Hume argumenterer for at vi som mennesker ikke er i stand til å kunne komme til en slutning om

hva som kommer til å skje basert på våre observasjoner. Han begynner først med å beskrive hva vi
kan observere for så å beskrive hvorfor dette er en feil tankegang og det er i grunn feilslutning å
påstå at man “vet” noe om framtiden, basert på erfaring.

Han begynner først med eksempelet om biljardkulene og konseptet av årsak og virkning. Her
skriver han de tre omstendighetene kontakt, forrang og konstant samsvar og introduserer problemet.
Vi baserer vår slutning på hva som kommer til å skje, hver gang vi slår kule A mot kule B på
empirisk data som i seg selv sier ingenting mer enn at kule A har satt kule B i gang. Han
argumenterer for at en Adam, med sin fulle forstand, som aldri har sett dette skje, vil ikke kunne
konkludere noe som helst. Konklusjonen til Hume er dermed at årsak og virkning er basert på
erfaring, for ellers vil vi måtte kunne bevise at naturens gang må fortsette slik som i fortiden, noe
ingen kan. Det er nemlig vanen som styrer menneskets forståelse av hva om kommer til å skje.
(Hume 2016:94-95)

Videre introduserer han et nytt spørsmål, nemlig om forskjellen mellom “troen” om hva som
kommer til å skje, kontra en helt alminnelig forestilling om et hvilket som helst utfall. Han snakker
om at bevisstheten av gammel vane glir til forestillingen den kjenner av årsak og virkning, og
dermed føler man forestillingen om at biljardkule A vil sette B i mosjon, annerledes enn om det
skulle være en hvilken som helst forestilling. Hume utvider også påstanden sin ved å skrive om de
forskjellige utfallene som kan komme til å skje. Bevisstheten har en tendens til å forestille seg det
vanligste utfallet av denne årsak virkningen. Likevel er det eneste som skiller på disse virkningene
følelsen man har inni seg av dem. (Hume 2016:95-96)

I de neste avsnittene kommer Hume frem til et viktig begrep, nemlig “nødvendig sammenheng”.
Det går ut på menneskets tendens til å finne sammenhengen mellom to hendelser. Han kommer inn
på at årsaken må kunne ha en kraft, styrke eller energi, og at ideen vår om hva denne egentlig består
av, er meget vag. Hvis vi tar til å kun tenke oss frem til hva den består av (slik som rasjonalistene),
kommer vi aldri til noen virkning, og hvis vi bruker empiri ser vi kun sammenhengene mellom
årsak og virkning, styrt av vanen, og får aldri noen forståelse rundt begrepet. (Hume 2016:98)

Som konklusjon kommer Hume inn på at hans generelle mål er ikke å overbevise oss om at kule A
ikke vil sette kule B i mosjon, men heller å belyse problemet rundt denne tendensen til å godta
vanen for kunnskap om hva fremtiden vil bringe, basert på kunnskapen om fortiden. Han
anerkjenner at mennesket antar ting om fremtiden av naturlige grunner, for å ikke være paralysert
av frykt og skepsis. (Hume 2016:99)

Kilde:
Hume, David, En sammenfatning av en nylig utgitt bok (utdrag) i IFIKK (red.) Exphil I,
Filosofi- og vitenskapshistorie, IFIKK, UiO/Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 2016, ss. 94-99