Kirsti Mac Donald - Norsk Grammatikk - Norsk Som Andresprаk - Teoribok - 2009OPT

\'-
', .' l \ \l'\ \ '

~' \ \
\
l
.
fl.t(
'J
i .
.:~\:;
,.a... ........
..z': "'-"'
".._-,
..._ Qj
~
,;,}
...
l'
4,
-...\:.
-
J
--
Q\PPElEN Dj\MM
Kirsti Mac Donald
Norsk grammatikk
o
NORSK SOM ANDRESPRAK
Teori bok
(/\TJTJELEN D)\MM
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2009
«Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven og fotografi loven
eller i strid med avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for
rettighetshavere til åndsverk.
Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og
inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. »
Grafisk formgiver: Ingunn Framgården

Sats: Ingunn Framgården
Omslagsdesign: Ingunn Framgården
Forlagsredaktør: Liv Veum Seljevold
Illustrasjoner:
Line Jerner: s.l4, 19, 22, 23 , 25 , 33, 38, 55 , 64, 66, 71 , 73 , 82 , 93 , 123, 129.
Robin Jensen: s. 40, 45, 46, 76, 81 , 86, l 02, 118.
Scanpix: Laurent Gillieron/EPA s. 8.
Samfoto: Tom Schandy/NN s. 18ø, Naumann s. 18n, Kerstin Mertens s. 24,
Ove Bergersen/NN s. 29, Erlend Haarberg/NN s. 69.
O. Væring Eftf. AS: ©Dagfin Werenskiold l BONO 2009 s Il .
Rep ro: RenessanseMedia AS

Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia 20 Il
3. utgave
5. opplag
ISBN 978-82-02-29254-6
www.norskgramrnatikk.cappelendatm11.no
www.cappelendamrn.no
Forord
Teoriboka i læreverket Norsk grammatikk. Norsk som andrespråk inneholder en
systematisk oversikt over norsk grammatikk, med vekt på å beskrive strukturene og
bruken av de ulike formene i et andrespråksperspektiv. Forklaringer og regler er
formulert ut fra behovet til dem som ikke har norsk som morsmål.
Læreverket består av
• teoribok
• arbeidsbok
• www.norskgrammatikk.cappelendamm.no
-gratis nettsted med fasit til arbeidsboka og øvelser
Boka er beregnet på ungdom og voksne som lærer norsk som andrespråk/fremmedspråk,

og på lærere som underviser i dette faget. For å ha utbytte av boka må man kunne en del
norsk.
Boka er bygd opp slik at ordklassene først gjennomgåes. De viktigste bøynings-

mønstrene og formelle regler behandles, men mye av vekten ligger på hvordan de
ulike formene brukes i praksis .
I siste del av boka behandles setningsledd, setninger, og hvordan man knytter sammen
setninger til større helheter. Det blir en del overlapping mellom de to delene. Brukerne
får anledning til å se samme fenomen fra ulik synsvinkel, og det gir mulighet til
repetisjon av vanskelig stoff.
Innholdsfortegnelsen foran i boka gir hjelp til å finne hvor ulike emner er behandlet.
I tillegg er det et stikkordregister bak i boka der man kan få hjelp til å finne fram til
ulike steder der et emne er behandlet. Det er også en del henvisninger i tekstboka til
steder der man kan finne mer om et emne.
For lærere som underviser i norsk som andrespråk, vil boka kunne gi hjelp til å finne
forklaringer på spørsmål som dukker opp i undervisningen. De kan også finne eksempler
som belyser vanlige problemer i undervisningen i norsk som andrespråk.
Arbeidsboka følger teoriboka og gir anledning til å gå grundigere inn på hvert emne.
Ved å bruke arbeidsboka parallelt med teoriboka vil man få mange flere eksempler på
de ulike strukturene, og dessuten få praktisert reglene gjentatte ganger, slik at systemet
forhåpentlig blir klarere.
Boka er en revisjon av Norsk grammatikk for fremmedspråklige fra 1999.

4
Innledning
Norsk språkråd og Utdanningsdirektoratet utga i 2005 nye retningslinjer der de
anbefaler grammatiske termer til bruk i skoleverket. Denne terminologien er tatt i
bruk i denne boka.
For at ikke terminologien skal gi unødige problemer for dem som er vant med
andre begreper, følger her en kortfattet oversikt over de sentrale grammatiske
ordene slik de er brukt i denne boka.
Ordklasser
Substantiv er navn på personer, ting og fenomener: en mann, ei kake, et vindu,
en tanke.
Pronomen er ord som står i stedet for substantiv: han, hun, det, den, de, man.
Spørrepronomen: hvem, hva, hvilken.
Adjektiv beskriver andre ord: grønn, glad, gammel, pen.

Også ordenstallene er adjektiv: femte, syttende.
Determinativer er ord som står som bestemmelser til andre ord og inkluderer:
Demonstrativer: det, den, de, denne, dette, disse
Possessiver: min, ditt, hennes, vårt, deres
K van to rer som inkluderer
• artikler: en, ei, et
• grunntallene:fem, ti, tolv
• andre mengdeord som: mange, begge, alle, ingen
Verb forteller om handlinger og tilstander: gå, leke, lese, bygge, bo.

Tempusformene har til dels fått nye navn:
• Formen har lest heter nå presens perfektum (før perfektum).
• Formen skal lese heter nå presens futurum (før futurum).
• Formen hadde lest heter nå preteritum perfektum (før pluskvamperfektum).
• Formen skulle lese heter nå preteritum futurum (før fortidsfuturum el.
kondisjonalis).
Adverb forteller mer om handlinger og tilstander: nå, tidlig, opp, ut, dessverre.
Spørreadverb: når, hvorfor, hvordan.
l 5
Preposisjoner danner sammen med et etterfølgende substantiv eller pronomen

preposisjons/raser: i byen, til deg, om sommeren, enn læreren, som dem.
Som og enn regnes som preposisjoner når de står foran substantiv eller pronomen.
(Se også subjunksjoner under.)
Konjunksjoner binder sammen ord og setninger: og, men, for, så.
Subjunksjoner innleder leddsetninger: fordi, da, etter at, mens, hvis.

Også som og enn er subjunksjoner når de innleder leddsetning.
Infinitivsmerket å regnes som subjunksjon. (Se leddsetning under.)
Setningsledd
Subjekt- den som gjør det verbet forteller om:
Per lo. Vi gikk. Den gamle hesten stoppet. De unge har det vanskelig.
Verbal - forteller hva som foregår i setningen:

Per lo . De har stoppet. De skal .flytte.
Objekt - den som handlingen rammer:

Vi hjalp dem. Jeg liker naboen min. Jeg har fått brevet som du sendte.
Indirekte objekt- den som mottar objektet:

Du sendte meg et brev. De ga læreren en blomst.
Predikativ- beskriver subjektet:

Hun er snill. Han vil bli kokk. De er noen hyggelige elever.
Adverbial - forteller mer om handlingene:

De kommer i dag. Hun jobber .flittig. De kommer med buss. De bor utenfor byen.
Setninger
• Helsetning - en selvstendig setning:
Det er varmt i dag. Kommer du? Da de kom, ble jeg glad.
• Leddsetning - en del av en helsetning:
Da de kom, ble jeg glad. Jeg håper at jeg får ny jobb snart.
Infinitiv regnes også som leddsetning: Jeg håper å få ny jobb snart.
6 l
Innholdsfortegnelse
Innledning 4
Kapittel 5 Verb 57
Kapittel l Substantiv 8 Infinitiv 57

Presens 58
Kjønn (genus) 8 Preteritum og presens perfektum 59
Bøyning av substantiv 9 Bruk av preteritum og presens
Bruk av ubestemt og bestemt form 14 perfektum 64
Genitiv 16 Presens futurum 65
Egennavn 17 Preteritum perfektum og preteritum
Sammensatte substantiv 19 futurum 66
Perfektum infinitiv 67
Modale verb 67
Kapittel 2 Pronomen 23 S-verb 69
Passiv 70
Personlige pronomen 23 Imperativ 74
Ubestemt pronomen 26 Refleksive verb 74
Spørrepronomen 27 Sammensatte verb 74
Kapittel 3 Adjektiv 29 l<apittel6 Partisipper 76
Bøyning i kjønn og tall 29 Presens partisipp 76

Bøyning i bestemt form 33 Perfektum partisipp 77
Ordens tall 35 Partisipper brukt som adjektiv 77
Andre adjektiv for rekkefølge og
plassering 36
Komparativ og superlativ 37 Kapittel 7 Adverb 81
Adjektiv brukt som substantiv 40
Tidsadverb 81
Måtesadverb 81
l<apittel4 Determinativer 41 Stedsadverb 82
Modale adverb 83
Ubestemt artikkel 41 Spørrende adverb 84
Bestemt artikkel 44 Nektende adverb 85
Demonstrativer 44 Gradsadverb 85
Dobbel eller enkel bestemmelse? 46 Framhevende adverb 87
Possessiver 47 Sammenbindende adverb 87
Kvantorer- Grunntall 50 Gradbøyning av adverb 88
KapittelS Preposisjoner 89
Tid 89
Sted 93
Tilhørighet 96
Sammenlikning 97
Annen bruk av preposisjonene 98
Sammensatte preposisjonsuttrykk 99
Kapittel9 Konjunksjoner og subjunl<sjoner 102
Konjunksjoner 102
Subjunksjoner 103
Kapittel lO Setningsledd 106
Subjekt 106
Predikativ 110
Objekt 113
Verbal 117
Adverbial 127
Kapittelll Setninger 129
Helsetninger 129
Leddsetninger 132
Det-setninger 140
Setningsfragmenter 143
l<apittel12 Sammenbinding av setninger 146
Tillegg 146
Motsetning 148
Tidsforhold 149
Årsaksforhold 152
Sammenlikninger 156
Tegnsetting 159
Stikkordregister 163
- -
8 Kapittel l Substantiv
Øvelser finner du i
arbeidsboka side
Kapittel l Substantiv
8- 18.
Substantiv er navn på personer, ting, fenomener, steder og mye annet.
Vi skiller mellom fellesnavn (appellativer) og egennavn (proprier).
Fellesnavn er generelle
betegnelser for personer, dyr,
ting, handlinger, tilstander,
egenskaper m.m.: en mann, ei
jente, et barn, en katt, ei gryte,
regn, løping, raseri, vennlighet.
Egennavn er navn på spesifikke

Fellesnavn:
personer, dyr, steder, institusjoner,
ei jente og en
bøker osv. og skrives med stor
hund
bokstav: Per, Kari, Olsen, Pus,
Bergen, India, Stortinget,
Egennavn:
Koranen.
Anne og Tassen
Kjønn (genus)
Fellesnavnene kan deles i grupper etter kjønn (genus). Substantivene
har tre kjønn i norsk, han!qønn (maskulinum), hunlqønn (femininum)
og intetkjønn (nøytrum). Hvilket kjønn et ord er, kan vi se av den
ubestemte artikkelen og av bøyningen. Vi bruker artikkelen en foran
hankjønnsord, ei foran hunkjønnsord* og et foran intetkjønnsord:
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn

en?
en gutt ei jente et barn
ei? en mann ei dame et bord
et ? en skole
en plan
ei lampe
ei dør
et glass
et vindu
en sofa ei seng et system
* Hunkjønnsordene kan ha en som artikkel i stedet for ei. l dagligdagse ord

er det vanlig med ei de fleste steder i landet. l skrift og i abstrakte ord er en
ganske vanlig.
Kapittel l Substantiv 9
Hvilket kjønn er et ord?

Det er sjelden mulig å se av selve substantivet hvilket kjønn et ord er.
Ordets kjønn må læres som en del av ordet. I noen tilfeller kan vi se
ordets kjønn av suffikset:
Hankjønn er ord som ender på: Intetkjønn er ord med disse suffiksene:
-sjon: stasjon, immigrasjon -ment: (uttalt -mang) : departement

-else: forståelse, bekreftelse (uttalt -ment): fundament
-ning: bygning, flyktning -eri: bakeri, tyveri, skriveri
-het: kjærlighet, vanskelighet -dømme: kongedømme, herredømme
-dom: alderdom, barndom -skap: (omfatter personer): vennskap, selskap
-nad: stønad, søknad -gram: telegram, program
-skap: (abstrakter) kunnskap, vitenskap -um: publikum, unikum
-isme: kapitalisme, humanisme -em: problem, system
-tek: bibliotek, apotek
Mange personbetegnelser er også hankjønn: -mål: søksmål, spørsmål
-er: lærer, tyrker, politiker Hunkjønn er ord som ender på:

-ing: viking, sørlending
-ist: nasjonalist, kapitalist -inne: gudinne, vertinne, venninne
-tor: rektor, eksaminator -erske: husholderske, syerske, pleierske
-tør: direktør, amatør -ing: (ord dannet av verb) regjering , trening
-log: psykolog, filolog
-ent: assistent, student
-ant: asylant, demonstrant
Spesielle hunkjønnssuffikser brukes lite nå. En student, en sykepleier,

en lærer, en professor, en doktor, en maskinist betegner både menn og
kvinner.
Bøyning av substantiv
Substantivene bøyes i flertall og i bestemt form. Det finnes noen
ulike mønstre for bøyningen, og noen substantiv har uregelmessig
bøyning. En del substantiv kan bøyes på mer enn en måte. I oversikten
under er de vanligste formene brukt.
Hovedmønster
De fleste substantiv bøyes etter dette mønsteret:
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
Hankjønn
en gutt gutten gutter guttene
en skole skolen skoler skolene
Hunkjønn
ei jente jenta * jenter jentene
ei dør døra dører dørene
Intetkjønn
et bilde bildet bilder bildene
et program programmet** programm er programmene
Bestemt form
I bestemt form entall ender hankjønnsord på -(e)n.
* A-endelsen dominerer i hunkjønn i muntlig språk de fleste steder i landet i

ord med konkret betydning. I mer formelt språk er det ganske vanlig å
bruke endelsen -en, særlig når det gjelder ord med abstrakt innhold.
Intetkjønnsord ender på -(e)t.
**Vi skriver bare en mi slutten av et ord. Når ordet bøyes, slik at det
kommer en vokal etter m-en, skriver vi imidlertid to m-er etter en kort vokal.
Flertall
I ubestemt form flertall er endelsen i de fleste ord -(e)r. I bestemt form
flertall ender de fleste ord på -(e)ne. Intetkjønnsord kan ha -a i bestemt
form flertall. Se neste punkt.
Noen ord får sammentrukket form i flertall. Det gjelder ord på -el og
noen ord på -er. Hvis ordet har dobbelt konsonant, blir den forenklet:
en regel mange regler alle reglene

en onkel to onkler onklene mine
en sommer to somrer somrene
(eller: to somre, se under)
Ingen endelse i ubestemt form flertall

Intetlqønnsord med en stavelse har ingen endelse i ubestemt form flertall
og følger dette mønsteret:
Entall Flertall
et land landet land landene

et glass glasset glass glassene
et hus huset hus husene
et barn barnet barn barna
et bein beinet bein beina
Barna og beina skal ha -a i bestemt form flertall. De andre intetkjønns-

ordene kan ende på -a i stedet for -ene: landene/landa, husene/husa.
-a er mer brukt i talespråket enn i skriftspråket.
Odins hest
Sleipne hadde
åtte bein. De
åtte beina gjorde
at hesten kom
seg raskt rundt i
verden.
12 1 Kapittel l Substantiv ·
Unntak:
et sted stedet steder stedene
En del han- og hunkjønnsord med en stavelse får heller ikke endelse i

ubestemt form flertall:
en ting en feil en sko ei mus en løk en takk

mange ting fem feil to sko noen mus tre løk tusen takk
De fleste ord for mål og valuta får ikke endelse i flertall:
en liter en meter ei mil en kilo en dollar en euro et dusin

to liter tre meter mange mil fire kilo ni dollar ti euro to dusin
-e i ubestemt form flertall

Personbetegnelse som ender på -er, og en del andre ord på -er, får bare
-e i ubestemt form og -ne i bestemt form:
/
Entall Flertall
en inder inderen indere inderne

en baker bakeren bakere bakerne
en fotgjenger fotgjengeren fotgjengere fotgjengerne
en genser genseren gensere genserne
Noen får sammentrukket form :
ei søster søstera søstre søstrene

et mønster mønsteret mønstre mønstrene
et teater teateret teatre teatrene
en forelder forelderen foreldre foreldrene
. l<apittell Substantiv 13
Uregelmessig bøyning
Noen vanlige ord har spesiell bøyning:
Entall Flertall
ei bok boka bøker bøkene

en bonde bonden bønder bøndene
en bror broren brødre brødrene
en far faren fedre fedrene
en fot foten føtter føttene
ei datter dattera døtre døtrene
ei hånd hånda hender hendene
et håndkle håndkleet håndklær håndklærne
et kne kneet knær knærne
en mann mannen menn mennene
ei mor mora mødre mødrene
ei natt natta netter nettene
ei rot rota røtter røttene
ei strand stranda strender strendene
ei tann tanna tenner tennene
et tre treet træ r trærne
ei tå tåa tær tærne
et øye øyet øyne øynene
Bøyningsformene som er nevnt i oversiktene over, er de mest vanlige.

Men en del av substantivene har mer enn en tillatt form. I ei ordliste
kan man finne alternative bøyninger.
Ord uten flertall

Noen ord har normalt ikke flertallsform. De beskriver noe som ikke
kan telles. Det gjelder stoffer og masser: snø, korn, mel, ris, melk, sand,
luft, silke.
Det gjelder også mange abstrakter: takknemlighet, tro, tvil, trøbbel, lykke,
hell.
Ordene har bestemt fdrm etter vanlig mønster:

l
Snøen kom tidlig. Jeg ~ar brukt opp melet. Melka er sur. HeUet forlot dem.
\
14 Kapittel 1 Substantiv
En del ord kan betegne stoff eller masse i noen sammenhenger, men
ulike typer eller eksemplarer av stoffet i andre sammenhenger:
Vi fikk masse vin . Vi fikk to viner til middagen. (=to ulike typer)
Det er mye stein i Norge. Det lå to store steiner i veien.
Ord i flertall
Noen ord brukes mest i flertall, selv om de fleste av dem også har en
entallsform: penger, forfedre, briller, søsken, grønnsaker. Noen ganger
kan vi bruke entallsformen og flertallsformen i samme betydning:
Jeg kjøpte nye bukser l ei ny bukse.

Disse brillene l denne brillen er fin( e).
Shortsen min l Shortsene mine er blitt for trang(e)!
Hvor er
brillene mine?
Bruk av ubestemt og bestemt form

Substantivene kan stå i ubestemt eller bestemt form. Hvilken form som
brukes, bestemmes av ulike forhold.
Skille etter betydning

Et viktig skille mellom ubestemt og bestemt form er om tilhøreren
kjenner til det vi snakker om, eller forstår hva vi henviser til ut fra
situasjonen. Bestemt form viser til noe kjent:
Hvordan smaker kaka? (~ den vi har servert)

Jeg er ferdig med oppgaven. (~ den vi skulle gjøre)
Jeg har vondt i hodet. (~ selvfølgelig mitt hode)
Han brakk beinet. (~ sitt eget bein)
?(J.Ki
. VI. samm
H VIS (/.;>
n l'kri
rt.~ . d k . . .b k
1 er parsetnmgene un er, an v1 Sl at Yl ru er
formene til høyre når vi regner med at tilhøreren vet hvem eller hva
substantivene henviser til:
Ubestemt form Bestemt form
l dag traff jeg en amerikaner. l dag traff jeg amerikaneren.

Jeg snakket med en konsulent. Jeg snakket med konsulenten.
En lærer forklarte meg det. Læreren forklarte meg det.
Se også side
Vi plukket epler. Vi plukket eplene.
107og11 4.
Kapittel 1 Substantiv 15
Ofte kan vi velge om vi vil presentere noe som nytt eller kjent. Vi
innleder ofte ny informasjon med Det er ... eller Jeg har ... .
Det er godt klima på Madeira. Klimaet på Madeira er godt.

Det er en fin måne i kveld. Månen er fin i kveld.
Det går en god film på Saga. Filmen som går på Saga, er god.
De har dårlig økonomi. Økonomien er dårlig.
Hun har god lønn. Lønna er god.
'~---------------------L----------------------~
Ubestemt form kan vise ti l noe generelt som i eksemplene under til
venstre, mens bestemt form kan vise til noe spesifikt, til bestemte
eksemplarer, slik vi ser i eksemplene til høyre:
*Formen
godt forklares
Liker du fisk? Liker du fisken? på side 111 .
Frukt er godt.* Frukten er god.
Grønnsaker er bra. Grønnsakene er bra.
Han elsker bøker. Han elsker bøkene.
Skille etter formelle regler

Ofte er det formelle grunner til at vi må bruke bestemt eller ubestemt
form. Substantivet skal stå i ubestemt form sammen med visse ord og
i bestemt form sammen med andre ord. Vi har ubestemt form etter
ubestemt artikkel, etter genitiv og etter possessiver. Også etter hvilken,
hver, noen, flere og (oftest) mange står substantivet i ubestemt form.
Foran possessiver, derimot, står substantivet i bestemt form. Sammen
med visse preposisjonsuttrykk står også et substantiv i bestemt form.
Ubestemt form Bestemt form Kjenner du

kona hans?
en bil en av bilene
min bil bilen min Kjenner du
Pers bil bilen til Per hans kone?
hvilken bil hvilken av bilene
noen biler noen av bilene
mange biler mange av bilene
16 l l<apittell Substantiv
Vanligvis har også substantivet bestemt form etter et adjektiv i bestemt

Unntak, se
form og etter demonstrativer: den fin e bilen, denne bilen, disse bilene.
side 34 og 46.
Legg merke til bruken av bestemt og ubestemt form i målsuttrykk:
/
Vi betaler Ubestemt form Bestemt form
1000 kroner
per måned. 100 kroner per kilo 100 kroner kiloen
100 kroner per time 100 kroner timen l i timen
Vi betaler 8 timer per dag 8 timer dagen l om dagen
1000 kroner 500 kroner per uke 500 kroner uka l i uka
i måneden. 40 timer per uke 40 timer i uka
Genitiv
Genitiv uttrykker en form for eierskap eller tilknytning. Både fellesnavn og
egennavn kan stå i genitiv. Genitiven står foran ordet den beskriver, og
ender vanligvis på -s. Substantivet etter genitiv står alltid i ubestemt form:
Larsens hus, Marias bil, Indias hovedstad, Polens historie

USAs politikk, lærerens rolle, krigens grusomheter
Norsk skal bare ha apostrof(') i genitiv i ord som ender på s, x eller z.

Disse ordene får ikke noen ny -s :
Tomas' familie, Sokrates' filosofi, Marx' tanker, SAS' rutenett.
Egennavn står ofte i genitiv. Fellesnavn får oftest genitiv i bestemt form,
men alle former kan stå i genitiv: en fars plikt, farens plikt, fedres plikt,
fedrenes plikt.
Bruk av genitiv
Genitiv uttrykker mange former for eierforhold og tilknytning:
Eierforhold: Karis hus, barnas leker, naboens bil

Tilhørighet: Karis planer, Syrias hovedstad, barnas sykdom, naboens
pnvatliv, moras sykdom
Del av noe: semesterets start, årets begynnelse, husets bakside
I uttrykk for mål og størrelse er genitiv mye brukt:
Tid: tre ukers ferie, fem minutters pause, to års utdanning

Alder: et fem års barn, fem hundre års historie

Vekt: en ti kilos laks, en to tonns iastebil
Antall: en fire dørs bil, en fem retters middag, en tre roms leilighet
Målsleddet kan være et sammensatt ord: en treroms leilighet,

en fem barns familie, et tomotors fly.
Ofte bruker vi en preposisjonsfrase i stedet for genitiv (se side 96) .

Men det er ikke alle genitiver som lar seg skrive om med preposisjon:
Kinas historie, kunstens rolle, medienes makt, filosofiens funksjon.
Sammensetninger og som-setninger kan også tilsvare genitiv:
semesterstart, en fembarnsfamilie, en halvkilospakning,

et barn som er fem år, makten som mediene har
Genitiv etter til

Vi har en del faste uttrykk med genitiv etter til: gå til fots, gå til topps,
gå til sengs, komme til bunns i noe, sette seg til bords, dra til fjells .
Også noen andre preposisjonsuttrykk får substantiv i genitiv: på Pers

vegne, for Pers skyld.
Egennavn
Egennavn (proprier) er først og fremst navn på personer og steder. Det
er også navn på bøker, filmer, institusjoner o.a. Egennavn har normalt
ikke artikkel og bøyes heller ikke. De skrives med stor bokstav: Europa,
Pakistan, Paris, Olsen, Anne, Dagbladet.
Regelrett skriving av navn med flere ord er at bare første ord skal ha
stor bokstav. De andre ordene skrives med liten bokstav - dersom de
ikke er egennavn: De forente stater, Den tsjekkiske republikken, D e
arabiske emiratene, Den europeiske union, «Et dukkehjem», «Den
guddommelige komedie», «Dyrene i Hakkebakkeskogen».
Mange forfattere , institusjoner o.l. velger likevel andre varianter:

Det norske Arbeiderparti, Den Norske Bank, Dagens Næringsliv, iPod,
Se og Hør, Sosialistisk Venstreparti.
Sammensetninger som angir en del av et geografisk område, skriver vi

med bindestrek og stor bokstav også i første ledd: Nord-Korea, Midt-
Norge, Sør-Europa, Nord-Polen (staten Polen).
18 l Kapittel 1 Substantiv
Når sammensetningene er et eget navn, skrives de i ett ord: Midtøsten,

Vestlandet, Sørlandet, Nordpolen (Arktis).
Sørpolen
Sør-Polen
Egennavn bøyes ikke, men mange egennavn står i bestemt form:

Nordsjøen, Middelhavet, Alpene, Atlasfjellene, Kanariøyene, Hebridene,
Seychellene.
Når en sammensetning med egennavn ikke lenger er et stedsnavn, skriver

vi liten bokstav: en norgesvenn, bergenspolitikken, italiaferie. Da er
Stor bokstav:
ordene fellesnavn.
Tomas, Norge
Liten bokstav: Navn på innbyggerne i et land eller på et sted regnes ikke som egennavn,
nordmann, og de skrives med liten bokstav: en nordkoreaner, en polakk, en brite,
norsk, lørdag, en vestlending.
desember
Navn på dager og måneder er heller ikke egennavn på norsk: søndag, april.
l<apittell Substantiv 19
Sammensatte substantiv
Et substantiv kan få sin betydning
avgrenset eller spesifisert ved at vi
setter et annet ord foran det og lager
et sammensatt substantiv, for
eksempel:
fotball, håndball, tennisball, golfball,

badmintonball, badeball
ei bok Sammensatt substantiv
ei bok med ord ei ordbok

ei bok til å lese i ei lesebok
ei bok til å bruke på skolen ei skolebok
ei bok for barn ei barnebok
ei bok for ungdom ei ungdomsbok
ei bok med eventyr ei eventyrbok
ei bok med grammatikk ei grammatikkbok
Det siste ordet i et sammensatt substantiv er et substantiv. Det første

ordet kan være ulike typer ord, oftest:
Substantiv: ei ordbok, ei barnebok, en ungdomsskole, en kjøkkenstol,

et stuebord
Verb i infinitiv: ei lesebok, et skrivebord, en liggestol, et soverom,
et spisebord
Adjektiv: et blåbær, en storby, en godstol, varmtvann, en bestefar,
ei småjente
Adverb: en oppgang, en innekatt, en hjemme-pc, et utested,
en bortebane
Preposisjon: en overgang, et påskudd, en avtale, et frafall, en motstand
I de fleste tilfellene setter vi ordene direkte sammen. Dersom tre like

konsonanter støter sammen, sløyfer vi den ene: ull+ lue_, ullue,
vill+ laks _, villaks . (Se også under.)
20 l l<apittell Substantiv
Noen ganger har vi ens, ene eller en bindestrek mellom ordene:
Sammenbinding med s
Når første ledd er et substantiv, har vi noen ganger ens mellom de to
delene av ordet. Alle ord som ender på -sjon, -het, -else, -tet, -skap, -dom,
og en del andre ord, som sport og arbeid, får s når de settes foran et
annet substantiv:
ei ungdomsbok, en informasjonssjef, kjærlighetsproblemer

en minoritetsfilm, en selskapskjole, et arbeidssted, et sportsblad
Når det siste substantivet begynner på -s, får vi to s-er: sportssko,

ungdomsskole.
Sammenbinding mede
En del enstavelsesord får -e etter seg når de settes foran et annet
substantiv:
ei barnebok, et juleselskap, et gutterom, en rockekonsert, lammestek,

en vennetjeneste
Bindestrek
Noen ganger setter vi bindestrek mellom ordene i stedet for å skrive dem
direkte sammen. I noen tilfeller blir betydningen av sammensetningen
klarere når man deler sammensetningen opp. Ord der tre like konsonanter
ville komme etter hverandre, kan skrives med bindestrek:
topp + prioritet ~ topp-prioritet eller topprioritet,

vill +laks ~ vill-laks eller villaks
Sammensetninger der det ene leddet er en forkortelse, kan skrives med

bindestrek:
hjemme-pc, EU-kamp, p-pille
Andre sammensetninger med bindestrek er:
en tur-retur-billett, ikke-røyker, Nord-Norge, Sør-Italia
Ord som afroamerikaner, norsksomalier blir ofte skrevet med bindestrek,

men normalisert skrivemåte er uten bindestrek.
Når vi utelater en del av et sammensatt ord fordi samme ord gjentas,

må det erstattes av bindestrek:
skole- og helsepolitikk (= skolepolitikk og helsepolitikk)

barne- og ungdomsskole (= barneskole og ungdomsskole)
barnetøy og -sko (= barnetøy og barnesko)
Flere ledd
Det kan være mer enn to ord i en sammensetning:
et lag som representerer landet --7 et landslag

landslaget i håndball --7 håndballandslaget
håndballandslaget for jenter --7 jentehåndballandslaget
Når det første ordet i sammensetningen selv er sammensatt, får vi noen

ganger Inn ens:
barneklær --7 småbarnsklær

ullklær --7 bomullsklær
vinglass --7 hvitvinsglass
Bøyning av sammensatte substantiv

Når det første ordet i et sammensatt substantiv er et verb, står det i
infinitiv og bøyes ikke: ei skrivebok, et soverom, en gåtur, ei fiskestang.
Når det første ordet er et adjektiv, bøyer vi det ikke: en storby,

et stormagasin, storfamilier. Ganske ofte står likevel adjektivet i
en bøyd form: varmtvann, kaldtvann, tungtvannet, ei lillesøster,
en smågutt, en småby, eldreomsorg, ei bestemor.
Men adjektivet i en sammensetning forandres ikke når substantivet

bøyes, slik et vanlig adjektiv gjør:
Entall Flertall
en stor by den store byen store byer de store byene

en storby storbyen storbyer storbyene
Når et adjektiv settes sammen med et substantiv, får det vanligvis en

mer avgrenset betydning enn adjektivet har når det står alene.
En tysk lærer er en lærer som er tysk.

En tysklærer er en lærer som underviser i tysk.
Et blått bær er hvilket som helst bær med blå farge.

Et blåbær er en bestemt bærtype.
Det er det siste ordet som beste1mner ordets kjønn og bøyningen av

ordet:
/
Entall Flertall
en hytteferie hytteferien hytteferier hytteferie ne

ei feriehytte feriehytta feriehytter feriehyttene
"
Når et substantivs betydning avgrenses av et annet substantiv, skrives de
alltid sammen:
Sjokoladekake med sjokoladepynt

Kapittel 2 Pronomen 23
Kapittel 2 Pronomen Øvelser finner du i

arbeidsboka side
19-24.
Pronomen er ord som kan stå i stedet for
et navn eller et annet substantiv.
Per liker Kari.

Han(= Per) besøker henne
(=Kari) ofte.
Kari har kjøpt bil.
Den (= bilen) er flott.
Personlige pronomen
Subjektform Objektform Refleksiv form
Entall
1 jeg meg meg

2 du deg deg
3 han ham/han seg
3 hun henne seg
3 den den seg
3 det det seg
Flertall
1 vi oss oss
2 dere dere dere
3 de dem seg
Hun og han bruker vi mest om personer. Hun bruker vi om jenter og

damer, han om gutter og menn. Noen bruker han og hun om dyrene
sine; det virker mer personlig enn den. Det hender også at noen omtaler
båten eller bilen sin som hun, men det er ikke standard bokmål.
Den brukt om
Om ting, fenomener og oftest også om dyr bruker vi den og det. Vi personer- se
bruker den når substantivet som pronomenet står for, er hankjønn og side 45.
hunkjønn, og vi bruker det når substantivet er intetkjønn.
De har en hund. Den heter Akki. (en hund = hankjønn)

Hvordan er boka? Den er fin. (ei bok= hunkjønn)
24 Kapittel 2 Pronomen
Hvordan er huset? Det er flott. (et hus= intetkjønn)

Vi har et nytt system. Det er komplisert. (et system= intetkjønn)
Om steder bruker vi den eller det etter grammatisk kjønn. Byer, øyer og
elver omtales med den (en by, en hovedstad, ei øy, ei elv). Land og hav
omtales med det (et land, et hav):
Hva heter hovedstaden i Latvia? Den heter Riga.

Hvor ligger Madeira? Den ligger i Atlanterhavet.
Hvor ender Nilen? Den renner ut i Middelhavet.
Hvor ligger Latvia? Det ligger mellom Estland og Litauen.

Hva heter havet mellom Afrika og Europa? Det heter Middelhavet.
Mandal er en pen by. Den ligger på Sørlandet.
Flertall er de - uavhengig av naturlig og grammatisk kjønn:
Hvor er barna? De er på skolen.

Hvor er koppene? De er i skapet.
~-----------------------------K_a_p_it_t_ei_2__P_ro_n_o_m
__en__I____________2_S____~
Stedsnavn i flertallsform erstattes også av pronomenet de:
Hvor ligger Maldivene? De ligger utenfor India.

Hvor er Atlasfjellene? De er i Nord-Afrika.
Subjektform og objektform
Subjektformen brukes når pronomenet er subjekt i setningen. Ellers
brukes objektformen (se side 23):
Jeg elsker deg. Jeg tenker på deg hele dagen.

Han hjelper henne ofte. Han går på besøk til henne hver dag.
De kom før oss, men etter ham. Kan du vente på dem?
Hun er eldre enn meg. Han er like gammel som deg.
Også etter Det er l Det var er objektformen vanlig, men subjektformen

kan brukes når det kommer en som-setning etter:
Hvem er det? Det er bare meg.

Det var meg/jeg som gjorde det. Hei, det er meg!
Refleksiv form
Refleksiv form bruker vi når subjekt og objekt viser til samme person(er).
Handlingen retter seg mot subjektet selv, og det er ikke andre personer
Jeg må vaske meg. Vi gleder oss til ferien. Dere må skynde dere.
Den refleksive formen er lik objektformen i l . og 2. person, mens

3. person har en egen refleksiv form: seg.
De gleder seg til ferien. Hun prøver å konsentrere seg. Katten vasker seg.
Se også
refleksive verb
på side 74.
Hun sminker seg. Hun sminker henne.
______2_6------~~-J,__K_a_p~it_t_el_2__P_ro_n_o_m__e"--------------~--------------~
Annen bruk av det
Det kan også vise tilbake til ord som er hankjønn eller hunkjønn eller
står i flertall. Ordene har da generell betydning og står i ubestemt form.
Det kan også vise til hele setninger eller deler av setninger:
Du trenger ei jakke. Det får jeg låne.

Du trenger ski. Nei, det har jeg.
Vi må kjøpe mye mat. Det ordner jeg.
Forberedelsen er viktig. Jeg skjønner det.
Det blir hyggelig å dra på tur. Jeg håper det!
~
Mer om det I tillegg brukes det når henvisningen er ubestemt:
på side 140.
Det blåser. Det er klart at ....
Høflig form
Når vi snakker eller skriver til en vi ikke kjenner så godt, kan vi bruke
en høfl ig form i stedet for du og deg:
Subjektform Objektform Refleksiv form
3. person entall De Dem Dem
Kan De hjelpe meg litt? Kan jeg hjelpe Dem? Klarer De Dem bra?
Det tilsvarer: Kan du hjelpe meg litt? Kan jeg hjelpe deg? Klarer du
deg bra?
Denne formen bruker vi bare når vi snakker til en person. Når vi snakker
til flere, bruker vi dere på vanlig måte:
Kan dere hjelpe meg litt? Kan jeg hjelpe dere? Klarer dere dere bra?
Ubestemt pronomen
Man og en bruker vi når vi uttaler oss generelt om mennesker uten å
vise til spesielle personer. Både man og en kan brukes som subjekt:
Man trenger litt ferie av og til. Man må ikke bare jobbe.

En kan ikke stole på avisene nå for tida.
~'-----------------------------K-a~p-it_t_ei_2__P_ro_n_o~m_e_"~l____________27______ 1
Når pronomenet ikke er subjekt, kan vi bare bruke en:
Man skal ikke tro alt det folk sier til en.
Refleksiv form er seg:
Man burde glede seg over andres suksess. En må konsentrere seg.
Vi bruker ofte folk eller du på samme måte som manien:
Du kan ikke stole på avisene. Folk sier så mye rart.
I denne betydningen er folk flertall og brukes bare i ubestemt form:
Folk er rare.
Spørrepronomen
Hvem
Hvem bruker vi for å spørre om personer. Hvem står normalt først i et
spørsmål og har ikke noe substantiv etter. Preposisjoner står vanligvis
til slutt:
Hvem er det? Hvem har du invitert?

Hvem bor du hos? Hvem snakket du med?
I mer formelt språk kan preposisjonen komme foran, men det er alltid
riktig med preposisjonen til slutt: Med hvem avtalte du dette? Hvem
avtalte du dette med?
Når vi spør hvem som eier noe, er det vanlig med uttrykk som:
Hvem eier denne jakka? Hvem eier denne leiligheten?
I muntlig språk brukes hvem sin som eieform. Sin må bøyes i kjønn og
tall etter substantivet:
Hvem sin bil er det? Hvem si jakke er det?

Hvem sitt skjerf er det? Hvem sine bøker er dette?
______2_s___________I__K_a_p-~t-te_I_2__P_ro_n_o_m_e_n______~------------------------
Hvilken
Hvilken kan vi bruke foran substantiv. Hvilken bøyes i kjønn og tall:
Hankjønn/hunkjønn: Hvilken lærer har du fått? Hvilken klokke er riktig?

Intetkjønn: Hvilket rom er ditt? Hvilket svar fikk du?
Flertall: Hvilke elever skal fortsette? Hvilke saker er dine?
Vanligvis kommer en preposisjon til slutt i spørsmålet:
Hvilken gruppe går du i? Hvilken by kommer de fra?

Hvilke jobber søker du på?
Men det er også mulig å begynne med preposisjon i noen uttrykk:
I hvilken gruppe går du? Fra hvilken by kommer de?
I noen uttrykk er foranstilt preposisjon det naturlige:
Av hvilken grunn ble det forandret? (= Hvorfor)

På hvilken måte skal vi løse dette problemet? (= Hvordan)
Hva
Hva bruker vi for å spørre om ting, hendelser og situasjoner.
Preposisjoner står normalt til slutt i spørsmålet:
Hva er det? Hva gjør du? Hva skjedde? Hva er det som foregår?
Hva vil du bære dette i? Hva snakket dere om? Hva skal jeg skrive med?
I stedet for hvilken kan man i muntlig språk bruke hva for en/ei/et/noen.
En bruker vi foran hankjønnsord, ei foran hunkjønnsord, et foran
intetkjønnsord og noen foran flertall:
Hva for en bil er din?

Hva for ei veske er di?
Hva for et rom skal vi bruke?
Hva for noen oppgaver skal vi gjøre?
Når det er snakk om hvilken type noe er, kan vi bruke hva slags:
Hva slags kurs er dette?

Hva slags oppgaver gjør dere?
Kapittel 3 Adjektiv 29
Kapittel 3 Adjektiv
Adjektivene beskriver ting og personer. Øvelser finner du i

arbeidsboka side
25-37.
Bøyning i kjønn og tall
Adjektivet bøyes i forhold til det substantivet eller det pronomenet som
beskrives. Vi oppgir adjektivet i den formen som brukes i hankjønn.
Hankjønns- og hunkjønnsformen er vanligvis lik, mens de fleste adjektiv
får -ti intetkjønn og -e i flertall.
Adjektivet står foran substantivet det beskriver, eller knyttes til

substantivet ved hjelp av verb som være eller bli:
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall
en fin by ei fin elv et fint sted fine byer

Byen er fin. Elva er fin. Stedet er fint. Byene er fine.
30 Kapittel 3 Adjektiv
Hovedmønster
De fleste adjektiv får-ti intetkjønn og -e i flertall:
\
Hankjønn/hun kjønn Intetkjønn Flertall
en pen gutt et pent hus pene steder

ei stor jente et stort barn store barn
en rød kjole et rødt skjørt røde votter
ei hvit lue et hvitt lys hvite vegger
ei fersk kake et ferskt brød ferske boller
en tom kopp et tomt glass tomme * flasker
* Vi skriver bare en -m i slutten av et ord. Når det kommer en vokal etter,

skriver vi -mm etter en kort vokal.
Adjektiv som ender på to like konsonanter, mister den ene foran -t i

intetkjønn:
Hankjønn/hunkjønn Intetkjønn Flertall
ei tykk kåpe et tykt skjerf tykke klær

en tynn gutt - et tynt barn tynne sko
en trygg by et trygt land trygge steder
Unntak:
ei full gryte et fullt glass fulle kopper
en viss tid et visst sted visse problemer
Adjektiv som ender på -el, -en og -er får sammentrukket form i flertall ,
og dobbelt konsonant forenkles:
en enkel oppgave et enkelt svar enkle spørsmål

en gammel mann et gammelt hus gamle skikker
ei åpen dør et åpent vindu åpne vinduer
en sikker lås et sikkert sted sikre låser
Kapittel 3 Adjektiv 31
Noen adjektiv som ender på lang vokal, får -tt i intetkjønn. Grå og blå
brukes mest uten -e i flertall:
ei ny bok et nytt sted nye vaner

en fri vilje et fritt land frie land
en blå kjole et blått skjørt blå(e) gardiner
Uten-ti intetkjønn
En del adjektiv får ikke -ti intetkjønn.
Adjektiv som ender på suffiksene -(l)ig og -isk får ikke -ti intetkjønn:
en vennlig mann et vennlig smil vennlige mennesker

ei modig jente et modig barn • modige gutter
en praktisk benk et praktisk rom praktiske hjelpemidler
ei politisk krise et politisk spørsmål politiske kriser
Nasjonalitetsadjektiv på -sk får heller ikke -ti intetkjønn:
ei polsk dame et polsk flagg polske menn

en norsk lærer et norsk ord norske bøker
Ord som ender på konsonant+ t, og mange ord som ender på -d får

heller ikke -t i intetkjønn:
en kort stil et kort svar korte dikt

ei gift dame et gift par gifte menn
en glad sang et glad smil glade barn
en fremmed gutt et fremmed språk fremmede mennesker
32 Kapittel 3 Adjektiv
Adjektiv som ender pa -s, får ikke -ti intetkjønn:
\
en tilfreds latter et tilfreds smil tilfredse elever

en gammeldags stol et gammeldags hus gammeldagse klær
Ingen bøyning
Adjektiv som ender på -e og noen som ender på andre vokaler, endrer
seg ikke.
en øde dal et øde sted øde strender

ei moderne kåpe et moderne hus moderne klær
en spennende film et spennende stykke spennende bøker
ei rutete jakke et rutete skjørt rutete sokker
ei rosa jakke et rosa skjørt rosa klær
en ekte patriot et ekte maleri ekte saker
Bruk av bøyningsformene
Adjektivene bøyes vanligvis på samme måte når de står foran et
substantiv, og når de står alene:
Hankjønn: Jeg laget en god middag. Middagen var god.

Hunkjønn: Jeg laget ei god kake. Kaka var god.
Intetkjønn: Jeg laget et godt bilde. Bildet var godt.
Flertall: Jeg laget noen gode kaker. Kakene var gode.
I noen få tilfeller er adjektivet ubøyd etter være og bli:

Se mer på
side 11 O.
De er gift. De er glad i hverandre.
I noen tilfeller står adjektivet i intetkjønn selv om subjektet ikke er

intetkjønn (se side 111):
Kaffe er godt. Pølser er billig.

Intetkjønnsformen av adjektiv bruker vi også i generell betydning:
Har dere sett noe morsomt? Jeg er glad i søtt.

Jeg burde spise mer grønt.
Jeg lqøpte ei grønn lue.
Jeg liker grønt.
Bøyning i bestemt form
Når adjektiv står foran et substantiv i bestemt form, får også adjektivet
bestemt form. Bestemt form er den samme som i flertall og ender nesten
alltid på -e . De få adjektivene som ikke har -e i flertall, har det heller
ikke i bestemt form. Adjektiv i bestemt form har oftest adjektivets
bestemte artikkel foran. Artikkelen er den i hankjønn og hunkjønn,
det i intetkjønn og de i flertall:
den pene byen den pene stranda det pene stedet de pene fjellene
den rosa kjolen den rosa lua det rosa skjørtet de rosa sokkene
Det er viktig å legge merke til at artikkelen er knyttet til adjektivet.

Når substantivet står alene i bestemt form, bruker vi ikke artikkelen:
Substantiv i bestemt form Med adjektiv foran Jeg liker lua mi!
Jeg liker den
Liker du bilen? Liker du den lille bilen?
grønne lua mi.
Her er boka. Her er den nye boka.
De skal selge huset. De skal selge det store huset.
Har du lært ordene? Har du lært de nye ordene?
Adjektivet i bestemt form med artikkel kan også stå uten substantiv:
Liker du best den røde eller den grønne sykkelen? Den grønne.
Det er stor forskjell på de rike og de fattige.
Dersom det er andre determinativer foran adjektivet, bruker vi ikke

artikkel:
Dette fine bordet kjøpte jeg på loppemarked.

Jeg fikk denne flotte boka av Lise.
34 l<apittel 3 Adjektiv
Når det står genitiv eller possessiv foran et adj ektiv, står adjektivet i
bestemt form uten artikkel, mens substantivet står i ubestemt form:
Karis nye bil er stjålet. Hun fikk låne lærerens gamle sykkel.
Vi hilste på hans nye kone og hennes avskyelige sønn.
Hel og halv
Adjektivene hel og halv har vanligvis ikke bestemt artikkel foran
adjektiv og substantiv i bestemt form:
ei hel uke hele uka

en hel måned hele måneden
et helt år hele året
ei halv flaske halve flaska

en halv oppgave halve oppgaven
et halvt program halve programmet
Dersom det kommer et annet adjektiv mellom disse ordene og substantivet

i bestemt form, får dette adjektivet bestemt form med artikkel:
De spiste hele den gode kaka. Hun har jobbet hele det siste året.
Liten og annen
Liten og annen har spesiell bøyning. De har en egen hunkjønnsform når vi
bruker artikkelen ei. Når vi bruker artikkelen en, er formen som i hankjønn.
Hunkjønn Hankjønn Intetkjønn Flertall
Ubestemt form
ei lita jente en liten gutt et lite barn småbarn
en liten jente
ei anna jente en annen gutt et annet barn andre barn

en annen jente
Bestemt form
den lille jenta den lille gutten det lille barnet de små barna
den andre jenta den andre gutten det andre barnet de andre barna
Kapittel3 Adjektiv 35
Huset deres er ganske lite, men det går bra så lenge barna er små.
Vil du ha den store eller den lille melonen?
Jeg kan ikke komme i dag, men jeg kommer en annen dag.
Er du blitt kjent med de andre elevene på skolen nå?
Annen kan også være ordenstall. Se under.
Ordenstall
O. nulte 10. tiende 20. tjuende

1. første 11. ellevte 21. tjueførste
2. andre/annen 12. tolvte 22. tjue andre
3. tredje 13. trettende 30. trettiende
3. fjerde 14. fjortende 31 . tretti første
5. femte 15. femtende 38. trettiåttende
6. sjette 16. sekstende 40. førtiende
7. sjuende 17. syttende
8. åttende 18. attende 100. hundrede
9. niende 19. nittende 1000. tusende
De fleste ordenstallene er lik grunntallene pluss endelsen -(en)de.

De ordenstallene som er dannet annerledes, er markert over. Vi bruker
ordenstallene for å fortelle om et nummer i en rekke, for eksempel
datoer, etasjer og klassetrinn:
De kom hit tredje mai. Hun bor i fjerde etasje.

Teksten står på andre side. Nå går hun på femte trinn.
Noen ganger kan vi velge om vi vil bruke ordenstall eller grunntall.

Ordenstallene står foran substantivene, mens grunntallene i denne
sammenhengen står etter:
Se på femte side. Vi skal sitte på sekstende rad.

Se på side fem. Vi skal sitte på rad seksten.
Andre og annen brukes om hverandre:
De kom annen/andre juni. Hun skal ta prøven for annen/andre gang.

Leiligheten ligger i annen/andre etasje.
36 Kapittel3 Adjektiv
Når vi skriver ordenstall med siffer, bruker vi punktum etter:

17. mai, 19. etasje.
Datoer skriver vi vanligvis i rekkefølgen dag, måned, år:
17.05.2009 (syttende mai to tusen og ni)

24.12.1898 (tjuefjerde desember atten nittiåtte)
Ordenstallene bøyes ikke. Substantivet etter ordenstall er ofte i ubestemt

form, men det er svært sjelden ubestemt artikkel foran . Bestemt artikkel
brukes en del, og noen ganger kan ordenstallene følges av substantiv i
bestemt form. Ofte er formene valgfrie.
De kom (den) åttende november. Ferien begynner (den) tredje august.

Han var i (den) sjuende himmel.
Det begynte å regne (den) andre dagen i ferien.
Hun fikk førerkortet etter (det) tredje forsøk( et) .
De måtte flykte under (den) andre verdenskrig(en).
Når vi bruker formen annen, kan det bare være ubestemt form etter:
De måtte flykte under annen verdenskrig.
Andre adjektiv for rekkefølge og plassering

Ord som neste, siste, forrige, samme, nedre, øvre og andre ord som
forteller om rekkefølge eller plass, oppfører seg på mange måter som
ordenstallene. I noen uttrykk er det vanligst med ubestemt form, men
ellers er det stor valgfrihet:
Vi kan gjøre resten neste gang. I forrige uke var det mye å gjøre.
De skal begynne i samme klasse. De bor i øverste etasje.
Vi fikk plass på (den) midtre rad( en).

Han går (det) siste år( et) på videregående om igjen.
De så (den) samme film( en) mange ganger.
I (den) neste ferie(n) vil jeg bo på et bedre hotell.
l<apittel3 Adjektiv 37
Komparativ og superlativ
Adjektivene gradbøyes i komparativ og superlativ. De fleste bøyes ved
hjelp av endelsene -ere og -est. Adjektiv som ender på -ig og -som får -st
i superlativ. Adjektiv som slutter på -el, -en og -er får sammentrukket
form og mister e-en.
Hovedmønstre
l
Komparativ Superlativ Eksempler
varm varmere varmest Når er det varmest her?

sunn sunnere sunnest Fisk er sunnere enn kjøtt.
deilig deiligere deiligst Sommeren er deiligst.

morsom morsommere morsomst Slutten var morsomst!
enkel enklere enklest Denne boka er enklere enn den

andre.
åpen åpnere åpnest Du må være litt åpnere!
sikker sikrere sikrest Det er sikrest å følge reglene.
Uregelmessig bøyning
Mange vanlige adjektiv har uregelmessig gradbøyning:
Komparativ Superlativ Eksempler
liten mindre minst Tromsø er mindre enn Oslo.

stor større størst Bergen er større enn Bodø.
gammel eldre eldst Hvilken by er eldst?
ung yngre yngst Hvem er yngst av dere?
lang lengre lengst Det tok lengre tid enn jeg trodde.
god bedre best Hvilken vin er best?
ille verre verst Hva er verst, klimaet eller maten?
tung tyngre tyngst Hvilken koffert er tyngst?
'\...
38 l<apittel3 Adjel<tiv
Bruk av komparativ og superlativ

Komparativ og superlativ brukes til å uttrykke sammenlikninger.
Komparativ bruker vi nesten alltid sammen med enn, eller vi kan
sette inn enn:
Det er penere her om våren (enn nå).

Bergen er større enn Trondheim.
De synes indisk mat er bedre enn norsk.
De trenger en mindre leilighet (enn de har nå).
Er Tønsberg eldre enn Oslo?
Superlativ bruker vi om den høyeste graden enten vi sammenlikner to

eller flere . Vi kan ikke ha enn sammen med superlativ:
Det er penest her om våren.

Hvilken by er størst, Bergen eller Trondheim?
Hva slags mat er best, indisk eller thailandsk?
Mitt rom er minst.
Hvilken by er eldst, Tønsberg eller Stavanger?
Hva synes du er best?
Bøyning
Komparativ kan ikke bøyes, mens superlativ ofte brukes i bestemt form.
Da får superlativen endelsen -e, og dessuten artikkel eller andre
bestemmelser foran (jf. over side 33):
den fineste byen det fineste stedet de fineste stedene

den beste maten det beste vannet de beste vinene
Pers eldste sønn vårt eldste slott mine eldste venner
Når en superlativ står etter være eller bli, kan vi ofte velge om vi bruker
ubestemt eller bestemt form. I ubestemt form bøyer vi ikke superlativen:
Ubestemt: Hun er best. Det er best. De er best.

Bestemt: Hun er den beste. Det er det beste. De er de beste.
Kapittel3 Adjektiv 39
Bøyning med mer og mest

Vi kan også danne komparativ og superlativ ved å sette mer og mest
foran adjektivet. Slik bøyer vi alle adjektiv på -sk med mer enn en
stavelse og en del andre adjektiv. Partisipper kan bare gradbøyes på
den måten.
Komparativ Superlativ
sympatisk mer sympatisk mest sympatisk

praktisk mer praktisk mest praktisk
rotete mer rotete mest rotete
spennende mer spennende mest spennende
hatet mer hatet mest hatet
kjent mer kjent mest kjent
"
Selve adjektivet må da bøyes på vanlig måte:
Hun er mer sympatisk enn ham.

Barna er mer sympatisk~ enn foreldrene.
Sønnen er den mest sympatisk~.
Noen ganger er begge bøyningsmåtene mulige:
Vi har ratt et åpnere samfunn. Vi har fått et mer åpent samfunn.

Denne kafeen er den triveligste. Denne kafeen er den mest trivelige.
Vi kan også bruke mindre og minst på samme måten:
Stua er mindre rotete enn kjøkkenet.

Vi hadde et mindre åpent samfunn før.
Hun er den minst sympatiske på jobben.
Spesiell bruk av komparativ og superlativ

Vi kan bruke komparativ og superlativ uten sammenlikningsbetydning
i nokså faste uttrykk:
Vi spiste på en bedre restaurant. (=veldig god)

Det har skjedd en større ulykke. (=veldig stor)
Hun er en eldre dame. (= ganske gammel, men oppfattes ofte som
yngre enn en gammel dame!)
Hun fortalte de mest utrolige historier. (= helt utrolige)
40 l<apittel3 Adjektiv
Adjektiv brukt som substantiv

Vi kan bruke adjektiv på samme måte som et substantiv i en setning.
Adjektivet beholder adjektivbøyningen med-e i flertall og artikkel+ -e
i bestemt form:
Det er mange gamle her i landet. (= mange gamle mennesker)

Mange unge fortsetter på videregående skole. (= mange unge mennesker)
Det er stor forskjell på fattige og rike.
Er det mange arbeidsløse nå? Er det noen voksne her?
Det er vanskelig for de unge å finne leilighet.
De fattige gjorde opprør. De rike kunne betale mer i skatt.
Intetkjønnsformen brukes når det henvises til noe generelt:
Du gjorde det riktige. Det dumme er at vi måtte betale på forhånd.
Noen eldre er spreke.

Kapittel4 Determinativer 41
Kapittel4 Determinativer Øvelser finner du i

arbeidsboka side
38-51 .
Determinativer står som bestemmelser til substantivet.
Ubestemt artikkel
Vi har tre ulike ubestemte artikler på norsk: en, ei og et.
En bruker vi foran substantiv i hankjønn: en mann, en bil, en by,

en maskin.
Vi kan også bruke en foran hunkjønnsord, særlig når stilen er litt
formell, eller dersom ordene er abstrakte: en dame, en mor, en økning,
en kirke, en tid.
Ei bruker vi foran substantiv som er hunkjønn. Ei brukes mest i

muntlig språk og i uformelt skriftspråk. I en del dagligdagse ord er
ei dominerende : ei jente, ei hytte, ei klokke.
Bruken av en og ei i hunkjønnsord varierer også fra sted til sted i
landet.
Et bruker vi foran substantiv i intetkjønn: et barn, et hus, et system,

et problem.
De ubestemte artiklene står foran et substantiv i ubestemt form entall.

Det kan komme adjektiv mellom den ubestemte artikkelen og substantivet:
en stor mann, ei ungjente, et pent hus.
En, ei og et kan følges av bestemt form flertall når man snakker om

ett eksemplar av flere og bruker preposisjonen av: en av mennene, Se tall side 51.
ei av bøkene, et av svarene.
Bruk av ubestemt artikkel

Substantivene har noen ganger artikkel, andre ganger ikke.
Utellelig
Ord som vanligvis ikke har ubestemt artikkel foran seg, er ord som
betegner stoff eller masse - altså noe som utellelig: mat, sukker, mel,
jern, bomull, snø, regn.
Vi drakk kaffe. De dyrket korn . Landet eksporterer ris og gull.
Vi bruker olje i maten.
Noen stofford kan få artikkel hvis man ikke tenker på stoffet i sin
alminnelighet, men på en porsjon av stoffet:
De drakk kaffe. Skal vi ta en kaffe? (= en kopp)

Jeg liker fransk ost. Jeg kjøpte en fransk ost.
Et spesielt framhevende adjektiv gjør også at noe utellelig kan presenteres

som et bestemt eksemplar av stoffet og dermed kan vi bruke artikkel:
Det kom regn. -7 Det kom et iskaldt, surt regn.

De brukte olje i maten. -7 De brukte en harsk olje i maten.
Et bestemt eksemplar?
Det er vanlig å bruke artikkel når man forteller om et bestemt individ
eller eksemplar:
Jeg kjenner en inder. (=et bestemt individ)

Jeg har ei venninne som er lærer. (=et bestemt individ)
Jeg har kjøpt ei bok. (= et bestemt eksemplar)
En elektriker ordnet vaskemaskinen. (= et bestemt individ)
Vi har også artikkel når vi snakker om et eller annet individ eller

eksemplar:
Vi må spørre en inder om det. (=en eller annen)

Jeg trenger ei venninne. (=et eller annet individ)
Jeg må ha ei bok til reisen. (=et eller annet eksemplar)
En elektriker kan kanskje fikse dette? (= et eller annet individ)
Formen uten artikkel er vanlig når substantivet er del av en handling,

og når man ikke tenker på et individuelt eksemplar av substantivet.
Substantivet har mer generell betydning. Uttalen kan også være litt
forskjellig . I eksemplene til venstre uttaler vi verbet og substantivet
som en enhet, med trykket på substantivet. I spalten til høyre uttales
gjerne verbet og substantivet hver for seg. Der henviser substantivet
til konkrete, spesifikke eksemplarer:
Uten artikkel Med artikkel
Jeg tar trikk til jobben . Der kommer det en trikk.

De har bygd nytt hus. De har bygd et moderne hus.
Hun spiller piano. De fant et piano på loppemarked.
De skal kjøpe ny bil. De skal kjøpe en gammel bil.
Han bor på hybel. Han har funnet seg en hybel.
~'---------------------_L______________________/
Framhevende, spesialiserende adjektiv gjør det naturlig med artikkel.

Det samme gjør en som-setning:
De har bygd et utrolig hus. Han bor på en hybel som har eget bad.
Ofte er begge uttrykksmåtene helt akseptable:
Vi har (en) katt. Han jobber på (et) kontor . Hun kjøpte (en) leilighet.
Jeg trenger (en) bil.
Ubestemt form uten artikkel er vanlig i mange faste uttrykk:
Jeg er ikke i humør til dette. Jeg har inntrykk av at noe er galt.
I kapittel l O står det mer om substantiv med og uten

artikkel i de forskjellige setningsleddene.
l predikativet
Når substantivet klassifiserer subjektet, bruker vi ikke artikkel, men
hvis substantivet gir en subjektiv vurdering av subjektet, har vi
artikkel:
Uten artikkel Med artikkel
Hun er journalist. Hun er en plage for sine omgivelser.

Han er bestefar. Han er en sjarmør.
Hun vil bli oversetter. Hun vil bli en suksess. Hun er rallykjører.
Han er muslim. Han er en støtte for sine foreldre. Hun er en fartsidiot.
44 Kapittel4 Determinativer
Bestemt artikkel
Bestemt artikkel er knyttet til adjektivet. Når et adjektiv står foran et
Se side 33. substantiv i bestemt form, får også adjektivet bestemt form. I tillegg
kommer oftest adjektivets bestemte artikkel. Artikkelen er den i
hankjønn og hunkjønn, det i intetkjønn og de i flertall:
den nye bilen den nye kirka det nye huset de nye hyttene
De likte den unge treneren. Jeg traff den hyggelige dattera deres.
Vi skal pusse opp det gamle badet. Han informerte de nye elevene.
Bestemt artikkel er vanlig foran et adjektiv i superlativ:
Jeg traff den eldste sønnen. De gikk opp på det høyeste fjellet.
Vi klarte de vanskeligste oppgavene.
Demonstrativer
Demonstrativene virker utpekende og framhever et substantiv. De har
ulike former når vi peker på noe som er et stykke borte, og noe som vi
har like i nærheten. De har ofte trykk, og de bøyes etter substantivets
kjønn og tall:
Nær Fjernere
Hankjønn denne bilen den bilen

Hunkjønn denne boka den boka
Intetkjønn dette huset det huset
Flertall disse oppgavene de oppgavene
l<apittel4 Determinativer 45
Demonstrativene står foran substantivet eller alene:
Jeg er redd for den hunden (som kommer der borte).

Liker du dette bildet? Jeg liker bedre det (bildet) der borte.
Liker du den (genseren)? Nei, jeg liker bedre denne.

Disse (eplene) ser gode ut, men de ser gamle ut.
I muntlig språk bruker vi ofte der og her i tillegg:
Den der er fin. Liker du denne her?
Demonstrativer kan også stå foran personbetegnelser:
Den mannen er pen! Kjenner du den dama?
Men i slike tilfeller kan vi ikke sløyfe substantivet. Hvis substantivet

sløyfes, bruker vi personlig pronomen: Han er pen! Kjenner du henne?
Demonstrativer +som-setning
Demonstrativer følges ofte av en som-setning. Vi bruker det som en
generell henvisning:
Det som står i avisen, er feil.

Det som har skjedd, kan vi ikke gjøre noe med.
Det (som) de gjorde, var ikke riktig.
Vi forstår ikke det (som) de sa.
Den + som-setning kan vise til personer:
Den som har parkert utenfor porten, må fjerne bilen øyeblikkelig.

Den som ler sist, ler best. Den som sover, synder ikke.
Vi kan også bruke den om personer i uttrykk med

preposiSJonen av:
Den vet best hvor
Den av oss som kommer først hjem, lager middag. skoen trykker, som
Den av dere som får best resultat, vil få tilbud om jobb. har den på.
Mer om intetkjønnsformen
Intetkjønnsformene det og dette bruker vi også når vi
peker på noe i sin alminnelighet og for å introdusere
noe eller noen- uansett kjønn og tall:
Hvem er det? Det er familien min.

Hva er det? Det er en dromedar.
Dette er de oppgavene som dere leverte mandag.
Dette er barna
mine. Dobbel eller enkel bestemmelse?
Et adjektiv som står mellom bestemt artikkel eller demonstrativ og
et substantiv, står i bestemt form. Som oftest står også substantivet i
bestemt form etter adjektivets bestemte artikkel og demonstrativet:
den gamle mannen, det fine huset, de gamle vinduene

dette fine bordet, denne flotte boka, disse gamle bøkene
Dette er absolutt det vanligste i norsk. Noen ganger dropper vi imidlertid

bestemt form av substantivet når vi har andre bestemmelser foran.
Det gjelder i en del navn: Det hvite hus, Den norske bank, De forente
nasjoner.
Det er også vanlig med ubestemt form i abstrakte uttrykk: det sterke
kjønn, den gode mor, den siste hvile, den ukjente soldat.
I skrift kan vi ofte velge. Da er formen med ubestemt substantiv mest

formell:
Den norske regjering(en), de baltiske stater/statene, den franske

revolusjonen(en), det store spørsmål(et), det viktigste problem(et),
dette problem(et), disse spørsmål(ene).
Ved visse adjektiv for rekkefølge er ubestemt form ganske vanlig:

Se også
side 36.
den første måned( en), det neste skoleår( et), det samme problem( et)
I noen få tilfeller er det en tendens til å bruke formene i ulike

sammenhenger:
den lille mann (= vanlige mennesker) den lille mannen (= en bestemt mann)
det moderne maleri (= fenomenet) det moderne maleriet (= et bestemt bilde)
den nybakte far (= fenomenet) den nybakte faren (= en bestemt mann)
Possessiver
Possessivene står til substantiv og viser hvem som eier substantivet,
eller hvem substantivet på annen måte er knyttet til:
Eier Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall
jeg bilen min boka mi huset mitt barna mine

du bilen din boka di huset ditt barna dine
han bilen hans boka hans huset hans barna hans
hun bilen hennes boka hennes huset hennes barna hennes
vi bilen vår boka vår huset vårt barna våre
dere bilen deres boka deres huset deres barna deres
de bilen deres boka deres huset deres barna deres
Hans, hennes og deres heter alltid det samme.
Min, din og vår bøyes i forhold til substantivet. Mi og di bruker vi til

hunkjønnsord dersom vi bruker a-formen: tanta mi, venninna di. Men
når vi bruker -en i bestemt form, er formen den samme som i hankjønn:
tanten min, venninnen din.
Possessiver har samme form når de står alene:
Denne boka er ikke mi! Ideen var min!

Dette huset er vårt. Er disse tingene dine?
Substantivet foran possessiver står i bestemt form:
Har du sett boka mi? Dette er mannen min. Jeg traff barna deres.
Et adjektiv foran substantivet står i bestemt form med artikkel:
Den nye boka mi.
Possessiv som tilsvarer ubestemt pronomen man, er ens :
Slike opplevelser kan ødelegge ens selvtillit.
Refleksiv form
3. person har en egen refleksiv form: sin. Sin bøyes etter substantivet
det står til:
Eier Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall
Hun har glemt sekken sin lua si passet sitt pengene sine
Han har glemt sekken sin lua si passet sitt pengene sine
De har glemt sekken sin lua si passet sitt pengene sine
Vi bruker refleksiv form når subjektet har eller eier det som vi forteller
om i objektet (eller etter en preposisjon). Subjektet og refleksiv form
må stå i samme setning.
Subjekt
Ola besøkte familien sin.
Ola kranglet med kona si.(= Olas kone)
Liv og Amir skal selge huset sitt. (= Livs og Amirs hus)
Maria bor hos foreldrene sine. (= Marias foreldre)

Når ikke objektet tilhører subjektet, har vi vanlig possessiv form:
Ola kranglet med kona hans.(= en annen manns kone)

Vi skal kjøpe huset deres. (=Livs og Amirs hus)
Maria bor hos foreldrene hennes.(= en annen
jentes foreldre)
Han ser på ringen hennes.

Hun ser på ringen sin.
Leddsetningen gjelder som setning:
Leddsetning
Subjekt
Maria sa at jeg måtte besøke familien hennes.
Subjekt
Jeg tror at Maria bor hos familien sin .
Vi kan få sin i en leddsetning med infinitiv: Jeg så Ola dra av gårde i

bilen sin. Det tilsvarer: Jeg så at Ola dro av gårde i bilen sin.
Refleksiv form kan ikke være en del av subjektet:
Subjekt
Maria og familien hennes bor i Bergen.
Ola og kona hans har kranglet.
Refleksive possessiver kan også brukes i stedet for genitiv. Formen er

mest brukt i muntlig språk, men brukes etter hvert mer og mer i skrift.
Sin må bøyes etter substantivet:
Roger si søster, Tomas sitt rom, Kari sine venninner,

regjeringen sin politikk.
Også det ubestemte pronomenet manien (se side 26) har refleksiv
possessiv:
Man må passe på helsa si. Man må ikke glemme sine venner.

Man må gjøre sitt beste.
so Kapittel4 Determinativer
Foranstilte possessiver
Possessivene kan også stå foran substantivene. Possessivene har samme
form som når de står etter substantivet. Derimot har substantivet som
står etter possessivene, ubestemt form:
Jeg besøkte min bestefar. Hun bor hos sin familie.

Vi har våre røtter i Afrika.
Når vi snakker eller skriver dagligdags språk, er det vanlig å ha

possessiver etter substantivet slik som vi har sett på side 47. Når vi
skriver mer formelt, står possessivene ofte foran. Det er også vanligere
med foranstilt possessiv i uttrykk med abstrakt betydning som våre
røtter over. Possessivene kan også stå foran når det har trykk:
Dette er min oppgave! Det gjelder ikke vår klasse.
Sammen med egen og hver står possessivene foran. Egen bøyes i kjønn
og tall:
Vi har vår egen hage. Han har sitt eget rom.

De har sine egne tanker om dette.
Barna har hver sin sykkel. Barna har hver sine venner.
Når det kommer andre adjektiv enn egen mellom possessivet og

Se side 34. substantivet, står adjektivet i bestemt form, selv om substantivet altså
står i ubestemt form: vårt nye hus.
Kvantorer
Grunntall
o null lO ti 20 tjue 100 (ett) hundre

l en/ei/ett 11 elleve 21 tjueen 101 hundre og en
2 to 12 tolv 22 tjueto 102 hundre og to
3 tre 13 tretten 30 tretti 200 to hundre
4 fire 14 fjorten 40 førti 221 to hundre og tjueen
5 fem 15 femten 50 femti 1000 (ett) tusen
6 seks 16 seksten 60 seksti 2000 to tusen
7 SJU 17 sytten 70 sytti 2222 to tusen to hundre og tjueto
8 åtte 18 atten 80 åtti l 000 000 en million
9 m 19 nitten 90 nitti l 000 000 000 en milliard
Vi bruker flertall i substantiv som står etter tallene, unntatt en.

Også etter null har vi flertall: Det er null grader ute.
Tallet l bøyes i kjønn: en gutt, ei jente, ett barn. Intetkjønnsformen

skiller seg altså fra ubestemt artikkel ved at tallordet har to t-er. Når
tallet har tydelig trykk, kan vi også markere at en er tallord ved å
skrive aksent over; en. Men det skilles ikke alltid klart mellom
ubestemt artikkel og tallet l .
Dere har ett forsøk. Vi får bare prøve en gang hver.

En kan også bøyes i bestemt form: De har to sønner; den ene skal
begynne på skolen.
Million og milliard får -er i flertall, mens hundre og tusen ikke får
flertallsendelse :
Huset kostet fem millioner kroner.

Turen kommer på fem tusen kroner.
I betydningen mange hundre/tusen mennesker bruker vi flertall:
Hundreder ble skadet og tusener mistet hjemmene sine.
Vi sier tiere foran enere:fomtitre (53), åttisju (87), nittiseks (96).
Tall mellom l 000 og 2000 kan vi si på to måter: Husk og etter hundre:

228: to hundre og tjueåtte
1200 =ett tusen to hundre eller tolv hundre 805: åtte hundre og fem
1890 = ett tusen åtte hundre og nitti eller attenhundre og nitti 5555: fem tusen fem
hundre og femtifem
Hvis tallene er årstall, sier vi dem vanligvis slik:
1890 = atten nitti 1905 = nitten fem, nitten null fem

1999 = nitten nittini 2009 = to tusen og ni
l 066 = tusen og sekstiseks
Vi kan også si attenhundreognitti, nittenhundreogfem , men uttrykks-

måten over er vanligere.
Tallene fra to tusen sier vi bare med tusen :
2500 to tusen fem hundre (vi kan altså ikke si tjuefem hundre på norsk.)
7050 sju tusen og femti
12 560 tolv tusen fem hundre og seksti
52 l<apittel4 Determinativer
Tallene fra ti tusen skriver vi med mellomrom etter tusentallet: 25 000.
Når det gjelder tallene under ti tusen, kan vi velge om vi vil ha

mellomrom eller ikke: 3400 l 3 400. Vi skriver ikke komma eller
punktum i slike tall.
I tekst skriver vi vanligvis tallene til og med tolv med bokstaver,

mens tallene fra 13 skrives med siffer: De har fem barn, sju katter
og 13 kaniner.
I adresser står tallet etter gatenavnet: Elvegata 5, Kirkegata 34.
Priser uttaler vi vanligvis slik: 25,50 =tjuefem femti, 99,90 =nittini nitti.
Vi kan også si tjuefem kroner og femti øre, men uttrykksmåten over er

vanligere.
Gammel tellemåte
Tallene har også noen eldre former som mange bruker fremdeles:
(7) syv, (20) tyve, (30) tredve, (40) førr
Tidligere telte vi også med enerne først: (53) tre og femti, (27) syv og tyve.
Mange bruker den måten ennå, og svært mange blander de to måtene!
Andre ord for mengder

Tellelig eller utellellig?
Vi bruker ulike mengdeord når vi snakker om ting som vi kan telle, og
når vi snakker om ting som vi ser på som en masse, et stoff, noe utellelig.
Substantivet etter mengdeordene står i ubestemt form:
Flertall Utellelig
mange mye
flere mer
noen noe
Vi har få venner. Vi har litt vin.
færre lite
ikke noen mindre
ingen ikke noe
Jeg spiste noen brødskiver og drakk litt melk til frokost.

Jeg leser mange aviser hver dag, men lite litteratur.
Jeg kjøpte noen sjokolader. Jeg spiser ganske mye sjokolade.
Litt er mer positivt enn lite. Litt betyr noe, en del, mens lite betyr
nesten ikke noe:
Jeg har lite kaffe igjen, men jeg har litt te, så jeg kan lage te til oss.
Hun kan lese litt norsk, men hun forstår lite når folk snakker.
Vi bruker preposisjonen av for å uttrykke en del av mengdene. Da får

substantivet bestemt form:
Mange av elevene var syke. Noen av lærerne hjalp dem.

Vi drakk bare litt av vinen. Mye av maten ble ødelagt.
Mange, få, mye og lite bøyes i komparativ og superlativ:
l
mange flere flest

få færre færrest
mye mer mest
lite mindre minst
Flertall Utellelig
De trenger flere oppgaver. De vil ha mer å gjøre.
De har færre oppgaver enn før. De har mindre å gjøre.
"
Superlativ har ofte bestemt form:
De fleste elevene liker seg her. Det meste er bra her.

Jeg kjenner de fleste på skolen. Jeg forsto det meste av forklaringen.
Vi skiller ikke helt konsekvent mellom tellelig og utellelig. For eksempel

penger, mennesker og smerter er flertall og kan bestemmes av ord som
mange og noen, men vi kan også se på det som en utellelig mengde:
De har lite penger. Det var mye mennesker der. Han har mye smerter i dag.
Noen ganger kan vi bruke ordene litt forskjellig:
De dyrker mye grønnsaker. (= store mengder)

De dyrker mange grønnsaker. (= mange typer)
Nordmenn spiser mye poteter. (= store mengder)

Hun spiste mange poteter til middag.(= 3--4- 5 stykker, kanskje)
Mengdeordene står ofte alene uten substantiv etter, særlig når det dreier
seg om personer:
Noen mener at ... , Mange synes at ... , Ingen liker ....
Noe og noen i spørsmål og negative setninger

Over ser vi at noen står til ord i flertall, og noe til utellelige ting. Men i
spørsmål og i setninger med ikke har disse ordene også en annen bruk.
Noen bruker vi ofte foran substantiv i entall i stedet for ubestemt artikkel
en og ei:
Jeg trenger en kopp. Ser du noen ren kopp? Jeg ser ikke noen ren kopp.
Noe kan på samme måte brukes i spørsmål og negative setninger i stedet

for artikkelen et:
Jeg må ha et glass. Ser du noe rent glass? Jeg ser ikke noe rent glass.
Begge
Begge forteller at det er to av noe. Vi bruker begge foran et substantiv
når vi snakker om to bestemte personer eller ting, og substantivet står
som oftest i bestemt form:
Begge barna er på skolen. Begge genserne er fine.

Begge kakene smaker nydelig.
Begge kan også stå alene:
Hvilken genser vil du ha? Jeg liker begge.

Hvilken av kakene liker du best? Begge smaker nydelig.
Ofte føyer vi til et annet ord. Når vi snakker om to bestemte personer

eller ting, sier vi begge to:
Kommer Kim eller Leo? De kommer begge to. Vi l du ha me lk ell er

Hvilken genser vil du ha? Jeg tar begge to. sukke r i teen?
Hvilken av kakene liker du best?
Begge de ler, takk .
Jeg liker begge to like godt.
Når vi snakker mer generelt, eller det dreier

seg om noe utellelig, bruker vi begge deler:
Vil du ha melk eller juice til frokost?

Jeg vil gjerne ha begge deler.
Snakker dere norsk eller arabisk hjemme?
Begge deler.
-:Jj
V
Ingen og ingenting
Ingen betyr ikke noen og brukes mest med flertall.
Ingen kan brukes både med og uten substantiv etter:
Jeg møtte ingen (mennesker). Ingen (passasjerer) ble syke.
Ingenting kan brukes i stedet for ikke noe og viser til noe utellelig.
Ingenting kan ikke stå til et substantiv:
Ingenting var morsomt. Jeg skjønte ingenting.
Som subjekt er ingen og ingenting vanligere enn ikke noen og ikke noe:
Ingen sa noe. Ingenting er avgjort.
Som objekt etter et enkelt verb kan begge formene brukes:
Jeg møtte ingen. Jeg så ingenting.

Jeg møtte ikke noen. Jeg så ikke noe.
Men vi kan ikke bruke ingen og ingenting i stedet for ikke noen og ikke
noe hvis det kommer noen ord mellom ikke og noe(n):
Jeg har ikke sett noen. Jeg snakket ikke med noen.
Hun sa at hun ikke så noe.
All, alt, alle
All og alt brukes om det som er utellelig. All brukes om hunkjønns- og
hankjønnsord:
all maten, all frukten, all melka, all oppmerksomheten
Alt brukes om intetkjønnsord:
alt ølet, alt smøret, alt arbeidet, alt strevet
Intetkjønnsformen alt bruker vi også som en ubestemt henvisning:
Jeg skjønte alt. Hun hadde glemt alt. Alt er spist opp.
Alle bruker vi til ord i flertall:
alle barna, alle innbyggerne, alle potetene, alle tankene
Alle brukes mye alene, uten substantiv etter:
Alle var enige. Jeg kjenner alle her.
Det er vanligst med bestemt form av substantivet etter all, alt, alle,
slik som i eksemplene over. Men i generell betydning står substantivet
i ubestemt form:
All mat er god! Alle barn trenger omsorg.
Hver(t)
Hver står foran et hunkjønns- og hankjønnsord ord i entall, og hvert
foran intetkjønnsord. Ordene er særlig mye brukt i tidsuttrykk:
Han jobber hver dag. De kommer hit hvert år.

Hver gruppe har sin egen leder.
Kapittel 5 Verb 57
Kapittel 5 Verb Øvelser finner du i

arbeidsboka side
52-73
Verb er ord som uttrykker handlinger, hendelser og tilstander.
Verbet har ulike former.
Infinitiv: (å) vaske, (å) lese

Perfektum partisipp: vasket, lest
Presens partisipp: vaskende, lesende
Verbet har to tempusformer som dannes ved en bøyningsendelse:

presens og preteritum. De andre tempusformene dannes med
hjelpeverb og et hovedverb i perfektum partisipp eller infinitiv.
Hjelpeverbene er vanligvis ha og skulle:
Presens Jeg vasker. Jeg leser.

Preteritum Jeg vasket. Jeg leste.
Presens perfektum Jeg har vasket. Jeg har lest.

Preteritum perfektum Jeg hadde vasket. Jeg hadde lest.
Presens futurum Jeg skal vaske. Jeg skal lese.

Preteritum futurum Jeg skulle vaske. Jeg skulle lese.
Infinitiv
Infinitiv den formen av verbet som står i ordbøker, og det er den formen
vi bruker når vi snakker generelt om et verb og verbets betydning.
Infinitiv ender i de fleste tilfeller på en -e. Noen verb ender også på
andre vokaler. Mange av verbene som ender på andre vokaler, er korte:
Infinitiv: (å) lese, (å) reise, (å) komme, (å) tro, (å) gå
Infinitiv uten å kan være en del av verbalet i en setning. Da er det et

modalt verb foran:
Vi skal reise. Nå må dere gå. Kan du stoppe her? Vil du vente litt?
Etter mange andre verb har vi infinitiv med å:
Jeg liker å gå. Vi pleier å lage mat selv.

Han orker ikke å gjøre mer. Vi ønsker ikke å si mer.
58 ____ l Kapittel 5 Verb
De nektet å svare. Hun våget ikke å protestere.
En del preposisjoner kan følges av infinitiv med å:
Han kom for å betale. For å snakke om noe annet, så ....

De dro uten å si noe. De er opptatt med å male huset.
Ved å møte opp personlig skaffet hun seg jobb.
Også etter mange kombinerte uttrykk med preposisjoner har vi infinitiv

med å:
Har du tid til å hjelpe? Vi har behov for å utvide huset.

Hun var lei av å vente. Jeg er interessert i å være med.
Infinitiv knyttet til et objekt

Etter noen verb kan infinitiven knyttes til et objekt:
Etter late og be og etter sanseverbene se, høre, kjenne kan vi ha et objekt

og en infinitiv uten å:
De ba ham vente. De lot ham gå. Vi hørte dem komme.

Vi så dem forsvinne rundt svingen. Jeg kjente sola brenne.
Infinitiv med å har vi etter en del andre verb og verb med preposisjon:
De nektet ham å reise. Vi anbefaler dem å prøve igjen.

Jeg lovet dem å hjelpe. Jeg oppfordret ham til å søke.
De ba ham om å vente. Hun tvang oss til å tie.
Presens
Nesten alle verb får -ri presens. R -en legges til infinitiv:
Vi spiser klokka fem. Når drar dere?

Hvor bor de? Jeg tror de kommer. Infinitiv Presens
Noen få, men vanlige, verb har en annen væ re er

vite vet
form i presens:
gjøre gjør
spørre spør
(Se også s-verb, side 69.) si sier
Kapittel 5 Verb j_ _ __ 59
Vi bruker presens om handlinger og tilstander i nåtid, og om handlinger

som gjentar seg:
Hva gjør du? Hvor bor dere? Hun studerer norsk. Været er fint.
Det regner mye her om høsten. Jeg trener hver torsdag.
Vi bruker også ofte presens om framtid. Det gjelder særlig når verbet
forteller om forandringer eller forflytninger (se side 119):
Det blir snart varmere. Undervisningen slutter i mai.

De kommer i morgen. Når drar du?
Preteritum og presens perfektum

Preteritum dannes ved en endelse eller annen endring i selve verbet.
Presens perfektum lager vi med et hjelpeverb, oftest har.
Svake verb
De verbene som har en endelse i preteritum, kaller vi svake verb. De
kan deles inn i grupper etter endelsen i preteritum. Verbene som ender
på -et i preteritum, ender også på -et i presens perfektum. De verbene
som ender på -te, -de og -dde i preteritum, mister e-en i presens
perfektum. Man kan ikke se på et verb hvilken gruppe det tilhører:
Med endelse -et
Infinitiv Presens Preteritum Presens perfektum
å vaske vasker vasket har vasket

å hente henter hentet har hentet
å snakke snakker snakket har snakket
å hate hater hatet har hatet
"-
Slik bøyes mange verb med to ulike konsonanter inne i ordet og noen
verb med -teller -d: vente, bade.
6o _ _ _ _ l Kapittel 5 Verb
Disse verbene kan ha -a i stedet for -et. Formen med -a er mye brukt i
talespråket og også i tekster med muntlig preg:
å vaske vasker vaska har vaska

å snakke snakker snakka har snakka
å bade bader bada har bada
Med endelse -te
å kjøpe kjøper kjøpte har kjøpt

å lese leser leste har lest
å spise spiser spiste har spist
å møte møter møtte har møtt
å spille spiller spilte har spilt
Slik bøyes mange verb med en konsonant inne i ordet, og også mange
med to like konsonanter: kjøre, skille. Foran endelsen i preteritum og
presens perfektum blir den ene av to like konsonanter borte: drømme -
drømte.
Noen skifter i tillegg vokal eller har andre forandringer:
å bringe bringer brakte har brakt

å fortelle forteller fortalte har fortalt
å fortsette fortsetter fortsatte har fortsatt
å sette setter satte har satt
å spørre spør spurte har spurt
å velge velger valgte har valgt
å vite vet visste har visst
Kapittel 5 Verb l 61
----
Med endelse -de
l
å leve lever levde har levd

bygge bygger bygde har bygd
å lage lager lagde har lagd
å pleie pleier pleide har pleid
Slik bøyes mange verb med v, g eller ei i ordet: prøve, greie.
Med endelse -dde
l
å bo bor bodde har bodd

å bety betyr betydde har betydd
å nå når nådde har nådd
Slik bøyes en del verb som ender på andre vokaler enn -e: tro, sy, snø.
Blandet bøyning
Noen vanlige verb har blandet bøyningsmønster:
l
å ha har hadde har hatt

å dø dør døde har dødd
å gjøre gjør gjorde har gjort
Noen verb kan også bøyes etter mer enn ett mønster, for eksempel:
\
å lage lager laget har laget

å lage lager lagde har lagd
å skade skader skadet har skadet

å skade skader skadde har skadd
62 l Kapittel 5 Verb
----
Sterke verb
Mange verb bøyes uten endelse i preteritum. De kalles sterke verb.
Disse verbene må læres for seg. Ofte har de vokalforandring.
Her er de vanligste sterke verbene:
Verb med kortform i perfektum partisipp
å be ber ba(d) har bedt

å bli blir ble har blitt
å bryte bryter brøt har brutt
å dra drar dro(g) har dratt
å falle faller falt har falt
å forlate forlater forlot har forlatt
å få får fikk har fått
å gi gir ga(v) har gitt
å gråte gråter gråt har grått
å gå går gikk har gått
å henge henger hang har hengt
å holde holder holdt har holdt
åla lar lot har latt
åle ler lo har ledd
å legge legger la har lagt
å løpe løper løp har løpt
å se ser så har sett
å si sier sa har sagt
å skyte skyter skjøt har skutt
å slå slår slo har slått
å stå står sto(d) har stått
å ta tar tok har tatt
å være er var har vært
Sammensatte verb bøyes som de usammensatte:
å overta- overtar- overtok- har overtatt (å ta)

å påstå- påstår- påsto- har påstått (å stå)
å utgi- utgir- utgitt- har utgitt (å gi)
Kapittel 5 Verb l ____
Verb med endelsen -et i perfektum partisipp:
/ \
å binde binder bandt har bundet

å brekke brekker brakk har brukket
å bære bærer bar har båret
å drikke drikker drakk har drukket
å drive driver drev har drevet
å finne finner fant har funnet
å forsvinne forsvinner forsvant har forsvunnet
å fryse fryser frøs har frosset
å hjelpe hjelper hjalp har hjulpet
å komme kommer kom har kommet
å ligge ligger lå har ligget
å rekke rekker rakk har rukket
å sitte sitter satt har sittet
å skrive skriver skrev har skrevet
å sove sover sov har sovet
å skjære skjærer skar har skåret
å slippe slipper slapp har sluppet
å sprekke sprekker sprakk har sprukket
å stjele stjeler stjal har stjålet
å stryke stryker strøk har strøket
å synge synger sang har sunget
å treffe treffer traff har truffet
å vinne vinner vant har vunnet
Noen av verbene har alternative bøyningsformer. Ei god ordbok viser

hvordan verbene kan bøyes. Sammensatte verb bøyes som usammen-
satte: overvinne bøyes som vinne, omkomme som komme osv.
Presens perfektum med være

Vi kan alltid bruke har i presens perfektum, men noen ganger kan vi
bruke er i stedet. I aktiv gjelder det verb som uttrykker en forandring,
en overgang, en forflytning:
De er flyttet. Filmen er begynt. Det er blitt sent. Hun er kommet.
I passiv er presens perfektum med være svært vanlig:
Hun er blitt behandlet. Varene er blitt sendt. Se side 70.

Huset er malt. Maten er spist opp.
l Kapittel 5 Verb
----
Bruk av preteritum og presens perfektum

Hva har skjedd?
Hva har skjedd? Jeg har brukket beinet.

Jeg har
brukkd beinet.
Når skjedde det? Jeg falt i slalåmbakken forrige helg.
Hvordan skjedde det?
Hvor skjedde det?
Både preteritum og presens perfektum

kan uttrykke fortid. Preteritum bruker
vi når vi er mest opptatt av hva som
skjedde på et tidspunkt i fortida. Presens
perfektum bruker vi når vi ikke tidfester
hendelsen til et bestemt tidspunkt i
fortida. Vi er mer opptatt av resultatet
og av virkningen som handlingen har i
nåtida:
Preteritum Presens perfektum
Han bodde her før. Han har bodd her før. (Hun kjenner stedet.)
De kom klokka 5. De har kommet. (De er her.)
De spiste middag. De har spist middag. (De er mette.)
Ibsen skrev «Et dukkehjem>> i 1879. Ibsen har skrevet «Et dukkehjem>>.
Sammen med adverbialer som tidfester en hendelse til et bestemt

tidspunkt i fortida, bruker vi vanligvis preteritum. Bestemmelsene er
ofte en preposisjonsfrase eller en leddsetning:
Se også
verbal, fortid,
Han ringte for to minutter siden. I forrige uke var det varmt.
side 122.
Vi kom hit i 2006. Da jeg var liten, bodde jeg på landet.
Presens perfektum kan fortelle om en tilstand som begynte i fortida og

fremdeles varer. Dersom vi nevner hvor lenge situasjonen har vart, må
vi bruke presens perfektum:
Se også
De har bodd her i to år nå. Hun har vært her lenge.
verbal, nåtid.
Side 11 8. Han har jobbet der siden 2007. Hun har vært mye syk i det siste.
I denne uka har det vært varmt.
Kapittel 5 Verb l
----
6s J
Presens perfektum kan også brukes om framtid. Det forekommer særlig
i leddsetninger med når eller etter at og forteller om en handling som
skal bli ferdig før en annen i framtida:
Når jeg har gjort dette ferdig, kan vi gå.

Etter at vi har lest ut denne boka, skal vi ha prøve.
Preteritum kan brukes for å uttrykke noe hypotetisk eller uvirkelig:

Se side 125.
Bare jeg hadde bedre tid! Hvis jeg var deg, ....
Presens futurum
Presens futurum kaller vi formen: skal/vil+ infinitiv:
Jeg skal reise i morgen. Prisene vil fortsette å stige.
Bruken av skal og vil kan bestemmes av betydningen. Skal bruker vi

når vi uttrykker en plan, en intensjon. Vi forteller om handlinger som
noen kan bestemme over. Vil bruker vi om noe vi regner med eller vet
vil skje i framtida, uten at vi kan bestemme over det:
Jeg skal flytte. (Det er min - eller noen andres plan.)

Han skal slutte i jobben. (Noen har bestemt det.)
Forholdene vil snart bli bedre. (Jeg regner med det.)

Klimaendringene vil fortsette. (Ingen har bestemt det,
men det regnes som sikkert.)
Bruken av skal og vil har også med stilen å gjøre. Vil kan virke nokså
formelt og brukes mer i skrift enn i tale. I stedet for presens futurum Se side 119
med vil bruker vi ofte alternative uttrykk som kommer til å eller presens verbal, framtid.
om framtid.
66 l KapittelS Verb
----
Preteritum perfektum og preteritum futurum

Preteritum perfektum er lik presens perfektum, bortsett fra at hjelpeverbet
står i preteritum:
Presens perfektum: har spist, har sett

Preteritum perfektum: hadde spist, hadde sett
Preteritum futurum lik presens futurum - med hjelpeverbet i preteritum:
Presens futurum: skal spise, vil se

Preteritum futurum: skulle spise, ville se
Vi kan bruke preteritum perfektum og preteritum futurum om hendelser

i fortida. Preteritum perfektum bruker vi om noe som er skjedd før noe
annet i fortida:
De hadde spist da jeg kom.

Jeg inviterte henne på kino, men hun hadde allerede sett filmen.
Preteritum futurum bruker vi om noe som skal skje etter en annen

hendelse i fortida:
De skulle gå da jeg kom. Han spurte om hun ville bli med på kino.
Da jeg kom til butikken, hadde de solgt den siste mobiltelefonen,

men de skulle få nye uka etter.
~---- Kapittel 5 Verb l
----
Disse tempusformene er spesielt mye brukt i leddsetninger som gjengir

indirekte tale når verbalet i helsetningen står i preteritum.
(Vi skal flytte .) De fortalte at de skulle flytte.

(Hvor skal dere dra?) Vi spurte hvor de skulle dra .
(Jeg har spist.) Han sa at han hadde spist.
(Når spiste du?) Jeg spurte når han hadde spist.
Formene brukes også for å uttrykke modale forhold (side 125):
Det hadde vært fint om du hadde sagt noe.

Det skulle være mulig å forandre dette.
Perfektum infinitiv
Infinitiv ha +perfektum partisipp bruker vi særlig etter noen preposisjoner.
Det må være samme logiske subjekt for infinitiven som for verbalet:
Etter å ha tatt eksamen fikk hun jobb. (= Etter at hun hadde tatt eksamen, fikk hun jobb.)
De gikk uten å ha gjort noe. (=De gikk uten at de hadde gjort noe.)
Vil+ perfektum infinitiv kan brukes i framtidsuttrykk:
Til høsten vil de ha jobbet her i ti år.
Skal+ perfektum infinitiv kan gi uttrykk for et rykte, en annenhåndsinformasjon:
Hun skal ha fortalt dem om planene. (Det blir sagt at hun har forta lt ... )
Han skal ha prøvd å lure ungdommene. (Noen sier at han har prøvd å . ..)
Modale verb
De modale verbene har spesiell bøyning:
/
å skulle skal skulle har skullet

å ville vil ville har villet
å kunne kan kunne har kunnet
å måtte må måtte har måttet
å burde bør burde
----
Modale verb som hovedverb

Som hovedverb bruker vi skal, vil, må og bør med stedsuttrykk. Skal
uttrykker en plan, vil et ønske, må noe som er nødvendig og bør noe
som anbefales:
Hvor skal dere i ferien? Vi skal til Portugal. (plan)

Hva vil du? Jeg vil inn litt. (ønske)
Nå må jeg hjem. (nødvendighet)
Hunden bør ut en tur. (anbefaling)
Kan bruker vi sammen med substantiv, ofte navnet på et språk:
Hun kan spansk. De kunne ikke leksene. (beherskelse)
Modale verb som hjelpeverb

Modalverbene er oftest hjelpeverb som følges av et hovedverb i infinitiv.
Betydningen er avhengig av tonefall og av andre ord i setningen, men
den vanligste betydningen er slik:
Jeg skal flytte. (Det er planen.)

Jeg vil flytte. (Det er et ønske.)
De vil klare seg fint. (Jeg regner med det.)
Jeg kan flytte. (Det er mulig for meg.)
Du kan prøve. (Du får lov.)
Han kan lese. (Han har lært det.)
Jeg må flytte. (Det er nødvendig.)
Jeg bør flytte . (Det er best for meg.)
Vi bruker ofte modale verb i spørsmål, når vi ber andre om noe, eller
kommer med tilbud eller forslag:
Kan du hjelpe meg litt? Vil du komme hit? Skal vi ta en tur på kino?
Preteritumsformen av de modale verbene + infinitiv kan brukes om fortid:
Jeg kunne ikke komme i går. Hun ville ikke høre på meg. De måtte gå.
Men preteritumsformen kan også brukes uten fortidsbetydning:
Det kunne være sant. (Det er en mulighet for at det er sant.)

Du skulle/burde ikke dra dit! (Jeg anbefaler det ikke.)
Du burde/skulle ta den jobben. (Jeg anbefaler det.)
Se også
side 125.
I denne betydningen kan skulle og burde ofte brukes om hverandre.
Kapittel 5 Verb ~ --~-
S-verb
Noen verb har endelsen -s i alle former. Disse verbene brukes mest i
infinitiv, presens og preteritum, noen også i presens perfektum:
\
Infinitiv Presens Preteritum Presens perfektum Betydning
å synes synes/syns syntes har syntes mene

å finnes finnes/fins fantes/fans eksistere
å skyldes skyldes skyldtes komme av
å lykkes lykkes lyktes har lyktes klare noe
å trives trives/trivs trivdes har trivdes like seg
å skilles skilles skiltes har skiltes skille seg l skille lag
å se(e)s se(e)s så(e)s se hverandre
å møtes møtes møttes har møttes møte hverandre
å snakkes snakkes snaktes snakke med hverandre
å mailes mailes mailtes har mailtes skrive mai/ til hverandre
Jeg synes dette er vanskelig. Finnes det isbjørn der?

Vi trivdes godt der. Ulykken skyldtes is på veien.
Jeg håper du lykkes.
Synes bruker vi til å uttrykke subjektive meninger om

saker der det kan finnes ulike meninger. Vi bruker
ikke synes dersom det finnes et objektivt svar.
Skilles kan bety å oppløse ekteskapet, eller å gå fra

hverandre på andre måter. Infinitiv brukes mye i den
første betydningen, mens preteritum brukes mest i
den andre:
De skal skilles.
De skiltes ved veikrysset.
I preteritum kan vi bruke å skille seg i betydningen

oppløse ekteskapet:
Jeg synes det er kaldt!
De skilte seg etter tjue års ekteskap. Jeg tror det må være minus tjue
grader.
Også passiv er en vanlig uttrykksmåte:
De ble skilt ifjor. Hun er skilt.
70 ____ l Kapittel 5 Verb
Ses, møtes, treffes, snakkes, ringes, mai/es har betydningen se hverandre,

møte hverandre, ringe hverandre osv. Disse verbene må ha subjekt i
flertall:
Vi ses i morgen! De møtes ofte. Vi snakkes når du kommer hjem!
Verb som ender på -s kan også være passiv. Se side 72.
Passiv
Passiv med bli

Vi kan danne passiv ved hjelp av hjelpeverbet bli og perfektum partisipp
av verbet. Hjelpeverbet bøyes i alle tempusformer:
Presens Huset blir malt for tiden.

Preteritum Huset ble malt i fjor.
Presens perfektum Huset er blitt malt l har blitt malt.

Preteritum perfektum Huset var blitt malt l hadde blitt malt.
Presens futurum Huset vil bli malt senere.

Preteritum futurum Huset ville bli malt hvis de fikk tid.
I presens perfektum og preteritum perfektum i passiv er det ganske

vanlig å bruke være som hjelpeverb foran blitt (er blitt malt, var blitt
malt). Det er imidlertid også alltid riktig å bruke ha som hjelpeverb.
I presens futurum er vil det vanligste hjelpeverbet i passiv med bli.

Se også s-passiv under.
Passiv med være

En vanlig form i passiv er er+ perfektum partisipp:
Huset er malt. Brevene er sendt. Vinduet er ikke reparert.

Kapittel 5 Verb l ____ 71
Som oftest er det naturlig å betrakte denne formen som presens

perfektum der vi har droppet blitt. Tilsvarende form i aktiv ville
være presens perfektum:
Presens perfektum, passiv Presens perfektum, aktiv
Huset er (blitt) malt. De har malt huset.

Brevene er (blitt) sendt. De har sendt brevene.
Vinduet er ikke (blitt) reparert. De har ikke reparertvinduet.
Tilsvarende form har vi med var i preteritum perfektum:
Preteritum perfektum, passiv Preteritum perfektum, aktiv
Pakken var (blitt) sendt. De hadde sendt pakken.

Alle var (blitt) oppsagt. De hadde sagt opp alle.
Filmen var (blitt) sett av mange. Mange hadde sett fi lmen.
Formen uten blitt kan gjøre at oppmerksomheten rettes mer

mot den nåtidige situasjonen, og i noen tilfeller virker ikke en
innsetting av blitt naturlig. En omgjøring til perfektum aktiv
er heller ikke alltid like naturlig:
Tv-en er reparert. = Tv-en er blitt reparert. ,- \

=Noen har reparert tv-en.
Tv-en er reparert. = Tv-en er i orden. l
Hun er ansatt. = Hun er blitt ansatt. =Noen har ansatt henne. Tekanna er reparert.
Hun er ansatt. = Hun jobber her.
Han var innlagt. = Han var blitt innlagt. = Noen hadde lagt ham inn.
Han var innlagt. = Han befant seg på sykehuset.
I sammensatte verbformer kan de to hjelpeverbene gi ulik betydning:
Hun har vært ansatt der. (Det er slutt. Hun er der ikke lenger nå.)
Hun er blitt l har blitt ansatt der. (De har ansatt henne. Hun jobber der.)
Han har vært innlagt. (tidligere)

Han er blitt l har blitt innlagt. (De har lagt ham inn. Han er der nå.)
72 Kapittel 5 Verb
Ved noen få verb er det ikke mulig å oppfatte er+ perfektum partisipp
som annet enn presens, og var + perfektum partisipp kan ikke oppfattes
som annet enn preteritum. Da forteller vi om en tilstand som varer en
stund:
Passiv Aktiv
være+ perfektum partisipp

Granskogen er truet. Temperaturøkningen truer granskogen.
Hun er hatet. De hater henne.
Hun var godt likt. De likte henne.
Caruso var elsket. Folk elsket Caruso.
S-passiv
Vi også lage passiv med -s til slutt i verbet. Den formen brukes mest i
presens og infinitiv:
Infinitiv: gjøres Noe må gjøres snart.

Presens: gjøres Det gjøres ikke nok for de fattige.
Mest vanlig er s-passiv i infinitiv etter de modale verbene kan, skal, må

og bør:
Noe må gjøres. Bilen kan ikke repareres. Nå skal huset males.

Denne teksten bør leses godt. Det kunne ikke gjøres annerledes.
De burde straffes.
S-passiv i presens brukes ofte om ordninger, regler og oppfordringer:
Frokost serveres fra klokka 7. Parkerte biler flyttes for eierens regning.
Pakken betales ved mottakelsen. Ovnen settes på 200 grader.
Presens brukes også om nåtid, framtid og om handlinger som gjentas:
Huset males for tiden. Middag serveres i kveld klokka 19.

Veiene repareres hver vår. Alle bidrag mottas med takk.
I presens futurum bruker vi vanligvis skal foran s-passiv:
Huset skal males. Saken skal avgjøres i morgen.

Kapittel 5 Verb l ____ 73
Ved personlige subjekter blir det ulik betydning om vi bruker vil eller
skal som hjelpeverb foran s-passiv:
Han skal legges inn. Han skal ikke opereres. (framtid)

Han vil legges inn. Han vil ikke opereres. (ønske)
Bruk av passiv
Vi bruker særlig passiv når vi ikke er så interessert i hvem som gjør
noe, men mer i den som handlingen går utover, eller i selve situasjonen:
Aktiv Passiv
Noen maler huset. Huset blir malt.
En lege undersøkte Per. Per ble undersøkt (av en lege).
Noen boikottet avisen. Avisen ble boikottet.
De skal si opp mange. Mange vil bli oppsagt.
Hun maler kommoden. Kommoden blir malt.
Den som utfører handlingen, kan nevnes i et preposisjonsuttrykk, oftest

med av, når det er en informasjon som har interesse:
Et dukkehjem er skrevet av Henrik Ibsen.

Skrik er malt av Edvard Munch.
Hun ble arrestert (av politiet).

Loven ble vedtatt (av/i Stortinget).
-----
Imperativ
Imperativ ti lsvarer infinitiv uten -e til slutt. Når infinitiv ikke ender på
trykklett -e, er imperativ lik infinitiv. Vi bruker imperativ til mange
slags oppfordringer og anmodninger:
Les dette stykket hjemme. Drikk opp kaffen din. Kjør forsiktig.
Hils Beate fra meg. Gå forsiktig. Ta det rolig. Ha det bra!
Refleksive verb
Mange verb + refleksivt pronomen danner faste uttrykk. I infinitiv
oppgis uttrykkene i 3. person med seg: å glede seg, å grue seg, å skynde
seg, å konsentrere seg, å klare seg, å like seg, å kjede seg, å more seg,
å legge seg, å sette seg, å oppføre seg (pen t), å foreta seg (noe).
I l. og 2. person er refleksivt pronomen den samme som objektformen:
Jeg liker meg her.

Jeg klarer meg bra. Dere må konsentrere dere.
Du klarer deg bra. Hun gleder seg til jul.
Han klarer seg bra.
De må skynde seg.
Hun klarer seg bra.
Vi liker oss her.
Vi klarer oss bra.
Dere klarer dere bra. Han kjeder seg der.
De klarer seg bra. De foretar seg ingenting!
Sammensatte verb
I norsk er det mange sammensatte verb. Det første ordet i sammen-
setningen kan tilhøre mange ordklasser: delta, databehandle, kryssjekke,
iverksette, muliggjøre, sykmelde, dypfryse.
Det vanligste er at verbet er kombinert med en preposisjon eller et adverb:
å oversette, å avgjøre, å undervise, å utdanne, å inneholde, å avtale

KapittelS Verb j _ _ __ 75
Noen ganger kan vi velge om vi bruker ordene sammen eller hver for
seg. Verbet og preposisjonen/adverbet kan være nær knyttet sammen
selv om de står som to ord. Man snakker i slike tilfeller om løst
sammensatte verb. Verbet står da først. Når sammensetningen er ett ord,
kalles verbene fast sammensatte. Noen ganger er betydningen lik:
Fast sammensatt Løst sammensatt

De utga boka. De ga ut boka.
De nedla skolen. De la ned skolen.
Hun overtok firmaet. Hun tok over firmaet.
Noen ganger kan betydningen være mer eller mindre ulik:

Vinden tiltok i styrke. Det tok til å blåse.
De oversatte boka. De satte over maten.
De oppdra ham strengt. De dro ham opp av vannet..
Hun avslo tilbudet. Hun slo av tv-en.
Han påtok seg ansvaret. Han tok på seg sekken.
Partisippene kan være fast sammensatt selv om verbet i alle andre

former er løst sammensatt:

Historien er usammenhengende. Den henger ikke sammen. Se også
De var utholdende. De holdt ut. side 80.
Hunden ble påkjørt. Hun kjørte på en hund.
arbeidsboka side
Kapittel 6 Partisipper
74-78.
Verbene har to partisipper: presens partisipp og perfektum partisipp.
Presens partisipp har aktiv betydning: en spisende sau er en sau som
spiser.
Perfektum partisipp har vanligvis passiv betydning: en spist sau er en

sau som noen har spist.
En skremt hund En skremmende hund
Presens partisipp
Presens partisipp får -(e)nde lagt til infinitiv: syngende, smilende,
irriterende, gående, leende.
Noen ganske få verb danner presens partisipp av en eldre infinitivsform:

blivende (å bli), tiltakende (å ta), livgivende (å gi).
Sammen med bli kan presens partisipp uttrykke at en tilstand fortsetter:
Bare bli sittende! Hun ble liggende til sengs i ei uke.

De ble boende der i to år. Hun ble stående og prate.
Sammen med komme kan presens partisipp fortelle om en bevegelse:
De kom gående i ro og mak.

Hun kom løpende nedover bakken.
Presens partisipp brukes mest som adjektiv og adverb, og det bøyes ikke:
Filmen var deprimerende. Dette er en frustrerende situasjon.

De oppførte seg irriterende. De satt smilende og ventet.
Perfektum partisipp
Perfektum partisipp er lik presens perfektum uten hjelpeverb.
Partisippet er hovedverb i de sammensatte tempusformene: Presens perfektum:
har drukket
Presens perfektum: har spist, har sett, har skrevet
Preteritum perfektum: hadde spist, hadde sett, hadde skrevet Perfektum partisipp:
drukket
Perfektum partisipp brukes dessuten i alle tempusformer av passiv:
ble spist, vil bli sett, er blitt skrevet.
I disse tilfellene bøyes ikke partisippene:
Entall Flertall
Hun har kommet. De har kommet.

Boka ble lest. Bøkene ble lest.
~'---------------L_____________/
Perfektum partisipp er også mye brukt som adjektiv. Når adjektivet

står foran et substantiv, blir det bøyd. (Se neste punkt.)
en stekt fisk, stekte fiskekaker, et mottatt brev, de mottatte brevene
Partisipper brukt som adjektiv

Både presens partisipp og perfektum partisipp brukes som adjektiv.
Presens partisipp bøyes ikke:
en skremmende film, et skremmende syn, skremmende nyheter

-
Foran et substantiv i bestemt form får vi bestemt artikkel:
den skremmende filmen, det skremmende synet,

de skremmende nyhetene
Når perfektum partisipp står foran et substantiv, blir det bøyd i flertall
og i bestemt form:
et skremt barn, to skremte barn, det skremte barnet, de skremte barna
Se side 59-63. Bøyningen av partisippene varierer noe, avhengig av hvilke verbgrupper

ordene hører til.
Perfektum partisipp som ender på -teller -d

Svake verb: fortalt, malt, lest, spist, kjøpt, levd, skremt, skadd
Sterke verb: løpt, slått, sagt, blitt, holdt, tatt, skutt, sagt
Disse partisippene bøyes likt og får lagt til en -e i flertall og i bestemt

form. De er ofte sammensatt:
Partisipp Ubestemt form flertall Bestemt form, entall og flertall
malt nymalte møbler den nymalte bilen

det nymalte huset
de nymalte møblene
gått avgåtte politikere de avgåtte politikerne
Perfektum partisipp som ender på -et

Svake verb: vasket, hentet, forurenset, ventet, savnet, såret
I flertall og bestemt form får partisipper av svake verb på -et endelsen

-ete eller -ede:
/
savnet to savnede/savnete personer den savnede/savnete mannen

vasket vaskede/vaskete vinduer det vaskede/vaskete huset
de vaskede/vaskete vinduene
~~------L---------------------L-------------------_J,
Svake verb som ender på -et, kan ha -a i stedet for -et: vaska, henta,
forurensa, savna. Dersom man bruker den mer muntlige formen med
-a i partisippet, skjer det ingen forandringer i formen:
savna: to savna personer, den savna mannen
Sterke verb: drukket, fimnet, truffet, sprukket, kommet, skrevet
Partisipper av sterke verb på -et får sammentrukket form med -n i

flertall og bestemt form:
brukket to brukne bein den brukne armen

omkommet noen omkomne turister de omkomne fiskerne
skrevet mange håndskrevne beskjeder det håndskrevne brevet
'-..
Oversikt over perfektum partisipp-bøyningen
Partisipp Entall, bestemt form Flertall
-ti-d (svake og sterke verb)

knust det knuste vinduet to knuste glass
gått den avgåtte lederen noen avgåtte politikere
skadd den skadde hånda noen skadde turister
de skadde turistene
-et (svake verb)

ventet det ventede resultatet/ ventede resultater/
det ventete resultatet ventete resultater
-a (svake verb)
venta det venta resultatet venta resultater
de venta resultatene
-et (sterke verb)

skrevet den skrevne beskjeden håndskrevne beskjeder
de håndskrevne beskjedene
Bo Kapittel6 Partisipper
Bøyningene over gjelder i hovedsak når partisippet står foran substantivet.

Når partisippet står etter verb som være og bli, er det vanligst ikke å
bøye det på bokmål:
Møblene er nymalt. Brevene er håndskrevet. Elvene er forurenset.
Perfektum partisipp er ofte fast sammensatt, også når ikke verbene er det:
innkjøpt, oppspist, nyvasket, maskinskrevet, påkjørt,

landskjent, håndplukket, medieomtalt
Når partisippet er sammensatt, og det føles fjernt fra verbet, kan vi bøye
det når det står etter verbene. Men det er aldri nødvendig å bøye det:
Elevene er nedtrykte. Gulvene var helt nyvaskede.

Brevene var håndskrevne.
Også presens partisipp kan være sammensatt på andre måter enn de

andre formene av verbet, men bøyes uansett ikke:
bokelskende, hasjrøykende, øldrikkende, appetittvekkende,

landsdekkende, landsomfattende, frigjørende
_______________________________K
_a_p_it-te_l_7_ A
_d s1______
_ v_e_rb__ l___________
Kapittel 7 Adverb Øvelser finner du i

arbeidsboka side
79-87.
Adverbene føyer ekstra informasjon til hele setningen eller til et ledd i
setningen. Ofte forteller adverbene hvor, når eller hvordan en handling
foregår. De kan deles inn etter betydningen, men flere av adverbene kan
brukes i mer enn en sammenheng. Adverbene bøyes ikke i kjønn og tall.
Tidsadverb
Tidsadverb tidfester en handling eller situasjon. Mange adverb forteller
når noe skjer, hvor ofte det inntreffer eller hvor lenge det varer:
da, nå, alltid, aldri, sjelden, ofte, igjen, lenge, foreløpig,

fremdeles, ennå, sent, tidlig, tidsnok, snart
Hun bodde i Peru tidligere. Da lærte hun spansk.

De er ikke kommet ennå, men de kommer snart.
Måtesadverb
Måtesadverb sier noe om hvordan handlingen skjer:
bra, sånn, slik, annerledes, ille, fort,

pent, stygt, høyt, lavt, tydelig, raskt
Hvorfor gjør du det slik? Vi gjør det annerledes.

De snakker så fort. De burde snakke langsomt og tydelig.
Ofte er måtesadverb lik intetkjønnsformen av adjektiv.

Adjektiv forteller om personer og ting. Adverbene står til
verbet og forteller om handlinger:
Adjektiv Adverb
Han er pen. Han smiler pent. Adjektiv: De er pene.

Musikken er høy. De spiller høyt. Adverb: De synger pent.
82 Kapittel 7 Adverb
Stedsadverb
Stedsadverb forteller hvor handlingen foregår, eller hvilken retning
den har:
De bor her. De har reist langt. Kommer du tilbake? Han er reist bort.
De fleste stedsadverb finnes i to former, en som brukes for å beskrive

en handling på et sted, og en som beskriver bevegelse til et sted. Ordene
til venstre brukes sammen med verb som forteller om en tilstand.
Ordene til høyre brukes sammen med verb for bevegelse:
~ På stedet Til stedet
De er ... De kommer ...

her hit
der dit
hjemme hjem
ute ut
inne inn
oppe opp
nede ned
borte bort
framme fram
Den klatrer opp.

Den er oppe.
Den kommer ikke ned!
En del sammensetninger med preposisjoner kan fungere som

stedsadverb:
De drar sørover hver vinter. De sitter utenfor.

Kapittel 7 Adverb
Modale adverb
Modale adverb forteller ikke om selve handlingen, men viser talerens
mening, innstilling, holdning til handlingen eller hendelsen. De kan si
hvor sannsynlig man mener noe er:
sikkert
antakelig
formodentlig
nok
kanskje
Hun kommer muligens tilbake senere.
visst
vel
neppe
sikkert ikke
Adverbene kan fortelle om hvordan man forholder seg til innholdet i

setningen:
De skal dessverre/heldigvis flytte. De kommer forhåpentlig tilbake.

Du kan gjerne bli her. Jeg vil heller gå.
Det er faktisk sant! (Overraskende)
Jo og da og også andre adverb kan brukes til å få fram talerens følelse.

Betydningen kan variere etter tonefall og andre ord i setningen.
Eksempler:
Skal du ikke betale? Jeg har jo betalt! (Irritasjon, du burde vite det.)
Du klarte det jo! (Glede, overraskelse)
Det er da klart! (Understrekende)
Du kunne da ha ventet! (Bebreidende)
Det er vel ikke sant? (Appellerende, man håper på nei til svar.)
Det er vel sant? (Appellerende, man håper på ja til svar.)
Kapittel 7 Adverb
Spørrende adverb
Spørrende adverb står vanligvis først i et direkte spørsmål:
Når
Vi bruker når som spørreord når vi spør om tidspunkter både i fortid og
framtid og om handlinger som gjentar seg:
Når skjedde dette? Når kommer de? Når er det valg?
Hvorfor
Vi bruker hvorfor for å spørre om grunnen til at noe har skjedd:
Hvorfor kommer du så sent? Hvorfor flyttet de fra Bergen?
Hvorfor bruker vi også for å spørre om et formål , en hensikt:
Hvorfor vil du til Spania? Hvorfor skal du begynne på skikurs?
Hvordan
Hvordan er spørreordet for måte:
Hvordan kommer vi dit? Hvordan går det?
Hvor
Hvor bruker vi for å spørre om sted. Vi bruker hvor uten preposisjon
når vi spør hvor noe foregår eller hvor noen skal:
Hvor bor du? Hvor skjedde dette?

Hvor skal dere flytte? Hvor drar dere på tur?
Når vi spør hvor noe kommer fra eller har sin opprinnelse, bruker vi
preposisjonen fra:
Hvor kommer dere fra? Hvor er vinen fra?
Hvor kan også kombineres med andre adverb, med adjektiv og med
kvantorer:
Hvor ofte er det valg? Hvor lenge har de bodd her?

Hvor sent kommer du hjem? Hvor gamle er de? Hvor stort er huset?
Kapittel 7 Adverb ss
Hvor dum går det an å være? Hvor mye koster det?

Hvor mange er de? Hvor mange ganger må jeg si dette?
Nektende adverb
Nektende adverb er ikke:
Vi har ikke tid. Hun kan ikke komme.
Også neppe kan regnes som nektende adverb, selv om det også hører
hjemme blant de modale. Aldri kan være tidsadverb, men er også
nektende.
De kan neppe (= antakelig ikke) komme i dag.

De kommer aldri tidsnok.
Mens også brukes i positive setninger, må vi bruke heller ikke i

negative :
Tom klarte eksamen. Lise klarte også eksamen.

Tom klarte ikke eksamen. Lise klarte heller ikke eksamen.
Jeg har lest boka, og jeg har sett filmen også.

Jeg har ikke lest boka, og jeg har ikke sett filmen heller.
De nektende adverbene har innflytelse på svar og kommentarer som

følger etter. Man svarer med jo for å fortelle at handlingen vil skje:
Se mer side
Ser du henne aldri? Jo, av og til. 143.
Kommer du ikke? Jo, nå kommer jeg.
Gradsadverb
Gradsadverb kan fortelle om det er lite eller mye av handlingen eller
situasjonen:
Hun gjør mye. Hun gjør litt. (= noe, en del)

Hun gjør lite. (= nesten ikke noe)
86 Kapittel 7 Adverb
Gradsadverb står ofte foran et adjektiv eller foran et annet adverb:
Han er ikke så gammel.

Han er litt gammel.
Han er ganske gammel.
Han er nokså gammel.
Han er veldig gammel.
Han er svært gammel.
Han snakker nokså fort.
Han snakker veldig fort.
Han snakker altfor fort.
Han snakker helt uforståelig
Han er temmelig gammel.
Gradsadverbene uttrykker at det er mer eller mindre av den egenskapen

som adjektivet eller adverbet forteller om. Helt uttrykker at noe er
komplett, absolutt.
Noen gradsadverb står foran komparativ av adjektiv eller adverb:
Han er litt flinkere enn broren.

Han er mye flinkere enn broren.
Han er enda flinkere enn broren.
Enda bruker vi bare når begge er flinke.
Aller brukes foran superlativ:
Hun er aller flinkest. (= flinkest av alle)

Denne smaker aller best.
Framhevende adverb
Noen adverb understreker, framhever andre ord i setningen:
akkurat, nettopp, presis, nøyaktig, absolutt, helt, også, bare
De kan stå til verb, til andre adverb og til adjektiv, og de kan også stå til
substantiv eller pronomen:
De bare snakker! De kommer helt sikkert. De ringte nettopp nå.

Dette er helt galt. De kom presis klokka fem.
Akkurat den dagen ble det snøstorm. Også vi kan gjøre noe.
Sammenbindende adverb
Mange adverb bidrar til å skape sammenheng i teksten og viser at det
finnes et logisk forhold mellom innhold i flere setninger.
Noen tidsadverb forteller om rekkefølge av handlinger:
først, så, etterpå, senere, siden, dernest, deretter
Først kom de til Tyskland. Deretter flyttet de til Sverige.
Noen adverb kan uttrykke at innholdet i setning nummer to kommer

som et tillegg til innholdet i den foregående setningen:
Hun likte ikke huset så godt. Dessuten var det altfor dyrt.
Jobben virket spennende, og lønna var også god.
Noen adverb uttrykker et årsaksforhold mellom innholdet i setningene:
Hun ville ta høyere utdanning. Derfor måtte hun flytte fra hjembygda.
Han dro til byen. Det var nemlig ikke noen jobb å få på hjemstedet.
Adverbene kan også uttrykke et motsetningsforhold:
Se også
Lønna var god. Likevel søkte han på andre jobber.
kapittel12
Vinteren er litt lang, men ellers trives vi godt.
om tekst.
Han ønsker seg mange barn. Hun foretrekker imidlertid å vente.
~,--__s_s_~---' Kapittel 7 Adverb
Gradbøyning av adverb
Noen adverb kan bøyes i komparativ og superlativ. Det gjelder de fleste
som tilsvarer intetkj ønnsformen av adjektiv, men også en del andre.
Endelsene er de samme som for adjektiv :
Hun snakker høyt. Han snakker høyere. Jeg snakker høyest.

Per kom tidlig. Pål kom tidligere. Espen kom tidligst.
Han skriver morsomt. Hun skriver morsommere. Du skriver morsomst.
Noen av de vanligste adverbene har uregelmessig bøyning:
godt bedre best

mye mer mest
lite mindre minst
gjerne heller helst
langt lenger lengst
lenge lenger lengst
Den smaker godt. Denne smaker bedre. Hvilken smaker best?

De vil gjerne ha fisk. Vi vil heller ha pizza. Jeg vil helst ha kjøtt.
Lenger er komparativ av både lenge og langt:
Distanse: De gikk langt. De gikk lenger enn oss.

Tid: De gikk lenge. De gikk lenger enn oss.
KapittelS Preposisjoner Øvelser finner du i
arbeidsboka side
88-97.
Preposisjoner står foran andre ord og knytter disse ordene til resten av
setningen. Til sammen utgjør preposisjonen og ordene etter en preposi-
sjonsfrase. Preposisjonsfrasene kan være tidsuttrykk, stedsuttrykk og
mer abstrakte uttrykk:
Jeg jobber om kvelden. Vi kommer etter middag. De kommer til høsten.

De gikk til byen. De gikk fra byen. De gikk i byen.
Hun var skuffet over behandlingen. Dette er vanskelig for meg.
Et substantiv etter en preposisjon kan stå i alle former, både i bestemt

og ubestemt form og i entall og flertall:
De kom hit på ferie . De kom hit i ferien.

De kom hit i mange ferier. De kom hit i feriene.
Pronomen står i objektform etter preposisjoner:
De snakket til deg. De snakket om henne. Vil du bli med oss?
Mange av preposisjonene kan også knytte en leddsetning til resten av

setningen. Da regnes de som subjunksjoner.
Tid
l
Vi bruker i i mange tidsuttrykk, blant annet om:
Perioder - både i nåtid, fortid og framtid:
Programmet varer i fem minutter. Vi har vært her i ei uke.

De skal bo der i mange år. Hun var mye syk i barndommen.
Månedsnavn
Jeg er født i juni. Vi skal flytte i august.
Årstall
Norge fikk sin grunnlov i 1814. I 1999 flyttet vi til Bergen.
90 KapittelS Preposisjoner
Århundrer
Norge fikk sin grunnlov i det 19. århundret. (Se også hundretall under
på.)
Høytider
De reiser hjem i jula. I påska går de på ski.
Årstider og tider på døgnet - når vi snakker om den tida vi er inne i nå,

eller den tida som nettopp har vært eller snart kommer. Substantivene
står i ubestemt form:
Været har vært deilig i sommer. I høst skal jeg trene mye.
Hvor skal du i kveld? I natt sov jeg godt.
Om
Vi bruker om når vi forteller hvor lenge det er til noe skal skje i framtida,
og for å uttrykke at handlinger gjentar seg:
Framtid
De kommer om tre dager. Vi skal flytte om et år.
Bussen går om to minutter. Om hundre år er allting glemt.
Gjentakelse
Om sommeren drar de til sjøen. Jeg liker meg ikke om vinteren.
De trener om fredagen. Jeg liker å være hjemme om kvelden.
i + ubestemt form: i sommer (denne, eller den nærmeste)

om + bestemt form : om sommeren (vanligvis, alltid)
På
Vi kan bruke på foran ord for tidspunkter:
Hundretall
Det vanlige på norsk er å omtale et århundre som «hundretallet».
Perioden 1900-1999 kalles nittenhundretallet:
Norge fikk sin grunnlov på attenhundretallet.

På femtenhundretallet kom reformasjonen.
l
Dager
Foran navn på dager kan vi bruke på . Preposisj onen kan sløyfes :
De kommer på mandag. Jeg så dem på lørdag.
Avsluttet handling
Vi bruker på når vi forteller hvor lang tid det tar å gjøre noe ferdig:
Jeg klarte det på ei uke. Hun malte huset på tre dager.

Jeg skal klare dette på to timer.
Vi bruker også på sammen med verb i presens perfektum når vi forteller

hvor lenge det er siden noe har skjedd:
Jeg har ikke sett dem på to uker.

Hun har ikke vært hjemme på mange år.
Gjentakelse
I muntlig språk bruker mange på om tidspunker som gjentas, der om
er den tradisjonelle preposisjonen:
Jeg jobber på formiddagen. Jeg pleier å besøke dem på sommeren.
For -siden
Vi bruker denne preposisjon når vi forteller hvor lenge De kom for en time siden.
det er siden noe skjedde i fortida. Begge delene av De kommer om en time.
preposisjonen må være med, og tidsperioden må stå De skal være her i en time.
imellom. Preteritum er vanlig verbform:
De kom hit for to år siden. Jeg så ham for to minutter siden.
Til
Til kan vi bruke om framtid:
Årstider
Jeg kommer hjem til sommeren.
Hun skal begynne å studere til høsten.
Høytider
Jeg kommer hjem til jul.
Siden
Siden bruker vi med substantiv for tidspunkter. Verbalet står i presens
perfektum:
Jeg har vært her siden 1999. Hun har bodd der siden jul.
Han har vært syk siden søndag.
Hvis vi sier hvor lang perioden har vært, må vi bruke i:
Jeg har vært her i ti år. Han har vært syk i fire dager.
Under
Under står foran substantiv som forteller om en periode med aktivitet:
De var her under hele krigen. De kjedet seg under konserten.

Han noterte flittig under forelesningen.
Sammen med ord som i seg selv uttrykker tidsperioder, bruker norsk
helst andre preposisjoner enn under:
De var her i sommer. De kjedet seg i helgen. Han leste mye i ferien.
De fikk gjort mye i løpet av uka. I løpet av helgen malte vi badet.
Iløpet av
I løpet av bruker vi ved handlinger som blir ferdige i løpet av en periode:
De malte huset i løpet av ferien. De lærte mye i løpet av kurset.
Før, innen, etter

Før bruker vi mest foran substantiv og pronomen, innen kan stå foran
substantiv, og er særlig mye brukt med tall:
De kommer før/innen sommeren. Kommer dere før oss?

De skal levere møblene innen to uker. Du må være ferdig innen tre
måneder. Vi reiser etter jul. Vi kom etter dem.
Sted
Mange preposisjoner forte ller hvor noe er plassert:
over, under, bak, foran, ved, i, på
I og på er de stedspreposisjonene som byr på størst problemer. For det

meste er det slik at i forteller om noe som er inne i, nede i, på innsiden
av noe, mens på forteller om noe som er på utsiden eller oppe på noe:
Klærne ligger i kofferten.

Kan du legge alt i skapet?
De bor i en dal.
Hun falt i vannet.
Kaia sitter på kofferten.
Vasen står på skapet.
De bor på et fjell .
Båten ligger på vannet.
Han fryser på hendene.

Han er rød på nesa.
Han har vondt i halsen.
Han har vondt i hodet.
Inne i huset: Lampa henger i taket

Ute: Fuglene sitter på taket.
Ellers bruker vi i foran verdensdeler, land, fylker, alle byer i utlandet

og de fleste byer i Norge: i Asia, i Spania, i Kenya, i Damaskus,
i Østfold, i Paris, i Tromsø.
På bruker vi om øyer, fjell, noen byer i Norge og mange steder i Norge:

på Madeira, på Kilimanjaro, på Hamar, på Lillehammer, på Tøyen,
på Blindern, på Høylandet, på Fantoft.
Når øya er et land, bruker vi også vanligvis på: på Sri Lanka,

på Filippinene, på Is land, på New Zealand, på Taiwan.
Unntak fra dette er: i Irland, i Japan, i Indonesia.
Det heter også i England, i Storbritannia, men på De britiske øyer.
Ellers må man lære hvilken preposisjon som vanligvis brukes foran

hvilke ord. Noen ganger blir både i og på brukt:
\
i på i/på
en leilighet en hybel badet

kjelleren loftet kjøkkenet
stua kino barnerommet
banken kontoret soveværelset
kafeteriaen jobb butikken
ei kantine en skole teateret
kirka universitetet i landet (i Norge)
parken kafe på landet (utenfor byen)
\...
Hos
Vi bruker hos sammen med navn på personer når vi befinner oss i
hjemmet deres, eller på arbeidsplassen:
Hun bor hos meg. Hvem bor du hos? Barna er hos naboen.
Jeg har vært hos legen og tannlegen i dag. Maria er hos frisøren.
Når vi skal bevege oss til disse personene, må vi bruke til, se under.
Til
Vi bruker oftest til når vi forteller om bevegelse til et sted:
De skal dra til byen. De flyttet til utlandet.

Hun skal til legen. Du må gå til politiet.
Men vi bruker ofte den samme preposisjonen for å uttrykke bevegelse,

som når vi forteller at noe er på et sted, slik som vi så over:
Vi skal i banken. Hun gikk i kirka.

De skal på kino. De drar på landet i helga.
Til følges i en del faste uttrykk av substantiv i genitiv. (Se side 17.)
Mot forteller også om bevegelse i en retning, men sier ikke om man er
kommet dit:
De dro mot sentrum. Fuglene trekker mot sør om høsten.
Fra
Fra forteller om opprinnelse:
De kommer fra Bosnia. Klærne hans er fra Italia.
For
For bruker vi i mange kombinasjoner som fungerer som preposisjoner:
til høyre for, nord for o.l. Se også neste punkt:
Banken ligger til venstre for kiosken. Sverige ligger øst for Norge.
Preposisjon og stedsadverb
Preposisjoner bruker vi ofte sammen med stedsadverb:
Han gikk bort til døra. Hun kom ut av huset.

De dro ham opp av badekaret. De gikk inn i huset.
Hun gikk opp på loftet. Han gikk ned i kjelleren.
Ordene kan noen ganger settes sammen:
Skiene ligger nedi (= nede i) kjelleren.

Jeg fant denne boka oppå (= oppe på) skapet.
Sammensetninger med for viser hvor noe befinner seg. Sammensetninger

med over viser en retning som noe beveger seg i:
De bor i huset bortenfor butikken.

Du må ha ull innenfor jakka om vinteren.
Han satt overfor henne ved bordet.
De kom bortover stien.
Hun trillet nedover trappa.
Tilhørighet
Preposisjon og følgende ord kan også være en del av et annet ledd:
Bilen til Jens er på verksted. Læreren til Salim er syk.

Fargen på huset var skrikende. Guttene i klassen spiller fotball.
Til
Til er den vanligste preposisjonen for å uttrykke at noen eier noe. Særlig
ved personnavn bruker vi til i uttrykk der vi også kan ha genitiv:
Hvem har lånt boka til Ellen? (= Ellens bok) Vi bruker bilen til Per.
Noen har ødelagt lekene til barna. Vi passer huset til Amir.
På
Ved egenskaper bruker vi ofte på:
Hva er prisen på en leilighet her? Husker du nummeret på huset?

Liker du fargen på genseren? Hvordan er størrelsen på jakka?
Av
Av kan vi bruke om noe som er en del av noe annet:
De satt ved kanten av sjøen. Slutten av semesteret var hard.

Likte du begynnelsen av filmen?
Det er spesielt vanlig i uttrykk som forteller om mengder:
en del av elevene, en rekke av politikerne, ingen av naboene,

noen av elevene, mange av utlendingene
Tilknytning til et sted

Ellers bruker vi i og på på samme måte for tilhørighet som i stedsuttrykk
(se over, side 93):
Innbyggerne på Madeira snakker portugisisk. (på ei øy)

Innbyggerne i Bergen snakker bergensk. (i en by)
I venterommet hos tannlegen leste de Se og Hør. (hos tannlegen)
Sammenlikning
Som
Vi bruker som for å uttrykke likhet:
Læreren er like interessert som elevene. Per er like gammel som Kari.
Pronomen står i objektform:
De er like ivrige som deg. De har ventet like lenge som meg.
Vi kan også uttrykke at noe likner på noe annet, uten å være det:
Han snakker som en prest. Han var som en far for henne.
Hun moret seg som et barn. Hun ble hvit som et laken.
Hun svømmer som en fisk. Hun var sulten som en ulv.
Noen av de samme substantivene, men uten artikkel, kan uttrykke at Se predikativ,

subjektet virkelig er det som står etter som: Som prest har han ikke side 112.
fri om søndagen.
Enn
Vi bruker enn når vi uttrykker forskjell:
Miljøkrisa er viktigere enn alt annet. Hun er yngre enn sine søsken.
Pronomen står i objektform:
De har bodd her lenger enn oss. Hun er flinkere enn meg.
Han har ventet lenger enn deg. Vi forstår mindre enn dem.
Det står nesten alltid et adjektiv eller adverb i komparativ foran enn.
Noen få andre ord enn adjektiv og adverb i komparativ kan stå foran enn:
De tenker annerledes enn meg. Jeg har ikke invitert andre enn dem.
Når det kommer en setning etter som og enn, er ordene subjunksjon.
Annen bruk av preposisjonene

Med
Med kan bety sammen med:
Jeg skal på kino med Kamal. Vil du være med meg til byen?
Med kan fortelle hva man bruker til en handling, hvilket middel man har:
De sloss med kniv. Hun skriver med penn. Hun kom med bil.
Med kan fortelle hva man har:
De går med kniv på seg. Hun drikker te med melk.

De har en leilighet med tre rom.
Uten
Uten kan fortelle om noe man ikke har:
De går uten lue. De drikker te uten melk. De har en leilighet uten bad.
Uten kan også følges av infinitiv.
De gikk uten å si adjø. Du blir ikke friskere uten å trene.
Til
Til bruker vi foran den som mottar noe:
Hva sa du til henne? De ga blomster til læreren.

For
For forteller hvem noe gjelder for, er aktuelt for: Preposisjoner
er vanskelig
Preposisjoner er vanskelig for utlendinger. Uttalen er lett for meg. for alle.
Det er hyggelig for oss når du kommer. Dette er interessant for meg.
For+ infinitiv uttrykker hensikt: De gikk til byen for å handle.
Til ogfor er også del av mange faste uttrykk, se neste punkt.
Av
Av bruker vi for å fortelle hva noe er laget av, hva det består av:
Oljen er laget av oliven. Disse er laget av mel og vann.

Hun lager alltid mat av naturlige råvarer.
Av kan uttrykke en årsak, opprinnelse, kilde:
Han gråt av skuffelse. Hun døde av kreft.

De er av polsk opprinnelse. Hun lærte det av sin far.
Når verbalet står i passiv, kan vi fortelle hvem som gjør handlingen:
Han ble tatt av politiet. Bildet er malt av Edvard Munch.
Sammensatte preposisjonsuttrykk
Ofte danner preposisjonene faste uttrykk sammen med verb eller adjektiv:
til
å ha lyst/tid/råd/anledning til Jeg har lyst til å flytte.
å få lov til De fikk lov til å reise alene.
å ha grunn til De hadde grunn til klage.
å glede seg/grue seg til Hun gledet seg til å dra.
å være nødt til De var nødt til å flykte.
å være flink til Han er flink til å lage mat.
å være for (ung) til Han er for syk til å være alene.
å være (stor) nok til Du er gammel nok til å få en jobb.
på
å ha lyst på noe Jeg har lyst på kaffe.
å være sikker på Jeg er sikker på at det er sant.
å være oppmerksom på Vi er oppmerksom(me) på dette.
å passe på noe(n) De må passe på barna.
å lure på noe Jeg lurer på om det er sant.
i
å være glad i Hun er glad i barn.
å være forelsket i Han er forelsket i henne.
å være interessert i Hun er interessert i sport.
for
å bestemme seg for De bestemte seg for å vente.
å være redd for Han var redd for insekter.
å være glad for Han var glad for brevet.
å være lei for Hun var lei for at det var slutt.
å ha behov for Vi har behov for ferie.
av
å være opptatt av Hun er opptatt av politikk.
å være lei av Han er lei av å diskutere.
å være trøtt av De er trøtte av å jobbe overtid.
å ta seg av noe(n) Noen må ta seg av barna.
å ta av seg noe Han tok av seg lua.
etter
å lengte etter De lengter etter familien.
å ringe etter noe(n) Kan du ringe etter legen?
å lete etter noe Hun lette etter katten sin.
å søke etter Han søkte etter informasjon på nettet.
over
å være klar over Vi er klar over problemet.
å tenke over Vi må tenke over forslaget.
å ta over noe Hun måtte ta over ansvaret.
å stemme over noe De ville stemme over forslaget.
Noen av adjektivene i slike faste uttrykk er ubøyd:
De var lei av vinteren. De var glad i god mat.

De var klar over problemet. Vi er ikke vant til kulden.
Det samme gjelder for partisipper.
De er opptatt av politikk. Vi er ikke interessert i sport.
I noen tilfeller kan man velge:
Vi er oppmerksom(me) på problemet.
De fleste uttrykkene med være kan også ha bli som verb, og uttrykkene
med ha kan ha få, men betydningen er litt forskjellig. Være og ha forteller
om en tilstand, mens bli ogfå forteller om en overgang, en forandring,
om en ny situasjon:
Hun var lei av maset. Hun ble lei av maset.

Hun hadde lyst på mat. Hun fikk lyst på mat.
102 Kapittel 9 Konjunksjoner og subjunksjoner
arbeidsboka side
Kapittel 9 Konjunksjoner og
98-102. subjunksjoner
Konjunksjoner
Konjunksjoner knytter sammen ord, setningsledd og setninger.
og Dette er Per og Kari. De kom hit i 1999, og de bor her fremdeles .
men Jeg vil gjerne ha kaffe, men ikke noe å spise.

Vi har kjøpt ny tv, men den virker ikke.
eller Vi du ha kaffe eller te? Tar dere tog, eller flyr dere?
Når konjunksjonene knytter sammen setninger, har vi komma etter

første setning. Foran men bruker vi vanligvis komma både når den
knytter sammen setninger, og når den knytter sammen ord.
Konjunksjonene er ofte sammensatt:
både - og Både unge og gamle trives her. Hun kan både norsk,
arabisk og fransk.
enten - eller Vi skal enten til Spania eller til Italia i år.
verken - eller Vi skal verken til Spania eller til Italia i år.
For og så knytter sammen to helsetninger:
for De gledet seg,for de skulle på ferie.

(årsak)
så De skulle på ferie, så de gledet seg.

(følge)
Hun f øler seg ikke bra, så hun vil hjem.

Hun vil hjem, for hun føler seg ikke bra.
Kapittel 9 Konjunksjoner og subjunksjoner 103
Subjunksjoner
Subjunksjoner knytter en leddsetning til resten av helsetningen.
atogom
Når en fortellende setning gjøres til leddsetning, bruker vi
subjunksjonen at. At kan ofte sløyfes, særlig etter verb som tror,
synes, sie1~ vet:
at Jeg forsto ikke at det var så viktig. De skrev at de skulle komme.

Jeg tror (at) det er tull. De sa (at) de skulle komme i femtida.
Et direkte spørsmål uten spørreord <<Kommer dere» <<Er det sant?» kan
gjøres om til leddsetning med subjunksjonen om:
om De spør om vi kommer. Jeg aner ikke om det er sant.

De lurer på om det er sant.
Spørrende adverb og pronomen kan også fungere som subjunksjoner i

spørrende setninger, se side 135.
som
En leddsetning kan være en del av et substantivisk ledd og knytte en
beskrivelse til dette. Som brukes som subjunksjon for å knytte en
adjektivisk setning til et ledd:
Jeg har kjøpt en bil som er to år gammel.

Jeg har noen venner som kommer på besøk i kveld.
Som kan vi sløyfe når det ikke er subjekt i leddsetningen:
Jeg har kjøpt en bil (som) jeg ikke har råd til.
Jeg har noen venner (som) jeg må hente på flyplassen.
Subjunksjoner i adverbiale leddsetninger

Mange subjunksjoner innleder leddsetninger som fungerer som
adverbial i setningen. Subjunksjonene er avhengig av om ledd-
setningen gir uttrykk for tidsforhold, årsaksforhold osv:
Han hadde det bra selv om han var enkemann. (motsetning)

Han hadde det bra fordi han var enkemann. (årsak)
Han hadde det bra mens han var enkemann. (tid)
104 Kapittel 9 Konjunksjoner og subjunl<sjoner
tid: da, når, etter at,før, inntil, mens, idet, så lenge, straks, siden, til
Etter at det blir mørkt, vil hun ikke gå ut. Jeg blir her så lenge du vil.
årsak: fordi, siden, ettersom, på grunn av at, i og med at
Siden huset var så dyrt, solgte de bilen.

Hun ville ikke ha barn i og med at hun reiste så mye.
hensikt: for at, slik at, så
De tok meg med ut for at jeg skulle lære å gå på ski.

De flyttet så barna skulle få kortere skolevei.
følge: slik at, så - at
Han ventet på meg slik at vi kunne ta følge.

Hun ble så sint at hun gråt.
motsetning: selv om, til tross for at, enda, slqønt
Selv om det var sent, ville de ikke gå.

Han får lov til å reise enda han er yngre enn meg.
betingelse: hvis, dersom, om, med mindre, bare, uten at
Vi kan gå dit hvis du gjerne vil.

Hun ville ikke flytte med mindre hun fikk en bedre jobb.
sammenlikning: enn, som, som om, så - som, jo - desto,

jo - jo, dess - dess
Hun har bodd her lenger enn vi har. Dette er verre enn jeg hadde ventet.
Hun er like ivrig som du er. Jo fortere du kommer, jo bedre.
Noen av subjunksjonene kan brukes i mer enn en betydning:
Se også De vil bo her siden de liker seg så godt. (årsak)

leddsetninger De har bodd her siden hun var to år. (tid)
kapittel 11 og
tekst kapittel12. Da vi ikke kan se å ha mottatt Deres svar, vil vi ... (årsak, formelt)
Da vi hadde spist, dro vi til byen. (tid)
Kapittel 9 Konjunksjoner og subjunksjoner 105
lnfinitivs-å
En infinitiv kan knyttes til resten av setningen på tilsvarende måte som
en leddsetning med subjekt og verbal:
Hun ville søke ny jobb for at hun skulle få mer interessante oppgaver.
Hun ville søke ny jobb for å få mer interessante oppgaver.
Mange verb og preposisjonsuttrykk kan knytte til seg en infinitiv på den

måten. Da fungerer infinitivsmerket å som subjunksjon for infinitiven:
De planlegger å flytte til et hus utenfor byen.

Hun drømmer om å få seg sin egen leilighet.
106 Kapittel lO Setningsledd
arbeidsboka side
Kapittel lO Setningsledd
103-117.
Subjekt
Norske setninger skal vanligvis ha et subjekt. Subjektet er det som gjør
eller er det verbet forteller om. Subjektet står oftest langt framme i
setningen og er ofte et substantiv eller et pronomen, men også andre
typer ord kan være subjekt:
Substantiv: Skolen er ny. Nå kommer elevene.

Hvorfor stopper bilen?
Pronomen: De kommer. I dag har vi fri. Man hører så mye.
Hvor er hun?
Demonstrativ: Dette er godt. Disse er altfor dyre.
Adjektiv: De rike blir stadig rikere. Vår eldste skal begynne
på skolen.
Partisipper: De ansatte er bekymret. De fødende får bedre
forhold.
Leddsetning: At du kom for sent, var irriterende. Hvor man bor,
er ikke så viktig.
Infinitiv: A gå på tur er en tradisjon. A lage mat er hobbyen
hans.
Et substantiv, eller et adjektiv/partisipp som fungerer som et substantiv,

har ofte flere bestemmelser, for eksempel:
Adjektiv: En ung mann spurte etter deg. Den nye læreren er

god.
Determinativ: Dette huset er det fineste. Bilen vår er på verksted.
Som-setning: Boka som du snakket om, er utsolgt. De unge som
vil, får jobb her.
Infinitiv: En plass å trene på ville ha vært bra.
Preposisjonsfrase: Jenta i butikken er søt. Reisende med håndbagasje
går direkte til innsjekkingen.
Kjent eller ny informasjon

Subjektet inneholder ofte kjent informasjon. Pronomen bruker vi når
den vi henvender oss til, forstår hvem vi snakker om. Når subjektet er
et substantiv, står det i bestemt form når tilhøreren kjenner til det vi
snakker om:
Hun er flink. De skal flytte. Når kommer han? Han bringer varene.
Læreren er flink. Naboene skal flytte. Når kommer faren?
Bakeren bringer varene.
Når subjektet henviser til noe som ikke er kjent for tilhøreren, står
substantivet i ubestemt form:
En lærer er syk i dag. Noen naboer skal flytte.

En baker skal levere varene. En far henter barna i bil.
Ofte foretrekker vi imidlertid andre setningskonstruksjoner når subjektet

inneholder ny informasjon. Se under, side l 08.
Når subjektet har generell betydning, kan substantivet stå i ubestemt

form:
En lærer må ha tålmodighet. Barn trenger omsorg.

Fisk er godt. En hund er godt selskap.
Demonstrativer kan være subjekt og vise til noe som er kjent i den
aktuelle situasjonen. Denne må stå for et ord i hankjønn eller hunkjønn,
dette for et ord i intetkjønn og disse for et ord i flertall:
Denne (boka) har ligget her lenge. Dette (vinduet) kan åpnes.
Disse (blomstene) er fine.
I tillegg bruker vi dette i generell betydning:
Dette smaker godt. Dette var hyggelig!
Vi bruker også det og dette til å introdusere substantiv uansett kjønn

og tall:
Det er sherry. Dette er to av klassekameratene mine.

Mer om det som subjekt

Norske setninger skal normalt ha et subjekt, og når vi ikke har noe
annet subjekt, bruker vi det som et innholdstomt, formelt subjekt. Det
gjelder for handlinger der det ikke er noe naturlig subjekt:
Det regner. I dag snør det. Det blåser. Nå er det kaldt.

Det går bra med barna. Står det bra til?
Vi bruker også det som subjekt når vi ikke vet hvem eller hva som står
bak handlingen, og når vi er mer opptatt av handlingen enn av hvem
som utfører den:
Det banker. Det ringer. Nå kommer det noen. Det smalt. Det lukter godt.
Vi har også upersonlige uttrykk med det som subjekt og verbet i passiv:
Det gjøres lite med saken. Det ble snakket mye om dette.
Presentering
Når det egentlige subjektet inneholder ny informasjon og er et substantiv,
står det i ubestemt form. Ny informasjon plasserer vi gjerne bakover i
setningen. På den vanlige subjektplassen setter vi da det som et foreløpig
subjekt. Slike setninger kan kalles presenteringer:
En bil har stanset utenfor. ~ Det har stanset en bil utenfor.

I dag kommer visst en ny elev i klassen. ~ I dag kommer det visst en
ny elev i klassen.
To nordmenn bor der. ~ Det bor to nordmenn der.
Denne konstruksjonen brukes mye med verb som komme, sitte, stå,
ligge, bo. Ofte er det en stedsbestemmelse i setningen.
Utbryting
En annen måte å introdusere ny informasjon på er Det er/var+ en som-
setning. Denne setningstypen kan kalles en utbryting. Man tenker seg at
subjektet i en setning brytes ut og plasseres etter Det er/var:
En bil har stanset utenfor. ~ Det er en bil som har stanset utenfor.
To nordmenn bor der. ~ Det er to nordmenn som bor der.
l<apittellO Setningsledd 109
Denne måten å uttrykke seg på kan også brukes i setninger med objekt:
En baker skal levere varene.~ Det er en baker som skal levere varene.
En far hentet barna i bil. ~ Det var far som hentet barna i bil.
Dersom man legger trykk på ordet foran som-setningen, framheves

dette spesielt, som motsetning til noe annet:
Det er de unge som vil merke det. (ikke de eldre)

Det var en lærer som sa det. (ikke en med mindre autoritet!)
Det var ikke mange som klaget. (bare noen få)
Infinitiv og leddsetning som subjekt

Som vi har sett på side l 06, kan også leddsetninger, inkludert infinitiver,
være subjekt i en setning. Også i slike tilfeller er det vanlig å sette inn
det som foreløpig subjekt:
Hvor man bor, er ikke så viktig. ~ Det er ikke så viktig hvor man bor.
Mer om det-
At de skal flytte, er trist. ~ Det er trist at de skal flytte.
setninger på
Å studere realfag er interessant. ~ Det er interessant å studere realfag. side 140.
Å trene er viktig. ~ Det er viktig å trene.
Setninger uten subjekt

Setninger med verbalet i imperativ har ikke subjekt:
Husk å gjøre oppgaven. Vent på de andre!
Leddsetninger med verbalet i infinitiv har heller ikke subjekt:
Hun ønsket å flytte til byen. De hadde planlagt å pusse opp huset.
Det er ganske vanlig å droppe subjektet i korte beskjeder og liknende:
Kommer senere! Ringer deg i kveld! Ses i morgen?

110 l<apittellO Setningsledd
Predikativ
Predikativet forteller hva eller hvordan subjektet er. Vanligvis er
predikativet et adjektiv eller et substantiv som knyttes til subjektet
ved hjelp av verbene være eller bli.
De er arbeidsledige. Han ble syk i forrige uke.

Hun vil bli flyger . De er sjåfører.
Adjektiv som predikativ

Entall: Hun er syk. Et adjektiv som predikativ blir vanligvis bøyd i forhold til subjektet:
Flertall: De er syke.
Hun er syk. Dette er syk~ De er syke.

Han er gammel. Huset er gammelt. De er gamle.
Hun ble frisk. Barnet ble friskt. Alle ble friske.
Predikativet kan også knyttes til subjektet ved hjelp av en del andre
verbale uttrykk enn være og bli:
Hun virker syk. Barnet virker sykt. De virker syke.

Den ser ny ut. Det ser nytt ut. De ser nye ut.
Han føler seg frisk. Barnet føler seg friskt. De føler seg friske.
Ubøyd adjektiv
I noen spesielle tilfeller bøyes ikke adjektivet når det står som predikativ.
Det gjelder for eksempel adjektivet gift. Det gjelder også noen faste
uttrykk med preposisjon:
Entall: Hun er gift.
Flertall: De er gift. De er gift. De er glad i naturen. Vi var lei av å skrive stil. Vi er klar
over problemet. Vi er vant til kulde. Alle ble lei seg. Vi ble kvitt dem.
Perfektum partisipp brukt som predikativ er vanligvis ubøyd på bokmål:
Fisken er kokt. Kjøttet er kokt. Potetene er kokt.

Byen er forurenset. Vannet er forurenset. Elvene er forurenset.
Hun er skilt. Vitnet er skilt. De er skilt.
Når adjektivet står i ubestemt form i superlativ, bøyes det ikke:
Han er best. Dette brødet er best. Disse kakene er best.

Per er eldst. Dette huset er eldst. Per og Kari er eldst.
Svært ofte bruker vi imidlertid bestemt form av adjektivet, og da endres

artikkelen:
Han er den beste. Dette brødet er det beste. Disse kakene er de beste.
Per er den eldste. Dette huset er det eldste. Per og Kari er de eldste.
Ofte kan vi velge om vi vil bruke bestemt eller ubestemt form i superlativ.
I noen få tilfeller kan vi få betydningsskille:
Han er best i algebra. (Bedre enn i andre fag - eller best i sin gruppe.)
Han er den beste i algebra. (Best i sin gruppe.)
lntetkjønnsformen
I generelle beskrivelser, med subjektet i ubestemt form, står predikativet
i intetlqønn, selv om subjektet er hankjønn, hunkjønn eller flertall:
Vin er dyrt. Kaffe er godt. Grammatikk er morsomt.

Grønnsaker er sunt.
Intetkjønnsformen brukes også når subjektet er en infinitiv eller en

annen leddsetning:
A gå på kino er morsomt. A ta trikken er dyrt.

At jeg glemte det, var dumt.
Slike setninger kan vi skrive om med det som subjekt:
Det er dyrt med vin. Det er morsomt med grammatikk.

Det er dyrt å ta trikken. Det var dumt at jeg glemte det.
Substantiv som predikativ

Predikativet inneholder gjerne nye opplysninger, og substantivet står da
i ubestemt form: Izmir er en by i Tyrkia. Madeira er ei øy i Atlanterhavet.
Hvalen er et pattedyr.
Når predikativet klassifiserer mennesker, har vi ikke artikkel:
Hun er student. Hun er muslim. Hun er fotballspiller .

Hun ble bestemor i fjor.
Noen substantiv inneholder en mer subjektiv beskrivelse av subjektet

og har en betydning som likner mer på et adjektiv. I slike tilfeller har
substantivet artikkel:
Hun er en gledesspreder. Hun er et geni. (= Hun er genial).

Hun er en støtte for alle. Han er en sjarmør. (=Han er sjarmerende).
Det samme gjelder dersom man knytter et beskrivende adjektiv til de

klassifiserende substantivene:
Hun er en flittig student. Hun er en dyktig fotballspiller.
Predikativet kan stå i bestemt form. Ofte vil det da være et tillegg som
presiserer hva vi henviser til:
Han er mannen vi ventet på! Hun er den flinkeste spilleren på laget.

Hun er sjefen (her på stedet)! Dette er løsningen (som vi har lett etter)!
Vi har også predikativ etter faste uttrykk med som eller til:
Som barn var han mye syk. Som utlending ser jeg annerledes på
mange ting. Som far engasjerte han seg i skolearbeidet.
Hun ble valgt til president.
Hvis vi bruker artikkel etter som, får vi en sammenlikningsfrase:
Hun oppfører seg som et barn. (men hun er voksen)

Hun snakker engelsk som en engelskmann. (uten å være engelskmann)
Pronomen som predikativ

Når predikativet er et personlig pronomen, er objektformen vanligst:
Hvem er det? Det er meg.

Hvem gjorde dette? Det var henne.
Men man finner også subjektformen brukt, spesielt når det kommer en
som-setning etter:
Det er vi som bor her. Det var ikke de som gjorde det.
Det var hun som ville flytte.
I setningene over er pronomenet det logiske subjektet for som-

setningen. Når pronomenet ikke er logisk subjekt for som-setningen,
bør objektformen brukes:
Det er oss du må snakke med. Det var dem jeg møtte.

Det var henne jeg bodde hos.
I disse tilfellene er det imidlertid stor variasjon i talespråket ulike steder

i landet.
Objekt
Objektet er den eller det som handlingen retter seg mot. Objektet står
vanligvis etter verbet:
Jeg møtte læreren. Liker du den franske vinen?

De hadde ikke lest boka. Ser du dem?
Man kan også ha objekt etter verb+ adverb/preposisjon:
Jeg hilste på læreren. Hun drakk opp vinen. De har lest ut boka.
Objektet er oftest et substantiv, et pronomen eller en leddsetning, men

kan på samme måte som subjektet også bestå av andre typer ord og
ordkombinasjoner, for eksempel:
Substantiv: De liker skolen. Jeg kjenner elevene. Hvordan fikset du

bilen?
Pronomen: Jeg ser dem. Kan du hjelpe oss? Hvor er hun?
Demonstrativ: Jeg liker ikke dette. Disse vil jeg gjerne kjøpe.
Adjektiv: Avisen kritiserte de rike. Vi fulgte vår eldste til skolen.
Partisipper: Han kontaktet de ansatte. Hun hjalp den fødende.
Leddsetning: Jeg hørte at du kom for sent. Han spør hvor du bor.
Infinitiv: Jeg liker å gå på tur. Han kan ikke fordra å lage mat.
Et substantiv, eller et adjektiv som fungerer som et substantiv, har ofte

flere bestemmelser, for eksempel:
Adjektiv: Jeg traff en ung mann. De liker den nye læreren.

Determinativ: De vil kjøpe dette huset.
Jeg leverte bilen vår på verksted.
Som-setning: Nå har jeg kjøpt boka som du snakket om.
Jeg kjenner noen unge som vil jobbe her.
Infinitiv: Jeg trenger en venn å reise sammen med.
Preposisjonsfrase: Han liker jenta i butikken.
De prioriterer reisende med håndbagasje.
Pronomen
Når objektet er et pronomen, står det i objektform:
Vi så dem. Jeg liker henne. De hjalp oss. De har spurt meg.
Pronomenet får refleksiv form seg når subjektet er 3. person og objektet

Se mer og subjektet er samme person:
side 25.
Han slo seg. Nå må de legge seg. Hun kan ikke konsentrere seg.
Substantiv
Bestemt eller ubestemt form?
Substantivet står i bestemt form i objektet når den vi snakker til, vet
hva det blir henvist til. Vi snakker om et bestemt eksemplar, noe som
kan identifiseres:
Jeg har lest ut boka. Har du sett læreren? De har spist opp maten .
Kjenner dere de andre elevene? Hvordan liker du musikken?
Når det ikke er kjent hva objektet viser til, bruker vi ubestemt form:
Jeg skal kjøpe ei bok. Vi har fått ny lærer.

Vi traff mange hyggelige elever.
Vi bruker også oftest ubestemt form når objektet har en generell

betydning:
Liker du musikk? Har vi nok mat?
Med eller uten artikkel?

Når substantivet står i ubestemt form entall, har det noen ganger
ubestemt artikkel, andre ganger ikke. Vi har vanligvis ikke artikkel
når objektet er et utellelig substantiv:
Han lager mat. Jeg liker klassisk musikk.

De trenger øyeblikkelig hjelp. De drikker australsk vin.
Dersom man framhever det spesielle med det aktuelle tilfellet ved hjelp
av adjektiv eller en som-setning, kan også slike substantiv ha artikkel:
Han lager en fantastisk mat. Hun spiller en skrekkelig musikk.

De drikker en nydelig australsk vin.
De trenger en hjelp som det er vanskelig å få her.
Når det er en tett forbindelse mellom verbalet og objektet, kan

substantivet ofte være uten artikkel i objektet, selv om substantivet
viser til noe tellelig. I slike tilfeller tenker vi ikke på et spesielt
eksemplar, men på handlingen eller tingene mer generelt:
De spiller gitar. Vi har kjøpt leilighet. Hun kjører bil til jobben.
Han tok bilde av kjæresten. Hun har fått seg hund.
Når vi tenker mer på den enkelte tingen, bruker vi artikkel:
De kjøpte en gitar. Jeg har en venn der.

Han tok et godt bilde av kjæresten.
Når vi bruker et adjektiv med trykk eller en som-setning, blir vanligvis

det enkelte eksemplaret framhevet, og vi bruker artikkel:
Hun har kjøpt en kjempestor hund.

Hun har kjøpt en hund som hun er glad i.
Ofte er det liten forskjell på uttrykk med og uten artikkel:
Hun har kjøpt (en) hund. Jeg ønsker meg (et) hus på landet.
Leddsetninger
At-setninger er vanlige som objekt. At sløyfes ofte, særlig etter verb
som tro, vite, synes, mene, si:
Jeg ønsket at de skulle slutte. Jeg visste (at) de kom.

Vi trodde (at) det var sant.
Også spørrende setninger er vanlige objekter. Vi bruker om som

subjunksjon når setningen tilsvarer en spørresetning uten spørreord:
Jeg vet ikke om han gikk. Jeg aner ikke om det er sant.
De lurer på om du kommer.
Ellers kan spørrende pronomen og adverb innlede en spørrende

leddsetning som objekt:
Jeg vet ikke hvorfor han gikk. Jeg vet ikke når han gikk.
Jeg vet ikke hvor han gikk.
Infinitiv
Mange verb tar infinitiv med å som objekt:
Jeg pleier å trimme. Han liker å lage mat. Hun orker ikke å flytte.
Etter late og be får vi objekt+ infinitiv uten å:
De lot oss være i fred. Vi ba henne komme.
Også etter sanseverb kan vi ha samme konstruksjon. Her er imidlertid

leddsetninger med subjekt og bøyd verbal vanligere:
Vi så henne komme. Vi hørte dem dra. Jeg kjente det stikke.

Vi så at hun kom. Vi hørte at de dro. Jeg kjente at det stakk.
Objektspredikativ
Ved visse verb kan vi få et predikativ lagt til objektet. Predikativet
bøyes etter objektet.
Hun farget håret rødt. Han malte neglene grønne.

De kjente seg trøtte. Hun gjorde dem arveløse. Saken gjør meg sur.
Han gjorde henne lykkelig.
Indirekte objekt
Indirekte objekt er den som blir utsatt for eller mottar objektet. Et
indirekte objekt står alltid foran objektet. Det indirekte objektet er
oftest pronomen, men substantiv brukes også:
Hun ga ham en klem. De sendte meg et brev. Læreren lærte oss adjektiv.
Jeg sendte familien en blomsterbukett. Hun ga barnet morsmelk.
I forbindelse med visse verb kan det indirekte objektet stå foran en
infinitiv:
De nektet oss å delta. Hun anbefalte meg å søke.

Hun frarådet elevene å gjøre noe.
I mange tilfeller kan indirekte objekt erstattes av en preposisjonsfrase:
De sendte et brev til meg. Jeg sendte en blomsterbukett til familien.
Preposisjonsfrasen må stå etter objektet og regnes som adverbial.
Når subjektet og det indirekte objektet er samme person, har det indirekte
objektet refleksiv form. I mange slike uttrykk er pronomenet unødvendig
og kan sløyfes:
Vi fant oss et hus utenfor byen. De fikk seg en forskrekkelse.

Han laget seg litt mat. Jeg må ta meg en hvil. Hun tente seg en sigarett.
Dersom pronomenet er nødvendig, bruker vi gjerne en form med selv:
Han skaffet seg selv visse fordeler. Hun sendte seg selv en påminnelse.
Verbal
Verbalet i en helsetning inneholder alltid minst et verb som står i
imperativ, presens eller preteritum:
Les dette hjemme! De leser mye. De leste mye.

118 l<apittel10 Setningsledd
Ofte er det et hjelpeverb som står i presens eller preteritum. Hovedverbet

står da i infinitiv eller perfektum partisipp. Infinitiv og partisipper kan
ikke være verbal alene i en helsetning. De trenger et hjelpeverb for å
danne verbal.
De skal lese mye. De har lest mye. Boka ble lest i tredje klasse.
Vi kan også regne med til verbalet andre ord som sammen med verbet
utgjør en enhet:
De ga opp planen. De leste ut boka. De holdt til i ei hytte.

De satte pris på (= likte) oppmerksomheten.
Vi holdt øye med (= observerte) trafikken.
Uttrykk for tid

Verbalet bidrar til å tidfeste handlingen eller tilstanden som setningen
forteller om.
Nåtid
Vi bruker for det meste presens om handlinger som skjer i nåtida:
Han prater med noen. De spiser. De sover.

Hvordan har du det? Det regner.
Hvis vi skall egge vekt på at det er en aktuell, pågående handling, kan

vi bruke noen spesielle uttrykk:
De driver og bygger om. Hun holder på å lage middag.

De sitter og venter. Vi står og ser på regnet.
Vi kan bruke både presens og presens perfektum

om nåtid, når det dreier seg om tilstander som
har begynt i fortida og fremdeles varer. Når
vi sier noe om hvor lenge tilstanden har
vart, bruker vi presens perfektum:
Hun venter på bussen.

Hun har ventet på bussen i noen timer.
Presens Presens perfektum
Vi bor her. Vi har bodd her i to år.

Hun studerer norsk. Hun har studert norsk i et halvt år.
Han er syk. Han har vært syk lenge.
Hun har hunder. Hun har hatt hunder hele sitt liv.
Vi bruker presens perfektum i denne betydningen sammen med

adverbialer som beskriver en periode som går fram til nåtida:
Situasjonen er blitt verre i dette århundret. Jeg har bodd her fra 2006.
Det har vært kaldt i det siste. I denne uka har jeg gjort mye.
Også om varige tilstander uttrykt med alltid og aldri bruker vi presens

perfektum:
Jeg liker opera. Jeg har alltid likt opera.

De bor der. De har alltid bodd der.
Hun spiser ikke kjøtt. Hun har aldri spist kjøtt.
Han røyker ikke. Han har aldri røykt.
Framtid
Når vi forteller om noe vi regner med skal skje i framtida, bruker vi
også ofte presens. Det gjelder særlig ved verb som forteller om foran-
dringer, bevegelser eller overganger. Det er ofte nær framtid, men det
kan også være langt framover i tid:
Når kommer du? Filmen begynner snart. Vi reiser om ei uke.

Om hundre år er allting glemt. Om tusen år bor det kanskje folk på
månen.
Hvis vi ikke er sikre på at det vil skje, kan vi bruke modale adverb:
Det går nok bra. Du kommer sikkert inn på det studiet.

Vi får vel resultatet i dag.
Får og blir bruker vi ofte om framtid, i sammenhenger der vi bruker

har og er om nåtid.
Han har jobb. Han får ny jobb i neste måned.

Jeg har ikke tid nå. Jeg får bedre tid senere.
Det er kaldt. Jeg håper det blir varmere snart.
Hun er skuffet. Hun blir skuffet når hun hører dette.
Kommer til å er et vanlig framtidsuttrykk. Mest brukes det i muntlig

språk, men det går også bra å skrive det:
Det kommer til å gå bra. Du kommer til å trives der.

Jeg kommer til å savne familien.
Skal+ infinitiv er vanlig konstruksjon for å uttrykke framtid. Når vi

bruker skal forteller vi om en plan, en intensjon:
Hun skal begynne å jobbe. Hun skal bli lege. Skal du flytte?
I sommer skal vi male huset. Når skal du begynne?
Skal som eneste verb bruker vi ofte om bevegelse mot et sted:
Vi skal på stranda i dag. Jeg skal til utlandet i ferien.

I morgen skal jeg til legen.
Også de andre modale verbene bruker vi mye til å uttrykke framtid,

samtidig som vi sier noe om holdningen til handlingen:
Vi kan dra til byen senere. (mulighet)

Du må vente litt. (nødvendighet)
De vil gjerne bli med. (vilje, ønske)
Vil uten viljesbetydning bruker vi ofte i litt formelle sammenhenger for

å uttrykke at noe kommer til å skje i framtida. Mest frekvent er bruken
av vil når det gjelder tilstander vi ikke kan bestemme over:
Forholdene vil endre seg over tid. Den økonomiske krisen vil ramme
flere. Det vil sikkert ordne seg. Problemene vil øke.
I mer dagligdags språk bruker vi ofte kommer til å (se presens over) i
stedet for vil, for å omtale framtidsutsikter som vi ikke bestemmer over.
I formelt språk kan også vil brukes i flere sammenhenger, også om

handlinger som noen bestemmer over. Sammen med bli er det ganske
vanlig.
Det vil bli forandringer i konsernet. En del ansatte vil bli oppsagt.
Svært ofte er mer enn en framtidsform riktig. Men tendensen er:

Vi bruker presens om forandringer, forflytninger og overganger.
Vi bruker skal + irifinitiv om planlagte handlinger.
Vi bruker kommer til å + infinitiv om det som skjer uten at det ligger
en plan bak.
Presens Skal Kommer til å
Vi begynner snart. Hun skal jobbe i dag. Du kommer til å angre.

Det blir regn i morgen . Jeg skal bestille billetter. Vi kommer til å få det gøy.
Jeg kommer etter jul. Vi skal på tur nå. Det kommer til å gå fint.
Vi bruker vil + infinitiv mest i skrift, og mest om det som skjer uten
planlegging.
Vi kan bruke presens perfektum om noe som skal skje før noe annet
i framtida. Som oftest står presens perfektum i en leddsetning med
etter at eller når.
Etter at jeg har hatt ferie, skal jeg begynne i ny jobb.

Når vi har lest dette, er vi ferdige.
Fortid
Preteritum forteller om noe som skjedde i fortida. Det kan være lenge
siden eller kort tid siden, det kan være langvarig eller kortvarig:
Kineserne oppfant papiret. Inkaene hadde et stort rike.

Det ringte. Elevene var trøtte. Når kom dere?
Også presens perfektum kan brukes om handlinger som skjedde i

fortida. Vi bruker presens perfektum når vi er opptatt av konsekvensene
av handlingen i dag. Det som skjedde, har en betydning for nåtida:
Anne har sluttet å jobbe. (Hun jobber ikke nå.)

De har flyttet herfra. (De bor ikke her.)
Vi kan bruke preteritum og presens perfektum til å fortelle om den

samme handlingen, men fokus er forskjellig. Vi bruker preteritum for
å fortelle om selve handlingen i fortida og presens perfektum når vi
snakker om resultatet av noe som skjedde i fortida:
Vi så den nye filmen. (Vi forteller hva vi gjorde på et tidspunkt.)

Vi har sett den nye filmen . (Vi kan fortelle om den, vi skal ikke se
den i dag, o.l.)
Jeg brakk håndleddet. (Det skjedde en ulykke.)

Jeg har brukket håndleddet. (Forklaring på bandasje, jeg kan ikke
skrive, o.l)
Når vi bruker adverbialer som tidfester handlingen i fortid, bruker vi

preteritum:
Vi så filmen i går. De flyttet for noen dager siden.

Jeg brakk armen på lørdag. De dro klokka ti.
Vi kan også bruke presens om noe som skjedde i fortid. Det brukes
helst for å skape en levende, dramatisk fortelling. Det er særlig brukt i
muntlig fortelling, men forekommer også i skrift.
Preteritum perfektum og preteritum futurum bruker vi også i fortids -

uttrykk. Preteritum perfektum bruker vi om noe som skjedde før noe
annet i fortida.
Etter at de hadde gjort oppgavene, gikk de ut.

Da jeg kom, hadde konserten allerede begynt.
Preteritum futurum bruker vi om noe som skal skje etter noe annet i
fortida:
De tok på seg gode sko, for de skulle ta en tur i skogen.

Da jeg kom, skulle konserten akkurat begynne.
Uttrykk for varighet

Hvis vi skal legge vekt på at en handling er aktuell og pågående akkurat
i det øyeblikket vi forteller om, kan vi bruke noen spesielle uttrykk med
verbene stå, gå, sitte og ligge som en slags hjelpeverb:
Han står og prater med noen. De sitter og spiser.

De lå og sov. Hun gikk og drømte.
Vi kan også bruke uttrykkene holde på, drive og være i ferd med:
Han holder på å bygge hus. De driver og bygger.

De holdt på å planlegge sommerfesten. De var i ferd med å avslutte.
Preposisjoner og adverb kan vise om handlingen er pågående eller ferdig .

Formen på et substantiv kan også endre seg:
Pågående handling Avsluttet handling
Han spiste på ei stor pølse. Han spiste opp ei stor pølse.

Hun /este i ei tykk bok. Hun /este ut ei tykk bok.
De malte hus i tre uker. De malte husm på tre uker.

De drakk øl i noen timer. De drakk opp ølm på noen timer.
Hun holdt på å jobbe. Hun holdt opp å jobbe.
For å understreke at en handling varer lenge eller stadig gjentar seg,

kan vi gjenta verbet:
De gikk og gikk. Hun jobber og jobber.

Hun klager og maser. Han trener og trener.
Verbet pleie bruker vi for å uttrykke gjentakelser:
Hun pleier å klage og mase. Han pleier å trene mye.

Jeg pleide å besøke dem.
Bli+ presens partisipp av verb som beskriver en tilstand, understreker

at situasjonen fortsetter:
Hun ble sittende. Du kan bli boende her.

De ble værende der resten av året.
Verbene være og bli som hovedverb kan ofte brukes i samme forbindelser,
men betydningen er litt ulik. Være beskriver gjerne en situasj on som
varer, mens bli forteller om noe kortvarig, om en forandring eller
overgang. Den samme fordelingen kan vi ha mellom ha ogfå:
Varig tilstand Overgang, forandring
Det er kaldt. Det blir kaldt.

De har en god lærer. De får en god lærer.
Hun var glad. Hun ble glad.

De hadde hund De fikk hund.
Han hadde feber. Han fikk feber.
I presens perfektum kan være uttrykke at noe er slutt, mens bli uttrykker
at noe har startet:
Avsluttet tilstand Påbegynt tilstand
Han har vært syk. Han har blitt syk.

Hun har vært deprimert. Hun har blitt deprimert.
Han har vært lærer. Han har blitt lærer.
Det har vært kaldt. Det har blitt kaldt.
Hun har hatt hund. Hun har fått hund.

Han har hatt feber. Han har fått feber.
Modal bruk av verbformene

Ofte bruker vi verbal i preteritum, preteritum perfektum og preteritum
futurum til å uttrykke forhold som høflighet, usikkerhet, noe urealistisk
eller hypotetisk.
Høflighet
Vi bruker ofte preteritum i hoved- eller hjelpeverb når vi vil være
beskjedne eller høflige:
Jeg lurte på når dere stenger i dag? Var det mulig å få litt plass her?
Kunne du gjenta det? Hadde det vært mulig å få tilsendt et skjema?
Uttrykk for følelser

Vi kan bruke preteritum når vi skal uttrykke en følelse vi har i
øyeblikket:
Nå var du fin! Dette var godt! Nå hadde vi det koselig, dere!

Det var synd! (Som reaksjon når noen har sagt noe du blir skuffet over.)
Noe uvirkelig eller usikkert

Vi bruker ofte preteritum i hoved- eller hjelpeverb når noe er uvirkelig,
usannsynlig eller usikkert. Ofte finner vi slike former i betingelses-
setninger med hvis, om eller bare:
Hvis jeg var deg, ville jeg ta eksamen. Hva ville du gjøre hvis du vant
i Lotto? Hadde jeg bare visst dette, kunne jeg ha hjulpet deg.
Hun snakker som om hun var sjefen her.
Ønsker
Fortidsformene kan vi også bruke for å uttrykke ønsker:
Bare det ble litt varmere! Hadde jeg bare hatt en båt!
Jeg skulle ønske at du var her. Jeg ville så gjerne kunne hjelpe.
Uttrykk med perfektum infinitiv etter modalverb i preteritum kan

uttrykke sterke ønsker om at noe skulle ha vært gjort annerledes:
Du burde ikke ha sagt det! Dere kunne ha hjulpet henne!
I moderne norsk er det blitt ganske vanlig å sløyfe ha i slike fraser:
Jeg skulle ikke (ha) gjort det. Vi kunne (ha) gjort det annerledes.
Vi har en del nokså faste uttrykk med en eldre form som tilsvarer
infinitiv:
Leve kongen! Måtte det gå bra! Fred være med deg! Pokker ta deg!
Rykter
Skal + infinitiv (ofte være) bruker vi til å uttrykke at noe blir sagt, uten
at vi vet om det er riktig:
Hun skal være rik. (Folk sier at hun er rik.)

Det skal være sant. (Det blir sagt at det er sant.)
I fortid bruker vi perfektum infinitiv:
Det skal ha vært bråk der i natt. (Noen sier at det var bråk der i natt.)
Hun skal ha fått best resultat av alle. (De sier at hun fikk best resultat
av alle.)
Oppfordringer
Vi kan bruke imperativ av verbet når vi skal oppfordre noen til å gjøre
noe:
Kom hit litt. Kjør forsiktig, kjære! Gjør oppgave fem.

Smak på denne. Skriv under her, er De snill.
Når vi vil at noen skal gjøre oss en tjeneste, kan imperativ virke som en
ordre. Ofte er det da høfligere å bruke spørsmål med modale verb som
vil og kan enn å bruke imperativ:
(Snakk tydeligere!) Kan du snakke tydeligere?

Kunne du snakke tydeligere?
(Send saltet!) Vil du sende saltet? Kunne du sende saltet?
Uttrykket Vær så snill og adverb som litt gjør oppfordringen mer høflig:
Kunne du hjelpe meg litt? Hjelp meg litt, er du snill!

Vil du være så snill å hjelpe meg? Vær så snill å hjelpe meg litt.
Legg merke til at Vær så snill ikke er helt fast uttrykk. Verbet være og
adjektivet snill må bøyes:
Kan du være så snill å ...

Vær så snill å hjelpe meg! Gjør det nå, (så) er du snill.
Kan du være så snill å hjelpe meg? Skriv tydelig, er dere snille.
Hjelp meg litt, er du snill.
Fokusering
Valg av verbform henger også sammen med hva som er emnet for
omtale i en setning, hva som er i fokus . Når verbalet står i aktiv form,
er det den som handler, som er subjekt. Dersom setningen forteller om
den eller det som utsettes for en handling, kan vi bruke passiv form av
verbet.
Aktiv Passiv
Barna har spist opp maten. Maten er spist opp.

En lege hjalp Kari. Kari ble hjulpet av en lege.
Noen fant ei veske. Ei veske ble funnet. Det ble funnet ei veske.
Adverbial
En norsk setning har ofte ett eller flere adverbialer. Adverbialene
tilføyer flere detaljer om handlingen i setningen. Det kan dreie seg
om opplysninger om tidspunktet da handlingen skjer, måten den
skjer på, hvor den skjer, hvorfor den skjer og mange andre former
for spesifisering og utfylling. Adverbial ene er oftest preposisjons-
fraser eller adverb. Også adverbiale leddsetninger er svært vanlige.
Preposisjonsfraser
Et adverbial kan bestå av en preposisjon og et substantiv: i Norge,
på lørdag, ji-a byen.
Ofte er det mer sammensatte uttrykk: til tross for varmen, i forrige uke,
av hensyn til familien:
I dag dro de til byen med bil . Om høsten liker de å bade i elva.
På grunn av uvær ble vi i hytta. De ville flytte av hensyn til barna.
Adverb
Adverb kan fortelle om tid, sted eller måte:
Vi kommer snart. Ute var det kaldt. Han gikk langsomt.
Mange adverb sier noe om hele innholdet i setningen. Det gjelder en

del tidsadverb som alltid, aldri, sjelden, ofte, fremdeles:
Han har aldri likt seg der. Hun kommer sjelden på besøk.
Vi har fremdeles ikke fått svar.
Det gjelder også adverb som viser holdningen til den som snakker:
Jeg har dessverre ikke sett dem. Vi har heldigvis god tid.
Jeg vil gjerne låne et par ski. Han vil helst flytte .
Adverb bruker vi også for å benekte innholdet i setningen, eller for å

vise grad av usikkerhet:
Det er ikke riktig. Det er kanskje riktig.

Det er nok riktig. Det er neppe riktig.
Ofte har vi adverb og preposisjonsuttrykk etter hverandre:
De gikk tidlig ut i dag på grunn av det fine været.
Adverbene knytter ofte setninger sammen:
Først gikk de på kino. Så gikk de på kafe.

Maten var deilig. Derfor spiste de for mye.
Maten var deilig. Likevel spiste de ikke mye.
Adverbiale leddsetninger
Et adverbial er ofte en leddsetning. Den kan si noe om tid, årsak,
betingelse osv. De adverbiale leddsetningene står sist eller først i
helsetningen:
De kom hjem før det ble mørkt. Da det ble mørkt, kom de hjem.
De kom hjem fordi det ble mørkt. Siden det ble mørkt, kom de hjem.
De kommer hjem hvis det blir mørkt. Blir det mørkt, kommer de hjem.
Substantiv
Det hender at et substantiv uten preposisjon foran kan være adverbial og
si noe om stedet eller tida handlingen foregår på. Det kan være adjektiv
eller determinativer foran substantivet:
De kjørte hovedveien. Vi drar lørdag.

De jobbet hele uka. Vi kommer hver dag.
Kapittelll Setninger Øvelser finner du i

arbeidsboka side
118-140.
Helsetninger
Helsetninger er setninger som er selvstendige. Setningen kan være

fortellende, spørrende eller oppfordrende. Spørresetningene er av to typer.
Dersom man spør om hele setningsinnholdet, begynner spørresetningen
med verbet. Ellers begynner spørresetningen med et spørreord som viser
hva man spør etter. Fortellende og spørrende helsetninger inneholder
alltid både et subjekt og et verbal. En oppfordrende setning har verbalet
i imperativ og ikke noe subjekt:
Fortellende setning: De kommer. l dag er det fint vær.

Spørrende setning: Kommer de? Er været fint?
Når kommer de? Hvordan er været?
Oppfordrende setning: Kom hit! Kjør til venstre her. Vær forsiktig!
Vi kan også spørre ved hjelp av en fortellende setning. Da er det tonefallet

som viser at vi spør. Ofte har vi med ord som vel eller ikke sant:
Det går bra med deg? Du kommer i morgen, ikke sant?

Du liker vel kurset? Du forstår det, ikke sant?
En spørrende setning kan gjerne uttrykke en oppfordring:
Venter du på oss? Kan du vente litt?

130 l<apittelll Setninger
Ordstilling
Ordstillingen i norsk er ganske fast. De aller fleste setningene følger et
bestemt mønster. Man deler gjeme setningen opp i tre felt, som inneholder
litt ulik informasjon.
Fortelt Midtfelt Slutttelt

subjekt/adverbial verbal subjekt adverbial verbal objekt/predikativ adverbial
Jeg har aldri vært syk.

Om lørdagen går jeg ofte på kino.
Jeg har ikke kjøpt billett ennå.
Hvor har du tenkt å gå?
Skal du se en norsk fi lm?
Fortell barna et eventyr.
Forjettet inneholder oftest subjekt eller et adverbial som tid- eller

stedfester handlingen.
I midtfeltet står verbalet (ofte et hjelpeverb), adverbialet som forteller

noe mer om hele setningen, pluss subjektet hvis ikke det står i forfeltet.
I sluttfeltet finner vi hovedverbet (hvis verbet har to deler) og dessuten

objekter, predikativ og adverbialet som forteller om sted, tid, årsak o.a.
(Første del av) verbalet står på 2. plass i de fleste setninger, men i

spørresetninger uten spørreord og i oppfordrende setninger står det først.
Subjektet står vanligvis like foran eller like etter verbalet.
Imperativ+ ikke
I setninger der verbalet står i imperativ, kan setningene følge hoved-
mønsteret over med verbalet foran adverbialet: Kjøp alltid ferske varer.
Vent ikke for mye av dem. I muntlig språk er det likevel absolutt vanligst
å sette ikke foran verbet:
Fortelt Midtfelt
subjekt/adverbial verbal
Ikke vent for mye av dem.

Ikke hør på henne!
"
Trykklett pronomen
Et objekt som er pronomen uten trykk, kommer i midtfeltet når det
bare er ett verb i setningen. Dersom subjektet også står i midtfeltet,
står objektet etter subjektet:
Fortelt Midtfelt
subjekt/adverbial verbal subjekt/objekt adverbial
Jeg kjenner henne ikke.

Vi ser dem ofte.
l går traff jeg dem ikke.
Dessverre møter jeg ham sjelden.
"
Kanskje
Etter kanslqe kan vi ha vanlig ordstilling:
Kanslqe kommer jeg i morgen. Kanslqe finner vi aldri ut av det.
Men det er ganske vanlig at subjektet kommer like etter kanslqe:

Kanslqe jeg kommer i morgen.
Kanskje er et adverb, og normalt skulle vi ha verbalet like etter. Men

vi kan også se på kanskje som en forkortet setning som det følger en
leddsetning etter. Det forklarer ordsti llingen med adverbialet foran
verbalet (se side 134):
Kanskje (= det kan skje at) vi ikke kan komme.

Kanskje vi aldri finner ut av dette.
Konjunksjoner
Konj unksjoner binder sammen setninger og har ikke innflytelse på
ordstillingen:
Konjunksjon Fortelt Midtfelt

subjekt/adverbial verbal subjekt adverbial
Og nå kommer han.
Men de vil ikke dra.
så i dag vil vi ikke dra.
132 Kapittelll Setninger
Ikke foran subjektet

Det hender at adverbialet i midtfeltet kommer foran subjektet. Dette er
ganske vanlig hvis subjektet er et substantiv eller har et visst trykk.
Særlig i spørsmål kommer ikke gjerne like etter verbalet:
Fortelt Midtfelt
subjekt/adverbial verbal adverbial subjekt
Hvorfor kommer ikke familien din?

Kan ikke noen hjelpe meg?
Er ikke lgor her idag?
Nå har ikke jeg tid til mer.
Flere adverbialer i sluttfeltet

Når det er mange adverbialer til slutt i setningen, er rekkefølgen
vanligvis sted, tid, måte/årsak/følge:
Sted Tid Årsak/hensikt o.l.
De holdt seg inne i dag på grunn av det dårlige været.

Han gikk til byen i går for å kjøpe ski.
Leddsetninger
Noen ganger kan et setningsledd selv være en setning. En setning som
er ledd i en helsetning, kaller vi en leddsetning. En leddsetning med et
verbal i presens eller preteritum må også ha et subjekt. En leddsetning
med verbalet i infinitiv har ikke noe subjekt.
Objekt/leddsetning
Jeg vet at de kommer.
De spurte hvorfor vi ikke ville komme.
Hun planla å være hjemme.
Subjekt/leddsetning
At de kommer, er sant.
Hva du sier, er viktig.
A gå tur her er fint.
Kapittel11 Setninger 133
Egentlig subjekt/leddsetning
Det er sant at de kommer.
Det er viktig hva du sier.
Det er fint å gå tur her.
Adverbial/leddsetning
Jeg kommer når jeg er ferdig på jobben.
De gikk på kino selv om de var trøtte.
Adverbial/leddsetning
Da jeg var liten, bodde jeg i Afrika.
Hvis du ikke vil gå på kino, kan vi være hjemme.
Når leddsetningene kommer som første ledd i en helsetning, kommer

verbalet i helsetningen like etter, på samme måte som når et annet ord
står først:
Fortelt Midtfelt Sluttfelt

subjekt/adverbial verbal subjekt adverbial verbal objekt/predikativ adverbial
(Før bodde jeg i Afrika.)

Da jeg var liten, bodde jeg i Afrika.
Selv om de var trøtte, ville de ikke være hjemme.
Legg også merke til ordstillingen når uttrykk som jeg synes, jeg tror,
han sa kommer sist i helsetningen:
Jeg synes at det er spennende. ---7 Det er spennende, synes jeg.

Jeg tror at hun kommer senere. ---7 Hun kommer senere, tror jeg.
Hun sier at dette er vanskelig. ---7 Dette er vanskelig, sier hun.
Jeg synes ikke at de bør slutte nå. ---7 De bør ikke slutte nå, synes jeg.
Jeg tror ikke dette er riktig. ---7 Dette er ikke riktig, tror jeg.
I setningene til venstre over ser vi at ikke har en tendens til å komme
etter synes og tror selv om det logisk hører hjemme i leddsetningen.
134 l<apittelll Setninger
' .
Ordstilling i leddsetninger
Leddsetninger har en litt annen struktur enn helsetninger. De innledes
som oftest med en subjunksjon, og leddene kan ha en annen rekkefølge
i første del av setningen. Subjektet kommer først i leddsetningen - etter
subjunksjonen. Deretter følger adverbial og verbal.
Midtfelt Sluttfelt
subjunksjon subjekt adverbial verbal verbal objekt/predikativ adverbial
(at) de kommer.
hvorfor vi ikke ville komme.
selv om de var trøtte.
hvis du ikke vil gå på kino.
"-
En leddsetning med verbalet i infinitiv følger samme mønster, men har
ikke noe ledd på subjektplassen.
Helsetning: De planla å gå på ldno. Hun prøvde å ikke le av ham.
Midtfelt Sluttfelt
subjunksjon subjekt adverbial verbal verbal objekt/predikativ adverbial
å gå på kino.
å ikke le av ham.
å aldri få se dem igjen.
Adverbialet kan trekkes inn i den overordede setningen, selv om det

logisk hører hjemme i leddsetningen: Han håpet aldri å få se dem igjen.
Substantiviske leddsetninger
Setninger som kan være subjekt, objekt eller del av en preposisjons-
frase i en helsetning, kalles substantiviske leddsetninger. De kan være
fortellende eller spørrende.
Fortellende leddsetninger innledes med at. Vi kan ofte sløyfe at når

leddsetningen er objekt.
(De kommer.) At de kommer, er viktig.

Det er viktig at de kommer.
De sa (at) de kommer.
Jeg håper (at) de kommer.

Jeg er sikker på at de kommer.
De snakket om at de skulle komme.
Fortellende leddsetninger innledes med å når vi har verbal i infinitiv:
(De kommer.) De håper å komme.

Det er viktig for dem å komme.
Spørrende leddsetninger innledes med om hvis de tilsvarer et spørsmål

uten spørreord.
(Kommer de?) Jeg vet ikke om de kommer.

Jeg lurer på om de kommer.
Når det er et spørsmål med et spørrende adverb eller pronomen som er

utgangspunktet for leddsetningen, er spørreordet subjunksjon:
(Når kommer de?) Jeg vet ikke når de kommer.

(Hvorfor kommer de ikke?) Jeg lurer på hvorfor de ikke kommer.
(Hva mente de?) Jeg ville vite hva de mente.
(Hvem er hun sammen med?) De spør hvem hun er sammen med.
Hvilken står som subjunksjon sammen med et substantiv, og bøyes etter

det:
Jeg lurer på hvilken dag de kommer.

Jeg vet ikke hvilket fly de tar.
De spør hvilke bøker de skal bruke.
Hvem, hva og hvilken + substantiv kan være subjekt i spørsmålet. Da

kommer det inn et ekstra som i leddsetningen:
Hvem bor her? De lurer på hvem som bor her.

Hva har skjedd? Jeg vet ikke hva som har skjedd.
Hvilke bøker er blitt borte? De vil vite hvilke bøker som er blitt borte.
136 Kapittel11 Setninger
Vi kan også :fa andre endringer enn ordstillingen i leddsetningen. Verbalet

i leddsetningen påvirkes ofte av verbalet i helsetningen. Dersom verbalet
i helsetningen står i preteritum, vil ofte verbalet i leddsetningen også
stå i preteritum. Dersom verbalet er sammensatt, er det hjelpeverbet
som står i preteritum:
(Hvor bor de?) Hun visste ikke hvor de bodde.

(Hva har skjedd?) De lurte på hva som hadde skjedd.
(Hvor skal de bo?) Han spurte hvor de skulle bo.
Når de substantiviske leddsetningene referer direkte tale eller spørsmål,

vil også personlige pronomen og possessiver kunne bli endret:
(Er du glad?) Hun spurte om jeg var glad.

(Når skal dere dra?) De ville vite når vi skulle dra.
I direkte tale ser man verden fra perspektivet til den som snakker. I referat
eller indirekte tale ser man situasjonen ut fra den som forteller om det:
Per: Kari: En annen forteller:

Kari, jeg elsker deg! Per sier at han elsker meg. Per sier at han elsker henne.
Kanjeg låne bilen din? Per spør om han kan låne bilen min. Per spør om han kan låne
bilen hennes.
Adverbiale leddsetninger
Adverbialene i en helsetning er ofte en setning med subjekt og verbal.
Både uttrykk for tid, årsak, betingelse og motsetning har ofte ledd-
setningsstruktur. Vi kan dele de adverbiale leddsetningene inn etter
betydning:
Tidssetninger kan fortelle om tidspunktet for handlingen i helsetningen.

De kan uttrykke både fortid, framtid og samtidighet:
Da lyset gikk, ble de redde. Det ble stille da de hadde dradd.

Når du kommer, kan vi ha selskap.
Du må komme før vi flytter.
Du må ikke forstyrre henne mens hun arbeider.
Årsakssetninger forteller hva som er grunnen til at noe skjer:
De kom for sent fordi bussen ikke kom.

Siden det var varmt, ville de gå og bade.
Hensiktssetninger forteller om målet for handlingen:
Hun sluttet å jobbe overtid, slik at hun skulle få mer tid til familien.
Hun skrev en huskelapp, så hun ikke skulle glemme noe.
Betingelsessetninger forteller om noe som må skje for at innholdet i

resten av helsetningen kan realiseres:
Hvis det blir kaldt, kan vi gå på skøyter.

Hun vil hjelpe deg dersom du spør henne.
Betingelsessetninger kan ha form som en spørresetning:
Kommer du for sent flere ganger, får du nedsatt karakter.

(=Hvis du kommer for sent, ... )
Hadde du ventet litt til, kunne du ha sittet på med meg.
(=Hvis du hadde ventet .. .)
Motsetningssetninger uttrykker at noe er annerledes enn man kunne

vente:
Han steller huset alene selv om han er over åtti år.

Til tross for at de tjente godt, hadde de problemer med å betale gjelda.
Følgesetninger forteller om konsekvensen av handlinger eller hendelser:
Bussen var så sen at de ikke rakk skolen.

Forholdene var veldig vanskelige, slik at de valgte å flykte.
Sammenlikningssetninger uttrykker virkelige og tenkte

sammenlikninger:
Det gikk bedre enn jeg hadde ventet. Han var like lei som jeg var.
Han så ut som om han var syk. Han var så trøtt som om han skulle
ha gått ti mil.
Sammenlikningssetninger med jo -jo, jo - desto har en helt spesiell

ordstilling:
Jo mer de klager, jo verre blir det.

Jo mer jeg leser, dess mindre skjønner jeg.
Jo fortere jeg blir ferdig med dette, desto raskere kan jeg glemme det.
138 Kapittel11 Setninger
Adjektiviske leddsetninger
Adjektiviske setninger er ikke et eget setningsledd, men står som del av
et annet ledd, slik som adjektiv ofte gjør. Vi bruker nesten alltid som som
subjunksjon i en adjektivisk setning. Som står i stedet for et annet ord:
Jeg traff en mann som heter Magnus. (Mannen heter Magnus.)

Jeg traff en mann som jeg kjenner. (Jeg kjenner mannen.)
Kjenner du mannen som vi hilste på? (Vi hilste på mannen.)
Når som ikke er subjekt i leddsetningen, kan vi sløyfe det:
Som er subjekt: Vi skal besøke noen som ikke kjenner oss.

Som er ikke subjekt: Vi skal besøke noen (som) vi ikke kjenner.
Når som står i stedet for et ord etter preposisjon, står preposisjonen
igjen alene:
Flyet (som) de kommer med, er forsinket. (De kom med flyet.)

Mannen (som) du snakket om, måtte på sykehuset. (Du snakket om
mannen.)
Stedsbestemmelser
Vi kan nesten alltid bruke som i adjektiviske setninger, men vi kan også
bruke der eller hvor med stedsuttrykk:
Hotellet der vi bodde, er veldig kjent.

Byen hvor jeg vokste opp, er veldig forandret.
Med som-setning må vi ha preposisjon:
Hotellet (som) vi bodde på, er veldig kjent.

Byen (som) jeg vokste opp i, er veldig forandret.
Tidsbestemmelser
I tidsuttrykk kan vi ha da:
Det året (da) vi flyttet hit, var vinteren ekstra kald.

Jeg glemmer aldri den dagen (da) jeg traff henne.
Omskrivinger
Når som står for et ord i genitiv, kan man i svært formelt språk bruke hvis,
men i nesten alle tilfeller lager vi heller omskrivinger uten adjektivisk
setning:
Kungfutse var en filosof hvis ideer har hatt stor innflytelse på østlig
tenkning. (Heller: Filosofen Kungfutses ideer har hatt stor innflytelse
på østlig tenkning.)
Når setningen peker tilbake på hele setningen foran, kan man i eldre
språk se konstruksjoner som:
Universitetet ble stengt, hvilket førte til store opptøyer.
Nå sier vi heller:
Universitetet ble stengt, noe som førte til store opptøyer.

Universitetet ble stengt, og det førte til store opptøyer.
Infinitiv
En infinitiv med å kan også knyttes til et substantiv som en adjektivisk
leddsetning:
De ønsket seg ei hytte å dra til i sommerferien. (som de kunne dra til ... )
Hun averterte etter noen studenter å dele leilighet med. (som hun
kunne dele leilighet med)
Litt mer om ordstilling i leddsetninger

Vi har sett over at leddsetningene har en litt annen struktur enn
helsetningene. Det hender likevel at helsetningsstruktur blir brukt
i leddsetninger, særlig med at ogfordi som subjunksjon:
(De sier) at i dag kan de ikke komme.

(De kommer ikke) fordi nå kan de ikke få fri flere ganger.
Betingelsessetninger som begynner med verb, har struktur som en

spørrende helsetning:
Kommer hun ikke snart, (må jeg gå).

Hadde dere ikke sagt fra , (ville vi ikke ha visst noe om dette).
140 Kapittelll Setninger
Det er også ganske vanlig at ikke står sammen med subjunksjonen først
i en leddsetning:
Hvis ikke hun klarer eksamen, .... Selv om ikke alle er enige, .. . .
Det-setninger
Presentering
I noen setninger har vi to subjekter, et såkalt foreløpig subjekt, det, og
egentlig, logisk subjekt. Verbet er ofte være:
Det har vært mange turister her i år. Er det ulv i Norge?
I vår klasse er det mange amerikanere.
Finnes det forsikringsordninger på jobben?
I slike setninger er det foreløpige subjektet det nødvendig.
Vi kan også ha presenteringssetninger med andre verbaler som komme,

sitte, gå, ligge, stå og en god del andre:
Det står visst litt mat på kjøkkenbordet. I kjøleskapet ligger det noen
pølser. Det bor noen studenter her i gården. I dag kom det noen
turister hit.
I disse tilfellene kan vi ha mer eller mindre naturlige setninger uten det:
Noen pølser ligger i kjøleskapet. Noen turister kom hit i dag.
Presenteringssetninger bruker vi når vi har et egentlig subjekt i ubestemt

form. Subjektet innholder ny informasjon, og det er en tendens til å
ville plassere slik informasjon bakover i setningen. Det foreløpige
subjektet det står på den normale subjektplassen i setningen.
En slik presentering kan ikke brukes når det er et objekt i setningen.

Men ved å bruke verb som tillater konstruksjonen som en slags
hjelpeverb, kan man utvide bruken:
Det satt noen ungdommer i kantina og sang gamle sanger.

Det står en far og venter på barna.
Det kom ei jente og laget maten.
Når verbalet står i passiv, kan presentering brukes ved mange flere verb:
/
Aktiv Passiv Presentering
De dyrket hvete. ~ Hvete ble dyrket. ~ Det ble dyrket hvete.

Noen solgte øl. ~ Øl ble solgt. ~ Det ble solgt øl.
Folk drakk masse vin. ~ Masse vin ble drukket. ~ Det ble drukket masse vin.
"-
Når subjektet er en substantivisk leddsetning, er det vanlig å sette det
lenger bak i setningen og sette inn det på subjektplassen:
At du sier fra, er bra. ---.;. Det er bra at du sier fra.

Å bo på landet er kjedelig. ---.;. Det er kjedelig å bo på landet.
Om de kommer i dag, er usikkert. ---.;. Det er usikkert om de kommer i dag.
I setninger med predikativ kan vi Ia. en konstruksjon med preposisjonen *Om intet-
med: kjønnsformen
i predikativet,
Fisk er sunt.* ---.;. Det er sunt med fisk. se side 111 .
Fiskeboller er godt.* ---.;. Det er godt med fiskeboller.
Utbryting
I en utbryting får vi inn det som nytt subjekt og en form av være som
nytt verbal. Det leddet som står etter Det er/Det var kan ha trykk, og
blir framhevet ved hjelp av denne konstruksjonen. Resten av setningen
går inn i en leddsetning:
Utbryting
Per kom. Det var Per som kom.

l dag skallrma holde foredrag. Det er i dag lrma skal holde foredrag.
Det er lrma som skal holde foredrag i dag.
Har du tegnet dette? Er det du som har tegnet dette?
Er det dette du har tegnet?
Bor du her? Er det du som bor her?
Er det her du bor?
Hvis (den første delen av) verbalet i setningen står i presens, bruker vi
Det er. Hvis verbalet står i preteritum, bruker vi Det var:
Han bor her. Det er han som bor her.

Han har bodd her. Det er han som har bodd har.
Han bodde her. Det var han som bodde her.
Han skulle bo her. Det var han som skulle bo her.
Når det er subjektet som brytes ut, får vi en leddsetning med som.
Når det er andre ledd enn subjektet som brytes ut, har vi vanligvis
en leddsetning uten som. Når et adverbial er brutt ut, kan vi bruke at,
men det er vanligere å ha leddsetning uten subjunksjon:
Han sa det i går. Det var han som sa det i går.

Det var det han sa i går.
Det var i går (at) han sa det.
Denne setningstypen kan vi også bruke uten at leddet som brytes ut, har
spesielt trykk. Da kan setningen ha samme funksjon som presentering
(se over), nemlig å gjøre det mulig å sette et subjekt i ubestemt form
lenger bak i setningen enn den vanlige subjektplassen:
Det er noen studenter som bor her i gården.

I dag var det noen turister som kom hit.
Med utbrytingskonstruksjonen kan vi også presentere ny informasjon

ved verb som tar objekt:
Ei ung jente laget maten. ~ Det var ei ung jente som laget maten.
En far venter på barna. ~ Det er en far som venter på barna.
Noen ungdommer sang gamle sanger. ~ Det var noen ungdommer som
sang gamle sanger.
Denne setningstypen er svært vanlig når det egentlige subjektet er

noen, mange eller andre kvantorer:
Mange har problemer. Det er mange som har problemer.

Noen synes at .... Det er noen som synes at ... .
Ingen sa noe. Det var ingen som sa noe.
Mye er bra der. Det er mye som er bra der.
Det er også vanlig å lage spørsmål med spørreord på denne måten:
Utbryting
Hvem kommer? Hvem er det som kommer?
Hva skjer? Hva er det som skjer?
Hva sa jeg? Hva var det jeg sa?
Hvem snakket du med? Hvem var det du snakket med?
Når kommer de? Når er det de kommer?
Setn ingsfragmenter
I noen sammenhenger kan en bruke ufullstendige setninger av ulik art.
Både subjekt og verbal kan utelates i korte meldinger og beskjeder. Det
samme ser vi i overskrifter. Utelatelse av et verb, ofte en form av være
eller bli, er svært vanlig:
Nydelig vær h~r. Ringer deg i kveld!
Vanskelig for barn i indre by. Brann i den gamle bebyggelsen.

Nordmann arrestert. Forhandlingene slutt. Flygere i streik.
Statsråden for sent til viktig møte.
Mange typer utbrudd og faste uttrykk eller ordtak er ufullstendige

setninger:
Så flott! For et vær! Jo flere kokker, dess mer søl.
Svar
I svar kan mange ledd utelates. Ut fra spørsmålet kan man slutte seg til
hele innholdet av svaret:
Har bussen gått? Tror ikke det.

Når kommer du? Klokka fem.
Hvordan er maten der? Ikke så verst.
Vi har også spesielle svarord for å svare på spørsmål uten spørreord:
Er det riktig? Ja (det er riktig).

Er det riktig? Nei (det er ikke riktig).
Er det ikke riktig? Jo (det er riktig).
Er det ikke riktig? Nei (det er ikke riktig).
144 Kapittel 11 Setninger
Når vi har ikke eller andre negative ord i spørsmålet, bruker vi jo i

stedet for ja:
Kommer hun ofte på besøk? Ja (det gjør hun - hun kommer på besøk).
Kommer hun aldri på besøk? Jo (det gjør hun - hun kommer på besøk).
Vi kan også bruke svarordene når vi kommenterer fortellende set-

mnger:
Det er fint å bo i byen. Ja, veldig.

Det er fint å bo i byen. Nei, det synes ikke jeg.
Når setningen inneholder ikke eller et annet nektende adverb, svarer vi

jo for å uttrykke uenighet:
Vannet er ikke så kaldt. Jo (det synes jeg.- Jeg synes vannet er kaldt) .
De kommer neppe i dag. Jo (det tror jeg de gjør. - Jeg tror de kommer).
Vi bruker nei når vi er enige:
Vannet er ikke så kaldt. Nei (det er ganske bra. Jeg er enig i at

vannet ikke er kaldt).
De kommer neppe i dag. Nei (de gjør nok ikke det. Jeg er enig i at
de antakelig ikke kommer) .
Ofte bruker vi andre småord sammen med svarordene:
Kommer du i morgen? Ja da.

Du kommer vel i morgen? Ja da.
Kommer du ikke i morgen? Jo da.

Er du syk? Nei da.
Du er vel ikke syk? Nei da.
Man bruker ja da, jo da, nei da som beroligende, forsikrende svar. Man
gir det svaret spørreren håper på. Med et irritert tonefall kan slike svar
også uttrykke en viss utålmodighet eller irritasjon.
Dersom vi gir et annet svar enn det spørreren håper på, kan vi ikke
bruke da i svaret:
Kommer du ikke i morgen? Nei (jeg har dessverre ikke tid).

Er du syk? Ja, dessverre.
Ja vel og nei vel bruker vi for å bekrefte at vi har oppfattet en beskjed.

Vi svarer med nei når det står ikke i setningen foran:
Eksamen blir fredag den 13. mai. Ja vel.

Det blir ikke undervisning i morgen. Nei vel.
A ja og å nei bruker vi på omtrent samme måte, ofte med uttrykk for

følelser som skuffelse eller overraskelse:
Svigermor kommer ikke på besøk. Å nei.

Jeg har fått ny beskjed. Å ja.
Partisippkonstruksjoner
Perfektum partisipp er svært vanlig i overskrifter der hjelpeverbet er
utelatt:
Mann skadet av elg. Syklist truffet av trikken. Forhandlingene utsatt.
Perfektum partisipp kan også brukes som en slags forkortet setning:
De bodde i ei hytte, (som var) laget av gamle kasser.

Jeg bruker vanlig kjøttdeig, (som er) blandet med mye krydder.
I moderne norsk er det ikke vanlig å bruke presens partisipp i

setningsliknende konstruksjoner som:
Han satt på trappa, tenkende på alt og ingenting.
Nå er det vanligst med leddsetning:
- mens han tenkte på alt og ingenting.

146 Kapittel12 Sammenbinding av setninger
arbeidsboka side
Kapittel12 Sammenbinding av
141-158. setninger
Setningene i en tekst bindes sammen ved hjelp av ulike ord, og forholdet
mellom setningene kan være av ulike art. For eksempel kan en setning
inneholde informasjon som kommer som et tillegg til det foregående, eller
den kan uttrykke et motsetningsforhold mellom innholdet i setningene.
Det kan være et tidsforhold mellom hendelsene som beskrives, eller
det kan være ulike typer årsaksrelasjoner.
Tillegg
Konjunksjonene og og både - og binder sammen ord og setninger:
Per og Kari kommer. Både Per og Kari kommer.

Han både jobber og skriver bøker.
Per jobber i hagen, og Kari maler huset.
Det er også mulig å knytte sammen mer enn to ledd.
Både Per og Kari og barna deres kommer.
I skrift vil vi ofte erstatte og-ene (unntatt det siste) med et komma:
De fikk undervisning både i norsk, tysk, matte, kjemi og gymnastikk.
Samt kan brukes når man legger til et ekstra ledd:
De har hus og hytte samt en stor seilbåt.

De fikk masse god mat, samt viner som passet til.
Pluss kan også brukes på samme måte:
Ta med mat fra hjemlandet. Pluss noe å drikke.

Det er tjue i gruppa, pluss fire stykker på venteliste.
- ~-- ~~ .. ·~----~---------·----~
Kapittel 12 Sammenbinding av setninger 147
Adverbialer som dessuten, dertil, i tillegg kan vise at vi kommer med et

tillegg:
Han har jobb om dagen, og dessuten skriver han bøker om kvelden.

De serverte italiensk pizza. Dessuten fikk vi en fantastisk vin .
Hun snakker flytende arabisk og fransk. I tillegg forstår hun engelsk og
italiensk. De eier hus i byen og hytte på fjellet. Dertil kommer en leilighet
i Paris. (Skriftlig)
Ved oppramsing kan vi binde setningene sammen med disse adverbialene:

For det første må du ... For det andre ... For det tredje ...
Jeg kan ikke bli med deg til Kina. For det første har jeg ikke tid. For
det andre har jeg ikke råd, og for det tredje kan jeg ikke dra fra
familien min.
Også kan stå til et ledd: Per liker seg ved sjøen. Også Kari trives der.
Men det er svært vanlig å plassere også i midtfeltet (se side 130) uansett
hvilket ledd ordet står til:
Per liker seg ved sjøen. Kari trives også der.

Per liker seg ved sjøen. Han trives også på fjellet.
Også kan også stå til slutt:
Per liker seg ved sjøen. Han liker seg på fjellet også.
Han drikker vann. Jeg drikker også vann.

Han liker ikke øl. Jeg liker heller ikke øl.
Når det er ikke i setningen, kan vi ikke bruke også. Vi bruker heller
ikke eller ikke heller. Ordstillingen kan variere:
Per liker seg ikke ved sjøen. Det gjør ikke Kari heller.
Det gjør heller ikke Kari.
Heller ikke Kari liker seg sjøen.
Kari liker seg ikke heller ved sjøen.
Kari liker seg heller ikke ved sjøen.
Per liker seg ikke ved sjøen. Han liker seg heller ikke på fjellet.
Han liker seg ikke på fjellet heller.
Slike negative setninger kan bindes sammen med konjunksjonen

verken - eller:
Verken Per eller Kari liker seg ved sjøen.

Per liker seg verken ved sjøen eller på fjellet.
Motsetning
Konjunksjonen men knytter sammen setninger og ord:
De hadde dårlig tid, men de ville ikke ta fly.

Hun liker å reise, men ikke med fly.
Det var overraskende, men sant.
Flere subjunksjoner innleder leddsetninger som uttrykker en motsetning:
Selv om de hadde dårlig tid, ville de ikke ta fly.

Til tross for at de hadde dårlig tid, ville de ikke ta fly.
Skjønt de hadde dårlig tid, ville de ikke ta fly. (Mest skriftlig)
Han liker å fly, mens hun foretrekker toget.
Adverbialer som uttrykker en motsetning mellom innholdet i to

setninger, er:
De hadde dårlig tid. Likevel ville de ikke ta fly.

De hadde dårlig tid. De ville imidlertid ikke ta fly. (Mest skriftlig)
Enda sterkere markeres motsetningen ved disse adverbialene:
Hun har flyskrekk Ikke desto mindre bestilte hun flybillett.

Hun har flyskrekk. Til tross for det bestilte hun flybillett.
Hun har flyskrekk. Trass i det bestilte hun flybillett.
Hun har flyskrekk. Tross det bestilte hun flybillett.
Adverbialene på den ene siden -på den andre siden brukes når to
motstridende synspunkter settes opp mot hverandre:
På den ene siden har hun lyst til å reise jorda rundt. På den andre
siden har hun flyskrekk.
På den ene siden har han lyst på den nye jobben i utlandet. På den
andre siden vil han helst bli boende der de bor.
Kapittel12 Sammenbinding av setninger 149
Tidsforhold
Handlinger som følger etter hverandre

Når vi forteller at to handlinger følger etter hverandre, kan vi bruke
adverbialer for å knytte sammen to helsetninger. De samme uttrykkene
kan brukes i fortid og i framtid:
Først spiste vi. Først skal vi spise.

Så danset vi. Så skal vi danse.
Etterpå danset vi. Etterpå kan vi danse.
Etter det danset vi. Etter det kan vi danse.
Deretter danset vi. Deretter skal vi danse.
Leddsetninger innledes av subjunksjoner som etter at, da, før, når:
Da vi hadde spist, danset vi.

Etter at vi hadde spist, danset vi.
Straks vi hadde spist, begynte vi å danse.
Når verbalet i helsetningen er i preteritum (danset, begynte), har vi ofte

preteritum perfektum i leddsetningen (hadde spist i eksemplene over).
Det markerer at spisingen var ferdig før dansingen begynte.
I framtid har vi ofte presens perfektum (har spist) i leddsetningen:
Når vi har spist, skal vi danse.

Etter at vi har spist, kan vi danse.
Straks vi har spist, kan vi begynne å danse.
Når vi nevner den siste handlingen i leddsetningen, bruker vi

subjunksjoner somfør og innen:
Før vi danset, spiste vi.

Dere må pusse opp leiligheten før dere selger den.
Innen hun begynner å jobbe, må hun lære mer om databehandling.
De samme ordene kan være preposisjon i en preposisjonsfrase og

subjunksjon i en leddsetning:
Vi må lese før eksamen. (jør - preposisj on)

Vi må lese før vi skal ha eksamen. (jør- subjunksjon)
Jeg skal lære dette innen jul.

Jeg skal lære dette innen jula kommer.
Vi blir her til neste måned.

Vi blir her til vi har funnet noe annet.
Med etter er det tre muligheter. Når det er samme logiske subjekt for
begge handlingene, kan vi bruke etter å ha +perfektum partisipp:
Etter å ha spist danset vi. Når det følger en leddsetning etterpå, må vi
ha etter at:
Etter eksamen fikk hun jobb.

Etter at de hadde spist, .... Etter å ha tatt eksamen fikk hun jobb.
Etter å ha spist ... . Etter at hun hadde tatt eksamen, fikk hun jobb.
Etter middag ... .
Samtidige handlinger
Vi kan bruke adverbialer som:
Hun gjorde lekser, og samtidig hørte hun på radioen.

Jeg skal ta oppvasken, så kan du slappe av imens.
Flere og flere blir millionærer. På samme tid øker fattigdommen.
Det var krig i landet. Da var nøden stor.
Når handlingene skjer på samme tid og varer en stund, kan vi bruke

leddsetninger som begynner med mens eller samtidig som:
Mens han laget mat, kikket de andre på fotballkamp på tv.

Jeg kan vaske opp mens du slapper av.
Jeg liker å høre på musikk samtidig som jeg gjør lekser.
Når handlingene er kortvarige, kan vi bruke leddsetninger innledet med

idet og i samme øyeblikk som:
Idet de åpnet døra, kom det et kraftig lyn.

I samme øyeblikk som hun tente lampa, gikk strømmen.
Adverbialer som uttrykker omtrent det samme, er:
De satt i hagen og drakk kaffe. Plutselig brøt uværet løs.

Han satte fram maten. I samme øyeblikk ringte telefonen.
Han satte fram maten. I det samme ringte telefonen.
Gjentatte handlinger
Subjunksjonen når kan innlede leddsetninger som forteller om gjentatte
handlinger eller tilstander både i fortid, nåtid og framtid:
Når det regnet, var vi for det meste inne.

Når jeg gjør lekser, hører jeg på radio.
Når det er krig, får sivilbefolkningen problemer.
Når dagene blir lengre, kan vi være mer ute.
Subjunksjonene da og når
Da jeg hadde sendt brevet, angret jeg. (en gang i fortid)

Når jeg får barn, vil jeg jobbe litt mindre. (framtid)
Når det er pent vær, går vi tur i parken. (gjentakelse, nåtid)

Når det var pent vær, gikk vi tur i parken. (gjentakelse, fortid)
Noen ord kan opptre både som subjunksjon og adverbial. Det har
konsekvenser for ordstillingen.
De kom hjem fra Hellas. Da ble det stor fest.

(Da er adverbial og følges av verbalet.)
Det ble stor fest da de kom hjem fra Hellas.

(Da er subjunksjon og følges av subjektet.)
Før var hun lærer. Nå er hun konsulent.

(Før er adverbial og følges av verbalet.)
Før hun ble konsulent, var hun lærer.

(Før er subjunksjon og følges av subjektet.)
o
Arsaksforhold
Følge
Vi kan uttrykke at en handling er en konsekvens, en følge av en annen.
Det kan vi gjøre ved hjelp av adverbialer som:
Det var tåke. Derfor kunne ikke flyet lande.

Det var tåke. Av den grunn kunne ikke flyet lande.
Det var tåke. Følgelig kunne ikke flyet lande. (Skriftlig)
Det var tåke. Som en følge av det kunne ikke flyet lande.
Vi kan binde sammen to helsetninger ved hjelp av konjunksjonen så:
Det var tåke, så flyet kunne ikke lande.

Maten var sterk, så de klarte nesten ikke å spise den.
Vi kan også bruke leddsetninger som inneholder følgen av det som sies
tidligere i helsetningen. Subjunksjoner som brukes, er slik at og så- at.
Så- at må ha et ord mellom de to delene av subjunksjonen:
Det var tåke, slik at flyet ikke kunne lande.

Det var så mye tåke at flyet ikke kunne lande.
Maten var så sterk at de nesten ikke klarte å spise den.
Vi kan også ha verbaler som forteller om følgen:
Den tykke tåka førte til at flyet ikke kunne lande.

De glatte veiene førte til kaos i trafikken.
Den tykke tåka gjorde at flyet ikke kunne lande.
Årsak
Vi kan forklare årsaken til at noe (ikke) skjedde, ved hjelp av to
helsetninger bundet sammen med for.
Flyet kunne ikke lande, for det var tåke.

De klarte nesten ikke å spise maten, for den var så sterk.
Mange subjunksjoner innleder leddsetninger som gir uttrykk for årsak:
Flyet kunne ikke lande fordi det var tåke.

Flyet kunne ikke lande ettersom det var tåke. (Formelt)
Siden det var tåke, kunne ikke flyet lande.
I og med at det var tåke, kunne ikke flyet lande.

Flyet kunne ikke lande på grunn av at det var tåke.
Siden og i og med at bruker vi mest når vi

kjenner til årsaken. Leddsetninger med disse De dro til stranda fordi det var varmt.
subjunksjonene står ofte først i helsetningen, Siden det var så varmt, dro de til stranda.
men kan også stå sist. Leddsetninger med Det var så varmt. Derfor dro de til stranda.
fordi står oftest til slutt i helsetningen, men
kan også stå foran.
Da og når er vanligvis subjunksjoner i tidssetninger, men kan også

uttrykke årsak:
Da vi ikke har mottatt Deres betaling, .. .. (svært formelt)

Når du aldri er hjemme, får vi ikke snakket sammen. (= siden, fordi)
Preposisjonsfrasen på grunn av+ substantiv er et vanlig adverbial for

å uttrykke årsak:
På grunn av tåke kunne ikke flyet lande.

De kom ikke på jobb på grunn av togstreik.
Adverbet nemlig viser at setning nummer to er en forklaring på setning

nummer en:
Flyet kunne ikke lande. Det var nemlig tåke.

De kom ikke på jobb. Det var nemlig togstreik.
Verb som brukes i en slik sammenheng, er komme av og skyldes:
Flyet er forsinket. Det kommer av at det er tykk tåke.

Jeg klarte nesten ikke å spise maten. Det kom av alt krydderet.
Flyet er forsinket. Det skyldes tykk tåke.
Jeg klarte nesten ikke å spise maten. Det skyldtes at den var så sterk.
Henge sammen med, ha å gjøre med uttrykker også en årsakssammenheng:
Skolen fikk gode resultater i år. Det henger sammen med de nye
opptaksreglene.
Mange sykepleiere slutter i yrket. Det har med lønnsforholdene å gjøre.
Eller: Det har å gjøre med lønnsforholdene.
Hensikt
Leddsetninger med for at og så uttrykker en hensikt, et formål:
De ville ta fly for at de skulle komme fortere fram.

De ville ta fly så de ikke skulle bruke så lang tid.
Når det logiske subjektet er det samme for begge handlingene, bruker
r:: å ...
Hvo rfor?. ror vi vanligvis preposisjonsfrasenfor å + infinitiv. Ikke kan komme
mellom for og å.
De ville ta fly for å komme fortere fram.

Hun ville begynne på kurs for å lære spansk.
De ville ta fly for ikke å bruke så lang tid.
Hun tok notater for ikke å glemme det han sa.
Ellers bruker vi gjeme substantiv som formålet, hensikten, tanken, planen:
De ville ta fly. Hensikten var å komme fort fram.

Hun ville ta økonomisk utdannelse. Målet var å få en god jobb.
Verbaler som forteller om hensikt, er ofte i presens perfektum:
Vi har planlagt å flytte. Jeg har tenkt å prøve.
Betingelse
Mange subjunksjoner kan innlede leddsetninger som uttrykker betingelse:
Hvis du vil komme hit, kan jeg hjelpe deg.

Vi kommer dersom det ikke blir snø.
Vi kommer så sant det ikke blir snø.
Jeg skal hjelpe deg på betingelse av at du først prøver selv.
I tilfelle jeg ikke kommer, må du ringe.
Mest skriftlig brukes disse uttrykkene:
I fall du ikke hører mer fra dem, må du ta kontakt.

Så framt de gjør sin del, klarer vi å bli ferdige.
Om innleder vanligvis en spørrende leddsetning (side 135), men kan

også bety hvis/dersom og innlede betingelsessetninger: Om du vil, kan
jeg hjelpe deg.
Negative betingelser kan uttrykkes på samme måte med ikke i

leddsetningen. Men ikke kan også stå sammen med subjunksjonen:
Hvis du ikke kommer, blir hun skuffet. (vanlig leddsetningsstruktur)

Hvis ikke du kommer, blir hun skuffet. (ikke foran subjektet)
Dersom ikke vi ses i morgen, må du ha god tur.
Dessuten har vi egne subjunksjoner for negative setninger; med mindre,

uten at og uten å:
Vi rekker det ikke med mindre vi tar fly.

Med mindre de ber oss, kan vi ikke komme.
De kommer ikke uten at du inviterer dem.
De kommer ikke uten å bli invitert.
Hvis ikke kan fungere som et adverbial på samme måte som ellers:
Jeg må ta fly. Hvis ikke kommer jeg for sent.

Jeg må ta fly. Ellers kommer jeg for sent.
Du må invitere dem. Hvis ikke kommer de ikke.
Du må invitere dem. Ellers kommer de ikke.
Bare brukes ofte i betingelsessetninger, enten sammen med hvis eller

alene . I muntlig språk er det vanlig å putte inn en ekstra så etter
leddsetningen. Så har ingen betydning for ordstillingen:
Hvis du bare gjør din del, så klarer vi det.

Hvis bare du gjør din del, så klarer vi det.
Bare du gjør din del, så klarer vi det.
Leddsetningen som uttrykker en betingelse, har ofte form som et

spørsmål:
Gjør du din del, så klarer vi resten.

Blir det ikke pent vær, så kommer vi ikke.
Hadde du ventet, så kunne vi ha tatt følge.
156 l<apittel12 Sammenbinding av setninger
Sammenlikninger
Likhet
Når vi uttaler at noe er likt, kan vi bruke like(- som). Det må stå et
ord - vanligvis et adjektiv - mellom like og som. Legg merke til at
adjektivene må stå i flertall etter like i eksemplene til høyre:
Kari er like gammel som Per. Kari og Per er like gamle.

Den lille tv-en er like dyr som den store. Tv-ene er like dyre.
Det nye huset er like stort som det gamle. Husene er like store.
Denne jakka er like varm som den andre. Jakkene er like varme.
Vi kan sammenlikne handlinger på samme måte, med et adverbial

mellom like og som . Adverbet har imidlertid ikke noen flertallsform:
Du snakker like godt norsk som henne. Dere snakker norsk like godt.
Han jobber like hardt som henne. De jobber like hardt.
Samme står foran et substantiv:
Denne tv-en har samme pris som den andre.

Tv-ene har samme pris.
Den billige jakka har samme kvalitet som den dyre.

Jakkene har samme kvalitet.
Pronomen står normalt i objektform:
Han er like flink som deg. Hun er omtrent like gammel som meg.
Dersom pronomenet er subjekt i en leddsetning etter som , bruker vi

helst subjektform:
Han er like flink som du er. Hun er omtrent like gammel som jeg er.
Et substantiv med artikkel kan bety «på samme måte som»:
Han snakker som en katolikk. (Men han er ikke katolikk.)

Hun gråt som et barn. (På samme måte som et barn.)
Han snakker som en utlending. (Slik man venter at en utlending snakker.)
Forskjell
Hvis noe ikke er likt, bruker vi ikke så - som:
Kari er ikke så gammel som Per.

Det nye huset er ikke så stort som det gamle.
Denne jakka er ikke så varm som den andre.
Komparativ av adjektiv og adverb+ enn er en vanlig måte å uttrykke

sammenlikning på:
Den grønne jakka er tykkere enn den grå. Den grå jakka er tynnere
enn den grønne. Kari er yngre enn Per. Per er eldre enn Kari.
Det nye huset er mindre enn det gamle. Det gamle huset er større enn
det nye.
Pronomen har objektform: Han er eldre enn henne.

Du snakker bedre norsk enn meg.
Det kan også følge en leddsetning etter enn:
Vi hadde en bedre ferie i år enn vi hadde i fjor .

Hun er eldre enn jeg trodde. Komparativ + enn
Det ble dyrere enn jeg hadde ventet. Dette var bedre enn jeg trodde.
De snakker bedre norsk enn jeg gjør.
Superlativ bruker vi når vi snakker om den som har en egenskap i

høyere grad enn alle de andre. Ofte følger det en preposisjonsfrase
etter superlativen, som viser hvilken gruppe vi har sammenliknet
innenfor:
Hun er eldst i familien. Han er flinkest i klassen.

Hun snakker best norsk av alle.
Vi bruker superlativ selv om vi bare sammenlikner to:
Per er eldre enn Kari. (komparativ + enn)

Per er eldst. (superlativ)
Det er bedre å lage mat selv enn å spise ute. (komparativ + enn)
Det er best å lage mat selv. (superlativ)
Den indiske maten smaker bedre enn den norske. (komparativ + enn)
Den indiske maten smaker best. (superlativ)
Det samme gjelder i spørsmål:
Hvem er eldst, Per eller Kari?

Hva liker du best, å spise ute eller lage mat selv?
Hvilken by er størst, Trondheim eller Bergen?
Andre sammenlikningsuttrykk
Vi bruker som i mange metaforiske uttrykk:
Han svømmer som en fisk. Han ble hvit som et laken.

Han er fattig som en kirkerotte. Du er sta som et esel.
Som om bruker vi foran en leddsetning som sier hvordan noe

tilsynelatende er:
Han snakker som om han eier stedet.

Hun oppfører seg som om hun er sjef her.
Jo -jo, jo - dess, jo - desto, dess - dess, desto - desto med komparativ

kan vi bruke for å knytte sammen setninger.
Jo mer du maser, jo verre blir hun.

Dess mer jeg leser, dess mindre forstår jeg.
Ofte har vi ikke en komplett setning: Jo flere kokker dess mer søl. Jo
flere som kommer, desto bedre for oss.
Tegnsetting
Punktum(.)
Punktum er det viktigste skilletegnet i en tekst. Vi setter punktum for å
markere at en fortellende helsetning er ferdig. Etter punktum kommer
det stor bokstav:
Det var en varm dag. Alle satt i skyggen og drakk kaldt øl.
Vi bruker også punktum etter ordenstall: 17. mai, 4. etasje.

Datoer skrives med punktum etter dag og måned: 15.05.201 O.
Det er også vanlig med punktum ved mange forkortelser:
bl.a. (blant annet), m.m. (med mer),feks. (for eksempel),

fKr . (før Kristus), m.a.o. (med andre ord), osv. (og så videre),
pga. (på grunn av), mht. (med hensyn til)
Ord for mål har ikke punktum ved forkortelser: kr (kroner), kg (kilo),
m (meter), l (liter)
Det er vanlig med punktum ved klokkeslett: 7.10, 8.45.

Åpningstid: 10.00- 14.30
Vi har ikke punktum ved tusentall: 20 000, 150 000
Spørsmålstegn (?)
Spørsmålstegn bruker vi etter direkte spørsmål med eller uten spørreord.
Et svar eller en annen type ny setning etter spørsmålet begynner med
stor bokstav:
Kommer du? Ja da.

Hvor er du? Her.
Dersom spørsmålet er en replikk, kommer utsagnsverbet med liten

bokstav: Kommer du ? spurte hun. Hvor er du? ropte de.
Vi bruker også spørsmålstegn for å indikere spørrende tonefall selv om

setningen ikke har spørresetningsstruktur:
Du kommer vel i morgen? Det går bra, håper jeg? Du kommer i morgen?
Det gjelder også enkeltord som: Ok? Alt i orden?
Men vi bruker ikke spørsmålstegn etter spørrende leddsetninger. Da

markeres slutten av helsetningen med punktum:
De spør om vi kommer. Hun lurer på hvor du bor.

Komma(,)
Komma setter vi mellom to like setninger som bindes sammen av og,
men, for eller så:
To helsetninger:
Det regnet forferdelig, og ingen hadde lyst til å gå ut.

Det var en vanskelig eksamen, så alle elevene klaget etterpå.
To leddsetninger:
De sa at de måtte gå, og at de skulle komme tilbake senere.

De kjøpte et hus som ser koselig ut, men som ikke er ordentlig isolert.
Dersom subjunksjonen ikke gjentas, bruker vi ikke komma:
De kjøpte et hus som ligger ved sjøen og ser koselig ut.
Foran men setter vi komma selv om det ikke er en hel setning etter:
Han er gammel, men sprek.
Komma setter vi etter en leddsetning:
Etter at de hadde handlet, satte de seg på en kafe.

Da jeg var liten, snakket jeg tre språk.
Det gjelder ikke dersom leddsetningens verbal er en infinitiv:
Etter å ha handlet satte de seg på en kafe.

For å klare jobben måtte hun ta etterutdannelse.
Hvis et ledd er langt, og vi vil markere en tydelig pause, kan vi sette

komma, selv om leddsetningen ikke inneholder subjekt:
Etter å ha handlet i timevis i overfylte butikker, satte de seg på en kafe.
Hvis vi velger å bruke komma for å markere en ekstra pause, kan det få
følger for ordstillingen. Normalt er følgende setninger uten komma:
Dessverre hadde vi ikke råd til å dra.

Heldigvis fikk vi hjelp da alt så mørkt ut.
I USA kan jeg kjøre bil.
Hvis vi vil markere pause, kommer ikke verbalet like etter adverbialet.
Vi begynner liksom setningen på nytt:
Dessverre, vi hadde ikke råd til å dra.

Heldigvis, vi fikk hjelp da alt så mørkt ut.
I USA, der kan jeg kjøre bil.
Når leddsetningen kommer til slutt i helsetningen, har vi vanligvis ikke

komma:
Jeg snakket tre språk da jeg var barn.
Det er alltid komma etter en som-setning -hvis den ikke står til slutt i
en helsetning slik at det blir punktum etter:
Den bilen (som) hun ønsket seg, var altfor dyr.
Komma setter vi både foran og etter innskudd:
Dette er, tror jeg, det verste jeg har sett.

Hun er, som du vet, gift med min bror.
Komma setter vi også etter tiltale, etter replikker og ofte etter svarord:
Per, kom hit! Jeg er her, svarte han.

Kommer du? Ja, det gjør jeg.
Ved oppramsing setter vi komma der vi ikke har og:
Per, Pål og Espen dro av gårde.

Vi trenger ris, tomater, vin og frukt.
Komma har vi foran desimaler: 20,5 grader, kroner 75,50.
Utropstegn (!)
Utropstegn brukes for å markere følelse. Utsagnet er ment som et utrop.
Setningen kan være en imperativ, eller den kan ha form som fortellende
eller spørrende setning:
Vent! Stopp! Nå sitter dere stille!

Tror du meg ikke! Hadde jeg visst dette før!
162 l<apittel12 Sammenbinding av setninger
Det skal være stor bokstav i en ny setning etter utropstegn, men liten
hvis det følger et utsagnsverb: Vent! ropte de. Sitt stille! tordnet læreren.
Kolon(:)
Kolon åpner for det som kommer etterpå. Det som kommer etter kolon,
er som oftest eksempler for å illustrere det man har sagt i setningen
foran. (Se utallige eksempler her i boka.)
Ofte kommer det direkte sitat etter kolon:
Hun så på ham og sa: «Det vil jeg aldri gjøre!»
Vi skriver stor bokstav etter kolon når setningen eller sitatet er fullstendig.
Når det er en oppramsing av enkeltord, bruker vi liten bokstav:
Finn fram: egg, mel, sukker og salt.

Stikkordregister l 163
Stikkordregister
Denne lista er et tillegg til innholdsoversikten foran i boka. Den kan gi hjelp til
å finne fram til emner som ikke nevnes i innholdsfortegnelsen, eller emner som
behandles flere steder. Her kan man også få hjelp til å finne fram til nye termer
i grammatikken. Første del er en alfabetisk oversikt over noen grammatiske
emner, andre del er enkeltord som ofte byr på utfordringer i norskundervis-
ningen. Tallene viser til siden der et emne tas opp.
Grammatiske emner
Adjektiv, bestemt form 33, 34, 38, 40, 46 Påpekende pronomen, se Demonstrativer
Adjektiv brukt som substantiv 40, 106 Refleksive pronomen 23, 25, 74, 117
Bestemt artikkel 33, 44, 46 Refleksive possessiver 48
Demonstrativer 44, 46 Som-setninger 45, 138, 142
Det-setninger l 08, 140 Spørreord 27, 84, 116, 135
Eiendomspronomen, se Possessiver Sterke verb 62
Fortidsfuturum, se Preteritum futurum Substantiv, u/bestemt form l O, 14, 46, l 07,
Futurum, se Presens futurum 108, 114
Imperativ 74, 126, 130 Superlativ 37, 53, 88, 111, 156
Infinitiv 57, 105, 109, 111, 116, 120, 139 Svake verb 59
Komparativ 37, 53, 88, 157 Tall; grunntall 50
Kondisjonalis, se Preteritum futurum Tall, ordenstall 35
Modale verb 67, 125 Ubestemt artikkel 8, 41, 112, 115, 156
Modale adverb 83, 119, 128 Utellelig 13, 41, 52
Perfektum, se Presens perfektum Varighet 122
Perfektum infinitiv 67, 150 Ønsker 125
Perfektum partisipp 77, 78, 145
Pluskvamperfektum, se Preteritum Enkeltord
perfektum
Possessiver 47, 50 all, alt, alle 56
Presens 57, 58, 70, 118, 119 annen 34,35
Presens futurum 57, 65, 70, 120 av 41, 53, 73, 96, 99, 100
Presens partisipp 76, 77, 123 begge 54
Presens perfektum 57, 59, 63, 64, 70, 118, bli 70, 101, 124
121 både- og 102, 146
Preteritum 57, 59, 64, 121, 124, 136 derfor 152
Preteritum futurum 57, 66, 70,122, 125 det23,26,44,46, 107,108,140
Preteritum perfektum 57, 66, 70, 122, 125 enn 38, 97, 137, 157
l Stikkordregister
for , preposisjon 91 , 95, 99, 100, 154

for , konjunksjon l 02, 152
fordi 104, 152
få- færre 52, 53
få , verb 101 , 124
heller 83 , 88, 147
hjem/me 82
ikke 85 , 128, 139, 134, 140, 144, 147
ingen, ingenting 55
jo, adverb 83
jo, subjunksjon 137, 143, 158
jo, svarord 143
kommer til å 120
kanskje 131
lenger 88
liten 34
lite, litt 52, 85
man 26, 49
mange 52
mye 52, 85, 88,
noe/n 52, 54
også 87, 147
om , preposisjon 90
om , subjunksjon l 03 , 135
på 90, 93 , 96,123
seg 23 , 24, 74, 117
sin 48
ska/65 , 67 , 72, 120, 125
som 97, 103 , 112, 137, 138, 156, 158
synes 69, 133
så 102, 104, 137, 152, 154
ti/17, 91 , 94, 96, 98, 99, 100, 117
være 63, 70, 72, 101 , 124
Vær så snill! 126
Kirsti Mac Donald
Norsk grammatikk
o
NORSK SOM ANDRESPRAK
Norsk grammatikk. Norsk som andrespråk gir en systematisk oversikt

over norsk grammatikk, med vekt på å beskrive de grammatiske strukturene
og bruken av de ulike formene i et andrespråksperspektiv. Teoriboka og
arbeidsboka er nært knyttet sammen.
For å ha utbytte av læreverket må man kunne en del norsk.

Lærere som underviser i faget, vil også ha nytte av læreverket.
Norsk grammatikk. Norsk som andrespråk består av

• teoribok
• arbeidsbok
• www.norskgrammatikk. cappelendamm.no
- gratis nettsted med fasit til arbeidsboka og øvelser
Boka er en revisjon av Norsk grammatikk for fremmedspråklige fra 1999.
ISBN 978-82-02-29254-6
11 11111 11111 111111 111111

9 788202 292546
(/\l'l'E"LEN Dj\MM www.cappelendamm .no

Kirsti Mac Donald - Norsk Grammatikk - Norsk Som Andresprаk - Teoribok - 2009OPT

Uploaded by

Document Information

Copyright

Available Formats

Share this document

Share or Embed Document

Sharing Options

Did you find this document useful?

Is this content inappropriate?

Copyright:

Available Formats

Kirsti Mac Donald - Norsk Grammatikk - Norsk Som Andresprаk - Teoribok - 2009OPT

Uploaded by

Copyright:

Available Formats

\'-

', .' l \ \l'\ \ '

Grafisk formgiver: Ingunn Framgården

Rep ro: RenessanseMedia AS

Boka er beregnet på ungdom og voksne som lærer norsk som andrespråk/fremmedspråk,

Boka er bygd opp slik at ordklassene først gjennomgåes. De viktigste bøynings-

Boka er en revisjon av Norsk grammatikk for fremmedspråklige fra 1999.

Adjektiv beskriver andre ord: grønn, glad, gammel, pen.

Verb forteller om handlinger og tilstander: gå, leke, lese, bygge, bo.

Preposisjoner danner sammen med et etterfølgende substantiv eller pronomen

Konjunksjoner binder sammen ord og setninger: og, men, for, så.

Subjunksjoner innleder leddsetninger: fordi, da, etter at, mens, hvis.

Verbal - forteller hva som foregår i setningen:

Objekt - den som handlingen rammer:

Indirekte objekt- den som mottar objektet:

Predikativ- beskriver subjektet:

Adverbial - forteller mer om handlingene:

Kapittel l Substantiv 8 Infinitiv 57

Kapittel 3 Adjektiv 29 l<apittel6 Partisipper 76

Bøyning i kjønn og tall 29 Presens partisipp 76

Kapittel9 Konjunksjoner og subjunl<sjoner 102

Kapittel lO Setningsledd 106

Kapittelll Setninger 129

l<apittel12 Sammenbinding av setninger 146

Egennavn er navn på spesifikke

Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn

* Hunkjønnsordene kan ha en som artikkel i stedet for ei. l dagligdagse ord

Hvilket kjønn er et ord?

-sjon: stasjon, immigrasjon -ment: (uttalt -mang) : departement

-er: lærer, tyrker, politiker Hunkjønn er ord som ender på:

Spesielle hunkjønnssuffikser brukes lite nå. En student, en sykepleier,

Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt

* A-endelsen dominerer i hunkjønn i muntlig språk de fleste steder i landet i

Intetkjønnsord ender på -(e)t.

en regel mange regler alle reglene

Ingen endelse i ubestemt form flertall

Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt

et land landet land landene

Barna og beina skal ha -a i bestemt form flertall. De andre intetkjønns-

En del han- og hunkjønnsord med en stavelse får heller ikke endelse i

en ting en feil en sko ei mus en løk en takk

De fleste ord for mål og valuta får ikke endelse i flertall:

en liter en meter ei mil en kilo en dollar en euro et dusin

-e i ubestemt form flertall

Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt

en inder inderen indere inderne

Noen får sammentrukket form :

ei søster søstera søstre søstrene

Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt

ei bok boka bøker bøkene

Bøyningsformene som er nevnt i oversiktene over, er de mest vanlige.

Ord uten flertall

Ordene har bestemt fdrm etter vanlig mønster:

Jeg kjøpte nye bukser l ei ny bukse.

Bruk av ubestemt og bestemt form

Skille etter betydning

Hvordan smaker kaka? (~ den vi har servert)

Ubestemt form Bestemt form

l dag traff jeg en amerikaner. l dag traff jeg amerikaneren.

Ubestemt form Bestemt form

Det er godt klima på Madeira. Klimaet på Madeira er godt.

Skille etter formelle regler

Ubestemt form Bestemt form Kjenner du

Vanligvis har også substantivet bestemt form etter et adjektiv i bestemt