UNIVERSITETET I OSLO

MEVIT2336
Kjønn og medier – hjemmeeksamen våren 2010
Kandidat 499241

Ta utgangspunkt i sitatet under og drøft hvorvidt kvinners selvbilde og forhold til egen kropp kan
spores tilbake til ”dameblader”:

”Etter min kronikk ’På Dameplaneten’ 24. juni er mailboksen full av meldinger fra kvinner
som kjenner seg igjen i min oppfatning av den skrudde estetikken i damebladene… Jeg tror
spiseforstyrrelser og tvangsmessige forestillinger om kropp handler om et ønske om å være
mer seksuelt attraktiv, og den glossy, photoshoppede kroppsvirkeligheten i damebladene og
massemediene ellers bidrar ekstremt negativt i denne sammenhengen”. (Dagfinn Nordbø,
avisinnlegg i aftenposten.no, 27.06.08.)
MEVIT2336 Kandidat 499241 Våren 2010

Innledning

Denne eksamensoppgaven tar for seg magasiner rettet mot kvinner og den
påvirkningskraften de diskuteres å ha på kvinner. Problemstillingen er å drøfte hvorvidt
kvinners selvbilde og forhold til egen kropp kan spores tilbake til ”dameblader”, med
utgangspunkt i et sitat fra tekstforfatter og humorist Dagfinn Nordbø. Nordbø er kritisk
til damebladenes representasjoner av kropp, og påstår at spiseforstyrrelser og negativt
kroppsbilde bunner i et ønske hos mange kvinner om å være mer seksuelt attraktive, og
at ”den glossy, photoshoppede kroppsvirkeligheten” er en negativ innflytelse.

Innledningsvis vil jeg redegjøre for Nordbøs hovedpoenger. Dette gjør jeg for å vise
nettopp hva jeg tar utgangspunkt i i selve drøftningen. Jeg presenterer både min
tolkning av utsagnet fra 27.06.08, og hovedpoengene fra kronikken som foranlediget det.
Sistnevnte gjør jeg fordi jeg synes Nordbøs poeng med kronikken kan være en god
innfallsvinkel til det å forstå noe av forholdet mellom kvinners eventuelle dårlige
selvbilder og motebladene han hevder det stammer fra.

Videre redegjør jeg for min forståelse av den noe vage termen ”dameblader”. Blader som
retter seg mot kvinner, er det mange av. Derfor er det viktig å differensiere, og å vise at
det finnes forskjeller mellom dem.

Jeg presenterer så de ulike påstandene om hvorvidt kvinners selvbilde kan spores

tilbake til dameblader. Først påstandene som går på at dette er tilfelle, deretter
påstandene om at det ikke er noen reell sammenheng. Dette gjør jeg fordi jeg synes å
kjenne igjen denne inndelingen fra deler av pensumlitteraturen. Pensumlitteraturen er
temmelig klar på at det er håpløst å mene det er en absolutt sammenheng mellom
selvbilde og bladlesning, like mye som å mene det absolutt ikke finnes noen
sammenheng. Jeg har likevel bevisst presentert den første rekken av argumenter på en
noe bastant måte, for så å nyansere det hele i det påfølgende avsnittet hvor jeg bringer
inn det motsatte ståstedet og foretar en drøftning.

Jeg vier dessuten et avsnitt til videre drøftning om forskningen på dette feltet. Mens jeg
til da har drøftet motstående posisjoner om damebladers påvirkning, trekker jeg inn
mer generell teori vedrørende feministisk resepsjonsforskning og de konkurrerende
synene som finnes på dette området.

1
MEVIT2336 Kandidat 499241 Våren 2010

Av pensum bruker jeg i stor grad David Gauntletts bok Media, gender and identity – an
introduction (2008), da han vier mye oppmerksomhet til kvinnemagasiner i ett kapittel.
Liesbet van Zoonens bok Feminist media studies (1994) brukes også. Disse to
teoretikerne gir bred innsikt i et komplekst tema.

Hva Dagfinn Nordbø skrev – kort oppsummering av hovedpoenger

I kronikken ”På Dameplaneten” (aftenposten.no 24.06.08) kritiserer Dagfinn Nordbø det

norske magasinet Elle, og redaktør Signy Fardal. Han viser til en lederartikkel i Elle der
Fardal beklager seg over at kvinner ofte har komplekser for kroppene sine. Han skriver
”Hvis alle jenter er så misfornøyde må det jo ha en årsak, og hvorfor ikke lete etter den i
damebladet Elle?”. Videre peker han på annonsene i magasinet, som er fulle av
lettkledde, syltynne jenter, i sexy positurer, ”overstrødd av Lolita-symboler” og lignende.
Nordbøs poeng er at det er et misforhold mellom Fardals klaging og innholdet i
magasinet hun er ansvarlig for å publisere, og antyder at hun er medansvarlig for
kroppsbildet som gir henne og andre kvinner komplekser. Han impliserer altså at
kvinners komplekser kan stamme fra urealistiske og seksualiserte annonser.

Som sitatet fra 27. juni 2008 viser, oppfatter Nordbø denne estetikken som ”skrudd”. Jeg
tolker også sitatet som at Nordbø mener annonsene (estetikken han siktet til i
kronikken) bidrar til å få kvinner til å føle at de må være seksuelt attraktive, noe som
kan trigge spiseforstyrrelser og tvangsmessige forhold til kropp (at man er besatt av
tanken på den ”perfekte” kroppen). Dette nevnes dog ikke i ”På Dameplaneten”, hvor
han først og fremst kritiserer reklamene for å fremme et kroppsbilde han hevder menn
ikke finner attraktivt.

Kvinnemagasiner

Hva kjennetegner kvinnemagasiner? I følge David Gauntlett dreier de seg først og fremst
om den sosiale konstruksjonen av kvinnelighet (Gauntlett 2008: 196). Avhengig av
målgruppe, vil de kunne ta opp temaer som mote, skjønnhet, seksualitet, forhold,
sladder, kjendisstoff, hus og hjem, og andre livsstilstemaer. Kategorien ”dameblader”
som det vises til i denne oppgavens problemstilling, er lite nyansert. Blader som Elle,
InSide, Allers og Kamille er alle dameblader i den forstand at de (i hovedsak) retter seg
mot kvinner, men de retter seg også mot ulike typer kvinner, i ulike aldre og med ulike

2
MEVIT2336 Kandidat 499241 Våren 2010

interesser. For eksempel har Elle et preg av såkalt high fashion og retter seg mot et
yngre og mer urbant lesersegment enn Kamille, som framstår som noe mer jordnært,
dersom vi skal dømme ut fra forsidene. Disse preges henholdsvis av unge kvinner iført
seneste mote, og mer vanlige, voksne kvinner hvor fokuset på klær er tonet ned. Elle er
typisk et mer ”glossy” blad enn de andre nevnte, og derfor et godt utgangspunkt for
drøftningen. Da Nordbø viser til ”den glossy, photoshoppede kroppsvirkeligheten”, er
det denne jeg må undersøke – ikke Allers og deres lite glossy sladder.

Påstand: selvbilde kan spores tilbake til dameblader

Dameblader, spesielt de som dekker stoff om mote og skjønnhet, har et høyt innhold av
fotomodeller og fotoreportasjer fra motevisninger. Modellene som benyttes er alle høye,
unge og slanke. Noen vil si sykelig tynne. Da de to søramerikanske supermodellene
Luisel Ramos og Ana Carolina Reston døde som følge av anoreksi i 2006, bestemte
organisatorene bak Madrid Fashion Week å bannlyse modeller med body mass index
(BMI) lavere enn 18 (Gauntlett 2008: 202). En BMI på 18 ligger på grensen mellom
undervektig og normalvektig i følge Wikipedia (Body Mass Index. Wikipedia.). Et
kjennetegn på anorexia nervosa er en BMI på 17,5 eller lavere (ibid.). Likevel – tiltaket
som ble iverksatt i Madrid gjelder langt fra alle motevisninger og modellbyråer rundt om
i verden, og vi hører stadig historier om jenter som må slanke seg, eller til og med sulte
seg, for å bli tynne nok til å jobbe som modeller. Laurie Penny skriver:

The ’size zero’ woman is a media fiction, spawned in the twisted brains of fashion
editors and media scare-monkeys (…). The ’size zero’ myth crucially undermines
[anorexia], reducing it to a frivolous pique of silly little girls who aren’t clever or
mature enough to take proper care of themselves (i Gauntlett 2008: 203).

Jeg tolker utsagnet som at hun mener anoreksi kan spores tilbake til moteredaktører og
andre mediefolk, takket være deres myte om ”size zero”/XXS-kvinnen. At man
fordømmer anoreksi, gjør at sykdommen stemples som sludder dumme jenter driver
med for å få oppmerksomhet eller lignende. Anoreksi må tas på alvor, og motebransjen
må ta et oppgjør med seg selv. Mange magasiners kombinasjoner av bilder av svært
tynne jenter samt artikler om hvordan man kan slanke seg, vil helt klart kunne være en
påvirkende faktor for dårlig kroppsbilde hos jenter.

Et annet tema som går igjen i mange dameblader, er sex og seksualitet. Lesere vil kunne
finne mengder av stoff om seksuelle stillinger, teknikker, ”tips og triks” i alle tenkelige

3
MEVIT2336 Kandidat 499241 Våren 2010

variasjoner og vinklinger. Spesielt blader som er rettet mot ungdom og unge voksne vil
ha denne typen stoff, noe som kan utgjøre en desto større negativ innflytelse på leserne:
når man er i tenårene og kroppen og psyken går igjennom store forandringer, er man
gjerne ekstra sårbar og usikker på seg selv. Gauntlett mener mange magasiner rettet
mot unge spiller på denne usikkerheten for å få flere lesere (2008: 195), ofte med
forsidetitler formulert som spørsmål: ”Hvor normal er kroppen din?”, ”Burde du være på
diett?”, ”Kunne du ha vært modell?”, ”Er du en god kysser?” og ”Hvor pen er du?” (ibid).
Artikler om sex kan oppleves som pressende på lesere. En teoretiker som spesielt er
opptatt av dette, er Alexandra Starr, som har skrevet en artikkel om temaet med tittelen
”You’ve got a long way to go, baby: Women’s magazines continue to create – and exploit
– women’s anxiety” (1999). I denne kritiserer hun magasinene for å dreie seg om å
”kapre den rette mannen” og vektleggingen av fysisk perfeksjon (Gauntlett 2008: 200).
Tittelen på artikkelen sier også mye om hennes ståsted. Mye stoff dreier seg om å være
vågal og kreativ i senga, og dette kan oppleves som vanskelig og fremmedgjørende for
unge lesere som kanskje ikke har mye seksuell erfaring. Når en leser artikler som
handler om å være flink i senga, å ha mye sex og det å være seksuelt attraktiv kan dette
legge press på leserne, for eksempel ved at de motvillig lar seg presse til sex, eller føler
seg utilstrekkelige fordi de ikke har debutert seksuelt eller ikke kan identifisere seg med
den seksuelle diskursen magasinene er med på å etablere. Et annet problem med
magasiner rettet mot damer, er at de nesten bare omtaler den heteroseksuelle
seksualiteten. Av denne grunnen kritiseres magasinene av flere feminister for å være for
snevre i sin framstilling av sex (Gauntlett 2008: 198). Mens man finner mengder av stoff
om hvordan man kan tilfredsstille sin mannlige partner seksuelt, er det sjelden eller
aldri tilsvarende stoff å finne om lesbisk sex. Mange dameblader kan i tråd med dette
sies å fremstille heteroseksualitet som den dominerende seksuelle diskursen, og
homoseksualitet som avvik. Lesbiske jenter eller jenter som er usikre på sin seksualitet,
kan oppleve det som vanskelig at deres kjønnede identitet ikke vies mer
oppmerksomhet i denne typen blader, som tross alt har store opplag og når store deler
av befolkningen. At ens identitet overses eller indirekte stemples som avvikende, er ikke
nødvendigvis enkelt å takle. Damemagasinene er riktignok ikke homofobe – man finner
en og annen artikkel om biseksualitet og jenter som liker jenter – men magasinene
utelukker en relativt stor gruppe kvinner ved å ta det for gitt at alle leserne identifiserer
seg som hundre prosent hetero.

4
MEVIT2336 Kandidat 499241 Våren 2010

Påstand: selvbilde kan ikke spores tilbake til dameblader

Kritikere av dameblader vil altså påstå at det er en sammenheng mellom dårlig selvbilde
og lesing av blader. Da denne oppgavens problemstilling er å drøfte hvorvidt kvinners
selvbilde kan spores tilbake til damebladene, er det viktig å påpeke at dette innebærer
mer enn bare dårlig selvbilde, men selvbilder generelt – gode og dårlige. Slik jeg ser det
er det en rekke sider ved magasiner for kvinner som også kan tjene som god innflytelse
for kvinners selvbilder og kroppsbilder. Bladene er ikke ensidige i sin omtale av
holdninger til kropp og utseende. En rekke artikler vektlegger viktigheten av å ha et sunt
forhold til ens kropp, å være stolt av den kroppen man er født med, i det hele tatt tips om
å føle seg bra og å ha selvtillit (Gauntlett 2008: 205). At bladene både presenterer
(nærmest uoppnåelige) skjønnhetsidealer og ”vær deg selv”-tips i samme nummer, er
selvsagt motsigelsesfullt og noe problematisk (ibid.). Hva er vel vitsen med å tilby
artikler om kosmetikken som gjør deg vakker, for i neste oppslag å meddele at alle
kvinner er naturlig vakre og at de ikke bør la seg diktere av skjønnhetsindustrien? De to
elementene henger kanskje ikke helt på greip, men bidrar absolutt til å nyansere mote-
og skjønnhetsdiskursene. For ikke å snakke om at magasinene formidler ideer om
kvinner som kan sies å være typiske for ”populærfeminismen”: at kvinner er
selvhevdende og handlekraftige, ute etter suksess i karriere og forhold, og med krav på
likhet så vel som nytelse (ibid.). Det kan se ut til at det blir større rom for såkalte ”plus-
size”-modeller i motebransjen og –bladene (Inbar 2010), og flere magasiner har hatt
enkeltutgaver hvor de har slått et slag for naturlig skjønnhet – ett nummer av franske
Elle var til dels fritt for sminkede og photoshoppede modeller, og Vogue utga et nummer
med kun fargede modeller (Lovett 2009). Selv om disse spesialutgivelsene kan avfeies
som stunts eller forbigående trendsvingninger, er de ved sitt blotte nærvær med på å
utfordre rådende skjønnhetsdiskurser ved å avdekke noe av myten og tatt-for-gitt-heten
som ligger til grunn for det dominerende kroppsbildet i moten i dag. Dessuten sender
magasinene viktige signaler til leserne ved å slippe til modeller og praksiser som bryter
med magasinnormen. Dette kan bidra til kvinners selvbilde og kroppsbilde i positiv
forstand.

Tidligere i oppgaven tok jeg opp noe av kritikken som rettes mot magasinenes stoff om
sex og seksualiteter, eksempelvis at de er for fokuserte på heteroseksualitet. Akkurat det

5
MEVIT2336 Kandidat 499241 Våren 2010

er vanskelig å argumentere mot. Likevel kan en hevde at magasinenes framstillinger av

seksualitet er preget av feminismen. Angela McRobbie begrunnet dette med at
magasinene synliggjør seksuell nytelse som noe lært, ikke noe en oppdager; viktigheten
ved å identifisere og uttrykke hva en ønsker og ikke ønsker seksuelt; viktigheten ved å
lære om kroppen, om abort og prevensjon; de ulike måtene en oppnår nytelse, med mer.
(McRobbie 1999 i Gauntlett 2008: 199). Hun peker på at dette var kjernetemaer for den
tidlige kvinnekampen (ibid.). Jeg vil si at poengene McRobbie har er viktige, og at de av
damebladenes mer feministiske framstillinger av sex er gode referanser for kvinner å
leve etter, og gode bidrag til et sunt kroppsbilde og en sunn og trygg seksuell identitet.

Mot en syntese – diskusjoner rundt feministisk resepsjonsforskning

Noe av forskningen som har blitt gjort på hvorvidt damemagasiner påvirker leserne
sine, har i etterkant blitt forkastet, da forskere har arbeidet ut fra en forutsetning om at
ideologien bladene formidler, rett og slett absorberes av leserne (Gauntlett 2008: 190).
Resepsjonsforskningen har ikke påvist noen mekanisk sammenheng mellom stimuli fra
blader og effekt hos mottaker. Skal en forske på jenters kroppsbilde blir det snevert å
kun ta høyde for påvirkning fra media.

Det anspente forholdet mellom populærkulturens gleder og feminismens politiske

agenda, er blitt et klassisk tema i feministisk medieteori (van Zoonen 1994: 7).
Dessverre har feministiske analyser om publikums reaksjoner på massemedia ofte
oversett de kognitive og følelsesmessige prosessene som er aktive når publikum tolker
og lager mening av mediene (van Zoonen 1994: 35). Publikumsreaksjoner har i denne
forskningen blitt ansett som en rent todelt aktivitet, hvor publikum enten aksepterer
eller avviser medienes sexistiske budskap (ibid.). Hvis førstnevnte er tilfellet, vil
analytikerne hevde at publikum er hjernevasket av patriarkatet, og lurt til å ta det de
leser for gitt (ibid.). van Zoonen advarer mot å forenkle resepsjonsforskningen slik. For
krasse og negative holdninger til dameblader og deres betydninger hos leserne, ligner
skremmende mye på de patriarkalske holdningene man kan finne hos menn som hevder
å vite hva som er best for kvinner (ibid.) Å avvise en hel sjanger fordi innholdet er noe
tvilsomt, innebærer også en avvisning av kvinnene som får glede av den, sier van Zoonen
(1994: 36), dessuten hindrer det ”ekte” feminister i å nyte damebladene – de fordømmes

6
MEVIT2336 Kandidat 499241 Våren 2010

til å lese i smug – noe som på ingen måte henger på greip med det feministiske målet om
at kvinners opplevelser og synspunkter fortjener respekt (ibid.).

De fleste medieteoretikere i dag ser ut til å være enige i at spørsmålet om medienes

påvirkning av brukerne aldri er svart/hvitt. Folk bruker mediene på ulike måter, og
mengden medier vi opplever og bruker på en vanlig dag gjør det umulig for oss å ta alt
innover oss. Gauntlett har undersøkt hva leserne av dameblader selv måtte mene om
bladene, og kommer fram til at lesningen foregår i et slags ”plukk-og-miks”-forhold: man
tar til seg noe av det som står i bladene, og forkaster andre ting (Gauntlett 2008: 206).
Som en leser sa: ”Du får noe å sammenligne deg selv med, men du behøver ikke
akseptere eller følge idealet, det er opp til leseren. (…) Du kan ta opp disse tingene, eller
la dem være”. (24 år gammel kvinne i Gauntlett 2008: 206). Leserne Gauntlett var i
kontakt med, opplevde seg selv delvis kritiske til og delvis gledelig underholdt av
magasinene (ibid.).

Cultural studies-teoretikeren Stuart Hall utviklet i 1973 sin modell om innkoding og

avkoding av medieprodukter. Denne går ut på at medieprodukter alltid vil gå igjennom
en prosess hvor avsenderen (medieprodusenten) kan ”innkode” en bestemt mening i sin
tekst 1 . Denne innkodingen vil være basert på avsenderens ståsted; den sosiale
konteksten den produseres i og sendes fra. Når medieproduktet når mottakeren sin, vil
deres dekoding, eller lesning, av denne teksten basere seg på deres egen sosiale
kontekst, som ofte vil være annerledes enn avsenderens (Gauntlett 2008: 30-31; van
Zoonen 1994: 8-9). Ulike ståsteder og sosialisering hos avsender og mottaker kan være
en årsak til at leseren ikke tolker budskapet på avsenderens intenderte måte. Noen
lesere omfavner budskapet og tolker det slik produsenten hadde intendert, andre
motsetter seg budskapet, mens andre foretar en forhandlet lesning (Hall’s Theory.
Wikipedia.). Jeg vil si at damebladlesere som kvinnen Gauntlett har snakket med passer
inn i den sistnevnte kategorien, da de verken omfavner eller avviser budskapet fullt ut.

Kvinner som leser dameblader vil ikke nødvendigvis være av den oppfatning at det er
riktig å ha en svært lav BMI og gå inn for å slanke seg fordi de har sett de nyeste bildene
fra catwalken i Paris. Mange vil kritisere og avfeie stoffet de leser, som latterlig
fiksjonsaktig underholdning, som Elisabeth Frazer kom fram til i en undersøkelse i 1987

1 Hans opprinnelige eksempel var tv-programmer, jfr. tittelen på boka fra 1973, ”Encoding and decoding
in the television discourse”, men modellen egner seg like fullt på andre massemedier.

7
MEVIT2336 Kandidat 499241 Våren 2010

(Gauntlett 2008: 191). Gauntlett påpeker at det at leserne leste teksten kritisk og var
oppmerksomme på at den var fiksjon, ikke behøver å bety at de ikke kan bli påvirket av
dens innhold (ibid.). Joke Hermes fant på sin side ut at lesere i det hele tatt ikke legger
særlig mye i det å lese magasiner; de anser det som lett og grei underholdning som er
lett å plukke opp og lett å legge fra seg (Gauntlett 2008: 192). Hermes advarer mot å
tillegge fenomener for mye mening, noe hun mener cultural studies-tradisjonen har for
vane å gjøre (ibid.).

Likevel – Dagfinn Nordbø sier mailboksen var full av e-post fra kvinner som var enige
med ham i at bladene formidler et skrudd kroppsbilde. Å avfeie damebladenes
påvirkningskraft, blir i så fall bare arrogant. Uten at vi vet hva slags tilbakemeldinger
han fikk rent konkret, er det et signal på at de er lei av det kroppsbildet de formidles via
bladene. Å peke på at enkelte som har lest dameblader er anorektikere for å ”bevise” at
bladene er skadelige, er like håpløst som å peke på lesere med god fysisk og psykisk
helse for å ”bevise” bladenes uskyld, eller gode innflytelse. Faktum er at mange har sett
seg lei på syltynne modeller og er kritiske til dette kroppsbildet, de ønsker mer
mangfold på modellfronten (Grogan i Gauntlett 2008: 202). Et annet faktum er at
kroppsbildet av syltynne, photoshoppede kvinner er en diskurs som er svært vanskelig å
utfordre. Liz Jones, tidligere redaktør av Marie Claire forsøkte å iverksette tiltak for å
fremme et større mangfold av modeller, som andre størrelser og hudfarger. Hun ble
blankt avvist av moteindustrien, og sa opp fordi hun følte seg motarbeidet: ”Jeg fikk nok
av å jobbe i en industri som later som at den støtter kvinner, mens den bomber dem med
umulige bilder av perfeksjon dag etter dag, og undergraver deres selvtillit og pengene de
har jobbet så hardt for” (Jones 2001b i Gauntlett 2008: 201). Når selv sjefsredaktører i
store motemagasiner sliter med å utfordre skjønnhetsdiskursen, er det vanskelig å se
noen umiddelbar løsning. Men, ethvert forsøk på å fastsette meningen innen en diskurs,
kan bidra til å forandre den – mening er aldri statisk eller permanent, det er de
historiske svingningene i motene et bevis på. Ingen diskurs er umulig å rokke ved. Jeg
vet ikke hvor mye Signy Fardal har reflektert over disse tingene i sin jobb som
sjefsredaktør, men jeg synes Nordbø har et godt poeng når han påstår at jobben hun gjør
som redaktør nok kan ha noe av ansvaret for at jenter er misfornøyde med kroppene
sine.

8
MEVIT2336 Kandidat 499241 Våren 2010

Oppsummering og konklusjon

For å oppsummere: debatten rundt damebladenes påvirkningskraft er et tema den

feministiske forskningen kommer tilbake til igjen og igjen. Debatten er mangfoldig og
kan ikke deles inn i standpunktene ”dameblader er skadelige” og ”dameblader er
uskadelige”. Det har den ingenting å tjene på. Vi vet at det ikke er noe mekanisk,
naturgitt forhold mellom magasiners ideologi og for eksempel anoreksi. Alt tyder likevel
på at medieframstillinger sannsynligvis har noe å si for kvinners syn på kropp. Sykelige
tynne modeller er naturligvis ikke gode forbilder. Dårlig selvbilde og kroppsbilde, og i
verste instans spiseforstyrrelser, stammer likevel ikke ene og alene fra mediene. En må
ikke glemme at andre faktorer kan spille inn, blant annet arvelige disposisjoner og
sosiale forhold.

Jeg har også vist at bladene ofte tilbyr leserne sine gode råd, for eksempel om å være
stolt av den kroppen man ble født med. Det kan synes motsigelsesfullt at slike råd
opptrer sammen med photoshoppede reklamer og artikler om kosmetikk, men de er like
fullt med på å nyansere magasinene fra å dreie seg fullt ut om selvforbedring for å prøve
å nå et uoppnåelig, usunt ideal. Tips om kosthold og trening kan vel heller ikke sies å
være negative for kvinners forhold til kropp, så lenge tipsene ikke oppfordrer til å spise
usunt (feil type mat, for mye eller for lite) eller overtrene. Gode tips, samt innslag av
modellbilder som går imot normen av tynne og fotomanipulerte jenter kan bidra til
kvinners selvbilde og kroppsbilde i positiv forstand.

Jeg har viet mye plass til å drøfte forskningen på lesning og resepsjon av dameblader.
Stuart Hall viste på 70-tallet hvordan en tekst kan leses på måter som er svært
forskjellige fra avsenderens intenderte, og mye tyder også på at dette er tilfellet hos
mange som leser dameblader, jamfør Gauntlett. Lesningen er hva Hall kalte forhandlet;
leserne godtar deler av stoffet, men tillegger nye, egne meninger til andre deler av det.
De kan nyte noen artikler, og kritisere andre. Andre teoretikere hevder lesere er veldig
passive til hva de leser og ikke legger mye i det. Likevel kan ikke en passiv eller
sarkastisk holdning til lesestoffet tilsi at det ikke kan påvirke en.

Konklusjonen må bli at det er noe sammenheng mellom dameblader og kvinners

selvbilde og forhold til kropp, men at verken godt eller dårlig selvbilde og kroppsbilde
kan spores tilbake til påvirkning fra dameblader. Ei heller kan selvbilde og kroppsbilde

9
MEVIT2336 Kandidat 499241 Våren 2010

reduseres til å dreie seg utelukkende om et mediespørsmål. Når en så kompleks

problemstilling som dette reduseres så drastisk, vitner ikke det om annet enn en
trangsynt holdning hos feministiske medieforskere, noe som er med på å skape
splittelse. Å avvise en hel sjanger fordi innholdet er noe tvilsomt, innebærer også en
avvisning av kvinnene som får glede av den. Å ukritisk omfavne en sjanger på tross av at
den er tvilsom, undergraver de mange jentene som opplever den som problematisk i
sine personlige følelsesliv. At kvinner skal føle skyldfølelse over å ikke være gode
feminister når de leser dameblader, er ikke tjenelig for noen, verken kvinnene selv eller
feminismen som helhet.

Damebladleseren per i dag er ikke et passivt offer for patriarkatet og de dominerende

mote- og skjønnhetsdiskursene, men aktiv og søkende i prosessen med å kontinuerlig
skape og omforme sin kvinnelige selvidentitet, både når det kommer til kropp,
skjønnhet, seksualitet og forhold. Hun plukker og mikser blant identitetsmarkører, ideer
og holdninger som hennes bestemor aldri hadde tilgang til. Hun evner å forholde seg
kritisk til inntrykkene hun bombes ned med, men har sannsynligvis kjent hvordan det er
å være usikker på seg selv.

10
MEVIT2336 Kandidat 499241 Våren 2010

Litteraturliste

Body mass index. I: Wikipedia, The Free Encyclopedia.

URL: http://en.wikipedia.org/w/index.php?title=Body_mass_index&oldid=36483
5603 [Lesedato: 02.06.2010]

Gauntlett, David (2008): Media, gender and identity. An introduction. London og New
York : Routledge

Hall's Theory. I: Wikipedia, The Free Encyclopedia.

URL: http://en.wikipedia.org/w/index.php?title=Hall%27s_Theory&oldid=3482
21569 [Lesedato: 02.06.2010]

Inbar, Michael (2010): Plus-size models buck thin trend in V magazine. URL:
http://today.msnbc.msn.com/id/34766041 [Lesedato: 03.06.2010]

Lovett, Haley A. (2009): French Elle’s “Without Makeup” issue embraces trend of natural
beauty. URL: http://www.findingdulcinea.com/news/entertainment/2009/april/
French-Elle-s--Without-Makeup--Issue-Embraces-Trend-of-Natural-Beauty.html
[Lesedato: 02.06.2010]

Van Zoonen, Liesbet (1994): Feminist Media Studies. Los Angeles, London, New Dehli,
Singapore : Sage publications

Alle kilder som er brukt i denne oppgaven er oppgitt.

11