde strket fra
hukommelsen.
Jeg tok ned bildet og la det p bordet med baksiden opp. Brukte stanleykniven
til skjre. Litografiet var trykket p beige papir og rammen var moderne, alts
uten stifter eller gamle nellikspikere som mtte fjernes. Kort sagt en jobb av
enkleste sort.
Uten forvarsel ble stillheten brutt. En alarm. En insisterende puls som svingte i
frekvens fra under tusen hertz til tte tusen, en lyd som skjrer s effektivt
gjennom luft og bakgrunnssty at man kan hre den p flere hundre meters
avstand. Jeg stivnet til. Det varte bare noen sekunder, s ble alarmen ute fra gata
avbrutt. Bileieren hadde antagelig bare vrt uforsiktig.
Jeg fortsatte arbeidet. pnet mappen, la litografiet nedi og tok ut A2-arket med
frken Mudocci som jeg hadde printet ut hjemme. I lpet av fire minutter var det
p plass i rammen og hang p veggen. Jeg la hodet p skakke og kikket p det.
Det kunne g ukevis fr ofrene vre oppdaget selv de mest komisk enkle
forfalskningene. I vr hadde jeg erstattet et oljemaleri, Hest med liten rytter av
Knut Rose, med et bilde jeg hadde scannet fra en kunstbok og forstrret opp. Det
gikk fire uker fr det ble meldt stjlet. Frken Mudocci kom antagelig til bli
avslrt p grunn av hvitheten i A5-arket, men det kunne ta sin tid. Og innen da
ville tyveriet vre umulig tidfeste og huset rengjort nok ganger til at de aldri
ville finne noe DNA. For jeg visste at de lette etter DNA. I fjor, da Kjikerud og jeg
hadde gjort fire brekk p under fire mneder, hadde denne mediakte, lysluggede
giraffen av en politispradebasse, frstebetjent Brede Sperre, sttt fram i
Aftenposten og sltt fast at en gjeng profesjonelle kunsttyver var p ferde. Og at
selv om det ikke dreide seg om de store verdiene, ville Ransavsnittet for kvele
utviklingen i starten ta i bruk etterforskningsmetoder som ellers var forbeholdt
drap og store narkotikasaker. Det kunne hele Oslos befolkning stole p, hadde
Sperre sagt, latt den gutteaktige luggen blafre i vinden og sett i linsen med faste,
stlgr yne mens fotografen knipset. Han hadde naturligvis ikke sagt det som
det var; at prioriteringen var pushet p dem av folkene som bodde i disse
villastrkene, bemidlede personer med politisk innflytelse og vilje til trygge seg
og sitt. Og jeg mtte innrmme at jeg kvapp til da Diana tidligere i hst hadde
fortalt at den kjekke politimannen fra avisene hadde vrt innom galleriet, at han
ville vite om det var noen som hadde frittet henne ut om kundene hennes, om
hvem som hadde hvilke verker hjemme hos seg. Det virket nemlig som
kunsttyvene var fullt orientert om hva som hang hvor. Da Diana hadde spurt hva

min bekymrede rynke i pannen skyldtes, hadde jeg gitt henne det skjeve smilet og
svart at jeg likte drlig ha en rival p nrmere to meter. Til min overraskelse
hadde Diana rdmet fr hun lo.
Jeg gikk raskt tilbake til utgangsdra, tok forsiktig av badehette og hansker og
trket drhndtaket p begge sider fr jeg lukket meg ut. Gata l like
formiddagsstille og sprakende hsttrr i det uforstyrrelige solskinnet.
P vei til bilen s jeg p klokka. Tolv fjorten. Det var rekord. Og pulsen var hy,
men under kontroll. Om frtiseks minutter ville Ove aktivere alarmen igjen fra
driftsrommet. Og omtrent samtidig tippet jeg at Jeremias Lander ville reise seg
p et av vre intervjurom, ta styreformannen i hnden med en siste beklagelse og
forlate lokalene vre og dermed vre utenfor min kontroll. Men alts i min stall
av kandidater. Ferdinand ville som jeg hadde instruert ham om mtte forklare
kunden at det var synd at denne glapp, men at om de skulle f fast fisk p s gode
kandidater som Lander, burde de vurdere jekke opp lnnstilbudet tjue prosent.
En tredjedel av mer er som kjent mer.
Og dette var bare starten. Om to timer og frtiseks minutter skulle jeg p
storviltjakt. Grevejakt. Jeg var underbetalt, hva s? Fkk Stockholm og fkk
Brede Sperre; jeg var konge p haugen.
Jeg plystret. Lvet knaste under skoene mine.

Kapittel 5

Tilstelse
Det er blitt sagt at da de amerikanske politietterforskerne Inbaud, Reid og
Buckley i 1962 ga ut Criminal Interrogation and Confession la de grunnlaget
for det som siden har vrt den rdende avhrsteknikken i den vestlige verden.
Sannheten er selvflgelig at teknikken var rdende lenge fr det, at Inbaud, Reid
og Buckleys ni-trinns avhrsmodell bare sammenfattet FBIs hundrerige erfaring
med fravriste mistenkte tilstelser. Metoden har vist seg uhyre effektiv, bde p
skyldige og uskyldige. Etter at DNA-teknologien gjorde det mulig etterprve
saker, oppdaget man p kort tid hundrevis av uskyldig dmte bare i USA. Rundt
en fjerdedel av disse feilaktige dommene var basert p tilstelser produsert av nitrinnsmodellen. Det sier alt om hvilket fantastisk verkty det er.
Mitt ml er f kandidaten til tilst at han er en blff, at han ikke er egnet til
jobben. Kommer han seg gjennom de ni trinnene uten ha tilsttt, er det grunn
til tro at kandidaten selv virkelig mener at han er kvalifisert. Og det er de
kandidatene jeg er p utkikk etter. Jeg sier konsekvent han siden nitrinnsmodellen er mest meningsfullt bruke p menn. Min ikke ubetydelige
erfaring er at kvinner sjelden sker p jobber de ikke er kvalifisert og helst
overkvalifisert til. Og selv da er det den enkleste sak i verden f henne til
bryte sammen og tilst at hun ikke har det som skal til. Falske tilstelser
forekommer selvflgelig ogs hos menn, men det er greit. De havner tross alt
ikke i fengsel, de mister bare muligheten til en lederjobb hvor evnen til st imot
press er noe av det vi ser etter.
Jeg har overhodet ingen skrupler med bruke Inbaud, Reid og Buckley. Den er
en skalpell i en verden av healing, urter og psykologisk tkeprat.
Trinn n er direkte konfrontasjon og mange tilstr allerede der. Man gjr det
klinkende klart for kandidaten at man vet alt, at man sitter p bevis p at
vedkommende ikke er kvalifisert.
Det er mulig jeg var litt kjapp med uttrykke interessen for ditt kandidatur,
Greve, sa jeg og lente meg bakover i stolen. Jeg har sjekket litt, og det viser
seg at aksjeeierne i HOTE mener at du sviktet som leder. At du var veik, manglet
killerinstinkt og at det var din skyld at selskapet ble kjpt opp. Det er jo nettopp
oppkjp Pathfinder frykter, s du skjnner sikkert at det blir vanskelig se deg
som en seris kandidat. Men Jeg lftet smilende kaffekoppen, la oss nyte
kaffen og prate litt om andre ting i stedet. Hvordan gr oppussingen?
Clas Greve satt p den andre siden av det falske Noguchi-bordet med ryggen
rak og blikket rett i mitt. Han lo.
Tre og en halv million, sa han. Pluss aksjeopsjoner, naturligvis.
Hva behager?

Hvis styret i Pathfinder er redd for at opsjonene kan motivere meg til pynte
opp bedriften for oppkjpskandidater, beroliger du dem med at vi legger inn en
klausul om at opsjonene faller bort i tilfelle oppkjp. Ingen fallskjerm. Dermed
har jeg og styret samme incitament. bygge en sterk bedrift, en bedrift som
spiser i stedet for bli spist. Opsjonsverdien kalkuleres etter Black og Scholes og
legges til fastlnnen nr din tredjedel beregnes.
Jeg smilte som best jeg kunne. Jeg er redd du tar ting litt vel for gitt n, Greve.
Det er flere ting her. Husk at du er utlending, og norske bedrifter foretrekker
gjerne egne landsmenn som
Du bokstavelig talt siklet p meg i din kones galleri i gr, Roger. Og det gjorde
du rett i. Etter forslaget ditt satte jeg meg litt inn i din og Pathfinders posisjon.
Og skjnte fort at selv om jeg er nederlandsk statsborger, skal dere ha problemer
med finne en mer relevant kandidat enn meg. Problemet da var at jeg ikke var
interessert. Men man fr tenkt mye p tolv timer. Og p den tiden kan man for
eksempel komme frem til at det er begrenset hvor interessant husoppussing er i
lengden. Clas Greve foldet de brunbarkede hendene foran seg.
Det er rett og slett p tide at jeg kommer meg opp igjen i salen. Pathfinder er
kanskje ikke det mest sexy selskapet jeg kunne ha funnet, men det har potensial,
og en person med visjoner og styret p sin side kan bygge det opp til noe virkelig
interessant. Det er imidlertid slett ikke sikkert at styret og jeg har en visjon vi
kan dele, s din jobb er vel egentlig fre oss sammen s fort som mulig for
finne ut om det er noen vits i g videre.
Hr her, Greve
Jeg tviler ikke p at dine metoder fungerer p mange, Roger, men for min del
m du gjerne hoppe over skuespillet. Og g tilbake til kalle meg Clas. Dette
skulle jo bare vre en hyggelig prat, ikke sant?
Han lftet kaffekoppen som til en skl. Jeg grep muligheten til en time-out og
lftet min egen kopp.
Du virker litt stresset, Roger. Har dere konkurrenter p dette oppdraget?
Strupehoderefleksen min har en tendens til kicke inn nr jeg blir
overrumplet. Jeg mtte svelge fort for ikke hoste kaffe p Sara gets
undressed.
Jeg skjnner godt at du m kjre hardt, Roger, smilte Greve og lente seg
nrmere meg.
Jeg kunne kjenne kroppsvarmen hans og en svak duft som fikk meg til tenke
p sedertre, russisk lr og citrus. Cartiers Declaration? Eller noe annet i
samme prisklasse.
Jeg er overhodet ikke fornrmet, Roger. Du er proff, og det er jeg ogs. Du vil
naturligvis bare gjre en god jobb for kunden, det er tross alt det de betaler deg
for. Og jo mer interessant kandidaten er, desto viktigere er det teste
vedkommende ordentlig. Den pstanden om at aksjeeierne i HOTE ikke var
fornyde, er ikke dum, jeg ville nok ogs prvd noe snt om jeg var deg.
Jeg trodde ikke mine egne rer. Frst hadde han plmet trinn n rett tilbake i
fleisen p meg ved sl fast at jeg var avslrt, at vi skulle hoppe over skuespillet.
Og n kjrte han trinn to, det Inbaud, Reid og Bucley kaller sympatisere med

mistenkte gjennom normalisere handlingen. Og det mest utrolige var at selv

om jeg visste nyaktig hva det var Greve gjorde, bygget den seg opp, denne
flelsen jeg hadde lest s mye om: den mistenktes trang til kaste kortene. Det
var nesten s jeg fikk lyst til le hyt.
Jeg skjnner ikke helt hva du mener n, Clas. Selv om jeg prvde virke
avslappet, hrte jeg at stemmen min hadde en metallisk klang og kjente at
tankene vasset i sirup. Jeg rakk ikke mobilisere til motangrep fr det neste
sprsmlet kom:
Penger er egentlig ikke motivasjonen min, Roger. Men om du nsker, kan vi
godt prve presse opp lnnen. En tredjedel av mer
er mer. Han hadde overtatt avhret helt n og gtt rett fra trinn to til sju:
Presentere alternativ. I dette tilfellet: gi mistenkte en alternativ motivasjon til
tilst. Det var perfekt utfrt. Han kunne selvflgelig ha brakt familien min p
banen, sagt noe om hvor stolte mine avdde foreldre eller min kone ville bli nr
de hrte hvordan jeg hadde ftt presset opp lnnen, provisjonen vr, mitt eget
bonusgrunnlag. Men Clas Greve visste at det ville vre g for langt, selvflgelig
visste han det. For jeg hadde ganske enkelt mtt min overmann.
OK, Clas, hrte jeg meg selv si. Jeg gir meg. Det er akkurat som du sier.
Greve lente seg tilbake igjen i stolen. Han hadde vunnet, og n pustet han ut og
smilte. Ikke triumferende, bare fornyd med at det var oversttt. SEIERSVANT,
noterte jeg p arket som jeg alt visste jeg kom til hive etterp.
Det merkeligste var at det slett ikke fltes som et nederlag, men som en
lettelse. Ja, jeg flte meg rett og slett oppstemt.
Kunden trenger likevel de faste opplysningene, sa jeg. Har du noe imot at vi
fortsetter?
Clas Greve lukket ynene, satte fingertuppene mot hverandre og ristet p
hodet.
Fint, sa jeg. Da vil jeg at du forteller meg om livet ditt.
Jeg noterte mens Clas Greve fortalte. Han hadde vokst opp som yngstemann av
tre. I Rotterdam. Det var en rff havneby, men familien hadde tilhrt de
privilegerte, faren hadde en hy stilling i Phillips. Norsk hadde Clas og de to
sstrene lrt seg i lpet av de lange somrene hos besteforeldrene p hytta i Son.
Han hadde hatt et anstrengt forhold til faren som mente at yngstemann var
bortskjemt og manglet disiplin.
Han hadde rett, smilte Greve. Jeg var vant til oppn resultater bde p
skolen og idrettsbanen uten jobbe for det. Men da jeg var rundt seksten, kjedet
alt meg og jeg begynte oppske skalt tvilsomme miljer, de er ikke vanskelige
finne i Rotterdam. Jeg hadde ingen venner der, og fikk ingen nye heller. Men jeg
hadde penger. S jeg begynte en systematisk uttesting av alt som var forbudt;
alkohol, hasj, prostitusjon, smbrekk og etter hvert noe hardere stoffer. Hjemme
trodde far p meg, at jeg drev med boksetrening, at det var derfor jeg kom hjem
med oppblst ansikt, rennende nese og blodskutte yne. Og jeg tilbrakte stadig
mer tid p disse stedene hvor folk lot meg holde p, men fremfor alt lot meg vre
i fred. Jeg vet ikke om jeg likte det nye livet mitt, folk rundt meg s p meg som

en srling, en ensom sekstenring de ikke visste hvor de hadde. Og akkurat det

likte jeg. Etter hvert begynte livsfrselen min vises p skoleresultatene, men jeg
ga blaffen. Men far vknet omsider. Og kanskje syntes jeg at jeg endelig fikk det
jeg hadde villet ha hele tiden; min fars oppmerksomhet. Han snakket rolig og
alvorlig til meg, jeg brlte tilbake. Noen ganger kunne jeg se at det var like fr
han mistet beherskelsen. Jeg elsket det. Han sendte meg til besteforeldrene mine
i Oslo, hvor jeg tok de to siste rene p videregende. Hvordan hadde du det med
din far, Roger?
Jeg noterte tre ord p SELV. SELVSIKKER. SELVUTLEVERENDE. Og
SELVINNSIKT.
Jeg og han snakket lite sammen, sa jeg. Vi var temmelig forskjellige.
Var? Han er alts dd?
Han og mor dde i en bilulykke.
Hva drev han med?
Diplomatiet. Den britiske ambassaden. Han traff mor i Oslo.
Greve la hodet p skakke og studerte meg. Savner du ham?
Nei. Lever din far?
Neppe.
Neppe?
Clas Greve trakk pusten og presset hndflatene mot hverandre. Han ble borte
da jeg var atten. Han kom ikke hjem til middag. P jobben fortalte de at han
hadde forlatt arbeidet som vanlig klokken seks. Mor ringte politiet etter bare
noen timer. De tok affre med n gang siden dette var i en tid da terrorgrupper
p venstresiden kidnappet rike forretningsfolk i Europa. Det hadde ikke vrt
noen bilulykker p motorveien, ingen innbrakt p sykehus ved navn Bernhard
Greve. Han var ikke p noen passasjerlister, og bilen var ikke blitt registrert noe
sted. Han ble aldri funnet.
Hva tror du skjedde?
Jeg tror ingenting. Han kan ha kjrt til Tyskland, tatt inn p et motell under
falsk navn, ikke klart skyte seg selv. S har han i stedet kjrt videre midt p
natten, funnet et svart vann midt inne i en wald og kjrt uti. Eller blitt kidnappet
p parkeringsplassen utenfor Phillipskontoret, to menn med pistoler i baksetet.
Satt seg til motverge, ftt en kule i nakken. Bilen og far er blitt kjrt til et
bilopphuggeri samme natt, blitt presset sammen til en pannekake av metall og
kuttet opp i passe biter. Eller kanskje han sitter et sted med en paraplydrink i den
ene hnden og en kjpedame i andre.
Jeg forskte se noe i Greves ansikt, hre noe i stemmen. Ingenting. Enten
hadde han tenkt tanken for ofte, eller s var han bare en steinhard satan. Jeg
visste ikke hva jeg foretrakk.
Du er atten r og bor i Oslo, sa jeg. Faren din er savnet. Du er en ung mann
med problemer. Hva gjr man?
Jeg avsluttet videregende med toppkarakterer og skte meg til Dutch Royal
Marine Commandoes.
Commandoes. Hres ut som en snn macho elitegreie?
Definitivt.

En snn hvor n av hundre kommer inn.

Noe snt. Jeg ble kalt inn til opptaksprvene, hvor de bruker n mned p
systematisk bryte deg ned. Og etterp hvis du har overlevd fire r p
bygge deg opp.
Hres ut som noe jeg har sett p film.
Tro meg, Roger, dette har du ikke sett p film.
Jeg s p ham. Jeg trodde ham.
Senere kom jeg meg inn i antiterrorgruppen BBE i Dorn. Jeg var der i tte r.
Fikk se hele verden. Surinam, De nederlandske Antillene, Indonesia, Afghanistan.
Vintervelser i Harstad og p Voss. Jeg ble tatt til fange og torturert under en
antidopkampanje i Surinam.
Hres eksotisk ut. Men du holdt tett?
Clas Greve smilte. Tett? Jeg snakket som en sladrekjerring. Kokainbaroner
leker ikke avhr.
Jeg lente meg frem. Nei vel? Hva gjorde de?
Greve s lenge og tenksomt p meg med et hevet yebryn fr han svarte. Det
tror jeg virkelig ikke du har lyst til vite, Roger.
Jeg var litt skuffet, men nikket og satte meg tilbake.
S kameratene dine ble plaffet ned eller noe snt?
Nei. Da de slo til mot posisjonene jeg hadde rpet, var de selvflgelig alt
flyttet. Jeg tilbrakte to mneder i en kjeller hvor jeg levde p rtten frukt og vann
fullt av moskitoegg. Da BBE bar meg ut, veide jeg frtifem kilo.
Jeg s p ham. Prvde forestille meg hvordan de hadde torturert ham.
Hvordan han hadde tatt det. Og hvordan frtifemkilosvarianten av Clas Greve
hadde sett ut. Annerledes, selvflgelig. Men ikke s veldig, ikke egentlig.
Ikke rart du sluttet, sa jeg.
Det var ikke derfor. De tte rene i BBE var de beste i mitt liv, Roger. For det
frste er det de greiene du faktisk har sett p film. Kameratskapet og samholdet.
Men i tillegg var det der jeg lrte meg det som ble hndverket mitt.
Som er?
finne mennesker. I BBE var det noe som kaltes TRACK. En gruppe som var
spesialisert i oppspore mennesker i alle mulige situasjoner og steder i verden.
Det var de som fant meg i den kjelleren. S jeg skte, ble tatt opp i TRACK, og
der lrte jeg meg alt. Fra eldgammel indiansk sportydning til avhrsmetoder av
vitner og de mest moderne, elektroniske sporingsverkty som finnes. Det var slik
jeg kom i kontakt med HOTE. De hadde laget en signalsender p strrelse med
en skjorteknapp. Ideen var feste den p en person og s flge alle hans
bevegelser via en mottager, en snn man s i spionfilmer allerede p 60-tallet,
men som ingen egentlig hadde ftt til fungere tilfredsstillende. Ogs HOTEs
skjorteknapp viste seg vre ubrukelig; den tlte ikke kroppssvette,
temperaturer under minus ti, og signalene forserte bare de tynneste husvegger.
Men sjefen p HOTE likte meg. Han hadde ingen snner
Og du hadde ingen far.
Greve sendte meg et overbrende smil.
Fortsett, sa jeg.

Etter de tte rene i militret begynte jeg p ingenirstudiene mine i Haag,

betalt av HOTE. I lpet av mitt frste r hos HOTE hadde vi laget et
sporingsverkty som fungerte under ekstreme forhold. Etter fem r var jeg
nummer to i kommandolinjen. Etter tte overtok jeg som sjef, og resten vet du.
Jeg lente meg tilbake i stolen og nippet til kaffen. Vi var allerede i ml. Vi hadde
en vinner. Jeg hadde til og med skrevet det. ANSATT. Kanskje var det derfor jeg
nlte med g videre, kanskje var det noe inni meg som sa at nok var nok. Eller
kanskje var det noe annet.
Du ser ut som det er noe mer du vil sprre om, sa Greve.
Jeg kom med en utflukt. Du har ikke snakket om ekteskapet ditt.
Jeg har snakket om de viktige tingene, sa Greve. Vil du hre om
ekteskapet?
Jeg ristet p hodet. Og bestemte meg for avslutte. Men s grep skjebnen inn.
I form av Clas Greve selv.
Fint bilde du har her, sa han og vred hodet mot veggen over seg. Er det
Opie?
Sara gets undressed, sa jeg. En gave fra Diana. Samler du p kunst?
Jeg har s smtt begynt.
Noe i meg sa fortsatt nei, men det var for sent; jeg hadde alt spurt: Hva er det
flotteste du har?
Et oljemaleri. Jeg fant det akkurat p det skjulte rommet bak kjkkenet. Ingen
i familien har visst at bestemor hadde det bildet.
Interessant, sa jeg og kjente hjertet gjre et merkelig hopp. Mtte vre
spenningen fr i dag. Hvilket bilde er det?
Han s lenge p meg. Et lite smil krp frem p munnen hans. Han formet
leppene til et svar og jeg fikk en merkelig forutanelse. En forutanelse som fikk
magen min til trekke seg sammen, slik en boksers magemuskler automatisk
trekker seg sammen nr de forutser et kroppsslag. Men leppene hans forandret
form. Og all verdens forutanelser hadde ikke kunnet forberede meg p det han
svarte:
Jakten p det kalydonske villsvin.
Jakten ... I lpet av to sekunder var munnen min blitt knusktrr. Den
jakten?
Kjenner du til det?
Hvis du mener bildet av ... av ...
Peter Paul Rubens, sa Greve.
Jeg konsentrerte meg om n eneste ting. holde masken. Men det blinket foran
meg som fra en lystavle i den londonske tken p Loftus Road: QPR hadde
akkurat satt et sleivskudd i krysset. Livet var snudd opp ned. Vi var p vei til
Wembley.

DEL II
INNSIRKLING

Kapittel 6

Rubens
Peter Paul Rubens.
Et yeblikk var det som om all bevegelse, alle lyder i rommet var frosset fast.
Jakten p det kalydonske villsvin av Peter Paul Rubens. Det rimelige ville
selvflgelig vre at jeg hadde antatt at det var snakk om en reproduksjon, en
fantastisk god og bermt forfalskning som i seg selv godt kunne vre verdt en
million eller to. Men det var noe med stemmen, noe med ettertrykket, noe med
denne personen Clas Greve som gjorde at jeg ikke var i tvil. At det var originalen,
det blodige jaktmotivet fra gresk mytologi, fantasidyret som gjennombores av
Meleagers spyd, maleriet som hadde vrt borte siden tyskerne plyndret galleriet
i Rubens hjemby Antwerpen i 1941 og som man inntil krigens slutt hadde trodd
og hpet befant seg i en eller annen bunkers i Berlin. Jeg er ingen stor
kunstkjenner, men det hendte av naturlige rsaker at jeg gikk inn p Internett og
s p listene over forsvunnet, etterskt kunst. Og der hadde dette maleriet tronet
blant ti-p-topp i over seksti r, etter hvert nrmest bare som en kuriositet siden
man regnet med at det hadde brent opp sammen med halve den tyske
hovedstaden. Tungen min forskte hente fuktighet fra ganen:
Du bare fant et maleri av Peter Paul Rubens p et skjult rom bak kjkkenet
hos din avdde bestemor?
Greve nikket leende. Slikt hender, har jeg hrt. N er det jo ikke hans beste
eller mest kjente maleri, men det er sikkert verdt noe.
Jeg nikket taust. Femti millioner? Hundre? Minst. Et annet av Rubens gjenfunne
bilder, Massakren av de uskyldige, hadde for bare noen r siden gtt p
auksjon for femti millioner. Pund. Over en halv milliard kroner. Jeg trengte vann.
Det kom forresten ikke helt ut av det bl at hun hadde bortgjemt kunst, sa
Greve. Du skjnner, min bestemor var svrt vakker som ung, og i likhet med
nr sagt hele sosieteten i Oslo, pleiet hun omgang med de verste tyske
offiserene under okkupasjonstiden. Spesielt med n av dem, en kunstinteressert
oberst hun ofte fortalte meg om da jeg bodde her. Hun fortalte at han hadde gitt
henne kunst for at hun skulle gjemme det for ham til etter krigen. Dessverre ble
han henrettet av medlemmer av motstandsbevegelsen i krigens siste dager.
Ironisk nok var flere av hans banemenn blant dem som hadde drukket
champagnen hans da tyskernes stilling s bedre ut. Jeg trodde riktignok bare
snn halvveis p bestemors historier. Helt til de polske hndverkerne alts fant
denne dren bak bokhyllene p pikevrelset innenfor kjkkenet.
Fantastisk, hvisket jeg ufrivillig.
Ikke sant? Jeg har ikke ftt sjekket om det er originalen enn, men
Men det er det, tenkte jeg. Tyske oberster samlet ikke p reproduksjoner.

Hndverkerne dine s bildet? spurte jeg.

Ja. Men jeg tviler p at de skjnte hva det var.
Si ikke det. Har leiligheten alarm?
Jeg skjnner hva du mener. Og svaret er ja, alle leilighetene i grden har en
fellesavtale. Og ingen av hndverkerne har nkler siden de kun jobber mellom
tte og fire slik grdens ordensreglement krever. Og nr de er der, er jeg stort
sett sammen med dem.
Det tror jeg du br fortsette med. Vet du hvilket selskap alarmen er
tilknyttet?
Trio-et-eller-annet. Jeg tenkte faktisk jeg skulle sprre din kone om hun
kjenner noen som kan hjelpe meg med avgjre om det er en original Rubens. Du
er den frste jeg snakker med dette om, jeg hper du ikke nevner det for noen.
Selvflgelig ikke. Jeg skal sprre henne og ringe deg tilbake.
Takk, det setter jeg pris p. Forelpig vet jeg bare at om det er ekte, s er det
uansett ikke blant hans mest kjente bilder.
Jeg smilte fort. S synd. Men tilbake til stillingen. Jeg liker jobbe fort.
Hvilken dag tror du at du kan mte Pathfinder?
Hvilken som helst.
Godt. Jeg tenkte mens jeg s ned i kalenderen min. Hndverkere tte til fire.
Det passer nok best for Pathfinder om de kan komme inn til Oslo etter
arbeidstid. Horten er en dry times kjring, s hvis vi finner en dag denne uken i
sekstiden, er det greit? Jeg sa det s lett jeg kunne, men den falske musikken
skar i rene.
Ja visst, sa Greve som ikke syntes ha merket noe. S lenge det ikke er i
morgen, s, la han til og reiste seg.
Det blir nok for kort varsel for dem ogs, sa jeg. Jeg ringer deg p
nummeret jeg fikk.
Jeg fulgte ham ut i resepsjonen. Kan du bestille en drosje, Da? Jeg prve
lese av ansiktsuttrykket til Oda eller Ida om hun aksepterte forkortelsen, men ble
avbrutt av Greve:
Takk, jeg kjrer egen bil. Hils din kone, og s venter jeg p en telefon fra
deg.
Han rakte meg hnden, og jeg grep den bredt smilende: Jeg skal prve f
ringt deg i kveld, for det var slik at du var opptatt i morgen, ikke sant?
Ja.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke stoppet der. Rytmen i konversasjonen, flelsen
med nr en samtale er over tilsa at det var her jeg skulle si det avsluttende vi
snakkes. Kanskje var det en mageflelse, en forutanelse, kanskje var det
allerede da plantet en redsel som gjorde meg ekstra forsiktig.
Ja, oppussing er jo en temmelig oppslukende aktivitet, sa jeg.
Det er ikke det, sa han. Jeg skal med morgenflyet til Rotterdam i morgen.
Hente bikkja, den har sittet i karantene. Jeg er tilbake frst sent p kvelden.
ja, sa jeg og slapp hnden hans for at han ikke skulle kjenne hvordan jeg
stivnet til. Hva slags bikkje er det du har?
Nietherterrier. Sporhund. Men aggressiv som en kamphund. Bra ha i huset

nr man har snne bilder hengende, synes du ikke?

Jo visst, sa jeg. Jo visst.
Bikkje. Jeg hatet bikkjer.
Ja vel, hrte jeg Ove Kjikerud si i andre enden av telefonen. Clas Greve,
Oscars gate tjuefem. Jeg har nkkelen her. Overlevering p Sushi & Coffee om en
time. Alarmen deaktiveres klokka stten null null i morra. Jeg fr finne et
pskudd for jobbe ettermiddag. Hvorfor s kort varsel, forresten?
Fordi etter i morgen vil det vre en bikkje i leiligheten.
OK. Men hvorfor ikke i arbeidstida slik du pleier?
Den unge mannen i Corneliani-dress og nerdekule briller kom bortover fortauet
mot telefonautomaten. Jeg snudde ryggen mot ham for slippe hilse og presset
munnen nrmere rret:
Jeg vil vre hundre prosent sikker p at det ikke er hndverkere der. Og s
ringer du Gteborg med en gang og ber dem skaffe en ordentlig reproduksjon av
Rubens. Det finnes mange, men si at vi m ha en bra en. Og at de m ha den klar
til deg nr du kommer med Munch-trykket i natt. Det er kort varsel, men det er
viktig at jeg har den til i morgen, forstr du?
Ja da, ja da.
Og s kan du fortelle Gteborg at du kommer ned igjen i morgen natt med
originalen. Du husker navnet p bildet?
Ja, ja. Jakten p det katalonske villsvinet. Rubens.
Close enough. Du er hundre prosent sikker p at vi kan stole p denne
heleren?
Jesus, Roger. For hundrede gang: ja!
Jeg bare spr!
Hr p meg n. Fyren veit at hvis han lurer noen n eneste gang, s er han ute
av gamet p livstid. Det er ingen som straffer tjuveri hardere enn tjuver.
Greit.
Bare n ting; jeg m utsette den siste Gteborg-turen ett dgn.
Det var ikke noe problem, vi hadde gjort det fr, Rubens ville vre trygg
innenfor innertaket, men jeg kjente likevel nakkehrene reise seg.
Hvorfor det?
Jeg fr besk i morra kveld. Dame.
Det fr du utsette.
Sorry, gr ikke.
Gr ikke?
Det er Natasja.
Jeg trodde knapt mine egne rer. Russerhora?
Ikke kall henne det.
Er det ikke det hun er?
Jeg kaller ikke kona di for silikonbabe, gjr jeg vel?
Sammenligner du min kone med en prostituert kvinne?
Jeg sa at jeg ikke kaller kona di silikonbabe.
Best for deg. Diana er natural all the way.

Du juger.
Niks.
OK, Im impressed. Men jeg kommer uansett ikke fr i morra natt. Jeg har
sttt p ventelista til Natasja i tre uker og jeg skal filme seansen. F det p teip.
Filme? Du kdder.
Jeg m ha noe se p til neste gang. Gudene veit nr det blir.
Jeg lo hyt. Du er gal.
Hvorfor sier du det?
Du elsker en hore, Ove! Ingen virkelig mann kan elske en hore.
Hva veit du om det?
Jeg stnnet. Og hva har du tenkt si til din elskede nr du drar fram et jvlig
filmkamera da?
Hun veit jo ikke noe om det.
Skjult kamera i klesskapet?
Klesskapet? Huset mitt har full kameraovervkning, mann.
Ingenting Ove Kjikerud fortalte om seg selv, overrasket meg lenger. Han hadde
fortalt at nr han hadde fri, s han for det meste p TV i det lille huset sitt i
skogkanten verst i Tonsenhagen. Og at han likte skyte p skjermen hvis det
var noe han virkelig ikke likte. Han hadde skrytt av sine sterrikske Glockpistoler, eller damer som han kalte dem, fordi de ikke hadde noen hane som
lftet seg fr ejakulasjonen. Til TV-skytingen brukte Ove lspatroner, men det var
en gang han hadde glemt at han hadde satt i et magasin med skarpt, og hadde
skutt i filler en splitter ny Pioneer plasmaskjerm til tretti tusen spenn. Nr han
ikke skjt p TV-en, plaffet han ut av vinduet p et fuglehus for ugler som han
selv hadde satt opp p en stamme i skogen rett bak huset. Og en kveld han hadde
sittet foran TV-en, hadde han hrt det brake i trrne utenfor, pnet vinduet, lagt
an med en Remington-rifle og fyrt av. Kula hadde truffet dyret midt i
pannebrasken og Ove hadde mttet tmme fryseren for stablene med Grandiosa
pizza. I de neste seks mnedene hadde det vrt elgbiff, elgkarbonader, elgstuing,
elgkaker og elgkoteletter til han til slutt ikke hadde orket mer, hadde tmt
fryseren for andre gang og fylt den opp igjen med Grandiosa. Alle disse historiene
fant jeg fullt ut troverdige. Men dette
Full kameraovervkning?
Det er visse frynsegoder ved jobbe i Tripolis ogs, ikke sant?
Og de kameraene kan du bare sette i gang uten at hun merker det?
Jepp. Jeg henter henne, vi gr inn i leiligheten. Hvis det gr femten sekunder
uten at jeg har deaktivert alarmen med kodeordet, begynner kameraene g
oppe p Tripolis.
Og alarmen begynner ule i leiligheten din?
Niks. Stille alarm.
Jeg kjente selvflgelig konseptet. Alarmen gikk bare oppe p Tripolis. Poenget
var ikke skremme bort tyvene mens Tripolis ringte politiet og selv var p
pletten i lpet av femten minutter. Mlet var pgripelse p fersk gjerning fr
tyvene forsvant med tyvegodset, om ikke kunne de forhpentligvis identifiseres
p filmopptaket.

Jeg har sagt fra til gutta som er p vakt at de skal droppe utrykning, ikke
sant? At de bare kan benke seg til og nyte synet p monitorene der oppe.
Mener du at gutta skal sitte og se p deg og russ Natasja?
M jo spre gleden. Men jeg har srga for at kameraet ikke dekker senga, det
er privat omrde. Men jeg fr henne til kle av seg foran fotenden av senga, i
stolen ved siden av TV-en, ikke sant? Hu tar regi, det er det som er det fine. Fr
henne til sitte der og fingre seg sjl. Perfekt kameravinkel, har jobba litt med
lyssettinga. S kan jeg runke off-camera, ikke sant?
Grensen for hvor mye informasjon jeg ville ha, var passert. Jeg kremtet: Da
kommer du og henter Munch i natt. Og s Rubens i overmorgen natt, greit?
Klart. Er alt OK med deg, Roger? Du hres stressa ut.
Alt er OK, sa jeg og strk hndbaken over pannen. Alt er veldig OK.
Jeg la p og gikk fra telefonautomaten. Det var i ferd med skye over, men jeg
merket det knapt. For alt var jo OK. Jeg skulle bli mangemillionr. Kjpe meg fri,
fri fra alt. Verden og alt i den inkludert Diana skulle bli min. Det buldret i det
fjerne, det ld som dyp latter. S kom de frste regndrpene, og skoslene mine
klapret lystig mot brosteinene der jeg lp.

Kapittel 7

Gravid
Klokka var seks, det hadde sluttet regne, og i vest rant det gull ned i
Oslofjorden. Jeg kjrte Volvoen inn i garasjen, slo av tenningen og ventet. Da dra
hadde glidd igjen bak meg, slo jeg p kuplyset, pnet den svarte mappen og dro
ut dagens fangst. Brosjen. Eva Mudocci.
Jeg lot blikket gli over ansiktet hennes. Munch m ha vrt forelsket i henne,
han kunne ikke ha greid tegne henne slik ellers. Tegnet henne som Lotte,
fanget den tause smerten, den stille villskapen. Jeg bannet lavt, trakk pusten
hardt og hvesende mellom tennene. S pnet jeg taktrekket over hodet mitt. Det
var min egen oppfinnelse, beregnet p gjemme bilder som skulle fraktes over
landegrenser. Jeg hadde bare lsnet himlingen innertaket som det heter p
bilsprket der den var festet p toppen av frontruta. S hadde jeg limt to bnd
med borrels p innsiden, og etter litt finskjring rundt kuplyset i front hadde
jeg det perfekte oppbevaringsstedet. Problemet med frakte store bilder, srlig
gamle, trre oljemalerier, er at de br ligge flatt og ikke rulles sammen, for da
risikerer man at malingen krakelerer og bildet delegges. Frakten krever alts
plass, og lasten er temmelig iynefallende. Men med en takflate p rundt fire
kvadratmeter var det plass til selv store bilder, og de var skjult for ivrige tollere
med bikkjer som heldigvis ikke snuste etter maling og lakk.
Jeg skjv Eva Mudocci p innsiden, festet taktrekket med borrelsene, gikk ut
av bilen og opp til huset.
P kjleskapet hang en lapp fra Diana om at hun var ute med sin venninne
Cathrine og ville vre hjemme rundt midnatt. Det var nesten seks timer til. Jeg
pnet en San Miguel, satte meg i stolen ved vinduet og begynte vente p henne.
Hentet en flaske til og tenkte p noe jeg husket fra Johan Falkberget-boken Diana
hadde lest for meg den gangen jeg hadde kusma: Vi drikker alle alt ettersom vi
er trstige til.
Jeg hadde ligget i senga med feber og verkende kinn og rer og lignet en
svettende blsefisk mens legen s p termometeret og sa det ikke var s farlig.
Og det hadde ikke fltes s farlig heller. Det var frst etter ptrykk fra Diana at
han motvillig hadde nevnt stygge ord som meningitis og orkitis som han enda mer
motvillig oversatte til hjernehinnebetennelse og testikkelbetennelse. Men fyde
straks til at det var svrt usannsynlig i dette tilfellet.
Diana leste for meg og la kalde omslag p pannen min. Boken var Den fjerde
nattevakt av Johan Falkberget, og siden jeg ikke hadde annet beskjeftige min
betennelsestruede hjerne med, hrte jeg godt etter. Spesielt var det to ting jeg
merket meg. For det frste presten Sigismund som unnskylder en drukkenbolt
med at vi drikker alle alt ettersom vi er trstige til. Kanskje fordi jeg for min

egen del fant trst i et slikt menneskesyn: Dersom det er din natur, er det greit.
Det andre var et sitat fra Pontoppidans forklaringer, hvor han slr fast at et
menneske kan drepe et annet menneskes sjel, kan smitte det, dra det med seg
ned i synden slik at det unndras frelse. Det fant jeg mindre trst i. Og tanken p
skulle besudle englevinger gjorde at jeg aldri hadde innviet Diana i alt hva jeg
gjorde til ekstrainntekts ervervelse.
I seks dgn pleiet hun meg, og det bde behaget og plaget meg. For jeg visste
at jeg ikke ville gjort det samme for henne, i hvert fall ikke for en skarve kusma.
S da jeg endelig spurte henne hvorfor hun gjorde det, var det med oppriktig
nysgjerrighet. Svaret hennes hadde vrt enkelt:
Fordi jeg elsker deg.
Det er bare kusma.
Kanskje jeg ikke vil f sjansen til vise det senere. Du er s frisk.
Det hadde lydd som en anklage.
Og dagen etter hadde jeg ganske riktig sttt opp fra sengen, gtt i et
jobbintervju hos et rekrutteringsfirma som het Alfa og fortalt dem at de mtte
vre idioter om de ikke ansatte meg. Og jeg vet hvorfor jeg kunne fortelle dem
det med en slik uovervinnelig selvsikkerhet. Fordi det finnes ikke noe som fr en
mann til vokse mer ut over sin kroppshyde enn at en kvinne akkurat har sagt
at hun elsker ham. Og uansett hvor drlig hun har lyet, vil det alltid vre en del
av ham som er henne takknemlig for dette, som vil elske henne litt.
Jeg hentet en av kunstbkene til Diana og leste om Rubens og det lille som sto
der om Jakten p det kalydonske villsvin og studerte bildet nye. S la jeg
boken fra meg og prvde tenke igjennom morgendagens operasjon i Oscars
gate trinn for trinn.
En leilighet i en bygrd betydde naturligvis at man risikerte treffe naboer i
oppgangen. Potensielle vitner som kunne se meg p nrt hold. Men bare i noen
sekunder. Og de ville ikke fatte noen mistanke der og da, ville ikke merke seg
ansiktet ettersom jeg var i kjeledress og lste meg inn i en leilighet som var
under oppussing. S hva var det jeg var s redd for?
Jeg visste hva jeg var redd for.
Han hadde lest meg som en pen bok under intervjuet. Men hvor mange av
sidene? Kunne det vre at han hadde fattet mistanke? Tull. Han hadde kjent
igjen en avhrsteknikk han selv hadde lrt i militret, det var alt.
Jeg hentet mobiltelefonen min og ringte Greves nummer for fortelle ham at
Diana var ute, at navnet p en eventuell ekspert som kunne sjekke bildets
originalitet fikk vente til han var tilbake fra Rotterdam. Greves
telefonsvarerstemme sa: Please leave a message, og det gjorde jeg. lflaska
var tom. Jeg vurderte en whisky, men slo det fra meg, ville ikke vkne opp med
kuppelhue i morgen. n siste l, greit.
Jeg var halvveis ned i den da det gikk opp for meg hva jeg gjorde. Jeg tok
mobiltelefonen ned fra ret og skyndte meg avbryte anropet. Jeg hadde sltt
nummeret til Lotte, det som sto under den diskr a-en i kontaktregisteret, en a
som hadde ftt meg til dirre de f gangene det hadde dukket opp p displayet
som innkommende samtale. Regelen vr hadde vrt at jeg ringte. Jeg gikk inn p

kontaktregisteret, fant a-en og trykket slett.

Vil du virkelig slette? repliserte telefonen.
Jeg stirret p alternativene. Det feige, svikefulle nei og det lgnaktige ja.
Jeg trykket ja. Og visste at nummeret hennes var prentet inn i hjernen min p
en mte som unndro seg sletting. Hva det betydde, verken visste eller ville jeg
vite. Men det ville blekne. Blekne og forsvinne. Det skulle.
Diana kom hjem fem minutter fr midnatt.
Hva har du gjort, elskling? spurte hun, kom bort til stolen, satte seg p
armlenet og ga meg en klem.
Ikke stort, sa jeg. Jeg intervjuet Clas Greve.
Hvordan gikk det?
Han er perfekt, bortsett fra at han er utlending. Pathfinder har sagt klart fra
at de vil ha en nordmann som sjef, de har til og med sagt offentlig at de legger
vekt p vre norske i alle ledd. S det m en overtalelsesjobb til.
Men det er jo det du er verdens beste p. Hun kysset meg p pannen. Jeg
har til og med hrt andre snakke om rekorden din.
Hvilken rekord?
Mannen som alltid fr ansatt den han innstiller, vel.
, den, sa jeg og spilte overrasket.
Du greier det nok denne gangen ogs.
Hvordan var det med Cathrine?
Diana dro en hnd gjennom det tykke hret mitt. Fantastisk. Som vanlig. Eller;
enda mer fantastisk enn vanlig.
Hun kommer til d av lykke en dag.
Diana la ansiktet mot hret mitt og snakket ned i det: Hun har akkurat ftt
vite at hun er gravid.
S blir det kanskje ikke s fantastisk for en stund.
Tull, mumlet hun. Har du drukket?
rlite grann. Skal vi drikke en skl for Cathrine?
Jeg kyer, jeg er stuptrtt av all lykkepraten. Kommer du?
Da jeg l krumbyd bak henne i soverommet, omsluttet henne og kjente
ryggsylen hennes mot bryst og mage, gikk det plutselig opp for meg noe jeg
skjnte jeg mtte ha tenkt helt siden intervjuet med Greve. At n kunne jeg gjre
henne gravid. At jeg endelig var p land, p sikker grunn, at et barn slett ikke
kunne fortrenge min plass n. For med Rubens ville jeg endelig vre den lven,
herskeren, Diana snakket om. Den uerstattelige forsrgeren. Det var ikke det at
Diana hadde tvilt p det fr, men jeg hadde tvilt. Tvilt p at jeg kunne vre den
redevokteren en kvinne som Diana fortjente. Og at nettopp et barn kunne kurert
den velsignede blindheten hennes. Men n kunne hun gjerne f se, f se hele
meg. I hvert fall mer av meg.
Den skarpe, kalde lufta fra det pne vinduet fikk huden over dyna til nuppe
seg og jeg kjente ereksjonen komme.
Men pusten hennes var alt dyp og jevn.
Jeg slapp henne. Hun gled over p ryggen, trygg og forsvarsls som et

spedbarn.
Jeg smatt ut av senga.
Mizukoalteret var tilsynelatende urrt siden i gr. Det gikk vanligvis aldri en
dag uten at hun gjorde en eller annen synlig forandring: skiftet vann, satte inn et
nytt vokslys, nye blomster.
Jeg gikk opp i stua, skjenket meg en whisky. Parketten var kald borte ved
vinduet. Whiskyen var en tretti r gammel Macallan, en gave fra en fornyd
kunde. De var brsnotert n. Jeg s ned mot garasjen som var badet i mneskinn.
Ove var nok p vei. Han ville lse seg inn i garasjen og sette seg inn i bilen som
han hadde reservenkler til. Ta ut Eva Mudocci, legge henne i mappen og g ned
til sin egen bil som sto parkert i betryggende avstand, langt nok unna til at ingen
ville forbinde den med huset vrt. Han ville kjre til heleren i Gteborg, levere
bildet og vre tilbake utp morgenkvisten. Men Eva Mudocci var uinteressant
n, en irriterende fillejobb som bare mtte fs unna. Nr Ove kom tilbake fra
Gteborg, ville han forhpentligvis ha med en brukbar reproduksjon av Rubens
villsvinjakt, som han ville plassere under innertaket i Volvoen fr vi eller naboene
sto opp.
Tidligere hadde Ove brukt min bil til Gteborg-turene. Jeg hadde aldri snakket
med heleren, og han kjente forhpentligvis ikke til at noen andre enn Ove var
involvert. Det var slik jeg ville ha det, frrest mulig kontaktpunkter, frrest
mulig som p et eller annet tidspunkt ville kunne rette fingeren mot meg.
Kriminelle ble fr eller siden tatt, og da gjaldt det ha mest mulig avstand
mellom dem og meg. Det var derfor jeg srget for aldri bli sett offentlig i
samtale med Ove Kjikerud, og derfor jeg brukte en automattelefon nr jeg mtte
kontakte ham, jeg ville ikke at noen av mine telefonnumre skulle vre p Ove
Kjikeruds samtalelogg nr han ble tatt. Delingen av pengene og den mer
strategiske planlegging foregikk p en avsidesliggende hytte i Elverums-traktene.
Ove leide hytta av en eremitt av en bonde, og vi ankom alltid i hver vr bil.
Og det var p vei til denne hytta at det hadde sltt meg hvilken risiko jeg lp
ved at Ove brukte min bil til kjre bildene til Gteborg. Jeg hadde passert en
fartskontroll, og der hadde jeg sett hans nesten tretti r gamle Mercedes, en
svart og grundig stylet 280 SE, st parkert ved siden av en politibil. Og det gikk
opp for meg at Ove Kjikerud selvflgelig er en av disse notoriske rkjrerne som
er ute av stand til holde fartsgrensene. Jeg hadde innprentet ham at han alltid
skulle fjerne den automatiske betalingsbrikken fra frontruta nr han kjrte min
Volvo til Gteborg siden bompasseringer med betalingsbrikke blir registrert og
jeg ikke var interessert i forklare politiet hvorfor jeg hadde kjrt opp og ned p
E6 ved nattetid flere ganger i ret. Men da jeg passerte Oves Mercedes i den
fartskontrollen p vei mot Elverum, skjnte jeg at det var det som var den strste
risikoen: At politiet ville stoppe rkjrer og gammel kjenning Ove Kjikerud p vei
til Gteborg og lure p hva i all verden han gjorde med bilen til den respektable,
n ja, hodejegeren Roger Brown. Og at derfra og ut ville det bare vre drlige
nyheter. Fordi Kjikerud mot Inbaud, Reid og Buckley bare kunne ha ett utfall.
Jeg syntes jeg kunne se noe bevege seg i mrket nede ved garasjen.
I morgen var D-dag. Drmmedag. Dommedag. Dimmedag. For hvis alt gikk

etter planen, var dette det siste kuppet. Jeg ville vre i ml, fri, han som slapp
unna med det.
Byen funklet lfterikt under oss.
Lotte svarte p femte ring. Roger? Forsiktig, sknsomt. Som om det var hun
som vekket meg og ikke omvendt.
Jeg la p.
Og tmte resten av whiskyglasset i n slurk.

Kapittel 8

G11sus4
Jeg vknet med en forferdelig hodepine.
Jeg heiste meg opp p albuene og s Dianas delikate, trusekledte bakende
stikke opp i vret mens hun rotet gjennom veska og lommene p klrne hun
hadde hatt p seg i gr.
Leter du etter noe? spurte jeg.
God morgen, elskede, sa hun, men jeg hrte at det ikke var det. Og jeg var
enig.
Jeg karet meg ut av senga og ut p badet. S meg i speilet og visste at resten av
dagen helst burde bli bedre. Mtte bli bedre. Kom til bli bedre. Jeg skrudde p
dusjen og steg inn under de iskalde strlene idet jeg hrte Diana banne lavt inne
p soverommet.
And its gonna be , syngegaulet jeg i ren trass: PERFECT!
Jeg stikker n, ropte Diana. Jeg elsker deg.
Og jeg elsker deg, ropte jeg, men vet ikke om hun rakk hre det fr dra
smalt igjen bak henne.
Klokka ti satt jeg p kontoret og forskte konsentrere meg. Hodet mitt fltes
som et gjennomsiktig, pulserende rumpetroll. Jeg hadde registrert at Ferdinand i
flere minutter hadde pnet munnen og formet den til det jeg antok var ord av
varierende interesse. Og selv om munnen fortsatt var pen, hadde han sluttet
bevege den og stirret i stedet p meg med det jeg tolket som en avventende mine.
Gjenta sprsmlet, sa jeg.
Jeg sier at det er greit at jeg tar andreintervjuet med Greve og kunden, men
da m du fortelle meg litt om Pathfinder frst. Jeg har jo ftt ntting, jeg kommer
til fremst som en bimbo! Her gikk stemmen hans opp i den
skrulleobligatoriske falsetten.
Jeg sukket. De lager rsm, nesten usynlige sendere som kan festes p
personer slik at man kan finne dem via en mottager koblet til verdens mest
avanserte GPS-system. Prioritert service fra satellitter de er medeiere i og s
videre. Banebrytende teknologi, ergo oppkjpskandidat. Les rsrapporten. Noe
annet?
Jeg har lest den! Alt om produktene er hemmeligstemplet. Og hva med at Clas
Greve er utlending, hvordan skal jeg f denne tydeligvis nasjonalistiske kunden til
svelge det?
Det skal ikke du gjre, det skal jeg. Ikke bekymre deg snn, Ferdy.
Ferdy?
Ja, jeg har tenkt litt p det. Ferdinand blir for langt. Er det greit?

Han stirret vantro p meg. Ferdy?

Ikke med kunder til stede, naturligvis. Jeg smilte bredt og kjente allerede
hodepinen lette. Er vi ferdige, Ferdy?
Det var vi.
Frem til lunsj tygde jeg Paralgin og stirret p klokka.
I lunsjen gikk jeg til gullsmeden vis--vis Sushi & Coffee.
De, sa jeg og pekte p diamantredobbene i vinduet.
Det var dekning p kortet. S vidt det var. Og den dyprde eskens semskete
overflate var myk som valpehud.
Etter lunsj fortsatte jeg tygge Paralgin og stirre p klokka.
Nyaktig klokka fem parkerte jeg ved fortauet i Inkognitogata. Det var greit
finne en plass; bde de som arbeidet her og de som bodde her, befant seg
tydeligvis p vei hjem. Det hadde akkurat regnet, og skoslene mine smattet mot
asfalten. Mappen kjentes lett. Reproduksjonen hadde vrt av middels kvalitet og
selvflgelig grovt overpriset p femten tusen svenske kroner, men det betydde
lite akkurat n.
I den grad det finnes en fasjonabel gate i Oslo, er det Oscars gate. Bygrdene
er et virvar av arkitektoniske uttrykk, mest nyrenessanse. Fasader med nygotiske
mnstre, beplantede forhager, det var her direktrene og de hyere
funksjonrene hadde ftt sine grder p slutten av attenhundretallet.
En mann med puddel i bnd kom mot meg. Ingen harebikkjer her nede i
sentrum. Han s gjennom meg. Sentrum.
Jeg svingte inn til nummer 35, iflge adressesket p Internett en grd med en
hannoveriansk variant av middelalderpvirket arkitektur. Mer interessant var
det at det ogs sto at den spanske ambassaden ikke lenger holdt til her, ergo
slapp jeg forhpentligvis plagsomme overvkningskameraer. Det var ingen se
foran grden som hilste meg taust med svarte vinduer. Nkkelen jeg hadde ftt
av Ove, skulle g til bde grdsporten og dra til leiligheten. Det med porten
stemte i alle fall. Jeg gikk fort i trappene. Bestemt. Ikke tungt, ikke lett. En
person som vet hvor han skal og ikke har noe skjule. Jeg hadde nkkelen klar s
jeg ikke skulle bli stende og fikle ved dra til leiligheten, snt hres lett i en
gammel, lytt bygrd.
Tredje etasje. Ikke noe navn p dra, men jeg visste at det var her. Dobbeltdr
med ruglet glass. Jeg var ikke s rolig som jeg hadde trodd, for hjertet mitt
hamret mot innsiden av ribbeina og jeg bommet p nkkelhullet. Ove hadde en
gang fortalt meg at det frste som forsvinner nr man er redd, er finmotorikken.
Han hadde lest det i en bok om nrkamp, hvordan evnen til lade et vpen
forsvinner nr man stilles overfor et annet vpen. Like fullt traff nkkelen hullet
p andre forsk. Og gikk rundt, lydlst, glatt og perfekt. Jeg trykket ned
hndtaket og dro dra til meg. Skjv den fra meg. Men den ville ikke opp. Jeg dro
igjen. Faen i helvete! Hadde Greve satt inn en ekstra ls? Skulle alle mine
drmmer og planer knuses her p grunn av en jvla ekstra ls? Jeg dro alt jeg
kunne i dra, nrmest i panikk. Den lsnet fra karmen med et smell og glasset
ble stende og dirre i karmen mens det kastet ekko bortover oppgangen. Jeg gled

innenfor, lukket dra forsiktig bak meg og pustet ut. Og den syntes med ett
idiotisk, tanken som hadde sltt meg i gr kveld. Kom jeg ikke til savne denne
spenningen som jeg var blitt s vant til?
P innpust fyltes nese, munn og lunger av lsemidler; lateksmaling, lakk og lim.
Jeg skrittet over malingsspannene og rullene med tapet i gangen og gikk
innover i leiligheten. Grpapir p rutete eikeparkett, brystpanel, murstv, gamle
vinduer som tydeligvis skulle skiftes. Stuer p strrelse med sm ballsaler som l
p rekke og rad.
Jeg fant det halvferdige kjkkenet p innsiden av den midterste stua. Strenge
linjer, metall og heltre, utvilsomt dyrt, jeg tippet p Poggenpohl. Jeg gikk inn p
pikevrelset, og der var dra bak bokhyllene. Jeg hadde allerede tatt hyde for at
den kunne vre lst, men visste ogs at det i tilfelle ville vre verkty i
leiligheten som jeg kunne bryte den opp med.
Det ble ikke ndvendig. Hengslene skrek lavt og advarende da dra svingte
opp.
Jeg steg inn i et mrkt, tomt og avlangt rom, tok fram lommelykta fra innsiden
av kjeledressen og frte den blekgule lyskjeglen bortover veggene. Det hang fire
bilder der inne. Tre av dem var for meg ukjente. Det fjerde var det ikke.
Jeg stilte meg rett foran det og kjente den samme trrheten i munnen som da
Greve hadde sagt tittelen.
Jakten p det kalydonske villsvin.
Lyset syntes trenge ut fra de underliggende og nesten fire hundre r gamle
lagene med maling. Sammen med skyggene ga det jaktscenen omriss og form,
det Diana hadde forklart meg kaltes clair-obscure. Bildet hadde en nesten fysisk
virkning, en magnetisme som dro deg inn, det var som mte en karismatisk
person man tidligere bare har kjent fra fotografier og omtale. Jeg var ikke
forberedt p all denne skjnnheten. Jeg kjente igjen fargene fra de yngre og mer
bermte jaktbildene hans i Dianas kunstbker Lvejakt, Flodhest- og
krokodillejakt, Tigerjakt. I boken jeg leste i gr hadde det sttt at dette var
Rubens frste jaktmotiv, selve utgangspunktet for de senere mesterverkene. Det
kalydonske villsvinet var blitt sendt ut av gudinnen Artemis for myrde og herje i
Kalydon, som hevn for at hun som gudinne var blitt neglisjert av menneskene.
Men det var Kalydons beste jeger, mennesket Meleager, som til slutt drepte
villsvinet med spydet sitt. Jeg stirret p Meleagers nakne, muskulse kropp, det
hatefulle ansiktsuttrykket som minnet meg om noen, p spydet som var p vei inn
i beistets kropp. S dramatisk og likevel andaktsfullt. S nakent og likevel
hemmelighetsfullt. S enkelt. Og s verdifullt.
Jeg lftet bildet ned, bar det ut p kjkkenet og la det p benken. Den gamle
rammen hadde som jeg regnet med, en blindramme p baksiden som lerretet var
festet til. Jeg tok fram de to eneste verktyene jeg hadde med og trengte; en syl
og en avbitertang. Jeg klippet over de fleste nellikspikrene, dro ut de som skulle
brukes igjen, lsnet blindramma og brukte sylen til vippe ut stiftene. Jeg fomlet
mer enn jeg pleide, kanskje Ove hadde rett om det med finmotorikken likevel.
Men tjue minutter senere var reproduksjonen endelig p plass i rammen og
originalen i mappen.

Jeg hengte bildet p plass, lukket dra bak meg, sjekket at jeg ikke hadde
etterlatt noen spor og gikk ut av kjkkenet med en svett hnd hardt rundt
mappehndtaket.
Idet jeg gikk gjennom den midterste stua, kastet jeg et blikk ut av vinduet og
fikk et glimt av en halvt ribbet trekrone. Jeg stoppet. De rdgldende bladene
som hang igjen, fikk treet til se ut som det brant i det skr sollyset som lekket
ut mellom skyene. Rubens. Fargene. Det hadde hans farger.
Det var et magisk yeblikk. Et triumfens yeblikk. Et forvandlingens yeblikk.
Et slikt yeblikk hvor man ser alt s klart at beslutninger som fr hadde syntes
vanskelige, plutselig fremstr som innlysende. Jeg ville bli far, jeg hadde planlagt
fortelle henne det frst i kveld, men jeg visste plutselig at dette var det riktige
yeblikket. N, her, p selve stedet, med Rubens under armen og dette vakre,
majestetiske treet foran meg. Dette var yeblikket som skulle stpes i bronse, det
evigvarende minnet Diana og jeg skulle ha sammen og ta frem p regnvrsdager.
Avgjrelsen som hun, ubesudlet, skulle tro var tatt i et yeblikks klarsyn og uten
annen foranledning enn av kjrlighet til henne og vrt kommende barn. Og bare
jeg, lven, familieoverhodet, skulle kjenne den mrke hemmeligheten; at
sebraens strupe var blitt bitt over etter et bakholdsangrep, at bakken hadde vrt
blodig fr byttet ble lagt foran dem, mine uskyldsrene. Ja, slik skulle vr
kjrlighet n befestes. Jeg tok opp telefonen, dro av meg den ene hansken og slo
nummeret til Prada-telefonen hennes. Jeg prvde formulere setningen i hodet
mens jeg ventet p f forbindelse. Jeg vil gi deg et barn, min elskede. Eller:
Min elskede, la meg f gi deg
John Lennons G11sus4-akkord ld.
Its been a hard days night S sant, s sant. Jeg smilte oppspilt.
Fr jeg plutselig skjnte det.
At jeg hrte det.
At noe var helt galt.
Jeg senket telefonen.
Og fjernt, men tydelig nok, hrte jeg The Beatles begynne spille A Hard
Days Night. Ringetonen hennes.
Fttene mine sto som sementert fast til grpapiret p gulvet.
S begynte de bevege seg i retning av lyden mens hjertet mitt slo tunge
paukeslag.
Lyden kom fra bak en dr som sto p gltt mot korridoren p innsiden av
stuene.
Jeg pnet dra.
Det var et soverom.
Senga midt i rommet var oppredd, men hadde penbart vrt i bruk. Ved
fotenden l en koffert, og ved siden av den sto en stol med noen klr over
ryggstet. En dress hang p en henger i det pne klesskapet. Dressen Clas Greve
hadde brukt i intervjuet. Fra et sted i rommet sang Lennon og McCartney tostemt
med en energi de aldri helt skulle finne igjen p senere plater. Jeg s meg rundt.
Og knelte. Byde meg ned. Og der l den. Prada-telefonen. Under senga. Den m
ha glidd ut av lomma p buksene hennes. Antagelig da han rev dem av henne. Og

hun hadde ikke oppdaget at telefonen var borte fr fr

Jeg s for meg den fristende bakenden hennes i morges, den rasende letingen i
klrne og i veska.
Jeg reiste meg opp igjen. Altfor fort, antagelig, for rommet begynte snurre.
Jeg stttet meg mot veggen.
Telefonsvareren koblet seg inn, og der var den kvitrende stemmen:
Hei, det er Diana. Jeg har ikke telefonen tilgjengelig
Sant nok.
Men du vet hva du skal gjre
Ja. Et sted i hjernen hadde registrert at det var den hanskelse hnda jeg hadde
stttet meg med, og at jeg derfor mtte huske trke av veggen.
Ha en fortreffelig dag!
Kunne derimot bli vanskelig.
Pip.

DEL III
ANDRE INTERVJU

Kapittel 9

Andre intervju
Faren min, Ian Brown, var en ivrig, men ikke srlig god sjakkspiller. Han hadde
lrt spille av sin far da han var fem r, og han leste sjakkbker og studerte
klassiske partier. Likevel lrte han meg ikke spille sjakk fr jeg var fjorten r,
etter at mine mest lrenemme r var over. Men jeg hadde anlegg for sjakk og da
jeg var seksten, slo jeg ham for frste gang. Han smilte som om han var stolt av
meg, men jeg vet at han hatet det. Han stilte opp brikkene p nytt, og vi begynte
p revansjeoppgjret. Jeg spilte som vanlig med de hvite brikkene, han innbilte
meg at han derved ga meg en fordel. Etter noen trekk unnskyldte han seg og gikk
ut p kjkkenet, hvor jeg visste han tok en styt av ginflaska. Da han kom tilbake,
hadde jeg byttet om p to av brikkene, men han oppdaget det ikke. Fire trekk
senere satt han mpende og s p min hvite dronning som sto overfor hans svarte
konge. Og han s at han ville vre sjakkmatt i neste trekk. Han var s komisk
se p at jeg ikke greide holde meg, men begynte le. Og jeg s p
ansiktsuttrykket hans at han skjnte hva som hadde skjedd. Da reiste han seg og
slo frst alle brikkene av brettet. S slo han meg. Knrne sviktet og jeg falt, mer
av redsel enn av kraften i slaget. Han hadde aldri sltt meg fr.
Du har byttet om, freste han. Min snn jukser ikke.
Jeg kjente blodsmaken i munnen. Den hvite dronningen l p gulvet rett foran
meg. Den hadde ftt sltt et skr av kronen. Hatet brant som galle i hals og bryst.
Jeg plukket opp den delagte dronningen og satte den p brettet. S de andre
brikkene. n etter n. Stilte dem akkurat der de hadde sttt.
Ditt trekk, far.
For det er det spilleren med det kaldeste hatet gjr, nr han har vrt i ferd med
vinne og motstanderen uventet har sltt ham i ansiktet, truffet et sted det gjr
vondt, funnet redselen hans. Han mister ikke oversikten over brettet, men
gjemmer redselen og holder seg til planen. Puster, rekonstruerer, fortsetter
spillet, innkasserer seieren. Gr derfra uten triumferende gester.
Jeg satt ved enden av bordet og s Clas Greves munn bevege seg. S hvordan
kinnene strammet og slakket seg og formet ord som tydeligvis var forstelige for
Ferdinand og de to representantene for Pathfinder, de nikket i alle fall synlig
fornyde alle tre. Som jeg hatet den munnen. Hatet de grrosa gummene, de
solide gravstttetennene, ja, selve formen p denne motbydelige kroppspningen;
et rett skr med to oppadpekende kroker p hver side som antydet et smil, det
samme inngraverte smilet Bjrn Borg hadde sjarmert verden med. Og som Clas
Greve n forfrte sin fremtidige arbeidsgiver Pathfinder med. Men aller mest
hatet jeg leppene hans. Leppene som hadde berrt min kones lepper, min kones
hud, sannsynligvis hennes blekrde brystvorter og helt sikkert hennes dyvte,

vidpne kjnn. Jeg innbilte meg at jeg kunne se et blondt kjnnshr i en sprekk i
den kjttfulle delen av underleppen.
Jeg hadde sittet taus i snart en halv time n mens Ferdinand med imbesilt
engasjement hadde liret av seg idiotiske sprsml fra intervjuguiden som om de
var hans egne.
Clas Greve hadde i begynnelsen av intervjuet svart henvendt til meg. Men etter
hvert hadde han skjnt at jeg bare var der som en uanmeldt, passiv bisitter og at
jobben hans i dag var frelse tre andre med Greves evangelium. Men han hadde
med jevne mellomrom sendt meg raske, sprrende blikk som om han nsket et
hint om hva som var min rolle.
Etter hvert hadde de to fra Pathfinder, styreformannen og informasjonssjefen,
kommet med sine sprsml som naturlig nok hadde dreid seg om tiden i HOTE.
Og Greve hadde redegjort for hvordan han og HOTE hadde sttt i bresjen for
utviklingen av TRACE, en lakklignende vske eller gel som inneholdt rundt
hundre sendere per milliliter, og som kunne smres p ethvert objekt. Fordelen
var at den blanke lakken nesten var usynlig og akkurat som vanlig lakk s solid
limt fast til objektet at det var umulig bli kvitt uten bruk av en malingsskrape.
Ulempen var at senderne var s sm at de ikke greide sende sterke nok signaler
til trenge gjennom tettere materie enn luft hvis dette omsluttet senderne, slik
som for eksempel vann, is, gjrme eller ekstremt tykke stvlag som kjretyer i
rkenkriger kunne vre utsatt for.
Men vegger, selv av tykk mur, var derimot sjelden noe problem.
Vi opplevde at soldater vi hadde festet TRACE p, forsvant fra mottagerne
vre nr de ble skitne nok, sa Greve. Vi mangler teknologien som gjr
mikroskopiske sendere sterke nok.
Den har vi i Pathfinder, sa styreformannen. Han var en tynnhret mann i
femtirsalderen som med ujevne mellomrom vred p nakken som om han var
redd den skulle stivne, eller han hadde slukt noe stort han ikke greide svelge.
Det ante meg at det var en ufrivillig spasme som skyldtes en muskelsykdom av
den typen som bare har n utgang. Men dessverre har vi ikke TRACEteknologien.
Teknologisk hadde HOTE og Pathfinder vrt det perfekte ektepar, sa Greve.
Nettopp, sa styreformannen spisst. Med Pathfinder som hjemmevrende
husmor og noen usle slanter fra lnningsposen.
Greve humret. Helt riktig. Dessuten vil HOTEs teknologi vre lettere for
Pathfinder tilegne seg enn vice versa. Derfor mener jeg at det er bare n farbar
vei for Pathfinder. Og den er foreta reisen p egen hnd.
Jeg s Pathfinders representanter veksle blikk.
Uansett, det er en imponerende CV, Greve, sa styreformannen uten la seg
merke ved den ufrivillige rimingen. Men det vi er opptatt av i Pathfinder er at
vr administrerende skal vre en stayer, en hva er det dere kaller det p
rekrutteringssprket?
Bonde, ilte Ferdinand til.
En bonde, ja. Et godt bilde. Alts en som dyrker det som alt er der, som bygger
videre sten p sten. Som er seig og tlmodig. Og du har et rulleblad som er eh,

spektakulrt og dramatisk, men det viser ikke om du har den utholdenhet og

stahet som kreves av den lederen vi ser etter.
Clas Greve hadde lyttet til styreformannen med en alvorlig mine og n nikket
han.
For det frste vil jeg si at jeg deler ditt syn p at det er en slik ledertype
Pathfinder br se etter. For det andre ville jeg ikke vist interesse for denne
utfordringen hvis jeg ikke trodde at jeg var den typen.
Og det er du? ytret den andre representanten fra Pathfinder forsiktig, en
tander type som jeg allerede fr han presenterte seg hadde kategorisert som
informasjonssjef. Jeg hadde ansatt en del av dem.
Clas Greve smilte. Et hjertelig smil som ikke bare myket opp det flintharde,
men forandret ansiktet totalt. Jeg hadde sett det trikset hans noen ganger n, det
som skulle vise den skyeraktige gutten han ogs kunne vre. Det hadde samme
virkning som den fysiske berringen som Inbaud, Reid og Buckley anbefalte, den
intime handlingen, tillitserklringen, den som sier at n blottlegger jeg meg.
La meg fortelle en historie, smilte Greve. Den handler om noe jeg synes det
er vanskelig innrmme. Nemlig at jeg er en elendig taper. Jeg er av den typen
som blir sur av tape i mynt- og kronkast.
Det ble humret i rommet.
Men forhpentligvis forteller den ogs noe om tlmodighet og utholdenhet,
fortsatte han. I BBE jaktet jeg en gang p en dessverre ganske ubetydelig
narkotikaforbryter i Surinam ...
Jeg s at de to fra Pathfinder ubevisst lente seg en tanke fremover. Ferdinand
skjenket mer kaffe i koppene samtidig som han sendte meg et seierssikkert smil.
Og Clas Greves munn beveget seg. Kravlet seg fremover. t seg inn der den
ikke hadde rett til gjre det. Hadde hun skreket? Selvflgelig hadde hun
skreket. Diana kunne ganske enkelt ikke hjelpe for det, et s lett bytte for sitt
eget begjr. Frste gang vi hadde elsket, hadde jeg tenkt p Bernini-skulpturen i
Cornaro-kapellet; Den hellige Teresas ekstase. Delvis p grunn av Dianas
halvpne munn, det lidende, nesten smertefylte ansiktsuttrykket, den spente
blodren og den konsentrerte rynken i pannen. Og delvis fordi Diana skrek, og
jeg alltid har tenkt at Berninis ekstatiske karmelitthelgen skriker idet engelen har
trukket pilen ut av hennes bryst og skal til stikke den inn igjen. Det er i alle fall
slik det ser ut for meg, inn-ut-inn, et bilde p guddommelig penetrering, puling p
sitt mest sublime, men puling like fullt. Men selv ikke en helgen kunne skrike som
Diana. Dianas skrik var en smertefull nytelse, en pilspiss mot trommehinnen som
ga gysninger gjennom hele kroppen. Det var et klagende og vedvarende skrik, en
tone som bare s vidt steg og sank, som et modellfly. S gjennomtrengende at jeg
etter den frste elskovsakten hadde vknet med resus, og etter tre ukers elsking
mente jeg merke de frste symptomene p tinitus; et vedvarende fossefall, eller
i hvert fall bekkefall, akkompagnert av en pipelyd som kom og gikk.
Jeg hadde ved et tilfelle uttrykt min bekymring for hrselen, selvflgelig som en
spk, men Diana hadde slett ikke tatt det humoristisk. Hun var tvert om blitt
forferdet og hadde nesten begynt grte. Og da vi elsket neste gang, hadde jeg
kjent de myke hendene hennes rundt rene, noe jeg frst hadde oppfattet som et

litt uvanlig kjrtegn. Men da jeg merket at de koppet seg rundt rene og formet
to varme hrselsvernklokker, skjnte jeg hvilken kjrlighetshandling det var.
Effekten var begrenset rent sonisk skriket boret seg fremdeles rett inn i
hjernebarken men desto strre emosjonelt. Jeg er ikke en mann som grter lett,
men idet det gikk for meg, hadde jeg begynt hulke som et barn. Sannsynligvis
fordi jeg visste at ingen, ingen andre ville noensinne elske meg s hyt som
denne kvinnen.
S nr jeg n satt og s p Clas Greve i visshet om at hun hadde skreket ogs i
hans favn, prvde jeg ikke tenke p sprsmlet som fulgte. Men akkurat som
Diana kunne heller ikke jeg hjelpe for det: Hadde hun holdt for rene hans?
Sporet gikk for det meste gjennom tett jungel og sumplandskap, sa Clas
Greve. tte timers dagsmarsjer. Likevel var vi alltid litt p etterskudd, alltid
akkurat for sent ute. De andre ga seg n etter n. Feber, dysenteri, slangebitt
eller ren, skjr utmattelse. Og fyren var som sagt ganske ubetydelig. Jungelen
spiser p forstanden din. Jeg var den yngste, likevel var det til slutt meg de
overlot kommandoen til. Og macheten.
Diana og Greve. Da jeg hadde parkert Volvoen i garasjen etter ha kjrt hjem
fra Greves leilighet, hadde jeg et yeblikk vurdert rulle ned vinduene, bare la
motoren g og puste inn karbondioksyd, monodioksyd eller hva faen det er man
puster inn, det skal i alle fall vre en behagelig dd.
Da vi hadde fulgt sporet hans i sekstitre dager gjennom tre hundre og tjue
kilometer av det verste landskapet du kan tenke deg, var jaktlaget vrt redusert
til meg og en ung jypling fra Groningen som var for dum til bli gal. Jeg fikk
kontakt med hovedkvarteret og fikk flydd inn en nietherterrier. Kjenner dere til
rasen? Nei vel. Det er verdens beste sporhund. Og grenselst lojal, den angriper
alt du peker p, uansett strrelse. En venn for livet. Bokstavelig talt. Helikopteret
droppet bikkja, en valp p litt over ett r, midt i jungelen i det enorme Sipaliwiniomrdet, det er der de dropper kokainen ogs. Droppstedet viste seg imidlertid
vre over ti kilometer fra der vi skjulte oss. Det ville vre et mirakel ikke bare
om den greide oppspore oss, men om den i det hele tatt overlevde ett dgn i
jungelen. Den brukte i underkant av to timer p finne oss.
Greve lente seg tilbake i stolen. Han hadde full kontroll n.
Jeg ga den navnet Sidewinder. Etter den varmeskende raketten, dere vet? Jeg
elsket den bikkja. Det er derfor jeg har en nietherterrier den dag i dag, jeg hentet
den i Nederland i gr, det er faktisk barnebarnet til Sidewinder.
Diana hadde sittet i stua og sett p TV-nyhetene da jeg kom hjem p kvelden
etter innbruddet hos Greve. Det var fra en pressekonferanse med frstebetjent
Brede Sperre bak en masse mikrofoner. Han snakket om et drap. Et oppklart
drap. Et drap han alene hadde oppklart, hrtes det ut som. Sperres stemme
hadde en maskulin skurring, som en radio med sfrisk sty, korn av drop-outs, en
skrivemaskin med en nedslitt bokstav som bare antydes p papiret. Gjeningsmannen vil bli frems-ilt i morgen. Andre sprsml? Alle spor av stkant var
fjernet i sprket hans n, men han hadde iflge Google spilt basketball for
Ammerud i tte r. Han hadde gtt ut av Politihyskolen som nest beste p sitt
kull. I et portrettintervju i et dameblad hadde han avsltt svare p om han

hadde kjreste p profesjonelt grunnlag. En eventuell kjreste ville nemlig

kunne f unsket fokus bde fra media og de elementene han jaktet p, sa han.
Men ingenting ved pin-up-bildene i samme blad halvt oppkneppet skjorte, halvt
lukkede yne, halvt antydende smil signaliserte kjreste.
Jeg hadde stilt meg opp bak stolen til Diana.
Han har begynt i KRIPOS n, sa hun. Drap og snn.
Det visste jeg selvflgelig, jeg googlet Brede Sperre ukentlig for se hva han
gjorde, om han uttalte noe til avisene om jakten p kunsttyvligaen. Dessuten
forhrte jeg meg om Sperre nr det falt seg slik, Oslo er ikke noen stor by. Jeg
visste ting.
Synd for deg, sa jeg lett. Da fr du ikke flere besk av ham i galleriet.
Hun hadde ledd og sett opp p meg, og jeg hadde kikket ned p henne, smilt og
ansiktene vre hadde vrt opp ned i forhold til hverandre. Og et yeblikk hadde
jeg tenkt at det med Greve ikke hadde skjedd, at det bare hadde vrt noe jeg
hadde malt for meg selv med litt for livaktige farger, slik de fleste med jevne
mellomrom prver forestille seg hva som er det verste som kan skje, om ikke
annet s for kjenne p hvordan det fles, om det ville vrt til leve med. Og
som for f bekreftet at det bare var en drm, hadde jeg sagt at jeg hadde
ombestemt meg, at hun hadde rett, at vi virkelig burde bestille den turen til
Tokyo i desember. Men hun hadde sett overrasket p meg og sagt at hun kunne
da ikke stenge galleriet rett fr jul, det var jo hysesong. Og ingen dro til Tokyo i
desember, det var iskaldt der da. Jeg spurte bare hva med til vren, at jeg kunne
bestille billetter. Og hun hadde svart at det ble litt vel mye langtidsplanlegging,
kunne vi ikke bare vente og se det an? Jo da, hadde jeg svart og sagt at jeg gikk
og la meg, at jeg var veldig trett.
Og da jeg kom nedenunder, hadde jeg gtt inn p barnevrelset, bort til
mizuko jizo-figuren og knelt. Alteret var fortsatt urrt. For mye
langtidsplanlegging. Se det an. S hadde jeg tatt den lille, rde esken ut av
lomma, strket fingertuppene over den glatte overflaten og plassert den ved
siden av den lille steinbuddhaen som passet p vrt vannbarn.
To dager senere hadde vi funnet narkotikasmugleren i en liten landsby. Han
ble holdt skjult av en pur ung, utenlandsk jente, som senere viste seg vre
kjresten hans. De pleier skaffe seg slike uskyldig utseende jenter og s bruke
dem som kurerer. Til jenta blir tatt i tollen og fr livsvarig. Det hadde gtt
sekstifem dager siden jakten hadde startet. Clas Greve trakk pusten. For min
del kunne den gjerne vart sekstifem til.
Til slutt var det informasjonssjefen som brt stillheten som fulgte: Og dere
arresterte mannen?
Ikke bare ham. Han og kjresten ga oss opplysninger nok til at vi senere
kunne arrestere tjuetre av kollegene hans.
Hvordan , begynte styreformannen. Hvordan pgriper man en slik eh,
desperado?
I dette tilfellet var det udramatisk, sa Clas Greve og la hendene bak hodet.
Likestillingen er kommet til Surinam. Da vi stormet huset, hadde han lagt fra
seg vpnene p kjkkenbordet og sto og hjalp kjresten sin med en kjttkvern.

Styreformannen slo opp latterdra og s bort p informasjonssjefen som lydig

istemte med en sttende, om enn mer forsiktig latter. Koret ble trestemt da
Ferdinands lyse latterkvin la seg p toppen. Jeg studerte de fire blanke ansiktene
mens jeg tenkte p hvor inderlig gjerne jeg skulle hatt en hndgranat akkurat n.
Etter at Ferdinand hadde avrundet intervjuet, ptok jeg meg flge Clas Greve ut
mens de tre andre tok en pause fr oppsummeringen.
Jeg tok med Greve til heisdrene og trykket.
Overbevisende, sa jeg, foldet hendene foran dressbuksene og s opp mot
etasjedisplayet. Du gjr stor lykke med dine forfringskunster.
Forfring og forfring. Jeg antar at du ikke oppfatter det som uredelig selge
inn seg selv, Roger.
Overhodet ikke. Jeg ville gjort det p akkurat samme mte om jeg var deg.
Takk. Nr skriver du innstillingen?
I kveld.
Godt.
Heisdrene pnet seg, vi steg inn, stilte oss opp og ventet.
Jeg bare lurte p, sa jeg. Den personen dere forfulgte
Ja?
Det var ikke tilfeldigvis den samme personen som hadde torturert deg i
kjelleren?
Greve smilte. Hvordan skjnte du det?
Ren gjetning. Heisdrene gled igjen. Og du nyde deg med bare pgripe?
Greve hevet et yebryn. Finner du det vanskelig tro?
Jeg trakk p skuldrene. Heisen satte seg i bevegelse.
Planen var ta livet av ham, sa Greve.
Hadde du s mye hevne?
Ja.
Og hvordan svarer man for mord i det nederlandske forsvaret?
Man srger for at det ikke oppdages. Curacit.
Gift? Som i giftpiler?
Det er det hodejegere i vr del av verden bruker.
Jeg antok at tvetydigheten var tilsiktet.
En curacitopplsning i en gummiball p strrelse med en drue med en
sylspiss, nesten usynlig sprytespiss. Den gjemmes i madrassen til objektet. Nr
han legger seg, vil sprytespissen trenge gjennom huden samtidig som
kroppstyngden presser giften som er i gummiballen ut i objektets kropp.
Men han var alts hjemme, sa jeg. Og hadde i tillegg et vitne i denne jenta.
Nettopp.
S hvordan fikk du ham til angi kompisene sine?
Jeg tilbd ham en deal. Jeg fikk kollegaen min til holde ham mens jeg kjrte
hnda hans ned i kjttkverna og sa at vi kom til male den opp og la ham se p at
bikkja vr spiste opp kjttdeigen. Da snakket han.
Jeg nikket mens jeg s for meg scenen. Heisdrene gled opp, og vi gikk bort til
inngangsdra. Jeg holdt den pen for ham. Og hva med etter at han hadde

snakket?
Hva med det? Greve myste opp mot himmelen.
Holdt du din del av dealen?
Jeg , sa Greve, fisket et par Maui Jim Titanium-solbriller ut av brystlomma
og satte dem p. Holder alltid min del av dealen.
En skarve arrestasjon, alts? Var det verdt to mneders jakt og risikoen for
d selv?
Greve lo lavt. Du forstr ikke, Roger. oppgi en jakt er aldri noen opsjon for
en snn som meg. Jeg er som bikkja mi, et resultat av gener og dressur. Risiko
eksisterer ikke. Nr jeg frst er avfyrt, er jeg en varmeskende rakett som ikke
lar seg stoppe av noe, som dypest sett sker sin egen destruksjon. Test
grunnfaget ditt i psykologi p den. Han la en hnd p armen min, smilte tynt og
hvisket: Men hold diagnosen for deg selv.
Jeg ble stende og holde i dra. Og jenta? Hvordan fikk du henne til
snakke?
Hun var fjorten r.
Og?
Hva tror du?
Jeg vet ikke.
Greve sukket dypt. Jeg skjnner ikke hvordan du har ftt et slikt inntrykk av
meg, Roger. Jeg avhrer ikke mindrerige jentunger. Jeg tok henne personlig med
til Paramaribo, kjpte flybillett for soldatlnnen min og satte henne p frste fly
hjem til foreldrene fr det surinamske politiet fikk kloa i henne.
Jeg s etter ham mens han gikk med raske skritt mot en slvgr Lexus GS 430
p parkeringsplassen.
Hstvret var blendende vakkert. Det hadde regnet p bryllupsdagen min.

Kapittel 10

Hjertefeil
Jeg trykket p ringeklokka til Lotte Madsen for tredje gang. Riktignok sto ikke
navnet hennes p drklokka, men jeg hadde ringt nok ganger p dra i Eilert
Sundts gate til at jeg visste at den var hennes.
Mrket og temperaturen hadde falt tidlig og fort. Jeg hutret der jeg stod. Hun
hadde nlt lenge da jeg ringte henne fra jobb etter lunsj og spurte om jeg kunne
f beske henne rundt klokka tte. Og da hun endelig og med et enstavelsesord
hadde innvilget meg audiens, skjnte jeg at hun sannsynligvis hadde brutt et lfte
hun hadde gitt seg selv: ikke ha noe mer gjre med denne mannen som hadde
forlatt henne s ettertrykkelig.
Det summet i portlsen, og jeg rev dra opp som om jeg var redd for at det var
den eneste sjansen jeg kom til f. Jeg gikk trappene, jeg tok ikke sjansen p
havne i heisen sammen med en eller annen nysgjerrig nabo som fritt kunne ta seg
tid til glo, registrere, trekke slutninger.
Lotte hadde pnet dra p klem, og jeg skimtet det bleke ansiktet hennes
innenfor.
Jeg steg inn og lukket dra bak meg:
Her er jeg igjen.
Hun svarte ikke. Hun pleide ikke det.
Hvordan har du hatt det? spurte jeg.
Lotte Madsen trakk p skuldrene. Hun s ut akkurat som hun hadde gjort den
frste gangen jeg s henne: en forskremt valp; liten og pjuskete med redde,
brune hundeyne. Fett hr hang livlst ned p begge sidene av ansiktet,
holdningen var lut, og uformelige, fargelse klr ga inntrykk av at hun var en
kvinne som brukte mer tid p skjule enn fremheve kroppen. Noe hun ikke
hadde noen grunn til, Lotte var slank, velformet og hadde glatt, perfekt hud. Men
hun utstrlte en underdanighet slik jeg innbiller meg man finner hos den type
kvinne som alltid vil bli sltt, alltid bli forlatt, aldri f den dealen de fortjener. Det
var kanskje det som hadde vekket noe i meg som jeg til da ikke ante at jeg hadde;
et beskytterinstinkt. I tillegg til de mindre platonske flelsene som ble
utgangspunktet for vrt kortvarige forhold. Eller affre. Affre. Forhold er
presens, affre fortid.
Frste gangen jeg s Lotte Madsen, var p en av Dianas vernissasjer i sommer.
Lotte hadde sttt i den andre enden av rommet, hadde blikket festet p meg og
hadde reagert litt for sent. ta kvinner p fersk gjerning p denne mten er
alltid smigrende, men da jeg ikke kunne se at blikket hennes hadde tenkt
returnere til meg, tok jeg meg en sving bortom bildet hun sto og studerte og
introduserte meg selv. Mest av nysgjerrighet, selvflgelig, ettersom jeg alltid har

vrt min natur tatt i betraktning oppsiktsvekkende trofast mot Diana. Onde
tunger kunne hevde at min trofasthet var mer basert p risikoanalyse enn
kjrlighet. At jeg visste at Diana spilte i en hyere liga enn meg
attraksjonsmessig, og at jeg flgelig ikke kunne ta slike sjanser med mindre jeg
var villig til spille i de lavere divisjoner herfra og ut.
Kan hende det. Men Lotte Madsen var min divisjon.
Hun s ut som en frikete kunstner og jeg antok automatisk at det var det hun
var, eventuelt kjresten til n. Ikke noe annet kunne forklare at et par slappe,
brune kordflyelsjeans og en kjedelig, trang, gr genser hadde ftt adgang til
vernissasjen. Men det viste seg at hun var en kjper. Ikke for egen regning,
naturligvis, men for et firma i Danmark som skulle innrede sine nye lokaler i
Odense. Hun var frilans oversetter fra norsk og spansk; brosjyrer, artikler,
bruksanvisninger, film og en og annen fagbok. Firmaet var en av de mer faste
kundene hennes. Hun snakket lavt og med et usikkert, lite smil som om hun ikke
skjnte hvorfor noen ville kaste bort tid p snakke med henne. Jeg var straks
blitt inntatt i Lotte Madsen. Ja, jeg tror inntatt er ordet. Hun var st. Og liten.
159. Jeg behvde ikke sprre, jeg har godt yeml for hyder. Da jeg gikk derfra
den kvelden, hadde jeg ftt telefonnummeret hennes for sende fotografier av
andre bilder av kunstneren som stilte ut. P det tidspunktet trodde jeg
sannsynligvis selv at jeg var oppriktig.
Den andre gangen vi mttes, var over en kaffe p Sushi & Coffee. Jeg hadde
forklart henne at jeg heller ville vise henne print-outs av bildene enn bare maile
dem fordi skjermbilder akkurat som meg lyver.
Etter at jeg fort hadde gtt igjennom bildene, fortalte jeg henne at jeg var
ulykkelig i mitt ekteskap, men at jeg holdt ut fordi jeg flte meg forpliktet av min
kones grenselse kjrlighet til meg. Det er verdens eldste klisj i settingen giftmann-sjekker-ugift-kvinne og omvendt, men det ante meg at hun ikke hadde hrt
den fr. Det hadde jo for s vidt ikke jeg heller, men jeg hadde i alle fall hrt om
den og antok at den virket.
Hun hadde sett p klokka og sagt at hun mtte g, og jeg hadde spurt om jeg
kunne stikke innom en kveld og vise henne en annen kunstner jeg mente var en
mye bedre investering for hennes kunde i Odense. Hun hadde nlende gtt med
p det.
Jeg hadde tatt med noen drlige bilder fra galleriet og en god flaske rdvin fra
kjelleren. Hun hadde sett nederlagsdmt ut fra det yeblikket hun hadde pnet
dra for meg den varme sommerkvelden.
Jeg fortalte henne morsomme tabbehistorier om meg selv av den typen som
tilsynelatende setter deg selv i et uheldig lys, men egentlig viser at du har
selvtillit og suksess nok til ta deg rd til selvironien. Hun fortalte at hun var
enebarn, hadde flyttet rundt om i verden med foreldrene i barndommen og
ungdommen, at faren var sjefsingenir i et internasjonalt selskap som bygde
vannverk. At hun ikke hrte spesielt til noe sted, at Norge var like greit som noe
annet. Det var det. Til snakke s mange sprk snakket hun lite. Oversetter,
hadde jeg tenkt. Hun likte andres historier bedre enn sine egne.
Hun hadde spurt meg om min kone. Din kone, sa hun, selv om hun m ha kjent

Dianas navn ettersom hun hadde ftt invitasjon til vernissasjen. Snn sett gjorde
hun det i alle fall lettere for meg. Og for seg.
Jeg fortalte at ekteskapet hadde ftt seg en knekk da min kone ble gravid og
jeg ikke hadde villet ha barnet. Og iflge henne hadde overtalt henne til ta
abort.
Gjorde du det? hadde Lotte spurt.
Antagelig.
Jeg hadde sett noe skje i ansiktet til Lotte og spurt hva det var.
Mine foreldre overtalte meg til at f en abort. Fordi jeg var teenager, og
barnet ikke ville f en far. Jeg hader dem stadig for det. Dem, og mig selv.
Jeg hadde svelget. Svelget og forklart. Fosteret vrt hadde Downs syndrom.
ttifem prosent av alle foreldre som oppdager det, velger abort.
Jeg angret med en gang jeg hadde fortalt det. Hva hadde jeg tenkt? At
opplysningen om Downs syndrom skulle gjre det mer begripelig for Lotte at jeg
ikke hadde villet ha et barn med min egen kone?
Der er stor sandsynlighed for, at din kone ville have mistet barnet helt af sig
selv, hadde Lotte sagt. Downs syndrom flges meget ofte af en hjertefejl.
Hjertefeil, hadde jeg tenkt og takket henne i mitt stille sinn for spille p lag,
for igjen gjre ting enkelt for meg. For oss. n time senere hadde vi tatt av oss
alle klrne, og jeg feiret en seier som for en mer seiersvant person sikkert ville
fortont seg lettkjpt, men som hadde ftt meg til sveve p skyer i dagevis.
Ukevis. Nrmere bestemt tre og en halv. Jeg hadde rett og slett hatt en
elskerinne. Som jeg hadde forlatt etter tjuefire dager.
Da jeg s p henne n, foran meg i entreen, fortonte det seg helt uvirkelig.
Hamsun har skrevet at vi mennesker blir mette p kjrlighet. Det vi fr servert i
for store porsjoner, vil vi ikke ha. Er vi virkelig s banale? penbart. Men det var
ikke det som hadde skjedd med meg. Det som hadde skjedd, var at jeg hadde ftt
drlig samvittighet. Ikke fordi jeg ikke kunne gjengjelde Lottes kjrlighet, men
fordi jeg elsket Diana. Det hadde vrt en uunngelig erkjennelse, men det som
hadde gitt det endelige sttet, hadde vrt en litt bisarr episode. Det var
sensommeren, den tjuefjerde dagen i synd, og vi hadde gtt til sengs i Lottes
trange toromsleilighet i Eilert Sundts gate. Fr det hadde vi snakket sammen hele
kvelden eller rettere sagt; jeg hadde snakket. Tegnet og forklart livet slik jeg ser
det. Jeg er god p det, p en Paulo Coelho-mte, alts en mte som fascinerer de
intellektuelt lett medgjrlige av oss og irriterer de mer kravstore. Lottes
melankolske, brune yne hadde hengt ved leppene mine, slukt hvert ord, jeg
kunne formelig se hvordan hun trdte inn i min verden av hjemmesnekret
tankespinn, hvordan hjernen hennes gjorde mine resonnementer til sine, hvordan
hun forelsket seg i mitt sinn. Selv hadde jeg for lengst forelsket meg i
forelskelsen hennes, de trofaste ynene, tausheten og den lave, nesten uhrlige
elskovsjamringen som var s annerledes enn Dianas hvinende sirkelsag.
Forelskelsen hadde gjort at jeg i tre og en halv uke befant meg i en tilstand av
konstant ktskap. S da jeg omsider stoppet monologen, hadde vi bare sett p
hverandre, jeg hadde byd meg frem, lagt en hnd p brystet hennes, det hadde

gtt en skjelving gjennom henne eller kanskje meg og vi hadde stormet mot
soveromsdra og den hundre og n centimeter brede IKEA-senga med det
innbydende navnet Brekke. Denne kvelden hadde jamringen vrt noe hyere enn
vanlig, og hun hadde hvisket noe p dansk i ret mitt som jeg ikke skjnte, siden
dansk helt objektivt sett er et vanskelig sprk danske barn lrer snakke
senere enn noen andre barn i Europa men jeg fant det uansett usedvanlig
opphissende og kte takten. Vanligvis hadde Lotte vrt litt var mot disse
taktkningene, men denne kvelden hadde hun tatt tak i skinkene mine og dratt
meg til seg, noe jeg oppfattet som et nske om ytterligere kning i bde tilslag og
frekvens. Jeg lystret, mens jeg konsentrerte tankene om min far i den pne kisten
under begravelsen, en metode som hadde vist seg effektiv mot tidlig sdavgang.
Eller i dette tilfellet; ingen sdavgang overhodet. Selv om Lotte sa hun brukte Ppiller, ga tanken p graviditet meg hjerteklapp. Jeg visste ikke om Lotte pleide
oppn orgasme nr vi elsket, hennes lavmlte og beherskede vremte gjorde at
jeg antok at en orgasme kun ville manifestere seg som sm krusninger p
overflaten, noe jeg rett og slett kunne g glipp av. Og hun var et altfor delikat
vesen til at jeg ville utsette henne for noe stress ved sprre. Derfor var jeg
totalt uforberedt da det skjedde. Jeg kjente jeg mtte stoppe, men bevilget meg et
siste hardt jokk. Og kjente det var som jeg traff noe dypt der inne. Kroppen
hennes stivnet til samtidig som ynene og munnen ble sperret vidt opp. Deretter
fulgte en skjelving, og et lite, vilt yeblikk var jeg redd for at jeg hadde satt i
gang et epileptisk anfall. S kjente jeg noe varmt, enda varmere enn skjdet
hennes, omslutte kjnnet mitt, og i neste yeblikk skylte en flodblge mot magen,
hoftene og ballene mine.
Jeg heiste meg opp p armene og stirret vantro og forferdet ned mot punktet
der vre kropper var sammenkoplet. Skjdet hennes trakk seg sammen som om
hun ville skyve meg ut, hun stnnet dypt, en slags rauting jeg aldri hadde hrt
fr, og s kom neste blge. Vannet fosset ut av henne, sprutet ut mellom
hoftekammene vre og rant ned i madrassen som enn ikke hadde rukket suge
til seg den frste blgen. Herregud, tenkte jeg. Jeg har stukket hull p henne. I
panikk lette hjernen etter rsakssammenhenger. Hun er gravid, tenkte jeg. Og jeg
har akkurat stukket hull p den der posen som fosteret ligger i, og n renner hele
dritten ut i senga. Herregud, vi svmmer i liv og dd, det er et vannbarn, enda et
vannbarn! Jeg hadde riktignok lest om skalte vte orgasmer hos kvinner, OK, jeg
hadde kanskje sett det i en og annen pornofilm ogs, men jeg hadde oppfattet det
som juks, pfunn, en mannlig fantasi om ha en likeverdig, ejakulerende partner.
Alt jeg greide tenke der jeg l, var at dette var gjengjeldelsen, gudenes straff
for at jeg hadde overtalt Diana til den aborten: At jeg skulle ta livet av nok et
uskyldig barn med min uvrne pikk.
Jeg hadde kommet meg ut p gulvet og hadde revet dyna av senga, Lotte hadde
fart sammen, men jeg hadde ikke enset den sammenkrpne, nakne kroppen
hennes, bare stirret p den mrke sirkelen som fortsatt bredte seg ut p lakenet.
Sakte gikk det opp for meg hva som hadde skjedd. Eller enda viktigere; hva som
heldigvis ikke hadde skjedd. Men skaden var skjedd, det var for sent, det var
ingen vei tilbake.

Jeg m g, hadde jeg sagt. Dette kan ikke fortsette.

Hvad skal du? hadde Lotte hvisket fra sin fosterstilling, knapt hrbart.
Jeg er forferdelig lei meg, sa jeg. Men jeg m g hjem og be Diana om
tilgivelse.
Men det kommer du slet ikke til at f, hadde Lotte hvisket.
Jeg hadde ikke hrt en lyd fra soverommet mens jeg hadde skylt lukta hennes
av hendene og munnen p baderommet og s gtt, lukket ytterdra forsiktig igjen
bak meg.
Og n tre mneder senere sto jeg igjen i entren hennes, og jeg visste at det
ikke var Lotte, men jeg som hadde hundeyne denne gangen.
Kan du tilgi meg? spurte jeg.
Kunne hun ikke? spurte Lotte uten tonefall. Men kanskje det bare var dansk
tonefall.
Jeg fortalte henne aldri hva som skjedde.
Hvorfor ikke?
Jeg vet ikke, sa jeg. Sannsynligheten er stor for at jeg har en hjertefeil.
Hun s lenge p meg. Og jeg ante en skygge av et smil innerst inne i de brune,
altfor melankolske ynene hennes.
Hvorfor er du her?
Fordi jeg ikke greier glemme deg.
Hvorfor er du her? gjentok hun med en bestemthet jeg ikke hadde hrt fr.
Jeg synes bare vi skulle , begynte jeg, men ble avbrutt:
Hvorfor, Roger?
Jeg sukket. Jeg skylder henne ikke noe lenger. Hun har en elsker.
En lang stillhet fulgte.
Hun stakk underleppen rlite grann frem: Har hun knust ditt hjerte?
Jeg nikket.
Og nu vil du have at jeg skal stte det sammen for dig igen?
Jeg hadde ikke hrt denne fmlte kvinnen formulere seg s lett og uanstrengt
fr.
Det klarer du ikke, Lotte.
Nei det gr jeg nok ikke. Ved du hvem hennes elsker er?
Bare en fyr som har skt en jobb hos oss som han ikke kommer til f, for si
det snn. Kan vi snakke om noe annet?
Bare snakke?
Du bestemmer.
Ja, jeg gr. Bare snakke. Og det m du srge for.
Jepp. Jeg tok med en flaske vin.
Hun ristet nesten umerkelig p hodet. S snudde hun, og jeg fulgte etter.
Jeg snakket oss gjennom vinflaska og sovnet p sofaen. Da jeg vknet, l jeg
med hodet i fanget hennes mens hun strk meg gjennom hret.
Ved du, hva det frste jeg lagde mrke til ved dig, var? spurte hun da hun
merket at jeg var vken igjen.
Hret, sa jeg.
Har jeg sagt det fr?

Nei, sa jeg og s p klokka. Halv ti. Det var p tide komme seg hjem. N ja,
ruinene av et hjem. Jeg grudde meg.
Fr jeg komme tilbake? spurte jeg.
Jeg merket at hun nlte.
Jeg trenger deg, sa jeg.
Jeg visste at det ikke var et argument med srlig tyngde, at det var lnt fra en
kvinne som foretrakk QPR fordi klubben fikk henne til fle seg behvd. Men det
var det eneste argumentet jeg hadde.
Jeg ved ikke, sa hun. Jeg m tnke lidt over det.
Diana satt i stua og leste i en stor bok da jeg kom hjem. Van Morrison sang
someone like you make it all worth while, og hrte meg ikke fr jeg sto rett
foran henne og leste tittelen p forsiden hyt:
Barnet blir til?
Hun kvapp til, men lyste opp og stakk boka skyndsomt inn i hylla bak seg.
Du er sen, elskede. Har du gjort noe hyggelig eller bare jobbet?
Begge deler, sa jeg og gikk bort til stuevinduet. Garasjen l badet i hvitt
mnelys, men det var enn mange timer til Ove skulle hente maleriet. Jeg har
tatt et par telefoner og tenkt litt p innstillingen p kandidat til Pathfinder.
Hun slo hendene begeistret sammen. S spennende. Det ble han jeg hjalp til
med, han , hva heter han igjen?
Greve.
Clas Greve! S glemsk jeg er blitt. Jeg hper han kjper et ordentlig dyrt bilde
hos meg nr han fr vite det, det fortjener jeg da vel?
Hun lo lyst, strakte ut de slanke beina som hun hadde trukket innunder, seg og
gjespet. Det var som en klo grep rundt hjertet mitt og klemte det som en
vannballong, og jeg mtte snu meg fort mot stuevinduet igjen for at hun ikke
skulle se smerten i ansiktet mitt. Kvinnen jeg hadde trodd ikke hadde sviket i seg,
ikke bare greide holde masken, hun spilte rollen som en profesjonell. Jeg
svelget og ventet til jeg var sikker p at jeg hadde kontroll over stemmen.
Greve er ikke den rette personen, sa jeg mens jeg studerte speilbildet hennes
i stuevinduet. Jeg innstiller en annen.
Semiprofesjonell. For denne taklet hun ikke s godt, jeg s haken hennes falle
ned.
Du spker, elskede. Han er jo perfekt! Du sa det selv
Jeg tok feil.
Feil? Jeg hrte til min tilfredshet at det hadde kommet en lav skingring inn i
stemmen hennes. Hva i herrens navn mener du?
Greve er utlending. Han er under n tti. Og han lider av alvorlige
personlighetsforstyrrelser.
Under n tti? Herregud, Roger, du er under n sytti. Det er du som har
personlighetsforstyrrelser!
Den traff. Ikke det med personlighetsforstyrrelser, det kunne hun naturligvis ha
rett i. Jeg tok meg sammen for holde stemmen rolig:
Hvorfor s heftig, Diana? Jeg hadde ogs forhpninger til Clas Greve, men det

at mennesker skuffer oss og ikke lever opp til forventningene, er noe som skjer
hele tiden.
Men men du tar feil. Kan du ikke se det? Han er riktig mann!
Jeg snudde meg mot henne med et forsksvis overbrende smil. Hr, Diana,
jeg er en av de aller beste p det jeg driver med. Og det er bedmme og velge
mennesker. Det hender jeg bedmmer feil i privatlivet ...
Jeg s en rliten rykning i ansiktet hennes.
Men aldri i jobben. Aldri.
Hun var taus.
Jeg er stuptrtt, sa jeg. Jeg sov ikke stort i natt. God natt.
Da jeg l i senga, hrte jeg skrittene hennes ovenp. Hvilelst, frem og tilbake.
Jeg hrte ingen stemmer, men visste at hun pleide g slik nr hun snakket i
mobiltelefonen. Det slo meg at dette var et trekk ved generasjonene som hadde
vokst opp uten den trdlse kommunikasjonen, at vi beveget oss mens vi snakket
i telefonen som om det fremdeles fascinerte oss at det var mulig. Jeg hadde lest
et sted at det moderne menneske brukte seks ganger mer tid p kommunisere
enn vre forfedre. Vi kommuniserte alts mer, men kommuniserte vi bedre?
Hvorfor hadde jeg for eksempel ikke konfrontert Diana med at jeg visste at hun
og Clas Greve hadde vrt sammen i hans leilighet? Var det fordi jeg visste at hun
ikke kunne kommunisere hvorfor, at jeg uansett ville vre overlatt til mine egne
gjetninger og antagelser? Hun kunne for eksempel fortalt meg at det var et
tilfeldig mte, en glipp, men jeg ville visst at det ikke var snn. Ingen kvinne
prver manipulere sin ektemann til gi en godt betalt jobb til en mann fordi
hun har hatt tilfeldig sex med vedkommende.
Men det var selvflgelig andre grunner til holde kjeft ogs. S lenge jeg lot
som jeg ikke visste om Diana og Greve, kunne ingen beskylde meg for vre
inhabil i vurderingen av hans kandidatur, og i stedet for mtte overlate Alfas
innstilling til Ferdinand, kunne jeg n f min lille, patetiske hevn i fred og ro. S
var det selvflgelig hvordan jeg skulle forklare at jeg hadde fattet mistanke. Det
var tross alt utelukket avslre for Diana at jeg var en tyv som regelmessig brt
seg inn i andres leiligheter.
Jeg snudde meg i senga og lyttet til stiletthlene hennes som banket sine
monotone, ubegripelige morsesignaler ned til meg. Jeg ville sove. Jeg ville
drmme. Jeg ville bort. Og vkne og ha glemt alt. For det var selvflgelig det som
var den viktigste grunnen til at jeg ikke hadde sagt noe til henne. S lenge det
forble uuttalt, var det fortsatt en mulighet for at vi kunne glemme. At vi kunne
sovne og drmme slik at nr vi vknet, var det forsvunnet, blitt noe abstrakt,
scener fra noe som bare var i hodene vre, p lik linje med de svikefulle tanker og
fantasier som er den daglige utroskap i alle selv de mest altoppslukende
kjrlighetsforhold.
Det slo meg at hvis hun snakket i mobiltelefonen n, mtte hun ndvendigvis ha
skaffet seg en ny. Og at synet av den nye telefonen ville vre det konkrete,
daglige og ugjendrivelige beviset p at det som hadde skjedd ikke bare hadde
vrt en drm.

Da hun endelig kom inn i soverommet og kledde av seg, lot jeg som jeg sov.
Men i en blek stripe av mnelys som sivet inn gjennom gardinene, rakk jeg se at
hun skrudde av mobiltelefonen fr hun slapp den ned i lommen p buksene. Og at
det var den samme. Svart Prada. S hadde det kanskje bare vrt drm. Jeg
kjente svnen ta tak i meg og begynne dra meg ned. Eller kanskje hun hadde
kjpt en likedan. Neddriften stoppet. Eller kanskje han hadde funnet telefonen
hennes og de hadde mttes igjen. Jeg steg opp, brt overflaten igjen og visste at
jeg ikke kom til f sove i natt.
Ved midnatt l jeg fortsatt vken, og gjennom det pne vinduet syntes jeg at jeg
hrte en svak lyd nede fra garasjen som kunne ha vrt Ove som kom for hente
Rubens. Men selv om jeg prvde, var jeg ikke i stand til hre at han gikk igjen.
Kanskje jeg endelig sov likevel. Jeg drmte om en verden under havet. Lykkelige,
smilende mennesker, stumme kvinner og barn med snakkebobler som rumlende
steg opp fra munnene deres. Ingenting som pekte frem mot det marerittet som
ventet meg i den andre enden av svnen.

Kapittel 11

Curacit
Jeg sto opp klokka tte og spiste frokost alene. Til sove de skyldiges svn sov
Diana sannelig godt. Selv hadde jeg bare ftt et par timer. Klokka kvart p ni gikk
jeg ned til garasjen og lste meg inn. Fra et pent vindu i nabolaget gjenkjente
jeg Turboneger, ikke p grunn av musikken, men engelskuttalen. Taklyset slo seg
automatisk p og skinte p min Volvo S80 som majestetisk, men underdanig
ventet p sin herre. Jeg grep drhndtaket og skvatt til i det samme. Det satt en
person i frersetet! Da den frste forskrekkelsen hadde gitt seg, s jeg at det var
det avlange rebladansiktet til Ove Kjikerud. Nattjobbingen de siste dgnene
hadde penbart tatt p, for han satt der med lukkede yne og halvpen munn. Og
han sov tydeligvis tungt, for da jeg pnet dra, reagerte han fortsatt ikke.
Jeg brukte stemmen fra det tre mneders sersjantkurset jeg hadde gtt p mot
min fars vilje: God morgen, Kjikerud!
Han leet ikke p et yelokk. Jeg trakk pusten for blse en revelje da jeg
oppdaget at duken p innertaket var pnet og kanten av Rubens-bildet stakk ut.
En plutselig kulde, som nr en florlett vrsky drar forbi sola, fikk meg til grsse.
Og i stedet for lage mer lyd, grep jeg tak i skulderen hans og ristet lett.
Fremdeles ingen reaksjon.
Jeg ristet hardere. Hodet hans danset viljelst fram og tilbake p skuldrene.
Jeg la tommel og pekefinger mot halsen der jeg mente hovedpulsren gikk, men
det var umulig avgjre om pulsen jeg kjente, kom fra hans eller mitt eget
plutselig vilt bankende hjerte. Men han var kald. Altfor kald, var han ikke det, da?
Med skjelvende fingrer trakk jeg opp yelokkene hans. Og det avgjorde saken.
Jeg rygget uvegerlig tilbake da de svarte pupillene stirret livlse p meg.
Jeg har alltid tenkt p meg selv som en person som klarer tenke klart i
kritiske situasjoner, en som ikke fr panikk. Det kan selvflgelig hende det er
fordi det i mitt liv egentlig ikke har vrt noen situasjoner kritiske nok til f
panikk. Bortsett fra den gangen Diana ble gravid, selvflgelig, og da hadde jeg jo
fint greid f panikk. S kanskje var jeg en panisk person likevel. I alle fall
meldte det seg n avgjort irrasjonelle tanker. Som at bilen trengte en vask. At
Ove Kjikeruds skjorte med et psydd Dior-merke antagelig var kjpt p en av
Thailand-feriene hans. Og at Turboneger egentlig var det alle trodde de ikke var;
nemlig et flinkisband. Men jeg skjnte hva som var i ferd med skje, at jeg var i
ferd med miste grepet, og lukket ynene hardt sammen og blste tankene ut av
hodet. S pnet jeg ynene igjen og mtte innrmme at det hadde rukket snike
seg inn et bitte lite hp. Men nei, realitetene var de samme, liket av Ove Kjikerud
satt fremdeles der.
Den frste slutningen var enkel: Ove Kjikerud mtte vekk. Om noen fant ham

her, ville alt komme for en dag. Jeg dyttet resolutt Kjikerud fram mot rattet, lente
meg inntil ryggen hans, grep rundt brystet og halte ham ut. Han var tung og
armene hans ble dratt opp som om han prvde le seg ut av grepet mitt. Jeg
heiste ham opp igjen og fikk nytt tak, men det samme skjedde; hendene hans
veivet opp i ansiktet mitt, og en finger huket seg i munnviken min. Jeg kjente en
nedbitt negl skrape mot tungen og spyttet desperat, men smaken av bitter nikotin
satt igjen. Jeg slapp ham ned p garasjegulvet, pnet bagasjelokket, men da jeg
skulle dra ham opp, fulgte bare jakka og kopiskjorta med, mens han selv ble
sittende p sementen. Jeg bannet, grep med den ene hnda p innsiden av
buksebeltet hans, rykket til og sendte ham hodestups inn i det fire hundre og tti
liters bagasjerommet. Hodet hans traff drken med et bltt dunk. Jeg smelte igjen
bagasjelokket og brstet hendene mot hverandre slik man jo gjerne gjr etter et
stykke vel utfrt, manuelt arbeid.
S gikk jeg tilbake til frersetet. Det var ingen spor av blod p sitteunderlaget,
som var en matte av trekuler av den typen taxisjfrer verden over bruker. Hva
faen var det Ove hadde ddd av? Hjertesvikt? Hjernedrypp? Overdose av et eller
annet? Jeg kom frem til at amatrdiagnostisering var spilt tid n, satte meg inn
og kjente at trekulene i sittematten pussig nok fremdeles var kroppsvarme.
Matten var det eneste av verdi jeg hadde arvet etter far, han hadde brukt den p
grunn av hemoroidene, og jeg for forebygge svineriet i tilfelle jeg var arvelig
disponert. En plutselig smerte i den ene skinka fikk meg til rykke til og sl
kneet hardt mot rattet. Jeg bukserte meg ut av bilen. Smerten var alt borte, men
det hadde utvilsomt vrt et stikk. Jeg byde meg over setet og stirret, men kunne
ikke se noe uvanlig i den dempede kupbelysningen. Kunne det ha vrt en
halvdd veps som hadde krpet bort? Ikke s sent p hsten. Det blinket noe
mellom trekuleradene. Jeg byde meg nrmere. En tynn, nesten usynlig spiss av
metall stakk opp. Det hender at hjernen resonnerer for fort til at bevisstheten
greier holde flge. Det er den eneste forklaringen jeg har p den vage
forutanelsen som fikk hjertet mitt til rase av grde allerede fr jeg hadde lftet
p sittematten og ftt ye p den.
Den var ganske riktig p strrelse med en drue. Og av gummi, akkurat slik
Greve hadde forklart. Ikke helt rund; bunnen var flat, penbart for at
sprytespissen p toppen alltid skulle peke rett opp. Jeg holdt gummiballen opp
mot ret og ristet, men hrte ingenting. Heldigvis for meg hadde tydeligvis hele
innholdet blitt presset inn i Ove Kjikerud da han satte seg p gummiballen. Jeg
gned meg p rumpeballen og kjente etter. Jeg var litt svimmel, men hvem ville
ikke vrt det etter akkurat ha lftet p liket av en kollega og blitt stukket i
rva av en jvla curacitnl, et mordvpen som etter all sannsynlighet hadde
vrt beregnet p meg? Jeg kjente jeg ble lattermild, frykt har av og til den
virkningen p meg. Jeg lukket ynene og trakk pusten inn. Dypt. Konsentrerte
meg. Latteren forsvant, sinnet kom. Det var faen meg ikke til tro. Eller var det?
Var det ikke nettopp slik en mtte forvente at en psykopatisk voldsmann som Clas
Greve ville rydde en ektemann av veien? Jeg sparket hardt i dekket. n gang, to
ganger. Tuppen p min John Lobb-sko fikk en gr flekk.
Men hvordan hadde Greve skaffet seg adgang til bilen? Hvordan i helvete

hadde
Dra til garasjen gikk opp, og svaret spaserte inn.

Kapittel 12

Natasja
Diana stirret p meg fra dra til garasjen. Hun hadde tydeligvis kledd p seg i en
fart og hret hennes strittet til alle kanter. Stemmen hennes var en knapt hrbar
hvisken:
Kjre, hva har skjedd?
Jeg stirret p henne med det samme sprsmlet rasende gjennom hjernen. Og
kjente mitt allerede knuste hjerte opplses i enda mindre biter av svarene jeg
fikk.
Diana. Min Diana. Det kunne ikke vre noen andre. Hun hadde plassert giften
under setet. Hun og Greve hadde vrt sammen om det.
Jeg s denne nlen stikke opp fra setet da jeg skulle sette meg inn, sa jeg og
holdt fram gummiballen.
Hun gikk frem mot meg og tok forsiktig imot mordvpenet. Avslrende
forsiktig.
Du s denne nlen? sa hun uten greie skjule skepsisen i stemmen.
Jeg har et skarpt blikk, sa jeg uten at jeg tror hun oppfattet eller ville brydd
seg om den bitre dobbeltbunnen.
Heldig at du ikke satte deg p den da, sa hun og studerte tingesten. Hva er
det for noe, egentlig?
Jo visst var hun profesjonell.
Jeg vet ikke, sa jeg lett. Hva skulle du her?
Hun s p meg, munnen hennes gled opp, og et yeblikk stirret jeg p et blankt
ingenting.
Jeg
Ja, kjre?
Jeg l i senga og hrte at du gikk ned til garasjen, men ingen bil som startet
og kjrte. Jeg lurte naturligvis p om det hadde skjedd noe galt. Og det hadde jeg
jo for s vidt rett i.
Galt og galt, det er jo bare en liten nl, kjre.
Snne nler kan vre farlige, elskede!
Kan de?
Vet du ikke det? HIV, rabies, alle mulige slags virus og infeksjoner.
Hun gikk et skritt mot meg, jeg kjente igjen bevegelsene, mten blikket myknet
p, leppene som spisset seg; hun skulle omfavne meg. Men omfavnelsen ble
avbrutt, noe hadde stoppet henne, noe i blikket mitt, kanskje.
ja, sa hun, s ned p gummiballen og la den fra seg p snekkerbenken jeg
aldri kom til bruke. S gikk hun et raskt skritt mot meg, la armene rundt meg,
krummet seg litt for utligne hydeforskjellen, la haken p siden av halsen min

og dro venstrehnda gjennom hret mitt.

Jeg er litt redd for deg, vet du, skatten min.
Det var som bli omfavnet av en fremmed. Alt var annerledes ved henne n, til
og med lukta. Eller var det lukta av ham? Det var motbydelig. Hnda hennes gikk
frem og tilbake og gjorde en masserende bevegelse som om hun sjamponerte
meg, som om hennes begeistring for hret mitt akkurat i denne stund ndde nye
hyder. Jeg hadde lyst til sl henne, sl henne med flat hnd. Flat, s jeg kunne
kjenne kontakten, smellet av hud mot hud, fornemme smerten og sjokket.
I stedet lukket jeg ynene og lot henne gjre det, lot henne massere meg,
mykne meg, behage meg. Jeg er muligens en svrt syk mann.
Jeg m p jobben, sa jeg da hun ikke syntes ville slutte. Jeg m ha
innstillingen ferdig til klokka tolv.
Men hun ville ikke slippe, og til slutt mtte jeg frigjre meg fra omfavnelsen
hennes. Jeg s noe glimte i yekroken hennes.
Hva er det? spurte jeg.
Men hun ville ikke svare, ristet bare p hodet.
Diana
Ha en fin dag, hvisket hun med en lett skjelving i stemmen. Jeg elsker deg.
S var hun ute av dra.
Jeg ville til lpe etter, men ble stende. trste sin egen morderske, hva er
meningen i det? Hva var mening i noe som helst? S jeg satte meg inn i bilen,
slapp pusten ut i et langt hves og s p meg selv i sladrespeilet.
Overlev, Roger, hvisket jeg. Ta deg sammen og overlev.
S skjv jeg Rubens tilbake under innertaket, lukket, startet bilen, hrte
garasjeporten heve seg bak meg, rygget ut og kjrte langsomt nedover svingene
mot byen.
Oves bil sto parkert ved fortauet fire hundre meter lenger ned. Godt, den kunne
st der i ukevis uten at noen ville reagere, helt til snen og brytebilen kom. Det
bekymret meg litt mer at jeg hadde et lik i bilen som jeg mtte kvitte meg med.
Jeg tenkte igjennom problemstillingen. Paradoksalt nok var det n min
forsiktighet i omgangen med Ove Kjikerud kunne f sin fulle belnning. S snart
jeg hadde dumpet liket et sted, ville ingen kunne sette meg og ham i forbindelse
med hverandre. Men hvor?
Den frste lsningen jeg tenkte p var sppelbrenneren p Grnmo. Frst
mtte jeg finne noe pakke inn liket i, s kunne jeg kjre bilen helt inntil
brenneren, pne bagasjerommet og lempe liket ned p rampa og derfra rett ned i
det gnistrende flammehavet. Ulempene var at jeg risikerte at det ville st andre
sppeltmmere rundt meg, og ikke minst ansatte som overvket brenneren. Hva
med brenne det selv p et avsidesliggende sted? Menneskekropper brenner
visstnok relativt drlig, jeg hadde lest at i India beregner de ti timer p en
gjennomsnittlig likbrenning. Hva med kjre tilbake til garasjen etter at Diana
hadde dratt til galleriet, og endelig ta i bruk snekkerbenken og stikksagen som
svigerfar uten synlig ironi hadde gitt meg i julepresang? Kappe liket opp i
passende biter, pakke dem inn i plast sammen med en stein eller to og s senke
pakkene rundt i noen av de hundrevis av skogsvannene i Oslos omegn?

Jeg slo meg hardt i pannen med knyttneven flere ganger. Hva faen var det jeg
tenkte p? Kappe opp, hvorfor det? For det frste: Hadde jeg ikke sett nok
episoder av CSI til vite at det var be om bli avslrt? En blodskvett her, et
spor etter sagtennene som avslrte svigerfars stikksag der, og jeg ville sitte i
klisteret. For det andre: Hvorfor anstrenge seg for skjule liket? Hvorfor ikke
bare finne en noenlunde de bro over vann og lempe Kjikeruds jordiske levninger
over rekkverket? Liket ville kanskje flyte opp og bli funnet, hva s? Det var
ingenting som kunne linke meg til drapet, jeg kjente ingen Ove Kjikerud, og jeg
kunne ikke engang stave ordet curacit.
Valget falt p Maridalen. Det var bare ti minutters kjring fra byen, hadde et
mylder av vann og elver og var mennesketomt nok p en formiddag midt i uka.
Jeg ringte til Ida-Oda og sa at jeg kom til bli sen i dag.
Jeg kjrte i en halv time og hadde passert noen millioner kubikk skog og to av
disse Snfte Smith-bygdene som ligger i s sjokkerende kort avstand fra Norges
hovedstad. Men der, p en gruslagt sidevei, l broen jeg lette etter. Jeg stoppet
bilen og ventet i fem minutter. Verken mennesker, biler eller hus var se eller
hre, bare et og annet kaldt skrik fra en fugl. Ravn? Noe svart, i alle fall. Like
svart som vannet som l stille og hemmelighetsfullt bare en meter under den lave
trebroa. Perfekt.
Jeg gikk ut og pnet bagasjelokket. Ove l som jeg hadde lagt ham, med
ansiktet ned, armene langs siden og en knekk i hoftene slik at bakenden stakk
opp. Jeg kastet et siste blikk rundt meg for forsikre meg om at jeg var alene. S
handlet jeg. Raskt og effektivt.
Plasket da liket traff vannflaten, var overraskende beskjedent, nrmest bare et
svupp, som om innsjen hadde valgt vre min medsammensvorne i denne
mrke handlingen. Jeg lente meg mot rekkverket og stirret ned p det tause,
lukkede vannet. Jeg prvde tenke p hva jeg skulle gjre n. Og mens jeg
gjorde det, var det som om jeg s Ove Kjikerud stige opp mot meg; et grnnblekt
ansikt med vidt oppsperrede yne som ville til overflaten, en dauding med
mudder i munnen og sjgress i hret. Jeg rakk tenke at jeg trengte en whisky
for roe nervene idet ansiktet brt vannflaten og steg videre opp mot meg.
Jeg skrek. Og liket skrek, en rallende lyd som syntes tmme lufta rundt meg
for oksygen.
S var det borte igjen, igjen oppslukt av det svarte vannet.
Jeg stirret ned i mrket. Hadde det skjedd? Visst faen hadde det skjedd, ekkoet
rullet fortsatt over tretoppene.
Jeg svingte meg over rekkverket. Holdt pusten, ventet p at kroppen skulle
omsluttes av iskaldt vann. Et stt forplantet seg fra hlene og opp til hodet. Og
jeg oppdaget at jeg sto p fast grunn med vann til litt over livet. Det vil si, jeg sto
ikke p helt fast grunn, noe under den ene foten min beveget seg. Jeg grep ned i
det mudrete vannet, fikk tak i noe jeg frst trodde var sjgress for jeg kjente
hodebunnen under og dro det til meg. Ove Kjikeruds ansikt kom til syne igjen,
han blunket vann ut av yevippene, og igjen var den der, den dype rallingen fra
en mann som trekker luft for bare livet.
Det var for mye. Og et yeblikk hadde jeg lyst til bare slippe ham igjen og

komme meg derfra.

Men jeg kunne jo ikke det, kunne jeg?
I alle fall ga jeg meg til slepe ham mot land ved enden av broa. Oves
bevissthet tok time-out igjen, og jeg mtte kjempe for holde hodet hans over
vann. Flere ganger holdt jeg p miste balansen p den myke, sleipe bunnen som
gynget under de n delagte John Lobb-skoene mine. Men etter noen minutter
hadde jeg ftt buksert oss begge inn til bredden, og deretter inn i bilen.
Jeg la pannen mot rattet og pustet ut.
Fuglefaen skrattet hnlig idet hjulene spant mot trebrua, og vi kom oss vekk
derfra.
Jeg hadde som nevnt aldri vrt hjemme hos Ove, men jeg hadde adressen hans.
Jeg pnet hanskerommet, tok frem den svarte GPS-en og tastet inn gatenavn og
nummer mens jeg s vidt unngikk en mtende bil. GPS-en kalkulerte, resonnerte
og minimerte kjrelengden. Analytisk og uten flelsesmessig engasjement. Til og
med den milde, beherskede kvinnestemmen som begynte guide meg, ld helt
upvirket av omstendighetene. Jeg mtte ogs bli slik n, sa jeg til meg selv.
Handle korrekt, maskinmessig, ikke gjre dumme feil.
En halv time senere var jeg p adressen. Det var en smal, stille gate. Kjikeruds
knttlille, gamle hus l verst mot en grnn vegg av mrk granskog. Jeg stoppet
bilen foran trappa, ga huset et overblikk og slo igjen fast at stygg arkitektur ikke
er en moderne oppfinnelse.
Ove satt i setet ved siden av meg, stygg som nkken han ogs, hvitblek og s
vt at det surklet i klrne hans da jeg lette gjennom lommene og til slutt fant et
sett med nkler.
Jeg fikk ristet litt liv i ham og han stirret p meg med et slret blikk.
Kan du g? spurte jeg.
Han stirret p meg som om jeg var en fremmed skapning. Kjevepartiet var skutt
enda lenger frem enn vanlig og fikk ham til ligne en krysning mellom
steinfigurene p Pskeya og Bruce Springsteen.
Jeg gikk rundt bilen, slepte ham ut og stttet ham opp til dra. Lste opp med
det frste nkkelvalget, tenkte at hellet kanskje endelig var i ferd med snu og
dro ham innenfor.
Jeg var p vei videre innover i leiligheten da jeg kom p det. Alarmen. Jeg ville
definitivt ikke ha vakter fra Tripolis svermende inn her n, ei heller live
kameraoverfring av meg sammen med en halvdd Ove Kjikerud.
Hva er passordet? skrek jeg inn i ret p Ove.
Han rykket til og holdt p gli ut av grepet mitt.
Ove! Passordet?
H?
Jeg m f deaktivert alarmen fr den gr av!
Natasja , mumlet han med lukkede yne.
Ove! Ta deg sammen!
Natasja
Passordet! Jeg fiket hardt til ham, og brtt hadde han sperret ynene opp:

Det er jo det jeg sier, din kdd. NATASJA!

Jeg slapp ham, hrte ham deise i gulvet mens jeg styrte mot utgangen. Jeg fant
alarmboksen gjemt bak dra, jeg hadde etter hvert lrt meg hvor montrene i
Tripolis liker sette dem opp. Et lite, rdt lys blinket og viste at det telte ned til
utlsning av alarmen. Tastet inn navnet til russerhora. Og kom p idet jeg skulle
taste inn den siste a-en at Ove var dyslektiker. Faen vet hvordan han stavet
navnet hennes! Men mine femten sekunder var snart ute, det var for sent
sprre ham. Jeg trykket inn a-en og lukket ynene, stlsatte meg mot lyden.
Ventet. Det kom ingen lyd. Jeg pnet ynene igjen. Det rde lyset hadde sluttet
blinke. Jeg pustet ut og lot vre tenke p hvor mange sekunders margin jeg
hadde hatt.
Da jeg gikk innover i huset igjen, var Ove borte. Jeg fulgte de vte sporene inn i
en stue. Det tjente tydeligvis bde til opphold, arbeid, spising og soving. I alle fall
sto det en dobbeltseng under et vindu i den ene enden, en veggmontert plasmaTV i den andre og midt mellom et salongbord med pizzarester i en kartongeske.
P langveggen var det en skrubenk med en avsagd hagle han tydeligvis jobbet
med modifisere. Ove hadde krabbet seg opp i senga, og der l han n og
stnnet. Av smerte, gikk jeg ut fra. Jeg vet ikke en dyt om hva curacit gjr med
en menneskekropp, men jeg skjnner jo at det ikke er bra.
Hvordan gr det? spurte jeg og gikk nrmere. Jeg sparket til noe som rullet
bortover den slitte parketten, kikket ned og s at gulvet rundt senga var
overstrdd med tomhylser.
Jeg dauer, stnnet han. Hva skjedde?
Du satte deg p en spryte med curacit i bilsetet.
CURACIT! Han lftet hodet og stirret p meg. Mener du giften curacit? At
jeg har fkkings curacit i kroppen?
Ja. Men ikke nok tydeligvis.
Ikke nok?
Til ta livet av deg. Han m ha bommet p dosen.
Han? Hvem han?
Clas Greve.
Oves hode dumpet ned igjen p puta. Hlvete! Ikke si at du har fkka opp!
Har du avslrt oss, Brown?
Slett ikke, sa jeg og dro en stol bort til fotenden av senga. Den spryten i
bilsetet handlet om noe annet.
Noe annet enn at vi har rundstjrt fyren? Hva faen skulle det vre?
Jeg vil helst ikke snakke om det. Men det var alts meg han var ute etter.
Ove remjet. Curacit! Jeg m p sjukehus, Brown, jeg dauer! Hvorfor i helvete
tok du meg med hit? Ring 113 n! Han nikket mot noe p nattbordet som jeg
frst hadde trodd bare var en plastskulptur som forestilte to nakne kvinner i den
skalte 69-stillingen, men som jeg n skjnte ogs var en telefon.
Jeg svelget. Du kan ikke dra til sykehuset, Ove.
Kan ikke? Jeg m! Hrer du ikke at jeg dauer, kjtthue? Dr! Kreperer!
Hr p meg. Nr de oppdager at du har ftt i deg curacit, kommer de til
ringe politiet sporenstreks. Curacit er ikke noe du fr p bl resept, vi snakker

verdens ddeligste gift, i liga med blsyre og anthrax. Du kommer til havne rett
i avhrsstolen hos KRIPOS.
Hva s? Jeg holder kjeft, jeg.
Og hvordan skal du forklare det, da?
Jeg finner p noe.
Jeg ristet p hodet. Du har ikke en sjanse, Ove. Ikke nr de setter i gang med
Inbaud, Reid og Buckley.
H?
Du kommer til bryte sammen. Du m bli her, skjnner du? Du er jo bedre
allerede.
Hva faen veit du om det, Brown? Er du lege, kanskje? Nei, du er en jvla
headhunter, og lungene mine holder p brenne opp akkurat n. Det er hl p
milten og om en time streiker nyrene. Jeg m p et fkkings hospital N!
Han hadde reist seg halvt opp i senga, men jeg spratt opp og presset ham ned
igjen.
Hr, jeg gr og finner noe melk i kjleskapet. Melk nytraliserer gift. De ville
ikke kunne gjre noe annet for deg p sykehuset.
Enn helle i meg melk?
Han prvde reise seg igjen, men jeg dyttet ham hardt tilbake, og plutselig var
det som om pusten gikk ut av ham. Pupillene gled opp i skallen, munnen halvt
opp og hodet ned p puta. Jeg byde meg ned mot ansiktet hans og konstaterte at
han pustet stinkende tobakksnde p meg. S begynte jeg g rundt i leiligheten
for lete etter noe som kunne tenkes hjelpe ham mot smertene.
Det jeg fant var kuler og krutt. Bokstavelig talt. Medisinskapet, forskriftsmessig
prydet med et rdt kors, var fullt av esker som iflge deklamasjonen inneholdt
patroner med kuler av kaliber ni millimeter. I skuffene p kjkkenet var det flere
ammunisjonsesker, noen av dem merket blanks, det vi p sersjantkurset hadde
kalt rdfis; lspatroner. Det mtte vre disse Ove brukte til skyte p TVprogrammer han ikke likte. Syke mannen. Jeg pnet kjleskapet og der p
samme hylle som kartongen med Tine lettmelk l en slvblank pistol. Jeg lftet
den ut. Skjeftet var iskaldt. Merket Glock 17 var gravert inn i stlet. Jeg veide
vpenet i hnda. Den hadde tydeligvis ingen sikring, like fullt hadde den en kule i
kammeret. Pistolen kunne med andre ord bare gripes og avfyres med n gang, for
eksempel hvis du var p kjkkenet og fikk uventet, unsket besk. Jeg s opp p
overvkningskameraene i taket. Det gikk opp for meg at Ove Kjikerud var langt
mer paranoid enn jeg til da hadde ant, at vi kanskje snakket diagnose.
Jeg tok med meg pistolen sammen med melkekartongen. Om ikke annet kunne
jeg bruke vpenet til holde ham i sjakk om han ble uregjerlig igjen.
Jeg rundet hjrnet p stua og oppdaget at han hadde satt seg opp i senga.
Besvimelsen hans hadde bare vrt skuespill. I hnda holdt han en krumbyd,
slikkende kvinne i plast.
Dere m sende en sykebil, sa han hyt og tydelig inn i rret og stirret trassig
p meg. Det syntes han penbart at han kunne tillate seg siden han i den andre
hnda holdt et vpen som jeg dro kjensel p fra film. Jeg tenkte the hood,
gjengoppgjr, black-on-black-kriminalitet. Kort sagt: en Uzi. En maskinpistol som

er s liten og hendig, stygg og effektivt ddelig at det ikke er morsomt engang.

Og den var rettet mot meg.
Nei! skrek jeg. Ikke gjr det, Ove! De ringer bare polit
Han fyrte av.
Det hrtes ut som popcorn i en kasserolle. Jeg rakk tenke det, rakk tenke at
dette var musikken jeg skulle d til. Jeg kjente noe mot magen og s nedover meg
selv. S strlen av blod som sprutet ut fra siden min og traff melkekartongen jeg
holdt i hnda. Hvitt blod? Det gikk opp for meg at det var omvendt, at det var
melkekartongen det var skutt hull i. Automatisk og i en slags resignasjon lftet
jeg pistolen, mildt forbauset over at jeg fremdeles kunne, og trakk av. Lyden
kickstartet raseriet mitt: Smellet var i hvert fall mer potent enn den helvetes
Uzien. Og den israelske homopistolen stilnet da ogs brtt. Jeg senket pistolen,
tidsnok til se Ove stirre p meg med en rynke i pannen. Og der, rett over
rynken, var et fint, svart, lite hull. S falt hodet hans lydlst bakover og traff puta
med et bltt dunk. Raseriet var som strket av meg, jeg blunket og blunket, det
var som ha et rullende TV-bilde p netthinnen. Noe sa meg at Ove Kjikerud ikke
kom til gjre flere comeback.

Kapittel 13

Metan
Jeg kjrte p E6 med klampen i bnn, regnet hamrende p frontruta og
vindusviskerne desperat sveipende frem og tilbake p Ove Kjikeruds Mercedes
280 SE. Klokka var kvart over ett, det var fire timer siden jeg hadde sttt opp og
jeg hadde allerede rukket komme helskinnet fra et drapsforsk utfrt av min
kone, lempe liket av min partner i en innsj, redde det samme liket, n sprell
levende partner, bare for oppleve at den sprell levende prvde skyte meg.
Hvorp jeg med et flaksetreff av et pistolskudd hadde srget for at han igjen var
lik og jeg morder. Og jeg var bare halvveis til Elverum.
Regnspruten sto opp fra asfalten som pisket melk og jeg byde meg automatisk
frem over rattet for ikke g glipp av skiltet med avkjrselen. For stedet jeg
skulle til n hadde ingen adresse som jeg kunne plotte inn i Pathfinders GPS.
Det eneste jeg hadde gjort fr jeg dro fra Ove Kjikeruds hus var ta p meg
noen trre klr jeg fant i et skap, rappe bilnklene hans og tmme lommeboka
for cash og kredittkort. Jeg lot ham ligge som han l p senga. Om alarmen skulle
g av, var senga tross alt det eneste stedet i huset som ikke var overvket av noe
kamera. Jeg tok ogs med meg Glock-pistolen ettersom det virket fornuftig ikke
legge igjen mordvpenet p stedet. Og nkkelknippet med nkkelen til huset og
vrt faste mtested, hytta utenfor Elverum. Det var et sted for kontemplasjon,
planlegging og visjoner. Og det var et sted der ingen ville se etter meg, ettersom
ingen visste at jeg visste at dette stedet eksisterte. Dessuten var det det eneste
stedet jeg kunne dra til, med mindre jeg ville dra Lotte inn i saken. Og saken, hva
faen var egentlig saken? Jo, saken var at jeg for yeblikket ble jaktet p av en gal
nederlender med nettopp menneskejakt som profesjon. Og etter hvert av politiet
dersom de bare var litt smartere enn jeg antok. Skulle jeg ha en sjanse, mtte jeg
gjre det vanskelig for dem. Jeg mtte for eksempel bytte bil siden det er lite som
identifiserer en person mer entydig enn et sjusifret registreringsnummer. Etter at
jeg hadde hrt pipet av alarmen som automatisk ble aktivert da jeg hadde lst
meg ut av Oves hus, kjrte jeg tilbake i retning mitt eget. Jeg var klar over at
Greve kunne vente p meg der, s jeg parkerte i en sidevei et stykke unna. Jeg la
de vte klrne mine i bagasjerommet, tok Rubens ut av innertaket og la ham i
mappen, lste bilen og gikk derfra. Jeg fant Oves bil der jeg hadde sett den i
morges, la mappen i setet ved siden av meg og satte kursen mot Elverum.
Der var avkjrselen. Den kom brtt p, og jeg mtte konsentrere meg om
bremse forsiktig. Drlig sikt, vannplaning, det var fort gjort f en bil i hekken
og jeg behvde verken purk eller nakkesleng akkurat n.
S var jeg plutselig p landet. Tkedotter hang over grdene og de blgende
jordene p hver side av veien som gradvis ble smalere og mer svingete. Jeg l i

vannspruten fra dekkene p et vogntog som reklamerte med Sigdal kjkken, og

det var en befrielse da den neste avkjrselen kom og jeg fikk veien for meg selv.
Hullene i asfalten ble flere og strre, og grdene frre og mindre. En tredje
avkjrsel. Grusvei. En fjerde. Fkking demarka. Regntunge, lavthengende
greiner skrapet mot bilen som en blind manns fingrer som identifiserer en
fremmed. Tjue minutters sneglekjring senere stoppet jeg. Det var like lenge
siden jeg hadde sett et hus.
Jeg trakk hetta p Oves hettegenser over hodet og jogget ut i regnet, forbi
lven med pbygget som lutet s merkelig. Iflge Ove skyldtes det at Sindre Aa,
den sure einstingen av en bonde som bodde her, var s gjerrig at han ikke hadde
satt opp noen grunnmur for pbygget som i renes lp hadde sunket ned i leira,
centimeter for centimeter. Selv hadde jeg aldri snakket med bondefaen, det
hadde Ove tatt seg av, men jeg hadde sett ham p avstand et par ganger og
kjente igjen den lute, magre skikkelsen som sto p trappa til vningshuset.
Gudene vet hvordan han kunne ha hrt bilen komme i dette regnvret. En feit
katt smg seg rundt beina hans.
God dag! ropte jeg i god tid fr jeg var fremme ved trappa.
Ikke noe svar.
God dag, Aa! gjentok jeg. Fremdeles ikke noe svar.
Jeg stoppet i regnet ved foten av trappa og ventet. Katten tasset ned trinnene
til meg. Og jeg som trodde katter hatet regn. Den hadde mandelyne, akkurat
som Diana, og trykket seg inntil meg som om jeg var en gammel bekjent. Eller
kanskje; som om jeg var en totalt fremmed. Bonden senket rifla. Iflge Ove
brukte Aa kikkertsiktet p den gamle rifla for se hvem som kom p besk siden
han var for gjerrig til kjpe seg en ordentlig kikkert. Men av samme grunn
hadde han heller aldri tatt seg rd til ammunisjon, s det var visstnok helt ufarlig.
Jeg antok at riflerutinen dessuten hadde den tilsiktede dempende virkning p
antall besk. Aa spyttet over rekkverket.
Hen er det Kjikerud'n er, Brown? Stemmen hans knirket som en usmurt dr
og Kjikerud ble spyttet ut som om det var en besvergelse. Hvor han hadde ftt
tak i navnet mitt ante jeg ikke, men det var i hvert fall ikke fra Ove.
Han kommer senere, sa jeg. Kan jeg parkere bilen min inne p lven?
Aa spyttet igjen. Det er itte billig. Og det er itte bilen din, det er Kjikerud'ns.
ssen skal han komme seg hit?
Jeg pustet dypt inn. P ski. Hvor mye skal du ha?
Fem hundre dgnet.
Fem hundre?
Han flirte. Dere kan st gratis nede p vegen.
Jeg bladde opp tre av Oves tohundrelapper, gikk opp trappa hvor Aa sto klar
med en beinete, utstrakt hnd. Han stappet pengene ned i en bulende lommebok
og spyttet igjen.
Jeg kan f igjen vekslepenger senere, sa jeg.
Han svarte ikke, slo bare dra hardt igjen bak seg da han gikk inn.
Jeg rygget bilen inn p lven, og i mrket holdt jeg p spidde bilen p kammen

av de skarpe stltindene p en silosvans. Heldigvis sto svansen, som var festet

bak p Sindre Aas bl Massey Ferguson traktor, i hevet stilling. S i stedet for
gjennombore bakskjermene eller punktere dekkene, subbet undersiden av
svansen nedi bagasjelokket og advarte meg tidsnok til at jeg ikke fikk ti stlspyd
gjennom bakruta.
Jeg parkerte ved siden av traktoren, tok med mappen og lp oppover mot hytta.
Heldigvis sto granskogen s tett at det ikke slapp gjennom mye regn, og da jeg
hadde lst meg inn p den enkle tmmerhytta, var hret mitt fortsatt
overraskende trt. Jeg skulle til fyre opp i peisen, men slo det fra meg. Nr jeg
frst hadde gtt til det skritt gjemme bilen, var det ikke noe vits i sende opp
ryksignaler om at det var folk p hytta.
Frst n kjente jeg hvor sulten jeg var.
Jeg hengte fra meg olajakka til Ove over en stol p kjkkenet, gikk igjennom
skapene og fant til slutt en enslig hermetikkboks med lapskaus fra sist Ove og jeg
hadde vrt her. Det var verken bestikk eller bokspner i skuffene, men jeg greide
sl hull p metallokket med lpet p Glock-pistolen. Jeg satte meg og brukte
fingrene til f i meg det fettete, salte innholdet.
Deretter stirret jeg ut p regnet som falt p skogen og det vesle tunet mellom
hytta og utedassen. Jeg gikk inn p soverommet, stakk mappen med Rubens
under madrassen og la meg i underkya for tenke. Jeg rakk ikke tenke stort.
Det m ha vrt alt adrenalinet jeg hadde produsert den dagen, for plutselig slo
jeg opp ynene og skjnte at jeg hadde sovet. Jeg s p klokka. Fire p
ettermiddagen. Jeg plukket fram mobiltelefonen og s at den hadde tte
ubesvarte anrop. Fire fra Diana som antagelig ville spille den bekymrede
hustruen, og med Greve lyttende over skulderen ville sprre hvor i himmelens
navn jeg befant meg. Tre fra Ferdinand som antagelig ventet p innstillingen eller
i alle fall instrukser om hva de skulle foreta seg videre i Pathfinder-saken. Og en
som jeg ikke kjente igjen med n gang fordi jeg hadde strket henne fra
adresselista. Men alts ikke fra hukommelsen og hjertet. Og mens jeg s p
nummeret, gikk det opp for meg at jeg en person som i lpet av sine over tretti
r p denne planeten hadde samlet sammen nok studiekamerater, eksdamer,
kolleger og forretningsforbindelser til et nettverk som fylte to megabytes p
Outlook bare hadde n eneste person jeg kjente jeg kunne stole p. En pike jeg
strengt tatt bare hadde kjent i tre uker. N ja, knullet i tre uker. En brunyd
dansk pike som kledde seg som en dass, svarte med enstavelsesord og hadde et
navn p fem bokstaver. Jeg vet ikke hvem av oss det var mest tragisk for.
Jeg ringte opplysningen og ba om et nummer i utlandet. De fleste sentralbord i
Norge er stengt klokka fire, rimeligvis fordi de fleste har gtt hjem, statistisk sett
til en syk ektefelle, i landet med verdens korteste arbeidstid, romsligste
helsebudsjett og strste sykefravr. Sentralbordet hos HOTE svarte som om det
var den naturligste ting av verden. Jeg hadde ikke noe navn eller avdeling, men
tok en sjanse.
Can you put me through to the new guy, dear?
New guy, Sir?
You know. Head of technical division.

Felsenbrink is hardly new, Sir.

To me he is. So, is Felsenbrink in, dear?
Fire sekunder senere var jeg hos en hollender som ikke bare var p jobb, men
hrtes bde frisk og hflig ut til tross for at klokka alts var ett minutt over fire.
Im Roger Brown from Alfa Recruting. Sant. Mister Clas Greve has given us
your name as a reference. Lgn.
Right, sa mannen og hrtes ikke det minste forbauset ut. Clas Greve is the
best manager Ive ever worked with.
So you , begynte jeg.
Yes, Sir, my most sincere recommendations. He is the perfect man for
Pathfinder. Or any other company for that matter.
Jeg nlte. Men ombestemte meg. Thank you, Mister Fenselbrink.
Felsenbrink. Any time.
Jeg stakk telefonen i bukselomma. Jeg visste ikke hvorfor, men noe sa meg at
jeg akkurat hadde gjort en tabbe.
Ute hljet det ufortrdent ned og i mangel av noe bedre finne p, tok jeg frem
bildet av Rubens og studerte det i lyset fra kjkkenvinduet. Det rasende ansiktet
til jegeren Meleager idet han spiddet byttet. Og oppdaget hvem han hadde
minnet meg om da jeg frst s bildet; Clas Greve. Noe slo meg. Et sammentreff,
naturligvis, men Diana hadde en gang fortalt meg at navnet Diana var det
romerske navnet p gudinnen for jegere og barnefdsler, hun som p gresk het
Artemis. Og det var jo Artemis som hadde sendt ut jegeren Meleager, var det
ikke? Jeg gjespet og diktet meg selv inn i bildet fr jeg kom p at jeg rotet. At det
var omvendt, at Artemis hadde sendt ut beistet. Jeg gned meg i ynene, jeg var
fortsatt trtt.
Plutselig gikk det opp for meg at det hadde skjedd noe, en forandring, men at
jeg hadde vrt s oppslukt av bildet at jeg ikke hadde lagt merke til det. Jeg
kikket ut av vinduet. Det var lyden. Det hadde sluttet regne.
Jeg la bildet tilbake i mappen og bestemte meg for gjemme det et sted. Jeg
mtte forlate hytta for handle og andre gjreml, og jeg stolte definitivt ikke p
denne snoken Sindre Aa.
Jeg s meg rundt og blikket falt ut av vinduet, p utedassen. Himlingen besto
av lse planker. Da jeg gikk over tunet, kjente jeg at jeg burde ha tatt p jakka.
Den frste frostnatta kunne komme nr som helst.
Utedassen var et skur med bare det aller ndvendigste; fire vegger med sprik
mellom plankene som ga naturlig utluftning, og en trekasse hvor det var saget et
sirkelrundt hull dekket av et firkantet, grovt tilhogd lokk. Jeg flyttet tre
dopapirkjerner, et Se og Hr med bilde av Rune Rudberg med nlestikkpupiller
og krabbet opp p trekassa. Strakte meg opp mot plankene som l lst p tvers
av bjelkene, og nsket meg for ni millionte gang et par centimeter mer kropp.
Men til slutt fikk jeg lirket bort en planke, dyttet mappen opp p innsiden og
dratt planken p plass igjen. Og mens jeg sto der, skrevende opp dassen, frs jeg
til og stirret ut gjennom en glipe mellom plankene.
Det var drgende stille ute n, bare spredt drypping fra regntunge trr. Likevel
hadde jeg ikke hrt en lyd, ikke en eneste grein som brakk, ikke ett surklende

skritt p den gjrmete stien. Eller s mye som et klynk fra bikkja som sto ved
siden av sin herre i skogbrynet. Hadde jeg sittet inni hytta, ville jeg ikke sett dem,
de sto i en ddvinkel i forhold til vinduene. Bikkja s ut som en ansamling
muskler, kjever og tenner pakket inn i karosseriet til en bokser, bare mindre og
mye tettere. La meg gjenta: Jeg hater bikkjer. Clas Greve var kledd i en
kamuflasjefarget poncho og grnn feltlue. Han hadde ikke vpen i hendene, hva
han hadde under ponchoen kunne jeg bare gjette p. Det slo meg plutselig at
dette var det perfekte stedet for Greve. de, ingen vitner, lekende lett skjule et
lik.
Plutselig beveget herre og hund seg, synkront som p en uhrlig kommando.
Hjertet mitt hamret av redsel, likevel greide jeg ikke la vre stirre med
fascinasjon p hvor hurtig og fullstendig lydlst de forflyttet seg fra skogbrynet,
bort til og langs hytteveggen og s uten nle inn dra som de etterlot p vidt
gap.
Jeg visste at jeg bare hadde noen sekunder p meg til Greve ville ha funnet ut
av hytta var tom. Ha oppdaget jakka over stolryggen som rpte at jeg var i
nrheten. Og faen! sett Glocken som l igjen p kjkkenbenken ved siden
av den tomme lapskausboksen. Hjernen min jobbet i oppoverbakke og greide
bare denne ene konklusjonen: at jeg manglet alt: vpen, retrettmuligheter, plan,
tid. At hvis jeg begynte lpe, ville det bare ta toppen ti sekunder fr jeg hadde
tjue kilo nietherterrier i hlsenene og ni millimeter bly i bakhodet. At ting kort
sagt var i ferd med g i dass. Hjernen min foreslo deretter f panikk. Men i
stedet gjorde hjernen min noe jeg ikke hadde tiltrodd den. Den stoppet rett og
slett opp og gikk ett skritt tilbake. Til g i dass.
En plan. En desperat og p alle mter frasttende plan. Men like fullt en plan
som hadde n ting som talte for sterkt for den: Den var den eneste.
Jeg grep en av dopapirkjernene og stakk inn i munnen. Kjente etter hvor tett
jeg kunne klemme leppene rundt den. S lftet jeg av dasslokket. Stanken slo mot
meg. Det var halvannen meter ned til beholderen med en tyntflytende blanding av
avfring, urin, dopapir og regnvann som rant ned langs innsiden av veggene.
bre beholderen til tmmestedet inne i skogen krevde minst to mann og var et
mareritt av en jobb. Bokstavelig talt. Ove og jeg hadde bare orket gjre det n
gang, og de tre pflgende nettene hadde jeg drmt om skvalpende dritt. Og Aa
hadde tydeligvis avsttt han ogs; den halvannen meter dype beholderen var fylt
til randen. Hvilket tilfeldigvis passet meg utmerket. Selv ikke en nietherterrier
ville kunne lukte noe annet enn mkk stilt overfor dette.
Jeg plasserte dasslokket midt p hodet slik at det balanserte, satte hndflatene
p hver side av hullet og senket meg sakte ned.
Det var en uvirkelig flelse synke ned i dritt, kjenne det lette presset av
manneskit mot kroppen idet jeg boret meg nedover med strake vrister.
Dasslokket ble liggende idet hodet mitt passerte kanten av hullet. Luktesansen
min var muligens alt blitt overbelastet, i alle fall hadde den rett og slett tatt ferie,
og jeg registrerte bare en forsterket aktivitet i trekanalene. Det verste, mest
vskefylte laget i beholderen var iskaldt, men lenger ned var det faktisk ganske
varmt, muligens p grunn av diverse kjemiske prosesser. Hadde jeg ikke lest noe

om utvikling av metangasser i snne utedasser, at man kunne d av forgiftning

om man inhalerte for mye av det? Jeg hadde ftt fast grunn under fttene og
huket meg ned. Trene strmmet nedover kinnene, og det rant fra nesa. Jeg la
hodet bakover, srget fr at papirkjernen pekte rett opp, lukket ynene og prvde
slappe av for overstyre brekningsrefleksene. S huket jeg meg forsiktig ned.
regangene ble fylt av dritt og stillhet. Jeg tvang meg til trekke pusten gjennom
dopapirkjernen. Det virket. Ikke dypere n. Det ville selvflgelig vrt en riktig
symboltung mte d p f munn og hals fylt, druknes i Oves og min egen
gamle mkk, men jeg flte ingen trang til noen ironisk dd. Jeg ville leve.
Liksom langt borte hrte jeg at det gikk i dra.
N kom det.
Jeg kjente vibrasjonene av tunge skritt. Stamping. Og s ble det stille. Tassende
skritt. Bikkja. Dasslokket ble tatt av. Jeg visste at akkurat n stirret Greve ned p
meg. Inn i meg. Han s inn i pningen av en dopapirkjerne som ledet direkte inn i
mitt indre. Jeg pustet s stille jeg kunne. Pappen i kjernen var blitt vt og myk,
jeg visste at den snart ville f bulker, bli utett, presses sammen.
S ld et dunk. Hva var det?
Den neste lyden var umiskjennelig. En plutselig eksplosjon som gikk over i en
fresende, klagende tarmtone som til slutt dde ut. Punktum ble satt med et stnn
av velvre.
faen, tenkte jeg.
Og ganske riktig. Noen sekunder senere hrte jeg det plaske og kjente en ny
tyngde mot mitt oppadvendte ansikt. Et yeblikk fortonte dden seg likevel som
et akseptabelt alternativ, men ikke lenge. Egentlig var det et paradoks: Jeg hadde
aldri hatt mindre leve for, og likevel aldri nsket det sterkere.
Et mer langtrukkent stnn n, han trykket tydeligvis p. Han mtte ikke treffe
pningen! Jeg kjente panikken komme, hvordan det plutselig fltes som jeg ikke
fikk nok luft gjennom dopapirkjernen. Et nytt plask.
Jeg var svimmel, og lrmusklene mine verket allerede p grunn av den
sammenkrkte stillingen. Jeg rettet meg rlite grann opp. Ansiktet brt
overflaten. Jeg blunket og blunket. Jeg stirret rett opp i Clas Greves hvite, hrete
bakende. Og mot den hvite huden tegnet det seg en solid, ja, mer enn solid, en
rett og slett imponerende kuk. Og siden selv ikke ddsangst kan fordrive
penismisunnelsen hos en mann, tenkte jeg p Diana. Og jeg visste der og da at
om ikke Clas Greve drepte meg frst, kom jeg til drepe ham. Greve lftet p
seg, lys sivet inn gjennom hullet og jeg s at noe var galt, at noe manglet. Jeg
lukket ynene og trakk meg under igjen. Svimmelheten var nesten
overmannende. Var jeg i ferd med d av metangassforgiftning?
Det var stille en lang stund. Var det alt over? Jeg var midt i en inhalering da jeg
kjente at det plutselig ikke var noe der, at jeg sugde inn ingenting. Lufttilfrselen
var blokkert. Primrinstinktene overtok og jeg begynte kave. Jeg mtte opp!
Ansiktet mitt brt overflaten samtidig som jeg hrte et dunk. Jeg blunket og
blunket. Det var mrkt over meg. S hrte jeg tunge skritt, dra som gikk opp,
tassende skritt og dra som gikk igjen. Jeg spyttet ut dopapirkjernen og s hva
som hadde skjedd. Noe hvitt hadde lagt seg over pningen; dopapiret Greve

hadde trket seg med.

Jeg heiste meg opp over beholderen og stirret ut gjennom glipene mellom
plankene tidsnok til se Greve sende bikkja til skogs samtidig som han selv gikk
inn i hytta. Bikkja satte kurs oppover, mot fjelltoppen. Jeg fulgte den med ynene
til den var oppslukt av skogen. Og i det samme kanskje fordi jeg et yeblikk lot
lettelsen, hpet om frelse slippe til unnslapp det meg et ufrivillig hulk. Nei,
tenkte jeg. Ikke hpe. Ikke fle. Uten flelsesmessig engasjement. Analytisk. Kom
igjen, Brown. Tenke. Primtall. Oversikt over brettet. OK. Hvordan hadde Greve
funnet meg? Hvordan i helvete kunne han vite? Diana hadde jo aldri hrt om
dette stedet. Hvem hadde han snakket med? Ingen svar. Nei vel. Hvilke
muligheter hadde jeg? Jeg mtte komme meg vekk, og jeg hadde to fordeler: Det
hadde begynt skumre. Og med en heldekkende drakt av dritt ville lukta av meg
bli kamuflert. Men jeg hadde hodepine og svimmelheten ble bare verre, og jeg
kunne ikke vente til det ble ordentlig mrkt.
Jeg skled ned p utsiden av beholderen, og fttene mine landet i skrningen p
baksiden av utedassen. Jeg huket meg ned og tok sikte p skogbrynet. Derfra
kunne jeg ta meg ned til lven og stikke av med bilen. For jeg hadde bilnklene i
bukselomma, hadde jeg ikke? Jeg kjente etter. I venstre lomme hadde jeg bare
noen sedler, Oves kredittkort og mine egne og Oves husnkler. Hyre. Jeg trakk
et lettelsens sukk da fingrene fant bilnklene under mobiltelefonen.
Mobiltelefonen.
Selvflgelig.
Mobiltelefoner peiles av basestasjoner. Riktignok bare til et omrde, ikke et
spesifikt sted, men nr en av Telenors basestasjoner hadde registrert min telefon
til akkurat her, hadde det ikke vrt mange alternativer; Sindre Aas hus er det
eneste i kilometers omkrets. Det krevde naturligvis at Clas Greve hadde en
forbindelse i Telenors driftsavdeling. Men ingenting forbauset meg lenger. Det
hadde nemlig begynt demre for meg. Og Felsenbrink som hadde hrtes ut som
han satt og ventet p en telefon fra meg, hadde bekreftet mistanken. Dette
handlet ikke om et trekantdrama med meg, kona mi og en kt hollender. Hadde
jeg rett, var jeg i mer trbbel enn jeg noensinne hadde kunnet forestille meg.

Kapittel 14

Massey Ferguson
Jeg stakk hodet forsiktig frem og s mot hytta. Rutene var svarte og avslrte
ingenting. Han hadde alts ikke skrudd p lys. Vel. Jeg kunne ikke bli her. Jeg
ventet til det kom et vindsus i trrne, s lp jeg. Sju sekunder senere hadde jeg
ndd skogbrynet og var i skjul bak trrne. Men de sju sekundene hadde nesten
sltt meg ut, lungene verket, hodet pulserte og jeg var like svimmel som den
frste og eneste gangen faren min hadde tatt meg med p tivoli. Det var
nirsdagen min, dette var presangen, og far og jeg hadde vrt de eneste
publikummerne bortsett fra tre halvfulle tenringer som delte en colaflaske med
noe blankt p. Far hadde p sitt rasende, gebrokne norsk prutet ned prisen p
den eneste attraksjonen som var pen; en helvetesmaskin hvor poenget
yensynlig var bli slengt rundt og rundt til du spydde opp sukkerspinnet og
foreldrene forhpentligvis trstet deg med kjpe popcorn og brus. Jeg hadde
nektet satse livet mitt p den vaklevorne maskinen, men faren min hadde
insistert og hadde selv hjulpet til feste remmene som skulle redde meg. Og n,
et kvart rhundre senere, var jeg alts tilbake p det samme, skitne,
surrealistiske tivoliet hvor alt stinket urin og juks og jeg var redd og kvalm hele
tiden.
Det klukket i en bekk ved siden av meg. Jeg fisket frem mobiltelefonen og slapp
den uti. Spor meg opp n, din jvla betongindianer. S jogget jeg p den myke
skogbunnen i retning av grden. Mrket hadde alt falt her inne mellom
furutrrne, men det fantes ikke annen vegetasjon, s det var lett ta seg frem.
Allerede etter et par minutter s jeg utelyset p vningshuset. Jeg lp litt lenger
ned, slik at lven kom mellom meg og vningshuset fr jeg beveget meg ut av
skogen. Det var all grunn til tro at Aa ville forlange en forklaring om han s
meg i denne tilstanden, og at en telefon til lensmannen ville vre neste skritt.
Jeg snek meg fram til lvedra og lftet av slen. Skjv opp drene og kom meg
innenfor. Hodet. Lungene. Jeg blunket mot mrket, klarte knapt skjelne bilen og
traktoren. Hva var det egentlig den helvetes metangassen gjorde med en? Ble
man blind? Metan. Metanol. Det var noe der.
Pesing og den lette, nesten uhrlige lyden av poter bak meg. S var lyden
borte. Jeg skjnte alt hva det var, men rakk ikke snu meg. Den hadde hoppet. Alt
var stille, selv hjertet mitt hadde sluttet sl. I neste yeblikk stupte jeg
fremover. Jeg vet ikke om en nietherterrier ville greid hoppe opp og sette
tennene i nakken p en gjennomsnittelig hy basketballspiller. Men jeg er dette
har jeg muligens nevnt ikke akkurat noen basketballspiller. S jeg stupte
fremover idet smerten eksploderte i hjernen min. Klr rispet opp ryggen min, og
jeg hrte lyden av kjtt som ynkende ga etter, bein som knaste. Mine bein. Jeg

prvde gripe etter dyret, men lemmene lystret ikke, det var som kjevene som
var lst rundt nakken min hadde blokkert all kommunikasjon fra hjernen, ordrene
ndde simpelthen ikke frem. Jeg l p magen og greide ikke engang spytte ut
sagflisen jeg hadde ftt i kjeften. Presset mot hovedpulsren. Hjernen tmtes for
oksygen. Synsfeltet smalnet inn. Snart ville jeg miste bevisstheten. S det var slik
jeg skulle d, i gapet p en stygg fettklump av en bikkje. Det var mildt sagt
forstemmende. Ja, det var s en kunne bli rasende. Det begynte brenne i hodet,
en iskald hete fylte kroppen, sivet ut til den ytterste fingertupp. En bannende
jubel og plutselig, dirrende kraft som ga liv og lovet dd.
Jeg reiste meg med bikkja dinglende fra nakken og nedover ryggen som en
levende stola. Vaklende fektet jeg med armene, men greide fortsatt ikke f tak.
Jeg visste at utbruddet av energi var kroppens siste, desperate forsk, at det var
siste sjanse, og at jeg snart ville vre nede for telling. Synsfeltet mitt var n
skrumpet til starten p en James Bond-film hvor de spiller introen eller i mitt
tilfelle; outroen og alt er svart bortsett fra et lite rundt hull hvor du ser en fyr i
smoking som sikter p deg med en pistol. Og gjennom det hullet s jeg en bl
Massey Ferguson traktor. Og en siste tanke ndde hjernen min: Jeg hater bikkjer.
Vaklende snudde jeg meg med ryggen mot traktoren, lot tyngden av bikkja
vippe tyngden fra tballene og over p hlene og rygget hardt bakover. Jeg falt.
De spisse stltindene p silosvansen tok imot oss. Og jeg skjnte av lyden av
revnede bikkjeskinn at jeg ikke kom til forlate denne verden alene. Synsfeltet
snurpet seg sammen, og verden gikk i svart.
Jeg m ha vrt borte en stund.
Jeg l p bakken og stirret rett opp i et pent hundegap. Selve hundekroppen
svevet tilsynelatende i lse lufta og var krummet sammen som i fosterstilling. To
stltinder stakk inn i bikkjeryggen. Jeg kom meg p beina, rommet snurret og jeg
mtte ta et par sttteskritt. Jeg la den ene hnda mot nakken og kjente en frisk
strm av blod fra der bikkjetennene hadde punktert nakken. Og skjnte at jeg var
i ferd med bikke over i galskapen, for i stedet for komme meg i bilen ble jeg
stende og stirre fascinert. Det var et kunstverk jeg hadde skapt. Kalydonsk
bikkje p spidd. Det var virkelig vakkert. Srlig det at den i dden fortsatt gapte.
Kanskje sjokket hadde gitt den kjevelsning, eller kanskje denne type bikkjer
bare dde p den mten. Uansett nt jeg det p samme tid rasende og mpende
uttrykket den hadde, som om den i tillegg til ha levd et litt for kort bikkjeliv,
hadde mttet tle denne siste fornrmelsen, denne forsmedelige dden. Jeg ville
spytte p den, men munnen var for trr.
I stedet fikk jeg fisket bilnklene ut av lomma og vaklet bort til Oves Mercedes,
lste opp og vred nkkelen rundt i tenningen. Ingen respons. Jeg prvde p nytt
og ga gass. Stein dd. Jeg myste ut av frontruta. Stnnet. S gikk jeg ut og vippet
opp panserlokket. Det var s mrkt n at jeg bare skimtet de avkuttede
ledningene som strittet opp. Jeg ante ikke hva de var til, bare at de sannsynligvis
var vitale for det lille mirakelet som gjr at biler ruller og gr. Faen ta den
halvtyskeren! Forhpentligvis satt Clas Greve fortsatt i hytta og ventet p at jeg
skulle komme tilbake. Men han mtte begynne lure p hvor det var blitt av

dyret sitt. Rolig, Brown. OK, den eneste mten jeg kunne komme meg vekk herfra
p n, var med traktoren til Sindre Aa. Det ville ikke g fort, Greve ville lett ta
meg igjen. S jeg mtte finne bilen han hadde kommet med den slvgr
Lexusen sto vel et sted langs veien og uskadeliggjre den p samme mte som
han hadde gjort med Mercedesen.
Jeg gikk med raske skritt opp til vningshuset mens jeg halvt ventet at Sindre
Aa skulle komme ut p trappa, jeg kunne se utgangsdra st p klem. Men han
gjorde ikke det. Jeg banket p og dyttet opp dra. I vindfanget s jeg rifla med
kikkertsiktet st lent mot veggen ved siden av et par mkkete gummistvler.
Aa?
Det hrtes ikke ut som et navn, men som jeg ba om f fortsettelsen p en
historie. Hvilket for s vidt var tilfelle. S jeg fortsatte innover i huset mens jeg
insisterende gjentok den idiotiske enkeltstavelsen. Jeg syntes jeg s en bevegelse
og snudde meg. Det jeg hadde igjen av blod frs til is. Et svart, dyrelignende
monster p to bein hadde stoppet i samme sekund som meg, og n stirret den
tilbake med vidpne, hvite yne som lyste ut av alt det svarte. Jeg lftet hyre
hnd. Den lftet venstre. Jeg lftet venstre, den hyre. Det var et speil. Jeg slapp
et lettelsens sukk. Dritten hadde strknet og dekket meg alt; skoene, kroppen,
ansiktet, hret. Jeg fortsatte innover. Dyttet opp dra til stua.
Han satt i en gyngestol og gliste. Den feite katten l i fanget hans og myste p
meg med de horete mandelynene til Diana. Den reiste seg og hoppet ned.
Potene traff mykt gulvet, og den svinset mot meg med vuggende hofter fr den
brtt stoppet. Jeg luktet alts ikke roser og lavendel. Men etter en kort nling
tasset den likevel bort til meg med en dyp og inviterende maling.
Tilpasningsdyktige dyr, katter, de vet nr de trenger en ny matfar. Den forrige var
nemlig dd.
Sindre Aas glis skyldtes at munnvikene hans hadde ftt en blodkantet
fortsettelse. En blsvart tunge stakk ut av revnen i kinnet, og jeg kunne se
gummene og tennene i underkjeven. Den gretne bonden minnet meg om en god,
gammeldags Pac-Man der han satt, men det var neppe det nye re-til-re-smilet
som var ddsrsaken. To tilsvarende blodkantede streker tegnet nemlig en x p
halsen hans. Kvelning bakfra med en garrotte, tynt nylontau eller stltrd. Jeg
pustet hvesende gjennom nesa mens hjernen min rekonstruerte fort og uten bli
spurt: Clas Greve hadde kjrt forbi grden, sett bilsporene mine som svingte opp
p det gjrmete tunet. Han hadde kanskje kjrt videre, parkert et stykke unna,
gtt tilbake, kikket inn p lven og ftt bekreftet at bilen min sto der. Sindre Aa
hadde sikkert alt sttt p trappa. Mistenksom og innful. Spyttet og svart
svevende da Greve spurte etter meg. Hadde Greve tilbudt penger? Hadde de gtt
inn? I alle fall mtte Aa fremdeles ha vrt p vakt, for da Clas Greve hadde lagt
garrotten over hodet hans bakfra, hadde Aa rukket senke haken slik at
garrotten ikke hadde lagt seg rundt halsen. De hadde slss, trden hadde glidd
inn i kjeften og Greve hadde dratt til s kinnene til Aa hadde revnet. Men Greve
var sterk, og til slutt hadde han ftt de ddbringende trdene rundt halsen p den
desperate gamlingen. Et stille vitne, et stille drap. Men hvorfor hadde ikke Greve
gjort det enkelt, brukt en pistol? Det var tross alt kilometer til nrmeste nabo.

Kanskje for ikke varsle meg om at han var kommet. Det innlysende slo meg:
Han hadde rett og slett ikke hadde hatt noe skytevpen. Jeg bannet stille. For n
hadde han det, jeg hadde servert ham et nytt mordvpen ved legge igjen
Glocken p kjkkenbordet i hytta, hvor stor idiot var det lov vre?
Jeg ble oppmerksom p lyden av drypping og katten som hadde stilt seg mellom
beina mine. Den lyserde tungespissen skjt ut og inn der den lepjet i seg blodet
som falt fra kanten p skjorteflaket mitt og ned p gulvet. En bedvende tretthet
hadde begynt sige inn over meg. Jeg tok tre dype ndedrag. Mtte greie
konsentrere meg. Fortsette tenke, handle, det var det eneste som kunne holde
den lammende frykten p en armlengdes avstand. For det frste mtte jeg finne
traktornklene. Jeg gikk planlst fra rom til rom og rev opp skuffer. P
soverommet fant jeg en enslig, tom patroneske. I gangen fant jeg et skjerf som
jeg bandt hardt rundt nakken og det sluttet i alle fall dryppe blod. Men ingen
traktornkler. Jeg s p klokka. Greve mtte begynne lure p bikkja. Til slutt
gikk jeg tilbake til stua, byde meg over liket av Aa og gjennomskte lommene
hans. Der! Det sto til og med Massey Ferguson p nkkelringen. Jeg hadde drlig
tid, men jeg hadde ikke rd til slurve n, mtte gjre alt riktig. Alts; nr de
fant Aa, ville dette vre et mordsted, og de ville lete etter DNA-spor. Jeg
skyndte meg ut p kjkkenet, vtte et hndkle og trket opp blodet mitt fra
gulvene i alle rommene jeg hadde vrt i. Trket vekk mulige fingeravtrykk p alle
steder jeg hadde berrt. Da jeg stod i vindfanget og skulle til g ut, ble jeg
oppmerksom p rifla. Hva om jeg endelig hadde litt flaks, hva om det likevel var
en patron i kammeret? Jeg grep rifla og tok det jeg mente mtte vre ladegrep,
rsket og dro og hrte det klikke i bolt, sluttstykke og hva faen det heter, helt til
jeg omsider fikk pnet kammeret hvor en liten rd rustsky stod ut av mrket.
Ingen patron. Jeg hrte en lyd og s opp. Katten stod p drstokken til kjkkenet
og stirret p meg med en blanding av sorg og anklage: jeg kunne da ikke bare
forlate den her? Jeg sparket bannende ut etter den trolse skapningen som skvatt
vekk og forsvant innover mot stua. S trket jeg fort av rifla, satte den tilbake,
gikk ut og sparket igjen dra bak meg.
Traktoren startet med et brl. Og fortsatte brle da jeg kjrte den ut av lven.
Jeg brydde meg ikke om lukke dra bak meg. For jeg hrte hva traktoren brlte:
Clas Greve! Brown prver komme seg unna! Skynd deg, skynd deg!
Jeg ga full gass. Kjrte samme vei som jeg hadde kommet. Det var stupmrkt
n, og lyset fra traktorens lykter danset p den humpete veien. Jeg s forgjeves
etter Lexusen, den mtte jo st parkert her et sted! Nei, n tenkte jeg ikke klart,
han kunne ha satt den lenger opp i veien. Jeg slo meg selv i ansiktet med en
hnd. Blunke, puste, ikke trett, ikke sliten. Snn.
Full gass. Et insisterende, vedvarende brl. Hvor hen? Vekk.
Lyset fra lyktene smalnet inn, mrket rykket innp. Tunnelsyn igjen.
Bevisstheten ville snart svikte meg. Jeg pustet inn s dypt jeg kunne. Oksygen til
hjernen. Vr redd, vr vken, vr i live!
Det monotone motorbrlet hadde ftt en overtone.
Jeg visste hva det var og grep hardere om rattet.

En annen motor.
Lyset traff speilet mitt.
Bilen nrmet seg bakfra uten hast. Og hvorfor ikke? Vi var helt alene her i
demarka, vi hadde all verdens tid.
Mitt eneste hp var holde ham bak meg s han ikke fikk sperret veien. Jeg la
meg midt i grusveien samtidig som jeg byde meg over rattet for gjre meg til
et minst mulig ml for Glocken. Vi kom ut av en sving hvor veien plutselig bde
strakte og videt seg ut. Og som om Greve var lommekjent, hadde han allerede gitt
gass og var oppe p siden av meg. Jeg slengte traktoren mot hyre for sende
ham i grfta. Men for sent, han smatt forbi. Jeg var p vei mot grfta, vred
desperat p rattet og sladdet p grusen. Jeg var fortsatt p veien. Men det brant
et bltt lys for meg. I hvert fall to rde. Bremselysene p bilen foran meg viste at
den hadde stoppet. Jeg stoppet, men ble sittende med motoren i gang. Jeg ville
ikke d her, ensom p et jvlig bondejorde, som en umlende sau. Min eneste
sjanse n var f ham ut av bilen og s kjre ham ned, rett ned, ta ham med de
monstrse bakhjula, mose ham som pepperkakedeig under det grove mnsteret.
Bildra gikk opp p frersiden. Jeg ga gasspedalen en liten dytt med skotuppen
for f flelse med hvor fort motoren responderte. Ikke fort. Det svimlet, og
synet hadde begynt svmme igjen, men jeg s en skikkelse komme ut og mot
meg. Jeg siktet mens jeg desperat tviholdt p bevisstheten. Hy, tynn. Hy, tynn?
Carl Greve var ikke hy og tynn.
Sindre?
What? sa jeg selv om min far hadde banket ettertrykkelig inn i meg at det het
I beg you pardon?, sorry, Sir? eller how can I accommodate you, madame?.
Jeg skled halvveis ned i setet. Han hadde nektet mor ha meg p fanget. Sa det
ville gjre guttungen blt. Ser du meg n, far? Ble jeg blt? Fr jeg sitte p fanget
ditt, n, far?
Jeg hrte et herlig, norsk tonefall synge litt nlende i mrket: Are you from the
... eh, asylmottaket?
Asylmottaket? gjentok jeg.
Han var kommet opp p siden av traktoren, og jeg kikket sidelengs bort p ham
mens jeg klamret meg til rattet.
unnskyld, sa han. Du s ut som en en snn ... Har du falt i
mkkakjelleren?
Hatt en ulykke, ja.
Jeg ser det. Jeg stoppa deg fordi jeg s det var Sindres traktor. Og fordi det
henger ei bikkje p svansen.
S konsentrasjonen hadde ikke holdt likevel. Ha, ha. Jeg hadde rett og slett
glemt hele bikkjefaen, hrer du det, far? For lite blod til hjernen. For mye
Jeg mistet flelsen i fingrene, s dem gli av rattet. S svimte jeg av.

Kapittel 15

Visittid
Jeg vknet og var i himmelen. Alt var hvitt, og en engel s mildt ned p meg der
jeg l i skyen og spurte om jeg visste hvor jeg var? Jeg nikket, og hun fortalte at
det var en som ville snakke med meg, men at det ikke hastet, han kunne vente.
Ja, tenkte jeg, han kan vente. For nr han fr hre hva jeg har gjort, kommer han
til kaste meg ut herfra sporenstreks, ut fra all denne myke, deilige hvitheten, og
jeg vil falle og falle til jeg er der nede jeg hrer hjemme, i smia, i smeltehallen, i
mine synders evige syrebad.
Jeg lukket ynene og hvisket at jeg helst ikke ville bli forstyrret riktig enn.
Engelen nikket forstelsesfullt, pakket skyen tettere rundt meg og forsvant p
klaprende tresko. Lyden av stemmer fra korridoren ndde meg fr dra smekket i
bak henne.
Jeg kjente p bandasjen som var surret rundt halsen min. Noen lsrevne
yeblikk dukket opp i hukommelsen. Den hye, tynne mannens ansikt over meg,
baksetet i en bil som kjrte i stor fart p svingete veier, to menn i hvite
pleieruniformer som hjalp meg opp p en bre. Dusjen. Jeg hadde ligget og
dusjet! Varmt, deilig vann, s hadde jeg drevet vekk igjen.
Jeg hadde lyst til gjre det samme n, men hjernen min meddelte meg at
denne luksusen var svrt midlertidig, at timeglasset fortsatt rant, jordkloden
fortsatt dreide, at hendelsenes gang var uunngelig. At de bare hadde bestemt
seg for vente litt, holde pusten et yeblikk.
Tenke.
Ja da, det gjr vondt tenke, lettere la vre, resignere, ikke gjre opprr
mot skjebnens tyngdekraft. Det er bare det at det er noe s irriterende ved
tingenes trivielle, dumme gang, en blir rett og slett forbannet.
S en tenker.
At det skulle vre Clas Greve som ventet utenfor var utelukket, men det kunne
naturligvis vre politiet. Jeg s p klokka. tte p morgenen. Hvis politiet alt
hadde oppdaget liket av Sindre Aa og mistenkte meg, var det lite sannsynlig at de
bare mtte opp med n mann og dessuten hflig ventet utenfor. Kanskje det var
en betjent som bare ville sprre om hva som hadde skjedd, kanskje det handlet
om traktoren som sto der midt i veien, kanskje Kanskje jeg hpet at det var
politiet. Kanskje jeg hadde ftt nok, kanskje det eneste som gjensto var redde
livet, kanskje jeg skulle fortelle dem alt som det var. Jeg l og kjente etter. Og
kjente latteren boble opp i meg. Ja, VELDIG!
I det samme gikk dra opp, korridorlydene ndde meg og en mann i hvit frakk
strente inn. Han myste ned p et skriveunderlag.
Hundebitt? spurte han, lftet hodet og s smilende p meg.

Jeg kjente ham igjen med en gang. Dra smekket i bak ham, og vi var alene.
Beklager at jeg ikke kunne vente lenger, hvisket han.
Clas Greve kledde den hvite legefrakken. Gudene vet hvor han hadde ftt tak i
den. Gudene vet hvordan han hadde funnet meg, mobiltelefonen min l s vidt jeg
visste i en bekk. Men bde gudene og jeg visste hva som ventet. Og som for
bekrefte det stakk Greve hnda i jakkelomma og trakk opp en pistol. Min pistol.
Eller mer nyaktig; Oves pistol. Helt pinlig nyaktig: en Glock 17 med ni
millimeters blykuler som deformeres nr de treffer vev, splintres opp slik at den
samlede mengden bly tar med seg en helt uproporsjonal mengde kjtt, muskler,
bein og hjernemasse som den etter ha passert gjennom kroppen din klistrer
til veggen bak deg som noe ikke ulikt et Barnaby Furnas-maleri. Pistolmunningen
pekte p meg. Det psts gjerne at kjeften din blir trr i denne situasjonen. Det
blir den.
Hper det er greit at jeg bruker din pistol, Roger, sa Clas Greve. Jeg tok
ikke med min egen til Norge. Det er s mye trbbel med fly og skytevpen n til
dags, dessuten kunne jeg jo ikke ha forutsett Han slo ut med armene, ...
dette. Dessuten er det jo ganske greit at kula ikke kan spores tilbake til meg, ikke
sant, Roger?
Jeg svarte ikke.
Ikke sant? gjentok han.
Hvorfor , begynte jeg med en stemme som var hes som en rkenvind.
Clas Greve ventet p fortsettelsen med et oppriktig nysgjerrig ansiktsuttrykk.
Hvorfor gjr du alt dette? hvisket jeg. Bare p grunn av en kvinne du
akkurat har truffet?
Han rynket pannen. Snakker du om Diana? Visste du at hun og jeg har
Ja, avbrt jeg ham for slippe hre fortsettelsen.
Han lo kort. Er du en idiot, Roger? Tror du virkelig at dette handler om henne
og meg og deg?
Jeg svarte ikke. At jeg hadde skjnt det. At det ikke dreide seg om trivielle ting
som liv, flelser og mennesker man elsker.
Diana var bare et middel, Roger. Jeg mtte bruke henne for komme meg
innp deg. Siden du ikke bet p det frste agnet.
Komme innp meg?
Deg, ja. Vi har planlagt dette i over fire mneder, helt siden vi visste at
Pathfinder ville ske etter en ny administrerende direktr.
Vi?
Gjett.
HOTE?
Og vre nye amerikanske eiere. Vi var for si det som det var litt
konomisk p felgen da de kom til oss i vr. S vi mtte godta et par betingelser
for det som kanskje s ut som et oppkjp, men i virkeligheten var en
redningsaksjon. En av betingelsene var at vi skulle skaffe dem Pathfinder ogs.
Skaffe dem Pathfinder? Hvordan da?
Du vet det jeg vet, Roger. At selv om det formelt sett er aksjeeierne og styret
som bestemmer i en bedrift, er det administrerende direktr som styrer. Som til

syvende og sist bestemmer om og til hvem selskapet skal selges. Jeg ledet selv
HOTE ved bevisst mate styret med akkurat s lite informasjon og s mye
usikkerhet at de til enhver tid valgte stole p meg. Noe de for vrig uansett ville
vrt best tjent med. Poenget er at enhver noenlunde kompetent leder med
styrets tillit vil kunne manipulere og overbevise en gjeng halvinformerte eiere til
gjre akkurat som han vil.
Du overdriver.
Gjr jeg? S vidt jeg vet bestr ditt levebrd av nettopp snakke disse skalte
styrene rundt.
Han hadde selvflgelig rett. Og det bekreftet mistanken jeg hadde ftt etter at
herr Felsenbrink i HOTE s uforbeholdent hadde anbefalt Greve som sjef for
HOTEs verste konkurrent.
S HOTE vil , begynte jeg.
Ja, HOTE vil overta Pathfinder.
Fordi amerikanerne har satt det som forutsetning for redde dere ut av
knipa?
Pengene vi som eiere av HOTE har mottatt, er sperret p konto inntil
oppkjpsbetingelsene er oppfylt. Uten at det vi n snakker om str noe sted i
skrift, selvflgelig.
Jeg nikket langsomt. S hele den greia med at du sa opp i protest mot de nye
eierne, det var bare en iscenesettelse for f deg til fremst som en troverdig
kandidat til overta roret i Pathfinder?
Stemmer.
Og nr du har ftt jobben som administrerende direktr i Pathfinder, er
oppdraget ditt tvinge selskapet over i amerikanernes hender?
Tvinge og tvinge. Nr Pathfinder om noen mneder vil finne ut at teknologien
deres ikke lenger er noen hemmelighet for HOTE, vil de selv innse at de er
sjanselse alene, at samarbeid er den beste lsningen.
Fordi du da i all hemmelighet vil ha lekket denne teknologien til HOTE?
Greves smil var tynt og hvitt som en bendelorm: Det er som sagt det perfekte
ekteskapet.
Det perfekte tvangsekteskap, mener du vel?
Om du vil. Men med den kombinerte teknologien til HOTE og Pathfinder vil vi
dra i land alle forsvarskontrakter p GPS p den vestlige halvkule. Og et par p
den stlige ogs Det er verdt en smule manipulasjon, synes du ikke?
Og dere hadde alts planlagt at det var jeg som skulle skaffe deg stillingen?
Jeg hadde uansett vrt en sterk kandidat, tror du ikke? Clas Greve hadde
stilt seg ved fotenden av senga med pistolen i hoftehyde og ryggen mot dra.
Men vi ville vre helt sikre. Vi fant fort ut hvilke rekrutteringsselskaper de
hadde kontaktet og underskte litt. Det viste seg at du har litt av et renomm,
Roger Brown. Hvis du frst anbefaler en kandidat, blir det slik, sies det. Du har
visst en eller annen rekord. S vi ville naturligvis g via deg.
Jeg er beret. Men hvorfor kontaktet du ikke bare Pathfinder direkte og sa du
var interessert?
Roger, da! Jeg er eksdirektr hos den store, stygge oppkjpsulven, har du

glemt det? Det ville ftt alle alarmklokker til g av om jeg kom til dem. Jeg
mtte finnes. For eksempel av en headhunter. Og s overtales. Det var den
eneste mten som kunne virke troverdig, at jeg kom til Pathfinder uten onde
hensikter.
Jeg skjnner. Men hvorfor bruke Diana, hvorfor ikke bare kontakte meg
direkte?
N spiller du dum, Roger. Du ville ftt den samme mistanken om jeg hadde
budt meg frem, du ville ikke tatt i meg med en ildtang.
Han hadde rett i at jeg spilte dum. Og at han var dum. Dum og s stolt av de
geniale, griske planene sine at han ikke kunne motst fristelsen til st her og
skryte av dem helt til noen kom inn gjennom den fordmte dra. For det mtte
noen snart, jeg l jo liksom her og var syk!
Du tillegger meg for edle motiver i jobben min, Clas, sa jeg og tenkte at man
henretter da ikke folk man er p fornavn med? Jeg innstiller kandidater jeg tror
vil f jobben, og det er ikke ndvendigvis de jeg tror er til beste for bedriften.
Dog, sa Greve og rynket pannen. Selv en hodejeger som deg er ikke s
amoralsk, er han vel?
Du kjenner lite til hodejegere, skjnner jeg. Du burde holdt Diana utenfor.
Dette syntes more Greve. Burde jeg?
Hvordan fikk du henne p kroken?
Vil du virkelig vite det, Roger? Han hadde lftet pistolen rlite. n meter.
Mellom ynene?
Jeg dr etter f vite det, Clas.
Som du vil. Han senket pistolen litt igjen. Jeg var innom galleriet hennes
flere ganger. Kjpte et par ting. Etter hvert p hennes anbefaling. Inviterte henne
ut p kaffe. Vi snakket om alt mulig, om dypt personlige ting, slik bare fremmede
kan gjre. Om ekteskapelige problemer ...
Dere snakket om vrt ekteskap? glapp det ut av meg.
Ja visst. Jeg er jo en skilt mann, s jeg er full av forstelse. Jeg forstr for
eksempel at en vakker, fullmoden og fertil kvinne som Diana ikke kan leve med at
hennes ektemann ikke vil gi henne et barn. Eller at han overtaler henne til ta
abort fordi ungen har Downs syndrom. Clas Greve gliste bredt som Aa i
gyngestolen. Srlig siden jeg simpelthen elsker barn selv.
Blodet og fornuften forlot hodet mitt og etterlot n eneste tanke: drepe
mannen som sto foran meg. Du du sa til henne at du nsket barn.
Nei, sa Greve lavt. Jeg sa at jeg nsket hennes barn.
Jeg mtte konsentrere meg for snakke med behersket stemme: Diana ville
aldri forlate meg for en sjarlatan som
Jeg tok henne med til leiligheten og viste henne det skalte Rubens-bildet
mitt.
Jeg var forvirret. Skalte ...?
Ja, bildet er naturligvis ikke ekte, bare en veldig god og gammel kopi malt p
Rubens tid. Tyskerne trodde faktisk lenge at den var ekte. Bestemor viste meg
den allerede da jeg var ung og bodde der. Beklager at jeg mtte lyve til dere om
ektheten.

Nyheten burde kanskje gjort noe med meg, men jeg var allerede s
flelsesmessig utbombet at jeg bare registrerte den. Samtidig som det gikk opp
for meg at Greve ikke hadde oppdaget at bildet var byttet ut.
Uansett s gjorde kopien nytten, sa Greve. Da Diana s det hun fortsatt tror
er en ekte Rubens, konkluderte hun nok der og da med at jeg ikke bare ville
kunne gi henne et barn, men ogs forsrge det og henne p en svrt adekvat
mte. Kort sagt; gi henne det livet hun drmmer om.
Og hun
Hun gikk selvflgelig med p srge for at hennes fremtidige ektemann skulle
f en direktrstilling som ville medfre den respektabilitet som br flge med
penger.
Du sier den kvelden i galleriet det var teater fra start til ml?
Selvflgelig. Bortsett fra at vi alts ikke kom i ml s enkelt som vi hadde
hpet. Da Diana ringte og fortalte meg at du hadde bestemt deg for ikke
innstille meg Han himlet ironisk teatralsk med ynene. Kan du tenke deg
sjokket, Roger? Skuffelsen? Sinnet? Jeg kunne ganske enkelt ikke skjnne hvorfor
du ikke likte meg. Hvorfor, Roger, hvorfor, hva hadde jeg gjort deg?
Jeg svelget. Han virket s urimelig avslappet, som om han hadde all verdens tid
p f satt den kulen i skallen, hjertet eller hvilken del av kroppen min han n
hadde bestemt seg for.
Du er for liten, sa jeg.
Hva behager?
S du fikk Diana til plante den gummiballen med curacit i bilen? Hun skulle
ta livet av meg slik at jeg ikke fikk skrevet den innstillingen hvor jeg kom til
stryke deg?
Greve rynket pannen. Curacit? Det er interessant at du er overbevist om at din
kone ville vrt villig til beg mord for et barn og noen gylden. Og for alt jeg vet,
har du rett. Men det var alts ikke det jeg ba henne om. Gummiballen inneholdt
en blanding av Ketalar og Dormicum, en hurtigvirkende anestesi som er spass
sterk at det riktignok ikke er helt ufarlig. Planen var at du skulle bedves idet du
satte deg inn i bilen den morgenen, og at Diana s skulle kjre bilen med deg til
et avtalt sted.
Hva slags sted?
En hytte jeg hadde leid. Ikke ulik den hvor jeg hadde hpet finne deg i gr
kveld, faktisk. Dog med en mer sympatisk og mindre nysgjerrig utleier.
Og der skulle jeg
Overtales.
Hvordan da?
Du vet. Lokkes litt. Smtrues, om ndvendig.
Tortur?
Tortur har sine underholdende sider, men for det frste hater jeg pfre
fysisk smerte p andre enn meg selv. Og for det andre er det etter et visst
stadium mindre effektivt enn man skulle tro. S, nei, ikke mye tortur. Bare
akkurat nok til at du hadde ftt smaken av det, nok til vekke den sanselse
frykten for smerte vi alle brer i oss. Det er nemlig frykten, ikke smerten som

gjr deg medgjrlig. Derfor gr ikke den mlrettede, profesjonelle avhreren

videre fra den lette, assosiative torturen ... Han gliste. i hvert fall iflge CIAs
manualer. Bedre enn FBI-modellen du bruker, eller hva, Roger?
Jeg kjente det hadde dannet seg svette under halsbandasjen. Og hva var det
du ville oppn?
At du skrev og undertegnet en innstilling slik vi ville ha den. Vi ville til og med
frankert og postlagt den for deg.
Og om jeg nektet? Mer tortur?
Vi er ikke umennesker, Roger. Om du nektet, ville vi bare holdt deg der. Til
Alfa hadde overlatt jobben med skrive innstillingen til noen av dine kolleger.
Som antagelig ville blitt din kollega. Ferdinand, er det ikke det han heter?
Ferdy, sa jeg bistert.
Nettopp. Og han virket jo ganske positiv. Og det samme gjorde styrelederen
og informasjonsdirektren. Stemmer ikke det med ditt inntrykk ogs, Roger? Er
du ikke enig i at det eneste som i grunnen kunne stoppet meg var en negativ
innstilling, og da kun en fra selveste Roger Brown? Som du skjnner hadde vi
ikke behvd skade deg.
Du lyver, sa jeg.
Gjr jeg?
Du hadde ingen planer om la meg leve. Hvorfor skulle du slippe meg fri
etterp og ta sjansen p at jeg skulle avslre deg?
Jeg kunne gitt deg et godt tilbud. Evig liv mot evig taushet.
Forsmdde ektemenn er ikke tilregnelige forretningsfolk, Greve. Og det vet
du.
Greve strk pistollpet over haken. Sant nok. Jo, du har rett. Vi ville nok ha
drept deg. Men dette var i hvert fall planen slik jeg fortalte den til Diana. Og hun
trodde meg.
Fordi hun ville tro det.
strogen gjr blind, Roger.
Jeg kom ikke p noe mer si. Hvorfor i helvete kom ikke ?
Jeg fant et IKKE FORSTYRR-skilt i samme garderobeskap som jeg fant denne
frakken, sa Greve som om han hadde lest tankene mine. Jeg tror de henger opp
skiltet p utsiden nr pasientene bruker bekkenet.
Lpet pekte rett p meg n, og jeg s fingeren hans krumme seg rundt
avtrekkeren. Han hadde ikke lftet pistolen, han skulle tydeligvis skyte fra hoften
slik James Cagney med urealistisk treffsikkerhet hadde gjort i gangsterfilmene p
40- og 50-tallet. Dessverre var det noe som sa meg at ogs Clas Greve tilhrte de
urealistisk skuddsikre.
Jeg synes dette kvalifiserte, sa Greve som alt hadde knepet ynene litt
sammen i pvente av smellet. Dden er tross alt en privatsak, eller hva?
Jeg lukket ynene. Jeg hadde hatt rett hele tiden: Jeg var i himmelen.
Beklager, doktor!
Stemmen gjallet i rommet.
Jeg pnet ynene. Og s at det sto tre menn bak Greve, rett innenfor dra som
var i ferd med gli igjen bak dem.

Vi kommer fra politiet, sa stemmen som tilhrte den sivilkledde av dem. Det
gjelder en drapssak, s vi mtte dessverre ignorere skiltet p dra.
Jeg s at min reddende engel faktisk hadde en viss likhet med nevnte James
Cagney. Men kanskje skyldtes det bare den gr stvfrakken. Eller medisinen de
hadde gitt meg, for de to kollegene hans i politiets svarte uniformer med
sjakkrutemnstrede refleksbnd (som brakte tankene hen p parkdresser) s
minst like usannsynlige ut: Like som to drper vann, feite som griser, hye som
trn.
Greve hadde stivnet til og stirret rasende p meg uten snu seg. Pistolen, som
var skjult for politimennene, pekte fortsatt rett p meg.
Hper vi ikke forstyrrer med dette lille drapet, doktor? sa den sivilkledde
uten skjule irritasjonen over at den hvitkledde syntes ignorere ham
fullstendig.
Nei da, sa Greve, fortsatt med ryggen mot dem. Pasienten og jeg var
akkurat ferdige. Han dro legefrakken til side og stakk pistolen ned i
bukselinningen foran.
Jeg jeg , begynte jeg, men ble avbrutt av Greve:
Ta det med ro n. Jeg vil holde din kone Diana informert om tilstanden. S
henne kan du trygt overlate til oss. Skjnner?
Jeg blunket og blunket. Greve byde seg fram over senga og klappet kneet mitt
utenp dyna.
Vi skal gjre det varsomt. Skjnner?
Jeg nikket stumt. Det mtte definitivt vre medisinen, dette skjedde bare ikke.
Greve rettet seg opp og smilte: Diana har forresten rett. Du har virkelig flott
hr.
Greve snudde seg, senket hodet med blikket festet p arket p skriveunderlaget
og sa lavt idet han passerte politimennene: Han er deres. Inntil videre.
Da dra var glidd igjen bak Greve, trdte James Cagney frem:
Jeg er Sunded.
Jeg nikket langsomt og kjente bandasjen skjre seg inn i halshuden: Dere kom
i grevens tid, Sundet.
Sunded, gjentok han alvorlig. Ded p slutten. Jeg er drapsetterforsker og
er hentet hit fra KRIPOS i Oslo. KRIPOS er
Jeg vet hva KRIPOS er, sa jeg.
Godt. Dette er Endride og Eskild Monsen fra Elverum-politiet.
Jeg mnstret dem imponert. To tvillinghvalrosser ifrt identiske uniformer og
identiske snurrebarter. Det var rett og slett mye politi for pengene.
Jeg vil frst forklare deg hvilke rettigheter du har, begynte Sunded.
Vent! utbrt jeg. Hva vil dette si?
Sunded smilte trett. Dette, herr Kjikerud, vil si at du er arrestert.
Kji... Jeg bet meg i tunga. Sunded viftet med noe jeg gjenkjente som et
kredittkort. Et bltt kredittkort. Oves kort. Fra min lomme. Sunded lftet et
sprrende yebryn.
Kjipt, sa jeg. Hva arresterer dere meg for?
For drapet p Sindre Aa.

Jeg stirret p Sunded mens han med dagligdagse og selvvalgte ord i stedet for
den fadervr-aktige Miranda-leksen fra amerikanske filmer forklarte meg om
retten til advokat og holde kjeft. Han avsluttet med forklare at overlegen
hadde gitt grnt lys for ta meg med s snart jeg vknet. Jeg hadde tross alt bare
sydd noen sting i nakken.
Det er greit, sa jeg fr han var ferdig med forklare. Jeg blir mer enn
gjerne med.

Kapittel 16

Bil null n
Sykehuset l i landlige omgivelser et stykke utenfor Elverum, viste det seg. Jeg
var lettet da jeg s de madrasslignende, hvite bygningene forsvinne bak oss.
Enda mer fordi jeg ikke kunne se noen slvgr Lexus.
Bilen vi satt i var en gammel, men velholdt Volvo med spass grom motorlyd at
jeg mistenkte den for ha vrt rnebil fr den ble lakket om til politibil.
Hvor er vi? spurte jeg fra baksetet der jeg satt klemt mellom de imponerende
korpusene Endride og Eskild Monsen. Klrne mine, det vil si Oves, var sendt til
renseri, men en sykepleier hadde kommet med et par tennissko og en grnn
joggedress med sykehusets initialer og gitt streng beskjed om at den skulle
leveres tilbake nyvasket. Dessuten hadde jeg ftt alle nklene og Oves lommebok.
Hedmark, sa Sunded fra det man i afroamerikanske gjengmiljer visstnok
kaller the gunshot seat; passasjersetet.
Og hvor skal vi?
Det hakke du noe med, freste den unge, kvisete sjfren og s iskaldt p
meg i sladrespeilet. Bad cop. Svart jakke i bevernylon med gule bokstaver p
ryggen. Elverum Ko-daw-ying-klubb. Jeg gikk ut fra at det var en svrt mystisk
og splitter ny, men likevel eldgammel kampsport. Og at det var hans frenetiske
tyggegummitygging som hadde utviklet kjevemuskulaturen som var s
overdimensjonert i forhold til resten av kroppen. Kvisegutt var s spinkel og
smalskuldret at armene hans dannet en V nr han holdt hendene p rattet som
n.
Hold ynene p veien, sa Sunded lavt.
Kvisegutt mumlet noe og stirret olmt p den snorrette stripen av asfalt som
skar gjennom det paddeflate kulturlandskapet.
Vi skal til politistasjonen i Elverum, Kjikerud, sa Sunded. Jeg har kommet
opp fra Oslo og skal avhre deg i dag og om ndvendig i morgen. Og i
overmorgen. Jeg hper du er grei, jeg liker nemlig ikke Hedmark. Han trommet
med fingrene p en liten, beautybag-lignende reisekoffert som Endride hadde
mttet sende fram til ham fordi det ganske enkelt ikke var plass med oss tre i
baksetet.
Jeg er grei, sa jeg og kjente at begge armene mine var i ferd med sovne.
Monsen-tvillingene pustet i takt, hvilket betydde at jeg ble klemt som en
majonestube hvert fjerde sekund. Jeg vurderte be en av dem skifte
pustefrekvens, men lot vre. Etter ha sttt overfor Greves pistol kjentes dette
p sett og vis trygt. Det brakte meg tilbake til da jeg var liten og hadde ftt bli
med far p jobb fordi mor var syk, og jeg satt mellom to alvorlige, men snille
voksne i baksetet p ambassadens limousin. Og alle hadde vrt fint kledd, men

ingen s fine som far, som hadde sjfrlue og styrte bilen s elegant og rolig. Og
etterp hadde far kjpt is til meg og sagt at jeg hadde oppfrt meg som en ekte
gentleman.
Det spraket i radioen.
Hysj, brt kvisegutt tausheten i bilen.
Melding til alle patruljebiler, knitret en nasal kvinnestemme.
Begge patruljebiler, mumlet kvisegutt og skrudde opp volumet.
Egmon Karlsen har meldt traileren stjlet
Resten av meldingen druknet i latter fra kvisegutt og Monsen-tvillingene.
Kroppene deres ristet, skalv og ga meg en p alle mter behagelig massasje. Jeg
tror medisinene fortsatt virket.
Kvisegutt lftet mikrofonen, og snakket inn i den: Hrtes Karlsen edru ut?
Over.
Ikke helt, nei, svarte kvinnestemmen.
Da harn vrt ute og kjrt i fylla igjen og glemt det. Ring Bamse Pub, den str
helt sikkert parkert utenfor der. Attenhjuler med Sigdal Kjkken p sia. Over og
ut.
Han hengte opp igjen mikrofonen og jeg syntes stemningen i bilen var blitt
merkbart lystigere, s jeg benyttet anledningen:
Jeg fikk med meg at en eller annen er myrdet, men er det lov sprre hva det
egentlig har med meg gjre?
Sprsmlet ble mtt med taushet, men jeg kunne se p Sunded at han tenkte.
Og plutselig snudde han seg mot baksetet og satte blikket i meg. Greit, vi kan
like godt f dette oversttt med n gang. Vi vet det er du som har gjort det, herr
Kjikerud, og du har ikke en sjanse til slippe unna. Vi har nemlig et lik og et
sted og beviser som knytter deg til begge deler.
Jeg burde vrt sjokkert, forferdet, kjent hjertet hoppe, synke eller hva det gjr
nr du hrer en triumferende politimann si at de har bevis som vil sende deg i
fengsel p livstid. Men jeg var ikke det. For jeg hrte ikke en triumferende
politimann, jeg hrte Inbaud, Reid og Buckley. Frste trinn. Direkte
konfrontasjon. Eller som det heter i manualen: Etterforskeren skal ved avhrets
innledning gjre det klinkende klart at politiet vet alt. Bruk vi og politiet,
aldri jeg. Og vet, ikke tror. Fordrei den avhrtes selvbilde, tiltal
lavstatuspersoner med herr og hystatuspersoner med fornavn.
Og mellom oss sagt, fortsatte Sunded og senket stemmen p en mte som
tydeligvis skulle signalisere fortrolighet: Etter hva jeg hrer, var Sindre Aa intet
tap. Om ikke du hadde tatt repern p den grinebiteren, hadde noen andre
forhpentligvis gjort det.
Jeg kvalte en gjesp. Trinn to. Sympatisere med mistenkte gjennom
normalisere handlingen.
Sunded fortsatte da jeg ikke svarte. De gode nyhetene er at med en rask
tilstelse vil jeg kunne gi deg en strafferabatt.
Oj sann, Det Konkrete Lftet! Det var en taktikk som Inbaud, Reid og Buckley
absolutt forbd, en juridisk felle som bare de mest desperate benyttet seg av.
Denne mannen hadde virkelig lyst til komme seg fort hjem fra Hedmark.

S hvorfor gjorde du det, Kjikerud?

Jeg kikket ut av sidevinduet. ker. Grd. ker. Grd. ker. Bekk. ker. Deilig
svndyssende.
N, Kjikerud? Jeg hrte Sundeds fingrer tromme p beautybagen.
Du lyver, sa jeg.
Trommingen stoppet. Gjenta.
Du lyver, Sunded. Jeg aner ikke hvem Sindre Aa er, og dere har ingenting p
meg.
Sunded lo en kort gressklipperlatter. Nei vel? S fortell meg hvor du har vrt
de siste tjuefire timene. Vil du gjre oss den tjenesten, Kjikerud?
Kanskje, sa jeg. Hvis dere forteller meg hva denne saken dreier seg om.
Lapp teln! spyttet kvisegutt. Endride, lapp
Hold kjeft, sa Sunded rolig og snudde seg mot meg. Og hvorfor skulle vi
fortelle deg det, Kjikerud?
Fordi jeg da kanskje vil snakke med dere. Om ikke, holder jeg kjeft til
advokaten min har kommet. Fra Oslo. Jeg s Sundeds munn strammes og pste
p: En gang i morgen om vi er heldige
Sunded la hodet p skakke og studerte meg som om jeg var et insekt han
vurderte om han skulle innlemme i samlingen sin eller bare knuse.
Greit, Kjikerud. Det startet med at sidekameraten din der fikk telefon om en
forlatt traktor som sto midt i veien. De fant traktoren og krkeflokken som hadde
lunsjmte p svansen. Da hadde de alt satt til livs de blte delene p ei bikkje.
Traktoren tilhrte Sindre Aa, men han svarte av naturlige grunner ikke da han
ble ringt opp, s noen dro opp dit og fant ham i gyngestolen hvor du hadde
plassert ham. Vi fant en Mercedes p lven som sto der med paja motor og
registreringsskilter som sier at den er din, Kjikerud. Omsider koblet
politikammeret p Elverum den dde bikkja med en rutinerapport fra sykehuset
om at en halvt bevisstls mann dekket i mkk var blitt brakt inn med et stygt
hundebitt. De ringte, og vakthavende sykepleier kunne fortelle at mannen hadde
vrt bevisstls, men at i lomma hans hadde de funnet et kredittkort med navnet
Ove Kjikerud. Og vips her er vi.
Jeg nikket. Da visste jeg hvordan de hadde funnet meg. Men hvordan i all
verden hadde Greve greid det? Sprsmlet hadde uten resultat kvernet rundt i
min riktignok slvede hjerne, s slvet at det var frst n den uhyggelige tanken
slo meg: Kunne Greve ha kontakter innenfor det lokale politiet ogs? Noen som
hadde srget for at han hadde kunnet komme seg til sykehuset fr dem? Nei! De
hadde jo spasert rett inn p rommet og reddet meg. Feil! Det var Sunded som
hadde gjort det, den uinnvidde fra KRIPOS i Oslo. Jeg kjente en gryende hodepine
idet neste tanke meldte seg: Sett at det var slik jeg fryktet, hvilken trygghet
hadde jeg da i en varetektcelle? Plutselig kjentes ikke Monsen-tvillingenes
synkroniserte pusting lenger s betryggende. Ingenting var betryggende, det
fltes som det ikke lenger fantes noen i denne verden jeg kunne stole p. Ingen.
Bortsett fra kanskje n. Den uinnvidde. Mannen med beautybagen. Jeg mtte
legge kortene p bordet, fortelle Sunded alt, srge for at han brakte meg til en
annen politistasjon, Elverum var utvilsomt korrupt, sannsynligvis satt minst n

muldvarp her i denne politibilen.

Radioen spraket igjen. Bil null n, kom inn.
Kvisegutt grep mikrofonen. Ja, Lise?
Det str ikke noen trailer utenfor Bamsepuben. Over.
fortelle alt til Sunded innebar selvflgelig at jeg mtte avslre meg som
kunsttyv. Og hvordan skulle jeg overbevise dem om at jeg hadde skutt Ove i
selvforsvar, ja, nrmest ved et uhell? En mann som var s neddopet p Greves
bedvelsesmiddel at han m ha sett i kryss.
Skjerp deg a, Lise. Spr rundt. Ingen greier gjemme atten meter bil i denne
bygda, OK?
Stemmen som kom tilbake, ld snurt: Karlsen sier at du bruker finne riggen
forn, du som er politi og svogern hans. Over.
Ikke faen! Glem det, Lise.
Han sier at det kke mye forlangt, du fikk den minst stgge sstera hans.
Jeg ble ristet av Monsen-tvillingenes rungende latter.
Fortell den tullingen at i dag har vi for en gangs skyld ordentlig politiarbeid
gjrra, freste kvisegutt. Over og ut.
Jeg ante virkelig ikke hvordan jeg skulle spille dette spillet. Det var bare et
tidssprsml fr det ville bli avslrt at identiteten min var en annen. Skulle jeg
fortelle dem dette med en gang, eller var det et forhandlingskort jeg kunne bruke
til noe?
S var det din tur, Kjikerud, sa Sunded. Jeg har sjekket deg litt. Du er en
gammel kjenning. Og iflge vre papirer er du ugift. S hva mente legen med at
han skulle ta seg av kona di. Diana, var det ikke det?
Der rk det kortet. Jeg sukket og s ut av sidevinduet. demark, dyrka mark.
Ingen mtende biler, ingen hus, bare en stvsky fra en traktor eller en bil langt
ute p jordet.
Jeg vet ikke, svarte jeg. Jeg mtte tenke klarere. Klarere. Mtte se brettet.
Hva var ditt forhold til Sindre Aa, Kjikerud?
Det begynte fles trettende bli tiltalt med dette fremmede navnet. Og jeg
skulle til svare da det gikk opp for meg at jeg hadde tatt feil. Igjen. Politiet
trodde jo at jeg var Ove Kjikerud! Det var navnet de hadde ftt beskjed om at
befant seg p sykehuset. Men hvis de hadde gitt beskjeden videre til Clas Greve,
hvorfor hadde Greve oppskt denne Kjikerud-personen p sykehuset? Han hadde
aldri hrt om noen Kjikerud, ingen i hele verden visste at Ove Kjikerud hadde noe
som helst med meg Roger Brown gjre! Det rimte rett og slett ikke. Han
mtte ha funnet meg p en annen mte.
Jeg s stvskyen ute p jordet komme nrmere.
Hrte du sprsmlet mitt, Kjikerud?
Frst hadde Greve funnet meg p hytta. S p sykehuset. Selv om jeg ikke
hadde med meg mobiltelefonen. Greve hadde ingen kontakter, verken i Telenor
eller i politiet. Men hvordan var det da mulig?
Kjikerud! Hallo?
Stvskyen p sideveien hadde strre fart enn det hadde sett ut p avstand. Jeg
s veikrysset lenger fremme og fikk det plutselig for meg at den var peilet inn p

oss, at vi var p kollisjonskurs. Forhpentligvis var den andre bilen klar over at vi
var p forkjrsveien.
Men kanskje burde kvisegutt gi ham et hint og bruke hornet. Gi ham et hint.
Bruke hornet. Hva var det Greve hadde sagt p sykehuset? Diana har rett. Du
har virkelig flott hr. Jeg lukket ynene og kjente hendene hennes gjennom
hret der nede i garasjen. Lukta. Hun hadde luktet annerledes. Hun hadde luktet
av ham, av Greve. Nei, ikke Greve. Av HOTE. Peilet inn p oss. Og som i sakte
kino falt alt p plass. Hvorfor hadde jeg ikke skjnt det fr? Jeg pnet ynene:
Vi er i livsfare, Sunded.
Den eneste som er i fare her er deg, Kjikerud. Eller hva du heter.
Hva?
Sunded kikket i speilet og lftet kredittkortet han hadde vist meg p sykehuset.
Du ligner ikke fyren som heter Kjikerud p dette bildet. Og da jeg sjekket opp
Kjikerud i Saneringsarkivet, sto det at han er n syttitre. Og du er hva? n
sekstifem?
Det var blitt stille i bilen. Jeg stirret mot stvskyen som raskt nrmet seg. Det
var ingen bil. Det var en trailer med tilhenger. Den var s nr n at jeg kunne
lese bokstavene p siden. SIGDAL KJKKEN.
n sekstitte, sa jeg.
S hvem i helvete er du? brummet Sunded.
Jeg er Roger Brown. Og til venstre er den stjlne traileren til Karlsen.
Alles hoder dreide mot venstre.
Hva i helvete er det som foregr? brummet Sunded.
Det som foregr, sa jeg. Er at den traileren kjres av en fyr som heter Clas
Greve. Og han vet at jeg sitter i denne bilen og har til hensikt ta livet av meg.
Hvordan ...
Han har en GPS-tracker som gjr at han kan finne meg uansett hvor jeg er. Og
han har gjort det helt siden min kone strk meg gjennom hret i garasjen i dag
morges. Med en hnd full av en gel som inneholder mikroskopiske sendere og
som fester seg til hret slik at det er umulig vaske ut igjen.
Kutt ut det sprytet! snerret KRIPOS-etterforskeren.
Sunded , begynte kvisegutt. Det er traileren til Karlsen.
Vi m stoppe denne bilen n og snu, sa jeg. Ellers vil han drepe oss alle.
Stopp!
Kjr, sa Sunded.
Skjnner du ikke hva som er i ferd med skje! ropte jeg. Du er snart dd,
Sunded.
Sunded begynte p gressklipperlatteren, men det virket som om gresset var for
hyt. For han s det han, ogs, n. At det alt var for sent.

Kapittel 17

Sigdal kjkken
En kollisjon mellom to kjretyer er enkel fysikk. Alt er overlatt til tilfeldighetene,
men alle tilfeldighetene kan forklares med ligningen kraft ganger tid er lik masse
ganger endring i hastighet. Sett inn tilfeldighetene som tall for variablene, og du
har en fortelling som er enkel, sann og ndels. Den forteller for eksempel hva
som skjer nr et fullastet vogntog p tjuefem tonn og med en fart p tti
kilometer i timen treffer en personbil p atten hundre kilo (medregnet Monsentvillingene) med samme fart. Basert p tilfeldighetene som handler om treffpunkt,
karosserienes beskaffenhet og legemenes vinkel i forhold til hverandre, finnes det
et utall varianter av denne fortellingen, men de har to klare fellestrekk: De er
tragedier. Og det er personbilen som er i trbbel.
Da vogntoget frt av Clas Greve klokka ti tretten rammet politibil null n, en
Volvo 740 rsmodell 1989, litt foran frersetet, ble motorblokka, begge forhjulene
og kvisegutts legger skjvet sidelengs ut gjennom karosseriet samtidig som bilen
ble kastet opp i lufta. Ingen kollisjonsputer ble utlst siden disse ikke var p plass
i Volvoer fr 1990. Politibilen som allerede var totalvark seilte over veien, hyt
over autovernet og falt ned mot grantrrne som sto tett langs elva i bunnen av
skrningen. Fr politibil null n braste gjennom de frste tretoppene, hadde den
fullfrt to og en halv molberger med n og en halv skru. Det var ingen vitner til
stede som kan bekrefte det jeg her sier, men at det var akkurat det som skjedde,
er et faktum. Det er som sagt enkel fysikk. Akkurat som det faktum at
vogntoget uten strre skader fortsatte rett over det de veikrysset hvor det
bremset s det skrek i nakent metall. Det prustet som en drage da bremsene
endelig slapp, men lukta av svidd gummi og brent belegg fra skivebremsene ble
hengende over landskapet i flere minutter etterp.
Klokka ti fjorten hadde grantrrne sluttet vaie, stvet lagt seg, vogntoget sto
med motoren i gang mens sola skinte ufortrdent videre p de hedmarkske
jordene.
Klokka ti femten passerte den frste bilen stedet, sannsynligvis uten at freren
la merke til annet enn at det sto et vogntog p den gruslagte sideveien og at noe
som kunne vre glassbiter knaspret under dekkene. Den s for eksempel ingen
indikasjon p at det skulle ligge en politibil p taket skjult der nede under trrne
langs elva.
Alt dette vet jeg fordi jeg l i en stilling som gjorde at jeg kunne sl fast at vi l
p taket og var skjult fra veien av trrne langs elva. Klokkeslettene er oppgitt
med forbehold om at Sundeds klokke, som l og tikket rett foran meg, gikk riktig.
Jeg tror i hvert fall det var hans, den hang rundt hndleddet p en avrevet arm
som stakk ut av et stykke gr stvfrakk.

Et vindpust kom med harpikslukta av bremsebelegg og lyden av dieselmotor p

tomgang.
Solskinnet flimret ned mellom trrne fra en skyfri himmel, men rundt meg
regnet det. Bensin, olje og blod. Dryppet og rant vekk. Alle var dde. Kvisegutt
hadde ikke lenger kviser. Eller noe ansikt, for den saks skyld. Det som var igjen
av Sunded var brettet sammen som en pappfigur, jeg kunne se ham titte ut
mellom sine egne bein. Tvillingene virket noenlunde hele, men hadde sluttet
puste. At jeg selv levde, skyldtes ene og alene familien Monsens anlegg for
oppta kroppsmasse og forme dem til perfekte kollisjonsputer. Men de samme
kroppene som hadde reddet mitt liv, var n i ferd med ta det fra meg igjen. Hele
karosseriet var trykket sammen og jeg hang opp ned fra setet. Den ene armen
min var fri, men jeg var klemt s hardt mellom de to politimennene at jeg verken
klarte rre meg eller puste. Forelpig fungerte dessverre sansene mine
utmerket. Slik at jeg kunne se bensinen piple ut, kjenne den renne inn i
buksebeina, langs kroppen min og ut av halslinningen. Hre vogntoget som sto
der oppe p veien, hre den pruste og harke og hakke mens den ventet. Og jeg
skjnte at han satt der, Clas Greve, og tenkte, vurderte. S p GPS-trackeren at
jeg ikke beveget meg. Han tenkte at han likevel burde g ned og forsikre seg om
at alle var dde. P den annen side var det vanskelig ta seg ned skrningen og
enda vanskeligere komme seg opp igjen. Og ingen kunne da ha overlevd det
krasjet? Men man sov jo s mye bedre nr man visste, nr man hadde sett det
med egne yne ...
Kjr, ba jeg. Kjr.
For det verste med vre ved full bevissthet var at jeg kunne forestille meg
hva som ville skje nr han fant meg dynket i bensin.
Kjr. Kjr!
Trailerens dieselmotor kaklet som om den frte en diskusjon med seg selv.
Alt som hadde skjedd sto klart for meg n. Greve hadde ikke gtt bort til Sindre
Aa p trappa for sprre om hvor jeg var, det kunne han se p meteren p GPStrackeren sin. Aa mtte ryddes av veien ganske enkelt fordi han hadde sett Greve
og bilen hans. Men mens Greve hadde gtt stien opp til hytta, hadde jeg forflyttet
meg til utedassen, og da han ikke hadde funnet meg inne p hytta, hadde han
sjekket GPS-trackeren p nytt. Og oppdaget til sin forbauselse at signalet fra meg
var borte. Fordi senderne i hret mitt p det tidspunktet var nedsenket i dritt,
noe HOTEs sendere som kjent ikke har kraftige nok signaler til trenge gjennom.
Jeg, idioten, hadde hatt mer flaks enn jeg hadde fortjent.
Greve hadde s sendt ut bikkja for finne meg, mens han selv ventet. Fortsatt
uten signaler. For dritten som hadde strknet rundt senderne, fortsatte
blokkere signalene mens jeg beskte lven, liket av Sindre Aa og flyktet med
traktoren. Frst midt p natten hadde Greves GPS-tracker plutselig igjen begynt
motta signaler. P det tidspunktet l jeg p en bre i en dusj p sykehuset og
fikk dritten vasket ut av hret mitt. Og Greve hadde satt seg i bilen og vrt p
plass p sykehuset ved morgengry. Gudene vet hvordan han hadde stjlet
vogntoget, men han hadde i hvert fall ikke hatt problemer med finne meg igjen,
den ndssvake, lallende Brown som formelig tryglet om bli tatt.

Fingrene p Sundeds avrevne arm holdt fremdeles rundt hndtaket p

beautybagen. Klokka p hndleddet hans tikket. Ti seksten. Om ett minutt kom
jeg til ha mistet bevisstheten. Om to til vre kvalt. Bestem deg, Greve.
Og s gjorde han det.
Jeg hrte traileren rape. Turtallet sank. Han hadde skrudd av tenningen, han
var p vei hit!
Eller hadde han satt den i gir?
En lav brumming. Sprakingen av grus under dekk som brer tjuefem tonn.
Brummingen steg. Og steg. Og ble lavere. Forsvant innover i landskapet. Dde
bort.
Jeg lukket ynene og takket. For at jeg ikke skulle brennes, men bare d av
mangel p oksygen. For det er slett ikke den verste mten d p. Hjernen
stenger av rommene ett etter ett, man blir dsig, bedves, slutter tenke, og
dermed forsvinner problemene. Det minner p sett og vis om ta seg noen stive
drinker. Jo, tenkte jeg: Jeg kan leve med d slik.
Tanken fikk meg nesten til le.
Jeg, som hadde brukt hele mitt liv p bli min fars motstykke, skulle alts som
ham ende mitt liv i et bilvrak. Og hvor annerledes enn ham hadde jeg egentlig
vrt? Da jeg var blitt for gammel til at den jvla drukkenbolten kunne sl meg,
hadde jeg begynt sl ham. P samme mte som han hadde sltt mor; uten at det
satte synlige merker. Jeg hadde for eksempel takket hflig nei da han tilbd meg
kjretrening, og meddelt ham at jeg ikke var interessert i ta frerkortet. Jeg
hadde sjekket opp den stygge, bortskjemte ambassadrdatteren som far kjrte til
skolen hver dag, bare s jeg kunne ta henne med meg hjem til middag og ydmyke
ham. Og hadde angret da jeg oppdaget at mor sto og grt p kjkkenet mellom
hovedretten og desserten. Jeg hadde skt meg inn p en skole i London som jeg
hadde hrt far si var en fordmt sosseskole for samfunnssnyltere. Men han hadde
ikke tatt seg s nr av det som jeg hadde hpet. Han hadde til og med greid
smile tilsynelatende stolt da jeg fortalte det, den utspekulerte satan. S da han
senere den hsten hadde spurt om han og mor kunne ta turen fra Norge og
beske meg p campus, hadde jeg avsltt med den begrunnelsen at jeg ikke ville
at mine medstudenter skulle oppdage at min far slett ikke var en person hyt
oppe i diplomatiet, men en simpel sjfr. Jeg mente merke at det hadde truffet
noe mt hos ham. Ikke som i mhet, selvflgelig, men i vondt.
Jeg hadde ringt mor fjorten dager fr vielsen og sagt at jeg skulle gifte meg
med en jente jeg hadde truffet, forklart at det ville bli en enkel sak, bare oss og to
forlovere. Men at mor var velkommen hvis hun kom uten far. Mor var blitt sint,
hadde sagt at hun naturligvis ikke ville komme uten ham. Edle, trofaste sjeler er
ofte handikappet med lojalitet til selv de nedrigste mennesker. Ja, helst til de
nedrige.
Diana skulle egentlig hilst p foreldrene mine etter semesterslutt den
sommeren, men tre uker fr vi dro fra London, fikk jeg beskjeden om bilulykken.
P vei hjem fra hytta, hadde politimannen sagt p den sprakende telefonlinjen.
Kveld, regn, bilen hadde holdt for stort fart. Gamleveien hadde vrt lagt om
midlertidig, motorveiutbygging. En ny, kanskje litt ulogisk sving, men markert

med fareskilt. Den nylagte asfalten slukte lys, det var klart. En parkert
anleggsmaskin. Jeg hadde avbrutt politimannen og sagt at de burde ta en
promilletest av faren min. Bare s de fikk bekreftet det jeg alt visste: at han
hadde tatt livet av mor.
Den kvelden, alene p en pub i Barons Court, var frste gangen jeg smakte
alkohol. Og grt offentlig. Kvelden da jeg vasket bort trene p det stinkende
pissoaret, s jeg min fars slappe, fordrukne ansikt i det sprukne speilet. Og
husket den oppmerksomme, rolige glden i ynene hans da han hadde sltt mot
sjakkbrikkene, sltt dronningen som hadde virvlet gjennom lufta to og en halv
molberger fr hun hadde truffet gulvet. S hadde han sltt meg. Bare denne ene
gangen, men han hadde sltt. Med flat hnd, under ret mitt. Og jeg hadde sett
det da, i blikket hans; det mor kalte Sykdommen. Og den var et heslig, grasist
og blodtrstig monster som bodde bak ynene hans. Men den var ogs ham; min
far, mitt eget kjtt og blod.
Blod.
Noe som l dypt nede, noe som lenge hadde ligget under alle lagene av
benektelser, steg opp mot overflaten. Et utflytende minne av en tenkt tanke som
ikke ville la seg holde nede lenger. Den tok fastere form. Ble smertefullt
artikulert. Ble sannhet. Sannheten jeg til n hadde greid holde p en
armlengdes avstand ved lyve for meg selv. For det var ikke frykten for bli
fortrengt av et barn som gjorde at jeg ikke ville ha barn. Det var frykten for
Sykdommen. Frykten for at jeg, snnen, ogs hadde den. At den var der, bak
ynene mine. Jeg hadde lyet for alle. Til Lotte hadde jeg sagt at jeg ikke ville ha
barnet fordi det hadde en mangel, et syndrom, en kromosomfeil. Mens sannheten
var at det var meg det var feil p.
Alt flt n. Mitt liv hadde vrt et ddsbo, og n hadde hjernen drapert
mblene, lukket drene, gjort seg klar til stenge strmmen. Det dryppet og
rant, flommet fra ynene mine, over pannen, inn i hrfestet. kveles av to
menneskelige ballonger. Jeg tenkte p Lotte. Og der p terskelen demret noe for
meg. Jeg s lys. Jeg s Diana? Hva gjorde den forrdersken her n? Ballonger
...
Den frie, dinglende hnda mi beveget seg bort til beautybagen. Mine valne
fingrer lsnet Sundeds fra hndtaket og pnet. Det dryppet bensin fra meg og
ned i bagen mens jeg rotet rundt, dro opp en skjorte, et par sokker, en truse og
en toalettveske. Det var alt. Jeg pnet toalettveska med den frie hnda og tmte
innholdet ned p innertaket. Tannkrem, en barbermaskin, plaster, sjampo, en
gjennomsiktig plastpose han utvilsomt brukte i sikkerhetskontrollen p flyplasser,
vaselin der! En saks, en snn spiss, liten sak som er litt byd opp i tuppen, og
som noen av en eller annen grunn foretrekker fremfor moderne negleklippere.
Jeg famlet med hnda oppover en av tvillingene, over vommen, over brystet,
prvde finne en glidels eller knapper. Men jeg var i ferd med miste flelsen
og fingrene ville verken lystre ordre fra eller sende informasjon til hjernen. S jeg
grep saksen og kjrte spissen i vommen til tja, la oss si det var Endride.
Nylonstoffet ga etter med en sprakende, befridd lyd, gled tilbake og blottet en
struttende mage stappet inn i politiets lysebl skjortestoff. Jeg klippet raskt opp

skjorta og flesk dekket av hrete, blhvit hud presset seg frem. N var jeg
kommet til det jeg grudde meg til. Men tanken p den mulige belnningen f
leve, f puste fortrengte alle andre, og jeg svingte saksen med full kraft og
rente den inn i magen hans rett over navlen. Trakk den ut igjen. Det skjedde
ingenting.
Merkelig. Det var et tydelig hull i magen, men det kom ingenting ut av det,
ingenting som jeg hadde hpet skulle lette trykket p meg. Ballongen var like
tett.
Jeg stakk igjen. Et nytt hull. En ny, trr brnn.
Jeg svingte saksen som rasende. Svupp, svupp. Ingenting. Hva faen var disse
tvillingene egentlig laget av? Var det fett tvers igjennom? Skulle fedmeblgen ta
livet av meg ogs?
En ny bil kjrte forbi oppe p veien.
Jeg prvde skrike, men hadde ikke luft.
Med mine siste krefter kjrte jeg saksen inn i vommen, men denne gangen
trakk jeg den ikke ut igjen, jeg orket simpelthen ikke. Etter en stund begynte jeg
bevege den. Spredte tommel og pekefinger og frte dem sammen igjen. Klippet
meg innover. Det gikk overraskende lett. Og der skjedde det noe. En strime av
blod lp ut av hullet, nedover magen, forsvant under klrne, dukket opp igjen p
den skjeggete halsen, lp over haken, over leppene og forsvant inn i det ene
neseboret. Jeg fortsatte klippe. Frenetisk n. Og oppdaget at mennesket i
sannhet er et skrpelig vesen, for det pnet seg, gled opp slik jeg hadde sett det
gjre nr de parterte hval p TV. Og det bare med en liten saks! Jeg stoppet ikke
fr magen hadde en revne som gikk fra livet til ribbeina. Men mengdene med
blod og innvoller som jeg hadde forventet skulle velte ut, uteble. Og armen min
dovnet brtt bort, jeg mistet saksen og en gammel kjenning, tunnelsynet, var
tilbake. Gjennom pningen s jeg innertaket. Det hadde et sjakkmnster i
grtoner. De delagte brikkene l strdd rundt meg. Jeg ga opp. Lukket ynene.
Det var deilig ha gitt opp. Jeg kjente tyngdekraften dra meg nedover mot jordas
indre, hodet frst, som et barn p vei ut av sin mors kuvse, jeg skulle klemmes
ut, dden var en ny fdsel. Jeg kjente til og med riene n, skjelvende rier som
masserte meg. S den hvite dronningen. Hrte lyden og fostervannet som plasket
mot gulvet.
Og lukta.
Herregud, lukta!
Jeg ble fdt, og mitt nye liv startet med et fall, et slag mot hodet og s
fullstendig mrke.
Fullstendig mrke.
Mrke.
Oksygen?
Lysning.
Jeg pnet ynene. Jeg l p ryggen og over meg s jeg baksetet hvor jeg og
tvillingene akkurat hadde sittet fastklemt. Jeg l alts p innsiden av biltaket, p
sjakkbrettet. Og jeg pustet. Det stinket av dd, av menneskers innsider. Jeg s
meg rundt. Det s ut som et slakteri, et plsemakeri. Men det merkelige var at i

stedet for gjre det som ligger til min natur; fortrenge, fornekte, flykte,
var det som om hjernen min utvidet seg for ta inn selve omfanget av
sanseinntrykkene. Jeg bestemte meg for vre her. Jeg trakk inn lukta. Jeg s.
Jeg lyttet. Plukket opp brikkene fra gulvet. Satte dem p plass p brettet; n etter
n. Til slutt lftet jeg den delagte, hvite dronningen. Studerte henne. S satte
jeg henne rett overfor den svarte kongen.

DEL IV
UTVELGELSEN

Kapittel 18

Hvit dronning
Jeg satt i bilvraket og stirret p barbermaskinen. Vi tenker underlige ting. Den
hvite dronningen var delagt. Hun som jeg hadde brukt til sette min far, min
bakgrunn, ja, hele mitt tidligere liv i sjakk matt. Hun som hadde sagt at hun
elsket meg, og som jeg hadde sverget at uansett om det var lgn, kom alltid en
del av meg til elske henne bare for ha sagt det. Hun som jeg hadde kalt min
bedre halvdel fordi jeg virkelig hadde trodd hun var mitt janusansikt; den gode
delen. Men jeg hadde tatt feil. Og jeg hatet henne. Nei, ikke det engang; Diana
Strom-Eliassen eksisterte ikke lenger for meg. Likevel satt jeg her inne i et
bilvrak med fire lik rundt meg, en barbermaskin i hnda og en eneste tanke i
hodet:
Ville Diana kunne elsket meg uten hret mitt?
Vi tenker som sagt underlige ting. S jeg skjv tanken vekk og on-knappen
ned. Maskinen som hadde tilhrt mannen med det profetiske navnet Sunded
vibrerte i hnda.
Jeg skulle forandres. Jeg ville forandres. Den gamle Roger Brown eksisterte
heller ikke lenger. Jeg satte i gang.
Et kvarter senere s jeg p meg selv i biten som var igjen av sladrespeilet. Det
var som jeg hadde fryktet ikke noe vakkert syn. Hodet mitt s ut som en
peantt med skallet p, avlangt og litt innsvinget p midten. Den glattbarberte
skallen lyste blek og hvit over den brunere ansiktshuden. Men jeg var meg; den
nye Roger Brown.
Mellom beina mine l hrlokkene. Jeg dyttet dem ned i den gjennomsiktige
plastposen som jeg igjen stappet inn i baklomma p uniformsbuksene til Eskild
Monsen. Der fant jeg ogs en lommebok. Den inneholdt noen penger og et
kredittkort. Og siden jeg ikke hadde planer om la meg spores opp ved bruke
kredittkortet til Ove Kjikerud, besluttet jeg ta lommeboka med meg. Jeg hadde
allerede funnet en lighter i lomma p den svarte bevernylonjakka til kvisegutt og
jeg vurderte nok en gang om jeg skulle tenne p det allerede bensinmarinerte
bilvraket. Det ville sinke arbeidet med identifisere likene og kanskje gi meg et
dgns arbeidsro. P den annen side ville ryken gjre at alarmen gikk fr jeg
hadde kommet meg ut av omrdet, mens uten ryk og med litt flaks kunne det g
mange timer fr noen fant vraket. Jeg s p den kjttmnstrede overflaten hvor
kvisegutts ansikt en gang hadde vrt og bestemte meg. Jeg brukte nesten tjue
minutter p f av ham buksene og jakka og s f kledd p ham min grnne
joggedress. Og det er merkelig hvor fort man venner seg til klippe og skjre i
folk. Da jeg hadde klippet huden av begge pekefingrene (jeg husket ikke om
fingeravtrykk avgis med hyre eller venstre hnd) til kvisegutt, var det med en

kirurgs konsentrerte effektivitet. Til slutt klippet jeg litt i tommelen ogs for at
skadene p hendene hans skulle se litt mer tilfeldige ut. Da jeg var ferdig, gikk
jeg to skritt tilbake fra vraket og studerte resultatet. Blod, dd, stillhet. Selv den
brune elva ved siden av skogholtet virket frosset fast i stum ubevegelighet. Det
var en installasjon Morten Viskum verdig, hadde jeg hatt et kamera, skulle jeg
tatt et bilde og sendt det til Diana, foresl at hun hengte det opp i galleriet. Som
et varsel om det som skulle komme. For hva var det Greve hadde sagt? Det er
frykten, ikke smerten som gjr deg medgjrlig.
Jeg gikk langs hovedveien. Jeg risikerte selvflgelig at Clas Greve kom kjrende
akkurat denne veien og s meg. Men det bekymret meg ikke. For det frste ville
han ikke ha kjent igjen den flintskallede fyren i svart bevernylonjakke med
Elverum Ko-daw-ying-klubb p ryggen. For det andre gikk denne personen
annerledes enn den Roger Brown han hadde mtt; rakere og langsommere. For
det tredje viste GPS-trackeren hans med all tydelighet at jeg fortsatt befant meg i
bilvraket og ikke hadde rrt meg en meter. Rimeligvis. Jeg var tross alt dd.
Jeg passerte en grd, men fortsatte g. En bil passerte meg, bremset litt ned,
lurte kanskje p hvem jeg var, men ga gass og forsvant i det skarpe hstlyset.
Det luktet godt her ute. Jord og gress, barskog og kumkk. Srene i nakken
verket litt, men stlheten i kroppen var jeg i ferd med g av meg. Jeg langet ut
og pustet, dypt og livgivende.
Etter en halv times gange befant jeg meg fortsatt p det samme endelse
jordet, men jeg s et bltt skilt og et skur i det fjerne. Et busstopp.
Et kvarter senere gikk jeg p en gr Nettbuss, betalte med kontanter fra
lommeboka til Eskild Monsen og fikk vite at bussen gikk til Elverum hvorfra det
var togforbindelse til Oslo. Jeg satte meg i et sete vis--vis to platinablonde damer
i trettirene. Ingen av dem verdiget meg et blikk.
Jeg dste av, men vknet da jeg hrte en sirene og bussen sakket og kjrte
inntil veien. En politibil med bllyset p passerte oss. Politibil null to, tenkte jeg
og merket at den ene av blondinene s p meg. Da jeg mtte blikket hennes,
merket jeg at hun instinktivt ville se bort, at det ble for direkte, at hun syntes jeg
var stygg. Men hun klarte ikke. Jeg smilte skjevt til henne og snudde meg mot
vinduet.
Sola skinte ogs p den gamle Roger Browns hjemby da den nye steg av toget
klokka femten ti. Men det blste en iskald vind inn i de snerrende gapene p de
skamferte tigerskulpturene foran Oslo Sentralbanestasjon da jeg skrdde over
plassen og fortsatte opp mot Skippergata.
Dopselgerne og horene i Tollbugata s p meg, men ropte ikke sine tilbud etter
meg slik de hadde gjort etter den gamle Roger Brown. Foran inngangen til hotell
Leon stoppet jeg og s oppover fasaden hvor murpussen hadde falt av og etterlatt
hvite sr. Under et av vinduene hang en plakat som lovet rom for fire hundre
kroner natta.
Jeg steg inn og gikk bort til resepsjonen. Eller RESPESJON som det sto p
skiltet som hang over mannen bak skranken.

Ja? sa han i stedet for det standard velkommen jeg er vant til fra de
hotellene den gamle Roger Brown frekventerte. Resepsjonistens ansikt hadde en
ferniss av svette som om han hadde jobbet hardt. Drukket for mye kaffe. Eller
bare var nervs av natur. Det flakkende blikket tydet p det siste.
Har du et enkeltrom? spurte jeg.
Ja. Hvor lenge?
Ett dgn.
Et helt?
Jeg hadde aldri vrt inne p hotell Leon fr, men jeg hadde kjrt forbi noen
ganger, og det ante meg at de tilbd rom p timebasis for dem som elsket p
profesjonell basis. Alts slike kvinner som ikke hadde skjnnhet eller vett nok til
bruke kroppen til skaffe seg et hus tegnet av Ove Bang og eget galleri p
Frogner.
Jeg nikket.
Fire hundre, sa mannen. Forhndsbetaling. Han hadde en slags svensk
aksent, en slik dansebandvokalister og predikanter av en eller annen grunn
foretrekker.
Jeg slengte det kombinerte bank- og kredittkortet til Eskild Monsen p bordet.
Jeg vet av erfaring at hotellene gir blaffen i om underskriften ligner, men jeg
hadde for sikkerhets skyld vd inn en brukbar etterligning p toget. Problemet
var bildet. Det viste en rundkjaket fyr med langt, krllete hr og svart skjegg.
Selv ikke undereksponeringen kunne skjule at det overhodet ikke hadde noen
likhet med mannen som sto foran ham med smalt ansikt og nybarbert skalle.
Resepsjonisten studerte kortet.
Du ligner ikke fyren p bildet, sa han uten se opp fra kortet.
Jeg ventet. Til han mtte lfte blikket og mte mitt.
Kreft, sa jeg.
Hva?
Cellegift.
Han blunket tre ganger.
Tre behandlinger, sa jeg.
Adamseplet hans hoppet da han svelget. Jeg kunne se han vaklet i troen. Kom
igjen! Jeg mtte snart legge meg i en seng, nakken verket som helvete. Jeg slapp
ikke blikket hans. Men han slapp mitt.
Sorry, sa han og holdt kredittkortet frem mot meg. Jeg har ikke rd til
havne i trbbel, de har meg under oppsikt. Har du cash?
Jeg ristet p hodet. En tohundrelapp og en tikroning var alt jeg hadde igjen
etter togbilletten.
Sorry, gjentok han og strakte armen helt ut liksom bedende slik at kortet
berrte brystet mitt.
Jeg grep det og marsjerte ut.
Det var ingen vits i prve andre hoteller, tok de ikke kortet p Leon, ville de
ikke gjre det andre steder heller. Og i verste fall ville de sl alarm.
Jeg gikk over til plan B.

Jeg var en ny, en fremmed i byen. Uten penger, uten venner, uten fortid eller
identitet. Fasadene, gatene og menneskene som gikk i dem, fortonte seg
annerledes for meg enn de hadde gjort for Roger Brown. Et tynt lag med skyer
hadde glidd foran sola og temperaturen sunket enda noen grader.
Ved sentralbanestasjonen mtte jeg sprre meg for for f vite hvilken buss
som tok meg til Tonsenhagen, og da jeg gikk p bussen, snakket sjfren av en
eller annen grunn engelsk til meg.
Fra busstoppet i Tonsenhagen til Oves hus var det et par drye oppoverbakker,
likevel frs jeg da jeg endelig passerte Oves hus. Jeg sirklet rundt i omrdet noen
minutter for forsikre meg om at politiet ikke var i nrheten. S gikk jeg fort
opp til dra og lste meg inn.
Det var varmt der inne. Termostat- og tidsstyrte ovner.
Jeg tastet inn Natasja for deaktivere alarmen og gikk inn i den kombinerte
stua og soverommet. Det luktet som det hadde gjort sist. Gammel oppvask,
uvasket sengety, vpenolje og svovel. Ove l p senga slik jeg hadde forlatt ham
dagen fr. Det fltes som om det var en uke siden.
Jeg fant fjernkontrollen, la meg i senga ved siden av Ove og slo p TV-en.
Bladde igjennom tekst-TV, men det var ingenting om forsvunne politibiler eller
dde politifolk. Selvflgelig ante politiet i Elverum for lengst urd og hadde satt i
gang leting, men de ville vel vente i det lengste med offentliggjre at en politibil
var savnet i tilfelle det hele skyldtes en banal misforstelse. Men fr eller siden
kom de til finne den. Hvor lang tid fra da og til de fant ut at liket i den grnne
joggedressen uten fingertupper likevel ikke var arrestanten Ove Kjikerud? Ett
dgn, minimum. To dgn, maks.
Dette var ting jeg naturligvis ikke hadde forutsetninger for vite en dyt om.
Og det var ikke det at den nye Roger Brown visste noe mer om politiprosedyrer,
men han skjnte i alle fall at situasjonen krevde faste beslutninger basert p
usikker informasjon, handle med risiko i stedet for nle til det var for sent,
slippe til nok frykt til at man ble skjerpet, men ikke s mye at man ble lammet.
Derfor lukket jeg ynene og sov.
Da jeg vknet igjen, viste klokka p tekst-TV tjuenulltre. Og under det; en linje
om at minst fire personer, hvorav tre politimenn, var omkommet i en
trafikkulykke utenfor Elverum. Vraket av politibilen var blitt meldt savnet i
formiddag og ble funnet i ettermiddag i et skogholt ved Trekkelva. En femte
person, ogs han politimann, var savnet. Politiet trodde han kunne ha blitt slengt
ut av bilen og havnet i elva hvor det var innledet sk. Politiet ba publikum om tips
om freren av et stjlet vogntog merket Sigdal Kjkken som var blitt funnet
parkert p en skogsvei to mil unna ulykkesstedet.
Nr de skjnte at det var arrestanten Kjikerud som var borte, ville de fr eller
siden komme hit. Jeg mtte skaffe meg et annet sted sove til natta.
Jeg trakk pusten. S byde jeg meg over liket av Ove, plukket opp telefonen p
nattbordet og slo det eneste telefonnummeret jeg kunne utenat.
Hun tok telefonen p tredje ring.
I stedet for sitt vanlige sjenerte, men varme hei, svarte Lotte med et nesten

uhrbart ja?.
Jeg la straks p. Alt jeg ville vite, var at hun var hjemme. Forhpentligvis kom
hun til vre det senere i kveld ogs.
Jeg slo av TV-en og sto opp.
Etter to minutters leting hadde jeg funnet to pistoler; n i baderomsskapet og
n klemt bak TV-en. Jeg valgte den lille, svarte fra bak TV-en og gikk til
kjkkenskuffen, tok ut to esker, en med skarp ammunisjon og en merket blanks,
fylte magasinet med skarpe patroner, ladet pistolen og sikret den. S stakk jeg
pistolen i bukselinningen slik jeg hadde sett Clas Greve gjre. Jeg gikk inn p
badet og la den frste pistolen tilbake. Etter ha lukket skapdra ble jeg stende
og studere meg selv i speilet. Ansiktets fine form og markerte linjer, hodets
brutale nakenhet, blikkets intense, nesten feberaktige skinn og munnen;
avslappet og bestemt, taus og talende.
Uansett hvor jeg vknet opp i morgen tidlig, ville det vre med drap p
samvittigheten. Overlagt drap.

Kapittel 19

Overlagt drap
Du gr i din egen gate. Du str i kveldsmrket under en treklynge og ser opp mot
ditt eget hus, p lysene i vinduet, p en bevegelse ved gardinene som kanskje er
din hustru. En nabo p aftentur med sin engelske setter gr forbi og ser p deg,
ser en fremmed i en gate hvor de fleste kjenner hverandre. Mannen er
mistenksom, og setteren knurrer lavt, de lukter begge at du hater bikkjer. For
dyr, som mennesker, holder sammen mot inntrengere og uvedkommende her
oppe i lia hvor de har forskanset seg, hyt hevet over byens forvirring og kaotiske
sammenblanding av interesser og agendaer. Her oppe vil de bare at ting skal
fortsette som de er, for ting er bra, det gr godt, kortene br ikke deles ut p
nytt. Nei, la essene og kongene f vre p de hender de er, usikkerhet er
skadelig for investeringsviljen, faste rammebetingelser sikrer produktivitet som
igjen tjener fellesskapet. Man m skape noe fr man kan fordele.
Det er merkelig tenke p at det politisk mest konservative mennesket jeg
noensinne har mtt, var en sjfr som kjrte mennesker som tjente fire ganger s
mye som ham selv og tiltalte ham med den nedlatenhet som bare den mest pinlig
korrekte hflighet kan uttrykke.
Far sa en gang at om jeg ble sosialist, var jeg ikke lenger velkommen i hans
hus, og at det samme gjaldt for min mor. Han var riktignok ikke edru da han sa
det, men desto strre grunn til anta at han mente det helt bokstavelig. Han
mente at kastesystemet i India hadde mye for seg, at vi etter Guds vilje var fdt
inn i vr stand og at det var vr fordmte plikt tilbringe vrt elendige liv der.
Eller som klokkeren svarer nr presten Sigismund foreslr at de skal si du til
hverandre: Klokker er klokker. Og prest er prest.
Mitt, sjfrsnnens opprr, var derfor blitt utdannelse, en rikmannsdatter,
dresser fra Ferner Jacobsen og hus p Voksenkollen. Det hadde sltt feil. Far
hadde nemlig den frekkhet tilgi meg, hadde til og med vrt s utspekulert at
han spilte stolt. Og jeg visste, da jeg hulket som et barn i begravelsen, at det ikke
var i sorg over min mor, men i raseri mot min far.
Setteren og naboen (merkelig, jeg husket ikke lenger hva han het) ble oppslukt
av mrket og jeg krysset veien. Det hadde ikke sttt noen fremmede biler i gata,
og da jeg presset ansiktet mot garasjeruta, s jeg at den ogs var tom.
Jeg snek meg hurtig inn i hagens r, nesten stofflige svarthet og stilte meg
under epletrrne der jeg visste det var umulig se noen fra stua.
Men jeg kunne se henne.
Diana gikk frem og tilbake p gulvet. De utlmodige bevegelsene kombinert
med Prada-telefonen som var presset mot ret hennes, fikk meg til anta at hun
prvde ringe noen som ikke svarte. Hun hadde p seg olabukser. Ingen kunne

bre et par olabukser som Diana. Til tross for den hvite ullgenseren gikk hun
med den ledige armen over brystet som om hun frs. Store hus bygget p
trettitallet bruker tid p varmes opp ved br temperaturfall, uansett hvor
mange ovner du setter opp.
Jeg ventet til jeg var helt sikker p at hun var alene. Kjente etter at pistolen satt
i linningen. Pustet dypt inn. Dette ville bli det vanskeligste jeg noen gang hadde
gjort. Men jeg visste jeg ville greie det. Den nye ville greie det. Det var kanskje
derfor grten kom, fordi utfallet var gitt allerede. Jeg lot trene komme. De rant
som varme kjrtegn nedover kinnene mens jeg konsentrerte meg om vre
stille, ikke trekke lufta ukontrollert, ikke hulke. Etter fem minutter var jeg tom og
trket kinnene. S gikk jeg fort opp til inngangsdra og lste meg inn s stille jeg
kunne. Innenfor, i gangen, ble jeg stende og lytte. Det var som huset holdt
pusten, det eneste som brt stillheten var smellene fra skrittene hennes mot
parkettgulvet oppe i stua. Og snart skulle de ogs stoppe.
Klokka var ti p kvelden, og bak dra som sto p klem, skimtet jeg et blekt ansikt
og et par brune yne.
Kan jeg f sove her? spurte jeg.
Lotte svarte ikke. Hun pleide ikke gjre det. Men hun stirret som om jeg
skulle vre et spkelse. Hun pleide ikke stirre eller se forskrekket ut heller.
Jeg smilte skjevt og trakk hnda over den glatte skallen.
Jeg har kvittet meg med Jeg lette etter ordet, alt.
Hun blunket to ganger. S pnet hun dra, og jeg smatt inn.

Kapittel 20

Gjenoppstandelse
Jeg vknet og s p klokka. tte. Det var p tide begynne. Jeg hadde det de
kaller en stor dag foran meg. Lotte l p siden med ryggen mot meg, tullet inn i
lakenene hun foretrakk fremfor dyne. Jeg gled ut p min side av senga og kledde
fort p meg. Det var bikkjekaldt, og jeg var gjennomfrossen. Jeg listet meg ut i
gangen, dro p meg jakka, lua og hanskene og gikk ut p kjkkenet. I en av
skuffene fant jeg en plastpose som jeg stappet ned i bukselomma. S pnet jeg
kjleskapet og tenkte at det var den frste dagen jeg vknet opp som morder. En
mann som hadde skutt en kvinne. Det hrtes ut som noe i en avis, en slik sak jeg
bladde forbi fordi de sakene alltid bare var vonde og banale. Jeg tok ut en kartong
med rosa grapefruktjuice og skulle til sette den mot kjeften. Men ombestemte
meg og hentet et glass ut av overskapet. Man behver ikke la alt forfalle bare
fordi man var blitt morder. Etter ha drukket ut, skylt glasset og satt juicen p
plass, gikk jeg ut i stua og satte meg i sofaen. Den lille, svarte pistolen som l i
jakkelomma stakk meg i magen og jeg tok den ut. Den luktet fremdeles, og jeg
visste at den lukta for alltid ville komme til minne meg om drapet. Henrettelsen.
Ett skudd hadde vrt nok. P kloss hold, idet hun skulle til omfavne meg. Jeg
hadde skutt inn i den favnen og truffet henne i det venstre yet. Var det bevisst?
Kanskje. Kanskje hadde jeg villet ta fra henne noe, slik hun hadde prvd ta fra
meg alt. Og den svikefulle lgnersken hadde omfavnet blyet, den fallosformede
kulen hadde trengt inn i henne slik jeg en gang hadde gjort. Aldri igjen. N var
hun dd. Tankene kom slik, i korte setninger som konstaterte faktiske ting. Bra,
jeg mtte fortsette tenke slik, holde p kulda, ikke la flelsene slippe til. Jeg
hadde fortsatt noe tape.
Jeg lftet fjernkontrollen og skrudde p TV-en. Det var ikke noe nytt p tekstTV, redaksjonen var vel ikke p plass s tidlig. Det sto fremdeles at de fire likene
ville bli identifisert i lpet av morgendagen, alts i dag, og at n person fremdeles
var savnet.
n person. De hadde forandret det fra en politimann, hadde de ikke? Betydde
det i s fall at de n visste at den savnede var arrestanten? Kanskje, kanskje ikke,
det var ingen etterskning.
Jeg byde meg over armlenet og grep rret p den gule fasttelefonen hennes,
den jeg alltid s for meg like ved Lottes rde lepper nr jeg ringte. Tungespissen
hennes like ved mitt re nr hun vtet dem. Jeg slo 1881, ba om to numre og
avbrt henne da hun sa at jeg ville f det opplest:
Jeg vil gjerne hre det fra deg personlig i tilfelle jeg skulle ha noen
innvendinger mot taletydeligheten, sa jeg.
Jeg fikk de to numrene, memorerte dem og ba henne sette meg over til det

frste. Sentralbordet hos KRIPOS svarte p andre ring.

Jeg presenterte meg som Runar Bratli og sa at jeg var en slektning av Endride
og Eskild Monsen, at jeg var blitt bedt av familien om hente klrne deres. Men
ingen hadde alts sagt hvor jeg skulle mte opp og hvem jeg skulle sprre etter.
Et yeblikk, sa sentralborddamen og satte meg p vent.
Jeg lyttet til en overraskende fin panflyteversjon av Wonderwall og tenkte
p Runar Bratli. Han var en kandidat jeg en gang hadde latt vre innstille til en
lederjobb selv om han hadde vrt den klart best kvalifiserte. Og hy. S hy at
han under det siste intervjuet hadde klagd over at han mtte sitte krumbyd i
Ferrarien sin, en investering han med et guttaktig smil hadde innrmt hadde
vrt et barnslig pfunn, at det sikkert handlet om frtirskrise og snn. Og jeg
hadde notert: PEN, SELVTILLIT NOK TIL EKSPONERE DRSKAP. Alt hadde
med andre ord vrt etter boka. Bare ikke kommentaren han hadde fulgt opp
med: Nr jeg stanger hodet i taket p bilen, er det nesten s jeg misunn
Han hadde klippet av setningen der, flyttet blikket fra meg og bort p en av
kundens representanter og fortsatt med noe om at Ferrarien n skulle byttes inn i
en SUV, en slik som man tr la kona kjre. Alle rundt bordet hadde ledd. Jeg
ogs. Og ikke med s mye som en trekning rpet at jeg hadde fullfrt setningen
for ham: misunner deg som er s liten. Og at jeg akkurat hadde strket ham
fra innstillingen. Dessverre eide han ikke noe interessant kunst.
De ligger p Rettsmedisinsk. Det var resepsjonsdamens stemme igjen. Alts
p Rikshospitalet i Oslo.
? sa jeg og prvde ikke overdrive enfoldigheten. Hvorfor det?
Det er fast rutine nr det er mistanke om noe kriminelt. Det ser ut som bilen
er blitt pkjrt av denne traileren.
Jeg skjnner, sa jeg. Det var vel derfor de ba meg om hjelpe dem. Jeg bor i
Oslo, skjnner du.
Damen svarte ikke. Jeg kunne se for meg hennes himlende yne og lange, nye
malte negler tromme utlmodig mot bordplaten. Men jeg kunne selvflgelig ta
feil. vre hodejeger betyr ikke ndvendigvis at man er menneskekjenner eller
spesielt empatisk. Om man skal til topps i denne bransjen, tror jeg tvert om at det
kan vre en ulempe.
Kan du f meldt ifra til rette vedkommende p Rettsmedisinsk at jeg er p vei
opp til dem n? spurte jeg. Navnet var alts Runar Bratli.
Jeg kunne hre henne nle. Oppgaven hrte penbart ikke inn under hennes
stillingsbeskrivelser. Stillingsbeskrivelser i det offentlige er som regel makkverk,
tro meg, jeg leser dem stadig vekk.
Jeg har ikke noe med dette gjre, jeg bare hjelper til, sa jeg. S jeg
forventer at jeg blir tatt imot av noen og kan f det fort oversttt.
Jeg skal forske, sa hun.
Jeg la p og slo det andre nummeret. Han svarte p femte ring.
Ja? Stemmen hans ld utlmodig, nesten irritert.
Jeg prvde hre p bakgrunnslydene hvor han var. I mitt hus eller i sin egen
leilighet.
Bh, sa jeg og la p.

Dermed var Clas Greve alarmert.

Jeg visste ikke hva han kom til gjre, men han kom i hvert fall til skru p
GPS-en og sjekke hvor gjenferdet var.
Jeg gikk tilbake til drpningen. I soveromsmrket kunne jeg bare skimte
konturene av kroppen hennes under lakenet. Jeg motsto en plutselig impuls; kle
av meg, gli under lakenene igjen, legge meg inntil henne. I stedet kjente jeg p
en merkelig flelse om at alt som hadde skjedd ikke hadde handlet om Diana,
men om meg. Jeg lukket soveromsdra stille igjen og gikk. Akkurat som da jeg
hadde kommet, traff jeg ingen i oppgangen som jeg kunne si et godmorgen
eller et god kveld til. Heller ikke da jeg kom ut p gata, var det noen som
besvarte mine vennlige nikk, ingen som s p meg eller p annen mte bekreftet
min eksistens. For det hadde gtt opp for meg at det var det som var flelsen: Jeg
fantes ikke.
Det var p tide finnes igjen.
Rikshospitalet ligger i en av Oslos mange slake ser, hevet over byen. Fr det ble
bygget, l det bare et lite sinnssykehus her. Et navn som ble byttet til anstalt for
gale mennesker. S til asyl, deretter til psykiatrisk avdeling. Og s videre etter
hvert som allmuen forsto at det nye ordet betydde helt alminnelig galskap, det
ogs. Jeg har personlig aldri skjnt denne ordleken, bortsett fra at de som
bestemmer det, m vre av den oppfatning at folk generelt er en gjeng
fordomsfulle idioter som i strst mulig grad m fres bak lyset. Ikke at de ikke
kan ha rett i det, men det var uansett befriende hre kvinnen bak glassveggen
si:
Du skal ned i likkjelleren, Bratli.
vre lik er penbart greit. Ingen ppeker det opprrende i bli kalt lik, at
det tross alt er flere kvaliteter ved et ddt menneske enn at det er ddt, at ordet
lik reduserer dem til et stykke kjtt hvor hjertet tilfeldigvis ikke banker lenger, og
hva s? Eller kanskje det skyldes at likene ikke kan pberope seg
minoritetsstatus, de er jo i srgelig flertall.
Ned trappen der borte, sa hun og pekte. Jeg ringer ned og sier at du er p
vei.
Jeg gjorde som hun hadde sagt. Skrittene mine gjallet mellom de hvite, tomme
veggene, det var ellers svrt stille her. Langt inne i en lang, smal og hvit korridor
i etasjen under, med den ene foten innenfor en pen dr, sto en mann kledd i
grnne sykehusklr. Han kunne vrt en kirurg, men noe med den overdrevent
avslappede holdningen hans, eller kanskje det var barten, fortalte meg at han
holdt til lenger ned i hierarkiet.
Bratli? ropte han s hyt at det virket som en bevisst fornrmelse mot de
sovende i etasjen. Ekkoet rullet faretruende frem og tilbake i korridoren.
Ja, sa jeg og skyndte meg bort til ham s vi ikke skulle behve mer av denne
ropingen.
Han holdt dra oppe for meg, og jeg steg inn. Det var en slags garderobe.
Mannen gikk foran meg bort til et skap som han pnet.
De ringte fra KRIPOS og sa du skulle hente tingene til Monsen-gutta, sa han,

fremdeles med denne overdrevent kraftige stemmebruken.

Jeg nikket. Pulsen min slo hardere enn jeg hadde hpet. Men ikke s hardt som
jeg hadde fryktet. Dette var tross alt en kritisk fase, planens svake punkt.
Og hvem er s du?
Firmenning, sa jeg lett. De prrende ba meg hente klrne deres. Bare
klrne, ikke verdisaker.
Jeg hadde med omhu bestemt meg for prrende. Det kunne riktignok hres
pfallende formelt ut, men ettersom jeg ikke visste om Monsen-tvillingene hadde
vrt gift eller hadde foreldre i live, mtte jeg bruke ord som dekket alle
muligheter.
Hvorfor vil ikke fru Monsen ta dem med selv? sa portren. Hun kommer jo
hit i tolvtida.
Jeg svelget. Hun orker vel ikke tanken p alt blodet.
Han flirte: Men det gjr du?
Ja, sa jeg enkelt og hpet intenst at det ikke skulle komme flere sprsml.
Portren trakk p skuldrene og rakte frem et ark festet til et skriveunderlag.
Signer for utleveringen her.
Jeg skriblet ned en R med en blgelinje bak etterfulgt av en B og tilsvarende
blge og en avsluttende prikk over i-en.
Portren s tenksomt ned p signaturen. Har du et ID-kort ogs, Bratli?
Jeg hadde fryktet dette. Planen knaket i sammenfyningene.
Jeg slo meg p bukselommene og satte opp et beklagende smil: La visst igjen
lommeboka i bilen nede p parkeringsplassen.
Oppe p parkeringsplassen, mener du?
Nei, nede. Jeg str i Forskningsparken.
Helt der nede?
Jeg s nlingen hans. Jeg hadde naturligvis tenkt igjennom dette scenariet p
forhnd. Dersom jeg ble sendt av grde etter ID, ville jeg bare g derfra uten
returnere. Ingen katastrofe, men jeg ville heller ikke ha oppndd det jeg hadde
kommet for. Jeg ventet. Og hrte p de to frste ordene at beslutningen hadde
gtt i min disfavr.
Sorry, Bratli, men vi m vre p den sikre siden. Ikke ta det ille opp, men
drapssaker tiltrekker seg veldig mange underlige individer. Med svrt underlige
interesser.
Jeg spilte forblffet. Mener du at at folk samler p klrne til drepte
mennesker?
Du vil ikke tro hva noen finner p, sa han. For alt jeg veit har du aldri truffet
Monsen-gutta, bare lest om saken i avisa. Sorry, men snn er det blitt.
Greit, jeg er snart tilbake, sa jeg og gikk mot dra. Hvor jeg stanset som om
jeg hadde kommet p noe og spilte det siste kortet mitt. Nrmere bestemt:
kredittkortet.
Mens jeg husker det, sa jeg og grep ned i baklomma. Sist Endride var hos
meg, la han igjen kredittkortet sitt. Du kunne kanskje f gitt det til moren hans
nr hun kommer
Jeg rakte det til portren som tok imot og kikket p navnet og bildet av den

skjeggete unge mannen. Jeg tok min tid, men var allerede halvveis ute av dra da
jeg endelig hrte stemmen hans bak meg:
Det er godt nok for meg, Bratli. Her, ta med deg greiene.
Jeg snudde meg lettet. Trakk opp plastposen jeg hadde stappet ned i
bukselomma og dyttet klrne nedi.
Ftt med deg alt?
Jeg kjente etter utenp baklommene p Endrides uniformsbukse. Kjente at den
var der fortsatt, plastposen med mitt avklippede hr. Jeg nikket.
Jeg mtte beherske meg for ikke lpe da jeg forlot ham. Jeg hadde allerede
gjenoppsttt, jeg fantes igjen, og det skapte en merkelig, indre jubel. Hjulene
snurret igjen, hjertet slo, blodet og skjebnen var i omlp. Jeg tok trappa i lange
byks, passerte kvinnen bak glassveggen med lette trinn og hadde lagt hnda p
drhndtaket da jeg hrte en kjent stemme bak meg.
Hei, der, mister! Vent.
Selvflgelig. Det hadde vrt for lett.
Jeg snudde meg langsomt. En mann, ogs han kjent, kom mot meg. Han holdt
opp et ID-kort. Dianas hemmelige forelskelse. Og jeg tenkte den kjetterske
tanken: Jeg er ferdig.
KRIPOS, sa mannen med dyp flykapteinstemme. Sfrisk sty, korn av dropouts. Kan jeg f snakke litt med Dem, mis-er? Som en skrivemaskin med en slitt
bokstav.
Det sies at vi ubevisst skaper oss et bilde av mennesker vi ser p film eller TV
som strre enn de er i virkeligheten. Dette var ikke tilfelle med Brede Sperre.
Han var enda strre enn jeg hadde trodd. Jeg tvang meg til st stille mens han
kom mot meg. S trnet han over meg. Fra hyt der oppe, under en lys,
gutteaktig lugg, klippet og temmet s den skulle virke tilforlatelig vilter, s et par
stlgr yne ned p meg. En av tingene jeg hadde plukket opp om Sperre, var at
han skulle ha hatt et forhold til en veldig kjent og veldig mannlig, norsk politiker.
N er selvflgelig homserykter det endelige beviset p at en er blitt kjendis, selve
adelsmerket, s si. Det var bare det at personen som hadde fortalt meg dette
en av baron von Bulldogs guttemodeller som hadde tigget seg inn p Dianas
vernissasjer psto at han selv hadde latt seg sodomiseres av politiguden som
han med refrykt hadde kalt ham.
Det er bare snakke det, sa jeg med et stivt smil og hpet
penetrasjonsangsten ikke syntes i ynene mine.
Fint, mister. Jeg hr-e akkurat at De var firmenningen til Monsen-gutta og
kjenner dem godt. De kan kanskje hjelpe oss iden-ifisere likene?
Jeg svelget. Hflighetsformen Dem og den halve frekkheten mister i
samme setning. Men Sperres blikk var nytralt. Lekte han statusleken eller
gjorde han det bare automatisk, nrmest som en yrkesrefleks? Jeg hrte meg
selv stammende gjenta identifisere? som om begrepet var totalt ukjent for meg.
Moren deres er her om noen timer, sa Sperre. Men all tid vi kan spare Vi
ville sette p-is p det, det er unnagjort p noen seku-der.
Jeg ville ikke. Kroppen min strittet imot og hjernen min forlangte at jeg skulle
avsl og komme meg til helvete bort derfra. For jeg var alts vekket til live. Jeg

 det vil si plastposen med hr jeg bar p var n en person som igjen var i
bevegelse p Clas Greves GPS-mottager. Det var bare et sprsml om tid fr han
ville gjenoppta jakten, jeg kunne allerede vre lukta av bikkje i lufta, kjenne
panikken st og trippe. Men en annen del av hjernen, den som hadde den nyes
stemme, sa at jeg ikke kunne nekte. At det ville vekke mistenksomhet. At det bare
ville ta noen sekunder.
Selvflgelig, sa jeg og holdt p smile fr jeg kom p at det ville oppfattes
som en upassende reaksjon p skulle identifisere likene av sine egne
slektninger.
Vi gikk tilbake samme vei som jeg hadde kommet.
Portren nikket flirende til meg da vi gikk gjennom garderoben.
De br vre forberedt p at avdde er ille tilredt, sa Sperre og pnet en tung
metalldr. Vi steg inn i liksalen. Jeg grsset. Alt ved rommet brakte assosiasjoner
til innsiden av et kjleskap: hvite vegger, tak og gulv, noen f plussgrader og kjtt
som var gtt ut p dato.
De fire likene l p rekke og rad p hver sin metallbenk. Fttene stakk ut under
hvite lakener og jeg slo fast at filmkonvensjonen hadde rot i virkeligheten; de
hadde faktisk hver sin metallbrikke knyttet fast til storten.
Klar? sa Sperre.
Jeg nikket.
Han nappet av to lakener, fort og elegant som en tryllekunstner.
Trafikkulykker, sa politimannen og vippet p hlene. Det verste. Vanskelig
identifisere, som du ser. Det foresvevde meg plutselig at Sperre snakket
unormalt langsomt. Det skulle vrt fem i bilen, men vi fant bare disse fire
kroppene. Sannsynligvis havnet den femte i elva og flt vekk.
Jeg stirret, svelget og pustet tungt gjennom nesa. Ptatt, selvflgelig. For selv
nakne s Monsen-tvillingene bedre ut n enn de hadde gjort i bilvraket. Dessuten
luktet det ikke her inne. Ingen gassfylt avfring, ingen duft av blod og bensin
eller stanken av et menneskes indre. Det hadde gtt opp for meg at synsinntrykk
er overvurdert, at lyd og lukt terroriserer sanseapparatet p en mye mer effektiv
mte. Som den knasende lyden nr bakhodet p en dd kvinne, akkurat skutt
gjennom yet, treffer parketten.
Det er Monsen-tvillingene, hvisket jeg.
Ja, s langt har vi greid resonnere ogs. Sprsmlet er bare
Sperre gjorde en lang en virkelig lang kunstpause. Herregud.
Hvem av dem er Endride og hvem er Eskild?
Til tross for vintertemperaturen i rommet var jeg vt av svette under klrne.
Snakket han s langsomt med vilje? Var det en ny avhrsmetode jeg ikke kjente
til?
Blikket mitt gled over de nakne kroppene og fant merket jeg hadde satt. Sret
som gikk fra ribbeina og over magen var fremdeles pent og hadde svarte
blodskorper langs kantene.
Det er Endride, slo jeg fast og pekte. Den andre er Eskild.
Hm, sa Sperre fornyd og noterte. De m ha kjent tvillingene svrt godt.
Ikke engang kollegene deres som har vrt her, har greid se forskjell.

Jeg svarte med et srgmodig nikk. Tvillingene og jeg var hverandre veldig
nre. Srlig den siste tiden. Kan jeg g n?
Ja visst, sa Sperre, men fortsatte notere p en mte som ikke innbd til at
jeg bare kunne forlate ham.
Jeg s p klokka bak hodet hans.
Eneggede tvillinger, sa Sperre og skrev og skrev. Ironisk, eller hva? Hva i
helvete skrev han? Den ene var Endride, den andre Eskild, hvor mange ord var
det egentlig bruk for?
Jeg visste jeg burde la vre, men jeg greide ikke. Hva er ironisk?
Sperre sluttet skrive og s opp. Fdt i samme sekund fra samme egg. Dd i
samme sekund i samme bil.
Det var vel ingen ironi i det.
Ikke?
Overhodet ingen jeg kan se.
Mm. Du har rett. Paradoks er vel ordet jeg leter etter. Sperre smilte.
Jeg kjente blodet begynne boble. Det er ikke noe paradoks heller.
Men det er i alle fall rart. Det har en slags kosmisk logikk, synes du ikke?
Jeg mistet kontrollen, s knokene hvitne da jeg klemte rundt posen og hrte
stemmen min dirre: Ingen ironi, ingen parodi, ingen kosmisk logikk. Volumet
steg. Bare en tilfeldig symmetri av liv og dd som ikke engang er s tilfeldig
siden de som mange andre eneggede tvillinger valgte tilbringe mye tid i
umiddelbar nrhet av hverandre. Lynet slo ned, de var sammen. End of story.
Det siste hadde jeg nesten ropt.
Sperre s p meg med et tenksomt blikk. Han hadde satt pekefinger og tommel
mot hver sin munnvik og n dro han dem nedover haken. Jeg kjente det blikket.
Han var en av de f. Han hadde avhrerblikket, blikket som kunne avslre lgn.
N, Bratli, sa han. Er det noe som plager deg?
Beklager, sa jeg, smilte vissent og visste at jeg mtte si noe sant n, noe som
ikke slo ut p lgndetektoren som stirret p meg. Jeg hadde et oppgjr med min
kone i gr kveld, og n denne ulykken. Jeg er litt ute av meg. Beklager s mye.
Jeg skal komme meg ut herfra n.
Jeg snudde p hlen og gikk.
Sperre sa noe, kanskje en avskjedshilsen, men det ble overdvet av metalldra
som slo igjen bak meg og sendte en drnnende basstone gjennom rommet.

Kapittel 21

Invitasjon
Jeg gikk p trikken p stoppestedet utenfor Rikshospitalet, betalte konduktren i
kontanter og sa til sentrum. Han smilte skjevt mens han vekslet, antagelig var
prisen den samme uansett hvor langt jeg skulle. Jeg hadde selvflgelig tatt trikk
fr, som liten, men jeg husket ikke rutinene s godt. G ut dra bak, ha billetten
klar for kontroll, trykk p stopp-knappen i god tid, forstyrr ikkje fraren. Mye
hadde forandret seg. Skinnestyen var mindre redvende, reklametekstene p
veggene mer redvende og utadvendte. Menneskene p setene mer
innadvendte.
I sentrum skiftet jeg transportmiddel, til en buss som tok meg med nordstover.
Fikk beskjed om at jeg kunne reise p trikkebilletten. Fantastisk. For en slikk og
ingenting navigerte jeg meg gjennom byen p en mte jeg ikke hadde visst var
mulig. Jeg var i bevegelse. En blinkende dott p Clas Greves GPS-dings, jeg
syntes jeg kunne fle forvirringen hans: Hva faen er det som skjer, flytter de p
liket?
Jeg gikk av bussen p rvoll og begynte g oppover bakkene mot
Tonsenhagen. Jeg kunne ha gtt av nrmere Oves leilighet, men alt jeg gjorde n
hadde en hensikt. Det var formiddagsstille i disse boligstrkene. En krokrygget
gammel dame stavret seg frem langs fortauet med en trillebag med skrikende,
usmurte hjul bak seg. Like fullt smilte hun til meg som om det var en herlig dag,
en flott verden, et deilig liv. Hva tenkte Clas Greve n? At det mtte vre en likbil
som kjrte Brown til barndomshjemmet eller noe snn, men at det var da faen s
sakte det plutselig gikk, var det k?
To tyggegummityggende, tungt sminkede fjortisjenter med skolesekker og
tettsittende bukser som presset fedmeproblemet opp og fram, kom mot meg. De
skulte kort, men sluttet ikke snakke hyt om noe som tydeligvis opprrte dem.
Idet vi passerte hverandre, fikk jeg med meg et: urettferdig, assa! Jeg tippet
at de skulket, var p vei ned til et konditori p rvoll, og at urettferdigheten ikke
gjaldt det faktum at tti prosent av jordas fjortiser ikke hadde rd til
solskinnsbollene de snart skulle sette til livs. Og det gikk opp for meg at om
Diana og jeg hadde ftt det barnet den gangen, ville hun jeg var overbevist om
at det var en jente selv om Diana alt hadde kalt det Eyolf en dag sett p meg
med nettopp slike maskaratunge yne og ropt at det var urettferdig, assa, hun og
venninnen ville til Ibiza og de gikk tross alt p videregende! Og at jeg jeg
kunne levd med det, tror jeg.
Veien passerte en park med en stor dam midt i og jeg tok en av de brune stiene
som frte mot en treklynge p den andre siden. Ikke fordi det var en snarvei, men
for f dotten p Greves GPS til bevege seg utenfor veiene p kartet. Lik kan

kanskje flyttes rundt i en bil, men de beveger seg ikke i terrenget. Det var
bekreftelsen p mistanken som min wake-up-call fra Lotte i morges hadde plantet
i den nederlandske hodejegerens hode: at Roger Brown hadde gjenoppsttt fra de
dde. At Brown ikke hadde ligget i likkjelleren p Rikshospitalet slik det hadde
sett ut p GPS-en, men antagelig i en sykeseng i det samme bygget. Men de
hadde jo meldt p nyhetene at alle i bilen var dde, hvordan ?
Jeg er kanskje ikke spesielt empatisk, men jeg er en god bedmmer av
intelligens, s god at jeg brukes til ansette ledere for Norges strste bedrifter.
S mens jeg travet rundt dammen, gikk jeg igjen igjennom Clas Greves
sannsynlige resonnement akkurat n. Som var enkelt. Han mtte komme etter
meg, mtte ekspedere meg, selv om det n innebar mye mer risiko enn fr. For
jeg var ikke lenger bare en som kunne stoppe HOTEs planer om overta
Pathfinder, jeg var et vitne som kunne f ham i heisen for drapet p Sindre Aa.
Om jeg alts fikk leve lenge nok til at saken kom for retten.
Jeg hadde kort sagt sendt ham en invitasjon han ikke kunne takke nei til.
Jeg var kommet til den andre siden av parken, og idet jeg passerte klyngen av
bjrketrr, strk jeg fingrene langs den tynne, hvite, flassende barken, presset
dem lett mot stammens hardhet, byde fingrene s neglene skrapet over
overflaten. Snuste p fingertuppene, stoppet, lukket ynene og trakk inn duften
mens minner om barndom, lek, latter, forundring, frydefull redsel og oppdagelse
strmmet p. Alle de bitte sm tingene jeg trodde jeg hadde mistet, men som
selvflgelig var der, innkapslet, de forsvant ikke, de var vannbarn. Den gamle
Roger Brown hadde ikke vrt i stand til finne dem igjen, men den nye kunne.
Hvor lenge kom den nye til leve? Ikke mye lenger n. Men det gjorde ikke noe,
han skulle leve sine siste timer mer intenst enn den gamle hadde levd alle sine
trettifem r.
Jeg var varm da jeg endelig s huset til Ove Kjikerud. Jeg gikk opp i skogbrynet
og satte meg p en stubbe hvor jeg hadde god oversikt over veien med
rekkehusene og blokkene. Og slo fast at folk p stkanten ikke har s forskjellig
utsikt som folk fra vestkanten. Vi s alle Postgirobygget og Plaza Hotel. Byen
fremsto verken som styggere eller penere. Eneste forskjellen var i grunnen at
herfra s man vestkanten. Som fikk meg til tenke p at da Gustave Eiffel hadde
bygget sitt bermte trn til verdensutstillingen i Paris i 1889, sa kritikerne at den
fineste utsikten i Paris var fra Eiffeltrnet fordi det var det eneste stedet i Paris
hvor man ikke s Eiffeltrnet. Og jeg tenkte at slik var det kanskje vre Clas
Greve; at verden for ham mtte fortone seg som et litt mindre heslig sted. Fordi
han ikke kunne se seg selv gjennom andres yne. Mine for eksempel. Jeg s ham.
Og jeg hatet ham. Hatet ham med en slik overrumplende styrke og intensitet at
det nesten skremte meg. Men det var ikke et grumsete hat, tvert om, det var et
purt, oppriktig, nesten uskyldig hat, slik jeg innbiller meg at korstogfareren mtte
ha hatet gudsbespotterne. Og derfor kunne jeg idmme Greve ddsstraffen med
samme avmlte, naive hat som den overbevist kristne amerikaneren sender sine
drapsdmte nester til slaktebenken. Og dette hatet var p mange mter en
klargjrende flelse.
Det fikk meg for eksempel til skjnne at det jeg hadde flt for far, ikke var

hat. Sinne? Ja. Forakt? Kanskje. Medlidenhet? Definitivt. Og hvorfor? Mange

grunner, sikkert. Men jeg s n at raseriet mitt skyldtes at jeg innerst inne hadde
flt at jeg var som ham, at jeg hadde det i meg bli akkurat som ham: en
drikkfeldig, pengelens konebanker som mente st var st og aldri kunne bli vest.
Og n var jeg alts blitt ham, endelig og fullt ut.
Latteren boblet opp i meg, og jeg gjorde ikke noe for stanse den. Ikke fr den
gjallet mellom trestammene, en fugl lettet fra en grein over meg og jeg s en bil
komme nede i veien.
En slvgr Lexus GS 430.
Han hadde kommet raskere enn jeg hadde forventet.
Jeg reiste meg fort opp og gikk ned til Ove Kjikeruds hus. Da jeg sto p trappa
og skulle fre nkkelen inn i lsen, s jeg p hnda mi. Vibrasjonen var nesten
umerkelig, men jeg s den.
Det var instinktene, urfrykten. Clas Greve var den type dyr som gjr andre dyr
redde.
Jeg traff nkkelhullet p frste forsk. Vred om, pnet dra og gikk fort inn i
leiligheten. Fremdeles ingen lukt. Satte meg opp i senga, skjv meg bakover til
jeg satt med ryggen mot hodegjerdet og vinduet. Sjekket at dyna dekket Ove som
l ved siden av meg.
Ventet. Sekundene tikket av grde. Og hjertet. To hjerteslag i sekundet.
Clas Greve var naturligvis forsiktig. Han ville forsikre seg om at jeg var alene.
Og selv om jeg var alene, visste han n at jeg ikke var s ufarlig som han frst
hadde trodd. For det frste hadde jeg sannsynligvis noe gjre med at bikkja
hans var borte. For det andre hadde han antagelig vrt der, sett liket av henne,
og visste at jeg var i stand til drepe.
Jeg hrte ikke at det gikk i dra. Hrte ikke skrittene hans. S bare at han
plutselig sto der foran meg. Stemmen hans var myk og smilet oppriktig
beklagende:
Unnskyld at jeg buser inn igjen p denne mten, Roger.
Clas Greve var kledd i svart. Svarte slacks, svarte sko, hyhalset, svart genser,
svarte hansker. P hodet en svart ullue. Det eneste som ikke var svart, var den
slvskimrende Glocken.
Det er greit, sa jeg. Det er visittid.

Kapittel 22

Stumfilm
Det hevdes at fluens tidsoppfattelse, grunnen til at de opplever en hndflate som
farer mot dem som gjespende langsomt, er at informasjonen den fr gjennom
fasettynene mater den med en s stor datamengde at naturen har mttet utstyre
fluen med en ekstra rask prosessor for kunne behandle alt fortlpende.
I flere sekunder hersket total stillhet i stua. Hvor mange vet jeg ikke. Jeg var en
flue og hndflaten var p vei. Ove Kjikeruds Glock-pistol var rettet mot mitt bryst.
Clas Greves blikk mot min blanke skalle.
A-ha, sa han endelig.
Dette ene ordet rommet alt. Alt om hvordan vi mennesker har kunnet
underlegge oss jorden, kunnet herske over elementene, kunnet drepe vesener
som er oss overlegne i hurtighet og styrke. Prosessorkapasitet. Clas Greves aha kom i enden av et ras av tanker, sk p og siling av hypoteser, ubnnhrlig
deduksjon som til sammen ledet frem til en uunngelig konklusjon: Du klippet av
deg hret, Roger.
Clas Greve var som tidligere antydet en intelligent person. Han hadde
selvflgelig gjort mer enn sl fast det banale faktum at hret mitt var fjernet,
men ogs nr, hvor og hvorfor det hadde skjedd. Fordi det fjernet all forvirring,
besvarte alle sprsml. Derfor la han til, mer som en slutning enn et sprsml:
I bilvraket.
Jeg nikket.
Han satte seg i stolen foran fotenden av senga, vippet den mot veggen bak uten
at pistollpet vek en tomme fra meg.
Og s? Plantet du hret p et av likene?
Jeg stakk venstre hnd i jakkelomma.
Hold an! skrek han, og jeg s fingeren presse inn avtrekkeren. Ingen erigert
hane. Glock 17. En dame.
Det er venstre hnd, sa jeg.
OK. Langsomt.
Jeg tok hnda langsomt ut og slengte plastposen med hr p bordet. Greve
nikket sakte uten ta blikket fra meg.
S du skjnte det, sa han. At senderne satt i ditt eget hr. Og at det var hun
som hadde plassert dem der for meg. Det var derfor du drepte henne, ikke sant?
Fltes det som et tap, Clas? spurte jeg og lente meg tilbake. Hjertet mitt
hamret, likevel flte jeg meg merkelig avslappet i denne avskjedsstunden. Kjdets
ddsangst og ndens sinnsro.
Han svarte ikke.
Eller var hun bare hva kalte du det et middel til n mlet? En utgift til

inntekts ervervelse?
Hvorfor vil du vite dette, Roger?
Fordi jeg vil vite om slike som du virkelig finnes eller bare er fiksjon.
Slike som meg?
Mennesker som ikke er i stand til elske.
Greve lo. Ville du ha svar p det, kunne du jo bare sett deg selv i speilet,
Roger.
Jeg elsket noen, sa jeg.
Du imiterte kanskje kjrlighet, sa Clas. Men elsket du virkelig? Har du
beviser for det? Jeg ser nemlig bare beviser for det motsatte, at du nektet Diana
det eneste hun ville ha ved siden av deg; et barn.
Jeg ville gitt henne det.
Han lo igjen. S du ombestemte deg? Nr skjedde det? Nr ble du den
botferdige ektemannen? Da du oppdaget at hun knullet en annen mann?
Jeg tror p bot, sa jeg stille. P bot. Og p tilgivelse.
Og n er det alts for sent, sa han. Diana fikk verken din tilgivelse eller dine
barn.
Ikke dine heller.
Det var aldri min hensikt gi henne noe barn, Roger.
Nei, men om du hadde nsket det, ville du likevel ikke vrt i stand til det, ville
du vel?
Selvflgelig ville jeg det. Trodde du at jeg var impotent?
Han sa det fort. S fort at bare en flue oppfattet nanosekundet med nling. Jeg
pustet inn. Jeg har sett deg, Clas Greve. Jeg har sett deg i froskeperspektiv.
Hva faen er det du rrer om n, Brown?
Jeg har sett dine organer for reproduksjon p nrere hold enn jeg frivillig ville
valgt.
Jeg s munnen hans langsomt pne seg, og fortsatte:
P en utedass utenfor Elverum.
Greves munn s ut til formulere noe, men det kom ingenting ut.
Var det slik de fikk deg til snakke nr du satt i kjelleren i Surinam? Vold mot
testiklene? Slag? Kniv? De tok ikke lysten, bare forplantningsevnen, ikke sant?
Det som var igjen av ballene, s ut som var sydd igjen med grov trd.
Greves munn var lukket n. En rett strek i et forstenet ansikt.
Det forklarer den fanatiske jakten p det du selv fortalte var en ganske
betydningsls dopsmugler i jungelen, Clas. Sekstifem dager, var det ikke? For det
var han, ikke sant? Det var han som hadde skjrt i manndommen din. Tatt fra
deg evnen til lage kopier av deg selv. Han hadde tatt fra deg alt. Nesten. S du
tok livet hans. Og det forstr jeg.
Jo da, det var Inbaud, Reid og Buckleys underpunkt tre i trinn to: Foresl et
moralsk akseptabelt motiv for forbrytelsen. Men jeg trengte ikke lenger hans
tilstelse. I stedet fikk han min. P forhnd: Jeg forstr, Clas, fordi jeg har tenkt
drepe deg av samme grunn. Du tok fra meg alt. Nesten.
Greves munn lagde en lyd som jeg skjnte skulle vre en latter. Hvem er det
som sitter med pistolen her, Roger?

Jeg skal drepe deg slik jeg drepte den fordmte bikkja di.
Jeg s kjevemusklene hans strammes da han bet sammen, s knokene hvitne.
Du fikk aldri sett den, gjorde du vel? Den endte sine dager som krkemat.
Spiddet p svansen av Aas traktor.
Du gjr meg kvalm, Roger Brown. Du sitter der og moraliserer mens du selv
er en dyredreper og barnemorder.
Du har rett. Men feil i det du sa til meg p sykehuset. At barnet vrt hadde
Downs syndrom. Tvert om, alle prver viste at det var friskt. Jeg overtalte Diana
til abort rett og slett fordi jeg ikke ville dele henne med noen. Har du hrt noe s
barnslig? Ren, skjr sjalusi mot et ufdt barn. Jeg antar at jeg ikke fikk nok
kjrlighet i oppveksten, hva tror du? Du hadde det kanskje p samme mte,
Clas? Eller var du ond fra fdselen av?
Jeg tror ikke Clas fikk med seg sprsmlene for han stirret p meg med dette
mpende uttrykket som viste at hjernen igjen jobbet p spreng. Rekonstruerte,
fulgte beslutningstreets forgreininger baklengs mot stammen, mot sannheten,
mot dit det hele hadde startet. Og fant det. En enkelt setning p sykehuset. Noe
han selv hadde sagt: ta abort fordi ungen har Downs syndrom.
S fortell meg, sa jeg da jeg s at han forsto. Har du elsket noen andre enn
bikkja di?
Han lftet pistolen. Det var bare sekunder igjen av den nye Roger Browns korte
liv. Det funklet i Greves isbl yne og den myke stemmen var bare en hvisken n:
Jeg hadde tenkt gi deg et enkelt hodeskudd i respekt for at du har vrt et
bytte en jeger verdig, Roger. Men jeg tror jeg gr tilbake til den opprinnelige
planen likevel. skyte deg i magen. Har jeg fortalt deg om mageskudd? Kulen
som gjennomborer milten og fr magesyren til renne ut og brenne seg gjennom
resten av innvollene? S skal jeg vente med drepe deg til du trygler meg om
det. Og det kommer du til gjre, Roger.
Kanskje du burde kutte ut pratingen og skyte, Clas. Kanskje ikke vente s
lenge som du gjorde p sykehuset?
Greve lo igjen. , jeg tror ikke du har invitert politiet hit, Roger. Du har drept
en kvinne. Du er en morder som meg. Dette er mellom oss.
Tenk deg om, Clas. Hvorfor tror du jeg tok sjansen p dra opp til
Rettsmedisinsk og lure dem til utlevere meg den posen der med hr?
Greve trakk p skuldrene. Enkelt. Det er DNA-bevis. Sannsynligvis det eneste
de hadde som kunne vrt brukt mot deg. De tror jo navnet p den de leter etter
er Ove Kjikerud. Med mindre du ville ha igjen den flotte manken din da. Lage
parykk av den kanskje? Diana fortalte meg at hret ditt var veldig viktig for deg.
At du brukte det til kompensere for hyden. Eller skal vi heller si litenheten?
Riktig, sa jeg. Men feil. Det hender at hodejegeren glemmer at hodet han
jakter p kan tenke. Jeg vet ikke om det tenker bedre eller drligere uten hr,
men i dette tilfellet har det lokket jegeren inn i en felle.
Greve blunket langsomt, samtidig som jeg s at kroppen hans spente seg, at
han ante urd.
Jeg ser ikke noen felle, Roger.
Den er her, sa jeg og hev dyna ved siden av meg til side. Jeg s at blikket

hans falt p liket av Ove Kjikerud. Og p Uzi maskinpistolen som l p brystet

hans.
Han reagerte lynraskt, rettet pistolen mot meg. Ikke prv deg, Brown.
Jeg frte hendene mot maskinpistolen.
Ikke! skrek Greve.
Jeg lftet vpenet.
Greve fyrte av. Smellet fylte rommet.
Jeg rettet lpet mot Greve. Han hadde reist seg halvveis opp i stolen og fyrte av
en gang til. Jeg trykket inn avtrekkeren. Trykket den helt tilbake. Det ld et hest
brl av bly som flerret opp lufta, Oves vegger, stolen, Clas Greves svarte bukser,
den perfekte lrmuskulaturen under, flerret opp skrittet og forhpentligvis
kjnnet som hadde vrt inne i Diana, puklene av magemuskler og organene de
skulle beskytte.
Han falt ned igjen i stolen, og pistolen dunket i gulvet. Det var brtt blitt stille
igjen, bare lyden av en tomhylse som rullet over parketten n. Jeg la hodet p
skakke og s p ham. Han stirret tilbake med yne svarte av sjokk.
N kommer du ikke til passere legetesten hos Pathfinder, Greve. Sorry. Du
vil aldri f stjlet den teknologien. Uansett hvor grundig du er. Faktisk var det
den jvla grundigheten din som felte deg.
Greve stnnet noe knapt hrbart og nederlandsk.
Det var grundigheten som lokket deg hit, sa jeg. Til det siste intervjuet. For
vet du hva? Du er mannen jeg har vrt p utkikk etter til denne jobben. En jobb
som jeg ikke bare tror, men vet at du er perfekt til. Og det betyr at jobben er
perfekt til deg. Tro meg, herr Greve.
Greve svarte ikke, stirret bare nedover seg. Blodet hadde gjort den svarte
genseren enda svartere. S jeg fortsatte:
De er herved ansatt som syndebukk, herr Greve. Som han som drepte Ove
Kjikerud, alts han som ved min side ligger. Jeg klappet Ove p magen.
Greve stnnet og lftet p hodet. Hva faen er det du babler om? Stemmen
hans ld desperat og samtidig slvet, svnig. Ring etter en sykebil fr du har
gjort deg selv til drapsmann en gang til, Brown. Tenk deg om, du er amatr, du
kommer aldri til slippe unna politiet. Ring n, og jeg skal spare deg, jeg ogs.
Jeg s ned p Ove. Han s s fredelig ut der han l. Men det er ikke jeg som
dreper deg, Greve. Det er Kjikerund her, skjnner du ikke det?
Nei. Men herregud, ring n etter en jvla ambulanse, ser du ikke at jeg blr i
hjel her!
Beklager, det er for sent.
For sent? Har du tenkt la meg d?
Noe annet hadde krpet inn i stemmen hans. Kunne det vre grt?
Vr s snill, Brown. Ikke her, ikke snn! Jeg trygler deg, jeg ber deg.
Visst var det grt. Trene rant nedover kinnene hans. Ikke s rart kanskje, hvis
det han hadde sagt om mageskudd var riktig. Jeg kunne se det dryppet blod fra
innsiden av buksebeina hans og ned p de blankpussede Prada-skoene. Han
hadde tryglet. Hadde ikke klart beholde verdigheten i dden, Greve eller ikke.
Jeg har hrt sagt at ingen klarer det, at de som tilsynelatende klarer det, bare er

apatiske av sjokk. Det mest nedverdigende for Greve var selvflgelig at det var s
mange vitner til hans sammenbrudd. Og at det kom til bli flere.
Femten sekunder etter at jeg hadde lst meg inn dra hos Ove Kjikerud og gtt
inn p stua uten taste inn Natasja p alarmen, hadde
overvkningskameraene begynt ta opp samtidig som alarmen hadde gtt oppe
hos Tripolis. Jeg s for meg hvordan de hadde stimlet sammen rundt monitoren,
hvordan de vantro hadde stirret p stumfilmen med Greve som eneste synlige
skuespiller, sett ham pne munnen, men ikke hre hva han sa. Sett ham skyte,
sett ham bli truffet, og de hadde forbannet Ove for at han ikke hadde noe kamera
som viste den som satt i senga.
Jeg kikket p klokka. Det var n gtt fire minutter siden alarmen hadde gtt, og
sannsynligvis tre minutter siden de hadde ringt politiet. De hadde i sin tur ringt
Deltagruppa som var de som ble brukt ved vpnede aksjoner. Og som det tok en
viss tid samle. Tonsenhagen l ogs et stykke unna sentrum. Antagelser
selvflgelig, men de frste politibilene ville neppe vre her fr om minimum ett
kvarter. P den annen side; det var ingen grunn til la det trekke i langdrag.
Greve hadde avfyrt to skudd av magasinets i alt sytten.
La g, Clas, sa jeg og pnet vinduet rett bak hodeenden. Du skal f en siste
sjanse. Plukk opp pistolen. Om du greier skyte meg, greier du vel ringe etter
en ambulanse selv ogs.
Han stirret p meg med et tomt blikk. En iskald vind feide inn i rommet.
Vinteren var definitivt kommet.
Kom igjen, sa jeg. Hva har du egentlig tape?
Det virket som logikken i dette trengte inn i den sjokkforvirrede hjernen hans.
Og med en rask bevegelse, mye raskere enn jeg hadde trodd var mulig med de
skadene han hadde, hadde han kastet seg sidelengs ned p gulvet og grepet
pistolen. Kulene fra maskinpistolen, plumbum, det myke, tunge, giftige metallet,
grov opp fliser fra parketten mellom beina hans. Men fr kulespruten ndde ham
igjen, fr den feide over brystet hans, trengte gjennom hjertet og punkterte
begge lungene som hvesende utndet, rakk han lsne et skudd. Ett enkelt
skudd. Lyden dirret mellom veggene. S ble det igjen stille. Ddsstille. Bare
vinden som sang lavt. Stumfilmen var blitt et stillbilde, frosset fast i kuldegradene
som krp inn i rommet.
Det var fullendt.

DEL V
N MNED SENERE.
SISTE INTERVJU

Kapittel 23

Kveldsredaksjonen
Kjenningsmelodien til aktualitetsprogrammet Kveldsredaksjonen var et enkelt
gitarriff som brakte seeres tanker hen p bossanova, vuggende hofter og
fargesterke drinker, ikke beinharde fakta, politikk og traurig
samfunnsproblematikk. Eller som i kveld; kriminalitet. Kjenningsmelodien var
kort for signalisere at Kveldsredaksjonen var et program uten undvendig
fjas, hvor det handlet om innhold og komme til poenget.
Det var antagelig derfor programmet startet med at kameraet som hang p
kran i Studio 3, viste deltakerne i panelet rett ovenfra og s ble senket i en
sveipende bevegelse som endte med et skalt hodeskudd av programlederen Odd
G. Dybwad. Og som vanlig s han i dette yeblikk opp fra papirene og tok av seg
lesebrillene. Det hadde kanskje vrt produsentens id, kanskje hun eller han
mente det ga inntrykk av at nyhetssaken de skulle snakke om var rykende fersk,
at G. Dybwad bare s vidt hadde rukket lese den selv.
Odd G. Dybwad hadde tett, kortklipt hr som var grtt i tinningen, og et av
disse ansiktene som er frti r. Han hadde sett ut som frti da han ble tretti og
frti n da han var femti. Odd G. Dybwad hadde hovedfag i samfunnsvitenskap,
var analytisk, verbal intelligent og oppriktig tabloid av legning. Det var
sannsynligvis ikke det som hadde vrt avgjrende for at kanalledelsen hadde gitt
ham eget debattprogram, men jobben Odd G. Dybwad hadde gjort som
nyhetsanker i en halv mannsalder. Jobben handlet stort sett om lese
ferdigskrevet tekst med den riktige intonasjonen og ansiktsuttrykket ifrt den
riktige dressen og det riktige slipset, men i G. Dybwads tilfelle hadde intonasjon,
ansiktsuttrykk og slips vrt s riktige at det hadde gitt ham mer kredibilitet enn
noen annen nlevende person i Norge. Og det var kredibilitet som trengtes for
bre et program som Kveldsredaksjonen. Det syntes merkelig nok bare
styrke Odd G. Dybwads uangripelighet at han flere ganger hadde uttalt at han
elsket seertallene sine og at det p redaksjonsmtene var ham, og ikke
kanalledelsen, som var pdriveren for velge de mest kommersielle sakene. Odd
G. Dybwad ville ha vinklingene med potensial for temperatur og flelser, ikke tvil,
tvisyn og resonnementer, slikt egnet seg best som aviskronikker. Refrenget nr
han ble spurt om dette i media var: Hvorfor overlate debattene om
kongefamilien, homoseksuelle adoptivforeldre og trygdemisbruk til userise
aktrer nr den kan tas hos oss i Kveldsredaksjonen?
Kveldsredaksjonen var en ubetinget suksess og Odd G. Dybwad en stjerne.
Spass stjerne at han etter en veldig opprivende og veldig offentlig skilsmisse
hadde kunnet gifte seg med en av kanalens yngre, kvinnelige stjerner.
Vi skal i kveld ha to saker, sa han med en stemme som allerede skalv lett av

undertrykt engasjement mens han stirret inntrengende ut av TV-ruta. I den

frste skal vi oppsummere en av norgeshistoriens mest dramatiske drapssaker.
Etter n mned med intens etterforskning mener politiet at de n endelig har ftt
samlet alle trdene i den skalte Greve-saken. Denne involverer i alt tte drap.
En mann som ble kvalt p grden sin utenfor Elverum. Fire politimenn som ble
pkjrt av en stjlet trailer. En kvinne som ble skutt i sitt hjem i Oslo. Fr alts de
to hovedpersonene skjt hverandre i hjel i et hus p Tonsenhagen her i Oslo. Det
siste dramaet ble som kjent festet p film i og med at huset hadde alarm med
kameraovervkning, og kopier av disse opptakene har allerede lekket ut og
versert p Internett de siste ukene.
G. Dybwad kte patosdoseringen:
Og som om dette ikke er nok; i sentrum av denne bisarre saken str et
verdensbermt maleri. Peter Paul Rubens Jakten p det kalydonske villsvin har
vrt savnet og fryktet tapt siden siste verdenskrig. Inntil det for fire uker siden
ble funnet p en Her ble G. Dybwad s ivrig at han stammet lett. en en
norsk utedass!
Etter denne innledningen mtte Odd G. Dybwad foreta en liten mellomlanding
fr han fly videre.
Vi har med oss en gjest som skal hjelpe oss oppsummere Greve-saken. Brede
Sperre
G. Dybwad gjorde en bitte liten pause siden dette var cuet til produsenten i
kontrollrommet for skifte til kamera 2. Produsenten valgte et halvskudd av den
eneste gjesten i studio, en hy, lyshret og pen mann. Dyr dress til offentlig
tjenestemann vre, pen skjorte, perlemorknapper, antagelig komponert av
ELLE-stylisten han knullet i all eller nesten all hemmelighet. Ingen av de
kvinnelige seerne kom til skifte kanal med det frste.
Du har ledet etterforskningen for KRIPOS i denne drapssaken. Du har nesten
femten rs erfaring fra politiet. Har du noen gang vrt borti noe lignende?
Alle saker er forskjellige, sa Brede Sperre. Uanstrengt selvsikker. Man
trengte ikke vre spmann for vite at mobiltelefonen hans kom til vre
fullstappet med SMS-er etterp. En kvinne som lurte p om han var singel og
hadde lyst p en kaffe med en interessant person, alenemor, bosatt litt utenfor
Oslo, egen bil og masse ledig tid neste uke. En ung gutt som likte eldre, bestemte
menn. Noen hoppet over forpostfektningene og sendte bilde frst som sist. Et de
var fornyd med; pent smil, rett fra frisren, pene klr, passe utringning. Eller
uten ansikt. Eller klr.
Men det er klart, tte drepte personer er ikke hverda-skost, sa Sperre. Og la
til da han selv hrte at understatementet lt i overkant nonchalant: Verken her
eller i land det er na-urlig sammenligne seg med.
Brede Sperre, sa G. Dybwad som alltid passet p gjenta gjestenes navn et
par ganger innledningsvis for at det skulle feste seg hos seerne. Dette er en sak
som har vakt internasjonal oppsikt. Og til tross for at tte mennesker er dde,
skyldes vel denne oppmerksomheten frst og fremst at et verdensbermt maleri
har spilt en nkkelrolle?
N ja, det er i hvert fall et bilde som er kjent blant kunstkjennere.

N tror jeg trygt vi kan si at det er verdensbermt! utbrt Odd G. Dybwad og

prvde fange blikket til Sperre, kanskje for minne ham om det de hadde
snakket om fr programmet, at de var et team, to som skulle samarbeide om
fortelle en fantastisk historie. nedvurdere bildets bermmelse var gjre
historien mindre fantastisk.
Uansett har vel Rubens bilde vrt sentralt nr KRIPOS uten overlevende eller
andre vitner selv har mttet sette sammen dette puslespillet. Er ikke det riktig,
Sperre?
Det er riktig.
Dere legger frem den endelige etterforskningsrapporten frst i morgen, men
du kan allerede n legge frem for vre seere hva som egentlig skjedde i Grevesaken, hele hendelsesforlpet fra start til ml.
Brede Sperre nikket. Men i stedet for begynne snakke lftet han
vannglasset og tok en liten slurk. G. Dybwad smilte bredt i hyre billedkant. Kan
hende hadde de to avtalt dette lille kunstgrepet, denne pausen som fikk seerne til
ake seg ytterst ut p sofakantene med oppsperrede yne og rer. Eller kanskje
hadde Sperre overtatt regien. Politimannen satte ned glasset og trakk pusten.
Fr jeg begynte i KRIPOS, var jeg som du vet i Ransavsnittet og hadde spesielt
etterfo-sket de mange kunsttyveriene i Oslo de siste to rene. Likhetstrekkene
tydet p at det var en liga som sto bak. Allerede den gang hadde vi fokus p
vaktselskapet Tripolis ettersom de fleste boligene det ble stjlet fra hadde
innbruddsalarmer derfra. Og n vet vi at den ene personen som sto bak tyveriene,
jobbet i nettopp Tripolis. Ove Kjikerud hadde adgang til Tripolis nkler til
boligene og kunne alts ogs sl av alarmene. Og tydeligvis har Kjikerud ogs
funnet ut en mte slette avbruddsrapportene i anleggenes datajournaler. Vi
antar at det er Kjikerud som selv har utfrt de fleste innb-uddene. Men han
trengte en person som hadde innsikt i kunstverdenen, som snakket med andre
kunstinteresserte i Oslo og som kunne skaffe oversikt over hvilke bilder som hang
hvor.
Og det er der Clas Greve kommer inn?
Ja. Han hadde selv en pen samling kunstverk i leiligheten sin i Oscars gate og
vanket blant kunstkjennere, srlig i miljet rundt Galleri E, hvor flere har
observert ham. Der har han snakket med mennesker som selv hadde kostbare
malerier eller kunne fortelle ham hvem som hadde det. Dette var infor-asjon som
Greve i sin tur videreformidlet til Kjikerud.
Hva gjorde Kjikerud med bildene etter at han hadde stjlet dem?
Vi har p et anonymt tips greid spore opp en heler i Gteborg, en gammel
kjenning av politiet som allerede har tilsttt sin kontakt med Kjikerud. I avhr har
denne heleren fortalt vre svenske politikolleger at det siste han hrte fra
Kjikerud var da Kjikerud ringte og varslet at han var p vei med bildet av Rubens.
Heleren hadde vanskelig for tro at det var sant, sa han. Og verken bildet eller
Kjikerud dukket da heller opp i Gteborg
Nei, buldret G. Dybwad med tragisk tyngde: For hva skjedde?
Sperre smilte skjevt fr han fortsatte, som om han fant programlederens
melodramatikk litt komisk: Det ser ut til at Kjikerud og Greve bestemte seg for

droppe heleren. Kanskje bestemte de seg for selge bildet selv. Husk at heleren
stikker av med femti prosent av salgssummen, og denne gangen dreide det seg
om helt andre belp enn med de andre bildene. Som leder for en nederlandsk
teknologibedrift som handlet med blant annet Russland og flere tidligere
stblokkland, hadde Greve en haug med kon-akter, ikke alle ndvendigvis like
legitime. Og dette var Greve og Kjikeruds sjanse til leve konomisk uavhengige
resten av livet.
Men Greve virket jo utad som en person som hadde nok penger.
Bedriften han var deleier i slet konomisk, og han hadde nettopp mistet
sjefsstillingen der. Han hadde penbart en livsstil som krevde inntekter. Vi vet
blant annet at han akkurat hadde skt om jobb i en norsk bedrift i Horten.
Kjikerud mtte alts ikke opp til avtalen hos heleren fordi han og Greve ville
selge bildet selv. Hva skjedde s?
Inntil de fant en kjper, mtte de gjemme bildet p et sikkert sted. S de dro
til en hytte som Kjikerud hadde leid av Sindre Aa i flere r.
Utenfor Elverum.
Ja. Naboer sier at hytta ble lite brukt, men at det fra tid til annen var to menn
innom der, men at ingen noensinne hadde hilst p dem, at det virket som de
nrmest holdt seg i skjul.
Og dere tror at det var Greve og Kjikerud?
De var uhyre profesjonelle og ekstremt forsik-ige i omgangen med hverandre,
de ville ikke etterlate noen spor som knyttet dem sammen. Vi har ingen vitner
som noensinne har sett dem sammen, og ingen telefonutskrifter som viser at de
har snakket sammen.
Men s skjedde noe uforutsett?
Ja. Akkurat hva vet vi ikke. De hadde dratt dit sammen for gjemme bildet.
Ikke s unaturlig, nr belpene blir store nok, har mistroen til partnere en fr
stolte p en tendens til snike seg inn Kanskje begynte de krangle. Og de
var antagelig ruset, vi fant spor av narkotika i begges blodprver.
Narkotika?
En blanding av Ketalar og Dormicum. Sterke saker og svrt uvanlig blant
narkomane i Oslo, s vi tipper det er noe Greve har hatt med fra Amsterdam.
Kombinasjonen gjorde kanskje at de bde ble uforsiktige og til slutt mistet
kontrollen fullstendig. Som alts endte med at de tok livet av Sindre Aa. Etterp

Et yeblikk, avbrt G. Dybwad. Kan du forklare seerne akkurat hva som

skjedde i forbindelse med dette frste drapet?
Sperre hevet et yebryn, som for uttrykke en viss misnye med
programlederens penlyse blodtrst. Fr han ga etter:
Nei, vi kan bare gjette. Kanskje har Kjikerud og Greve tatt festen ned til
Sindre Aa og der har de skrytt av det bermte maleriet de har stjlet. Og Aa har
reage-t med forske eller true med alarmere politiet. Hvorp Clas Greve har
drept ham med en garrotte.
Og en garrotte er?
En tynn snor av metall eller nylon som strammes rundt offerets hals slik at

oksygentilfrselen til hjernen stoppes.

Og han dr?
Eh ja.
En knapp ble trykket ned i kontrollrommet og i utgangen skjermen som viste
hva som ble sendt ut til de tusen TV-ruter nikket Odd G. Dybwad langsomt mens
han stirret p Sperre med en innstudert blanding av vemmelse og alvor. Lot det
synke inn. Ett, to, tre sekunder. Tre TV-r. Produsenten svettet antagelig n. Og
s brt Odd G. Dybwad stillheten: Hvordan vet dere at det var Greve som
drepte?
Tekniske bevis. Vi fant senere garrotten i jakkelomma p liket av Greve. P det
fant vi blod fra Sindre Aa og hudrester fra Greve.
Og dere vet alts at bde Greve og Kjikerud befant seg inne i stua til Sindre
Aa rundt drapstidspunktet?
Ja.
Hvordan vet dere det? Flere tekniske bevis?
Sperre vred p seg. Ja.
Hvilke?
Brede Sperre kremtet og s fort bort p G. Dybwad. De hadde kanskje hatt
diskusjoner om dette punktet. Sperre hadde kanskje bedt om at de hoppet over
enkeltdetaljene, men G. Dybwad hadde insistert p at de var viktige for gi
historien mat.
Sperre tok sats. Vi fant spor p og rundt liket av Sindre Aa. Spor av
ekskrementer.
Ekskrementer? avbrt G. Dybwad. Fra mennesker?
Ja. Vi sendte det til DNA-analyse. Det meste matchet DNA-profilen til Ove
Kjikerud. Men noe kom ogs fra Clas Greve.
G. Dybwad slo ut med hendene. Hva i all verden er det som har foregtt her,
Sperre?
Det er naturligvis vanskelig vite i detalj, men det kan se ut som Greve og
Kjikerud har Ny sats. smurt seg inn i sin egen avfring. Noen mennesker
gjr jo det.
Vi snakker med andre ord om meget syke personer her?
De hadde som sagt tatt narkotika. Men, ja, de er utvilsomt eh, avvikende.
Ja, for det stopper jo ikke her?
Nei.
Sperre holdt inne da G. Dybwad lftet pekefingeren, det avtalte signalet som sa
at Sperre skulle ta en bitte liten pause. Bare nok til at seerne skulle rekke
fordye informasjonen og skutte seg mot det som skulle komme. S fortsatte
etterforskeren:
Ove Kjikerud har i narkotikarusen funnet ut at han skal leke en sadistisk lek
med hunden som Clas Greve har med seg. Han spidder den p tindene p en
silosvans. Men dette er en kamphund og i kampens hete blir Kjikerud pfrt dype
bitt i nakken. Deretter kjrer Kjikerud traktoren med svansen og hunden rundt i
omrdet. Han er tydeligvis s ruset at han knapt klarer holde traktoren p veien
og blir stoppet av en bilist. Bilisten aner ikke hva han har havnet oppi og gjr

bare det enhver samvittighetsfull borger ville flt seg forpliktet til han fr den
skadde Kjikerud inn i bilen sin og kjrer ham til sykehuset.
For en kontrast i i menneskelig kvalitet, utbryter G. Dybwad.
Det kan man si. Det var denne bilisten som kunne fortelle oss at Kjikerud var
smurt inn i sin egen avfring da han fant ham. Han trodde Kjikerud hadde falt i
mkkakjelleren, men sykehuspersonellet som vasket Kjikerud, kunne fortelle oss
at det var a-fring fra mennesker, ikke dyr. De har en viss erfaring med med

Hva gjorde man med Kjikerud p sykehuset?

Kjikerud var halvt bevisstls, men de dusjet ham, forbandt sret og fikk lagt
ham i en seng.
Og det var p sykehuset de fant spor etter narkotika i blodet hans?
Nei. De tok riktignok blodprver, men de var alt rutinemessig blitt destruert
da etterforskningen hadde kommet s langt. Vi fant narkotikasporene i blodet
under obduksjonen.
Fint, men la oss g tilbake. Vi er alts i en situasjon hvor Kjikerud er p
sykehus, og Greve fortsatt er p grden. Hva skjer s?
Clas Greve aner naturligvis urd da Kjikerud ikke kommer tilbake. Han
oppdager at traktoren er borte, henter sin egen bil og begynner kjre rundt i
omrdet og lete etter kompanjongen. Vi antar at Greve har hatt en politiradio i
bilen sin og at han gjennom den fr vite at politiet har funnet traktoren og utp
morgenkvisten liket av Sindre Aa.
Akkurat, s n er Greve i trbbel. Han vet ikke hvor kompanjongen er, politiet
har oppdaget liket av Aa, grden er et sted og p sin leting etter mordvpen er
det naturligvis fare for at politiet kan finne Rubens-bildet. Hva tenker Greve?
Sperre nlte. Hvorfor? I politirapporter unngr man alltid beskrive hva man
tror folk tenker, men holder seg til hva de involverte beviselig har gjort eller sagt.
Man refererer i hyden hva de har sagt de har tenkt. Men i denne saken hadde
ingen sagt noe som helst. P den annen side visste Sperre at han mtte by p
noe, mtte hjelpe til levendegjre historien, for at for at Han hadde
kanskje aldri tillatt seg tenke den tanken helt ut, for han ante hva som l i
enden av den. At han likte vre den media ringte, den de ville ha i tale nr noe
skulle kommenteres eller forklares, de gjenkjennende nikkene p gaten, MMSbildene p mobiltelefonen. Men om han sluttet levere, ville media slutte ringe.
S hva kokte det ned til? Et sprsml om integritet kontra oppmerksomhet,
respekt fra kolleger kontra popularitet hos allmuen?
Greve tenker , sa Brede Sperre, at situasjonen er vanskelig. Han kjrer
rundt og leter, og det er blitt morgen. Da hrer han p politiradioen at Ove
Kjikerud skal arresteres, hentes av politiet p sykehuset og kjres til avhr. Og n
vet Greve at situasjonen har gtt fra vanskelig til desperat. Han vet nemlig at
Kjikerud ikke er noen hardbarket tffing, at politiet vil kjre ham hardt, at
Kjikerud kanskje kommer til bli tilbudt strafferabatt for angi partneren sin, at
Kjikerud selvflgelig ikke vil ta p seg skylden for drapet p Sindre Aa.
Logisk, nikket G. Dybwad, fremoverlent og ansporende.
S Greve skjnner at den eneste utveien er befri Ove Kjikerud fra politiet fr

avhret starter. Eller

Sperre behvde ikke G. Dybwads diskr pekefinger for vite at dette var det
riktige stedet for enda en liten pause.
Eller ta livet av ham i forsket p befrielse.
Det var som om TV-signalene knitret i studiolufta, som var s uttrket av
lyskastere at den kunne ta fyr nr som helst. Sperre fortsatte:
S Greve begynner lete etter en bil han kan lne. Og p en parkeringsplass
kommer han over et forlatt vogntog. Med sin bakgrunn fra en nederlandsk
eliteavdeling vet han hvordan man fr start p en bilmotor. Han har fortsatt med
seg politiradioen og har tydeligvis sett nye nok p kartet til skjnne hvilken
rute politibilen med Kjikerud i vil ta fra sykehuset inn til Elve- -um. Han venter p
dem i vogntoget ved en sidevei ...
G. Dybwad kastet seg inn med et dramatisk frempek. Og deretter skjer den
strste tragedien i denne saken.
Ja, sa Sperre og s ned.
Jeg vet at akkurat dette er vondt for deg, Brede sa G. Dybwad.
Brede. Fornavn. Det var stikkordet.
Tett p Sperre n, sa produsenten i reproppen til kamera n.
Sperre trakk pusten dypt. Fire gode politimenn ble drept i pkjrselen som
fulgte, deriblant en nr kollega av meg i KRIPOS, Joar Sunded.
De hadde zoomet s forsiktig inn at den jevne seer ikke hadde lagt merke til at
Sperres ansikt gradvis hadde fylt en litt strre del av TV-ruta, de merket det bare
som en fortettet stemning, intimitet, en flelse av komme under huden p
denne staute, bevegede politimannen.
Politibilen kastes over et autovern og forsvinner under trrne like ved elven,
overtok G. Dybwad. Men mirakulst s overlever Ove Kjikerud.
Ja. Sperre er klar igjen. Han kommer seg ut av vraket, enten ved egen eller
Greves hjelp. Og blir med i Greves bil tilbake til Oslo etter at de har satt fra seg
vogntoget. Nr politiet senere finner politibilen og det mangler et lik, tror de det
har havnet i elven. Kjikerud har dessuten kledd ut liket av den ene politimannen
som seg, og dette skaper en stund forvirring om hvem som er borte.
Men selv om Greve og Kjikerud i yeblikket er i sikkerhet, har paranoiaen
sltt ut i full blomst hos de to?
Ja. Kjikerud er klar over at da Greve kjrte vogntoget inn i politibilen, var han
ndvendigvis likegyldig til om Kjikerud overlevde eller ikke. Og det har gtt opp
for Kjikerud at han er i livsfare, at Greve har minst to gode grunner til kvitte
seg med ham. For det frste fordi han var vitne til drapet p Aa, for det andre
fordi Greve da slipper dele utbyttet fra Rubens-bildet. Han vet at Greve vil sl
til nr sjansen byr seg igjen.
G. Dybwad lente seg ivrig frem. Og dermed gr vi inn i siste akt av dette
dramaet. De er kommet til Oslo, og Kjikerud har dratt hjem til leiligheten sin.
Men ikke for slappe av. Han vet at han m handle frst, spise eller bli spist.
S fra sitt rike vpenarsenal henter han en liten svart pistol, en en
Rohrbaugh R9, sa Sperre. Ni millimeter, semiautomatisk, seks kuler i
magas

Og den, avbrt G. Dybwad, tar han med dit hvor han tror Clas Greve
befinner seg. Nemlig hos sin elskerinne. Ikke sant?
Vi er ikke sikre p forholdet Greve har hatt til denne kvinnen. Men vi vet at de
har hatt jevnlig kontakt, at de har truffet hverandre og at Greves fingeravtrykk er
funnet blant annet p soverommet hennes.
Kjikerud drar alts til elskerinnens adresse og str klar med skytevpenet da
hun pner, sa G. Dybwad. Hun slipper ham inn i gangen hvor Kjikerud skyter
henne. S leter han gjennom leiligheten etter Clas Greve, men han er ikke der.
Kjikerud legger liket av kvinnen i senga og drar hjem til sin egen leilighet. Han
srger for ha vpen i nrheten uansett hvor han er, selv i senga. Og s dukker
Clas Greve opp
Ja. Vi vet ikke hvordan han kommer seg inn, muligens dirker han opp lsen. I
alle fall er han ikke klar over at han aktiviserer den lydlse alarmen idet han
kommer seg inn. Men det setter i gang overvkningskameraene i huset.
Som betyr at politiet har bilder av det som videre skjer, det siste oppgjret
mellom disse to forbryterne. Og for dem som ikke har hatt mage til ske det
opp p Internett, kan du kort fortelle hva som skjer?
De begynner skyte p hverandre. Greve avfyrer frst to skudd med sin Glock
17. Han bommer utrolig nok med begge.
Utrolig?
P s nrt hold, ja. Greve var tross alt en trenet kommandosoldat.
S han treffer veggen i stedet?
Nei.
Nei?
Nei, det var ingen kuler i veggen ved hodeenden av senga. Han treffer vin-uet.
Det vil si, han treffer ikke vinduet heller, for det str p vidt gap. Han skyter ut.
Ut. Hvordan vet dere det?
Fordi vi har funnet prosjektiler fra pistolen utenfor.
?
I skogen bak huset. I et fuglehus for ugler som henger p en trestamme der.
Sperre smilte skjevt slik menn gjerne smiler nr de selv synes de underspiller en
suksesshistorie.
Jeg skjnner. Og s?
Kjikerud begynner skyte tilbake med en Uzi maskinpistol som han har i
senga. Som vi ser p filmen, treffer kulene Greve i skrittet og i magen. Han
mister pistolen, men tar den opp igjen og rekker avfyre et tredje og siste skudd.
Skuddet treffer Kjikerud rett i pannen over hyre ye. Kula medfrer massive
hjerneskader. Men det er ikke slik folk lrer fra film at ethvert hodeskudd
medfrer yeblikkelig dd. Kjikerud rekker nemlig avfyre en siste salve fr han
dr. Og denne tar livet av Clas Greve.
En lang stillhet fulgte. Innspillingslederen viste antagelig n finger til Odd G.
Dybwad, signalet om at det var ett minutt igjen p kjreplanen og p tide
sammenfatte og avrunde.
Odd G. Dybwad lente seg bakover i stolen, mer avslappet n. S KRIPOS har
aldri vrt i tvil om at dette er hvordan det hele foregikk?

Nei, sa Sperre og s fast p G. Dybwad. S slo han ut med armene. Men det
er klart, det vil alltid vre tvil om detaljene. Og litt forvirring. Bare som et
eksempel, s mente rettsmedisineren som kom til stedet at temperaturen p
liket av Kjikerud hadde falt merkelig fort, at etter de vanlige tabellene ville han
fastsltt ddstidspunktet til nesten et dgn tidligere. Men s kom politifolkene p
at vinduet bak senga hadde sttt pent da de kom. Og dette var jo den frste
dagen med frost i Oslo. Snne uklarheter oppstr hele tiden, det ligger i vrt
arbeids natur.
Ja, for selv om man ikke kan se Kjikerud p filmopptakene, er jo kula i
Kjikeruds hode
Kommet fra Glock-pistolen Greve skjt med, ja. Sperre smilte igjen. De
tekniske bevisene er det dere i pressen liker beskrive som overveldende.
G. Dybwad smilte passe bredt mens han dyttet papirene foran seg sammen,
signalet om avrunding. Han skulle n bare takke Brede Sperre, sette blikket rett i
linsa p kamera n og tease kveldens andre sak; en ny runde om subsidiene til
jordbruket. Men han stoppet med halvpen munn, fikk innoverblikk. En melding
p ret? Noe han hadde glemt?
Helt til slutt, Sperre, sa G. Dybwad, rolig, behendig, rutinert. Hva vet dere
egentlig om kvinnen som ble skutt?
Sperre trakk p skuldrene. Ikke mye. Som sagt tror vi at hun har vrt Greves
elskerinne. En av naboene sier at han har sett Greve komme og g hos henne.
Hun har ikke noe rulleblad, men vi har ftt vite gjennom Interpol at hun var
innblandet i en narkotikasak mange r tilbake, da hun og forel-rene bodde i
Surinam. Hun var kjresten til en av narkobaronene der, men da han ble drept av
de nederlandske spesialtroppene, hjalp hun dem med rulle opp resten av
ligaen.
Men hun ble alts ikke dmt?
Hun var under den kriminelle lavalder. Og gravid. Myndighetene sendte
familien tilbake til hjemlandet deres.
Alts til ...?
Ja, til Danmark. Hun bodde der siden, levde s vidt vi vet et rolig liv. Til hun
kom til Oslo for tre mneder siden. Og et tragisk endelikt.
Apropos endelikt, s sier vi n takk til deg, Brede Sperre. Brillene av, blikket
i kamera n. Skal Norge for enhver pris dyrke sine egne tomater? I
Kveldsredaksjonen skal vi etterp mte
TV-bildet imploderte da jeg trykket p fjernkontrollens off-knapp med venstre
tommel. Jeg ville vanligvis gjort det med hyre, men den armen var opptatt. Og
selv om den var i ferd med sovne av mangel p blodomlp, ville jeg ikke for alt i
verden flytte den. Den ga nemlig sttte til det vakreste hodet jeg visste om. Hodet
vred seg mot meg, og hnden hennes skjv bort dynen for se meg ordentlig:
Sov du virkelig i sengen hennes etter at du hadde skutt henne den natten? Ved
siden av henne? Hvor bred var det du sa den var?
Hundreogn centimeter, sa jeg. Iflge IKEA-katalogen.
Dianas store, bl yne stirret p meg med forferdelse. Men om jeg ikke tok

feil var det en viss beundring der, ogs. Hun hadde p seg en flortynn neglisj,
en Yves Saint Lauren-sak, som var kjlig nr den strk mot huden min som n,
men brennhet nr min kropp presset den mot hennes.
Hun heiste seg opp p armene.
Hvordan skjt du henne?
Jeg lukket ynene og stnnet. Diana! Dette er vi blitt enige om at vi ikke
snakker om.
Jo, men jeg er klar for det n, Roger. Jeg lover.
Kjre deg, hr n
Nei! I morgen kommer politirapporten, og da fr jeg vite detaljene uansett.
Jeg vil heller hre det fra deg.
Jeg sukket. Sikker?
Helt sikker.
I yet.
Hvilket?
Dette. Jeg satte pekefingeren mot hennes fint formede, venstre yebryn.
Hun lukket ynene og pustet dypt og langsomt. Inn og s ut. Hva skjt du
henne med?
En liten, svart pistol.
Hvor ?
Jeg fant den i huset til Ove. Jeg dro fingeren langs yebrynet til siden av
ansiktet, strk den langs de hye kinnbeina. Og der endte den opp ogs. Uten
mine fingeravtrykk, naturligvis.
Hvor var dere da du skjt henne?
I gangen.
Dianas pust gikk alt merkbart fortere. Sa hun noe? Var hun redd? Skjnte hun
hva som skjedde?
Jeg vet ikke. Jeg skjt med n gang jeg kom inn.
Hva flte du?
Sorg.
Hun smilte svakt. Sorg? Virkelig?
Ja.
Selv om hun prvde lure deg i Clas felle?
Fingeren min stoppet. Selv ikke n, en mned etter at det hele var over, likte
jeg at hun brukte fornavnet hans. Men hun hadde naturligvis rett. Lottes oppgave
hadde vrt bli min elskerinne, det var hun som skulle introdusere meg for Clas
Greve og overtale meg til innkalle ham til jobbintervjuet hos Pathfinder for
deretter kontrollere at jeg innstilte ham. Hvor lang tid hadde hun brukt p f
meg p kroken? Tre sekunder? Og jeg hadde sprellet hjelpels mens hun hadde
sveivet meg inn. Men s hadde noe forbausende skjedd. Jeg hadde droppet
henne. En mann hadde elsket sin kone s hyt at han frivillig hadde gitt avkall p
en oppofrende og totalt fordringsls elskerinne. Veldig forbausende. Og de hadde
mttet endre planene.
Jeg syntes vel synd p henne, sa jeg. Jeg tror jeg bare var den siste i rekken
av menn som hadde sveket Lotte gjennom livet hennes.

Jeg kjente Diana rykke litt til da jeg uttalte navnet. Godt.
Skal vi snakke om noe annet? foreslo jeg.
Nei, jeg vil snakke om dette n.
OK. La oss snakke om hvordan Greve forfrte deg og overtalte deg til overta
rollen som den som skulle manipulere meg.
Hun lo lavt. Greit for meg.
Elsket du ham?
Hun snudde seg mot meg og s lenge p meg.
Jeg gjentok sprsmlet.
Hun sukket og krp inntil meg. Jeg var forelsket.
Forelsket?
Han ville gi meg et barn. S jeg ble forelsket.
S enkelt?
Ja. Men det er ikke enkelt, Roger.
Hun hadde selvflgelig rett. Det er ikke enkelt.
Og du var villig til ofre alt for f dette barnet? Selv meg.
Ja. Selv deg.
Selv om det betydde at jeg mtte bte med livet?
Hun dunket tinningen lett mot skulderen min. Nei, ikke det. Du vet godt at jeg
trodde han bare skulle overtale deg til skrive den innstillingen.
Trodde du virkelig p det, Diana?
Hun svarte ikke.
Virkelig, Diana?
Ja. Jeg tror i hvert fall det. Du m forst at jeg ville tro det.
Nok til at du gikk med p plassere gummiballen med Dormicum i bilsetet?
Ja.
Og da du kom ned i garasjen, var det for kjre meg til stedet hvor han skulle
overtale meg, ikke sant?
Dette har vi vrt igjennom alt, Roger. Han sa det var den minst risikable
mten for alle parter. Jeg burde selvflgelig skjnt at det var galskap. Og kanskje
gjorde jeg det ogs. Jeg vet ikke hva mer jeg kan fortelle deg.
Vi ble liggende og tenke hver vre tanker mens vi lyttet til stillheten. Om
sommeren kunne vi hre regnet og vinden i lvet i trrne i hagen utenfor, men
ikke n. N var alt ribbet. Og stille. Den eneste trsten var at det kom til bli vr
igjen. Kanskje.
Og hvor lenge var du forelsket? spurte jeg.
Til det gikk opp for meg hva jeg holdt p med. Den natten du ikke kom hjem

Ja?
Jeg hadde bare lyst til d.
Jeg mente ikke i ham, sa jeg. Jeg mente i meg.
Hun lo lavt. Det kan jeg jo ikke vite fr jeg har sluttet vre det.
Diana ly nesten aldri. Ikke fordi hun ikke kunne, Diana var en vidunderlig
lgner, men fordi hun ikke gadd. Vakre mennesker behver ikke skall, trenger
ikke lre alle de forsvarsmekanismer vi andre utvikler for beskytte oss mot

avvisninger og skuffelser. Men nr kvinner som Diana frst bestemmer seg for
lyve, skjer det kontant og effektivt. Ikke fordi de er mindre moralske enn menn,
men fordi de behersker denne delen av forrderiet bedre. Og det var nettopp
derfor jeg hadde dratt opp til Diana den siste kvelden. Fordi jeg visste hun var
den perfekte kandidaten for jobben.
Etter at jeg hadde lst meg inn, sttt i gangen og lyttet til skrittene hennes mot
parketten en stund, hadde jeg gtt opp trappa til stua. Jeg hadde hrt skrittene
hennes stoppe, telefonen som falt ned p salongbordet, det hviskende, grtkvalte
Roger , sett trene velle opp i ynene hennes. Og jeg hadde ikke gjort noe for
stanse henne da hun hadde kastet seg rundt halsen min. Takk Gud at du lever!
Jeg har prvd ringe deg i hele gr og i hele dag ... Hvor har du vrt?
Og Diana ly ikke. Hun grt fordi hun trodde at hun hadde mistet meg. Fordi
hun hadde sendt meg og min kjrlighet ut av sitt liv som en hund til veterinren
for avliving. Nei, hun ly ikke. Sa mageflelsen min. Men jeg er som sagt ingen
stor menneskekjenner, og Diana en vidunderlig lgner. S da hun hadde gtt for
trke vekk trene p badet, plukket jeg opp telefonen hennes og sjekket at det
faktisk var mitt nummer hun hadde forskt ringe. For sikkerhets skyld.
Da hun kom tilbake, hadde jeg fortalt henne alt. Absolutt alt. Hvor jeg hadde
vrt, hvem jeg hadde vrt, hva som hadde skjedd. Om kunsttyveriene, om
telefonen hennes under senga i Clas Greves leilighet, om danske Lotte som hadde
ftt meg p limpinnen. Om samtalen med Greve p sykehuset. Den som hadde
ftt meg til forst at han kjente Lotte, at det var hun som var hans nrmeste
allierte, at den som hadde gnidd gel med sendere inn i hret mitt ikke var Diana,
men den brunyde, bleke piken med de magiske fingrene, oversetteren som
snakket spansk og likte andres historier bedre enn sin egen. At jeg hadde hatt
gelen i hret alt fra kvelden fr jeg hadde funnet Kjikerud i bilen. Diana hadde
stirret storyet, men taus p meg mens jeg hadde fortalt.
Greve sa til meg p sykehuset at jeg hadde overtalt deg til ta abort fordi
barnet hadde Downs syndrom.
Downs? Det var det frste Diana hadde sagt p flere minutter. Hvor hadde
han den forestillingen fra? Jeg har ikke sagt
Jeg vet det. Det var noe jeg fant p da jeg fortalte Lotte om aborten. Hun
fortalte meg at foreldrene hennes hadde tvunget henne til abort da hun var
tenring. S jeg fant p det om Downs fordi jeg trodde det kanskje ville sette meg
selv i et bedre lys.
S hun hun
Ja, sa jeg. Hun er den eneste som kunne ha fortalt det til Clas Greve.
Jeg hadde ventet. Latt det synke inn.
S hadde jeg fortalt Diana hva som skulle skje n.
Hun hadde stirret forskrekket p meg og ropt ut: Jeg kan ikke gjre det,
Roger!
Jo, hadde jeg sagt. Du kan og du skal, kjre. Hadde den nye Roger Brown
sagt.
Men men
Han ly for deg, Diana. Han kan ikke gi deg noe barn. Han er steril.

Steril?
Jeg skal gi deg det barnet. Jeg lover. Bare du gjr dette for meg.
Hun hadde nektet. Grtt. Bedt. Og s hadde hun lovet.
Da jeg dro ned til Lotte for bli morder senere den kvelden, hadde jeg instruert
Diana og visste at hun kom til greie oppgaven. Jeg s for meg hvordan hun
hadde tatt imot Greve da han kom, det blendende, lgnaktige smilet, konjakken
allerede i glasset som hun hadde rakt ham, sklt for seieren, framtiden, det enn
ikke unnfangede barnet. Som hun insisterte p at skulle unnfanges s fort som
mulig, i natt, n!
Jeg rykket til da Diana klp meg i den ene brystvorten. Hva tenker du snn
p?
Jeg dro dynen opp. Den natten. At Greve kom hit. At han l sammen med deg
her jeg ligger n.
Hva s? Du l sammen med et lik den natten.
Jeg hadde unngtt sprre om det, men n greide jeg ikke lenger: Hadde dere
sex?
Hun lo lavt. Du holdt deg ganske lenge, kjre.
Hadde dere?
La meg si det slik; de drpene med Dormicum som var igjen i gummiballen og
som jeg fikk klemt ned i velkomstdrinken hans, virket fortere enn jeg hadde
trodd. Da jeg hadde dollet meg opp og kom inn hit, sov han allerede som et barn.
Neste morgen derimot
Jeg trekker sprsmlet tilbake, sa jeg fort.
Diana strk hnden nedover magen min og lo igjen. Neste morgen var han
veldig vken. Ikke p grunn av meg, men p grunn av en telefon som hadde
vekket ham.
Advarselen fra meg.
Ja. Han fikk i hvert fall p seg klrne og dro med n gang.
Hvor hadde han pistolen?
I jakkelomma.
Sjekket han pistolen fr han stakk?
Jeg vet ikke. Han ville ikke ha merket forskjell likevel, vekten var omtrent den
samme. Jeg byttet jo bare ut de tre verste patronene i magasinet.
Ja, men lspatronene jeg ga deg har en rd B p enden.
Hvis han sjekket, trodde han vel det sto for bak.
Latter fra to mennesker fylte soverommet. Jeg nt lyden. Om alt gikk bra og
lakmustesten p papirstrimlene stemte, skulle rommet om ikke lenge fylles av
latter fra tre. Og fortrenge den andre lyden, ekkoet jeg fremdeles kunne vkne til
p nattestid. Smellene da Greve trakk av, ilden fra pistolmunningen, brkdelen av
et sekund da jeg tenkte at Diana likevel ikke hadde skiftet ut patronene, at hun
hadde byttet lag igjen. Og s; ekkoet, klirringen av tomhylsene som landet p
parketten som fra fr var bestrdd med gamle tomhylser, skarpe og lse, gamle
og nye, s mange at politiet ikke ville kunne skille dem fra hverandre uansett om
de hadde hatt mistanke om at filmopptaket fortalte en lgnaktig historie.
Var du redd? spurte hun.

Redd?
Ja, du fortalte meg aldri hvordan det fltes. Og du synes jo ikke p bildene ...
Bild Jeg skjv meg litt unna s jeg fikk sett p ansiktet hennes: Mener du
at du har vrt inne p nettet og sett p filmopptaket?
Hun svarte ikke. Og jeg tenkte at det fremdeles var mye jeg ikke visste om
denne kvinnen. At det kanskje var mysterier der for et helt liv.
Ja, sa jeg. Jeg var redd.
For hva da? Du visste at pistolen hans ikke hadde
Det var bare de tre verste patronene som ikke var skarpe. Jeg mtte srge
for at han avfyrte dem alle slik at politiet ikke fant ubrukte lspatroner i
magasinet og skjnte opplegget, ikke sant? Men han kunne ha rukket avfyre
noen av de skarpe ogs. Og han kunne ha skiftet magasin fr han kom. Og han
kunne jo ogs ha hatt med seg en medskyldig som jeg ikke visste om.
Det ble stille. Fr hun lavt spurte: S det var ikke noe annet du var redd for?
Jeg visste at hun tenkte det jeg tenkte.
Jo, sa jeg og snudde meg mot henne. Jeg var redd for n ting til.
Pusten hennes gikk fort og varm mot ansiktet mitt.
At han kunne ha drept deg i lpet av natten, sa jeg. Greve hadde ingen
planer om stifte familie med deg, og du var et farlig vitne. Jeg visste at jeg satte
deg i livsfare da jeg spurte om du ville vre lokkedue den natten.
Jeg visste at jeg var i fare hele tiden, elskede, hvisket hun. Det var derfor
jeg ga ham velkomstdrinken med n gang han kom innenfor dren. Og ikke
vekket ham fr du ringte p telefonen hans. Jeg visste at han ville f det travelt
etter ha hrt gjenferdets stemme. Og dessuten hadde jeg jo skiftet ut de tre
frste kulene i pistolen, ikke sant?
Sant, sa jeg. Diana er som sagt en kvinne med et uanstrengt forhold til
primtall og logikk.
Hun strk hnden over magen min. Dessuten setter jeg pris p at du med
viten og vilje satte meg i livsfare
?
Hun frte hnden videre nedover, over kjnnsorganet. La dem rundt ballene
mine. Veide dem, klemte forsiktig p de to sdsekkene. Balanse er helt
essensielt, sa hun. Det gjelder i alle gode, harmoniske forhold. Balanse i skyld,
balanse i skam og i drlig samvittighet.
Jeg tygde p det, prvde fordye, la hjernen assimilere dette noks drye
tankegodset.
Du mener , begynte jeg, ga opp og begynte p nytt. Du mener det at du
satte deg i livsfare for min skyld at det ...
var en riktig pris betale for det jeg hadde gjort mot deg, ja. Slik Galleri E
har vrt en riktig pris for deg betale for aborten.
Og dette har du tenkt lenge?
Selvflgelig. Det har du ogs.
Akkurat, sa jeg. Bot
Bot, ja. Det er et sterkt undervurdert middel for sinnsro. Hun klemte
testiklene mine litt hardere, og jeg prvde slappe av, nyte smerten. Jeg trakk

inn duften av henne. Den var deilig, men kom jeg noen gang til lukte noe som
kunne overdve stanken av menneskeekskrementer? Kom jeg noensinne til hre
noe som kunne overdve lyden av Greves punkterte lunger? Etterp hadde det
sett ut som han stirret p meg med brustne, forurettede yne mens jeg trykket
Oves kalde fingrer mot skjeftet og avtrekkeren bde p Uzi-en og den lille, svarte
Rohrbaugh-pistolen jeg hadde skutt Lotte med. Kom jeg noensinne til spise noe
som kunne dyve smaken av Oves dde kjtt? Jeg hadde byd meg over ham der i
senga og latt hjrnetennene mine synke inn i hans nakke. Presset kjevene
sammen til huden ble punktert og liksmaken fylte munnhulen. Det hadde nesten
ikke kommet blod, og da jeg hadde kvalt brekningene og trket bort spyttet mitt,
hadde jeg betraktet resultatet. Det ville antagelig kunne passere som et hundebitt
for en etterforsker som s etter akkurat det. S hadde jeg krabbet ut av det pne
vinduet bak hodegjerdet p Oves seng for ikke komme med p filmen. Gtt fort
innover i skogen, funnet stier, veier. Hilst vennlig p turgere. Luften som ble
kaldere jo hyere jeg kom, hadde holdt meg kjlig helt til jeg kom til
Grefsentoppen. Og der hadde jeg satt meg ned og sett p hstfargene som
vinteren alt hadde begynt suge ut av skogen under meg, p byen, fjorden og
lyset. Lyset som alltid varsler mrket som skal komme.
Jeg kjente blodet strmme ut i pikken, banke i skaftet.
Kom, hvisket hun tett inntil ret mitt.
Jeg tok henne. Systematisk og grundig, som en mann som har en jobb gjre.
Som liker jobben sin, men like fullt ser det som en jobb. Og han jobber til sirenen
gr. Sirenen gr, og hun legger hendene sine varsomt og beskyttende rundt rene
hans, og han fr fri og spruter henne full av varm, livgivende sd selv om plassen
alt er opptatt. Og etterp sover hun, og han ligger og lytter til pusten hennes og
kjenner tilfredsheten ved en jobb vel utfrt. Og vet at det aldri kan bli det samme
som det en gang var. Men at det kan ligne. At det kan bli et liv. At han kan ta vare
p henne. Ta vare p dem. At han kan elske noen. Og som om ikke det i seg selv
var overveldende nok, finner han til og med en mening ved elske, et fordi, et
ekko av en begrunnelse fra en fotballkamp i londonsk tke: Fordi de trenger
meg.

Epilog
Den frste snen hadde kommet og gtt igjen.
Jeg hadde lest p nettet at en kjpsopsjon og visningsretten til Det kalydonske
villsvinet var blitt solgt p auksjon i Paris. Kjperen var Getty-galleriet i Los
Angeles, som n alts kunne stille ut bildet og med mindre det i
opsjonsperioden p to r dukket opp en hittil ukjent eier som gjorde krav p
maleriet kunne benytte seg av opsjonen og f bildet i permanent eie. Det sto
noen korte setninger om bildets opphav, at man i mange r hadde kranglet om
hvorvidt bildet var en kopi eller en original av en annen maler siden det ikke
fantes noen kilder som viste at Rubens noensinne hadde malt noe kalydonsk
villsvin. Men ekspertene var n enige om at det var Rubens som var maleren. Det
sto ingenting om hvor bildet hadde kommet fra, at det var den norske stat som
var selger, eller prisen.
Diana hadde innsett at det ville bli vanskelig drive galleriet alene n som hun
skulle bli mor, og hun hadde derfor etter ha rdfrt seg med meg besluttet
f inn en partner som kunne ta seg av de mer praktiske sidene snn som
konomistyring slik at hun kunne konsentrere seg mer om kunsten og
kunstnerne. Huset vrt var dessuten lagt ut for salg. Vi var blitt enige om at et litt
mindre rekkehus i mer landlige omgivelser ville vre et bedre sted for et barn
vokse opp. Og jeg hadde allerede ftt et svrt hyt bud. Det var fra en person
som hadde ringt med n gang han hadde sett annonsen i avisa og bedt om en
privat visning samme kveld. Jeg hadde kjent ham igjen med n gang jeg pnet
dra. Corneliani-dress og nerdekule briller.
Ikke Ole Bangs aller beste, kanskje, kommenterte han etter ha rast fra rom
til rom med meg p slep. Men jeg tar det. Hva skal du ha?
Jeg nevnte prisantydningen i visningsannonsen.
Pluss en million, sa han. Frist til i overmorgen.
Jeg sa at vi skulle overveie det og fulgte ham til dra. Han rakte meg
visittkortet. Ingen tittel, bare navn og et mobilnummer. Rekrutteringsfirmaets
navn var skrevet med s sm bokstaver at det var praktisk talt uleselig.
Si meg, sa han p drterskelen. Pleide ikke du vre konge p haugen?
Og, fr jeg rakk svare: Vi lurer p utvide. Kanskje vi ringer deg.
Vi. Sm bokstaver.
Jeg lot fristen lpe ut uten nevne budet verken for eiendomsmegleren eller
Diana. Jeg hrte heller ikke noe fra vi.
Siden jeg har som prinsipp aldri begynne jobbe fr det er lyst, var jeg
akkurat denne dagen som de fleste andre dager sistemann da jeg ankom
parkeringsplassen utenfor Alfa. De frste skal f vre de siste. Det er et

privilegium jeg selv har formulert og implementert, et privilegium som kun

innvilges firmaets beste hodejeger. Posisjonen innebrer ogs at ingen prver
seg p parkeringsplassen din selv om den p papiret er underlagt samme
frstemann-til-mlla-regelen som de andre firmaplassene.
Men denne dagen sto det likevel en bil der. En ukjent Passat, sikkert en av vre
kunder som trodde det var greit parkere der bare fordi det hang et skilt med
Alfa p kjettingen bak plassen, en halvtomsing som ikke evnet lese det store
skiltet ved inngangen hvor det sto KUNDEPARKERING.
Likevel kjente jeg en liten usikkerhet. Kunne det vre at noen i Alfa ogs var
kommet til den konklusjon at jeg ikke lenger var ... Jeg fullfrte ikke tanken.
Mens jeg irritert s meg om etter en annen plass, kom en mann strenende ut av
kontorbygningen og fortsatte i omtrentlig kurs av Passaten. Det s ut som
ganglaget til en Passateier, avgjorde jeg, og pustet lettet ut. For det der var
definitivt ikke en konkurrent til plassen, men en kunde.
Jeg stilte bilen min demonstrativt foran Passaten, ventet og hpet. Kanskje
kunne det bli en fin start p dagen likevel, kanskje kunne jeg f skjelle ut en idiot.
Og ganske riktig; mannen kakket p sidevinduet mitt, og jeg s rett inn i en frakk
i magehyde.
Jeg ventet litt fr jeg trykket p vinduspneren og glasset gled sakte men
likevel litt fortere enn jeg ideelt sett kunne nsket meg ned.
Hr , begynte han, fr han ble avbrutt av mitt innstudert langsomme:
N, hva kan jeg hjelpe Dem med i dag, min herre? Uten at jeg verdiget ham
et blikk og gjorde meg klar for en forfriskende lese-skilt-leksjon.
Hvis du kan flytte bilen din litt, du s-errer meg inne.
Det er vel nrmest du som sperrer meg ute, min her...
S ndde endelig de sfriske forstyrrelsene hjernen min. Jeg s ut av vinduet
og opp. Hjertet mitt stoppet nesten.
Selvflgelig, sa jeg. Et yeblikk bare. Jeg famlet vilt etter knappen som
skulle f vinduet opp igjen. Men finmotorikken min var som forduftet.
Vent, sa Brede Sperre. Har ikke vi mttes fr?
Det tviler jeg p, sa jeg og prvde gi stemmen en rolig, avslappet bass.
Er du sikker? Jeg mener bestemt at vi har mttes.
Faen, hvordan kunne han dra kjensel p den psttte firmenningen til Monsenbrdrene p Rettsmedisinsk? Den utgaven hadde vrt skallet og kledd som en
rner. Denne hadde kraftig hr, Ermenegildo Zegnadress og nystrket skjorte fra
Borelli. Men jeg visste at jeg ikke mtte nekte for iherdig, sette Sperre i
forsvarsposisjon, f ham til skjerpe seg s mye at han husket. Jeg pustet dypt
inn. Jeg var trtt, trttere enn jeg burde vrt i dag. Dette var en dag jeg mtte
levere godene. Vise at jeg levde opp til ryktet jeg en gang hadde hatt.
Hvem vet? sa jeg. Det er sant si noe kjent ved deg ogs
Han s frst litt perpleks ut over denne motoffensiven. S satte han opp det
gutteaktige, sjarmerende smilet, det som gjorde Sperre s velegnet for
billedmedia:
Du har nok bare sett meg p TV. Jeg hrer det der stadig vekk
Akkurat, det er nok der du har sett meg g, sa jeg.

? sa han nysgjerrig. Hvilket program da?

M jo ha vrt ditt program det da. Siden du mener vi har mttes. For TV-ruta
er jo ikke egentlig en rute, en slik hvor vi ser hverandre, er den vel? P din side
av kameraet er den nrmest et speil, kanskje?
Sperre s lettere forvirret ut.
Jeg spker, sa jeg. Jeg skal flytte meg. Ha en god dag.
Jeg lot bilvinduet gli opp og rygget. Det gikk rykter om at Sperre knullet den
nye kona til Odd G. Dybwad. Rykter om at han hadde knullet den gamle ogs. Og
for s vidt at han knullet Dybwad.
Da Sperre kjrte ut fra plassen, stoppet han fr han svingte, slik at vi i to
sekunder ble stende front mot front inne i hver vr bil. Jeg s blikket hans. Han
s p meg som en som nettopp var blitt lurt og frst n skjnte det. Jeg nikket
vennlig. S ga han gass og var borte. Og jeg s i sladrespeilet og hvisket: Hei
der, Roger.
Jeg gikk inn dra til Alfa og ropte ut et redvende godmorgen, Oda! og s
Ferdinand komme ilende mot meg.
N? sa jeg. Har de kommet?
Ja, de er klare, sa Ferdinand og trippet etter meg bortover korridoren. Det
var forresten en politimann innom her. Hy, lys og ganske ... eh, flott.
Hva ville han?
Vite hva Clas Greve fortalte om seg selv i intervjuene han hadde vrt i her.
Han er jo dd for lengst, sa jeg. Etterforsker de den saken fremdeles?
Ikke drapssaken. Det gjelder det Rubens-bildet, de finner ikke ut hvem han
har stjlet det fra, ingen har meldt seg. N prver de kartlegge hvem han har
vrt i kontakt med.
Leste du ikke avisa i dag? N har de begynt tvile igjen p om det er en
original Rubens. Kanskje han ikke har stjlet det, kanskje han arvet det.
Srlig.
Hva sa du til politimannen?
Jeg ga ham intervjurapporten vr, naturligvis. Det s ikke ut som han fant noe
av interesse der. Han sa han ville ta kontakt igjen om det var noe.
Og det hper du kanskje at han gjr?
Ferdinand lo den hvinende latteren sin.
Uansett, sa jeg. Du tar deg av det, Ferdy. Jeg stoler p deg.
Jeg kunne se hvordan han steg og sank, hvordan ansvaret fikk ham til vokse
og kenavnet til krympe. Balanse er alt.
S var vi kommet til enden av korridoren. Jeg stoppet foran dra og sjekket
slipsknuten. Der p innsiden satt de, klare for det siste intervjuet.
Sandpstringen. For kandidaten var allerede innstilt, allerede ansatt, det var
bare kunden som ikke var helt klar over det enn, som trodde at de hadde noe de
skulle ha sagt.
Da sender du inn kandidaten om nyaktig to minutter fra n, sa jeg. Hundre
og tjue sekunder.
Ferdinand nikket og s p klokken sin.

Bare en liten ting, sa han. Hun heter faktisk Ida.

Jeg pnet dra og steg inn.
Det skrapet i stoler da de reiste seg.
Beklager forsinkelsen, mine herrer, sa jeg og trykket de tre hendene som ble
rakt mot meg. Men noen hadde tatt parkeringsplassen min.
Er ikke snt fortrende? sa styreformannen i Pathfinder og snudde seg til
informasjonssjefen sin som nikket, iherdig istemmende. Tillitsmannen for de
ansatte var der ogs, en fyr i rd V-genser med en billig, hvit skjorte under,
utvilsomt en ingenir av traurigste sort.
Kandidaten har et styremte klokka tolv, s kanskje vi skal komme i gang? sa
jeg og satte meg ved enden av bordet. Den andre enden var alt gjort klar for
mannen de om halvannen time kom til vre skjnt enige om mtte bli
Pathfinders nye sjef. Lyset var satt p en slik mte at han kom til ta seg best
mulig ut, stolen var av samme slag som vre, men hadde litt lengre stolbein, og
jeg hadde lagt frem skinnmappen jeg hadde kjpt til ham, en med initialene hans
og en Montblanc-penn i gull.
Selvflgelig, sa styreformannen. Jeg har forresten en innrmmelse komme
med. Vi likte jo som du vet Clas Greve veldig godt etter det intervjuet.
Ja, sa informasjonssjefen. Vi tenkte at der har dere funnet den perfekte
kandidaten.
Visst var han utlending, sa styreformannen mens nakken hans kveilet seg
som p en slange. Men mannen snakket jo norsk som en innfdt. Og vi sa det
mens du fulgte ham ut, at nr alt kommer til alt har hollendere alltid hatt bedre
grep p eksportmarkedene enn oss her hjemme.
Og at vi kanskje kunne lre av en med en mer internasjonal lederstil,
supplerte informasjonssjefen.
S da du kom tilbake igjen og sa at du ikke var s sikker p at han var den
rette mannen likevel, ja, da ble vi veldig overrasket, Roger.
Jas?
Ja, vi mente rett og slett at du manglet vurderingsevne. Dette har jeg ikke sagt
fr, men vi vurderte ta fra dere oppdraget og kontakte Greve direkte.
S det gjorde dere? sa jeg med et skjevt smil.
Det vi lurer p, sa informasjonssjefen, vekslet blikk med styreformannen og
smilte fort, er hvordan du kunne merke at det var noe galt der?
Hvordan visste du instinktivt det vi var helt blinde for? sa styrelederen og
kremtet kraftig. Hvordan kan noen vre s gode menneskekjennere?
Jeg nikket langsomt. Skjv papirene mine fem centimeter lenger inn p bordet.
Og lente meg tilbake i den hyryggede stolen. Den vippet ikke for mye, bare litt
bakover. Jeg s ut av vinduet. P lyset. P mrket som skulle komme. Hundre
sekunder. Det var helt stille i rommet n.
Det er bare jobben min, sa jeg.
Ut av yekroken s jeg de tre nikke megetsigende til hverandre. Og la til:
Dessuten hadde jeg allerede da begynt tenke p en kandidat som var enda
bedre.
De tre snudde seg mot meg. Og jeg var klar. Jeg innbiller meg at det er slik det

m fles vre dirigent i sekundene fr konserten starter, kjenne blikkene fra

alle i symfoniorkesteret limt fast til taktstokken din, hre mumlingen fra det
forventningsfulle publikummet bak deg langsomt stilne.
Det er derfor jeg har ftt dere hit i dag, sa jeg. Mannen dere skal hilse p i
dag, er det nye stjerneskuddet ikke bare p Norges, men p den internasjonale
lederhimmelen. I forrige runde regnet jeg det som helt urealistisk f ham ls fra
jobben han sitter i, han er tross alt bedriftens Jesus, Gud og Hellige nd.
Jeg flyttet blikket fra ansikt til ansikt.
Men uten at jeg n vil love for mye, tror jeg at jeg kan si s mye som at jeg
muligens har ftt ham p glid. Og hvis vi skulle f ham Jeg himlet med ynene
for antyde en vt drm, utopi, men likevel Og styreformannen og
informasjonssjefen hadde forutsigbart og uvegerlig rykket nrmere. Selv
tillitsmannen som hadde sittet med armene i kors, hadde lagt dem p bordet og
lente seg fremover.
Hvem? Hvem? hvisket informasjonssjefen.
Hundre og tjue.
Dra gikk opp. Og der sto han, en mann p trettini i en dress fra Kamikaze i
Bogstadveien hvor Alfa fr femten prosent rabatt. Ferdinand hadde rett fr han
sendte ham inn, dynket hyrehnden hans med hudfarget kalk siden han som vi
vet sliter med svette hndflater. Men kandidaten visste hva han skulle gjre, for
jeg hadde instruert ham, regissert forestillingen ned til minste detalj. Han hadde
farget hret nesten umerkelig grtt ved tinningen og hadde en gang eid et
litografi av Edvard Munch kalt Brosjen.
Hils p Jeremias Lander, sa jeg.
Jeg er hodejeger. Det er ikke srlig vanskelig. Men jeg er konge p haugen.

Tidligere utgitt

(Jo Nesb)

Flaggermusmannen 1997
Kakerlakkene 1998
Stemmer fra Balkan (med Espen Sbye) 1999
Rdstrupe 2000
Karusellmusikk 2001
Sorgenfri 2002
Marekors 2003
Frelseren 2005
Snmannen 2007
Doktor Proktors prompepulver 2007 (barnebok)
Doktor Proktors tidsbadekar 2008 (barnebok)
Hodejegerne 2008
Panserhjerte 2009