Mumle Gsegg

(tatt fra http://runeberg.org/folkeven/)

Det var engang fem kjerringer som gikk p en ker og skar; alle var de
barnlse, og alle nsket de at de hadde seg et barn. Rett som det var, fikk
de se et urimelig stort gs-egg, mest s stort som et mannshode.

"Jeg s det frst," sa den ene.

"Jeg s det liks tidlig som du," skrek den andre.

"Jagu vil jeg ha det, for jeg var den frste som s det," svor den tredje.
Slik drev de p, og ble s usams om egget at de nesten ville i luggen p
hverandre.

Men s ble de forlikt om at de skulle eie det sammen alle fem, og s

skulle de legge seg p det, som gsa gjr, og klekke ut gsungen. Den
frste ble liggende i tte dager, og ruget og latet seg og gjorde ingen
ting; imens mtte de andre trle for fa bde til seg og henne. Det tok en
av dem til gi henne fantord for.

"Du kom ikke ut av egget fr du kunne pipe, du heller," sa hun som l og

ruget; "men dette tror jeg det snarere blir folk av, for jeg tykker det
mumler: "Sild og velling, graut og mjlk" inni det alt i ett," sa hun; "n
kan du ligge i tte daer, s skal vi byttes til slepe fa i deg."

Da den femte ogs hadde ligget i tte dager, hrte hun tydelig det var en
unge inni egget, som skrek p "sild og velling og graut og mjlk", og s
pikket hun hull p det; men istedenfor en gsunge kom det ut en
folkeunge, s flslig stygg var han, med stort hode og liten skrott, og det
frste han skrek p, da han kom ut, var "sild og velling og graut og
mjlk". S kalte de ham Mumle Gsegg.

S stygg som han var, s var de enda glad i ham i frstningen; men det
varte ikke lenge fr han ble s grdig at han t opp all den mat de hadde.
Nr de kokte seg et vellingfat eller en grautgryte som de tenkte de skulle
ha nok av alle seks, s hvelvet ungen det i seg alt i hop. S ville de ikke
ha ham lenger. "Jeg har ikke kjent meg mett noe ml siden denne
byttingen krp ut av eggeskallet," sa en av dem, og da Mumle Gsegg
hrte at de andre samstemte i dette, s sa han han kunne gjerne reise sin
vei; trengte ikke de til ham, s trengte ikke han til dem, og dermed strk
han av grde.

Langt om lenge kom han til en bondegrd, som l i et steinlende, og

spurte etter tjeneste; der trengte de til en arbeidskar, og kallen satte ham
til sanke stein av keren. Ja, Mumle Gsegg hentet stein av keren, og
tok dem s store at det var mange hestelass i dem, og enten det var stort
eller smtt, s stakk han det i lommen sin. Det varte ikke lenge fr han
var ferdig med det arbeidet, og s ville han vite hva han skulle gjre mer.

"Du fr plukke ut den steinen av keren," sa mannen; "du kan da ikke

vre ferdig fr du tar p, veit jeg."

Men Mumle Gsegg tmte lommene sine, og kastet steinen i en haug. Da

fikk kallen se at han var ferdig med arbeidet, og skjnte han fikk vre vr
med ham som var s sterk. Han fikk komme inn og f seg mat, sa han. Det
mente Mumle Gsegg ogs, og han t alene det som var laget til
husbondsfolk og tjenere, og enda var han ikke halvmett.

Det var kar til arbeidsmann, men det var farlig kar til ete ogs, for det
var ingen bunn i ham, mente bonden. "Slik en arbeidsmann kunne ete en
stakkars bonde fra grd og grunn fr en visste ordet av det," sa han.

Han hadde ikke mer arbeid til ham; det var best han gikk til kongsgrden.

Mumle Gsegg strk til kongen, og fikk tjeneste med n gang; i

kongsgrden var det nok med mat og arbeid. Han skulle vre visergutt
og hjelpe jentene bre ved og vann og gjre annet smarbeid.

S spurte han hva han skulle gjre frst.

Han fikk ta seg til knerte litt ved s lenge, sa de.

Ja, Mumle Gsegg til knerte og hugge s flisene spraket omkring ham;
det varte ikke lenge fr han hadde hugget opp alt som var der, bde av
vedfang og tmmer, bde sagstokker og emningsved, og da han var ferdig
med det, kom han og spurte hva han skulle ta p med n.

"Du kan hugge fra deg veden n," sa de.

"Det er ikke mer hugge av," sa Mumle Gsegg.

Det var urd, mente grdsfuten, og s ut i sklen. Men jo, Mumle Gsegg
hadde hugget opp alt i hop; det var blitt ved bde av sagstokker og
langtmmer. Dette var harmelig, syntes han, og s sa han han ikke skulle
f smake mat, fr han hadde vrt til skogs og hugget liks mye tmmer
som det han hadde fliset opp til ved.

Mumle Gsegg til smia, og fikk smeden til hjelpe seg lage ks av
femten vger jern. S fr han til tmmerskogen og tok til snauhugge;
det strk med bde bjelkegraner og mastefuruer, alt han fant, bde p
kongens teig og p granneteigen; han hverken kvistet eller toppet, s det
ble liggende som etter et vindfall. S la han et dugelig lass p sleden og
satte alle hestene for; men de kom ikke av flekken med det lasset, og da
han tok dem i hodet og ville f det p glid, dro han hodene av; s veltet
han hestene ut av skjkene opp i marka, og dro fram lasset alene.
Da han kom fram til kongsgrden, sto kongen og tmmerfuten hans i
svalen og skulle ta imot ham, for det han hadde faret s ille med skogen
-tmmerfuten hadde vrt borti der og sett p det. Men da Mumle Gsegg
kom dragende hjem med halve tmmerskogen, ble kongen bde arg og
redd, og s tenkte han han fikk vel fare varlig med ham, siden han var s
sterk.

"Det var ovleg til arbeidsmann," sa kongen; "men hvor mye eter du om
gangen?" sa han, "for n er du vel sulten."

Nr han skulle ha en dugelig graut, gikk det med tolv tnner mjl, sa
Mumle Gsegg; men nr han hadde ftt den til livs, kunne han tryte en
stund g.

Det tok tid f kokt slik en graut, og imens skulle han dra inn litt ved til
kokka. Han la hele vedhaugen p en slede, men da han skulle gjennom
dren med den, var han uvren igjen. Huset kom s rent av lage at det ga
seg i alle laft, s nr var det at han hadde dratt hele kongsgrden over
ende. Da det led til at maten var ferdig, sendte de ham ut til rope inn
folkene. Han ropte s det svarte i alle berg og ser; men de kom ikke fort
nok, tykte han; s ble han usams med dem og slo i hjel tolv.

"Han slo i hjel tolv," sa kongen, "og han eter for mange ganger tolv, men
hvor mange arbeider du for?"

"Det er for mange ganger tolv det g," sa Mumle.

Da han hadde ftt mat, skulle han p lven og treske; s tok han unna
mnssen og gjorde slagvoll av, og da taket ville til falle ned av dette,
tok han en stor bjelkegran, s kvistet som den var, og satte til mnss, og
s tresket han lo og halm og hy om hverandre. Det gikk p skade, for
agnene fk omkring ihopes, og det sto som en sky over hele kongsgrden.

Da han nesten hadde gjort fra seg treskingen, kom det fiender i landet, s
det skulle bli krig. S sa kongen til ham at han fikk ta folk med seg, reise i
veien, og ta imot fienden og krige; for han tenkte de slo ham vel i hjel.
Nei, folk ville han ikke ha skulle tynes, han ville slss alene han, sa
Mumle Gsegg.

Dess bedre er det, dess fr blir jeg kvitt ham, tenkte kongen.

Men en dyktig klubbe mtte han ha.

De sendte bud til smeden; han smidde en p fem vger. Den kunne vre
bra til knekke ntter med, sa Mumle Gsegg. S smidde han en p
femten vger; den kunne vre god til plugge sko med, sa Mumle. Ja,
strre kunne ikke smeden smi den med sine folk. S la han til smia sjl,
Mumle Gsegg, og laget en klubbe p femten skippund, og den mtte det
hundre mann til vende p stedet. Den syntes Mumle Gsegg kunne gjre
det til nd. S mtte han han en nisteskreppe; den gjorde de av femten
oksehuder og stappet den full av mat, og s lakket han nedover bakken,
med skreppen p ryggen og klubben p nakken.

Da han kom s langt at krigsfolkene fikk se ham, sendte de ut n som

spurte om han ville ta imot dem.

"Bi bare til jeg fr ett," sa Mumle Gsegg, og slengte seg i bakken og
satte seg til ete bak den store matskreppen.

Men de kunne ikke bie, de ga seg til skyte p ham med n gang, s det
bde regnet og haglet med riflekuler.

"Denne krekebra meter jeg ikke," sa Mumle Gsegg, og la til ete enda
mer; det bet hverken bly eller jern p ham, og matskreppen sto framfor
ham og tok av for kulene, som en hel voll.

S tok de p kaste bomber og skyte med kanoner. Han gren litt for hver
trykk han fikk.

" det nauer ikke," sa han. Men s fikk han en bombe i vrangstrupen.

"Tvi!" sa han og spyttet den ut igjen, og s kom det en lenkekule og

gjorde vei i smr-esken, og en annen tok matbeten bort mellom fingrene
p ham.

Da ble han arg, reiste seg, tok storklubben og slo i bakken, og spurte om
de ville ta maten av munnen p ham med blbra som de blste ut av de
grove pusterrene. Han slo noen slag til, s det ramlet i berg og ser, og
fienden spratt til vrs som agner, og s var det ute med den krigen.

Da han kom hjem igjen og ville ha mer arbeid, ble kongen rent ille ved,
for n tenkte han han skulle ha vrt kvitt ham. Han visste ingen annen
rd enn sende ham til helvete.

"Du fr fare til Gamle-Erik og kreve landskylden," sa han. Mumle Gsegg

av grde, med skreppen p ryggen og klubben p nakken; han var ikke
lenge om veien; men da han kom fram, var Gamle-Erik p overhring. Det
var ingen annen hjemme enn mor hans, og hun sa hun aldri hadde hrt
tale om noen landskyld, han fikk komme igjen en annen gang.

"Ja, kom til meg imorra!" sa han; det mente han skulle bli lgn; hadde han
kommet dit, fikk han bli der, og landskylden skulle han ha med, han
hadde tid til vente. Men da han hadde ett opp nisten sin, ble tiden lang
for ham, og s krevde han landskylden av gamlemor igjen, og sa, n
skulle hun ut med den.

Nei, det ville hun ikke; det sto fast som gamlefurua, sa hun, og den sto
utenfor porten til helvete, og var s stor at femten mann kunne knapt
favne om den. Men Mumle fr opp i toppen p den og snodde og vred den
som en vidjekvist, og spurte om hun ikke ville svare landskylden n.
Jo, s torde hun ikke annet, og fant i hop s mange skillinger som han
trodde seg til bre i storskreppen. S fr han p hjemveien med
landskylden, og straks han hadde reist kom Gamle-Erik hjem. Da han
hrte det at Mumle hadde strket av grde med storskreppen full av
penger, dengte han frst mor si, og satte s etter ham og skulle ta ham p
spranget. Og han kom innp ham ogs, for han rente tomreipes og vinget
iblant, og Mumle mtte holde seg til marken med den tunge skreppen sin;
men da Gamle-Erik var i hlene p ham, tok han p hoppe og springe
det beste han orket, og da holdt han klubben bak, for verge seg mot
ham. Og slik gikk det; Mumle holdt i skaftet, og Gamle-Erik kavet etter
klubben, til de kom til en dyp dal; der sprang Mumle fra den ene
bergtoppen over p den andre, og Gamle-Erik var s het til sette etter,
at han rente like imot klubben og datt ned i dalen og brt av den ene
foten sin - der l han.

"Der har du landskylden," sa Mumle Gsegg, da han kom til kongsgrden,

og slengte pengeskreppen bort til kongen s det braket i svalen.

Kongen takket og lt vel, og lovet ham bde god lnn og hjempass, om

han ville ha det; men Mumle Gsegg ville bare ha mer arbeid.

"Hva skal jeg gjre n?" sa han.

Ja, da kongen fikk tenkt seg om, s sa han at han fikk reise til bergtrollet
som hadde tatt bestefarssverdet hans, p det slottet han hadde ved sjen,
dit ingen torde komme.

Mumle fikk med seg noen nistelass i storskreppen, og fr i veien igjen, og

han gikk bde langt og lenge, over skog og fjell og ville heier, til han kom
til noen store berg, der trollet skulle vre som hadde tatt
bestefarssverdet til kongen.

Men trollet var ikke under bar himmel, og berget var lukket, s Mumle
ikke var kar for komme inn.

S ga han seg i flge med noen steinbrytere, som holdt til p en fjellgrd
og l og brt stein oppe i disse bergene. Slik hjelp hadde de aldri hatt, for
han brt og slo i fjellet s berget revnet og storsteinen veltet utover som
hus; men da han skulle hvile til middag og ta p det ene matlasset, s var
det oppett alt sammen.

"Jeg bruker ha god mathug sjl," sa Mumle, "men den som har vrt her,
er verre til ete, for han har ett bein ogs," sa han.

S gikk det den frste dagen, og det gikk ikke bedre den andre. Den
tredje dagen la han i veien og skulle bryte berg igjen, og tok med det
tredje matlasset, men da la han seg bak det, liksom han sov.
Rett som det var, kom det ut av berget et troll med syv hoder, og ga seg
til smatte og ete p maten hans.

"N er det laget til, n skal jeg ete," sa trollet.

"Det skal vi knabbes om!" sa Mumle og slo med klubben s hodene trillet
av det.

S gikk han inn i berget som trollet var kommet ut av, og der inne sto en
hest og t av en tnne med gloende ildmrje, og bak den sto det en
havretnne.

"Hvorfor eter du ikke av havretnna?" sa Mumle Gsegg.

"Fordi jeg ikke er god for snu meg," sa hesten.

"Jeg skal nok snu deg," sa Mumle.

"Slit heller av meg hodet," sa hesten.

S gjorde han det, og da ble hesten til en vakker kar. Han sa han var
bergtatt og omskapt til en hest av trollet, og han hjalp ham til finne
sverdet, som trollet hadde gjemt p sengebunnen, og oppi sengen l
gamlemor til trollet og snorksov.

Hjem igjen fr de til vanns, og da de var kommet utp, kom

gamlekjerringa etter. Hun kunne ikke n dem; s ga hun seg til drikke,
og hun drakk s det minket og vannet falt; men havet rdde hun ikke med
drikke opp - s sprakk hun.

Da de kom til lands, sende Mumle Gsegg bud at kongen skulle hente
sverdet. Han sendte fire hester, nei de rugget det ikke; han sendte tte,
og han sendte tolv, men sverdet ble der det var, de orket ikke flytte det
av flekken. Men Mumle Gsegg tok det alene og bar det fram.

Kongen trodde ikke sine egne yne da han s Mumle igjen, men han lt
vel og lovte bde gull og grnne skoger; og da Mumle ville ha mer arbeid,
sa han han fikk reise ut til trollslottet han hadde, det som ingen torde
vre p, der fikk han ligge til han hadde bygd bro over sundet, s folk
kunne komme fram dit; var han god for det, skulle han lnne ham vel, ja
gjerne gi ham datteren sin, sa han.

Ja, det skulle han vre god for, mente Mumle Gsegg.

Det hadde aldri noen kommet fra med livet; de som ndde s langt at de
kom fram, l der bde drept og plukket s sm som gryn, og kongen
tenkte han aldri skulle se ham mer, nr han fikk ham dit.
Men Mumle la i veien; han tok med seg nisteskreppen og en passelig
vrang og vrien furukubbe, en telgjeks, en blei og noen feitvedstikker, og
s den vesle legdegutten i kongsgrden.

Da han kom til sundet, gikk elven full av is, og var s stri som en foss;
men han satte bena i bunnen og vasset fram, s han kom over til sist.

Da han hadde varmet og matstelt seg, ville han sove; men det varte ikke
lenge fr det ble slik brak og larm som de skulle snudd opp ned p hele
slottet. Dren fr opp p vid vegg, og han s ikke annet enn en gapende
kjeft fra drstokken opp til drbjelken.

"Der har du en jafs, smak p den," sa Mumle og kastet legdegutten i

gapet. "La meg s se hva du er for en, kanskje det er kjens folk?"

Det var det; for det var Gamle-Erik som var ute. De tok til spille kort;
han ville vel friste tjene igjen noe av den landskylden Mumle hadde
truet av mor hans da han gikk p krav for kongen. Men hvorledes det
gikk, s var Mumle den som vant, for han hadde satt kors p de beste
kortene, og da han hadde vunnet av ham alt det han hadde p seg, mtte
Gamle-Erik gi Mumle av det gullet og slvet som var p slottet.

Rett som det var, gikk varmen ut for dem, s de ikke kunne skjelne
kortene fra hverandre.

"N fr vi hugge ved," sa Mumle, og hugg telgjeksen i furukubben og

drev inn bleien, men vriompeisen var vrang og ville ikke klvne straks,
enda Mumle bendte og brt med ksen. "De sier du skal vre sterk," sa
han til Gamle-Erik; "spytt i neven, hugg klrne i, bend og bryt og la meg
se hva du duger til!" sa han.

Erik gjorde s, og fr i sprekken med begge nevene og brt alt han orket;
men med det samme slo Mumle Gsegg ut bleien, s satt Gamle-Erik i
klemmen; siden prvde han ksehammeren p ryggen hans. Gamle-Erik
ba bde tynt og vakkert at han skulle slippe ls, men det ret ville ikke
Mumle Gsegg hre p, fr han lovte han aldri skulle komme dit og gjre
ufred mer; og s mtte han love at han skulle bygge bro over sundet, s
folk kunne fare over til alle rsens tider, og den skulle vre ferdig nr
isen var gtt.

"Det var hardt," sa Gamle-Erik.

Men det var ingen annen rd; ville han ls, mtte han love det. Men han
tinget p at han skulle ha den frste sjel som fr over broen, den skulle
vre sundtollen.

Den skulle han ha, sa Mumle. S slapp han ls og fr hjem. Men Mumle
Gsegg la seg til sove p det, og han sov til langt utp dagen.
Da kongen kom og skulle se om han var hakket eller om de bare hadde
smplukket ham, mtte han vasse i penger, fr han kom fram til sengen;
de l i dynger og sekker til langt opp p veggen, og i sengen l Mumle og
snorksov.

"Gud hjelpe bde meg og datter mi," sa han, da han skjnte Mumle var
lys levende. Jo, allting var godt og vel gjort, det kunne ingen nekte; men
det var ikke verdt tale om bryllup fr broen var ferdig, sa han.

En dag da, s sto broen der fullt ferdig, og Gamle-Erik sto p den og
skulle ha tollen han hadde tinget p.

Mumle Gsegg ville ha kongen med seg og prve broen, men det hadde
han ingen hug til. S satte han seg sjl opp p en hest, og slengte den
digre kongsgrdsbudeia opp p slknappen fremfor seg - hun s mest ut
som en diger furukubbe - og s red han over s det dundret i broen.

"Hvor er sundtollen? Hvor har du sjela?" skrek Gamle-Erik.

"Hun sitter inne i denne furukubben; vil du ha den fr du spytte i neven

og ta den," sa Mumle Gsegg.

"Nei, helles takk - tar hun ikke meg, tar ikke jeg henne," sa Gamle-Erik;
"en klemme har du ftt meg i, du skal ikke f meg i en til," sa han, og
dermed fly han like hjem til gamlemor si, og siden har han hverken vrt
hrt eller spurt der.

Men Mumle Gsegg fr hjem til kongsgrden og ville ha lnnen kongen

hadde lovt ham, og da kongen vred seg for gi ham den, og ville g fra
det han hadde lovt, sa Mumle at det var best han laget seg en dyktig
nisteskreppe, s ville han ta lnn sjl. Ja, det gjorde kongen, og da den
var i stand, tok Mumle kongen ut p trkka og ga ham en ordentlig trykk
s han fr til vrs. Nisteskreppen kastet han etter ham, s han ikke
skulle vre matls, og er han ikke kommet ned igjen, s svever han
mellom himmel og jord med matskreppen den dag i dag.