BEKREFTELSEN PÅ PUH.

Man kan med rette si at man trenger ikke psykisk utviklinghemmede. Men trenger man
nogen? vil da den normale spørre. Ja, man trenger mennesker som skaper oppadstigende
bevegelse, mennesker som skaper literatur og kunst, mennesker som gjør verden til å leve i.
Disse, som har lagt all skjønnhet menneskene forvalter, og derfor også kulturen, ja selve
bindemiddelet i den menneskelige eksistens, disse trenger man. Og disse er schizofrene eller
i slekt med schizofreni. Det er forresten en smakssak om man vil kalle dem schizofrene.
Disse, som i dag tas tidlig, for ikke å utvikle seg til noget (TIPS-tidlig intervensjon ved
psykose), må i dag også ta til takke med menneskverdet, dette som var ment spesiellt for de
psykisk utviklingshemmede. Menneskeverdet er altså bekreftelsen på PUH. Men
menneskeverdet er ikke alene. Hele dette samfunnet er bygget rundt tomheten
menneskverdet. Man snakker stadig om «verdier», i enhver sammenheng, uten at nogen
engang kan sansyliggjøre at man snakker om verdier. I bunden av disse verdiene ligger
verdien som er den største løgn av alle, «menneskeverdet». Et slikt begrep inneholder så
mange feil, at de kan ikke bli rettet i en forfatters livsverk, ja det rommer kort sagt de feil
som plager oss i dag og hindrer videre utvikling. Man tror i dag man kan skape verdier
utelukkende ved å bruke ordet «verdi», og i bunn, som sagt, som bekreftelse på dem alle
ligger menneskeverdet. Hvis man ser nøkternt på det hele: Hva er et vanlig menneske? Det
er en person som holdes kunstig i live av teknikken, har en «jobb», hvor han utfører
monotone bevegelser og mentale disposisjoner som har har brukt 16-18 år på skole for å
lære. I denne «jobben» utviser han null originalitet, noget han heller ikke gjør i privatlivet.
«Jobben» går ut på å holde mennesker like meningsløse og fargeløse som ham selv i live, en
stakket stund. Det hele er en fungsjon, uten mening, uten noget annet resultat enn å holde
seg selv i gang. Ellers produserer menneskene avføring, søppel, og barn som også er så
dårlige at de trenger en løgn for sin berettigelse (menneseverdet). Samtidig som dette skjer
så utarmer de abeidende horder, uten nogen annen mening enn å holde seg selv i «live»,
kloden slik at det er trinnet før den er ubeboelig for alle levende vesener. Men: Hadde det
ikke vært for de psykisk utviklingshemmede, som alle kan se ikke er mennesker, denne
monumentale løgnen som alle kan se, men allikevel blir presset til å tro på, ville ikke dette
kunne stylte seg av gårde og gå. Det er her problemet må søkes, og det er her problemet må
løses. De gamle nazister kalte de psykisk utviklingshemmede «den indre fiende». Denne var
like viktig å bekjempe som den ytre (bolsjevismen), men desto vanskeligere. I 1941 fikk den
katolske kirke i Tyskland satt en stopper for utslettelsen av åndsvake. Alle kan se det, når
disse kromsosomsyke, disse som ikke egentlig er tegnet over en arbeidstegning av en
menneskekropp, ikke bare skal ha menneskelig status, men blir fremhevet som bekreftelse
på menneskeverdet, og dermed i dag også mennesket, vil mennesket synke til en verdi
vesentlig lavere enn null. Og av dette utgår dagens menneskesyn: Mennesket er ingenting.
Det er ingenting som forbindes med ordet «menneskelig». Mennesket dreper tvilen og
dermed bevisstheten om dette gjennom alt søppelet som presenteres på nettet, og
selvfølgelig gjennom «utdannelsen» som i dag fratar en hver kvinne skjønnheten, det siste
de hadde. En fungsjon uten mening vil gjøre ende på seg selv. Naturen vil slå tilbake ta og ta
den hevn den selv -uten hensyn- bestemmer for sitt misbruk i 100 år.