Jon Kvæstad

Gravitasjonsbølgers
urimelighet ?

Hvis en maler på et stillas i fritt fall, uten andre referanser enn å befinne seg på en plattform, ville han ikke
kunne avgjøre om underlaget eller han selv ville treffe bakken først. For alle praktiske forhold har den ulike
vekten deres ingenting å si siden tyngdekraften ikke skiller mellom subjekt og objekt i den gitte situasjonen.
For tiden beveger galaksene seg utover i rommet, altså vekk fra oss, uten at dette fører til vesentlige
forstyrrelser i Melkeveiens stjernehoper. Fra vårt ståsted virker alt tilsynelatende ved det samme, som om
Fred Hoyles STEADY STATE postulat fortsatt skulle være gjeldende. For tiden trumfer som kjent BIG BANG.
I Albert Einsteins generelle relativitetsteori finnes det rom for at gravitasjonsbølger i gitte tilfeller kan
forekomme som antatte fenomener uten at slike i hans århundre ble påvist. Bølgene har en effekt som kan
strekke gjenstander eller gjøre dem litt kortere i en annen retning. Hvis to nøytronstjerner kolliderer kan
hendelsen høres over avstander på hundrevis av millioner lysår i form av et stigende høylydt voop!
Noe liknende skjedde når sorte hull falt sammen i en utslettende prosess. Filmen A BEAUTIFUL MIND,
med Russell Crowe i rollen som det dysfunksjonelle geniet John Forbes Nash junior, satte astronomien på
ende. Etter å ha hanket inn en Nobelpris i økonomi, for deretter å bli rammet av schizofreniske perioder med
paranoiske trekk og desillusjonering var hans spørsmål om hvor mange han måtte dele denne med. Det siste
hadde rot i at hans pekuniære situasjon ikke var den aller beste. Men å ha fått en erkjennelse for å ha sett hva
andre hverken hadde erfart eller forstått lå nok også i vektskålen. Hvor det hele kom fra befant seg i det blå.
Og her var man ved kjernen av den særegne mannens uomtvistelige geni.
Albert Einstein hadde stusset over Merkurs regelmessige bane i Solens indre kraftfelt med en presisjon
som om en trampoline skulle ha blitt truffet av et tungt, kuleformet legeme og etterlatt en krum sfære der
planeten rullet ufortrødent gjennom tiden i en perfekt konsentrisk sirkel. Kunne universer i sin helhet ha form
av en parabol der all materie beveget seg forutsigbart mot større masser eller utslettelse?
Hvorom allting er ble Nash i et av sine intuitive øyeblikk rammet av det proverbielle lynet der
gravitasjonsbølger hadde sin selvskrevne plass i likningen. Hvor ideen kom fra ante han ikke, men gjennom
livsløpet hadde han lært seg å stole på innskytelsens gyldighet. For de vitenskapelige miljøene ble dette et
gjennombrudd som satte Keplers, Newtons og andre matematikeres møysommelige strev i et annet lys.
 Under studietiden ved Princeton University hadde Nash vært viden kjent for sine ekstraordinære intuitive
evner. Uten å kunne føre bevis for sin seneste raptus ga spillforskerens postulat likevel gjenklang i de rette
miljøene. År 2017 måtte man erkjenne at G-bølger fantes og snakket til oss i stereo fra det fjerne.