Faglig Program Midt Og Nord-Norge PDF

Lisbeth Skogstrand
ARKEOLOGISKE
UNDERSØKELSER
I VASSDRAG
Høringsutkast 18.12.2017
FAGLIG PROGRAM
FOR MIDT- OG NORD-NORGE
Innhold
1 INNLEDNING .................................................................................................................................. 5
1.1 BAKGRUNN ......................................................................................................................................... 5

1.1.1 Hvorfor et faglig program? .................................................................................................... 5
1.2 VALG OG PRIORITERINGER ...................................................................................................................... 6
1.2.1 Avgrensninger ........................................................................................................................ 6
1.2.2 Landskapsregioner ................................................................................................................. 7
1.2.3 Kronologi og datering ............................................................................................................ 7
1.2.4 Stedsnavn og språkbruk ......................................................................................................... 9
1.3 SAMMENFATNING AV PROGRAMMET........................................................................................................ 9
2 ARKEOLOGISKE UNDERSØKELSER I VASSDRAG – EN HISTORISK GJENNOMGANG ........................ 12
2.1 VASSDRAGSREGULERINGER I HISTORISK PERSPEKTIV ................................................................................... 12

2.1.1 De første vassdragsreguleringene ....................................................................................... 12
2.1.2 Vannkraftutbyggingene ....................................................................................................... 13
2.1.3 Vassdragsregulering og kulturminneforvaltning ................................................................. 15
2.1.4 Verneplaner for vassdrag ..................................................................................................... 16
2.1.5 Samisk kulturminneforvaltning ............................................................................................ 17
2.1.6 Sektoravgiftsordningen ........................................................................................................ 20
2.2 HUNDRE ÅR MED VASSDRAGSUNDERSØKELSER ......................................................................................... 23
2.2.1 Undersøkelser langs vassdrag før 1960 ............................................................................... 24
2.2.2 Forvaltningsundersøkelser etter 1960 ................................................................................. 25
2.2.3 10-års vernede vassdrag 1978-82 ........................................................................................ 27
2.2.4 Sørsamisk kulturminneregistrering 1985-1988.................................................................... 28
2.2.5 Verneplaner for nasjonalparker ........................................................................................... 30
2.2.6 Forskningsprosjekter ............................................................................................................ 30
2.2.7 Vassdragsundersøkelsene som kunnskapsplattformer ........................................................ 32
2.3 ARKEOLOGISKE UNDERSØKELSER I MIDTNORSKE VASSDRAG 1949-2016 ....................................................... 32
2.3.1 Grytten og Mardøla ............................................................................................................. 35
2.3.2 Aursjøen ............................................................................................................................... 36
2.3.3 Drivavassdraget ................................................................................................................... 40
2.3.4 Øvre Glomma – Aursunden .................................................................................................. 43
2.3.5 Femunden ............................................................................................................................ 44
2.3.6 Gaulavassdraget, Håen og Samsjøen .................................................................................. 46
2.3.7 Orkla - Innerdalen ................................................................................................................ 47
2.3.8 Nea-Nidelvvassdraget .......................................................................................................... 48
2.3.9 Foldsjøen, Homlavassdraget ................................................................................................ 49
2.3.10 Meråkervassdraget, Fjergen ................................................................................................ 50
2.3.11 Namsenvassdraget, Sanddøla ............................................................................................. 52
2.3.12 Røssvatnet/Reevhtse ........................................................................................................... 55
2.3.13 Ranavassdraget ................................................................................................................... 58
2.4 ARKEOLOGISKE UNDERSØKELSER I NORDNORSKE VASSDRAG 1957-2016 ...................................................... 61
2.4.1 Saltfjellet/Svartisen, Storglomfjord...................................................................................... 63
2.4.2 Kobbelvvassdraget ............................................................................................................... 67
2.4.3 Sagelvvassdraget, Rotvatn, Rekvatn og Slunkajávrre .......................................................... 68
2.4.4 Skjomenvassdraget, Gautelis ............................................................................................... 69
2.4.5 Målselvvassdraget, Altevatn og Leinavatn .......................................................................... 71
2.4.6 Devddesjávri ........................................................................................................................ 75
2.4.7 Skibotnvassdraget................................................................................................................ 77
2.4.8 Alta-Kautokeinovassdraget.................................................................................................. 79
2.4.9 Pasvikdalen/Báhčeveaj ........................................................................................................ 83
2.4.10 Kobbholmvatn...................................................................................................................... 86
3 KUNNSKAPSSTATUS FOR MIDT-NORGE........................................................................................ 88
3.1 MIDTNORSK KRONOLOGI ..................................................................................................................... 89

3.2 KYST- OG FJORDBYGDENE..................................................................................................................... 90
3.2.1 Eldre og yngre steinalder ..................................................................................................... 90
3.2.2 Seinneolitikum – førromersk jernalder ................................................................................ 97
3.2.3 Jernalder og middelalder ................................................................................................... 102
3.2.4 Samisk, nyere tid ................................................................................................................ 103
3.3 SKOGSOMRÅDENE I MIDT-NORGE ....................................................................................................... 104
3.3.1 Eldre og yngre steinalder ................................................................................................... 105
3.3.2 Seinneolitikum – førromersk jernalder .............................................................................. 108
3.3.4 Samisk, nyere tid ................................................................................................................ 114
3.4 FJELLSKOG OG ØVRE DALBYGDER ......................................................................................................... 116
3.4.4 Samisk, nyere tid ................................................................................................................ 127
3.5 FJELLOMRÅDER I MIDT-NORGE ........................................................................................................... 133
3.5.3 Jernalder - middelalder ...................................................................................................... 143
3.5.4 Samisk, nyere tid ................................................................................................................ 147
4 KUNNSKAPSSTATUS FOR NORD-NORGE..................................................................................... 153
4.1 NORDNORSK KRONOLOGI ................................................................................................................... 154

4.2 KYSTOMRÅDENE............................................................................................................................... 156
4.2.2 Tidlig metalltid ................................................................................................................... 165
4.2.4 Samisk nyere tid ................................................................................................................. 176
4.3 FJORD OG INNLANDSBYGDER .............................................................................................................. 178
4.3.4 Samisk nyere tid ................................................................................................................. 208
4.4 FJELL- OG VIDDEOMRÅDER ................................................................................................................. 215
4.4.4 Samisk nyere tid ................................................................................................................. 228
5. KUNNSKAPSHULL OG SATSNINGSOMRÅDER .............................................................................. 234
5.1 KUNNSKAPSSTATUS, DATAGRUNNLAG OG REPRESENTATIVITET ................................................................... 234

5.1.1 Muligheter og begrensninger innenfor sektoravgiftsordningen ........................................ 235
5.2 KUNNSKAPSHULL OG SATSNINGSOMRÅDER ............................................................................................ 236
5.2.1 Tema 1 Bosetting og mobilitet i steinbrukende tid ............................................................ 237
5.2.2 Tema 2 Ressursutnyttelse .................................................................................................. 239
5.2.3 Tema 3 Fangstfolk i jernalder og middelalder ................................................................... 241
5.2.4 Tema 4 Samiske bosettingsmønstre og ressursbruk i nyere tid ......................................... 244
5.2.5 Tema 5 Det hellige landskapet........................................................................................... 246
5.3 VASSDRAG SOM KAN KOMME INN UNDER SEKTORAVGIFTSORDNINGEN ........................................................ 249
REFERANSER .............................................................................................................................................. 254
1 Innledning
er både tett og nødvendig. Det primære

1.1 Bakgrunn
lovfesta formålet med arkeologiske
I 2009 kom Arkeologiske granskninger er å sikre og samle inn
undersøkelser i vassdrag. Faglig program vitenskapelig kildemateriale og
for Sør-Norge i all hovedsak skrevet av derigjennom videreføre det
Svein Indrelid (2009). Samtidig startet kunnskapspotensialet som ligger i
Riksantikvaren prosessen med å skrive et kulturminnene (Guribye og Holme
tilsvarende program for Midt- og Nord- 2005:91). Innsamling av data er aldri en
Norge. Noe grunnlagsmateriale ble objektiv øvelse, og hvis sikring av
utarbeidet, men arbeidet ble av ulike kildemateriale skal være formålstjenlig,
årsaker ikke fullført. Mot slutten av 2015 må behovet for forskning og ny kunnskap
ble arbeidet med programmet gjenopptatt ligge i horisonten når man foretar valg og
og omsider fullført ved årsskiftet 2017/18. prioriteringer. Undersøkelser innenfor
Arbeidet har vært ledet og i hovedsak sektoravgiftsordningen åpner på den ene
skrevet av Lisbeth Skogstrand, men med siden opp for arkeologiske undersøkelser
sentrale bidrag i form av tekster, med en klarere forskningsprofil enn
kommentarer og innspill fra ansatte ved ordinære forvaltningsundersøkelser. På
Riksantikvaren, NTNU Vitenskapsmuseet, den andre siden er de økonomiske
Tromsø museum, Sametinget og NIKU. rammene betydelig trangere, og behovet
Programmet for Sør-Norge ble for prioriteringer av hvilket kildemateriale
definert som et førstegenerasjons faglig som skal sikres er større. Derfor har
program for arkeologiske undersøkelser i Riksantikvaren sett det som nødvendig å
regulerte vassdrag i Sør-Norge (Indrelid utvikle faglige programmer som kan peke
2009:7). Programmet for Midt- og Nord- på hvilke områder som kan og bør
Norge er, på den ene siden, det første prioriteres i forbindelse med
programmet for undersøkelser i vassdrag i sektoravgiftsundersøkelser.
landsdelen. På den andre siden har De faglige programmene for vassdrag
arbeidet med programmet kunnet bygge er Riksantikvarens programmer og ikke
videre på erfaringer med bruken av museumstilknyttede som andre faglige
programmet for Sør-Norge etter at programmer. De skal være et hjelpemiddel
sektoravgiftsordningen ble innført. Dette både for den regionale
gir seg særlig utslag i en større vekt på kulturminneforvaltninga og for
prioriteringer av satsingsområder i det Riksantikvaren i deres vurderinger og
foreliggende programmet sammenliknet planlegging av arkeologiske undersøkelser
med programmet for Sør-Norge. i regulerte vassdrag. Både omfanget av
undersøkelsene og prioriterte
1.1.1 Hvorfor et faglig program?
problemstillinger skal ha en forankring i
Relasjonen mellom forskning på og det faglige programmet (Riksantikvaren
forvaltning av arkeologiske kulturminner 2006a). Etter at det faglige programmet
for Sør-Norge ble lansert, er Vår kunnskap om fortida bygger i all
sektoravgiftsordningen for arkeologiske hovedsak på arkeologisk kildemateriale,
undersøkelser i regulerte vassdrag innført men også på en lang rekke
og etablert. Det faglige programmet for naturvitenskapelig analyser og ikke minst
Midt- og Nord-Norge skal fungere som et skriftlige kilder. Særlig kunnskap om
styringsdokument for utvikling og samisk historie hviler tungt på skriftlig
gjennomføring av prosjekter innenfor materiale. Dette programmet skal danne
ordningen. grunnlag for arkeologiske undersøkelser.
Selv om historiske kilder er svært
1.2 Valg og prioriteringer relevante for vår kunnskap, er det det
arkeologiske materialet som tillegges
1.2.1 Avgrensninger
størst vekt og oppmerksomhet i
Riksantikvarens faglige program gjennomgangen av kunnskapsstatus, også
oppsummerer kunnskapsstatus fra de siste for den etterreformatorisk perioden.
tiårs arkeologiske undersøkelser, noe som Skriftlige kilder og den kunnskapen de gir
igjen danner grunnlag for å identifisere oss vil kort bli redegjort for der dette er
kunnskapshull og definere prioriterte relevant, men ulike tolkninger og
satsingsområder. På sikt er det meningen kildekritiske utfordringer vil i liten grad bli
at de faglige programmene skal diskutert. Dette er likevel perspektiver og
oppdateres med nye resultater, og at kunnskap som bør inkluderes i utviklingen
endringer i kunnskapsstatus skal føre til av prosjekter innenfor
endringer i satsingsområder. sektoravgiftsordningen.
Kunnskapsstatusen som presenteres i Dagens grenser mellom
dette programmet verken er eller skal forvaltningsdistrikter og nasjoner
være en fullstendig gjennomgang av samsvarer i liten grad med forhistoriske
forhistorien og historien om Midt- og situasjoner. I mange tilfeller ville det vært
Nord-Norge. Derimot skal den gi en kort naturlig å innlemme svenske, finske og
oversikt over viktige funn og russiske undersøkelser i diskusjonene.
undersøkelser og noen av de resultatene Med noen få unntak har dette vært
som er fremkommet de senere år, både utenfor rammene for arbeidet med det
gjennom forsknings- og faglige programmet. Det er likevel ingen
forvaltningsundersøkelser. Fordi tvil om at forståelsen av ulike prosesser og
programmet danner grunnlag for utvikling gjennom hele forhistorien og
prosjektutvikling og prioriteringer innenfor historien, særlig i innlandsområdene, er
sektoravgiftsordningen, omhandler det tett knyttet til det som foregår langs
bare de kulturminnene som omfattes av vassdragene i Sverige og Finland. Også
ordningen, det vil si automatisk fredete dette er perspektiver som bør inkluderes i
kulturminner. Ikke-samiske utviklingen av sektoravgiftsprosjekter.
etterreformatoriske kulturminner er
derfor ikke omtalt eller prioritert.
1.2.2 Landskapsregioner landskapskarakter. En så detaljert
Landskapet utgjør fysiske rammer for inndeling er ikke hensiktsmessig i denne
menneskelig adferd. Topografi og sammenheng, og kategoriene er slått
naturressurser gir muligheter og sammen og forenklet til fire
begrensninger, og mennesket gir landskapsregioner i Midt-Norge og tre i
landskapet mening og verdi basert på Nord-Norge. Regionbeskrivelsene bygger
erfaring, kulturelle preferanser og imidlertid på Oscar Puschmanns (2005)
landskapets karakter. Mennesker har over standardverk og har i stor utstrekning lånt
tid brukt det samme landskapet på ulike formuleringer derfra.
måter. De har valgt varierende Landskapsregionene er ikke
lokaliseringer av boplasser, har utnyttet kulturhistorisk relevante. I noen områder
ressurser i ulik grad og på forskjellige og perioder samsvarer regionene mer eller
måter. Landskapet har også vært i mindre med utbredelsen av
kontinuerlig endring, både av klimatiske, kulturminnetyper, men den geografiske
geologiske og kulturelle årsaker. inndelinga er primært valgt for å oppnå en
Menneskers samhandling med, og gjennomført struktur som gjør det lett å
kategorisering og forståelse av landskapet finne informasjon om spesifikke områder
har forandret seg i takt med landskapets og for å kunne sammenlikne kulturforhold
transformasjon og med variasjoner i og kunnskapsstatus over lange
hvordan det har vært brukt og utnyttet tidsperioder og mellom regioner.
(Ingold 2000). Studier av regionale Hovedvekten vil ligge på
forskjeller er derfor interessante, selv om vassdragsrelaterte kulturminner, men det
våre landskapsinndelinger ikke gir liten mening å se disse isolert, og
nødvendigvis samsvarer med fortidige fremstillingen vil i mange områder få et
samfunns (Indrelid 2009:62). mer generelt preg (se Indrelid 2009:62).
For å skape en forutsigbar struktur for
1.2.3 Kronologi og datering
programmet som helhet er det, i likhet
med det faglige programmet for Sør- Kronologiske systemer og
Norge, strukturert i henhold til periodeinndelinger er analytiske
landskapsregioner slik disse er definert og hjelpemidler som strukturerer arkeologisk
beskrevet i NIJOS’ (Norsk Institutt for jord- materiale i tid og rom og hjelper oss å
og skogkartlegging)1 nasjonale forstå og håndtere samtidighet,
referansesystem for landskap (Puschmann forskjellighet og utvikling.
2005). Systemet deler Norge inn i 45 Periodebegreper er ikke nøytrale
landskapsregioner basert på blant annet størrelser, men har en historie og bærer
landskapenes hovedformer, småformer, med seg assosiasjoner og konnotasjoner
vassdrag og vegetasjon som sammen utover sin definerte mening. Dette
utgjør regionens samlede meningsinnholdet virker tilbake på vår
forståelse av tidsdybde, rekkefølge,
1
Etter 01.07.2015 er NIJOS en del av NIBIO,
Norsk institutt for bioøkonomi.
hastighet og kausalitet mellom ulike Hesjedal et al. 2009:382, Skandfer
materielle fenomener. De angir dermed 2003:218, 2005a). Dette programmet vil
ikke bare kronologiske tidsrom, men følge rådende kronologier for de
rommer også ideer om kulturell utvikling forskjellige regionene, men så langt som
basert på det materialet de er definert på mulig også relatere enkeltfunn og
bakgrunn av (Skandfer 2003:213, 2005a). kronologier til absolutte tidsavsnitt.
Dette programmet dekker hele Midt- Videre er programmet basert på en
og Nord-Norge gjennom hele forhistorien lang rekke upubliserte rapporter,
og tidlig historie. For å skape en helhetlig vitenskapelige publikasjoner,
og forutsigbar presentasjon av populærvitenskapelige arbeider og et stort
kunnskapsstatus som gjør det mulig å antall PhD-, magister-, hovedfags-, og
fremheve større regionale trender og masteroppgaver. Selv om de fleste
endringer, er grove overregionale arbeider baserer dateringene på en
kronologier et nødvendig strukturelt grep. kombinasjon av 14C-dateringer, typologisk
Regionale variasjoner vil alltid kunne kronologi og strandlinjedateringer, følger
utfordre overordna kronologier, og nye ulike arbeider ulike kronologier og
funn og mer kunnskap vil kunne medføre vektlegger ulike grunnlag for dateringer på
stadige revisjoner. De siste 50 årene har et forskjellige måter. Det har ikke vært mulig
økende antall 14C-dateringer blitt en viktig å vurdere det enkelte arbeids bruk av
form for arkeologisk empiri, og de viser typologier og kronologier, og derav
ofte et mer komplekst bilde enn det dateringer, eller kalibrere eldre dateringer
lineære periodeskjemaer gjør (Skandfer på nytt, og alle tidfestinger er derfor
2005b:123). Periodebegreper og gjengitt slik de er foretatt av
periodeoverganger er i utgangspunktet forfatteren(e). Alle dateringer er kalibrert,
basert på en relativ kronologi med en med mindre noe annet er oppgitt, og er
forutsetning om at likhet innebærer gitt i kalenderår før eller etter Kristi fødsel
samtidighet. 14C-dateringer av strukturer (f.Kr./e.Kr.).
passer ikke alltid overens med de Periodebetegnelsen «samisk, nyere
tradisjonelle periodebetegnelsene basert tid», som benyttes i kapittel 3 og 4, er
på typologiske sekvenser, teknologi og primært en juridisk og ingen kronologisk
råstoff, og periodediagnostiske elementer kulturell kategori. Den innebærer ingen
har vist seg å dukke opp på ulike avvisning av at samisk inngår i tidligere
tidspunkter i ulike områder. Bruken av 14C- perioder, men er en presisering av at
dateringer innebærer imidlertid også store nyere tids kulturminner i dette
utfordringer i tolkninger av kontekster og programmet bare omfatter samiske
stratigrafi. kulturminner, da kun disse omfattes av
Flere har tatt til orde for å i større kulturminnelovens § 4 om automatisk
grad benytte uavhengige enheter av tid, fredete kulturminner og dermed av
såkalte kronosoner, som et analytisk sektoravgiftsordningen (se 2.2.2, 2.2.3).
verktøy i tillegg til den tradisjonelle
faseinndelingen (Bjerck 2008a:72-73,
1.2.4 Stedsnavn og språkbruk brukes om samiske kulturminner nord for
Norsk og samisk er sidestilte som Ballangen, men også i generelle
offisielle språk i Norge, og innenfor samisk sammenhenger i kapittel 2 og 5 (se
kulturminneforvaltning og arkeologisk vedlegg 1 for en fullstendig ordliste).
forskning er det utført en betydelig innsats Bruken av begreper innebærer en
de senere år for å bevare språk og tolkning og kategorisering av
innarbeide samiske begreper på ulike kulturminner, både med hensyn til
kulturminnetyper. Samisk er imidlertid funksjon, men også etnisk tilhørighet. I
ikke ett, men mange språk, og innenfor de dette programmet brukes samisk
offisielle samiske språkene i Norge, terminologi i hovedsak i forbindelse med
sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk, nyere tids samiske kulturminner, men
finnes en lang rekke dialekter og varianter også om antatt samiske kulturminner fra
av ord, uttrykk og skrivemåter. I rapporter yngre jernalder og middelalder. Språkbruk
og publikasjoner forekommer derfor både er aldri nøytral, og det må presiseres at
ulike begreper om samme type fravær av samiske begreper i seg selv ikke
kulturminne og variasjoner i stavemåter impliserer en tolkning av ikke-samisk
på disse, men også samme begrep brukt kulturtilhørighet.
om ulike typer kulturminner. Det finnes ofte forskjellige varianter
På sørsamisk har Ellen Bull Jonasson av ett og samme stedsnavn, og særlig
(2012) med flere utviklet en egen ordliste samiske stedsnavn har mange alternative
for sørsamiske kulturminner. Denne ligger skrivemåter i ulike rapporter, kart og
til grunn for all bruk av sørsamiske publikasjoner. Med unntak av enkelte
begreper, deres stavemåte og etablerte lokalitetsnavn, følger bruken av
bøyningsformer i Midt-Norge. Det finnes stedsnavn og deres stavemåte, både på
ingen offisiell ordliste over lulesamiske norsk og samisk, konsekvent Sentralt
kulturminnebegreper, men Oddmund Stadsnamnregisters (SSR) vedtatte og
Andersen (2017) har i samarbeid med godkjente former slik disse er oppgitt via
språkekspertisen ved Árran Lulesamisk Kartverkets digitale Norgeskart
senter/Julevsáme guovdásj utarbeidet en (www.kartverket.no). Unntak vil også
ordliste som ligger til grunn for bruken av forekomme i forbindelse med redegjørelse
lulesamiske begreper i områdene mellom for lokalitetsnavn o.l. som er definert i
Saltfjellet og Ballangen i dette rapporter i forbindelse med arkeologiske
programmet. Den nordsamiske undersøkelser. Som hovedregel oppgis
terminologien tar utgangspunkt i de både norske og samiske stedsnavn der
samiske kulturminnekategoriene som begge språk forekommer hos Kartverket.
ligger i Riksantikvarens database over
1.3 Sammenfatning av
faste kulturminner, Askeladden, men valg
programmet
av begreper og skrivemåter er videre
bearbeidet av Stine Benedicte Sveen ved Programmet er i hovedsak strukturert
Sametinget/Sámediggi i samarbeid med etter samme mal som programmet for
Sametingets språkseksjon. Nordsamisk Sør-Norge, med en historisk del,
kunnskapsstatus, kunnskapshull og på 70- og 80-tallet. Mange vassdrag er
prioriterte satsningsområder. Programmet imidlertid undersøkt i flere omganger, og
er ment å fungere som et oppslagsverk, og små og større registreringer,
forvaltningsområdene til henholdsvis funninnsamlinger og utgravinger har
Vitenskapsmuseet og Tromsø Museum er oppdatert og utfylt hverandre.
derfor behandlet adskilt, både i den Kapittel 3 gir en skisse av vesentlige
historiske delen og i diskusjonene av trekk i kunnskapsstatus om menneskers
kunnskapsstatus. Videre er diskusjonene bosettinger, ressursbruk, teknologi og
av kunnskapsstatus i dette programmet, i kulturforhold i ulike regioner fra tidlig
likhet med i programmet for Sør-Norge, steinalder til slutten av middelalder, samt
som sagt, delt i landskapstyper basert på nyere tids samisk kulturhistorie i Midt-
NIBIOS landskapsregioner (Puschmann Norge. Midt-Norge er i denne
2005). Programmet er lagt opp slik at hver sammenhengen avgrensa til
enkelt region og periode står for seg og Vitenskapsmuseet forvaltningsområde.
kan leses enkeltvis. Dette innebærer Presentasjonen er organisert i fire
enkelte gjentakelser, men er i størst mulig landskapsregioner som hver er strukturert
grad forsøkt løst ved hjelp av kronologisk i periodene Eldre og yngre
kryssreferanser. Til forskjell fra steinalder, Seinneolitikum-førromersk
programmet for Sør-Norge utgjør samiske jernalder, Jernalder-middelalder og
kulturminner og kulturhistorie, men også Samisk, nyere tid. Presentasjonen viser at
faghistoriske og juridiske aspekter av mens vi har mye kunnskap om
samisk kulturminneforvaltning en kulturminner og kulturminnetyper langs
vesentlig del av programmet for Midt- og kysten, er kunnskapen om
Nord-Norge. innlandsområdene langt mer
Kapittel 2 gir en kort presentasjon av fragmentarisk. Mye av skjevheten skyldes
vannkraftutbygginger og verneplaner for lavere utbyggingsaktivitet i innlandet og
vassdrag, samisk kulturminneforvaltning påfølgende forvaltningsundersøkelser,
og redegjør for sektoravgiftsordningen for men med unntak av
arkeologiske undersøkelser i vassdrag. jernvinneundersøkelser, også mangel på
Videre presenteres en historisk oversikt publiserte forskningsprosjekter.
over større forvaltningsplaner og Kapittel 4 gir en tilsvarende
prosjekter som har hatt konsekvenser for presentasjon av Nord-Norge. Nord-Norge
kulturminneforvaltningen, samt større er i denne sammenhengen avgrensa til
forskningsprosjekter som har vært Tromsø Museums forvaltningsområde.
gjennomført i tilknytning til vassdrag. Presentasjonen er organisert i tre
Deretter følger presentasjoner av større landskapsregioner som hver er strukturert
arkeologiske undersøkelser i vassdrag kronologisk i periodene Eldre og yngre
mellom 1947-2016, først i Midt-Norge, steinalder, Tidlig metalltid, Jernalder-
deretter i Nord-Norge. I Midt-Norge ble de middelalder og Samisk, nyere tid.
fleste vassdrag undersøkt på 60-70-tallet, Presentasjonen viser at vi har mye
mens i Nord-Norge var hovedaktiviteten kunnskap om kulturminner og
kulturminnetyper langs kysten basert på
store forvaltningsundersøkelser, mens
kunnskapen om innlandsområdene i
større grad er resultat av målretta
forskningsprosjekter.
Kapittel 5 definerer og beskriver
«kunnskapshull», det vil si temaområder
hvor vesentlig kunnskap mangler, men
som det er mulig å fremskaffe gjennom
arkeologiske undersøkelser, finansiert av
sektoravgiftsordningen, i reguleringssonen
langs regulerte vann. Innenfor hvert tema
vil ulike aktuelle satsingsområder
presenteres.
Kapittel 6 vil redegjøre for
erosjonsproblematikk i vassdrag,
miljøovervåkning som metode og
diskuterer også erfaringer fra
gjennomførte sektoravgiftsprosjekter.
2 Arkeologiske undersøkelser i vassdrag – en historisk gjennomgang
rydding av elver, ble sannsynligvis

2.1 Vassdragsreguleringer i
gjennomført både i vikingtid og
historisk perspektiv
middelalder. Fra 1600-tallet og fremover
Det finnes 4 000 vassdrag og 250 000 ble det lagt ned en betydelig innsats i å
innsjøer i Norge. Elver og innsjøer har til grave kanaler og bygge fløtingsdammer og
alle tider vært viktige ferdselsårer og lenser i mange vassdrag (Bødtker 1938:44,
matkilder, og bosetting og ulike aktiviteter
Mømb et al. 2010:20,
har vært knyttet til vann, ikke bare langs
Statistiske_analyser(SA) 1977: 29:12).
kysten, men også innover i dalene, på
Den vannkraftdrevne oppgangssaga
vidda og i fjellet. Mangfoldet i
ble tatt i bruk blant annet i Trøndelag på
menneskeskapte spor langs våre vassdrag
er stort, og automatisk fredete 1500-tallet og førte til økt handel og større
kulturminner er på ulike måter blitt berørt behov for tømmerfløting. Også nordover i
av vassdragsreguleringer og landet ble anselige mengder tømmer
vannkraftutbygginger. transportert vannveien ut til kysten, særlig
i tiårene før og etter 1900. Størst av alle
2.1.1 De første elvene var Namsen, men også Vefsna førte
vassdragsreguleringene store kvanta trelast, og på 1920 og -30-
Mennesker har foretatt ulike inngrep i tallet var Pasvikelva en av landets ti
vassdrag lenge før de store største tømmerfløterelver
kraftverksutbyggingene. Gulatingsloven (Statistiske_analyser(SA) 1977: 29).
(V,14) påbyr at elver skal renne slik de har Det er usikkert når de første
rent fra gammel tid og forbyr å sette opp vanndrevne kvernene ble tatt i bruk i
stengsler som hindrer laks i å vandre Norge, men arkeologiske undersøkelser
oppover elva. Begge deler tyder på at folk tyder på at det fantes bekkekverner
både endra og stengte elveløp til irritasjon allerede i sein vikingtid, og fra 1200-tallet
eller skade for andre som hadde omtales de i skriftlige kilder (Baug
rettigheter langs elva. 2013:35). Utover i middelalderen ble
Også tømmerfløting foregikk allerede bekkekverner svært utbredt, og i Midt- og
i vikingtid. Frostatingsloven omtaler Nord-Norge finnes et uendelig antall
fløytingselver (XIII, 9) og sier at tømmer stedsnavn som henspiller på møller eller
som fløtes skal ligge i ro på helligdager, bekkekverner. På 1700-tallet hadde
med mindre det driver med strømmen (II, nesten hver gård i Ofoten og Sør-Troms sin
35). På 1200-tallet var trelasteksporten egen kvern (Lindahl 2009). Som regel var
betydelig, og et pergamentbrev fra 1340 det ikke nødvendig med større inngrep,
vitner om en avtale om salg og fløting av
tilvirket trelast fra Eikeren til Drammen.
Enkle tiltak for å bedre forholdene for
fløting, som mindre oppdemminger og
Figur 1 Damvatn på Ringvassøy i 1985. Demningen ble opprinnelig bygget tidlig på 1900-tallet for Simavik
kraftverk og var en av de første store vannkraftutbyggingene i Troms. Da kraftverket startet produksjonen i
1913, var dette en stor begivenhet som ble hyllet i lokalpressen med følgende ord: «Lysverket omfattes av alle
med stor Interesse og Glæde. Mørketiden er næsten jaget paa Dør – Nat som Dag straaler Byen i rik Belysning.
Simavikens fjerne Fossefald gir ogsaa Kraft til mange smaa iltre maskiner, der i stedse større Tal tilkobles den
28 000 Meter lange Fjernledning.» I likhet med flere andre kraftstasjoner i nord ble Simavik berørt av andre
verdenskrig og truffet av bomber våren 1940. Stasjonen ble raskt reparert og var deretter i kontinuerlig drift
fram til 1976. Dammen ble ombygget i 1955 utenpå den originale konstruksjonen, og er i dag 13 m høy og 30
m lang. Foto: Aage Josefsen, © NVE.
men for å sikre jevn vanntilførsel kunne Europa med elektrisk gatebelysning på
det lages mindre demninger og renner strøm fra vannkraft. Kraftstasjonen hadde
som ledet vannet inn i kvernhuset. en kapasitet på 11 kW og strømmen ble
Europas og muligens verdens første overført via en 1,8 km lang «elektrisk
vannkraftverk ble satt i gang ved Senjens lysledning med overordentlig stor
Nikkelverk i Hamn på Senja i Troms i 1882. spænding – indtil 1 000 volts» (Ot.prp.36
Det ble anlagt en dam ved Storvatnet med 1891 i Thue 2006:42).
en rørgate ned til stasjonen og
driftsområdet, og kraftverket var stort nok 2.1.2 Vannkraftutbyggingene
til å drive åtte lysbuelamper. Dessverre Lisbeth Skogstrand og Ingrid
viste nikkelforekomsten seg å være lite Sommerseth
drivverdig, og anlegget var i drift i kun
De tidligste elektrisitetsverkene
noen få år (Bøeng og Holstad 2013:25).
produserte fortrinnsvis strøm til belysning
Hammerfest Elektrisitetsverk var
i gater, offentlige bygg og private hus.
Norges første kommunale
Etter hvert kom elektrisiteten også til
elektrisitetsverk, og i februar 1891 ble
anvendelse innenfor industrien, og særlig
Hammerfest den første byen i Nord-
13
gruvedrift og kraftkrevende industri førte etablert i 1913 og forsynte Tromsø med
til at stadig flere vanndrevne kraftverk ble elektrisitet via sjøkabel (Figur 1).
etablert. Statens betydelige investeringer for å
De første større vannkraftverkene var sikre elforsyning på Østlandet stod i skarp
elvekraftverk som utnyttet fallet i fosser. kontrast til den manglende innsatsen
Kraftverket Kuråsfossen I ble satt i gang i ellers i landet. I 1917 ble det derfor stilt
1896 for å dekke Røros Kobberverks krav om en landsplan for å motvirke en
behov for elektrisitet og er blant de eldste systematisk regional skjevfordeling (Thue
kraftverkene i Norge som fortsatt finnes. 2006:98-99). Utbygginga av det som etter
Kraftverket er i dag ikke i drift, og 2010 ble hvert skulle bli et av Norges største
det innlemmet i UNESCOs verdensarvsted vannkraftmagasiner, Stor-Glomvatnet,
Røros bergstad og Circumferensen. Fra startet allerede i 1912 i privat regi, men
århundreskiftet ble stadig flere slike ble overtatt og fullført av staten i 1920
vannkraftverk etablert. Også i Nordland og som det eneste før krigen.
Troms ble små og større elvekraftverk I løpet av andre verdenskrig ble flere
bygget på begynnelsen av 1900-tallet. Et kraftstasjoner, blant annet i Glomfjord,
av de første store magasinkraftverkene, ødelagt i sabotasjeaksjoner (se 2.4.1).
Simavik på Ringvassøy i Troms, ble Andre kraftverk ble utsatt for bombing, og
Figur 2 Sautso/Čávžu er et ti kilometer langt og 300-420 m dypt elvegjel gravd ut av Altaelva og regnes som
Nord-Europas største canyon. På det smaleste punktet stenger Norges høyeste demning, den 145 m høye
Altademningen, av gjelet og demmer opp Altaelva og innsjøen Virdnejávri. Reguleringshøyden i magasinet
er på hele 65 m. Fra å være landets mest omstridte vannkraftprosjekt, ble Alta kanskje landets mest
miljøvennlige kraftverk med et av de strengeste manøvreringsreglementene, blant annet med hensyn til
vannføring for å ivareta villaksen. Det er også regulering av trafikken for ikke å forstyrre reinen. (NVE-
rapport 2013 :52:194-197) Begrepet «Et Altakraftverk» er senere blitt en uoffisiell omtrentlig måleenhet for
hvor mye energi en kraftutbygging vil utgjøre. © Statkraft.
14
da tyskerne trakk seg tilbake gjennom samiske rettigheter. Altautbygginga fikk
Finnmark og Nord-Troms vinteren 1944- derfor et internasjonalt perspektiv hvor
45, ble en lang rekke kraftstasjoner folkerettslige synspunkter ble trukket inn.
sprengt og brent, og demninger, sjøkabler Til tross for protester og rettsaker ble Alta-
og rørgater ble ødelagt. kraftverket satt i drift i 1987, men
Mange av de skadete kraftverkene ble utbygginga førte til en totalreform av
gjenoppbygd, og et stort antall nye norsk samepolitikk og fikk store
vassdrag ble bygget ut rett etter krigen. konsekvenser for videre kraftutbygginger
Strømforsyning til folket hadde høy (Berg-Nordlie og Tvedt 2015, Haagensen
prioritet i gjenreisinga av landsdelen, og 1984:34, Riksarkivet_og_Statsarkivene
kraftverksutbygging ble ansett som 2011).
nøkkelen til videre industrialisering av
Norge (Thue 2006:392). På 1950- og 60- 2.1.3 Vassdragsregulering og
tallet foretok staten flere av de store kulturminneforvaltning
utbyggingene i Midt- og Nord-Norge, blant Under høykonjunkturen mellom 1905
andre Aursjøen, Røssåga og og 1920 ble flere store og kraftkrevende
Ranavassdraget, men også på 70- og 80- industribedrifter etablert. Mange av dem
tallet ble flere store vassdrag, som hadde utenlandske kapitalinteresser bak
Skjomen og ikke minst Alta- seg og det var særlig frykt for tap av
Kautokeinovassdraget bygd ut (se Indrelid nasjonal kontroll og eierskap som var
2009 for omtale av Sør-Norge). bakgrunnen for innføring av
Altautbygginga er den mest omstridte konsesjonsplikt i
vannkraftutbygginga som har vært Vassdragsreguleringsloven av 14.12.1917.
foretatt i Norge. De første planene for Denne loven tok imidlertid ingen hensyn
regulering av Altaelva ble lagt frem i 1968 til natur- eller kulturmiljø ved
og førte til demonstrasjoner og aksjoner kraftutbygginger. Selv om loven Om
gjennom hele 70- og begynnelsen av 80- Fredning Og Bevaring Af Fortidslevninger
tallet. Oppdemminga av elva ville komme i av 1905 slo fast at enhver skade på faste
konflikt med beiteområder for rein, fortidslevninger var forbudt, fikk det ingen
hensynet til laks og de særegne konsekvenser for neddemming av
naturkvalitetene i Altadalen (Figur 2). Det kulturminner.
ble også foreslått å demme ned den I Lov om fornminne av 29.juli 1951 ble
samiskspråklige bygda Masi/Máze. det fastslått at byggherren skulle bære
Reguleringshøyden ble senka i revisjonen omkostninger ved
av planene, og bygda ble varig verna i kulturminneundersøkelser i forkant av
1973. offentlige og større private tiltak. De
Altasaken handlet ikke bare om selve første arkeologiske
utbygginga, men om kraftpolitikk, vassdragsundersøkelsene med hjemmel i
naturvern, justispolitikk og lokaldemokrati, den nye lovbestemmelsen ble utført, blant
og ikke minst satte den søkelys mot det annet i forbindelse med
norske storsamfunnets holdninger til Pasvikutbyggingen, mot slutten av 50-
15
tallet. Etter hvert ble reguleringene til tross for undersøkelser i
vassdragsundersøkelsene på landsbasis så forkant.
mange og så omfattende at det ble behov
for en standardisering av dem og en 2.1.4 Verneplaner for vassdrag
samordnet organisering av feltpersonale. I 1969 startet NVE arbeidet med den
Da De arkeologiske museers første verneplanen for vassdrag
registreringstjeneste (DAMR) ble (St.prp.nr.4, 1972-73, Verneplan for
opprettet i 1963, ble organisering av vassdrag) hvor 95 vassdrag fikk varig vern
vassdragsundersøkelser lagt inn under mot kraftutbygging. Verneplan for
dette kontoret. Ordningen eksisterte fram vassdrag II (NOU 1976) fulgte opp med et
til 1972 da ansvaret for økt antall varig vernete vassdrag og
vassdragsundersøkelser igjen ble overlatt forlenget varighet på midlertidige vern. I
til de enkelte regionale arkeologiske forkant av Verneplan for vassdrag III ble
museer (Indrelid 2009:16, NOU det utført et betydelig utredningsarbeid
1983:43:18-19, Trøim 1999:90). hvor også verneverdien av kulturminner
Undersøkelsene i denne perioden ble vurdert. NOU-rapporten Kulturminner
hadde flere større svakheter. De fokuserte og vassdragsvern (NOU 1983:43) ble lagt
i all hovedsak på steinalderlokaliteter og i fram som vedlegg til verneplanen og var
mindre grad på jernvinne, fangstanlegg og basert på omfattende feltundersøkelser
hustufter (Indrelid 2009:16). Kulturminner og registreringer av arkeologiske, samiske
fra middelalder og nyere tid var og nyere tids kulturminner i aktuelle
Riksantikvarens ansvarsområde frem til vassdrag. Styringsgruppa for prosjektet
1979 og disse ble derfor i liten grad formulerte en rekke vernekriterier som
registrert eller utgravd i forbindelse med kulturminner og kulturlandskap må
museenes vassdragsundersøkelser (NOU vurderes i forhold til, noe som førte til en
1983:43:19). Videre var ikke samiske faglig gruppering av de aktuelle
kulturminner omfattet av lovverket før vassdragene i verneklasser. For å justere
gjennom den nye Kulturminneloven av skjevheter i representativiteten i utvalget
1978. Kombinasjonen av manglende av vernete vassdrag, ble Verneplan for
lovbeskyttelse, liten kunnskap om samiske vassdrag IV lagt frem i 1991. Til sammen
kulturminner hos registrantene og små er 387 vassdrag gitt varig eller midlertidig
muligheter til datering, gjorde at denne vern mot utbygging gjennom disse
typen kulturminner i svært liten grad ble planene (se Indrelid 2009:12-15 for en
registrert eller undersøkt i forbindelse grundigere redegjørelse og referanser).
med de store vassdragsundersøkelsene på For å sikre en samlet nasjonal
60- og 70-tallet. Knut Helskog (1976:45) forvaltning av de vassdragene som ikke
fremhever dessuten at små ressurser og var omfattet av verneplanene, ble det
dårlig tid gjorde det umulig å utføre alt utarbeidet en samlet plan for vassdrag
nødvendig arbeid. Derfor gikk mange (St.mld.nr.63 (1984-85)) som blant annet
kulturminner tapt i forbindelse med skulle bidra til å styre
utbyggingsrekkefølgen. Hvert vassdrag ble
16
vurdert med tanke på utbyggingspotensial om samisk forhistorie og historie har blant
og rangert etter lønnsomhet og annet hatt stor betydning for synet på
konfliktnivå, fra prosjekter som kunne samiske rettigheter og for rettspraksis.
konsesjonsbehandles straks til prosjekter Offentlig kulturminneforvaltning kan
som ble ansett som uaktuelle. Planen er derfor ikke ses uavhengig av spørsmålet
senere revidert flere ganger om urfolks rettigheter eller isolert fra
(Innst.S.nr.114 (1992-93), St.mld.nr.53 forvaltninga av arealer og naturressurser.
(1986-87), St.mld.nr.60 (1991-92)). Til Samiske kulturminner er viktig
forskjell fra i arbeidet med verneplanene, dokumentasjonsmateriale for samisk
ble det i liten grad utført fortid og materielle forutsetninger og
kulturminneregistreringer i forbindelse historisk forankring for samisk identitet
med utarbeidinga av Samlet plan. Enkelte (Falch 2004, Schanche 2001b). Dette er
vassdrag med stor kulturhistorisk verdi ble ikke spesielt for samiske kulturminner til
imidlertid ansett som uaktuelle for forskjell fra andre kulturminner, men den
utbygging på grunn av høyt konfliktnivå historisk skjeve maktbalansen mellom
(se Indrelid 2009:15-16 for en mer minoritets- og majoritetsbefolkning setter
detaljert redegjørelse, Miljødirektoratet både kulturminnene og forvaltninga av
2016). Stortinget har nå bestemt at Samlet dem i en stilling som krever særlige
plan skal legges om fra et system basert på hensyn og bevissthet.
konkrete utbyggingsprosjekter til en Konstruksjonen av en felles norsk
sorteringsordning som i større grad tar nasjonal identitet var et viktig element i
utgangspunkt i verdier i vassdrag eller nasjonsbygginga i tida omkring 1905. I den
vassdragsavsnitt. Omleggingen skal ses i forbindelse ble det ansett som nødvendig
sammenheng med "Forskrift om å fornorske minoriteter med avvikende
vannforvaltning" og innføringen av kultur og språk, en prosess som fortsatte
vanndirektivet i Norge. Samtidig åpner til ut på 1970-tallet (Thuen 2003). Samisk
St.mld nr. 25 (2015-2016), Kraft til hevd og bruk av land og arealer ble også
endring. Energipolitikken mot 2030, for å problematisk i tida etter
vurdere utbygging også av vernete unionsoppløsninga og kom oftere i konflikt
vassdrag. med storsamfunnet i takt med økt
I Midt- og Nord-Norge ble et stort jordbruk, vannkraftutbygging, industri og
antall vassdrag befart og registrert med militær bruk av arealer (Figur 3). Særlig
tanke på automatisk fredete kulturminner. den grenseoverskridende tamreindrifta,
som hadde sterke sedvanerettigheter
2.1.5 Samisk gjennom lappekodisillen av 1751, skapte
kulturminneforvaltning skarp konflikt mellom norske og svenske
Ingrid Sommerseth og Lisbeth myndigheter, mellom fastboende norske
Skogstrand jordbrukere og svenske flyttsamer, i
perioden 1905-1919 (Figur 4) (Lae 2007).
Forståelsen av og kunnskapen om
fortida har konsekvenser for politikk og
forvaltning av kulturminner. Oppfatninger
17
Figur 3 Samisk kulturlandskap ved Rikardtjønna i Rana kommune i Nordland. I innledninga til romanen
”Markens grøde” fra 1917 beskriver Knut Hamsun landskapet omkring Hamarøy i ordelag som er ganske
treffende for hvordan samene og deres landrettigheter er blitt sett på etter den norske statsdannelsen i 1905.
«Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket opp den? Mannen, mennesket, den første
som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte et og annet dyr de svake spor over moer og myrer og
gjorde dem tydeligere, og siden igjen begynte en og annen lapp å snuse stien opp og gå den når han skulle fra
fjell til fjell og se til sin ren. Slik ble stien til gjennom den store almenning som ingen eiet, det herreløse land.»
Dette herreløse land kaltes i Finnmark også for «Statens umatrikulerte grunn» før Finnmarksloven overførte
95% av grunnen i Finnmark fra Statskog til lokalt eierskap gjennom Finnmarkseiendommen i 2006. © og foto:
Roy Kappfjell.
Figur 4 Utsnitt av Carta Marina, et kolorert kart over hele Norden fra 1539. Kartet ble laget av Olaus Magnus
(1490-1557), som også skrev det rikt illustrerte bokverket «Historien om de nordiske folkene» i 1555. Både
verket og kartet fikk stor betydning for oppfatningen av Norden ellers i Europa. En rekke stedsnavn og
vassdrag er avmerka, og kartet illustrerer stor ferdsel og aktivitet i innlandsområdene, 200 år før riksgrensen
mellom Norge og Sverige ble fastsatt i 1751. Public domain.
18
Arkeologer og historikere var viktige Et annet sentralt aspekt av
premissleverandører for å legitimere konstruksjonen av en felles norsk identitet
bildet av en felles stolt kulturarv, og et er den sterke assosiasjonen mellom det
helt nytt begrepsapparat ble tatt i bruk for norske og en vill og urørt natur (Hesjedal
å forklare kulturendringer og 2000). Metaforer som henspiller på en
folkegruppers opphav. På 1800-tallet var relasjon mellom det urnorske og rene
den alminnelige oppfatningen at samene naturlandskaper brukes gjerne i
var etterkommere etter den opprinnelige beskrivelser av blant annet nasjonalparker
steinalderbefolkninga i Skandinavia (f.eks. og har de senere årene blitt
Nilsson 1838-43). Mot slutten av problematisert av kulturminneforvaltninga
århundret reiste stadig flere forskere tvil generelt og samiske næringsutøvere,
om denne tidlige tilstedeværelsen og politikere og forskere spesielt (Schanche
argumenterte for at samene hadde 2001a; se også St.meld. nr.62 (1991-92) ).
innvandret østfra til Finnmark tidligst i Som oftest inneholder tilsynelatende
vikingtid (f.eks. Hansen 1907:85) og til uberørt utmark en lang rekke ulike
Trøndelag og Hedmark først på slutten av kulturminner. I Midt- og Nord-Norge vil
1600-tallet (f.eks. Nielsen 1891; se Hansen dette ofte være samiske kulturminner, og
og Oslen 2004 og Hesjedal 2004 for videre mange slike områder omfattes av samiske
diskusjon og referanser). interesser og kulturtradisjoner som gir
Argumentasjonen hadde rasistiske landskapet verdi og kulturell betydning.
undertoner og bar preg av et syn på Nesten alle store vassdrag som er utbygd i
samisk kultur som statisk. Dette Midt- og Nord-Norge ligger i viktige
meningsskiftet førte til at samisk samiske ressurs- og bosettingsområder
forhistorie ble ansett som ikke- med samiske stedsnavnstradisjoner og
eksisterende i Norge og samisk kultur og historie (se for eksempel Jernsletten
historie som et rent etnografisk 2009).
arbeidsfelt. Utover 1900-tallet beskjeftiget Etterreformatoriske samiske
arkeologer og historikere seg sjelden kulturminner var ikke omfattet av
eksplisitt med samisk fortid. Etnisk lovverket før kulturminneloven av 1978
nøytrale begreper som jegergrupper, definerte samiske kulturminner eldre enn
fangstfolk eller liknende ble brukt om 100 år som automatisk freda.
befolkningsgrupper utenfor Begrunnelsen for en fredningsgrense så
jordbruksområdene, noe som nær vår egen tid var dels den store
underkommuniserte både et fortidig og desimeringen av samiske kulturminner på
nåtidig etnisk mangfold (Fulsås 1999, 1900-tallet, og dels at relativt nye
Hansen og Olsen 2004b, Hesjedal 2000). kulturminner som offerplasser,
Først på 1980-tallet ble samisk fortid et gravplasser og bosetningsspor er knyttet
eget forskningsområde i historie og til elementer i den samiske kulturen som i
arkeologi (Hansen og Olsen 2004b:16, se liten grad eksisterer lenger (ot.prp nr.7
videre diskusjoner i kapittel 3). (1977-78)). I tillegg er mange typer
samiske kulturminner lite bestandige og
19
ligger i værharde områder. De er derfor med målsetting om å oppnå enighet om
ekstra utsatte for ødeleggelse (Guribye og foreslåtte tiltak (Arbeids-
Holme 2005, Schanche 2001b). og_inkluderingsdepartementet 2006).
En direkte konsekvens av konflikten i
forbindelse med utbyggingen av Alta- 2.1.6 Sektoravgiftsordningen
Kautokeinovassdraget (se 2.1.2) var Kulturminneloven (kml.) av 1978
opprettelsen av det første stadfester at tiltakshaver har
samerettsutvalget i 1980, noe som undersøkelsesplikt i forbindelse med ulike
resulterte i en ny Samelov i 1987, en egen inngrep, og Energiloven av 28.06.1990 og
grunnlovsparagraf om samisk språk, kultur Vannressursloven av 24.11.2000 krever at
og samfunn i 1988, og åpningen av konsekvensene for kulturminner og
Sametinget i 1989. Etter forslag fra kulturmiljøer ved vassdragsutbygging skal
Sametinget ble Samisk kulturminneråd være undersøkt og beskrevet i
opprettet som eget forvaltningsorgan i konsesjonssøknaden. Større utbygginger
1994 med myndighet og oppgaver skal konsekvensutredes etter plan- og
tilsvarende de som nylig var overført til bygningslovens bestemmelser, og
fylkeskommunene. I 2001 ble den eventuelle konflikter mellom tiltak og
regionale forvaltningsmyndigheten for automatisk fredete kulturminner skal
samiske kulturminner lagt til Sametinget avklares gjennom undersøkelser i henhold
(FOR-1979-02-09-8785 2014 [1979]). til kml. § 9 og eventuelt dispenseres i
I 2005 ble det utformet prosedyrer henhold til §§ 8 og 14.
for konsultasjoner mellom statlige Mens de fleste konsesjoner til private
myndigheter og Sametinget for å sikre at aktører ble gitt for en begrenset periode,
arbeidet med saker som kan påvirke hadde mange av de tidlige statlige
samene og samiske interesser reguleringskonsesjonene ingen
gjennomføres på en tilfredsstillende måte. tidsbegrensning, og vilkårene gjaldt i
Konsultasjonsprosedyrene er en prinsippet til evig tid. I 1992 ble
konkretisering av folkerettslige Vassdragsreguleringsloven (LOV-1917-12-
forpliktelser som følger av ILO-konvensjon 14-17 2015 [1917]) (LOV-1917) endret slik
nr.169 om urfolk og stammefolk i at den åpnet for å kreve revisjon av
selvstendige stater og som Norge tidsubegrensede konsesjoner meddelt før
ratifiserte i 1990 (ILO-169 1989). 10.04.1959, 50 år etter
Konsultasjonsplikten gjelder for konsesjonstidspunktet (Ot.prp.nr.50
regjeringen, departementer, direktorater (1991-1992)). Lovendringen sa imidlertid
og andre underliggende virksomheter. ingenting om hvordan hensynet til
Sametinget skal blant annet konsulteres i kulturminner skulle håndteres i den
saker knyttet til arealdisponeringer og - forbindelse.
inngrep i samiske områder, men Ved fornyelser av konsesjoner skal
prosedyrene kan også omfatte alle ideelle reguleringen i utgangspunktet vurderes
og materielle former for samisk kultur. som et nytt tiltak, og vilkårene skal
Konsultasjonene skal foregå i god tro og fastsettes ut fra dagens behov, kunnskap
20
og lovverk, derunder dagens kulturminneundersøkelser i forbindelse
kulturminnelov. Fornyelsessaker er likevel med fornyelser og revisjoner av
spesielle siden selve tiltaket allerede er vassdragskonsesjoner hvor undersøkelser i
gjennomført. I revisjonssaker skal man kun forbindelse med revisjoner er mindre
ta stilling til vilkårene og ikke hvorvidt ny økonomisk tyngende enn ved fornyelser,
konsesjon skal gis. En revisjon kan derfor som igjen er mindre omfattende enn ved
ikke likestilles med et nytt tiltak, og innvilgelse av nye konsesjoner. Samtidig
bestemmelsene i kml. §§ 8 og 9 (LOV- påpekte rapporten behovet for en lite
1978) kommer ikke direkte til anvendelse. byråkratisk, men forutsigbar ordning.
Miljøverndepartementet foreslo derfor å Arbeidsgruppa anbefalte å opprette et
etablere en nyansert praksis, hvor vilkår fond basert på innbetalinger fra
med hensyn til automatisk fredete konsesjonærene fastsatt på bakgrunn av
kulturminner som fastsettes i reviderte magasinkapasitet. Midler fra fondet skulle
eller fornyete konsesjoner, bør være dekke kostnader til nødvendige
mindre tyngende enn ved en ny konsesjon arkeologiske undersøkelser i berørte
og «…søkes holdt på et rimelig økonomisk områder i forbindelse med fornyelser eller
nivå» (Miljøverndepartementet 2002, se revisjoner av konsesjoner gitt før 1960.
også Miljøverndepartementet 2004). Denne grensa ble satt fordi krav om
Det oppstod imidlertid uenigheter arkeologiske undersøkelser ble innført
mellom konsesjonærer og som standardvilkår i konsesjonene fra og
kulturminnemyndigheter om hvilket med 1960. Rapporten fremhevet at en slik
omfang og art arkeologiske undersøkelser ordning ville ivareta konsesjonærenes
i forbindelse med fornyelser av behov for forutsigbare kostnader samtidig
konsesjoner skulle ha, og begge parter som faglige vurderinger kunne veie tyngst
etterlyste retningslinjer for i utforminga av kulturminneundersøkelser
kulturminneforvaltning i konsesjonssaker. (Riksantikvaren 2006b, Riksantikvaren og
I 2005 fikk Riksantikvaren i oppdrag av Norges_vassdrags-og_energidirektorat
Miljøverndepartementet å utrede 2006).
forholdet mellom et rimelig økonomisk I 2008 innførte Olje- og
nivå og faglig forsvarlighet, og utforme energidepartementet en ordning for
retningslinjer for undersøkelser av kulturminnevern i regulerte vassdrag som i
automatisk fredete kulturminner i stor grad følger anbefalingene i rapporten
forbindelse med fornyelser av fra 2006. På ett viktig område avviker
vassdragskonsesjoner (Riksantikvaren ordningen fra arbeidsgruppens tilråding.
2005). Istedenfor å opprette et fond som kan
En arbeidsgruppe med representanter finansiere sikring og undersøkelser av
fra kulturminnemyndigheter, automatisk fredete kulturminner i
vassdragsmyndigheter og vassdrag, ble det innført en noe mindre
vassdragsregulanter utarbeidet en rapport fleksibel løsning med sektoravgift, hvor
hvor ulike kriterier og retningslinjer ble alle tildelinger til prosjekter må behandles
diskutert. De foreslo en modell for over statsbudsjettet (Riksantikvaren
21
2014). Fylkeskommunen og Sametinget eller fornyelse av reguleringskonsesjoner
har derfor ikke anledning til å foreta gitt før 1960. Eventuelle tidligere
registreringer for tiltakshavers regning når bekostninger av kulturminnetiltak utført i
søknader om fornyelse/revisjon av medhold av konsesjonen vil kunne komme
konsesjoner kommer på høring, men kan til fradrag ved innbetaling av
kun uttale seg om potensialet for sektoravgiften.
kulturminner basert på allerede Sektoravgiften innkreves av Norges
foreliggende registreringer og generell vassdrags- og energidirektorat (NVE) som
kjennskap til det aktuelle området. et engangsbeløp og beregnes på grunnlag
Som en følge av ordningen innføres et av magasinkapasitet målt i GWh ganget
standardvilkår om innbetaling av med henholdsvis kr. 7000,- (2006-kr) ved
sektoravgift i konsesjonen ved revisjon revisjoner og kr.12 000,- ved fornyelser av
Figur 5 Ved innsjøen Tesse i Vinstra i Oppland ble det i 2013-14 foretatt omfattende registreringer og
mindre utgravinger i forbindelse med sektoravgiftsprosjektet «Tesse – svømmende rikdom»
(Oppland_fylkeskommune et al. 2013). Prosjektet var et samarbeid mellom Oppland fylkeskommune,
Norsk maritimt museum og Kulturhistorisk museum og hadde et særlig fokus på innlandsfiske.
Prosjektet viste at det arkeologiske kunnskapspotensialet i regulerte vassdrag er enormt stort. Selv om
mye er skadet av erosjon, er mange kulturminner fremdeles helt eller delvis bevart, men en betydelig
andel av disse står i fare for å bli ødelagte i nær fremtid som følge av reguleringene. I
reguleringssonen omkring Tesse var steinalderlokalitetene vasket frem og relativt lett synlige på
overflata, og registreringene ga derfor et uvanlig helhetlig innblikk i distribusjonen av
steinalderlokaliteter rundt et fjellvann (Friis og Mjærum 2016). I forlengelse av undersøkelsene ble det
arrangert et tverrfaglig seminar om fjellfiske som resulterte i boka «Fjellfiske i fortiden. Årtusener med
svømmende rikdom» Boka presenterer resultater fra de arkeologiske undersøkelsene ved Tesse, men
gir også en bred og tverrfaglig diskusjon av ulike aspekter av fiske i fjellet i forhistorien og i historisk
tid (Mjærum og Wammer 2016). Foto: Ellen Kathrine Friis, © KHM.
22
konsesjoner, men beløpene oppjusteres gode erfaringer med å prioritere få, men
etter konsumprisindeksen. Ved spesifikke problemstillinger (se Figur 5 og
innbetaling av sektoravgift er kravet om kapittel 6).
kostnadsdekning til Per 01.01.2017 er det gjennomført tre
kulturminneundersøkelser etter kml. § 9 prosjekter finansiert av
oppfylt. Det innbetalte beløpet er likevel sektoravgiftsmidler; Byglandsfjord (Russ
ikke øremerket det enkelte vassdrag, og og Mjærum 2014), Vinstra (Bergstøl in
Riksantikvaren står fritt til å prioritere prep) og Tesse (Figur 5) (Friis og Mjærum
omfanget av den faglige innsatsen mellom 2016, Mjærum og Wammer 2016,
ulike vassdrag som inngår i ordningen Wammer 2015). Tre har gjennomført
(Olje- og energidepartementet 2010). første feltsesong og vil fortsette i 2017
Sektoravgiften skal finansiere ivaretakelse (Møsvatn, Osensjøen og Røgden), og to
av arkeologisk kildemateriale fra nye prosjekter er under planlegging
automatisk fredete kulturminner, slik de (Årdalsvassdraget og Selbusjøen). I
er definert i kulturminneloven §§ 4 og 14, prinsippet skal alle konsesjoner som
gjennom registreringer, utgravinger, omfattes av ordningen være revidert og
konservering eller sikring. Det er et krav at fornya innen 2030.
kulturminnene som skal undersøkes ligger
i reguleringssonen, eller på annen måte 2.2 Hundre år med
berøres av prosesser som følge av vassdragsundersøkelser
reguleringen, som for eksempel Anthon W. Brøgger (1909) fremhever
overlagring av sedimenter, erosjon i de svenske elvenes betydning som
strandsonen eller uttørking av myrer over ferdselsårer innover i landet og inn i
høyeste regulerte vannstand (HRV). norske områder i yngre steinalder (se også
Standardvilkåret i konsesjonen sier også at Olsson 1900). Han påpeker at funn
arkeologiske arbeider skal foretas i den konsentrerer seg langs vassdragene og
tida magasinene er nedtappet, eller når særlig understreker han Jämtlands
vannstanden av andre årsaker er lav. betydning som «…sætet for en særdeles
Det er Riksantikvaren som forvalter velutviklet arktisk stenalder.» (Brøgger
bruken av sektoravgiften på vegne av Olje- 1909:120). Videre diskuterer han den
og energidepartementet. store mengden steinalderfunn langs Møre-
Sektoravgiftsprosjektene skal utvikles og og Trøndelagskysten mot mangelen på
gjennomføres i samarbeid mellom funn i fjellområdene, til forskjell fra
regionalt museum, fylkeskommunen(e), situasjonen på Hardangervidda, og mener
Sametinget (Midt- og Nord-Norge) og at «…dette tør vel ha sin nærmeste grund
marinarkeologiske institusjoner/fagmiljøer deri, at fjeldtrakterne her nutildags
i det aktuelle området. Retningslinjene sjeldnere besøkes av folk.» (Brøgger
sier at formålet med ordningen er å 1909).
fremskaffe ny kunnskap Brøgger (1925:52) argumenterte for
(Miljøverndepartementet 2011b). at selv om skogene, innsjøene og elvene
Gjennomførte prosjekter har så langt gitt var rike på vilt, burde man ikke
23
overvurdere primitive folks evne til å kamkeramikk i Norge opp i 1910. I 1911
tilpasse seg andre forhold enn de lette og 1915 foretok etnologen Ole Solberg
levevilkår ved kysten. Han resonnerte utgravinger lokaliteten Mennikka ved
videre at erobringen av det indre av landet Skogfoss i Pasvikelva (Solberg 1918). Som
derfor først må ha skjedd i forbindelse den første kjente lokaliteten med
med rydning til jordbruk, og for de første kamkeramikk i Norge, var Mennikkafunnet
bøndene i bygdene inn mot fjellene i det enestående både i innhold, omfang og
midtre av Norge, må jakt på villrein ha kvalitet. Steinalderkeramikk med klare
vært en viktig tilleggsnæring. østlige preg passet imidlertid dårlig inn i
Frem til 60-tallet var også den store en nasjonsbyggende fagdiskurs, og
majoriteten av kjente arkeologiske funn i funnene ble møtt med påfallende taushet
Midt- og Nord-Norge konsentrert langs i de arkeologiske fagmiljøene (Skandfer
kysten og i jordbruksbygdene i Trøndelag, 2002, Skandfer og Høegh 2012).
samt enkelte funn i Pasvik. Funn fra I 1925 reiste Anders Nummedal til
innsjøene i skogs- vidde- og fjellområder Finnmark med støtte fra Institutt for
var fragmentariske og få. sammenliknende kulturforskning for å lete
etter steinalderlokaliteter som kunne likne
2.2.1 Undersøkelser langs vassdrag på Fosnafunnene han hadde gjort på
før 1960 Mørekysten. De neste årene foretok han
De tidligste arkeologiske en lang rekke feltundersøkelser og påviste
undersøkelsene langs vassdrag i Midt- og et stort antall steinalderlokaliteter,
Nord-Norge konsentrerte seg om hovedsakelig langs kysten, men også ved
jordbruksbygdene, og særlig større enkelte vassdrag. Han foretok blant annet
gravfelt i Trøndelag ble gjenstand for supplerende undersøkelser på Mennika
utgravinger. Theodor Petersen, bestyrer ved Skogfoss og Nesheim øverst i
av Videnskabsselskapets oldsaksamling i Pasvikdalen (Bøe og Nummedal 1936,
Trondheim fra 1915-1948 gravde blant Simonsen 1963:141, 185).
annet ut ca. 90 gravhauger fra jernalder på Bjørn Hougen behandler (1932)
elveterrassene langs Bjøra i jernaldergraver med jaktvåpen i øvre
Høylandsvassdraget mellom 1902-1906 dalbygder og høyfjell i Sør-Norge og
(Farbregd 1980, Petersen 1903, 1904, mener de reflekterer en ekspansjon av
1905, 1906, 1907) og over 200 gårdsbosetting og et blandingserverv av
branngraver fra eldre jernalder på jordbruk og jakt, kombinert med
gravfeltet Vahaugen ved Orkla i Meldal fra utmarksaktiviteter som jernvinne og
1917-1918 (Petersen 1923). setring. Sverre Marstrander (1955:53)
Som en del av den norske redegjør for en lang rekke ulike
koloniseringen av Øst-Finnmark på steinalderfunn fra innsjøer og fjellområder
begynnelsen av 1900-tallet, ble det bygget i Midt-Norge og konkluderer med at
trallebaner forbi nesten alle fossene flokker av veidefolk årvisst kom tilbake til
oppover Pasvikdalen (Bull 2003). I den de samme jaktfelter. Funnene de baserer
forbindelse dukket de første skårene av diskusjonene er imidlertid hovedsakelig
24
innkommet som enkeltfunn og i liten grad 2.2.2 Forvaltningsundersøkelser
resultat av undersøkelser. etter 1960
På svensk side av grensa ble flere I 1958 etablerte de arkeologiske
lokaliteter, både fra steinalder- og landsdelsmuseene og Norges vassdrags-
jernalder, undersøkt langs Överuman i og energidirektorat en samarbeidsordning
forbindelse med veibygging og som la et fast opplegg for arkeologiske
vassdragsreguleringer på 30- og 50-tallet undersøkelser i vassdrag (NOU 1983:43).
(Holm 1991:44-46) og disse ga en større Fra 1960 ble det vanlig å innføre krav om
innsikt i funnrikdommen i innlandet. Som arkeologiske undersøkelser i
en del av de svenske vassdragsreguleringskonsesjonene, og
vassdragsreguleringer ble det også utover 60-tallet ble det derfor uført et
foretatt arkeologiske registreringer ved økende antall registreringer og
flere vann i Nord-Trøndelag mot slutten av utgravinger i berørte vassdrag hjemlet i
40-tallet (Munksgaard og Skjelsvik 1949, konsesjonen og på konsesjonærens
NOU 1983:43). bekostning.
Lovendringen som kom med Lov om Mange av vassdragsundersøkelsene
fornminne av 1951 fikk store på 60- og 70-tallet ble likevel gjennomført
konsekvenser for arkeologiske med svært knappe ressurser, under stort
undersøkelser i fjellområdene og tidspress og med feltpersonale uten
innlandet forøvrig. Da Tromsø Museum arkeologisk utdannelse eller erfaring (se
startet sine undersøkelser i Pasvik i 1957, for eksempel Gaustad og Grønlie 1964,
var dette en direkte konsekvens av den Helskog 1976, Nergaard 2016, NOU
nye lovbestemmelsen som påla 1983:43:19). Som illustrasjon kan det
tiltakshaver å bekoste registreringer og nevnes at Knut Helskog gjennomførte
undersøkelser (se 2.4.9). Også arkeologiske undersøkelser i ti (!) vassdrag
registreringene ved Røssvatn i 1956-57, og i løpet av en kort sommersesong i 1974,
utgravingene ved Tokke-Vinje i 1958 ble deriblant store vassdrag som Alta-
finansiert av utbygger. Kautokeino og Saltfjellet (Helskog 1974a,
Som sagt, ble det fra 1960 innført krav c, 1976). Mange av oppdragene i Nord-
om arkeologiske undersøkelser som Norge var logistikkmessig krevende på
standardvilkår i grunn av store avstander og manglende
vassdragsreguleringskonsesjonene (se veier. Det ble benyttet sjøfly for å nå
2.1.6), og utover 60-tallet ble det derfor vassdrag inne på Finnmarksvidda og
uført et økende antall registreringer og helikoptertransport i Nordland, noe som
utgravinger i berørte vassdrag hjemlet i satte begrensninger på antall deltakere.
konsesjonen og på konsesjonærens En liten håndfull personer måtte derfor
bekostning. ofte dekke svært store geografiske
områder. Som regel ble bare utvalgte og
begrensede områder undersøkt gjennom
overflatebefaring, men uten systematisk
prøvestikking. Noen registreringer ble
25
fulgt opp av mindre utgravinger, men de Hedmark flere mindre registreringer av
fleste av de påviste lokalitetene ble aldri samiske kulturminner i Trollheimen,
undersøkt nærmere. Selve feltarbeidet ble Røros- og Femundentraktene i løpet av 70-
ofte avbrutt eller vanskeliggjort på grunn tallet (Fjellheim 1999b, Pareli 1983b,
av tidspress og dårlig vær (Nergaard Pareli og Severinsen 1979, Severinsen
2016). Omkring halvparten av de 1979, Severinsen og Pareli 1975, Stenvik
registrerte kulturminnene som ble direkte 1983b).
berørt av utbygging ble frigitt uten Da den nye kulturminneloven trådte i
forsvarlige arkeologiske undersøkelser, og kraft i 1979, begynte DKNVSM i
i flere tilfeller kom ikke registreringene i Trondheim med eksplisitte undersøkelser
gang før oppdemmingen var begynt av samiske kulturminner blant annet i
(Helskog 1976, NOU 1983:43:19). forbindelse med vassdragsutbygginger (for
I enkelte prosjekter ble samiske eksempel Pareli 1983a, 1985a, Pareli
kulturminner både registrert og 1985b, c). Formålet med registreringene
dokumentert, men særlig samiske var å gi et inntrykk av hvilke
kulturminner antatt yngre enn 1536 ble i kulturminnetyper som fantes i området,
liten grad registrert i forbindelse med de og de forsøkte verken å totalregistrere
arkeologiske undersøkelsene. Flere eller å gi et representativt bilde av
rapporter bemerker at man observerte forekomsten av ulike typer kulturminner
samiske boplasspor, men at disse ikke ble (Pareli 1983a:9-10). Først på 1990-tallet
nærmere registrert. Dels skyldtes dette ble det praksis for å undersøke samiske
manglende vernebestemmelser for slike kulturminner arkeologisk (Nergaard 2016).
kulturminner før 1978 (se 2.1.5), men også I noen tilfeller vil andre typer tiltak
generelt lite kunnskap om samiske enn vassdragsutbygginger kunne berøre
kulturminner og deres potensielle alder kulturminner i vassdrag. Byggingen av
(Nergaard 2016). kV420 kraftlinje mellom Balsfjord og
På 70-tallet økte antallet Hammerfest, med tilhørende
utbyggingssaker i de tradisjonelle samiske transformatorstasjoner og anleggsveier,
bruks- og bosetningsområdene, og i 1973 krysset en rekke vassdrag i Troms og
gjennomførte samisk-etnografisk avdeling Finnmark, blant andre Skibotnvassdraget,
ved Tromsø Museum den første Reisavassdraget og Altavassdraget. I løpet
registreringen av samiske kulturminner i av tre sesonger fra 2010 til 2012 foretok
forbindelse med regulering av Sametinget, Finnmark fylkeskommune og
Skibotnvassdraget. De neste ti årene Troms fylkeskommune systematiske
foretok avdelingen registeringer i 15 registreringer langs hele den planlagte
større vassdrag nord for Saltfjellet traséen med ulike alternativer (Figur 6)
(Andersen og Tømmervik 1985b, NOU (Brekmoe 2012, Johnsen 2011, Schanche
1983:43). Sør for Saltfjellet utførte Tromsø 2014). Sametinget registrerte over 900
museum, Det Kongelige Norske samiske kulturminner av ulike typer, og i
Videnskapbers Selskab, Museet (DKNVSM) 2013-14 ble det foretatt arkeologiske
og Lappefogden i Sør-Trøndelag og utgravinger av fire større samiske
26
Figur 6 De registrerte kulturminnene langs traséen til kV420 kraftlinja gjennom Troms og Finnmark ligger
som perler på en snor langs hele traséen. Det ble registrert omkring 300 automatisk fredete kulturminner,
og tettheten sier noe om potensialet for kulturminner innenfor store områder som ikke har vært registrert
tidligere. I tillegg til registreringene ble det gjennomført intervjuundersøkelser av personer med tilknytning
til områdene, både for å samle muntlige tradisjoner og kunnskap om tidligere bruk av områdene, og for å
forstå og definere fysiske spor i terrenget. I noen tilfeller ble informantene også med ut i felt (Schanche
2014:19-22).
kulturmiljøer i Troms og Finnmark (Niemi 1982, og mange av rapportene ble

et al. 2014). publisert i tillegg til presentasjoner av
sluttresultatene i rapporten Kulturminner
2.2.3 10-års vernede vassdrag 1978- og vassdragsvern (NOU 1983:43).
82
Registreringene var generelt mindre
Som sagt i 0, ble det foretatt en lang omfattende og mindre grundige enn i
rekke arkeologiske undersøkelser i forbindelse med rene utbyggingssaker,
forbindelse med verneplanene for men de bidro med svært mye ny og
vassdrag som et ledd i vurderingen av systematisert kunnskap i områder som i
verneverdiene i det enkelte vassdrag. liten grad var kjente fra før (se Indrelid
Miljøverndepartementet oppnevnte 2009:42-43 for videre diskusjon av
30.juni 1978 «Styringsgruppen for registreringene).
vurdering av kulturverdiene i de 10-års I alt ble 27 vassdrag undersøkt i
vernede vassdrag» til å stå for arbeidet forbindelse med 10-års vernede vassdrag i
med å utrede kulturminneverdiene i Midt- og Nord-Norge. I Midt-Norge hadde
vassdragene som grunnlag for Verneplan Lars Stenvik ansvaret for majoriteten av
III. Undersøkelsene foregikk mellom 1978- undersøkelsene (for eksempel 1982a, b,
27
Stenvik 1982c, d), mens Sonja Westrheim 2.2.4 Sørsamisk
foretok en stor andel av registreringene av kulturminneregistrering 1985-
faste kulturminner, herunder samiske 1988
kulturminner eldre enn 100 år, i Nord- Det sørsamiske kulturminnevernet ble
Norge i perioden 1979-1981. etablert gjennom Saemien Sijte på Snåsa i
Undersøkelsesområdene omfattet i 1980 og arbeidet med faste kulturminner
utgangspunktet hele vassdragets hadde høy prioritet fra starten. Etter et
nedslagsfelt, men kun utvalgte områder mindre prøveprosjekt i Røyrvik kommune i
ble befart. Ettersom mange 1982 (Fjellheim 1982), startet det treårige
jordbruksområder, særlig i Midt-Norge, prosjektet «Sørsamisk
tidligere var ØK-registrert, ble det i flere kulturminneregistrering», finansiert av
vassdrag valgt å konsentrere registreringa Miljøverndepartementet og Nord-
om utmarks- og fjellområder. Også Trøndelag fylkeskommune, i 1985
områder som potensielt kunne stå i fare (Fjellheim et al. 1987, Jåma og Fjellheim
for å bli neddemt eller på annen måte 1993).
berørt av fremtidige utbygginger ble Prosjektets mål var todelt. For det
prioritert. Det ble lagt vekt på å vise første skulle det gjennomføre
bredden i kulturminnetyper fremfor å systematiske registreringer av nyere tids
registrere flest mulig, og samiske kulturminner i hele det
registreringsresultatene var derfor verken sørsamiske området på norsk side av
fullstendige eller statistisk representative grensa, fra Femunden til Saltfjellet. For det
for det enkelte område (Stenvik andre skulle det styrke den sørsamiske
1982b:21). kulturelle bevisstheten ved å bygge opp
Selv om samiske kulturminner på folks innsikt i egen kulturbakgrunn og gi
dette tidspunktet var omfattet av sørsamisk kultur og identitet historisk
kulturminneloven, ble de bare til en viss forankring. Derfor ble det lagt stor vekt på
grad registrert i Midt-Norge i forbindelse å engasjere og motivere sørsamiske
med verneplanen, og det presiseres flere lokalmiljøer til aktiv medvirkning i
steder i sluttrapporten (NOU 1983:43) at registreringene, og personer med lokal
samiske kulturminner er tilhørighet ble kurset i
underrepresenterte i materialet. I Nord- kulturminneregistrering og oppfordret til å
Norge ble samiske kulturminner i langt etablere egne nettverk av informanter
større grad registrert og kartfesta. Både (Fjellheim et al. 1987, Jåma og Fjellheim
kystsamiske, markesamiske og 1993). Prosjektet utviklet en totrinns
reindriftsrelaterte kulturminner ble metode for registrering av kulturminner.
systematisk registrert i mange områder, i Først foretok registratorene intervjuer av
hovedsak av samisk-etnografisk avdeling lokalkjente, oftest eldre, for å innhente
ved Tromsø Museum, men også her mest mulig kunnskap om ulike
påpekes det i enkelte vassdrag at samiske kulturminner og deres beliggenhet i
kulturminner sannsynligvis er terrenget, tradisjoner og historier. På
underrepresenterte (NOU 1983:43). bakgrunn av opplysningene ble utvalgte
28
kulturminner oppsøkt i felt og De senere år er det gjennomført to
dokumentert og kartfesta. (Fjellheim et al. store sørsamiske
1987). dokumentasjonsprosjekter.
Prosjektet resulterte i to Interregprosjektet «Saemieh Saepmesne –
publikasjoner, Samiske kulturminner i Det samiska rummet» ble blant annet
Låarten sijte (Jåma og Fjellheim 1993) og finansiert av EU-midler og gjennomført
Sørsamiske kulturminner. Færen. mellom 2008-2011. Prosjektet var et
Meråker, Verdal, Stjørdal, Levanger samarbeid mellom Gaaltije sydsamiskt
(Fjellheim et al. 1987). I tillegg er kulturcentrum i Østersund som
registreringer i Rørosområdet publisert i prosjekteier og Saemien Sijte og
Samer i Rørostraktene (Fjellheim 1999b). Västerbottens museum i Umeå som
Øvrige registreringer finnes i Saemien samarbeidspartnere og resulterte blant
Sijtes arkiver og databaser på Snåsa, men annet i publikasjonen Ett steg till på vägen
er ikke allment tilgjengelige. Mange (Ljungdahl og Norberg 2012). Prosjektet
kulturminner ble kun forhåndsregistrert i ble fulgt opp av interregprosjektet
form av at muntlige opplysninger ble Sydsamer – landskap och historia, et
nedtegnet, men de ble aldri oppsøkt, samarbeidsprosjekt mellom Gaaltije,
dokumentert eller målt inn i felt. Saemien Sijte, Västerbottens museum og
Det sørsamiske registreringsprosjektet Sijti Jarnge – Samisk kultur- og
var preget av pionervirksomhet, utprøving utviklingssenter i Hattfjelldal i perioden
av metoder, manglende fagtradisjoner og 2012-2014 (Norberg og Winka 2014).
lite kunnskap om eldre sørsamisk historie Begge prosjektene omfattet hele det
(Pareli 1985b:9). Metodene medførte sørsamiske området både på norsk og
systematiske skjevheter i materialet. svensk side av grensa og hadde som mål å
Ettersom registreringene i all hovedsak var synliggjøre og dokumentere det
basert på muntlige opplysninger, var også sydsamiske kulturlandlandskapet, historie,
de fleste dokumenterte kulturminnene fra språk og mennesker og oppnå ny
nyere tid. I tillegg hadde mange kunnskap om og interesse for sørsamisk
registranter og informanter bakgrunn i historie. Prosjektene innebar blant annet
reindriftsnæringa, og derfor ble nye registreringer, men også enkelte
reindriftsrelaterte kulturminner registrert i utgravinger av arkeologiske kulturminner.
langt større grad enn andre typer samiske De fulgte i prinsippet samme totrinns
kulturminner (Dunfjeld-Aagård 2005:7). registreringsmetode som sørsamisk
Mange eldre ville dessuten ikke snakke kulturminneregistrering på 80-tallet, men
om, og langt mindre gi opplysninger om, særlig i forbindelse med neddemte vann
gravsteder og offerplasser (Pareli 1983b). ble det søkt og registrert systematisk
Boplass- og reindrifterelaterte (Ljungdahl og Norberg 2012, Norberg og
kulturminner fra manns minne, det vil si Winka 2014).
fra siste del av 1800- og fra 1900-tallet er
derfor med stor sannsynlighet
overrepresentert i materialet.
29
2.2.5 Verneplaner for 2.2.6 Forskningsprosjekter
nasjonalparker Det er de senere årene gjennomført
Per 2017 har Norge 37 nasjonalparker en lang rekke større og mindre
på fastlandet, og over halvparten ligger i forskningsprosjekter som omfatter
Midt- og Nord-Norge. I forbindelse med arkeologiske registreringer og utgravinger
verneplaner for nasjonalparker, er det i relasjon til ulike vassdrag (Figur 7).
foretatt flere større I regi av forskningsprosjektet
kulturminneregistreringer i forkant av Steinalderen i Sør- og Midt-Troms i dens
opprettelsen som en del av Fennoskandinaviske kontekst, ledet av
verneplanprosessen. Mange kulturminner Hans Peter Blankholm ved Universitetet i
er i den forbindelse påvist langs vann og Tromsø, ble det gjort registreringer og
vassdrag. Noen steder er det også utgravinger i 2001-2009, blant annet langs
utarbeidet egne kulturminneplaner i stryket mellom Altevatn/Álddesjávri og
tilknytning til verneområdene. Leinavatn/Lenesjávri. Prosjektet hadde
(Miljødirektoratet og Riksantikvaren som mål å utforske kronologiske, sosio-
2015). økonomiske og landskapsmessige forhold i
Hovedmålsettingen med steinalder i regionen med et særlig fokus
kulturminnekartlegginger i verneområder på når, hvorfor og i hvilket omfang kyst og
er å gi et representativt bilde av innland ble tatt i bruk (Blankholm 2010,
potensialet for ulike typer kulturminner i Blankholm 2011).
området, og vurdere deres tilstand og I forbindelse med det flerfaglige
verneverdi. Prosjektene innebærer som prosjektet ”Från kust til kyst – Áhpegáttest
regel kun begrensa registreringer i felt, og áhpegáddáj” foretok Sven-Donald
i liten grad arkeologiske undersøkelser, Hedman og Roy Kappfjell omfattende
men sammenfatter ofte store mengder registreringer i Lønsdalen, nordøst for
foreliggende kunnskap i det aktuelle Saltfjellet i Nordland i 2010. Over 300
området. Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark kulturminner, hovedsakelig ulike spor
i Nordland, Sørdalen-Isdalen nasjonalpark i etter samisk bruk av området fra vikingtid
Troms og Øvre Anárjohka nasjonalpark i og frem til i dag, ble registrert. Prosjektet
Finnmark er eksempler på områder hvor var et samarbeid mellom Universitetet i
det er foretatt kartlegginger og til dels nye Tromsø, NIKU, Universitetet i Nordland og
registreringer av kulturminner i Umeå Universitet og hadde som
forbindelse med opprettelsen eller målsetting å øke kunnskapen om de
utvidelse av nasjonalparken. Det er særlig pitesamiske områdene på norsk og svensk
NIKU og Sámediggi/Sametinget som har side (Evjen 2017, Evjen og Myrvoll 2015,
utført denne typen prosjekter (f.eks. Hedman 2010b).
Fjellheim 1998, Larsen 2007, Mikalsen og
Johnskareng 1999, Thomassen 2014,
Thuestad 2006, Thuestad et al. 2011).
30
Figur 7 Det er foretatt en lang rekke arkeologiske undersøkelser i Nord-Norge de siste 40 årene, og en stor
andel er relatert til forskningsprosjekter. Kartet bygger på data fra utgravingsbasen og er ikke komplett,
men viser en interessant geografisk relasjon mellom forsknings- og forvaltningsundersøkelser. Mens
forvaltningsundersøkelsene særlig er utført i kystområdene, har forskningsgravinger, derunder
prøvestikking, i større grad også utforsket innlandsområder og ulike vassdrag. Kart: Anja Roth Niemi,
Tromsø Museum.
LARM-prosjektet (Landscape and Báhčeveaj i Finnmark (Skandfer 2009b,

Resource Management in Interior Arctic 2012b, Sommerseth 2012).
Norway, 2009-2013) ved Universitetet i Prosjektet Hunters in transition:
Tromsø ble finansiert av Tromsø Hearth row sites, reindeer economies and
forskningsstiftelse og Norges Sámi society 800-1300 AD, ledet av
forskningsråd. Prosjektet ønsket «…å Bjørnar Olsen og finansiert av
frembringe ny kunnskap om dynamikk, Riksbanksens Jubileumsfond, hadde som
variasjon, kontinuitet og endring i hovedmålsetting å forstå den omfattende
landskapsbruk og ressursutnyttelse i indre, restruktureringa av bosetting og
nordre Sápmi, i tidsrommet 2500 f.Kr. – boplassorganisering som foregikk i
1000 e.Kr.» (Hood og Skandfer 2013). I perioden 800-1300 e.Kr. og hvordan dette
løpet av fire feltsesonger ble det foretatt var relatert til andre endringsprosesser i
en rekke registreringer og mindre samiske og andre nærliggende samfunn i
utgravinger langs innsjøer og vassdrag i indre deler av nordre Fennoskandinavia.
indre strøk, hovedsakelig ved Prosjektet innebar arkeologiske
Altevatn/Álddesjávri og undersøkelser ved Steintjørna i øvre
Leinavatn/Lenesjávri i Troms, på Pasvik og Östra Hobergsträsk i Skellefteå i
Finnmarksvidda og i Pasvikdalen/ Sverige i 2012-2013 (Hedman et al. 2015,
Olsen og Hedman 2013).
31
Flere mindre utgravinger og sektoravgiftsordningen i Sør-Norge, vist at
registreringer er gjennomført i relasjon til nye metoder og nye tilnærminger kan gi
vassdrag i Nord-Norge i forbindelse med mye ny kunnskap, også i vassdrag som
ulike phd- og postdokprosjekter. Marianne tidligere er undersøkt eller har vært
Skandfers undersøkelser i Pasvikdalen/ regulert over langt tid. Det er med andre
Báhceveaj i Finmark har hatt særlig fokus ord et stort uutnytta kunnskapspotensial i
på kamkeramikk og nedgravde tufter landsdelens mange vassdrag.
(Skandfer 2003, 2009a, Skandfer og Høegh I den andre halvdelen av dette
2012). Ingrid Sommerseth (2009b) har kapitlet vil en rekke større arkeologiske
registrert og utført undersøkelser av undersøkelser i vassdrag bli presentert. De
boplasser og fangstanlegg ved fleste er relatert til utbyggingen av
Devddesjávri i indre Troms, mens vassdrag, men også andre typer
Oddmund Andersen (2002a) har undersøkelser i de aktuelle vassdragene vil
gjennomført omfattende registreringer og bli nevnt.
mindre utgravinger av markasamiske
boplasser i områder omkring Ofotfjorden i 2.3 Arkeologiske undersøkelser i
nordre Nordland og Sør-Troms. midtnorske vassdrag 1949-
2016
2.2.7 Vassdragsundersøkelsene som
I det følgende presenteres de største
kunnskapsplattformer
arkeologiske undersøkelsene som er
Gjennom de siste drøyt 50 årene har foretatt i vassdrag i Midt-Norge i
arkeologiske undersøkelser i vassdrag vist geografisk rekkefølge fra sørvest til
at mange av dem er svært rike på nordøst (Figur 8). Oversikten bygger blant
kulturminner, både fra forhistorien og annet på rapportene Arkeologiske
nyere tid (se Indrelid 2009). En betydelig undersøkelser i regulerte vassdrag
del av vår kunnskap om fortida i høyfjell (Lødøen og Gundersen 2006),
og innlandsområder i Midt- og Nord-Norge Vassdragsundersøkelser i Midt-Norge
bygger i dag på resultater fra (Foosnæs og Stenvik 2010) og Vedlegg til
vassdragsundersøkelser. rapporten Vassdragsundersøkelser i Midt-
Den store majoriteten av arkeologiske Norge. Historisk oversikt over arkeologiske
undersøkelser som er utført i midt- og registreringer og undersøkelser i vassdrag
nordnorske vassdrag er registreringer. Det som har blitt utbygd eller vurdert for
er også foretatt en rekke utgravinger, men utbygging av vasskraft (Solvold 2016).
med noen få unntak, har disse vært av Rapportene ble alle utarbeidet på oppdrag
begrensa omfang. Metoder og fra Riksantikvaren. Det vil bli gitt korte
tilnærminger i ulike prosjekter har vært presentasjoner av arkeologiske
prega av samtidens kunnskapsstatus, undersøkelser, primært utgravinger, men
forvaltningspraksis og fagtradisjoner. også større registreringsprosjekter, som
De senere år har nye arkeologiske har gitt vesentlige tilskudd til ny kunnskap
undersøkelser, særlig utført i forbindelse om forhistorien. Svært få samiske
med forskningsprosjekter og innenfor kulturminner er arkeologisk undersøkt.
32
Det vil derfor legges vekt på å synliggjøre
omfanget av samiske kulturminner som er
registrert i ulike vassdrag. Gjennomgangen
vil utgjøre et grunnlag for en videre
utarbeiding av satsningsområder i kapittel
5.
Tabell 1 utgjør en ikke komplett
oversikt over arkeologiske undersøkelser
som er utført i vassdrag i Midt-Norge.
Oversikten viser at majoriteten av
undersøkelsene ble foretatt på 70- og 80-
tallet, og de fleste innebar kun
registreringer og i mindre grad
utgravinger. Kunnskapen om både
kulturminner og forhistorien er derfor
relativt overfladisk i mange områder.
Figur 8 Kart over Midt-Norge som viser hvor alle omtalte vassdrag ligger. Kommer
33
UNDERSØKT ÅR VASSDRAG/PROSJEKT UNDERSØKELSE FYLKE(R)
1947-48 Hårkan- og Registrering Nord-Trøndelag
Indalsvassdraget
1949, 1959-69, 1972, Namsenvassdraget, Sandøla Registrering Nord-Trøndelag
1974, 1980-1985
1956-57, 2002-2014 Røssvatn Registrering Nordland
1960–69 Ranavassdraget Registrering og utgraving Nordland
1966 Femunden Registrering og utgraving Sør-Trøndelag,
Hedmark
1968 Bangsjøene Registrering Nord-Trøndelag
1969, 1976, 1978–80, Nea-Nidelvvassdraget Registreringer og Sør-Trøndelag
1982, 1986, 2001, utgravinger
2009
1970, 1974, 1980, Grytten-Mardøla Registrering og utgraving Møre og Romsdal
1982–1983
1971, 1980–1981 Orklavassdraget* Registrering og utgraving Sør-Trøndelag
1973 Åbjøra Registrering Nordland
1973, 1975–1976, Øvre Glomma, Aursunden Registrering og utgraving Sør-Trøndelag
1982–1983
1974 Raumavassdraget, Registrering Møre og Romsdal
Vermavassdraget
1974, 1982 Rauma – Ulvåa Registrering Møre og Romsdal
1970, 1975-1986 Driva Registrering Møre og Romsdal, Sør-
Trøndelag
1978 Ørstavassdraget Registrering Møre og Romsdal
1978-1979 Ogna/Skjækra Registrering Nord-Trøndelag
1978, 1982–1985 Håen og Samsjøen/Gaula- Registrering og utgraving Sør-Trøndelag
og Lundesokavassdraget
1979-1980 Garbergelva Registrering Sør-Trøndelag, Nord-
Trøndelag
1979–80,1984-85, Meråker/Stjørdalselva Registrering og utgraving Nord-Trøndelag
1992–93, 1999–2000
1980 Istra Registrering Møre og Romsdal
1980 Nesåa Registrering Nord-Trøndelag
1980 Todalselva Registrering Møre og Romsdal, Sør-
Trøndelag
1980 Nesåa Registrering Nord-Trøndelag
1980 Snåsavatnet Registrering Nord-Trøndelag
1980 Langvatn, Rana Registrering Nordland
1980 Terråkelva Registrering Nord-Trøndelag,
Nordland
1980-1982 Orkla – Innerdalen Registrering og utgraving Hedmark, Sør-
Trøndelag
1981 Lomsdalsvassdraget Registrering Nordland
1976-77, 1982-83 Vefsnavassdraget Registrering og utgraving Nordland
1982, 1991 Høylandsvassdraget Registrering Nord-Trøndelag
1983 Meisalvassdraget Registrering Møre og Romsdal
1983 Vermavassdraget Registrering Møre og Romsdal
1983–84 Ormsetvatn, Moldelva Registrering Nord-Trøndelag
1986 Homlavassdraget, Foldsjøen Registrering og utgraving Sør-Trøndelag
1987 Virvatnet Registrering Nordland
1991 Langtjønna, Feragselva, Registrering og utgraving Sør-Trøndelag
Håsjøen og Rambergsjøen
1995 Østrungen Registrering og utgraving Sør-Trøndelag
2000 Folla Registrering Nord-Trøndelag
Tabell 1 Oversikt over undersøkelser i regulerte eller planlagt regulerte vassdrag i Midt-Norge. Tabellen bygger
blant annet på oversikten i Lødøen og Gundersen 2006 og NOU 1983. Undersøkelser som blir omtalt separat i 2.3
er markert med kursiv tekst. 34
2.3.1 Grytten og Mardøla av denne strukturen (Callanan 2007:45-49,
Utbyggingen av Grytten kraftverk var Gustafson 1988:51, Nærøy 2000:126).
en av de mest kontroversielle vi har hatt i Trollheimen ble isfri lenge før
Norge. Prosjektet utløste den såkalte fjellområdene lengre mot sør, og var med
«Mardøla-aksjonen» og skapte bred sin beliggenhet rett innenfor Mørekysten
debatt om forholdet mellom antakelig det første fjellområdet
kraftutbygging og natur- og miljøhensyn. menneskene beveget seg inn i (Bjerck
Planen innebar å overføre vannet i 1994:38, Gustafson 1988:51). Selv om
Mardøla fra Eikesdal til Grytten i Romsdal, kjernen i Fosnatradisjonens
noe som ville tørrlegge Mardalsfossen, en næringsmønster lå i de marine ressursene,
av verdens høyeste fosser. Reguleringen hadde tradisjonen røtter på de
medførte også inntil 12 meters kontinentale slettene hvor jakt på store
oppdemming av flere mindre vann. pattedyr, særlig reinsdyr, stod sentralt
I forbindelse med planene (Bjerck 2008b:552). Muligheten for å
gjennomførte Torstein Sjøvold og Håkon opprettholde tradisjonene med årlige
G. Rueslåtten arkeologiske registreringer i ekspedisjoner for å jakte på reinsdyr,
Mardølavassdraget, Raumavassdraget og kombinert med svært rike marine
Hensavassdraget i 1970 (Sjøvold 1970). De ressurser og god tilgang på flint i
undersøkte områdene ligger i kystområdene må ha gjort Mørekysten
høyfjellsterreng, 839-1126 moh. i Nesset særlig velegna i tidligmesolitikum. Martin
og Rauma kommuner i Møre og Romsdal. Callanan (2007:46) tolker lokaliteten som
Fra tidligere var det kjent en et korttidsopphold i forbindelse med jakt i
steinalderlokalitet, Sandgrovbotn ved høyfjellet.
Litjvatnet, og denne ble gravd ut. Langs de berørte vannene registrerte
Lokaliteten lå på en flate innerst i en liten man til sammen 15 fangstgroper fordelt
bukt i nordenden av vannet, 1067 moh. Et på fire ulike fangstanlegg. Flere av
område på 28 m2 ble gravd ut, og funnene gropene var forbundet med ledegjerder,
bestod foruten avslag, flekker og sterkt og ved Fossafjelltjern ble tre bogastiller
reduserte kjerner, blant annet av påvist i tilknytning til anlegget. Det ble
tangepiler, mikrolitter og en høy andel videre registrert ti hellere og i to av dem
skrapere. Funnene har et klart «Fosna- ble det dokumentert rester av mur. En
preg» med eneggete spisser, mikrolitter liten steinalderlokalitet og to mindre
og store flekker av flint og tyder på en fangstanlegg ble registrert ved
datering til tidligmesolitikum, 8500-8000 Fossafjelltjern og tre tufter av ukjent alder
f.Kr. Råstoffet var i all hovedsak flint med og funksjon ved Nedre Mardalsvatn og ved
et lite innslag av kvarts og bergkrystall. Det Grøttavatnet (Mølmen 1978:73-83,
ble også dokumentert en mulig gulvflate Sjøvold 1970).
eller teltplass i form av et ovalt område på
1,8 x 3,3 meter som var ryddet for stein,
og de fleste funnene ble gjort i østenden
35
Figur 9 Anders Nummedal påviste den første Fosnalokaliteten ved Vollvatnet i Kristiansund i 1909. God
kunnskap om kvartærgeologi og lokal strandforskyvning, samt øye for landskapstopografi og flint, førte til
funn av et stort antall «Flintpladser» med skiveøkser, kjerneøkser og tangepiler i områdene i og omkring
Kristiansund. De fleste lå mellom 25-40 moh., og Nummedal mente at de høyest beliggende funnene måtte
være fra tidlig eldre steinalder. Først etter flere tiår med kontroverser og diskusjoner ble dette en allment
akseptert oppfatning blant arkeologer. Bildet viser Nummedal under utgraving av en Fosnaboplass på et jorde
i Kristiansund kalt Christies Minde hvor han gjorde noen av de mest omfattende funnene (Kutschera 2010) ©
NTNU Vitenskapsmuseet.
sammen om å foreta undersøkelser mens
2.3.2 Aursjøen vannstanden var tilnærmet opprinnelig.
Aursjøen ligger 856 moh. I Prosjektet ble finansiert av deltakerne,
overgangen mellom mellom Riksantikvaren og Statkraft og er ikke
høyfjellslandskap i Nesset kommune i relatert til reguleringskonsesjonen.
Møre og Romsdal i vest og fjellskogen og Det faglige hovedmålet i prosjektet
dalen i Lesja kommune i Oppland i øst. var å søke ny helhetlig kunnskap om
Innsjøen bestod opprinnelig av tre vann, hvordan et vassdrag i høyfjellsområdet
Gautsjøen, Grynningen og Aursjøen som mellom kyst og innland har vært utnyttet
ble demmet opp i 1953 i forbindelse med gjennom flere tusen år. Prosjektet fikk
Aurautbyggingen. I 2006 skulle dammen FoU-midler fra Riksantikvaren for å
på Aursjøen repareres og magasinet dokumentere og systematisere hvordan
tappes ned. En samla ulike kulturminnetyper påvirkes av
kulturminneforvaltning, med Oppland regulering i ulike deler av magasinet. Et
fylkeskommune i prosjektledelsen og svært viktig utbytte av undersøkelsen var
Møre og Romsdal fylkeskommune, Lesja samling og systematisering av erfaringer
kommune, Kulturhistorisk museum, og observasjoner av hvordan kulturminner
Vitenskapsmuseet og Norsk påvirkes av ulike nedbrytningsprosesser,
Sjøfartsmuseum som prosjekteiere, gikk samt metodiske, praktiske og
36
organisatoriske utfordringer knyttet til kokstein. På flere ble det dessuten påvist
arbeid med kulturminner i et ildsteder og andre strukturer (Callanan og
vassdragsmagasin (Finstad 2008, se Svendsen 2006, Åhrberg 2007).
kapittel 6). Gjenstandsmaterialet antyder kontakt i
Aursjøenprosjektet var den første ulike retninger i forskjellige perioder. Eva
omfattende og systematiske arkeologiske Schaller Åhrberg (2007) fremhever
undersøkelsen i et regulert vann. Den Aursjøens rolle som møteplass mellom
avdekket at selv etter over 50 år med nord og sør, øst og vest og peker på at det
regulering er det fortsatt mulig å sikre finnes både typiske nøstvetskrapere,
verdifullt arkeologisk kildemateriale med skiferkniver, kvartsitt, flint og jaspis (Figur
et svært stort kunnskapspotensial. Totalt 11). Det mest oppsiktsvekkende funnet lå
ble det registrert om lag 300 kulturminner på en lav, men markert høyde av sand og
innenfor reguleringssonen, hvorav 200 var grus rett sør for Geitåas utløp i Aursjøen.
fra steinbrukende tid (Amundsen et al. Her lå det fire rektangulære ildsteder, 0,9-
2007), og det ble foretatt større eller 1,5 m x 1,8-2,3 m, lagt opp med flate
mindre utgravninger på 25 lokaliteter heller og liggende på rekke (Figur 10 og
(Bergstøl 2007a, Callanan og Svendsen Figur 12). Det ble ikke påvist noen form for
2006, Falck et al. 2007, Reitan 2006, voller, men disse kan være vasket bort, og
Åhrberg 2007). De eldste daterbare ildstedene tolkes som rekkeildsteder som
funnene var fra mellommesolitikum, men har vært plassert sentralt i lavvoliknende
langt flere kan tidfestes til telt. Tilsvarende rekkeildsteder er kjent fra
seinmesolitikum. På de seinmesolittiske Nord-Norge, Nord-Sverige og Nord-Finland
lokalitetene dominerer kvartsitt som og regnes som en typisk samisk form for
råstoff, og det ble funnet både bosetningsspor fra vikingtid og
håndtakskjerner, kjølformete og bipolare middelalder. Sør for, eller i utkanten av,
kjerner. Aktiviteten ved vannene når alle ildstedene lå en større stein som skilte
høydepunkter i mellomneolitikum og seg klart fra omgivelsene. Denne ble tolket
yngre bronsealder/førromersk jernalder. som en såkalt boaššu-stein. Ut fra ett av
Lokalitetene fra mellomneolitikum ildstedene gikk det også to steinstrenger.
karakteriseres av skiferspisser, sylindriske Begge markerer antakelig en streng romlig
kjerner og en relativt høy andel flint. Flere organisering av gammen/teltet kjent fra
steder var det spor etter omfattende etnografiske kilder. Det ble også funnet en
skiferredskapsproduksjon. Det ble også liten skinnskraper av jern og en brynestein
funnet mange flateretusjerte spisser av av skifer (Amundsen et al. 2007, Bergstøl
kvartsitt og avfall fra produksjon av disse. og Reitan 2008b, Reitan 2006).
Blant annet fremkom overflateretusjerte
lansettformete spisser antatt fra
bronsealder. Det ble også funnet enkelte
skår av tynnvegget asbestkeramikk.
Mange av lokalitetene har flere
bruksfaser, og de fleste inneholdt også
37
Figur 10 Ildstedet R603-III ved Aursjøen i Oppland har sannsynligvis ligget inni et telt eller liknende. Den
flate firkanta boaššu-steinen synes øverst i bildet, 1,2 m fra ildstedets sørlige ende. Det ble funnet en liten
jernten eller jernbarre 1 m fra ildstedets nordøstre hjørne (Reitan 2006) Foto:Gaute Reitan.
Figur 11 En del av en støvelformet kniv av skifer med innrissinger som gjør at den likner et reinsdyrhode
(C38938). Kniven kan dateres til neolitikum og er tidligere funnet ved Aursjøen. Foto: Tom Heibreen ©
KHM.
Figur 12 Fire ildsteder på rekke, R603 I-IV, ble påvist og undersøkt i forbindelse med Aursjøenprosjektet.
Utgravde områder er markert med stipla linjer. Ildstedene er jevnt store og anlagt vinkelrett på rekkas
lengderetning. I den nordvestlige ytterkanten av to av ildstedene ble det dokumentert en større stein med
tydelige slipespor. De skraverte feltene viser funnområder for keramikk og avslag og pilspisser i kvartsitt og
flint, mens den svarte prikken angir funnsted for skaftfurekølle. R603-V og VI er kokegroper datert til
henholdsvis førromersk jernalder og eldre romertid. Lokaliteten har med andre ord flere bruksfaser over et
svært langt tidsrom (Reitan 2006). Tegning: Gaute Reitan, KHM.
38
Figur 13 Mange fangstanlegg var registrert før oppdemmingen (Jordhøi 2001), og kartet viser hvordan de lå
i forhold til opprinnelige strandlinjer. Fangstanleggene strekker seg langs breddene på begge sider av
Aursjøen og Grynningen og er særlig plassert ved de smale landområdene mellom vannene. Noen anlegg
krysser også innsjøene. Beliggenheten tyder på at man har fangstet reinen når den svømte over vannet
(Callanan og Svendsen 2006).
39
Prøver fra ildstedene ga dateringer til 2.3.3 Drivavassdraget
7-900-tallet e.Kr. En eldre kullhorisont Elva Driva har sitt utspring like under
under ett av ildstedene ble datert til seint toppen av Snøhetta på Dovrefjell og
600-tall. Boplassen har sannsynligvis hatt renner nordover gjennom stedvis dype og
gjentatte besøk over en lengre periode i trange juv i Drivdalen før den dreier rett
sein merovingertid og vikingtid. vest ned Sunndalen og ut ved Sunndalsøra
Lokaliteten ved Aursjøen kan med stor i Møre og Romsdal. Driva kraftverk ble satt
sannsynlighet forstås som en samisk i drift i 1973, og i den forbindelse ble blant
boplass, noe som flytter grensa for samisk annet Gjevilvatnet demmet opp 15 meter.
utbredelse i forhistorisk tid betydelig Det finnes mange kjente kulturminner
lenger sør enn tidligere erkjent langs Driva. Et av de mest imponerende er
(Amundsen et al. 2007, Bergstøl og Reitan Norges største gravfelt på Vang i Oppdal
2008b, Reitan 2006). med over 800 graver, hovedsakelig datert
100 m sør boplassen lå ett av flere til yngre jernalder (Farbregd 1992).
registrerte fangstanlegg for rein ved Drivavassdraget ble kulturminneregistrert
Aursjøen. Noen få groper ble undersøkt i forbindelse med Det økonomiske
nærmere, hvorav én hadde en usedvanlig kartverket (ØK-registreringer) på 1960-
godt bevart, rektangulær konstruksjon av tallet og prosjektet 10-års vernede
spisse trestokker i bunnen. De tykkeste vassdrag i 1978-80 (Gammersvik 1982,
stokkene var halvkløyvde og innsiden Stenvik 1982c). ØK-registreringene
brent. Både i form og mål likner gropa fokuserte på jordbruksområdene langs
svært på de steinmurte gropene som Driva, mens de arkeologiske
finnes ellers i høyfjellet. Kun materialene vassdragsundersøkelsene konsentrerte
og byggemåten skiller dem. Jostein seg om fjell- og utmarksområder som
Bergstøl mener derfor at det er kunne bli berørt av videre utbygginger.
grunnforholdene og tilgangen til trevirke Det ble blant annet registrert seks
som har avgjort byggemåten, og at valg av steinalderlokaliteter, 242 fangstgroper, 34
jordgravde versus steinmurte fangstgroper bogastiller, et jernvinneanlegg og åtte
ikke kan relateres etnisk tilhørighet klebersteinsbrudd (NOU 1983:43:247-248,
(Bergstøl 2007b). En prøve fra en av Stenvik 1982c). De senere årene er det
stokkene ble datert til seinmiddelalder registrert mange kullgroper ved Gjevilvatn
(1400-tallet), mens prøver fra en grop i et og flere samiske kulturminner, blant annet
annet anlegg ga dateringer til yngre offerringer, lengst nord i de oppdemma
bronsealder (790-520 f.Kr). I tillegg er en Tovatna i Surnadal i Møre og Romsdal
fangstgrop i et anlegg i Stor-Svartdalen, (Hellqvist 2012).
rett nordøst for sørenden av Gautsjøen
tidligere datert til vikingtid (800-tallet)
(Jordhøy et al. 2005:52).
40
Figur 14 Etter en storflom sommeren 2012 ble det funnet en laftet trekonstruksjon i erosjonskanten av Driva
ved Lo i Drivdalen. Konstruksjonen ble tolket som et brukar og 14C-datert til seinmiddelalder (1435-1450).
Årringsanalyser av en av stokkene i konstruksjonen ga imidlertid en datering til 1639 (Stenvik 2014).
Konstruksjonen viser at bevaringsforholdene langs vann og elver kan være svært gode, men at kulturminner
står i fare for å vaskes ut og forsvinne når vannstand og vannføring endres. Foto: Åge Hojem, © NTNU
Vitenskapsmuseet.
På oppdrag fra Direktoratet for vilt og fangstgravrekkesystemer (Jordhøy et al.
ferskvannsfisk og bekostet av Norges 2005, Weber 2007:56).
vassdrags- og energidirektorat og Fangstanlegget kan deles i sju
Statskraftverkene, foretok Øystein hovedsystemer av jordgravde groper
Mølmen i 1975-78 omfattende (Figur 15 og Figur 16), samt en liten andel
kartlegginger av fangstanlegg i steinmurte fangstgraver (Jordhøy et al.
Snøhettaområdet (1978). Disse var 2005, Mølmen 1978), noe som ellers
utgangspunkt for Norsk institutt for nesten bare forekommer lenger sør i
naturforsknings (NINA) systematiske fjellet i Sør-Norge (NOU 1983:43:41-42,
registreringer av Dovreanlegget i 2002 i 248). Det er også registrert flere steinbuer
forbindelse med Norsk og kjøttgjemmer som kan ha hatt relasjon
forskningsrådsprosjektet «Biologiske og til fangstanleggene (Jordhøy et al. 2005,
samfunnsmessige kriterier for en Stenvik 1982c). Noen groper har synlig
bærekraftig villreinforvaltning» (Jordhøy steinsetting i bunnen og antakelig har det
et al. 2005). Et resultat var at antallet eksistert trekonstruksjoner i øvre deler av
kjente fangstgroper fra Hondyrju til gravveggen. En trerest funnet i en av
Kongsvoll/Gåvålia ble mer enn fordoblet, gropene i det største systemet (Figur 15,
til 1030 groper, noe som gjør anlegget til VII) ble datert til vikingtid, 895-1010 e.Kr,
et av Europas største mens ei grop i system VI ble datert til
41
Figur 15 Fangstgravanlegget over Dovrefjell har minst sju ulike delsystemer. Anlegget følger
moreneryggene i dalføret, og lengderetningen på gropene tilsier at dyrenes trekkretning hovedsakelig
gikk på tvers av dalen, mellom vinterbeiter i øst og sommerbeiter i vest. System VII er svært godt bevart,
mens system VI bærer preg av å være eldre, noe dateringene til henholdsvis vikingtid og
folkevandringstid kan støtte. Rekkene er parallelle, og det er mulig at system VII har erstattet det
tidligere system VI, men de kan også ha vært i bruk samtidig. Det er svært arbeidskrevende å etablere
og vedlikeholde et så stort anlegg og spørsmålet er om det ble gjort i samarbeid mellom flere gårder
eller om anlegget og gården på Vesle Hjerkinn lå under Tofte kongsgård i vikingtid og tidlig
middelalder (Jordhøy et al. 2005:46, Weber et al. 2007:202) Kart: Stein A.Hoem, NINA.
Figur 16 Fangstgrop i Dovreanlegget og Vesle Hjerkinn med funn av tufter i bakgrunnen. De fleste
fangstgropene i Dovreanlegget ligger i slakt terreng langs moreneryggene i dalbunnen. Ved å lage
ledegjerder, kunne man grave gropene der det passet best og var lettest å grave. Mange av gropene er
fremdeles svært godt bevarte © KHM.
42
slutten av eldre jernalder, 420-615 derfor bare kunne spise tørrfisk (Weber
e.Kr (Jordhøy et al. 2005:49-50). 1986, 2007).
Tidligere undersøkelser av andre
groper i anlegget har gitt dateringer på 2.3.4 Øvre Glomma – Aursunden
konstrusjonsrester til både yngre Glomma har sitt utspring i åsene nord
steinalder (1925-1685 f.Kr), bronsealder- for Røros og Aursunden, og i forbindelse
jernalder (800-410 f.Kr) og vikingtid-tidlig med utbygging av øvre deler av vassdraget
middelalder (1015-1175/1170-1285 e.Kr) ble det i 1973-1975 og 1982-83 foretatt
(Weber 1987, 1995). Selv om arkeologiske registreringer ved berørte
enkeltstående dateringer er usikre, har vann.
deler av anlegget sansynligvis vært i bruk Innsjøene Rien, Feragen og Aursunden
over svært lang tid. ligger i fjellskog- og viddelandskap, 650-
Ved Vesle Hjerkinn, midt i 750 moh. i Holtålen og Røros kommuner i
Dovreanlegget, er det foretatt flere Sør-Trøndelag. I områdene omkring sjøene
arkeologiske undersøkelser av er det registrert omkring 50 lokaliteter fra
avfallshauger og tufter etter laftede steinalder og bronsealder. Enkelte funn,
bygninger (Hougen 1938, 1944, Weber som kjølformete kjerner og mikroflekker,
1986, Weber et al. 2007). Store mengder tyder på seinmesolittiske dateringer, mens
dyrebein, særlig fra rein, men også fra flateretusjerte spisser, steinkøller og et
tamdyr og torsk, ble samlet inn. Ved Birthe fiskesøkke antakelig kan dateres til yngre
Webers (1986, 1995, 2007) undersøkelser steinalder og bronsealder. Generelt
i 1984-86 dukket det blant annet opp et domineres lokalitetene av kvartsitt og
fragment av en irsk ringspenne fra 7-800- skjørbrent stein med kun enkelte innslag
tallet, betalingssølv, en halv fingerring av av flint (Pettersen 1983).
jet og i alt 19 mynter fra vikingtid-tidlig Videre er det registrert til sammen
middelalder (se også Skaare 1986). I tillegg omkring 180 fangstgroper i flere større og
ble omfattende spor etter kamproduksjon mindre systemer gravd ned i
og en mengde skår fra store klebergryter grusterrassene langs Glåma mellom
dokumentert. Det er også registrert et par utløpet av Rien og østenden av
gravhauger ikke langt fra tuftene (Weber Aursunden. Sannsynligvis bør rekkene av
et al. 2007). De fleste funnene peker mot fangstgroper forstås som et
stor aktivitet i vikingtid og tidlig sammenhengende anlegg. Også langs
middelalder, og stedet kan sannsynligvis Feragen er det registrert mange
forstås i relasjon til fangstanlegget. I tillegg fangstgroper, og tilspissa trestokker fra
ligger Vesle Hjerkinn like ved den eldste bunnen av gropene er blitt datert så langt
ferdselsveien vi kjenner over Dovre, og i tilbake som til 3000 f.Kr. De fleste
middelalder medførte trolig dateringene faller likevel innenfor yngre
pilegrimsferdene til Nidaros betydelig jernalder (Barth 1994). Kristian Pettersen
trafikk forbi stedet. Myntene, smykkene (1983) mente utnyttelsen av området kom
og torsken kan tyde på besøk av seint og ikke med sikkerhet kunne dateres
pilegrimmer som i perioder fastet og tidligere enn yngre steinalder.
43
Området ligger innenfor Gåebrien funnstedene lå helt eller delvis under vann
sijte, og det er registrert et stort antall (Jansen et al. 1966).
samiske kulturminner langs Aursunden, Det største materialet ble samlet inn
mellom Rien og Riasten og i fjell og fra lokaliteter i Synnervika og Nordvika.
viddeområdene mot øst, særlig boplasser Det ble funnet et stort antall flatehogde
med gammetufter og reingjerder, de fleste spisser, ulike typer skrapere, kjerner og
fra 18- og tidlig 1900-tall. Registreringene avslag. Kvartsitt var det dominerende
er utført av ulike aktører i flere omganger, råstoffet med enkelte innslag av flint og
men primært på bakgrunn av muntlige porfyr. Det store kvartsittmaterialet
opplysninger (Fjellheim 1999b, Pareli representert noe nytt i sørnorsk
1985b). sammenheng, da liknende funn tidligere
primært var gjort nord for Trondheim og
2.3.5 Femunden
Femunden er Norges nest største
naturlige innsjø og ligger i fjellskog- og
viddelandskap 664 moh. Det meste av
sjøen ligger i Engerdal kommune i
Hedmark, mens nordenden er en del av
Røros kommune i Sør-Trøndelag. Innsjøen
ble regulert med fløtningsdam i 1760-åra,
noe som medførte en heving av
vannstanden på 0,75 meter. I forbindelse Figur 17 Skattejakt på Synnervika I. Store deler av
med planer for utbygging av Femunden lokaliteten lå under vann, og funn ble samlet opp fra
tidligere strandsone. Det ble funnet mer enn 100
fortok De arkeologiske museers hel- og halvferdige flatehogde spisser i grå og
registreringstjeneste (DAMR) arkeologiske gråblå kvartsitt på lokaliteten i tillegg til 37
rundkjerner og et stort antall skrapere. Steinene i
undersøkelser sommeren 1966 ledet av bakgrunnen hadde beskyttet området mot erosjon
Kristian Jansen. Planene ble aldri realisert, etter oppdemminga av Femunden på 1700-tallet, og
derfor var lokaliteten langt bedre bevart enn de
og Trysilvassdraget er i dag vernet. fleste strandsonelokalitetene langs innsjøen. Fra
DAMR registrerte og prøvestakk venstre Marit Hiim og Kristian Jansen. De to andre
er ikke identifisert. Foto: Ragnar Utne © KHM
systematiske langs hele Femunden, og et
stort antall steinalderlokaliteter ble påvist,
hovedsakelig ved Gløten i sør, på
Røsanden ved Røas munning på østsiden
og i Synnervika og Nordvika i nordenden
av sjøen (Figur 17). Lange strekninger
mellom disse viste seg å være funntomme.
De fleste lokalitetene var små, mens noen
få hadde betydelig utbredelse. Mange
steder ble det observert mye skjørbrent Figur 18 En av to meterstore konsentrasjoner av
stein og kullblanda lag og flere av kvartsittavslag på lokaliteten Rambergsjøen 4.
Sannsynligvis en knakkeplass (Stalsberg 1991).
Foto: Anne Stalsberg, © NTNU Vitenskapsmuseet.
44
Figur 19 Flateretusjert dolk (T19723) type Ib i blågrå kvartsitt funnet ved Langtjønna i Røros rett nord for
Femunden. Dolken er laget av kvartsitt fra bruddet i Femundsåsen, er funnet sammen med avslag i samme
råstoff og er sannsynligvis laget på stedet. Det viser at personer i indre deler av dagens Norge behersket
flateretusjeringsteknikk med stor ferdighet (Nyland 2016:299) Foto: Per Fredriksen, © NTNU
Vitenskapsmuseet.
Figur 20 Lokaliteten Røsanden IX lå på en grusrygg langs østbredden av Femunden, nord for utløpet av Røa.
Området ble undersøkt gjennom utgraving, og de fleste funnene ble påvist i et inntil fem cm tykt kulturlag.
Rapporten beskriver at kullaget var både tykkest, svartest og feitest i de rutene hvor funnkonsentrasjonene
var størst. Ut mot kantene av lokaliteten avtok både kullag og funnmengder. Det ble funnet minst 34
flatehogde spisser, omkring 250 skrapere, fragment av et søkke i kleberstein, over 200 kjerner og et stort
antall avslag, nesten utelukkende av kvartsitt. Det ble også påvist skjørbrent stein over hele boplassen. Foto:
Ragnar Utne © Kulturhistorisk museum. 45
på svensk side av grensa (Bolstad Femundenområdet seg fra Hedemarken
1980, Jansen et al. 1966). og Østerdalen, en forskjell som forsterkes i
To lokaliteter ble gravd ut på bronsealder og førromersk jernalder (se
Røsanden. På Røa I ble det funnet også Bergstøl 2008:135). Det ser også ut til
flateretusjerte spisser, skrapere, kjerner å skje en intensivering av
og avslag utelukkende av kvartsitt, men fangstvirksomheten i området i denne
ingen spor av kull eller konstruksjoner. På perioden, og det er mulig at noen av
Rødsanden IX ble det påvist et inntil 5 cm fangstanleggene etableres i bronsealder
tykt kulturlag (kalt kullag i rapporten) som og begynnelsen av jernalder og således er
inneholdt flatehogde spisser, et stort samtidige med flere av de steinbrukende
antall ulike typer skrapere, kjerner og lokalitetene (Amundsen 2011, Bergstøl
avslagsmateriale i kvartsitt (Figur 20) 2008, Bolstad 1980).
(Jansen et al. 1966).
Nord for Femunden ligger flere
mindre innsjøer som alle ble regulert i
forbindelse med Røros bergverks
aktiviteter tidlig på1700-tallet. Ved
Langtjønna ble det funnet en kvartsittdolk
(Figur 19) og flere fragmenter av
flatehogde spisser i 1966. I 1991 ble det
foretatt en større registrering ved lav
vannstand i Langtjønna, Feragselva,
Håsjøen og Rambergsjøen i forbindelse
med Statens skogers planer om å avvirke Figur 21 Rekonstruksjon av en yngre jernalders
skogen i området. Det ble funnet et stort jernvinneovn av den typen som ble dokumentert
på Håen i Melhus kommune. Sjakta i midten har
antall større og mindre lokaliteter, slaggavtappingsåpning ved foten og støtte av
hovedsakelig på bakgrunn av oppbygde steiner på sidene (Stenvik 2015b).
Foto: Lars Stenvik, © NTNU Vitenskapsmuseet.
kvartsittavslag og enkelte kjerner (Figur
18). Noen steder ble det også påvist 2.3.6 Gaulavassdraget, Håen og
skjørbrent stein. Som ved Femunden, Samsjøen
ligger flere av lokalitetene i Konsesjon for regulering av Samsjøen
utvaskingssonen og eroderes gradvis bort ble gitt allerede i 1923, mens Håen ble
(Stalsberg 1991). utbygd i 1964. Innsjøene ligger i
De fleste steinbrukende lokalitetene i fjellskoglandskap på henholdsvis 473 og
området er sannsynligvis fra sein- 433 moh. i Midtre Gauldal og Melhus
neolitikum og bronsealder (Bolstad kommuner i Sør-Trøndelag. I forbindelse
1980:97), men det finnes også enkelte med de 10-års vernede vassdrag ble det
innslag av mesolittisk karakter (Amundsen foretatt kulturminneregistreringer i hele
2011). Hilde Amundsen (2011) påpeker at Gaulavassdraget fra utspringet nord for
fra seinneolitikum, da det flateretusjerte Aursunden, gjennom Gauldalen og langs
kvartsittmaterialet først opptrer, skiller flere av de store sideelvene. Det ble blant
46
annet funnet gravminner, helleristninger, tyder på at teknologien var alminnelig
fangstanlegg, steinalderlokaliteter, kjent over et stort område (Larsen 2009).
samiske gammetufter og offerplasser Til forskjell fra mange
(NOU 1983:43, Stenvik 1982d:258-259). jernframstillingsanlegg på Østlandet fant
Det er påvist over 300 man ikke kullgroper i nærheten av ovnene
jernframstillingsplasser fra både eldre og ved Håen. På lokaliteten Håen III ble det
yngre jernalder innenfor Gaulas imidlertid funnet et stort trekulldeponi
nedbørsfelt. Flere av dem er arkeologisk som kan være rester etter en mile som har
undersøkte, blant annet på Vårhusvollen i ligget oppå bakken. Totalt ble det påvist
Holtålen, Storbekkøya og Tovmoen i ca. 7 tonn slagg ved anlegget Håen I, noe
Budal, og Hohjørnbekken i Midtre Gauldal, som kan indikere en produksjon på
og området framstår som et tyngdepunkt i omkring 7 tonn jern (Stenvik 1986, 1987).
jernframstillingen i Midt-Norge (Sauvage Omfanget av den totale produksjonen i
2005, Solem et al. 2011, Stenvik 1989). området kan imidlertid illustreres av nyere
I 1983 ble det funnet slagg og senere pollenundersøkelser fra Budalen i
påvist et jernfremstillingsanlegg i forbindelse med NFR-prosjektet DYLAN
strandkanten ved Håen. I 1985 foretok (Dynamic Landscapes), som tyder på at all
Vitenskapsmuseet ved Lars Stenvik i furuskog i en radius på en kilometer fra
samarbeid med Arne Espelund fra NTH jernfremstillingsplassen ble snauhogd i to
undersøkelser i området og oppdaget og omganger i forhistorien, omkring 300 e.Kr
undersøkte ytterligere tre og 800 e.Kr. (Sjögren et al. 2014).
jernframstillingsanlegg i utvaskingssonen I de øvre delene av Gaula, rett øst for
omkring vannet. Forut for prosjektet ved Riasten er det registrert et stort antall
Håen kjente man bare til anlegg fra eldre samiske kulturminner i form av boplasser
jernalder i Trøndelag. Ved Håen fant man og reingjerder i tillegg til fangstanlegg
en type ovner og anlegg som klart skilte (Fjellheim 1999b, Stenvik 1983c). Også ved
seg fra det man kjente fra før og som Forollsjøen øverst i Budalen er det
kunne dateres til yngre jernalder og tidlig registrert et offersted og samlingsplass for
middelalder. Det ble påvist ovner med rein.
slaggavtapping som sannsynligvis har vært
drevet med blåsebelger og fyrt med trekull 2.3.7 Orkla - Innerdalen
produsert i kullmiler. Ovnene var betydelig Utbyggingen av Orkla-Grana ble
mindre enn ovner fra eldre jernalder og så vedtatt av Stortinget i 1978 og i den
små at de kunne opereres av et par mann forbindelse ble det utført omfattende
(Figur 21). Anleggende ved Håen I og Håen arkeologiske registreringer og utgravinger
II ble 14C-dateret til merovingertid- av steinalderlokaliteter, tufter,
vikingtid (AD 600-820 og AD690-970), mens fangstgroper og hellere, særlig i
Håen III ga dateringer til middelalder (AD Innerdalen, men også ved Falningsjøen i
1050-1420) (Foosnæs og Stenvik 2010). 1981-1982. Disse er utførlig omtalt av
Ovnstypen likner ovner funnet ulike Indrelid (2009:45-47) og gjentas ikke her.
steder i Sør-Norge fra samme periode og
47
Senere har Norsk institutt for I forkant av oppdemmingen av
naturforskning (NINA) registrert et Essandsjø/Saantenjaevrie i 1969 og
fangstanlegg med omkring 30 tilleggsreguleringer i 1976 ble det foretatt
fangstgroper i Orkelkroken sørøst for registreringer i form av korte befaringer i
Orkelsjøen (Jordhøy 2007). Ved begrensa deler av de berørte områdene,
Kjønnmoen i Rennebu ligger videre to og det ble påvist noen få mindre
godt bevarte og synlige hustufter datert til steinalderlokaliteter og et par
eldre jernalder, og i området omkring fangstgroper (Martens 1969b, Møllenhus
gårdsanlegget ligger omkring 15 1976). I forbindelse med planer om
gravrøyser. Gravfeltet ble registrert av K. utbygging av Garbergelva ble omkring 100
Rygh i 1880, og har vært betydelig større relativt små tufter registrert ved Store
enn det er i dag, men nord og sør for det Kvernfjellvatn i 1976, og i 1978 ble seks av
bevarte området er alle graver overpløyd i dem undersøkt arkeologisk. Tuftene er
forbindelse med nydyrking eller fjernet av unike i Skandinavia og har med stor
byggevirksomhet. Det ble funnet både sannsynlighet sammenheng med
spydspisser fra eldre jernalder og ovale kvernsteinsproduksjon. Noen ligger helt
spenner (T4032) fra vikingtid på feltet inntil bruddene og det er brukt mislykkede
omkring 1858. kvernsteiner i oppbyggingen av murer i
tuftene. I teorien kan
2.3.8 Nea-Nidelvvassdraget kvernsteinsproduksjonen ha startet i
Nea-Nidealvvassdraget strekker seg middelalder. Flere av steinene har
fra Sylan ved svenskegrensa til utløpet imidlertid spor etter mineborehull, noe
gjennom Trondheim og omfatter et stort som tyder på at man brukte krutt. Kruttet
antall vann og sideelver fra vidde- og kom i bruk først på 1700-tallet, og det ble
fjellskoglandskap, 494-769 moh, i Meråker ikke påvist spor etter aktivitet før 1700-
og Tydal kommuner i øst, til skog- og tallet i noen av de undersøkte tuftene.
jordbrukslandskap, 506-155 moh, i Selbu, Heller ikke studier av driftsteknikker
Klæbu og Malvik kommuner i vest. kunne datere aktivitetene lenger tilbake i
Vassdraget er regulert i flere omganger og tid (Alsvik 1985, Alsvik et al. 1981).
det er utført en lang rekke befaringer og Store deler av nedbørsområdet for
registreringer av kulturminner (bl.a. Alsvik Nea-Nidelvvassdraget ligger innenfor
et al. 1981, Martens 1969b, Møllenhus Saanti Sijte (Essand reinbeitedistrikt).
1976, Stångberg og Løøv 2001) både i Skriftlige kilder forteller om samisk
forbindelse med planer om utbygging og bosetning i Tydal fra midten av 1600-
med 10-års vernede vassdrag (NOU tallet. Det er registrert flere
1983:43). Det er videre registrert samiske bosetningsområder med gammetufter,
kulturminner i området som en del av teltringer, ildsteder/aernieh og reingjerder
sørsamisk kulturminneregistrering og i omkring Finnkoisjøen og
forbindelse med planer om nasjonalpark i Essandsjø/Saantenjaevrie (Fjellheim
Roltdalen (Fjellheim 1998, 1999b). 1999b). Ved Finnkoisjøen er det påvist et
ildsted/aernie med tett steinpakning.
48
sølvmynter er funnet på Gresli ved Nea i
Tydal (Figur 22) (Stenersen 1881).
2.3.9 Foldsjøen, Homlavassdraget

Foldsjøen ligger i skoglandskap, 210
moh., i Malvik kommune i Sør-Trøndelag,
og var opprinnelig oppdemmet og regulert
som fløtningsdam. Vassdraget er i dag
vernet og ikke utbygd for kraftproduksjon,
men på 80-tallet forelå planer for
utbygging, og i den forbindelse ble det
utført arkeologiske undersøkelser ved
særlig lav vannstand sommeren 1986.
Figur 22 Greslifuglen er en forgylt sølvfigur i Det ble blant annet registrert tre
Mammenstil. Den ble funnet sammen med 2253 steinalderlokaliteter i utvaskingssonen
sølvmynter og en del hakkesølv under en steinrøys i
potetåkeren på gården Gresli i Tydal i 1878. omkring Foldsjøen og foretatt mindre
Myntene er hovedsakelig norske mynter fra Olav utgravinger (Figur 23). På lokalitet 4 ble
Kyrres regjeringstid (1067-1093), men også tyske og
danske pfenninger inngår i funnet (Sindbæk 1998,
det identifisert to adskilte
Stenersen 1881). Funnet må tidligst være nedlagt funnkonsentrasjoner, A og B, som
mot slutten av 1000-tallet. Foto: Per E. Fredriksen,
© NTNU Vitenskapsmuseet.
sannsynligvis avspeiler to ulike opphold.
På 4A fremkom et enhetlig materiale,
Liknende konstruksjoner er andre steder
nesten utelukkende av flint. I alt omkring
datert til 800-1200 e.Kr. (Stångberg og
330 funn med blant annet hullingspisser,
Løøv 2001).
skrapere, mikrolitter og en flersidig konisk
Langs den nordlige bredden av
mikroflekkekjerne peker mot en tidlig
Selbusjøen er det kjent et stort antall
mikroflekketradisjon og daterer oppholdet
helleristninger fra bronsealder. Det er
til en gang i mellommesolitikum
påvist 15 felt langs en 10 km lang
(Gustafson 1986, 1987, Skar 1989). En
strekning fra Solem til Stamnes.
analyse av materialet viste at det meste
Ristningene er hugget ut på rullesteiner og
stammer fra to flintknoller, noe som
blokker, og motivene er særlig fotsåler,
styrker tolkningen av at 4A er spor etter et
skip og sirkelsymboler, men også noen
kortvarig opphold hvor det ble produsert
hender, dyrefigurer og skålgroper. Mange
et stort antall makro- og mikroflekker som
av ristningene ligger nå under vann store
ikke ble videre bearbeidet på stedet (Skar
deler av året (Marstrander og Sognnes
1989).
1999).
På 4B bestod materialet i all hovedsak
Videre er det registrert over 80
av kvarts og kvartsitt, men ingen av de 528
jernfremstillingsanlegg i Selbu og Tydal
funnene var diagnostiske. Derimot ble et
(Foosnæs og Stenvik 2010) og en av
mulig ildsted 14C-datert til 6430-6180 f.Kr.
Norges største myntskattefunn fra
(Gustafson 1986), noe som kan tidfeste 4B
middelalder (Dokpro 1995) med over 2000
49
Figur 23 Lokaliteten ved Foldsjøen ligger 205-210 moh., det vil si 50 meter over den marine grense i de
sørlige delene av Trondheimsfjorden. Den har derfor aldri vært strandbundet, men har ligget i et åpent
furuskoglandskap ved innsjøen. Analyser av funndistribusjonen på lokaliteten tyder på at reguleringen av
Foldsjøen i liten grad har forstyrret den horisontale fordelingen av materialet (Skar 1989:7)
til tidlig seinmesolitikum og dermed litt oppdemmet, Fossvatnet regulert og Tevla

seinere enn 4A. magasindam etablert. I den forbindelse
Foldsjøen er en av få lokaliteter fra ble det foretatt omfattende registreringer
steinalder i lavlandsområdet innenfor i 1984-85 (Pareli 1985a, Stenvik 1984) og
kysten som er undersøkt. Om de utgravinger (Farbregd et al. 1984, Stenvik
representerer korte fisketurer fra kysten, 1996) i området. Stjørdalsvassdraget ble
mellomstasjon for lengre ekspedisjoner også kulturminneregistrert i forbindelse
inn i innlandet eller fastere bosetting i med verneplan for vassdrag (Stenvik
området mellom fjell og fjord er ikke 1982b). I 1982 startet et tverrfaglig
klarlagt (se 3.3.1). prosjekt kalt «Jernvinna i Midt-Norge». I
den forbindelse ble blant annet områdene
2.3.10 Meråkervassdraget, Fjergen ved Heglesvollen nordvest for Funnsjøen
Innsjøene Funnsjøen, Fjergen, befart og de første såkalte
Hallsjøen/Lihpiejaevrie, og rosettanleggene ble påvist og datert til
Skurdalssjøen/Kruehkiejaevrie ligger på romertid. I tillegg til fire rosettanlegg
mellom 430-700 moh. i lågfjellslandskap i bestod anlegget også av store
Meråker kommune i Nord-Trøndelag. slagghauger, flere tufter og kullgroper
Sjøene ble regulert mellom 1910-1938 for (Farbregd et al. 1984). Disse funnene var
å dekke Meråker smelteverks kraftbehov. en viktig bakgrunn da Lars Stenvik ved
På 80-tallet ble det vedtatt videre NTNU Vitenskapsmuseet startet
utbygging og Fjergen ble ytterligere undersøkelser av et jernvinneanlegg på
Myggvollen i østenden av Fjergen i 1992 i
50
forbindelse med planene for videre Geologiske Undersøkelser (NGU) ble
oppdemming av vannet. Undersøkelsene trukket inn for å kartlegge
ble lagt opp som et tverrfaglig prosjekt myrmalmsforekomster (Stenvik 1996). .
hvor blant andre Arne Espelund fra Tre rosettanlegg med ovner og
metallurgisk institutt ved NTH ble omkringliggende groper ble påvist og
engasjert. I tillegg ble det også foretatt totalundersøkt, samt restene av
paleobotaniske undersøkelser og Norges ytterligere én ovn (Figur 25). Slaggropene
Figur 24 Slaggropa i ovn 1 på Myggvollen. Ovnene hadde slaggrop bygget av vertikale steinheller i bunnen og
mindre stein opp mot markoverflata. Sjaktene over gropa var bygget av leire som ble brent under
smelteprosessen. I bunnen av gropa ble det samlet opp omkring 150 kg slagg. I slagget i flere av gropene var
det hulrom etter vedskier som sannsynligvis var lagt nedi på forhånd for å gjøre det enklere å bryte i stykker og
rense gropa for slagg. Foto: Kristin Prestvold © Vitenskapsmuseet NTNU.
Figur 25 Plantegning av de tre rosettanleggene på Myggvollen ved Fjergen. Slagggropene er markert som
mørke sirkler i midten med fire-fem groper rundt. Mindre svarte markeringer er stolpehull. Tegning: Kristin
Prestvold, og Snorre Bjerck (Stenvik 1996:29).
51
var hesteskoforma, omkring 0,75 m i Anlegget på Myggvollen er ett av ca.
diameter og 0,7-0,8 m dype. Over disse 50 jernvinneanlegg som er kjent bare i
har det stått en omkring 1 m høy sjakt Meråker kommune. De fleste er av samme
bygget i leire og småstein. Glaserte type som på Myggvollen, blant annet ett
overflater på innsiden vitner om høye som ble undersøkt ved Fossvatnet i
temperaturer og tyder på at reduksjonen forbindelse med den samme
av malmen har foregått i sjakta over utbyggingsplanen. De er alle datert til
bakkenivå. Omkring slaggropene lå det eldre jernalder, særlig romertid
fem grunne groper på mellom 1-2 m i (Rundberget 2002, 2005, Stenvik 2015b).
diameter, derav navnet rosettanlegg. Jernfremstillingsplasser fra eldre jernalder
Antakelig er disse gravd foran i Trøndelag ligger i utmarka opp mot
luftinntakene i sjakta for å lette dagens tregrense, plassert på naturlige
reguleringen av disse, enten naturlig eller flater og i nærheten av vann. Anlegget på
ved hjelp av blåsebelger (Figur 25) Myggvollen lå opprinnelig flere hundre
(Prestvold 1999, Stenvik 1996). meter fra Fjergen, men like ved Litleåa,
Slike anlegg er gjenbruksovner og det oppe på en brink av løsmasser. Ovnene ble
har derfor dannet seg store slaggvarp i plassert inne på flaten, mens slaggvarpene
skråningen nedenfor hver ovn. Det ble ble dannet i skråningen nedenfor.
gravd sjakter gjennom et større slaggvarp Beliggenheten er klassisk for denne typen
for å undersøke omfang, stratigrafi og anlegg (Stenvik 1996). Liknende anlegg er
alder, men ingen torvdannelser eller funnet også i Jämtland i Sverige, men disse
utvaskingslag kunne påvises i profilene. På ser ut til å være noe yngre (Prestvold
bakgrunn av vekt og volum på utgravde 1999:52).
masser ble den totale mengden slagg i På en holme i Kopperåa er det funnet
tilknytning til anlegget beregnet til å rester etter et koppersmeltingsanlegg.
omfatte minst 70 tonn. Det ble også Anlegget er datert til middelalderen og er
funnet rester av ovnssjakter i leire i det eldste kjente i landet. Det er mulig at
slaggvarpet som viser at sjaktene ble blåsebelgen ble drevet med vannkraft
reparert gjentatte ganger før de ble skifta (Stenvik 2004, 2012). Innenfor
ut. En beregning av antatt totalmengde Stjørdalselvas nedbørsfelt er det også
sjaktmateriale i det undersøkte varpet registrert et stort antall jernvinneanlegg,
tilsvarende ca. 20 ødelagte sjakter. Ingen fangstgroper, gravminner, ødegårder og
av rosettene overlapper hverandre og samiske boplasser (Fjellheim et al. 1987,
antakelig har alle ovnene vært i bruk Pareli 1985a, Stenvik 1982b).
samtidig. 14C-dateringer og mangelen på
flere faser i slaggvarpet tyder på at 2.3.11 Namsenvassdraget, Sanddøla
produksjonen hovedsakelig fant sted i Øvre deler av Namsenvassdraget
løpet av 300-tallet e.Kr. Produksjonen må ligger i skog- og lågfjellsterreng mellom
ha oversteget det lokale behovet for jern 350-450 moh. i Røyrvik, Namsskogan,
og kan ha sysselsatt 10-15 personer Lierne og Grong kommuner og ble bygget
(Prestvold 1999, Stenvik 1996). ut rett etter krigen. Store deler av
52
Namsens nedbørsområde, som også bakgrunn av kokstein, kvarts- og
omfatter Sanddøla og Bjøra, er registrert i kvartsittavslag ved Otersjøen,
forbindelse med planer om utbygging, Skjelbreivatnet, Lakssjøen og Sandsjøen.
verneplaner og sørsamiske Lokalitetene lå ofte helt i vannkanten.
registreringsprosjekter, men det er i liten Videre ble det registrert flere
grad foretatt utgravinger. fangstanlegg, og et av de største
I forbindelse med svenske anleggene i landsdelen med minst 25
reguleringsplaner for Faxälven utførte fangstgroper ligger langs det smale
Erling Johansen og Jens Storm Munch Oternessundet mellom Otersjøen og
registreringer langs innsjøene Lenglingen, Skjeldbreivatnet. Størrelsen på gropene
Ulen og Rengen i Lierne kommune i Nord- kan tilsi at de er laget for elgfangst. I
Trøndelag allerede i 1948, mens og samme område ble det også registrert et
Elisabeth Munksgaard og Elizabeth jernvinneanlegg samt ytterligere to ved
Skjelsvik (1949) utførte tilsvarende Laksjøen, og Stenvik (1983:42-45) påpeker
undersøkelser omkring Limingen/Lyjmede likhet med svenske jernvinneplasser som
i 1949. Langs Limingen/Lyjmede ble det utnyttet sjømalm fremfor myrmalm. På en
påvist et stort antall små lokaliteter med odde i Laksjøen ligger dessuten minst åtte
kvartsredskaper og avslag langs hele den gravhauger. I forbindelse med
sørvestre bredden av sjøen, men også registreringsprosjektet ble det også
enkelte på nordøstsiden i områdene foretatt pollenanalyser som kan tyde på
omkring Nyvika. I rapporten fremhever de beiting eller rydding av landskapet ved
at funnene ofte lå helt i vannkanten eller Laksjøen mot slutten av neolitikum, med
litt ut i vannet, men også at de ofte var en mulig ekspansjon i romertid.
usikre på hvorvidt det var snakk om Kornpollen opptrer i området først i nyere
redskaper eller ikke. Liknende funn ble tid (Selvik og Stenvik 1983). Også på
gjort langs Lenglingen, Ulen og Rengen, og elveterrassene i nedre deler av
også her ga registratorene uttrykk for Sanddølavassdraget ligger flere store
usikkerhet omkring funnenes kvalitet gravfelt. Noen av områdene har antakelig
(Unimus 1949a). ikke vært bebodd etter svartedauden, og
I forbindelse med planer for utbygging det er registrert fire ødegårdsanlegg her.
av Sanddøla, ble vassdraget undersøkt av
Det Kongelige Norske Videnskabers
Selskab, museet (DKNVS) i 1981-82 under
ledelse av Lars Stenvik og Leif Pareli (Pareli
1983a, Selvik og Stenvik 1983). Deler av
vassdraget var allerede registrert av De
arkeologiske museers registreringstjeneste
(DAMR) i 1969 (Martens 1969a), og nye
undersøkelser tok utgangspunkt i og
supplerte tidligere registreringer. En rekke
steinalderlokaliteter ble påvist på
53
Figur 26 Ikke alle arkeologiske kulturminner er resultat av økonomiske ervervsstrategier, teknologiske
nyvinninger eller ritualer. Noen er også spor etter barns lek og læring, som lekegammen til Hilmar Jåma
og Joel Steinfjell ved Namsvatnet i 1956. Utenfor sitter Anne Marie Jåma, Unni Steinfjell, Jonhild Jåma,
Selma Jåma, Ingrid og Laura Jåma. I forbindelse med utbyggingsplaner for Nord-Rana og Stor-
Glomfjord ble det registrert både lekeplasser og minireingjerder som man antar har opprinnelse i barns
lek (Arntzen 1987b) Foto:Unni Fürst, © Digitalt museum, Norsk Folkemuseum.
Sanddøla var et av de første registrert flere boplassområder med

vassdragsprosjektene hvor man gammetufter og beingjemmer samt flere
systematisk registrerte samiske mindre fangstanlegg, men både kjente og
kulturminner. Det ble påvist 22 lokaliteter, sannsynligvis mange ukjente samiske
hovedsakelig vest og sørvest for kulturminner ligger i dag under vann i
Otersjøen, fortrinnsvis bosetningsspor i disse områdene.
form av gammetufter, aernieh/ildsteder, De indre delene av Namsenvassdraget
melkegroper og beingjemmer, men også utgjør et kjerneområde for sørsamisk
to mulige graver (Pareli 1983a). I reindrift. Samer omtales i skriftlige kilder
forbindelse med prosjektet sørsamisk fra 1500-tallet, men enkelte samiske
kulturminneregistrering ble det foretatt stedsnavn kan ha opprinnelse i
registreringer i områdene sør for jernalderen (Bergsland 1982, Selvik og
Sanddøla, og et stort antall samiske Stenvik 1983:36). Det er også funnet
kulturminner både fra nyere og tidligere vikingtidssmykker av østlig type i
tider er dokumentert (Jåma og Fjellheim Namdalen som er kjent fra samiske
1993). Også ved Tunnsjøen/ Dåtnejaevrie, kontekster i Nord-Sverige (Dunfjeld-
Limingen/Lyjmede og Aagård 2005).
Namsvatnet/Nååmesjenjaevrie er det
54
Figur 27 Funnsteder langs Vesterbukta/Jillieloekte og ved Røssvassholmen. De fleste lokalitetene består av
ildsteder og/eller avslagsmateriale av kvartsitt fra steinalder. Kartet er fra før reguleringen av vannene og
viser de opprinnelige strandlinjene i Røssvatn/Reevhtse (Johansen 2009b).
å påvise et stort antall kulturminner, blant

2.3.12 Røssvatnet/Reevhtse annet tallrike boplasser, gammetufter,
Røssåga ble vedtatt utbygget i 1947 offer- og melkeplasser. Han hevder også å
og Røssvatnet/Reevhtse og Tustervatn i kjenne til flere mulige gravfunn fra
Hattfjelldal og Hemnes kommuner ble jernalder.
oppdemmet i 1956-57, blant annet for å gi Saemien Sijte har foretatt flere
kraft til jernverket i Mo i Rana. Røssvatnet registreringer omkring Røssvatnet/
er i dag Norges nest største innsjø i Reevhtse de senere år, både i forbindelse
overflateareal (NVE 2015) og ligger skog- med «Saemieh Saepmesne - I det samiska
og lågfjellsterreng, 380 moh. rummet», reguleringsplaner og andre
I forbindelse med planene for prosjekter. Det er påvist et uvanlig stort
utbygging foretok Harald E. Lund (1957) antall samiske kulturminner, blant annet
befaring og registreringer i området i ildsteder/aernieh, gammetufter,
1956-57 på vegne av Videnskapsselskapets offerplasser, beingjemmer og
Oldsaksamling i Trondheim, men tradisjonslokaliteter, særlig omkring
oppdemminga gikk raskere enn forventet, Vesterbukt/Jillieloekte og langs
og han fikk ikke gjennomført systematiske Tustervatnet (Norberg 2010, Stångberg
registreringer og langt mindre 2003, 2004).
arkeologiske utgravinger. Lund rakk likevel
55
Figur 28 På Elvneset langs den nordlige bredden av Vesterbukta/Jillieloekte er det registrert 36
ildsteder/aernieh, mange av dem rektangulære. Ildstedene er fremdeles synlige ved lav vannstand og flere av
dem ligger på rekker. Kart:Askeladden
Figur 29 Steinene etter en gammetuft er vasket frem i reguleringssonen ved Stikkelvika på vestsida av
Røssvatn/Reevhtse. Et utydelig ildsted ligger sentralt i tufta. Foto: Therese Hellqvist © Saemien Sijte.
Figur 30 Til venstre et av mange rektangulære ildsteder ved Vesterbukta/ Jillieloekte registrert i forbindelse
med planer om bru over bukta. Til høyre «Finnbrura», to store steinblokker nord for munningen av
Vesterbukta/Jillieloekte. Tradisjonen forteller at en samisk brud frøs i hjel ved steinblokka mens hun ventet på
brudgommen sin. Noen versjoner av historien sier at brudgommen fant henne død i sprekken mellom steinene,
andre at han selv gikk gjennom isen og druknet, og at hun derfor ventet forgjeves til hun frøs i hjel. Ved
registrering ble det observert en del dyrebein mellom blokkene, og de kan antakelig forstås som offer
(Jørgensen 2015, Stångberg 2004, Tvildal 1997) Foto: Andreas Stångberg © Sametinget.
56
Innenfor et begrenset område ved
Elvneset langs nordbredden av
Vesterbukt/Jillieloekte er det registrert 36
ildsteder/aernieh (Figur 28). Lokaliteten
ligger vanligvis under vann og er utsatt for
erosjon. Flere mindre, men liknende
lokaliteter er registrert omkring
Vesterbukt/Jillieloekte og ved Tustervatn.
Ildstedene er ofte ovale eller rektangulære
og omkring 1 - 1,5 m i utstrekning, flere
med skjørbrent stein og trekull i sentrum
(Hellqvist 2011). 14C-analyser på bein fra
ildsteder ved Tustervatnet har gitt
dateringer til 1600-tallet (Possnert og
Pettersson 2014), mens et ildsted på
Karsneset på sørsiden av innløpet til
Vesterbukt/Jillieloekte er datert til 1400-
tallet (Johansen 2009a, Stångberg 2003)
og tyder på lang tids samisk bruk av
området. Figur 31 Utsikt over sørøstre bredd av Gressvatnet/
Graesiejaevrie med Okstindan i bakgrunnen. Det er
I 2014 ble et antatt samisk påvist lokaliteter på nesten hvert eneste nes, de fleste i
beingjemme med bein fra storfe tilknytning til gode fiskegrunner. Foto: Ragnar Utne ©
NTNU Vitenskapsmuseet.
undersøkt av Vitenskapsmuseet ved den
nordlige bredden av innløpet til
Vesterbukta/Jillieloekte i forbindelse med
bygging av bru over bukta. Et mulig
offersted ble i den samme undersøkelsen
avskrevet som moderne uten tilknytning
til samisk kultur (Lorentzen og Berglund
2014). Seinere er matskorper fra keramikk
funnet på lokaliteten datert til slutten av
1500-tallet (Possnert og Pettersson 2014).
En konsekvens av reguleringen er at
kulturminner vaskes frem og er lett synlige
i reguleringssonen ved lav vannstand, og
et betydelig materiale fra steinalder er
samlet inn av lokale som har gått i
reguleringssonen langs Røssvatnet. Arne Figur 32. Et utvalg av spisser i bergkrystall, skifer,
kvarts/kvartsitt og jern fra Rana-undersøkelsene.
B. Johansen ved NTNU Variasjon i råstoff og teknologi viser at området har
Vitenskapsmuseet har foretatt flere vært i bruk i et langt tidsrom. Foto: Ole Bjørn
Pedersen © NTNU Vitenskapsmuseet.
registreringer og kartfestet et stort antall
57
lokaliteter i varierende størrelse på etableringen av Norsk Koksverk i 1964,
grunnlag av konsentrasjoner av medførte et langt større behov for energi
overflatefunn. De fleste funnene er gjort i enn de eksisterende kraftverkene kunne
Vesterbukta/Jillieloekte, særlig på levere. Rana Kraftverk ble vedtatt bygget,
strekningen Sjåvika-Tvildal (Figur 27), men og en lang rekke vann i dalene og
det er også påvist mindre fjellområdet øst og sørøst for bunnen av
funnkonsentrasjoner langs østsiden av Ranfjorden skulle demmes opp. Samtidig
vannet (Johansen 2009a). Disse funnene skulle svenske Överuman i Umevassdraget
er per 2016 bare delvis katalogisert, men reguleres, noe som berørte Umbukta på
har store likheter med Ranamaterialet (se norsk side av grensa. Her begynte
2.3.13), og består av skrapere, pilspisser, prosjektet som skulle omfatte
spydspisser og produksjonsavfall, arkeologiske registreringer og utgravinger
hovedsakelig av kvarts/kvartsitt med langs berørte vann hver sommer i
innslag av flint og skifer (Johansen 2009b). perioden 1960-69 under ledelse av Fredrik
Johansen (2009a) påpeker at Gaustad. Prosjektet var den største
steinalderfunn og firkanta ildsteder er arkeologiske undersøkelsen som inntil da
konsentrert i de samme områdene, men i var gjennomført i Norge.
liten grad finnes på de samme stedene i De undersøkte områdene ligger i
landskapet. lågfjellsterreng i dalfører 480-590 moh.
Det er videre funnet en holkøks av mellom høye fjelltopper i Rana og Hemnes
bronse (T23513) av ananinotype fra yngre kommuner (Figur 31). Totalt ble det
bronsealder (Rønne 2008) stukket ned i en registrert omlag 86 steinalderlokaliteter
bergsprekk på Småfannaholmen i langs sju vann i dalfører mellom låg- og
Tustervatn (Johansen 2007, 2009b) og en høgfjell, 480-590 moh. De fleste ble påvist
åpen vikingtids ringspenne av bronse på ved Gressvatnet/Graesiejaevrie2 og
Karsneset på sørsiden av innløpet til Akersvatnet. I underkant av halvparten av
Vesterbukta/Jillieloekte. Ringspenna er av lokalitetene ble gjenstand for større eller
østlig form og typen er kjent fra samiske mindre utgravinger. Resten ble kun
urgraver og offerplasser (Dunfjeld-Aagård registrert og kartfesta, men fra enkelte
2005, Gjessing 1927, Johansen 2008, lokaliteter ble det tatt inn overflatefunn
Schanche 2000a). Ved Tustervann er det (Gaustad 1964, 1969, 1973, Gaustad og
funnet to korsforma beslag eller smykker. Grønlie 1964). I løpet av 10 års
undersøkelser ble det samla inn omkring
2.3.13 Ranavassdraget ett tonn materiale, eller 253.790 funn,
Deler av Ranavassdraget ble utbygd hvorav 2/3 kom fra
allerede i 1916, med Raudvatn som Gressvatnet/Graesiejaevrie (Solvold 2016).
magasin for Ildgrubfossen kraftverk. I 1955 Gaustad (1973:184) antok likevel at kun
startet Norsk Jernverk sin produksjon i Mo ca. 5 % av det totale boplassarealet i
i Rana, og en betydelig utvidelse samt området var undersøkt. Funnmaterialet
2
Ifølge Statens kartverk er riktig stavemåte rapporter og publikasjoner bruker navnet
Gresvatnet eller Graesiejaevrie. Ettersom alle Gressvatnet blir dette brukt også her.
58
besto særlig av ulike typer spisser (Figur (Gaustad 1973, Holm 1991:115). I neste
32) og skrapere, hovedsakelig av kvarts og fase opptrer ulike skiferredskaper og slipte
kvartsitt, men også en del flint, steinøkser, men kvarts/kvartsitt og flint er
bergkrystall og skifer (Gaustad 1969, fremdeles hovedråstoffer. Overgangen er
Lorentzen 2006, Storvik 2008). glidende, men kan tidfestes til
Undersøkelsene hadde i begynnelsen av neolitikum. En påfølgende
utgangspunktet ingen uttalte skiferfase karakteriseres av yngre
problemstillinger utover å lokalisere, pilespisstyper, men slipte skiferkniver
registrere og grave ut steinalderboplasser produseres fremdeles. Flateretusjerte
langs vann som skulle demmes opp (Haga spisser introduseres gradvis og
1997a:69). Etter de første sesongene ble asbestkeramikk forekommer på enkelte
det tydelig at materialet var uvanlig og lokaliteter. Den yngste fasen domineres av
ikke kunne innpasses i noen kjent flateretusjerte pilespisser og skrapere i
steinalderkronologi (Gaustad og Grønlie kvarts/kvartsitt. De mange spissene, samt
1964, Haga 1997a). Det ble derfor en enorm mengde produksjonsavfall fra
prioritert å undersøke mindre, mulig tilvirkningen av disse, tyder på en
enfasete lokaliteter for å utarbeide en intensivering i bruken av området fra
relativ kronologi for materialet. Dette viste slutten av yngre steinalder, gjennom tidlig
seg vanskelig da de fleste lokalitetene var metalltid/bronsealder og antakelig ut i
flerfasete og manglet noen form for første del av jernalder. I tillegg viser
stratigrafi. undersøkelsene av fire gravrøyser med
I 1964 begynte undersøkelsen av branngraver fra eldre jernalder ved
Gressvatnet VI hvor det ble påvist et Kjensvatnet, funn av en likearmet fibula
kulturlag på inntil én meters tykkelse. fra folkevandringstid ved Akersvatn og en
Kulturlaget ga gode muligheter for å pilspiss i jern fra vikingtid, at folk har
etablere en relativ kronologi som siden utnyttet området også senere (Gaustad
kunne tidfestes ved hjelp av radiologiske 1969, 1973, Haga 1997b, se også Mjærum
dateringer. 2012).
Gaustad definerer fire hovedfaser i Lokalitetene ble tolket som åpne
Ranavassdraget. Den eldste fasen er boplasser uten synlige
preget av det Gaustad karakteriserer som boligkonstruksjoner. Unntaket var en tuft
grov kvartsteknikk3, kjølformete kjerner og ved Gressvatnet III datert til 1750-1700
et stort antall skrapere. Typologisk peker f.Kr. (Gaustad 1973:187). Undersøkelsene
materialet mot seinmesolitikum, noe som tyder på at opphold i området
kunne bekreftes av 14C-dateringer til hovedsakelig var konsentrert om de store
mellom 6000-5500 f.Kr (6990-6750 BP) innsjøene (Gaustad 1969:90).
3
Gaustad anerkjenner at materialet består av materialet av begge deler (pers.med. Grete Irene
både kvarts og kvartsitt, men omtaler det Solvold 11.05.2016). Lena Holm (1991) definerer
konsekvent som kvarts. Det samme gjør Arna Haga majoriteten av materialet som breksjekvarts, noe
(1998), mens Tina Amundsen (1997) mener at det som sannsynligvis er en mer riktig geologisk
primært består av kvartsitt. Sannsynligvis består betegnelse.
59
Gaustad diskuterer i flere omganger samiske kulturminnene og jernalderens
hvem som kan ha benyttet seg av fangstbefolking og han mener at dette bør
ressursene i fjellet (Gaustad 1969, 1973, undersøkes nærmere (Gaustad og Grønlie
Gaustad og Grønlie 1964, se også Haga 1964:101-103, Haga 1997a:70). Ettersom
1997a). For å belyse dette spørsmålet gammetufter og melkegroper ble vurdert
bedre foretok han begrensa undersøkelser å være av nyere dato, og dessuten vanlig
langs Ranfjorden i 1967-69 og påviste flere forekommende, ble de ikke prioritert i de
lokaliteter av liknende karakter som i videre undersøkelsene (Falkenberg
fjellet. Han mener derfor at lokalitetene i 1964:30, Haga 1997a). Senere har
fjellet bør forstås som sesongmessige Saemien Sijte påvist et stort antall samiske
fangststasjoner om sommeren, mens kulturminner i området i forbindelse med
hoved- og vinterboplassene lå langs kysten sørsamisk kulturminneregistrering. Særlig
(Gaustad 1973:186, Hultgreen 1988b, se omkring Kallvatnet/Gaallajaevrie, men
også Storvik 2008). Gaustad (1973:185) også ved Akersvatn og flere av de mindre
argumenterer også for at Gressvatnet VI både regulerte og uregulerte vannene i
vitner om spesialisering med en nærmest Ranavassdraget, er det registrert
industriell produksjon av flatehogde boplasser med gammetufter,
spisser. beingjemmer, melkegroper og
Allerede den første gravesesongen i samlingsplasser for rein, samt offerringer
1960 fant man steinalderlokaliteter under og andre hellige steder. De fleste av disse
vann ved Umbukta. Dermed ble man også registreringene baserer seg på muntlige
oppmerksom på at isostatiske bevegelser opplysninger.
hadde forårsaket en vippeeffekt særlig ved
Gressvatnet/Graesiejaevrie og Umbukta.
Den østlige enden av
Gressvatnet/Graesiejaevrie har hatt en
landheving på 6-8 meter siden istidas
slutt, mens de eldste lokalitetene ved
Umbukta i vestenden av Överuman i dag
ligger under vann (Gaustad 1969, Gaustad
og Grønlie 1964). Ved
Gressvatnet/Graesiejaevrie påviste også
Gaustad (1969:90) kronologiske forskjeller
i redskaper og teknologi mellom de
høyest- og lavestliggende lokalitetene.
Det ble også registrert et større antall
samiske kulturminner, hovedsakelig
boplasspor ved Akersvannet, som ville bli
berørt av reguleringen. I de første
årsinnberetningene antyder Gaustad en
forbindelse mellom de antatt nyere
60
2.4 Arkeologiske undersøkelser i Gjennomgangen tar ikke sikte på å
nordnorske vassdrag 1957- redegjøre for alle vassdrag, eller alle
2016 undersøkelser, men et utvalg av de største
undersøkelsene og viktigste resultatene på
Lisbeth Skogstrand og Ingrid
Sommerseth
ulike nivåer. Et stort antall vassdrag ble
registrert på svært kort tid i Nord-Norge,
I det følgende presenteres de største og i en del tilfeller har det ikke vært mulig
arkeologiske undersøkelsene som er å finne registreringsrapporter. Det kan
foretatt i vassdrag i Nord-Norge i tenkes at disse aldri ble skrevet eller så er
geografisk orden fra sør til nord. de kommet bort i ettertid (Nergaard
Oversikten bygger delvis på rapportene 2016).
Arkeologiske undersøkelser i regulerte Oversikten i Tabell 2 over arkeologiske
vassdrag (Lødøen og Gundersen 2006) og undersøkelser i regulerte eller planlagt
Faglig program for vassdrag. Historisk regulerte vassdrag i Nord-Norge i
oversikt og kunnskapsstatus for forbindelse med utbygging eller
vassdragsundersøkelser i Finnmark, Troms verneplanarbeid, er ikke fullstendig.
og Nordland (Amundsen 2010). I tillegg Oversikten viser at majoriteten av
har Kristin Os levert utfyllende rapporter undersøkelsene ble foretatt på 1970- og
om Altevatn/Álddesjávri - begynnelsen av 80-tallet. De fleste innebar
Leinavatn/Leainnesjávri og kun registreringer og mens bare noen få
Pasvikelven/Báhčeveaijohka Paatsjoki. omfattet arkeologiske utgravinger.
Rapportene ble alle utarbeidet på oppdrag
fra Riksantikvaren.
Figur 33 Kart over Nord-Norge som viser hvor alle omtalte vassdrag ligger.
61
UNDERSØKT ÅR VASSDRAG/PROSJEKT UNDERSØKELSE FYLKE(R)
1957-61, 1975, 1999- Pasvikelva Registrering og Finnmark
2000, 2007-09 utgraving
1960, 1985 Kobbholmvassdraget Registrering Finnmark
1965, 1974, 1993, Laksågavassdraget/Fagerbakkvassdraget Registrering og Nordland
1998 utgraving
1969 Guolašjávri, Kåfjordvassdraget Registrering Troms
1969–1973 Skjomenvassdraget, Guatelis Registrering og Nordland
utgraving
1969-71, 1980, 1992 Målselvvassdraget, Devddesjávri Registrering og Troms
2002-2004 utgraving
1970–1971, 1981, Målselvvassdraget, Altevatn og Registrering og Troms
2001–2003, 2006, Leinavatn utgraving
2008, 2014-16
1971-74, 1976, 1981- Alta-Kautokeinovassdraget Registrering og Finnmark
82, 1984-86 utgraving
1973, 2010 Skibotnvassdraget, Storfjord Registrering Troms
1974, 1976 Skaidivassdraget, Kvalsund/Porsanger, Registrering Finnmark
1974, 1985–1987, Storglomfjord, Saltfjellet/Svartisen Registrering og Nordland
1986, 1989, 1998 utgraving
1974-75, 1981, 2000, Kobbelvvassdraget Registrering og Nordland
2002-2003 utgraving
1975 Austerdal og Botnelvvassdragene Registrering Nordland
1975 Låmivassdraget Registrering Nordland
1975, 1976, 1980 Sildvikvassdraget, Narvik Registrering Nordland
1975, 1978, 1987 Kvænangenvassdraget, Abojohka, Registrering Finnmark, Troms
Galgojavri, Buollánjohka, Sleaðuidjohka
1975, 1979, 1982-83, Sagelvvassdraget, Rotvatn, Rekvatn, Registrering og Nordland
2003 Slunkajávrre, Gåjgijávrre utgraving
1975-6, 1987 Kvænangenvassdraget, Abojohka, Registrering Troms
Galgojávri
1976, 1984 Sunnfjordvassdraget Registrering Nordland
1978 Tennevikvassdraget Registrering Troms
1979 Nordkjosvassdraget Registrering Troms
1979 Spansdalsvassdraget. Ruŋgujohka Registrering Nordland, Troms
1979 Reisavassdraget Registrering Troms
1979 Vassdalen, Elvegårdselva, Narvik Registrering Nordland, Troms
1980 Valnesvassdraget Registrering Nordland
1980 Snefjordvassdraget, Muorraljohka Registrering Finnmark
1980 Lakselvvassdraget Registrering Finnmark
1980 Julelvvassdraget/ Juovlajohka Registrering Finnmark
1980 Syltefjordvassraget, Oarddojohka Registrering Finnmark
1980-81 Oksfjordvassdraget Registrering Troms
1981 Karpelvvassdraget, Siidejohka Registrering Finnmark
1982 Stridelva, Stridelvvannene, Nedrevatn, Registrering Nordland
Øvrevatn
1983, 1986 Klumpen, Beiarn Registrering Nordland
1983, 1986 Tverrelva, Fauske Registrering Nordland
1984, 1989 Kvitfors, Langvannet Registrering Troms, Nordland
1985 Niingen-Blåvann Helikopterbefaring, Nordland
registrering
1986 Tindvatn og Lurfjell, Bodø Registrering Nordland
1986-87 Tjåroktjåhkkå, Saltdal Helikopterbefaring, Nordland
registrering
Tabell 2 Oversikt over undersøkelser i regulerte eller planlagt regulerte vassdrag i Nord-Norge. Tabellen bygger
hovedsakelig på Lødøen og Gundersen 2006, NOU 1983, og Nergaard 2016. Undersøkelser som blir omtalt
separat i 2.4 står i kursiv.
62
2.4.1 Saltfjellet/Svartisen,
Storglomfjord
Glomfjord kraftstasjon i Meløy
kommune i Nordland ble påbegynt av
private aktører med konsesjon for
regulering av Fykanåga allerede i 1912. I
1918 kjøpte staten anlegget, og som den
første statlige kraftutbyggingen utenfor
Østlandet, ble det satt i drift i 1920. Nedre
Navervatn ble regulert i 1941,
Storglomvatn i 1942 og Øvre Navervatn i
1955. Etter krigen inngikk kraftverket i
Norsk Hydros ammoniakkproduksjon i
Glomfjord (Rosvold 2016, Statkraft 2017). I
1987 vedtok Stortinget å bygge ut
Storglomvatnet og etablere Svartisen
kraftverk, som overtok det meste av
Figur 34 Under 2.verdenskrig utvidet tyskerne
Glomfjord kraftverks produksjon. Glomfjord kraftstasjon for å få nok kraft til
Storglomvannet omfatter flere tidligere aluminiumsproduksjon. I 1942 ble rørgater og
turbinhall sprengt i en alliert sabotasjeaksjon –
separate vann, Holmvassdammen, Operasjon Muskedunder (Operation Musketoon).
Storglomvassdammen, Holmvatnet og Lille Mekanismen som skulle stoppe vannet ved
eventuelt rørbrudd var ute av drift, og store
Storglomvatn, og er i dag Norges største mengder vann dro med seg sand som delvis
reguleringsmagasin regnet etter nyttbart begravde kraftstasjonen. En mann ble drept i
vannvolum (NVE). Magasinet ligger 460- forbindelse med selve aksjonen. Fire greide å
rømme til Sverige, men syv av sabotørene ble tatt
585 moh, hovedsakelig innenfor det NIBIO til fange og henrettet i Sachsenhausen fire uker
definerer som breområde (Puschmann senere. Etter aksjonen ga tyskerne opp
utbyggingen av aluminiumsverket i Glomfjord
2005), mens nordenden og de andre (Nilsen 2016). Foto: Mikal Sveen © Statkraft.
vannene ligger i lågfjellsregionen. Etter en
flere tiår lang dragkamp mellom
naturverninteresser og
vannkraftutbygging, ble Saltfjellet-
Svartisen nasjonalpark opprettet som et
kompromiss i 1989. Store områder er
holdt utenfor nasjonalparkens grenser for
å muliggjøre vannkraftprosjekter (Frislid
2014).
63
Figur 35 På de glattskurte bergflatene ved Fykanvatnet nederst i vassdraget ble det allerede tidlig på
1900-tallet dokumentert 26 helleristningsfigurer. De fleste avbilder reinsdyr og elg, men det finnes også
fisk og niser. Ristningene er ikke hugget, men slipt inn i bergflaten og hører dermed til den antatt aller
eldste ristningstradisjonen. Gustaf Hallströms fotosamling 1908 © Forskningsarkivet, Umeå
universitetsbibliotek.
Saltfjellsvassdragene ble tatt ut av 75. Prosjektet var todelt, med en
verneplanen for vassdrag i 1973, og forhistorisk arkeologisk del ledet av Lena
Statkraft søkte konsesjon for videre Holm, og en del som eksplisitt fokuserte
utbygging av flere vassdrag i området. I på samiske kulturminner, ledet av Ann
den forbindelse ble det foretatt Helene Arntsen, begge ved Tromsø
overflateregistreringer og prøvestukket Museum (Andersen og Tømmervik 1985b,
langs vann og elver i hele Saltfjellområdet Arntzen 1987b, Holm 1986). I tillegg til
og omkring Storglomvatnet i 1974-75. Det gjenregistreringer av de fleste kjente
ble påvist en steinalderlokalitet, en rekke kulturminner ble det også funnet mange
steinsatte ildsteder, teltringer og nye i 1985-87. Totalt ble det registrert 96
gammetufter. Enkelte ildsteder og mulige lokaliteter hvorav to steinalderlokaliteter,
tufter ble snittet (Broberg 1975, Helskog flere steinsettinger, tre fangstgroper og en
1974a, Simonsen 1975). rekke andre groper, men også et stort
De mest omfattende undersøkelsene antall ildsteder/árran, tufter og
ble utført i perioden 1985-87 i forbindelse offersteder/ værrodimsaje som antakelig
med planer om å etablere en rekke kan tilskrives samisk aktivitet fra jernalder-
kraftstasjoner i Stor-Glomfjord-, Melfjord- middelalder og senere (Holm 1986:52-53,
og Saltfjellvassdragene. I hovedsak ble de 1988). Videre utførte Samisk-etnografisk
samme områdene undersøkt som i 1974- avdeling tre feltundersøkelser i 1985-86.
64
kjøttgjemmer/buornna, fangstanlegg,
offersteder/værrodimsadje, flyttveier og
steinsettinger, samt flere lekeinnretninger
for barn (Figur 36 og Figur 37) (Andersen
og Tømmervik 1985b, Arntzen 1987b:9).
Ann Helene Arntsen (1987b) mener det
store antallet
teltboplasser/låvdagoahtesaje langs
gamle flyttveier er typisk for
reindriftslandskapet fra 16-1700-tallet.
I all hovedsak ble kulturminnene
påvist i dalførene omkring Saltfjellet, mens
områdene omkring Stor-Glomfjord og
Melfjorden fremstod som mer marginale.
Det ble imidlertid påvist et offersted/
værrodimsadje i Melfjordbotn i Rødøy som
sannsynligvis kan knyttes til den
sjøsamiske befolkningen, og et ved Lille
Figur 36 Både omkring Søre Bjøllåvatn/Vuolep Storglomvatnet, i form av en dyp sprekk
Ruovdajávrre og langs Bjøllåga/Biellok og i
Tespdalen i områdene mot sør ble det registrert ned i fjellet med flere reingevir, rester av
svært mange ▲teltboplasser med ildsteder/árran, kranier og ribbein (Arntzen 1987b).
■ melkeplasser/gieddi og andre samiske
kulturminner. Kulturminnene ble avmerka på en
Ved Storglomvatnet i Meløy i
lang rekke kart, men er ikke lagt inn i Askeladden Nordland ble det registrert 16
(Arntzen 1987b).
teltboplasser med ildsteder/árran
Den ene innebar intervjuer av den samiske (Arntzen 1987b) og i 1989 ble to boplasser
befolkningen i Saltfjellområdet med særlig arkeologisk undersøkt (Figur 38). To
fokus på reindriftas nåværende situasjon ildsteder/árran ble tidfestet til vikingtid-
og på de ulike reindriftssystemene i et tidlig middelalder, 900 – 1170 e.Kr., mens
historisk perspektiv (Kalstad og de fleste dateringene samlet seg i
Brantenberg 1987). De to andre perioden etter 1450 e.Kr. (Andersen
gjennomførte omfattende 2002a, Arntzen 1991).
kulturminneregistreringer av samiske I Lønsdalen, i Saltdal kommune lengst
kulturminner innenfor fem ulike nordøst i Saltfjellområdet, ble det
planområder i hele Saltfjellet-Svartisen registrert et stort antall kulturminner i
området. Totalt ble det påvist nesten 2000 forbindelse med vassdragsregistreringene
kulturminner, hvorav teltboplasser/ (Andersen og Tømmervik 1985b, Arntzen
låvdagoahtesaje med ildsteder/árran 1987b). Flere boplassområder med
utgjorde over halvparten. Det ble også stállotufter ble arkeologisk undersøkt i
registrert et stort antall gammetufter/ 1986-87, og materialet ble grunnlag for
gábmásaje og andre tufter, melkeplasser/ Inger Storlis doktorgradsarbeid (Storli
båhtjemgiedde, melkegroper eller 1991b). Fornminnetypen var, med noen få
65
unntak, tidligere ukjent på norsk side av vikingtid-tidlig middelalder (se kapittel 4
grensa. Tuftene ble knytta til samiske for videre diskusjon) (Storli 1991b, 1994b).
grupper og hovedsakelig datert til
Figur 37 Flere små steinsettinger, som kunne minne om reingjerder, ble dokumentert i forbindelse med
Saltfjellregistreringene. Tegningen til venstre viser et slikt anlegg i øvre del av Blakkådalen/Mæltek i Rana
kommune. Informanter kunne fortelle at dette var spor etter barns lek. Barn benyttet ofte spesielle steiner,
gjerne hvite, når de lekte, og Arntsen fremhever at slike små steinsettinger, som ofte blir tolket i en rituell
kontekst, like gjerne kan være avtrykk etter barns handlinger og lek (Arntzen 1987b:48-49, Sjövold 1974).
Figur 38 I 1989 ble to samiske boplasser undersøkt arkeologisk ved Storglomvatnet ved Svartisen i
Nordland. Den ene bestod av tre teltboplasser/låvdagoahtesaje og et reingjerde/gárdde. Her ble et ildsted
/árran datert til nyere tid. Den andre lokaliteten hadde flere bruksfaser. Det ble funnet kvarts og
bergkrystall, og en kullkonsentrasjon ble datert til mellom 6000-5600 f.Kr. På samme lokalitet ble det også
påvist et kullag hvor jorda under var rødbrent. En prøve av kullet ble 14C-datert til vikingtid-tidlig
middelalder. Det ble også dokumentert et oppbygd ildsted/árran, og kull fra dette ble datert til nyere tid.
Sør for denne lokaliteten ble det påvist ni ildsteder/árran hvorav seks ble gravd ut. Et rektangulært ildsted
ble datert til 1080-1160 e.Kr, mens de andre ga dateringer til etter 1450 e.Kr.(Andersen 2002a:385-386)
Foto: Ingegerd Holand.
66
I 2010-12 foretok Sven Donald Forsvatnet/Gårttejejávrre,
Hedman ved senter for samiske studier Reinoksvatnet/Hierggejávrre og
ved Universitetet i Tromsø og Roy Livsejávrre. I 1974-75 ble det foretatt
Kappfjell omfattende registreringer av arkeologiske registreringer i utvalgte deler
samiske kulturminner i Lønsdalen og langs av de berørte områdene. Det ble registrert
flere vann i Saltfjellområdet. et stort og komplekst samisk
Registreringene inngikk i prosjektet ”Från kulturlandskap og påvist ildsteder/árran,
kust til kyst” (Evjen og Myrvoll 2015). Et teltboplasser/låvdagoahtesaje, flere
stort antall tidligere ukjente kulturminner reingjerder/gárde og graver/gálme ved
ble påvist, særlig ildsteder/árran og Langvatnet/Guhkesjávrre,
stállotufter, men også ulike typer Várreviejekjávrre,
forrådsgroper/buorna, Forsvatnet/Gårttejejávrre, Linnajávrre og
beingjemmer/dáktetjiegá, steinringer, langs flere mindre vann i området
gammetufter/gábmásaje og (Fossbakk og Guttormsen 1975, Hansen og
steinalderboplasser (Hedman 2010b, Nystø 1981, Helskog 1974b).
2012b). Flere automatisk freda samiske
I forbindelse med revidering av kulturminner ble skadet i forbindelse med
verneplan og forvaltningsplan for utbyggingene på 1980-tallet. I 2000
Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark foretok foretok Árran – julevsáme
NIKU en kartlegging av kulturminner i guovdásj/lulesamisk senter, på oppdrag
innenfor verneområdene i 2011. Arbeidet fra Sámi kulturmujttoráde/Samisk
omfattet ikke befaring i felt, men kulturminneråd, og finansiert av Statkraft
arkivarbeid og intervjuer (Thuestad et al. SF, dokumentasjon og skjøtsel av
2011). kulturminner ved
Steingjerdvatnet/Jierddajávrre rett vest
2.4.2 Kobbelvvassdraget for Reinoksvatnet/Hierggejávrre. Et større
Kobbelvvassdraget ligger i Sørfold og reingjerdesystem/gárdde ble dokumentert
Hamarøy kommuner i Nordland, og og restaurert, og flere boplasser ble
konsesjon for utbygging ble gitt i 1981. arkeologiske undersøkt. Et ildsted/árran
Selve kraftverket ligger 700 meter inne i ble 14C-datert til vikingtid, og krittpiper
fjellet, og tunnellutslaget på 119 meters tidfesta et annet til 1700-tallet. Det ble
dyp i Forsvatnet/Gårttjejávrre, som er en også registrert mulige
norsk spesialitet, var i sin tid verdens offerplasser/værrodimsaje (Pramli 2000).
dypeste (Statkraft 2017). De berørte
vannene ligger alle i høyfjellsområder
omkring 600 moh.
Utbyggingen var omfattende og
innebar betydelige oppdemminger av til
sammen åtte vann, derunder
Langvatnet/Guhkesjávrre,
Várreviejekjávrre, Linnajávrre-
67
Figur 39 På Sagelvas vestbredd ligger en helleristningslokalitet med to reinsdyr slipt inn høyt oppe på en
bratt bergflate, 20 m fra et stort stryk (ID27030). Figurene er fremstilt i en naturalistisk stil og ble
oppdaget i 1906 da en tømmerhogger skled på mose og avdekket ristningene. Den største figuren er 2,8 m
x 1,5 m stor, mens den minste er 2,3 m x 1,4 m. Funnet ble omtalt av professor Amund Helland i en
artikkel med tittelen «De nordligste kjendte Helleristninger» i Aftenposten 02.12.1906. Feltet ble også
undersøkt og publisert av den svenske arkeologen Gustaf Hallström (Hallström 1909, 1938), og Gutorm
Gjessing besøkte lokaliteten i 1930. Gjessing påpeker at ristningenes utilgjengelige beliggenhet tyder på
at de ble laget på et tidspunkt hvor havet stod helt opp på bergveggen som i dag ligger 48 moh. (Gjessing
1932). Gustaf Hallströms fotosamling 1908 © Forskningsarkivet, Umeå universitetsbibliotek.
I 2002-2003 ble det foretatt

arkeologiske utgravinger av flere 2.4.3 Sagelvvassdraget, Rotvatn,
teltboplasser/låvdagoahtesaje og
Rekvatn og Slunkajávrre
beingjemmer/dáktetjiegá på lokaliteten Konsesjonen for regulering av
Vielggisbákte i nordøstenden av Sagelvvassdraget i Hamarøy og Tysfjord
Linnajávrre-Forsvatnet/Gårttejejávrre i kommuner i Nordland, som blant annet
forbindelse med prosjektet «Etniske innebar en heving av
relasjoner i nordre Nordland i et historisk Rekvatn/Goajvojávrre, ble gitt i 1955. I
perspektiv.» Ett ildsted/árran ble datert til 1969 ble det gitt tillatelse til å regulere
vikingtid (780-970 e.Kr.), ett til Slunkajávrre og Gåjgijávrre, mens
middelalder (1030-1310 e.Kr.), mens flere Rotvatn/Ruohtsajávrre,
ble tidfesta til yngre enn 1500-tallet. Tre Strindvatn/Tjoalmejávrre,
beingjemmer/dáktetjiegá ble også Sandnesvatnet/Sáttonjárgjávrre ble
undersøkt og 14C-datert til middelalder og vedtatt regulert i 1977. Slunkajávrre og
nyere tid (Andersen 2006). Gåjgijávrre ligger i høyfjellsområder, 531-
543 moh, mens de fleste vannene ligger
nede i fjordbygdområdet, 45 moh.
68
I forbindelse med den siste ildsteder/árran ble dokumentert, og 14C-
reguleringa, ble det utført arkeologiske datert til middelalder (1290-1410 e.Kr) og
undersøkelser i 1975 og 1979 i form av nyere tid. Det ble også funnet krittpiper og
overflateregistreringer og prøvestikking. glasskår. I tillegg ble spor av et mulig
Det ble påvist et rikt samisk ildsted datert til førromersk jernalder
kulturlandskap med boplasser, (Andersen 2006).
fangstgroper, graver og offerplasser,
tilsammen 82 lokaliteter (Bredrup 1975, 2.4.4 Skjomenvassdraget, Gautelis
Lødøen og Gundersen 2006). Det skal også Skjomenvassdraget strekker seg fra
ha blitt utført registreringer og sikring av bunnen av Skjomen, en sørgående arm av
samiske boplasser i 1982-83 (Unimus). I Ofotfjorden i Narvik kommune i Nordland,
tillegg ble det registrert et tidligere kjent og inn på svensk side av Riksgrensa.
helleristningsfelt (Gjessing 1932) med to Vassdraget ble vedtatt utbygget i 1968, og
reinsdyr på en steil og bratt bergvegg ved i 1973 ble vannene Båtsvatn, Gautelis, Lille
Sagelvas vestbredd (Figur 39). Gautelis og Vannaks demmet opp som
I nordenden av Sluŋkajávrre ligger et kraftmagasin for Båtsvatn kraftverk (Figur
42). Det nye vannet fikk navnet
Gautelisvatnet/Guovdelisjávri, ligger i
høyfjellsterreng 850 moh. og strekker seg
inn over grensa til Sverige.
I forbindelse med utbygginga foretok
Tromsø Museum omfattende arkeologiske
undersøkelser i form av registreringer og
utgravinger i området i 1969-1971 (Figur
41). Det ble registrert en rekke
Figur 40 Like ved boplassområdene i aktivitetsområder med avslag av
nordenden av Sluŋkajávrre er det registrert sju bergkrystall og kvartsitt, ildsteder/árran,
oppmurte antatt samiske graver/gálme.
Gravene utgjør et av de største kjente åttetallsformede ildsteder og teltringer
gravfeltene i høyfjellet i Nord-Norge omkring vannene. De fleste strukturene
(Miljøverndepartementet 1991:13-14). ©
Tromsø Museum. var synlige på overflata (Helskog 1971a,
Myhre 1969a).
større boplassområde med
gammetufter/gábmásaje,
teltboplasser/låvdagoahtesaje,
reingjerder/gárde og sju murte graver/
gálme (Figur 40). I 2003 ble flere av
teltboplassene/låvdagoahtesaje
arkeologisk undersøkt i forbindelse med
prosjektet «Etniske relasjoner i nordre
Nordland i et historisk perspektiv.» Både
rektangulære og mulig ovale
69
Figur 42 Demningen i enden av Gautelis/Gouvdelisjávrie som demmer opp det som tidligere var fire mindre
vann, Gautleis, Lille Gautelis, Vannaks og Båtsvatnet. Foto og ©:Roy og Lena Lysaa
Før undersøkelsene i 1969a). Lokaliteten ble identifisert

Skjomenvassdraget, var forhistoriske gjennom avslag av bergkrystall og definert
lokaliteter i Nord-Norge i all hovedsak som liten. Videre undersøkelser i 1970
registrert i lavereliggende skogsområder viste at aktivitetsområdet var mye større
(Helskog 1980:217). Steinalderlokaliteten enn først antatt og antakelig dekket det
Gautelis I, som ble påvist på nordsida av meste av en 200 m lang og 15-20 m bred
Gautelisvatnet i 1969, ble dermed de sand- og grusterrasse (Helskog 1980:134).
første kjente spor fra steinbrukende tid i Ytterligere tre lokaliteter ble påvist
fjellområdene i indre Nordland (Myhre ved Lille Gautelis, samt en ved store Store
Gautelis og en ved Vannaks, og
undersøkelsene fortsatte derfor også i
1971. Utgravingene på Gautelis I inngikk
fra denne sesongen i Knut Helskogs
doktogradsprosjekt, og ble derfor i større
grad også styrt av prosjektets
problemstillinger (Helskog 1980).
Lokaliteten ble dokumentert ved hjelp av
koordinatsystem med metersruter. Totalt
Figur 41 Registrering langs Iptovatn i
Skjomenvassdraget i 1976 Foto:Dikka Storm, © ble 396 m2 utgravd fordelt på fem
Tromsø Museum hovedområder (A-E). Det ble funnet en
70
flateretusjert lansettforma spiss av steinsetting og teltringer. Flere av disse
kvartsitt fra tidlig metalltid, en atypisk ble undersøkt arkeologisk. Helskog
tangespiss, flere retusjerte avslag og noen (1980:243, 247) påpeker at de
kjerner. Råstoffsammensetningen var rektangulære ildstedene likner dem man
hovedsakelig bergkrystall, samt litt finner i sametelt og foreslår derfor at disse
kvartsitt. Det ble også funnet to strukturene er fra 1700-tallet.
fragmenter av bronse, hvorav det ene var Samiske etterreformatoriske
en syl eller en pren, og en kniv av jern. kulturminner ble ikke systematisk
Funnene konsentrerte seg omkring ulike registrert i forbindelse med undersøkelsen
strukturer, hovedsakelig tolket som fordi de på dette tidspunktet ikke var
ildsteder (Helskog 1980, Myhre 1969a). omfattet av fornminneloven. De
Lille Gautelis I ble antatt å være, og undersøkte ildstedene ble gravd ut og
undersøkt som, en steinbrukende dokumentert fordi man i utgangspunktet
lokalitet. Flere strukturer, deriblant minst trodde de kunne relateres til
ett åttetallsforma ildsted, ble gravd ut og steinalderfunnene. Det ble likevel påvist et
dokumentert, og stratigrafien kunne tilsi stort antall kulturminner relatert til samisk
at de var samtidige med artefakter og bruk av fjellområdene, blant annet
avfall av bergkrystall. Fire 14C-dateringer boplasser, fiskeplasser, reingjerder/gieddi,
antyder imidlertid at de fleste ildsteder og gravplasser/hávdesadji og
andre strukturer kan tidfestes til 1400- offersteder/bálvvosbáiki (Helskog
tallet eller senere (Helskog 1980:198-199). 1980:273-275).
Helskog (1980:168-169) påpeker også at
noen av ildstedene neppe er mer enn 200 2.4.5 Målselvvassdraget, Altevatn og
år gamle. Han konkluderer med at Leinavatn
bergkrystall strengt tatt kan ha vært brukt Altevatnet/Álddesjávri ligger 489 moh
helt opp i middelalder, men at lokaliteten i lågfjellsterreng i Bardu kommune i
sannsynligvis har flere bruksfaser. De Troms, og er blant Norges største innsjøer
første oppholdene var omkring 4000 f.Kr. og kraftmagasiner (Statkraft 2017). Den
den neste bruksfasen i tidlig metalltid, første reguleringskonsesjonen ble gitt i
1800-500 f.Kr., en tredje fase mellom 12- 1951, og gjennom nye
1700 e.Kr og en siste periode på 17-1800- reguleringsbestemmelser ble det gitt
tallet. tillatelse til en heving av vannstanden og
Mens Gautelis II, i likhet med Gautelis overføring av Salvasskarelva/Salvvasjohka
I, ble antatt å representere et opphold i i 1957, og Mouldajohka og Irggášjávri i
steinbrukende tid, ble de andre 1960. I dag er Altevatn magasin for Innset
lokalitetene tolket som spor etter og Straumsmo kraftverk.
aktiviteter de siste 2-300 år. Det ble De første arkeologiske
funnet krittpiper, ildflint, en kniv og et undersøkelsene ved Altevatn/Álddesjávri,
fragment av en jernhengsel. Videre ble det Leinavatn/Lenesjávri og Geavdnjajávri ble
påvist en rekke ildsteder, både utført av De arkeologiske museers
rektangulære og åttetallsildsteder, en registreringstjeneste (DAMR) under
71
ledelse av Helskog i 1970-71 i forbindelse
med planer om utvidet regulering av
innsjøene. Et stort antall kulturminner fra
en lang tidsperiode ble registrert, blant
annet fangstanlegg, gravholmer,
teltboplasser og gammetufter og
steinalderlokaliteter (Helskog 1970a).
Den eldste lokaliteten, Leinavatn I, lå
på en sand- og grusterrasse på
vestbredden av Leinavatn/Lenesjávri og
ble tidfestet til slutten av mesolitikum,
mellom 5-4000 f.Kr., på grunnlag av funn
av en tverrpil. I tillegg ble det funnet
avslag av finkorna kvartsitt. Lokaliteten var
omkring 10 m2 i utstrekning og alle funn lå
på overflata. Det ble gravd enkelte
prøveruter, men dette resulterte ikke i
flere funn (Helskog 1980:120-122).
Figur 43 I 1952 grov en hytteeier på nordsiden
Lokaliteten Altevatn I ble påvist i av Altevatn en grop til utedoen. I hullet stakk det
sørøstenden av Altevatn/Álddesjávri. Den frem et stort tveegget sverd som siden ble
kategorisert som av Petersens type Z, datert til
lå i utvaskingssonen, og tidligere
sein vikingtid (Ts4807). Sverdet er ornamentert
vegetasjon var delvis vasket vekk. Basert med innlagte bronse- og sølvtråder, og
på spredningen av overflatefunn, ble sverdknappen er formet som to ørnehoder.
Sverdet er totalt 93 cm lang, med en 75 cm lang
boplassen vurdert å være omkring 90 m2, og 5 cm bred klinge. På bladet rett under skjeftet
men kun fire m2 ble gravd ut arkeologisk. I kan man så vidt skimte en innsveiset innskripsjon
som kan være et navn (Vlfberht?), og sverdet er
tillegg ble det samlet inn en del det eneste med inskripsjon som er funnet i Nord-
overflatefunn. Materialet besto i all Norge. Sverdtypen har en østlig utbredelse, og en
nær parallell er funnet i Dalarna i Sverige.
hovedsak av produksjonsavfall i finkorna Antakelig stammer sverdet fra en grav, men
kvartsitt, men også 24 flateretusjerte ettersom funnstedet i dag ligger under vann, er
det ikke mulig å undersøke dette nærmere
lansettforma spisser med rett basis som (Jørgensen 2015, Sommerseth 2009b:259) ©
daterer lokaliteten til bronsealder. Helskog Tromsø Museum.
mener spissene er såpass store et de kan
arkeologisk samisk-etnografisk avdeling
ha fungert både som pilespissser og
ved Tromsø Museum feltarbeid på
spydspiser, og kan ha blitt brukt både til å
nordsiden av Geavdnjajávri i 1981 (NOU
jakte vilt og til å fiske. Det ble også
1983:43:318-321). I 2002 og 2005 utførte
registrert to andre andre steinbrukende
NIKU registreringer ved Gávvajávri,
lokaliteter, Altevatn II-III, i samme område,
Hágajávri og Geavdnjajávri sør for
samt et stort fangstanlegg (Helskog 1971b,
Altevatn/Álddesjávri i forbindelse med
1980:123-130).
planer om nasjonalpark i Sørdalen-Isdalen
I forbindelse med prosjektet 10 års
i Bardu kommune. Flere av de tidligere
vernede vassdrag, foretok både
kjente kulturminnene ble gjenregistrert og
72
kartfesta, blant annet to gravplasser, flere
samiske boplassområder og
fangstgropanlegg. I tillegg ble flere
teltboplasser med árran, gammetufter,
kjøttgjemmer og mulige
offerplasser/sieidi, som ikke var kjente fra
før, påvist og registrert (Barlindhaug og Os
2003, Thuestad 2006).
I forbindelse med
forskningsprosjektet Steinalderen i Sør- og
Midt-Troms i dens Fennoskandinaviske
kontekst, ble det registrert 26 nye
lokaliteter ved særlig lav vannstand blant
annet langs stryket mellom
Altevatn/Álddesjávri og
Leinavatn/Lenesjávri. Flere av dem ble
arkeologisk undersøkt og 14C-datert.
Aktiviteten i området kunne hovedsakelig
tidfestes til tidlig metalltid på bakgrunn av Figur 44 Det ble funnet mange ulike typer
pilespisser på Devdis I, de aller fleste av chert.
et større antall flateretusjerte Tegningen viser to enegga spisser av type Id av
kvartsittspisser og 1400 f.Kr.- Kr.f. basert chert fra Devdis I (Helskog 1980:78).
på flertallet av 14C-dateringene (se videre Et viktig resultat fra disse undersøkelsene

diskusjon i kapittel 4) (Blankholm 2007, er observasjonen av at boplassene lå
2011). minst ni meter over opprinnelig vannstand
I 2006 startet Tromsø Museum et i Altevatn/Álddesjávri. Lokalitetene lå med
prosjekt med særlig fokus på andre ord ikke i strandsonen, og ville
erosjonstruede kulturminner i derfor ikke ha blitt fanget opp gjennom
reguleringssonen i Langbukta/Gáicaluokta vanlig registreringspraksis.
og rundt Politiodden i østenden av I de senere år har Sametinget, i
Altevatn (Figur 46). Det ble søkt etter samarbeid med Troms Fylkeskommune,
oversvømte bosetningsspor fra registrert mange nye boplasser, hellige
steinbrukende tid, og man ønsket også å steder og jakt- og fangstinnretninger i
kartlegge erosjonstruede kulturminner og området rundt Ostu mellom
overvåke erosjonsutsatte lokaliteter i Altevatn/Álddesjávri og
reguleringssonen. I den forbindelse ble det Leinavatn/Lenesjávri og innover
blant annet funnet Kjelmøykeramikk Leinavatn/Lenesjávri mot svenskegrensa. I
datert til ca. 800 f.Kr, og et mulig tillegg er tidligere registrerte lokaliteter
veggfragment fra et jernvinneanlegg i blitt kontrollert og kartfesta på ny.
tillegg til ulike bosetningsspor fra Funnene har stor tidsdybde og variasjon
steinalder, tidlig metalltid, jernalder og og bekrefter at dette området er svært rikt
middelalder (Mercer 2008, Wickler 2008).
73
Figur 45 Kartet ble utarbeidet i forbindelse med Reinbeitekonvensjonen i 1913 og viser flyttveier for reinen
over isen på Altevatn/Álddesjávri om våren og langs begge sider av vannet på ettersommeren og høsten.
Sirklene viser boplasser med ulik signatur avhengig av om de ble brukt vår, sommer eller høst. Vannet var
betydelig kortere og smalere den gang enn i dag, og svært mange samiske boplasser ligger i dag under vann.
I området mellom Altevatn/Álddesjávri og Leinavatn/Lenesjávri var det et stort landområde, og ved
elvestrykene fra Leinavatn/Lenesjávri til Altevatn/Álddesjávri er det påvist flere steinalderlokaliteter, bl.a.
Altevetn I. Flere av disse ligger i dag under vann. I samme område registrerte Helskog et fangstanlegg som
gikk tvers over landtunga mellom Altevatn/Álddesjávri og Leinavatn/Lenesjávri, og identifiserte 110
fangstgroper (Helskog 1971b). Seinere har nye undersøkelser redusert antallet sikre fallgroper til 66
(Klaussen 2008). Kart: Renbeteskommissionen af 1913 (1915).
Figur 46 Altevatn/Álddesjávri med utsikt østover, vannet er langstrakt og strekker seg 4 mil mot
svenskegrensen i øst. På flatene i forgrunnen, og vis a vis på den andre siden av vannet, er det registrert
flere teltboplasser med árran. Fjellet i bakgrunnen er det 1659 m.o.h Rohkunborri som ligger innenfor
på spor etter alle
nasjonalparken som former for reindrift,
ble opprettet jakt ligger rett utenfor høyre bildekant. Foto: Altevatn hytte
i 2011. Demningen
og båteierforening.
74
og fangst i tillegg til hellige steder langs Tverrpilene, sammen med 14C-
strandvollene (Figur 45) (Sveen 2014a). dateringen fra ildstedet, antydet en
seinmesolittisk bruksfase, mellom 5-4000
2.4.6 Devddesjávri f.Kr, og lokaliteten var på dette
Troms kraftforsyning fikk konsesjon tidspunktet en av de eldste kjente
for å regulere Devdis- og Divivassdraget i boplassene i innlandet. Beinmateriale fra
1970, og i 1972 ble Dividalen kraftverk satt gropene ble datert til førromersk jernalder
i drift øverst i Målselva i Målselv og vikingtid, men kvaliteten på disse
kommune i Troms. Som en del av dateringene er usikker. Helskog (1980:98-
utbyggingen ble innsjøen 100) påpeker at lokaliteten ikke har en
Dødesvatnet/Devddesjávri regulert. optimal beliggenhet, der den ligger på en
Innsjøen ligger i dag på 414 moh i relativt middels godt drenert flate 60 m fra
flatt, myrlendt terreng i det NIBIO vannet, og han argumenterer for at det er
definerer som Indre bygder i Troms lite sannsynlig at stedet har vært brukt ved
(Puschmann 2005). flere ulike anledninger.
I forbindelse med planene for Ytterst på et nes i den nordøstlige
utbygging, ble det foretatt overflatesøk og delen av Devddesjávri ble det påvist en
prøvestikking langs strandkanten i 1969- samisk gravplass. Det ble observert
70 og en mindre utgraving i 1970. Det ble steinheller, store steiner og en steinhaug
påvist to steinalderlokaliteter, en samisk med to gravkamre på stedet. I det ene
gravplass og en gammetuft (Helskog kammeret kunne man se beinrester
1970b, Myhre 1969b). (Myhre 1969b). Utover disse beskrivelsene
Lokaliteten Devdis I lå på sørsiden av ble det ikke prioritert å dokumentere
vannet sørøst for utløpet til gravplassen innenfor undersøkelsens
Dødeselva/Devddesjohka, og ble rammer. Den ble heller ikke forsøkt
totalgravd i 1970. Her ble det gjort et stort ivaretatt på annen måte i forbindelse med
antall funn med blant annet tangepiler, neddemmingen. Gravplassen var kjent fra
tverrspisser, plattformkjerner, bipolare før og er beskrevet i oversiktsverket
kjerner, rundkjerner og avslagsmateriale i Lappische Opfersteine und heilige Berge in
chert og kvartsitt (Figur 44). Norwegen (Qvigstad 1926). Ifølge Just
Det littiske materialet var konsentrert Qvigstad skal det også ha stått en stor
i et område på ca 4 x 6 m, og ble funnet i menneskeliknende offerstein/sieidi her, og
tilknytning til en steinpakning, to mulige denne skal ha vært den viktigste
kokegroper og et ildsted. Utenfor dette offerplassen for Lainiovuoma-siidaen.
området var det få funn. Helskog Både steinalderlokalitetene og gravplassen
(1980:98, 116-118) tolker derfor ligger i dag under vann.
steinalderlokaliteten som resultat av ett I 1980 foretok en lokalhistorisk
sesongbasert korttidsopphold av en liten gruppe, i samarbeid med
gruppe mennesker som baserte seg på fylkeskonservatoren i Troms, mer
fangst og fiske. systematiske registreringer og
75
Figur 47 Kartet øverst viser lokaliteter som ble arkeologisk undersøkt i Devddesvuopmi i 2002-2004. R4,
R5, R14 og R25 er ildsteder/árran uten synlige tufter, R23, R31 og R34 er åttetallsildsteder/geađgebearpmet
árran, og R26-27 er stállotufter. De fleste kulturminnene lå opp mot skoggrensa og i åsen øst for
Devddesvuopmi, men flere ble også påvist på flatene ned mot Dødesvatnet/Devddesjávri. Illustrasjon: Johan
E.Arntzen (Sommerseth 2009b:161).
Figur 48 Ildstedet/árran R14 ble 14C-datert til 13-1600-tallet. Boplassen er en av de eldste som ble
undersøkt i forbindelse med prosjektet, og den smale og spissovale i formen kan representere en tidlig
tradisjon for hvordan en árran skulle konstrueres. Boplassen kan kanskje settes i sammenheng med
fangstanleggene og en periode da villreinfangsten og fiske var en viktig del av økonomien i innlandet. Den
kan også ha vært i bruk i en overgangstid hvor tamreindrifta ble viktigere (Sommerseth 2009b:168-169).
Området omkring Dødesvatnet/Devddesjávri var i bruk frem til andre verdenskrig da samebyene sluttet å
bruke det som sommerboplass. I stedet holdt samene seg godt inne på svensk side av grensa, og kun noen få
reingjetere fulgte dyrene inn i det okkuperte Norge (Sommerseth 2009b:331).
Figur 49 Fremdeles står det rester etter de siste teltgammene med árran som var i bruk ved Devddesjávri.
Foto: Ingrid Sommerseth. 76
oppmålinger av samiske boplasser i gjennom middelalder og nyere tid
området. I 1992 ble 165 samiske (Sommerseth 2009b).
kulturminner kartfesta i forbindelse med
Målselv kommunes ønske om å utarbeide 2.4.7 Skibotnvassdraget
en verne- og skjøtselsplan for de samiske Skibotnvassdraget er i, nordnorsk
reindriftsområdene i Devddesvuopmi sammenheng, relativt kort der det
(Birkely 1993, Sommerseth 2009b:24). strekker seg fra grensa mot Finland og
På begynnelsen av 2000-tallet ble nedover langs Skibotndalen/Ivguvuovdi til
flere av de samiske bosettingssporene ved bunnen av Storfjorden/Omasvuotna i
Dødesvatnet/Devddesjávri undersøkt Storfjord kommune i Troms. Nedre deler
arkeologisk i forbindelse med Ingrid av dalføret ligger i fjord- og
Sommerseth (2009b) doktorgradsarbeid. dalbygdregionene, mens områdene
Langs Devddesvuomejohka sørøst for omkring, hvor de fleste kulturminnene er
innsjøen, og på moreneterrassene like registrert, tilhører fjellregionen med
over skoggrensa i åsene øst for topper opp mot 1400 moh. Troms
Devddesvuopmi, ble det registrert og Kraftforsyning fikk i 1976 konsesjon for en
dokumentert et stort antall samiske utbygging som blant annet innebar
kulturminner 14C-datert fra merovingertid regulering av innsjøene Gálggojávri,
og frem til moderne tid. Blant annet ble Rihpojávri, Govdajávri og Lávkajávri.
det påvist et stort antall teltboplasser og I forbindelse med planer om
ildsteder/árran, fire såkalte utbygging ble det gjennomført
åttetallsildsteder/geađgebearpmet árran, arkeologiske undersøkelser i form av
fire stallotufter, forrådsgroper/borra, overflateregistreringer og prøvestikking i
geitgammer og reingjerder/gieddi (Figur vassdraget i 1973 (Simonsen og Helskog
47, Figur 48 og Figur 49). 1973). For første gang ble det foretatt
Både nord og sør for Devddesjávri ble eksplisitte registreringer av samiske
det registrert fangstgroper. Sør for sjøen kulturminner i regi av samisk-etnografisk
er det påvist 35 groper i et 2 km langt avdeling ved Tromsø museum. Et
system som følger tregrensa rundt omfattende samisk kulturlandskap med
Devddesåsen. I nordenden av sjøen ligger fangstgroper/bivdoroggi,
21 groper i et 1,5 km langt system langs en teltboplasser/lávvosadji med
moreneryggg øst for elva som renner ut i ildsteder/árran, gammetufter/goahtesadji,
Devddesjávri. Samlet er anlegget relativt forrådsgroper/biebmovuorkároggi,
stort sammenliknet med tilsvarende sperregjerder/seaibbuš og
anlegg i Troms (Sommerseth 2009b:248- offerplasser/bálvvosbáiki, i alt 57
250). lokaliteter, ble registrert oppover
Kulturminnene omkring Devddesjávri Skibotndalen/Ivguvuovdi, ved Rihpojávri
representerer alle former for samisk og Lávkajávri, men det ble ikke foretatt
reindrift, fra jakt og fangst på villrein til arkeologiske utgravinger (Lødøen og
tamreinnomadismens ulike perioder Gundersen 2006, Teigmo 1973).
77
Figur 50 Ulike alternativer til trasé for kraftlinja kV420 Balsfjord-Hammerfest ble befart og registrert. I
enkelte områder var tettheten av kulturminner særlig stor. Ved Stálonjárgajávri, markert som «Kart 2» ble
det blant teltringer/lávvosadji, ildsteder/árran og hellere/levegger, registrert et stort steingjerdeanlegg/
geađgegárdi (ID149566) som ser ut til å ha sperret av et større nes i en liten innsjø. Ved Stálloborčohkka,
«Kart 3», ble det dokumentert både teltboplasser/lávvosadji, steingjerde/geađgegárdi og en mulig
offerplass/bálvvosbáiki (Schanche 2014) © Sametinget.
Traséen for kV420 Balsfjord- teltboplasser/lávvosadji,

Hammerfest krysser Skibotndalen, og i kjøttgjemmer/biergovuorká,
forbindelse med planene for oppføring av melkegroper/mielkeroggi og
kraftlinja, ble det i 2010 foretatt hellere/báktegoarvi ved vann og langs
kulturminneregistreringer langs elver. Det ble tatt ut materiale til 14C-
traséalternativer både sør og nord for prøver, og disse ga primært
dalføret og på tvers av dalen (Figur 50). dateringer til 1800-tallet. Det ble også
Det ble påvist flere ildsteder/árran, foretatt intervjuer av informanter, og disse
78
Figur 51 Kartet viser områder som ble befart og registrert på Finnmarksvidda i forbindelse med planene for
utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget i perioden 1971-74. 1.Iešjávri, 2. Kautokeinoelva/Guovdageaineatnu,
3. Stuorajávri (etter (etter Helskog 1974c:267). Stuorajávri var magasin for Čábardasjohka kraftverk i
Kautokeinoelva/Guovdageaineatnu, og var demmet opp 1 m i perioden 1952-1968. Da demningen ble ødelagt
av vårflom i 1968, ble den ikke bygget opp igjen og innsjøen har i dag naturlig regulert vannstand (Luneborg
2003).
ga opplysninger om muntlige tradisjoner, sør på Finnmarksvidda. Elva heter

kulturminner som i dag er borte og Kautokeinelva/Guovdageaineatnu frem til
tidligere bruk av utmarka i området innsjøen Ladnatjàvri, som er forbundet
(Schanche 2014). med Virdnejàvri med en kort
elvestrekning. Fra dammen ved utløpet av
2.4.8 Alta-Kautokeinovassdraget Virdnejávri, skifter den navn til
Allerede i 1922 forelå et forslag om Altaelva/Álttaeatnu.
kraftverk i Alta, men konkrete planer for I forbindelse med de første
utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget reguleringsplanene ble det i 1971-74
ble først lagt frem i 1968. Planene møtte foretatt systematiske
hard kritikk og store nasjonale protester, overflateregistreringer, prøvestikking og
særlig med hensyn til samiske interesser mindre utgravninger under ledelse av Povl
(se 2.1.2). De tidligste planene omfattet Simonsen og Knut Helskog, samt
også Iešjávri, Láhpojávri og Stuorajávri, registreringer av samiske kulturminner
men da utbyggingen ble endelig vedtatt av ved Ørnulv Vorren og Bjørn Aarseth fra
Stortinget i 1978, innebar den kun en samisk-etnografisk avdeling, alle ved
oppdemming av Virdnejàvri. Tromsø Museum. For første gang ble det
Altaelva/Álttaeatnu har sitt utspring helt forhistoriske kulturlandskapet, fra eldre
79
steinalder til nyere tid, kartlagt på Fra 1981-83 ble områdene nedenfor
Finnmarksvidda (Figur 51). Det ble påvist den planlagte demningen arkeologisk
60 boplasser fra steinalderen, undersøkt. På en kilometerlang og
hovedsakelig langs omkring 150 m bred grusterrasse ved
Kautokeinoelva/Guovdageaineatnu fra Čávžu, 50 m over den østlige bredden av
Masi/Máze til Kautokeino/Guovdageaidnu Altaelva/Álttáeatnu, ble det påvist og
og ved Stuorajávri, Láhpojávri og Iešjávri dokumentert et nesten sammenhengende
(Helskog 1976:46). bosetningsområde. Ca 710 m2 ble gravd
Iešjávri er Finnmarks største innsjø og ut, og i tillegg ble over 2000 m2 avtorvet
ligger inne på vidda øst for Virdnejávri. Her med maskin og systematisk gått over med
ble det registrert 14 små krafse (Figur 53). Det ble dokumentert
steinalderlokaliteter med kvartsittavslag, strukturer og gjenstander som viser
samt én lokalitet med flint og bosetting fra ca. 6000 f.Kr til middelalder.
asbestkramikk. Alle lokalitetene lå ute på Blant annet ble det påvist 150 ildsteder og
øyer og nes (Helskog 1974c). Ved et 250 m2 stort kullag. Mer enn 4500
Gasadatnjárga, i nordøstre hjørne av gjenstander, hovedsakelig littisk materiale
innsjøen, ble en liten boplass med minst to og asbestkeramikk, ble samlet inn. Ingen
bruksfaser undersøkt (id56643, Ts5895). strategrafi ble påvist, men funn fra ulike
Den eldste fasen ble typologisk datert til perioder var konsentrert omkring ulike
mellom 6500 og 5000 f.Kr. basert på funn ildsteder. Det ble funnet mulige teltringer,
av flere tverrpiler i finkornet kvartsitt og men ingen spor etter mer permanente
flint. Den var dermed en av de eldste boligkonstruksjoner. Materialet viser
kjente lokalitetene i innlandet. Skiferpiler tydelig hvordan preferanser for råstoff og
og asbestmagra keramikk tidfesta seinere teknologi endret seg gjennom forhistorien.
bruk av området til yngre steinalder og Simonsen tolket lokaliteten som resultat
tidlig metalltid (Helskog 1978, av gjentatte besøk fra
Sommerseth 2014). Helskog (1974c) fjordkystbefolkningen år etter år i
argumenterer for at boplassene langs årtusener, først Komsafolket, siden
breddene av Iešjávri reflekterer helleristningsfeltenes folk (Simonsen
spesialiserte sesongopphold relatert til 1985a, 1987:306-314).
fiske, antakelig av en innlandsbefolkning I området over canyonen, ved
med hovedboplasser nede i elvedalen Gjerdevannet/Oivošjávri oppe på vidda,
langs Kautokeinoelva/Guovdageaineatnu. nesten 300 meter over grusterrassen ved
Liknende lokaliteter ble også registrert ved Čávžu, ble det registrert 2-3 større
Stuorajávri nordvest for fangstanlegg med nærmere 100
Kautokeino/Guovdageaidnu, men her fangstgroper strategisk plassert i
utgjorde redskaper av skifer og grønnstein terrenget. En av gropene ble arkeologiske
en større andel. Flateretusjerte undersøkt og viste seg å ha to bruksfaser,
lansettforma pilespisser i kvartsitt pekte hvorav den eldste ble tidfesta til
dessuten mot yngre dateringer (Helskog steinalder. I samme område ble det også
1974c). registrert et større antall
80
lagringsgroper/borra, teltringer og fokus flyttet til områdene ovenfor
ildsteder/árran (Simonsen 1985a:60, demningen, omkring innsjøen Virdnejávri.
1987, Simonsen et al. 1982). I 1984-87 ble Her ble det registrert og undersøkt et stort
Figur 52 Konflikten omkring utbyggingen av Alta-Kautokeinvassdraget fikk også innvirkning på de

arkeologiske undersøkelsene. Vitsetegningen, fra en ikke navngitt Finnmarksavis, gir et bilde på
forholdet mellom entreprenører, samer og arkeologer i forbindelse med de arkeologiske undersøkelsene
i anleggsområdene langs Altaelva/Álttáeatnu. Også konflikten mellom den samiske og deler av den
ikke-samiske lokalbefolkningen kom til uttrykk gjennom hærverk på kulturminner og gjentatte
ødeleggelser, eller også fjerning, av offisielle skilt med fredningstekst med henvisning til samiske
kulturminner. Sperringer som skulle verne kulturminner mot anleggsarbeid ble flere ganger ødelagt
eller forsvant. Anmeldelse ble vurdert, men «...under hensyn til den betendte situasjon i distriktet og de
tydelige tegn på oppblussende rasehat i visse kretser besluttet vi å la det være…» (Simonsen 1987:19).
Figur 53 Utbyggingen foregikk under stort tidspress, og entreprenører som skulle bygge anleggsveier
forsynte seg av grus fra terrassen ved Čávžu tidligere enn avtalt, med den konsekvens at et større antall
registrerte kulturminner ble fjernet før utgravingene hadde begynt. En vesentlig del av utgravningsleder
Povl Simonsens arbeid gjennom 1982-sesongen bestod av daglige diskusjoner med ulike aktører for å
forsvare arkeologenes arbeidsplass mot anleggsmaskiner (Simonsen 1987:13-15).
81
antall steinalderboplasser, tre
fangstgroper og en asbestforekomst (Figur
55) (Simonsen 2001).
Med sine 7000 gjenstandsfunn var
Virdnejávri 113, i sørenden av innsjøen,
den rikeste mesolittiske boplassen som til
da var undersøkt i innlandet. Funnene Figur 54 Flateretusjert 7 cm lang pilspiss med rette egger
konsentrerte seg omkring to ildsteder, og triangulær tange av grå gjennomsiktig kvartsitt med
tversgående gulhvite striper fra Virdnejávri 106
blant annet enegga tangepiler, (Ts8762au). Foto: Aud Ahlquist © Tromsø Museum.
trekantmikrolitter og adskillige
mikroflekker (Simonsen 1986) . Rett nord
for denne lå Virdnejávri 112, som ble
undersøkt i 1985-86. Her ble det påvist et
stort antall ildsteder, mulige stolpehull,
konsentrasjoner av brent bein og
skjørbrent stein, men også store mengder
asbestmagra tekstilkeramikk og
flateretusjerte pilespisser.
Hovedbosettingen ble datert til 2000-
1500 f.Kr. basert på typologi og flere 14C
dateringer (Hood og Olsen 1988, Olsen
1994:123, Simonsen 1986). Noe yngre var
Virdnejavri 106, som lå på en terrasse i
Figur 55 Utsikt mot nord over Virdnejávri i 1985, før
nordenden. Boplassen ble typologisk og oppdemmingen. Lokalitetene lå hovedsakelig på flaten i
radiologisk datert innenfor siste årtusen forgrunnen i sørenden av sjøen, på øya Bárjesuolo som kan
skimtes i midt i sjøen i nordenden, og på en på en terrasse
f.Kr. Her ble det dokumentert ildsteder,
langs den østre bredden rett øst for øya. Virdnejávri 112 lå
antatte keramikkbrenningsovner og et på flaten i sørenden og var den mest funnrike lokaliteten
vindskjul eller teltring, og det ble med over 30.000 avslag, primært flateretusjeringsavfall av
kvartsitt, 2300 skår av asbestmagra tekstilkeramikk og 80
identifisert flere separate flateretusjerte pilspisser. Den store mengden
aktivitetsområder. Lokaliteten ga et flateretusjeringsavfall viser at spissene ble produsert på
stedet. Foto: © Tromsø Museum
omfattende asbestkeramisk materiale,
hovedsakelig Kjelmøykeramikk, et stort
antall runde skrapere, flateretusjerte
spisser i hvit og svart kvartsitt (Figur 54) og
stykker av råasbest. De fleste lokalitetene
omkring innsjøen kan sannsynligvis
relateres til villreinjakt (Olsen 1985, 1986,
Olsen og Simonsen 2001).
På vestsiden av Virdnejávri, sørvest
for øya Bárjesuolo, ble det påvist en
betydelig asbestforekomst i et dypt juv. I
Figur 56 Ei typisk fangstgrop i indre Finnmark registrert
ved Kautokeinoelva/Guovdageaineatnu 6 mil sør for
82
Virdnejávri i Kautokeino kommune i forbindelse med
LARM-prosjektet. Foto: Ingrid Sommerseth.
en høy fjellvegg var lagene med grønn mellom Norge og Russland. I de øvre
asbest godt synlige, og i ura i bunnen og delene av dalføret vokser en vestlig
nedover mot og langs Virdnejávri, var det utløper av den sibirske barskogtaigaen.
store mengder strandstein av asbestholdig Elva var en sentral ferdselsåre mellom
bergart. Forekomsten var med stor Inari i Finland og kysten langs
sannsynlighet kilden for asbesten som ble Varangerfjorden/Várjjat, og i 1912 ble den
brukt som magringsmiddel for keramikken første av flere trallebaner som fraktet
på en rekke lokaliteter i området (Olsen og båter forbi de største strykene, bygget ved
Simonsen 2001, Simonsen 1985b). Skogfoss. Elva hadde en gang en stor
I forbindelse med LARM-prosjektet laksestamme som i dag er helt borte.
ved Universitetet i Tromsø ble det foretatt I 1957 inngikk Norge og
en rekke mindre arkeologiske Sovjetunionen en avtale om gjensidig
undersøkelser blant annet i Iešjohka- og utnytting av vannkraften i Pasvikelva, og i
Mollešjohkaområdet øst og sørøst for løpet av 1960 og 70-tallet ble elva
Iešjávri, ved Láhpoluoppal og langs oppdemmet og bygget ut med syv
Kautokeinoelva/Guovdageaineatnu i 2009- kraftverk, både i Norge, Finland og
2013. Langs Buolžajohka, og videre Sovjetunionen.
sørøstover mot Jalgesvárri, ble et av de Pasvikprosjektet startet opp i 1957 og
største fangtanleggene i Finnmark, med var den første arkeologiske undersøkelsen
omkring 300 groper over en distanse på i forkant av vassdragsutbygging i Norge
ca. 4,5 km registrert. Flere groper ble som ble finansiert av tiltakshaver,
arkeologisk undersøkt (Figur 56). Det ble nærmere bestemt Norges vassdragsvesen
også registrert og undersøkt flere (Simonsen 1959). Prosjektet ble ledet av
boplasser fra steinalder, rekkeorganiserte Povl Simonsen og er en av de største
samiske ildsteder av ássebáktetype fra vassdragsundersøkelsene som er utført i
middelalder, en kulturminnetype som Nord-Norge.
tidligere ikke var kjent i innlandet, samt I 1957 gjennomførte Tromsø Museum
nyere tids samiske ildsteder/árran (se relativt systematiske og målretta
videre diskusjoner i kapittel 4) (Hood og registreringer. Langs elvebredden, og på
Skandfer 2013, Hood og Sommerseth øyer og holmer på norsk side av grensa,
2011, Skandfer 2009b, 2012b, ble det overflateregistrert og stedvis
Sommerseth 2012). prøvestukket. Mer enn 200 lokaliteter,
hovedsakelig boplasser fra steinalderen,
2.4.9 Pasvikdalen/Báhčeveaj men også offerplasser, funnplasser fra
Pasvikelva/Báhčeveaijohka er den jernalder og middelalder, fangstanlegg for
tredje lengste elva med utløp i Norge. villrein, samt østsamiske boplasser, hellige
Med sine store innsjøliknende steder og gravplasser ble påvist (Simonsen
utbuktninger, fosser og stryk renner elva 1962, 1963).
gjennom den flate vide Før undersøkelsene langs Pasvikelva
Pasvikdalen/Báhčeveaji, og det nedre var det en vanlig oppfatning at forhistorisk
partiet utgjør 112 km av riksgrensa
83
Figur 57 «En naken mann står med armene strakt til værs på et skjær i Skogfossen (Reamal, Hakokoski) i
Pasvikelva[…]. En annen mann, kledd i dressjakke og nikkersbukser, befinner seg også ute på det nevnte
skjæret. Dette er antakelig deltakere fra den finnmarkekskursjonen Nord-Norges Skogmannsforbund
arrangerte sommeren 1938. Bak karene ses en kvitskummende foss i et forholdsvis bredt elveleie, og på motsatt
side av vassdraget et høydedrag med furu- og bjørkeskog.» (DigitaltMuseum.no). Hvorfor denne seansen fant
sted sier opplysningene i arkivet imidlertid ingenting om. I dag ligger demningen tvers over hele elveløpet, og
Pasvikdalens ”Niagara” er borte, ettersom vannet i all hovedsak ledes gjennom Skogfoss kraftstasjon.
Lokaliteten Mennikka, hvor de først funn av kamkeramikk ble gjort i 1910, ligger på en elveterrasse ved det
nederste stryket i denne fossen. Foto: Christian Thorvals Kierulf © Norsk Skogmuseum.
bosetning i Nord-Norge i all hovedsak lå kamkeramikk i det nederste laget, mens

langs kysten. Det var likevel kjent yngre lag inneholdt asbestkeramikk. Det
betydelige funn av kamkeramikk ved ble også registrert flere lokaliteter med
Skogfoss/Remáguoiká (Figur 57 og 0) store nedgravde og komplekse hustufter
(Skandfer 2002), og Simonsens av Gressbakkentype (se kapittel 4 for
hovedfokus i prosjektet rettet seg mot videre diskusjoner) (Simonsen 1963,
lokaliteter med kamkeramikk datert til Skandfer 2003).
første delen av yngre steinalder (ca Det ble foretatt flere ulike
4500/4000 f.Kr.). Kamkeramikken fra naturvitenskapelige undersøkelser og
Pasvik finnes over store deler av Finland analyser i forbindelse med
og på Kola, men ingen andre steder i Pasvikprosjektet. Blant annet ble det
Norge (Simonsen 1963, Skandfer 2003). utført ti 14C-dateringer av ildsteder,
Prosjektet avdekket en betydelig bruk hustufter og kulturlag, osteologiske
av innlandet fra slutten av eldre analyser av beinmaterialet, fosfatanalyser
steinalder. Totalt ble sju og artsbestemmelser av skalldyr, alger i
steinalderlokaliteter undersøkt nærmere. keramikken og trerester (Simonsen 1968).
På en av de største, Noatun Innmarken, På Gravholmen/Oggassuolo i
ble det avdekket store mengder Vaggatem, lengst sør i Pasvikdalen, lå en
84
som gravplass tilbake til 1500-tallet. Fordi
holmen skulle legges under vann, ble
gravene undersøkt, angivelig etter avtale
med skoltesamer i Sevetsejävri (Simonsen
1958:1), og under forutsetning om at alle
levninger ble flyttet til Svanvik kirkegård.
En større andel av materialet, derunder 20
hodeskaller, ble imidlertid sendt til
Universitetet i Oslo og innlemmet i de
Schreinerske samlinger, mens deler som
«…ikke hadde noen antropologiske
interesse…» (Simonsen 1959:34) ble
avlevert til graveren på Svanvik kirkegård.
Gravene lå tett og i tre lag, og
tradisjonen var tilsynelatende kontinuerlig
siden etableringen av gravplassen. De
Figur 58 Skoltesamisk gravhus av tre og et eldste gravene lå dypest og ble tidfesta til
russisk-ortodokst kors på
Gravholmen/Oggassuolo ca. 1940. Pasvikelva
1400-tallet. Funn av kors med «tverrtreer»
skimtes gjennom buskene i bakgrunnen. i graver fra de to øverste lagene viser at
Gravplassen er i dag borte, men i ettertid viste
disse fulgte en russisk-ortodoks gravskikk,
det seg at utgravingen ikke var nødvendig
ettersom holmen aldri ble neddemmet. Det og gravgods i form av verktøy og andre
finnes ingen skriftlig dokumentasjon på at personlige eiendeler, daterer det
østsamene ga tillatelse til undersøkelsene, og i
dag bestrides derfor Simonsens (1958:1) mellomste laget til omkring 1600-1750, og
påstand om at det ble gitt aksept til å fjerne de øverste lag til 1800-1925. Noen døde var
døde fra gravplassen. Skjelettdeler fra 21
individer, derunder 20 hodeskaller, fra lagt i uthulte trestammer eller pulker, små
Gravholmen er per 01.01.2017 fremdeles en del barn kunne ligge i komser og en baby lå
av Schreinersamlingene ved Universitetet i Oslo
(Bjørgan 2016, Holand og Sommerseth innhyllet i bjørkenever. De yngste gravene
2012:29). I 2013 fremmet St. Georgs hadde trekister som smalnet i fotenden og
kirkeforening i Neiden, Den ortodokse kirke i
Norge, krav om tilbakeføring og gjenbegravelse takformet lokk. Over graven var det
av skoltesamenes levninger. Det ble da nedsatt bygget små laftete tømmerhus med kors
en komite som skulle levere en anbefaling om
levningenes videre skjebne til Sametinget på (Figur 58)(Simonsen 1958, 1959).
(De_nasjonale_forskningsetiske_komiteer 2014, I forbindelse med vedtak om å bygge
Schanche 2000a:70). Etter Sametingets ønske
ble det foretatt 14C-dateringer og 13C-analyser
kraftverk ved den siste gjenværende
av skjelettmaterialet i 2016. Resultatene fra fossen i Pasvikelven, Melkefoss, ble det
disse undersøkelsene vil inngå i Sametingets foretatt arkeologiske undersøkelser under
beslutningsgrunnlag for å ta en endelig
avgjørelse om levningenes videre skjebne ledelse av Knut Helskog ved Tromsø
(Bjørgan 2016, Larssen 2017). Foto: Elisabeth Museum langs den vestre bredden i 1975.
Meyer © Norsk Folkemuseum.
Det ble påvist tre lokaliteter med
gravplass brukt av østsamer i Pasvik- asbestmagra Pasvikkeramikk og et større
siidaen. Den siste kjente begravelsen ble materiale av flateretusjerte spisser og
foretatt i 1925 (Simonsen 1958:1), men skrapere, som sammen med 14C-
man antok at stedet hadde vært brukt
85
dateringer tyder på en tidfesting til bosettingsmønstre og landskapsforståelse
2.årtusen f.Kr. Også to antatt i området (Hedman og Olsen 2009a,
etterreformatoriske samiske Hedman et al. 2015). Tromsø Museum
bosetningsområdet med nedgravde tufter kartla også erosjonsskader på
ble registrert (Helskog 1975). kulturminner på strekningen Noatun -
Fra slutten av 1990-tallet har det Kjerringneset i nord i 2007 for å bedre
pågått flere prosjekter hvor man kunnskapsgrunnlaget for å sikre
systematisk har dokumentert og gravd ut erosjonsutsatte kulturminner (Wickler og
samiske boplasser fra middelalder og Lind 2008).
nyere tid, og dermed frembrakt et større
materiale fra de senere delene av dalens 2.4.10 Kobbholmvatn
forhistorie (Hedman og Olsen 2009c, Kobbholm kraftverk ble bygget i 1928
Olsen 1999, Skandfer og Høegh 2012). I for å gi strøm til Syd-Varanger gruver. I
1999-2000 foregikk dessuten et 1930 stod dammen i Trillingvatn ferdig. I
prosjektsamarbeid med russiske tillegg ble Viksjøen/Guorgajávri demmet
arkeologer og myndigheter kalt opp med en voll, og Store
Kulturminnesamarbeid under den norsk- Kobbholmvatn/Vuorkeljávri og Store
russiske kulturminnekommisjonen. For Valvatn/Vađajávri inngikk som
første gang ble grensene åpnet for et senkningsmagasinger. I 1992 ble
samarbeid mellom russiske og norske kraftverket nedlagt på grunn av store
kulturmyndigheter, og det ble mulig til å lekkasjer i den 2 km lange trerørledninga
registrere kulturminner og kulturmiljø inn til kraftverket, men ny konsesjon ble
også langs den russiske bredden av gitt i 2008 (Figur 59) (Olje-
Pasvikelva. _og_energidepartementet 2010).
I forbindelse med doktorgrads- og Nord for Lille Kobbholmvatnet/
post dok.-prosjekt, har Marianne Skandfer Vuorkelluoppal påviste Anders Nummedal
foretatt flere registreringer og to steinbrukende lokaliteter (Bøe og
arkeologiske undersøkelser av tufter av Nummedal 1936). På en
Gressbakkentype i Pasvik. Blant annet har rullesteinsterrasse ble det funnet avslag
hun påvist at området har flere bruksfaser og mindre redskaper av kvarts, kvartsitt og
og at det ikke er noen kronologisk skifer. Den ene ble vurdert som en mulig
sammenheng mellom Gressbakkenhusene Komsaboplass fra eldre steinalder ut fra
og kamkeramikken (se videre diskusjoner i høyden over havet. Også ved sørøstre
kapittel 4) (Skandfer 2003, 2009a). enden av Lille Kobbholmvatnet ble det
I 2007-09 ble det gjennomført registrert en steinalderlokalitet i form av
utgravinger av rekkeorganiserte ildsteder, kvartsittavlag over en lengre strekning
såkalte Assebaktegraver, det vil si store langs en terrassekant. Det ble også
rektangulære, steinfylte ildsteder, ved registrert et lite fangstanlegg med tre
Brodtkorbneset. Ildstedene kunne 14C- fangstgroper rett nordvest for vannet
dateres til 1000-1400 e.Kr. og (Odner 1966:15-16, Simonsen 1963).
undersøkelsene har gitt ny kunnskap om
86
Figur 59 Innerst i Kobbholmfjorden ligger Kobbholm kraftstasjon. Vann til turbinen ble ført i trerør langs
fjellsida i Kobbelvdalen fra Store Kobbholmvatn og fram til stasjonen.
http://www.himmelstigen.no/galleri.htm
I forbindelse med planer om gammetufter/goahtesadji i vika i den

utbygging, ble det foretatt befaring og sørvestre enden av Store
overflateregistrering i traseen for Kobbholmsvatnet/Vuorkeljávri i
anleggsvei til Tårnet kraftstasjon i 1985. forbindelse med planer om hyttefelt i
Øst for elva fra Lille området. Det er også påvist to
Kobbholmvatn/Vuorkelluoppal ble det ildsteder/árran og mulige
registrert åtte steinaldertufter på ulike teltboplasser/lávvosadji i området.
strandterrasser, men ingen ble nærmere
arkeologisk undersøkt (Jørgensen 1985).
I 1993 registrerte Finnmark
fylkeskommune og Samisk kulturminneråd
87
3 Kunnskapsstatus for Midt-Norge
Lisbeth Skogstrand
Midt-Norge defineres i
dette programmet som NTNU
Vitenskapsmuseets
forvaltningsområde. Det vil si
Møre og Romsdal nord for
utløpet av Romsdalsfjorden
samt kommunene Vestnes og
Rauma, Sør- og Nord-
Trøndelag og Nordland sør for
Saltfjellet. Landskapet i
regionen varierer fra ville
høyfjellsområder i
Trollheimen og flate
viddelandskap ved Røros, til
jordbruksbygder langs
Trondheimsfjorden, åpent
kystlandskap med tusenvis av
øyer langs Helgeland og tette
innlandsskoger. De ulike
områdene byr på forskjellige
muligheter og utfordringer for
ressursutnyttelse,
forflytning og bostedsområder.
Midt-Norge er i den
følgende fremstillingen inndelt
i fire regioner basert på NIBIOs
Figur 60 Oversikt over NIBIOs landskapsregioner i Midt-Norge
nasjonale referansesystem for (Puschmann 2005). Bedre kart kommer
landskap (Figur 60, se 1.2.2 for
nærmere diskusjon) (Puschmann 2005):
• Kyst- og fjordbygdene
• Skogsområdene
• Fjellskog og øvre dalbygder
• Fjellområdene
88
3.1 Midtnorsk kronologi etablert sørskandinavisk typologisk
kronologi (Baudou 1960, Vandkilde 1996).
Presentasjonen av kunnskapsstatus i
For jernalder er det generell enighet om
Midt-Norge er organisert i fire
den overordna kronologien, og
hovedperioder:
programmet følger derfor Bergljot
• Eldre og yngre steinalder (9500- 2200
Solbergs (2000) periodeinndelinger.
f.Kr.)
Kalibrerte 14C-dateringer vil oppgis for
• Seinneolitikum, bronsealder og
alle undersøkelser når slike foreligger.
førromersk jernalder (2200 f.Kr- Kr.f.)
Tidfestingen av overganger mellom ulike
• Jernalder og middelalder (Kr.f.-1536
faser vil i liten grad bli diskutert, og som
e.Kr.)
hovedregel vil de dateringene som er gjort
• Samisk, nyere tid (1537-1900)
i rapporter og publikasjoner bli fulgt.
De ulike landskapsregionene og de
Undersøkelsene på Aukra (Bjerck et
kronologiske hovedperiodene danner den
al. 2008) utgjør et sentralt rammeverk for
strukturelle rammen for gjennomgangen
forståelsen av den kronologiske utviklinga
av kunnskapsstatus. Det vil være et særlig
i Midt-Norge i steinalder (Tabell 3). For
fokus på kulturminner i tilknytning til
bronsealder er lokale kronologier i mindre
vassdrag, og spesielt innsjørelaterte
grad diskutert, og de fleste følger en
År f.Kr. Periode Fase Aukra

(Bjerck et al 2008b)
10.000 Eldre Tidligmesolitikum 9500-8000 f.Kr
9000 steinalder
8000 Mellommesolitikum 8000-6500 f.Kr.
7000
6000 Seinmesolitikum 6400-4000 f.Kr.
5000
4000 Yngre Tidligneolitikum 4000-3300 f.Kr.
3000 steinalder Mellomneolitikum 3300-2300 f.Kr.
2000 Seinneolitikum 2300-1700 f.Kr.1
Bronsealder Eldre bronsealder 1700-1100 f.Kr.1
1000 Yngre bronsealder 1100-500 f.Kr.
Norge (Solberg 2000)
Eldre jernalder Førromersk jernalder 500-0 f.Kr.
0 Romertid 0-400 e.Kr.
Folkevandringstid 400-570 e.Kr.
Yngre Merovingertid 570-800 e.Kr.
jernalder Vikingtid 800-1030 e.Kr.
Middelalder 1030-1536 e.Kr.
Nyere tid 1537-1900
Tabell 3 Oversikt over periode- og faseinndelinger i Midt-Norge som benyttes i dette
programmet.
1
Bjerck setter eldre bronsealder til 1800-1200 f.Kr. Dette valget er ikke begrunnet nærmere,
og ettersom det er mer utbredt å plassere overgangene ved 1700-1100 f.Kr. (Henriksen 2014,
Melheim 2006a), vil dette tidsrommet brukes her.
89
kulturminner og hvilken kunnskap de gir
oss. Et unntak er gjort for kystregionen,
som i liten grad er knytta til vassdrag, men
hvor kunnskapsstatus for steinalder legger
sterke føringer på forståelsen av
kulturminner også i innlandet.
Presentasjonene vil dels gjøre rede for
resultatene fra større prosjekter som ikke
ble nevnt i den historiske gjennomgangen,
og dels diskutere hvilken kunnskap disse
og tidligere presenterte prosjekter har
bidratt med innenfor ulike perioder og
regioner.
Figur 61 Kyst- og fjordbygdene i Midt-Norge
3.2 Kyst- og fjordbygdene omfatter Puschmanns (2005) Kystbygdene på Nord-
Møre og i Trøndelag, Fjordbygdene på Møre og i
Regionen går som et belte langs Trøndelag, Kystbygdene i Helgeland og Salten,
Nordlandsverran og Fjordbygder i Nordland og
kysten og omfatter et utall øyer, holmer
Troms.
og skjær fra Romsdalsfjorden i sør til
Trondheimsfjorden dominerer
Ranfjorden i nord (Figur 61). De fleste
bjørkeskogen og den strekker seg ofte fra
øyene er lave, og mange er svært flate
strandkanten til høyt opp i liene hvor
uten særlige konturer, men det finnes
fjellbjørka overtar. I enkelte lune områder
også store øyer med åser, koller og fjell.
finnes edellauvskog, og eika har sin
Mellom øyene finnes åpne havområder,
nordgrense på Tingvollhalvøya på
vide sund og fjorder.
Nordmøre. Fra Fosenhalvøya og nordover
I sør har landskapet lave bølgende
vokser kystgranskog, også kalt boreal
åser og koller, mens enkeltstående fjell
regnskog, stedvis helt ut til kysten.
stiger bratt opp fra lave strandbremmer i
Det er finnes mange mindre vann
nord. Den flikete kystlinja gir utallige
både på øyene og fastlandet, og flere
bukter og lune viker, og enkelte
større elver har utløp i fjordene.
fjordsystemer strekker seg langt inn i
Majoriteten av kulturminnene knytter seg
landet. Mellom fjell og åser finnes stedvis
likevel til kystlinja i denne regionen og i
større sletter, som Ørlandet, som er det
liten grad til vassdragene.
største sammenhengende
jordbruksområdet i regionen. 3.2.1 Eldre og yngre steinalder
Vegetasjonen er preget av atlantisk
Funn fra steinalder ligger i all
lynghei, store myrer og skogsområder. I
hovedsak langs kysten i Midt-Norge (se
værutsatte områder ligger nakne koller
Figur 62). Lokalitetene i denne regionen er
med svært sparsom vegetasjon, mens
i liten grad relatert til vassdrag, men
kulturlandskapet på øyer og heier mange
kunnskap om steinalder ved kysten er
steder er i ferd med å gro igjen. I
grunnleggende for forståelsen av den
fjordområdene sørvest for
samtidige bruken av fjell- og
90
de regionale forskjellene som
forekommer, er sannsynligvis primært
relatert til ulik råstofftilgang (Bjerck
2008b, Strøm og Breivik 2008).
Boplassene er små, ofte bare 10-20 m2. De
har sjelden kulturlag, men gjerne et
definert «sentrum» av artefakter som gir
dem et episodisk preg. Mange har spor
etter ildsted i form av lett skjørbrente
steinpakninger og en forkullet substans
som kan være rester av brent fett. Disse
kan ha fungert som gruer hvor den
oppvarmede steinen magasinerte varme,
og det er mulig det ble fyrt med sel- og
hvalspekk. En grue krever en overbygning
som holder på varmen for å ha effekt, og
det er funnet spor etter tidligmesolittiske
boligkonstruksjoner flere steder i Midt-
Figur 62 Kartet viser distribusjonen av Norge (se Figur 63) (Berglund et al. 2001,
tidligmesolittiske lokaliteter i Norge. 96%
Bjerck 2008b, Bjerck et al. 2012, Fretheim
ligger eller lå langs kysten, mens kun 4% er
registrert i fjellet. På et makrotopografisk nivå et al. 2017). Tilsvarende strukturer datert
ligger lokalitetene i områder som den gang var til tidligmesolitikum er også funnet i fjellet
øyer eksponert for vær og vind ytterst i
skjærgården (Bjerck 2016). Sett på nært hold ved Store Fløyrlivatn og Store Myrvatn i
ligger de fleste på innsiden av øyene, gjerne i Rogaland (Bang-Andersen 2003).
små lunere viker og nesten alltid i nærheten av
en god naturlig havn (Nyland 2012, Svendsen Sannsynligvis har dette vært telt eller
2014, Åstveit 2014). enkle hytter, og kanskje fraktet folk med
innlandsområder. Derfor vil steinalder i seg teltduk og reisverk fra sted til sted.
kystområdene presenteres bredt her. Noen lokaliteter er relativt store i
Særlig undersøkelsene på øya Gossen i utstrekning, men består av mange små
Aukra kommune i Møre og Romsdal i funnkonsentrasjoner som kan reflektere
forbindelse med Ormen Lange Nyhamna- flere samtidige grupper og/eller gjentatte
prosjektet i 2003-2004 (Bjerck et al. 2008) besøk (Bjerck 2016, Bjerck et al. 2008,
er et viktig referansepunkt for forståelsen Fretheim et al. 2017, Fretheim et al.
av steinalder i Midt-Norge. 2016b).
Den tidligmesolitiske (9500-8000 Råstoffet er primært flint og
f.Kr.) Fosnatradisjonen har sin opprinnelse redskapsbildet domineres av eneggede
i den seinpaleolitiske spisser, mikrolitter, mikrostikler, skrapere,
Ahrensburgtradisjonen på kontinentet. De skiveøkser og kjerneøkser.
eldste lokalitetene i Midt-Norge er datert Funnsammensetning indikerer et bredt
til mellom 9500-9300 f.Kr. Materialet viser spekter av aktiviteter, men er generelt
store likheter langs hele norskekysten, og ensartet og svært likt langs hele
91
norskekysten, og lite tyder på forankring og møtested for ulike grupper
funksjonsdeling mellom ulike steder (Bjerck 2008b, 2016:7).
(Bjerck 2008b, Breivik 2016, Strøm og Folk var avhengige av båt for fangst,
Breivik 2008). Samfunnet var organisert i fiske og transport. Mens oppholdssteder
små grupper med høy mobilitet og korte på land stadig skiftet, utgjorde båten det
opphold på ulike bosteder. Antakelig stabile navet i et komplekst nettverk av
fantes det noen boplasser man stadig forbindelseslinjer mellom utallige
vendte tilbake til, og som var en stedlig mindre og stadig nye fangststasjoner og
Figur 63 I forbindelse med forskningsprosjektet «Marine Ventures» undersøkte Hein Bjerk m.fl. et anlegg fra
tidligmesolitikum på lokaliteten Mohalsen II (ID 46505), på Vega i Nordland i 2012. På toppen av et øst-vestlig
høydedrag, 75 moh. ble det avdekket 98 store steiner i en sirkulær formasjon og to steinlagte ildsteder av samme
type som ble funnet på tidligmesolitiske lokaliteter på Ormen Lange-prosjektet. Ildstedene inneholdt et stort antall
delvis skjørbrente stein i «potet-størrelse» i og over et mer avgrensa sotblanda lag med enkelte kullbiter. Det ene
ildstedet ble 14C-datert til cal BC 9140–8970 og 8940–8750, mens det andre ga dateringer til cal BC 8300–8230.
Sannsynligvis reflekterer de to separate opphold. Aldersforskjellen på minst 500 år er likevel antakelig
misvisende. Det var ikke mulig å påvise stratigrafiske forskjeller som kunne indikere ulike faser, og oppholdene
innenfor nesten samme struktur var sannsynligvis relatert til hverandre. Landhevingen i området gikk dessuten
såpass raskt i denne perioden at stedet ikke var strandbundet over så lang tid, noe som indikerer kortere
tidsintervall mellom besøkene.
Omkring ildstedene ble det påvist mulige kulturlag som kan ha vært en form for golv, og det ble funnet en del
redskaper og produksjonsavfall av flint, kvarts og kvartsitt i de samme områdene. Det eldste ildstedet, og
kulturlaget omkring det, ligger pent innenfor steinsirkelen, mens det yngste ildstedet med tilhørende kulturlag og
funnområde kan være relatert til en liknende bygningsstruktur som ikke ble avtorva og undersøkt. Den relativt
kraftige dimensjonen på steinsirkelen, samt akkumulasjonen av kulturlaget, antyder at konstruksjon hadde en mer
permanent karakter enn et telt eller en enkel hytte. Boligen var med andre ord bygget for å vare, antakelig for ett
eller flere gjentatte og mulig langvarige opphold (Bjerck et al. 2012). Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet.
92
oppholdssteder på øyer og i fjordarmer. og et inntil 20 cm tykt kulturlag som
Båtens muligheter og begrensninger dekket store deler av lokaliteten. I dette
strukturerte både forflytning og opphold ble det blant annet funnet forkulla
på land (Bjerck 2016). hasselnøttskall som ga sju 14C-dateringer
Lokaliseringen av funnsteder i den innenfor tidsrommet 7475-6720 f.Kr. Deler
ytre skjærgården (se Figur 62) tyder på en av lokaliteten var dekket av et bevarende
utpreget marin tilpasning hvor fiske og sandlag som kan skyldes flodbølgen etter
sjøfangst, kanskje særlig selfangst, hadde Storeggaraset, men det er også mulig at
stor betydning (Bjerck 2008b, 2016). området i en periode lå øverst i flomålet
Samtidig var veien til isfritt høyfjell i da havnivået steg igjen, og at sanden ble
Trollheimen med muligheter for jakt på skylt opp av bølgene ved enkelte
rein og andre landdyr likevel kort (Breivik anledninger (Johansen og Sandvik 1995).
og Callanan 2016, Callanan 2007). På Helgelandskysten er situasjonen
Antakelig har mindre grupper foretatt anderledes, og på Vega i Nordland ble en
ekspedisjoner, kanskje årlig, opp i lang rekke mellommesolittisk lokaliteter
høyfjellet for å drive reinsdyrjakt (se 3.5.1) påvist og delvis undersøkt på 80-tallet
(Bang‐Andersen 1996, Bjerck 2008b, (Bjerck 1989). Boplassen Åsgarden 1 ligger
Breivik og Callanan 2016, Fuglestvedt i et rullesteinsområde og har minst 13
2009). tufter etter grophus. Gulvet i husene er
Mange mellommesolittiske (8000- gravd ned i finere masser under
6500 f.Kr.) kystlokaliteter på Nord- rullesteinslaget, og veggene har kraftige
Vestlandet er ødelagt av voller av stein. En undersøkt tuft var oval
tapestransgresjonen og tsunamien etter med en gulvflate på 12 m2. Forekomst av
Storeggaraset (se 4.2.1). Kunnskapen om brent flint antyder ildsted inni huset. Det
denne perioden er derfor mangelfull og ble gjort svært mange funn både inni og
usikker. På Gossen er det likevel påvist utenfor tuftene. Hver tuft representerer
overlagra mellommesolitiske lokaliteter antakelig et familiebasert hushold. Hvis 5-
med betydelige kulturlag som tyder på 6 av tuftene var i bruk samtidig, kan 40-60
langvarig og/eller gjentatt bosetting mennesker ha hatt daglig tilhold på
(Årskog 2009, Åstveit 2008a). Flekker og boplassen (Bjerck 2007). Det ble påvist
mikroflekker med parallelle sidekanter fra flere mindre lokaliteter langs 60 m koten i
koniske kjerner er diagnostisk for området. Noen har spor etter permanente
perioden, og slipte bergartsøkser og boliger, men færre funn og en langt
fiskesøkker introduseres i materialet høyere andel redskaper enn på Åsgarden
(Bjerck 2008b:559, Åstveit 2008a). 1. Sannsynligvis har disse stedene vært
Også på Leira på Tustna i Aure faste fangststasjoner som ble brukt og
kommune, rett nord for Kristiansund, er utstyrt for gjentatte opphold (Bjerck
det undersøkt en overlagret boplass fra 1989:76). I tillegg finnes spor etter en lang
mellommesolitikum. Materialet bestod i rekke korttidsopphold. Differensieringen i
liten grad av redskaper, men en høy andel oppholdssteder tyder på en endring i
mikroflekker, produksjonsavfall av porfyr
93
Figur 64 Sommeren 1938 undersøkte Gutorm Gjessing den såkallte «Langhågantufta» i Hellarvikjæ på Sanna,
Træna i Nordland. Tufta var rund, ca 4,5 x 6 m og hadde et sentralt ildsted. Langs innsiden av de steinbygde
veggvollene ble det påvist seks steinskodde stolpehull og konstruksjonen ble tolket som en eldre steinalders
torvgamme. Plantegning av tufta øverst til venstre (Gjessing 1943, plansje VI) og rekonstrusjonsforslag øverst til
høyre. Det ble avdekket store mengder produksjonsavfall, hovedsakelig i kvarts, med noen innslag av flint,
kvartsitt og bergkrystall, og over hele tufta var det trekull. Hovedillustrasjonen viser hvordan en seinmesolittisk
boplass i strandkanten i Hellavikjæ kan ha vært organisert.
I 2007 foretok Tor-Kristian Storvik mindre undersøkelser av flere andre runde tufter på Træna, blant annet i
Hellarvikjæ, og 14C-dateringer viste at tuftene har vært i bruk over lang tid. I Hellarvikjæ ga en tuft(XXVII)
dateringer til to faser i siste halvdel av seinmesolitikum mens en annen (XXII) ga tidlig og mellomneolitiske
dateringer. Prøver fra liknende tufter på Heimhusan på Valløya rett øst for Sanna ga også seinmesolittiske og
neolittiske dateringer. Illustrasjoner: Sara Langvik Berge.
94
bosettingsmønster og ervervsstrategi ingen prosjektiler knyttes særskilt til
fra tidligmesolitikum. Noen boplasser ble seinmesolitikum. Flint er det viktigste
brukt over lengre tid og av større og/eller råstoffet på Nordvestlandet mens kvarts
flere grupper og var sannsynligvis dominerer i nordlige deler av regionen.
utgangspunkt for korte og lengre (Storvik 2008:59, Åstveit 2008c).
ekspedisjoner for å fiske, fange sel eller Seinmesolitikum er den mest
skaffe råstoff. En viktig lærdom fra Vega- intensive bosettingsperioden på Gossen.
prosjektet er at rullesteinsflater ble Det er stor variasjon i størrelse og
benyttet som boligområder. Man utforming på mulige boligkonstruksjoner.
oppdaget dessuten at boligene var lagt i Noen har nedgravde og/eller steinlagte
de områdene som først ble snøfrie om gulv og innvendige ildsteder, og det ble
våren (Bjerck 1989). påvist en rekke stolpehull med ulike
Denne utviklingen fortsetter i dimensjoner og posisjoner, samt oller og
seinmesolitikum (6400-4000 f.Kr.) hvor steinfylte grøfter. Antakelig kan den lange
flere store strandbundne boplasser brukstida svare for noe av variasjonen,
etableres, primært sør for men bygningene kan også ha hatt ulike
Trondheimsfjorden. Bruken av funksjoner (Fretheim et al. 2016b).
basisboplasser intensiveres og tykke Kulturlagene inneholder betydelige
kulturlag vitner om langvarig bosetting på mengder fiskebein, noe fugl og pattedyr,
samme sted. Antakelig øker og flint er det dominerende råstoffet
befolkningstallet (Gjessing 1943, Storvik (Åstveit 2008c). På Vega er det funnet
2008, Åstveit 2008c). Havnivået var antatte fangststasjoner med en til tre
relativt stabilt i denne perioden, og gode tufter og flere leirplasser, men ingen
bosettingsområder kunne brukes over større seinmesolitisk hovedboplass.
lang tid. Bildet av en mer sedentær livsstil Kanskje lå den på fastlandet? Utravingen
kan derfor være noe misvisende. Solide av en tuft fra overgangen til
bygningskonstruksjoner tyder på større seinmesolitum viste samme
investeringer som antakelig skyldes lengre konstruksjonstype som eldre tufter, med
og gjentatte opphold på samme sted nedgravde gulvflater og tjukke veggvoller
(Åstveit 2008c). Forflytning foregår av rullesteiner. Redskaper utgjør en høy
hovedsakelig innenfor et mer avgrensa andel av funnmaterialet og råstoffet er
ressursområde som utnyttes mer primært flint med enkelte innslag av
intensivt. Sannsynligvis etableres større og kvarts (Fretheim 2016).
mer permanente sosiale enheter, noe Gutorm Gjessing (1943) undersøkte
også økende regionale forskjeller kan flere tufter på øya Sanna på Træna i
indikere (Bjerck 2007, Fretheim et al. Nordland i 1937-394. I Hellarvikjæ påviste
2016b, Åstveit 2008a). han minst 31 tufter som lå nedover i
Gjenstandsmaterialet preges av bipolar terrenget. Ti runde tufter lå godt over
teknikk, men bortsett fra tverrpiler kan tapesstrandvollen og ble antatt å være
4
Træna kommune hører til TMUs de særlig i SM bør ses i sammenheng med funnene
forvaltningsdistrikt, men funnene omtales her fordi i innlandet sør for Saltfjellet (se 3.5).
95
eldst (se Figur 64). 21 tufter var golv, og disse er antakelig
rektangulære eller kvadratiske og lå underrepresentert i materialet (Fretheim
lavere, hovedsakelig nedenfor tapesvollen. et al. 2016b:179).
Den eldste typen kunne dateres til I siste halvdel av mellomneolitikum
seinmesolitikum og er rund med tas antakelig de gamle seinmesolittiske
nedgravde steinlagte gulv, ildsteder og boplassflatene, som nå ligger langt fra
stolpehull langs innsiden av veggvollene. stranda, i bruk til dyrking. Pollenanalyser
Flere av tuftene ligger tett inntil hverandre viser både korn og åkerugress, samt
og er sannsynligvis samtidige. Høyden beitepåvirkning. Samtidig finnes også små
over havet gir strandlinjedateringer som fangstlokaliteter som antakelig reflekterer
kan stemme overens med den typologiske en blandingsøkonomi (Åstveit 2008b).
dateringa av gjenstandsinventaret i På Vega er det påvist flere neolittiske
tuftene, og sannsynligvis var de fleste bosettingsområder med runde tufter
tuftene strandbundne. Samtidig tyder gravd ned i undergrunnen. De ligger
gjenstandsmaterialet i de undersøkte gjerne i relativt bratte skråninger, og
tuftene på flere bruksfaser. Til forskjell fra nærhet til gode fiskeplasser ser ut til å ha
funnbildet lengre sør, preges materialet vært avgjørende for lokaliseringen (Bjerck
fra Træna av et stort innslag av kvarts av 1989:148). Det er funnet
liknende type som finnes i innlandet, avfallsmøddinger i tilknytning de fleste
særlig ved Gressvatnet/Graesiejaevrie tuftene. Undersøkelser av en slik mødding
(Gjessing 1943, Storvik 2008) (se 3.4.1). på Langåsen viser at de kan bestå av store
I neolitikum synker havnivået, og de mengder trekullblandet feit jord,
tidligere bosettingsområdene blir liggende skjørbrent stein, bein, samt flint- og noe
stadig lengre fra stranda. Både på Gossen, skiferavfall. Beinmaterialet var relativt
Vega og Træna ligger de neolittiske dårlig bevart, men det ble påvist bein fra
lokalitetene lavere i landskapet og flere sjøfuglarter, hval, sel, oter og ulike
indikerer et fortsatt strandbundet fiskearter, samt fra hund og menneske
bosettingsmønster. Redskaper i skifer, (Bjerck 1989, Pettersen 1982). Videre er
både små spisser og store kniver, utgjør en andelen steinavfall i funnmaterialet høy og
økende andel av funnmaterialet, særlig antakelig kan disse lokalitetene forstås
nord for Romsdalen. som basisboplasser hvor folk opphold seg i
Mens det er gjort få tidligneolitiske lengre perioder. Det er ikke påvist
(4000-3300 f.Kr.) funn på Gossen, har de lokaliteter tilsvarende de mesolittiske
mellomneolitiske (3300-2300 f.Kr.) fangststasjonene, noe som kan indikere
lokalitetene tykke kulturlag og et rikt endringer i bosettingsmønsteret (Bjerck
skifermateriale selv om flint fremdeles er 1989). Den lavest liggende møddingen er
det dominerende råstoffet (Åstveit datert til overgangen mellom mellom- og
2008b). Det er påvist få utvetydige seinneolitikum (2460-2210 f.Kr.) (Bjerck
boligstrukturer, men funn av mulige 1989:158).
teltringer kan tyde på en økt bruk av Funn fra Stiurhellaren i Rana i
lettere konstruksjoner uten nedsenket Nordland viser at folk utnyttet ressursene
96
også i fjordene i neolitikum. Det ble påvist 3.2.2 Seinneolitikum – førromersk
et svært bredt utvalg av bein fra ulike jernalder
typer pattedyr, fugl og fisk, særlig fra sild, Ved overgangen til seinneolitikum
og et tjukt lag av skjell. I tillegg ble det (2300-1700 f.Kr.) og bronsealder etableres
funnet bein fra sau/geit og muligens storfe jordbruket i enkelte kystområder.
og forkullede korn av bygg (Hultgren 1983, Bosettinga forskyves fra ytre strøk og er
Hultgren et al. 1985, Johansen 1990). ikke nødvendigvis strandbundet.
Analyser av skjell ga dateringer til Tamdyrhold og jordbruk får en vesentlig
mellomneolitikum, men seinere har både økonomisk betydning, og i bronsealder
kornet og tamdyrbein blitt datert til (1700-500 f.Kr.) etableres større
slutten av eldre bronsealder, noe som bosetninger med treskipa langhus for folk
stiller spørsmål ved stratigrafien i helleren og dyr. I førromersk jernalder skjer
(Johansen 1990). sannsynligvis en bosetningsekspansjon
På Træna fortsetter bruken av runde hvor tidligere dyrkningsområder utvides
tufter inn i neolitikum (Storvik 2008:57), og nye tas i bruk. Samtidig er fiske, jakt og
men på et tidspunkt endres byggeskikken fangst fremdeles det viktigste i flere
og det første og betydelig større områder.
rektangulære huset reises. De Romsdalskysten fremstår som et rikt
rektangulære tuftene har gitt både bosettingsområde i seinneolitikum. Det er
mellomneolittiske skiferpiler med rombisk både funnet boplasspor og en rekke
tverrsnitt og Risvikkeramikk fra yngre artefakter, blant annet flere
bronsealder, og de vil derfor omtales flateretusjerte dolker (Meling 2008b).
nærmere i 3.2.2. Flateretusjerte gjenstander, særlig små
Ovenfor tuftområdet ligger en stor spisser av flint og kvarts/kvartsitt er
hule kalt Kirkhellaren. diagnostiske for seinneolitikum-
Bevaringsforholdene er svært gode og bronsealder, men bruken av stein
kulturlagene i hula viser kontinuerlig bruk fortsetter også inn i førromersk jernalder.
fra slutten av seinmesolitikum og frem til På Gossen ble det påvist flere
ca. Kr.f. Særlig er materialet fra neolitikum dyrkningsflater og ardspor datert til
betydelig med et rikt skifermateriale og et seinneolitikum-bronsealder, men ingen
stort antall ulike redskaper av bein (se sikre spor etter huskonstruksjoner. Funn
Figur 67). Gjessing (1943) sammenlikner av asbestkeramikk, kokegroper og andre
funn i hula og tuftene og påpeker at strukturer datert til ulike deler av perioden
endringer i bosettingsform, teknologi og tyder likevel på kontinuerlig bosetting.
erverv ikke skjer samtidig, og overgangen Pollenanalyser viser at jordbruk, særlig
til seinneolitikum er preget av kontinuitet hvete og bygg, og husdyrhold fikk en
fremfor brudd. betydelig økonomisk rolle fra og med
seinneolitikum. Det ble også påvist en
sviryddet dyrkningsflate fra yngre
bronsealder, og antakelig drev de en
97
ekstensiv form for jordbruk hvor
bosetting og åkre ble flyttet med jevne
mellomrom innenfor et større
nærområde. Tidligere mente en at denne
driftsformen skyldtes at jorda ble utpint
og at en var nødt til å flytte åkrene med
jevne mellomrom, men nyere
undersøkelser tyder på at dette ikke er
tilfelle og at flyttingen i større grad var
sosialt og ideologisk fundert (Meling
2008b, Myhre og Øye 2002:108).
Flateretusjerte spisser og strandbundne
lokaliteter viser at jakt og fangst fremdeles
var sentrale ressurser på Nordvestlandet i
seinneolitikum. I bronsealder er spor etter
jakt/fangst mindre tydelige, men Figur 65 Gullarmringen (T17813) fra Aukra
sannsynligvis har ressursgrunnlaget vært Prestegård i Møre og Romsdal ble funnet i
forbindelse med veiarbeid i 1936 og er en av få
relativt bredt (Meling 2008b). gullfunn fra bronsealderen i Norge. Det skal
Depotfunn kommer inn som en ny og opprinnelig ha vært to ringer, men den andre ble
ødelagt og aldri innlevert til museet. Ringen har
omfattende funnkategori i seinneolitikum ingen direkte paralleller, men kan antakelig
og ses gjerne i sammenheng med dateres til begynnelsen av yngre bronsealder
Foto: Per E. Fredriksen © 2016 NTNU
jordbrukets fremvekst. Dolker, økser, Vitenskapsmuseet CC BY-SA 4.0
skjeformede skrapere og samlinger av
flintavslag, men også rav, ble ofret i vann
og myrer. I Midt-Norge finnes depoter
med flintavslag særlig i de ytre
kystområdene, med et klart tyngdepunkt
langs Mørekysten (Henriksen 2014:178).
Også fra eldre bronsealder finnes flere
våtmarksdepotfunn fra kystområdene,
mens skikken ser ut til å opphøre langs
Trøndelagskysten i yngre bronsealder
(Henriksen 2014, Meling 2008b).
Ytterst på nordvestspissen av
Ørlandet ligger Nøkkelhaugen, en av Figur 66 Skaftenden av en tveegget skiferkniv
Trøndelags største gravrøyser. Røysa er 40 forma som et elghode funnet i tuft VII i
Hellarvikjæ på Sanna, Træna i Nordland.
meter i diameter og er ikke undersøkt, Ts4182. Slike kniver er relativt sjeldne, men
men kan antakelig dateres til eldre kjennes særlig fra Sverige og har flere
paralleller østover. Knivene kan sannsynligvis
bronsealder. Sammen med relativt mange dateres til bronsealder (Gjessing 1942, 1943,
funn av bronsegjenstander i denne delen Zachrisson 1984 ) Foto:June Åsheim © Tromsø
Museum
av Sør-Trøndelag, tyder røysa på at
98
området var et maktsentrum, den største kjente forekomsten av
sannsynligvis med en stabil Risvikkeramikk (se 4.2.2). Funn av
jordbruksbefolkning med kontakter og råasbest antyder at keramikken ble
kulturfellesskap både sørover og nordover produsert på Træna (Andreassen 2002,
langs kysten. Gjessing 1943, Jørgensen og Olsen 1988).
På Træna fortsetter bosettingen i Mens tekstilkeramikk finnes over hele det
rektangulære hus i seinneolitikum, og nordre Fennoskandia, finnes
sannsynligvis har de fleste bygningene Risvikkeramikk bare langs kysten, særlig
flere bruksfaser. Tuftene har nedgravd langs Helgelands-Saltenkysten og nord til
golv og kraftige steinvoller langs veggene. Troms. Dette kan antakelig ses i
Den største er 18 m x 10 m i utstrekning. sammenheng med økende økonomisk
Inngangen og deler av golvet er steinlagt differensiering mellom ulike grupper og en
med små og større stein, og det ble påvist større vekt på jordbruk langs kysten (Hop
flere steinsatte ildsteder. Husene er delt i 2011, Jørgensen og Olsen 1988) (se 3.4.2
flere rom av murer på tvers, og innenfor og kapittel 4 for videre diskusjon).
disse er golvet opphøyd. Taket har vært Skiferredskaper går ut av bruk
båret av to stolperekker langs veggene, og tilsynelatende samtidig som
plasseringene kan tyde på at bygninga var Risvikkeramikk introduseres (Andreassen
mer oval enn rektangulær. Det ble påvist 2002:111).
kull- og kulturlag inni tuftene, og funnet En rekke funn av neolittiske økser,
gjenstander og produksjonsavfall i kvarts, dolker og sigder, særlig omkring
samt redskaper av skifer (se Figur 66) Ranfjorden, peker mot et visst
(Gjessing 1943). Gjessing (1943:144-145) kulturfellesskap og kontakter sørover
påpeker at nedgravingen av tuftene i (Hultgreen 1988a, Valen 2012). De
strandvollen, foruten å være et praktisk tidligste sikre spor av tamdyrhold på
element, også gir et arktisk preg til Træn- Helgeland kan likevel ikke påvises før i
arkitekturen med klare paralleller til eldre bronsealder, mens pollenanalyser
Gressbakkentuftene (se 4.3.2) (Schanche tyder på at jordbruket ble etablert seinest
1994). Samtidig fortsetter også bosettinga i yngre bronsealder (Arntzen 2013b,
i Kirkhellaren, hvor et distinkt Johansen og Vorren 1986). I Stiurhellaren i
seinneolittisk skjellag tyder på endringer i Rana er forkullede byggkorn datert til
næringsgrunnlaget. yngre bronsealder og førromersk
Alle de undersøkte rektangulære jernalder, og både i Kirkhellarn og i
tuftene i Hellarvikjæ inneholdt keramikk. Stiurhellaren er det funnet tamdyrbein
Det ble funnet flere skår av som kan dateres til samme tidsrom
tekstilkeramikk fra eldre bronsealder og (Hultgren et al. 1985, Johansen 1990).
begynnelsen av yngre bronsealder (1700- Mangelen på jordbruksboplasser og
900 f.Kr.) og et stort antall skår av dyrkningslag kan imidlertid skyldes at det
Risvikkeramikk fra yngre bronsealder og er foretatt få flateavdekkinger i Nord-
begynnelsen av førromersk jernalder Norge (Arntzen 2012).
(1100-400 f.Kr). Kirkhellaren inneholder
99
Figur 67 Langs kysten av Trøndelag og Helgeland finnes et stort antall dype huler og hellere, og mange av disse har
vært bebodd gjennom store deler av steinalder og bronsealder - førromersk jernalder. Kirkhellaren er 45 meter djup, 20
meter bred og 32 meter høy og kalles også «Havets gotiske katedral» Foto Billy Jacobsen / NRK 2009
Figur 68 Da Gjessing undersøkte hula i 1937-38 avdekket han inntil tre meter tykke kulturlag etter bosetting fra slutten
av mesolitikum til førromersk jernalder. De eldste bosettingssporene er likevel yngre enn de eldste tuftene nedenfor
hula. Store mengder brent og ubrent bein var bevart og 86% av dem stammer fra sel, nærmere bestemt havert. I tillegg
ble det funnet bein etter sjøfugl og fisk, særlig torsk. (Gjessing 1943, Storvik 2008:64-65). Bildet viser to fiskekroker
funnet i kulturlaget i Kirkhelleren. Den venstre er antatt fra førromersk jernalder, mens den høyre er fra seinneolitikum.
Foto:June Åsheim © 2016 Tromsø Museum.
Figur 69 Kirkhellaren har også vært brukt som gravplass i to omganger. Til sammen 33 individer, både menn, kvinner
og barn, er gravlagt her. De eldste gravene er antakelig fra romertid og folkevandringstid – 3-550 e.Kr, men de fleste
ble gravlagt på 1300-tallet. Et av individene fra middelalder ble gravlagt med et sverd, noe som er svært uvanlig i
kristne gravkontekster. Kanskje skulle stålet forhindre gjengangere? Det er mulig både gravleggingene i Kirkhellaren
og de samtidige massegravene på Nauståkeren litt lengre nord på Sanna kan relateres til Svartedauen (Gjessing 1943,
pl.XIV, fig.2) Foto: Guttorm Gjessing.
100
Også funn av bronsegjenstander og det ble viktig å hevde og markere
langs Helgelandskysten viser kontakter bruksrettigheter til ulike ressurser (Meling
sørover og god kjennskap til 2008a).
sørskandinavisk bronsealderkultur (se Også på Træna fortsetter bosettingen
også Figur 65). Blant annet er det funnet i førromersk jernalder. De lavest liggende,
en rakekniv med stilisert hestehode fra og antatt yngste, tuftene i Hellarvikjæ og
eldre bronsealder sammen med en på Røsnesvalen er treskipa små langhus,
bronsenål, Risvikkeramikk og ubrente omkring 10-12 m x 6 m, med to tydelige
skjelettrester i et kammer i en gravrøys på rekker av takbærende stolper med
Skjeggesnes på Alstahaug i Nordland skoningsstein. De har vesentlig lavere
(Bakka 1976, Jørgensen og Olsen 1988:47). steinvoller enn de eldre tuftene, og
Det er verdt å merke seg at gravskikken og veggene har sannsynligvis vært av tre
rakekniven følger sørskandinaviske og/eller torv. Golvene er brulagt med
tradisjoner, mens keramikken i kammeret mindre strandstein og det er flere store
er typisk nordnorsk og et tidlig eksempel steinsatte ildsteder inni huset. Inni tuftene
på Risvikkeramikk. Videre er to holkøkser ble det funnet større mengder
fra yngre bronsealder funnet på Hilstad i Risvikkeramikk, slagg, jernfragmenter og
Brønnøy og to greptungesverd fra yngre noe steinmateriale (se Figur 66) (Gjessing
bronsealder på hver sin side av Stifjorden, 1942, Jørgensen og Olsen 1988).
ett på Dønna og ett på Tomma. Både Bosettingen tyder på et fortsatt erverv
øksene og sverdene er sannsynligvis hvor fiske og fangst har stått sentralt.
depotfunn (Henriksen 2014). Samtidig ble også huler og hellere
I førromersk jernalder intensiveres benyttet til bosetting gjennom hele
bosetningen i Nyhamna, og alle perioden og inn i jernalder både på Træna
strandflatene omkring Håsanden på og inne på fastlandet.
Gossen tas i bruk til dyrking. Det er påvist
flere mindre treskipa hus, og noen har
både ildsted og en tydelig fjøsdel med
spor etter båsskiller. Andre kan ha vært
lagerbygninger. Det ble også funnet
kokegroper i små klynger utenfor husene
og to ovner som kan ha vært knyttet til
keramikkproduksjon eller matlaging.
Området omkring Nyhamna ble intensivt
dyrka, og spor av gjødsling og gjerder kan
tyde på mer stabile åkre enn tidligere.
Avsviing ble brukt både som gjødsel og for
å rydde beitemark. Oppstalling av dyr,
bruk av utmarksressurser og graver i
landskapet kan peke mot at relasjonen
mellom grupper og landskap ble sterkere
101
3.2.3 Jernalder og middelalder
Gjennom jernalder skjer en tydelig
forflytning av bosetningen hvor de ytre
kystområdene blir forlatt og i større grad
brukt til kortvarige opphold eller
utmarksområde for slått og beite. Større
gårder etableres i de beste
jordbruksområdene, noe både hus og
gravfelt viser.
Bosettinga og jordbruksaktiviteten
fortsetter gjennom eldre jernalder på
Gossen. Nye treskipa langhus med bolig Figur 70 I en gravrøys på Kjønsøy på Vikna
i Nord-Trøndelag ble det funnet en
og fjøsdel bygges, og pollenanalysene ringspenne (T5432) av bronse med
tyder på at utnyttelsen av beite og firkantede og fasetterte endeknapper.
Spenna kan dateres til vikingtid og har
dyrkingsarealer har vært den samme som
sannsynligvis et østlig opphav (Gjessing
i førromersk jernalder. Likevel ser 1928). Åpne ringspenner er i hovedsak av
bosettinga ut til å ha vært mer finsk og finsk-baltisk opprinnelse og er en av
de vanligste importgjenstandene i nord-
sporadisk og kortvarig enn tidligere. I samiske graver. Spenner av samme typen
folkevandringstid blir det fortsatt både som den fra Vikna er funnet både i samiske
urgraver og på offerplasser (Schanche
dyrket og beitet i området, men mangelen 2000a). Spørsmålet er hvordan en slik
på hus og ildsteder kan peke mot at spenne i en stor rundrøys ute ved kysten skal
forstås. Østlige smykker i norrøne graver
området lå inn under gårder som lå et finnes i en lang rekke funn i Nordland og
annet sted og primært ble benyttet som Troms. Kanskje var den døde av samisk
opprinnelse, men inngiftet i en norrøn
utmarksressurs, noe området fortsetter å ledende familie. Ofte fremstår gravene som
være også gjennom yngre jernalder «blanda» med funn som peker både mot
samisk og norrøn befolkning (Storli 1991a).
(Meling 2008a). Sannsynligvis bør denne Kanskje stiller de også spørsmål ved en
endringen ses i sammenheng med at dikotom kategorisering av det samiske og
det norrøne. Foto: Ole Bjørn Pedersen ©
større og mer sentrale gårder etableres, NTNU Vitenskapsmuseet.
blant annet på Aukra prestegård, hvor to
av de største langhusene fra romertid i På Ørlandet ble et større
Romsdal er påvist. Husene var omkring 25- boplasskompleks undersøkt i 2014-16. 19
30 m lange og hadde kraftige stolper og hus og andre bygninger fra romertid-
leirgolv. De kan ha vært samtidige eller folkevandringstid, derunder et komplett
avløst hverandre, og i området mellom gårdstun fra folkevandringstid ble
dem ble det funnet en rekke større dokumentert. Det er gjort nesten 1000
kokegroper. I skråningen nedenfor husene gjenstandsfunn blant annet keramikk,
ble det påvist en ardpløyd åker (Ringstad beltestein, perler, fiskekroker, bryner,
1999). kniver, sølvring, deler av skubbekverner og
glass fra et importert drikkebeger. I tillegg
102
er det samlet inn omkring 10 kg med kommune og på Vikna i Nordland. Flere av
beinmateriale. Undersøkelsene fortsatte i anleggene ligger i trekkruter for rein, men
2017 og vil gi et unikt innblikk i ettersom disse er verken undersøkt eller
organisering og utvikling av eldre datert er det vanskelig å vurdere hvorvidt
jernalders gårdsbosetning langs kysten de kan tilskrive samisk næringsvirksomhet
(Ystgaard og Sauvage 2016). (Dunfjeld-Aagård 2005).
Funn av mulige båtopptrekk og
nausttufter langs Trøndelagskysten kan 3.2.4 Samisk, nyere tid
tyde på et organisert sesongfiske knyttet Registreringer av nyere tids samiske
til et værsystem i vikingtid og middelalder. arkeologiske kulturminner har i Midt-
I Bengtstøvika på Halmøya i Folda Norge i all hovedsak vært basert på
kommune i Nord-Trøndelag er det påvist skriftlige kilder og muntlige opplysninger
minst15 tufter og tre mulige båtopptrekk fra informanter (Fjellheim et al. 1987,
som begynner 2 m over dagens flomål. Jåma og Fjellheim 1993, se 2.3.4). En
Tuftene er rektangulære og mellom 3x3 og svakhet ved denne metoden er at samiske
6x9 m med tydelige veggvoller av kulturminner hovedsakelig kan påvises i
rullesteiner. Alle er åpne i gavlenden som områder som har samisk befolkning i dag. I
vender mot båtopptrekket (Alsaker 1995). områder uten slike informanter vil det i
Bosettingen i Kirkhellaren på Træna mindre grad finnes minner og kunnskap
ser ut til å opphøre ved overgangen til om tradisjoner og kulturminner. Dette
romertid. Senere tas hula i bruk som dilemmaet blir tydelig når det gjelder
gravplass, både i eldre jernalder og i eventuelle samiske kulturminner langs
middelalder (se Figur 67). kysten av Midt-Norge, hvor det i dag bor
De sørsamiske kystområdene har i få samer og som derfor ikke regnes som
liten grad vært problematisert i norsk sørsamiske områder.
arkeologi. Dette skyldes først og fremst en Nyere studier av kirkebøker og
stereotyp forståelse av det samiske og en folketellinger avdekker at det fantes en
sterk identifisering mellom det sørsamiske betydelig og fast samisk befolkning både i
og reindrift. Sjøsamiske fjordene og ute på øyene langs kysten av
næringstilpasninger har derfor ikke blitt Nord-Trøndelag på 1700-tallet. Det er
undersøkt eller diskutert. Funn av store kildekritiske problemer i en slik
offersteiner, steinringer, ildsteder/aernieh tilnærming, og angivelsene av etnisitet er
og steder med Finn-navn kan tyde på usystematiske, men hovedtendensen er
samisk bosetning langs ytre deler av likevel klar (Hermanstrand 2008b). Kildene
Namdalskysten i forhistorisk tid. Også skiller mellom kystsamer/sjøsamer,
ulike gravfunn med gjenstander av østlig bygdesamer og reindriftssamer.
opprinnelse, hovedsakelig fra vikingtid, Reindriftssamene hadde primært tilhold i
kan tyde på samisk identitet og tilknytning innlandet, men enkelte grupper hadde
(Figur 69). Det er videre registrert en rekke vinteropphold i indre kystområder.
fangstgroper og mulige ledegjerder, blant Bygdesamene var relativt bofaste og
annet langs Follafjorden i Nærøy livnærte seg av tjeneste på gårdene, jakt,
103
fangst, håndverk, noe jordbruk og tidvis Sannsynligvis finnes et stort antall
litt reindrift. Kystsamene hadde en mobil samiske kulturminner i kyststrøkene.
livsførsel med sommeropphold ute på Skriftlige kilder kan kanskje bidra til å
øyene, som Leka og Vikna, og identifisere noen, men vi mangler
vinterboplasser i fjordstrøkene, som metoder og kunnskap for å kunne påvise
Bindalsfjorden og Foldafjorden. Et slikt og definere kulturminner i flerkulturelle
flyttemønster er motsatt av reinens og områder med mangfoldige økonomiske
tyder på at de i liten grad drev reindrift. tilpasninger som samiske (se også
Antakelig levde de primært av fiske, fangst Andersson 2012, Gjerde 2015). Det bør
og jakt. Kirkebøkenes opplysninger imidlertid få konsekvenser for den
antyder på at de utgjorde en egen vanligvis automatiske kategoriseringen av
kategori, som hadde forbindelser til samer kulturminner langs kysten som norske
langs hele kysten og i innlandet eller norrøne.
(Hermanstrand 2007, 2008a).
Mot slutten av 1700-tallet forsvinner 3.3 Skogsområdene i Midt-Norge
tilsynelatende samene fra områdene langs Landskapet i regionen domineres av
kysten. Sannsynligvis er menneskene der store dalganger og elver. I sør går elvene
fortsatt, men de gir opp den mobile gjerne i dype, krokete V-formede elvegjel,
levemåten, gifter seg oftere med som har gravd seg ned i det
nordmenn, blir bofaste og betegnes ikke omkringliggende fjell- eller
lenger som samer i kirkebøkene. I løpet av viddelandskapet (Figur 70). I midtre og
en generasjon eller to assimileres de i den nordlige områder er dalene bredere og
norske befolkninga og endrer antakelig utgjør lange sammenhengede strekk i et
identitet fra samisk til norsk utpreget skoglandskap omkranset av åser
(Hermanstrand 2007, 2008a). og fjell.
Også fra ulike steder på Marin grense er 200 moh. og de brede
Helgelandskysten, og på begge sider av elvedalene preges av marine avsetninger,
utløpet av Trondheimsfjorden, finnes morener og elveterrasser. I flate partier
opplysninger om fastboende samer på 16- formes langsmale sjøer, og det finnes flere
1700-tallet. Det vil si, de bygsler jord og store innsjøer i regionen. Mange av
tjener på gårder, men har samtidig et vassdragene er berørt av kraftutbygging
mobilt levesett hvor de deler av året og i flere elvestrekninger er det bygget
oppholder seg andre steder, til flomforebyggende tiltak.
myndighetenes frustrasjon og irritasjon.
Opplysningene stemmer overens med
bildet av Ytre Namdal og antyder at det
fantes en sørsamisk kystbefolkning langs
hele kysten av Midt-Norge frem til
omkring 1800 (Bjørkvik 1987, 1989,
Hermanstrand 2014).
104
utstrekning og funnmengde (Svendsen
2014). De fleste ligger langs den tidligere
kystlinja, som på Geita, ved innseilinga til
Orkdalsfjorden, hvor det er funnet ei
skiveøks og noe flintavfall 105 moh
(Pettersen 1993), eller på Innvik i
Sunndalsfjorden (Id104550-51) hvor det er
påvist to små lokaliteter uten diagnostiske
artefakter, men med flint og et par avslag i
bergkrystall. Beliggenheten på 80-110
moh kan likevel tilsi en tidligmesolittisk
datering.
Det eldste sikre funnet i
Figur 71 Landskapsregion skogsområder i skogsområdene i Midt-Norge er en
Midt-Norge omfatter det Puschmann (2005)
definerer som jordbruksbygdene ved mellommesolittisk (8000-6500 f.Kr.)
Trondheimsfjorden, dal- og fjellbygdene i lokalitet ved Foldsjøen i Malvik kommune
Trøndelag og innlandsbygdene i Nordland.
(se 2.4.12). Materialet er sparsomt og sier
Vegetasjonen domineres av barskog, lite om aktiviteter på stedet, men funnet
hovedsakelig gran, men også furu. I lavere er en nøkkellokalitet for å forstå
sørvendte lier finnes varmekjær lauvskog. spredninga av pressteknikk på koniske
De brede elvedalene og slake flekkekjerner (pers. med. Fretheim 2016,
leiravsetningene omkring
Trondheimsfjorden, preges i dag av
jordbrukslandskap omgitt av skog
(Puschmann 2005).
3.3.1 Eldre og yngre steinalder

Majoriteten av funn fra eldre
steinalder er gjort langs de ytre delene av
kysten. Det er likevel ingen tvil om at folk
allerede i tidligmesolitikum også benyttet Figur 72 I forbindelse med opparbeiding av ny
åker på gården Sundli lengst nord i Røssvatnet
seg av ly og ressurser i indre fjordstrøk. ble det funnet ei slipt tverrøks (T13701) i svart
Ofte forklares slike lokaliteter som diabas av den «karelske» typen, også kalt
Sandshamnøks. Antakelig er den seinneolittisk
stoppesteder på ferden mellom kyst og eller fra bronsealder, men den kan også være
høyfjell, men et økende antall funn de eldre. Den lå innunder en stor hvit kvartsblokk
omkring ti meter fra vannet. Øksa var
senere årene kan tyde på at fjordene sannsynligvis gravd ned, og i
innover i landet var relativt hyppig besøkt tilvekstkatalogteksten foreslås det at øksa kan
representere et gravfunn (Unimus Ukjent).
som mål i seg selv. I likhet med Ulike typer tverrøkser av bergart er relativt
tidligmesolittiske (9500-8000 f.Kr.) vanlige i Nordland og de fleste typene dateres
funnsteder langs ytterkysten, er til neolitikum (Myklevoll 1997). Foto: Ole
Bjørn Pedersen © NTNU Vitenskapsmuseet.
lokalitetene innover i fjordene små i
105
Skar 1989, Sørensen et al. 2013). I relativt lite, men blant funnene er det
seinmesolitikum (6400-4000 f.Kr.) flere slipte tverrøkser i bergart og
etableres skogsområdene i innlandet som sandstein, spydspisser av skifer og en
viktige ressursområder, og seinmesolittisk tveegga skiferkniv. Disse tyder på
materiale er særlig funnet ved de større sporadisk bosetning i området gjennom
innsjøene i regionen (Holm 1991, Johnson neolitikum (Gjessing 1942, Holm 1991).
2013). I elvedalene i Vefsnavassdraget, sør
Ved Røssvatnet/Reevhtse i Hemnes for Røssvatn/Reevhtse, er det påvist et
og Hattfjelldal kommuner i Nordland er stort antall steinalderlokaliteter ved
det samlet inn et betydelig steinmateriale, Unkervatn/Åanghkejaevrie, Nedre
særlig i kvarts/kvartsitt, men også flint, Fiplingvatnet/Fijhpelogkoe og
skifer og andre bergarter (se Figur 72). Det Storsvenningvatnet/Svijjege (Johnson
er også påvist flere områder med 2013, Pettersen 1976, 1977). Områdene
skjørbrent stein. I all hovedsak er dette ble registrert i forbindelse med planer om
løsfunn uten klar kontekst som er samlet utbygging av Vefsna/Vaapstenjeanoe, men
inn i reguleringssonen mens vannstanden planene ble aldri realisert. Funnene langs
har vært lav. Det er i liten grad foretatt disse vannene kan derfor gi et mer
regulære arkeologiske undersøkelser representativt bilde av funnfrekvens og
(Johansen 2009a, b). sammensetning enn registreringer i
Med unntak av endel funn som ble allerede regulerte vassdrag. Det er gjort
innlevert til Frederik Gaustad på 70-tallet enkelte funn, som en konisk
(Unimus 1974), er det innsamlete mikroflekkekjerne og mikroflekker, som
materialet for øvrig per 2016 ikke trolig er seinmesolittiske, mens flere
katalogisert eller på andre måter gjort kniver av skifer kan være tidlig- (4000-
tilgjengelig. Det er derfor usikkert om de 3300 f.Kr.) eller mellomneolittiske (3300-
katalogiserte funnene er representative 2300 f.Kr.) (Gjessing 1942, Holm 1991).
for Røssvatn/Reevhtse. Gjenstandstyper Lokalitetene ligger på svakt hellende grus-
og råstoff samsvarer imidlertid med den og sandflater inntil 15 m fra vannkanten.
overordna utviklinga i innlandet for øvrig Flere steder ble det påvist konsentrasjoner
(Holm 1991) og har klare likheter både av skjørbrent stein. Særlig ved
med materialet fra Storsvenningvatnet/Svijjege ligger
Gressvatnet/Graesiejaevrie i nord (se 2.4.3 lokalitetene tett langs den vestre bredden,
og 3.5) og Vefsnavassdraget i sør (Johnson fortrinnsvis ved elveos, i små bukter og på
2013). utstikkende nes (Pettersen 1976, 1977).
Det er ikke kjent diagnostiske Inntil et fossefall i Bølaelva ved
seinmesolittiske funn fra sørbredden av Snåsavatnet ligger en av
Røssvatnet/Reevhtse, men basert på Norges mest kjente helleristninger –
kunnskap om nærområdene, kan vi anta Bølareinen (se Figur 71). Figuren er 2 m
at den eldste bosetninga ble etablert i lang fra hode til hale og 2 m fra hov til
seinmesolitikum (Gaustad 1969, Holm gevirtopp. På andre flater langs elva er det
1991). Det neolittiske funnmaterialet er påvist nærmere 30 andre figurer, blant
106
Figur 73 Bølareinen er laget med prikkhuggingsteknikk og representerer en naturalistisk ristningstradisjon
som karakteriseres av store naturtro konturtegnete dyrefigurer (Bakka 1973, Gjessing 1937). Mange av
figurene er bergkunst i ordets rette forstand. "[…] de bedste viser en aldeles livagtig karakteristik av
formen, en umiddelbar og slaaende naturalisme som ikke kan tænkes mere fuldendt, endda tekniken
udelukkende er enkleste konturtegning […] disse er ogsaa i det hele paa høide med det bedste av
istidskunsten". Snåsavatnet utgjorde den innerste delen av Trondheimsfjorden i neolitikum og Bølareinen
har en bakre strandlinjedatering på omkring 3500 f.Kr. eller tidligneolitikum. Figurens plassering tyder
likevel på at den primært er knyttet til fossefallet, ikke den fortidige strandlinja, og den kan derfor godt
være yngre (Sognnes 2007). Gustaf Hallströms fotosamling 1907 © Forskningsarkivet, Umeå
annet en ca. 1 x 0,5 m stor bjørn, en liten utviklingsforløp. Ofte er de knytta til
elg, flere mindre fuglefigurer og en mulig tidligere strandlinjer, men ikke alltid.
skiløper (Sognnes 2007). Også på Horjem i (Stebergløkken 2016). Det er verdt å
østenden av Snåsavatnet, er det funnet en merke seg at de aller fleste dokumenterte
ristningslokalitet med over ti fuglefigurer. innlandsristninger er påvist i umiddelbar
Veideristningstradisjonen eksisterte i nærhet til ferskvann (Gjessing 1937).
hele Norden, med unntak av Danmark, og Datering av veideristninger er
langt inn i dagens Russland. Motivene er i komplekst, og den stilistiske tilnærming til
stor grad de samme – hjortedyr, hvaler, kronologi, som ofte har vært grunnlag for
bjørner, fisk, fugler og mennesker – men datering av bergkunst, er problematisk
med lokale stilarter og regionale (Stebergløkken 2016). Antakelig er de
107
slipte naturalistiske figurene i nordre Sannsynligvis har flere av stedene vært i
Nordland eldst (se 4.2.1, 4.3.1), mens de bruk over lengre tid (Asprem 2012 ).
prikkhugde figurene i Midt-Norge, som Møddingene består hovedsakelig av
Bølareinen representerer, og mer skall fra ulike typer muslinger og skjell,
komplekse og stiliserte figurer, men også dyrebein fra bl.a. bever, hund,
hovedsakelig er fra seinmesolitikum og elg og rein, samt enkelte funn av
neolitikum (Sognnes 2012b, menneskebein og redskaper som
Stebergløkken 2016). Heidrun skiferpiler, skiferkniver, tverrøks,
Stebergløkken (2016) argumenterer for at elghornshakke og fiskesøkke. I flere av
veideristninger i Midt-Norge i all hovedsak møddingene er det også påvist ildsteder.
er neolittiske og i noen tilfeller går opp i Det er ikke funnet fiskebein i de neolittiske
eldre bronsealder. møddingene. I noen tilfeller kan dette
Sannsynligvis ble ristninger laget over skyldes utgravingsmetoder uten
lang tid av mange ulike personer, og vannsålding, i andre dårlige
meningsinnholdet bør forstås både i en bevaringsforhold, men sannsynligvis
lokal og regional kontekst (Gjerde 2010b, fraværet av fisk i de neolittiske
Lødøen 2013, 2014, Stebergløkken 2016). møddingene i flere tilfeller reelt, noe som
Ingrid Fuglestvedt (2008, 2014) foreslår at skiller dem fra sammensetningen av
de konturforma naturalistiske figurene bør seinmesolittiske møddinger (Asprem 2012
forstås som uttrykk for et animistisk , Bjerck 2007).
verdensbilde, mens mer stiliserte figurer Det mest spesielle funnet er en
fylt med linjer i større grad viser en oksetann funnet i en mødding på
totemistisk ideologi og forestillingsverden. Hammersvolden innerst i Beistadfjorden
Innerst i Trondheimsfjorden er det datert til 2500–2200 f.Kr (BP 3895 ± 40),
undersøkt flere steinalderboplasser med noe som gjør den til det eldste funnet av
større og mindre møddinger. Noen ble tamdyr i Midt-Norge. Sammen med bl.a.
gravd ut allerede på 1800-tallet, mens forekomsten av stort antall stridsøkser,
andre er undersøkt senere i ulike særlig båtøkser, langs Trondheimsfjorden,
sammenhenger (se Asprem 2012 ). og pollenanalyser som viser
Lokalitetene ligger ikke ved innsjøer, men beiteindikatorer, tyder tanna på en
de fleste var sannsynligvis strandbundne i gradvis inkorporering av
et landskap tilsvarende Snåsavatnet den jordbrukselementer i den lokale jeger-
gang det var en del av Trondheimsfjorden. sankerkulturen i løpet av
Boplassene er i tillegg relevante for mellomneolitikum (Asprem 2012, 2012 ).
forståelsen av bosettingsutvikling og bruk
av innlandet i neolitikum. 3.3.2 Seinneolitikum – førromersk
Et par av møddingene finnes i jernalder
tilknytning til hellere, men de fleste ligger i I seinneolittikum (2300-1700 f.Kr.)
åpent terreng. Den eldste kan dateres til skjer en markant økning i bruken av
seinmesolitikum, mens de andre ser ut til innlandet. Samtidig foregår en distinkt
å ha blitt etablert i mellomneolitikum. teknologisk endring over hele Nord-
108
Skandinavia, hvor slipte skiferredskaper påvist mellom 30 og 40 ildsteder. De
erstattes av tosidige flateretusjerte nevnes i tilveksttekstene som en del av
spisser. Seinneolitikum fremstår som en lokalitetsbeskrivelsen, men deres fysiske
overgangsperiode hvor begge råstoffer og relasjon til steinalderfunnene beskrives
teknikker er i bruk (Holm 1991:118). ikke nærmere (Unimus 1974). På bakgrunn
Denne endringen reflekteres i av registreringene i områdene omkring
materialet fra Røssvatnet/Reevhtse, hvor Vesterbukta/Jillieloekte hevder Johansen
en stor andel av de katalogiserte (2009a) at ildsteder sjelden ligger der det
gjenstandene er fragmenter av er gjort steinalderfunn, og at de derfor må
flateretusjerte kvartsittspisser. Også langs anses som spor etter ulike grupper. I
vannene i Vefsnavassdraget er Nordbukta forekommer imidlertid funn fra
introduksjonen av flateretusjerte spisser i steinbrukende tid og ildsteder etter all
kvartsitt tydelig (Johnson 2013). Tre sannsynlighet i de samme områdene. I
områder langs Røssvatn utmerker seg med tilveksten fremheves det at ildstedene er
mange steinalderfunn – Sjåvika-Tvildal i ordnet i rekker langs samme nivå, en
Vesterbukta/Jillieloekte, området omkring beskrivelse som samsvarer med
Grubben/Gråpoe i sørøst og Rødlien – utformingen av de samiske lokalitetene
Nymoen innerst i Nordbukta i nordøst. som er påvist i Tustervatn og
Den store funnmengden tyder på intensiv Vesterbukta/Jillieloekte. Ildstedene har
utnyttelse av området i seinneolitikum og derfor antakelig ingen relasjon til
bronsealder. steinmaterialet på lokalitetene (se 2.4.2 og
På Rødlien i Nordbukta er det samlet 3.3.4).
inn et større kvartsittmateriale. Særlig er Bruken av Røssvatn/ Reevhtse
det fragmenter av pilespisser i gråhvit generelt, og Nordbukta spesielt, bør ses i
kvartsitt. De fleste er flateretusjerte og sammenheng med utnyttelsen av området
lansettforma og har taggete, lett konvekse omkring Gressvatnet/Graesiejaevrie, som
sidekanter og rett eller konkav basis. I ligger en 6 timers gåtur gjennom
tillegg er det flere spydspisser av liknende Spjeltfjelldalen/Spiehltebåvloe mot nord
form. (ifølge DNTs turguide, se 3.5.1, 3.5.2, se
Samtidig viser funn av en flintdolk av også Figur 73).
Lomborgs type I, skiferspisser av Trøndelag er et sentralområde for den
Sunderøytypen og flateretusjerte skandinaviske helleristningstradisjonen i
dråpeforma spisser med konveks basis i bronsealder. Et av de største
nesten svart kvartsitt, både variasjoner i ristningsfeltene vi kjenner ligger på Leirfall
råstoffbruk og kontakter og impulser fra i Stjørdal. Mens veideristningene primært
ulike områder. Det er også funnet enkelte ligger i nærheten av tidligere strandsoner,
stykker av asbest, som antakelig kan settes er bronsealderristningene vanligvis
i sammenheng med produksjon av plassert i tilknytning til mulige
asbestkeramikk. jordbruksområder, noe som sannsynligvis
På to av de steinbrukende kan knyttes til endringer i erverv mot
lokalitetene i Nordbukta er det til sammen større vekt på jordbruk (Sognnes 2012b).
109
Figur 74 Mens bronsealderristninger i all hovedsak ble laget på bergvegger og flater i fast fjell, er
ristningene ved Selbusjøen hugget inn i store løse steiner langs rullesteinsstranda og er primært synlig fra
vannet. Ristninger på løse blokker er, med unntak av ristninger i graver, ellers bare vanlig i Danmark.
Mange av ristningene har opprinnelig ligget i vannkanten og antakelig under vann deler av året. I dag er
noen steiner flyttet lenger inn på land, mens andre er tatt inn på Selbu bygdemuseum eller Vitenskapsmuseet.
Også motivutvalget ved Selbusjøen er noe atypisk. Det vanligste motivet på bronsealderristninger, med
unntak av skålgroper, er skip. Ved Selbusjøen utgjør fotsåler over halvparten av de 60 kjente figurene. Selv
om fotsåler er relativt alminnelig i Trøndelag er andelen uvanlig høy ved Selbustranda. Foto: Heidrun
Stebergløkken © NTNU Vitenskapsmuseet. Videre er det funnet ni skip, tre håndfigurer to dyr fire
sirkelsymboler og flere skålgroper. De konturtegna håndfigurene på Solem IV er unike i Norge (Holm 1996,
Sognnes 2005b).
Et unntak fra denne regelen er ubesvart spørsmål. Antakelig bør

bergunsten i strandsonen langs den bronsealderristningene i Midt-Norge også
nordlige bredden av Selbusjøen i Sør- diskuteres i relasjon til den kulturelle
Trøndelag. Disse ristningene avviker også dualiteten som kommer til uttrykk både
fra normalen gjennom en uvanlig gjennom visuelle uttrykk og
sammensetning av motiver og ved å være ervervsmessige forskjeller etter hvert som
hugget på rullestein (se Figur 74). De fleste jordbruket etablerer seg i området
ristningssteinene ligger i dag i gjennom neolitikum og bronsealder
reguleringssonen og er under vann store (Sognnes 2012b:241-242).
deler av året. Kalle Sognnes (2005b) Å datere helleristninger er
mener Selburistningene bør forstås i utfordrende. Enkelte motiver kan tidfestes
relasjon til Stjørdal som sentralområde for på bakgrunn av likheter med
rituell aktivitet i bronsealder. Hvorfor gjenstandsfunn eller symboler på
noen valgte å lage ristninger på et såpass bronsegjenstander (Kaul 1998, Skoglund
annerledes sted som Selbustranda, og om 2016, Vogt 2012), men de fleste motiver
disse ristningene hadde en annen mening ser ut til å ha en lang bruksperiode
eller funksjon enn i Stjørdal er likevel et (Skoglund 2016). Noen ristningsmotiver er
110
funnet i daterbare graver, men de trenger særlig yngre bronsealder, mer enn antyder
ikke å være samtidige med ristninger i dette at jordbruk gradvis fikk større
friluft (Goldhahn 1999, Sand-Eriksen 2015, betydning i regionen gjennom
Syvertsen 2002). Noen felt kan gis en bronsealderen (Asprem 2012, Grønnesby
bakre datering på grunnlag av strandlinje 2005, Heen-Pettersen og Ystgaard 2015,
(Ling 2014). Flere har forsøkt å utvikle Loktu 2010, Sognnes 2005a). Samtidig ser
stilistiske kronologier over skipsfigurene det ut til at andre grupper i befolkningen
(f.eks.Fett og Fett 1941, Kaul 1998, Mandt opprettholder fangst og fiske som
1991, Marstrander 1963). På bakgrunn av hovederverv. Mens jordbrukernes
ulike metoder og analyser kan man med kontakter sørover blir tydeligere, strekker
stor sikkerhet si at såkalte fangstbefolkningens primære nettverk seg
bronsealderristninger ble laget fra tidlig i mot øst og nord. Skillet mellom grupper
eldre bronsealder og inn i førromersk med ulike erverv, deres
jernalder, kanskje også så sent som i bosetningsområder og materielle kultur,
romertid (Sognnes 2001:51-52, Østmo blir mer markante i løpet av
1992:45). bronsealderen (Norberg 2017, Sognnes
I yngre bronsealder forskyver 2005a, 2012b). Sognnes (2005a:103)
praksisen med å ofre eller deponere foreslår at forskjellene i levevis kan ha blitt
verdifulle gjenstander seg fra ytre forsterket gjennom språklige endringer.
kystområder til indre strøk (se 3.2.2). De Bøndenes nære kontakter sørover
største metalldepotene er funnet i et medførte kanskje et språkskifte hvor de
relativt begrensa område lengst sør i Sør- gikk over til å snakke et germansk språk,
Trøndelag. Et av Norges største depotfunn mens fangstbefolkningen, gjennom sine
fra bronsealder er Stavåfunnet fra Oppdal, kontakter nord og østover, la grunnlaget
med seks halsringer av bronse, fem for et samisk språk (se også Hansen og
håndleddsringer, to brilleformede spiraler, Olsen 2004b:36-41, 146-148, Jones 1997).
et bronsekjede, en tutulus, samt fire Midt-Norge fremstår som et
holkøkser datert til periode VI, som skal ha grenseområde mellom ulike
blitt funnet i et eldre elveløp for Stavåa. kontaktområder og ervervsformer i løpet
Også andre depoter fra denne perioden er av bronsealderen, og perioden og
funnet i relasjon til elver, myr eller regionen er derfor særlig interessant for å
innsjøer (Henriksen 2014). utforske dannelsen av det norrøne og
Funn av pollen, ardspor og korn viser samiske som etniske grupper. Sognnes
at jordbruket var godt etablert i Midt- (2005a:105) mener utviklingen av samisk
Norge omkring overgangen mellom identitet til forskjell fra den norrøne kan
bronsealder og førromersk jernalder. Det ha startet tidligere i Trøndelag enn lenger
er også funnet en rekke flintsigder rundt nord og øst.
om i Trøndelag og avbildninger av ard på
helleristningene på Hammer på Beistad i 3.3.3 Jernalder og middelalder
Nord-Trøndelag. Sammen med et økende Jernutvinning etableres i Midt-Norge i
antall langhus datert til både eldre, men løpet av førromersk jernalder, og det er
111
registrert ulike spor etter jernfremstilling med fyllmasser som støtte rundt (se Figur
mer enn 730 steder. De aller fleste ligger i 74 og Figur 76 og 3.4.3 for en mer
utmark mellom 180 moh og opp mot detaljert redegjørelse for rosettanlegg og
tregrensa i fjell og fjelldaler i indre strøk teknologi). Ovnene har vært brukt og
øst for Trondheimsfjorden (Stenvik reparert gjentatte ganger gjennom
2015b). I Nord-Trøndelag dominerer romertid og folkevandringstid
anlegg fra eldre jernalder fullstendig, (Rundberget 2002).
mens 2/3 av de daterte anleggene i Sør- En spesiell oppdagelse i Stordalen var
Trøndelag er fra yngre jernalder. Et unntak at flere av de undersøkte slaggropene var
er Namdalen som har en liten blitt fylt av masse og tildekket med flere
produksjonstopp på 6-700-tallet f.Kr. lag skiferheller kilt innunder innsnevringa
(Stenvik 2005). Det er funnet enkelte spor etter siste gangs bruk, som for å forsegle
etter jernutvinning i Møre og Romsdal gropa og bevare hemmeligheter ved
(Engtrø og Sauvage 2015, Tveiten 2005b), teknologien. Antakelig bør dette
men ingen i sørlige deler av Nordland handlingsmønstret forstås som et ledd i å
(Espelund 2005). Det er imidlertid vokte og forvalte en eksklusiv kunnskap
registrert et stort antall kullgroper av (Rundberget 2002).
ukjent alder i Nordland (pers.med. Ingunn Det er også registrert flere
Holm). jernvinneanlegg ved Selbusjøen i Sør-
Jernvinneanleggene fra eldre Trøndelag og omkring Lustadvannet i
jernalder finnes i all hovedsak langt fra Steinkjer i Nord-Trøndelag. Sør for
samtidige bosetninger, mens anlegg fra sistnevnte, i Mokkamarka, er det er påvist
yngre jernalder og middelalder i større omkring sju ovner datert til romertid
grad ligger i tilknytning til seterområder og (Steinkjer_kommune 2015:43).
andre bosetningsområder. Ofte ligger de i I yngre jernalder oppstår en ny
tilknytning til innsjøer eller små vann jernvinneteknologi med
(Rundberget 2005, Stenvik 2015b). slaggavtapningsovner drevet med
Et av få anlegg som er undersøkt i blåsebelger og fyrt med trekull. Ovnene er
denne regionen ligger på en terrassebrink vesentlig mindre og produksjonen er
ut mot Gilsåa i Stordalen i Meråker i Sør- forholdsvis beskjeden sammenliknet med
Trøndelag. Anlegget er et typisk eldre jernalder (se 3.4.3 for en grundigere
rosettanlegg fra eldre jernalder, med fem redegjørelse for teknologi) (Stenvik 2015b)
- seks ovner av Trøndelagstypen omsluttet Ved Skistua i Bymarka i Trondheim og
av rosetter og slaggvarp (Rundberget ved Stavsjøen i Malvik kommune er det
2002). undersøkt anlegg fra fase II, noe som viser
Ovnene i Stordalen hadde leirfôra at det nå forgikk jernfremstilling også i
sjakter, og det ble dokumentert en bosetningsnære strøk (Berge 2004). Ved
innsnevring mellom sjakta og den Stavsjøen ble det dokumentert en godt
klokkeforma steinmurte slaggropa under. bevart ovn oppmurt av nøye utplukkede
Sjakta kan ha vært sylindrisk eller steiner og indre leirklining. I tillegg ble det
traktforma med størst vidde øverst og påvist en slaggkonsentrasjon på omkring
112
1-2 tonn og et lager med røstet malm. kommune i Nord-Trøndelag er det
Prøver fra slaggvarpet ble 14C-datert til registrert et par fangstanlegg. Betydelig
mellom 900-1200 e.Kr. (Rundberget 2012,
Sauvage 2005). For en bredere diskusjon
av jernvinna i Midt-Norge se 3.4.3.
Det finnes svært mange gravminner
fra bronsealder og jernalder i
jordbruksområdene langs
Trondheimsfjorden og i de store
elvedalene i Midt-Norge, som Orkdalen,
Gauldalen, Stjørdalen og Namdalen m.fl.,
men også omkring ulike vann og innsjøer i
skogsområdene. Ved Snåsavatnet er det
registrert gravrøyser på flere odder, nes
og tanger langs sjøen. Mange ligger
enkelt- eller parvis, mens noen danner
Figur 75 Skisse av fremstillingsovn for jern,
små gravfelt, som på Ålnestangen, hvor basert på undersøkelsene i Stordalen. På
det er registrert fem røyser. De er gjerne bakgrunn av funn av en nesten intakt sjakt i
Sharmbeck i Tyskland, gikk en tidligere ut fra
lave, nærmest steinlegginger, og 5-10 m i at sjakta var smalest øverst og hadde form som
diameter, men det finnes også mer en avkuttet kjegle. Forsøk på å rekonstruere og
fremstille jern i en slik ovn ga imidlertid
monumentale varianter med en høyde på dårlige resultater og et formål med
nærmere to meter. Noen av gravminnene Stordalenundersøkelsen var derfor særlig å
er undersøkt og inneholder steinkamre og undersøke hvilken form sjakta hadde og
overgangen mellom sjakta og gropa under.
kremasjonsgraver uten gjenstander, men Måling av krumningen på sjaktfragmenter kan
det er også funnet en sekundær, ubrent tyde på at sjakta var traktforma med en
diameter på 70-100 cm øverst og omkring 50
grav i utkanten av ei røys på Hegge østre i cm nederst slik tegningen viser (Rundberget
Steinkjer kommune. Den døde var 2002:69-70), men dette er usikkert (Kristiansen
1998, pers.med. Rundberget 2016, Stenvik
antakelig ei kvinne på rundt 30 år, og hun 2015b:220) Tegning: Ivar Berre
fikk blant annet med seg to skålspenner av
bronse (R643) og folierte glassperler.
Graven kan antakelig dateres til sein
merovingertid - tidlig vikingtid.
Både ved Røssvatn og i
skogsområdene langs Vefsnavassdraget er
det registrert flere større og mindre
fangstanlegg med gravde groper (se Figur
77). Få av disse er midlertid undersøkt.
Anleggene er typisk plassert ved
Figur 76 Rekonstruksjon av eldre jernalders
innsnevringer i innsjøene og terrenget for Trøndelagsovn basert på utgravinger av tre
øvrig slik at dyrene har blitt ledet gjennom ovner i Stordalen i Meråker i 1999-2000. Foto:
Lars F.Stenvik © NTNU Vitenskapsmuseet.
anlegget. Også langs Namsen i Grong
113
Figur 77 Rekonstruert fangstgrop på Tromoan i Grane kommune, Nordland, fra venstre Lene Fossli,
Andreas Stångberg (Sametinget) og Eskil Eriksen. Anlegget består av 16 groper, hvorav to er utgravd.
Antatte rester av en trekonstruksjon i bunnen av den ene er14C-datert til 730 e.Kr. Gropene har vært
inntil 2,5 m dype og ligger med jevne mellomrom langs en flate som avgrenses av bratt skråning ned mot
Vefsna i sør og bratt stigning opp mot Ørnesstolen i nord. Antakelig har det vært gjerder mellom
gropene, men denne antakelsen og rekonstruksjonen av gropa, er basert på undersøkelsesresultater fra
Dokkfløy. Det er registrert mange liknende fangstanlegg langs Vefsna og ved innsjøene i
Vefsnavassdraget, de fleste med 3-5 groper (Johnson 2013). Foto: Lars Erik Narmo © Nordland
fylkeskommune.
større er Fagerhauganlegget som følger teltbosetninger/låavthgåetiesijjieh

østsiden av Driva i Oppdal i en lengde av16 (Johansen 2009a, Stångberg 2003).
km og består av minst 275 groper (Jordhøy Som sagt i 3.2.2, skal det ha ligget 30-
et al. 2005:54-55). 40 ildsteder ordnet på rekker i de nå
neddemte områdene i Nordbukta.
3.3.4 Samisk, nyere tid Beskrivelsene i tilvektsen (Unimus 1974)
Ved Røssvatn/Reevhtse er det påvist kan minne om lokaliteten i
et stort antall ildsteder/aernieh definert Vesterbukta/Jillieloekte. Her ligger de
som samiske. Særlig ved Tustervann og fleste ildstedene i mindre klynger, noen
Vesterbukta/Jillieloekte det dokumentert parvis, andre tre til fire på rekke. De fleste
store lokaliteter, og ildstedene er datert til følger tilsynelatende samme høydekurve,
14-1600-tallet (se Figur 77 og 2.4.2). Det som om de har relaterte seg til den
er ikke påvist rester etter tufter og opprinnelige strandlinja. Rekkeildsteder
antakelig er de fleste spor etter gjentatte regnes som en typisk samisk form for
bosetningsspor (se 4.3.3) (Bergstøl og
114
Reitan 2008b:13-14, Hansen og Olsen som en oppmerksomhet mot solguden
2004b:100-101). Det skal også være Biéivvé. Blant Inari-samer ble levende
observert steinheller plassert i ring (NOU barktekt-furuer regnet som hellige, og de
2007:14), noe som kan ha vært en kunne ikke hugges til brensel. Slike
gammetuft av samme type som er påvist i forestilinger måtte vike for et kristent
Stikkelvika (se 2.4.4) (Hellqvist 2011). verdensbilde utover 1800-tallet (Bergman
Ulike kilder forteller om beskatning av et al. 2004, Lorås og Eidissen 2013,
fjellfinner i Helgeland, Vefsn og Zackrisson et al. 2000).
Ranaområdet på 15-1600-tallet. Mye av Bark- og neverflekking var en viktig
skatten ble levert i form av tørrfisk, delvis ressurs innenfor det reinnomadiske
produsert av ferskvannsfisk fra innsjøer husholdet. Innerbark fra furu ble spist,
som Røssvatn/Reevhtse (Elvestad men også blanda i reinmelka, og
2004:30). I et utkast til jordebok for Ume overgangen til spesialisert tamreindrift
lappmark fra 1670, listes flere navngitte kan ha bidratt til en økt bruk av furubark
samer opp som «besitter» av både land og på 1600-tallet (Lorås og Eidissen 2013,
fiskevatnområder blant annet ved Zackrisson et al. 2000). Bruk av bark
Røssvatn/Reevhtse (NOU 2007:14:192). omtales i skriftlige kilder til ut på 1800-
Antakelig er boplassene omkring sjøen tallet, og det finnes et stort antall
spor etter slike besittere som hadde barktatte trær på Helgeland. Likevel finnes
offisielle rettigheter til fiske i sjøen. svært få muntlige opplysninger om
Fiskeplasser gikk i arv i familien i barkhøsting i samiske miljøer. Antakelig
generasjon etter generasjon (Elvestad skyldes dette at bruken av bark innebar et
2004:48). stigmatiserende fattigdomsstempel i
I Varnvassdalen øst for bondebefolkninga, som også kunne ty til
Røssvatn/Reevhtse ligger store
furuskogsområder hvor det ikke er
foretatt moderne hogst, og i 2011 ble her
registrert mer enn 70 furutrær med
tydelige spor etter høsting av bark (se
også 4.4.4). Barktekt kan tidfestes
gjennom dendrokronologi. Det eldste
uttaket i Varnvassdalen ble datert til 1500-
tallet, fire til 1600-tallet og åtte til 1700-
tallet. De fleste barktakene er gjort på
treets nordside, et mønster som bekreftes
av svenske studier. Mens preferansen for
nordsidebark er særlig tydelig på 16-1700-
tallet, blir plasseringa av barkuttaket mer Figur 78 Fjellskog og øvre dalbygder
omfatter det Puschmann definerer som
vilkårlig utover 1800-tallet. Antakelig kan Viddebygdene i Sør-Trøndelag og
dette relateres til førkristen religion, hvor Hedmark, Fjellskogen i Sør-Norge og Skog-
barken på sørsiden av trærne ble spart og innlandsbygdene i Nord-Trøndelag
(Puschmann 2005).
115
bark om det ble smått med mat. Særlig i Nord-Trøndelag ligger store
Barktaking ble dessuten ansett som landskapsområder uten moderne inngrep,
ødeleggelse av skogen og kraftig kritisert, men de fleste store innsjøer er regulert for
og stedvis forbudt, fra myndighetshold kraftproduksjon.
utover 1800-tallet. Dette medvirket til en
aktiv fortielse av muntlige tradisjoner og 3.4.1 Eldre og yngre steinalder
benektelse av tidligere bruk av bark (Lorås I nordenden av Femunden i Røros
og Eidissen 2013). kommune i Sør-Trøndelag er det funnet
både en kjølforma kjerne og flere
3.4 Fjellskog og øvre dalbygder mikroflekker av kvartsitt på flere ulike
Landskapsregionen karakteriseres lokaliteter (Amundsen 2011:406, Bolstad
blant annet av at den ligger over 1980:93-95). Utover dette er det få sikre
skoggrensa for gran. I sør danner mesolittiske funn i fjellskogs- og øvre
fjellskogen overgangen mellom barskog og dalbygdområdene i Midt-Norge.
høyfjellet (Figur 78). Lengst mot sørøst I forbindelse med registreringene
utgjør det bølgende og avrundete langs innsjøene Limingen i Røyrvik og
viddelandskapet med blokkmark og Lierne og Lenglingen, Ulen og Rengen i
moreneavsetninger et fremtredende Lierne kommune i Nord-Trøndelag på
landskapselement. Ut mot kysten ligger 1940-tallet, ble det hentet inn et stort
enkeltstående åser og storkupert hei, kvartsmateriale (se 2.4.1). I tilveksten
mens innlandet preges av lave åser og klassifiseres enkelte som spisser, bor og
småkuperte vidder opp mot 1100 moh. skrapere, men det påpekes også at det er
Landskapstypen forekommer i vanskelig å identifisere sikre redskaper, og
fragmenterte områder langs dalganger og flere funn betegnes som tvilsomme
i overganger mellom skog- og (Munksgaard og Skjelsvik 1949, Unimus
fjellområder. Det finnes utallige tjern, 1949a, b). Ved utløpet av Rengen, på
små- og mellomstore vann og flere store svensk side av grensa, ble det allerede på
innsjøbassenger som gir landskapet et 1930-tallet registrert flere liknende
åpent preg. Ved Tunnsjøen og Limingen i steinalderlokaliteter med forekomster av
Nord-Trøndelag forekommer særegne kvartsavslag og konsentrasjoner av
moreneformasjoner. Dette området ligger skjørbrent stein. I en senere gjennomgang
øst for Kjølen, men sjøene drenerer likevel av det svenske materialet er imidlertid
mot vest. mange av gjenstandsfunnene avskrevet
Vegetasjonen domineres av som natur (Fornsök). Til forskjell fra
fjellbjørkeskog, og stedvis glissen barskog lokalitetene med kvartsredskaper ved
med unntak av lavereliggende områder Røssvatn eller Tunnsjøområdet, finnes det
lengst i nordøst hvor barskogen er tettere. verken skifer eller flateretusjerte
Myrer og åpne vidder og heier med redskaper i dette materialet. Dette kan
hyppige vekslinger av bjørkeskog, tyde på at lokalitetene ikke er fra
vierkjerr, risheier, myr og småvann er neolitikum-bronsealder. Om de så er
typisk. mesolittiske eller fra eldre jernalder forblir
116
et åpent spørsmål, som muligens kan 3.4.2 Seinneolitikum – førromersk
besvares ved en revisjon av de jernalder
katalogiserte funnene eller videre I seinneolitikum (2300-1700 f.Kr.)
undersøkelser. oppstår regionale forskjeller i nordøstre
Ved Otersjøen i Lierne er det funnet Hedmark, hvor nye former for
en skiferspiss av Nyelvtype (T20518) fra flateretusjerte spisser kommer inn,
mellomneolitikum (3300-2300 f.Kr.) samtidig som det i områdene øst og
(Olsen 1994:54) og en del av en skiferøks nordøst for Trysilelva er et markant
(T20268), noe som ellers i all hovedsak fravær av sørskandinaviske
forekommer i Nord-Norge (Unimus). Også gjenstandstyper. Denne forskjellen
i området omkring Tunnsjøen er det gjort forsterkes i bronsealder og førromersk
løsfunn av ulike typer skiferspisser (se jernalder, og både i redskapsinventar og
Figur 78) som viser at området var, om råstoffvalg viser materialet fra
ikke annet, så i hvert fall sporadisk i bruk i Femundsområdet klare likheter mot nord
midten av neolitikum. og øst (Amundsen 2011, se også Bergstøl
2008:135).
I områdene omkring nordenden av
Femunden og langs vassdragene nordover
mot Aursunden, er det påvist et stort
materiale fra seinneolitikum-bronsealder
(se 2.4.4). Gjenstandsmaterialet består
særlig av flateretusjerte spisser og
skrapere i kvartsitt. Noen av spissene er
lansettformete med rett basis og
Figur 79 Ved Havdalsvatnet/Haavhtere sør for spissovalt tverrsnitt, andre er
Tunnsjøen i Lierne i Nord-Trøndelag, er det asymmetriske, og flere ser ut til å være
funnet en spydspiss av grå skifer med hengende
agnorer (T19519). Spissen likner R86, og uferdige emner (Bolstad 1980:41, Unimus
Gjessing (1942:138) klassifiserer slike spisser 1966). Redskapsteknologien innebærer
som Samatype med et «…kraftig, tjukt blad med
rombisk tverrsnitt og oftest kraftige, hengende utstrakt bruk av lokal kvartsitt og
mothaker som ender spisst.» Mange er også trykkstokkteknikk, og samsvarer med
dekorert med ulike former for geometriske
mønstre (Berge 2006). Liknende spisser teknologitradisjonen i Dalarna og Norrland
forekommer i Sør-Norge, og pilspisser med i Sverige i samme periode (Amundsen
tilsvarende form er karakteristiske for
mellomneolitikum på Vestlandet (Nærøy 2011:281).
1993:78, Olsen 1992:103). Den store I seinneolitikum skjer en intensivering
majoriteten av spydspissene i skifer er likevel
fra Midt- og Nord-Norge og Nord-Sverige,
i bruken av de øvre skogs- og
hvor de primært dateres til seinneolitikum eller fjellområdene i innlandet (Amundsen
overgangen til bronsealder (Gjessing
2011:276). På Rødsmoen i Åmot
1942:138-140, Olsen 1994:56-57, Spång
1991:110). Foto: Ole Bjørn Pedersen, © kommune i Hedmark er en fangstgrop
NTNU Vitenskapsmuseet. med stor sikkerhet datert til eldre
bronsealder (Bergstøl 1997:59), og det er
mulig at også enkelte fangstanlegg i
117
Femundsområdet etableres på samme tid. for redskaper av den blågrå
Samtidig utgjør små lokaliteter med ringsakerkvartsitten som forekommer
skjørbrent stein og flateretusjert kvartsitt omkring hele Femunden og ved
majoriteten av bosetningssporene. Jostein Langtjønna, Feragselva, Rambergsjøen,
Bergstøl (2008:137) påpeker at det å Håsjøen og Feragen i nord. Denne
etablere og drifte fangstanlegg krever kvartsitten er lett gjenkjennbar og har
relativt organiserte samfunn av en viss vært brukt blant annet til flatehogde
størrelse samtidig som de sparsomme lansettforma spisser, noe som primært
bosetningssporene indikerer at de hadde daterer bruken av bruddet til bronsealder-
en mobil livsform. førromersk jernalder (Nyland 2016:153-
Hilde Amundsen (2011:283) 157, Stomsvik 2011).
argumenterer for at det i denne perioden Omkring Lakssjøen, Otersjøen og
oppstår to distinkte kulturtradisjoner hvor Sandsjøen i Lierne i Nord-Trøndelag er det
etniske grupper definerer seg som registrert et større antall
grunnleggende forskjellige fra hverandre steinalderlokaliteter. De fleste inneholder
(se også Hagen 1983:153-154). På den ene ikke diagnostisk materiale, men små kvarts
siden foregår en endelig etablering av og kvartsittfragmenter av samme type
jordbruket som hovederverv på som omtalt i foregående avsnitt. På en
Hedemarken, og befolkningen har et lokalitet innerst i Langvika i vestenden av
tydelig kulturfellesskap med områder Otersjøen er det funnet et basisparti av en
lenger sør. På den andre siden oppstår en flateretusjert lansettforma pilspiss av
fangstkultur basert på spesialisert kvartsitt (T20563a). Ved Murusjøen er det
villreinfangst i det svenske og norske funnet en Sunderøyspiss av skifer
innlandet. Antakelig utgjorde (T20582), en type som er svært vanlig
Femundsområdet den sørvestlige langs kysten av hele Nord-Norge i
ytterkanten av disse fangstgruppenes seinneolitikum og eldre bronsealder
ressursområder. Amundsen (2011:286) (Olsen 1994:106). Flere lokaliteter er
påpeker at de ulike tradisjonene ikke bare definert kun gjennom forekomsten av
representerer forskjellige erverv, men skjørbrent stein, og slike lokaliteter kan se
også avvikende ideologiske, religiøse og ut til å være karakteristiske for
sosiale systemer. Områdene i nordøstre seinneolitikum-bronsealder i innlandet
Hedmark og sørøstlige Trøndelag har (Bergstøl 2008:136). Lokalitetene fra
antakelig utgjort et av flere bronsealder i denne regionen ligger
grenseområder hvor tidlige norrøne og gjennomgående helt i vannkanten
samiske grupperinger og identiteter (Bolstad 1980, Jansen et al. 1966,
dannes i løpet av bronsealder - førromersk Munksgaard og Skjelsvik 1949, Selvik og
jernalder (se også Bergstøl 2008). Stenvik 1983, Stalsberg 1991). De er derfor
I 2009 ble det påvist et større svært sårbare for relativt små
kvartsittbrudd i Femundsåsen rett nord vannstandsendringer, både naturlige og
for Synnervika (se Figur 80). Bruddet var kunstige. Beliggenheten reflekterer
med stor sannsynlighet kilden til råstoff sannsynligvis at fisk var en sentral ressurs,
118
Figur 80 I åssiden av Femundsåsen ligger ei 2500 m2 stor ur av kvartsittblokker. Her er det foretatt
massive råstoffuttak av den karakteristiske blågrå kvartsitten som finnes på steinbrukende lokaliteter
fra seinneolitikum, men hovedsakelig bronsealder og førromersk jernalder i hele Femundsområdet.
Mange blokker har tydelige avslagsarr, og i og omkring ura finnes små og større arbeidssteder.
Produksjonen av råstoffemner var effektiv og godt organisert. Minst ett sted i ura ble store blokker
redusert til transportable stykker i lik størrelse. Disse ble lagret på samme sted inntil de ble bearbeidet
videre av andre. Det er påvist seks mindre arbeidsstasjoner hvor det ble produsert råemner til spyd og
pilspisser. Den endelige utforminga av redskaper ser hovedsakelig ut til å ha foregått på boplassene
ved innsjøene. På lokaliteten Håsjøen 20 ble det funnet et kvartsittemne på over to kg (Nyland
2016:153, 302) Foto og ©: Astrid Johanne Nyland.
119
men også viktigheten av vassdragene tallet. De eldste arkeologiske sporene
som kommunikasjonsårer. Åsa Lundberg etter jernproduksjon kan dateres til 4-300
(1997:135) identifiserer regionale grupper f.Kr., men vegetasjonshistoriske
i Norrland i tidlig- og mellomneolitikum og undersøkelser viser trekullstøvhorisonter
mener inndelingen i stor grad fulgte og vegetasjonsendringer ved enkelte
vassdragene. Hver gruppe hadde hele eller myrområder som kan indikere
deler av et vassdrag som sitt område, og jernproduksjon allerede omkring 500 f.Kr.
elvenett og innsjøer fungerte som (Solem 1991, Stenvik 2015a:88). Også spor
veivisere og kommunikasjonsårer hvor etter smievirksomhet kan antakelig
naturlige samlingspunkt oppsto der flere dateres tilbake til overgangen mellom
vassdrag møtes. Både i Lierne og Røros bronsealder og jernalder (Stenvik
finnes store sammenhengende vannveier 2015a:92).
som er farbare med båt. Mobilitet og Jernvinneanleggene fra eldre
sesongflyttinger har vært en jernalder ligger som regel på tørre
grunnleggende faktor i livsstilen for en moreneflater, ut mot terrassekanter
jakt- og fangstbefolkning (Selvik og Stenvik ovenfor en elv, vann eller innsjø.
1983:27). Lokaliseringa er særlig bestemt av tilgang
på myrmalm og trevirke, men også vann.
3.4.3 Jernalder og middelalder Teknologien var standardisert og felles for
Majoriteten av de registrerte hele området, og var med enkelte unntak
jernvinneanleggene i Midt-Norge ligger (se for eksempel Larsen 2009:169-170,
opp mot tregrensa øverst i fjelldalene, og Rundberget 2010) ukjent utenfor Midt-
flere større anlegg er utgravd i regionen, Norge og Jämtland. Sannsynligvis ble
blant andre Heglesvollen i Levanger, metoden utviklet og tilpasset lokalt, med
Fjergen (se 2.4.10) og Kluksdalen i utgangspunkt i en felles nordeuropeisk
Meråker og Singsås og Tovmoen i Midtre jernvinnetradisjon (Rundberget 2005,
Gauldal (f.eks. Farbregd et al. 1984, Stenvik 2003:124, 2015b). Ovnen kalles
Prestvold 1999, Solem et al. 2011, Stenvik derfor Trøndelagsovn, eller rosettanlegg
2005, Wintervoll 2010). I tillegg er det på grunn av utseendet i plan, og typen var
foretatt en lang rekke mindre i bruk gjennom hele eldre jernalder med
undersøkelser med særlig fokus på en produksjonstopp i midten av romertid .
anleggstyper og dateringer (se 3.3.3) Trøndelagsovnen var en gropsjaktovn
(Stenvik 2015b). og bestod av en antatt meterhøy leirforet
Jernproduksjon og jernvinneanlegg i sjakt hvor selve reduksjonen av
Midt-Norge kan deles i tre kronologiske myrmalmen foregikk. Sjaktas utforming er
teknologiske faser. Fase I dekker eldre usikker. Den kan ha form som en avkuttet
jernalder, fra 4-300 f.Kr. - 500 e.Kr., fase II kjegle, tilsvarende en nesten fullt bevart
strekker seg fra yngre jernalder til sjakt undersøkt i Scharmbeck i Tyskland,
middelalder, fra 600-tallet og frem til men den kan også ha hatt form som en
omkring 1350, mens fase III tar til ca.1400 trakt med en diameter opp mot en meter i
og varer frem til begynnelsen av 1800- toppen og omkring 50 cm i bunnen. Isåfall
120
må den ha vært støttet opp av fyllmasser slaggoppsamlingsgrop. Denne var som
rundt (se Figur 74, Figur 76 og 3.3.3) regel 65-90 cm i diameter og 65-110 cm
(Rundberget 2002:69-70, 2010:42, Stenvik dyp, med store heller i bunnen og mindre
2015b). stein mot toppen. Gropa hadde
Ovnene ble fyrt med ved, nesten hesteskoform med en åpning i siden
utelukkende furu, og ble matet med markert av kantstilte heller. Gjennom
trevirke og malm fra toppen. Vedfyringa denne kunne slagget enkelt tas ut når
skapte skorsteinsvirkning som ga god gropa var full uten å ødelegge
naturlig trekk, og det må ha vært en form konstruksjonen, og ovnen kunne dermed
for lufteåpninger mot bunnen av sjakta brukes flere ganger (se Figur 74).
(Espelund 2005, Rundberget 2002, Stenvik Åpningen vendte som regel ut mot en
2005). Under sjakta lå en nedgravd
steinmurt
Figur 81 Kjente jernvinneanlegg fra jernalder og middelalder i Midt-Norge ligger i all

hovedsak i dal og fjellområder i indre deler av Trøndelag. I eldre jernalder er
produksjonen særlig sentrert i områdene øst for Trondheimsfjorden, mens tyngdepunktet
forflytter seg til dalførene sør for Trondheimsfjorden i yngre jernalder og middelalder.
Den regionale forflytningen er med stor sannsynlighet representativt, men den lokale
distribusjonen er sterkt påvirket av at enkeltpersoner har lett systematisk i noen områder.
Kart: Lars Stenvik (Stenvik 2005:113)
121
skråning hvor slagget ble kastet nedover 1984, Solem 1991, 1996, Stenvik 2005,
for hver produksjonsrunde. 2015b). Dermed måtte skogen få tid til å
Rundt ovnen, 60-80 cm ut fra vokse til mellom hver produksjonsfase.
ovnsvegggen, var det gravd tre-fem Jernvinneanleggene fra fase I ligger
karakteristiske groper, såkalte rosetter. langt fra kjente eldre jernalders
Disse er 1-2 m i utstrekning, 20-80 cm bosetninger, og pollenanalysene viser
dype og har flat bunn (se 2.4.10). ingen spor etter andre samtidige
Gropenes funksjon er usikker, men de kan aktiviteter i de aktuelle områdene
ha fungert som lagringsplass for ved og (Rundberget 2002, Solem 1996). Ved flere
malm i løpet av produksjonsprosessen. av anleggene er det dokumentert tufter
Den totale utstrekning på det enkelte etter mindre bygninger som kan ha huset
ovnsanlegg var 5-6 m. Noen steder er det arbeiderne og fungert som
også påvist stolpehull omkring ovnene lagerbygninger. Det er ikke funnet spor av
som kan tyde på at de har hatt en form for permanente ildsteder i bygningene, noe
overbygg (Prestvold 1999, Rundberget som kan tyde på at aktivitetene foregikk
2002). På den andre siden vil flammene sommerstid. Det er heller ingen spor av
tidvis ha stått høyt opp fra sjakta, og det dyrehold, og antakelig hadde
er derfor mulig stolpehullene er spor etter arbeidsfolkene med seg det de trengte av
en annen form for konstruksjon (Espelund mat og fikk forsyninger fra de permanente
2005:120). bosetningene lengre nede i dalen ved
I gjennomsnitt var det fire ovner per behov (Stenvik 2015b:221).
anlegg, og ofte ligger de på rekke langs en En fremstilling av flere titalls tonn jern
terrassekant eller liknende. Antakelig var over korte intensive produksjonsperioder,
ovnene i bruk samtidig, for oversteg uten tvil det lokale behovet for
konstruksjonene respekterer hverandre, jern og krevde antakelig en omfattende
og det er ikke påvist klar stratigrafi i de organisering av arbeidskraft og et stort
undersøkte slagghaugene (Espelund 2005, distribusjonsapparat. Det trengtes
Rundberget 2002, Stenvik 2005). omkring 10-15 personer for å drive
På Heglesvollen ligger omkring 100 anlegget på Heglesvollen (se Figur 81)
tonn slagg igjen nedenfor det undersøkte (Stenvik 2005:111). Det er mulig at
anlegget, noe som tilsier at det totalt ble gårdene nede i dalen kunne avse såpass
fremstilt 100 tonn jern på stedet (Figur mange i perioder med lavere aktivitet, og
82). Det er påvist et eldre anlegg under at de ulike prosessene ble fordelt utover
det som er synlig i dag, og to andre anlegg året. Det kan også tenkes at folk fra
i samme område. Produksjonen har vært områder lenger ut mot kysten bidro med
intensiv, men det ser ut til å ha vært lange arbeidskraft i bytte mot jern. Det er funnet
opphold mellom hver bruksperiode. Dette få spor etter jernutvinning i
kan skyldes at det store behovet for kystområdene, og sannsynligvis ble folk
trevirke i prosessen førte til avskoging av langs Trøndelagskysten, i Nord-Norge og
nærområdet, noe pollenanalyser fra andre deler av Vestlandet godt forsynt med jern
lokaliteter kan tyde på (Farbregd et al. fra indre Trøndelag. Om deler av den
122
kanskje største produksjonen av jern som områder, er foreløpig et ubesvart
foregikk utenfor Romerrikets grenser også spørsmål (Johansen 2004, Rundberget
ble eksportert sørover til germanske 2010:45, Stenvik 1991, 2015b). Det er
Figur 82 Øverst er en illustrasjon av anlegget på Heglesvollen med enkle bolighus og fire ovner liggende
på rekke langs terrassekanten hvor slaget kunne kastes nedover for hver produksjonsrunde og tømming.
Det var mange oppgaver som skulle ivaretas i forbindelse med jernproduksjonen og det var behov for
intensiv innsats fra en større gruppe. I forkant av selve jernutvinninga måtte det hugges og tørkes store
mengder ved, myrmalm måtte graves opp og røstes og eventuelle skader på ovnene måtte utbedres før
produksjonen kunne starte (Farbregd et al. 1984, Wintervoll 2010). Tegning: InkaLill er slaggropa til
ovn C2a på Heglesvollen i Levanger etter tømming. Gropa er oppbygd av stein og har kantstilte heller i
åpninga. Foto: Arne Espelund
123
mulig jernutvinninga var viktig for å skaffe tilknytning til jernfremstilling kan ha vært
importgjenstander og Stenvik (2015b:226) en kilde til makt i seg selv (Høgseth 2007,
mener høydepunktet i prestisjevarene Rundberget 2002, Stenvik 2005,
sammenfaller med toppen i Wintervoll 2010).
jernproduksjonen. Torkel Johansen Trøndelagsovnene og teknologien
(2004:69) viser imidlertid at mengden med slaggropovner forsvinner relativt
importfunn i Trøndelag når sitt brått på 500-tallet e.Kr. Dette bør
høydepunkt først i århundret etter at sannsynligvis ses i sammenheng med den
omfanget av jernproduksjonen var på sitt tilsynelatende kollapsen vi ser innenfor
største. flere deler av samfunnet i denne perioden,
Jernet kan ha blitt transportert ut av og som antakelig blant annet skyldes
produksjonsområdene til fots, med kombinerte virkninger av et
kløvdyr eller sleder. Transporten av vulkanutbrudd eller meteornedslag i 536
tonnevis med jern nedover dalførene, e.Kr. og utbruddet av den justinianske
hovedsakelig i midten av romertid, pesten på 540-tallet (Axboe 2001,
indikerer at noen hadde territorial kontroll Gräslund og Price 2012).
over disse områdene, og det må ha På 600-tallet utvikles en ny
eksistert et større distribusjonsnettverk. jernvinneteknologi som er noenlunde
Sannsynligvis bør utviklinga av felles for store deler av Sør-Norge.
jernutvinning i eldre jernalder forstås i Prosessen er i prinsippet den samme som
relasjon til en økende sentralisering av før, men metoden er ny. Jernet ble
makt, hvor jernproduksjonen kan ha vært fremstilt i slaggavtapningsovner som
en sentral faktor i en stabil bestod av en ca. 50 cm høy og 30-40 cm
overskuddsproduksjon (Prestvold 1999, vid sylinderforma sjakt, bygget av vertikale
Rundberget 2010, Stenvik 2015b, steinheller og fôret med leire. I nedre del
Wintervoll 2010). av veggen var en åpning hvor slagget ble
Fremstilling av jern krever erfaring, tappet ut, noe som ga det et karakteristisk
ferdigheter og inngående teknologisk rennende utseende som skiller det fra eldre
kunnskap, og kunnskapsoverføring må ha jernalders slaggblokker. Ovnen ble drevet
foregått gjennom praktisk deltakelse. med blåsebelger og fyrt med trekull laget i
Standardiseringen av teknologien viser at kullgroper på forhånd (se Figur 83)
det fantes et felles kunnskapsområde over (Espelund 2005, Stenvik 2015b). Metoden
hele Trøndelag, men også at denne var i bruk frem til omkring 1350 med en
kunnskapen i liten grad ble delt med noen produksjonstopp på 1100-tallet (Espelund
utenfra. Ødeleggelse og tildekking av 2005, Rundberget 2012, Stenvik 2015b).
slaggroper (se 3.3.3) kan tyde på at innsikt Mens anleggene fra eldre jernalder er
i enkelte prosesser var forbeholdt jevnt fordelt i de indre områdene av hele
innvidde spesialister, men også at rituelle Trøndelag, er fase-II-anleggene i all
handlinger var sentrale i hovedsak påvist sør for Trondheim, særlig
produksjonsprosessen. Kunnskap om i Orkdalen og Gauldalen. Jernfremstilling
teknologi, ritualer og kosmologi i foregikk fremdeles primært i de øvre
124
Figur 83 Til høyre er en skjematisk fremstilling av en blesterovn tegnet etter gjennomsnittsmål på Fase II-ovner i
Gråfjell. Denne typen ovn er spesifikk for Hedmark, og plassering og utforming av blåsebelg og
slaggavtapping(er) varierte. Prinsippet med blåsebelg og slaggavtapping var likevel det samme for fase II
ovnene i Trøndelag. Øverst til venstre er ovnen sett forfra med blåsebelg i front og slaggavtapping på begge
sider. Øverst til høyre sett fra siden med tappehull og tapperenne. Nederst til venstre ovnen i profil med relasjon
mellom sjakt og grop. I bunnen ses bunnskollen og jernluppen. Nederst til høyre, ovnen sett ovenfra. Tegning:
Rune Borvik, KHM (Rundberget 2007) Grafen til venstre viser distribusjonen av 14C-dateringer fra
jernvinneanlegg i Midt-Norge. Over tid fremtrer tre markante topper i jernproduksjonen – i midten av romertid, i
tidlig middelalder og omkring 1600. En stor andel av dateringene er utført i forbindelse med et eget
dateringsprosjekt hvor prøvemateriale ble samlet inn fra et antatt kronologisk og geografisk representativt utvalg
på ca.100 lokaliteter. Et viktig resultat av dette prosjektet var at dateringene avvek fra den vanlige oppfatningen
om at forhistorisk jernproduksjon primært foregikk i vikingtid-middelalder. Illustrasjon: Lars F. Stenvik og
B.Helle (Stenvik 2015a).
dalbygdene, men til forskjell fra i fase I- primært lå over bakken, er de dårlig
jernvinna, er fase II-anleggene ofte påvist i bevart, og mange forhold er derfor usikre.
nærheten av setre eller andre typer Ofte var det bare én ovn per anlegg, men
bosetninger etablert i merovingertid- flere steder er det funnet mulige spor
vikingtid (Rundberget 2007:357, Stenvik etter flere ovner på samme lokalitet. Alle
2015b, Tveiten 2005a:80-81). Anleggene har likevel ikke vært i drift samtidig
fra fase II er betydelig mindre enn i fase I. (Rundberget 2012, Sauvage 2005, Stenvik
Estimerte slagghauger er fra noen hundre 2015b).
kilo til 12 tonn og vitner om langt lavere Sannsynligvis kunne fase II-anleggene
produksjonskvanta enn tidligere. opereres av bare et par mann, og
Det første anlegget fra yngre jernalder jernutvinningen krevde derfor ingen større
som ble undersøkt i Midt-Norge var på sentral organisering. Antakelig ble den
Håen i Melhus i Sør-Trøndelag (se 2.4.11). drevet som attåtnæring til
Også ved Hendalen i Midtre Gauldal og jordbruksøkonomien. I Singsås i Midtre
Storbekken i Budalen er det senere Gauldal er det registrert minst 50 anlegg
undersøkt anlegg med dateringer til fra fase II, noe som kan tilsi at hver gård
overgangen vikingtid - tidlig middelalder. I drev sin egen jernproduksjon. I snitt har
Hendalen ble slaggvarpet vurdert til å hvert anlegg produsert omkring to tonn
inneholde ca. 12 tonn slagg, noe som gjør jern, noe som må kunne sies å overstige
det til et av de største i Midt-Norge fra den enkelte gårds behov for jern. Med
denne perioden. Ettersom fase II-ovnene stor sannsynlighet ble det produsert med
125
tanke på varebytte og et større marked dateringene er i all hovedsak gjort på
(Narmo 1996, Sauvage 2005, Stenvik tørrfuru og kan derfor være misvisende
2015b). gamle (pers.med. Rundberget 2016).
Produksjonstoppen på 1100-tallet kan Produksjonsmåten og tilhørende
muligens forstås i relasjon til prosesser og verktøy ble grundig
borgerkrigstida. Utviklingen av og dokumentert av Ole Evenstad i en
svingninger i jernproduksjonen i Midt- avhandling fra 1790 (Espelund 2005), og
Norge i yngre jernalder og middelalder bør teknologien kalles derfor Evenstadovnen.
imidlertid også ses i et større perspektiv Eksperimentelle forsøk på forhistorisk
og i relasjon til den betydelig større jernfremstilling har tatt utgangpunkt i
produksjonen i Sør-Norge (f.eks. Larsen Evenstads beskrivelser (Stenvik 2015b).
1991, Loftsgarden 2007, Martens og De fleste diskusjoner omkring
Rosenqvist 1988, Narmo 1996, jernutvinning i Midt-Norge tar i stor grad
Rundberget 2007, 2012). for gitt at jernutvinning ble etablert og
Etter 1350 finnes ingen anlegg av kontrollert av det germanske/norrøne
denne typen i Trøndelag, og i noen bondesamfunnet. Dette til tross for at
områder var sannsynligvis Svartedauden mange jernvinneanlegg, som sagt, ligger
og dens innvirkning på demografi og langt fra samtidige jordbruksbosettinger
samfunnsstruktur en direkte årsak til at og i områder med fangstanlegg og graver
kunnskapen forsvant (Narmo 1999, som i andre sammenhenger har vært
Stenvik 2015b). Samtidig foregår en tolket som samiske (Amundsen og Os
avvikling som kan betegnes som en 2015, Gollwitzer 1997). Enkelte har derfor
avindustrialisering av jernproduksjonen i foreslått at jernfremstilling også bør
flere områder allerede på 1200-tallet. diskuteres fra et samisk perspektiv
Antakelig må forklaringen søkes i en (Broadbent 2010:41, Hermanstrand
kombinasjon av flere sosiopolitiske og 2009b).
økonomiske faktorer (Rundberget Av andre kulturminnetyper i de øvre
2012:315-322). dalbygdene, er det også registrert
På 1400-tallet utvikles enda en ny gravminner på nes og tanger langs enkelte
måte å utvinne jern på, og metoden er innsjøer. På en odde i Laksjøen er det
bruk frem til 1800-tallet da den påvist åtte gravhauger som var mellom tre
industrielle produksjonen av jern overtar. og tolv m i diameter. Flere av dem ble
Anlegg av denne typen finnes særlig i undersøkt av lærer Henry Berg i 1928-29
Østerdalen og indre deler av Trøndelag. og inneholdt steinkamre, et brannflak og
Ovnen var traktforma og bygget av brente og ubrente bein (T14043-4). På
murstein, fyrt med ved og drevet med Elvtangen, langs den vestre bredden av
blåsebelg. Anleggene fra fase III er Tunnsjøen/Dåtnejaevrie i Røyrvik, er
fortrinnsvis etterreformatoriske og i liten ligger tre små røyser, men disse er ikke
grad undersøkt arkeologisk (Espelund nærmere undersøkt.
2005). Enkelte kan være fra Videre er det registrert flere
seinmiddelalder, men de eldste fangstanlegg med gravde groper i
126
regionen. Særlig i området nord for
Femunden i Røros kommune i Sør-
Trøndelag finnes flere store anlegg. Langs
østsiden av Langtjønna og nesten hele den
4 km lange strekningen mellom
nordenden av Femunden og sørenden av
Feragen, ligger over 40 gravde
fangstgroper på rekke (se Figur 77). Disse
bør sannsynligvis forstås som et
Figur 84 Spor etter barkuttak i furu i Lønsdal i
sammenhengende anlegg. Også langs elva Saltdal i Nordland. Hullet er 0,9 m langt og 10
Røa, som utgjør grensa mellom Hedmark cm bredt (Hedman 2010b). Foto: Roy Kappfjell.
og Sør-Trøndelag på østsida av Femunden,
er det registrert et anlegg med mer enn 50
groper antatt for elgfangst. To av gropene
har gitt dateringer til førromersk jernalder
og romertid (Bergstøl 2008, Bolstad 1980).
Også i Nord-Trøndelag er det påvist
flere anlegg. Et av de største ligger i
østenden av Otersjøen i Lierne kommune
og består av minst 25 groper (ID108153). Figur 85 Melkekagge for oppbevaring av
Anlegget ligger langs Oternessundet reinmelk fra Holtålen i Sør-Trøndelag. Kaggene
varierte i form og størrelse, men denne er 77,5
mellom Ostersjøen og Skjeldbreivatnet. cm lang og har en diameter på 43 cm, noe som
Rett vest for nordenden av Rengen ligger innebærer at den rommet omkring 100 liter melk.
I den ene enden er initialene LMS skåret inn.
et anlegg med minst 27 groper 73140 Kaggene ble fylt med reinmelk og satt ned i
(Stenvik 1982e). melkegroper/boernh over vinteren. Da ble melka
så tjukk at en kniv kunne stå i den, og den kunne
brukes som smør eller blandes ut med vann. Det
3.4.4 Samisk, nyere tid ble også ysta ost og kjerna smør av reinmelk,
både til eget bruk og for salg (Fjellheim
Hege Skalleberg Gjerde og Lisbeth 2015:146-147). Kaggen er innsendt av
Skogstrand misjonsekretær Bertrand M. Nilsen høsten 1935
Foto: Norsk Folkemuseum.
Majoriteten av kjente sørsamiske
kulturminner i Midt-Norge er påvist i 2005:248-249). Det har imidlertid vært
fjellskog- og viddeområdene i indre store diskusjoner om hvorvidt samene har
Trøndelag, i kjerneområdene for innvandret i nyere tid eller «alltid» vært
sørsamisk bosetting i historisk tid og frem der, særlig i områdene sør for
til i dag. Skriftlige kilder gir belegg for Trondheimsfjorden (for eksempel
samisk tilstedeværelse omkring Røros Bergsland 1970, Bergstøl 2008, Fjellheim
tidlig på 1600-tallet (Fjellheim 1999b, 1999b, 2012, Haarstad 1981, 1992,
2012), mens Namsskogan og Røyrvik i Nielsen 1891, Sandnes 1973). Det
Nord-Trøndelag var tilnærmet eksklusivt arkeologiske materialet tyder på at det har
samiske områder fram til slutten av 1700- eksistert en ervervsdualisme tilbake til
tallet (Hermanstrand 2009a:24, Skevik bronsealder i Midt-Norge, og det er stor
127
enighet om at samiske grupper har områdene foregikk etter alt å dømme
utnyttet områder i Midt- og Sør-Norge gradvis med mer eller mindre overlapping
betydelig lengre tilbake i tid enn hva de av fangst og drift i løpet av 1500-1600-
skriftlige kildene gir belegg for. tallet (Fjellheim 1999b, 2012, NOU
Diskusjonene handler derfor i større grad 2007:14:34, Sandnes 1973) (se 3.5.4,
om når dette ervervsskille også utgjorde et kapittel 4). Fra første halvdel av 1600-
etnisk skille (Bergstøl 2008, Bergstøl og tallet finnes kilder som henviser til klager
Reitan 2008b, Gjerde 2015, Sognnes over at samer utrydder villrein og annet
vilt i skogene, mens kilder fra siste halvdel
av samme århundre forteller om samer
med reinsdyrflokker på flere hundre dyr
(Fjellheim 1999b:110-111, 2012).
Dateringer av samiske boplasser er som
oftest basert på opplysninger fra
tradisjonsbærere og tidfester derfor,
naturlig nok, lokalitetene til 1800- og
1900-tallet. Et økende antall
ildsteder/aernieh fra
Figur 86 Vannkilde/gaaltije ved Krokåtvatna i
Rennebu, nordvest for Ilfjellet, steinsatt med teltboplasstufter/låavthgåetiesijjieh er
flate heller (Norberg 2016). Foto: Erik datert til 14-1600-tallet (se 2.4.1, 2.4.2,
Norberg © Saemien Sijte
3.5.4), altså perioden før tamreindrifta ble
etablert, og rekkeildestedene som ble
undersøkt ved Aursjøen er fra vikingtid (se
2.4.13). Undersøkelser av boplasser viser
også at de kan ha vært i bruk over lang tid.
Rørostraktene er blant de best
registrerte sørsamiske områdene.
Gjennom store prosjekter som «Sørsamisk
kulturminneregistrering» (se 2.3.4) og
Figur 87 Beingjemme/måaroevåarhkoeh som
bestod av bein av rein fra minst tre ulike «innlandsprosjektet», et
individer lagt innunder tre større steiner. Flere samarbeidsprosjekt mellom Holtålen,
slike beingjemmer ble påvist undersøkt i
Trollheimen i 2013-14 og datert til nyere tid Røros og Tydal kommuner, Sør-Trøndelag
(Norberg 2014b). Andre stederer materiale fra fylkeskommune, Vitenskapsmuseet i
slike beingjemmer datert tilbake til 15-1600-
tallet (se 3.5.4). Foto: Erik Norberg © Saemien
Trondheim og Samisk kulturminnevern
Sijte. (Fjellheim 1999b:173-174), og gjennom
2005a, Zachrisson 1997). flere mindre prosjekter (Fjellheim 1998,
De fleste registrerte sørsamiske Stångberg og Løøv 2001) er nærmere 400
kulturminner er etterreformatoriske og samiske kulturminner er registrert og til
knyttet til tamreindrift (se 2.3.4). dels publisert (Fjellheim 1999b, 2012).
Overgangen fra villreinjakt og -fangst til De vanligste kulturminnetypene er
nomadisk reindrift i de sørsamiske ildsteder/aernieh, rester etter
128
gammer/gåetieh, melkegroper/boernh, kunne flekkes fra ulike typer tresorter, og
reingjerder/-trøer/giedtieh, spor etter denne aktiviteten fremstår som
beingjemmer/måaroevåarhkoeh, avlange «sår» nedover trestammer, ofte i
vannkilder/gaaltijeh og bark- og brysthøyde. For at ikke trærne skulle ta
neverflekkingssteder/biessienjelleme- skade flekket man bare på den ene siden
sijjieh. Ofte forekommer flere ulike typer av trestammen, slik at trærne kunne vokse
innenfor ett og samme boplassområde videre og flekkes flere ganger. De eldste
(Fjellheim 1999b, Jonasson et al. 2011, sporene av barkflekking finnes på
Stångberg og Løøv 2001). furutrær, ettersom disse kan bli mange
Gammer/Gåetieh ble som regel hundre år gamle. Spor etter neverflekking
oppført på toppen av små koller eller på på bjørk er av nyere dato, da bjørketrær
flate tørre avsatser ved foten av normalt har en levetid på 60-80 år (Lorås
fjellskråninger. Tuftene ses som runde og Eidissen 2013).
eller ovale voller etter torvvegger som har Reintrøer/-gjerder/giedtieh kan ses
seget ned langs reisverket. Hvis som åpne og frodige overflater, noen
konstruksjonen er av relativt ny dato, ganger med en voll rundt. Vollen er
hender det at reisverket av bjørketømmer dannet av bjørkegreiner, torv og liknende
fremdeles står igjen, men jo eldre som ble bygget og vedlikeholdt for å
gammetufta er, jo mindre er synlig på gjerde inn reinsdyr. Her ble reinflokkene
overflata. Noen ganger ses kun det samlet for melking, merking, kalving
oppbygde ildstedet/aernie som en liten og/eller slakt. Melka fra simlene ble gjerne
forhøyning, eventuelt med frodigere lagret i trekagger (se Figur 85) og satt ned i
vegetasjon enn området rundt. melkegroper/boernh som er steinsatte,
Ildsteder/aernieh er gjerne rektangulære ofte rektangulære groper oppe på små
eller ovale med en avgrensende kant av høyder hvor det var tørt, lett å grave og
stein rundt, og særlig eldre ildsteder kan tidlig ble frost- og snøfritt (Stångberg og
ha steinpakning i midten (se 4.3.4) (Mulk Løøv 2001:20-21).
1994a:146-147). I de fleste tilfellene har I det nomadiske reindriftssamfunnet
de ligget inne i et telt/låavthgåetie eller ei fulgte familier reinsdyrflokken mellom
gamme/gåetie og ofte finnes to eller flere beiteplassene i en årlig syklus, og det
ildsteder/aernieh på samme sted. meste av livet var sentrert rundt reinen.
Boplasser ble alltid etablert i nærheten av Det var ikke bare kunnskap som avgjorde
vannkilder/gaaltijeh. Disse kunne være om du lyktes, du måtte også ha
steinskodde eller bearbeidet på andre «reinlykke» (Turi 2011 [1910]:117).
måter som gjorde det enkelt å hente Reinlykke kan oppnås gjennom å skape og
drikkevann, men de ble også brukt til å opprettholde et gjensidig forhold til
oppbevare mat kjølig (Stångberg og Løøv landskap og reinsdyr, der regler og ritualer
2001:16, 21).
I nærheten av boplasser kan man også
ofte finne bark- og neverflekkingssteder/
biessienjelleme-sijjieh. Bark og never
129
Figur 88 Tunnsjøguden/Tjåehkere eller Gudfjelløya ligger midt i Tunnsjøen/Dåtnejaevrie og er Europas
høyeste øy i ferskvann. Toppen av fjellet er 812 m.o.h. og hever seg 450 m over innsjøen. Øya har et
karakteristisk utseende med en langstrakt og svært bratt sørside. Her skal det eksistere en revne hvor det ble
ofret både reinsdyr og andre gaver (Hermanstrand 2009a, Storøy 2009). Foto:Steinar Johansen ©
Namdalsavisa.
Figur 89 På nordsida av øya ligger en offerstein/sjielegierkie, ei stor blokk som er kløvd i to, hvor samene
hvert år skal ha ofret til guden Jomola. Rein eller andre dyr ble lagt oppå steinen slik at blodet kunne renne
ned i sprekken. Det skal ha blitt hold både fester og bryllup, og sagn forteller at når samer ble så gamle at
de ikke lenger maktet å følge reinflokken, kunne de etter eget ønske bli satt i en pulk og dyttet utfor den
stupbratte fjellveggen (Hermanstrand 2009a, Storøy 2009). Foto: Gudfjelløya.no
for hvordan du lever og behandler dyra på rundt og kastes på tilfeldige steder, men
spiller en sentral rolle (Ljungdahl 2012, legges samlet på spesielt utpekte plasser.
Oskal 1995). Særlig bruken av reinsdyret Enhver samisk reindriftsboplass har derfor
var omfattet av strenge ritualer. ett eller flere tilhørende
Beingjemmer/måaroevåarhkoeh er et beingjemmer/måaroevåarhkoeh der beina
eksempel på hvordan beina fra reinsdyret fra matnyttige dyr ble gjemt unna. Ofte
skulle håndteres. Bein skulle ikke spres var dette hulrom mellom steiner, men de
130
kunne også senkes i vann eller graves ned. en særegen samisk gravskikk og finnes fra
Mens beingjemmene/måaroevåarhkoeh Finnmark i nord til Sør-Trøndelag i sør,
kan ses som uttrykk for den daglige samt i Sverige. I de nordlige delene av
respekten for reinsdyret, kan Norge finnes urgravene primært langs
gevirsamlinger forstås som levninger etter kysten, men sør for Salten er nesten alle
ritualer for å søke «reinlykke». påvist i innlandet (Schanche 2000a:161-
Oppsamlinger av felte eller avsagde gevir 162). Mens urgraver i Finnmark kan
fra slakteprosessen kunne bli plassert ved dateres tilbake til 900 f.Kr., men ikke til
farefulle steder for å fremme en vellykket nyere tid, kan flere graver i Midt-Norge
flytting, de kunne brukes for å be om dateres til yngre perioder, noen til 1700-
tillatelse til bruk av et beiteområde, tallet og muligens inn på 1800-tallet
fremsette ønsker eller liknende (Ljungdahl (Schanche 2000a:187). To urgraver, med
2012). rester etter skjelett og pulk, samt en
Forskjellen på et jernkniv, er kjent fra Røyrvik kommune.
beingjemme/måaroevåarhkoe, Fra en storsteinet ur ved Ingelsvatnet rett
gevirsamling og en offerplass kan være sør for Tunnsjøen/Dåtnejaevrie i Lierne
flytende. Offerplasser har gjerne en del kommune er det funnet to urgraver med
bein- og/eller gevirmateriale, men de er skjelettrester, en mann og en kvinne. I
ikke knyttet direkte til boplassen slik tillegg er det påvist en barnegrav, som
beingjemmer/måaroevåarhkoeh er. inneholdt never og en messingring, i ei ur
Ofringer ble foretatt i forbindelse med ved Møsjøen i Tydal kommune.
spesielle hendelser, som for eksempel Både offerplasser og
sykdom, men var også knyttet til faste utmarksgraver/gaelmieh knyttes til før-
høytider (Hermanstrand 2009a). kristen religiøs praksis, og det var mange
Offerplasser og hellige steder kan være restriksjoner på hvem og hvordan de
vanskelige å påvise, med mindre det kunne oppsøkes. I Midt-Norge er kun
finnes bevarte spor etter ofringer eller drøyt ti samiske gravminner registrert i
muntlige tradisjoner som forteller om Askeladden. Dels skyldes mangelen på
tidligere tiders praksis. Ofte danner registrerte utmarksgraver/gaelmieh
særegne naturformer i landskapet sannsynligvis forestillinger om at de skulle
grunnlag for rituelle praksiser på steder ligge i fred og ikke oppsøkes. Man fikk
som anses som spesielle (se Figur 88) bare vite omtrent hvor de var for ikke å
(Hermanstrand 2009a). forstyrre dem i vanvare, og de fleste
Samiske graver/gaelmieh kan være kjente derfor ikke deres nøyaktige
utforma på ulike måter. Noen består av beliggenhet (Jernsletten 2009:36, 64). I
store steinheller på skrå mot hverandre, tillegg er slike kulturminner vanskelige å
steinlegginger av typen fangstmarkgraver, oppdage og de ligger i områder med lite
eller steinrøyser med kammer. Døde har moderne aktivitet. Den viktigste årsaken
også blitt gravlagt med eller uten pulk i til manglende registreringer ligger
steinur, i hulrom i fjell, under hellere eller antakelig i premisset for deler av
liknende. Slike såkalte urgraver anses som materialet som Saemien Sijte samlet inn
131
Figur 90 En same styrer båten nedover et stryk. Basert på et maleri av Johan Tirèn malt mellom 1880-
1911. Motivet er sannsynligvis fra Jämtland og samelua kan indikere en sørsamisk tilhørighet. © 2017
Tromsø Museum.
og registrerte på 1980-tallet, nemlig at smale med bred kjølplanke (se Figur 90)
opplysningene ikke skulle gjøres offentlig (Elvestad 2004:30, Severinsen 2016).
tilgjengelige. Mange i de samiske miljøene En lang rekke ulike kilder omtaler
var, med god grunn, skeptiske til å dele innlandsfiske i elver og vann som en viktig
kunnskap om slike steder med del av det sørsamiske næringsgrunnlaget.
allmennheten. Både respekten for Ifølge både svenske og norsk/danske
stedene, og frykt for at de skal berøres og skatteoppgjør fra 1500-1600-tallet, betalte
ødelegges var opphav til slike restriktive samene en stor andel av skatten i tørrfisk
holdninger (Fossum og Norberg 2012:19- av ferskvannsfisk (Elvestad 2004:49). Fiske
20, Hermanstrand 2009a:64-65). er likevel lite omtalt i litteratur om samisk
Samiske båter var ofte små og lette og levesett. Dette skyldes sannsynligvis dels
kunne enkelt bæres forbi fosser og stryk. at fiske i liten grad etterlater materielle
De fleste var av tre, men det er også spor og dels at fiske ikke har vært en
funnet båter av skinn, bark eller never. etnisk markør, men en ressurs som er blitt
Trebåtene var som regel spisse i begge utnytta uavhengig av etnisitet (Severinsen
ender, og hadde tynne sidebord i furu 2016:159). Samenes rett til å fiske i ulike
festet til hverandre med sener eller røtter, vann og innsjøer fulgte samme prinsipper
noe som ga opphav til betgnelsen «sydde som tilhørigheten til reinbeiteområder,
båter». Båter ment for transport og men eiendomsretten til vann var
ferdsel på elvene, var gjerne lange og tilsynelatende sterkere enn retten til
132
landområder. En del samer levde ikke av moh. Disse preges av ville alpine trekk,
reindrift, men hadde fiske som profesjon, høytliggende isolerte fjelltopper,
og ble benevnt som «fiskarelappar» i tinderekker og platåer. Fjellområdene
folketellinger i Tärnaområdet. Hvorvidt brytes opp av elvedaler og fjordarmer.
dette handler om en livslang levevei, en I lågfjellsområdene består
redningsplanke for dem som ikke eide vegetasjonen av vierkratt, gress og rismyr i
rein, eller noe en valgte hvis den fuktige områder og dvergbjørk og lyng i
nomadiske reindrifta ble for krevende på tørrere partier. I hellinger med god
grunn av alder eller sykdom, er usikkert drenering og morenejord, finnes artsrike
(Severinsen 2016). engsamfunn. Høyfjellsområdene har svært
sparsom vegetasjon utover lav, lyng og
3.5 Fjellområder i Midt-Norge mose, og særpreges av naken blokkmark,
Regionen ligger over skoggrensa og er blankskurte fjell og varige bre- og
hovedsakelig preget av snaufjell og snødekker.
enkelte mindre fjelldaler under tregrensa Svært mange vassdrag i denne
(Figur 91). Lågfjellsregionen ligger primært regionen er berørt av kraftutbygging i
mellom 500-1500 moh. og karakteriseres form av store reguleringsmagasin eller
av vidstrakte heier, viddeområder og overføringstunneler som har tørrlagt
bølgende ås- og forfjellsterreng. Den er lengre elvestrekninger.
den mest vannrike av alle
landskapsregionene med titusener av
vann, elver og bekker. Trollheimen i sør og Den store majoriteten av
Børgefjell og Okstindan i nord er definert tidligmesolittiske (9500-8000 f.Kr)
lokaliteter ligger langs kysten i Midt-
Norge, mens en liten andel er påvist i de
indre fjordområdene og på høyfjellet (se
Figur 62) (Breivik 2014). Distribusjonen
avspeiler sannsynligvis at kysten utgjorde
det primære ressursområdet, men at
pionergrupper også utnyttet muligheter i
fjellet.
På Nordvestlandet er avstanden fra
kyst til fjell kort, og fra bunnen av de
dypeste fjordarmene kan en komme opp i
høyfjellet i løpet av en kort dagsmarsj.
Antakelig har mindre grupper dratt på
Figur 91 Fjellområdene i Midt-Norge omfatter
regioner som Puschmann (2005) definerer som kanskje årlige ekspedisjoner innover i
lågfjellet i Sør-Norge, høgfjellet i Sør-Norge, fjordene og opp på fjellet. Det var neppe
lågfjellet i Nordland og Troms og høgfjellet i
Nordland og Troms økonomiske behov som motiverte slike
turer, men det kan ha vært ønsker om å
som høgfjellsområder med
opprettholde ontologiske og ideologiske
sammenhengende områder over 1500
133
forestillinger og å oppnå status ved å jakte ganger. Totalt er det registrert åtte
storvilt (Fuglestvedt 2005). steinalderlokaliteter ved Reinsvatnet,
Da Reinsvatnet i Sunndal kommune i hvorav noen antakelig er
Møre og Romsdal ble tappet ned til nesten tidligmesolittiske, mens andre er yngre
opprinnelig vannstand i 2006, ble det (Breivik og Callanan 2016, Stavik 2015).
funnet pilspisser og avslag i Også ved Sandvatnet, det midterste av
reguleringssonen. I 2006 og 2009 utførte vannene som utgjør Olsbudammen vest
NTNU Vitenskapsmuseet utgravinger her. for Aursjøen, er det registrert en
Lokaliteten ligger på en liten tange som Fosnalokalitet med tre mulige ildsteder.
stikker ut i vannet, inn under en stor Flere registrerte funn langs vannene
steinblokk. Det ble dokumentert et ildsted mellom Reinsvatnet og Aursjøen peker
og to aktivitetsområder med mange funn, mot at dette var et sentralt jaktområde
hvorav en uvanlig høy andel av spisser. gjennom steinalderen (Callanan 2009).
Produksjonsavfallet var konsentrert Sammenliknende analyser viser at
omkring ildstedet, mens et arbeidsområde lokalitetene i fjellet og langs kysten av
med flere kasserte redskaper lå like ved Møre og Romsdal i all hovedsak er like i
(Figur 92 og Figur 93). Lokaliteten ble størrelse og funnsammensetning (Breivik
tolket som å være spor etter ett enkelt og Callanan 2016). De største boplassene
opphold, 14C-datert til mellom 9100–8600 ligger ved kysten, men de fleste
f.Kr. (Breivik og Callanan 2016, Callanan tidligmesolittiske lokalitetene har samme
2006). utstrekningen og funnmengde uavhengig
Liknende lokaliteter, typologisk datert av sted. I grove trekk har liknende
til tidligmesolitikum på bakgrunn av aktiviteter foregått både ved kysten og i
eneggete spisser, er undersøkt i fjellet. Fjellokalitetene ser ut til å
Sandgrovbotn i Nesset kommune i reflektere et mer begrensa utvalg av
Sunndalsfjella (se 2.4.6) og på handlinger, men består likevel av
Brannhaugen ved Ångardsvatnet i Oppdal elementer som finnes igjen langs kysten.
i Trollheimen. Her ble det også påvist Materialet fra høyfjellslokalitetene består
ryddete flater med funndistribusjoner som av mellom 5-10% redskaper, og særlig
kan tyde på at det har stått spisser og skrapere er fremtredende.
teltkonstruksjoner eller liknende Kystlokalitetene inneholder til
midlertidige boliger på stedet (Breivik og sammenlikning under 2% redskaper og
Callanan 2016). relativt sett mer produksjonsavfall. En
Mens Sandgrovbotn og R1 ved lavere andel avslag med cortex i
Reinsvatnet antas å være resultater av fjellmaterialet kan støtte et inntrykk av at
enkeltopphold, ser lokaliteten ved primærbearbeiding av emner og den
Brannhaugen ut til å ha blitt besøkt flere jevnlige produksjonen og reparasjonen av
ganger (Bjerck og Callanan 2005, Callanan redskaper ble foretatt ved kysten (Breivik
2008). Også ved Reinsvatnet tyder flere og Callanan 2016:20).
påviste funnkonsentrasjoner langs vannet
på at folk oppsøkte området gjentatte
134
Figur 92 Omkring en stor stein, ute på det som engang var et nes i Reinsvatnet, 892 moh, ble det funnet mer enn
4500 gjenstander, særlig pilspisser, skrapere, flekker, kjerner og en mulig skiveøks. Råstoffet var i all hovedsak
av flint, men også noe bergkrystall (Callanan 2006). © Digitalt Museum
Figur 93 Rekonstruksjon av tidligmesolittiske tangespisser etter modell fra funn fra Stellmoor i Nord-Tyskland.
Pilskaftet er av furu og tangen er festet med bek i en en liten kløft i enden av skaftet og surret fast med en sene
(pers.med Kutschera 2017).. Det ble funnet nærmere 50 spisser på R1, Reinsvatnet, hovedsakelig eneggete
spisser, tangespisser og mikrolitter (Callanan 2009). Mange spisser var skadet etter bruk, noen tilsynelatende
ubrukte, mens andre var uferdige halvfabrikata. © Nicole Brody, Morten Kutschera's Prehistoric Arts & Crafts.
135
Det har vært foreslått at spisser Aursjøen nås enklest via Eikesdalen, mens
hovedsakelig ble brukt til storviltjakt, både inngangen til Trollheimen kan gå både fra
i innlandet og langs kysten (Bang‐ Sunndalsfjorden og Todalsfjorden, noe
Andersen 1996:431, Fuglestvedt funnene ved Innvika kan støtte (se 3.3.1).
2005:132). Utvalget av spisser er svært likt Ved Ålbusetra i Oppdal, ved Orklas
på alle lokaliteter uavhengig av utspring på grensa til Oppland, er det
beliggenhet, og det ser ikke ut til å være undersøkt flere mindre lokaliteter hvor
noen mønstre som kan knyttes til flint er det primære råstoffet. Funn av
bestemte typer av byttedyr. Det er funnet kjerner viser at de har hatt med seg råstoff
et stort antall prosjektiler også på de til fjells og bearbeidet det videre der. Flere
ytterste øyene, hvor forekomsten av ildsteder er 14C-datert, og lokaliteten har
reinsdyr neppe var særlig høy. Spissene vært i bruk gjentatte ganger fra omkring
ble derfor sannsynligvis brukt til å jakte på 7800 f.Kr. Den tidligste bruken av
en rekke ulike typer vilt, både ved kysten Ålbusetra kan tyde på at menneskene
og i fjellet. En betydelig høyere forekomst fulgte isfronten etter hvert som denne
av mikrolitter på fjellokalitetene kan trakk seg tilbake (Alsaker 2005, Callanan
imidlertid tyde på at disse i større grad ble 2008).
satt inn i skaftet i tillegg til spissen ved jakt I forbindelse med Aursjøenprosjektet
på reinsdyr for å øke skadepotensialet ble det påvist et stort antall
(Breivik og Callanan 2016:19). steinalderlokaliteter (Amundsen et al.
I fjellområdene kunne man, i tillegg til 2007) hvorav flere ble nærmere undersøkt
reinsdyr, også jakte polarrev, polarhare og (Callanan og Svendsen 2006, Åhrberg
jerv gjennom tidligmesolitikum. Etter 2007) (se 2.4.13). Ingen funn kan dateres
hvert som isen trakk seg tilbake, ble de til tidligmesolitikum, noen få artefakter
arktiske artene erstattet med andre kan være mellommesolittiske (8000-6500
(Breivik og Callanan 2016:2, Hufthammer f.Kr.), men en relativt høy andel
2001, 2006). mikroflekker samt funn av
Fjellokalitetene bekrefter bildet av at håndtakskjerner, kjølformete og bipolare
tidligmesolittiske samfunn bestod av små kjerner tyder på at området tas i bruk for
likeartede høymobile grupper av alvor i seinmesolitikum (6400-4000 f.Kr.).
strategiske generalister. De oppholdt seg Den typiske steinalderlokaliteten ved
kun kort tid av gangen på samme sted og Aursjøen har et par ildsteder og en
beveget seg gjennom og mellom ulike relativt lav konsentrasjon av funn
økosoner (se 3.2.1) (Bjerck 2016, Breivik (Callanan og Svendsen 2006:34). Et unntak
og Callanan 2016:17). Det er ikke funnet ble påvist langs østbredden av Gamle
spor av tidligmesolittiske Aursjøen, på en liten odde ved utløpet av
boligkonstruksjoner i fjellet, men rydda Fattigbekken. Her ble det dokumentert en
flater og funndistribusjon tyder på at folk relativt kraftig u-forma voll, tre ildsteder
brukte telt eller liknende lette anlegg og ni mulige stolpehull. Sannsynligvis har
(Breivik og Callanan 2016). Reinsvatnet, det stått en permanent boligkonstruksjon
Sandgrovbotn og områdene opp mot her (Figur 94). Funnmaterialet bestod
136
hovedsakelig av kvartsitt og flint, og det Ranaundersøkelsene på 1960-tallet
ble funnet bipolare kjerner, skrapere og (bl.a. Gaustad 1964, 1969, Gaustad 1973,
flekkekniver, men ingen spisser. Det ble se 2.4.3, Gaustad og Grønlie 1964)
også gjort noen funn av skifer. Lokaliteten resulterte i en svært omfattende mengde
kan derfor antakelig dateres til funn. Senere har også Lena Holm (1991)
overgangen mellom seinmesolitikum og utført registreringer og mindre
tidligneolitikum (4000-3300 f.Kr.), men undersøkelser både langs vannene og i
det er også mulig at den har vært i bruk fjellområdene rundt (se Figur 95).
gjentatte ganger i løpet av disse periodene Den eldste bosettingen i
(Callanan og Svendsen 2006, Unimus høyfjellsområdene oppunder
2006). Okstidanmassivet er tidfestet til ca. 6000-
Aktiviteten ved Aursjøen når 5700 f.Kr. (Holm 1991:37). Flere 14C
høydepunkter i mellomneolitikum (3300- dateringer, kjølformede kjerner/skrapere
2300 f.Kr.) og yngre og håndtakskjerner bekrefter en utstrakt
bronsealder/førromersk jernalder. På bruk av området i seinmesolitikum.
Opplandsiden, langs det som tidligere var Brekksjekvarts dominerer som råstoff
Grynningen og Gautsjøen, er det gjennom steinbrukende tid. I
dokumentert en omfattende produksjon seinmesolitikum og tidlig- og
av skiferredskaper og en relativt høy mellomneolitikum er avslagene brede og
andel flint (Åhrberg 2007) (se 2.4.13). Med tykke, og teknologien preges av direkte
unntak av enkelte skiferavslag, er det få teknikk. Redskapsproduksjonen var
funn fra mellomneolitikum langs den begrensa og boplassmaterialet reflekterer
opprinnelige Aursjøen i vest (Callanan og alle stadier i redskapsproduksjonen, fra
Svendsen 2006). den første reduksjonen av råstoff til
Aursjøen er tilgjengelig både fra ferdige redskaper (Holm 1991:69).
dalførene sør for Dovre og fra de indre Med sitt inntil metertykke kulturlag,
fjordområdene på Nordmøre. Eva Schaller avsatt fra seinmesolitikum til
Åhrberg (2007) påpeker at typiske bronsealder, er Gressvatnet VI er en
Nøstvetelementer, blant annet uvanlig lokalitet i nordskandinavisk
segmentkniver, er funnet i det sammenheng (se 2.4.3). I tillegg til
seinmesolittiske materiale fra Aursjøen. I redskaper, produksjonsavfall og store
mellomneolitikum kommer det Schaller mengder skjørbrent stein fra alle perioder,
(2007:93) betegner som et eksotisk ble det også funnet relativt store mengder
element sett fra et sørlig perspektiv inn i bein i kulturlagene. De fleste har det ikke
materialet, nemlig støvelformete kniver av vært mulig å artsbestemme, men det ble
skifer. Samtidig opptrer avslag av slipte identifisert bein fra et større antall
flintøkser og en relativt høy andel flint. hjortedyr (rein, elg eller hjort) i de
Både råstoffbruk og gjenstandsmaterialet mesolittiske og neolittiske lagene, samt
kan antyde at særlig sørøstenden av enkelte fragmenter av bjørn, jerv og ulv
Gautsjøen var en kulturell møteplass i (Holm 1991:106). Antakelig var det en
neolitikum. kombinasjon av storviltjakt og råstoffet
137
breksjekvarts som lokket folk til fjells (UT.no 2016), og mindre grupper kan ha
gjennom hele steinalder. I dratt inn i fjellene for kortere og lengre
seinmesolitikum var klimaet mildere og opphold.
tregrensa omkring 200 m høyere enn i Ved overgangen til neolitikum ble
dag, og det er usikkert om det primært var klimaet kaldere, noe som medførte en
rein eller elg man jaktet på (Holm lavere tregrense og et mer åpent landskap
1991:114). blant annet omkring
I seinmesolitikum ble befolkningen Gressvatnet/Graesiejaevrie og
mer bofast og etablerte store Akersvatnet. Dette ga bedre forhold for
basisboplasser som de vendte tilbake til i rein, samtidig som det åpne landskapet
lengre perioder av gangen (Gjessing 1943, var mindre attraktivt for elg. Flere
Storvik 2008, Åstveit 2008c). Sannsynligvis ildsteder ved Akersvatnet og
bør både Gressvatnet VI og andre små og Fiskeløsvatnet er datert til tidlig- og
større seinmesolittiske lokaliteter i fjellet mellomneolitikum (Gaustad 1973:185,
forstås i en slik kontekst. Området er lett Holm 1991:117). En økning av det
tilgjengelige fra kysten av Helgeland, både arkeologiske materialet og introduksjonen
via Røssvatn og ulike deler av Ranfjorden av ulike former for skiferredskaper, som
Figur 94 Sørvestlige del av struktur 1 på lok. 210 ved Aursjøen. Det ble dokumentert en relativt kraftig 0,7-
1 m bred u-forma voll som antakelig er rester etter en permanent boligkonstruksjon fra slutten av
seinmesolitikum/begynnelsen av neolitikum. Antakelig er stedet blitt besøkt gjentatte ganger. Området
ligger i dag under vann, noe landskapet bærer preg av. Foto: Martin Callanan, NTNU Vitenskapsmuseet.
138
spisser og kniver, tyder på en mer intensiv Langhågantufta på Træna (Gjessing 1943)
bruk av området, særlig med tanke på (se 3.2.1). Han foreslår at grupper med
jakt. Kollektiv jakt krever et godt hovedboplasser langs kysten hadde
organisert system og samarbeid. Dyrene sesongbaserte opphold i innlandet som en
må drives, fanges og drepes, og deretter del av sin årssyklus i seinmesolitikum
parteres og viderebehandles, noe som (2008:93-94). Anders Hagen (1983:138-
krever felles innsats fra en større gruppe 139) mener derimot at Akersvatnet og
(Holm 1991:114). Gressvatnet/Graesiejaevrie bør ses som
Gaustad (1973:186) påviste den vestlige utposten for
steinalderlokaliteter langs Ranfjorden befolkningsgrupper i innlandet som hadde
med liknende materiale som på sine viktigste forbindelser østover, noe
lokalitetene i fjellet. Han argumenterer som kan stemme med forekomster av
derfor for at lokalitetene i Ranafjellene var brekksjekvarts på stort antall mesolittiske
fangststasjoner utnyttet av folk fra kysten og neolittiske bosettinger langs
(Gaustad 1973:186, Hultgreen 1988b, se Umevassdraget, fra Umbukta til
også Storvik 2008). Tor Kristian Storvik Bottenviken (Holm 1991). Samtidig
(2008:84) påpeker at det sannsynligvis er advarer Hagen mot å trekke grensene for
funnet gjenstander av breksjekvarts i skarpt mellom kyst og innland og åpner for
Figur 95 Gressvatnet inntaksmagasin sett mot dammen som stenger av hele den vestlige enden av vannet,
med Kjensvatnet i vest i bakgrunnen. Fredrik Gaustad påviste et stort antall steinalderlokaliteter omkring
både Gressvatnet/Graesiejaevrie og Kjensvatnet, men også ved Akersvatnet, Fisklausvatnet, Store og Lille
Kalvatnet, Store Målvatnet og Överuman. Særlig langs den sørlige stranda av Gressvatnet/Graesiejaevrie
ble det påvist mange lokaliteter (Holm 1992). Foto:Odd Thoresen, Statkraft
139
at det i visse perioder kan ha vært grupper 3.5.2 Seinneolitikum – førromersk
som flyttet mellom sommerboplasser i jernalder
fjellet og vinterboplasser ved kysten. Tora Ved Aursjøen ble det samlet inn et
Hultgreen (1988b:164-165) påpeker at i stort flateretusjert materiale, både spisser
neolitikum dominerer rød skifer som og produksjonsavfall. De mange bladforma
råstoff til skiferkniver, både i flateretusjerte spissene har både rett og
Ranamaterialet men også på konveks basis og var i bruk i fjellet i Sør-
kystboplassene langs Helgelandskysten. Norge fra seinneolitikum (2300-1700 f.Kr.)
Rød skifer forekommer hovedsakelig i til midten av førromersk jernalder (Bjørgo
innlandsområdene (Søborg 1986), og et al. 1992:303, Mjærum 2012). I tillegg
utbredelsen av dette råstoffet kan både ble det samlet inn et enda større antall
tyde på langstrakte kontaktnettverk og lansettforma flateretusjerte spisser,
mobilitet. Antakelig bør Helgelandskysten, utelukkende i kvartsitt, som
Ranafjellene og innlandsområdene langs sannsynligvis kan dateres til bronsealder
Umevassdraget forstås som et og førromersk jernalder. Eva Schaller
sammenhengende landskap hvor fjellet Åhrberg (2007:92) påpeker at slike spisser
kan ha utgjort et midtpunkt og møtested, er ukjente lenger sør i Norge. Det ble også
ikke nødvendigvis et ytterpunkt. samlet inn flere skår av asbestkeramikk fra
Langt inne på fjellet i Sørli i Lierne samme tidsperiode. Lokaliteter fra
kommune i Nord-Trøndelag, ligger «den bronsealder er imidlertid bare påvist på
mest ensomtliggende helleristningen i Opplandsida av vannet (Callanan og
Trøndelag» (Sognnes 2012a:55). Den er en Svendsen 2006, Åhrberg 2007).
av svært få midtnorske I Ranavassdraget finnes et markant
helleristningsfigurer som ikke kan knyttes innslag av det Gaustad betegner som
til samtidig strandlinje (Stebergløkken «unge pilspissformer» av skifer, også kalt
2016:88). Figuren har likevel en nær spisser av Sunderøytype fra
relasjon til vann, i likhet med de fleste seinneolitikum (Unimus 2009). På
andre veideristningsfelt i innlandet i Gressvatnet III ble det påvist en 3,5 x 5,5m
Jämtland og Ångermanland, men også i stor tuft, antatt en form for
Sør-Norge (se Figur 96). Ofte ligger slike boligkonstruksjon. Inni tufta lå et stort
lokaliteter på store klipper eller loddrette ildsted 14C-datert til seinneolitikum, en
bergflater som stuper ned i vannet (Gjerde tidfesting som kan støttes av funn av
2010b, Sognnes 2012a). Sognnes Sunderøyspisser (Holm 1991:120). I løpet
(2012a:51) påpeker at med tanke på det av seinneolitikum erstattes skiferspissene
økende antallet funn, særlig av malt av flateretusjerte spisser av kvartsitt eller
bergkunst, på svensk side av grensa, er det breksjekvarts, en prosess som foregår over
en påfallende mangel på kjente hele det nordlige Skandinavia. I samme
ristningsfelt i innlandsområdene i område introduseres også ulike typer
Trøndelag. asbestmagra keramikk gjennom
bronsealder, og det er funnet tekstilornert
asbestkeramikk og Kjelmøykeramikk på
140
Figur 96 På en skrånende bergflate ved en liten foss i bekken mellom øvre og nedre Nytjønna i Lierne
kommmune i Blåfjella-Skjækerfjella/Låarte-Skæhkere nasjonalpark, er det hugget inn en enslig liten elgfigur
(ID123169). Når bekken er flomstor, oversvømmes figuren. Foto: Steinar Johanssen
141
flere lokaliteter i Ranafjellene (Haga har et betydelig innslag av skjørbrent stein
1997b, Holm 1991:118-119, Jørgensen og og et variert redskapsinventar, mens
Olsen 1988:45-46). verksteder i all hovedsak består av et
Den mest intensive fasen på homogent avslagsmateriale. Ved
Gressvatnet VI (se 2.4.3 og 3.5.1) ligger i Gressvatnet/Graesiejaevrie kategoriserer
yngre bronsealder. Nesten halvparten av hun seks lokaliteter som boplasser og 13
det totale innsamlete materialet fra som verksteder, men hun identifiserer
lokaliteten er fra lag 1, som har 14C- også fem verksteder på boplasslokaliteter.
dateringer til begynnelsen av yngre Selv om majoriteten av funnene er fra
bronsealder (3090 ± 180 BP) (Holm bronsealder, finnes det spor av eldre
1991:62). teknologi på flere av lokalitetene, og
Mens de mesolittiske og neolittiske bruken av råstoffet breksjekvarts er
lagene (lag 2-6) inneholder avslag av kontinuerlig gjennom steinbrukende tid
varierende råstoffkvalitet fra alle fasene (Holm 1991:121).
av redskapsproduksjonen, er materialet Den store produksjonen av
fra bronsealder betydelig mer homogent flateretusjerte spiser indikerer en økt vekt
og av høy kvalitet. Det finnes relativt få på jakt i fjellområdene. Omkring 2000 f.Kr.
redskaper, men enorme mengder skjer endringer i bosetningsmønsteret
produksjonsavfall, primært fra selve over hele det nordlige Fennoskandia.
tilvirkingen av redskaper, og særlig Sannsynligvis økte mobiliteten, og
flateretusjering. De første trinnene i sesongbaserte flyttemønster over lengre
produksjonen, som innebærer utvelgelse avstander enn tidligere, relatert til en
av råstoff og den første tildanningen av intensivering av jakt på reinsdyr, ble
emner, har derimot foregått andre steder etablert. Denne jakten har krevd
(Holm 1991:68). koordinering av grupper av varierende
Holm (1991) har påvist og størrelser (Damm 2012a:19, Forsberg
dokumentert et stort antall steinbrudd og 1989, Holm 1991).
produksjonssteder omkring og mellom Redskapsproduksjonen i Ranafjellene
Gressvatnet/Graesiejaevrie og Överuman. i bronsealder var effektiv og foregikk i stor
Brekksjekvarts forekommer som skala. Den hadde et nesten industrielt
steinblokker og løse stein i bekkefar og i preg, og sannsynligvis har man produsert
fjellsidene i området, og mange steder har for mer enn eget behov (Gaustad
tydelige spor etter uttak av råstoff. En lang 1973:185, Holm 1991:88).
rekke mindre produksjonssteder, Brekksjekvartsen er, som sagt (3.5.1),
hovedsakelig høyere opp i terrenget funnet fra kyst til kyst, fra Træna til
omkring vannene, viser at man har testet Bottenviken (Holm 1991, Storvik 2008). De
kvaliteten og hogd til råemner for videre fleste redskaper i brekksjekvarts er
bearbeiding på uttaksstedet (Holm produsert i Rana-Tärna området og siden
1991:122). distribuert. Antakelig kan vi snakke om
Holm (1991:32) skiller mellom større byttenettverk, hvor flateretusjerte
boplasser og verksteder, hvor boplasser
142
redskaper inngikk i ulike sammenhenger bruken av området endres, og at
(Holm 1991:87). steinredskapsproduksjonen mister sin
Kontakter østover får økt betydning i betydning. Også andre lokaliteter har
løpet av bronsealder, og økende dateringer til romertid, og det er funnet
økonomisk spesialisering kan ha dannet en likearmet spenne av bronse fra slutten
grunnlag for ulike byttenettverk i ulike av folkevandingstid (T18655/78) i
regioner (Damm 2012a, Holm 1991:123). Østerbukta V og en pilespiss av jern fra
Samtidig finnes asbestkeramikk av vikingtid (R549) ved Umbukta (Haga 1998).
Risviktype langs kysten av Nordland, både Det ble drevet jernutvinning helt opp
i fangst og i jordbrukskontekster (se 3.2.2) mot tregrensa i lågfjellsområder i Midt-
(Andreassen 2002, Damm 2012a, Norge, særlig i eldre jernalder. De store
Jørgensen og Olsen 1988), og de rosettanleggene på Myggvollen ved
lansettformete flateretusjerte Fjergen i Meråker i Nord-Trøndelag
kvartsittspissene finnes helt sørvest til (se.2.4.10) tyder på en omfattende
Aursjøen (Åhrberg 2007). Sannsynligvis produksjon, men også en godt organisert
har ulike grupper hatt ulike flyttemønstre transport- og distribusjonssystem
og ulik grad av mobilitet og bofasthet (Wintervoll 2010). Også ved Holsjøen
relatert til ulike næringsgrunnlag, og dette (id105581) og Trolltjønna (109259) nord
kan ha variert fra år til år, og over tid. for Ilfjellet i Midtre Gauldal og Melddal
Ranaområdet bør derfor ses som en del av kommuner i Sør-Trøndelag er det påvist
et større kulturområde med overlappende større mengder slagg etter jernproduksjon
flyttemønstre, erverv, kontaktnett og (Nilsen 2004)(se 3.4.3 for en bredere
grupperinger (Damm 2012a). diskusjon av jernvinna i Midt-Norge).
I Trollheimen er det påvist flere store
3.5.3 Jernalder - middelalder og omfattende fangstanlegg som primært
Mot slutten av førromersk jernalder består av bogasteller, og disse inngår i et
mister breksjekvartsen antatt sin verdi mønster av relativt høyere forekomst av
som råstoff, og bruken av Ranafjellene går bogasteller i de vestlige fjellområdene enn
tilsynelatende markant tilbake. På lengre øst. Valget av bogasteller fremfor
lokaliteten Sørbukta II ved Akersvatnet ble fangstgroper som jaktmetode i de vestlige
det funnet flere fragmenter av jern områdene kan være relatert til en mer
sammen med skrapere og spissforarbeider variabel forekomst av rein enn lenger øst,
og flateretusjeringsavfall i breksjekvarts. men til en viss grad også ulik alder,
Et ildsted på lokaliteten ble datert til 170 topografi og grunnforhold (Mølmen 2000,
f.Kr – 50 e.Kr, noe som kan stemme med Sanden 2013, 2016).
en kombinert bruk av stein og jern. Arna På vestsiden av Slanglifjellet, øst for
Haga (1997b:64) påpeker at antallet Øvre Grinarvatna på grensa mellom
gjenstander av stein på lokaliteten er Surnadal og Sunndal kommuner, ligger
påfallende lavt sammenliknet med den mer enn 50 bogasteller organisert i flere
relativt store mengden kull og skjørbrent systemer. Anleggets beliggenhet og
stein. Sannsynligvis reflekterer dette at størrelse tyder på at det er innrettet for
143
villreinjakt (se Figur 97) (Sanden 2013, Skarvatnet i Oppdal (id.104270 m.fl.) eller
2016). Sannsynligvis har denne mellom Resvatnet og Gravurdfjellet i
jaktmetoden vært benyttet siden Meldal (id.105390 m.fl) (Mølmen 1995,
tidligmesolitikum (Mølmen 2000:88), og Sanden 2013:53). Også det tidligere
enkelte av bogastellene kan ha sin omtalte fangstanlegget på Dovre (se
opprinnelse i steinalder (Ramstad 2015). 2.4.8), og andre liknene
Anlegget som helhet er imidlertid svært massefangstanlegg i fjellområdene i Midt-
omfattende, med store og solide Norge og nordlige deler av Oppland og
murkonstruksjoner (Sanden 2013). Det er Hedmark, kan være relevante referanser
bygget for større grupper av jegere, noe for å forstå systemene av bogasteller i
som antakelig innebar en viss grad av Trollheimen. Disse anleggene dateres
sentral organisering. Potensialet for hovedsakelig til yngre jernalder –
utbytte av kjøtt, skinn og gevir har middelalder og knyttes opp mot tidlig
antakelig langt oversteget behovet for markedsøkonomi, og til utviklingen av et
befolkningen i steinalder og har fordret en maktapparat med politiske konstellasjoner
form for distribusjonsnettverk. av høvdinger og konger, og etter hvert
Sannsynligvis bør anlegget forstås i samme også kirken (Amundsen og Os 2015,
kontekst som de store fangstanleggene Hofseth 1980, Jordhøy et al. 2005,
med groper som ligger i flere dalfører i og Mikkelsen 1994, Weber et al. 2007).
omkring Trollheimen, som ved Gråhaugen Muligens kan også steinkonstruksjoner på
i vestenden av Gjevilvatnet, nord for
Figur 97 Bogastelle med stein til å sitte på ved Øvre Grinarvatnet, Surnadal. Den største stillinga i
anleggene ved Øvre Grinarvatna er 3,5 m bred. Id.172590 m.fl. Foto og ©: Guro Dehli Sanden
144
Figur 98 Et antatt fangstanlegg for villrein, id119092, ble påvist vest for Killingdalen i Roan kommune på
Nord-Fosen i forbindelse med planer om utbygginga av Blåheia vindkraftverk i 2008. Anlegget ligger langs
en relativt bred og flat åsrygg avgrenset av bratte skråninger mot øst og vest, og består av nærmere 50 reiste
stein og steinsamlinger. Steinsamlingene eller røysene er inntil 2 meter i utstrekning, og flere av dem har en
oppreist steinhelle i midten. De fleste hellene er drøyt 0,5 m store, men de lengste er opp mot 1,8 meter høye.
Andre steder er reiste stein kilt fast i bergsprekker. Anlegget har en utstrekning på omkring 500 meter, og
noen steder er flere røyser samlet på ett sted. Antakelig utgjorde konstruksjonene elementer i et fangstanlegg
med ledegjerder og kve for villrein. Det er registrert et liknende mindre anlegg en kilometer mot øst, rett
nord for Langvatnet (id119387). Også på Sørmarksfjellet helt ute på kysten, på grensa mellom Osen og
Flatanger kommuner, er det registrert flere liknende anlegg (id102577, id102590, id102591) med parallelle
rekker av reiste heller og små røyser. Steinsamlinger og heller er overgrodde av mose og lav og kan
antakelig dateres til yngre jernalder-middelalder, men de kan også være yngre (Askeladden 2016, Knudsen
2008, Nesbakken og Molaug 2010:59). Foto: Anneli Nesbakken © NIKU
145
Figur 99 Til venstre LiDAR-scanning av området med stállotufter ved Stokkabekken, id 214883. Den røde
ringen markerer området hvor noen av tuftene er synlige. E6 går til høyre, mens Gubbeltåga/Gubbltædno
svinger seg forbi til venstre. Til høyre stállotuft ved Rikardtjønna/Rihkarjávrata øverst i Bjorådalen. Foto
og ©: Roy Kappfjell
Figur 100 Stállotufter på rekke og rad på en flate ved Rikardtjønna øverst i Bjorådalen, en sørlig
forlengelse av Virvassdalen i Rana kommune. Bosetningsområdet ble påvist av Rolf Kjellstrøm i 1974,
(Kjellström 1975) og gjenregistrert av Sven-Donald Hedman og Roy Kappfjell i 2012. Foto og ©: Roy
Kappfjell.
Nord-Fosen forstås som fangstanlegg 2008b, Reitan 2006). Sverre Fjellheim

innenfor tilsvarende nettverk (se Figur 98). (2005, 2012) argumenterer for at
Ved Aursjøen i Oppland, sørvest for massefangstanlegg med samlegjerder,
Trollheimen, ble det i forbindelse med blant annet på Verket i Lesja
Aursjøenprosjektet i 2006 undersøkt en kommune, kan ha vært driftet av samer.
boplass hvor bosetningssporene ble tolket Fangst av levende dyr i samlekve gjør det
som samiske rekkeildsteder (se 2.4.13) enklere å skaffe dyr som lokke- melke- og
(Amundsen et al. 2007, Bergstøl og Reitan kjørerein, og store sammenløpende
146
fangstgjerder regnes av flere som en Lønsdalsfunnene). Sannsynligvis bør
forutsetning for å bygge opp store flokker lokaliteten ved Stokkabekken/
av tamrein (Aronsson 1991b, Bergstøl Ståkkåhajåhkå ses i sammenheng med
2008:213-214, Hansen og Olsen 2004b, disse (Hedman 2010b, Storli 1994b).
Storli 1996b). Amundsen og Kristin Os Også litt lengre sør, øverst i
(2015) påpeker at massefangstanlegg er Virvassdalen i Rana kommune, er det
en effektiv, men kompleks fangstmetode påvist flere liknende stállotufter, både øst
som krever god organisering av for Virvatnet/Viresjávrre og i Bjorådalen
mannskapene. Samarbeid og sør for Slettfjellet (se Figur 99 og Figur
kunnskapsoverføringer mellom ulike 100) (Kjellström 1975). Ved
befolkningsgrupper kan ha inngått som Virvatnet/Viresjávrre er det også registrert
viktige elementer i dette. Drifting av flere fangstanlegg med fangstgroper og et
anleggene forutsatte inngående kunnskap større antall samiske kulturminner fra
om reinen og ferdigheter i terrenget, men nyere tid (se 3.5.4). Bosetningssporene
også et vidtrekkende distribusjonsnettverk viser lang kontinuitet i den samiske bruken
som kunne fordele og dra nytte av store av området, og beliggenheten i vide
mengder kjøtt, skinn og gevir på kort tid fjelldalfører er med all sannsynlighet
(se også Bergstøl 2008:214). Lengst nord i relatert til reinens forflytningsmønster og
regionen, ved den sørøstre foten av bør forstås i en reindriftsnomadisk
Saltfjellet, på en terrasse ut mot årssyklus (Steen 1993). Ulike
østbredden av Gubbeltåga/Gubbltædno, bosettingsformer vitner antakelig om
rett nord for endringer i ressurstilpasning fra en antatt
Stokkabekken/Ståkkåhajåhkå, ligger seks halvnomadisk fangstkultur til helnomadisk
stállotufter (se Figur 99). Tuftene er ovale, tamreindrift (Fjellheim 2012:21-25,
4-6 m i tverrmål, med svakt forsenka Hansen og Olsen 2004b, Steen 1993).
gulvplan og inntil 0,1 m høye og 1 m brede
voller. Enkelte av vollene går inn i 3.5.4 Samisk, nyere tid
hverandre, og i de fleste ble det påvist et De tidligste skriftlige kildene som
ildsted/aernie i form av enkelte stein i omtaler samisk tilstedeværelse i
sentrum (Hedman 2012b, 2015a:42). I Trollheimen, er fra slutten av 1600-tallet.
Lønsdalen lenger nord i samme dalføre, De forteller blant annet at samene i
men på den andre siden av vannskillet og i området hadde et sesongbasert
Tromsø Museums forvaltningsdistrikt, flyttemønster, men også om flytting over
ligger den største konsentrasjonen av betydelige avstander. Denne mobiliteten
stállotufter som er registrert i Norge. Flere gjør imidlertid at de forsvinner ut og inn av
av disse er arkeologisk undersøkt, og ulike kilder, og at dokumentasjonen av
gjennomgående 14C-datert til vikingtid- samisk tilstedeværelse ofte er tilfeldig
middelalder (890-1470 e.Kr) (Hedman (Gaukstad 1982). «Mobiliteten medfører
2010b, 2015a, Storli 1991b, 1994b:23) (se at om en samefamilie forsvinner fra
kapittel 4 for en videre presentasjon og kildene i ett område, vet en ikke om de
diskusjon av stállotufter og har flyttet før en finner dem igjen i et
147
annet, og dukker de ikke opp igjen så kan samleplasser/merketanger og hellere.
de i og for seg være hvor som helst» Også på Fosen opptrer de tidligste
(Gaukstad 1982:29). omtalene av samer i skriftlige kilder på
Mot slutten av 1800-tallet fant en begynnelsen av 1600-tallet. Disse
større innvandring av samer nord- og indikerer at samene her drev en
østfra sted i Trollheimen. Om disse fulgte kombinasjon av jordbruk og reindrift,
eksisterende flyttetradisjoner som økte i trolig med jakt og fiske som viktige
omfang, eller om flyttingen var av ny binæringer (Pareli 1982, Stenvik 1983a).
karakter, er usikkert. Arkeologiske Store deler av Låarten Sijte består av
registreringer har påvist blant annet lågfjellsområder som i dag inngår i
beingjemmer/måaroevåarhkoeh, Blåfjella-Skjækerfjella
ildsteder/aernieh og nasjonalpark/Låarte-Skæhkere
gammetufter/gåetiesijjieh. Analyser av vaarjelimmiedajve i Snåsa, Grong og
materiale fra Lierne kommuner i Nord-Trøndelag. I
beingjemmer/måaroevåarhkoeh har gitt forbindelse med Saemien Sijtes
dateringer til nyere tid (Hellqvist 2014, registreringer i 1985-88 ble det påvist et
Norberg 2014b, Possnert og Pettersson stort antall samiske kulturminner,
2014). Kanskje utgjorde deler av hovedsakelig boplasser, men også
Trollheimen i perioder et samleplasser for rein og ulike
avlastningsområde for reindriftsgrupper fangstinnretninger i dette området
som primært holdt til lengre nord eller øst (Fjellheim 1998, Jåma og Fjellheim 1993).
(Gaukstad 1982), som i fjellområdene Særlig i Fossdalen, på østsida av
omkring Ilfjellet og i Forolhogna Urddalsfjellet/Sjaarevaerie og i
nasjonalpark, hvor det er registrert både Såaloegorre og langs Alma/Aallejejohke
gammetufter/gåetiesijjieh og andre ved den nordvestre foten av Hykkelfjellet
bosetningsspor, samlingsplasser, er det registrert store samiske
graver/gaelmieh, boplassområder. Flere av lokalitetene i
beingjemmer/måaroevåarhkoeh og Såaloegorre er knyttet til
offerplasser/sjielesijjieh (Norberg 2016, Hykkelsdalstjønna og andre små vann i
Steinbakken u.å., Stenvik 1983b). området, andre ligger på begge sider av
På Fosen ble det foretatt Almaelva/Aallejejohke. Enkelte
registreringer av samiske kulturminner i gammer/gåetieh i området er av relativt
1981 i forbindelse med planer om militært ny dato, med tregulv, takpapp, vindu og
skytefelt. I likhet med andre samtidige kjente eiere, men de fleste tuftene er helt
registreringer var formålet med overgrodde av torv og vegetasjon, og må
undersøkelsene å fremskaffe et være betydelig eldre. Noen har lave voller,
representativt bilde av kulturminnetyper i men mange fremstår kun med enkelte
området, ikke en fullstendig registrering synlige steiner som indikerer en sirkulær
av hva som kunne bli berørt av tiltaket. ytterkant med en diameter på 3,4-6
Det ble påvist flere meter. Steinene har antakelig fungert som
gammetufter/gåetiesijjieh ved ulike vann, støtte for reisverk til telt, og i sentrum
148
Figur 101 Bergområde hvor flere av sprekkene har vært benyttet som beingjemmer/måaroevåarhkoe i
Bjorådalen i Rana kommune i Nordland. I forbindelse med registreringsprosjektet i Løndalen, ble prøver fra
en rekke beingjemmer, derunder fra Bjorådalen, datert. Selv om mange beingjemmer ligger i umiddelbar
nærhet av stállotufter, viser dateringene at de er vesentlig yngre. De eldste er fra 1500-tallet, men flertallet
har dateringer til etter 1650 e.Kr. Et kildekritisk problem er imidlertid at beingjemmene ikke ble undersøkt,
kun registrert, og for ikke å forstyrre kontekster ble kun bein som lå øverst tatt ut og datert. De undersøkte
beina kom alle fra rein og representerer sannsynligvis beingjemmets siste bruksfase, mens bein fra dypere
lag kan være eldre. Sannsynligvis er de samtidige med flere av ildstedene som er registrert i samme område
som stállotuftene, men som antakelig har ligget i telt eller lette gammer. De ulike boligstrukturene viser at
man har benyttet seg av de samme bosettingsområdene over et langt tidsrom. Endringer fra relativt
permanente og solide stállotufter til lettere konstruksjoner hvor kun rester av ildsteder er synlig, tyder på en
mindre permanent bosettingsstruktur i nyere tid enn i vikingtid/middelalder (Hedman 2015a:45-46). Foto:
Roy Kappfjell.
Figur 102 Plantegning av teltboplasser/låavthgåetiesijjieh fra 1400-tallet ved Nevelva/Njevliehjohke.

Boplassen har sannsynligvis flere bruksfaser (Norberg 2014a:94). Til høyre utgraving av ildsted/aernie med
flate heller i samme tuft. Tegning og foto: Erik Norberg © Saemien Sijte.
fremtrer ildsteder/aernieh som svake kull i de fleste ildstedene (se Figur 102). På
forhøyninger i torva, eller med en og bakgrunn av undersøkelsene i Børgefjell,
annen oppstikkende stein. Det er påvist kan slike tufter være fra 14-1500-tallet,
149
men også relativt nye. I tilknytning til 1500-tallet og nyere tid og tyder på
tuftene er det registrert flere steinsatte gjentatt bruk av ildsted og teltplass
vannkilder/gaaltijh, melkegroper/boernh (Norberg 2014a).
og andre oppmurte oppbevaringssteder, På den samme lokaliteten ble det
flere reingjerder/giedtieh og merketanger også undersøkt et
(se 3.4.4 for nærmere definisjon av ulike beingjemme/måaroevåarhkoe. Dette
kulturminnetyper). Det er også påvist et inneholdt bein fra klovdyr, både reinkalv
par sammenraste bogasteller som kan og minst ett voksent reinsdyr, men kun
skrive seg fra tiden før tamreinholdet og enkelte bein ble samla inn for analyse.
en mulig offerring/sjielesijjie (Askeladden Noen bein var margspalta, men utover
2016, Jåma og Fjellheim 1993, se også dette var det ingen spor etter slakt eller
Spangen 2016a). partering. Prøver fra beina ble datert til
I fjellområdene omkring nyere tid og kan samsvare med historisk
Børgefjell/Byrkije, på grensa mellom Nord- kjent aktivitet i området.
Trøndelag og Nordland er det registrert et Undersøkelsene ved
stort antall antatt nyere tids samiske Nevelva/Njevliehjohke avdekker at synlige
boplasser, gravplasser, offerplasser og telt- og gammetufter/gåetiesijjieh kan
samleplasser for rein (Fjellheim 1998). I være fra seinmiddelalder, og at de samme
forbindelse med interreg-prosjektet «I det bosetningsområdene har vært i bruk også
samiska rummet - Saemien sapmesne», når flyttemønstrene endra seg ved
ble det foretatt mindre utgravinger av to overgangen til reinnomadismen på 1600-
teltboplasser/låavthgåetiesijjieh og et tallet.
beingjemme/måaroevåarhkoe på en I Ranafjellene og i områdene omkring
boplass i en sørvestvendt skråning nord Melkfjellet/Mealhkoevaartoe og
for Nevelva/Njevliehjohke rett vest for Junkerfjellet/Jånghkevaerie er det
Vestre Tiplingen/Jilie Diehpele i registrert et stort antall nyere tids samiske
Hattfjelldal. I den ene tufta var enkelte kulturminner. Særlig omkring
stein i ildstedet/aernie og langs Kallvatnet/Gaallajaevrie og øverst i
ytterkanten, deriblant en mulig Virvassdalen, omkring Virvatnet/Viresjávre
dørstein/oksegierkie, synlige på overflata. og i Bjorådalen, er det registrert mange
Fremrensing av ildstedet avdekket flere kulturminner antatt relatert til en intensiv
flate heller (se Figur 102), og prøver fra reindriftsfase på 16-1800-tallet (se Figur
kullaget ga dateringer til 1400-tallet. 101, 3.4.3 og 3.5.3) (pers.med. Berg 2016,
Hellene i ildstedet ga inntrykk av å ha blitt Steen 1993). På bakgrunn av utgravingene
lagt der ved flere anledninger og kan ha ved Nevelva/Njevliehjohke i
tilhørt ulike anlegg. Det ble også påvist en Børgefjell/Byrkije, er det mulig at
annen kullholdig struktur som kan være teltboplassene har vært i bruk siden
spor av et eldre ildsted. Den andre seinmiddelalder (se 3.5.3 for bruk av
teltplassen hadde et sentralt rektangulært området i vikingtid).
ildsted/aernie. Prøver fra to ulike Bruken av fjellområdene i indre deler
kullhorisonter ble datert til henholdsvis av Midt-Norge, fra middelalder og frem
150
mot 1800-tallet, er tett knytta til den samer handlet både med den lokale
økonomiske utviklinga i Sverige. Den kystbefolkninga og profesjonelle aktører
kongelige svenske skinn- og engasjert i Bergenshandelen. Samtidig
pelsverkhandelen var preget av medførte den ekspanderende
høykonjunktur på 1500-tallet og nådde et jordbruksbosetninga i elvedalene i
maksimum omkring 1570. Samiske innlandet økt press på de tradisjonelle
samfunn over hele nordkalotten inngikk i samiske områdene. En konsekvens var en
flere ulike overlappende handelsnettverk, økt samisk vekt på reinnomadismen og
og i grenseområdene mot Sverige var intensiv tamreindrift (se Figur 103), og
særlig handelen gjennom birkarlene av derigjennom en spesialisering som ga
stor betydning. Utover 16- og 1700-tallet mulighet for større økonomisk overskudd.
ble handelen i økende grad regulert. Den Denne overgangen skjer først i de vestlige
svenske kronen hevdet forkjøpsrett til pels svenske områdene og sannsynligvis i de
og skinn og krevde at all handel skulle indre delene av Midt-Norge og brer seg
foregå på faste markeder og til faste tider. senere nord- og østover (Hansen og Olsen
Også i vest oppstod faste markedsplasser i 2004b:243-254, Hedman 2012b).
fjordbunnene langs Nordlandskysten, hvor
Figur 103 Den svenske kunstneren Johan Tirén (1853-1911) har malt en lang rekke bilder med tema fra
samisk dagligliv, særlig i Jämtland og Härjedalen. Her vises reinflytting over fjellet. Overgangen til
intensiv tamreindrift skjedde gradvis i løpet av 1600-tallet i Midt-Norge, og innebar nye bosettings- og
flyttemønstre for å sikre reinens behov for ulike typer beite, beskyttelse mot insekter og gode parrings- og
kalvingsplasser. Reinen var svært tam og ble passet både natt og dag, og både kvinner og barn deltok i
gjetinga. Hver familiegruppe flyttet i en noenlunde fast årssyklus mellom en lang rekke boplasser innenfor
sin sameby eller sijte. Noe utstyr og mat ble lagt igjen og lagret på stedet til neste gang gruppen kom
tilbake, men det meste ble pakket i pulker og/eller kløv og vesker, og fraktet med til neste bosted. Små barn
ble surra fast i komser og båret, mens større barn måtte gå selv. Utover 1900-tallet gikk man over til
ekstensiv reindrift, hvor man avvikla melkebruket, satsa på rein kjøttproduksjon og lot reinen beite langt
mer fritt enn tidligere. Familiene etablerte et fast bosted sentralt i samebyen, hvor kvinner og barn bodde
fast, og reingjetinga, som nå krevde høyere mobilitet, ble mannsdominert. Nye bo- og driftsformer innebar
store endringer i den sørsamiske kulturen (Fjellheim 2012) .
151
Mot slutten av 1600-tallet ble derfor fjell i andre sørsamiskeområder
villreinstammen, blant annet i områdene tilsvarende status, men tilfeldighetene har
øst for Rana, kraftig desimert. De fleste gjort at disse i mindre grad ble
fangstgropene ved Virvatnet er godt dokumentert mens tradisjonen enda var
bevarte og det er mulig de ble anlagt på levende (se Dunfjeld-Aagård 2005:90, 89-
1500- og tidlig 1600-tall som en del av 90). Hellige fjell, hvor ånder eller forfedre
strategien for å utrydde villreinen (Steen bor, har vært viktige i sørsamisk tradisjon,
1993:10). Det store antallet boplasser med og på eller ved disse fjellene var det ofte
gammetufter/gåetiesijjieh, offerplasser. Slike fjell kunne gå i arv
beingjemmer/måaroevåarhkoeh, gjennom begge slektslinjer, men var
melkegroper/boernh og samlingsplasser antakelig noe en også måtte gjøre seg
for rein er sannsynligvis relatert til en fortjent til. Det ga høy status å eie et fjell,
nomadisk livsform og intensiv reindrift fra og noen eide flere. Fjell kan utgjøre
1600-tallet og frem til midten av 1900- markante landskapsformasjoner og
tallet (Steen 1993). arvefjell/saajve-vaerieh skapte sterke
Særlig i Børgefjell/Byrkijeområdene bånd mellom mennesker og landskap, og
ligger flere kjente arvefjell/saajve-vaerieh var viktige i konstruksjonen av identitet
(Bergsland 1985), men også i (Bergsland 1985, Bäckman 1975, Fjellheim
Nærøymanuskripet (Randulf u.å.) angis 1998, Várjjat_Sámi_Musea).
flere hellige fjell i Namdalen og langs
Helgelandskysten. Sannsynligvis hadde
152
4 Kunnskapsstatus for Nord-Norge
Lisbeth Skogstrand og Anders Hesjedal defineres ytre deler av Varangerhalvøya

som en del av Arktis. De store
Nord-Norge defineres i dette variasjonene har gitt svært ulike
programmet som Tromsø Museums livsbetingelser og ressurstilgang og har i
forvaltningsdistrikt, det vil si Nordland perioder medført store forskjeller i
nord for Rana kommune, Troms og kulturelle og økonomiske tilpasninger
Finnmark. Området er en geografisk og mellom ulike grupper og regioner.
klimatisk vidstrakt og variert region. Nord-Norge er i den følgende
Kystlinja fra Ranafjorden til fremstillingen inndelt i tre regioner basert
Varangerfjorden er over 1300 km lang, på NIBIOs nasjonale referansesystem for
med utallige av øyer, sund og fjorder. I landskap (Figur 104, se 1.2.2 for nærmere
Nordland er veien kort fra ytterkyst til diskusjon) (Puschmann 2005):
innland og høyfjell, mens Finnmark har
dype fjorder, lange elvedaler og et • Kystområdene
omfattende innland med store avstander • Fjord og innlandsområder
og Finnmarksvidda som et dominerende • Fjell- og viddeområder
landskapselement. Mens Lofoten har et,
for breddegraden, svært mildt klima,
Figur 104 Oversikt over NIBIOs landskapsregioner i Nord-Norge (Puschmann 2005) Bedre kart kommer
153
4.1 Nordnorsk kronologi lenger i bruk, og de fleste følger den
skandinaviske jernalderkronologien
Presentasjonen av kunnskapsstatus i
(Schanche 2000a:80-82). Presentasjonen
Nord-Norge er organisert i fire
følger derfor Bergljot Solbergs (2000)
hovedperioder:
periodeinndelinger (Figur 105).
Kalibrerte 14C-dateringer vil oppgis for
• Eldre og yngre steinalder (9500- 2000
alle undersøkelser når slike foreligger.
f.Kr.)
Tidfestingen av overganger mellom ulike
• Tidlig metalltid (2000 f.Kr- Kr.f.)
faser vil i liten grad bli diskutert, og som
• Jernalder og middelalder (Kr.f.-1537
hovedregel vil de dateringene som er gjort
e.Kr.)
i rapporter og publikasjoner bli fulgt. Det
• Samisk, nyere tid (1537-1917)
innebærer at også sør- og midtnorsk
kronologi og terminologi, slik den er
Bjørnar Olsens (1994) utvikling av en
definert i 3.1, vil bli brukt i Sør-Troms og
kronologi for steinalder og tidlig metalltid i
Nordland når dette er gjort i rapporter og
Finnmarks har vært en viktig
publikasjoner.
referanseramme for forståelsen av
De ulike landskapsregionene og de
nordnorsk forhistorie. De senere årene har
kronologiske hovedperiodene danner
en rekke undersøkelser gitt nye data og et
rammen for gjennomgangen av
stort tilfang av 14C-dateringer bidratt til å
kunnskapsstatus. Det vil bli lagt vekt på
revidere og justere Olsens kronologi og
både forekomsten av ulike kulturminner
bedre forståelsen for lokale og regionale
og hvilken kunnskap de så langt har gitt
variasjoner over tid. Relasjoner mellom
oss om forhistorien, og vassdragsrelaterte
kronologi og kulturell utvikling (se 1.2.3)
funn vil bli viet særlig oppmerksomhet.
medfører imidlertid bruk av ulike
Presentasjonene vil dels gjøre rede for
samtidige kronologier i Nordland og Sør-
resultatene fra større prosjekter som ikke
Troms i neolitikum-bronsealder/yngre
ble nevnt i den historiske gjennomgangen,
steinalder-tidlig metalltid.
og dels diskutere hvilken kunnskap disse
Den følgende presentasjonen vil
og andre utgravings- og
struktureres av kronologiske
registreringsprosjekter har bidratt med
periodebetegnelser for steinalder og tidlig
innenfor ulike perioder og regioner.
metalltid slik disse er skissert av Olsen
(1994) og revidert og bearbeidet gjennom
særlig Slettnes- (Hesjedal et al. 1996a),
Melkøya (Hesjedal et al. 2009)- og
Tønsnesprosjektene (Gjerde og Hole
2013, Nergaard et al. 2016, Skandfer et al.
2010) (Tabell 4).
For jernalder har de kronologiske
periodebetegnelsene og avgrensingene i
mindre grad vært diskutert de senere år.
Betegnelsen «samisk jernalder» er ikke
154
År f.Kr. Periode Fase Finnmark Slettnes (Hesjedal et
(Olsen 1994) al 1996)
10.000 Eldre Steinalder Fase I 9500-8000 f.Kr. 9500-8000 f.Kr.
9000
8000 Fase II 8000-6500 f.Kr. 8000-6500 f.Kr.
7000
Fase III 6500-4500 f.Kr. 6500-5000 f.Kr.
6000
5000
Yngre steinalder Periode I 4500-3700 f.Kr. 5000-4000 f.Kr
4000
Periode II 3700-3000 f.Kr. 4000-3300 f.Kr.
3000 Periode III 3000-1800 f.Kr. 3300-2000/1800 f.Kr
2000
Tidlig metalltid Tekstilkeramisk fase 1800-900 f.Kr. 2000/1800-1500 f.Kr
1500-800 f.Kr.
1000 Kjelmøyfasen 900 f.Kr-Kr.f.
Risvikfasen1 1100-400 f.Kr. 800 f.Kr.-Kr.f.
Norge (Solberg
2000)
Eldre Jernalder Førromersk jernalder 500-0 f.Kr.
0 Romertid 0-400 e.Kr.
Yngre jernalder Folkevandringstid 400-560/570 e.Kr.
Merovingertid 560/570-800 e.Kr.
Vikingtid 800-1030 e.Kr.
Middelalder 1030-1536 e.Kr.
Nyere tid 1537-1900
Tabell 4 Oversikt over ulike kronologier som blir brukt i den følgende presentasjonen. 1Jørgensen og Olsen 1988
155
4.2 Kystområdene
Den sørlige delen av
landskapsregionen kjennetegnes av
tusenvis av flate øyer, holmer og skjær,
men også høye øyfjell. Lofoten preges av
ekstreme tindefjell og trange sund med
kraftige tidevannsstrømmer. Også de store
øyene i Troms og Vest-Finnmark har steile
kystfjell, ofte med en smal strandbrem
langs fjellfoten. Innsida av øyene vender Figur 105 Kystområdene i Nord-Norge omfatter
seg mot lunere fjordområder preget av Kystbygdene i Helgeland og Salten,
Nordlandsverran, Lofoten og Vesterålen,
roligere landformer og store sund. Mellom Kystbygdene i Troms og Kystbygdene i
øyene er det åpne havstrekninger, vide Finnmark. (Puschmann 2005). Bedre kart
kommer
fjorder og grunne havområder med øyer,
skjær og hvite sandstrender. I Øst- Vår kunnskap om steinalderen i Nord-
Finnmark, mot Barentshavet langs Norge er, i likhet med situasjonen i Midt-
nordkysten av Varangerhalvøya, ligger en Norge (se kapittel 3), primært basert på
forrevet klippekyst hvor lave bølgende undersøkelser av kystbundne lokaliteter.
vidder ender i en brattkant steilt ned i De senere årene er flere store
havet. Også her finnes smale strandflater i arkeologiske undersøkelser gjennomført i
noen områder. Enkelte korte fjorder Troms og Finnmark, hovedsakelig relatert
stikker inn i landet, forlenget av korte til olje- og gassindustriprosjekter. Særlig
elvedaler i bakkant (Puschmann 2005). har undersøkelsene på Slettnes (Hesjedal
Vegetasjonen er en mosaikk av fjellet al. 1996a), Melkøya (Hesjedal et al.
og lavlandsplanter fra fjærestein til 2009) og Skjærvika/Fjellvika (Henriksen og
tindetopp. Langs Nordlandskysten finnes Valen 2013) i Hammerfest kommune i
både frodige lauvskog, betydelig barskog, Finnmark gitt mye ny kunnskap om
men også karrig furuskog. Lenger nord er steinalder langs kysten.
vegetasjonen sterkt kystpreget med Den første befolkningen langs kysten
bjørkeskog i gunstige områder. Kysten av av Skandinavia hadde et mobilt
Finnmark ligger i hovedsak utenfor den bosettingsmønster og en utprega marin
arktiske skoggrensen, men også her fins orientering. Samfunnet var organisert i
bjørkeskog og spredte treklynger i lune små familiebaserte grupper knyttet
fjord- og dalbunner. Det finnes en rekke sammen i sosiale nettverk som strakte seg
korte vassdrag med et stort antall små og over store avstander og med båten som et
større vann ute på øyene. Mange av disse sentralt strukturerende element
vassdragene er utbygd (Puschmann 2005). (Barlindhaug 1996, Berg-Hansen 2017,
Bjerck 2016, se 3.1.1). Mellom 9500-9300
4.2.1 Eldre og yngre steinalder f.Kr ble sannsynligvis hele den norske
Lisbeth Skogstrand og Anders Hesjedal kystlinja bosatt. Antakelig har folk beveget
seg mellom ytterkysten i sommerhalvåret
156
og indre isfrie fjordstrøk om vinteren etter innvandring fra øst (se Tansem 1999) ny
hvert som breen trakk seg tilbake aktualitet. Det har vært mulig å ta seg til
(Hesjedal et al. 1996a:196). Finnmarkskysten over Kola fra områder
Likhetene i teknologi og vest for det nordlige Ural eller Kvitsjøen
redskapstyper er store langs hele kysten, gjennom Karelen seinest omkring 12000
og selv om det har vært en viss tillemping i cal BP. Funn fra Øst-Finnmark kan indikere
forbindelse med bruk av lokale råstoffer i en tidligere bosetting enn lengre vest og
Finnmark, er grunnstrukturen i materialet har østlige trekk. Dette kan
teknologien, herunder flekketeknologi og tyde på at østlige deler av Finnmark ble
utforming av redskaper, den samme i fase befolket både fra øst og vest, men selv om
I-materialet som i den samtidige det er teoretisk mulig at den østlige
Hensbacka- og Fosnatradisjonen i sør innvandringen kom først, har det så langt
(Berg-Hansen 2017:168, 232, Hesjedal et ikke vært mulig å dokumentere (se 4.3.1)
al. 1996a). Ny kunnskap om isavsmelting i (Hesjedal et al. 1996a, Kleppe 2014,
det østlige Fennoskandia gir samtidig Sørensen et al. 2013).
tidligere diskusjoner om en tidlig
Figur 106 På Melkøya i Hammerfest kommune ble det undersøkt et boplassområde på toppen av Sundfjæra
midtre, 21-23 moh, datert til fase I (8000-9500 f.Kr.). Boplassen var overleiret av marine sedimenter, noe
som kan skyldes en kombinasjon av lokal topografi, stormflo og vind (Hesjedal et al. 2009:168). Ole Eirik
Hagen (2011:90) argumenterer på den andre siden for at strandmassene over lokaliteten kan være et
resultat av Storeggatsunamien. I de grove rullesteinsmassene øverst på Sundfjæra midtre har det vært en
omfattende vertikal transport av trekull. Bølgeaktivitet har dessuten ført til redeponering av masser og
kraftig omroting, noe som gir særlig utfordrende kronologiske forhold. Det har også vært en utstrakt
gjenbruk at området, og mangelen på stratigrafi kompliserer forståelsen av kontekster og kronologi.
Dateringen av lokaliteten er derfor i all hovedsak basert på teknologi og strandlinjedatering (Hesjedal et al.
2009).
157
Det er registrert en rekke boplasser eggede tangespisser, skiveøkser og
fra fase 1 (9500-8000 f.Kr.) i hele kutte/skjæreredskaper laget av avslag
regionen. De er utpreget maritimt eller flekker med retusjert rygg.
orienterte, og gode havneforhold er et Flekkekjerner er vanlige.
gjennomgående trekk, mens ly mot vinden Råstoffvariasjonen er stor, men domineres
eller tilgang til baklandet var en mindre av finkornete varianter av chert og
viktig lokaliseringsfaktor (Barlindhaug kvartsitt, med en økende andel flint og
1996, f.eks Bjerck 2016, Nyland 2012). Det fravær av chert sørover i Nordland
er ikke funnet spor av boliger på (Hauglid 1993, Hesjedal et al. 2009, Olsen
kystlokalitetene (se 4.3.1). Sannsynligvis 1994).
bodde folk i skinntelt eller vindskjul som I Sandvika ved Brennsholmen, på den
ble tatt med fra sted til sted, men trolig sørvestre spissen av Kvaløya i Troms, ble
ble også i båten brukt som bolig. det blant annet funnet eneggede
Majoriteten av undersøkte lokaliteter tangespisser, en skiveøks og skrapere.
ligger i Finnmark og Troms. Råstoffvariasjon er stor, men chert
Gjenstandsmaterialet består av en- og to- dominerer. Artefaktsammensetningen
Figur 107 Ved Jorsarsaklubben i Lødingen i Nordland ligger en uvanlig elegant og 165 x 180 cm stor slipt
figur av en rein, samt to niser, en elg og en bjørn. Figuren utmerker seg i hvit kontrast mot den grå
lavdekte bergflata og vil ha vært synlig fra sjøen på 300 m avstand (Gjerde 2010b:201) 201 Det er
tidligere registrert flere figurer her, men det har ikke vært mulig å gjenfinne dem ved nyere registreringer,
noe som kan skyldes utvikling av cyanobakterier. Ved Fort Nes lenger ut på neset ble det i 2006 funnet
ytterligere to lokaliteter med en elg, en fisk og et ubestemmelig hjortedyr. Figurene inngår i den eldste
naturalistiske bergkunsttradisjonen som også omfatter de mer kjente figurene på Leiknes i Tysfjord og
Bølareinen på Snåsa (se 3.3.1) (Helberg 2016, Nergaard 2013) (Gjerde 2010b). Foto: Bertha Elisabeth
Aarø (CC BY).
158
vitner om produksjon av litiske redskaper
og bearbeiding av horn, bein og skinn. Tre
konsentrasjoner av skjørbrent stein ble
dokumentert i tilknytning til
funnkonsentrasjoner, men ingen
samtidige boligstrukturer. Boplassen kan
tolkes som et flerbruksområde som har
vært både et arbeids- og oppholdssted
(Thuestad 2005).
I Nordland er det påvist flere
preboreale lokaliteter, særlig omkring
Saltstraumen i Bodø kommune. Råstoffet
er primært grov kvartsitt med varierende
innslag av flint. Teknologien er den samme
som langs kysten for øvrig, men preges av
avslag uten sekundær bearbeiding. Figur 108 Den største av steinene med
helleristningsfigurer på Slettnes har minst 25 flate- eller
(Hauglid 1993). Materialet kommer konturhogde figurer og en kompleks
imidlertid i all hovedsak fra prøvestikk og figursammensetning med scener og overhogginger. Det
finnes elger, bjørner, båter, mennesker, bjørnefotavtrykk
små begrensa undersøkelser, og og en fugl, samt flere udefinerbare geometriske figurer.
representativiteten er usikker. I Lofoten og En av steinene er i dag på Tromsø museum, de andre
ligger fremdeles in situ (Askeladden). Foto: Åge
Vesterålen var landhevinga begrensa og Pedersen © Arkeologisk museum, Universitetet i
preboreale lokaliteter kan derfor ligge mer Stavanger
enn 10 m under dagens havoverflate og indirekte slagteknikk, mens
(Møller 2012). tangespissene og skiveøksene avtar og
På Nes ved utløpet av Kanstadfjorden forsvinner. Sammensatte redskaper med
i Lødingen, er det registrert til sammen mikroflekker og reine beinpiler har
fire lokaliteter med slipte ristningsfigurer. sannsynligvis vært viktigst. Dette kan tyde
Figurene kan antakelig dateres til 9300- på endringer i valg av byttedyr og
8600 f.Kr og er, som de eneste nord for fangstmetoder.
Ofotfjorden, de nordligste slipte figurene I begynnelsen av fase 2 dukker de
vi kjenner (Figur 107, se 3.3.1) (Helberg første hustuftene opp ytterst på kysten
2016). (se også 4.3.1). De eldste er vage og uten
Mot slutten av Fase 2 (8000-6500 tydelige veggvoller og representerer
f.Kr.) stiger havnivået igjen mot tapes antakelig relativt lette
maks omkring 5500 f.Kr. Det finnes derfor boligkonstruksjoner. På Slettnes på Sørøya
få intakte lokaliteter langs ytterkysten fra i Hammerfest kommune ble det
fase 2, og de fleste er i varierende grad dokumentert en rydda flate, 2-2,6 m i
blitt forstyrret og/eller dekket av ulike utstrekning, tolka som en mulig teltring
typer sedimenter. med et åpent ildsted 14C-datert til mellom
Fasen karakteriseres av mikroflekker, 8000-7500 f.Kr. Lokaliteten ligger godt
koniske og sylindriske mikroflekkekjerner over datidas strandsone og bryter dermed
159
med den allmenne oppfatninga om at Nordkinnhalvøya (Romundset 2010,
bosettingene var strandbunde (Hesjedal et Romundset og Bondevik 2011). Mange må
al. 1996a:64, 198). Utover i perioden blir ha omkommet, dels i selve bølgen, men
vollene tydeligere og er sannsynligvis spor også som konsekvens av ødelagte hus,
etter mer solide bygninger. Det kan tyde båter og matforråd (Bjerck 2008a:68,
på en større grad av bofasthet og/eller et Hagen 2011:68). Sammen med
fastere flyttemønster med større gjenbruk tapestransgresjonen har den forstyrret
av boliger og boplasser (Olsen 1994:38). mange lokaliteter fra den første delen av
Storeggaraset omkring 6200 f.Kr fase III langs kysten vest for
hadde store konsekvenser også i nord (se Nordkinnhalvøya. Etter tapes maks, stiger
3.1.1). Det er påvist sedimenter etter landet i langsomt i mange områder, og
tsunamien, som enkelte steder skylte flere enkelte steder har derfor vært bosatt over
hundre meter innover land, i flere innsjøer langt tid, noe som gir utfordrende
i Vest-Finnmark og så langt øst som til stratigrafiske forhold.
Figur 109 Slettnespiler, som denne spisse fra Tønsnes, er bladformete pilspisser av skifer som er kanthogde
og iblant flateretusjerte, men aldri slipte. Spisstypen karakteriserer periode I av yngre steinalder. Foto:
Raymon Skjørten Hansen © Tromsø Museum – Universitetsmuseet.
Figur 110 Nyelvspisser er slanke slipte pilspisser av skifer med et tydelig rombisk tverrsnitt og tilnærmet
parallelle sider og kjennetegner periode II av yngre steinalder. Pilspissen (Ts12331) er et løsfunn fra Valle i
Ballangen i Nordland og funnstedet ligger såpass lavt at pilspissen enten må være bortskutt i forbindelse
med sjøfangst eller redeponert (Unimus). Foto: June Åsheim © Tromsø Museum – Universitetsmuseet
Figur 111 Skiferspydspiss (Ts11442.744) med konvergerende rette egglinjer, rombisk tverrsnitt og hengende
agnorer opptrer særlig på tufteboplasser i første halvdel av periode III. Tilsvarende pilespisser forekommer
også inn i tidlig metalltid. Den avbildete spissen ble funnet like ved en stor konsentrasjon av oker i bunnen
av veggvollen i tuft 3 på Sundfjæra Nedre på Melkøya. Også i andre tufter er det funnet særlig forseggjorte
gjenstander nedlagt under bygginga av huset. Antakelig bør de forstås som rituelle depoter (Hesjedal et al.
2009) Foto: Adnan Icagic © Tromsø Museum Universitetsmuseet.
160
Overgangen mellom fase II og III er som dominerte i eldre steinalder. De
derfor til dels dårlig belagt langs kysten, første århundrene er skiferbruken
men fase III (6500-5000/4500 f.Kr.) beskjeden, men andelen tiltar i den ellers
karakteriseres av tilkomsten av heterogene råstoffbruken. Periode I
tverrspisser, slipte økser og, mot slutten (5000/4500-4000/3700 f.Kr.) kjennetegnes
av fasen, slipte redskaper av skifer. Kvarts av kantretusjerte skiferspisser, såkalte
blir også vanligere som råstoff i hele Nord- Slettnespiler (Figur 109) og flatertusjerte
Norge. Enkelte regionale forskjeller spisser med spiss basis. Også en- og særlig
oppstår, som at flekketeknologien toegga skiferkniver er karakteristisk
opphører i Finnmark, men fortsetter (Hesjedal et al. 2009, Olsen 1994).
lengre sør (Hesjedal et al. 2009, Olsen Med unntak av noen få hustufter
1994). På Slettnes er det funnet flere preges bosettinga på øyene omkring
tverrspisser, og en rekke dateringer Sørøysundet i Hammerfest (Figur 112) av
dokumenterer omfattende aktivitet mot åpne boplasser med frittliggende ildsteder
slutten av eldre steinalder. På Melkøya er den første halvdelen av periode I. Rydda
et betydelig kulturlag datert til siste flater med sentralt ildsted og kulturlag
halvdel av fase III. Sammen med flere representerer sannsynligvis rester etter
mulige ildsteder og steinlegginger, samt teltliknende boligkonstruksjoner. Etter
stor råstoffvariasjon, antyder det mange hvert etableres runde og rektangulære
og gjentatte besøk. Likevel kunne ingen boliger med nedgravde golv dekket med
boligkonstruksjoner dateres sikkert til stein eller grus. De har etterlatt tufter med
perioden noen av stedene (Hesjedal et al. delvise veggvoller med spor av stolper og
1996a, Hesjedal et al. 2009). med et indre areal på 12-14 m2. Store
På Slettnes ble det også funnet fem mengder skjørbrent stein akkumuleres
løse steiner med helleristningsfigurer som foran enkelte hus og vitner om et økt
tilsvarer de eldste motivene i Alta (se behov for oppvarming. I Skjærvika, på
4.3.1). Figurene var tydelig utsatt for østsiden av Sørøysundet i Hammerfest
bølgevask, og steinene var dekket av (Figur 112) ble det også funnet spor av
strandgrus, noe som tyder på en datering gapahukliknende boligkonstruksjoner hvor
før tapes maks, eller 5000 f.Kr. (Figur 108) bare deler av veggene bestod av solide
(Arntzen 2007, Gjerde 2010b). Antakelig torvvegger mens forsiden bestod av
har steinene ligget i tidevannssonen da stolper dekket av skinn eller liknende. De
ristningene ble laga (Gjerde 2010b:100- eldste tuftene ligger som regel på toppen
101). Hesjedal (1996a) setter ristningene i av strandvollen, og på Slettnes ligger de
forbindelse med en økt bruk av innlandet nærmest i belter langs ulike høydenivåer. I
og en mulig begynnende differensiering flere tilfeller tyder tidlige bunndateringer
mellom en kyst- og innlandsbefolkning. på at stedet har en bruksfase forut for
Yngre steinalder i Nord-Norge etableringa av den dokumenterte tufta,
karakteriseres av at skifer og andre myke men på den andre siden forekommer også
bergarter, som for eksempel sandstein, i yngre materiale som tyder på en fortsatt
stor grad overtar for de harde råstoffene bruk i periode II (Henriksen og Valen 2013,
161
Hesjedal et al. 1996a, Hesjedal et al. I Periode II (4000/3700-3300/3000
2009). f.Kr.) har skiferen sitt gjennombrudd som
Overgangen fra åpne boplasser og råstoff. På Melkøya består 70% av
lette teltkonstruksjoner til nedgravde råstoffet fra periode II av skifer og øvrige
permanente boliger med markante myke bergarter. Tveegga skiferkniver og
kulturlag og betydelige mengder små tynne tangespisser med spissovalt
skjørbrent stein reflekterer sannsynligvis tverrsnitt forekommer både i periode I og
endringer i bosettingsmønsteret fra små 2, mens Nyelvspisser (Figur 110) er
grupper og korte sommeropphold til karakteristisk for periode II. Samtidig
større grupper og lengre opphold i forsvinner i all hovedsak flateretusjerte
kjøligere perioder enn tidligere. Antakelig gjenstander av harde bergarter (Hesjedal
skjer disse endringene relativt raskt, men et al. 2009, Olsen 1994).
selv om flere ildsteder og tufter har Første halvdel av Periode II er den
bunndateringer til periode I er det uklart mest intensive bosettingsfasen både på
når denne omstruktureringen starter. Melkøya og på Slettnes (Figur 112). Begge
Rundt 4000 f.Kr., ved overgangen mellom steder ble det dokumentert et stort antall
periode I og II, er den nye strukturen rektangulære til ovale nedgravde
etablert (Hesjedal et al. 2009). hustufter med et indre areal på 7-21 m2
og med ett-to sentrale ildsteder i
Figur 112 Fjellvika og Skjærvika i forgrunnen, Melkøya til venstre og Slettnes på Sørøya i horisonten. Øyene
omkring Sørøysundet har vært bebodd og befolket siden preboreal tid. Mens bosettinga var på sitt mest
intense på Slettnes og Melkøya i første halvdel av periode II, gikk aktiviteten ned i Fjellvika og Skjærvika.
Antakelig skyldes dette at havneforholdene ble mindre gunstige i denne perioden. Her var de beboelige
områdene begrensa, noe som førte til en utstrakt gjenbruk av eksisterende tufter over mer enn 2000 år. Foto:
Johan Terje Hole © Tromsø Museum - Universitetsmuseet.
162
vinteren og lettere hus/telt om sommeren
er kjent fra helårsboplasser hos
sirkumpolare jeger og fangstgrupper. En
marin økonomi kunne opprettholdes året
igjennom ved fiske, sanking av fugleegg og
skjell og fangst av sjøpattedyr. En viss
sesongrelaterte mobilitet vil ha sikret
tilgang til terrestriske ressurser (Hesjedal
et al. 2009, Olsen 1994:63).
Også i Lofoten og Vesterålen er det
registrert et stort antall tufter med
nedgravde gulv og relativt tydelige voller
antatt fra yngre steinalder. Flertallet er
runde/ovale, mellom 7-20 m2 og omkring
Figur 113 Skaftfragment av enegga skiferkniv 40 cm dype. De fleste lokalitetene
med stilisert fuglehode på skaftet fra periode omfatter to-fem tufter, men inntil 40
II. Andre enegga kniver har en hvalliknende
form. Flere av de mer forseggjorte og tufter er registrert i samme område. De
tilsynelatende ubrukte knivene kan være ligger gjerne på rekker langs toppen av
nedlagt som rituelle depoter I løpet av yngre
steinalder øker skaftvinkelen, og de sene
eller nedenfor tapesvollen og er derfor
støvelforma knivene fra overgangen til tidlig antakelig yngre enn 3500 f.Kr (Benonisen
metalltid har tilnærmet rett vinkel mellom
2005, Møller 2012).
skaft og blad (Hesjedal et al. 2009). Foto:
Adnan Icagic © Tromsø Museum. Strandforskyvningsforløpet er imidlertid
dårlig belagt i området. Tufter på samme
varierende utforming. 14C- dateringer i
høyde er ofte organisert i mindre grupper,
tyder på at flere av tuftene er samtidige.
noe som kan indikere at samfunnet var
Den solide konstruksjonen, betydelige
organisert i små økonomisk uavhengige
kulturlag, flere tonn skjørbrent stein
husholdsenheter. Svært få er arkeologisk
deponert i utkanten av boplassområdet på
undersøkt, og den begrensa og variable
Melkøya og omfattende møddinger på
landhevinga i området gir relativt vide og
Slettnes, vitner om intensiv og langvarig
ulike tidsrom for strandbundethet. En av
bruk av boligene. På Melkøya ble det i
få undersøkelser har avdekket flere
tillegg påvist gapahukliknende
eneggete miniatyrkniver av skifer som er
konstruksjoner og flere mindre rydda
karakteristisk for Lofoten for yngre
flater med ildsteder tolket som
steinalder (Benonisen 2005, Davidsen
teltplasser, samt større frittliggende
2006, Møller 2012).
ildstedsanlegg som kan være spesialiserte
produksjonsanlegg for framstilling av olje
eller tjære, eller kokegroper for
tilbereding av mat til større grupper enn
enkelthushold (Henriksen og Valen 2013,
Hesjedal et al. 1996a, Hesjedal et al.
2009). Kombinasjonen av solide hus om
163
Figur 114 På Melkøya ble det påvist tre røyser med sirkulære strukturer av rullestein og kantsatte heller.
I to av dem ble det også funnet ravperler tolket som gravgaver. Ravperlene som ble funnet i en av de
antatte gravene, 14C-datert til 3950-3650 f.Kr, i en bergsprekk i Sundfjæra midtre på Melkøya, kan ha
utgjort et smykke. Markkjemiske analyser av jordprøver fra strukturen viste et langt høyere
fosfatinnhold, noe som kan indikere at det har ligget en kropp her. Videre ga sporelementanalyser
uvanlig høye kobberverdier i røysene med ravfunn, og selv om det ikke ble funnet gjenstander, kan dette
indikere at ett eller flere kobberobjekter ble deponert i røysene. Liknende perler er kjent fra samtidige
gravkontekster i Finland og Baltikum, og både ravfunnene og kobbersporene kan sannsynligvis relateres
til etablering av langstrakte nettverk (Ramstad 2006). Også inntil veggvollen i en tuft på Sundfjæra
midtre ble det funnet en ravperle sammen med en flekke i chert og en tangepil av blå skifer inntil en
kantsatt helle. Antakelig er dette en boplassgrav. Graver og deponeringer av blant annet skiferkniver på
boplassene viser at det ikke var et definert romlig skille mellom religiøse og daglige aktiviteter (Damm
2013) (Hesjedal et al. 2009). Foto: Adnan Icagic © Tromsø Museum – Universitetsmuseet
I periode III (3300/3000-2000/1800 Det skjer en tydelig reduksjon i

f.Kr.) går andelen skifer tilbake, mens aktiviteten omkring Sørøysundet i løpet av
harde bergarter som chert, kvarts og periode III. Antallet tufter og frittliggende
kvartsitt utgjør en større andel av anlegg reduseres markant, særlig etter
råstoffet. Overgangen mellom periode II 3000 f.Kr. I siste halvdel av perioden blir
og III er diffus, og det finnes få de få husene som bygges på Melkøya
diagnostiske trekk for periode III. større enn før, rundt 20 m2. De er tydelig
Skiferspisser med tange, rombisk rektangulære og graves i mindre grad ned
tverrsnitt og hengende agnorer er i bakken, og mengden skjørbrent stein
karakteristisk, men fortsetter inn i tidlig reduseres. Det er mulig dette reflekterer
metalltid (Figur 111). Eneggete en mer sesongbetont bosetting. Det skjer
skiferkniver får en spissere skaftvinkel, og også en tilsynelatende spredning fra
støvelformede skiferkniver med spore i Slettnes til et større antall små lokaliteter
bakre forlengelse av eggen er en typisk på hele Sørøya (Hesjedal et al. 1996a,
sen variant av skiferknivene (Hesjedal et Hesjedal et al. 2009).
al. 2009). Særlig i Troms og Nordland I 1976-77 ble det undersøkt en
forekommer et stort antall bergartsøkser, mødding med svært gode
fra yngre steinalder, med en hovedtyngde bevaringsforhold for bein i Iversfjord på
i perioden 3400-1500 f.Kr. (Gjessing 1942, østsida av Nordkynhalvøya i Finnmark.
Myklevoll 1997). Ulike lag i møddingen ble 14C-datert til
3000-2400 f.Kr. og det osteologiske
164
materiale var dominert av bein fra torsk heldekkende avtrykk fra tekstil, mens den
og sel, men også noe rein og fugl. I tillegg imiterte tekstilkeramikken har innstempla
ble det funnet en rekke redskaper av bein tekstilliknende mønster på karets utside
og gevir, særlig harpuner, fiskekroker og (se Figur 147) (Jørgensen og Olsen
beinspisser. Forekomsten av arktisk torsk 1988:18-19, 77, Skandfer 2011).
og rein tyder på bosetting på våren og Omkring 1400 f.Kr. oppstår
sommeren, men vanlig fjordtorsk og sel Kjelmøykeramikk, en keramikktype som
forekommer året rundt (Berntsen 1997, hovedsakelig kan dateres mellom 900
Helskog 1983). f.Kr.-Kr.f. og som finnes på boplasser i
Finnmark og i innlandet av Nord-Norge sør
4.2.2 Tidlig metalltid til Rana (Figur 115, se 4.3.2 for videre
Lisbeth Skogstrand beskrivelse) (Jørgensen og Olsen 1988,
Tidlig metalltid i Nord-Norge kalles Skandfer 2011). Fra ca. 1100 f.Kr, men
også «den asbestkeramiske perioden» særlig mellom 800-400 f.Kr., oppstår en
etter den asbestmagra keramikken som regional differensiering mellom
blir utbredt over hele regionen i perioden Kjelmøykeramikk og Risvikkeramikk hvor
(Olsen 1994:104). Roger Jørgensen og sistnevnte utelukkende forekommer langs
Bjørnar Olsen (1988) deler ytterkysten av Nordland og Troms.
asbestkeramikken inn i seks typologiske og Risvikkeramikk er kompakt magret med
kronologiske grupper. De tidligste
formene for asbestkeramikk kalles Pasvik-
og Lovozerokeramikk og opptrer sporadisk
mellom 2000-1500 f.Kr. Mens
Pasvikkeramikk primært er funnet på åpne
boplasser i innlandet, er Lovozero
hovedsakelig funnet i små mengder og i
relasjon til Gressbakkentufter langs kysten
av Finnmark (se 4.3.2) (Skandfer
2011:138). Dette spredningsmønsteret
kan indikere at den tidligste kunnskapen
om keramikkproduksjon fulgte med
enkelte grupper som flyttet langs
bestemte vassdrag (Damm 2012b).
Omkring 1800 f.Kr introduseres
tekstilkeramikk og imitert
tekstilkeramikk, og med denne spres Figur 115 Skår av Kjelmøykeramikk funnet på et
keramikkteknologien over hele det aktivitetsområde med teltring og ildsted datert til
siste halvdel av kjelmøyfasen i Skjærvika i
nordlige Fennoskandia (Jørgensen og Hammerfest (Ts12173.499). Godset er 4 mm tykt,
Olsen 1988). I Nord-Norge forekommer og under randen er det dekor i form av tre
horisontale riller. Hullet er ca. 2 mm og kan ha
den særlig langs kysten, fra Helgeland til
vært feste for hank (Henriksen og Valen 2013).
Varanger. Tekstilkeramikken har som regel Foto: Tomasz A. Wacko © 2017 Tromsø Museum
- Universitetsmuseet.
165
korte tykke fibre av asbest og har en større og mer solide, og både
godstykkelse på 7-10 mm. Karene har ofte kulturlagsakkumulasjonen og den
et karakteristisk glatt belte under randen generelle funnmengden øker (Henriksen
(Andreassen 2002:74, Jørgensen og Olsen og Valen 2013, Hesjedal et al. 1996a,
1988:15, 77). Med unntak av den atypiske Olsen 1994).
og tidlige Kjelmøykeramikken funnet på På Slettnes på Sørøya i Hammerfest
Træna i Nordland, er Risvik- og kommune er det dokumentert hus med
Kjelmøykeramikk aldri funnet på samme golvflater opp mot 30 m2, med nedgravde
lokalitet. Risvikkeramikk forekommer ikke rektangulære golv, todelte eller doble
innover i fjordene eller i innlandet, og ildsteder og markante avfallsdynger. Flere
Jørgensen og Olsen (1988) hevder at av tuftene kan karakteriseres som
keramikktypene er gjensidig Gressbakkenhus (Figur 116, se 4.3.2) og
ekskluderende i sin geografiske utgjør noen av de vestligste kjente
utbredelse. Sannsynligvis er den regionale forekomstene av hustypen. Materialet
differensieringa mellom Kjelmøy- og reflekterer et bredt spekter av aktiviteter
Risvikkeramikk relatert til en utvikling av og lang brukstid og antakelig en relativt
ulike kontaktnett og økende økonomiske høy grad av bofasthet. Ulike boplasser i
og kulturelle forskjeller mellom grupper og området har ulik karakter, noe som
regioner. Mens produsentene av muligens kan relateres til økt sosial
Kjelmøykeramikken etablerte sine differensiering (Hesjedal et al. 1996a).
viktigste kontaktnettverk mot øst og Også på Melkøya, på den andre siden av
sørøst, blant annet Ananinokulturen, kan Sørøysundet, blir tuftene tydelig
Risvikkeramikk flere steder relateres til rektangulære omkring 2000 f.Kr., men de
jordbruk, langhus og elementer fra den er i mindre grad nedgravde eller så store
nordiske bronsealderkulturen i Midt- og og solide som på Slettnes. Tuftene
Sør-Norge. Samtidig kan beliggenheten av mangler dessuten de markerte
lokaliteter med Risvikkeramikk langs inngangene som er karakteristiske for
ytterkysten tyde på en utpreget marin Gressbakkentufter, men har rektangulære
tilpasning (Andreassen 2002, Arntzen ildsteder langs lengdeaksen (se 4.3.2)
2013b, Jørgensen og Olsen 1988). (Hesjedal et al. 2009). Variasjonene av mer
Antakelig ble keramikken et sosialt eller mindre nedgravde rektangulære
kategoriserende element i samhandling boliger, med og uten doble ildsteder,
mellom fangstfolk og metallprodusenter møddinger og innganger er imidlertid
som etter hvert også ble relatert til store i Finnmark, og flere har
definisjoner av etnisk tilhørighet og en del problematisert bruken av Gressbakkenhus
av de prosessene som på sikt utviklet som kategori utenfor Varanger (Skandfer
samisk og norrøn identitet (Olsen 2012a, Wasmuth 2005).
1994:133).
Omkring 2000 f.Kr. skjer det store
endringer i bosettingsmønstrene langs
kysten av Finnmark. Husene blir flere,
166
Figur 116 Tuft F82 var ei av fire på rekke på lokaliteten Slettnes V C. Povl Simonsen foretok mindre
undersøkelser i tuftene i 1966, men alle ble totalgravd i 1991-92 i forbindelse med planer om LNG-terminal
for Snøhvitfeltet. Dette anlegget ble senere lagt til Melkøya. F82 inneholdt to rektangulære ildsteder langs
boligens midtakse og mellom dem var det laget en brolegging av nevestore stein. Det ble også dokumentert
møddinger og én mulig inngang. Det ble funnet mye asbestkeramikk, primært tekstil- og imitert
tekstilkeramikk, et stort antall Sunderøyspisser og et omfattende avslagsmateriale. Huset ble sannsynligvis
etablert omkring 2000 f.Kr., men tufta kan ha vært gjenbrukt seinere (Hesjedal et al. 1996a:123-124, 215,
Oppvang 2009).
Ved overgangen til tidlig metalltid blir I den siste halvdelen av

gjenstandsmaterialet på Slettnes rikere og tekstilkeramisk fase, etter 1500 f.Kr., får
mer variert. Skrapere og spisser husene, og sannsynligvis bosettingen, en
dominerer, men det finnes også mindre permanent karakter. På Slettnes
fiskesøkker, økser og prener. Eneggede graves husgolvene i mindre grad ned i
kniver og store skiferspisser med tange er undergrunnen, og møddingene og de
fortsatt i bruk (se 4.2.1), men doble ildstedene forsvinner (Hesjedal et al.
Sunderøyspisser (Figur 118), flatehogde 1996a:432, Wasmuth 2005). Samtidig ble
spisser i kvartsitt (Figur 117, Figur 117) og antakelig enkelte eldre tufter gjenbrukt
keramikk introduseres (Hesjedal et al. (Oppvang 2009). På Melkøya øker
1996a). Liknende mønstre ses også andre aktiviteten og akkumulasjonen av
steder langs Finnmarkskysten (Henriksen kulturlag etter 1500 f.Kr., men det ble ikke
og Valen 2013, Hesjedal et al. 2009, Olsen påvist strukturer etter boliger fra denne
1994). I tillegg opptrer enkelte gjenstander fasen. Ildsteder med solid kantsetting
i hamret kobber ute ved kysten, som fra tyder imidlertid på et behov for å
Storbukt på Magerøy og Lebesby i begrense spredning av aske og glør, noe
Laksefjord, noe som viser at kystområdene som var nødvendig hvis de lå inni
inngikk i kontaktnettverkene mot sørøst boligkonstruksjoner. Omkring flere
(Olsen 1994:125).
167
Figur 117 Sandbuktspiss av chert, fra Fjellvika i Hammerfest, Ts12106.1054. Spisstypen er vanligst i innlandet men
forekommer også på kystboplasser. Det kan være verdt å bemerke at selv om Sandbuktspisser har kvantitativt
tyngdepunkt i Finnmark, har de en svært vid distribusjon og er funnet enkeltvis sørover langs kysten av helt sør til
Sognefjorden (Hesjedal et al. 2009)(Hesjedal 2009 428) Foto: Tomasz A. Wacko © Tromsø Museum (MAPPA)
Figur 118 Generelt avtar bruken av skifer i tidlig metalltid. Samtidig opptrer en ny type slipt skiferspiss med konkav
basis og skaftfure fra omkring 2000 f.Kr, kalt Sunderøyspiss etter et funn av en pil med bevart treskaft fra ei myr på
Sunderøy i Øksnes i Vesterålen (Ts1904). Sunderøyspissene regnes som en ledeartefakt for den første halvdelen av
tidlig metalltid, og blir vanlige langs hele kysten av Nord-Norge, fra Salten til Øst-Finnmark. I form minner spissene
om de flateretusjerte kvartittspissene, som igjen ser ut til å ha forbilder i metall (Hesjedal et al. 1996a:176, Olsen
1994:106, Skandfer 2011:135). Foto: Adnan Icagic, © Tromsø Museum
Figur 119 Flatehogde spisser, som denne fra Meland på Melkøya i Finnmark, med kort triangulær tange er et nytt
typologisk element ved overgangen til Kjelmøyfasen, og det eneste prosjektilet av stein som med sikkerhet kan knyttes
til det siste årtusen f.Kr. Spisstypen finnes både på kyst- og innlandslokaliteter, men ikke i Kjelmøymaterialet, noe
som kan tilsi at den tilhører den første halvdelen av perioden (Hesjedal et al. 2009, Olsen 1994). Foto: Adnan Icagic
© Tromsø Museum.
ildsteder ble det dessuten påvist rydda runde og blir etter hvert små
flater, never og kvist, og dette ble tolka teltkonstruksjoner. Funnspredning og
som spor etter golv. Golvet ble skifta ut strukturer tyder på utstrakt
ved behov, mens ildsted og utendørsaktivitet i områdene mellom
boligkonstruksjon ble gjenbrukt. Dette boligkonstruksjonene, noe som peker mot
bildet støttes av rektangulære bosetting i sommerhalvåret (Henriksen og
spredningsmønstre av små Valen 2013:373).
produksjonsavfallsfragmenter omkring Etter 1500 f.Kr. domineres
ildsteder. Småfliser fra gjenstandsmaterialet på Slettnes av
redskapsproduksjonen forsvant ned i bark- skrapere, Sunderøyspisser og
og nevergolvet og ble liggende igjen ved flateretusjerte spisser som
utskifting av golvet. Boligenes lette Sandbuktspisser (Figur 117), mens
karakter indikerer økt mobilitet og en tangespisser av skifer blir sjeldne (Hesjedal
fragmentering i mindre sosiale enheter et al. 1996a). 14C-dateringer av belegg i
enn tidligere (Hesjedal et al. 2009). I keramikken samler seg omkring 1200-
Skjærvika-Fjellvika blir tuftene mindre og 1400 f.Kr., noe som viser at bruken av
168
tekstil- og imitert tekstilkeramikk var mer aktivitet, og generelt har denne perioden
omfattende i denne perioden enn tidligere vært dårlig belagt langs kysten av Vest-
antatt (Oppvang 2009). En liknende Finnmark (Hesjedal et al. 2009). Unntaket
utvikling er dokumentert på Melkøya. Her er Skjærvika-Fjellvika, hvor det er størst
utgjør skifer nesten 70% av aktivitet gjennom Kjelmøyfasen. Boligene
råstoffbruken, men det dreier seg nesten var mindre enn tidligere og bestod
utelukkende om prosjektiler, særlig primært av lettere konstruksjoner som
Sunderøyspisser i ulike størrelser. Den etterlot små tufter med rund eller
høye andelen av prosjektiler på de rektangulær golvflate eller teltringer. I
tekstilkeramiske boplassene avspeiler flere tilfeller er nye boliger etablert i eldre
sannsynligvis viktigheten av jakt på tufter, men bare en mindre del av det
sjøpattedyr. Materialet fra Skjærvika- opprinnelige gulvarealet er gjenbrukt. Det
Fjellvika viser dessuten at flateretusjerte ble også påvist utendørs aktivitetsområder
spisser med rett og konkav basis med ildsteder, noe som tyder på
fremdeles var i bruk i andre halvdel av sommeropphold. Samtidig graves noen
tekstilkeramisk fase (Henriksen og Valen boliger dypt ned i rullesteinsmassene
2013:372, Hesjedal et al. 2009). (Figur 120). Chert, kvarts og kvartsitt
Omkring 900 f.Kr. går Slettnes utgjorde over 85% av råstoffet, mens
tilsynelatende ut av bruk som boplass skifer går klart tilbake sammenliknet med
(Hesjedal et al. 1996a). Også på Melkøya tidligere perioder. Det ble funnet flere
er det påvist få spor etter menneskelig flateretusjerte spisser med kort triangulær
Figur 120 I Skjærvika i Hammerfest var flere strukturer gravd inntil 0,5 m ned i rullesteinsmassene.
Tuftene hadde kraftige doble veggvoller, kantsatte sentrale ildsteder og spor etter vegger rundt hele golvet.
To av disse tuftene hadde også utkastområder i form av møddinger ved utgangen. Antakelig var dette
vinterboliger som skilte seg klart fra lettere og delvis åpne konstruksjoner som må ha vært brukt i
sommerhalvåret. Det er foreløpig ikke kjent liknende konstruksjoner i regionen (Henriksen og Valen 2013).
Foto: Mikael Cerbing © 2017 Tromsø Museum – Universitetsmuseet.
169
tange, noe som er typiske for perioden materiale er derfor påfallende
(Figur 119). Mer overraskende var funn av sammenliknet med samtidige jeger-
Kandbuktspisser og flateretusjerte spisser sanker-fisker boplasser for eksempel på
med rett eller konkav basis samt noen Tønsnes (se 4.3.2) (Arntzen 2015b, Jensen
Sunderøyspisser. Disse regnes for å tilhøre og Arntzen 2016). Det er også funnet
den tekstilkeramiske fasen, men det tamdyrbein fra små- og storfe fra samme
relativt store antallet funnet i lag fra periode andre steder langs kysten, for
Kjelmøyfasen tyder på at bruken av disse eksempel i Storbåthallaren i Flakstad i
også strakk seg utover i denne perioden. Lofoten og på Hofsøy på Senja i Troms (se
Videre ble det funnet store mengder 4.3.2) (Arntzen 2013b, Johansen 1978,
asbestkeramikk, og funn av råasbest tyder Utne 1979). Funnene antyder en befolking
på at man produserte keramikk på langs kysten som i yngre bronsealder
boplassene (Henriksen og Valen 2013). kombinerte tamdyrhold, og kanskje litt
Ved overgangen til tidlig metalltid jordbruk, med fiske og fangst.
skjer en markant endring i byggeskikken Også andre forhold indikerer
på Vedøya på Røst ytterst i Lofoten, hvor kontaktnettverk og kulturfellesskap
en begynner å bygge større og mellom kystområdene av Nordland og Sør-
rektangulære hus. Vidar Benonisen Troms og det nordiske
(2005:110) påpeker likheten med bronsealderkomplekset som utvikles i
langhusene på Sanna på Træna i Nordland Midt- og Sør-Norge og Sør-Skandinavia i
(se 3.2.2) og argumenterer for at flere av bronsealder. For eksempel følger
tuftfeltene kan være fra begynnelsen av gravfunnet på Skjeggesnes i Alstadhaug
tidlig metalltid. kommune i Nordland fra eldre bronsealder
I Sandvika, på sørvestspissen av (Figur 121) de samme normene for
Kvaløya i Tromsø kommune, ble det i 2013
undersøkt et treskipa langhus. På samme
lokalitet ble det også funnet kokegroper,
asbestkeramikk, et kleberkar datert til
800-tallet f.Kr. og deler av en støpeform i
kleber, muligens til en holkøks av nordisk
bronsealdertype. Funnene har paralleller i
Sørvest-Norge. I tillegg ble det funnet en Figur 121 På Skjeggesnes i Alstahaug kommune i
Nordland lå en gravhaug med en diameter på 22 m.
betydelig mengde brente bein fra sau/geit, Ved nærmere undersøkelse viste den seg å være
og pollenanalyser, både av prøver fra reist over et hellekammer dekket av en 2 x 0,8 m
boplassen og ei nærliggende myr, stor steinhelle. Inni kammeret lå skjelettrester etter
to individer bevart. Det ene ble bedømt som en 176
avdekket beiteindikerende planter. cm høy og meget kraftig bygget mann på mellom
Antakelig ga tamdyrhold kombinert med 35-50 år. Det andre var en 157 cm høy kvinne,
omkring 20-25 år gammel. De døde hadde fått med
utnyttelse av marine ressurser et stabilt ei bronsenål, deler av et keramikkar av Risvikktype
økonomisk grunnlag. Hovedbruksfasen for og en rakekniv i bronse med krumt dekorert blad og
håndtak naturalistisk formet som et hestehode
boplassen ligger sannsynligvis mellom (T18383a). Rakekniven kan dateres til periode III
1000-800 f.Kr. og mangelen på littisk (Bakka 1976, Fyllingen 2002, Lund 1963). Foto:
Per E. Fredriksen © NTNU Vitenskapsmuseet
170
oppbygging av gravminnet og gravgods Kysten nord til Lyngenfjorden regnes
som vi finner i Rogaland, og som et hovedsakelig norrønt
greptungesverdet fra yngre bronsealder, bosetningsområde, og kystbundetheten til
som ble funnet i ei myr på Vinje i Bø i den norrøne bosetningen var sterkere jo
Vesterålen (Ts4318), samsvarer med lenger nord den lå. Samiske grupper
depotfunn i myr i Midt- og Sør-Norge, brukte og bosatte seg hovedsakelig i
både i form og innhold (Henriksen 2014, innlandet, men innlandet omfatter i denne
Johansen 1993). Videre viser en støpeform sammenheng også innlands- og
til en svært vanlig celttype fra periode V-VI fjellområdene på øyene langs kysten
funnet på Grøtavær i Harstad i Troms på (Schanche 1986). Audhild Schanche (1986)
den ene siden tette bånd til både Nord- presenterte hypotesen om at den samiske
Jylland og Rogaland. På den andre siden bosetningen i jernalder har vært der vi
viser den at noen trolig hadde kunnskap ikke finner spor etter den norrøne
om bronsestøping og kjennskap til bosetningen. Med dette kritiserte hun
nordiske gjenstandstyper, og at tidligere teorier om at grensen for den
bronsegjenstander ikke utelukkende ble norrøne bosetningen var økologisk
importert, men sannsynligvis også betinget av muligheter for å dyrke korn
produsert også langs kysten av Troms (se (Binns 1978, Munch 1973, Sjøvold 1974).
også 4.3.2) (Engedal 2010:182). Grensen mellom norrøn og samisk
bosetning kunne forstås som kognitiv ved
4.2.3 Jernalder og middelalder at de to folkegruppene respekterte
Hege S. Gjerde og Lisbeth Skogstrand hverandres områder, og at de utnyttet
ulike ressurser. Det er få som i dag vil
I eldre jernalder (0-550 e.Kr.) blir hevde at det finnes et så skarpt skille
kystområdene av Nordland og Sør-Troms mellom norrøne og samiske områder i
en utvetydig del av det kultur- og jernalder og middelalder, men
kontaktområdet som strekker seg langs hovedtendensen er likevel at man sør for
hele vestkysten av Norge. En lang rekke Lyngenfjorden skiller mellom en kystnær
funn av bosettinger og graver viser en norrøn befolkning og en samisk
etablert jordbruksbefolkning som bor i innlandsbefolkning.
langhus, driver jordbruk, holder husdyr og Nord for Lyngenfjorden er en
anlegger gravfelt i tilknytning til fastboende norrøn befolkning
bosettingsområdene. De åtte ringforma tilsynelatende fraværende før
tunanleggene som er dokumentert i Sør- middelalderen. Derimot er den samiske
Troms og Nordland nord for Saltfjellet, tilstedeværelsen tydeligere. Fra ca. Kristi
hovedsakelig fra eldre jernalder, tilsvarer fødsel er det dokumentert tufter som har
en rekke liknende funn lengre sør og klare likehetstrekk med de senere samiske
representerer sannsynligvis en rundgammene og som viser en kontinuitet
sosiopolitisk organisering med tingsteder i organisering av boligene (Hansen og
og samlingsplasser langs hele kysten sør til Olsen 2004a:71, 2014). Gjennom Tromsø
Vest-Agder (Storli 2006a). Museums utgravninger på Slettnes på
171
Sørøya i Finnmark i 1991-1994
fant de tre slike tufter, hvorav
den ene ble datert til rundt Kristi
fødsel og de andre to til vikingtid
(Hesjedal et al. 1996b). I ettertid
har denne typen tufter fått
tilnavnet «Slettnestufter» og har
blitt en av de vanligste
kulturminnetypene som
registreres langs kysten av
Finnmark. De finnes ofte i
forbindelse med hellegroper og
Figur 122 I 2008 og 2009 ble det gjennomført forsøk på fremstilling av
naust (Hansen og Olsen 2004a). sel- og hvalolje i hellegroper. Det første året forsøkte man å kutte opp
Hellegropene finner vi langs spekket og tømme det over oppvarma stein nedi den kantsatte gropa.
Denne metoden fungerte for å fremstille selolje, men ikke hvalolje. I
ytterkysten av Nord-Troms og det mest vellykkede eksperimentet ble det produsert 20 liter selolje ut
Finnmark, og det er særlig stor av 30 kg spekk. Året etter ble hvalspekket lagt ut i store flak, og gropa
ble så dekket med torv. Denne metoden viste seg å fungere langt bedre,
konsentrasjon av dem rundt men totalt ble det bare produsert 14,5 liter olje av 67 kg hvalspekk.
munningen av Lyngenfjorden Antakelig forsvant en god del olje ned i undergrunnen (Nilsen 2011).
(Henriksen 1995). Nylig er det
ble kalt «den funntomme perioden» i
også funnet noen nord i Nordland, på
Nord-Norge (Henriksen 1995:57-58,
Husjordøya i Lødingen kommune (id
Schanche 1992).
68328-2) og ved Spengerleira i Flakstad
Lyngenfjorden holdt seg stabil som
kommune (Nilsen og Wickler 2011). De
grense for fast, norrøn bosetning gjennom
ligger alltid like ved strandlinjen og er
jernalderen og tidlig middelalder og ble
ovale eller rektangulære fordypninger på
ikke utfordret før på 1200-tallet da det ble
ca. 0.5 meter og med utstrekning på 2-4 x
etablert fiskevær langs ytterkysten av
1-2 meter. Innvendig er gropene kledd
Finnmark (Bratrein 1989). Rundt 1200
med steinheller, og de inneholder som
e.Kr. ble også mangeromshusene bygget
regel en del skjørbrent stein og trekull
og tatt i bruk i disse ytre kystområdene.
(Hansen og Olsen 2004a:70, Nilsen og
Tuftene etter disse er store anlegg med 4-
Wickler 2011). Hellegropene har vært
20 rom atskilt med kraftige torvvoller og
brukt til utvinning av tran og olje fra hval-
med synlige døråpninger og korridorer i
og selspekk og forteller om samisk
mellom. De tolkes primært som
ressursutnyttelse langs den nordligste
forsvarsanlegg og/eller handelsstasjoner
kysten (Nilsen 2017, Nilsen og Wickler
der folk fra hele Nordkalotten deltok og
2011). Dateringen av dem er fra hele
var til stede, også samene (Figur 123)
første årtusenet etter Kristus, men de
(Henriksen 2016, Olsen et al. 2011b). Flere
fleste er fra yngre jernalder, mellom 600
arkeologiske spor og funn sannsynliggjør
og 900 e.Kr. Det betyr at Slettnestufter og
at samer kan ha stått for håndtering av
hellegroper er blant de få typer
fisk, og kanskje har de hatt en rolle som
kulturminner vi finner fra det som tidligere
lokale spesialister på anleggene
172
(Henriksen et al. 2011, Olsen et al.
2011a:382). Mangeromshusene gikk ut av
bruk på midten av 1400-tallet og knyttes
til konflikten om landområdene som på
dette tidspunktet var felles mellom Norge
og Novgorod. Mangeromstuftene viser
mye av den kompleksiteten og
samhandlingen som har foregått her i
middelalderen.
En økt bruk av flateavdekking har de
senere årene blant annet avdekket flere
kokegropfelt fra eldre jernalder, særlig
langs kysten, tilsvarende dem som er kjent
i Sør-Norge. Store felt er undersøkt på
Albertmyra i Bodø og på Ekren i Hadsel
hvor det foreløpig største kjente
kokegropfeltet i Nord-Norge, med 116
kokegroper, ble gravd ut i 2012. Her ble
Figur 123. Symmetrisk mangeromstuft med ti rom og
det i tillegg påvist to mindre treskipa en sentral korridor, registrert i 2001 ved Neselva
langhus og en samtidig firestolpers Sør/Ávzejohknjárga, Måsøy kommune i Finnmark.
Tegning: M. Kutschera/A. Rocknak (Henriksen
bygning plassert innenfor en sirkulær 2016:5, 81).
grøft. Det ene langhuset var 15 m langt,
14C-datert til 240-410 e.Kr., og ble tolket levninger av noe slag, men det lå
som en hovedbygning. Det har vært dyrka sannsynligvis våpen i tre av gravene (Figur
bygg og holdt småfe i tilknytning til 124). En fjerde båtgrav (A7817) inneholdt
bosettinga. Det ble også dokumentert et blant annet deler av ovale bronsespenner
ovnsanlegg fra 140-330 e.Kr. (Niemi in av den eldste typen (R643), en
prep). Antakelig kan kokegropfeltene ryggknappspenne (Tromsø Museum.
settes i forbindelse med maktsentra i Figur 126), to hengesmykker formet
nærheten, og enten de er resultat av som et ansikt (Figur 125) og et stort antall
hverdagslig matlaging eller mer perler (Cerbing 2016). Et liknende funn ble
ritualpregete seremonier, representerer undersøkt på Hillesøy utenfor Tromsø i
de en praksis som tilsvarer den som er 2017 (Niemi 2017). Båtgravene føyer seg
kjent lengre sør. I samme område, på inn i den markante økningen i våpengraver
Bitterstad på Langøya i Hadsel, ble det i i Nord-Norge på 700-tallet e.Kr., og funnet
2013 undersøkt et gravfelt med to støtter inntrykket av at området utgjorde
gravhauger, antakelig fra romertid, og fire- et maktsenter gjennom jernalder (Cerbing
fem båtgraver fra merovingertid. Båtene 2016, Storli 2006a).
var av samme type, 7-8 m lange og 1,8-2 Antakelig bør gravene på Bitterstad
m brede. En av dem (A7817) ble 14C-datert forstås i relasjon til det samtidige
til 650-760 e.Kr. Det ble ikke funnet ringforma tunanlegget på Bjarkøy, en drøy
173
Figur 124 Båtgrava A2713 på Bitterstad i Hadsel kommune. Båten var minst 7 m lang og 1,8 m bred på
det bredeste, var klinkbygd og hadde antakelig åtte spant, men det ble ikke funnet tegn på at båten har
hatt mast. I midten av båten var en mannslang steinpakning av store stein. Her ble det også funnet to
sverd i slirer av tre og lær, to perler, en brynestein, en mulig saks, en-to kniver, en ildslagningsstein,
tekstilfragmenter og flere uidentifiserte objekter. Det ble også funnet et stort antall båtnagler. Foto:
Mikael Cerbing © Tromsø Museum
Figur 125 Det ene av to like hengesmykker (Ts12308.1, Ts13785.354) av sølv med innlagte granater i
øyne og munn som ble funnet i relasjon til båtgraven A7817. Det første ble funnet med metalldetektor i
2012, noe som sammen med 24 andre innleverte funn, foranlediget sikringsundersøkelsene på Bitterstad
i 2013. Da ble ytterligere ett hengesmykke funnet i matjorda over båten. Begge smykkene har
tekstilrester på baksiden, antakelig fra avdødes klær (Cerbing 2016). Foto: Julia Holme Dammann. ©
Tromsø Museum.
Figur 126 Ryggknappspennen (Ts12308.2, Ts12308.5, Ts13785.250) er støpt i bronse med ornert og
forgylt forside og fortinnet bakside. Ryggknappen er 4 cm i diameter. I midten er en rund treskive festet
med en jernstift, og rundt denne går to rader av innlagte trekanter av granat adskilt av et
sammenhengende bånd av sølv. Det har også ligget sølvfolie under steinene for å øke glansen. Rundt det
hele går en tvunnet sølvtråd. Også foran har spenna tilsvarende dekor med innlegg av et ukjent
organisk materiale, mulig horn, granater og sølvbånd. På baksiden er rester av en jernnål og tekstil. To
deler av spenna ble funnet med metalldetektor i 2012, mens en tredje ble funnet under utgraving av
A7817 i 2013. Det ble også samlet inn 92 perler, hovedsakelig glassperler, i og rundt båten, og
sannsynligvis har det vært flere. Perlene var varierte, både ring-, tønne-, og kuleformede, og mange var
dekorert med ulike mønstre, derunder millifioriperler. Foto: Adnan Icagic © Tromsø Museum.
174
dagsferd med båt opp gjennom 1954 og inneholdt skjelettrester av en 40-
Sortlandssundet og ut Risøysundet. Ved 50 år gammel mann inne i en liten hule
overgangen til yngre jernalder skjer innunder en stor heller. Av gravgods
en konsolidering og konsentrasjon av makt hadde han fått med seg en beinkam
i Hålogaland og de fleste tunanleggene går (Ts.5200), samt det som trolig var noen
ut av bruk. Et unntak er anlegget på rovdyrtenner. Området for øvrig viser stor
Bjarkøy i Troms, som i likhet med de andre variasjon i typer graver og andre
kjente anleggene datert til yngre jernalder kulturminner, noe som kan tyde på et
i Steigen og på Tjøtta i Nordland, er større mangfold i befolkningen i dette området
og har en mer fremtredende beliggenhet også (Holberg og Hutchinson 2009:172-
enn de eldre anleggene. Det er mulig 174).
tunanleggene nå får funksjon som Det er kun dokumentert tre
regionale sentralplasser (Storli 2006a). produksjonsanlegg for jern i Nord-Norge.
Funn fra områdene omkring de to Det eldste, på Hemmestad i Kvæfjord, kan
ringforma tunanleggene Bøanlegget (id
37756) og Vollmoen (id 7945) på Engeløya
i Steigen kommune, Nordland, har vært
tolket innenfor en norrøn diskurs. Nylig er
det også blitt diskutert om noe av
materialet kan vise til samisk bruk av
området (Bakke 2012, Bruun 2007). Sidsel
Bakke (2012) mener både gravene ved
Bøanlegget og på Hagbartholmen like
utenfor Vollmoen-anlegget kan vise til et
«samisk avtrykk» i og med den
sammensatte morfologien, bruken av
never, en fibula omgjort til amulett og
sneglehus som gravgods. Trolig er det
Figur 127 I Grunnfjorden på Ringvassøy i
mange flere slike lokaliteter langs kysten Karlsøy i Troms er det registrert flere større
der materialet ved nærmere øyesyn også sjøsamiske fellesboplasser. Flere av dem er
anlagt på brakklagt dyrka mark. På Bakkelund
kan forstås som samisk og kan utfordre
ligger 23 gammetufter/goathesajit på tre rekker
tanken om et sterkt skille mellom norrønt (id.38481). De fleste tuftene er avlange med en
og samisk samfunn (se 4.3.3). tverr kortende ned mot sjøen. De er antakelig
hovedsakelig datert til middelalder, men var
Generelt kjenner vi foreløpig få spor også i bruk inn i nyere tid (Narmo 2012). Lars
fra jernalderen etter samisk bosetning Erik Narmo (2012) kaller de langsmale
gammetuftene for Grunnfjordtypen og mener de
og/eller ressursutnyttelse langs etterhvert erstattes av større enkeltliggende
Nordlandskysten. I Bodø kommune er det langgammer eller fellesgammer. Samtidig er de
tradisjonelle rundgammene i allment bruk til
påvist ca. 20 urgraver (se 4.3.3), hvorav én midten av 1800-tallet. I løpet av 1800-tallet går
har datering til jernalder. Den kom fram mange relativt fastboende kystsamer over til
tømmerhus med adskilt fjøsbygning (Vorren
ved uttak av stein fra et kommunalt 1982) Kart: Lisbeth Skogstrand ©
steinbrudd i Stordalen i Øvre Rønvika i Riksantikvaren
175
dateres til førromersk jernalder (se 4.3.2), erverv primært basert på jakt og fangst og
et romertidsanlegg ble undersøkt i et utprega mobilt levesett (Evjen og
Flakstadvågen i Torsken kommune på Hansen 2008, Hansen og Olsen
Senja og et fase II anlegg (se 3.4.3) datert 2004b:196). Bosettinga langs kysten ble
til 1200-tallet ved Rognlivatnet i Bodø relativt sedentær, men i mange områder
(Espelund 2005:134). Anlegget i opprettholdt man et flyttemønster
Flakstadvågen er svært likt samtidige mellom ulike sommer- og vinterboplasser
anlegg i Midt-Norge, med en smal innenfor et begrensa område for å kunne
leirsjaktovn over ei slaggrop nedgravd i utnytte sesongbaserte ressurser
undergrunnen, men ovnen har ikke de (Schanche 2014:14). Fiske og fangst av
typiske nedgravingene omkring slaggropa
som kjennetegner rosettanleggene i
Trøndelag. Det ble heller ikke påvist mer
enn én ovn (se kap.3) (Jørgensen 2010).
4.2.4 Samisk nyere tid

Lisbeth Skogstrand og Anders Hesjedal
I løpet av middelalder ekspanderte
den norrøne/norske befolkninga nordøst
for den tidligere grensa ved Lyngenfjorden
og bosatte seg langs Finnmarkskysten øst
til Varanger. Samtidig levde en betydelig
samisk befolkning langs ytterkysten av
Troms og Nordland, og sannsynligvis helt
sør til Møre og Romsdal (se 3.2.4), til langt
ut på 1800-tallet. Folketellinger og
skattelister fra 15- og 1600-tallet viser at
den samiske bosettinga hovedsakelig var
Figur 128 Små runde torvhus med sentralt ildsted
lokalisert i fjordområdene, men også langs er kjent fra omkring Kr.f. og helt opp i moderne tid
ytterkysten. og knyttes til en samisk bosettingsform.
Utgravinger har vist en rominndeling som
Kolonisering, integrasjon i samsvarer med den historisk kjente samiske
økonomiske nettverk og kristning er tre rundgammen/bealljegoahti (Hansen og Olsen
2004b:71, 97-99). Kartet viser 2/3 av de kjente
sentrale prosesser som fikk store gammetuftlokalitetene i Lofoten og Vesterålen.
konsekvenser for de samiske samfunnene Totalt er her registrert omkring 300
gammetufter/goathesajit i Askeladden, men 1/3
(Hansen og Olsen 2004b). På 1300-tallet mangler geometri og er derfor ikke med på kartet.
starter antakelig en Tuftene er i liten grad undersøkte, og noen kan
være fra steinalder-tidlig metalltid (se 4.3.2), men
differensieringsprosess, som fortsetter og flertallet er verken relatert til dagens eller tidligere
forsterkes i nyere tid, hvor noen samiske tiders strandlinjer og er med stor sannsynlighet fra
jernalder/middelalder eller nyere tid. Det
grupper i større grad satset på marine
arkeologiske materialet fyller store hull i den
ressurser, derunder kommersielt fiske historiske dokumentasjonen av samisk bosetting i
(tørrfisk), mens andre videreutvikla et området. Kart: Lisbeth Skogstrand ©
Riksantikvaren
176
marine pattedyr og jakt på både bjørn og reindrift, hovedsakelig intensiv drift med
småvilt ble kombinert med småfehold, et få dyr og melkebruk, fra slutten av
beskjedent åkerbruk der det var mulig og middelalder og opp i nyere tid. Skriftlige
et begrensa antall rein. Også handel var en kilder forteller både om fastboende
viktig tilleggsnæring (Evjen og Hansen samer, flyttsamer og reindrift, og det
2008:19, Grydeland 1996a:83, Sveen finnes en rekke stedsnavn med
2003:29-30). Flere grupper av forstavelsene finn-, lapp- eller rein
reindriftssamer flyttet dessuten mellom (Nielssen 2008). Det er registrert et stort
vinterbeiter i innlandet og sommerbeiter i antall boplasser med
kystområdene. På 1850- og 1860-tallet gammetufter/goahtesajit og det er påvist
drev samer fra Karesuando reindrift på både ildsteder/árranat,
nesten alle de største øyene i Karlsøy melkegroper/mielkeroggi og
kommune i Troms. Et ekspanderende ledegjerder/vuopmanat. Enkelte boplasser
jordbruk førte til gjentatte konflikter ligger i tilknytning til fiskeværene og kan
mellom bønder og samer (Midré 2014). sannsynligvis relateres til samisk
Vanskelige kår i reindrifta, som særlig deltakelse i Lofotfisket (se Figur 128)
skyldtes innskrenkinger av beiteareal, (Borgos 1999, Nielssen 2008). Det finnes
førte til at mange ga opp reindrift og ble også flere urgraver, men ingen er
fastboende (Andresen 1991, Sveen nærmere undersøkt, og alderen er derfor
2003:36). gjorde dessuten handel til en ukjent (se også Davidsen 2006, Schanche
viktig næring. 2000a). Det samme gjelder flere
Flere steder fremstår norske og steinsirkler som tidligere har vært tolka
samiske bosettingsområder som gjensidig som samiske offerringer, men som også
ekskluderende. På Ringvassøya utenfor kan være ulvefeller (Spangen 2016a).
Tromsø er den samiske befolkningen I 2014 foretok Sametinget en
assosiert med gammetufter/goathesajit i kartlegging av automatisk fredete samiske
småfjordene (Figur 127), mens den norske kulturminner innenfor Møysalen
bosettinga er konsentrert på øyene nasjonalpark og Møysalen
utenfor (Hansen og Olsen 2004b:195-196). landskapsvernområde. Det ble påvist en
Også i Lofoten og Vesterålen er skillet rekke samiske kulturminner, blant annet
mellom norsk og samisk bosetting tydelig. gammetufter/goahtesajit,
Mens den norske bosettinga ligger på nes teltboplasser/orrunsajit, ildsteder/árranat,
og åpne strandflater med gode offersted/bálvvosbáiki og sjøsamisk
jordbruksforhold, ligger den samiske inne i gårdsbosetting med hustufter, fjøstufter,
fjordbotnene og dalene på øyene, men nausttufter, gjerder og kjellere
vekselsvis har de ulike gruppene også (Thomassen 2014).
dominert forskjellige fjordpartier, sund Etter hvert som den norske
eller viker (Figur 128) (Hansen 2011, befolkninga økte og ekspanderte nord- og
Nielssen 2008). østover, bredte også kristendommen med
I hele Lofoten og Vesterålen finnes kirkebygging og misjonsvirksomhet seg
betydelige spor av samisk bosetting og over stadig større områder. På den ene
177
Figur 129 Bildet er fra Kanstadfjorden i Lødingen kommune og trolig tatt i 1896. Det viser fra venstre Ingrid
Olsdatter Sarri og hennes ektemann Nils Anderssen Inga og foran seg har de barna Berit Kathrine, Inga (i
komsa) og Ole Andreas Nilssen. Til høyre er Ingrids søster Ellen Olsdatter Sarri med barna Inger og Tomas
Peder. Familien hadde sommertilhold i Forfjorden i området ved Finnsæterholman gjennom mange år.
Søstrene var født i Jukkasjärvi, på svensk side av grensen, i likhet med mange i de markasamiske bygdene i
området. Fotografiet er tatt som fargefoto, noe som var relativt unikt, og dukket opp i det amerikanske
kongressarkivet (Library of Congress) (Borgos 2011:392)
siden kan det synes som om dette Fjordmunningene er brede og forgreina og

medførte en intensivering i etableringa og i Troms og Vest-Finnmark skjermes de ofte
bruken av strukturer knyttet til før-kristen av øylandskap utenfor. Strandflata ligger
samisk religion (Hansen og Olsen ofte som en smal brem langs sjøen, og har
2004b:222). På den andre siden kan til dels tykke morene- og
nedgang i antallet urgraver langs kysten, strandavsetninger. Noen fjorder er relativt
hvor kontakten med den norske kristne korte og med mange forgreininger, mens
befolkninga og kirka var størst, og andre skjærer dypt og buktende langt
begravelser i kister og i vanlige drakter, innover i landet. Både korte og lengre
forstås som resultat av kristen påvirkning fjorder fortsetter gjerne som u-forma
(Schanche 2000a:336). dalfører med hengende sidedaler opp mot
fjell og vidde og skaper naturlige
4.3 Fjord og innlandsbygder innganger til innlandet. Fjordene
Fjordene er det dominerende omkranses av rolige landformer som åser,
landskapeelementet i denne regionen. heier, vidder og høye rolige fjellmassiver,
178
Altafjorden en annen dimensjon til vår
forståelse av steinalderen (Helskog 2014).
Hele Varangerfjorden var isfri
allerede omkring 12.000 cal BP (Kleppe
2014:123). De eldste lokalitetene består
oftest av åpne værutsatte boplasser uten
erkjente boligstrukturer, men både på
Lagežiidbákti ved Karlebotn innerst i
Varangerfjorden, og på Čohkki like sørvest
for Gressbakken er det dokumentert
Figur 130 Fjord- og innlandsbygder i Nord- teltringer fra preboreal tid. Lokalitetene
Norge omfatter kategoriene Fjordbygdene i
Nordland og Troms og Fjordene i Finnmark, ligger over eller like under den marine
Innlandsbygdene i Nordland, Indre bygder i grensa i området på 75 moh. Både 14C-
Troms, Dalbygdene i Finnmark og Pasvik.
(Puschmann 2005). dateringer og typologiske dateringer kan
imidlertid tyde på at de ikke har vært
men steile tinder og stupbratte fjellsider strandbundne, men har ligget noe mer
er også vanlige (Puschmann 2005). tilbaketrukket og godt over samtidig
Mange dalganger preges av hav- og havnivå (Kankaanpää og Rankama 2012,
breelvavsetninger. Flere av de store Kleppe 2014, Rankama og Kankaanpää
elvene slynger seg i meandere gjennom 2011, Schanche 1988a).
brede daler og elvesletter, men det finnes Nye funn, og nye analyser av eldre
også mektige fosser, hovedsakelig i materiale, har avdekket østlige trekk i den
Nordland og Troms. I høyereliggende tidligste teknologien. Forekomsten av
områder finnes en rekke mindre vann. store regelmessige flekker, produsert fra
Bjørka dominerer hele regionen med koniske flekkekjerner ved hjelp av
innslag av mer varmekjær lauvskog og trykkteknikk, har klare likheter med de
vital furuskog innover i fjordene og post-swideriske kulturene. Denne
dalene. Sammenhengende skogsområder teknologitradisjon spres fra Baltikum og
avbrytes av store myrområder over store deler av Skandinavia i løpet av
(Puschmann 2005). sein preboreal og boreal tid, antakelig dels
gjennom innvandring av grupper østfra.
Dette gir nye perspektiver på kontaktnett
Lisbeth Skogstrand og Anders Hesjedal og flyttemønstre, og tyder på at noen
Det er særlig undersøkelsene i grupper beveget seg mellom kyst og
Varangerfjordområdet (f.eks. Schanche innland allerede i fase I (Figur 131) (Kleppe
1988a, Simonsen 1961) og på Tønsnes i 2014, Rankama og Kankaanpää 2011,
Troms (Gjerde og Hole 2013, Nergaard et Sørensen et al. 2013).
al. 2016, Skandfer et al. 2010) som har gitt Mot slutten av fase I etableres en
mye og vesentlig ny kunnskap om boplass med flere antatt samtidige
steinalder i fjordstrøk i Nord-Norge. I teltkonstruksjoner på
tillegg gir helleristningene innerst i
179
Figur 131 I 2002 ble en preboreal lokalitet med klare paralleller til den østlige post-swederiske
teknologitradisjonen påvist og undersøkt ved Sujala i Nord-Finland. Funnene omfatter det tidligste
innslaget av pressteknikk i nordlige Fennoskandia. En vesentlig andel av råstoffet har opprinnelse langs
sørsiden av Varangerfjorden, og man begynte derfor å lete etter tilsvarende boplasser i dette området. I
2009 ble lokaliteten Fállegoahtesajeguolbba påvist, bare noen få hundre meter sørvest for Gressbakken i
Nesseby/Unjárga kommune. På en sandflate mellom mindre bergknauser, 71 moh, ble det dokumentert et
funnområde på minst 230 m2 hvor materialet består av samme råstoff og oppviser de samme teknologiske
karakteristika som ved Sujala. Boplassen kan sannsynligvis dateres til tidlig preboreal tid, men må ha
ligget godt over samtidig havnivå. Lokaliteten er ikke utgravd, men analyser av et betydelig antall
overflatefunn viser markante teknologiske forskjeller fra fase I-materialet langs kysten (4.2.1) (Rankama og
Kankaanpää 2011, Sørensen et al. 2013).
Mortensnes/Ceavccageaðji. 16 strukturer Malangsfjorden, ved utløpet av Målselva,

er tolket som teltringer, hvorav sju ligger ble det undersøkt en preboreal boplass,
på rekke. Konstruksjonene er Målsnes 1, i 1999-2003. Lokaliteten ga
gjennomgående 10-15 m2, noe som peker funn av en rekke enegga tangespisser,
mot en grunnstruktur av mindre skrapere, stikler, kjerner og avslag,
famileenheter. Organiseringen av boligene hovedsakelig av chert og kvartsitt, og viser
antyder en konsolidering av samfunnet et bredt spekter av aktiviteter. Funnene
med klarere gruppetilhørighet (Olsen var konsentrert i seks aktivitetsområder,
1994:42-43, Schanche 1988a:57). men det ble ikke påvist verken ildsteder
Langs gamle strandterrasser på eller noen form for boligstrukturer. Funn
innsiden av Komsafjellet, som den gang av svart chert, mest sannsynlig fra
var en øy innerst i Altafjorden, ligger Kvænangen eller Alta, viser et langstrakt
Nummedals klassiske Komsaboplasser. kontaktnettverk, og/eller stor mobilitet
Olsen (1994:30) karakteriserer Tollevik og (Blankholm 2008).
Steinseng som typiske fase I-lokaliteter, og De fleste kjente preboreale
det er blant annet samlet inn store lokalitetene i Troms ligger relativt skjerma
tangespisser og skiveøkser. Nyere
registreringer har påvist tufter mellom 60-
70 moh, men disse er ikke undersøkt
(Andreassen 2015). Også innerst i
180
Figur 132 Det ble funnet tilsammen ni spisser på Stangnes syd, både tangespisser og enegga spisser i
kvartsitt, flint og chert (Nergaard og Oppvang 2014) Foto: Johan-Terje Hole © Tromsø Museum
Figur 133 På Stangnes i Harstad ble det påvist en sirkulær tuft omkring 3 m i tverrmål, med lett nedgravd
golv og veggvoller. Det litiske materialet ble hovedsakelig funnet innenfor tufta, noe som tyder på at
redskapsproduksjonen primært har foregått inne i boligen. Strandlinjedateringa tilsier en datering til 9300
f.Kr., mens typologien gir et noe lengre tidsintervall på 9500-8200 f.Kr. På samme lokalitet ble det også
påvist et aktivitetsområde inntil en lav heller (Nergaard og Oppvang 2014). Kart: Erik Kjellman, Tromsø
Museum
innenfor Kvaløya, langs Kvalsundet og I fjordområdene var landhevinga

Grøtsundet i Tromsø kommune. betydelig større enn ute på kysten, og
Majoriteten av boplassene er under 10m2 utjevnet i mange områder havstigninga.
og sannsynligvis spor etter korte opphold Fase II-lokalitetene inne i fjordene er
av små og mobile grupper, men ingen av derfor i mindre grad transgrederte og
dem har vært gjenstand for systematiske bedre bevarte enn langs kysten (se 4.2.1).
eller mer omfattende undersøkelser Dette gjelder imidlertid bare delvis for
(Sandmo 1986, Skandfer et al. 2010:22). Varangerfjorden. Langs sørsiden av
På Tønsnes i Tromsø ble det i 2011 fjorden er det dokumentert en total
undersøkt fem runde/ovale flater med en mangel på lokaliteter i perioden 6900-
diameter på 2-3 m gravd inn i den 4900 f.Kr., noe som med stor
skrånede strandvollen. Strukturene ble sannsynlighet skyldes transgresjon
datert til 9140-8840 f.Kr. og tolket som (Manninen og Knutsson 2011:154).
spor etter lette teltlignende Utvetydige hustufter etableres nå i hele
konstruksjoner. Gjenstandsmaterialet, regionen (se 4.2.1). De eldste tuftene er
90% chert, ble nesten utelukkende funnet vage uten tydelige veggvoller og
innenfor tuftene. Det ble ikke påvist klare representerer antakelig teltlignende
ildsteder i tuftene og de blir derfor tolket konstruksjoner. I siste halvdel av fasen
som sommerboplasser (Gjerde og Hole bygges hus med nedgravde gulv som
2013). Også på Stangnes syd i Harstad muligens har vært torvhus (Nergaard et al.
kommune i Troms er det dokumentert en 2016:129, Olsen 1994:38).
tuft, datert til samme periode, med lett Fase II er betegnet som «gullalderen»
nedgravd golv og veggvoller etter en i eldre steinalder omkring
lettere teltkonstruksjon e.l. (Figur 132 og Varangerfjorden (Grydeland 2000:35). Det
Figur 133). er påvist en lang rekke boplasser, og
181
variasjonen i boplasstyper og råstoffbruk
er stor. Både store boplasser med
nedgravde tufter, teltringer og et
betydelig funnmateriale og små lokaliteter
fra korte enkeltopphold og spesialiserte
aktiviteter er dokumentert. Variasjonen
tyder på allsidig bruk av området, kanskje
gjennom hele året (Engelstad 1989,
Grydeland 2000, Schanche 1988a,
Simonsen 1961). Tuija Rankama og Jarmo Figur 134 Hustufta A15536 på Tønsnes var den
Kankaapää (2011:206) argumenterer for at eneste av de fem rektangulære tuftene fra fase 2 som
inneholdt et tydelig ildsted. Dette var 1,9 x 1,4 m i
Sæleneshøgdafasen eller fase II i Varanger, utstrekning og hadde flere bruksfaser. 12 ulike
bør ses som en distinkt tradisjon med kullinser kunne defineres i en av profilene, og det ser
ut til at ildstedet har blitt rensa opp og dekket med
opprinnelse i øst og ikke som en
sand mellom ulike opptenninger, men også flytta
videreutvikling av den vestlige fase I rundt innenfor et begrensa område (Gjerde og Hole
tradisjonen langs kysten. Den 2013). Foto: Mikael Cerbing ©Tromsø Museum.
På Tønsnes ble det avdekket én

sirkulær og fem store rektangulære
nedgravde tufter 14C-datert til 7100-6400
f.Kr. med gulvareal mellom 28-42 m2, noe
som er betydelig større enn samtidige
tufter i Nord-Norge (Figur 135). Stolpehull
i veggvollene ble tolket som parvise
skråstilte takbærende stolper av relativt
kraftige dimensjoner. Husene har hatt
Figur 135 Den runde tufta på 17d på Tønsnes var
flere innganger, og ved enkelte ble det markant nedgravd hadde tydelige voller av stein og
påvist møddinger. Gjenstandsmaterialet en indre diameter på 4m. Inni tufta lå et 1x1 m stort
ildsted og funndistribusjonen var klart avgrensa
ble hovedsakelig funnet inni tuftene, noe innenfor vollene. Funn av mikroflekker og en 14C-
som indikerer at aktiviteter primært datering til 6640-6480 f. Kr, plasserer tufta i fase II.
© Tromsø Museum
foregikk innendørs. Spredte kullflekker og
trekull i veggvollene tyder på at det fantes fase III, og Tønsnes viser likhetstrekk med
en form for ildsteder innendørs (Figur 134) funn både sørover langs kysten og innover
og husene kan ha vært vinterboliger i Nord-Sverige (Gjerde og Hole 2013:382,
(Gjerde og Hole 2013, Skandfer et al. Skandfer et al. 2010).
2010). Langs vest- og nordsiden av
Det littiske materialet fra Tønsnes Tjeldsundet, på grensa mellom Nordland
avviker noe fra utviklinga i Finnmark. Funn og Troms, ble det i 2015-16 påvist 15
av tverrspisser i fase II-kontekster i tuftene tuftlokaliteter med til sammen 98 tufter i
indikerer en tidligere introduksjon av forbindelse med
spisstypen enn lengre nord. Samtidig Hålogalandsvegenprosjektet. Flere av
opprettholdes mikroflekketradisjonen inn i tuftsamlingene kan sannsynligvis dateres
182
Figur 136 På Solli i Hårvika i Tjeldsund i Nordland ble det påvist åtte runde-ovale tufter til dels dypt
nedgravde i strand- eller morenegrus, de fleste omkring 3 m i utstrekning. De høyestliggende tuftene var
minst og svakest definert. Høyde over havet kombinert med en relativt stor andel mikroflekker,
mikroflekkekjerner, en klar dominans av flint og fravær av skifer, til forskjell fra lavereliggende
tuftlokaliteter i samme område, peker mot en datering til mellommesolitikum-seinmesolitikum/fase II-III
(Hole og Mikalsen 2016, Melsæther 2016:144-145). Stine Grøvdal Melsæther, prosjektleder for
Hålogalandsveiprosjektet fra Nordland fylkeskommune, forteller og forklarer for Sametinget,
fylkeskommunen og Riksantikvaren. På veggvollen sitter fra venstre Andreas Stångberg, Arne Håkon
Thomassen, Isa Trøim, Anne Karine Sandmo og Ole Grimsrud. Foto: Kristine Johansen ©
Riksantikvaren.
Figur 137 Hvalfiguren på Leiknes 1 i Tysfjord er antakelig en spekkhogger og den største

helleristningsfiguren vi kjenner i Norge med sine 7,6 x 3,4 m. Hellerisningsfeltet på Leiknes 1 har minst
50 figurer, og kan betegnes som det største og flotteste slipte helleristningsfeltet i vår del av verden.
Figurene er konturtegna og fremstilt ved å slipe 2-3 cm brede furer inn i blankskurte svabergflater.
Mange av figurene overlapper hverandre, og noen linjer utgjør deler av flere figurer. Motivene er
naturalistisk utformet i tilnærmet naturlig størrelse og består av niser, hvaler, seler, rein, elg, bjørn og
vadefugler (Helberg 2016). Foto: Arve Kjersheim © Riksantikvaren.
183
til fase II på bakgrunn av høyde over lokalitetene samsvarer med utviklinga fra
havet, gjenstandsfunn og 14C-dateringer fase 2 til 3 i Finnmark, hvor
(Figur 136). Det ble også påvist en rekke flekketeknologien opphører og kvarts får
lokaliteter tilsynelatende uten tufter fra større betydning som råstoff (Olsen
eldre steinalder (Hole og Mikalsen 2016, 1994:33).
Melsæther 2016). Flere av lokalitetene vil I Melsvika i Alta etableres det hittil
antakelig bli gravd ut i løpet av 2018-20 største kjente forhistoriske steinbruddet i
(Niemi et al. 2017). Nord-Norge antakelig omkring 8500 f.Kr,
Også på Skålbunes i Bodø kommune og kanskje tidligere. Funn av tangespisser,
er det undersøkt to boplasser fra slutten mikroflekker, mikrolitter,
av fase II. Det ble ikke påvist flekkeproduksjon fra kjerner med spiss
boligstrukturer, men en mulig mødding. På vinkel, flateretusjerte spisser med spiss
Eidet utgjorde flekker og mikroflekker en basis, samt flere flateretusjerte spiser fra
betydelig andel av redskapene, og tidlig metalltid sammen med enorme
kvartsitt og flint dominerte mengder avfallsmateriale og flere
råstoffutvalget. På Flaten, som lå litt boplassområder tyder på at bruddene var
lavere i terrenget, var derimot bergkrystall intensivt brukt i flere tusen år, gjennom
og kvarts rådende, og det ble funnet få eldre steinalder og langt ned i yngre
flekker eller mikroflekker (Arntzen et al. steinalder (Figur 138) (Nergaard 2013,
2008). Forskjellene mellom de to Niemi 2013b).
Figur 138 Cherten fremstår som tydelige årer og lag ovenpå et lag dolomitt, og over store deler av de
fremrensa områdene var det tydelige spor etter uttak i form av huggemerker, bruddkanter, forsenkninger. I
forgrunnen ligger noen av de mange knakke- og hammersteinene som ble funnet. En stor andel av dem har
tydelige knusemerker som viser at det ble brukt stor og rå makt for å utvinne råstoffet. Enorme mengder med
avslag, råstoffblokker, kjerner og ødelagte knakkesteiner av ulik størrelse tyder på at flere tonn chert ble tatt
ut over en lengre periode. Melsvikcherten varierer i kvalitet fra meget homogen og finkornet hvit chert til
grovere jaspis og mer uren mørk grå chert. Alle typene et blitt utvunnet og redusert på stedet (Nergaard
2013, Niemi 2013a, b). Foto: Erik Kjellman © Tromsø Museum
184
Sør for Ofotfjorden, på Valle i datert til omring 6000 f.Kr., noe som gjør
Ballangen, Leiknes i Tysfjord og Sagelv i den til den eldste kjente
Hamarøy ligger flere felt med de eldste innlandslokaliteten i Troms. Det ble funnet
helleristningene vi kjenner i Norge. en tverrspiss, skrapere, flere mikroflekker
Ristningene er datert utfra høyden over og en del produksjonsavfall av chert,
havet og lokaltopografi, og selv om de kvartsitt og melkehvit kvarts, men ingen
eldste figurene kan være laget før 8200 boligstrukturer ble påvist (Blankholm
f.Kr. ligger hovedtyngden av dateringer på 2008). Også litt lengre opp i dalen, ved
7000-tallet f.Kr. (se 3.2.1) (Helberg 2016). Devdisjávri, er det undersøkt en lokalitet
I Varanger er det langt færre tufter i hvor det ble påvist en 4x6 m stor oval
fase III (6500-5000/4500 f.Kr.) enn i funnkonsentrasjon, som blant annet
foregående periode. Boligene synes inneholdt flere tverrspisser (Helskog
primært å være lettere teltkonstruksjoner, 1980).
selv om enkelte nedgravde tufter På Tønsnes ble det til sammen
forekommer. Det kan skyldes en dokumenter 33 runde/ovale tufter, flere
befolkningsnedgang, eller at bruken av med møddinger, fra fase III. Tuftene
Varanger blir mer sesongbetont enn fremstår som 3-5 m store rydda flater, de
tidligere (Grydeland 2000). Grydeland fleste uten synlig ildsted. Noen er tydelig
(2000:25-26) argumenterer mot en nedgravd i strandvollen, og flere har større
kontinuerlig utvikling fra lette telt til solide steiner langs deler av veggen.
hus gjennom eldre steinalder. Også på Sannsynligvis representerer de
Tønsnes skjer en dreining mot lettere teltlignende konstruksjoner. Det er ikke
boligkonstruksjoner i denne perioden samsvar mellom funnspredninga og
(Gjerde og Hole 2013, Nergaard et al. boligstrukturene, noe som kan skyldes at
2016). boplassene har vært brukt over lang tid
Den eldste møddingen på slik at nye opphold har forstyrret sporene
Mortensnes/Ceavccageaðji er datert til etter tidligere bosettinger, men også at
slutten av fase III og består av skjørbrent aktiviteter har foregått utendørs. Både
stein, bein og skjell. Artsbestemmelse av lokalitetene og samtidige tufter varierer i
beinmaterialet viser en tydelig maritimt utforming og materialbruk, noe som kan
orientert ressursutnyttelse dominert av tyde på spesialisering, ulike
sel, fisk, særlig torsk, og sjøfugl, og gruppesammensetninger eller
utvalget kan peke mot sesongopphold på sesongtilpasning (Figur 139).
vår-tidlig sommer. Det er funnet flere Råstoffbruken viser langstrakte
tverrspisser, og råstoffbruken blir langt kontaktområder. Mens bergkrystallen på
mer ensidig med en overvekt av kvarts Tønsnes kan komme fra Barduområdet, er
(Schanche 1988a:78-81). antakelig cherten fra Kvænangen og Alta,
Ved utløpet av Lille Rostavatn/Vuolit mens den røde skiferen som dukker opp
Rostojávri nordøst for Dividalen i Målselv mot slutten av perioden sannsynligvis
kommune, ble det i 2000 undersøkt en kommer fra Dividalen (Gjerde og Hole
lokalitet med et større antall ildsteder 14C- 2013, Nergaard et al. 2016).
185
I yngre steinalder periode I
(5000/4500-4000/3700 f.Kr.) er boligene i
fjordområdene i all hovedsak lettere, ikke
nedgravde konstruksjoner. Det finnes
enkelte tufter på boplassene omkring
Varangerfjorden. I forbindelse med
undersøkelsene på Høyvikhaugen ved
Vadsø lufthavn ble det dokumentert ei
oval-rektangulær tuft med en ca. 15 m2
Figur 139 Ett av 48 fiskesøkker som ble funnet på stor nedgravd gulvflate. Langs ytterkanten
lokaliteten 11 a på Tønsnes i Tromsø. Alle er nærmere av nedgravingen ble det påvist spor av
10 cm i diameter og er snarere brukt som garnsøkker
enn dorgetyngder (Gjerde og Hole 2013). Foto: Mikael stolper som antakelig har båret et lett tak
Cerbing ©Tromsø Museum TSAD3_0514 av skinn og/eller torv. Huset har én
inngang som vender bort fra sjøen.
Sentralt i huset var et nedgravd ildsted fylt
med stein. Ildstedet er jevnlig blitt renset,
og aske og skjørbrent stein deponert
sammen med annet avfall i møddingen på
forsiden av huset (Figur 142).
Bruksperioden tidfestes til 4500-4000 f.Kr.
gjennom flere 14C-dateringer, noe som
støttes av et funnmateriale dominert av
skifer, flere fragmenter av og emner til
Figur 140 Tverrspiss av bergkrystall (Ts12258.1979) Nyelvspisser og en tveegget skiferkniv.
fra lok. 11 a på Tønsnes i Tromsø. Til forskjell fra
Tufta har klare likheter med husene som er
sørskandinaviske tverrspisser, er de nordnorske
framstilt av avslag, ikke flekker. Slike spisser var bedre undersøkt på Gropbakkeengen i
egna for små byttedyr og fugl, og tverrspissenes Varangerbotn, såkalte Karlebotnhus.
tilkomst kan antakelig ses i forbindelse med at den
fremvoksende skogen ga økt artsmangfold og et større Hustypen har vært knytta til periode II, men
innslag av terrestriske ressurser enn tidligere (Gjerde brukstida må antakelig nyanseres (Niemi og
og Hole 2013:328, Grydeland 2000:71, Olsen
Oppvang 2015:35, 49-50).
1994:35). Foto: Raymon Skjørten Hansen © Tromsø
Museum På Tønsnes ble det påvist fire tufter
med nedsenkete golvflater og voller av
Mot slutten av fase III skjer flere
stein 14C-datert til perioden 4345 - 3700
endringer samtidig. Den første
f.Kr. Konsentrasjoner av trekull mot
kamkeramikken dukker opp i Varanger og
midten av gulvflaten tyder på at man har
i Pasvik/Báhčeveaji (Skandfer 2003:383).
gjort opp ild. Råstoffbruken på lokaliteten
Flatehuggingsteknikk og sliping av ulike
domineres av skifer og det ble blant annet
redskapstyper sprer seg over store
funnet flere Nyelvspisser og skiferkniver
områder, og i Alta starter den 5000 år
(Nergaard et al. 2016). Den høye andelen
lange tradisjon for å lage helleristninger i
av skifer og spissmaterialet tyder på at
områdene omkring fjordbunnen.
tuftene har vært i bruk inn i periode II.
186
Figur 141 I møddingen ved Høyvikhaugen ble det funnet et lite stykke organisk materiale, antakelig bein,
med strekdekor. Bortsett fra kamkeramikken er dette den eldste dekorerte gjenstanden vi kjenner fra
Nord-Norge. Den nærmeste parallellen er bruken av geometriske figurer i bergkunsten fra samme
periode, som i Kåfjord i Alta og ved Forselv i Narvik (Helberg 2016:258, Helskog 2012:60, Niemi og
Oppvang 2015:35). Møddingen inneholdt også et betydelig beinmateriale, hvorav 81% var fra fisk,
særlig torsk, mens 9% var fra fugl og 9% fra pattedyr, primært sel (Niemi og Oppvang 2015:35). Foto:
Mari Karlstad © Tromsø Museum – Universitetsmuseet.
Kamkeramikken kommer til nordre ved neste opphold. De kan ha vært gravd
Fennoskandia i århundrene før 5000 f.Kr. ned i bakken og brukt som lagringskar for
Den finnes hovedsakelig i Nordvest- selkjøtt eller spekk. Keramikken ser ut til å
Russland, Nord- og Øst-Finland, Över-Kalix gå ut av bruk i Pasvik/Báhčeveaji-Varanger
i Nord-Sverige og i Pasvik/Báhčeveaji og omkring 4600 f.Kr. (Skandfer 2003).
langs sørsiden av Varangerfjorden i Øst- Det har vært foreslått at
Finnmark. Keramikken fremstår med et kamkeramikken uttrykker ulike etniske
enhetlig uttrykk over hele området, og grupper og at Varangerfjorden utgjorde en
den ensarta teknologien tyder på at grense mellom territorier (Olsen 1994:66-
kunnskapen ble videreført gjennom 67). Skandfer (2003:363-367) påpeker at
individuell opplæring (Figur 142). Rask det kun er keramikken som har en klar
spredning over store områder kan tyde på geografisk avgrensning og argumenterer
en viss forflytning av folk, ikke bare ideer. for at romlig utbredelse av et fenomen
Karene var svært store og tunge og ble kan ha andre årsaker enn etniske
sannsynligvis etterlatt på stedet til bruk skillelinjer.
187
Produksjonen av helleristninger
innerst i Altafjorden eksploderer i periode
I. Fra denne fasen finnes flest figurer og
den største variasjonen i figurtyper og
komposisjoner. Til forskjell fra den eldre
slipte bergkunsten, er
helleristningstradisjonen som etableres i
periode I, og som forekommer i hele
Figur 142 Kamkeramikk, også kallt Säräisniemi
Fennoskandia og vestlige Russland, hogd 1, er den eldste keramikktypen i nordre
inn i berget. En kort overgangsperiode, Fennoskandia og hører til den første fasen av
keramikkbruk i Nord-Europa. Karene var opptil
hvor den eldre typen naturalistiske figurer 60-70 cm høye, med tykke vegger og spiss eller
forekommer sammen med yngre mer rund bunn. I tillegg forekommer små kopper med
flat bunn. Hele utsiden er dekorert med groper
stiliserte figurer, er dokumentert på og ulike typer stempel, særlig kamstempel, i
enkelte felt, som Forselv i Narvik og Ole horisontale bånd rundt karet. Ofte har den
øverste delen av karet også vært malt med rød
Pedersen i Alta, mot slutten av fase III. De
oker. Godset er gjerne magret med relativt mye
fleste ristningsfeltene er lokalisert inne i lys kvarts. Ofte er flere kar fra samme lokalitet
fjorder og sund på steder som ligger svært like i form og dekor, og de kan være laget
av samme person. Kanskje var det kun noen få
mellom innland og kyst. Sannsynligvis er som mestret teknologien. Det er ikke funnet
bruken av landskapet sentral for å forstå brenningsplasser for keramikken, men
produksjonsrester, som brente leirpølser, tyder
ristningenes meningsinnhold. Motivvalget på stedlig produksjon (Skandfer 2003). Ved
er hentet både fra innland og kyst, og Noatun i Pasvik har pollenanalyser avdekket en
omfattende nedgang i furupollen samtidig som
figurene uttrykker historier hvor prøvene viser kraftige trekullhorisonter i
virkelighet, kosmologi og landskap er perioden 48-4000 f.Kr. Det er mulig dette
skyldes at hvor keramikken ble brent på store bål
flettet sammen i kosmografiske historier og at man foretrakk å bruke furuved i prosessen
om jeger-sankerlivet (Figur 143). Det er (Skandfer og Høegh 2012). Foto: Åse Kari
Hammer © Kulturhistorisk museum.
påvist et stort antall tufter fra yngre
steinalder langs Altafjorden, men lite tyder
på en fast helårsbosetting.
Helleristningsfeltene representerer
dermed steder som folk kom tilbake til år
etter år (Gjerde 2010b:394-396, 454,
Helskog 2012:52, 99, 104).
188
Figur 143 De største og mest kjente helleristningsfeltene ligger i Altaområdet, her representert ved feltet
Bergbukta 4B, ved Hjemmeluft. Mer enn 6000 figurer laget over en periode på omkring 5000 år er
dokumentert, og feltene står på Unescos verdensarvliste. De eldste figurene ble sannsynligvis laget mellom
5500-5000 f.Kr., mens de yngste er fra omkring 200 f.Kr. Hovedbruksfasen ligger i periode I, mellom
4800-4000 f.Kr. Landdyr som elg, rein og bjørn dominerer motivvalget, men maritime figurer som båter
og fisk forekommer også. Til forskjell fra i den slipte helleristningstradisjonen avbildes mennesker og
menneskelige aktiviteter. Store fangstscener med reingjerder, dyreflokker og mennesker, og seremonier
eller ritualer som involverer mange deltakere, er avbildet (Gjerde 2010b:252-253, Helskog 2012).
Fotomosaikk: Karin Tansem © Verdensarvsenter for Bergkunst - Alta Museum (CC-BY).
Figur 144 På Gamnes i Sør-Varanger ble det i 2015 oppdaget et nytt helleristningsfelt i forbindelse med
utgraving av en steinalderlokalitet i området. Høyden over havet, men også store stilistiske likheter med
motivene i Alta, tilsier en datering til periode I. Det ble gravd en sjakt inntil foten av bergveggen og
foretatt prøvestikking i området rundt helleristningsfeltet, men det ble verken funnet artefakter, trekull eller
andre spor etter menneskelig aktivitet. Egna flater i nærområdet ble også undersøkt uten at det ble påvist
flere figurer (Helberg 2016, Niemi et al. 2015). 3D-digitalisering på fotogrammetrisk konstruert modell:
Erik Kjellman © Tromsø Museum.
189
I yngre steinalder periode II skjer en hovedsak funnet her. Et stort antall
tydelig omlegging av bosettingsstrukturen Nyelvspisser, bladformete spydspisser,
også i fjordområdene (se 4.2.1). Boligene dobbelteggete skiferkniver og eggformete
blir mer solide og graves dypere ned i fiskesøkker, som ut fra størrelsen snarere
undergrunnen, og flere nesten er garnsøkker, ble samlet inn (se Figur
landsbyliknende boplasser etableres. 139). Sannsynligvis har fangst av
Keramikken forsvinner fra sjøpattedyr og fiske vært det primære,
Pasvik/Báhčeveaji, og store skiferspisser noe også det begrensa osteologiske
og skiferkniver dominerer materialet. materialet fra fisk, grønnlandssel og hval
På Gropbakkeengen innerst i tyder på (Olsen 1994, Simonsen 1961).
Varangerfjorden ligger den største I Tjeldsundet ligger majoriteten av
boplassen vi kjenner i Nord-Norge fra tuftlokalitetene langs strandhakk i
periode II, med 89 registrerte tufter (Figur tapesvollen, mellom 25-20 moh.
145). Tuftene varierer fra runde – ovale til Råstoffordelinga varierer fra en jevn
rektangulære, med inntil 0,6 m dype fordeling mellom harde og myke
nedgravde, og tidvis brolagte golv med et bergarter, til en overvekt av skifer. Høyden
areal på 15-20 m2 og kraftige voller hvor over havet, 14C-dateringer og stedvis høy
inngangen er vendt bort fra sjøen. andel av skifer tyder på en etablering
Ildstedet ligger vanligvis sentralt og omkring 4000 f.Kr. og en bruksfase
forekommer i ulike varianter. I et par hus gjennom yngre steinalder (Figur 146)
ble det påvist slitte terskelsteiner, og (Melsæther 2016). Sammenliknet med
Simonsen (1961:140) tolker funnene på Slettnes (se 4.2.1) og
grusavsettinger på gulvene som rester av Gropbakkeengen kan andelen skifer og
torvtak. I flere tufter ble det dokumentert forekomsten av store tuftlokaliteter tyde
kulturlag, og gjenstandsmaterialet ble i all
Figur 145 Tuftene på Gropbakkengen ligger på to-tre lange rekker langs en relativt smal strandterrasse
avgrensa av en skrent mot sjøen i nord og en bratt skråning og myrområder i sør. Antakelig har det vært
enda flere på en nå oppdyrket terrasse. Navnet Gropbakkengen taler for seg. Tuftene er godt synlige i
terrenget som store runde forsenkninger med og uten tydelig voll. Knapt noen av tuftene overlapper
hverandre, noe som tyder på at flere av dem har vært samtidige. Til sammen 17 tufter ble utgravd av
Nummedal (1935-37) og Simonsen (1952-53) (Simonsen 1961:7-8, 106, Fig.135).
190
Figur 146 På lokaliteten Haubakkelva 2 i Tjeldsund kommune i Nordland ble det registrert 36 tufter i fire
grupperinger langs ulike høydekoter i 2015 i forbindelse med Hålogalandsveiprosjektet. De fleste var
runde-ovale, mens seks var rektangulære. Tuftene framstår som ryddete flater med indre mål på 3-5 m,
gravd inntil 40 cm dype, ofte med en tydelig kant inn mot hellinga i øst. Mens de lavest beliggende
befinner seg like over 20 m koten, ligger de høyeste omkring 30 moh. De eldste kan dermed være fra
mellommesolitikum/fase II, mens de yngste antakelig er fra tidligneolitikum/periode II av yngre
steinalder. Råstoffvariasjonen var stor, og det ble funnet gjenstander og avslag av flint, kvarts, kvartsitt,
bergkrystall og skifer i tilnærmet like andeler. Det er ikke skilt mellom prøvestikk på ulike nivåer i
analysen, men oversikten over tuftene viser at det ikke ble påvist skifer i tuftgruppe A, mens nesten alle
positive prøvestikk i de lavereliggende tuftene inneholdt avslag eller slipte fragmenter av skifer
(Melsæther 2016:165-177).
191
på en datering som tilsvarer periode II tykt lag av muslingskall dekket av et tynt
i Finnmark. trekullag. Spissen viser at graven med stor
Landsbyliknende boplasser med sannsynlighet er eldre enn selve boplassen
strategisk beliggenhet kan, under (Olsen 1994:78, Simonsen 1961:78).
forutsetning av at flere av husene er I periode II blir ristningene i Alta
samtidige, ses både som et resultat av, og færre og variasjonen mindre enn tidligere.
en drivkraft mot, en større regional Fremdeles avbildes hovedsakelig store
territorialitet, men også en endring av landdyr, og båtmotivene bli vanligere. De
sosial og økonomisk organisering. Noen store scenene fra eldre ristningsfelt lages
har argumentert for et økende skille ikke lenger, men sannsynligvis var eldre
mellom kyst- og innlandsbefolkning i yngre felt fremdeles i bruk, og ritualene innebar
steinalder (Hesjedal et al. 1996a, Olsen en blanding av gamle og nye historier og
1994), mens andre diskuterer en endring meninger (Helskog 2012:109).
mot større sentralboplasser med et preg I løpet av yngre steinalder periode III
av «base camp», hvor enkelte individer og blir boligene større og mot slutten av
mindre grupper forlot boplassen for yngre steinalder etableres de klassiske
kortere eller lengre tidsrom for å utføre Gressbakkenhusene (se 4.3.2) (Schanche
spesifikke oppgaver fremfor at hele 1994). Antakelig øker både bofastheten,
samfunnet var mobilt. En slik befolkningsstørrelsen og de sosiale
bosettingsform krever lagring av mat, noe forskjellene. Overskudd fra blant annet
de store kamkeramiske karene fra periode kvalfangst kan ha gitt grunnlag for en økt
I tyder på at man gjorde (Damm 2006:137, differensiering. Begravelser på eller ved
Fretheim et al. 2016a:182-183, Skandfer boplassene blir vanligere, og det er funnet
2003). Bosettinga kan også ha fungert som graver både i møddinger og under golvet i
en kollektiv fangstorganisering som krevde boliger. Ornering på beinredskaper
samarbeid mellom flere hushold (Olsen opptrer hyppig, og mønstrene blir mer
1994:82). Samtidig viser blant annet store kompliserte utover i perioden. Det dukker
likheter i skifermaterialet og forekomsten også opp flere dyre- og menneskefigurer
av importerte gjenstander at kontakten av bein, noe som kan være relatert til en
mellom befolkningsgrupper i Nord-Norge religiøs spesialisering mot sjamanisme.
og omkring Bottenviken blir mer regulær. Interregionale kontaktnett vises gjennom
Trolig ble faste ruter mellom kyst og flere importfunn, blant annet
innland etablert, noe som igjen sørskandinaviske flintdolker, en dolk av
konsoliderte interregionale kontaktnett kobber (4.3.2) og ei båtøks funnet i
(Damm 2006). Varanger (Olsen 1994:86-91).
På Gropbakkeengen ble det også I Nyelv i Nesseby/Unjárga er det
funnet en gravrøys med skjelettspor som registrert til sammen 71 tufter fordelt på 3
antyder en kropp i hockerstilling og en lokaliteter (Askeladden). Nummedal
flathogd spiss med spiss basis som ifølge (1937-38) og seinere Simonsen (1957-58)
enkelte opplysninger kan ha sittet i den undersøkte flere av tuftene og avdekket
dødes rygg. Kroppen var lagt på et 5-10 cm ovale til rektangulære nedgravde tufter,
192
noen med doble ildsteder. Hustypen har Mens eldre menneskefigurer stort sett er
likhetstrekk både til de eldre enkle strekfigurer, blir de nå mer
Gropbakkeengenhusene og de senere detaljerte, med kropp, ribbein og
Gressbakkenhusene (Simonsen 1961:436) kjønnsorganer. Samtididig forsvinner jakt-
og kan dateres til periode III. Skandfer og båtmotivene og overlappinger av
(2012a:161) påpeker at mens figurer blir vanlige (Helskog 2012).
Gressbakkenhus finnes over hele I forbindelse med undersøkelsene på
Finnmark, ser Nyelvtypen ut til å være et Kveøya (se 4.3.2), ble det påvist ei
lokalt Varangerfenomen. Det er nedgraving under et yngre dyrkningslag.
dokumentert flere omfattende møddinger En makroprøve inneholdt to byggkorn,
og samlet inn et betydelig hvorav det ene ble datert til 2563–2307
gjenstandsmateriale av bein, blant annet f.Kr. Dateringa er enkeltstående og bør
kammer med fuglehoder, kniver med vurderes med forsiktighet, men det er
dekor, fiskekroker og harpunspisser også funnet en flateretusjert flintdolk rett
(Simonsen 1961). Det er også undersøkt over Øysundet som kan ha sammenheng
en grav med bevart skjelett 14C-datert til med kornfunnene på Hundstadneset
3090-2880 f.Kr. hvor det satt en beinpil (Arntzen 2013b:21).
mellom ribbeina (Olsen 1994:88).
Mot slutten av perioden bygges det 4.3.2 Tidlig metalltid
Gressbakkenhus også i Tollevika innerst i Lisbeth Skogstrand
Altafjorden. Huset var delvis gravd ned i I denne perioden går en noe flytende
sanda og hadde markante oppbygde skillelinje mellom fjordstrøk i Nordland og
voller, til dels vegger av stein, og målte Sør-Troms på den ene siden, og Nord-
11,7 x 5 m fra toppen av vollene. Det ble Troms og Finnmark på den andre. I den
dokumentert møddinger, primært av tidligste fasen fremstår det østlige
skjørbrent stein, på begge sider av Finnmark som særlig funnrikt, mens
inngangen. Huset hadde et karakteristisk etableringa av jordbruk i Nordland og
dobbelt ildsted, symmetrisk plassert i hver Troms er et viktig utviklingstrekk fra
sin halvdel av boligrommet. Hvert ildsted midten av perioden. Forholdene i den
var steinsatt og rektangulært med en nordøstlige regionen vil derfor
utstrekning på 170 x 70 cm og var tydelig presenteres først, deretter områdene i
renset for skjørbrent stein og kull (se Sør-Troms og Nordland.
4.3.2). Det ble også funnet spisser og Mot slutten av steinalder og inn i
kniver av skifer, skrapere og fiskesøkker. tidlig metalltid bygges boliger med
14C-dateringer tyder på at huset ble
nedgravde golv over hele Finnmark, og
etablert omkring 2200 f.Kr. (Bell 2004, særlig i Varangerområdet. På noen
2005, 2007). lokaliteter forekommer 20-30 tufter,
I periode III begynner man å lage gjerne på rekker langs strandterrasser,
ristninger på Amtmannsneset i Alta men det vanligste er 6-9 tufter. Flere
fremfor ved Hjemmeluft som tidligere. Det lokaliteter har hatt gjentatte bosettinger,
skjer også store endringer i motivene. noe som gjør det krevende å vurdere
193
kronologiske forhold og tuftenes indikere en relativt fast bosetting.
materielle og sosiokulturelle kontekst Karakteristisk for Gressbakkentuftene er
(Schanche 1994, Skandfer 2011). I tydelige forsenkninger for innganger
århundrene omkring 2000 f.Kr. oppstår gjennom vollene, og disse har hatt ulike
såkalte Gressbakkenhus. Tidligere mente former for overbygg (Figur 148 og Figur
man at bruksfasen var relativt kort, ca. 150) (Skandfer 2012a). Marianne Skandfer
2150-1850 f.Kr., men nyere undersøkelser (2012a:160) fremhever at fokuset på
tyder på at denne typen boliger ble bygget symmetri og rekkeorganisering i
og brukt frem til 1400 f.Kr. i Varanger og diskusjoner av tuftene har
1300 f.Kr i innlandet (se 4.4.2). (Schanche underkommunisert at utforminga av
1994, Skandfer 2012a:158-160, se også husene varierer mer enn
Simonsen 1963). Flere av tuftene i klassifiseringssystemene vil ha det til.
Pasvik/Báhčeveaji blir, i likhet med tuftene Lenger sør, på Tønsnes i Tromsø, ble flere
i Skjærvika-Fjellvika (se 4.2.2), gjenbrukt ulike typer steinsatte ildsteder 14C-datert
som fundament for boliger mot slutten av til tidlig tekstilkeramisk fase, 2000-1500
Kjelmøyfasen (Skandfer og Høegh 2012). f.Kr. Det fantes ingen spor av tufter eller
Husene var store solide nedgravinger, og ildstedene har
konstruksjoner, hadde rektangulære sannsynligvis ligget inne i telt eller
nedgravde golv med kraftige voller rundt liknende. Funnmengden og de lette
og opptil 60 m2 boflate. De må har vært boligkonstruksjonen tyder på korte
arbeidskrevende å sette opp, noe som kan opphold. En rundoval svakt nedsenket og
Figur 147 Tuftene og møddingene fra yngre steinalder-tidlig metalltid inneholder ofte et stort
gjenstandsmateriale. I forbindelse med utgravingene på Gressbakken Nedre vest i Nesseby/Unjárga i
1956-57, ble det funnet et stort antall ulike typer redskaper av bein og horn. Til venstre en harpunspiss
(Ts5526ak) av reinhorn fra hus 4 med to kraftige mothaker til samme side av stammen og
fastbindingstapper på hver side av toppen. Øverst er den ornert med fiskebeinsmønster. I midten den ene
siden av en prydkam av reinhorn (Ts5525lp) med et naturalistisk utformete hundehode. Foto: Adnan
Icagic CC BY-NC-ND 3.0. Til høyre et skår med imitert tekstilkeramikk in situ i tuft 2 som ble undersøkt
ved Abelsborg i Nesseby/Unjárga i Finnmark i 2016. Foto: Janne Oppvang © Tromsø Museum –
Universitetsmuseet.
194
Figur 148 Forslag til rekonstruksjon av et Gressbakkenhus. Gressbakkentuftene er hovedsakelig ovale eller
rektangulære med en indre utstrekning på 3-5 m x 6-8 m. Golvene er gravd opptil én meter ned i
undergrunnen og har kraftige veggvoller med opptil fire karakteristiske forsenkninger, sannsynligvis etter
innganger. Veggene stod på yttersiden av det nedgravde gulvet og besto av et reisverk dekket av torv på
yttersida. Inngangene var gravd ned til samme nivå som gulvet og hadde form som lange overbygde sjakter
inn i husene, og inngangene på kortsidene kunne være forbundet med små tilbygg. Det er dokumentert
stolpehull i noen tufter, og plasseringen tyder på at det var takbærende stolper rett innenfor veggene og midt
i rommet (Schanche 1994:200-204) Tegning: Ingolf Schanche.
Figur 149 Mange av Gressbakkenhusene hadde doble steinsatte ildsteder lagt symmetrisk langs husets
lengste midtakse. Med innganger i hver ende, fremsto huset som delt i to like deler. Sannsynligvis fantes
regler for hvilke aktiviteter som kunne utføres hvor i boligen, og beboerne kan ha hatt faste plasser relatert
til sosiale posisjoner, tilsvarende det som er kjent fra blant andre samiske boliger i historisk tid. Husene var
godt isolerte, og det var neppe nødvendig med to ildsteder for å holde varmen. De doble ildstedene kan
derfor ha tilhørt hver sin kjernefamilie, eller huset kan ha vært delt i en kvinne- og en mannsdel med eget
ildsted og inngang (Schanche 1994:209, 213-215) © Tromsø Museum – Universitetsmuseet.
Figur 150 I 2016 undersøkte Tromsø Museum en tuft etter et nedgravd hus i forbindelse med utbedring av
vei ved Nyelv bru i Nesseby/Unjárga i Finnmark. Tufta samsvarer med Simonsens hus 11 (1963), var ca. 4 x
6 m stor, og bortsett fra telefonstolpen midt i den sørlige delen, var den intakt. Tufta hadde flere bruksfaser i
perioden 2400-1570 f.Kr. (Oppvang 2016) Foto: Janne Oppvang © Tromsø Museum – Universitetsmuseet.
195
ryddet gulvflate ble 14C-datert til mindre sirkulære teltstrukturer, indikert
1100-900 f.Kr. Ingen av de øvrige hovedsakelig gjennom avslagsdistribusjon.
ildstedene fra denne perioden kunne Det ble dessuten funnet flere
relateres til boligstrukturer, men også her flateretusjerte spisser med kort triangulær
tyder den tydelige kantsettingen på at de tange og skår av tekstil- og imitert
har ligget inne i lettere tekstilkeramikk som ble direkte 14C-datert
boligkonstruksjoner (Figur 153). Flere til mellom 1000-800 f.Kr. (Nergaard et al.
strukturer ble datert til Kjelmøyfasen. 2016).
Blant annet ble det påvist to mulige I tilknytning til tuftene finnes gjerne
skrapere og flatehogde spisser i kvarts og
kvartsitt, gjenstander av skifer og
asbestkeramikk (4.2.2) (Schanche 1994). I
flere tilfeller er det påvist møddinger med
gode bevaringsforhold ved inngangen på
fremsiden av huset. Disse kan inneholde
store mengder fugle-, dyre- og fiskebein,
skjell og sneglehus, men også mer
spesielle funn, som menneskebein,
ubrukte ornerte gjenstander av horn og
bein, eller Norges eldste metallfunn, en
dolk av kobber, som ble funnet i en
mødding i Karlebotn. Flere av møddingene
har imidlertid vist seg å være betydelig
eldre enn tuftene, noe Karlebotndolken
Figur 151 I Jarfjord i Sør-Varanger ble det i
1887 funnet to støpeformer av kleberstein for fra 3000 f.Kr. er et tydelig vitnesbyrd på
dolker av bronse (Ts.816-17). Nøyaktig funnsted (Hood og Helama 2010, Skandfer
er ikke kjent, men formene skal ha blitt funnet
sammen og kan antakelig forstås som et 2012a:160). På Tønsnes dominerer kvarts
depotfunn. Den minste er 19 cm lang, mens den og kvartsitt, i all hovedsak
største er 35 cm, og med sitt uvanlige lange
blad på 34,5 cm, kvalifiserer den som et kort
produksjonsavfall, i den første halvdelen
sverd med klinge Seima-Turbino type (Simonsen av den tekstilkeramiske fasen, mens skifer
1963:244-245). De største dolkene, som
er fraværende. Det ble funnet endel
omfatter begge formene fra Jafjord, har ofte
metallhjalt. Sannsynligvis kan dolkformen skrapere, men ingen spisser kan sikkert
dateres til 15-1300 f.Kr., og Ørjan Engedal henføres til den tidligste perioden. Etter
(Bakka 1976, 2010:258, Fyllingen 2002)
foreslår at den lange klingen kan skyldes 1500 f.Kr utgjør også skifer en liten andel
påvirkning fra den sørskandinaviske av materialet. I tillegg til skrapere finnes
bronsealdertradisjonen for lange bronsesverd.
En liknende støpeform er også funnet i Kolvika, nå flateretusjerte spisser, enkelte spisser
på Vestvågøy i Lofoten, og det er funnet flere av skifer og tekstil- og imitert
andre bronsegjenstander i det nordvestlige
Skandinavia som kan relateres til tekstilkeramikk (Nergaard et al. 2016).
Seimakomplekset. Generelt er likevel Som omtalt i 4.2.2, er
støpeformer for denne typen dolker relativt
sjeldne (Engedal 2010:67, 102, 258, Simonsen asbestkeramikken karakteristisk for tidlig
1963:244-245). metalltid i Nord-Norge. I fjord- og
196
Figur 152 På feltet 15B på Tønsnes dukket det opp ei lett oval steinpakning, 4,6 x 5,6 m, bygget av 0,2-0,4 m
store strandrulla stein, som ble tolket som et gravminne. Under røysa ble det påvist en 2,6 x 1,1 m stor
nedgraving med kantkjede av store stein. Det ble påvist store mengder oker i nedgravinga og funnet ei kjerne
og et avslag av chert og et knekt emne av bergart, men ingen spor etter skjelett. Det ble også funnet tre
Sunderøyspisser i røysa som opprinnelig kan ha blitt lagt ned som gravgaver. Grava er blitt forstyrret,
kanskje plyndret på et senere tidspunkt og det som ser ut til å ha vært en kiste av steinheller er blitt ødelagt.
Høyden over havet gir en bakre datering på ca. 2500 f.Kr. og Sunderøyspissene peker mot første halvdel av
tidlig metalltid. Spissene er imidlertid også i bruk i Kjelmøykeramikkfasen, og relasjonen til grava er usikker
(Nergaard et al. 2016).
Figur 153 Et av mange kantsatte ildsteder på Tønsnes ble datert til slutten av tekstilkeramisk fase, 1100-900
f.Kr. Ildstedet A5500 var 1 x 0,5 m og bestod av liggende heller i bunnen av ildstedet og stående heller langs
kanten. Flaten omkring ildstedet var relativt ryddig, og antakelig har det stått en lettere teltkonstruksjon eller
liknende her. Hellene i ildstedet magasinerte varme slik at ildstedet varmet også lenge etter at ilden hadde
brent ut, særlig hvis det lå inne i en konstruksjon med vegger (Nergaard et al. 2016).
197
innlandsbygdområdene er det særlig 2011). Flatehogde spisser med kort
den tidlige Pasvikkeramikken og den triangulær tange finnes ofte i samme
senere Kjelmøykeramikken som kontekst som Kjelmøykeramikk. Videre
dominerer, selv om det også er funnet samsvarer forekomsten av
tekstilkeramikk og imitert tekstilkeramikk, bronsegjenstander og støpeformer av
blant annet i Varangerområdet (se 4.2.2 østlige typer med utbredelsen av
og Figur 147). Den tidligste Kjelmøykeramikk (se Figur 151). Jørgensen
asbestkeramikken, Lovozero- og og Olsen (1988:77) mener at denne
Pasvikkeramikk, introduseres omkring differensieringa reflekterer en
2100/1900 f.Kr, og er kun funnet i sosiokulturell restrukturering av både
Finnmark, hovedsakelig i interne og eksterne relasjoner mellom
Pasvik/Báhčeveaji og langs jeger-sanker samfunn i nordre
Kautokeinovassdraget (Jørgensen og Olsen Fennoskandia. Mens befolkninga langs
1988). Keramikken er lokalprodusert, men kysten av Nordland og Troms relaterer seg
har klare forbilder i Finland og Nordvest- til det nordisk bronsealderkomplekset
Russland. Forekomstene indikerer direkte lenger sør (se 4.2.2), har folkegruppene i
og nær kontakt med andre innlandet og Finnmark hatt utstrakt
keramikkproduserende samfunn i sør og kontakt med metallproduserende
øst (Damm 2012a:136, Skandfer 2011). samfunn i øst, særlig Ananinokulturen. Det
Også funn av bronsegjenstander og finnes også flere indikasjoner på lokal
støpeformer tyder på langtrekkende bearbeiding av jern i tilknytning til
kontaktnettverk mot sørøst i første Kjelmøykeramikk, og trolig ble også jern
halvdel av tidlig metalltid (se Figur 151). formidlet gjennom kontaktnett fra
Kjelmøyfunnene fra Kjelmøy i Sør- Ananinoområder til fangstbefolkninga i
Varanger ytterst i Varangerfjorden, Fennoskandia. Kjelmøykomplekset bør
omfatter Norges desidert rikeste materiale derfor også diskuteres i relasjon til
av bein- og hornartefakter, et av de introduksjonen av jern i Nord-Norge
tidligste funnene av jern og det største (Jørgensen og Olsen 1988, Olsen 1991).
funnet av keramikk som er gjort i Nord- Skandfer (2000, 2006) har utført
Norge (Figur 154). Kjelmøykeramikk undersøkelser av flere hustufter i
dukker først opp omkring 1400 f.Kr, men Pasvik/Báhčeveaji og sammenholdt det
har sin hovedfase mellom 900/700 f.Kr.- arkeologiske materialet fra tre utgravde
0/100 e.Kr. Keramikktypen er særlig lokaliteter med pollenanalyser av prøver
funnet omkring Varangerfjorden og i fra myrer i nærområdene.
innlandet i Finnmark, samt i Nord-Sverige Keramikkfunnene tidfester bruken av
og Finland hvor den kalles Säraisniemi 2, området til mellom 2000 f.Kr.-100 e.Kr,
men forekommer også sør til Østerbukta i mens 14C-dateringer fra veggvoller og
Rana og Kirkhellaren på Træna (se kap.3). ildsteder ga dateringer til ca. 400 f.Kr- Kr.f.
Godset er meget tynt med finknust asbest Bruken av området har ikke vært
som magring, og kam- og strekdekor kontinuerlig, og pollenanalysene støtter
(Jørgensen 2010, Olsen 1984, Skandfer inntrykket det arkeologiske materialet gir
198
Figur 154 De første funnene på Kjelmøy i Sør-Varanger i Finnmark ble gjort allerede i 1861, og en rekke
løsfunn ble innlevert siste halvdel av 1800-tallet. Det ble også foretatt mindre fagarkeologiske
utgravinger. De store undersøkelsene av boplassene Mestersanden og Makkholla på Kjelmøy ble foretatt
under ledelse av Ole Solberg mellom 1907-10 og -31, og resulterte i svært omfattende funn av keramikk,
gjenstander av bein og horn og funn og spor av jern. Det er også foretatt en rekke mindre undersøkelser i
området i senere tid, og disse har også påvist et betydelig innslag av slåtte steinartefakter, hovedsakelig
av kvarts. Det er likevel ikke påvist flatehogde spisser i Kjelmøyfunnet. Solberg mente Kjelmøyfunnene
kunne dateres til vikingtid, og så derfor ingen grunn til å samle inn kvartsavslag. Dessverre er alle
Solbergs originalrapporter, tegninger og fotografier borte (Olsen 1984). Bildet er sannsynligvis fra
utgraving på Kjelmøy i 1908. Gustaf Hallströms fotosamling 1908 © Forskningsarkivet, Umeå
Figur 155 Skjellsanda på Kjelmøy har gitt eksepsjonelt gode bevaringsforhold for bein og horn, men
dårlige for metall. Materialet gir en unik innsikt i en svært rik beinteknologi med et stort repertoar av
beinkroker og harpuner, men også piler, skjeer og en lang rekke andre typer redskaper (Solberg 1909).
Mange er kunstferdig utførte og de er ofte ornerte. Det ble også funnet fragmenter av knivblader i jern,
og flere beinartefakter ser ut til å ha hatt jernforsterka odd, som harpunen til venstre, som trolig har vært
brukt til selfangst (Olsen 1994:109). Bjørnar Olsen (1984:46) foreslår at det spesielle preget som skiller
beinmaterialet fra Kjelmøy fra eldre beinteknologi kan skyldes at man har brukt metallredskaper i
produksjonen. Til høyre er et skår av glimmer- og skjellmagra asbestkeramikk fra Mestersanden.
Keramikktypen finnes alltid i kontekst med Kjelmøykeramikk og er hovedsakelig funnet på Kjelmøy og
Kjøøy i Varanger. Godset er oftest noe tykkere, men dekoren er den samme som på Kjelmøykeramikken
199
(Jørgensen og Olsen 1988:20) (Bjerck 2008a, Solberg 1909:39, 69).
av korte, men intensive og gjentatte ristninger av bronsealdertype bare kjent
bosetningsperioder avløst av lange fra Alta, og de bør sannsynligvis forstås
ødeperioder på hver lokalitet. Videre viser som et lokalt fenomen og ikke et uttrykk
pollenanalysene vegetasjonsforandringer for større regionale endringer. Samtidig
som kan tyde på hold av små forsvinner reinsdyrfigurene, mens hvaler,
beitedyrflokker, antakelig tamrein, men skiløpere og andre figurer uttrykker
kanskje også småfe, i nærheten av kontinuitet fra tidligere jakt- og
boplassene i Pasvik/Báhčeveaji mot fangstmytologi (Helskog 2014).
slutten av siste årtusen f.Kr. og Endringene i helleristningsmotivene
begynnelsen av jernalder. Muligens ble kan være relatert til et gryende jordbruk
det også drevet et begrensa jordbruk. og tamdyrhold, og forekomster av treskipa
Samtidig peker det store antallet skrapere langhus og enkelte sørskandinaviske
og spisser i det arkeologiske materialet bronsegjenstander og støpeformer. Disse
mot en fangstøkonomi, mens tuftene finnes hovedsakelig langs kysten (se 4.2.2),
tyder på en stabil, muligens sesongmessig men også lenger inne i fjordområdene,
gjentatt bosetting (Skandfer og Høegh som de tilsammen tre halskragene av
2012). Skandfer (2012a:166-168) bronse fra midten av yngre bronsealder
argumenterer for at gjenbruken av tuftene funnet i depoter i Tennevik i Skånland
i de siste århundrene bør ses som en aktiv kommune og i Altevågen i Harstad
bruk av fortida i sammenheng med kommune (Ts.11373) i Troms (se Figur
etableringa av en samisk identitet. 157). Like ved halskragen i Altevågen ble
Produksjonen av helleristninger på det også funnet ei holkøks av bronse av
lokalitetene innerst i Altafjorden fortsetter sørskandinavisk type fra samme periode,
gjennom tidlig metalltid, men i mindre men med dekor som kan være inspirert av
omfang enn tidligere (Figur 156). I de Ananinokulturen (Arntzen 2015a, Engedal
første århundrene opprettholdes tidligere 2010).
tradisjoner med menneske- og Flere har forsøkt å påvise tidlig
dyrefigurer, men etter hvert introduseres jordbruk i Nord-Norge, både direkte
også båtfigurer som tydelig skiller seg fra gjennom makrofossiler og pollenanalyser
steinalderens båttyper. Helskog og indirekte gjennom forekomsten av
(2014:179) mener dette tyder på en ulike neolittiske artefakter tilknytta
tettere kontakt med folkegrupper lengre sørskandinaviske jordbrukskulturer (se
sør. De store detaljerte menneskefigurene kap.3) (f.eks. Bakka 1976, Hultgren et al.
forsvinner, og båten opptrer oftere som 1985, Johansen 1979). Også
symbol. Reinsdyr med overdimensjonerte Risvikkeramikk og bronsefunn har vært
gevirer dominerer, mens elgen forsvinner. satt i sammenheng med en
I den siste fasen lages store båtfigurer som jordbrukskultur (se 4.2.2). Pollenanalyser
er svært like den midt- og kan tyde på en begrensa introduksjon av
sørskandinaviske tradisjonen med doble svibruk omkring 17-1600 f.Kr., eller noe
svungne stavner og mannskapsstreker senere, på kysten av Nordland. Det er
(Figur 156). Nord for Saltfjellet er likevel ingen sikre spor etter korndyrking
200
Figur 156 Skipet fra feltet Apana gård 12 er datert til den siste bruksfasen av helleristningsfeltene i Alta.
Med sitt dansende mannskap og doble stavner er det til forveksling likt skipsfigurer i Østfold eller Bohuslän
i Sverige. Flere skipsfigurer med mannskapsstreker, typisk for den nordiske bronsealdertradisjonen, og et
par fotsåler er dokumentert, og viser at den eller de som hugget motivene hadde inngående kjennskap til
motivkretsen på helleristninger i Midt- og Sør-Norge, og sannsynligvis forestillingene bak (Helskog 2014).
Kanskje ble figurene laget av personer med tilhørighet lengre sør som var på en lengre sjøfarende
ekspedisjon. Kanskje har noen fra Altaområdet vært på en lang reise og kommet hjem med nytt religiøst og
ideologisk tankegods (se f.eks. Kristiansen og Larsson 2005). Samtidig viser andre funn i regionen at reisen
ikke trenger å ha vært særlig lang (se Figur 157). Foto: Karin Tansem © Alta Museum.
Figur 157 I ei bergkløft på gården Tennevik i Skånland ble det i 1874 funnet to identiske halsringer i bronse
(Ts.160). De kan dateres til periode V (9-700 f.Kr.), og har sine nærmeste paralleller i Grönhult og Kalmar i
Sør-Sverige. Det er funnet en tilsvarende støpeform på Jylland. Sannsynligvis har de vært lagt ned som et
offer (Arntzen 2015a, Hesjedal et al. 2009). Halsringene viser at deler av befolkningen i området inngikk i
langtrekkende kontaktnettverk som sannsynligvis innebar mobilitet for både mennesker og gjenstander. De
hadde ikke bare tilgang til verdifulle bronsegjenstander, men kjente også til og hadde forståelse av
meningen med depotskikken i yngre bronsealder lenger sør (Henriksen 2014, Melheim 2006b). Foto: Adnan
Icagic © Tromsø Museum.
før mot slutten av eldre bronsealder, og jordbruk nord til Vest-Finnmark (Arntzen
omkring 1000-900 f.Kr. etableres jordbruk 2013a, Sjögren 2009). Det skjer også en
i flere områder i Nordland og Troms. introduksjon av tamdyrhold i form av
Omkring 600 f.Kr skjer en videre sau/geit eller storfe fra ca. 1400 f.Kr., men
ekspansjon nord til Malangen i Troms, og sannsynligvis hadde dette tidlige
enkelte pollenanalyser kan tyde på jordbruket en marginal økonomisk
201
betydning. Først i førromersk jernalder, 5- åpne beiteområder. Etter et opphold
400 f.Kr etableres et utvetydig jordbruk i etableres en ny jordbruksbosetting i
Nordland og Sør-Troms (Skandfer området i førromersk jernalder. Tykke
2011:133). dyrkningslag med store mengder aske og
Figur 158 Utgravingene på Kveøya i Kvæfjord lengst sør i Troms i 2008-2009 avdekket en av de tidligste
sikre jordbruksbosettinger nord for polarsirkelen. Selv om pollenanalyser kan indikere en etablering av
jordbruk i Nord-Norge i yngre bronsealder, har man ikke tidligere påvist bosetnings- og dyrkingsspor fra
bronsealder og førromersk jernalder. Dette skyldes dels at man i liten grad har benyttet sjakting og
flateavdekking som metode, men også fordi relativt få utbygginger finner sted i det som i dag er sentrale
jordbruksstrøk (Arntzen 2013b). Foto: © Tromsø Museum.
På Kveøya i Kvæfjord kommune i Sør- trekull, men også indikasjoner på tilførsel

Troms ble det i 2008-2009 undersøkt av sand og torv, tyder på en mer intensiv
bosetningsspor og dyrkningslag fra dyrkningsform. Makrofossilmaterialet er
bronsealder og førromersk jernalder. mer omfattende og variert enn i
Bosetting og jordbruk ble etablert på bronsealder, og både agnekledd og nakent
stedet i midten av tidlig metalltid, eller bygg og emmerhvete er påvist. Det ble
andre halvdel av eldre bronsealder etter også dokumentert et antatt toskipa hus
sørskandinavisk terminologi, og to godt med fjøsdel og en mulig verksteds- eller
bevarte dyrkningslag kan dateres til yngre lagerbygning som begge kunne dateres til
bronsealder. Det ble påvist et treskipa midten av førromersk jernalder (350-290
langhus datert til midten av yngre f.Kr.). Det ble videre påvist et ovnsanlegg
bronsealder (890-780 f.Kr), og (360-170 f.Kr.) og flere kokegroper, og det
pollenanalyser tyder på svedjebruk og ble funnet Risvikkeramikk i to av
202
stolpehullene i huset (Arntzen 2013b, eller arbeidsinnsats. Den har derfor vært
Arntzen og Sommerseth 2010). av en annen karakter enn den
Også på Skålbunes i Bodø kommune jernproduksjonen som vokser frem i
ble det i 2006-2007 undersøkt en lokalitet Trøndelag i romertid (se kapittel 3).
med rester etter mindre langhus i
tilknytning til en fossil åker datert til 4.3.3 Jernalder og middelalder
førromersk jernalder. Fosfatanalyser Hege S. Gjerde og Lisbeth Skogstrand
indikerer at åkeren ikke var gjødslet med I fjord- og dalområdene er den
annet enn aske, noe som kan tyde på en samiske tilstedeværelsen tydeligere enn
svedjebrukliknende dyrkningsform. Også langs kysten, og regionen fremstår som
her ble det funnet Risvikkeramikk grenselandskap mellom kyst og innland,
(Arntzen 2008, Arntzen og Grydeland ulike næringsveier og etniske grupper
2009). (Hansen 1990, Schanche 1986, 1989,
Et av de tid tidligste sporene etter Sjøvold 1974). I eldre jernalder er den
jernproduksjon i Skandinavia er påvist på norrøne bosetninga primært å finne langs
Hemmestad i Kvæfjord, rett sør for kysten (se 4.2.3) og i de ytre
Kveøya i Troms. Her ble det i 1999 fjordområdene nord til Lyngenfjorden. I
undersøkt to små jernvinneovner som ga yngre jernalder og middelalder skjer en
dateringer innenfor tidsrommet 765 – 200 jordbruksekspansjon innover i
f.Kr., men med en hovedvekt på første del
av førromersk jernalder. Det ble også
påvist hauger av slagg og trekull og funnet
skår av Risvikkeramikk (Jørgensen 2010).
Roger Jørgensen (2010:84-85) påpeker at
omfanget av jernproduksjonen var
beskjedent og krevde liten organisering
Figur 159 De to jernvinneovnene på Hemmestad var relativt dårlig bevarte, men begge var omkring 30 cm
i diameter, med sjakter av leire og kantstilte heller i bunnen. Ovnene var plassert nedi en 60-80 cm stor
grop. På grunn av ovnenes beskjedne diameter, mener Roger Jørgensen (2010) at de har vært fylt med
trekull og ikke ved. Avtrykk på innsiden av sjaktfragmenter indikerer at det har vært bygget opp en
konstruksjon av trepinner i bunnen av ovnen. Det ble funnet 16 kg sjaktmateriale, men ingen indikasjoner
på bruk av blåsebelg. Det ble også dokumentert en liten kullmile med datering til samme periode.
Tegning: Ernst Høgtun. © Tromsø Museum.
203
fjordområdene i Nordland og Troms. I
samme periode skjer også en overgang fra
jakt og fangst til nomadisk tamreindrift i
flere av de samiske samfunnene.
De vanligste sporene etter samisk
jernalder- og middelalderbosetning i fjord-
og dalområdene er frittliggende
ildsteder/árranat. Ofte finnes to eller
flere ildsteder sammen, gjerne organisert
på rekke, og de kalles derfor
Figur 160 To Ássebákteildsteder ved Ássebákte i
rekkeildsteder. Rekkeildstedene ligger Karasjok i Finnmark. Slike store steinfylte ildsteder gikk
som regel i furuskog og dateres lenge under betegnelsen Ássebáktegraver på bakgrunn
av Povl Simonsens undersøkelser fra 1960-tallet og
hovedsakelig til yngre jernalder og tolkninger av strukturene som samiske kremasjonsgraver
middelalder. I Pasvikdalen i Øst-Finnmark (Simonsen 1979, 1997). Undersøkelser de senere årene
har vist at det dreier seg om store, rektangulære og
er det registrert og undersøkt flere slike steinfylte ildsteder, som regel datert til vikingtid-tidlig
lokaliteter, blant annet på Brodtkorbneset middelalder (Hedman et al. 2015). Foto: Dikka Storm ©
Tromsø Museum
(Hedman 2007). Rekkeildsteder kan ha ulik
morfologi ettersom hvor de ligger og når
sannsynligvis har det gått gradvis og
de er fra. Det finnes ikke en fastsatt
overlappet på ulike måter (se 4.4.3, 4.4.4).
typologi, men såkalte ássebákteildsteder
Funn av bein fra sau/geit fra 1100-1200-
dateres hovedsakelig til tidsrommet 800-
tallet på Brotkorbneset i Pasvik indikerer
1200 e.Kr. (Figur 160) (Sommerseth
husdyrhold som igjen kan indikere at de
2009a:111, Storli 1994a). Det sørligste
hadde kjørerein for frakt mellom
eksempelet på ássebákteliknende
sesongboplasser siden sau/geit ikke klarer
ildsteder er den samiske boplassen ved
å gå i snø over lange avstander (Hedman
Aursjøen i Lesja i Oppland, datert til 7-900
og Olsen 2009b:16). Kjørerein må også ha
e.Kr. (se 2.4.2) (Bergstøl og Reitan 2008a).
vært viktig for å frakte ulike jakt- og
I fjellområdene mellom Målselvvassdraget
fangstprodukter.
og Dividalen er både rekkeildsteder og
Varangerfjordområdet står i en
stallotufter datert tilbake til
særstilling i samisk arkeologi på
merovingertid (Sommerseth 2009a:170-
Nordkalotten. Særlig konsentrasjonen av
171, 2011). Sommerseth mener
kulturminner på Mortensnes viser at
boplassene viser den økte betydningen
området har hatt en spesiell posisjon
innlandet fikk for samiske grupper som en
gjennom hele forhistorien. Det dreier seg
del av et større handelsnettverk, og at
om ulike typer hustufter fra eldre
boplassene kan knyttes til jakt og fangst
steinalder og opp i jernalder, flere
på reinsdyr.
offerplasser og et gravfelt med ca. 400
Det er usikkert når og hvordan
førkristne graver (se 4.3.1, 4.3.2) (Kleppe
jaktsamfunnene gikk fra en primær jakt-
1974, 1977, Schanche 2000b, Schanche
og fangstilpasning til nomadisk
1988b). Urgravskikken oppstår her
tamreindrift som hovederverv, men
allerede noen hundre år før Kristi fødsel
204
og sprer seg til hele Sápmi omkring 1000 flere andre graver for «blandede graver»
e.Kr. Gravskikken kjennetegnes av ubrente og har foreslått at de som er begravet i
begravelser hvor liket har blitt svøpt i dem har hatt en identitet som har vært
never og plassert i luftige steinkamre, verken samisk eller norrøn, eventuelt
enten naturlige eller oppbygd av begge deler.
mennesker. Ofte er også dyrebein nedlagt På øya Spildra i Kvænangen kommune
i relasjon til graven (Schanche 2000b). De i Troms, er det særlig høy konsentrasjon
eldste urgravene utgjør store gravfelt i av kulturminner med både samisk og
Varangerfjordområdet, mens yngre norrøn tilhørighet. Graven på Vapsgedden
urgraver ofte ligger alene og i innlandet, (id 150617, Ts.10303) har for eksempel
særlig lengre sør (Hansen og Olsen 2004a, både blitt tolket som norrøn på bakgrunn
2014). Urgraver anses som en særegen av konstruksjonen og en beltestein typisk
samisk gravskikk, og i yngre jernalder blir for det norrøne samfunnet (Grydeland
gravene en del av et samisk 1996b, 2001). Bruun (2007) på sin side
symbolrepertoar som markerer både vektlegger det mer blandede uttrykket og
etnisk tilhørighet og tilhørighet til et konteksten med både hellegroper,
område. I enkelte områder anlegges bjørnegraver, offerplasser og naust- og
urgraver helt opp i nyere tid (se 3.4.4) gammetufter i nærheten. Både graven,
(Schanche 2000b). naustet og hellegropene kan dateres til
Østlige importsmykker i graver viser eldre jernalder og støtter opp om
et liknende distribusjonsmønster som
urgravene: fra Varanger i Finnmark til Sør-
Salten i Nordland. De knyttes til en samisk
befolkning fordi de hovedsakelig opptrer i
samiske kontekster (Gjerde 2010a, Hansen
og Olsen 2004a:87-88, 2014:76-79,
Reymert 1980, Storli 1991a). Smykker med
østlig opphav er imidlertid også funnet i
noen jernaldergraver som ellers fremstår
som norrøne i utforming og kontekst.
Inger Storli (1991a, 1994a) argumenterer
for at disse gravene viser
giftemålsallianser mellom samer og
norrøne. Hun mener de østlige smykkene
kan tyde på at samiske kvinner har blitt Figur 161 Graven på Ekkerøy i Vadsø
inneholdt to ovale og en slitt trefliket
inngiftet i en norrøn elite, der de har bronsespenne i Borrestil, noe som er svært
beholdt sin personlige utsmykking og uvanlig i nordnorsk sammenheng. I samme
grav ble det også funnet en rund, svakt
kanskje til en viss grad personlige hvelvet sølvspenne ornert med
identitet, men at de er gravlagt i henhold filigransarbeide, en åpen ringspenne i sølv
og bronsekjeder, alle av finsk-baltisk
til sitt nye samfunns normer og regler. opphav (C.23113). Foto: Louis Smestad, ©
Inga Malene Bruun (2007) har kalt disse og KHM.
205
tolkningen om et etnisk blandet kulturelt og Nordland. På Nordsand på Sandsøya
landskap (Nilsen og Wickler 2011:82). utenfor Harstad ble det i 2014 undersøkt
Graven på Ekkerøy i Vadsø i Finnmark et bosetningsområde tolket som en
er en svært rik grav fra 900-tallet som jernaldergård med bruksfase fra midten
inneholdt både ovale bronsespenner og en av romertid til begynnelsen av
trefliket spenne i borrestil, samt smykker merovingertid. Under et tykt lag med
av finsk-baltisk opphav som bronsekjeder flyvesand ble det ble dokumentert fem
og en åpen ringspenne (Figur 161) (Sjøvold mulige hus, fossile åkre med ardspor,
1974, Storli 1991a, 1994a). kokegroper og fire ovner. Det ble påvist
Kombinasjonen av smykketyper og det korn og pollen fra bygg, og pollenprøvene
faktum at graven ligger i en ur og likner inneholdt mye kullstøv, noe som kan
andre urgraver i Varangerfjordområdet indikere en form for svedjebruk. I
(Schanche 2000b:217), viser denne nærområdet ligger flere gravrøyser og
blandede situasjonen som trolig har vært gravhauger, hvorav en er datert til ca. 500
svært utbredt i landskapet mellom både e.Kr. (Cerbing et al. 2016). Mikael Cerbing
kyst og innland, og mellom norrønt og (2016:71) foreslår at Sandsøy var et
samisk i Nord-Norge. sentralt høvdingsete i eldre jernalder, før
I eldre jernalder finnes en etablert Bjarkøy ble etablert som et maktsenter.
jordbruksbasert bosetting langs kysten (se Også på Kveøya i Kvæfjord ble det
4.2.3) og i de ytre fjordområdene i Troms dokumentert graver (Figur 158) og
Figur 162 Ved Kalvgarden i Soksenvikdalen i Saltdal ble det avdekket et 31 m langt og 4-5,5m bredt
kvernsteinsbrudd. Deler av bruddet ligger under vann ved normalvannstand i Soksenvikelva. Det finnes
flere lange rader med sirkelrunde spor etter steinuttakene. Kvernsteinene har hatt en diameter på 50-60
cm og en tykkelse på 10-12 cm (Helberg 2010). I 2009 ble et tilsvarende, men vesentlig større brudd
undersøkt ved Hestgarden litt lengre opp i dalen. 14C-dateringer tidfester aktiviteten til 1040-1270,
e.Kr. men sannsynligvis var produksjonsfasen lengre både fremover og bakover i tid (Helberg 2011).
Foto: Bjørn Hebba Helberg © Tromsø Museum - Universitetsmuseet.
206
kokegroper fra romertid og håndkverner kan ha blitt produsert i
folkevandringstid, mens den tidligere bruddet ved Kalvegarden (Figur 162). Det
åkeren nå ble brukt som beite eller er imidlertid registrert mer enn 60 andre
slåttemark, noe som indikerer husdyrhold brudd i området, og den totale
(se 4.3.2) (Arntzen og Sommerseth 2010). produksjonen gjennom middelalder må ha
I Nordland tyder en rekke gårdsnavn vært langt større, kanskje så mye som
på en jordbruksekspansjon innover i 30.000 stein. En slik produksjon kan ikke
fjordområdene i løpet av vikingtid og ha vært for det lokale markedet alene og
middelalder (Holberg 2015:181). Også har stilt krav til organisering, transport og
gravhauger og gravrøyser vitner om distribusjon (Helberg 2010, 2011).
bosetting i førkristen tid, og et stort antall Edelmetalldepoter er blitt tolket som
gårdshauger i de indre fjordområdene og et materielt uttrykk for grensedragningen
oppover dalene viser en fast norrøn siden de ligger i overgangsområdene
bosetting. De senere årene er det utført mellom kyst og innland, det vil si mellom
undersøkelser i flere gårdshauger, blant det som var norrøne og det som var
annet på Vik innerst i Saltdalsfjorden i samiske kjerneområder. Ofte ligger de
Nordland (id.8009). Bunndateringene også plassert ved viktige ferdselsårer.
tyder på en etablering av bosetting på Edelmetalldepotene består hovedsakelig
stedet i overgangen vikingtid-tidlig av smykker i enten bronse eller sølv,
middelalder, 985–1190 e. Kr. Tykke gjerne sammensatt av både østlige og
kulturlag fra middelalder inneholdt ildsted, vestlige gjenstander. Hvorvidt de tilhører
mulige gulv, skjørbrent stein, flere én folkegruppe eller flere har derfor vært
gjenstander, samt bein fra fisk, sel, diskutert (Odner 1983, Spangen 2005,
sau/geit, svin og storfe og tyder på en Zachrisson 1984). Skikken med å deponere
langvarig og kontinuerlig bosetting med et edelmetall kan knyttes til både norrøne og
variert erverv. Sannsynligvis har de også samer og er derfor en overskridende
hatt katt. På 1300-tallet blir bosettinga materialkategori. Gjennom plasseringen
forlatt før den gjenopptas på et senere av dem manifesterer de imidlertid også en
tidspunkt (Oppvang og Kjellman 2015). grense og knyttes derfor til det å markere
Bosettinga på Vik kan muligens ses i eiendomsrett til og hevd på et område
sammenheng med etableringa av (Holberg 2015, Zachrisson 1998).
kvernsteinsbrudd i Soksenvikdalen på den Eirin Holberg (2015) mener at
andre siden av Saltdalsfjorden (Oppvang plassering av edelmetalldepoter kan vise
og Kjellman 2015). I 2006 ble ett av hvordan det norrøne samfunnet
bruddene ved Kalvegarden arkeologisk ekspanderte innover fra kysten og stadig
undersøkt og dokumentert, og flere 14C- fortrengte samiske grupper gjennom
dateringer pekte mot en driftsperiode til jernalder og middelalder. Hun illustrerer
900-1190 e.Kr. Virksomheten ble antakelig dette med tre edelmetalldepoter funnet i
etablert noe tidligere, kanskje allerede på Sør-Salten, Nordland, der det eldste
800-tallet, og fortsatte frem til depotet var nedgravd på ytterkysten av
Svartedauen. Omkring 5000 kvernstein til Bodøhalvøya (Ts.2556-2569, id 9232), et
207
annet litt yngre på en halvøy i 4.3.4 Samisk nyere tid
Skjerstadfjorden (Ts.2223-2224, id 74209), Mot slutten av middelalder var mange
og det yngste helt innerst i bunnen av av de indre fjordområdene i Nordland og
Misværfjorden (Ts.5708, id 73869). Sør-Troms primært samiske ressurs- og
Holberg mener plasseringen av depotene bosettingsområder. I løpet av 15-1600-
kan tolkes som at grensedragningen tallet ekspanderer den norske bosettinga
mellom samer og norrøne har forflyttet innover i fjordene, og gradvis assimileres
seg innover fjorden. I Misvær etableres eller flytter den samiske befolkningen til
det en samebygd fra 1000-tallet (Holberg mer marginale områder. I Nord-Troms og
2015:209, Munch 1967). Finnmark berører norsk tilflytting fra
slutten av 1700-tallet i mindre grad de
samiske bosettingsområdene (Kalstad og
Figur 163 Høsten 2005 fant tre smågutter en ekte skatt i ei steinur i hagen midt i et av Tromsøs boligområder –
et edelmetalldepot fra vikingtid-middelalder. Funnet består av to halsringer av snodde sølvstenger, et anheng i
sølv med maskeliknende ansikter og flettebåndsornamentikk, et relikviekors med kjede, to fragmenter av
muligens samme ring, ei spoleformet perle og to kjeder med til sammen fire likt utforma forgylte dyrehoder,
hvorav det ene også hadde et anheng. Alle gjenstandene var av sølv, og funnet hadde en samlet vekt på 754g
(Ts.11784). Inger Storli (Storli 2006b) tolker funnet som en symbolsk forening av tid, rom og kosmologi. Ulike
elementer peker mot flere geografiske områder, gjenstandene kan dateres til både 900-, 1000-, og 1100-tallet,
og korset og stiluttrykkene representerer både kristen og norrøn kosmologi Foto: Jorun Marie Rødli, © Tromsø
museum.
208
Storm 1982). Her opprettholder folk flere overgangen til rektangulære gammer kan
steder et sesongbasert flyttemønster settes i forbindelse med en oppløsning av
mellom vinterboplasser med denne strukturen (se også Hansen og
fellesgammer for mennesker og dyr inne i Olsen 2004b:193, Storli 1996b).
fjorden, og sommerboplasser med Samiske ervervsgrunnlag og
torvgammer lenger ute ved kysten. bosettingsmønstre var heterogene i tidlig
Subsistensgrunnlaget var bredt og basert moderne tid. Betydningen av
fangst, fiske, jakt, småfe og tamrein villreinfangst vises tydelig i en rekke store
(Grydeland 1996a). Også fjordområdene fangstgropanlegg, særlig i indre Troms og
var viktige for samiske grupper som flyttet Finnmark. Relativt få er daterte, og
over lengre avstander mellom innland og majoriteten av 14C-dateringer som
kyst (4.2.4) (Figur 164). foreligger peker mot en primær etablering
I Kvænangen skjer en overgang fra i tidlig metalltid (se 4.4.2). Datering av
felles boplasser med rundgammer til fangstgroper er heftet med stor
enkeltliggende rektangulære usikkerhet, og sannsynligvis har mange
fellesgammer jevnt fordelt rundt fjorden, anlegg hatt flere bruksfaser. Noen har
en struktur som seinere går over i en antakelig vært i bruk også på 16-1700-
regulær gårdsbosetting med tømmerhus tallet (Sommerseth 2009b:252-254).
(Sjølie et al. 2003:51). Sven Erik Grydeland (Sommerseth 2009b:252-254). I
(1996a) mener rundgammene er uttrykk tilknytning til fangstgropanleggene ved
for en siidabasert samfunnsstruktur og at
Figur 164 «Sjølapper i Lyngseidet, 1892» er tittelen på bildet, men fotografen, eller kanskje helst de
som laget postkort av det, var ikke så nøye på det. Mennenes hodeplagg, men også skinnklærne som
likner på en såkalt dorka, en type vrengt pesk som tidligere ble brukt som sommerplagg av folk i
reindrifta, tyder på at samene på bildet i virkeligheten var reindriftssamer fra Karesuando. Når de
oppholdt seg sommerboplassen ved Lyngseidet om sommeren, brukte de båt både som transportmiddel
og for å fiske (pers.med. Stine Sveen). Foto: Axel Lindahl, Nasjonalbiblioteket, CC Commons.
209
Figur 165 Ved Gollevárri ligger Finnmarks største fangstanlegg med minst 550 fangstgroper plassert langs
et smalt øst-vestgående eid fra Tanaelva/Deatnu i vest og over mot Varangerbotn/Vuonnabahta i øst. Kun
halvparten er lagt inn i Askeladden. LIDAR skanning av området viser tydelig hvordan anlegget former
langstrakte sammenhengende systemer av groper som sperrer reintrekket (Risbøl 2009). I samme område er
det påvist et bosettingsområde med omfattende møddinger, en rekke kjøttgjemmer/biergovuorká,
ildsteder/árran, skyteskjul/čilla og et offersted/bálvvosbáiki. Anlegget bør forstås som en del av et større
fangstsystem med omkring 2700 registrerte fangstgroper langs halsen av Varangerhalvøya/Várnjárga.
Antakelig ble villreinen i området utryddet på 1700- eller begynnelsen av 1800-tallet. DNA-analyser tyder
på at villreinen i Varanger ikke er i nær slekt med tamreinen i Varanger eller Finnmark for øvrig (Schanche
og Schanche 2014).
Figur 166 «Andersgjerdet» (id.130353) kalles et 6-700 m langt og opptil 1 m høyt steingjerde som er
konstruert mellom ulike landskapselementer over Riddabårre i Tysfjord i Nordland. I samme område er det
også registrert blant annet et stort antall ildsteder/árranat og flere melkeplasser/båhtjemgiedde. Mens
ledegjerder/vuopmanat leder villreinen mot fangstinnretninger, er sperregjerder/oahceáidi for tamrein ment
for å holde reinen innenfor et avgrensa beiteområde (Andersen 2005, Hansen og Olsen 2004b). Forskjellen
mellom disse gjerdetypene er imidlertid ikke alltid innlysende, noe fangstgjerdeanleggene i Varanger, med
sin store likhet med tamreindriftas samlegjerder, er et godt eksempel på. Det kan heller ikke utelukkes at
gjerder brukt i reindrifta opprinnelig var bygd som ledegjerder for villreinfangst (Andersen 2014, Schanche
2014:109, se også Amundsen og Os 2015).
Gollevárri er deler av en større overgangen til nyere tid (1300-1600 e.Kr.).

høstboplass med 15 gammetufter Indirekte kan dateringene fra møddingene
undersøkt. Her ble det påvist omfattende antakelig også tidfeste den seneste
møddinger med store mengder bein og bruksfasen av fangstanlegget (Figur 165)
horn fra rein. Det foreligger fire 14C- (Hansen og Olsen 2004b:186-187,
dateringer fra avfallslagene som tidfester Schanche og Schanche 2014). Skriftlige
hovedaktiviteten til seinmiddelalder og kilder omtaler villreinfangst på
210
Varangerhalvøya/Várnjárga på 15-1600-
tallet, men beskriver fangst ved bruk av
ledegjerder, ikke fangstgroper. I Varanger
er det registrert flere store
sammenløpende
fangstgjerder/vuopmanat av stein.
Anleggene kan forstås som et nytt
teknologisk element i villreinfangsten, og
denne typen ledegjerder blir senere
sentrale i tamreindriftas infrastruktur
(Hansen og Olsen 2004b:212, Sveen
2003:31). Også i Troms (Schanche 2014)
og i Nordland (Andersen 2014) er det
registrert en rekke ledegjerder/
vuopmanat eller sperregjerder/oahceáidi
av stein (se Figur 166). Gjerdene er ofte
strategisk plassert slik at man har
Figur 167 I den tidligste tamreindrifta var
forsterket naturlige formasjoner og melkeprodukter sentrale, derav begrepet
utnyttet reinens naturlige tilbøyelighet til melkebruksdrift. Melking fordrer et tett forhold
mellom mennesker og dyr, og reinen må voktes
å søke oppover i terrenget når den blir intensivt om sommeren så lenge melkinga pågår.
skremt (Hansen og Olsen 2004b:205, For å ha kontroll på reinflokkens bevegelser, ble
Schanche og Schanche 2014). bosettinger ofte lagt til avlukka daler med
avgrensa beiteområder. Når dyra skulle melkes
Overgangen fra jakt- og fangstbasert ble de gjerne drevet inn på inngjerda
økonomi til tamreindrift var en langvarig melkeplasser eller ut på tanger og nes som lett
kunne sperres av. Fra midten av 1800-tallet slås
og komplisert prosess hvor en rekke mindre flokker sammen og blir større. De
eksterne og interne faktorer spilte kantbevoktes i fjellpass og daler, og den tette
kontakten med dyra avtar. Melking blir mindre
sammen (Figur 167, se 4.3.3). De regionale viktig, og reinen blir primært et slaktedyr.
variasjonene var store, både i Omlegginga skyldes blant annet innskrenkinger
av beiteland og de viktigste melkeplassene i flere
utviklingsforløp og årsakssammenhenger. områder (se 4.4.4 og 3.4.4) (Hansen og Olsen
Tamreindrift utelukker verken 2004b:205, Sommerseth 2009b:311-314). Bildet
er fra reinraid fra Nedre Mollesjohk til Snefjord,
villreinfangst eller et erverv primært mai 2017 Foto: Ingrid Sommerseth
basert på jakt og fiske, og ulike
subsistensgrunnlag har vært utnytta Mot slutten av middelalderen ble
parallelt i varierende kombinasjoner. tamrein en stadig viktigere del av den
Endringene i erverv innebar også samiske økonomien i de fleste områder.
grunnleggende endringer i På 14-1500-tallet etableres en rekke
bosetningsmønstre, økonomi og sosiale boplasser i indre Troms som synes
systemer (Hansen og Olsen 2004b:203- lokalisert utfra tamreinens behov for
214, Sommerseth 2009b:39-42, Storli varierte beiter fremfor muligheter for jakt,
1996b). fangst eller fiske. Mens fangstretta
boplasser gjerne ligger ved vassdrag og
211
naturlige overgangssteder/suohpáš for funksjon og ideologi i de samiske
villreinen, opptrer boplassene nå mer samfunnene. Ulike undersøkelser tyder på
spredt i terrenget, ofte omkring at det finnes lokale kronologiske
tregrensen i nærheten av gode forskjeller i utformingen, men at disse ikke
beiteområder (Hansen og Olsen nødvendigvis er overførbare til andre
2004b:205, Sommerseth 2009b:281). Stine områder (Arntzen 2010, Hedman
Sveen (pers.med) observerte at mens de 2003a:141, Niemi 2012a). Anja Roth Niemi
eldste boplassene så ut til å bestå av et (2012:9) skiller mellom fire hovedtyper
enslig ildted/árran på en lyngrabb eller ildsteder/árranat:
høyde, besto de yngre boplassene gjerne • Rekkeorganiserte
av to-tre ildsteder/árranat på en liten ildsteder/árranat, som regel
slette eller flate. relativt store, rektangulære og
Utover 1500- og 1600-tallet øker steinfylte. Oftest datert til sein
antallet boplasser knytta til reindrifta vikingtid-tidlig middelalder (900-
betraktelig. Denne endringa er særlig 1200)(4.3.3).
dokumentert i indre Troms. I forbindelse • Åpne, spissovale til
med etableringa av Mauken/Blåtind rektangulære ildsteder/árranat
skytefelt i indre Troms ble 12 hovedsakelig uten indre steinpakning, som
etterreformatoriske boplasslokaliteter regel under en meter i
undersøkt arkeologisk i 2010. De fleste utstrekning. Mange er 14C-
bestod av bare ett ildsted, men det ble datert til 1400-1600-tallet, men
også påvist teltsteiner og enkelte det finnes også yngre
boassusteiner. Funnene tyder på lettere dateringer, og ildstedstypen
teltkonstruksjoner med sentrale knyttes både til fangstøkonomi
ildsteder/árranat, som er det vanligste og tamreinøkonomi.
samiske kulturminnet i innlandsområdene • Ildsteder med
fra denne perioden, og lokalitetene steinarmer/geađgebearpmetárr
representerer med stor sannsynlighet vår- anat er avlange,
eller høstboplasser relatert til reinflytting ovale/rektangulære uten
(Arntzen 2010, Bergman et al. 2013:35, steinfylling og dateres grovt til
Sommerseth 2009b). Også undersøkelser 1600-1800-tallet. De ligger
av teltboplasser i Liveltskaret/Garžavággi, sentralt i teltet/gammen/
Kvernskaret/Erigažčahcka og Lifjellaksla lávvo/goahte og har to
(Henriksen et al. 2014) og parallelle rekker stein i
Kobbryggdalen/Suivevággi (Niemi 2012a) i forlengelsen av ildstedet/árran
Bardu i Troms har gitt liknende resultater mot inngangen. Armene
og viser en økt bruk av området gjennom fungerte som romdelere for å
16-1700-tallet. holde boligen ryddig.
Ildstedenes/árranats • Åpne ildsteder/árranat med to
konstruksjonsmessige utforming kan parallelle rader hodestore stein
relateres til både boplassorganisering, med åpning i begge kortsider.
212
Hver steinrad har forlengelser fremdeles var så små at de bare kan ha
mot døra og bakveggen av utgjort en mindre andel av
trestokker som har gitt en ressursgrunnlaget (Hansen og Olsen
rominndeling av boligen. 2004b:207).
Ofte er ildstedet/árran det eneste Gudrun Norstedt og Lars Östlund
synlige kulturminnet på slike boplasser (2016) argumenterer for hvordan noen
(Figur 168), men omkring boligen har det grupper i innlandsområdene etablerte et
som regel vært et variert aktivitets- og fiskebasert erverv og et semi-sedentært
lagringsområde. Man bygget også ulike bosettingsmønster knytta til elver og
former for lagringsgroper, for eksempel innsjøer. Dette skiller seg fra samfunn
for melk/mielkeroggi eller kjøtt/borra og hvor tamreindrifta får økt betydning, og
anla steinsatte kjølekamre i mindre bekker hvor bosetningsmønsteret i større grad
og elver (Sommerseth 2009b). I nærheten blir en funksjon av reinflokkens behov for
av boplassen lå gjerne inngjerda beiter. I løpet av 1600-tallet etableres
melkeplasser/bohčinsajit. såkalte markasamiske bosettinger i
Også i Nordland etableres tamreindrift utmarka i dalene, eidene og
gjennom flere faser, og Andersen (2002a) lavfjellsområdene, særlig i fjordområdene
argumenterer for at tamreinhold har røtter i Sør-Troms og nordre Nordland.
tilbake til yngre jernalder og tidlig Opprinnelsen til den markasamiske
middelalder. En svensk reintelling fra 1605 bosettinga var antakelig nomadiske
viser at tamreindrifta på dette tidspunktet sesongbosettinger, med eller uten
var godt etablert i sentrale og sørlige reindrift, som utviklet seg til en mer
samiske områder, men at flokkene sedentær bosettingsform med et bredt
Figur 168 Flere ildsteder med steinarmer/geađgebearpmetárranat er undersøkt ved Devddesvuopmi

i Bardu i Troms (Sommerseth 2009b:191). Ildstedstypen dukker opp omkring 1350 og har også blitt
kalt åttetallsildsteder. De blir særlig vanlige på 1600-tallet og knyttes til overgangen til
tamreinøkonomi (Niemi 2012). Slike ildsteder er påvist mange steder i Finnmark og Troms, men
også i Nordland. Foto: Ingrid Sommerseth.
213
Figur 169 Gammetuft i markasamisk område. Gammer har vært benyttet som boliger i hele Sápmi, både
blant fastboende og reindriftsnomader, og er den vanligste kulturminnetypen tilknytta fast samisk
bosetting. Ut fra byggeprinsipp kan det skilles mellom tre ulike gammetyper; buestangsgammer,
stavgammer og en som likner dagens lávvoer. Torv ble tidvis brukt som isolasjonsmateriale, og når
gammen ble forlatt og falt sammen, stod veggene igjen som markerte runde, ovale eller rektangulære
voller i terrenget. Boflata har i noen tilfeller vært lett nedgravd, og man kan finne rester av ildstedet inne i
tufta. Veggene kan imidlertid også ha rast ned i selve tufta og dekker dermed eventuelle ildsteder og andre
strukturer inni boligen med masse, og senere vegetasjon, slik at disse ikke er synlige på overflata. Uten
vollene kan gammetufter/goahtesajit være svært vanskelige å påvise i skogsområder. På markasamiske
gårder er det også dokumentert fjøsgammer med spor etter båsinndeling (Brekmoe 2012:35). Foto: Arne
Håkon Thommassen © Sametinget
ressursgrunnlag. (Andersen 2002a, Andersen fremhever at kulturlagene på de

Brekmoe 2012). Oddmund Andersen (2002a:210) markasamiske gårdene har
(2002a) har undersøkt flere markasamiske likhetstrekk med tradisjonelle
boplasser omkring Ofotfjorden og gårdshauger, og at kulturlagsavsettinger
dokumentert samisk gårdsbosetting med derfor ikke a priori kan knyttes til
runde eller avlange norsk/norrøn bosetting. Han påpeker
gammetufter/goahtesajit etter boliger og imidlertid at mens norske/norrøne
fjøsgammer (Figur 169), ildsteder, tykke gårdshauger primært har blitt avsatt i et
kulturlag og pløyelag, samt avgrensa område, er de samiske i større
boplasser/orrunsajit med grad spredt over flere stedet på tunet.
ildsteder/árranat og reingjerder/gárdi. Siste halvdel av 1800-tallet flytter et
Ressursgrunnlaget var basert på økende antall svenske reindriftssamer inn i
jordbruk, små- og storfehold, tamrein og mange av de allerede etablerte
fiske. De fleste ble etablert på 16-1800- markebygdene (Figur 129), blant annet
tallet, men enkelte bosettinger har som en følge av avskalling fra reindrifta.
antakelig vært i bruk siden middelalder. Overgangen til en mer ekstensiv reindrift
214
med større flokker som i mindre grad gress og urter, særlig frodig i indre Troms.
følges tett, fører også til endringer i det I høyfjellet er vegetasjonen tilnærmet
reindriftsrelaterte bosettingsmønsteret fraværende. Det mest ekstreme
mot mer permanente bosettinger, gjerne høyarktiske fjellandskapet ligger i de
ved gode fiskevann (se 3.4.3, 3.4.4) høyeste gaissene. Store deler av vidda er
(Bergman et al. 2013:35). skogkledt, hovedsakelig av åpen
fjellbjørkeskog, men også enkelte innslag
4.4 Fjell- og viddeområder av furu. Det finnes et stort antall små og
Fjellområdene preges av både middels store vann i hele regionen, med
avrunda fjellformer, oppbrutt av vide, Finnmarksvidda med sine nær 16.000
grunne fjelldaler og av fjellmassiver med vann og innsjøer i en særstilling. Svært
høyreiste topper og høydedrag. I Nordland mange av de større vassdragene er berørt
er det relativt lite løsmasser, noe som gir av utbygging (se 2.5) (Puschmann 2005).
nakne fjell med jevne, blankpolerte flåg og
blokkmark, mens kambrosilurbergarter i
fjellområdene i indre Troms har gitt tykke Lisbeth Skogstrand og Anders Hesjedal
næringsrike moreneavsetninger. I Det er knapt funnet spor av
Finnmark utgjør gaissene, en siste rest av menneskelig aktivitet i innlandet av Nord-
skiferdekket som engang dekket hele Norge fra preboreal og den første
Finnmark, et markant landskapstrekk med halvdelen av boreal tid. Mangelen på funn
en nær sammenhengende kjede av fra fase I skyldes i stor grad at det
pyramideformede fjell som skiller fjordene fremdeles lå isdekke over store deler av
i nord fra Finnmarksvidda i sør. I innlandsområdene, men hele
fjelldalene er ulike morene- og Finnmarksvidda var isfri omkring 8100 f.Kr.
elveavsetninger vanlig, og (Hood 2012:109), og isdekke kan derfor
smeltevannsbekker og –elver er et ikke forklare mangelen på funn fra fase II.
betydelig landskapstrekk, mens
fjelltoppene preges av fonner og varig
isdekke. Viddeområdene karakteriseres av
svakt bølgende terreng med jevnt fallende
eller stigende terreng og små
høydeforskjeller avbrutt av enkelte
avrunda topper og svakt nedskårne
elvedaler. Nordsida av Varangervidda
skiller seg fra øvrige viddelandskap med
markante V-formete dalfører (Puschmann
2005). Figur 170 Fjell og viddeområdene i Nord-
Norge omfatter der Puschmann definerer som
I de lavestliggende fjellområdene Lågfjellet i Nordland og Troms, Høgfjellet i
vokser det fjellbjørk mens Nordland og Troms, Finnmarksvidda,
Gaissane i Finnmark og Varangervidda
lågfjellsområdene for øvrig er bevokst (Puschmann 2005).
med ulike typer fjellvegetasjon av rismyr,
215
Samtidig er det påvist er rekke lokaliteter bestod hovedsakelig av hvit kvarts, og det
fra både preboreal og tidlige boreal tid i ble funnet mange skrapere, avslag brukt
Nord-Finland (se 4.3.1) (Rankama og som redskaper og avfall fra bipolar
Kankaanpää 2011, Sørensen et al. 2013) teknikk, men få diagnostiske gjenstander.
noe som indikerer at funntomheten i Flere av lokalitetene ble antatt å være fra
Nord-Norge ikke reflekterer et reelt fravær slutten av eldre steinalder (Simonsen
av mennesker. Bryan Hood (2012) foreslår 1986, 1987, 1992, 2001). På Virdnejávri
at fraværet av funn dels skyldes mangel på 113 ble fire avgrensa funnkonsentrasjoner
systematiske undersøkelser i innlandet og dokumentert, to av dem omkring
dels utfordringer med å definere ildsteder. Det ble samlet inn omkring 7000
mesolittiske lokaliteter typologisk i et funn, nesten utelukkende av
materiale dominert av kvarts og utstrakt kvarts/kvartsitt, derunder eneggete
bruk av bipolar teknikk gjennom hele tangepiler, skrapere, trekantmikrolitter, og
steinalder. Det er dessuten utført svært få et stort antall mikroflekker og
14C-dateringer på materiale fra mikroflekkekjerner. En tredje
innlandslokaliteter, til forskjell fra i Nord- konsentrasjonen hadde karakter av en lav
Finland. I tillegg har man ansett mødding, og fra denne ble det samlet inn
innlandslandskapet som statisk og brente bein (Simonsen 1986). I 2008 ble
uforanderlig og i liten grad tatt hensyn til beinmateriale 14C-datert til 7470-7200
de betydelige geomorfologiske endringene f.Kr., noe som gjør lokaliteten til den
som har funnet sted siden istida. Innsjøer foreløpig eldste dokumenterte
som i dag er forsvunnet, elver som har innlandsbosettinga i Nord-Norge (Hood
endret løp og fjorder som gikk betydelig 2012:116-117). Også økning av trekull i
dypere inn i landet ga helt andre landskap pollenprøver fra Karasjok/Kárášjóhka kan
og muligheter i mesolitikum, og i mange tyde på menneskelig aktivitet i området
områder har man kanskje ikke lett på de omkring 7400-7100 f.Kr. (Høeg 2000:83).
riktige stedene (Hood 2012). På Virdnejávri 101 ble tre ovale groper,
Nyere undersøkelser, gjennomgang av omkring 1 m i lengderetning, med brent
eldre materiale og flere 14C-dateringer er i sand, brente bein og kvartsavfall
ferd med å endre bildet. Flere funn tyder undersøkt. Det ble samlet inn et betydelig
på at innlandet ble tatt i bruk allerede mot beinmateriale i all hovedsak identifisert
slutten av preboreal tid. Det er ikke funnet som elg, samt en rein og en ulv. Flere bein
spor av boligkonstruksjoner, men tydelig viste spor av bearbeiding (Simonsen
avgrensa funnkonsentrasjoner i relasjon til 2001:32, 118-119). Materialet fra en av
ildsteder kan tyde på åpne boplasser, eller gropene er senere 14C-datert til 6820-6640
også små teltliknende konstruksjoner f.Kr. Det kan innvendes at én datering er
(Hood 2012). tynt grunnlag for å tidfeste en lokalitet,
I forbindelse med utbygginga av Alta- men funnkontekstene med brente elgbein
Kautokeino vassdraget ble et stort antall
lokaliteter undersøkt ved Čavžu og
Virdnejávri. (se 2.5.8, 4.4.2). Materialet
216
og kvartsavfall er karakteristisk for er små og tyder på korte enkeltopphold på
mesolittiske lokaliteter i Nord-Finland vei innover eller utover vidda langs
(Hood 2012:117-118). eskeren (Hood 2012:120).
Undersøkelser langs en esker ved Det er en betydelig økning i antallet
Mollešjohka øst for Iešjávri i forbindelse 14C-dateringer til fase III fra lokaliteter på
med LARM-prosjektet (se 2.3.6) har påvist Finnmarksvidda, noe som tyder på at
flere lokaliteter datert til fase II (Figur bruken av innlandsområdene tiltar. Funn
171). Det ble blant annet funnet en av tverrspisser tidfester også mange
enegga spiss/tangespiss, flekker, lokaliteter til perioden. Råstoffet er
mikroflekker og en endeskraper, men også primært kvarts/kvartsitt, men med et
flere gjenstander i chert med sannsynlig tydelig innslag av chert med opprinnelse
opprinnelse i Porsanger. På en av langs kysten. Flertallet av lokalitetene har
lokalitetene ble det dokumentert tre ingen spor av boligkonstruksjoner, men
mindre funnkonsentrasjoner, hvorav én det er mulig at enkelte grunne tufter kan
antakelig omkring et ildsted. Lokalitetene være etablert i denne perioden.
Figur 171 Yassin Nyang Karoliussen dokumenterer et ildsted/árran fra tidlig middelalder på toppen av den tre mil
lange eskeren som går i nord-sør retning fra Reavvojávri til Vuolit Mollešjohka, øst for Iešjávri. Morenen har
fungert som en opphøyet ferdselsvei over vidda, både i steinalderen og i dag, hvor barmarksløypa går over
kulturminner fra hele forhistorien. Det er påvist flere mesolittiske lokaliteter langs eskeren, både fra fase II og fase
III. Terrassekanter og gamle strandflater antyder at det lå en lang smal innsjø her i forhistorisk tid, og flere av
lokalitetene har ligget nær bredden av denne innsjøen (Hood 2012, Sommerseth 2012). Også på Sennalandet i
Kvalsund kommune er det påvist lokaliteter langs en tilsvarende esker (Niemi 2012b). Foto: Ingrid Sommerseth ©
Tromsø Museum.
217
På lokaliteten Čuđojoganjálbmi i landskapselementer som ikke lenger
Kautokeino/Guovdageaidnu (se 4.4.2), ble eksisterer (Hood 2012).
det påvist en svakt nedsenka sirkulær Også langs eskeren ved Mollešjohka
konstruksjon som kan ha vært en lettere er det undersøkt to lokaliteter datert til
teltkonstruksjon. Tufta ble 14C-datert til fase III basert på 14C-dateringer og funn av
begynnelsen av fase III (Figur 172 og Figur tverrspisser. Tverrspissene er laget av
174) (Sommerseth 2014). chert med sannsynlig opprinnelse i
Melsvika i Alta (se 4.3.1) og Porsanger, og
På en elveterrasse ved vannet de samme råstoffene er også påvist på
Akšojávri, sørvest for flere andre samtidige lokaliteter i
Kautokeino/Guovdegeaidnu, ble det i innlandet. Hood (2012:128) argumenterer
1986 undersøkt fire små lokaliteter. Det for at dette tyder på
ble funnet tverrspisser, skrapere, bipolare langdistansemobilitet, og at befolkningen
kjerner og flekker av kvarts og chert, og en langs kysten utnyttet innlandet gjennom
nyere 14C-datering til 5625-5535 f.Kr. jaktekspedisjoner. De fleste
bekrefter en tidfesting til fase III. kystlokalitetene inneholder varierende
Lokaliteten er relatert til et tidligere løp av andeler kvarts og det er liten grunn til å
Kautokeinoelva/Guovdageaidneatnu, men sette opp en dikotomi mellom kyst og
ligger 250 m vest for og 20-25 m over innlandsbefolkning basert på råstoffbruk.
dagens elveløp. Beliggenheten er et Han foreslår en mindre statisk modell hvor
eksempel på hvordan steinalderlokaliteter befolkningen i Finnmark og Nord-Finland
i innlandet kan forholde seg til utgjorde en mosaikk av overlappende
sosiale enheter som inngikk i ulike
Figur 172 Den mulige tufta på Čuđojoganjálbmi hadde en diameter på 3 m og bestod av en sirkulær
forsenkning med en lav voll omkring. Det ble observert mye brente bein, både i vollen og forsenkninga og
dokumentert flere små anlegg eller brukssoner i tufta, deriblant rødbrent sand, skjørbrente stein og
trekullkonsentrasjoner. Tre prøver fra to ulike kontekster ga alle 14C-dateringer innenfor 6010-5730 f.Kr.
(Sommerseth 2014). Illustrasjoner: Bente Isaksen © Tromsø Museum.
218
kontaktnettverk. De utnyttet forskjellige materialet nesten utelukkende av hvit
lokale ressurser, og bosettingsmønstre og kvarts samt et par fragmenter av slipte
nettverk varierte over tid. En slik modell skiferredskaper. Til sammen ble det
utelukker ikke eksistensen av samlet inn 40 skrapere, og 32 av dem ble
befolkningsgrupper med primært tilhold funnet samlet. De fleste var store
ved kysten eller innlandet, men åpner for velformede skiveskrapere, og Simonsen
en mer dynamisk forståelse av daterer lokaliteten til yngre steinalder,
ressursutnyttelser, bosettingsmønstre og noe som bekreftes av en 14C-datering til
identitet (Hood 2012). 4360-3800 f.Kr. Det ble også funnet flere
Generelt er det gjort få funn fra yngre konsentrasjoner av brente bein (Olsen
steinalder i fjell- og viddeområdene. 1994:68, Simonsen 1986:8).
Mangelen på skifer og dominansen av På en strandterrasse ved Čavžu,
kvarts gir få kronologiske holdepunkter. nedenfor Altadammen, ble det undersøkt
Det forekommer enkelte funn av et stort bosettingsområde i forbindelse
skiferredskaper, både kniver og spisser, med Altautbyggingen (se 2.5.8) Funnene
blant annet mulige fragmenter av tyder på at området har vært mer eller
Nyelvspisser ved Iešjávri, Njallajávri og mindre kontinuerlig i bruk fra slutten av
Láhpoluoppal på Finnmarksvidda. eldre steinalder og opp i nyere tid.
Funnene er enten løsfunn, eller funnet i Mangelen på kulturlag ga få stratigrafiske
forbindelse med små eldre undersøkelser, holdepunkter for dateringer, og materiale
og er ikke videre kontekstualisert (Olsen fra flere perioder er sammenblandet.
1994). Antakelig var tidlig metalltid den mest
Det er påvist flere lette nedgravde intensive bruksperioden, i likhet med ved
tufter. Antakelig er noen av disse fra yngre Virdnejávri, men en relativt stor andel
steinalder, men utførte 14C-dateringer gir skifer, derunder en skiferkniv, flere
primært tidfesting fra slutten av periode III pimpstein, samt flateretusjerte pilspisser
eller senere (se 4.4.2) (Skandfer 2012b). med spiss basis, viser at området var i
Ved Virdnejávri ble det undersøkt flere bruk også i yngre steinalder. Det ble også
lokaliteter antatt fra yngre steinalder, men dokumentert et 250 m2 stort kullag, flere
også her mangler presise dateringer. På flekker med rød oker og omkring 150
Virdnejávri 18 ble det dokumentert en 4 x ildsteder, både steinsatte, steinlagte og i
6 m stor rektangulær nedgravd tuft med form av kullflekker. Littiske funn var ofte
kraftige voller, men en senere fangstgrop konsentrert omkring ildsteder. (Simonsen
gravd ned i midten av tufta har ødelagt et 1985a, 1987). Simonsen (1987:312-314)
eventuelt sentralt beliggende ildsted tolker boplassen som en innfallsport til
(Simonsen 1985b:4). Basert på den innlandet og mener den ble brukt av
rektangulære formen og de kraftige grupper som kom fra kysten. Čavžu er
vollene er en tidfesting til siste halvdel av øverste mulighet for ferdsel med båt
yngre steinalder eller tidlig metalltid mest oppover elva og vil ha vært et ideelt
sannsynlig (se Simonsen 1961, Skandfer utgangspunkt for både laksefiske, reinjakt
2012a). På Virdnejávri 24 bestod og videre ekspedisjoner innover vidda.
219
Undersøkelsen av lokaliteten Stryket 7 chert, kvarts og kvartsitt, mens skifer, med
ved Altevatn ga en dateringa av et ildsted enkelte unntak, er tilnærmet fraværende.
til 4005-3950 f.Kr. Også en flateretusjert Utover i perioden opptrer også spisser
spiss med spiss basis tyder på tidlig med triangulær tange. Videre er en
aktivitet i periode I, men daterbart betydelig andel av den tidligste
materiale på lokaliteten for øvrig er asbestkeramikken funnet på
primært fra tidlig metalltid (Wickler innlandsboplasser i Finnmark. Mens
2008:23). Lovozerokeramikken langs kysten er
Bruken av innlandet bør forstås i funnet i relasjon til Gressbakkentufter (se
relasjon til utviklinga i kyst- og 4.2.2), er den tidligste keramikken i
fjordområdene. Damm (2006) innlandet av Pasviktype og utelukkende
argumenterer for at utviklinga mot mer funnet på åpne boplasser. Asbestkeramikk
permanente huskonstruksjoner i er likevel verken vanlig eller typisk for
fjordområdene i løpet av det sjette innlandsboplassene fra tidlig metalltid
årtusen f.Kr. innebar lavere mobilitet for (Skandfer 2011:138).
samfunnet som helhet, men en økt En rekke dateringer av fangstgroper i
mobilitet for mindre grupper relatert til indre deler av Finnmark peker mot at
blant annet jaktekspedisjoner til innlandet mange anlegg etableres omkring 2500 f.Kr
(se 4.3.1). Små høymobile grupper på og har en hovedbruksfase frem til 1500
sesongprega jaktekspedisjoner vil f.Kr med en mindre intensiv gjenbruksfase
antakelige etterlate få spor, noe som kan mellom 1200-700 f.Kr. (Furset 1995, 1996,
forklare mangelen på funn utover i yngre Skandfer 2011:132-133). Majoriteten av
steinalder (Damm 2006). anleggene i Finnmark ligger i Karasjok/
Kárášjoga og Kautokeino/Guovdageaidnu
4.4.2 Tidlig metalltid kommuner og er anlagt i relasjon til
Lisbeth Skogstrand trekkveiene for rein. Ofte konsentrerer
Omkring 2000 f.Kr intensiveres gropene seg ved utløpet av sidedaler til
bruken av innlandet, både på Kárasjohka og Tanaelva/Deatnu, som regel
Finnmarksvidda og i innlandet av Troms og parallelt med løpet i hoved- eller sideelva,
Nordland. Mens funnene fra siste del av og anleggene er tydelig tilpasset
steinalder er sporadiske, blir topografien. Fire av fem fangstgroper
tilstedeværelsen i tidlig metalltid registrert i Karasjok/Kárášjoga ligger under
omfattende med fangstanlegg og funnrike 500 meter fra en stor elv. Enkelte anlegg
boplasser blant annet langs Alta- omfatter over hundre groper, men de
Kautokeino-vassdraget, øvre deler av fleste består av betydelig færre (Skandfer
Tanavassdraget i Finnmark og øvre del av 2012b, Sommerseth 2012, 2014). Også i
Barduvassdraget i Troms (Blankholm 2011, indre Troms etableres fangstanlegg i
Hesjedal et al. 2009:432, Olsen 1994). første halvdel av tidlig metalltid (Klaussen
Steinteknologien er preget av 2008:39). Ved Ostu, mellom
flatehuggingsteknikk, spisser med rett
eller konkav basis og skiveskrapere av
220
Figur 173 Et tre kilometer lang fangstanlegg med minst 250 groper strekker seg sørøstover fra Iešjohka
langs Buolžajohka mot Jalgesvárre i Kautokeino/Guovdageaidnu og er et av de største i indre Finnmark. De
gule markeringene viser registrerte fangstgroper, de blå undersøkte fangstgroper mens de røde viser andre
kulturminner, som ildsteder/árran og bogastiller/čilla. Fangstsystemet ligger, som så mange andre, i
overgangssonen mellom høst- og vinterbeite og vil ha fungert som en vegg midt i trekkleia for villreinen. I
den vestlige enden av anlegget, ved elvebredden av Iešjohka, ble det registrert fem bogastiller/čilla. Det ble
samlet inn dateringsmateriale i forbindelse med undersøkelsen av gropene, men 8 av 9 prøver ga en
datering yngre enn 100 år, mens den siste ble tidfesta mellom 1450-1640 e.Kr. Anlegget er derfor av usikker
alder (Sommerseth 2012). Illustrasjon: Bryan Hood © Tromsø Museum
Altevatn/Álddesjávri og med fangstanlegg krever stor

Leinavatn/Lenesjávri i Bardu kommune arbeidsinnsats, både for å lage groper og i
ligger et av de største fangstanleggene i forbindelse med selve fangsten, og
Troms med minst 88 fangstgroper. sannsynligvis har dette vært et samarbeid
Dateringer av materiale fra flere groper mellom flere hushold (Skandfer 2012a).
kan tyde på at anlegget ble etablert Ved Virdnejávri ble en lang rekke
omkring 1600 f.Kr. og utvidet fra nord mot lokaliteter med materiale fra tidlig
sør i flere omganger (Figur 175) metalltid undersøkt i forbindelse med
(Blankholm 2011, Klaussen 2008). Jakt Altautbyggingen (se 2.5.8). På den
221
sørøstre bredden lå den mest funnrike,
Virdnejávri 112, som hovedsakelig var i
bruk mellom 2100-1500 f.Kr. Her ble det
blant annet funnet over 80 flatehogde
spisser med rett eller konkav basis,
Sandbuktspisser, Pasvikkeramikk, yngre
Kjelmøykeramikk, et enormt
avslagsmateriale i kvarts, kvartsitt og
chert, store mengder råasbest og hår- og
asbestmagra keramikk. Åtte stolpehull ble
Figur 174 Fire mil sør for Virdnejávri, på grensa
dokumentert og tolka som elementer i en mellom Kautokeino/Guovdageaidno og
trapesforma konstruksjon. Karasjok/Kárášjoga, ligger Čuđojoganjálbmi, hvor
det i 2013 ble undersøkt en boplass med en svakt
Funndistribusjonen kan tyde på at nedgravd tuft, antakelig etter en teltkonstruksjon,
stolpene har stått inni en bygning og ikke og funnet flateretusjerte spisser og
produksjonsavfall i kvarts, kvartsitt og lys stripete
utgjort vegger i seg selv. Det ble også chert som avbildet (Ts.13825.43). Tufta ga datering
påvist to steinsatte rektangulære ildsteder til eldre steinalder, mens det littiske materialet
primært peker mot tidlig metalltid. Det ble funnet
som kan ha ligget inni lettere flere typer chert, og det er mulig at noe av råstoffet
boligkonstruksjoner. Det har vært en kommer fra Alta eller kysten. Trolig er det meste
hentet fra lokale kilder i innlandet som for
betydelig redskapsproduksjon på stedet, eksempel ved Iešjávri, og sannsynligvis finnes langt
og sannsynligvis har boplassen blitt besøkt flere råstoffkilder for chert i innlandet enn det som
er kjent hittil. Čuđojoganjálbmi ligger kun 15 km
regelmessig over lengre tid i forbindelse fra fangstanlegget ved Jalgesvárre (Figur 173)
med jakt og fiske i området. Særlig (Sommerseth 2014:44) Figur 44 i rapporten. Foto:
reintrekket innover vidda om høsten kan Ingrid Sommerseth © Tromsø Museum.
ha vært en viktig og forutsigbar ressurs også funnet flere skrapere av finkornet

(Basso 2007, Hood og Olsen 1988, kvartsitt (Skandfer 2012b:14, Sommerseth
Simonsen 2001). 2014:15). En liknende nedgravd tuft med
I tillegg til et større antall åpne en boligflate på 2,5 m i utstrekning og et 1
lokaliteter (Figur 174) er det dokumentert m stort steinpakka ildsted ble
flere Gressbakkenliknende tufter (se dokumentert på lokaliteten Leinavasshytta
4.3.2) i innlandet av Finnmark og Troms, 4 i nordenden av Leinavatn/Lenesjávri i
og dateringene tyder på at de var i bruk Troms. Denne er imidlertid betydelig
mellom 2000 – 1300 f.Kr (Skandfer yngre. Stratigrafien og dateringene
2012a). Både ved Jergul, på en lav antyder minst to separate korte opphold
elveterrassen langs Iešjohka, og ved mellom 750 – 400 f.Kr. og det ble i liten
Čoállejávri, like før Iešjohka løper sammen grad påvist littisk materiale i tilknytning til
med Kárásjojka, er det dokumentert små tufta (Blankholm 2011).
tilnærmet kvadratiske nedgravde tufter Langt vanligere ved Ostu, langs
med sider på 2,2-2,5 meter, et sentralt stryket mellom Altevatn/Álddesjávri og
steinsatt ildsted og rester etter en Leinavatn/Lenesjávri, er små 6-8 m store
forkullet tømmerkasse rundt gulvet datert lokaliteter uten boligstrukturer, men med
til 2000-1800 f.Kr. Ved Čoállejávri ble det et ensarta materiale dominert av skrapere,
222
flateretusjerte spisser og på at områdene ble benyttet av ulike
produksjonsavfall av kvartsitt og 14C-datert befolkningsgrupper.
til perioden 1400 f.Kr. – Kr.f. (Figur 175). I nordenden av Virdnejávri ble det
De fleste er antakelig resultat av flere påvist en stor asbestforekomst på den
gjentatte opphold. Beliggenheten langs vestre bredden (Virdnejávri 110). Her
stryket mellom vannene antyder at fiske ligger store blokker råasbest, og ned mot
var vesentlig, mens nærheten til vannet ble det observert mindre stykker
fangstanlegget peker mot fangst av rein, som samsvarer med funn fra ulike
sannsynligvis på høsten. Det er dessuten boplasser omkring vannet. Forekomsten
produsert en betydelig mengde redskaper har med stor sannsynlighet vært utnytta
(Blankholm 2011). gjennom hele tidlig metalltid, og man har
Investeringen i nedgravde og mer henta asbest til magring av både Pasvik-,
solide boliger, men også den markant økte imitert tekstil- og Kjelmøykeramikk
forekomsten av åpne boplasser, tyder på (Simonsen 1985a).
en mer omfattende bruk av På den østre bredden, vis à vis
innlandsområdene omkring overgangen til asbestbruddet, lå lokaliteten Virdnejávri
tidlig metalltid. Tuftene ligger ofte i 106 med et av de største funnene av
nærheten av fangstanlegg og gode asbestkeramikk i Nord-Norge.
laksefiskeplasser og kan ha inngått i et Kjelmøykeramikk utgjorde 90% av
sesongbasert flyttemønster hvor sommer materialet, og den relativt lave
og høst ble tilbrakt i innlandet, mens forekomsten av Pasvikkeramikk og imitert
vinterboplasser kan ha ligget nærmere tekstilkeramikk, majoriteten av
kysten. Migrasjonen mellom ulike flateretusjerte spisser med triangulær
boplasser og utnyttelsen av ressurser kan tange, samt flere 14C-dateringer, tyder på
ha vært strukturert av og skapt definerte at det meste av aktiviteten foregikk i løpet
territorier (Skandfer 2012a). Hans Petter av det siste årtusen f.Kr. Det ble påvist
Blankholm (2011) mener flere mulige teltringer, minst 15 ildsteder
Altevatn/Álddesjávriområdet kan ha og groper som kan ha vært miler til å
inngått i et liknende årsbasert brenne keramikk i. Det ble også funnet et
flyttemønster i indre Troms hvor grupper stort antall skrapere, blant annet i chert av
opphold seg i innlandet på seinsommeren grå Kvenviktype som antas å komme fra
og høsten og ved kysten på vinteren og Altaområdet. De viktigste aktivitetene på
våren. Samtidig påpeker han at avstanden lokaliteten var antakelig produksjon av
er kort fra Ostu til Torneträsk og vassdrag keramikk og bearbeiding av skinn.
med utløp i Bottenviken og at området Sammenliknet med Virdnejávri 112 er det
kan ha vært benyttet av grupper østfra. funnet påfallende få spisser på Virdnejávri
Olsen (1994) argumenterer på sin side for 106. Det kan skyldes en nedgang i
at mangelen på skifer i innlandet og andre jaktaktiviteten, men mer sannsynlig beror
forskjeller i den materielle kulturen det på at beinpiler overtok for stein (Hood
mellom kyst- og innlandsboplasser, særlig i og Olsen 1988:119, Olsen og Simonsen
første halvdel av tidlig metalltid, kan tyde 2001). Det ble også funnet jernslagg
223
Figur 175 Trekantene viser registrerte lokaliteter ved Ostu, mens den heltrukne linja markerer fangstanlegget.
De fleste er dokumentert i forbindelse med prosjektet «Steinalderen i Sør- og Midt-Troms i dens
Fennoskandinaviske kontekst» ledet av Hans Petter Blankholm, og kan dateres til tidlig metalltid, men noen av
lokalitetene i Leinavassbukta er datert til middelalder. Særlig lokalitetene langs stryket mellom
Leinavatn/Lenesjávri og Altevatn/Álddesjávri er sterkt truet av erosjon fra vann og is (Blankholm 2011:21).
Figur 176 Fra det opprinnelige utløpet av Suttesgáldojohka og utover Politiodden i nordøstre enden av
Altevatn/Álddesjávri ble det påvist en rekke lokaliteter i forbindelse med undersøkelsene i 2006-2008. Området
ligger i dag normalt under vann. Flertallet av lokalitetene ligger ikke langs den opprinnelige strandlinja, men
minst ni meter over opprinnelig normalvannstand. Steinartefakter var konsentrert i en ca. 15 m bred sone lengst
øst og ut i vannet. Bildet viser lokaliteten Politiodden 1 hvor to parallelle steinrekker ved opprinnelig vannkant
ble tolket som mulig båtoppsett. Det ble også dokumentert ett ildsted og flere konsentrasjoner av skjørbrent
stein. 224
En av disse ble 14C-datert til 550-380 f.Kr. (Wickler 2008:25). Foto: Stephen Wickler © Tromsø Museum.
smeltet fast til et skår av har vært i bruk over lang tid. Det finnes
Kjelmøykeramikk på Virdnejávri 112. fangstgropanlegg for villreinfangst, og
Slagget kan tyde på jernutvinning eller muligens elgfangst, i store deler av de
smiing på et senere tidspunkt enn den nordnorske fjell- og viddeområdene. De
antatte hovedbruksfasen for lokaliteten, ligger ofte langs de moderne trekkveiene
og er blant de tidligste spor etter for reinen, og da helst i overgangen
jernbearbeiding i Nord-Norge (Olsen mellom høst- og vinterbeite (Skandfer
1994:109). Også på lokaliteten Elva 2 ved 2012c). Det er tydelig at mennesker i
det tidligere utløpet av Suttesgáldojohka i fortiden har brukt den lokale topografien,
nordøstenden av Altevatn/Álddesjávri som elveløp, terrassekanter og dalfører,
(Figur 28) ble det funnet Kjelmøykeramikk som en del av «fangstredskapene» (se
og et mulig veggfragment fra et 4.4.2) (Skandfer 2012c). I nærheten av
jernvinneanlegg (Wickler 2008). fangstgropsystemer er det også vanlig å
finne kjøttgjemmer/buorrá, det vil si
4.4.3 Jernalder og middelalder steinkamre der kjøtt kan oppbevares
Hege S. Gjerde og Lisbeth Skogstrand midlertidig.
Fjell- og viddeområdene i Nord-Norge Det må ha vært utbredt jakt og fangst
ble i all hovedsak utnyttet av samiske gjennom hele jernalder i fjellområdene,
grupper i jernalder og middelalder. Vidda men i løpet av senmiddelalderen gikk
var lenge ansett for å være fattig på samiske samfunn helt over fra
arkeologiske funn, særlig for perioden ca. villreinfangst til tamreindrift. Hvor lang og
200-900 e.Kr. (Hansen og Olsen 2014:45, kanskje langsom utviklingen fra et
Schanche 1992). Gjennom registreringer fangstsamfunn til et reindriftssamfunn
og forskningsprosjekter de siste tiårene foregikk er grunnlag for debatt. Stadig
har oppfatningen om «den funntomme flere forskere argumenterer for
perioden» gradvis blitt tilbakevist, og et tamreinhold eller tamreindrift allerede fra
stort antall boplasser og aktivitetsområder vikingtid (Aronsson 1991a, Bergman 2010,
er påvist også her. Det forekommer Halinen et al. 2013, Hedman 2003b,
betydelige regionale variasjoner og ingen 2015b, Hedman og Olsen 2009b, Liedgren
enhetlig samisk materiell kultur over hele og Bergman 2009, Storli 1993b, 1994a,
Nord-Norge i denne perioden, noe som 1996a). Ottars beretning (Bately 2007a) er
dels kan være relatert til varierende det tidligste vitnemålet i skriftlige kilder
interaksjon med det norrøne samfunnet i om tamme reinsdyr. Han forteller at han
ulike områder (Hansen og Olsen eier 600 tamme, usolgte reinsdyr, hvorav
2004a:58). 6 er ekstra verdifulle. De seks verdifulle
Blant de vanligste kulturminnene vi reinsdyra er tradisjonelt blitt forstått som
finner i disse områdene er fangstanlegg, og oversatt til lokke-rein, det vil si reinsdyr
boplasser og offerplasser. Både som kunne brukes for å lokke til seg ville
fangstsystem og offerplasser kan være reinsdyr. I en forholdsvis ny oversettelse
vanskelige å datere til én spesifikk har imidlertid Janet Bately (2007a:45-46,
periode, og det er også sannsynlig at de 2007b:56) oversatt dem til å være tamdyr
225
og dermed ikke nødvendigvis lokke-rein. reinens beiteplasser, mens jegere
De aller første tamreinene har trolig vært nødvendigvis må ha bodd et stykke unna
kastrerte hanndyr som egnet seg som for å kunne snike seg innpå dyrene under
kjørerein og ikke lokkerein (Andersen jakt (Andersen 2008:118-1120, 2014).
2002b med referanser). Kjørerein var Sommerseth (2009a:241, 2011) legger på
temmede reinsdyr som ble brukt til frakt sin side vekt på at tamreindriften har sin
av utstyr og med stor sannsynlighet kunnskapsmessige organisering og
fangstprodukter (Bjørklund 2013). Det å forutsetning fra villreinfangsten og at disse
eie kjørerein kan derfor ikke nødvendigvis to derfor må ses i sammenheng fordi
ses som en del av en tamreinøkonomi, oppmerksomheten rundt flokkens adferd
men har trolig vært et viktig skritt på veien og velferd var like viktig i den
mot å domestisere større flokker. fangstbaserte reindriften (jf. Fjellheim
I jernalder og middelalder øker også 1999a:27) som den er for tamreindriften.
hierarkiseringen i det samiske samfunnet. Sommerseth søker på den måten å
Det har trolig utspring i den eksterne oppheve dikotomien mellom villreinfangst
etterspørselen etter pels gjennom både og tamreindrift.
beskatning og handel. Den tidlige Den typen kulturminne som har vært
tamreindriften kan ses som en konsekvens mest diskutert i forbindelse med
av utviklingen av en lokal organisatorisk jakt/fangst kontra tamreindrift, er de
elite som i første omgang kunne forvalte såkalte stallotuftene. Stallotuftene er spor
den sesongbaserte jakten, for siden å etter rekkeorganiserte boliger fra vikingtid
opparbeide større og større andeler og tidlig middelalder. De ligger fortrinnsvis
privateide reinsdyr (Bjørklund 2013:175, i de indre fjellområdene, fra
Hansen og Olsen 2004a:212-214). Bjørgefjellområdet på svensk side i sør til
Endringen fra ville dyr til domestiserte Devddesvuopmi i indre Troms i nord. De
og privateide dyr har skapt nye relasjoner sørligste stallotuftene på norsk side ligger
mellom dyr og mennesker, og deriblant øverst i Bjorådalen ved Junkerfjell og
nye bosetningsmønstre (Andersen 2002b, oppover i Lønsdalen ved Saltfjellet i
Bjørklund 2013, Storli 2007). Forskjellen i Nordland. I Lønsdalen ble det registrert
flyttepraksis innebar bruk av forskjellige flere hundretalls kulturminner i
landskapstyper i løpet av året. Mens jeger- forbindelse med vasskraftutbyggingen i
sanker-samfunnet var organisert rundt Svartisen-Saltfjellet på 1980-tallet
vassdragene med flytting langs elver og (Andersen og Tømmervik 1985a, Arntzen
innsjøer, skjedde det en forflytning bort 1987a, Brantenberg og Kalstad 1987), og
fra vassdragene ved overgangen til det er her vi finner den største kjente
tamreindrift (Andersen 2008:118). Det konsentrasjonen av stallotufter i Norge
finnes også noen typer kulturminner som (Hedman 2012a:6). Inger Storli (1991c,
er mer karakteristiske for tamreindriften, 1994a) var den første til å gjøre
som melkeplasser, melkegroper, gjerder systematiserte undersøkelser av stallo-
og beingjemmer. Reindriftssamer ville tuftene her, mens det i de senere årene er
dessuten ha boplasser i eller veldig nær gjort et stort antall nye registreringer av
226
stallotufter i dalføret langs Lønselva generelt, men særlig i indre Troms hvor
(Hedman 2010a, 2012a, 2015b). De hun har gjort undersøkelser, er best egnet
nordligste stallo-tuftene vi kjenner til for sommeropphold. Hun mener
ligger i Devddesvuopmi i indre Troms stallotuftene heller må knyttes til
(Sommerseth 2009a). sesongbetinget jakt. Det som er tydelig ut
Stallotuftene er ovale jordvoller med fra blant annet stallotuftmaterialet, er
avflatet topp rundt en nedsenket hvordan utnyttelsen av fjellområdene i
gulvflate. Mer eller mindre midtstilte, Nord-Norge øker fra og med yngre
rektangulære ildsteder/árran ligger på jernalder. Fra eldre jernalder har vi
tvers av midtaksen, og vollene er ubrutte fortsatt sparsomt med funn fra de indre
slik at det er vanskelig å se hvor fjellområdene, mens dateringer av stallo-
inngangspartiet har vært (Aronsson 1991a, tuftene viser at de var i bruk mellom 600
1993, Hedman 2015b, Liedgren og og 1100 e.Kr. Tidligere har det vært
Bergman 2009, Manker 1960, Mulk 1993, diskutert en sekundær bruksfase på 1600-
1994b, Storli 1993a, b, 1994a, 1996a). tallet (Mulk 1994b, Storli 1994a), men
Tuftenes etniske tilhørighet har vært nyere dateringer antyder at det heller er
omdiskutert, men det er i dag overveiende snakk om en brå slutt for bruken av
enighet om at stallo-tuftene er samiske stalloboplassene rundt 1100 e.Kr.
kulturminner. (Liedgren og Bergman 2009, Sommerseth
Lars Liedgren og Ingela Bergman 2009a, 2011).
(2009) mener at stallotuftene kan ha vært I både fangstsamfunn og
vinterboplasser for reindriftssamer, mens tamreindriftssamfunn har det vært en
Ingrid Sommerseth (2009a) argumenterer utbredt offerpraksis, og det finnes flere
for at beliggenheten til stallotufter typer samiske offerplasser. Det kan være
Figur 177 Ernst Manker (1960) var tidlig ute med å knytte stallotuftene til en samisk byggeskikk basert på
etnografiske paralleller med buesperreteknikk. Han tenkte seg da at vollene var fundament for reisverket. I
den nyeste studien som tar for seg hvordan boligene på disse boplassene kan ha sett ut argumenteres det
for at jordvollene har vært fundament til en buesperrekonstruksjon der reisverket har stått delvis på
innsiden, delvis oppå vollen for å lage en konstruksjon som tålte både kraftig vind og snøfall (Liedgren og
Bergman 2009).
227
landskapsformer, steinblokker eller andre flokker følges i sine årlige migrasjoner
naturlige elementer, edelmetalldepoter mellom sommerbeiter ved kysten og
eller oppmurte steinringer. vinterbeiter i innlandet. Mens
Naturformasjonene kan være vanskelige å fjellområdene ved kysten gjerne har vært
påvise uten muntlig tradisjon, og brukstida brukt om sommeren, oppholdt dyr og
for et offersted kan sjelden avgrenses til eiere seg i grensefjellene høst og vår,
én bestemt periode. Edelmetalldepotene i mens Finnmarksvidda og
både Nord-Sverige og i Nord-Norge kan innlandsområdene i Nord-Sverige og Nord-
derimot dateres typologisk på bakgrunn av Finland utgjorde vinterbeiter og -
gjenstandsmaterialet til vikingtid og tidlig boplasser. Den såkalte Lappekodisillen av
middelalder (Hansen og Olsen 2004a:83, 1751 sikret samenes rett til å flytte frem
Serning 1956, Zachrisson 1984). En annen og tilbake over grensa mellom Sverige og
type offerplasser er steinringene som Danmark-Norge. Avtalen var imidlertid
særlig finnes i Finnmark, men som også er ikke bindende for Russland. Etter at
registrert i store deler av Norge (Spangen Finland ble innlemmet i det russiske
2016b, Vorren og Eriksen 1993). Flere av storfyrstedømmet, oppstod strid om fiske-
dem finnes i fjord- og kystområdene, men og beiterettigheter, og i 1852 stengte
også i innlandet. De store steinringene i russerne grensa mellom Norge og Finland.
Finnmark og Troms ble trolig anlagt på Som en dominoeffekt økte presset på
1300-tallet og har vært i bruk i flere sommerbeitene i indre Troms samtidig
hundre år (Spangen 2016b:170-174). som økt innflytting av norske bønder
Gjennom LARM-prosjektet ble det i 2009 sørfra økte interessemotsetningene
blant annet registrert en samisk offerplass mellom nomadisk reindrift og fastboende
sør for Jergul i Karasjok kommune jordbruk, noe som igjen førte til en økt
(Skandfer 2009c: R.17). Det er en steinring bruk av øyene langs kysten for
på 18 meter i diameter som er lagt opp i sommerbeiter (se 4.2.4) (Sommerseth
delvis enkelt, delvis dobbelt omfar. Ofte 2009b:303-305, 313-314).
har offerringene en forhøyning i midten Ulike samiske grupper hadde ulike
som kan ha vært fundament for en handelsnettverk, noe som ga dem ulike
offerstein/offerfigur, eller seide/sieidi. handelsprofiler. I øst hadde man tilgang til
Nylig har imidlertid offerringtolkningen russisk/karelske nettverk, i innlandet og
blitt utfordret da det viser seg at det er mot sør handlet de med svenske grupper,
svært ulike strukturer som kategoriseres mens man i vest og langs kysten blant
som offerringer, og at noen av disse annet etablerte kontakt med
muligens heller, eller også, har vært Bergenshandelen. I tillegg til egne
ulvefeller (Spangen 2016b). produkter drev mange også mellomhandel
med andre varer, som for eksempel mel,
4.4.4 Samisk nyere tid tøy, kobberkjeler og økser (Hansen og
Bruken av fjell- og viddeområdene Olsen 2004b, Sommerseth 2009b:293-
intensiveres ved overgangen til 294).
tamreindrift. Små og etter hvert større
228
I forbindelse med utbygging av ny vintertilhold i innlandet (Figenschou 2014,
kV420 Fra Ofoten til Hammerfest ble en Henriksen og Hole 2014, Niemi et al.
rekke samiske lokaliteter påvist i 2014). Den eldste lokaliteten ga dateringer
fjellområdene langs traseen (se kap.2), og tilbake til slutten av 1500-tallet. Noen
flere av dem ble undersøkt arkeologisk. Et kunne tidfestes til 16-1700-tallet, mens
stort antall teltboplasser/orrunsajit (Figur mange var i bruk på 1800-tallet. Flere
178) med ulike typer ildsteder/árranat, boplasser inneholdt også moderne funn,
forråds- og kjøttgjemmer/borat (Figur og særlig i de nordligste områdene har
180), lede- gjenbruk av ildsteder/árranat vært vanlig.
/sperregjerder/vuopmanat/gárdi og Det var gjennomgående svært få
skyteskjul/čilat ble dokumentert, og gjenstandsfunn på boplassene, og de få
enkelte steder ble det påvist kulturlag som ble funnet lå sjeldent mer enn én
(Brekmoe 2012, Figenschou 2014, meter fra ildstedet/árran. På lokalitetene
Henriksen og Hole 2014, Niemi et al. 2014, Loahccavággi i Alta kommune i Finnmark
Schanche 2011). Alle boplassene og Ruossavággi Kvænangen kommune i
representerer relativt korte opphold i telt, Troms ble det funnet en betydelig mengde
sannsynligvis relatert til skinnbiter fra kles- og utstyrsproduksjon
vår/høstflyttingene av reindriftssamer omkring ildstedene. Funnspredningen på
som hadde sommerbeiter ved kysten og Loahccavággi viser at lærarbeidet ble
Figur 178 På den lille høyden midt i bildet, ved Áisaroiaivi i Kvalsund i Finnmark, ble det undersøkt to
teltboplasser med ildsteder/árranat i forbindelse med byggingen av kV420 Balsfjord-Hammerfest.
Ildstedene var etablert med flere hundre års mellomrom, det eldste på 16-1700-tallet, det yngste omkring
1950, og viser at boplassen har vært i bruk over lang tid. Beliggenheten ved vann og med god utsikt på et
sted som blir tidlig bart om våren, kombinert med gode hvile- og beitemuligheter for reinen, er typisk for
en vår/høstboplass (Niemi et al. 2014). Foto: Ingrid Sommerseth, © Tromsø Museum
229
utført innenfor et avgrensa område tett
ved bålet. På Ruossavággi bestod
skinnmaterialet særlig av avfall fra
skoproduksjon. Det ble også funnet mye
ubrent bein på lokalitetene, både fra
redskapsproduksjon og matrester. Også
disse hadde en klar ildstedsrelatert
distribusjon som tyder på at man spiste
rundt bålet og slapp restene ned på
bakken, men bare innenfor avgrensa Figur 179 Ved Gahperus sør for Reisadalen/Ráisávži i
Nordreisa kommune i Troms ble det blant annet dokumentert et
sektorer av boligrommet. Ved den ildsted med armer/geađgebearpmetárran med dørstokkstein i
antatte inngangen og boassoområdet i enden. Selve ildstedet er ca. 70 x 90 cm stort, mens armene er
1,7 m. Ut fra dette kan diameteren i teltkonstruksjon antas å ha
motstående ende, fantes ingen bein- vært rundt 4,8 m. Ildstedet/árran ble sannsynligvis etablert
eller skinnrester. Lokalitetene kan første gang på 15-1600-tallet, men gjenbrukt minst en gang.
Det ble også funnet ildflint i tilknytning til strukturen, noe som
dateres til 1800-tallet, og gir et innblikk i styrker en datering før 1850 da fyrstikker introduseres (Niemi
hvordan materialet på eldre boplasser et al. 2014). Foto: Christina Solhaug Joakimsen © Tromsø
Museum
kunne ha artet seg om
bevaringsforholdene var bedre (Niemi et
al. 2014).
I likhet med mange andre vann i fjell-
og viddeområdene er
Altevatn/Álddesjávri et
reindriftslandskap i den forstand at
utnyttelse av reinen som ressurs, vill eller
tam, har stått sentralt for bruken av
området til alle tider (se 4.4.2) (Sveen
2003, 2015). I vestenden av
Altevatn/Álddesjávri ble det i 2013
registrert to bosettingsområder med et
større antall ildsteder/árranat,
sannsynligvis fra vår/høstboplasser. Det
ene området, kalt hyttefelt II, ved
sørbredden av vannet, omfattet 19
ildsteder/árranat liggende i små klynger Figur 180 Figuren viser en 3D-modell av ett av fire
og enkeltvis. Sannsynligvis har man vendt kjøttgjemmer/borat (15067) anlagt i ei ur ved Loahccavággi i
Alta i Finnmark. Gjemmet/borra var ryddet for stein i et
tilbake til stedet år etter år, antakelig naturlig rom mellom fire kampesteiner i ura og var bygd opp
over et langt tidsrom (Sveen 2013). med tørrmurt stein langs kanten. Åpninger mellom de større
steinene var tettet med småstein for å holde smådyr ute. Det
Sannsynligvis ligger et stort antall var ca. 1,2 x 0,9 m i åpninga, men 1,5 x 1 m ned mot bunnen av
kulturminner under vann i de flatere den 0.9 m dype gropa. Åpningen må ha vært dekket av stokker
eller skinn. (Niemi et al. 2014:53) Illustrasjon: Johan Terje
partiene i begge ender av Hole © Tromsø Museum
Altevatn/Álddesjávri, noe antallet
230
strandnære lokaliteter omkring det kommune, øst for Saltfjellet i Nordland,
uregulerte Leinavatn/Lenesjávri i sørøst ble det foretatt omfattende registreringer
kan understøtte (Sveen 2014b). av samiske kulturminner i 2010-2011 i
Da Knut Helskog foretok arkeologiske forbindelse med prosjektet Från kust til
undersøkelser omkring kust (se kap.2). Til sammen ble det påvist
Gautelis/Guovdelisjávre i 1960-1971 (se omkring 450 ildsteder/árrana, antatt fra
2.5.4), ble flere samiske boplasser seinmiddelalder-nyere tid, samt 29
undersøkt i den tro at de var fra steinalder forvaringsgroper/buorna og 25
(se 4.3.2). 14C-dateringer tidfester beingjemmer/dáktetjiegá (Hedman
imidlertid de fleste strukturene, 2010b, 2012b).
hovedsakelig ildsteder, til seinmiddelalder En stor andel av de registrerte
og nyere tid. Blant annet ble det fangstanleggene i Nord-Norge ligger på
dokumentert fire rektangulære ildsteder Finnmarksvidda (Myrvoll et al. 2011). 14C-
med steinarmer/geađgebearpmetárranat dateringer fra fangstgroper i Finnmark er
(Figur 179, se 4.3.4) (Andersen 2002a:372- konsentrert mellom 2800-1000 f.Kr. (se
377, Helskog 1980, Sommerseth 4.4.2), men det finnes også senere
2009b:193). Sommerseth (2009b:194) dateringer. I forbindelse med LARM-
påpeker at boplassene ligger i omkring prosjektets undersøkelser av
tregrensa i et typisk suophaš-område fangstanlegget ved Jálgesvarre i
(overgangssted) på en tange mellom to Karasjok/Kárášjoga kommune, ble en
store vann, noe som kan tyde på en prøve fra én av gropene tidfesta til 1450-
tilknytting til tamreinnomadisk tilpasning. 1640 e.Kr. fra (Sommerseth 2012:35).
I Jierddavuobme i Hamarøy i Også ved Ostu i østenden av
Nordland er det undersøkt to Altevatn/Álddesjávri og ved Ávževuoddo i
bosettingsområder med til sammen fire sørenden av Sørdalen/Bolnuázi-canyonen i
teltboplasser/låvdagoahtesaje med Troms, foreligger det 1600-tallsdateringer
ildsteder/árrana, kulturlag, boaššusteiner, fra fangstgroper (Andersen 2014, Klaussen
og steiner til å holde teltduken på plass. 2008). Som sagt tidligere (4.4.2, 4.3.4) er
Det ble funnet bein fra småfe og muligens 14C-dateringer av fangstgroper
hund. Ved Jierdajávrre ble det også problematiske, og av mer enn 5600 groper
dokumentert og restaurert to steingjerder i Finnmark var kun 28 daterte per 2012,
i tilknytning til bosetningsområdet som noe som utgjør 5‰ (Sommerseth
sperrer av området fra vannkanten og opp 2012:44). Sannsynligvis har fangstanlegg
til fjellfoten. Sperregjerdet er sannsynligvis blitt både gjenbrukt og utvidet. De største
bygget for å holde reinflokken i området. anleggene, som ved Tanahalsen (se 4.3.4)
De fleste 14C-dateringene, samt funn av (Risbøl 2009, Schanche og Schanche
krittpipefragmenter, tidfester bruken av 2014), Jálgesvarre (Sommerseth 2012) og i
boplassene til seinmiddelalder og nyere områdene omkring samløpet mellom
tid, men ett ildsted har gitt to dateringer Kárášjohka og Anárjohka til
til vikingtid (Andersen 2002a:378-384, Tanaelva/Deatnu (Furset 1996), er så store
Pramli 2000). Også i Lønsdalen i Saltdal og omfattende at det sannsynligvis har
231
stått en organisatorisk elite med kontakter (Birkelund et al. 2016), i Gálggojávri i
til et betydelig marked bak, noe som igjen Storfjord (Barlindhaug 2007) og
kan tilsi at anleggene var i drift i vikingtid- Thomasholmen/Duopmásasuolu med flere
middelalder og/eller i nyere tid (se 3.5.3) i Leinavatn/Lenesjávri i Bardu (Figur 181),
(Hansen og Olsen 2004b:212). alle i Troms (Sveen 2015). Få gravholmer
Trekk fra samisk førkristen religion er nærmere undersøkt, men muntlige
levde lenge side om side med kristne tradisjoner og skriftlige kilder tilsier at de
forestillinger og tradisjoner. Skriftlige og har vært i bruk fra 1600-tallet til inn på
muntlige opplysninger om bruk av 1900-tallet. Sommergravene kan kanskje
trommer, offerhandlinger og - forstås som en videreføring av gamle
steiner/sieidi, men også forekomsten av tradisjoner på nye premisser (Hansen og
graver i utmarka og offerplasser med Olsen 2004b:350).
reinbein og gevir, viser at førkristne I et område sør for Øvre Ánarjohka
tradisjoner ble opprettholdt i enkelte nasjonalpark i Kautokeino/Guovdageaidnu
områder til langt ut på 1800-tallet (Kalstad i Finnmark og innenfor Øvre Dividal
1997). Det finnes også et stort utvalg av nasjonalpark i Målselv i Troms er det de
ulike typer naturformasjoner og senere årene registrert drøyt 70 furuer
landskapselementer som forbindes med med spor etter barktekt. Også i
en særskilt åndelig kraft, og både forbindelse med LARM-prosjektet ble det
bergformasjoner, kløfter, steiner, registrert furuer med slik spor ved Jergul i
innsjøer/sáivu, kilder og skoger/trær kan Karasjok/Kárášjoga i Finnmark.
anses som hellige (Figur 182) (se 3.4.4). Innerbarken fra furu var et ettertrakta
Mange slike helligsteder/bassebáiki ligger råstoff med høyt C-vitamininnhold og
langs flyttveiene mellom sommer- og mange bruksområder, og den har også
vinterbeiter og har blant annet vært vært en handelsvare (se 3.3.4, 3.4.4)
relatert til ritualer for å sikre den risikable (Skandfer 2012b:17-18).
ferden over fjellet, men også for fiskelykke Dendrokronologiske undersøkelser av trær
(Myrvoll 2008). fra Øvre Dividalen nasjonalpark viser at
Kirkas påbud om å gravlegge de døde i det ble foretatt barkuttak mellom 1619 og
vigsla jord medførte både praktiske og 1819, og at trærne kunne bli modifisert
etiske problemer (Kalstad 1997). Folk som flere ganger, med rundt 10 - 15 års
døde i fjellet på sommerstid kunne mellomrom (Elvebakk og Kirchhefer
vanskelig fraktes til kirkegård før det ble 2012:13). 14C-dateringer av døde trær
snø og sledeføre, og ble derfor gravlagt tyder på at bark har vært en viktig ressurs
midlertidig i sommergraver i ur og på også i middelalder og sannsynligvis lenger
gravholmer. Flere slike gravholmer er tilbake i tid (Skandfer 2012b:18).
registrerte, som Offerholmen i
Øvrevatn/Bajitjávri ved Skoganvarre i
Porsanger i Finnmark, Jámetsuolu («de
dødes øy») i Ráisjávri i Nordreisa
232
Figur 181 Thomasholmen/Duopmásasuolu er den sørligste av tre gravholmer som ligger i
Leinavatn/Lenesjávri i Bardu. Ved registrering i 2014 ble det identifisert 9 graver, men også 18
bogasteller/čilat på rekke vendt mot reinens høsttrekk, fire kjøttgjemmer/borat, et ildsted/árran og en
fangstgrop. Antakelig er noen av gravene gjenbruk av tidligere oppmurte skyteskjul/čilat. (Sveen 2014b).
En av gravene/hávdi hadde et lite oppmurt rektangulært kammer, og ved Helskogs registreringer i 1971
ble det påvist beinrester, noe som kan indikere at ikke alle døde ble transportert videre til en kirkegård
(Askeladden). Foto: Stine Sveen © Sametinget.
Figur 182 Samiske hellige steder utmerker seg ofte i terrenget og kan ha tydelige antropomorfe eller
zoomorfe trekk, som for eksempel fjellformasjonen Gahperaš/Hatten, øst for Mortensnes på nordsiden av
Varangerfjorden/Várjavuonna. Stedet er synlig fra de fleste steder langs fjorden og er blitt beskrevet som
«[…] et af de fornemste Offer-Steder i Landet (Brekmoe 2012, Leem 1975 [1767]:429). Elin Myrvoll
fremhever at de hellige stedene ikke bare er passiv materie hvor religionsutøvelsen kunne iscenesettes,
men at mange hellige steder/bassebáiki, helligfjell/bassevárri og offersteder/bálvvosbáiki sieider har
spesifikke materielle egenskaper. For eksempel er området omkring Gahperaš preget av skiferur hvor et
stort antall urgraver er anlagt. Uten skriftlige eller muntlige opplysninger kan det likevel være vanskelig å
påvise hellige steder, og lokal kunnskap om slike kan være vanskelig tilgjengelige for utenforstående
kulturminneregistratorer (Myrvoll 2008, 2012) Foto: Elin Rose Myrvoll © Riksantikvaren
233
5. Kunnskapshull og satsningsområder
Vassdragene har vært viktige av vassdragsundersøkelser i Midt- og

ressursområder og kommunikasjonsårer Nord-Norge har imidlertid vært
gjennom hele forhistorien. I Møre og overflateregistreringer på lavbudsjett i
Romsdal, nordre Nordland og Troms er begrensa områder, uten systematisk
vassdragene ofte kystnære og korte, og prøvestikking og med lite fokus på samiske
avstanden fra fjordbunn og opp i fjellet er kulturminner (2.2.2). Materialet fra disse
kort. I Trøndelag, søndre Nordland og undersøkelsene er sannsynligvis ikke
særlig i Finnmark finnes omfattende og representativt, og utgjør et mangelfullt
vidstrakte vassdragsområder, med grunnlag, både for den kunnskapen vi
mektige elvesystemer og uendelig mange besitter, og for utvikling av nye studier.
innsjøer og vann. Mange vassdrag har All forskning preges av forskerens
også direkte forbindelse med, eller ståsted, faghistorisk kontekst og
umiddelbar nærhet til, vassdrag i dagens samtidens oppfatninger (se for eksempel
Sverige og Finland. Ulike vassdrag gir Olsen 1991, Skandfer 2002). Prosesser og
derfor ulike naturlige forutsetninger for utvikling gjennom forhistorien i Midt- og
både ressursgrunnlag og kommunikasjon. Nord-Norge er ofte blitt forklart og
forstått på bakgrunn av sørnorske
5.1 Kunnskapsstatus, kronologier, begreper og narrativer, hvor
datagrunnlag og relasjonene mellom nord og sør gjerne er
representativitet blitt tillagt større vekt enn kontakten
Tabell 1 og 2 (kapittel 2) viser at de mellom øst og vest. Perspektivet har ofte
fleste vassdragsundersøkelser i Midt- og vært fra kysten, fra bonden eller fra
Nord-Norge ble utført på 60- og 70-tallet. sentralområdene, og perifere strøk, det vil
Enkelte undersøkelser, som for eksempel i si innlandet, har vært til for å utnyttes. Det
Ranavassdraget i Nordland (2.4.13, 3.5.1, samiske er enten blitt ignorert eller
3.5.2), i Alta-Kautokeinovassdraget i fremstilt fra et norrønt perspektiv, hvor
Finnmark (2.5.8, 4.4.1, 4.4.2) eller ved samene er statister i fortellinga om det
Fjergen i Meråker i Trøndelag (2.4.10), norske (Hansen og Olsen 2004b:10-11).
innebar omfattende utgravinger og har Nyere forskning legger større vekt på
bidratt med mye ny kunnskap. Prosjektene varierende og mangfoldige
ble utført av arkeologer som arbeidet kontaktnettverk, relasjoner mellom
innenfor samtidens forståelse av eksterne og interne prosesser og aktive
kulturhistorie og gjeldende arkeologiske agenter.
metoder, og undersøkelsene bærer, Dagens kunnskapsstatus er basert
naturlig nok, preg av sin tid. Store både på gamle og nyere undersøkelser,
mengder materiale ble samlet inn, men særlig de siste par tiårs store
dokumentasjon av stratigrafi, kontekster forvaltningsundersøkelser, og
og prøvemateriale møter ikke dagens krav forskningsresultater fra flere
(se også Indrelid 2009:118). Majoriteten enkeltstående forskningsprosjekter. De
234
foregående kapitlene har vist at vi har mye 5.1.1 Muligheter og begrensninger
kunnskap om noen tema i enkelte innenfor
perioder og i utvalgte deler av Midt- og sektoravgiftsordningen
Nord-Norge. For store deler av Det faglige programmet for
forhistorien, særlig i mange arkeologiske undersøkelser i vassdrag i
innlandsområder, er det likevel mer Midt- og Nord-Norge skal primært fungere
treffende å snakke om kunnskapsøyer som et styringsdokument for utvikling av
fremfor kunnskapshull. Vi mangler mye sektoravgiftsprosjekter i regulerte
basiskunnskap, og har varierende vassdrag i Midt- og Nord-Norge (se
kjennskap til når ulike regioner var kapittel 1). Et viktig kriterium for valg av
befolket, hvilke ressurser de utnyttet, satsingsområder er at det er mulig å
hvilke bosettings- eller flyttemønstre de besvare ulike problemstillinger innenfor
etablerte og hvordan dette endret seg rammene for denne ordningen. Det finnes
over tid. Vi har også dårlig oversikt over de en lang rekke interessante forskningstema
kronologiske forholdene i mange områder. som ikke berøres her fordi de i mindre
En målsetting med dette programmet grad kan belyses ved hjelp av relativt små
er å legge til rette for undersøkelser som undersøkelser i vassdrag. Det må likevel
kan produsere ny kunnskap som kan bidra understrekes at
til å fylle noen av de største hullene i vår sektoravgiftsundersøkelser kan inngå i
viten om og forståelse av fortida i Midt- og større prosjekter med andre
Nord-Norge. Det bør gjennomføres finansieringskilder.
systematiske undersøkelser for å oppnå Retningslinjene for
bedre og bredere basiskunnskap om sektoravgiftsordningen
bosettingsmønstre, ressursbruk og sosiale (Miljøverndepartementet 2011a, se 2.2.3)
og religiøse forhold. Det er samtidig setter begrensninger for valget av
ønskelig med et særlig fokus på regionale undersøkelsesområder. For det første
variasjoner i tilpasninger og utvikling. ligger de fleste store regulerte vassdrag i
Prosjektene skal være spesifikke på hvilke innlandet, mens en rekke
spørsmål de søker å besvare og vassdragsreguleringer langs kysten, som
undersøkelsene må være målretta for å også faller inn under ordningen, er
oppnå dette. Flere og bedre dateringer av betydelig mindre omfattende. Muligheten
alle typer kulturminner er nødvendig, og for å undersøke store arealer i
innhenting av ulike former for daterbart sammenheng er størst i innlandet, og
materiale, det være seg diagnostiske problemstillinger relatert til bruken av
gjenstander, trekull, beinmateriale eller disse områdene er derfor prioriterte
pollenprøver, bør være en prioritert satsningsområder. For det andre omfatter
oppgave innenfor alle satsingsområdene. potensielle undersøkelsesområder kun
reguleringssonen i det enkelte magasin,
eller områder som direkte eller indirekte
berøres av erosjonsprosesser, uttørking
eller andre endringer som som følger av
235
reguleringen. Det medfører at kun fremskaffe ny kunnskap, og på grunn av
begrensa områder innenfor et vassdrag vassdragsundersøkelsene uforutsigbare
kan undersøkes, men også at flertallet av karakter, vil det være stor fleksibilitet med
de kulturminnene som måtte befinne seg hensyn til omprioriteringer og muligheter
der ligger neddemmet store deler av året til å justere prosjekter opp eller ned i
og har vært utsatt for ulike typer og grader omfang eller endre fokus.
av erosjonsprosesser gjennom mer enn 50
år. Undersøkelsene ved blant annet 5.2 Kunnskapshull og
Aursjøen, Tesse og Vinstra viser at mens satsningsområder
mange kulturminner er svært skadet, kan I det følgende vil ulike kunnskapshull
andre være godt bevarte, avhengig av bli definert og kort beskrevet gjennom
lokale faktorer (se kapittel 6). Ved de fem tema. Innenfor hvert emne foreslås
fleste regulerte vann er vegetasjon og torv det konkrete satsningsområder og mulige
vasket vekk i reguleringssonen. Det kan på delproblemstillinger, men det vil også
den ene siden forårsake alvorlig erosjon være ønskelig å utvikle andre spørsmål
og ødelegge kulturminner, men på den innenfor de angitte temaene. Temaene
andre siden blottlegges også ildsteder og overlapper til en viss grad hverandre, i den
konsentrasjoner av slagg eller littisk avfall forstand at de baserer seg på det samme
slik at kulturminner som normalt ikke er eller liknende materiale og fordi svarene
synlige på overflata, enkelt kan påvises. på de ulike spørsmålene henger sammen.
Dette kan igjen gi en unik mulighet til å Mange av de samme spørsmålsstillingene
kartlegge distribusjonen av ulike går igjen i flere satsingsområder og disse
lokaliteter, vurdere karakter og omfang er derfor i hovedsak utfyllende formulert
uten utgraving og gi bedre grunnlag for å bare under i de første to temaene. I noen
velge ut undersøkelsesobjekter og utføre prosjekter vil det være relevant og
målretta undersøkelser. interessant å kombinere problemstillinger
Bevaringsforhold og graden av fra ulike tema, eller undersøke lengre eller
erosjon og forstyrrelser vil være andre tidshorisonter enn det enkelte tema
avgjørende for hvilke spørsmål som kan i utgangspunktet innbyr til.
stilles på den enkelte lokalitet. Det vil Sektoravgiftsprosjektene skal, til
dessuten alltid kunne dukke opp forskjell fra ordinære
uforutsette funn, enten det er funntyper forvaltningsundersøkelser, ikke drive
en ikke forventet, eller lokaliteter med generell datafangst, men avgrenses av
unike kvaliteter eller bevaringsforhold. spesifikke problemstillinger. Det er verken
Sektoravgiftsprosjektene kan derfor ønskelig eller mulig innenfor
organiseres i en flertrinnsmodell, hvor sektoravgiftsordningens rammer å foreta
første feltsesong innebærer mindre fullstendige registreringer eller undersøke
forundersøkelser for å vurdere potensialet områder i sin helhet. Temaene og
og velge ut gode undersøkelsesobjekter på satsningsområdene som er formulert i det
bakgrunn av foreløpige problemstillinger. følgende er derfor forslag til mulige
Ordningens viktigste formål er å avgrensninger av prosjekter omkring
236
spørsmål det er særlig viktig å besvare for bruk i løpet av seinmesolitikum (6400-
å øke vår kunnskap. 4000 f.Kr.), og bosettingen intensiveres
gjennom yngre steinalder med en antatt
5.2.1 Tema 1 Bosetting og mobilitet i
topp i bronsealder. Dette er særlig tydelig
steinbrukende tid
ved Aursjøen i Oppland og Møre og
Bosettingsmønstre, hvordan
Romsdal (3.5.1), Røssvatn/Reevhtse (3.3.1,
befolkningsgrupper organiserer sitt
3.3.2) og i Ranavassdraget (3.5.1, 3.5.2) i
daglige tilhold over tid, er relatert til
Nordland. Også i Nord-Norge øker antallet
forhold som klima, erverv og
innlandslokaliteter betraktelig i fase III
befolkningsstørrelse, men skaper og
(6500-5000/4500 f.Kr.), blant annet ved
skapes også av sosial organisering,
Altevatn/Álddesjávri (4.4.1) i Troms,
ressurstilpasning og kosmologiske
Virdnejávri, Iešjávri (4.4.1, 4.4.2) og
forestillinger. Bosettingsmønstre varierer
Pasvikdalen/Bácheveaj (4.3.1, 4.3.2) i
over tid, mellom folkegrupper og mellom
Finnmark. Bruken av innlandet fremstår
ulike områder.
imidlertid som episodisk, hvor lange
Etter istidas slutt ekspanderte
tidsrom tilsynelatende er funntomme.
bosettinga langs hele kysten i løpet av kort
Mot slutten av yngre steinalder og
tid og både høyfjellet i Trollheimen (3.5.1)
overgangen til tidlig metalltid (ca. 2500-
og bunnen av Altafjorden (4.3.1) ble
1800 f.Kr.) øker mengden funn markant,
utnyttet i tidligmesolitikum/fase I (9500-
blant annet gjennom etableringen av
8000 f.Kr.). Pionerbosetting forbindes
fangstanlegg og tufter fra nedgravde
gjerne med den første tidligmesolittiske
boliger (4.4.2).
befolkningsekspansjonen langs kysten,
Kunnskapen om
men også de tidligste bosettingene i
innlandsbosettingenes omfang, karakter
skogsområdene, dalstrøkene, på vidda og i
og varighet er likevel begrensa, både i
fjellet innebar å innta nye og ukjente
Midt- og Nord-Norge. Vi vet lite om sosial
landskaper og ressurser, og kan betegnes
organisering, som gruppestørrelser og -
og forstås som pionerbosetting. Vi har
sammensetning, hvilke ressurser de
begrenset kunnskap om hvilke områder
utnyttet, hvilke aktiviteter som ble utført
som først ble tatt i bruk, når og hvordan
på stedet, bosettingens varighet eller hvor
dette skjedde, og hvilken karakter og
intensivt ulike områder ble utnytta og
omfang de første bosettingene i ulike
hvordan dette varierer mellom regioner
innlandsområder hadde. Hvor kom de fra,
og endres over tid. Vi mangler også
hvilke ressurser ble utnyttet, fulgte de
kunnskap om hvordan oppholdene i
elver og innsjøer, eller andre
innlandet eventuelt inngikk i
landskapselementer?
sesongbaserte flyttemønstre og om disse i
Mens bosettingsmønstrene og
så fall også omfattet områder ved kysten
boligformer langs kysten er relativt godt
og/eller lenger inn i landet. For å besvare
kartlagt gjennom steinbrukende tid, er
disse spørsmålene vil det være nødvendig
kunnskapen om bruken av innlandet langt
å undersøke boplasser i relasjon til
mer fragmentarisk. I Midt-Norge tas
skogene og lågfjellsområdene for alvor i
237
hverandre, både synkront og diakront (se typologiske særtrekk kan indikere hvor
Glørstad 2006:93-98). ulike grupper kom fra, hvilke
bevegelsesmønstre de fulgte og hvilke
Boplasstyper, -distribusjon og -
kontaktnettverk de inngikk i. Samsvarer og
organisering
endres råstoffbruk og teknologi i takt med
Hvilke typer bosettinger er
relevante kjente lokaliteter andre steder?
representert i ulike områder og ulike
Er bruken av boplasser kontinuerlig over
perioder? Kan stratigrafiske forhold og
lang tid? Representative utvalg av
funnmengde tyde på lange og/eller
diagnostiske redskaper og eventuelt
gjentatte opphold, eller er lokalitetene
avfallsmateriale, og dokumentasjon av
hovedsakelig spor etter korte besøk? For å
råstoffvariasjon, vil kunne innhentes også
få bedre grep om bosettingens karakter,
fra eroderte lokaliteter.
bør ulike typer lokaliteter undersøkes i
samme vassdrag. Kronologi
Hvilket omfang og intern organisering De kronologiske forløpene gjennom
har den enkelte lokalitet? Er det mulig å steinbrukende tid er stedvis dårlig kartlagt
identifisere boligstrukturer og -typer, ulike i innlandet og flere såkalte «funntomme»
aktivitetsområder og spesifikke perioder kan skyldes mangel på
aktiviteter? Er det mulig å dokumentere dateringer. I Midt-Norge er kronologien
stratigrafiske forhold? Det bør være en som ble utarbeidet på bakgrunn av Ormen
prioritert oppgave å fremskaffe daterbart Lange-undersøkelsene (Bjerck et al. 2008)
materiale, enten for 14C- eller typologisk en sentral referanseramme (3.1), men
datering. relevansen for innlandsområdene er
Bruken av landskapet og usikker. Dette blir særlig tydelig når
distribusjonen av lokaliteter kan indikere skiferspisser av nordlige typer og senere
hvilke ressurser folk har utnytta og til flateretusjerte lansettforma
hvilke årstider. Konsentrerer lokalitetene kvartsittspisser introduseres langs
seg ved gode fiskegrunner, innsnevringer i vassdragene i innlandet. I Nord-Norge er
vannveiene eller utsiktspunkter i de regionale forskjellene store, og ulike
landskapet? Har ulike boplasstyper ulik endringer opptrer ikke samtidig over
lokalisering? Endres lokalisering og bruken større områder. Relevansen av
av landskapet over tid? kronologiene som er utviklet for Finnmark
(Hesjedal et al. 1996a, Olsen 1994) (4.1)
Flyttemønstre
bør undersøkes i det enkelte område.
Hvilke flyttemønstre kan identifiseres
Det er stort behov for en bedre
i ulike områder og perioder? Inngikk
forståelse av den kronologiske og
området i faste sesongvise flyttemønstre
typologiske utviklinga i ulike
eller fremstår bruken som episodisk med
innlandsområder gjennom hele
mange brudd? Ble vassdraget benyttet av
steinbrukende tid. Innsamling av materiale
ulike grupper samtidig, eller endres
som kan belyse variasjon i råstoffbruk og
flyttemønstre og eventuelle territorier
teknologisk utvikling, som igjen kan være
over tid? Råstoffbruk og teknologiske og
grunnlag for regionale kronologiske
238
studier, bør derfor vektlegges. Videre bør i innlandet, både på øyene og fastlandet.
lokaliteter med bevart stratigrafi Vi har likevel begrenset kunnskap om
prioriteres undersøkt når dette er mulig. hvilke ressurser som ble utnyttet i ulike
Det bør også være en prioritert oppgave å områder i ulike tidsrom og i hvilken
innhente daterbart materiale, enten i form utstrekning.
av diagnostiske littiske elementer, Mot slutten av yngre steinalder og
organisk materiale egna for 14C-datering begynnelsen av tidlig metalltid ble en
fra boplasser eller pollensøyler fra rekke fangstanlegg etablert i indre
myrområder i umiddelbar nærhet. Finnmark og indre Troms. Noen av de
store anleggene på Dovre var i drift i eldre
5.2.2 Tema 2 Ressursutnyttelse
jernalder (2.4.8), mens de største
Ressursbruk er et vidt begrep som
massefangstanleggene, både på Dovrefjell
favner menneskelig anskaffelse og
og i Varanger, antakelig har hatt sin mest
utnytting av alle former ressurser enten
intensive bruksfase i middelalder (4.3.4).
dette er dyr, planter, mineraler eller
Undersøkte anlegg viser at noen har hatt
metaller. Noen ressurser er lett
flere bruksfaser, men det er store
tilgjengelige og finnes mange steder, mens
regionale variasjoner i når ulike anlegg ble
andre er sjeldne og kan kreve mye
etablert og var i bruk. Tidfesting av
kompetanse og arbeid å utvinne. Hvilke
fangstanlegg er utfordrende, og det er
ressurser et samfunn velger å benytte seg
behov for flere og bedre dateringer, men
av skaper og skapes blant annet av flytte-
også mer kunnskap om når og hvor
og bosettingsmønstre, men også sosial
fangstanlegg ble etablert i ulike regioner,
organisering og systemer for distribusjon.
hvordan de er konstruert og hvordan de
De mange avbildningene av rein og
eventuelt utviklet seg over tid.
elg på helleristningene viser at storvilt
Vi kjenner til flere steinbrudd og
hadde en sentral kosmologisk betydning
mulige råstoffkilder, men med unntak av
over hele landsdelen gjennom ulike deler
omkring Gressvatnet/Graesiejaevrie i Rana
av steinalder (f.eks. 3.3.1, 4.3.1). På den
i Nordland (3.5.2), ved Melsvika i Alta i
andre siden kan bosettingsstrukturen
Finnmark (4.3.1) og i Soksenvikdalen i
langs ytterkysten og bevart beinmateriale
Saltdal i Nordland (4.3.3), er det i mindre
tyde på at sjøpattedyr, fisk og fugl var
grad gjennomført spesifikke undersøkelser
viktigere for den daglige føden store deler
i Midt- og Nord-Norge. Mens disse
av året. Flere av vassdragene som kan
bruddene fremstår med et industrielt
komme inn under sektoravgiftsordningen i
preg, har antakelig utvinning av råstoff
Nord-Norge befinner seg i høyereliggende,
ofte hatt begrenset omfang. Påvisning og
men kystnære strøk. Undersøkelser i slike
datering av råstoffuttak kan være
områder vil kunne utdype forståelsen av
utfordrende, og vi vet lite om hvordan
ressursutnyttelse langs kysten.
råstoffutvinning fra ulike kilder ble
Sannsynligvis har jakt og fangst, av både
organisert over tid, om utvinningen var
storvilt, fugl og pelsdyr, samt lakse- og
sporadisk eller systematisk eller om den
ferskvannsfiske vært sentral motivasjon
ble utført av bestemte grupper.
for kortere og lengre opphold og bosetting
239
Det er gjennomført mange hvordan endres denne eventuelt over tid
undersøkelser av jernvinner i Midt-Norge, og mellom regioner? Er det mulig å påvise
de fleste i relasjon til vassdrag, og vi har båter, båtstøer, bryggeanlegg, faste
relativt god kunnskap om omfang og fiskeanlegg (f.eks. sløer, demninger,
teknologi, særlig i eldre jernalder (3.4.3). katisser) eller -redskaper (f.eks. kroker,
Vi vet derimot lite om den tidligste gafler, søkker)? Kan det finnes bevart
jernutvinninga, hvor og når den ble beinmateriale hvor det er mulig å
etablert, eller hvor teknologien kom fra. Vi identifisere hvilke arter har man fisket?
mangler også generell kunnskap om Eventuelle lokaliteter med bevarte
jernutvinning i yngre jernalder i Midt- kulturlag bør prioriteres.
Norge, dens omfang, teknologiske
Jakt- og fangstteknologi
aspekter og utbredelse. Det trengs mer
Jakt og fangst av storvilt, småvilt og
kunnskap om hvordan arbeidet var
fugl har vært viktige ressurser, både for
organisert, hvem som var involvert i
mat, bein/horn, skinn og pels. Vi trenger
produksjonen og hvordan jernet ble
likevel mer kunnskap om jakt- og
transportert ut av området. I Nord-Norge
fangstteknologi og hvordan denne har
finnes enkelte spor etter jernutvinning i
utviklet seg i ulike områder og perioder.
Nordland og Troms (4.2.3, 4.3.2).
Ulike typer fangstinnretninger, som
Omfanget har sannsynligvis vært
fangstgroper, ledegjerder og bogasteller,
begrensa, men vi har lite kunnskap på
utnytter ofte terrengformasjoner, som
dette feltet.
innsnevringer og naturlige
Fiskeriteknologi krysningspunkter ved elver og innsjøer, og
Vi vet lite om omfanget av fiske i vil derfor kunne finnes i umiddelbar
ferskvann eller hvilken teknologi man har tilknytning til regulerte vann (2.4.2, 4.4.2).
benyttet i ulike områder og tidsrom Også fangstanlegg for fugl kan ligge ved
gjennom forhistorien og opp i nyere tid, våtmarksområder (se Lie 2012) og mulige
men mange vann er svært rike på fisk og ulvefeller bør undersøkes nettopp som det
det finnes en rekke stedsnavn som og ikke som offersteder (Spangen 2016a).
henspiller på fiskearter, både på norsk og Ulike typer jaktvåpen, hovedsakelig ulike
samisk. Undersøkelser i vassdrag gir et former for spisser, men også forekomst av
særlig potensial for å undersøke kniver, skrapere og andre redskaper vil
fiskerirelaterte problemstillinger, og kunne belyse hva man har jaktet på og
sektoravgiftsprosjektet ved Tesse i hvordan man bearbeidet byttet. Hvilke
Oppland har vært et pionerprosjekt i så typer faste jakt- og fangstinnretninger
måte (Mjærum og Wammer 2016). Hvilket finnes langs vassdrag? Hvordan inngår
omfang kan fisket ha hatt? Tyder landskapet i teknologien? Hvordan er de
bosettingsspor på gjentatte årvisse eller konstruert? Når ble de etablert i ulike
mer sporadiske opphold, av større eller områder? Har de flere bruksfaser? Kan
mindre grupper? Kan lokalisering av ulike konstruksjonselementer relateres til
boplasser relateres til gode fiskeområder? bestemte tidsrom?
Hvilken teknologi har man benyttet og
240
Råstoffutnytting middelalder bør prioriteres i Midt-Norge,
Forekomster av råstoffer som skifer, mens alle former for forhistorisk
chert, kvartsitt, kleber eller asbest har jernutvinning kan være av interesse i
vært verdifulle, og utvinning kan ha Nord-Norge. Anlegg med bevarte
foregått over lang tid eller i korte intense strukturer bør prioriteres undersøkt.
faser. Uttaksstedene kan være ukjente og Hvilket omfang har eventuelle
ligger ikke nødvendigvis i umiddelbar slagghauger? Er det mulig å påvise og
nærhet til vann, men videre bearbeiding dokumentere ovnsanlegg? Når etableres
av råstoff har i noen kjente tilfeller og avvikles produksjonen, og har det vært
foregått på strandbundne lokaliteter flere produksjonsfaser? Hvilke
nærheten, som ved teknologiske elementer kan
Gressvatnet/Graesiejaevrie (3.5.2) og dokumenteres og hvilke typer teknologi er
Femunden (3.4.2). Store mengder avfall representert? Finnes det tufter, ildsteder,
kan tyde på at råstoff er blitt utvunnet i bryggeanlegg, kullgroper eller andre
nærheten, og at produksjon av emner og anlegg som kan relateres til
redskaper har vært en sentral ressurs i jernproduksjonen?
bruken av området. Undersøkelser av slike
5.2.3 Tema 3 Fangstfolk i jernalder
bosettinger vil kunne belyse både
og middelalder
driftsformer, omfang og tidfeste
I århundrene omkring Kr.f. går stein i
eventuelle faser i råstoffutvinning. Når ble
all hovedsak ut av bruk som
råstoffutvinningen etablert, hvor lenge
redskapsmateriale. Uten steinmaterialet
varte den, og når ble den avsluttet? Det
greide man i begrenset grad å skille ut og
bør være en prioritert oppgave å datere
identifisere bosettingsfaser fra eldre
lokalitetene. Hvordan er lokalitetene
jernalder i forbindelse med tidligere
distribuert og organisert? Har man tilvirket
undersøkelser, og tidsrommet ble gjerne
redskaper på stedet eller primært
ansett som en «funntom periode» i
produsert emner? Er det mulig å
innlandsområdene i Troms og Finnmark
identifisere ulike arbeidsstasjoner? Finnes
(4.2.3, 4.4.3). De senere årene har nyere
det spor etter andre aktiviteter enn
undersøkelser avdekket flere lokaliteter
råstoffbearbeiding? Representative utvalg
fra denne perioden, men vi mangler
av avfallsmateriale og dokumentasjon av
fremdeles mye kunnskap om
råstoffvariasjon vil kunne innhentes også
bosettingsformer, flyttemønstre og
fra eroderte lokaliteter.
ressursutnyttelse.
Jernvinne I Midt-Norge er skogen og
I mange tilfeller vil neddemte fjellområdene i hovedsak blitt undersøkt
jernvinneanlegg være for dårlig bevarte til og forstått som utmarksressurs for
å kunne belyse spesifikke teknologiske jernaldergården og i liten grad som
aspekter (se f.eks.Svendsen 2017). Det vil primærressursområde for
likevel være mulig å kartlegge omfang og befolkningsgrupper som opprettholdt en
foreta dateringer. Særlig anlegg fra jakt- og fangsttilpasning. Antakelig vokser
førromersk jernalder og yngre jernalderen samisk identitet frem i løpet av tidlig
241
metalltid og begynnelsen av jernalder, og middelalder går mange samiske grupper
sannsynligvis kan denne relateres til en over hele Fennoskandia fra en jakt- og
semisedentær eller mobil livsform fangsttilpasning til en økende vekt på
primært basert på jakt-, fangst og fiske. Vi tamreindrift. Dette skjer ikke samtidig
mangler grunnleggende kunnskap om over hele området, og sannsynligvis
disse gruppene i jernalder, særlig i de gjennom ulike forløp, men vi trenger mer
områdene hvor jordbruket er godt kunnskap om hvor og når og økt forståelse
etablert. Ettersom det lenge var en av hvordan og hvorfor (se også 5.2.4.2).
rådende oppfatning at samene hadde De skriftlige kildene forteller blant
innvandret til Midt-Norge mot slutten av annet at samene i seinmiddelalderen drev
1600-tallet, er dette et relativt nytt og utstrakt handel med en lang rekke ulike
uutforsket felt (2.2.2). Vi vet lite om aktører. Sannsynligvis fulgte man
bosettingsmønstre og ressursutnyttelse og vassdragene frem og tilbake over grensa
hvordan dette varierer regionalt og mot Sverige og Finland, og det er mulig
utvikles over tid. Var de for eksempel det fantes møteplasser og kanskje
involvert i jernutvinning eller i bruken av handelsplasser langs ulike ruter. Vi trenger
fangstanleggene? mer kunnskap om hvor og hvordan
Fra middelalder finnes en rekke handelen foregikk og hvordan nye
skriftlige kilder som belyser ulike sider av handelsnettverk påvirket utviklinga av
samiske kultur og levesett. De samiske samfunn med utgangspunkt i
arkeologiske kildene komplementerer, arkeologiske funn (se også 5.2.4.3).
men kan også utfordre det historiske Vi har til dels god kunnskap om den
kildematerialet. Det er påvist en rekke fangstbaserte jernalderbosettinga langs
stállotufter, sannsynligvis fra yngre kysten av Finnmark (4.2.3), men fra Troms
jernalder og middelalder, i Nordland og og sørover vet vi lite om eventuelle
Troms (4.4.3), og ulike former for fylte befolkningsgrupper langs kysten som
ildsteder, gjerne rekkeorganiserte, finnes primært hadde en fangstbasert økonomi
både i Nord- og Midt-Norge (2.4.13, 3.3.4, med en større grad av mobilitet enn den
4.3.4). Vi trenger mer kunnskap om hva sedentære jordbruksbefolkninga. En
som karakteriserer ulike boplass- og retrospektiv tilnærming tilsier at ettersom
boligtyper, når de var i bruk, hvilke eksistensen av slike bosettinger i nyere tid
flyttemønstre bosettingene kan ha inngått begynner å bli relativt godt belagt (4.2.4),
i og hvilke ressurser som ble utnyttet og er det trolig at det fantes slike grupper
hvordan dette varierer i ulike områder. også i middelalder og jernalder.
Hvilke sammenhenger er det mellom ulike Gjennom bronsealder/tidlig metalltid
boplasstyper og ressursbruk? Hvordan utvikles og etableres samiske identiteter.
varierer dette mellom ulike områder og Det er et stort behov for mer kunnskap
over tid? En lang rekke bosettinger er om hvilke etniske prosesser som foregår
kjente, men det er et stort behov for å når og hvor. Vi vet svært lite om relasjoner
datere flere bosettinger, særlig i Nordland og former for samhandling mellom
og Midt-Norge. I løpet av vikingtid- jordbrukere og fangstfolk gjennom
242
jernalder i ulike områder (4.2.3, 4.3.3), eller -former i løpet av yngre jernalder
eller i hvilken grad en slik dikotomi er eller middelalder i ulike områder som kan
relevant. Oppstod ulike kulturelle relateres til overgang til tamreindrift?
identiteter relatert til erverv og Endres lokaliseringen av boplasser? Endres
kontaktnettverk, og hvordan ble i så fall omfanget og organiseringen av
ulikhet, grenser og identitet bosettingene? Finnes det endringer i
kommunisert? Hvordan endres dette over pollen som kan indikerer økt beiting?
tid og mellom områder? Skjer en
Handels- og møteplasser
intensivering i bruken av
Reindriftssamene flyttet over både
identitetsmarkerende symboler i ulike
korte og lengre avstander og kunne frakte
grupper?
med seg ulike varer blant annet mellom
Bosettingsformer og kyst og innland. Er det mulig å påvise
bosettingsmønstre møte- eller handelsplasser langs vassdrag
Forhistoriske boplasser uten littisk som kan ha inngått i ruter over grensa mot
avfall eller oppbygde ildsteder kan være Sverige eller Finland? Kan andre
utfordrende å påvise i terrenget, særlig i funnkategorier, som skattefunn, omfang
områder med mye vegetasjon eller og utforming av bosetting eller spesifikke
torvdannelse. I reguleringssoner kan gjenstandsfunn på boplasser relateres til
ildsteder, tufter, teltringer og andre økt handel? Blir bosettingene større,
strukturer være vasket frem og relativt brukes noen områder hyppigere? Kan økt
synlige (2.4.12). Undersøkelser i regulerte utnyttelse av bestemte ressurser tyde på
vassdrag kan derfor utgjøre viktige bidrag økt vekt på handel? For eksempel
for å øke kunnskapen om slike etterspørres særlig tørrfisk av ulike
bosettingsspor. De fleste spørsmålene handelsforbindelser i middelalder. Skjer
formulert under 5.2.1.1 og 5.2.1.2 er det en intensivering i bruken av vassdrag
relevante, og vil ikke gjentas her. Det er et som kan knyttes til økt innlandsfiske i
stort behov for å datere ulike typer denne perioden (se 5.2.2.1)?
ildsteder og tufter, og fremskaffing av
Etniske relasjoner
daterbart materiale bør være en prioritert
Hvilke etniske prosesser foregikk i
oppgave.
kontakt- og grenseområder? Er det mulig å
Ressursutnyttelse påvise ulike former for jakt, fangst og fiske
Ressursutnyttelse begrenses i denne eller for jordbruk og dyrehold som kan
sammenhengen til å omfatte ulike knyttes til ulike etniske grupper? Finnes
aspekter av jakt, fangst og fiske, og de det samtidige lokaliteter med ulik
fleste spørsmålene formulert i 5.2.2.1 og teknologi innenfor samme område? Hvilke
5.2.2.2 er relevante og vil ikke gjentas her. symboler ble eventuelt brukt for å
I tillegg er overgangen til tamreindrift et uttrykke etniske forskjeller? Hva kan
sentralt tema som kan belyses gjennom karakterisere det samiske gjennom
undersøkelser langs vassdrag. Er det mulig jernalder i ulike områder? De fleste
å spore endringer i bosettingsmønstre
243
spørsmålene under 5.2.1.1, 5.2.2.1 og materialet gir oss kunnskap om ulike sider
5.2.2.2 er relevante og vil ikke gjentas her. av de samiske samfunnene, er alle
Fangstanleggene i Finnmark og indre observasjoner, beskrivelser og vurderinger
Troms er primært knytta til villreinfangst, gjort av utenforstående og med bestemte
og anlegg som kan dateres til jernalder og formål. Det arkeologiske materialet har
middelalder (4.4.3, 4.4.4) tilskrives derfor et stort potensial for å gi oss andre
vanligvis samiske grupper. I Nordland og perspektiver og ny kunnskap. Tiden etter
Midt-Norge er svært få fangstanlegg reformasjonen må ses som en fortsettelse
tidfesta, men det forekommer flere av de prosessene som foregikk gjennom
dateringer til jernalder (3.3.3, 4.3.4). Det middelalder (5.2.4).
er, som sagt, et stort behov for mer Det er store forskjeller i vår kunnskap
kunnskap om fangstanleggenes om samiske samfunn i Nord- og Midt-
oppbygging og konstruksjon i ulike Norge. Forskning på samisk fortid i nord
områder og over tid. Kan fangstanlegg har vokst til et omfattende og etablert felt,
knyttes til samtidig bosetting ved vann og og det er foretatt en rekke utgravinger de
innsjøer i nærheten? Kan slike relasjoner senere år (4.3.4, 4.4.4). I Midt-Norge er
tyde på samisk ressursutnyttelse i feltet fremdeles under etablering. Kun et
jernalder og middelalder i Midt-Norge? fåtall lokaliteter er arkeologisk undersøkt,
og fremrykkingshypotesen om en sen
5.2.4 Tema 4 Samiske
samisk innvandring til Midt-Norge (2.2.2)
bosettingsmønstre og
ble fremmet av enkelte historikere så sent
ressursbruk i nyere tid
som på 2000-tallet (f.eks. Dybdahl et al.
Overgangen til tamreindrift,
2005, se Hermanstrand 2009b; Bergstøl og
involvering i handelsnettverk og
Reitan 2008 for videre diskusjon).
markedsøkonomi, men også
Synliggjøring og dokumentasjon av samisk
kolonialisering og press fra
tilstedeværelse i ulike områder har derfor
bondebefolkning, myndigheter og kirke
hatt prioritet innenfor sørsamisk arkeologi
førte til store endringer i de samiske
(2.3.4). Det finnes også langt flere
samfunnene i århundrene etter
skriftlige kilder som omtaler samiske
reformasjonen. Diskusjoner omkring
forhold i nord enn i sør. Dette har
samiske bosettingsmønstre og mobilitet
konsekvenser for kunnskapsstatus og
og hvordan disse endres bør ses i relasjon
hvilke kunnskapshull som bør prioriteres i
til norsk ekspansjon inn i, og kolonisering
ulike områder i dette programmet.
av, tidligere primært samiske områder.
Det er registrert et stort antall
Sannsynligvis skjer en økt sosial
samiske kulturminner i Midt-Norge,
differensiering innad i og mellom samiske
hovedsakelig i innlandsområdene (3.3.4,
grupper og en omorganisering av både
3.4.4, 3.5.4). Vi har likevel, bokstavelig talt,
flyttveier, økonomi og sosial organisering.
primært overflatisk kunnskap om det
Vår kunnskap om det samiske i denne
sørsamiske arkeologiske materialet, og det
perioden er hovedsakelig basert på
er et stort behov for systematiske
skriftlige kilder og i mindre grad på studier
undersøkelser og flere dateringer. Vi
av arkeologiske funn. Selv om det skriftlige
244
mangler kunnskap om ulike Den kystsamiske og markasamiske
bosettingsformer, mobilitet, bruken av innlandet på øyer og i de ytre
ressursutnyttelse, sosial organisering, fastlandsområdene (4.2.4, 4.3.4) er særlig
regionale variasjoner og endringer over relevant med tanke på mange mindre
tid. Særlig perioden 1350-1650, hvor de vassdrag langs kysten som inngår i
skriftlige kildene er sparsomme og det sektoravgiftsordningen. Mange
arkeologiske materialet i stor grad ukjent, bosettinger er registrerte, men svært få er
er et stort kunnskapshull. Vi vet lite om arkeologisk undersøkte. Vi vet lite om når
hva som karakteriserer samisk materiell ulike bosettinger ble etablert, hvordan de
kultur, langt mindre samiske samfunn, i var organisert, hvilke flyttemønstre de
Midt-Norge i dette tidsrommet. inngikk i og hvordan de endret seg over
Det er registrert samiske kulturminner tid.
i nesten hele Nord-Norge, og særlig i Samiske grupper inngikk i vide
Finnmark, indre Troms og i Ofoten er handelsnettverk innover i dagens russiske,
mange også arkeologisk undersøkt. Vi finske og svenske områder, men også med
trenger særlig mer kunnskap om Bergenshandelen langs kysten. Ulike
variasjoner i tilpasninger og grupper etablerte og utviklet ulike
bosettingsformer innenfor ulike samiske nettverk, og mange drev mellomhandel
samfunn relatert til både kronologi og hvor de handlet varer ved kysten som de
geografi. solgte på svenske markeder og omvendt
Overgangen til tamreindrift er sentral (4.4.4). Arkeologiske undersøkelser vil
for å forstå utvikling og endringer i de kunne nyansere og utfylle kunnskapen om
samiske samfunnene både i Midt- og hvilken økonomisk og sosial betydning
Nord-Norge på 15-1800-tallet. Det har handel hadde i de samiske samfunnene.
vært store regionale variasjoner i når og
Bosettingsmønstre
hvordan tamreindrifta vokste fram, både
Bruken av landskapet og lokalisering
med tanke på kronologi og driftsformer
av boplasser er gjerne relatert til
(4.3.3, 4.4.3). Vi mangler kunnskap om
ressursutnyttelse. Ved overgangen til
hvordan denne utviklinga har foregått i
tamreindrift etableres nye former for og
ulike områder. Vi har bare delvis kunnskap
lokalisering av bosettinger knyttet til
om hvilket omfang og hvordan
reinens og reingjeternes behov (4.3.4).
tamreinhold ble kombinert med andre
Samtidig har grupper som drev jakt, fangst
ressurser i ulike områder og perioder og
eller fiske foretrukket andre former for
hvordan dette endret seg inntil
bosetting. Også kyst- og markasamiske
overgangen til ekstensiv reindrift mot
bosettinger var antakelig styrt av andre
slutten av 1800-tallet. Hvilke konsekvenser
preferanser for lokalisering og
fikk endringene i erverv for
organisering.
bosettingsmønstre og sosiale
Hvilke typer boplasser finnes langs
organisering? Valgte noen grupper å
vassdrag i ulike områder i denne perioden
opprettholde en jakt- fangst og fiskebasert
og når etableres de? I hvilket omfang ble
økonomi mens andre satset på tamrein?
vann og innsjøer i kyst- og fjordområdene
245
brukt som bosettingsområder? De fleste Handelsnettverk
spørsmålene formulert under 5.2.1.1 og Sannsynligvis har man utnyttet
5.2.1.2 er relevante og vil ikke gjentas her. vassdragene både som
Hva kjennetegner samiske boplasser i kommunikasjonsårer og for å lette frakt av
områder hvor det også finnes norsk varer. Spørsmålene formulert under
bosetting? Det er et stort behov for å 5.2.3.3 er relevante også her. På yngre
datere ulike typer ildsteder og tufter, og lokaliteter kan bevaringsgraden være god.
innsamling av dateringsmateriale relatert Finnes det bevart materiale for eksempel
til dokumenterte ildsteder eller boliger bør av skinn eller bein/gevir på boplasser som
være en prioritert oppgave. kan relateres til produksjon for salg?
Ressursutnyttelse Sosial organisering

Vi trenger mer kunnskap for å forstå Det er behov for bedre forståelse av
hvordan overgangen til tamreindrift artet hvilke prosesser som foregikk innad og
seg og hvilket omfang og form den har mellom ulike grupper. Skjer det endringer i
hatt i ulike områder og perioder. Hvilke bruken av ulike områder? Blir det større
reindriftsrelaterte kulturminner er det forskjeller mellom ulike boplasser?
mulig å påvise i reguleringssonene? Finnes Oppstår det noen form for
det gjerder/gárdi, melke- eller senterdannelser? Forekommer endringer i
forrådsgroper/borrit, organiseringen av boplasser? Er det mulig
beingjemmer/dáktečiehká/måaroevåarhk å påvise økt sosial stratifisering og
oeh eller andre spor etter reindrift? Når hierarkiske forskjeller i boplassmaterialet?
etableres disse? Endrer de karakter og
5.2.5 Tema 5 Det hellige landskapet
omfang over tid? Pollenanalyser kan
Hellige steder uttrykker en overordnet
avdekke beiteindikerende
forståelse av landskap og menneskenes
vegetasjonsendringer og datering av
plass i det. De kan være tilknyttet
beinmateriale bidra med kunnskap om når
boplasser, ressursområder og
tamreindrift etableres som økonomi og i
migrasjonsruter, og spor etter rituelle
hvilket omfang.
handlinger og menneskers
Jakt, fangst og fiske var svært viktig,
trosforestillinger har mange ulike former.
også innenfor reindriftssamiske samfunn
Noen er høylytte og markante
(3.4.4). Hvordan ble andre ressurser
manifestasjoner, mens andre kan være
kombinert med tamreindrift i ulike
unnselige og vanskelige å erkjenne.
perioder og områder. Kan
Graver kan uttrykke både
boplasslokalisering, gjenstandsfunn eller
kosmologiske forestillinger, individet i
beinmateriale reflektere utnyttelse av
graven og samfunnet som gravla den
andre ressurser? Når avsluttes bruken av
døde. Det er registrert gravrøyser,
fangstgroper? Finnes det spor av
antakelig fra jernalder, langs enkelte vann
småfehold eller jordbruk i beinmateriale,
i Midt-Norge (3.3.3). Også samiske
boplasstrukturer eller pollenmateriale? De
urgraver kan finnes i relasjon til vann og
fleste spørsmålene formulert i 5.2.2.1 og
innsjøer (4.3.3), og i samiske områder har
5.2.2.2 er relevante og vil ikke gjentas her.
246
tradisjonen med gravholmer vært utbredt en del av og i hvilke kontekster de ble
(4.4.4). Svært få vassdragsrelaterte graver laget.
er arkeologisk undersøkt, og kunnskapen
Gravminner
om gravskikker i tilknytning til innsjøer er
Graver har et særlig stort
generelt lav.
kunnskapspotensial, og bør som
Samiske offersteder/uvhrebáiki ligger
hovedregel prioriteres undersøkt hvis de
gjerne ved strømmer og på holmer og nes
berøres av reguleringer. Samtidig kan
i overgangen mellom land og vann.
monumentale graver ha stor
Skriftlige kilder forteller om neddemte
opplevelsesverdi og et
offersteiner/sieidi og en rekke samiske
formidlingspotensial som bør ivaretas
stedsnavn betegner steder som hellige
gjennom sikring og eventuelt
eller henviser til offersteder/sieidi/
rekonstruksjon hvis det er mulig og
uvhrebáiki. Offersteder/uvhrebáiki kan
formålstjenlig. Datering er sentralt for å
være knytta til spesielle naturformasjoner
kunne sette graver inn i en større kulturell
(4.4.4), store steiner og bergsprekker, eller
kontekst. Hvordan er gravminnet
de kan vært oppsatte trefigurer eller
konstruert? Hvordan er de(n) døde
ringer av gevir. Noen steder kan det finnes
behandlet? Hvordan er gravene lokalisert i
offergaver i form av for eksempel mynter
landskapet? Kan de ses i relasjon til
eller rester av dyr (3.4.4), men ofte vil det
bosettinger i nærheten? Skiller
verken finnes konstruksjoner eller
gravmonumenter langs vann seg fra andre
gjenstandsfunn. Uten muntlig tradisjoner
samtidige gravformer?
eller skriftlige kilder kan slike steder være
De samiske gravholmene ble brukt
vanskelige å påvise, og de utfordrer skillet
som midlertidige gravsteder i
mellom natur og kultur. Vår kunnskap om
sommerhalvåret inntil den døde kunne
disse stedene er primært basert på
fraktes til nærmeste kirkegård med slede
skriftlige kilder, og arkeologiske
(4.4.4). Hvordan er slike «sommergraver»
undersøkelser vil kunne utfylle vår
konstruert? Ble det utført rituelle
kunnskap om førkristne religiøse praksiser
handlinger i tilknytning til midlertidige
i samiske samfunn.
gravlegginger? Er gravskikken en
Helleristningene fra steinalder har
videreføring av gamle tradisjoner på nye
gjerne tilknytning til vann (3.3.1), og det er
premisser, eller har den likheter med
registrert ristninger i flere vassdrag i Midt-
kristne graver? Når etableres gravholmene
Norge og Nordland. Også bergmalerier kan
som gravsteder? Hvor lenge var de i bruk?
finnes i tilknytning til innsjøer (Gjerde
Ble den døde alltid frakta til nærmeste
2010b). Antakelig er det potensial for ulike
kirkegård eller forble noen graver
former for bergkunst ved vann i hele Midt-
permanente?
og Nord-Norge. Vi vet mye om motiver og
en del om dateringer, men vi vet mindre Offersteder
om hvordan ristningene forholder seg til Hvilke typer offersteder/uvhrebáikkit
vann og landskap, hvilke samfunn de var finnes i ulike områder? Hvordan er
eventuelle offerringer/oaffarriekkis,
247
offerssteiner/sieidi eller andre prioritert oppgave å sikre helleristninger
konstruksjoner bygd opp? Finnes det spor mot erosjon, men også å foreta grundig
av ofringer eller andre former for rituelle dokumentasjon og innmåling av figurer og
handlinger? Er det sammenhenger mellom flater. Nye digitale verktøy kan avdekke
offerstedets beliggenhet og utforming og figurer som ikke er umiddelbart synlige.
forekomsten av ulike typer offerfunn? Kan Hvis det er mulig, bør det foretas
det arkeologiske materialet gi annen arkeologiske utgravinger i områder
informasjon enn skriftlige kilder og omkring bergflatene. Finnes det
muntlige fortellinger? Kan gjenstander, strukturer eller kulturlag som
offersteder/uvhrebáikkit relateres til kan relateres til produksjonen av
boplasser og/eller gravholmer i nærheten? ristningene? Kan ristningene ses i
sammenheng med andre lokaliteter eller
Bergkunst
aktiviteter i området? Hvilken relasjon har
Bergkunstfelter i regulerte vassdrag
ristningene til opprinnelig strandlinje og
kan stå i fare for å bli ødelagte av erosjon,
hvordan ligger de plassert i landskapet?
og opplevelsesverdien er liten om figurene
ligger under vann. Det bør være en
248
5.3 Vassdrag som kan komme inn under sektoravgiftsordningen
Fylke Kommune Vassdrag Konsesjons- Regulerte vann (HRV/LRV(oppr))

GWh
dato
Finnmark Sør- Pasvikvass- 12.12.1958 Langvatnet/Borsejávri (52-51,
258
Varanger draget, Skogfoss oppdemmet 9m)
Finnmark Kvalsund Porsavassdraget 23.05.1958 Storvatnet/Vuolit Borsejávri (Porsavatn)
69 (226-190), Bjørnstadvatn (fire vann)
(285-270)
Finnmark Nesseby, Neidenvass- 06.11.1953, Garsjø/Gárddajávri (249-244),
Sør- draget 06.11.1954 31,9 Fuglevatn/Loddejávri (186,5-181)
Varanger
Finnmark Lebesby Fosselvvassdraget 29.07.1955 Reinoksvatn (298-290,5(291)),
29,5
, Marøyfjord Fossvatn/Borsejávri (234-223(223))
Finnmark Alta Kovvvannet 27.05.1949 Kovvannet (Kåvvatn)/Buođgajávri (119-
17,3
99)
Finnmark Nordkapp, Tverrelvvassdrage 08.12.1950 Ørretvatn(Skarvatn)/Dápmotjávri (179-
Måsøy, / Strandajåkka 173), Holmvatn/Doallatjávri (206-203),
12,7
Porsanger Lafjordvatn/ Lávvárjávri (183,5-180),
Bealjáidjávri (285-275)
Finnmark Berlevåg Kongsfjordvassdr 25.01.1952 Buevatna/Stuorra Dávgejávri (227-
aget 12,4 216(226)), Gednjevatn/Geatnjajávri
(228-222(226))
Finnmark Hammerfest Hammerfest- 04.09.1924 Vestfjellvatn(204,5-193), Rundvatn
vassdraget, 5 (238,5-233),
Storelva Glimmevatn/Riebansilbajávri (230-222)
Finnmark Loppa Bergsfjord I drift 1917. Bergsfjordvatnet (97-90)
Brent 2.vk, 3,7
nytt i 1959
Finnmark Porsanger Gaggavatn i 29.04.1955 Gaggavatn/Gákkajávre (102-97)
1,6
Luostejokka Fornyet 2013
Finnmark Hasvik Eggevatn- Utbygd på 50- Nedre Eggevatn (72-65), Øvre Eggevatn
vassdraget tallet. (92-83)
Troms Bardu Altevassdraget, 03.02.1956 Altevatn/Álddesjávri (489-473),
1204
Stuorajavrre Veslvatn(Innsetvatn) (301-298)
Troms Kåfjord Kåfjordvassdraget 27.02.1914 340 Guolasjávri (774-754 (757)).
Troms Skånland Skoddeberg- 18.01.1952 Skoddebergvatn (101-95), Saltvatn (21-
36,7
vassdraget Fornyet 2017 20)
Troms Lenvik, Berg Lysbotnvass- 04.09.1941 Svartholvatn-Øvre
draget Helvetesvatn/Suohpajávri (203-197),
29,9 Nedre Hestvatn (312-306),
Lappegamvatn (152-150, antatt ikke
omfattet)
Troms Berg Forselva 03.02.1939 Store Hestvatn(360,5-349,5(360,5)),
29,9
Roaldsvatn (435,5-427,5(435,5))
Troms Nordreisa Kildalsvass-draget 01.11.1957 27,9 Kildalen (234,5-220)
249
Troms Lyngen Rottenvik- 25.01.1952 Rottenvikvatn (513-503)
21
vassdraget
Troms Tromsø Skarsfjord- 21.04.1922 Krokvatn(156-144),
20,6
vassdraget Svartavatn/Ruollajávri (156-144)
Troms Harstad Gausvikvass- 17.10.1919 Storvatn (136-128,5), Haukebøvatn (85-
draget 18,2 82), Øvrefoss(125-121), Nedrefoss(68-
65)
Troms Torsken Osterelva I drift siden Store Ostervatn (145-140)
15
1936
Troms Ibestad Nord-Forsåelva 18.07.1958 Mevatn (240-233), Skipsvatn (162-158,
7,6 antatt ikke omfattet), Storvatn (156-154,
antatt ikke omfattet)
Troms Nordreisa Sikkájohka 27.04.1951 4,2 Sikkájávri (354-348,5)
Troms Gratangen Storelva, 21.06.1946 Storvatn-Øsevatn (268,2-266,7)
2,5
Gratangen
Nordland Meløy Saltfjell/Svart- 02.08.1918 Storglomvatnet (585-460), Øvre
isen, 2525 Navervatn (545-540), Nedre Navervatn
Storglomfjord (468-464)
Nordland Rana Ranavassdraget 17.10.1908, Andfiskvatn(242-231),
20.05.1949 Fiskelausvatn/Guelehtsjaevrie (590,5-
584), Småvatna (523-511), Langvatn (44-
2474
41), Tverrvatn (500,6-499), Rauvatn
(489-487), Akersvatn, Gressvatn og
Kjennsvatn er antatt ikke omfatta.
Nordland Hemnes, Røssågavass- 08.07.1954 Tustervatn-Røssvatn/Reevhtse (383-372
Hattfjelldal draget (373,6/370,7)), Bleikvatn (407,5-386),
2244,9
Stormyrbassenget (248-244,5), Store
Målvatn (430-397)
Nordland Saltdal Sulitjelma- 13.03.1914, Balvatn/Bállávrre (597-590),
vassdraget 13.04.1956 Dorrovatna/Bajep Doarroj(674-670),
1060 Kjelvatn/Giebbnejávrre (520-507),
Låmivatnet/ Loamejávrre (708-649),
Langvatn (126,5-126)
Nordland Gildeskål Forsåga, 04.03.1949 Storvatn (188-184), Sokumvatn(331-
Sundfjordelva m.fl. 350 299), Langvatn(331-299), Feldvatn (393-
04.07.1958 363)
Nordland Tysfjord Sørfjordvassdrage 08.04.1921, Kjerringvatn/Áhkásjjávrre(577,5-562),
t 02.12.1947, Brynvatn/Sadjemjávrre(515-435),
317
m.fl Gammeloftvatnet/Gámalåptjávrre(712-
670, antatt ikke omfattet)
Nordland Narvik Nygårdsvass- 05.07.1928, Store Trollvatn(273-256),
draget 12.12.1958 Nygårdvatn(259-250), Jernvatna(298,5-
265), Sirkelvatn(273-256), Store
105,2
Fiskelausvatn (347,5-324,5), Lille
Fiskeløsvatn(441-424), Skitdalsvatn
(379-361)
250
Nordland Vefsn Drevjavass- 17.01.1958 Kaldåvatnan (Femvatn-Seksvatn) (731-
draget, Kaldåga 72 712), Nivatn (681-675), Tovatn (686-
673), Envatn (675-664)
Nordland Bodæ, Oldereid- 27.07.1951, Tindvatn(780-775), Gjømmervatn (399-
Beiarn vassdraget 17.06.1955 70 390), Mangevatn(473-466),
Børnupvatn(321-309)
Nordland Rødøy Reppavass-draget 23.05.1957 Reppavatn(590-553 (590)),
61
Memorvatn(641-610,5(638,5))
Nordland Narvik Håkvikvass-draget 07.10.1955 Nedstevatn (221-215), Storvatn (259-
41
223), Silvatn(221-187)
Nordland Sortland Blokken og 15.06.1951 Øvre Blokkvatn (261-245), Storvatn
Djupfjord- 39,1 (152-133), Strielvvatn (320,5-315),
vassdraget Beibarnsavatnan (261-244)
Nordland Evenes Niingvatnet 12.02.1937, Niingvatnet (510-494)
06.03.1953, 36,8
22.12.1989
Nordland Brønnøy Øyrelva 04.02.1955, Storevatn (559-555,5), Tettingvatn (343-
33
09.01.1959 322)
Nordland Bodø Heggmovatn 20.12.1918 32,2 Heggmovatn (128-114,5)
Nordland Moskenes Tenneselva 29.10.1948 Tennesvatn(239-232), Krokvatn (348-
14
337)
Nordland Meløy Øvre Glomvatn 14.12.1956 11 Øvre Glomvatn (495-473)
Nordland Hadsel Trollfjord- 28.01.1949 Jarsteinvatn (452-440), Trollfjordvatn
6,5
vassdraget (192-168)
Nordland Flakstad Solbjørn- 17.06.1955 Solbjørnvatn (86-76)
6,5
vassdraget
Nordland Vågan Kvitforselva 30.06.1955 Øvre Kvitforsvatn (322-308), Nedre
6,4
Kvitforsvatn (245-229)
Nordland Ballangen Forsåsvass-draget 03.12.1942, Hjertevatn(254-239, senket)
6,3
18.11.1955
Nordland Andøy Bleksvatnet, 31.03.1949 Bleksvatn (108-104)
4,5
Storelva
Nordland Bodø Durmålsvatnet 25.02.1955 4 Durmålsvatnet (5,5m)
Nordland Vågan, Kvitforselva 30.06.1955 Øvre Kvitfossvatn (322-308) og Nedre
1,5
Lofoten Kvitfossvatn (245-229)
Nordland Narvik Kjårdavass- 12.08.1927 Tjårdavatn/Coadgejávri (616-590).
draget, Storelva. 05.01.1944 Usikkert om Langvatn/Guovddelisjávrre
Del av (672-630) og Iptovatn/Iptojávrre (616-
Skjomenvass- 606) inngikk i konsejonene for
draget
Nordland Ballangen Børsvatn 08.02.1957 Børsvatn(87-82,5)
Nordland Beiarn Arstadåga/ 04.07.1958 Årstadalen (333-299)
Beiarelva
Nordland Hamarøy Sagelv- og 11.02.1955 Rekvatnet/Goajvojávrre (284-272),
Muskenvass- Goigijavrre(543-540), Slunkajavvre (531-
draget 516), Rotvatn/Ruohtsajávrre (44,5-45,5)
Nordland Hamarøy Reinoksvatn 29.07.1955 Reinoksvatn (680-615), Reinkalvvatn?
Usikkert hvilke andre vatn i
251
Kobbelvvassdraget (1981) som omfattes
av de tidlige konsesjonene
Nord- Stjørdal Gråelva I drift fra Ausetvatn (202-169,5), Buan - Almovatn
Trøndelag (Mæleselva) 1910/1918/19 (133-128), Liavatn (102,5-98,5)
6,5
29, konsesjon
10.11.1972
Nord- Verran Follavassdraget 13.11.1936 Follavatn (181-173(172,6)), Holden (301-
Trøndelag 124 291(290,6)), Strømsetervatn (259-
252(252,4))
Nord- Fosnes, Opløyvass-draget 01.10.1954 Mjosundvatn (147-137,5), Storvatn (114-
Trøndelag Nærøy 60 106), Hustjønna (134 (130), oppdemmet
4 m).
Nord- Meråker Stjørdals- 17.06.1937, Funnsjøen (442-430,5), Hallsjø (613-
Trøndelag vassdraget, 14.07.1989 305,8/6 606), Skurdalsjø (694-688), Fjergen (514-
Funnavass-draget 37 498, antatt ikke omfattet), Tevla (358-
350, antatt ikke omfattet)
Nord- Grong, Namsenvass- 29.10.1942 Namsvatnet/Nååmesjenjaevrie (454-
Trøndelag Røyrvik, draget 440), Vekteren (445,5-440),
Lierne 1050 Limingen/Lyjmede (418-409),
Tunnsjøen/Dåtnejaevrie (358-353),
Tunnsjøflyene (348-345),
Nord- Levanger Levangervassdrag I drift fra Tomtvatnet (?-249)
5
Trøndelag et 1913/1936
Sør- Hemne Søavassdraget 23.02.1940, Søvatn (280-260), Vasslivatn (280-260,
42
Trøndelag 08.05.1964 antatt ikke omfattet)
Sør- Bjugn Teksdals- 04.04.1950 Gjøljavatn (51,4-47,4), Teksdalsvatn (49-
Trøndelag vassdraget 13,7 45), Hildremsvatn (106-101,4), Laugen
(267-264,5)
Sør- Melhus, Ånøyen I drift siden Ånøyen (135-132,5)
Trøndelag Skaun 1917, 4
20.01.2015
Sør- Selbu Nidelvvass- Revidert 2013 Selbusjøen, Drakstsjøen.
Trøndelag draget, Sektoravgiftsprosjekt 2018
113
Selbusjøen,
Drakstsjøen
Sør- Midtre Lundesokna 23.11.1923, Samsjøen (487-473), Holtsjøen (544-543,
Trøndelag Gauldal, 01.06.1962 antatt ikke omfattet), Håen (433-423,
126
Melhus antatt ikke omfattet), Sokna (217-210,
antatt ikke omfattet)
Sør- Selbu Nidelvvassdraget, 17.09.1920, Rensjøen(506-503), Store
Trøndelag Slindelva 07.04.1941, Slindvatnet,(359-349), Lille Slindvatn
22.04.1966 (353-349), Østrungen(433,5-429),
Sørungen (459-447,8)
Sør- Oppdal Drivavassdraget 20.01.1950, Gjevilvatn (661-646 (660,5)), Dalsvatn
Trøndelag Festa-Vindøla 31.10.1969 (583-581(582) antatt ikke omfattet)
655
Ångårdsvatn (583-581 (583), antatt ikke
omfattet)
252
Sør- Røros Aursunden 1921, Aursunden (691-685)
225
Trøndelag 18.07.1997
Sør- Roan Vikvassdraget 03.02.1956, Øvre Vikvatn (Granholvatn/Litlevatnet)
Trøndelag 29.09.1989 (108-98), Nordre Skjærlivatn (244-234),
6,7 Øvre Skjærligvatn (263-256), Vestre
Skjærligvatn (229-226,5, antatt ikke
omfattet)
Sør- Tydal, Nidelvvass- 25.06.1954, Sylsjøen (851-831), Finnkoisjøen (769-
Trøndelag Meråker draget, 02.11.1944 758), Nesjø-Essandsjø/Saantenjaevrie
Neavassdraget (729-706), Stuggusjøen/Stuesjøen (607-
1450
599), Vessingsjø (674-659), Sellisjø (499-
494), Gresslifoss (289-285), Bjørga/
Hegset (255-249)
Sør- Leksvik, Skaudals- 29.06.1956 Storvatn (132-126)
Trøndelag, Rissa vassdraget
62
Nord-
Trøndelag
Møre og Sunndal, Ålvundavass- 30.06.1941, 85 Renndalsvatn/Langvatnet (10m,+4/-6),
Romsdal Surnadal draget 24.01.1942 Reinsetvatn (362-347)
Møre og Sunndal Aura og 30.05.1952 1412,4 Osbuvatn (849-820), Reinsvatn (892-
Romsdal Litledalsvass- 31.07.1953 874), Aursjøen (856-828)
draget
Møre og Tingvoll Skarvassdraget 12.05.1919 13,5 Hafstadvatn (167-153), Myravatn (
Romsdal
Møre og Rauma Innfjordvass- 03.02.1956 48 Sjøbolet (747-744), Taskedalsvatnet
Romsdal draget (719-716), Berildvatnet (371-370)
Møre og Molde Istadvassdraget, 25.01.1924, 26 Oltervatn (405-399), Trollvatn (542,5-
Romsdal Olteråa 04.06.1941 538(27,5m)), Silsetvatn (292,5-277)
Møre og Halsa Englivatnet, 11.02.1943 24 Englivatn (243-235)
Romsdal Grytåa
Møre og Rauma Vermavass- 26.01.1923 65 Vermevatn (1186-1180)
Romsdal draget,
Vermavatn
253
Referanser
rapport 2007-2, Oppland
1915 Renbeteskommissionens af 1913 fylkeskommune.
handlingar : 1:4 : Kartatlas : 17 Amundsen, Hilde Rigmor og Kristin Os.
kartblad i skalan 1:200000. 1:4. 2015 Ruseformete
Kommissionen, Stockholm. massefangstanlegg for villrein i
Alsaker, Sigmund. 1995 Fiskevær gjennom nordre Hedmark - samiske eller
1500 år. Spor 10:40-43. norrøne tradisjoner? Heimen 1:41-
Alsaker, Sigmund Kinn. 2005 53.
Steinalderen. Pionertiden. I: Andersen, O. og H. Tømmervik. 1985a
Trøndelags historie. Bind 1 Kulturminneregistreringer i
Landskapet blir landsdel. Fram til Saltfjellet-Svartisenområdet
1350. Red. Bull I., O. Skevik, K. sommeren 1985. Tromsø museum,
Sognnes, et al.:17-33. Tapir Andersen, Oddmund. 2002a Flyttefolk og
akademisk forlag, Trondheim. bofaste : en studie av samisk
Alsvik, Elling. 1985 Kvernsteinsbrytinga i bosetting i Sør-Troms og Nordre
Selbu-fjellene. Trondhjems Nordland. Upublisert phd.-
Turistforenings Årbok 1985:46-57. avhandling. Institutt for arkeologi,
Alsvik, Elling, Kalle Sognnes og Anne Universitetet i Tromsø,
Stalsberg. 1981 Kulturhistoriske Andersen, Oddmund. 2002b Flyttefolk og
undersøkelser ved Store bofaste. En studie av samisk
Kvernfjellvatn, Selbu, Sør- bosetting i Sør-Troms og Nordre
Trøndelag 1978. Rapport Nordland. Universitetet i Tromsø,
arkeologisk serie 1981:1, DKNVS Tromsø.
Universitetet i Trondheim. Andersen, Oddmund. 2005 Hvilke
Amundsen, Hilde Rigmor. 2010 Faglig kulturminner er karakteristisk for
program for vassdrag. Historisk reindriftslandskapet, og hva sier de
oversikt og kunnskapsstatus for om reindriftens oppkomst? En
vassdragsundersøkelser i drøfting av reindriftens
Finnmark, Troms og Nordland kulturlandskap i høyfjellet. I: Fra
NIKU Oppdragsrapport nr. villreinjakt til reindrift. Red.
27/2010, Andersen O.:75-94. Skriftserie nr.
Amundsen, Hilde Rigmor. 2011 Mot de 1-2005, Árran lulesamisk senter.
store kulturtradisjonene. Andersen, Oddmund. 2006
Endringsprosesser fra Utgravningsrapport fra
tidligneolitikum til førromersk Vielggisbákte og Slunkajávrre i
jernalder mellom Mjøsa og Hamarøy kommune 2002-2003.
Femunden. Upublisert Phd- Etniske relasjoner i nordre
avhandling ved Institutt for Nordland. Delrapport nr 2. Árran -
arkeologi, konservering og historie, juvelsáme guovdásj/lulesamisk
Universitetet i Oslo. senter, Báhko, Drag.
Amundsen, Hilde Rigmor, Anne Andersen, Oddmund. 2008 Reindriftens
Engesveen og Espen Finstad. 2007 oppkomst i nordre Nordland. I:
Arkeologisk registreringsrapport. Nordlands kulturelle mangfold.
Aursjøenprosjektet 2006. Etniske relasjoner i historisk
Aursjømagasinet, Grynningen og perspektiv. Red. Evjen B. og L.I.
Gautsjøen, Dalsida Statsalmenning Hansen:113-148. Pax forlag, Oslo.
gnr. 156/bnr 1, Lesja kommune, Andersen, Oddmund. 2014 Stone Walls as
Oppland fylke. Kulturhistorisk a Means of Understanding the
254
Different Types of Reindeer ami/sami_-
Herding: A Study from the Lule veileder_for_konsultasjoner.pdf
Sámi Area on the Norwegian Side Arntzen, Ann Helene. 1987a Registrering
of the Border. Arctic Anthropology av samiske kulturminner på
51:23-34. Saltfjellet-Svartisen 1986. Tromsø
Andersen, Oddmund. 2017 Lulesamiske museum,
kulturminnebegreper. Mail fra Arntzen, Ann Helene. 1987b Registrering
Oddmund Andersen ved Árran - av samiske kulturminner på
Lulesamisk senter, 25.04 og Saltfjellet - Svartisen 1986.
02.05.2017 Rapport. Upublisert rapport,
Andersen, Oddmund og Hans Tømmervik. topografisk arkiv, Samisk-
1985b Kulturminneregistreringer i etnografisk avdeling, Tromsø
Saltfjell-Svartisenområdet. Tromsø museum, Tromsø.
museum. Samisk-etnografisk Arntzen, Ann Helene. 1991 Statusrapport
avdeling, Tromsø. fra de konsesjonsbetingede
Andersson, Berit. 2012 Samer vid kusten - undersøkelsene ved Storglomvatnet
metoder för synliggörande. I: Ett 1989. Upublisert rapport,
steg till på vägen : resultat och topografisk arkiv, Samisk-
reflexioner kring ett etnografisk avdeling, Tromsø
dokumentationsprojekt på Museum.
sydsamiskt område under åren Arntzen, Johan E. 2008 Fosfatanalyse som
2008-2011. Red. Ljungdahl E. og innfallsvinkel til forsking på tidlig
E. Norberg. Gaaltije - sydsamisk jordbruk i Nord-Norge: Et case
kulturcentrum, Östersund. study fra eldre til yngre jernalder
Andreassen, Dag Magnus. 2002 på Skålbunes, Bodø kommune,
Risvikkeramikk : en analyse av Nordland. Upublisert
teknologisk stil på Nordkalotten i masteroppgave i arkeologi,
sein steinbrukende tid. Upublisert Universitetet i Tromsø.
hovedfagsoppgave, Universitetet i Arntzen, Johan E. 2010 Arkeologiske
Tromsø. undersøkelser i tilknytning til
Andreassen, Reidun Laura. 2015 Mauken/Blåtind skytefel. Tromsø
Dokumentasjonsvedlegg til Forslag Museums rapportserie 42, Seksjon
til vedtak om fredning etter for kulturvitenskap, Tromsø
kulturminnelovens § 10 jfr. 22. Museum - Universitetsmuseet.
Finnmark fylkeskommune, Arntzen, Johan E. 2012 Jordbruksboplasser
Andresen, Astri. 1991 Omstillingstid : fra bronsealder og førromersk
nomadisk reindrift i Torne jernalder i Nord-Norge: Veien
lappmark og Troms 1840-1920. videre. I: Agrarsamfundenes
Universitetet i Tromsø, Upublisert ekspansion i nord. Symposium på
avhandling (dr.philos) i historie. Tanums Hällristningsmuseum,
Arbeids-og_inkluderingsdepartementet. Underslös, Bohuslän, 25. – 29. maj
2006 Veileder for statlige 2011. Red. Flemming K. og L.
myndigheters konsultasjoner med Sørensen:184-194. Nationalmuseet,
Sametinget og eventuelle øvrige København.
samiske interesser. Arbeids- Arntzen, Johan E. 2013a The empirical
og_inkluderingsdepartementet.Arbe basis for research on farming
ids-og_inkluderingsdepartementet, settlements in northern Norway
https://www.regjeringen.no/globala 1200 BC- 0. I: The Boarder of
ssets/upload/aid/temadokumenter/s Farming. Shetland and
Scandinavia. Neolithic and Bronze
255
Age farming. Red. Mahler helleristninger på flyttblokker i
D.L.:182-195. Nationalmuseet, Vest-Finnmark og Nord-Troms.
København. Red.Upublisert masteroppgave i
Arntzen, Johan E. 2013b arkeologi, Universitetet i Tromsø.
Jordbruksbosetting i bronsealder og Aronsson, Kjell-Åke. 1991a Forest
førromersk jernalder på Kveøy i Reindeer Herding A. D. 1-1800.
Nord-Norge. I: Archaeology and Environment.
Jordbruksbosetningens utvikling på Department of Archaeology,
Vestlandet. Seminar om dagens University of Umeå, Umeå.
kunnskapsstatus, presentasjon av Aronsson, Kjell-Åke. 1991b Forest
nye resultater og fremtidige reindeer herding A.D. 1-1800: an
problemstillinger. Red. Diinhoff S., archaeological and
M. Ramstad og T. Slinning:19- palaeoecological study in northern
33,7. UBAS 7, Institutt for Sweden. Archaeology and
arkeologi, historie, kulturvitenskap environment. 10. University of
og religion, Universitetet i Bergen. Umeå Department of Archaeology,
Arntzen, Johan E. 2015a Halskragene fra Umeå.
Tennevik - et unikt funn fra Aronsson, Kjell-Åke. 1993 Comments on
Skånlands historie. Årbok for Sami Viking Age Pastoralism - or
Skånland Evenskjer: Skånland 'The Fur Trade Paradigm'
historielag 27-35. Reconsidered. Norwegian
Arntzen, Johan E. 2015b Sandvika in Archaeological Review 26:20-22.
Northern Norway: The Askeladden. 2016 Riksantikvarens
northernmost "Bronze Age" database for kulturminner. I:
settlement in Scandinavia. Riksantikvarens database for
Fennoscandia archaeologica kulturminner. Red. Tilgjengelig fra:
XXXII:3-34. https://askeladden.ra.no/.
Arntzen, Johan E og Sven Erik Grydeland. Asprem, Frank. 2012 Neolitiseringen i
2009 En boplass med mange Midt-Norge – En utvikling i flere
overraskelser. Ottar - Populære trinn? I: Agrarsamfundenes
småskrifter fra Tromsø museum. ekspansion i nord. Red. Kaul F. og
Gløtt fra Tromsø museum 227 (4). L. Sørensen:142-151.
Arntzen, Johan E og Ingrid Sommerseth. Nationalmuseet, København.
2010 Den første gården i Nord- Asprem, Frank. 2012 Mat, måltider og
Norge : jordbruksbosetting fra mening – neolittisk
bronsealder til jernalder på Kveøy. nettverksbygging ved
Tromura. 39. Tromsø museum, kjøkkenmøddingene på Innherred.
Universitetsmuseet, Tromsø. I: Graver i veien. Arkeologiske
Arntzen, Johan Eilertsen, Morten Olsen, undersøkelser E6 Steinkjer. Red.
Sven Erik Grydeland, et al. 2008 Grønnesby G.:155-170. Vitark 8,
Fra steinalder til jernalder på Trondheim.
Skålbunes : RV 17-prosjektet på Axboe, Morten. 2001 Året 536. Skalk 1:28-
Tverlandet, Bodø kommune, 32.
Nordland. Tromsø museums Bakka, Egil. 1973 Om alderen på
rapportserie, Tromura 37. veideristningane. Viking
Arntzen, Mari Sofie Strifeldt. 2007 Bilder XXXVII:151-187.
på stein : en studie av Bakka, Egil. 1976 Arktisk og nordisk i
helleristninger på flyttblokker i bronsealderen i Nordskandinavia.
Vest-Finnmark og Nord-Troms. I: Miscellanea. 25. Det Kongelige
Bilder på stein : en studie av
256
norske videnskabers selskab, masteroppgave, Universitetet i
Trondheim. Tromsø.
Bakke, Sidsel. 2012 Etnisitet i Bately, Janet. 2007a Ohthere's report. Text
jernaldergraver på Engeløya i and close translation. I: Ohthere's
Steigen. Universitetet i Tromsø, Voyages. A late 9th-century account
Tromsø. of voyages along the coasts of
Bang-Andersen, Sveinung. 2003 Norway and Denmark and its
Southwest-Norway at the cultural context. Red. Bately J. og
Pleistocene/Holocene transition. A. Englert:44-47,Maritime Culture
Landscape development, of the North 1. The Viking Ship
colonizationprogress, site types, Museum, Roskilde.
settlement patterns. Norwegian Bately, Janet. 2007b Translation notes. I:
Archaeological Review 36:5-27. Ohthere's Voyages. A late 9th-
Bang‐Andersen, Sveinung. 1996 century account of voyages along
Coast/inland relations in the the coasts of Norway and Denmark
Mesolithic of southern Norway. and its cultural context. Red.
World Archaeology 27:427-443. Bately J. og A. Englert:51-
Barlindhaug, Stine. 1996 Hvor skal vi 58,Maritime Culture of the North.
bygge og hvor skal vi bo? En The Viking Ship Museum in
analyse av lokaliseringsfaktorer i Roskilde, Roskilde.
tidlig eldre steinalder i Troms. I: Baudou, Evert. 1960 Die regionale und
Hvor skal vi bygge og hvor skal vi chronologische Einteilung der
bo? En analyse av jüngeren Bronzezeit im Nordischen
lokaliseringsfaktorer i tidlig eldre Kreis. Studies in North-European
steinalder i Troms. Red.Upublisert archaeology. 1. Almqvist &
hovedfagsoppgave, Universitetet i Wiksell, Stockholm.
Tromsø. Baug, Irene. 2013 Quarrying in Western
Barlindhaug, Stine. 2007 Arealplan Norway : an archaeological study
Storfjord kommune. of production and distribution in
Konsekvensutredning for deltema the Viking period and the Middle
samiske kulturminner og Ages. University of Bergen,
kulturmiljø. NIKU, Rapport Bergen.
Arealplan 12/2007. Bell, Theo Gil. 2004 Tollevika, Alta
Barlindhaug, Stine og Kristin Os. 2003 Ny kommune. Rapport. Tromsø
Nasjonalpark i Sørdalen-Isdalen, Museum. Seksjon for arkeologi,
Bardu kommune. Kulturhistoriske Upublisert utgravingsrapport.
registreringer. Norsk institutt for Bell, Theo Gil. 2005 Tollevika, Alta
kulturminneforskning, avdeling for kommune. Rapport. 2005. Tromsø
landskapsarkeologi, Museum. Seksjon for arkeologi,
Barth, Edvard K. 1994 Var fangstgroper i Upublisert utgravingsrapport.
bruk allerede i steinalderen? Viking Bell, Theo Gil. 2007 Tollevika, Alta
LVII:119-136. kommune. Rapport 2006. Tromsø
Basso, Thor-Andreas. 2007 Museum. Seksjon for arkeologi,
Innlandsbosetting i tidlig metalltid : Upublisert utgravingsrapport.
en analyse med utgangspunkt i Benonisen, Vidar. 2005 Bosetningsmønstre
Virdnejávri 112. I: i Lofoten i yngre steinalder og
Innlandsbosetting i tidlig metalltid tidlig metalltid : en empirisk
: en analyse med utgangspunkt i undersøkelse med utgangspunkt i
Virdnejávri 112. Red.Upublisert hustuftene. I: Bosetningsmønstre i
Lofoten i yngre steinalder og tidlig
257
metalltid : en empirisk Processes, and Social
undersøkelse med utgangspunkt i Transformation among Sami AD
hustuftene. Red.Upublisert 800–1500. Arctic Anthropology
hovedfagsoppgave i arkeologi, 50:25-39.
Universitetet i Tromsø. Bergman, Ingela, Lars Östlund og Olle
Berg-Hansen, Inger Marie. 2017 Den Zackrisson. 2004 The use of plants
sosiale teknologien. Teknologi og as regular food in ancient subarctic
tradisjon i Nord-Europa ved slutten economies: a case study based on
av istida, 10900-8500 f.Kr. Sami use of Scots Pine innerbark.
Upublisert phd-avhandling, Institutt Arctic Anthropology 41:1-13.
for arkeologi, konservering og Bergsland, Knut. 1970 Om middelalderens
historie, Universitetet i Oslo finnmarker. Historisk tidsskrift
Berg-Nordlie, Mikkel og Knut Are Tvedt. 49:365-409.
2015 Alta-saken.Store Norske Bergsland, Knut. 1982 Litt om språkskifte
Leksikon. Tilgjengelig fra: i stedsnavn. Åarjel - saemieh
http//www.snl/altasaken.no [besøkt /Samer i sør:7-17.
24.05.2016]. Bergsland, Knut. 1985 Sørsamiske
Berg, Bjørn. 2016 Mail og kartutsnitt over arvefjell på 1700-tallet. Åarjel -
Saemien Sijtes registreringer i saemieh /Samer i sør 2:55-78.
Ranafjellene og Virvassdalen. Bergstøl, Jostein. 1997 Fangstfolk og
Berge, Ragnhild. 2004 Kulturminner fra bønder i Østerdalen : rapport fra
jernalder og middelalder i Rødsmoprosjektets delprosjekt
Trondheim Bymark. I: Tur-Glede "marginal bosetning". Varia 42.
2004. Red. Remmereit J.:34-37. Varia 42, Universitetets
Årbok Trondhjems Turistforening, oldsaksamling, Oslo.
Trondheim. Bergstøl, Jostein. 2007a Rapport fra
Berge, Sara Langvik. 2006 arkeologisk utgraving.
Skiferornamentikk. Estetiske og Aursjøprosjektet Fangstgroper.
geografiske grupper i Midt-Norge. Dalsida statsalm. gbnr 156/1, Lesja
NTNU. Det historisk-filosofiske kommune, Oppland. Kulturhistorisk
fakultet. Institutt for arkeologi og museum, Fornminneseksjonen,
religionsvitenskap, Trondheim. Universitetet i Oslo.
Berglund, Birgitta, Arne B Johansen, John Bergstøl, Jostein. 2007b Rapport.
Olai Solem, et al. 2001 Arkeologiske utgraving.
"Gassprosjektet" - Arkeologiske Aursjøprosjektet. Fangstgroper.
undersøkelser på Tjeldbergodden, Dalsida statsalmenning 156/1,
Aure kommune, Møre og Romsdal Lesja kommune, Oppland.
fylke i forbindelse med bygging av Kulturhistorisk museum,
metanolanlegg. Rapport Fornminneseksjonen, Oslo.
Arkeologisk serie. NTNU, Bergstøl, Jostein. 2008 Samer i
Trondheim. Østerdalen? En studie av etnisitet i
Bergman, Ingela. 2010 Finnar, lappar, jernalderen og middelalderen i det
renar och bönder. Om medeltida nordøstre Hedmark.
befolkningsgrupper och näringar Kulturhistorisk musum, Oslo.
avspeglade i ortnamn i Bergstøl, Jostein. in prep Rapport fra
Bottenvikens kusttrakter. Arkeologi arkeologiske undersøkelser ved
i Norr 12:167-191. Vinstervatn. Fornminneseksjonen,
Bergman, Ingela, Olle Zachrisson og Lars Kulturhistorisk museum,
Liedgren. 2013 From Hunting to Universitetet i Oslo,
Herding: Land Use, Ecosystem
258
Bergstøl, Jostein og Gaute Reitan. 2008a Norway. I: Coastal shell middens
Samer på Dovrefjell i vikingtiden - and agricultural origins in Atlantic
et bidrag til debatten omkring Europe. Red. Milner N., O.E. Craig
samenes sørgrense i forhistorisk tid. og G. Bailey:5-30. Oxbow books.
Historisk tidsskrift 2008:9-27. Bjerck, Hein B. 2008b Kulturhistorisk
Bergstøl, Jostein og Gaute Reitan. 2008b syntese. Tidligmesolittisk tid(TM)
Samer på Dovrefjell i vikingtiden. og Fosnatradisjon 9500-8000 BC. I:
Et bidrag til debatten omkring NTNU Vitenskapsmuseets
samenes sørgrense i forhistorisk tid. arkeologiske undersøkelser. Ormen
Historisk tidsskrift 87:9-27. Lange Nyhamna. Red. Bjerck
Berntsen, Olaf Sverre. 1997 Spor på bein. H.B.:552-570. Tapir, Trondheim.
En analyse av bein og Bjerck, Hein B. 2016 Settlements and
beinteknologi fra yngre steinalder. Seafaring: Reflections on the
I: Spor på bein. En analyse av bein Integration of Boats and
og beinteknologi fra yngre Settlements Among Marine
steinalder. Red.Upublisert Foragers in Early Mesolithic
hovedfagsavhandling i arkeologi, Norway and the Yámana of Tierra
Universitetet i Tromsø. del Fuego. The Journal of Island
Binns, Kari Støren. 1978 and Coastal Archaeology:1-24.
Jernalderbosetningen på Kvaløy i Bjerck, Hein B., Heidi Mjelva Breivik,
Troms. En undersøkelse av Fretheim Silje E., et al. 2012 Early
økologisk og sosial tilpasning i et Mesolithic dwelling structure
nord-norsk kystmiljø. Universitetet Mohalsen 2012-II, Vega, Northern
i Tromsø, Norway. Upublisert
Birkelund, Inger , Odd Rudberg, Rune utgravingsrapport NTNU
Benonisen, et al. 2016 Reisa Vitenskapsmuseet, Trondheim.
nasjonalpark 1986–2016. Utgitt i Bjerck, Hein B. og Martin Callanan. 2005
forbindelse med nasjonalparkens Brannhaugen. Upublisert
30-års jubileum. utgravingsrapport, NTNU
Birkely, Hartvig. 1993 Vern av Vitenskapsmuseet, Trondheim.
kulturlandskap, Devddesvuopmi, Bjerck, Hein B., Leif Inge Åstveit, Trond
Målselv kommune. upubl. rapport, Meling, et al. 2008 Ormen Lange
Tromsø Museum. Nyhamna. NTNU
Bjerck, Hein B. 2008a Norwegian Vitenskapsmuseets arkeologiske
Mesolithic Trends. A Review. I: undersøkelser. Tapir, Trondheim.
Mesolithic Europe. Red. Bailey G. Bjørgan, Anne Mette. 2016 Pasvik-
og P. Spikins:60-106. Cambridge skjelettene undersøkes nå. I:
University Press, Cambridge. Pasvik-skjelettene undersøkes nå.
Bjerck, Hein B. 1989 Forskningsstyrt Red. Kirkenes:6.
kulturminneforvaltning på Vega, Bjørgo, Tore, Siv Kristoffersen,
Nordland : en studie av Christopher Prescott, et al. 1992
steinaldermenneskenes Arkeologiske undersøkelser i Nyset-
boplassmønstre og arkeologiske Steggjevassdragene 1981-87.
letemetoder. Gunneria. 61. NTNU Arkeologiske rapporter. 16.
Vitenskapsmuseet, Trondheim. Historisk museum, Universitetet i
Bjerck, Hein B. 1994 Nordsjøfastlandet og Bergen, Bergen.
pionerbosetningen i Norge. Bjørklund, Ivar. 2013 Domestication,
Viking:25-58. Reindeer Husbandry and the
Bjerck, Hein B. 2007 Mesolithic coastal Development of Sámi Pastorialism.
settlements and shell middens (?) in Acta borealia 30:174-189.
259
Bjørkvik, Eilert. 1987 Fastboende samer i Vassdragsutbygging i Svartisen-
Stjørna. Årbok for Fosen 1987. Saltfjellområdet. Samisk
Bjørkvik, Eilert. 1989 Samer på Agdenes etnografisk avdeling, Tromsø
på 1700-tallet. En tyverisak museum,
forteller. Årbok for Fosen 1989. Bratrein, Håvard Dahl. 1989 Bind 1. Fra
Blankholm, Hans Peter. 2008 The Stone steinalder til år 1700. Karlsøy og
Age of the southern- and middle Helgøy bygdebok. Folkeliv,
Troms region in Norway in its næringsliv, samfunnsliv. Karlsøy
northern Fennoscandian context. I: kommune, Hansnes.
Archaeology of settlements and Bredrup, E. 1975 Arkeologiske
landscape in the North Red. registreringer ved Rotvatn,
Olofsson A.:9-22,Vuollerim papers Strindvatn og Sagelv, Hamarøy
on hunter-gatherer archaelogy 2. kommune 1975. Upublisert rapport.
Vuollerim 6000 år, Vuollerim. Tromsø Museum, Arkeologisk
Blankholm, Hans Peter. 2010 Steinalderen avdeling, Universitetet i Tromsø,
i Sør- og Midttroms i dens Breivik, Heidi M og Martin Callanan. 2016
Fennoskandiske kontekst. Et Hunting High and Low: Postglacial
regionalprosjekt med utgangspunkt Colonization Strategies in Central
i Målselv vassdragsområde Norway between 9500 and 8000 cal
Tilgjengelig fra: bc. European Journal of
https://uit.no/ansatte/organisasjon/a Archaeology:1-25.
rtikkel?p_document_id=168385&p Breivik, Heidi Mjelva. 2014 Palaeo-
_dimension_id=88154&p_menu=2 oceanographic development and
8713 [besøkt human adaptive strategies in the
Blankholm, Hans Petter. 2007 Rapport Pleistocene-Holocene transition: A
over utgravning av Stryket 10 2006. study from the Norwegian coast.
Upublisert rapport, topografisk The Holocene:1-13.
arkiv, Tromsø Museum. Breivik, Heidi Mjelva. 2016 Dynamic
Blankholm, Hans Petter. 2011 Plugging the relations between humans and
gap: Early metal age in the Ostu environment in the earliest
mountain pass, Troms, Northern settlement phase of Norway (9500-
Norway. Fennoscandia 8000 cal BC).
archaeologica XXVIII:19-37. Norges teknisk-naturvitenskapelige
Bolstad, Gerd. 1980 Femunden. universitet, Institutt for historiske,
Utnyttelsen av naturgrunnlaget i studier, Trondheim.
steinalder og eldre jernalder. Brekmoe, Lise. 2012 Rapport. §9
Universitetet i Bergen, Upublisert undersøkelser i forbindelse med
magistergradsavhandling i nordisk konsesjonssøkte 420 kVkraftlinje
arkeologi. mellom Ufuohttá/Ofoten –
Borgos, Johan. 1999 De er her ennå : Báhccavuotna/Balsfjord.
samisk historie i Vesterålen. Møte Samediggi, Upublisert
med Vesterålen : kulturhistoriske registreringsrapport.
emnehefter. Vesterålen Broadbent, Noel D. 2010 Lapps and
kulturutvalg - Vesterålsmuseet, labyrinths. Saami prehistory,
Sortland. colonization and cultural
Borgos, Johan. 2011 Sortland bygdebok, resilience. Contributions to
gård og slekt. Bind 4. circumpolar anthropology. 8.
Brantenberg, O. Terje og Johan Ailo Arctic Studies Center, Smithsonian
Kalstad. 1987 Reindrift, samiske Institution, Washington, D.C.
samfunn og kultur på Saltfjellet.
260
Broberg, B. 1975 Arkeologiske Norway. Upublisert
registreringer i Saltfjell- mastergradsavhandling, Norwegian
Svartisvassdraget, Nordland, 1975. University of Science and
. Upublisert rapport,Topografisk Technology, Trondheim.
arkiv, Tromsø Museum, Callanan, Martin. 2008
Universitetet i Tromsø. Steinalderpionerene i Storlidalen.
Bruun, Inga Malene. 2007 Blandede Bøgda vår. Årbok for Oppdal
graver - blandede kulturer? En historielag:5-14.
tolkning av gravskikk og etniske Callanan, Martin. 2009 "Ett skritt frem og
forhold i Nord-Norge gjennom to tilbake?" Fosnanytt fra
jernalder og tidlig middelalder. Sunndalsfjella 2009. Leikvin.
Universitetet i Tromsø, Tromsø. Årskrift for Sunndal
Brøgger, A. W. 1925 Det norske folk i Museumslag:104-115.
oldtiden. Instituttet for Callanan, Martin og Martin Svendsen.
sammenlignende kulturforskning. 2006 Rapport. Aursjøenprosjektet
Aschehoug, Oslo. 2006. Vitenskapsmuseet/Norges
Brøgger, Anton W. 1909 Den arktiske teknisk-naturvitenskapelige
stenalder i Norge. universitet.
Videnskabsselskapet Skrifter. I Cerbing, Mikael. 2016 Arkeologiska
kommisjon hos Jacob Dybwad, utgrävningar av båtgravar och
Christiania. gravhögar, Bitterstad, Hadsel
Bull, M.M. 2003 Trallebaner rundt fossene kommune, Nordland. Arkeologiske
i Pasvikelven. Ottar - Populære rapporter, Tromsø museum -
småskrifter fra Tromsø museum. Universitetsmuseet.
Gløtt fra Tromsø museum 1:44-48. Cerbing, Mikael, Johan Terje Hole og Anja
Bäckman, Louise. 1975 Sájva : Roth Niemi. 2016 Utgrävningarna
föreställningar om hjälp- och på Sandsøy och Grytøya, Harstad
skyddsväsen i heliga fjäll bland Kommune, 2014. Tromsø Museum
samerna. Almqvist & Wiksell, - Universitetsmuseet.
Stockholm. Damm, Charlotte. 2006 Interregional
Bødtker, Ragnvald. 1938 Norsk fløtnings contacts across Northern
historie : [1] : Til sagprivilegienes Fennoscandia 6000–4000 BC. I:
ophør. Aschehoug, Oslo. Dynamics of Northern societies :
Bøe, Johs og Anders Nummedal. 1936 Le proceedings of the SILA/NABO
Finnmarkien : les origines de la Conference on Arctic and North
civilisation dans l'extrême-nord de Atlantic Archaeology, Copenhagen,
l'Europe. Instituttet for May 10th–14th, 2004. Red.
sammenlignende kulturforskning. Arneborg J. og B. Grønnow:197–
32. Oslo. 206. Copenhagen.
Bøeng, Ann Christin og Magne Holstad. Damm, Charlotte. 2012a Approaching a
2013 Fakta om energi. Utviklingen Complex Past. Entangled
i energibruk i Norge. Statistiske Collective Identities. I: Local
analyser Oslo–Kongsvinger. Societies in Bronze Age Northern
Callanan, Martin. 2006 Reinsvatnet. Europe. Red. Anfinset N. og M.
Upublisert utgravingsrapport. Wrigglesworth:13-30. Equinox
NTNU Vitenskapsmuseet, Publishing, Sheffield.
Trondheim. Damm, Charlotte. 2012b From Entities to
Callanan, Martin. 2007 On the Edge- A Interaction: Replacing pots and
Survey of Early Mesolithic people with networks of
Informal Tools from Central transmission. I: A Linguistic Map of
261
Prehistoric Northern Europe. Red. Elvebakk, Arve og Anders Kirchhefer.
R G. og P. Kallio:41-62,Mémoirs 2012 Den gamle furuskogen i
de la Société Finno-Ougrienne 266. Dieváidvuovdi/Dividalen – eit
Société Finno-Ougrienne, Helsinki. eldgammalt samisk kulturlandskap.
Damm, Charlotte. 2013 Religious practices Blyttia 70:7-26.
in northern Europe 4000–2000 Elvestad, Endre. 2004 Kulturminner i
BCE. I: The Handbook of Religions ferskvann. 4(Trondheim.
in Ancient Europe. Red. Bredholt Engedal, Ørjan. 2010 The Bronze Age of
Christensen L., O. Hammer og W. Northwestern Scandinavia.
D:63-69. Acumen Publishing. Upublisert phd.-avhandling,
Davidsen, Geir. 2006 Kulturminner og Universitetet i Bergen,
bosetning i Øksnes : en kritisk Engelstad, Ericka. 1989 Mesolithic House
studie av registreringsmetode. I: Sites in Arctic Norway. I:
Kulturminner og bosetning i Mesolithic in Europe. Red. Bonsall
Øksnes : en kritisk studie av I.C.:331-337. John Donald
registreringsmetode. Publishers Ltd., Edinburgh.
Red.Upublisert hovedfagsoppgave i Engtrø, Dag-Øyvind og Raymond
arkeologi, Universitetet i Tromsø. Sauvage. 2015 Arkeologisk
De_nasjonale_forskningsetiske_komiteer. undersøkelse av skadet
2014 Brev fra De nasjonale jernvinneanlegg på Holm, Rauma
forskningsetiske komiteer til kommune. NTNU
Institutt for medisinske basalfag, Vitenskapsmuseet arkeologisk
Universitetet i Oslo, datert rapport 2015-15,
27.01.2014. Vedrørende Espelund, Arne. 2005 Bondejern i Norge :
utleveringskrav av skjelettmateriale "jernvinna i tid og rom". Arketype
fra Pasvik. I: Brev fra De nasjonale forlag, Trondheim.
forskningsetiske komiteer til Evjen, Bjørg. 2017 Från kust til kyst –
Institutt for medisinske basalfag, Áhpegáttest áhpegáddáj. Møter,
Universitetet i Oslo, datert miljø og migrasjon i det
27.01.2014. Vedrørende pitesamiske området på norsk og
utleveringskrav av skjelettmateriale svensk side.Tilgjengelig fra:
fra Pasvik. Red. Saksnr. 2013/151. http://site.uit.no/pite/ [besøkt
Dokpro. 1995 Myntfunn. Myntkabinettets Evjen, Bjørg og Lars Ivar Hansen. 2008
elektroniske utstilling.Tilgjengelig Kjært barn - mange navn. Om
fra: forskjellige betegnelser på den
http://www.dokpro.uio.no/umk/fun samiske befolkningen i Nordland
n/funn.html [besøkt 17.03.2017]. gjennom århundrene. I: Nordlands
Dunfjeld-Aagård, Lisa. 2005 Sørsamiske kulturelle mangfold : etniske
kystområder. Tolking av fortidig relasjoner i historisk perspektiv.
samisk tilstedeværelse i Ytre Red. Evjen B. og L.I. Hansen:17-
Namdal. I: Sørsamiske 47. Pax, Oslo.
kystområder. Tolking av fortidig Evjen, Bjørg og Marit Myrvoll. 2015 Från
samisk tilstedeværelse i Ytre kust til kyst. Áhpegáttest
Namdal. Red.Universitetet i áhpegáddáj : møter, miljø og
Tromsø, Tromsø. migrasjon i pitesamisk område.
Dybdahl, Audun, Ida Bull og Kirsti Moe. Stamsund.
2005 Trøndelags historie. Bind 2. Falch, Torvald. 2004 Forhistorien i
1350 til 1850 Fra pest til poteter. samiske områder -
B. 2. Tapir akademisk forlag, forvaltningsurfordringer. I: Samisk
Trondheim. forhistorie. raport fra konferanse i
262
Lakselv 5.-6. september 2002. Red. Fjellheim, Sverre. 1982 Registrering av
Krogh M. og K. Schanche:50-55. samiske kulturminner i Røyrvik
Várjjat Sámi Musea sommeren 1982. Saemien Sijte,
Čállosat/Varanger samiske Fjellheim, Sverre. 1998 Samiske
museums Skrifter, Varangerbotn. kulturminner innen planområdet
Falck, Tori, Pål Nymoen, Fredrik for nasjonalpark i Nord-Trøndelag,
Skoglund, et al. 2007 Rapport. Nordland (Børgefjell) og Sør-
Undervannsarkeologisk Trøndelag (Roltdalen). Samisk
undersøkelse i Aursjømagasinet kulturminneråd og Fylkesmannen i
juni 2006. NTNU Nord-Trøndelag,
Vitenskapsmuseet og Norsk miljøvernavdelingen.,
Sjøfartsmuseum. Fjellheim, Sverre. 1999a Samer i
Falkenberg, Johs. 1964 Samiske Rørostraktene. S. Fjellheim,
fortidsminner i utbyggingsområdet Distribusjon: Saemien sijte, Snåsa.
for Rana Kraftverk. I: Arkeologiske Fjellheim, Sverre. 1999b Samer i
undersøkelser i 1964 i Rørostraktene. S. Fjellheim
Ranaområdet. . Red. Gaustad Distribusjon: Saemien sijte, Snåsa.
F.:30-31. Rapport i topografisk Fjellheim, Sverre. 2005 Fra fangstbasert til
arkiv, NTNU Vitenskapsmuseet, nomadisk reindrift i Rørostraktene.
Trondheim. Rangifer 10:21-30.
Farbregd, Oddmunn. 1980 Perspektiv på Fjellheim, Sverre. 2012 Gåebrien sijte – en
Namdalens jernalder. sameby i Rørostraktene. Eget
Undersøkingar på Veiem, Sem, forlag, Røros.
Værem og Bertnem. Viking 43:20- Fjellheim, Sverre, Paul Jåma og Svein
80. Mjaatvedt. 1987 Sørsamiske
Farbregd, Oddmunn. 1992 Vikingstids kulturminner : Færen : Meråker,
funn på Vang. Bøgda vår. Verdal, Stjørdal, Levanger.
Farbregd, Oddmunn, Lil Gustafson og Sørsamisk kulturminneregistrering.
Lars Stenvik. 1984 Tidlig Rapport. 1. Saemien sijte, Snåsa.
jernproduksjon. Trøndelag. Foosnæs, Kristin og Lars F Stenvik. 2010
Undersøkelsene på Heglesvollen. Vassdragsundersøkelser i Midt-
Viking 48:103-129. Norge. Historisk oversikt over
Fett, Eva Nissen og Per Fett. 1941 arkeologiske registreringer og
Sydvestnorske helleristninger: undersøkelser i vassdrag som har
Rogaland og Lista. Stavanger. blitt utbygd eller vurdert for
Stavanger museums skrifter 5 utbygging av vasskraft. Utredning
Stavanger. for Riksantikvarens arbeid med
Figenschou, Ingar. 2014 Skamdalen, strategisk plan. NTNU
Narvik k. Arkeologiske Vitenskapsmuseet.
undersøkelser av to teltboplasser, FOR-1979-02-09-8785. 2014 [1979]
kV420 Ofoten-Balsfjord. Tromsø Forskrift om faglig
Museum – Universitetsmuseet. ansvarsfordeling mv. etter
Finstad, Espen 2008 Miljøovervåking og kulturminneloven.
FoU-utreding. Aursjøenprosjektet miljødepartementet K.-
2006 Aursjømagasinet; Aursjøen, o.miljødepartementet K.-o.,
Grynningen og Gautsjøen, Nesset https://lovdata.no/dokument/SF/for
kommune, Møre og Romsdal fylke skrift/1979-02-09-
og Lesja kommune, Oppland fylke. 8785?q=kulturminner
Kulturhistorisk rapport 2008 - 1, Fornsök. Riksantikvarieämbetet. Swedish
Lillehammer National Heritage Board. I:
263
Riksantikvarieämbetet. Swedish sea: Exploring traditions of
National Heritage Board. Red. dwelling reoccupation and
http://www.fmis.raa.se/cocoon/forn settlement stability among marine
sok/search.html. foragers in Norway and Tierra del
Forsberg, Lars. 1989 Economic and Social Fuego. I: Marine Ventures.
Change in the Interior of Northern Archaeological Perspectives on
Sweden 6000 BC - 1000 AD. I: Human-Sea Relations. Red. Bjerck
Approaches to Swedish Prehistory. H.B., H.M. Breivik, S.E. Fretheim,
Red. Larsson T.B. og H. et al.:175-192. Equinox.
Lundmark:55-82,500. BAR Fretheim, Silje E, Ernesto L Piana, Hein B
Internationa Series, Oxford. Bjerck, et al. 2016b Home by the
Fossbakk, Beate og Helge Guttormsen. Sea. Exploring Traditions of
1975 Arkeologiske registreringer i Dwelling Reoccupation and
Hellemovassdraget, Tysfjord Settlement Stability among Marine
kommune, Nordland, 17.08 – 14.08 Foragers in Norway and Tierra del
1975 Fuego. I: Marine ventures :
Upublisert rapport. Tromsø archaeological perspectives on
Museum, Arkeologisk avdeling, human-sea relations. Red. Bjerck
Universitetet i Tromsø, H.B., H.M. Breivik, S.E. Fretheim,
Fossum, Birgitta og Erik Norberg. 2012 et al.:175-192. Equinox Publishing,
Fossum, Birgitta og Erik Norberg Sheffield.
2011 Reflexioner kring Friis, Ellen Kathrine og Axel Mjærum.
dokumentation av traditionell 2016 Rapport. Arkeologisk
kunskap och arkeologi på registrering og utgraving. Tesse -
sydsamiskt område. I: Ett steg till svømmende rikdom, Lom og Vågå
på vägen. Resultat och reflexioner kommune, Oppland fylke.
kring ett dokumentationsprojekt på Fornminneseksjonen,
sydsamiskt område under åren Kulturhistorisk museum,
2008-2011. Red. Ljungdahl E. og Universitetet i Oslo,
E. Norberg:8-31. Gaaltije - Frislid, Ragnar 2014 Saltfjellet-Svartisen
sydsamiskt kulturcentrum, nasjonalpark. Store Norske
Östersund. Leksikon.
Fretheim, Silje E. 2016 Kommentarer til Fuglestvedt, Ingrid. 2005
manusutkast for Faglig program for Pionerbosetningens fenomenologi :
vassdragsundersøkelser i Midt- og Sørvest-Norge og Nord-Europa
Nord-Norge 10200/10000-9500 BP. 6.
Fretheim, Silje E, Hein B Bjerck, Heidi Arkeologisk museum i Stavanger,
Mjelva Breivik, et al. 2017 Tent, Stavanger.
Hut or House? A Discussion on Fuglestvedt, Ingrid. 2008 How many
Early Mesolithic Dwellings Totemic Clans existed in Eastern
Proceeding from the Site Mohalsen Norway during the Late
2012-II, Vega, Northern Norway. I: Mesolithic? I: Facets of
The Early Economy and Settlement Achaeology. Essays in honour of
in Northern Europe - Pioneering, Lotte Hedeager on her 60th
Resource Use, Coping with Change birthday. Red. Konstantinos
Red. Blankholm H.P. Equinox Chilidis J.L.o.C.P.:351-366. OAS
eBooks Publishing, United 10 (Oslo Archaeological Series),
Kingdom. Oslo.
Fretheim, Silje E, Hein B Bjerck, Ernesto Fuglestvedt, Ingrid. 2009 Phenomenology
L Piana, et al. 2016a Home by the and the pioneer settlement on the
264
Western Scandinavian Peninsula. Norwegian Archaeological Review
Bricoleur Press, Lindome. 2:86-93.
Fuglestvedt, Ingrid. 2014 Man, Material Gaustad, Fredrik. 1973 Kyst og innland i
Culture and Landscape: Outline to Nordland. I: Bonde-veidemann,
an Understanding of Developments bofast-ikke bofast i nordisk
in World-views, ca. 10 000 – 4 500 forhistorie. Foredrag og
BP on the Scandinavian Peninsula. diskusjoner fra 13. nordiske
I: Structured Worlds: The arkeologmøte i Tromsø 1970. Red.
Archaeology of Hunter-Gatherer Munch G.S. og P. Simonsen:183-
Thought and Action. . Red. Cannon 189,XIV. Tromsø museums
A.:32-54. Routledge, New York. skrifter, Tromsø.
Fulsås, Narve. 1999 Historie og nasjon. Gaustad, Fredrik og Arne Grønlie. 1964
Ernst Sars og striden om norsk Arkeologiske undersøkelser i Rana.
kultur. Det Blå bibliotek. DKNVS Museets Årbok:79-104.
Universitetsforlaget, Oslo. Gjerde, Hege Skalleberg. 2010a Tilfeldig?
Furset, O.J. 1995 Fangstgroper og Neppe. Finsk-ugriske smykker i
ildsteder i Kautokeino kommune. Sør-Norge. Viking LXXIII:49-60.
Rapport fra forskningsgraving Gjerde, Hege Skalleberg. 2015 Sørsamisk
24.juli-3.september 1994. eller førsamisk? Arkeologi og
Stensilserie B nr.37. UiT. sørsamisk forhistorie i Sør-Norge -
Furset, O.J. 1996 Fangstgroper i Karasjok en kildekritisk analyse. Upublierte
kommune. Rapport fra phd-avhandling, Universitetet i
forskningsgraving 3.juli-4.august Oslo, Oslo.
1995. Stensilserie B, Nr.39, UiT. Gjerde, Jan Magne. 2010b Rock art and
Fyllingen, Hilde. 2002 The Use of Human landscapes : studies of Stone Age
Osteology in the Analysis of Ritual rock art from northern
and Violence During the Early Fennoscandia. Upublisert phd-
Bronze Age. A Case Study from avhandling, Universitetet i Tromsø,
Nord-Trøndelag. Universitetet i Tromsø.
Bergen, Upublisert Gjerde, Jan Magne og John-Terje Hole.
hovedfagsoppgave. 2013 Tønsnes havn, Tromsø
Gammersvik, Ågot. 1982 Drivavassdraget kommune, Troms: Rapport fra
: kulturminne i Oppdal og Sunndal arkeologiske utgravninger i 2011
: verneplan for vassdrag : vassdrag og 2012.
nr 114. 10 års vernede vassdrag = Gjessing, Gutorm. 1927 Finsk-ugriske
10 års verna vassdrag. vikingtidssmykker i Norge.
Riksantikvaren, Bergen. Universitetets oldsaksamlings
Gaukstad, Even. 1982 Samisk reindrift i årbok:23-41.
Trollheimen 1880-1980. Upublisert Gjessing, Gutorm. 1928 Finsk-ugriske
magistergradsavhandling, Institutt vikingetidssmykker i Norge. I:
for folkelivsgransking, Universitetets oldsaksamlings
Universitetet i Oslo. årbok. Red.:23-41. Oslo.
Gaustad, Fredrik. 1964 Arkeologiske Gjessing, Gutorm. 1932 Arktiske
undersøkelser i 1964 i helleristninger i Nord-Norge.
Ranaområdet. Rapport, Instituttet for sammenlignende
Topografisk arkiv, NTNU kulturforskning. 21. Aschehoug,
Vitenskapsmuseet, Oslo.
Gaustad, Fredrik. 1969 Stone Age Gjessing, Gutorm. 1937 Veideristningen
Investigations in Northern Norway. på Stein i Ringsaker, Hedmark.
265
Universitetets Oldsaksamlings Gräslund, Bo og Neil Price. 2012
årbok 1935-1936:52-58. «Twilight of the Gods? The ‘Dust
Gjessing, Gutorm. 1942 Yngre steinalder i Veil Event’ of AD 536 in Critical
Nord-Norge. I. Instituttet for Perspective». Antiquity:428-443.
sammenlignende kulturforskning B Grønnesby, Geir. 2005 Fra stolpehull til
XXXIX, Oslo. hushold. Utgravninger av
Gjessing, Gutorm. 1943 Træn-funnene. hustomter på Kvenild, Trondheim.
Instituttet for sammenlignende I: Konstruksjonsspor og
kulturforskning (trykt utg.). 41. byggeskikk. Maskinell
Aschehoug, Oslo. flateavdekking – metodikk, tolking
Glørstad, Håkon. 2006 og forvaltning. Red. Høgestøl M.,
Steinalderundersøkelser. Faglig T. Løken, A.J. Nærøy, et al.:97-
program. Bind 1. Varia. 61. 108. AmS-Varia 43, Arkeologisk
Kulturhistorisk museum. museum i Stavanger.
Fornminneseksjonen, Oslo. Guribye, Ragnhild og Jørn Holme. 2005
Goldhahn, Joakim. 1999 Sagaholm. Kapittel II - Automatisk fredete
Hällristningar och gravritual. kulturminner. I: Kulturminnevern :
Studia archaeologica Universitatis lov, forvaltning, håndhevelse. Bind
Umensis 11, Jönköpings läns II Kulturminneloven med
museums arkeologiska rapportserie kommentarer. Red. Holme J.:32-
41, Umeå. 101. Økokrim, Oslo.
Gollwitzer, Martin. 1997 Yngre jernålder i Gustafson, Lil. 1986 Arkeologiske
fjälltrakterna. I: Møten i Gränsland. registreringer i forbindelse med
Samer och germaner i planer om utbygging av
Mellanskandinavien. Red. Homlavassdraget. Innberetning i
Zachrisson I.:27-33. Monographs 4, NTNU Vitenskapsmuseets
Statens historiska museum topografiske arkiv.
Stockholm. Gustafson, Lil. 1987 De første fangstfolk i
Grydeland, Sven Erik. 1996a Den Mostadmarka. Spor nr. 1, 1987.
sjøsamiske bosetting i Kvænangen Spor Nr. 1. 1987:36-37.
fra seinmiddelalder til ny tid : en Gustafson, Lil. 1988 Fjellpionerene. I:
arkeologisk studie i kontraster. Arkeologiske Skrifter No.4.
Stensilserie. B Historie/arkeologi, Red.:51-67. Universitetet i Bergen,
nr 41 Universitetet i Tromsø, Historisk Museum.
Tromsø. Haagensen, Kjell. 1984 Kraftutbygging og
Grydeland, Sven Erik. 1996b Sen konflikt. Et tilbakeblikk. I:
sjøsamiske bosetting i Kvænangen Kraftutbygging, konflikt og
fra seinmiddelalder til ny tid. En aksjoner Red. Haagensen K. og A.
arkeologisk studie i kontraster. Midttun:17-37,Energi og samfunn.
Universitetet i Tromsø, Tromsø. Univ.forl., Oslo.
Grydeland, Sven Erik. 2000 Nye Haarstad, Kjell. 1981 Samiske vandringer i
perspektiver på eldre steinalder i Sør-Norge. Tapir forlag,
Finnmark ; en studie fra indre Trondheim.
Varanger. Viking 63:10-50. Haarstad, Kjell. 1992 Sørsamisk historie.
Grydeland, Sven Erik. 2001 De sjøsamiske Ekspansjon og konflikter i
siida-samfunn. En studie med Rørostraktene 1630-1900. Tapir
utgagnspunkt i Kvænangen, Nord- forlag, Trondheim.
Troms. Nord-Troms Museum Haga, Arna. 1997a Arkeologiske
Skrifter. 1/2001. undersøkelser i Rana 1960-1969. I:
Årbok for Rana 1997. Red.:64-
266
72,XXX. Rana Museums- og høvdingeøkonomi. Novus forlag,
Historielag. Oslo.
Haga, Arna. 1997b Kvarts, rein og Hansen, Lars Ivar. 2011 Nyrydning,
fangstfolk under Okstinden. Brudd gjenrydning og finnerydninger.
eller kontinuitet i bruken av fjellet Ottar - Populære småskrifter fra
ca. 1800 f. Kr – 800 e. Kr. . Tromsø museum. Gløtt fra Tromsø
Upublisert hovedfagsoppgave, museum 286:22-28.
NTNU Vitenskapsmuseet, Hansen, Lars Ivar og Sven Roald Nystø.
Trondheim. 1981 Registrering av samiske
Haga, Arna. 1998 Brudd eller kontinuitet i kulturminner i forbindelse med
bruken av fjellet ca. 1800 f. Kr. – Kobbelv-utbyggingen. Samisk-
800 e. Kr. Årbok for Rana med etnografisk avdeling, Tromsø
omliggende distrikter. Rana Museum, Universitetet i Tromsø,
Museums- og Historielag Hansen, Lars Ivar og Bjørnar Olsen. 2004a
XXXI:24-43. Samenes historie fram til 1750.
Hagen, Anders. 1983 Norges oldtid. Cappelen Akademisk Forlag, Oslo.
Cappelen, Oslo. Hansen, Lars Ivar og Bjørnar Olsen. 2004b
Hagen, Ole Eirik. 2011 Overgangen ESA II Samenes historie. Fram til 1750.
- ESA III på Nordkalotten : Cappelen akademisk forlag, Oslo.
naturforutsetninger og kulturell Hansen, Lars Ivar og Bjørnar Olsen. 2014
endring. Upublisert Hunters in transition. An outline of
masteravhandling ved Universitetet Early Sámi History. The Northern
i Tromsø. World. North Europe and the Baltic
Halinen, Petri, Sven-Donald Hedman og c. 400-1700 AD. Peoples,
Bjørnar Olsen. 2013 Hunters in Economics and Cultures. Brill,
Transition. Sámi Hearth Row Sites, Leiden.
Reindeer Economies and the Hauglid, Martinus A. 1993 Mellom Fosna
Organization of Domestic Space, og Komsa : en preboreal
800-1300 A.D. I: About the Hearth. "avslagsredskapskultur" i Salten,
Perspectives on the Home, Hearth Nordland. I: Mellom Fosna og
and Houshold in the Circumpolar Komsa : en preboreal
North. Red. Anderson D.G., R.P. "avslagsredskapskultur" i Salten,
Wishhart og V. Vaté:152-182. Nordland. Red.M.A. Hauglid,
berghahn, New York and Oxford. Upublisert
Hallström, Gustaf. 1909 magistergradsavhandling,
Nordskandinaviska hällristningar Universitetet i Tromsø.
II. De norske ristningarna (forts.). Hedman, Sven-Donald. 2003a Boplatser
Fornvännen 4:126-159. och offerplatser : ekonomisk
Hallström, Gustaf. 1938 Monumental Art strategi och boplatsmönster bland
of Northern Europe from the Stone skogssamer 700-1600 AD.
Age 1. The Norwegian Localities. Institutionen för arkeologi och
Thule, Stockholm. samiska studier, Umeå Universitet,
Hansen, Andreas M. 1907 Oldtidens Umeå.
nordmænd. Opphav og bosætning. Hedman, Sven-Donald. 2003b Boplatser
Gammel norsk kultur i tekst og och offerplatser. Ekonomisk
billeder. Norsk folkemuseum, strategi och boplatsmönster bland
Cammermeyers forlag, Kristiania. skogssamer 700-1600 AD. Studia
Hansen, Lars Ivar. 1990 Samisk Archaeologica Universitatis
fangstsamfunn og norsk Umensis. Institutionen för
267
arkeologi och samiska studier, vad berättar de? I: Från kust til kyst
Umeå Universitet, Umeå. Áhpegáttest áhpegáddáj Møter,
Hedman, Sven-Donald. 2007 Rapport över miljø og migrasjon i pitesamisk
utgrävningar vid Oardujávri och område. Red. Evjen B. og M.
inventeringar vid Kjerringneset, Myrvoll:29-50. Orkana Akademisk,
Pasvik, Finnmark fylke. Upublisert Stamsund.
utgravningsrapport. Senter for Hedman, Sven-Donald og Bjørnar Olsen.
samiske studier, Universitetet i 2009a Transition and order. A
Tromsø, study of Sámi rectangular hearths
Hedman, Sven-Donald. 2010a I in Pasvik, Arctic Norway.
stállotufternas land. Rapport över Fennoscandia archaeologica
dokumentation av samiska XXVI:3-23.
kulturminnen i Hedman, Sven-Donald og Bjørnar Olsen.
Saltfjellet/Lønsdalen, Saltdalen 2009b Transition and order: A
kommun, Nordland. Senter for study of Sámi rectangular hearths
samiske studier, Universitetet i in Pasvik, Arctic Norway.
Tromsø, Tromsø. Fennoscandia archaeologica
Hedman, Sven-Donald. 2010b I XXVI:3-22.
stállotufternas land. Rapport över Hedman, Sven-Donald og Bjørnar Olsen.
dokumentation av samiska 2009c Transition and order: A
kulturminnen i study of Sámi rectangular hearths
Saltfjellet/Lønsdalen, Saltdalen in Pasvik, Arctic Norway.
kommun, Nordland. Sámi Fennoscandia archaeological 26:3-
dutkamiid guovddáš/Senter for 22.
samiske studier, Universitetet i Hedman, Sven-Donald, Bjørnar Olsen og
Tromsø. Maria Vretemark. 2015 Hunters,
Hedman, Sven-Donald. 2012a Rapport herders and hearths: Interpreting
över dokumentation av samiska new results from hearth row sites in
kulturminnen i Beiarn, Rana och Pasvik, Arctic Norway. Rangifer
Saltdalen kommuner, Nordland 35:1-23.
2011-2012. Senter for samiske Heen-Pettersen, Aina og Ingrid Ystgaard.
studier, Universitetet i Tromsø, 2015 NTNU Vitenskapsmuseet
Tromsø. arkeologisk rapport 2015/16.
Hedman, Sven-Donald. 2012b Rapport Arkeologisk undersøkelse av
över dokumentation av samiska bosetningsspor fra
kulturminnen i Beiarn, Rana och bronsealder/jernalder, Gjemble
Saltdalen kommuner, Nordland lille, Levanger, Nord-Trøndelag.
2011-2012. Sámi dutkamiid Helberg, Bjørn Hebba. 2010
guovddáš/Senter for samiske Kvernsteinsindustri i vikingtid og
studier, Universitetet i Tromsø. tidlig middelalder i Saltdal
Hedman, Sven-Donald. 2015a Stállotomter kommune, Nordland fylke. Viking
från kusten och upp till högfjällen, XLLIII:103-120.
vad berettar de? I: Från kust til Helberg, Bjørn Hebba. 2011 Rapport
kyst. Áhpegáttest áhpegáddáj. vedrørende overvåking av inngrep i
Møter, miljø og migrasjon i skogsvei (Sypranvegen) ved
pitesamisk område. Red. Myrvoll kvernsteinsbruddet i Hestgarden,
M. og B. Evjen. Orkana Saksenvik i Saltdal kommune,
akademisk, Stamsund. Nordland. Tromsø museum -
Hedman, Sven-Donald. 2015b Stállotomter Universitetsmuseet.
från kusten och upp till högfjällen,
268
Helberg, Bjørn Hebba. 2016 Bergkunst heritage rock art sites in Alta,
nord for Polarsirkelen. Tromsø Arctic Norway. Oxbow Books,
museums skrifter. 36. Orkana Oxford.
akademisk, Stamsund. Helskog, Knut A. 1970a Arkeologiske
Hellqvist, Therese. 2011 Beskrivningar av registreringer 1970 ved Altevatn og
påträffade kulturlämningar från Leinavatn, Bardu kommune, Troms.
inventering vid Tustervatnet den 6- Tromsø Museum, Upublisert
7 juni 2011. Upublisert rapport, Det registreringsrapport.
samiska rummet, Saemien Sijte, Helskog, Knut A. 1970b Arkeologiske
Snåsa, undersøkelser ved Devidsvatn,
Hellqvist, Therese. 2012 Arkeologi i Øverbygd, Målselv k. Upublisert
Trollheimen. I: Ett steg till på rapport, Tromsø Museum.
vägen : resultat och reflexioner Helskog, Knut A. 1971a Arkeologiske
kring ett dokumentationsprojekt på undersøkelser 1971 ved Store og
sydsamiskt område under åren Lille Gautelisvatn, Ankenes
2008-2011. Red. Ljungdahl E. og kommune, Nordland.
E. Norberg:62-79,7. Gaaltije - Utgravingsrapport, Tromsø
sydsamisk kulturcentrum, museum.
Östersund. Helskog, Knut A. 1971b Fangstgropsystem
Hellqvist, Therese. 2014 Dokumentation i Bardu. Ottar - Populære
av samiska kulturminnen och småskrifter fra Tromsø museum.
kulturspår i Trollheimen mellan Gløtt fra Tromsø museum 69:9-11.
åren 2010-2013 - Reflektioner över Helskog, Knut A. 1974a Arkeologiske
tiden som gått och framtida insatser registreringer i
med nya metoder. I: Sydsamer - Saltfjell/Svartisvassdraget 1974.
landskap och historia. Ett Upublisert rapport Tromsø
dokumentationsprojekt på Museum, Universitetet i Tromsø.
sydsamiskt område under åren Helskog, Knut A. 1974b Arkeologiske
2012-2014. Red. Norberg E. og undersøkelser 1974 i
U.S. Winka:153-178. Gaaltije - Kobbelv/Hellemovassdraget,
sydsamisk kulturcentrum, Nordland fylke. Upublisert rapport,
Östersund. Topografisk arkiv, Tromsø
Helskog, Ericka. 1978 Finnmarksviddas Museum, Universitetet i Tromsø.
forhistorie. I: NOU 1978:18A Helskog, Knut A. 1974c Stone Age
Finnmarksvidda. Natur - kultur. Settlement Patterns in Interior
Red.:135-144. Universitetsforlaget. North Norway. Arctic
Helskog, Ericka. 1983 The Iversfjord Anthropology 11, Supplement:
locality. A study of behavioural Festschrift Issue in Honor of
pattering during the Late stone Age Chester S.Chard:566-271.
of Finnmark, North Norway. Helskog, Knut A. 1975 Vurderinger av
Tromsø Museums skrifter vol. skadevirkninger og ulemper på
XIX, Tromsø. forhistoriske kulturminner ved en
Helskog, Knut. 2012 Samtaler med utbygging av Melkefossen i
maktene : en historie om Pasvikelva, Sør-Varanger
verdensarven i Alta. Tromsø kommune, Finnmark fylke.
museums skrifter. 33. Tromsø Upublisert rapport. Topografisk
museum, Universitetsmuseet, arkiv, Tromsø Museum,
Tromsø. Universitetet i Tromsø.
Helskog, Knut. 2014 Communicating with Helskog, Knut A. 1976
the world of beings : the World Vassdragsreguleringer og
269
fortidsminner. Vassdragsregulering Upublisert phd.-avhandling,
som miljøforstyrrende inngrep. NTNU, Trondheim.
Ottar - Populære småskrifter fra Henriksen, Siv og Christian Roll Valen.
Tromsø museum. Gløtt fra Tromsø 2013 Skjærvika og Fjellvika :
museum. 92-93:42-46. rapport fra de arkeologiske
Helskog, Knut A. 1980 Subsistence- undersøkelsene 2009 og 2010,
economic adaptations to the Hammerfest kommune. Tromura nr.
mountain region of interior North 43(Tromsø.
Norway. University Microfilms Hermanstrand, Håkon. 2007 Samene på
International, University of Namdalskysten før 1865. I: Om
Wisconsin-Madison, Ann Arbor, sørsamisk historie. Foredrag fra
Michigan. seminar på Røros 2006 og
Henriksen, Jørn Erik. 1995 Hellegropene. Trondheim 2007. Red. Lyngman
Fornminner fra en funntom S.:59-70. Saemien sijte, Snåsa.
periode. Universitetet i Tromsø, Hermanstrand, Håkon. 2008a Sjøsamer,
Henriksen, Jørn Erik. 2016 Kulturmøte og bygdesamer og reindriftssamer i
identitet på Finnmarkskysten i Namdalen i tida rundt 1800. Årbok
tidlig historisk tid. Tolkninger for Namdalen 50:45-51.
basert på arkeologiske analyser av Hermanstrand, Håkon. 2008b Sørsamisk
mangeromstufter. Universitetet i samfunn i endring : fokus på
Tromsø, Åarjel-Njaarke 1775-1865.
Henriksen, Jørn Erik og Johan Terje Hole. Skriftserien. Senter for samiske
2014 kV420 Ofoten-Balsfjord. studier 16. Universitetet i Tromsø,
Arkeologiske undersøkelser 2013. Senter for samiske studier, Tromsø.
Tromsø Museum – Hermanstrand, Håkon. 2009a Røyrvik.
Universitetsmuseet. Samene i Østre Namdal. Røyrvik
Henriksen, Jørn Erik, Camilla Nordby og kommune, Røyrvik.
Cora Oschman. 2011 Artifacts: The Hermanstrand, Håkon. 2009b Sørsamisk
Finds Retrieved. I: Hybrid Spaces. historie. Historisk tidsskrift 88:485-
Medieval Finnmark and the 491.
Archaeology of Multi-Room Hermanstrand, Håkon. 2014 Sørsamiske
Houses. Red. Olsen B., P. kystsamer. I: Sydsamer - landskap
Urbańczyk og C. Amundsen:181- och historia : ett
205. The Institute for Comparative dokumentationsprojekt på
Research in Human Culture, Novus sydsamiskt område under åren
Press, Tromsø. 2012-2014. Red. Norberg E. og
Henriksen, Jørn, Ingrid Sommerseth og U.S. Winka:145-152,16. Gaaltije -
Anja Roth Niemi. 2014 sydsamskt kulutrcentrum,
Arkeologiske undersøkelser av Östersund.
teltboplasser i Hesjedal, Anders. 2000 Samisk forhistorie
Liveltskaret/Garžavággi, i norsk arkeologi 1900-2000.
Kvernskaret/Erigažčahcka og Upublisert doktorgradsavhandling,
Lifjellaksla, Bardu k., Troms f. . Universitetet i Tromsø, Tromsø.
Tromsø Museum - Hesjedal, Anders, Charlotte Damm,
Universitetsmuseet Bjørnar Olsen, et al. 1996a
Henriksen, Merete Moe. 2014 Stille vann Arkeologi på Slettnes :
har dyp bunn: Offerteoriens rolle i dokumentasjon av 11.000 års
forståelsen av depotfunnbelyst bosetning. Tromsø museums
gjennom våtmarksdepoter fra Midt- skrifter. 26. Tromsø museum,
Norgeca. 2350—500 f.Kr. Tromsø.
270
Hesjedal, Anders, Charlotte Damm, registreringsrapport, Kulturetaten,
Bjørnar Olsen, et al. 1996b Troms fylkeskomune.
Arkeologi på Slettnes. Holm, Ingunn. 1996 Elgjegere fra
Dokumentasjon av 11.000 års jernalderen : dyregravene på
bosetning. Tromsø Museums Tromoan. Fotefar mot nord.
Skrifter. XXVI. Tromsø Museum, Nordland fylkeskommune, Bodø.
Tromsø. Holm, Lena. 1986 Arkeologiska
Hesjedal, Anders, Morten Ramstad og undersökningar i Saltfjell/Svartisen
Anja Roth Niemi. 2009 : rapport från registreringar
Undersøkelsene på Melkøya : sommaren 1986. Upublisert
Melkøyaprosjektet : rapport, Tromsø Museum.
kulturhistoriske registreringer og Holm, Lena. 1988 Arkeologiska
utgravninger 2001 og 2002. undersökningar i Saltfjell/Svartisen
Tromura. nr. 36. Tromsø museum, : rapport från registreringar
Universitetsmuseet, Tromsø. sommaren 1986. I: Arkeologisk
Hofseth, Ellen Høigård. 1980 feltarbeid i Nord-Norge og på
Fjellressursenes betydning i yngre Svalbard 1986. Red. Engelstad E.
jernalders økonomi : og I.M. Holm-Olsen:97-107.
sammenlignende studie av bygdene Tromura kulturhistorie nr.14,
øst og vest for vannskillet i Nord- Universitetet i Tromsø.
Gudbrandsdal. AmS-skrifter 5. Holm, Lena. 1991 The Use of Stone and
Arkeologisk museum i Stavanger, Hunting of Reindeer. A study of
Stavanger. stone tool manufacture and hunting
Holand, Ingegerd og Ingrid Sommerseth. of large mammals in the Central
2012 Ethical issues in the semi- Scandes, c. 6000 - 1 B.C.
darkness: Skeletal remains and Archaeology and Enviroment 12,
Sámi graves from Arctic Northern University of Umeå, Umeå.
Norway. I: Ethical issues in the Holm, Lena. 1992 Steinaldermennesket i
semi-darkness: Skeletal remains Rana-Tärna-fjellene. Spor 1:6-9.
and Sámi graves from Arctic Hood, Bryan C. 2012 The Emty Quarter?
Northern Norway. Red.Fossheim, Identifying the Mesolithic of
Hallvard, NESH, The Norwegian Interior Finnmark, North Norway.
National Research Ethics Arctic Anthropology 49:105-135.
Committees:21-48. Hood, Bryan C og Samuli Helama. 2010
Holberg, Eirin. 2015 Frå pionertid til Karlebotnbakken reloaded: Shifting
rikssamling ca. 9500 f.Kr. - 1000 the chronological significance of an
e.Kr. I: Håløygriket. Red. Holberg iconic Late Stone Age site in
E. og M. Røskaft:15- Varangerfjord, North Norway.
216,Nordlands historie 1 Før 1600. Fennoscandia archaeologica
Fagbokforlaget, Bergen. XXVII 35-43.
Holberg, Eirin og Alan Hutchinson. 2009 Hood, Bryan C og Marianne Skandfer.
Lenge før byen. Bodøs historie. 1. 2013 LARM-prosjektet: Landskap
Tapir Akademisk Forlag, og ressursforvaltning i det nordlige
Trondheim. Sápmi 2500 f.kr.- 1000 e.kr.
Hole, John-Terje og Rudi J.A. Mikalsen. (Landscape and Resource
2016 Hålogalandsvegen 2015 og Management in Interior Arctic
2016. Arkeologiske registreringer i Norway 2500 BC-AD
Kvæfjord, Harstad og Skånland 1000).Universitetet i Tromsø,
kommune feltsesongen 2015 og Tilgjengelig fra:
2016. Upublisert https://uit.no/ansatte/organisasjon/a
271
rtikkel?p_document_id=90198&p_ Hultgreen, Tora. 1988a Yngre steinalder i
dimension_id=88154&p_menu=42 Rana : en analyse av kyst og
515 [besøkt innlandsbosetninga mellom 4000-
Hood, Bryan C og Ingrid Sommerseth. 2000 BC. Upublisert
2011 Registreringsrapport Indre magistergradsavhandling, Tromsø.
Finnmark 2010. Hultgreen, Tora Ingeborg. 1988b Yngre
Forskningsprosjektet steinalder i Rana. En analyse av
“Landskapskunnskap og kyst og innlandsbosetninga mellom
ressursforvaltning i Indre Troms og 4000-2000 BC. Upublisert
Finnmark 2500 f.Kr.-1000 e.Kr. magistergradsavhandling i
(LARM). Institutt for arkeologi og arkeologi, Universitetet i Tromsø,
sosialantropologi, Universitetet i Hultgren, Thora. 1983 Stiurhellaren i Sør-
Tromsø, Upublisert rapport, Skjona. I: Årbok for Rana med
topografisk arkiv. omliggende distrikter. Red.:113-
Hood, Bryan og Bjørnar Olsen. 1988 119,XVI. Rana museums- og
Virdnejavre 112. A Late Stone-Age historielag, Mo i Rana.
– Early Metal Period site in interior Hultgren, Tora, Olav Sverre Johansen og
Finnmark, North-Norway. Acta Rolf W Lie. 1985 Stiurhelleren i
Archaeologica 58:105-125. Rana. Dokumentasjon av korn,
Hop, Henriette Maria Børslid. 2011 Sørlig husdyr og sild i yngre steinalder.
asbetkeramikk -En presentasjon av Viking XLVIII:83-102.
funn, lokaliteter og teknologiske Høeg, Helge Irgens. 2000 Pollenanalytiske
valg. Upublisert masteroppgave, undersøkelser i Finnmark, Nord
Universitetet i Bergen. Norge. I: AmS-Varia 37. Red.:53–
Hougen, Bjørn. 1932 Jaktfunn fra 97. Arkeologisk museum i
dalbygdenes folkevandringstid. I: Stavanger.
Universitetets oldsaksamlings Høgseth, Harald Bentz. 2007
årbok. Red.:21-87. Oslo. "Håndverkerens redskapskasse" En
Hougen, Bjørn. 1938 Innberetning om de undersøkelse av kunnskapsutøvelse
arkeologiske fjellundersøkelser i lys av arkeologisk
sommeren 1938. . Universitetets bygningstømmer fra 1000-tallet.
Oldsaksamling, Topografisk arkiv. Doktoravhandling ved Norges
Hougen, Bjørn. 1944 Gamle fjellstuetufter. teknisk-naturvitenskapelige
Viking VIII:183-214. universitet, Trondheim.
Hufthammer, Anne Karin. 2001 The ILO-169. 1989 ILO‑konvensjon nr. 169
Weichselian (c. 115,000–10,000 om urfolk og stammefolk i
B.P.) Vertebrate Fauna of Norway. selvstendige stater.
Bollettino della Società https://www.regjeringen.no/no/tem
Paleontologica Italiana 40:201- a/urfolk-og-
208. minoriteter/urfolkryddemappe/ilo-
Hufthammer, Anne Karin. 2006 The konvensjonen-om-urfolks-
Vertebrate Fauna of Eastern rettigheter-/id487963/
Norway – From the Ice Age to the Indrelid, Svein. 2009 Arkeologiske
Middle Ages. I: Historien i undersøkelser i vassdrag. Faglig
forhistorien. Festskrift til Einar program for Sør-Norge.
Østmo på 60-års dagen Red. Riksantikvaren, Oslo.
Glørstad H., B. Skar og D. Ingold, Tim. 2000 The perception of the
Skre:191-202,Kulturhistorisk environment : essays on livelihood,
Museum Skrifter 4. dwelling and skill. Routledge,
London.
272
Innst.S.nr.114. (1992-93) Innstilling fra Johansen, Kristine og Paula Utigard
kommunal- og miljøvernkomiteen Sandvik. 1995 Havet og landet før
om Samlet Plan for vassdrag. riksvei 68. Spor 1995:16-19.
Jansen, Kristian, Irmelin Martens, Jakob Johansen, Olav Sverre. 1978 Nye funn på
Ågotnes, et al. 1966 Arkeologiske Hofsøy. Årbok for Senja 7:4-7.
undersøkelser 1966 ved Femunden, Johansen, Olav Sverre. 1979 Early
Røros pgd, Sør-Trøndelag og Farming North of the Arctic Circle.
Engerdal pgd. Hedmark. De Norwegian Archaeological Review
arkeologiske museers 12:22-32.
registreringstjeneste, Johansen, Olav Sverre. 1990 Synspunkter
Videnskapsselskapets på jernalderens jordbrukssamfunn i
oldsaksamling Trondhjem og Nord-Norge. Stensilserie B 29,
universitetets oldsaksamling Oslo. Tromsø.
Jensen, Christin E og Johan E Arntzen. Johansen, Olav Sverre og K.-D. Vorren.
2016 A late Bronze Age sheep farm 1986 The prehistoric expansion of
north of the arctic circle. I: The farming into ”Arctic” Norway: A
agrarian life of the north 2000 BC- chronology based on 14C dating.
AD 1000. Studies in rural Radiocarbon 28:739-747.
settlement and farming in Norway. Johansen, Torkel. 2004 Jern og grav.
Red. Iversen F. og H. Maktpolitiske kontekster i
Petersson:173-202. Trøndelags eldre jernalder. I: Jern
Jernsletten, Jorunn. 2009 Bissie dajve. og grav. Maktpolitiske kontekster i
Relasjoner mellom folk og landskap Trøndelags eldre jernalder.
i Voengel-Njaarke sïjte. Upublisert Red.Upublisert masteravhandling,
phd-avhandling, Universitetet i NTNU Vitenskapsmuseet,
Tromsø, Trondheim.
Johansen, Arne B. 2007 Bronseøksa ved Johansen, Øystein Kock. 1993 Norske
Tustervatnet. Spor 2007:2 (44):15- depotfunn fra bronsealderen.
17. Universitetets oldsaksamlings
Johansen, Arne B. 2008 Midgardsormen i skrifter. Ny rekke.
Røssvatnet. Spor 2008:1 (45):22- Oldsaksamlingen, Oslo.
25. Johnsen, E. 2011 Kulturhistorisk
Johansen, Arne B. 2009a Arkeologiske registrering 2010/2011. Ny kV-linje
funn i Skjåvika og Vesterbukta. . I: Balsfjord-Hammerfest, Saksnr
Gardshistorie for Hattfjelldal. Red. 07/00597, Alta, Kvalsund og
Jacobsen K. og L. Elsvatn:265- Hammerfest kommuner. Upublisert
267,Særbind VIb. Vefns Bygdebok, rapport, Finnmark
Mosjøen. Fylkeskommune,
Johansen, Arne B. 2009b Johnson, Trine. 2013 Kulturminner i
Forskningsprosjektet Vefsnavassdraget. Automatisk
«Bosetningsutvikling på Indre fredete kulturminner. Nordland
Helgeland» Statusrapport for fylkeskommune.
registreringer ved Røssvatnet i Jonasson, Ellen Bull, Mariana Olofsson,
Hattfjelldal og Hemnes kommuner i Jonas Thomasson, et al. 2011
Nordland og orientering om Åarjelsaemien baakoe
forskningen som ligger til grunn for kultuvremojhtesidie. Sydsamiska
arbeidet. Notat sendt til Nordland ord för kulturminnen. I: Ett sted till
fylkeskommune, med kopi til på vägen. Resultat och reflexioner
Riksantikvaren, datert 26.06.2009. kring ett dokumentationsprojekt på
sydsamiskt område under åren
273
2008-2011. Red. Ljungdahl E. og Jåma, Martha og Sverre Fjellheim. 1993
E. Norberg:80-97. Gaaltije - Samiske kulturminner i Låarte.
sydsamiskt kulturcentrum, Rapport. Sørsamisk
Östersund. kulturminneregistrering. Saemien
Jonasson, Ellen Bull, Mariana Olofsson, sijte, Snåsa.
Jonas Thomasson, et al. 2012 Kalstad, Johan Albert 1997 Slutten på
Åarjelsaemien baakoe trommetida - og tida etter. Ottar -
kultuvremojhtesidie. Sydsamiska Noaidier og trommer: samiske
ord för kulturminnen. I: Ett steg till religiøse tradisjoner fra vår nære
på vägen. Resultat och reflexioner fortid:16-27.
kring ett dokumentationsprojekt på Kalstad, Johan Albert og Terje
sydsamiskt område under åren Brantenberg. 1987 Reindrift,
2008-2011. Red. Ljungdahl E. og samisk samfunn og kultur på
E. Norberg. Gaaltije - sydsamiskt Saltfjellet : vassdragsutbygging i
kulturcentrum, Östersund. Saltfjellet-Svartisen området.
Jones, Siân. 1997 The archaeology of Upublisert rapport, Samisk-
ethnicity : constructing identities in etnografisk avd. Tromsø Museum,
the past and present. Routledge, Universitetet i Tromsø.
London. Kalstad, Johan Albert og Dikka Storm.
Jordhøy, Per. 2007 Markbulia - Einunna. 1982 Bosetningsmønster og
Verknad på villrein ved endring i næringsliv i kystsameområdene. -
regulering av inntaksdam. NINA. En oversikt. Kystsamisk bosetting.
Norsk institutt for naturforskning, Ottar - Populærvitenskapelig
Jordhøy, Per, Kari Støren Binns og Stein tidsskrift fra Tromsø Museum 137.
Arild Hoem. 2005 Gammel jakt- og Kankaanpää, Jarmo og Tuija Rankama.
fangstkultur som indikatorer for 2012 New "Post-Swiderian" finds
eldre tiders jaktorganisering, from arctic Norway. I: Prehistoric
ressurspolitikk og trekkmønster hos Eurasia: on Aleksei N. Sorokin’s
rein i Dovretraktene. NINA 60th birthday. Red. Oshibkina
Rapport 19. S.V.:257-266. Russian Academy of
Jørgensen, Roger. 1985 Rapport fra Sciences, Institute of Archaeology,
befaring Kobbholmen, Sør- Moscow.
Varanger k., Finnmark, 24.9.85. Kaul, Flemming. 1998 Ships on bronzes : a
Upublisert rapport. Topografisk study in Bronze Age religion and
arkiv, Tromsø Museum, iconography. Publications from the
Universitetet i Tromsø, National Museum, Copenhagen.
Jørgensen, Roger. 2010 Production or Kjellström, Rolf. 1975 Kulturinventering
trade? : the supply of iron to North kring Ältsvattnet. Västerbotten
Norway during the Iron Age. 2:124-131.
Upublisert phd-avhandling, Klaussen, Monica. 2008 Strategisk
University of Tromsø. villreinfangst i Troms En analyse
Jørgensen, Roger. 2015 Vikingens sverd – av fangstgropanlegg og deres
bare et drapsvåpen? Ottar - beliggenhet, oppbygging og bruk.
Populære småskrifter fra Tromsø Upublisert masteroppgave i
museum. Gløtt fra Tromsø museum arkeologi, Universitetet i Tromsø.
305:35-41. Kleppe, Else Johansen. 1974 Samiske
Jørgensen, Roger og Bjørnar Olsen. 1988 jernalderstudier ved
Asbestkeramiske grupper i Nord- Varangerfjorden. Universitetet i
Norge 2100 f.Kr.-100 e.Kr. Bergen,
Tromura 13.
274
Kleppe, Else Johansen. 1977 Larsen, Ingvild. 2007 Befaringsrapport.
Archaeological Material and Ethnic Reisa nasjonalpark og
Identification. A Study of Lappish landskapsvernområde, Nordreisa
Material from Varanger, Norway. kommune. Sámediggi/Sametinget,
Norwegian Archaeological Review Larsen, Jan Henning. 1991 Jernvinna ved
10:32-46. Dokkfløyvatn : de arkeologiske
Kleppe, Jan Ingolf. 2014 Desolate undersøkelsene 1986-1989. 23.
landscapes or shifting landscapes? Varia 23, Universitetets
Late glacial/early post-glacial oldsaksamling, Oslo.
settlement of northernmost Norway Larsen, Jan Henning. 2009
in the light of new data from Jernvinneundersøkelser. Faglig
Eastern Finnmark. I: Lateglacial program. Varia 79. Oslo.
and Postglacial Pioneers in Larssen, Ingeborg 2017 Skjelettmaterialet
Northern Europe. Red. Riede F. og fra Pasvik, mail fra Ingeborg
M. Tallaavaara:121-145. British Larssen, seniorrådgiver ved
Archaeological Reports, Sametinget, 20.02.2017
Archaeopress, Oxford. Leem, Knud. 1975 [1767] Beskrivelse over
Knudsen, Martine. 2008 Finmarkens Lapper, deres
Konsekvensutredning for Tungemaal, Levemaade og forrige
kulturminner og kulturmiljø Afgudsdyrkelse. Rosenkilde og
Blåheia vindkraftverk. NIKU. Bagger International Boghandel og
Kristiansen, Kristian. 1998 Europe before forlag, København.
history. New studies in Lie, Ragnar Orten. 2012 Fuglefangst på
archaeology. Cambridge kysten. Ressursutnytting i jern- og
University Press, Cambridge. middelalder. Norsk Maritimt
Kristiansen, Kristian og Thomas B. Museum. Årbok 2011:45-74.
Larsson. 2005 The rise of Bronze Liedgren, Lars og Ingela Bergman. 2009
Age society: travels, transmissions Aspects of the Construction of
and transformations. Cambridge Prehistoric Stállo-Foundations and
University Press, Cambridge. Stállo-Buildings. Acta borealia
Kutschera, Morten. 2010 Fosnakulturen og 26:3-26.
steinalderen på Nordmøre, i Lindahl, Ingvar. 2009 Kvernsteinsbrudd og
Skandinavia og Nord-Europa. kornkverner i Ofoten og Sør-Troms.
Manus til bruk for Los-korps, NGU Norges geologiske
turistguider og andre. Arkikon, På undersøkelse. NGU Rapport
oppdrag fra Verdiskapingspiloten 2009.076,
Atlanterhavsvegen Bud- Ling, Johan. 2014 Elevated rock art.
Kristiansund, Møre og Romsdal Towards a maritime understanding
Fylkeskommune. of Bronze age rock art in northern
Lae, Erling. 2007 Fra Bohuslän, Sweden. Swedish rock
Karlstadkonvensjonen i 1905 til art series. Vol. 2 Oxbow books,
reinbeitekonvensjonen av 1919. Oxford.
Norsk sosialdarwinisme mot Ljungdahl, Ewa. 2012 Om bengömmor och
romantisk humanisme. I: hornsamlingar – vanliga
Grenseoverskridende reindrift før kulturlämningar i det sydsamiska
og etter 1905. Red. Broderstad kulturlandskapet. I: Ett steg till på
E.G., E. Niemi og I. vägen. Resultat och reflexioner
Sommerseth:59-70,Skriftserie kring ett dokumentationsprojekt på
nr.24. Senter for samiske studier, sydsamiskt område under åren
Tromsø. 2008-2011. Red. Ljungdahl E. og
275
E. Norberg:98-113. Gaaltije - Røsvatn -Tustervatn-området,
sydsamiskt kulturcentrum, Hattfjelldal, Grane og Korgen,
Östersund. Nordland fylke 1957.
Ljungdahl, Ewa og Erik Norberg. 2012 Ett Videnskapsselskapets
steg till på vägen : resultat och Oldsaksamling, Trondheim,
reflexioner kring ett Upublisert rapport.
dokumentationsprojekt på Lund, Harald E. 1963 Skjeggesnes,
sydsamiskt område under åren Alstadhaug pgd. SV. Alstenøya.
2008-2011. Skrifter Gaaltije Gravfunn fra bronsealderen
7(Östersund. (skjelettdeler og daterende
Loftsgarden, Kjetil. 2007 Jernframstilling i oldsaker). NTNU
raudt land – jernvinna på Rauland Vitenskapsmuseet, Upublisert
i vikingtid og mellomalder. rapport, top.ark. Trondheim.
Upublisert masteroppgave. Lundberg, Åsa. 1997 Vinterbyar: ett
Arkeologisk institutt, Universitet i bandsamhälles territorier i
Bergen, Bergen. Norrlands inland, 4500-2500 f. Kr.:
Loktu, Lise. 2010 Rapport fra arkeologisk the territories of a band society in
utgraving av boplassfunn ved the inland of Norrland, 4500-2500
gården Myrmoen av Holand, BC. Studia archaeologica
gnr/bnr.198/3, Vefsn kommune, universitatis umensis 8 Umeå.
Nordland fylke. Upublisert rapport, Luneborg, Lars M. 2003 Rehabilitering av
NTNU Vitenskapsmuseet. Čábardasjohka kraftverk -
Lorentzen, Astrid B. og Birgitta Berglund. Kautokeino.Ymber, Tilgjengelig
2014 Samisk offerplass og fra:
beingjemme, Røssvatnet, http://www.ymber.no/rehabilitering
Hattfjelldal kommune, Nordland -av-cabardasjohka-kraftverk-
fylke. Upublisert utgravingsrapport, kautokeino.73831-6213.html
NTNU-Vitenskapsmuseet [besøkt
arkeologisk rapport 2015-3. Lødøen, Trond og Sigrid Mannsåker
Lorentzen, Astrid Brønseth. 2006 Lokale Gundersen. 2006 Arkeologiske
tradisjoner i Ranamaterialet. En undersøkelser i regulerte vassdrag.
arkeologisk analyse av forskjellene Seksjon for ytre kulturminnevern,
mellom to steinalderboplasser. Universitetet i Bergen.
Upublisert masteroppgave, Institutt Lødøen, Trond Klungseth. 2013 Om
for arkeologi og religionsvitenskap, alderen til Vingen-ristningene.
NTNU. Trondheim. Viking 76:7-34.
Lorås, Jostein og Siw Elin Eidissen. 2013 Lødøen, Trond Klungseth. 2014 På spor av
Et samisk kulturlandskap i sporet av senmesolittiske døderiter.
gammelskogen. Barktatte furutrær i Fornyet innsikt i alderen og
Varnvassdalen på Helgeland. betydningen av bergkunsten
UTMARK - tidsskrift for Ausevik, Flora, Sogn og Fjordane.
utmarksforskning 2. Primitive Tider 16:51-75.
LOV-1917-12-14-17. 2015 [1917] Lov om Mandt, Gro. 1991 Vestnorske ristninger i
vasdragsreguleringer tid og rom : kronologiske,
[vassdragsreguleringsloven]. korologiske og kontekstuelle studier
energidepartementet O.- Upublisert doktorgradsavhandling,
o.energidepartementet O.-o., Universitetet i Bergen.
Lund, Harald E. 1957 Innberetning fra Manker, Ernst. 1960 Fångstgropar och
arkeologisk - kulturhistoriske stalotomter. Kulturlämningar från
registreringer og undersøkelser i
276
lapsk forntid. Acta Lapponica. kilde til kosmologi i bronsealderen
Geber, Stockholm. i Øst-Norge. I: Myter og religion i
Manninen, Mikael A og Kjel Knutsson. bronsealderen: studier med
2011 Northern Inland Oblique utgangspunkt i helleristninger,
Point Sites – a New Look into the graver og depoter i Sør-Norge og
Late Mesolithic Oblique Point... I: Bohuslän. Red. Prescott C.:13-
Mesolithic Interfaces. Variability in 194,OAS 5. Unipub, Oslo.
Lithic Technologies in Eastern Meling, Trond. 2008a Jernalder -
Fennoscandia. Red. Rankama Middelalder 500 BC-1536 AD. I:
T.:142–175. Monographs of the NTNU Vitenskapsmuseets
Archaeological Society of Finland arkeologiske undersøkelser. Ormen
1. Lange Nyhamna. Red. Bjerck
Marstrander, Sverre. 1955 Trøndelag i H.B.:601-608. Tapir, Trondheim.
forhistorisk tid. A/S Norsk Meling, Trond. 2008b Senneolittisk tid -
faglitteratur, Oslo. Bronsealder 2300 - 500 BC. I:
Marstrander, Sverre. 1963 Østfolds NTNU Vitenskapsmuseets
jordbruksristninger. arkeologiske undersøkelser. Ormen
Skjeberg.Tekstbind. Lange Nyhamna. Red. Bjerck H.B.
Universitetsforlaget, Oslo. Tapir, Trondheim.
Marstrander, Sverre og Kalle Sognnes. Melsæther, Stine Grøvdal. 2016
1999 Trøndelags Hålogalandsvegen 2015 og 2016.
jordbruksristninger. Vitark. 1. Rapport fra arkeologiske
Vitenskapsmuseet, NTNU, undersøkelser. Kulturminner i
Trondheim. Nordland.
Martens, Irmelin. 1969a Arkeologiske Mercer, I. 2008 Rapport fra arkeologiske
registreringer i Nordli, Nord- undersøkelser av erosjonstruede
Trøndelag. Upublisert rapport. kulturminner i reguleringssonen
Martens, Irmelin. 1969b Innberetning om ved Altevatn, Bardu kommune,
befaring i Nedalen, Tydalen. Selbu Troms Fylke 2008. Tromsø
pdg, Sør-Trøndelag i dagene 14.- Museum, Upublisert rapport,
15.juli 1969. Rapport i NTNU topografisk arkiv.
Vitenskapsmuseets topografiske Midré, Georges 2014 Samer og bumenn –
arkiv. Striden om reindrift og jordbruk på
Martens, Irmelin og Anna M. Rosenqvist. øyene i Nord-Troms i 1860-årene.
1988 Jernvinna på Møsstrond i Heimen 51:66-79.
Telemark. Norske oldfunn (trykt Mikalsen, T og A Johnskareng. 1999
utg.). 13. Universitetets Kulturminner i Øvre Anárjohka
oldsaksamling, Oslo. nasjonalpark. Prosjektrapport fra
Melheim, Anne Lene. 2006a Gjennom ild kulturminneregistrering i
og vann : graver og depoter som forbindelse med planlagt utvidelse
kilde til kosmologi i bronsealderen av Øvre Anárjohka nasjonalpark.
i Øst-Norge. I: Myter og religion i Samisk kulturminneråd,
bronsealderen. Studier med Mikkelsen, Egil. 1994 Fangstprodukter i
utgangspunkt i helleristninger, vikingtidens og middelalderens
graver og depoter i Sør-Norge og økonomi : organiseringen av
Bohuslän. Red. Prescott C.5. massefangst av villrein i Dovre.
Unipub, Oslo arkeologiske serie Universitetets oldsaksamlings
Oslo. skrifter. Ny rekke. 18.
Melheim, Anne Lene. 2006b Gjennom ild Universitetets oldsaksamling, Oslo.
og vann. Graver og depoter som
277
Miljødirektoratet. 2016 Samlet plan for vassdrag, fastsatt av
vassdrag.Tilgjengelig fra: Miljøverndepartementet 8.juni
http://www.miljodirektoratet.no/no/ 2010, revidert 1.april 2011. I:
Tema/Vannforvaltning/Samlet- Retningslinjer for bruk av
plan-for-vassdrag/ [besøkt sektoravgift til kulturminnevern i
17.03.2017]. vassdrag, fastsatt av
Miljødirektoratet og Riksantikvaren. 2015 Miljøverndepartementet 8.juni
Kulturminner i områder vernet 2010, revidert 1.april 2011.
etter naturmangfoldloven. Veileder Red.Miljøverndepartementet
M-420. https://www.regjeringen.no/no/dok
Miljøverndepartementet. 1991 Vasja. umenter/retningslinjer-for-bruk-av-
Vasja overført til Rekvatn. 725 sektoravgift-/id609137/.
Sagelvvassdraget. Mjærum, Axel. 2012 The bifacial
Miljøverndepartementet, arrowheads in Southeast Norway.
Miljøverndepartementet. 2002 Brev fra A chronological study. Acta
Miljøverndepartementet til Olje- og Archaeologica 83:105-143.
energidepartementet datert Mjærum, Axel og Elling Utvik Wammer.
4.12.2002 Vedr.fornyelse av 2016 Fjellfiske i fortiden. Årtusener
vassdragskonsesjoner – med svømmende rikdom.
konsesjonsvilkår. I: Brev fra Kristiansand.
Miljøverndepartementet til Olje- og Mulk, Inga-Maria. 1994a Sirkas. Ett
energidepartementet datert samiskt fångstsamhälle i förändring
4.12.2002 Vedr.fornyelse av Kr.f.-1600 e.Kr. Umeå universitet,
vassdragskonsesjoner – Arkeologiska institutionen, Umeå.
konsesjonsvilkår. Red. Saksnr. Mulk, Inga-Marie. 1993 Comments on
2000/1646. Sami Viking Age Pastoralism - or
Miljøverndepartementet. 2004 Brev fra 'The Fur Trade Paradigm'
Miljøverndepartementet til Olje- og Reconsidered. Norwegian
energidepartementet datert Archaeological Review 26:28-34.
13.1.2004 Revisjon av Mulk, Inga-Marie. 1994b Sirkas - ett
konsesjonsvilkår i samiskt fångstsamhälle i förändring
Vinstravassdraget. I: Brev fra Kr.f. - 1600 e.Kr. Studia
Miljøverndepartementet til Olje- og Archaeologica Universitatis
energidepartementet datert Umensis. Umeå universitet,
13.1.2004 Revisjon av Arkeologiska institutionen, Umeå.
konsesjonsvilkår i Munch, Gerd Stamsø. 1967 Funnene fra
Vinstravassdraget. Red. Saksnr. Eiterjord i Beiarn og Vestvatn i
200002614-/TBL. Misvær. Viking XXXI:99-121.
Miljøverndepartementet. 2011a Munch, Jens Storm. 1973 Jernaldergården i
Retningslinjer for bruk av Nord-Norge. I: Bonde-veidemann
sektoravgift til kulturminnevern i bofast-ikke bofast i nordisk
vassdrag, fastsatt av forhistorie. Red. Simonsen P. og
Miljøverndepartementet 8.juni G.S. Munch:264-274,Tromsø
2010, revidert 1.april 2011. museums skrifter.
https://www.regjeringen.no/no/dok Universitetsforlaget, Tromsø.
umenter/retningslinjer-for-bruk-av- Munksgaard, Elisabeth og Elizabeth
sektoravgift-/id609137/. Skjelsvik. 1949 Innberetning om
Miljøverndepartementet. 2011b topografisk-arkeologisk
Retningslinjer for bruk av undersøkelse langs innsjøen
sektoravgift til kulturminnevern i
278
Limingen, Røyrvik og Nordli s. villreinfangsten, reinens bruk av
Lierne p. Nord-Trøndelag. feltet, trekkveier, kalvingsområder,
Myhre, Atle. 1969a Arkeologisk historikk m.v. Direktoratet for vilt
registrering 1969 ved og ferskvannsfisk, Viltforskningen,
Skjomenvassdragene, Nordland. Oslo.
Registreringsrapport, Tromsø Mølmen, Øystein. 1995 Jakt og fangst i
Museum. Oppdal. Opdal Jæger og Fiskarlag
Myhre, Atle. 1969b Innberetning om & Oppdal historielag, Otta.
registrering ved Devdisvatn, Mølmen, Øystein. 2000 Jakt og fangst i
Øverbygd s. Målselv k. Troms, juli Norddal. Norddal kommune, Otta.
1969. Upublisert rapport, Tromsø Mømb, Anders Aarøe, Helena Nynäs og
Museum. Tharan Fergus. 2010 Kulturminner
Myhre, Bjørn og Ingvild Øye. 2002 Jorda i vassdrag. Flom- og
blir levevei : 4000 f.Kr.-1350 e.Kr. erosjonssikring, kanaler og
1. Samlaget, Oslo. miljøtiltak. Norges vassdrags- og
Myklevoll, Lars Børge H. 1997 energidirektorat, Rapport 8-2010.
Bergartsøkser i Nord-Norge : Narmo, Lars Erik. 1996 Jernvinna i
forslag til klassifisering, kronologi Valdres og Gausdal - et fragment
og tolkning. Upublisert av middelalderens økonomi. Varia
hovedfagsoppgave, Univetsitetet i 38. Universitetets oldsaksamling,
Tromsø, Oslo.
Myrvoll, Elin Rose. 2008 Samiske Narmo, Lars Erik. 1999 Relations between
helligsteder : tradisjon - settlement pettern, social structure
registrering - forvaltning. NIKU and medival iron production - a
Norsk institutt for case study from Gausdal, South
kulturminneforskning, Oslo. Norway. I: Prehistoric and
Myrvoll, Elin Rose. 2012 I vårt bilde? medieval Direct Iron Smelting in
Landskap og kulturminner, verdi og Scandinavia and Europe - aspects
forvaltning. Upublisert phd- of technology and Science. Red.
avhandling i arkeologi, Nørbach L.C.:27-32. Aarhus
Universitetet i Tromsø, Tromsø. University Press, Aarhus.
Myrvoll, Elin Rose, Inger Marie Holm- Narmo, Lars Erik. 2012
Olsen og Alma Thuestad. 2011 Kulturminneregistrering på
Fokus på fangstanlegg. En studie Ringvassøy, Reinøy og Vannøy i
av fangstanlegg i Finnmark. NIKU Karlsøy kommune, Troms fylke.
Rapport 54. Arkeologisk registrering 2011 og
Møllenhus, K.R. 1976 Innberetning om 2012 som grunnlag for
befaring og foreløpig registrering i «Kommuneplan for Karlsøy 2012 -
Neasvassdraget. NTNU 2024». Narmo Arkeologitjenester,
Vitenskapsmuseets topografiske Nergaard, Ragnhild 2013 Chertmania i
arkiv. Melsvik.Norark. Tilgjengelig fra:
Møller, Jakob. 2012 Havets historie i http://www.norark.no/prosjekter/m
Fennoskandia og NV elsvik/chertmania-i-melsvik/
Russland.Universitetet i Tromsø, [besøkt
Tilgjengelig fra: Nergaard, Ragnhild H og Janne Oppvang.
http://geo.phys.uit.no/sealev/ 2014 Stangnes syd. Spor etter
[besøkt opphold fra eldre steinalder.
Mølmen, Øystein. 1978 Villreinen i Arkeologiske undersøkelser,
Snøhetta-feltet. En registrering av Tromsø Museum -
fortidsminner etter den gamle Universitetsmuseet.
279
Nergaard, Ragnhild H., Janne Oppvang, Niemi, Anja Roth. 2012b
Mikael Cerbing, et al. 2016 Sennalandsvatna, Kvalsund k.
Tønsnes havn, Tromsø kommune, Undersøkelse av aktivitetsområde
Troms : rapport fra de arkeologiske fra eldre steinalder Seksjon for
undersøkelsene 2014. Tromura, kulturvitenskap, Tromsø Museum -
Kulturvitenskap. nr. 45. Tromsø Universitetetsmuseet, Rapport
museum - Universitetsmuseet, arkeologiske undersøkelser 2012
Tromsø. Niemi, Anja Roth. 2017 «Båt og bjørn i
Nergaard, Ragnhild Holten 2016 Oversikt grav – og andre resultater etter
vassdragsundersøkelser Nord- feltsesongen 2017». Innlegg på
Norge. Upublisert rapport, Resultatbørsen på Det norske
Topografisk arkiv, Tromsø arkeologimøtet (NAM) 2.-3.
Museum. november 2017.
Nesbakken, Anneli og Petter Molaug. 2010 Niemi, Anja Roth. in prep Ekren på
Konsekvensutredning samordnet Hadseløya. Spor etter bolig og kult
nettløsning, vindkraftverk på Nord- fra eldre jernalder. Tromura.
Fosen. Deltema kulturminner og Tromsø Museum.
kulturmiljø. NIKU oppdragsrapport Niemi, Anja Roth (red.), Jørn Henriksen,
50, Oslo. Arild Klokkervoll, et al. 2014
Nielsen, Yngvar. 1891 Lappernes kV420 Balsfjord-Hammerfest -
fremrykning mod syd i Undersøkelse av árran, gjemmer og
Throndhjems stift og Hedemarkens røyser i Gahperus, Nordreisa k.,
amt. Det norske geografiske Ruossavággi, Kvænangen k.,
selskabs årbok 1889-1890:19-39. Loahccavággi, Alta k. og
Nielssen, Alf Ragnar. 2008 Samisk historie Áisaroaivi, Kvalsund k. Tromsø
i Lofoten - ei flerfaglig utfordring. Museum - Universitetsmuseet.
I: Nordlands kulturelle mangfold : Niemi, Anja Roth og Janne Oppvang. 2015
etniske relasjoner i historisk Høyvikhaugen, Vadsø k.
perspektiv. Red. Evjen B. og L.I. Sikringsundersøkelse og retting av
Hansen:195-236. Pax, Oslo. skader på boplass fra eldre
Niemi, Anja. 2013a Mer av chertbruddet i steinalder, og tuft og
Melsvik ser dagens lys.Norark. bosetningsspor fra yngre
Tilgjengelig fra: steinalder. Upubisert
http://www.norark.no/prosjekter/m utgravingsrapport, Tromsø
elsvik/mer-av-chertbruddet-i- Museum - Universitetsmuseet.
melsvik-ser-dagens-lys/ [besøkt Niemi, Anja Roth, Janne Oppvang og Erik
Niemi, Anja. 2013b Spor i stein: storskala Kjellman. 2015 Bergkunst på
chertutvinning i Melsvik.Norark. Gamnes, Sør-Varanger k.
Tilgjengelig fra: Avklaring av omfang (Trinn 1) Id.
http://www.norark.no/prosjekter/m 214096. Arkeologiske rapporter
elsvik/spor-i-stein/ [besøkt 2015, Tromsø Museum –
Niemi, Anja Roth. 2012a Kobbryggdalen Universitetsmuseet,
(Suivevággi), Bardu k. Niemi, Anja Roth, Marianne Skandfer og
Undersøkelse av samiske Keth Lind. 2017 Prosjektplan.
teltboplasser. Seksjon for Statlig reguleringsplan for
kulturvitenskap, Rapport E10/RV83/RV85
arkeologiske undersøkelser 2012, Hålogalandsvegen. Dispensasjon
Tromsø Museum - etter kml §8 fjerde ledd.
Universitetsmuseet. Arkeologisk undersøkelse av
lokaliteter fra steinalder, jernalder,
280
middelalder og nyere tid Sortland, Rindal - och Oppdal kommuner,
Lødingen, Tjeldsund og Evenes Møre och Romsdal samt Sør-
kommuner i Nordland fylke Trøndelag fylke. Saemien Sijte,
Kvæfjord, Harstad og Skånland Snåsa.
kommuner i Troms fylke. Tromsø Norberg, Erik. 2016 Rapport över
Museum - Universitetsmuseet. arkeologiska inventeringar på
Nilsen, Gørill. 2011 Hellegroper i Ilfjellet under 2015, Sør -Trøndelag
Lofoten.Ruhta Rapport. Prosjekt fylke, Rennebu -, Midtre Gauldals -
2009/1415-21. Tilgjengelig fra: och Meldal Kommune. Saeminen
http://site.uit.no/ruhta/hellegroper/ Sijte, Snåsa.
[besøkt Norberg, Erik. 2017 Förändringar i synen
Nilsen, Gørill. 2017 Surplus Production på sydsamisk kulturhistoria. Åarjel
and Marine Resource Use in the - saemieh /Samer i sør 12:147-166.
North Norwegian Iron Age. The Norberg, Erik og Ulf Stefan Winka. 2014
International Journal of Nautical Sydsamer - landskap och historia.
Archaeology 46:231-252. Et dokumentationsprojekt på
Nilsen, Gørill og Stephen Wickler. 2011 sydsamisk område under åren
Boathouses as Indicators of Ethnic 2012-2014. Östersund.
Interaction? Acta borealia 28:55- Norstedt, Gudrun og Lars Östlund. 2016
88. Fish or Reindeer? The Relation
Nilsen, Håvard Johannes. 2016 Operasjon between Subsistence Patterns and
muskedunder. Store Norske Settlement Patterns among the
Leksikon. Forest Sami. Arctic Anthropology
Nilsen, Rut Helene Langebrekke. 2004 53:22-36.
Arkeologisk befaring i forbindelse NOU. 1976 Verneplan for vassdrag II.
med reguleringsendring for Universitetsforlaget, Oslo.
Hulsjøen hyttefelt, Meldal NOU. 1983:43 Kulturminner og
kommune. Arkivsaksnr. 200304314 vassdragsvern.
Nilsson, Svein. 1838-43 Skandinaviska Universitetsforlaget, Oslo.
Nordens urinnvånare, et forsøk i NOU. 2007:14 Samisk naturbruk og retts-
comparativa Ethnographien. situasjon fra Hedmark til Troms—
Kristianstad. Bakgrunnsmateriale for
Norberg, Erik. 2010 Registrerade Samerettsutvalget.
kulturlämningar i Hattfjelldal 9-11 Departementenes servicesenter,
juni 2010-10-27. Upublisert rapport Informasjonsforvaltning, Oslo.
fra Saemien Sitje, Snåsa. NVE-rapport. 2013 :52 Kulturminner i
Norberg, Erik. 2014a Ett sommarviste vid norsk kraftproduksjon. Norges
Njevliehjohke - Nevelva, i Byrkije, vassdrags- og energidirektorat,
Børgefjell. I: Sydsamer - landskap NVE. 2015 De største innsjøene i
och historia. Ett Norge.Norges vassdrags- og
dokumentationsprojekt på energidirektorat, Tilgjengelig fra:
sydsamiskt område under åren https://www.nve.no/hydrologi/leng
2012-2014. Red. Norberg E. og ste-dypeste-stoerste/de-stoerste-
U.S. Winka:85-106. Gaaltije - innsjoeene-i-norge/ [besøkt
sydsamisk kulturcentrum, 17.03.2017].
Östersund. Nyland, Astrid J. 2012
Norberg, Erik. 2014b Rapport över Lokaliseringsanalyse av
arkeologiska undersökningar 2013 tidligmesolittiske pionerboplasser.
av samisk boplats och I: Haavind - paleografi og
bendepositioner i Rennebu -, arkeologi. Red. Glørstad H. og F.
281
Kvalø:70-96. Norsk Maritimt Fangstbosetning og tidlig jordbruk
Museum rapport 2012:12, Oslo. i vestnorsk steinalder. 1. Historisk
Nyland, Astrid J. 2016 Humans in motion Museum. Universitetet i Bergen,
and places of essence. Variations in Bergen.
rock procurement practices in the Olsen, Bjørnar. 1984 Stabilitet og endring
Stone, Bronze and Early Iron Ages, : produksjon og samfunn i
in southern Norway. Upublisert Varanger, 800 f.Kr.-1700 e.Kr.
phd-avhandling. Institutt for Upublisert
arkeologi, konservering og historie, magistergradsavhandling,
Universitetet i Oslo. Universitetet i Tromsø.
Nærøy, Arne Johan. 1993 Chronological Olsen, Bjørnar. 1985 Virdnejavre 106 - en
and technological changes in seinkeramisk boplass på
Western Norway 6000-3800 BP. I: Finnmarksvidda. I: Arkeologisk
Acta Archaeologica 63. Red.:77- feltarbeid i Nord-Norge 1984. Red.
95. Engelstad E. og I.M. Holm-
Nærøy, Arne Johan. 2000 Stone Age living Olsen:9-40. Tromura,
spaces in Western Norway. British Kulturhistorie nr.5, Universitetet i
Archaeological Reports, Oxford. Tromsø, Institutt for
Odner, Knut. 1966 Komsakulturen i museumsvirksomhet.
Nesseby og Sør-Varanger. Tromsø Olsen, Bjørnar. 1986 Nye undersøkelser på
museums skrifter. 12. boplass 106, Virdnejavri. Noen
Universitetsforlaget, Tromsø. foreløpige resultat fra utgravningen
Odner, Knut. 1983 Finner og terfinner : sommeren 1986. I: Arkeologisk
etniske prosesser i det nordlige feltarbeid i Nord-Norge 1985. Red.
Fenno-Skandinavia. Oslo Engelstad E. og I.M. Holm-
occasional papers in social Olsen:13-21. Tromura,
anthropology ; 9. Department of Kulturhistorie nr. 6, Universitetet i
Social Anthropology, University of Tromsø, Institutt for
Oslo, Oslo. museumsvirksomhet.
Olje- og energidepartementet. 2010 Brev Olsen, Bjørnar. 1991 Kjelmøyfunnenes
fra Olje- og energidepartementet til (virknings) historie og arkeologi.
Miljøverndepartementet datert Viking 54:65-87.
18.01.2010, Sektoravgift - Olsen, Bjørnar. 1994 Bosetning og
kulturminnevern i vassdrag med samfunn i Finnmarks forhistorie.
reviderte eller fornyede Universitetsforl., Oslo.
konsesjoner. I: Brev fra Olje- og Olsen, Bjørnar. 1999 Culture-historical
energidepartementet til survey in the Pasvik siida, Norway
Miljøverndepartementet datert and Russia, August 1999.
18.01.2010, Sektoravgift - Upublisert registreringsrapport,
kulturminnevern i vassdrag med Sametinget, Karasjok.
reviderte eller fornyede Olsen, Bjørnar og Sven-Donald Hedman.
konsesjoner. Red. Saksnr. 2013 Hunters in
08/00222-3. transition.Tilgjengelig fra:
Olje-_og_energidepartementet. 2010 http://site.uit.no/hunter/ [besøkt
Meddelte vassdragskonsesjoner. Olsen, Bjørnar, Jørn Erik Henriksen og
Tillatelser meddelt i 2008. Vedlegg Przemysław Urbańczyk. 2011a
til Prop. 1 S (2009-2010), Energi- Interpreting Multi-Room Houses:
og vassdragsforvaltning. Origin, Function and Cultural
Olsen, Asle Bruen. 1992 Kotedalen- en Networks. I: Hybrid Spaces.
boplass gjennom 5000 år. Medieval Finnmark and the
282
Archaeology of Multi-Room gårdshaug id. 8009, Vik, Saltdal k.
Houses. Red. Olsen B., P. Nordland f. . Tromsø Museum –
Urbańczyk og C. Amundsen:371- Universitetsmuseet
387. The Institute for Comparative Oskal, Nils. 1995 Det rette, det gode og
Research in Human Culture, Novus reinlykken. Institutt for
Press, Oslo. samfunnsvitenskap,
Olsen, Bjørnar og Povl Simonsen. 2001 IV filosofiseksjonen., Universitetet i
Vir'dnejav'ri. I: Alta-kraftverkene : Tromsø.
kulturhistoriske registreringer og Ot.prp.nr.50. (1991-1992) Om lov om
utgravninger 1984-1987 : Del A : endringer i
Vir'dnejav'ri nord. Red. Simonsen vassdragsreguleringsloven m.fl.
P.:75-95,34. Tromura, Pareli, Leif. 1982 Samiske kulturminner på
Kulturhistorie, Tromsø museum, Nord-Fosen. Rapport. Arkeologisk
Universitetsmuseet, Tromsø. serie. Det Kgl. norske videnskabers
Olsen, Bjørnar, Przemysław Urbańczyk og selskap, museet. 1982:13.
Colin Amundsen. 2011b Hybrid Trondheim.
spaces. Medieval Finnmark and the Pareli, Leif. 1983a Samiske kulturminner i
Archaeology of Multi-Room Sanddøla-vassdraget. Rapport.
Houses. Serie B: Skrifter Arkeologisk serie. 1983:3. Det
CXXXIX). Oslo. Kongelige norske videnskabers
Olsson, Peter. 1900 Jämtland och selskab. Museet, Trondheim.
Härjedalen under hednatiden. Pareli, Leif. 1983b Sørsamiske
Östersund. kulturminner. Registrering,
Oppland_fylkeskommune, undersøkelse og vern. Åarjel -
Norsk_Maritimt_Museum og saemieh. Samer i sør Årbok
Kulturhistorisk_museum. 2013 1982/83:47-52.
Tesse – svømmende rikdom. Pareli, Leif. 1985a Registrering av samiske
Prosjektplan for registrering og kulturminner i forbindelse med
undersøkelse av automatisk fredete konsesjonssøknad om
kulturminner ved Tesse, Lom og kraftutbygging i Meråker, Nord-
Vågå kommuner, Oppland. Trøndelag. Universitetet i
Oppland fylkeskommune, Norsk Trondheim, Museet,
Maritimt Museum og Pareli, Leif. 1985b Registreringer av
Kulturhistorisk museum, samiske kulturminner i Øvre
Oppvang, Janne. 2009 Asbestkeramikk fra Glomma. Rapport. Arkeologisk
Slettnes, Finnmark : typologi, serie. 1985:2. Det Kongelige
teknologi og bruk. I: norske videnskabers selskab.
Asbestkeramikk fra Slettnes, Museet, Trondheim.
Finnmark : typologi, teknologi og Pareli, Leif. 1985c Registreringer av
bruk. Red.Upublisert samiske kulturminner Vefsna-
masteravhandling, Universitetet i vassdraget. Rapport. Arkeologisk
Tromsø. serie. 1985:3. Trondheim.
Oppvang, Janne 2016 Nytt fra Nyelv. Pareli, Leif og Anne Severinsen. 1979
Utgravingsprosjektet Nyelv bru, Noen metodeproblemer i sørsamisk
Nesseby k.Norark. Tilgjengelig fra: historiseforskning. Populære
http://www.norark.no/prosjekter/ny småskrifter fra Tromsø museum.
elv-bru-nesseby-k/nytt-fra-nyelv/ Gløtt fra Tromsø museum 116-
[besøkt 17.03.2017]. 117:29-37.
Oppvang, Janne og Erik Kjellman. 2015 Petersen, Theodor. 1903 En ældre
Arkeologisk utgravning i jernalders gravplads i Namdalen.
283
Petersen, Theodor. 1904 Fortsatte Pramli, Marthe Cecilie. 2000 Reindrifta i
udgravninger i Namdalen I. I: Jierddavuobme/Gjerdalen. Árran -
Aarsberetning 1903 Red.:221-232. juvelsáme guovdásj/lulesamisk
Petersen, Theodor. 1905 Fortsatte senter, Báhko, Ájluokta/Drag.
udgravninger i Namdalen II. I: Prestvold, Kristin. 1999 Trøndelag i
Aarsberetning 1904. Red.:200-213. støpeskjeen. Jernproduksjon og
Petersen, Theodor. 1906 Fortsatte sosial organisasjon i Nord-
udgravninger i Namdalen III. I: Trøndelag mellom 350 f. Kr. og
Aarsberetning 1905. Red.:354-378. 500 e. Kr. Gunneria 75, Norges
Petersen, Theodor. 1907 Fortsatte teknisk-naturvitenskapelige
udgravninger i Namdalen IV. I: universitet, Vitenskapsmuseet,
Aarsberetning 1906. Red.:341-361. Trondheim.
Petersen, Theodor. 1923 Meldalsfundene- Puschmann, Oskar. 2005 Nasjonalt
En gravplads under flat mark fra referansesystem for landskap.
ældre jernalder paa Vahaugen i Beskrivelse av Norges 45
Meldalen. Norske oldfunn. IV. landskapsregioner. NIJOS-rapport
Universitetets oldsaksamling, 10/2005. Norsk institutt for jord- og
Kristiania. skogkartlegging, Ås.
Pettersen, Kristian. 1976 Arkeologiske Qvigstad, Just. 1926 Zur Sprach- und
undersøkelser i Vefsna 1976. I., Volkskunde der Norwegischen
Upublisert registreringsrapport, Lappen : 5 : Lappische Opfersteine
Vitenskapsmuseet NTNU. und heilige Berge in Norwegen.
Pettersen, Kristian. 1977 Rapport om Oslo etnografiske Museums
arkeologiske registreringer 1977 i Skrifter. 5. Oslo.
forbindelse med Ramstad, Morten. 2006 Melkøya – ild og
Vefsnautbyggingen. Upublisert energi gjennom 11.000 år. Ottar -
registreringsrapport, Populære småskrifter fra Tromsø
Vitenskapsmuseet NTNU. museum. Gløtt fra Tromsø museum
Pettersen, Kristian. 1982 Steinalder på 262:18-25.
Vega. En introduksjon og et Ramstad, Morten. 2015 Ringshornet -
analyseforsøk. Arkeologisk serie. klima, mennesker og reinsdyr
1982:9. Det kongelige norske gjennom 4000 år. Årbok for
videnskabers selskab, museet, Universitetsmuseet i Bergen:62-70.
Trondheim. Randulf, Johan u.å. Relation angaaende
Pettersen, Kristian. 1983 Øvre Glomma. Finnernes saa vel i Finmarken som
Arkeologiske undersøkelser 1982 i Nordlandene deres Afguderie og
forbindelse med konsesjonssøknad. Sathans Dyrkelse, som af Guds
Rapport arkeologisk serie. 1983:1. Naade ved Lector von Westen og
DKNVS, Trondheim. de af hanem samestæds beskikkede
Pettersen, Kristian. 1993 Fosnakultur i Missionairer, tiid efter anden ere
Orkdal. Spor 16:20. blevne udforskede. I: Relation
Possnert, Göran og Elisabet Pettersson. angaaende Finnernes saa vel i
2014 Resultat av 14C datering av Finmarken som Nordlandene deres
obrända ben från Svarthatten och Afguderie og Sathans Dyrkelse,
Todalsberga, Trollheimen, Møre og som af Guds Naade ved Lector von
Romsdal fylke, samt keramik från Westen og de af hanem samestæds
Vesterbukta, Hattfjelldal kommune, beskikkede Missionairer, tiid efter
Nordland fylke, Norge. Datert anden ere blevne udforskede.
31.01.2014. Tandemlaboratoriet, Red.Gunnerusbiblioteket, NTNU
Uppsala Universitet,
284
Universitetsbiblioteket, vassdragskonsesjoner, datert
Manuskript. 15.12.2005. Red. Saksnr.
Rankama, Tuija og Jarmo Kankaanpää. 2005/1226.
2011 First evidence of eastern Riksantikvaren. 2006a Brev fra
Preboreal pioneers in arctic Finland Riksantikvaren til Bergen Museum
and Norway. Quatär 58/:182-209. v/Svein Indrelid. Kjøp av tjenester -
Reitan, Gaute. 2006 Rapport fra Faglig program for vassdrag. I:
arkeologisk utgraving. Brev fra Riksantikvaren til Bergen
Aursjøprosjektet Boplassfunn: Museum v/Svein Indrelid. Kjøp av
samiske ildsteder fra tjenester - Faglig program for
vikingtid/middelalder og boplasser vassdrag. Red. Saksnr. 06/1985.
fra bronsealder. Dalsida statsalm. Riksantikvaren. 2006b Brev fra
gbnr 156/1, Lesja kommune, Riksantikvaren til
Oppland. Kulturhistorisk museum, Miljøverndepartementet datert
Fornminneseksjonen, Universitetet 26.10.2006, Fornyelse og revisjon
i Oslo. av vassdragskonsesjoner –
Reymert, Per Kyrre. 1980 Arkeologi og oversendelse av rapport med
etnisitet. En studie i etnisitet og arbeidsgruppens anbefalte løsning.
gravskikk i Nord-Troms og I: Brev fra Riksantikvaren til
Finnmark i tiden 800-1200. Miljøverndepartementet datert
Universitetet i Tromsø, Tromsø. 26.10.2006, Fornyelse og revisjon
Riksantikvaren. 2005 Brev fra av vassdragskonsesjoner –
Riksantikvaren til oversendelse av rapport med
Miljøverndepartementet datert arbeidsgruppens anbefalte løsning.
16.12.2005 Oppdrag i hht. Red. Saksnr. 06/01264-3.
tildelingsbrevet til Riksantikvaren Riksantikvaren. 2014 Brev fra
for 2005 vedr. kriterier og Riksantikvaren til Klima- og
retningslinjer for arbeid med miljødepartementet datert
kulturminner i forbindelse med 14.11.2014. Evaluering av
fornyelse av vassdragskonsesjoner ordningen med sektoravgift for
med vedleggene Kriterier og kulturminneundersøkelser i
retningslinjer for rimelig vassdrag. I: Brev fra Riksantikvaren
økonomisk nivå og faglig til Klima- og miljødepartementet
forsvarlige undersøkelser i datert 14.11.2014. Evaluering av
forbindelse med fornyelse av ordningen med sektoravgift for
vassdragskonsesjoner, datert kulturminneundersøkelser i
15.12.2005. I: Brev fra vassdrag. Red. Saksnr. 14/01979-7.
Riksantikvaren til Riksantikvaren og Norges_vassdrags-
Miljøverndepartementet datert og_energidirektorat. 2006
16.12.2005 Oppdrag i hht. Automatisk fredete arkeologiske
tildelingsbrevet til Riksantikvaren kulturminner ved fornyelser og
for 2005 vedr. kriterier og revisjoner av
retningslinjer for arbeid med vassdragskonsesjoner.
kulturminner i forbindelse med Riksantikvaren og Norges
fornyelse av vassdragskonsesjoner vassdrags- og energidirektorat,
med vedleggene Kriterier og Riksarkivet_og_Statsarkivene. 2011 Alta-
retningslinjer for rimelig saken.Tilgjengelig fra:
økonomisk nivå og faglig http://www.arkivverket.no/arkivver
forsvarlige undersøkelser i ket/Bruk-
forbindelse med fornyelse av
285
arkivet/Nettutstillinger/Alta-saken fra Romertidsseminaret på Isegran
[besøkt 17.03.2017]. 23.-24. januar 2010. Red. Eriksen
Ringstad, Bjørn. 1999 Hus fra Romsdal fra M.H. og I.M. Gundersen:36-49,3.
forhistorisk tid til tidlig Nicolay arkeologisk tidsskrift,
middelalder. I: Byggeskikk i Oslo.
Romsdal. Romsdalsmuseet Årbok. Rundberget, Bernt. 2012 Jernets dunkle
Red. Sanden J.:57-87. Molde. dimensjon : jernvinna i sørlige
Risbøl, Ole. 2009 Flybåren laserskanning Hedmark, sentral økonomisk faktor
av kulturminner ved Gollevarre, og premiss for samfunnsutvikling c.
Tana og Nesseby kommuner, AD700-1300. Phd-avhandling,
Finnmark fylke. NIKU Universitetet i Oslo, Oslo.
Oppdragsrapport 04/2009, Rundberget, Bernt. 2016
Romundset, Anders. 2010 Relative sea Mailkorrespondanse angående
level, deglaciation and tsunami jernvinnetekst til faglig program
history deduced from isolation Russ, Helene og Axel Mjærum. 2014
basins. Upublisert phd-avhandling, Rapport, Arkeologisk utgraving,
Universitetet i Tromsø. Gravrøys og boplassfunn, Nånes,
Romundset, Anders og Stein Bondevik. 50/1, Langerak, 54/1, Frøyrak,
2011 Propagation of the Storegga 55/1, 2, Bygland, Aust-Agder.
tsunami into ice-free lakes along Fornminneseksjonen,
the southern shores of the Barents Kulturhistorisk museum,
Sea. Journal of Quaternary Science Universitetet i Oslo,
26:457-462. Rønne, Preben. 2008 Bronsestøping. Gåten
Rosvold, Knut A. 2016 Glomfjord er løst! Spor 2008:1 (45):26-29.
kraftverk. Store Norske Leksikon. Sand-Eriksen, Anette. 2015
Rundberget, Bernt. 2002 Teknologi og Mjeltehaughellene – et
jernvinne : en teoretisk og metodisk klokkebegeruttrykk? Stil som
tilnærming til jernvinna som kilde uttrykk for sosial identitet
for menneskelig kunnskap og Upublisert masteroppgave,
handling. Upublisert Universitetet i Oslo.
hovedfagsoppgave, NTNU Sanden, Guro Dehli. 2013 Jakt og fangst
Vitenskapsmuseet, Trondheim. på villrein: Ein komparativ analyse
Rundberget, Bernt. 2005 Kunnskapen om av jakt- og fangstanlegg knytt til
jernvinna. I: Funn og forskning i villrein i Midt-Noreg. Upublisert
Trøndelag. Foredrag fra to masteravhandling i arkeologi,
arkeologiseminarer i 2003. Red. NTNU, Trondheim.
Følstad E. og O. Skevik:65-82. Sanden, Guro Dehli. 2016 Villreinfangst i
Stiklestad Nasjonale Kultursenter, den sørlege delen av Midt-Noreg -
Stiklestad. ein studie av fordeling av bågastø,
Rundberget, Bernt. 2007 Jernvinna i jordgravne og steinmura
Gråfjellområdet. I: Jernvinna i fangstgroper. Viking 79:53-74.
Gråfjellområdet. Red. Rundberget Sandmo, Anne-Karine. 1986 Råstoff og
B.:339-358. Varia 63. redskap - mer enn teknisk
Kulturhistorisk museum hjelpemiddel. Om symbolfunksjoner
fornminneseksjonen. som et aspekt ved materiell kultur ;
Kulturhistorisk museum, Oslo. skisse av etableringsforløpet i en
Rundberget, Bernt. 2010 Jernproduksjon i nordeuropeisk kystsone 10.000 -
Norge i romertid; en marginal eller 9.000 BP. Upublisert
sentral ressurs? I: På sporet av magistergradsavhandling,
romersk jernalder. Artikkelsamling Universitetet i Tromsø.
286
Sandnes, Jørn 1973 Om samenes magistergradsavhandling,
utbredelse mot sør i eldre tid. Universitetet i Tromsø,
Historisk tidsskrift 52:111-137. Schanche, Kjersti. 1988b Mortensnes. En
Sauvage, Raymond. 2005 Jern, smie og boplass i Varanger. Et studie av
smed. Jernhåndverkere og samfunn og materiell kultur
jernhåndverk i Midt-Norge ca 600- gjennom 10.000 år. Universitetet i
1100 e.Kr. Upublisert Tromsø,
masteroppgave, NTNU, Norges Schanche, Kjersti. 1992 Den funntomme
teknisk-naturvitenskapelige perioden. Nord-Troms og
universitet, Vitenskapsmuseet, Finnmark i det første årtusen e.Kr.
Trondheim. FOK-programmets skriftserie.
Schanche, Audhild. 1986 Nordnorsk Norges allmennvitenskapelige
jernalderarkeologi. Et forskningsråd, Oslo.
sosialgeografisk perspektiv. Schanche, Kjersti. 1994
University of Tromsø, Tromsø. Gressbakkentuftene i Varanger.
Schanche, Audhild. 1989 Jernalderens Boliger og sosial struktur rundt
bosettingsmønster i et fleretnisk 2000 f.Kr. Upublisert
perspektiv. I: Framskritt for fortida doktorgradsavhandling,
i nord. I Povl Simonsens fotefar. Universitetet i Tromsø,
Red. Bertelsen R., P.K. Reymert og Schanche, Kjersti. 2011 Registrering av
A. Utne:171-183,Tromsø museums samiske kulturminner i forbindelse
skrifter. Tromsø museum, Tromsø. med 420 kV ledning Balsfjord –
Schanche, Audhild. 2000a Graver i ur og Hammerfest. Oppsummering av
berg : samisk gravskikk og religion feltsesongen 2011 og identifisering
fra forhistorisk til nyere tid. Davvi av konfliktområder. Upublisert
girji, Karasjok. rapport: Sametinget.
Schanche, Audhild. 2000b Graver i ur og Schanche, Kjersti. 2014 Samiske
berg. Samisk gravskikk og religion kulturminner langs 420 kV-ledning
fra forhistorisk til nyere tid. Davvi Balsfjord–Hammerfest Resultater
Girji OS, Karasjok. av feltarbeid utført 2010, 2011 og
Schanche, Audhild. 2001a Naturressurser 2012. Registreringsrapport,
og miljøverdier i samiske områder : Sametinget,
forvaltnings- og Selvik, Synøve Fjeldstad og Lars F.
forskningsutfordringer. Dieđut. Stenvik. 1983 Arkeologiske
2/2001. Sámi instituhtta, registreringer og pollenanalytiske
Guovdageaidnu. undersøkelser Sanddøla-
Schanche, Audhild. 2001b Samiske vassdraget, Nord-Trøndelag.
kulturminner. I: Kulturminnevern : Arkeologiske rapport. 1983:2.
lov, forvaltning, håndhevelse. Bind Trondheim.
I Red. Holme J.:56-61. Økokrim, Serning, Inga. 1956 Lapska offerplatsfynd
Oslo. från järnålder och medeltid.
Schanche, Audhild og Kjersti Schanche. Nordiska museet: Acta Lapponica.
2014 Jakt og fangst i eldre tid. XI. Hugo Gebers Förlag,
Ottar - Varangerhalvøya - et lite Stockholm.
stykke Arktis 302:14-22. Severinsen, Anne. 1979 Glimt fra samenes
Schanche, Kjersti. 1988a Mortensnes, en historie i Trollheimen. Ottar -
boplass i Varanger : en studie av Populære småskrifter fra Tromsø
samfunn og materiell kultur museum. Gløtt fra Tromsø museum
gjennom 10.000 år. Upublisert 116-117:55-69.
287
Severinsen, Anne. 2016 Sørsamenes Department of Archaeology,
fjellfiske. Ørret, sik og røye - et University of Umeå.
svømmende matforråd. I: Fjellfiske Simonsen, Povl. 1985b Arkeologiske
i fortiden : årtusener med undersøkelser ved Virdnejavre,
svømmende rikdom. Red. Mjærum Kautokeino kommune, Finnmark. I:
A. og E.U. Wammer:159-181. Arkeologisk feltarbeid i Nord-
Portal forlag og kulturhistorisk Norge 1984. Red. Holm-Olsen I.M.
museum, Kristiansand. og E. Engelstad:1-7,5.
Severinsen, Anne og Leif Pareli. 1975 Universitetet i Tromsø, Institutt for
Rapport over arkeologiske museumsvirksomhet, Tromsø.
registreringer i Røros-distriktet Simonsen, Povl. 1986 Fortsatte
sommeren 1975. undersøkelser ved Virdnejavri,
Simonsen, Povl. 1958 Gravholmen, Kautokeino, Finnmark. I:
Vaggatem, S. Varanger og pgd., Arkeologisk feltarbeid i Nord-
Finnmark. Gravning 1958. Tromsø Norge 1985. Red. Engelstad E. og
Museum, Upublisert I.M. Holm-Olsen:1-11. Tromura,
utgravingsrapport. Kulturhistorie nr. 6, Universitetet i
Simonsen, Povl. 1959 Gravholmen, Tromsø, Institutt for
Vaggatem, S. Varanger og pgd., museumsvirksomhet.
Finnmark. Upublisert Simonsen, Povl. 1987 Alta-kraftverkene :
utgravingsrapport. Gravning 1959. kulturhistoriske registreringer og
Simonsen, Povl. 1961 Varanger-funnene utgravninger 1982. Tromura
II. Fund og udgravninger på 7(Tromsø.
fjordens sydkyst. 2. Tromsø Simonsen, Povl. 1992 Alta-kraftverkene :
museums skrifter vol. VII (Il), kulturhistoriske registreringer og
Tromsø. utgravninger 1983. Tromura 22(
Simonsen, Povl. 1962 Vassdragsutbygging Simonsen, Povl. 1997 Assebakte tombs
og arkeologi. Ottar - Populære and row-hearths. Did the Sami once
småskrifter fra Tromsø museum. practice cremation? Acta borealia
Gløtt fra Tromsø museum XII:20- 1997:59-65.
22. Simonsen, Povl. 2001 Alta-kraftverkene :
Simonsen, Povl. 1963 Varanger-funnene kulturhistoriske registreringer og
III. Fund og utgravninger i utgravninger 1984-1987 : Del A :
Pasvikdalen og ved den østlige Vir'dnejav'ri nord. Tromura,
fjordstrand. Tromsø museums Kulturhistorie 34(Tromsø.
skrifter VII(3). Simonsen, Povl og Knut A Helskog. 1973
Universitetsforlaget, Tromsø. Vurdering av skadevirkninger og
Simonsen, Povl. 1968 Varanger-funnene : ulemper ved en eventuell
6 : Analyseresultater og mindre vassdragsregulering av Skibotn-,
rapporter. 6(Tromsø. Signaldal- og Kitdalvassdraget.
Simonsen, Povl. 1979 Juntavadda og Del I. . Upublisert rapport. Tromsø
Assebakte, to utgravninger på Museum, Universitetet i Tromsø,
Finnmarksvidda. Acta Borealia, B. Simonsen, Povl, Ørnulv Vorren og Bjørn
Humaniora. Universitetsforlaget, Aarseth. 1982 Alta-kraftverkene :
Tromsø. kulturhistoriske registreringer og
Simonsen, Povl. 1985a The Alta river vernetiltak 1981. Tromura. 2.
investigations. I: In honorem Evert Universitetet i Tromsø, Institutt for
Baudou. Archaeolgy and museumsvirksomhet, Tromsø.
Environment 4. Red. Backe M., I.B. Simonsen, T. 1975 Arkeologiske
Hennix, L. Forsberg, et al.:57-62. registreringer i
288
Saltfjell/Svartisvassdraget, Beiarn Skaare, Kolbjørn. 1986 Myntene fra Vesle
og Rana kommuner, Nordland Hjerkinn. Viking XLIX:203-208.
1975. Upublisert rapport. Skandfer, Marianne. 2000 Rapport fra
Topografisk arkiv, Tromsø utgravning: «Fosslund» (gnr.16/1),
Museum, Universitetet i Tromsø. Sør-Varanger k., Finnmark. .
Sindbæk, Søren. 1998 Mammendyret, Upublisert rapport, topografisk
Græslli-fuglen og den madjarske arkiv, Institutt for arkeologi,
hest - Øst-Europa i vikingtidens Universitetet i Tromsø,
kunst og symboler. Spor 25.hefte:8- Skandfer, Marianne. 2002 Keramikk og
11. politikk: En forskningshistorie fra
Sjögren, Per. 2009 Climate, Cod and Crops Pasvik. Viking 65:137-157.
– Coastal land-use in the SW Skandfer, Marianne. 2003 Tidlig nordlig
Barents Sea region during the past kamkeramikk. Typologi - kronologi
2.5 ka. The Holocene 19:703-716. - kultur. Upublisert Dr.art.-
Sjögren, Per , Thyra Solem, Lars F avhandling, Universitetet i Tromsø.
Stenvik, et al. 2014 Quantification Skandfer, Marianne. 2005a Fra eldre til
of past plant abundances based on yngre steinalder? Kronologiske og
the R-value model: Exemplified by begrepsmessige utfordringer sett fra
an impact assessment of pre- Nord-Norge. Primitive Tider 8:97-
historic iron production and 106.
summer farming in Budalen, Skandfer, Marianne. 2005b "Fra eldre til
central Norway. The Holocene yngre steinalder?..." Kommentar til
24:454-465. kommentarene. Primitive Tider
Sjølie, Randi, Sámediggi Norga og 8:122-126.
bygninger Verne- og Skandfer, Marianne. 2006 Melkefoss, tuft
forvaltningsplan for samiske. 2003 3, Sør-Varanger k., Finnmark.
Vern og forvaltning av samiske Rapport fra prøvestikking i
byggverk : hovedrapport august forbindelse med
2003. Sametinget, Karasjok. forskningsprosjektet«Oppkomsten
Sjøvold, Thorleif. 1974 The Iron Age av samisk etnisitet sett i lys av
Settlement of Arctic Norway. innlandets økte betydning, 2300 f.
Tromsø Museums Skrifter. X, 2. Kr.–300 e.Kr.», 17.08.2006.
Norwegian Universities Press, Upublisert rapport, topografisk
Oslo. arkiv, Institutt for arkeologi og
Sjövold, Thorleif. 1974 The iron age sosialantropologi, Universitetet i
settlement of Arctic Norway : a Tromsø,
study in the exspansion of Skandfer, Marianne. 2009a Being
European ironage culture within confronted with the interior Other:
the Arctic Circle 2 : late iron age Ethics, ethnography and prehistoric
(merovingian and viking periods). archaeology in interior Finnmark,
Tromsø museums skrifter. 10:2. Arctic Norway. Arctic
Tromsø. Anthropology 46:89-102.
Sjøvold, Torstein. 1970 Arkeologisk Skandfer, Marianne. 2009b
registrering i utbyggingsområdet Forskningsprosjektet
for Grytten kraftanlegg, Rauma og "Landskapskunnskap og
Nesset herreder, Møre og Romsdal. ressursforvaltning i indre Troms og
Rapport i NTNU Finmark 2500 f.Kr-1000 e.Kr.
Vitenskapsmuseets topografiske (LARM). Registreringsrapport
arkiv. Indre Finnmark 2009. . Upublisert
rapport, topografisk arkiv, Institutt
289
for arkeologi og sosialantropologi, "Landskapskunnskap og
Universitetet i Tromsø, ressursforvaltning i indre Troms og
Skandfer, Marianne. 2009c Finnmark 2500 f.Kr.-1000 e.Kr.
Registreringsrapport Indre (LARM). Institutt for arkeologi og
Finnmark 2009. sosialantropologi, Universitetet i
Forskningsprosjektet Tromsø, Tromsø.
"Landskapskunnskap og Skandfer, Marianne, Sven Erik Grydeland,
ressursforvaltning i indre Troms og Siv Henriksen, et al. 2010 Tønsnes
Finnmark 2500 f.Kr-1000 e.Kr. havn, Tromsø kommune, Troms:
(LARM). Institutt for arkeologi og Rapport fra arkeologiske
sosialantropologi, Universitetet i utgravninger i 2008 og 2009.
Tromsø, Tromsø. Tromura nr.40, Tromsø Museum,
Skandfer, Marianne. 2011 Technology Universitetet i Tromsø.,
Talks: material diversity and Skandfer, Marianne og Helge Høegh. 2012
change in Northern Norway 3000- Bácheveaj/Pasvikdalens eldre
1000 BC. I: Becoming European : historie belyst ved pollenanalyser
The transformation of third og arkeologisk materiale. Viking
millennium Northern and Western LXXV:27-52.
Europe. Red. Prescott C. og H. Skar, Birgitte. 1989 Foldsjøen 4A, en
Glorstad:128-143. Oxbow Books, stenalderboplads i zonen mellem
Havertown. kyst og fjeld. Viking LII:7-21.
Skandfer, Marianne. 2012a Change and Skevik, Olav. 2005 …tolv kyr, to hester og
Recollection: House Structures and tre treller. I: Trøndelags historie.
Social Identification in Finnmark, Bind 1 Landskapet blir landsdel.
Artic Norway 2400 BC - AD 300. Fram til 1350. Red. Bull I., O.
I: Networks, Interaction and Skevik, K. Sognnes, et al.:229-250.
Emerging Identities in Tapir forlag, Trondheim.
Fennoscandia and Beyond. Papers Skoglund, Peter. 2016 Rock art through
from the Conference held in time : Scanian rock carvings in the
Tromsø, Norway, October 13-16 Bronze Age and earliest Iron Age.
2009. Red. Damm C. og J. Swedish rock art series. Oxbow
Saarikivi:155-176. Suomalais- Books, Oxford.
Ugrilainen Seura / Finno-Ugrian Sognnes, Kalle. 2001 Prehistoric Imagery
Society. and Landscapes: Rock Art in
Skandfer, Marianne. 2012b Stjørdal, Trøndelag, Norway.
Forskningsprosjektet British Archaeological Report.
"Landskapskunnskap og Archaeopress, Oxford.
ressursforvaltning i indre Troms og Sognnes, Kalle. 2005a Bronsealderen.
Finmark 2500 f.Kr-1000 e.Kr. Europas nordligste
(LARM). Rapport fra registreringer bronsealderprovins. I: Trøndelags
i Karasjok og Kautokeino historie. Bind 1 Landskapet blir
kommuner, Finnmark, 2012. landsdel. Fram til 1350. Red. Bull
Upublisert rapport, topografisk I., O. Skevik, K. Sognnes, et al.:83-
arkiv, Institutt for arkeologi og 106. Tapir akademisk forlag,
sosialantropologi, Universitetet i Trondheim.
Tromsø, Sognnes, Kalle. 2005b Vandring langs en
Skandfer, Marianne. 2012c Rapport fra strand – helleristninger i Selbu,
registreringer i Karasjok og Sør-Trøndelag. I: Mellan sten och
Kautokeino kommuner, Finnmark, järn. Rapport från det 9:e nordiska
2012. Forskningsprosjektet bronsålderssymposiet, Göteborg
290
2003. Red. Goldhahn J.:571-580. Solem, Thyra, Lars Stenvik, Aud Tretvik
Gotarc Serie C. Arkeologiska Mikkelsen, et al. 2011 Natur- og
Skrifter No 59, Göteborg. kulturminner i Budalen
Sognnes, Kalle. 2007 Ensom rein blant landskapsvernområde.
mange - Helleristningene ved Bøla, Arkeologiske, historiske,
Nord-Trøndelag. Viking LXX:35- vegetasjonshistoriske og økologiske
56. undersøkelser i DYLAN-prosjektet.
Sognnes, Kalle. 2012a Helleristninger i NTNU, Norges teknisk-
Trøndelags skogområder. Årbok for naturvitenskapelige universitet,
Nord-Trøndelag historielag:49-61. Vitenskapsmuseet,
Sognnes, Kalle. 2012b Visuell kultur i en Solvold, Grete Irene. 2016 Vedlegg til
overgangsfase – Bergkunst og rapporten Vassdragsundersøkelser
neolitisering i Trøndelag. I: i Midt-Norge. Historisk oversikt
Agrarsamfundenes ekspansion i over arkeologiske registreringer og
nord. Symposium på Tanums undersøkelser i vassdrag som har
Hällristningsmuseum, Underslös, blitt utbygd eller vurdert for
Bohuslän, 25. – 29. maj 2011. Red. utbygging av vasskraft. Utredning
Flemming K. og L. Sørensen:233- for Riksantikvarens arbeid med
243. Nationalmuseet, København. strategisk plan. NTNU
Solberg, Bergljot. 2000 Jernalderen i Vitenskapsmuseet,
Norge : ca. 500 f.Kr.-1030 e.Kr. Sommerseth, Ingrid. 2009a Villreinfangst
Cappelen Akademisk, Oslo. og tamreindrift i Indre Troms.
Solberg, Ole. 1909 Eisenzeitfunde aus Belyst ved samiske boplasser
Ostfinmarken : lappländische mellom 650 og 1923. Universitetet i
Studien. Videnskabsselskapet i Tromsø, Tromsø.
Kristiania, Skrifter nr.7. In Sommerseth, Ingrid. 2009b Villreinfangst
Kommission bei Dybwad, og tamreindrift i indre Troms.
Christiania. Belyst ved samiske boplasser
Solberg, Ole. 1918 Mennikka-fundet. mellom 650 og 1923. Upublisert
Oldtiden 7:1-11. phd-avhandling, Institutt for
Solem, Thyra. 1991 Effects of early Iron arkeologi og sosialantropologi,
Production on Vegetation. A Study Universitetet i Tromsø, ,
by Means of Pollen Analysis. I: Sommerseth, Ingrid. 2011 Archaeology
Bloomery Ironmaking during 2000 and the debate on the transition
Years. Seminar in Budalen 1991. from reindeer hunting to
Ancient ironmaking in a local and pastoralism. Rangifer 31:111-127.
general Norwegian context. Red. Sommerseth, Ingrid. 2012 Fangstgroper
Espelund A.:50-70. og ildsteder i Indre Finnmark 2012.
Budalsseminaret vol.1, Arkeologisk utgravningsrapport.
Metallurgisk institutt, Trondheim. Forskningsprosjektet
Solem, Thyra. 1996 Vegetasjonshistoriske "Landskapskunnskap og
undersøkelser i Fjergenområdet, ressursforvaltning i Indre
Meråker, Nord-Trøndelag. I: Finnmark 2500 f.Kr. - 1000 e.Kr.
Undersøkelser i forbindelse med (LARM). Institutt for arkeologi og
kraftutbygging i Meråker, Nord- sosialantropologi, Universitetet i
Trøndelag. Rapport arkeologisk Tromsø, Upublisert rapport,
serie: 1996-1. Red. Stenvik topografisk arkiv.
L.F.:74-99. NTNU Sommerseth, Ingrid. 2014
Vitenskapsmuseet, Trondheim. Čuđojoganjálbmi – en tidlig
metalltidsboplass i Indre Finnmark
291
- med spor etter opphold i eldre NTNU Vitenskapsmuseet,
steinalder Tromsø Museum - Trondheim.
Universitetsmuseet, Statistiske_analyser(SA). 1977: 29
Spangen, Marte. 2005 Edelmetalldepotene Tømmerfløtning 1871-1975.
i Nord-Norge. Komplekse Statkraft. 2017 Våre kraftverk og kontorer.
identiteter i vikingtid og tidlig Norge.Tilgjengelig fra:
middelalder. Universitetet i http://www.statkraft.no/Energikilde
Tromsø, r/vaare-kraftverk/norge/ [besøkt
Spangen, Marte. 2016a Circling concepts : 20.02.2017].
a critical archaeological analysis Stavik, Jarle. 2015 Fosnakulturen i
of the notion of stone circles as Sunndalsfjella.Nordmøre Museum,
sami offering sites. Department of Tilgjengelig fra:
Archaeology and Classical Studies, http://www.nordmore.museum.no/b
Stockholm Univeristy, Stockholm. es%C3%B8k-
Spangen, Marte. 2016b Circling Concepts. oss/sunndal/fosnakulturen-i-
A Critical Archaeological Analysis sunndalsfjella [besøkt
of the Notion of Stone Circles as Stebergløkken, Heidrun. 2016
Sami Offering Sites. Stockholm Bergkunstens gestalter, typer og
University, Stockholm. stiler : en metodisk og empirisk
Spång, Lars Göran. 1991 tilnærming til veidekunstens
Flyttningsmönster och konstruksjonsmåter i et midtnorsk
sentrumsberoende. perspektiv. Upublisert phd.-
Fångstsamhällens sociala och avhandling. Norges teknisk-
economiska behov av centra i naturvitenskapelige universitet,
Norrlands inland. I: Sentrum - Trondheim.
periferi. Sentra og Steen, Tormod. 1993 Samiske
sentrumsdannelser gjennom kulutrminner ved Virvatnet i Rana.
førhistorisk og historisk tid : Den Rapport fra de samiske
18. nordiske arkeologkongress, kulturminneregistreringer ved
Trondheim 28.8.-4.9.1989 Red. Virvatnet sommeren 1987. Saemien
Berglund B.1. Gunneria 64, Sijte, Snåsa.
Universitetet i Trondheim, Steinbakken, Amund H. u.å. Registrering
Vitenskapsmuseet, Trondheim. av samiske kulturminner i
St.mld.nr.25. (2015-2016) Kraft til Forollhogna Nasjonalpark i 2009
endring. Energipolitikken mot og 2010.
2030. Det kongelige olje- og Steinkjer_kommune. 2015
energidepartement. Kulturminneplan for Steinkjer
St.mld.nr.53. (1986-87) Om Samlet plan kommune 2014-2018. I:
for vassdrag. Kulturminneplan for Steinkjer
Miljøverndepartementet. kommune 2014-2018. Red.
St.mld.nr.60. (1991-92) Om Samlet plan Steinkjer.
for vassdrag. Stenersen, L. B. 1881 Myntfundet fra
Miljøverndepartementet. Græslid i Thydalen. Festprogram i
Stalsberg, Anne. 1991 Innberetning om anledning af Deres Kongelige
registreringer i 1991 av fornminner Høiheder Kronprins Oscar Gustav
langs Langtjønna (mellom Feragen Adolphs og Kronprinsesse Sophie
oog Femunden), ved Feragslva, Marie Victorias Formæling den
Håsjøen og Rambergsjøen i Røros 20de september 1881.
kommune, Sør-Trøndelag fylke. J.Chr.Gundersens bogtrykkeri,
Christiania.
292
Stenvik, Lars. 1983a Registrering av serie 1985:1. Det Kongelige norske
arkeologiske og samiske videnskabers selskab. Museet,
kulturminner i forbindelse med Trondheim.
konsesjonssøknad for Ormsetvatn. Stenvik, Lars F. 1986 Utgravning av en
Vitenskapsmuseet, topark doknr: jernframstillingsplass. Håen
15072 Melhus Kommune, Sør-Trøndelag.
Stenvik, Lars F. 1982a Verneplan for Stenvik, Lars F. 1987 Utgravning av
vassdrag. 10-års vernede vassdrag. jernframstillingsplass Håen III.
Arkeologiske kulturminner i Arkivrapport NTNU,
Høylandsvassdraget, Nord- Vitenskapsmuseet, Trondheim.
Trøndelag. Rapport, arkeologisk Stenvik, Lars F. 1989 Tovmoen i Budal -
serie 1982:5. Trondheim. et fysisk arkiv om utmarka langt
Stenvik, Lars F. 1982b Verneplan for bakover i tid. Spor 1:4-7.
vassdrag. 10-års vernede vassdrag. Stenvik, Lars F. 1991 Lavteknisk
Arkeologiske kulturminner i jernframstilling i Trøndelag -
Stjørdalsvassdraget, Nord- Forskningsstatus og perspektiv. I:
Trøndelag. Rapport, arkeologisk Arkeo-metallurgi. Kurs ved
serie 1982:2. Trondheim. Universitetet i Trondheim 11.-15.
Stenvik, Lars F. 1982c Verneplan for januar 1988 Red. Stenvik L.F.:9-
vassdrag. Arkeologiske 31,1991:1. Rapport Arkeologisk
kulturminner i Drivavassdraget, serie 1991-1, Vitenskapsmuseet,
Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal. Trondheim.
Rapport, arkeologisk serie 1982:4. Stenvik, Lars F. 1996 Undersøkelser i
Trondheim. forbindelse med kraftutbygging i
Stenvik, Lars F. 1982d Verneplan for Meråker, Nord-Trøndelag. Rapport
vassdrag. Arkeologiske arkeologisk serie 1996-1
kulturminner i Gaulavassdraget, Trondheim.
Sør-Trøndelag. Rapport, Stenvik, Lars F. 2003 Iron Production and
arkeologisk serie. 1982:3. Social Implications. Norwegian
Trondheim. Archaeological Review 36:119-134.
Stenvik, Lars F. 1982e Verneplan for Stenvik, Lars F. 2004 Kopperfremstilling i
vassdrag. Arkeologiske Kopperåa. Spor 2004:1:15.
kulturminner i Sørlivassdraget, N- Stenvik, Lars F. 2005 Et nytt metall - en ny
Trøndelag. Rapport, arkeologisk epoke. I: Trøndelags historie. Bind
serie. 1982:6. Trondheim. 1 Landskapet blir landsdel. Fram
Stenvik, Lars F. 1983b En sørsamisk til 1350. Red. Bull I., O. Skevik, K.
offerplass ved Forolsjøen mellom Sognnes, et al.:107-118. Tapir
Hedmark og Sør-Trøndelag. Åarjel akademisk forlag, Trondheim.
- saemieh. Samer i sør Årbok Stenvik, Lars F. 2012 Kopperåa, nytt om
1982/83:87-91. kopperverket. Spor 2012:2:31-33.
Stenvik, Lars F. 1983c En sørsamisk Stenvik, Lars F. 2014 Det gåtefulle
offerplass ved Forolsjøen mellom brufundamentet fra Lo. Bøgda vår
Hedmark og Sør-Trøndelag. Samer 2014, Oppdal historielag.
i sør. Saemien Sijte Årbok Stenvik, Lars F. 2015a The bloomery in
1982/83:87-91. Mid-Norway: A retrospective
Stenvik, Lars F. 1984 Arkeologiske glance and foresight. I: Exploitation
registreringer i forbindelse med of outfield resources - Joint
konsesjonssøknad om Research at the University
kraftutbygging i Meråker, Nord- Museums of Norway. Red. Indrelid
Trøndelag. Rapport. Arkeologisk S., K.L. Hjelle og K. Stene:85-98.
293
University Museum, University of Storli, Inger. 2006a Hålogaland før
Bergen. rikssamlingen : politiske prosesser
Stenvik, Lars F. 2015b Fra malm og skog i perioden 200-900 e.Kr. Instituttet
til jern og stål. Heimen 52:219-232. for sammenlignende
Stomsvik, Knut Harald. (2011) Femundens kulturforskning. vol. 123. Novus
kvartsittbrudd. Rapport fra forlag, Oslo.
registrering av Storli, Inger. 2006b Sølvskatten fra
steinbrudd/uttaksområde for Tromsø - en symbolsk forening av
kvartsitt fra steinalder. tid, rom og kosmologi? Viking
Storli, Inger. 1991a De østlige smykkene 69:169-194.
fra vikingtid og tidlig middelalder. Storli, Inger. 2007 Ohthere and his world -
Viking LIV:89-104. a contemporary perspective. I:
Storli, Inger. 1991b "Stallo"-boplassene : Ohthere's Voyages. A late 9th-
et tolkningsforslag basert på century account of voyages along
undersøkelser i Lønsdalen, the coasts of Norway and Denmark
Saltfjellet. Stensilserie B, 31. 31. and its cultural context. Red.
Institutt for samfunnsvitenskap, Bately J. og A. Englert:76-
Tromsø. 99,Maritime Culture of the North.
Storli, Inger. 1991c "Stallo"-boplassene. Et The Viking Ship Museum in
tolkningsforslag basert på Roskilde, Roskilde.
undersøkelser i Lønsdalen, Storvik, Tor Kristian. 2008 Mellom Træna
Saltfjellet. Stensilserie B. Institutt og Tärna - en analyse av
for samfunnsvitenskap, bosetningsmønster og erverv på
Universitetet i Tromsø, Tromsø. Helgeland i senmesolitikum.
Storli, Inger. 1993a Reply to Comments on Upublisert masteroppgave,
Sami Viking Age Pastoralism - or Universitetet i Bergen,
'The Fur Trade Paradigm' Storøy, Haakon. 2009 Samer og bubenn
Reconsidered. Norwegian ved Tunnsjøen. Årbok for
Archaeological Review 26:41-48. Namdalen 51:49-53.
Storli, Inger. 1993b Sami Viking Age Strøm, I.O. og H.M. Breivik. 2008
Pastoralism - or 'The Fur Trade Arkeologiske undersøkelser.
Paradigm' Reconsidered. Reguleringsplan Kvernberget
Norwegian Archaeological Review lufthavn. Lokalitet 20.
26:1-20. Aktivitetsområde fra eldre
Storli, Inger. 1994a "Stallo"-boplassene. steinalder. Upublisert rapport.
Spor etter de første fjellsamer? NTNU, Vitenskapsmuseet,
Novus forlag, Instituttet for Trondheim.
sammenlignende kulturforskning, Stångberg, Andreas. 2003
Oslo. Befaringsrapport – Bru over
Storli, Inger. 1994b "Stallo"-boplassene. Vesterbukta i Røssvatn, Hattfjelldal
Spor etter de første fjellsamer? 90. kommune, Nordland. Sametinget,
Novus forl. Instituttet for Miljø- og kulturvernavdelingen,
sammenlignende kulturforskning, Snåsa, Upublisert rapport.
Oslo. Stångberg, Andreas. 2004
Storli, Inger. 1996a On the Historiography Befaringsrapport II – Bru over
of Saami Reindeer Pastorialism. Vesterbukta i Røssvatn, Hattfjelldal
Acta borealia 13:81-115. kommune, Nordland. Sametinget,
Storli, Inger. 1996b On the historiography Miljø- og kulturvernavdelingen,
of Sami reindeer pastoralism. Acta Snåsa, Upublisert befaringsrapport.
borealia 13:81-115.
294
Stångberg, Andreas og Anders Løøv. 2001 Syvertsen, Kate Irene Jellestad. 2002
Konsekvensutredning av Ristninger i graver - graver med
kulturminnen i samband med ristninger. I: Bilder av bronsålder.
Finnkoiøverføringen, Meråker Red. Almqvist & Wiksell, 2002,
kommune i Nord-Trøndelag fylke Stockholm.
samt Tydal kommune i Sør- Søborg, Hans Christian. 1986 Skiferkniver
Trøndelag fylke. Samisk sør for Polarsirkelen i Norge : en
kulturminneråd, Snåsa. analyse av attributter, typer og
Sveen, Stine Benedicte. 2003 geografisk fordeling med bakgrunn
Boazosápmelaš, boazu ja sutnu i det fennoskandiske
guohtoneanan : Reinen, reineieren skiferkompleks. Upublisert
og reinbeitelandet : en studie av magistergradsavhandling, Bergen.
reindriftssamisk landskapsbruk og Sørensen, Mikkel, Tuija Rankama, Jarmo
landskapsforståelse, forankret i Kankaanpää, et al. 2013 The First
sommerlandet Stuoranjárga. Eastern Migrations of People and
Upublisert hovedfagsoppgave i Knowledge into Scandinavia:
arkeologi, Universitetet i Tromsø. Evidence from Studies of
Sveen, Stine Benedicte. 2013 Brev til Mesolithic Technology, 9th-8th
Statskog 10.10.2013. Millennium BC Norwegian
Detaljregulering hyttefelt l, II og III Archaeological Review 46:1-38.
- Altevatn - Bardu kommune - Tansem, Karin. 1999 Fra komsakultur til
innspill vedr. kulturminner. Ref. eldre steinalder i Finnmark. I: Fra
11/156 -12. komsakultur til eldre steinalder i
Sveen, Stine Benedicte. 2014a Finnmark. Red.Stensilserie B nr 54,
Registreringsrapport Universitetet i Tromsø.
Lebesjavri/Leinavann, Bardu Teigmo, Mari. 1973 Samisk-etnografisk
kommuner. avdelings undersøkelser i
Kvalitetshevingsprosjektet forbindelse med de planlagte
Askeladden. Sámediggi/Sametinget, reguleringer av Skibotnvassdraget.
Sveen, Stine Benedicte. 2014b Rapport fra arbeid sommeren 1973.
Registreringsrapport Lenesjávri / Upublisert registreringsrapport,
Leinavann, Bardu kommune. topografisk arkiv, Samisk-
Kvalitetshevingsprosjekt etnografisk avdeling, Tromsø
Askeladden. Samediggi/Sametinget, Museum,
Sveen, Stine Benedicte. 2015 Regulerte Thomassen, Arne Håkon. 2014 Rapport.
vassdrag i Indre Troms – Kartlegging og verdisetting av
Álddesjávri/Altevann Innlegg på kulturminner i Møysalen
Riksantikvarens seminar om nasjonalpark og Møysalen
vassdragsreguleringer 22.10.2015, landskapsvernområde.
Oslo. Sámediggi/Sametinget,
Svendsen, Frode. 2014 Kommentar til Leif Thue, Lars. 2006 Statens kraft 1890-1947.
Inge Åstveits: "Noen synspunkter Kraftutbygging og
på den tidligmesolittiske samfunnsutvikling. I: Statens kraft
bosetningen i Sør-Norge". 1890-1947. Kraftutbygging og
Primitive Tider 16:121-127. samfunnsutvikling. Red.Cappelen,
Svendsen, Frode 2017 Rapport arkeologisk Oslo.
registrering – Møsvatn sektoravgift Thuen, Trond. 2003 Lokale diskurser om
2016. Telemark fylkeskommune, det samiske. I: Samer, makt og
Upublisert registreringsrapport. demokrati. Red. Bjerkli B. og P.
Selle. Gyldendal akademisk, Oslo.
295
Thuestad, Alma. 2006 Sørdalen-Isdalen Unimus. 1949b Tilvekstkatalogtekst for
nasjonalpark. Deltema T17046-17091. Undersøkelser
kulturhistorie. Norsk Institutt for langs Limingen i Røyrvik og Lierne
Kulturminneforskning (NIKU), kommuner, Nord-Trøndelag.
Thuestad, Alma Elizabeth. 2005 En romlig Unimus. 1966 Tilvekstkatalogtekst for
analyse av tidlig eldre T19696-19701. Arkeologiske
steinalderlokaliteter i Vest- undersøkelser 1966 ved Femunden,
Finnmark og Troms. I: En romlig Røros pgd., Sør-Trøndelag og
analyse av tidlig eldre Engerdal pgd., Hedmark.
steinalderlokaliteter i Vest- Unimus. 1974 Tilvekstkatalogtekst for
Finnmark og Troms. T19533-T19541, Rødlien ved
Red.Upublisert hovedfagsoppgave, Røssvatn, Hemnes kommune,
Universitetet i Tromsø. Nordland. NTNU
Thuestad, Alma, Elin Rose Myrvoll og Vitenskapsmuseet, Trondheim.
Marit Myrvoll. 2011 Revidering av Unimus. 2006 T23373 Boplassfunn fra
verneplan og forvaltningsplan for Steinalder/Senmesolitikum/Tidligne
Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark olitikum fra Aursjøen, lok. R-210
og tilgrensende verneområder. (0), Nesset K., Møre og Romsdal.
Kulturminnekartlegging i NTNU Vitenskapsmuseet,
verneområdene på Saltfjellet Norsk Trondheim.
Institutt for Kulturminneforskning Unimus. 2009 T18518 /1-95 Boplassfunn
(NIKU), fra Senmesolitikum/Yngre
Trøim, Isa. 1999 Arkeologisk forskning og steinalder/Bronsealder Rana-
det lovregulerte fornminnevernet : undersøkelsene, lokalitet
en studie av fornminnevernets Gressvatnet VI, ”seksern”, Sør
utvikling i perioden 1905-1978. 49. Ranens Almenning (99/1), Hemnes
Universitetets oldsaksamling, Oslo. K., Nordland. NTNU
Turi, Johan. 2011 [1910] Min bok om Vitenskapsmuseet, Trondheim.
samene. ČálliidLágádus, Karasjok. Unimus. Ukjent Tilvekstkatalogtekst for
Tveiten, Ole. 2005a Jarnvinna i Møre og T13701, Sundslien ved Røssvatn,
Romsdal i førhistorisk tid og Hemnes kommune, Nordland.
mellomalder. Upublisert NTNU Vitenskapsmuseet,
hovudfagsoppgåve i arkeologi. Trondheim.
Arkeologisk institutt, Universitet i UT.no. 2016 Indre Helgeland. Turforslag.
Bergen, Bergen. Utne, Astrid. 1979 Mer om Nord-Norges
Tveiten, Ole. 2005b Utkant eller egg? tidlige februk. Ottar - Populære
Jarnutvinning i Møre og Romsdal i småskrifter fra Tromsø museum.
førhistorisk tid og mellomalder. Gløtt fra Tromsø museum 115:9-11.
Upublisert masteroppgave, Valen, Christian Roll. 2012 Neolittisering
Universitetet i Bergen, Bergen. av Nord-Norge – Hva sier det
Tvildal, Trine. 1997 Sagnet om Finnbrura. arkeologiske gjenstandsmaterialet
Far etter fedrane. Årbok for Vefsn, og de naturvitenskapelige
Grane og Hattfjelldal:38-39. undersøkelsene? I:
Unimus. 1949a Tilvekstkatalogtekst for Agrarsamfundenes ekspansion i
T16719-T16736. Undersøkelser nord. Symposium på Tanums
langs lenglingen, Ulen og Rengen, Hällristningsmuseum, Underslös,
Lierne kommune, Nord-Trøndelag. Bohuslän, 25. – 29. maj 2011. Red.
NTNU Vitenskapsmuseet, Flemming K. og L. Sørensen:152-
Trondheim. 168. Nationalmuseet, København.
296
Vandkilde, Helle. 1996 From stone to Blindheim C. og J.E. Knirk:103-
bronze : the metalwork of the Late 112,Universitetets oldsaksamlings
Neolithic and earliest Bronze Age skrifter. Ny rekke 9. Oslo.
in Denmark. Jysk Arkæologisk Weber, Birthe. 1995 Rapport fra
Selskabs skrifter. 32. Distributed undersøkesler av fangstgroper i
by Aarhus University Press, Gåvålia. Universitetets
Aarhus. Oldsaksamling, Upublisert rapport,
Várjjat_Sámi_Musea. Hellige fjell.Várjjat top.ark.
Sámi Musea/Varanger samiske Weber, Birthe. 2007 De arkeologiske
museum, Samisk tro og mytologi. undersøkesler på Dovrefjell. I:
En nettutstilling. Tilgjengelig fra: Vesle Hjerkinn. Kongens gård og
http://www.saivu.com/web/index.p sælehus. Red. Weber B., I. Martens
hp?sladja=79&vuolitsladja=96&gie og E. Østmo:53-70,Norske oldfunn
lla1=nor [besøkt 22.12.2016]. 21. Universitetetets kulturhistoriske
Vogt, David. 2012 Østfolds helleristninger. museer, Oslo.
Universitetsforlaget, Oslo. Weber, Birthe, Irmelin Martens og Einar
Vorren, Ørnulv og Hans Kr Eriksen. 1993 Østmo. 2007 Vesle Hjerkinn.
Samiske offerplasser i Varanger. Kongens gård og sælehus. Norske
Tromsø museums skrifter. 24. oldfunn 21(Oslo.
Tromsø museum, Tromsø. Wickler, Stephen. 2008 Rapport fra
Vorren, Ørvnulv. 1982 Kystsamenes arkeologiske undersøkelser av
husformer. Kystsamisk bosetting. erosjonstruede kulturminner i
Ottar - Populærvitenskapelig reguleringssonen ved Altevatn,
tidsskrift fra Tromsø Museum Bardu kommune, Troms Fylke 2006
137:59-68. og 2007. Tromsø Museum,
Wammer, Elling Utvik. 2015 Upublisert rapport, topografisk
Maritimarkeologisk undersøkelse i arkiv.
forbindelse med fornyelse og Wickler, Stephen og Keth E Lind. 2008
revisjon av konsesjon(sektoravgift) Rapport fra arkeologiske
i Tesse 2014. Norsk Maritimt undersøkelser av erosjonstruet
Museum, kulturminner i Pasvikdalen, Sør-
Wasmuth, Randi. 2005 Regionale likheter Varanger k., Finnmark 9-11.
og lokale variasjoner : en analyse august 2007. Tromsø museum -
av overgangen yngre Universitetsmuseet, Upublisert
steinalder/tidlig metalltid i det rapport, topografisk arkiv.
vestlige Finnmark. I: Regionale Wintervoll, Joakim Aalstad. 2010
likheter og lokale variasjoner : en Logistikk og transport : en
analyse av overgangen yngre detaljstudie av metallframstilling i
steinalder/tidlig metalltid i det Midt-Norden i romertiden og
vestlige Finnmark. Red.Upublisert folkevandringstiden. Upublisert
masteroppgave i arkeologi, masteroppgave, Universitetet i
Universitetet i Tromsø, Tromsø. Bergen.
Weber, Birthe. 1986 Vesle Hjerkinn - en Ystgaard, Ingrid og Raymond Sauvage.
fjellgård (?) med mange ben å stå 2016 Endelig prosjektplan for
på. Viking XLIX:181-201. arkeologisk utgraving. Fastsettelse
Weber, Birthe. 1987 Vesle Hjerkin - A av kostnader og omfang
Viking Age Mountain Lodge? A jf.kulturminneloven § 10 -
preliminary report. I: Proceedings reguleringsplan for Ørlandet
of the Tenth Viking Congress, hovedflystasjon. Vitenskapsmuseet,
Larkollen, Norway 1985. Red.
297
Seksjon for arkeologi og Årskog, Hanne Bente. 2009
kulturhustorie, Trondheim. Steinalderlokaliteter i tid og rom :
Zachrisson, Inger. 1984 De samiska en undersøkelse basert på Ormen
metalldepåerna år 1000-1350 i Langeregistreringen på
ljuset av fyndet från Mörtträsket, Nordvestlandet. I:
Lappland. ARCHAEOLOGY and Steinalderlokaliteter i tid og rom :
ENVIRONMENT. 3. University of en undersøkelse basert på Ormen
Umeå, Borås. Langeregistreringen på
Zachrisson, Inger. 1984 De samiska Nordvestlandet. Red.Upublisert
metalldepåerna år 1000-1350 i masteroppgave, Universitetet i
ljuset av fyndet från Mörtträsket, Oslo.
Lappland Archaeology and Åstveit, Leif Inge. 2008a
environment. 3. University of Mellommesolittisk tid (MM) 8000-
Umeå. Department of Archaeology, 6500 BC. I: NTNU
Umeå. Vitenskapsmuseets arkeologiske
Zachrisson, Inger. 1997 Möten i gränsland undersøkelser. Ormen Lange
: samer och germaner i Nyhamna. Red. Bjerck H.B.:571-
Mellanskandinavien. 4(Stockholm. 575. Tapir, Trondheim.
Zachrisson, Torun. 1998 Gård, gräns, Åstveit, Leif Inge. 2008b Mellomneolittisk
gravfält. Sammanhang kring tid (MN) 3300-2300 BC. I: NTNU
ädelmetalldepåer och runstenar Vitenskapsmuseets arkeologiske
från vikingatid och tidig medeltid i undersøkelser. Ormen Lange
Uppland och Gästrikland. Nyhamna. Red. Bjerck H.B.:592-
Stockholm studies in archaeology. 595. Tapir, Trondheim.
Stockholms universitet, Stockholm. Åstveit, Leif Inge. 2008c Senmesolittisk
Zackrisson, Olle, Lars Östlund, Olavi tid (SM) 6500-4000 BC. I: NTNU
Korhonen, et al. 2000 Zackrisson, Vitenskapsmuseets arkeologiske
O., Östlund, L., Korhonen, O., & undersøkelser. Ormen Lange
Bergman, I. (2000). The ancient Nyhamna. Red. Bjerck H.B.:576-
use of Pinus sylvestris L. (Scots 587. Tapir, Trondheim.
pine) inner bark by Sami people in Åstveit, Leif Inge. 2014 Noen synspunkter
northern Sweden, related to cultural på den tidligmesolittiske
and ecological factors 9, 99-109. bosetningen i Sør-Norge. Primitive
Journal of vegetation history and Tider 16:87-104.
archaeobotany 9:99-109.
Østmo, Einar. 1992 Helleristninger i et
utkantstrøk : bidrag til
skipshistorien fra nye
jernalderristninger på Dalbo i
Bærum. Varia. 24 Universitetets
oldsaksamling, Oslo.
Åhrberg, Eva Schaller. 2007 Rapport,
arkeologisk utgraving.
Aursjøenprosjektet. Steinbrukende
tid ved Gautsjø og Grynningen.
Dalsida statsallmenning gnr/bnr
156/1, Lesja kommune, Oppland.
Kulturhistorisk museum,
Fornminneseksjonen, Universitetet
i Oslo.
298

Faglig Program Midt Og Nord-Norge PDF

Uploaded by

Document Information

Original Title

Copyright

Available Formats

Share this document

Share or Embed Document

Sharing Options

Did you find this document useful?

Is this content inappropriate?

Copyright:

Available Formats

Faglig Program Midt Og Nord-Norge PDF

Uploaded by

Copyright:

Available Formats

Lisbeth Skogstrand

1.1 BAKGRUNN ......................................................................................................................................... 5

2 ARKEOLOGISKE UNDERSØKELSER I VASSDRAG – EN HISTORISK GJENNOMGANG ........................ 12

2.1 VASSDRAGSREGULERINGER I HISTORISK PERSPEKTIV ................................................................................... 12

3 KUNNSKAPSSTATUS FOR MIDT-NORGE........................................................................................ 88

3.1 MIDTNORSK KRONOLOGI ..................................................................................................................... 89

4 KUNNSKAPSSTATUS FOR NORD-NORGE..................................................................................... 153

4.1 NORDNORSK KRONOLOGI ................................................................................................................... 154

5. KUNNSKAPSHULL OG SATSNINGSOMRÅDER .............................................................................. 234

5.1 KUNNSKAPSSTATUS, DATAGRUNNLAG OG REPRESENTATIVITET ................................................................... 234

er både tett og nødvendig. Det primære

rydding av elver, ble sannsynligvis

kulturmiljøer i Troms og Finnmark (Niemi 1982, og mange av rapportene ble

LARM-prosjektet (Landscape and Báhčeveaj i Finnmark (Skandfer 2009b,

2.3.9 Foldsjøen, Homlavassdraget

til tidlig seinmesolitikum og dermed litt oppdemmet, Fossvatnet regulert og Tevla

Sanddøla var et av de første registrert flere boplassområder med

å påvise et stort antall kulturminner, blant

I 2002-2003 ble det foretatt

Før undersøkelsene i 1969a). Lokaliteten ble identifisert

på flertallet av 14C-dateringene (se videre Et viktig resultat fra disse undersøkelsene

Traséen for kV420 Balsfjord- teltboplasser/lávvosadji,

ga opplysninger om muntlige tradisjoner, sør på Finnmarksvidda. Elva heter

Figur 52 Konflikten omkring utbyggingen av Alta-Kautokeinvassdraget fikk også innvirkning på de

bosetning i Nord-Norge i all hovedsak lå kamkeramikk i det nederste laget, mens

I forbindelse med planer om gammetufter/goahtesadji i vika i den

År f.Kr. Periode Fase Aukra

3.3.1 Eldre og yngre steinalder

Et unntak fra denne regelen er ubesvart spørsmål. Antakelig bør

større er Fagerhauganlegget som følger teltbosetninger/låavthgåetiesijjieh

Figur 81 Kjente jernvinneanlegg fra jernalder og middelalder i Midt-Norge ligger i all

Nord-Fosen forstås som fangstanlegg 2008b, Reitan 2006). Sverre Fjellheim

Figur 102 Plantegning av teltboplasser/låavthgåetiesijjieh fra 1400-tallet ved Nevelva/Njevliehjohke.

Lisbeth Skogstrand og Anders Hesjedal defineres ytre deler av Varangerhalvøya

I periode III (3300/3000-2000/1800 Det skjer en tydelig reduksjon i

Ved overgangen til tidlig metalltid blir I den siste halvdelen av

4.2.4 Samisk nyere tid

siden kan det synes som om dette Fjordmunningene er brede og forgreina og

Mortensnes/Ceavccageaðji. 16 strukturer Malangsfjorden, ved utløpet av Målselva,

innenfor Kvaløya, langs Kvalsundet og I fjordområdene var landhevinga

På Tønsnes ble det avdekket én

Figur 137 Hvalfiguren på Leiknes 1 i Tysfjord er antakelig en spekkhogger og den største

På Kveøya i Kvæfjord kommune i Sør- trekull, men også indikasjoner på tilførsel

Gollevárri er deler av en større overgangen til nyere tid (1300-1600 e.Kr.).

Figur 168 Flere ildsteder med steinarmer/geađgebearpmetárranat er undersøkt ved Devddesvuopmi

ressursgrunnlag. (Andersen 2002a, Andersen fremhever at kulturlagene på de

Altevatn/Álddesjávri og med fangstanlegg krever stor

ha vært en viktig og forutsigbar ressurs også funnet flere skrapere av finkornet

Vassdragene har vært viktige av vassdragsundersøkelser i Midt- og

Ressursutnyttelse Sosial organisering

Fylke Kommune Vassdrag Konsesjons- Regulerte vann (HRV/LRV(oppr))

You might also like