Maria

En høst traff jeg overraskende min datter Maria på fortauet utenfor

urmakeren, hun var blitt tynnere, men jeg kjente henne lett igjen. Jeg
husker ikke lenger hva jeg hadde ute å gjøre, men det må ha vært noe
viktig, for det var etter at trappegelenderet i oppgangen var gått i styk
ker, så egentlig var jeg sluttet med å gå ut. I hvert fall traff jeg henne, og
selv om jeg vet bedre, tenkte jeg et øyeblikk: For en merkelig tilfeldig
het at jeg skulle gå ut akkurat i dag. Det virket som om hun var glad for
å se meg, for hun sa far og tok meg i hånden. Det var henne jeg pleide å
like best av barna mine, da hun var liten, sa hun ofte at jeg var den bes
te faren i verden. Og så sang hun for meg, litt falskt riktignok, men det
var uforskyldt, hun hadde det etter sin mor. «Maria,» sa jeg, «er det vir
kelig deg, så godt du ser ut.» «Ja, jeg drikker urin og spiser råkost,»
svarte hun. Da måtte jeg le, det var lenge siden sist, tenk at jeg hadde
en datter med humor, litt frekk humor til og med, hvem skulle trodd
det, det var et godt øyeblikk. Men jeg tok feil, at en aldri blir gammel
nok til å kvitte seg med ifiusjonene. Min datter fikk et måpende uttrykk i
i ansiktet, og det var som om blikket hennes døde. «Du gjør narr av
meg,» sa hun, «men du skulle bare vite.» «Jeg syntes du sa urin,» svar
te jeg som sant var. «Urin, ja, jeg er blitt som et annet menneske.» Det
tvilte jeg ikke på, det var logisk, en kan da umulig være det samme
mennesket før og etter at en har begynt å drikke urin. «Ja ja,» sa jeg for
sonlig, jeg ønsket å snakke om noe annet, kanskje noe hyggelig, en kan
aldri vite. Så så jeg at hun hadde ring, og jeg sa: «Og du er gift, ser jeg.»
Hun så på ringen. «Å, den,» sa hun, «den har jeg bare for å holde inn
påslitne manfifolk på avstand.» Det måtte i hvert fall være en spøk, jeg
regnet fort ut at hun måtte være minst femtifem år, og så godt så hun
ikke ut. Så jeg lo igjen, for annen gang på lenge, og det til og med midt
på et fortau. «Hva ler du av,» sa hun. «Jeg tror jeg begynner å bli gam
mel,» svarte jeg da det gikk opp for meg at jeg hadde tatt feil enda en
gang. «Så det er sånn en gjør det nå for tiden.» Det svarte hun ikke på,
så det vet jeg ikke, men jeg antar og håper at min datter ikke er særlig
representativ. Men hvorfor har jeg fått sånne barn. Hvorfor.
Vi stod litt uten å si noe, og jeg tenkte det var på tide å si farvel, et
uventet møte bør ikke vare for lenge, men da spurte hun om jeg var
frisk. Jeg vet ikke hva hun mente med det, men jeg svarte som sant var
at det eneste som feilte meg, var bena. «De vil ikke lenger det jeg til,,
skrittene blir kortere og kortere, jeg k~~er snart ~ jeg
vet ikke hvorfor jeg sa så mye om bena mine til henne, og det viste seg
da også at det var dumt av meg. «Det er alderen,» sa hun. «Selvfølgelig
er det alderen,» sa jeg, «hva ellers.» «Men du trenger vel ikke å bruke
dem så mye nå lenger.» «Sier du det,» sa jeg, «sier du det.» Hun oppfat
tet da i det minste ironien, det skal godskrives henne, og hun ble erger
lig, men ikke på seg selv, for hun sa: «Alt jeg sier, er galt.» Det hadde
jeg ikke noe svar på, hva skulle det ha vært, i stedet vugget jeg bevisst
intetsigende med hodet, det er altfor mange ord i omløp i verden, den
som sier mye har ikke sine ord i behold.
«Nei, jeg får vel komme meg videre,» sa min datter etter en kort,
men lang nok pause. «Jeg må rekke en urteforretning før det stenger. Vi
sees.» Hun rakte meg hånden. «Farvel, Maria,» sa jeg. Så gikk hun. Det
var min datter. Jeg vet at alt har sin innebygde logikk, men den er ikke
alltid lett å få øye på.

V _________ F’s siste nedtegnelser til almenheten 1983