(19)-Min

besvarelse Id: 11468495

Oppgave 1:

Organisk solidaritet

Organisk solidaritet er den moderne formen av samfunnets "lim". Det tradisjonelle samfunn (slik Durkheim beskriver det) var i
utgangspunktet et egalitært likhetssamfunn der gruppen var prioritert over individet. Arbeidsdeling var liten og arbeidsoppgavene var
grunnleggende. Religiøse ritualer og symboler dannet basisen for sosial samhandling, og profanisering av disse ble møtt med
utkastelse eller andre sanksjoner. Dette likhetssamfunnet med sin lave grad av individualisering eller differensiering er et eksempel på
mekanisk solidaritet. Individene holder sammen ved bruk av religion (ideer), og ikke noen objektiv, materiell virkelighet. Da individene er
i så stor grad uavhengige hverandre i en materielle forstand, samhandler de ikke på en naturlig måte. De er ikke nødvendigvis avhengig
av hverandre for å leve, og de skaper heller inget utviklingsmomentum. Dermed er det en mekanisk solidaritet: individene samhandler
ikke gjennom et felles mål eller nytte av hverandre, men av skapte, syntetiske grunner. Solidariteten kan sies å ha opprettet seg selv i
nødvendighet for å unngå samfunnets kollaps.

I det moderne samfunnet er arbeidsdeling betydelig og individer spesialiserer seg på en slik måte at de blir uerstattelige for samfunnet.
Det betyr ikke at samfunnet kollapser hvis noen av individene forsvinner, men snarere at alle individer (pga. spesialiseringen) i et
helhetlig perspektiv danner en slags balanse. Når alle fyller en noenlunde "unik" rolle blir alle enkeltindivider avhengige av andre som
fyller komplimentære roller. På den måten skapes en slags likhet gjennom ulikhet. Da det i den mekaniske solidariteten må "skapes"
en motivasjon til sosial samhandling er denne motivsajon fullstendig innbakt i det moderne samfunn gjennom arbeidsdeling. Individene
samhandler fordi det gagner dem og deres utvikling. De er individualiserte gjennom arbeidsdelingen men opererer likevel med andre
mennesker for å nå personlige mål og forbedre sin egen situasjon. Samfunnet er dermed "limt sammen" ved at individene
komplementerer hverandre, og samfunnet blir større en summen av dets enkeltdeler (individene). Alle individene inngår, som de
forskjellige organene hos en organisme, i en helhet som er større enn seg selv.

Idealtyper:

Idealtyper er et av Webers sentrale forskningsverktøy. Ettersom objektivitet ikke kan finnes i samfunnsforskning, tar Weber disse mer
abstrakte representasjonene til hjelp. I stedet for å ta utgangspunkt i virkeligheten som basis for diskusjon av teorier, definerer Weber
tendenser han har observert i en skarpt definert og presis måte. Situasjoner i samfunnet vil alltid avvike fra hans avgrensede kategorier,
og ofte består eksempler fra virkeligheten av en kombinasjon av hans ulike idealtyper. Poenget med idealtypene er dog ikke å stemple
handlinger og tanker blant individer og grupper med disse idealtypene, men å dele de inn slik at de kan diskuteres separat fra deres mer
komplekse tilstander i samfunnet selv. Hver av idealtypene består har grunnleggende særegne trekk som skaper et sterkt skille dem i
mellom. Idealtypene kan sies og representere en ideolgi, tanke- eller handlingsmåte osv. i sin reneste form. Idealtypene kan da
diskuteres og sammenlignes med hverandre. Da Weber diskuterte mulige likhetstrekk mellom den protestantiske etikk og
kapitalismens ideologier brukte han Jean Calvin og hans trosretning og ideologi som idealtype for den mer kompliserte og vanskelig
definerbare protestantismen som helhet. Benjamin Franklin representerte her kapitalismens ånd, og dermed kunne disse to høyst
spesifikke representasjonene sammenlignes. Disse idealtypene kan på den måten bli brukt til en mer abstrakt diskusjon om høyst
kompliserte og utbredte ideologier. Idealtypene er speil av samfunnets deler, funksjoner, ideologier osv. som presiserer og kategoriserer
disse for så å bli reflektert tilbake på samfunnets virkelighet i diskusjonen av disse idealtypene.

Målrasjonell handling

1/3
(19)-Min besvarelse Id: 11468495

Målrasjonell handling er en av Webers idealtypiske handlinger. Den er sammen med den verdirasjonelle handling en av kjennetegnene
ved den veslige praktiske rasjonaliteten. I motsetning til den affektive eller tradisjonelle handling er de rasjonelle handlinger rent logiske,
og er et resultat av bl.a samfunnets avmystifisering gjennom teknologiske fremskritt og vitenskapens voksende relevans. Der den
verdirasjonelle handling utelukkende består av å sikre de (for individet) riktige moralske verdier uten å fokusere på konsekvensene av
en handling (midlene over målet), har den målrasjonelle handling de motsatte prioritetene (å nå et bevisst mål, uansett midler). Den
verdirasjonelle handling kan sies å være et uttrykk for den teoretiske rasjonalitet, mens den målrasjonelle handlig er basis for den
praktiske rasjonalitet (den rasjonelle kapitalismen). Den målrasjonelle handling kan dermed sies å representere den innerste, reneste
"ånden" av den rasjonelle kapitalismens grunnlag. Selvsagt er eksempler på denne type grunnleggende handling i det faktiske
samfunnet aldri så enkelt avgrenset, og innenfor selv Webers prototypiske rasjonalitet, inngår den verdirasjonelle idealtype innen den
målrasjonelle. En så klart avgrenset og fokusert målvektleggelse kunne ikke ha fungert i samfunnet, da det inngår altfor mange andre
faktorer i et individs motivasjon, men den målrasjonelle handling gir likevel uttrykk for "ånden" til den rasjonelle kapitaliske tenkning.

Oppgave 2a:

Durkheims selvmordstyper kan deles inn i grupper basert på enten i hvilket prototypisk samfunn de hyppigst forekommer, eller hvilken
sosial funksjon de reagerer på. De egoistiske og anomiske selvmordstypene er typiske for et moderne, utviklet samfunn, mens
de altruistiske og fatalistiske kjennetegner et uutviklet oldtidssamfunn. Det egoistiske selvmord forekommer når den sosiale
integrasjonen hos et individ er for lavt, og det altruistiske når det er for høyt. De anomiske og fatalistiske selvmordene forekommer av
for lav og for høy grad av regulering, respektivt.

Durkheim, i sin analyse av ulike land og regioners selvmordsrater, isolerer ulike grupper som han mener har høyere
selvmordstilbøyelighet, og innenfor hvilken type. Da han fokuserer på det nåværende (for han) samfunn inngår de altruistiske og
fatalistiske selvmordstypene i mindre grad enn de egoistiske og anomiske. Det egoistiske selvmord begås av individer som har havnet
utenfor sin(e) sosiale grupp(er) og dermed ikke for tilfredsstilt sine sosiale behov. Her inngår de "intelektuelle" og de "frie" mennesker.
De med høy utdannelse har en større mulighet til fri tenkning og løsriver seg dermed fra den sosiale gruppen de inngår i. Funksjoner
som motvirker dette er bl.a ekteskap, men spesielt dannelsen av en familiegruppe. Det altruistiske selvmord er en handling som kan
betraktes som en ofrelse av jeg-et til gode for samfunn eller sosial gruppe. Et for sterkt integrert individ med en svak selvidentitet kan
(så fremst det er frivillig) ofre seg for sin gruppe. I moderne samfunn er det i følge Durkheim spesielt innenfor militæret at dette skjer,
der gruppen er så tett at en soldat kan ofre seg for helheten, eller for å redde de andres liv. Det anomiske selvmord er et resultat av
oppløsningen av de rammene individet eksisterer i. Individet trenger fastsatte regler og mål å strebe etter, og uten klart definerte
standarder blir de "umettelige", og vil evig jakte etter denne tilfredsstillelse av sine behov. Med andre ord: normene som regulerer
individets mål oppløses, og resultatet er en usikkerhet og "fortåkelse" av det vante. Individet lider fordi de mister den overordnede
helheten som samfunnets normer skaper i individet, og de sitter igjen med et kontekstløst materiell jag. Spesielt i økonomiske
svingninger, både positive og negative, er dette utbredt. Det kan også forekomme i andre sfærer, og spesielt undersøkte Durkheim
skilsmissens rolle i dette. Skilsmissen som institusjon destabiliserer ekteskapet, og land med høy skilsmisserate skiller seg betydelig
fra de med lav eller ingen. Menn får høyere selvmordstilbøyelighet av denne destabiliseringen, og Durkheim mener det skyldes at menn
har behov for ekteskapets trygge rammer. For kvinnene er det motsatt. Durkheim mener kvinnene har behov for større personlig frihet
og at de byrdes av ekteskapet (så fremst de er barnløse), dette forklarer han ved at kvinnen har mindre behov for sosial samhandling
ettersom de i større grad eksisterer utenfor de sosiale gruppene sammenlignet med menn. Til sist er det fatalistiske selvmord, som er
den minst relevante i det moderne samfunn. Det kjennetegnes av en så høy regulering at livssituasjonen undertrykker individet slik at
det nesten opphører, og håpløsheten gjør det blindt. Her nevner Durkheim bl.a. unge gifte menn (for "ville" til å gagnes av ekteskapets
regulering) og gifte barnløse kvinner i land med lav/ingen skilsmisserate (fordi de byrdes av ekteskapet og har behov for større frihet)
som eneste eksempler.

Durkheim går ut fra at det som skaper svingninger i selvmordsraten er et sosiologisk fenomen, og jobber dermed ved å observere
tendenser i sin statistiske basis for så å forklare dem ut i fra sitt teoretiske grunnlag. Som funksjonalist forsøker han å avdekke
sammenhengen mellom ulike funksjoner og isolerer dermed disse selvmordene inn i egendefinerte grupper. I likhet med Webers
idealtyper attributerer han ofte egenskaper og kvaliteter til disse gruppene som om de var individer, men der Weber bruker sine
idealtyper i det abstrakte som et verktøy (på en gjennomsiktig måte), prøver Durkheim direkte å knytte disse gruppenes bestemte
kvaliteter til selvmordstilbøyeligheten deres. Selvmordstypene i seg selv er vagt definerte, der hver type har en direkte motsetning,
som i effekt betyr at ethvert selvmord nødvendigvis faller i en av disse kategoriene (hvis man tar utgangspunkt i hans tanker om
samfunnet som overordnet individet). Durkheims rene sosiologi der samfunnets krefter eksisterer som en tilnærmet fysisk ting er et

2/3
(19)-Min besvarelse Id: 11468495

grunnleggende hollistisk perspektiv. Han kan ikke se på individer som selvstendige i den grad f.eks Weber gjør, og nærmer seg mer
Marx' hollistiske oppfatning av samfunnet. Når det oppstår avvik i statistikken er Durkheim tvunget til å ignorere det eller flette det inn i
sine allerede etablerte selvmordstyper. Når han oppdaget at unge gifte menn hadde høyere selvmordshyppighet var han nødt til å
konkludere med at dette skyldtes en felles kvalitet i unge menn, og at den høye hyppigheten var et direkte resultat. Med de barnløse
gifte kvinners fatalistiske selvmordstilbøyelighet strekte han seg til mer abstrakte forklaringer om kvinners personlig behov som resultat
av deres sosiale og intellektuelle utvikling. Han prøver her å uttrykke et direkte kausalt forhold mellom kvinners utdanning, sosiale
behov, generell intellektuell utvikling sammenlignet med menns, syn og påvirkning av ekteskap i land med lav/ingen skilsmisserate og
det åpenbart skjøre og udefinerbare behovet disse kvinnene har for frie tøyler kontra regulering. Det at Durkheim baserer forskningen
sin på grupper som aktører og funksjonenes samspill er tydelig fra hans generelle oppfatning av sosiologi og samfunnet, til hans
metoder og drøfting. Han ser disse sammenhengende mellom selvmordshyppighet og religion/kjønn/utdanningsnivå/sivilstatus og
distillerer disse gruppene til et abstrakt superindivid som kan representere helheten i statistikken hans. Løsningen hans på de
problemene han diagnostiserer ved det moderne samfunn (egoistisk og anomisk selvmord) består hovedsaklig også av å danne grupper
(korporasjoner) ut av individer som kategoriseres (dog ut fra deres industri og spesialisering), slik at samfunnet blir en slags
systematisk inndeling av grupper som utgjør en helhet, som igjen slår komplementerer andre grupper. Individets tanker er ikke ignorert
av Durkheim, men han tar utgangspunkt i at selv individets indre blir skapt av samfunnet, og at det indre kontrollerer individet gjennom
denne internalisering (sammen med de ytre sanksjoner). Ut i fra et slikt perspektiv, kan disse gruppene han diskuterer snarere forstås
som en refleksjon av kombinerte samfunnsmessige funksjoner enn de individene vi kan se hos Weber eller Simmel.

Det kollektivistiske/hollistiske syn kan betraktes som en "renere" form for sosiologi enn den metodologiske individualisme (Weber), da
dette fokuserer på samfunnets krefter og (dog med større feilmargin) prøver å forklare disse funksjoner på det kollektive kontra det
individuelle. Samfunnet består av ulike sosiale grupper, så en sånn tilnærmelse kan vurderes som den mest naturlige. På den andre
side kan dette utgangspunktet betraktes som en utvisking av individer, der de blir stemplet og deres åndelige dimensjon nesten
forglemt. Metoden må passe målene. Er man ute etter å finne grove kausale forklaringer på fenomener innenfor samfunnet er et
metodologisk kollektivistisk utgangspunkt godt egnet. Om man dermed vil undersøke nærmere samfunnets krefters utslag på individ
(med alle dets mentale fakulteter inntakt) må enn mer individualistisk tilnærming til. Fra et uhyre biasert synspunkt kan man si at Marx
og Durkheim ser klare tendenser, forklarer dem, og deretter foreslår sannsynlige (innen deres narrativ) løsninger, mens Weber og
Simmel ser problemer, forklarer med selvmotsigelser, og finner ingen lett identifiserbar "kur". Den hollistiske interpretasjon synes å ha
en nødvendig positivitet (og ofte positivistisk) natur, mens de mer nyanserte og kompliserte linsene Weber og Simmel ser med har en
mer dyster karakter.

Hollismens sosiologi er nyttig i de ideer og mulige sammenhenger den kan oppdage, hovedproblemet ligger at det ikke er presist nok til
å være fortrolig i et vakuum. Som Durkheim demonstrerer hviler hollismen på et fundament av antagelser. Disse er ikke nødvendigvis
feilaktige, og mange av de koblingene Durkheim lager kan forklare sosiale fenomener, men risikoen for en falsk forklaring er stor. Da
disse individene betraktes som grupper ignorerer man i praksis mange mulige forklaringer som kan motsi eller utdype de funnene som
blir oppdaget. I en rekke med fjorten antagelser der de alle virker fornuftige, er det nok at én av dem er feil for at oppdagelsen eller
argumentet blir svekket. Det er ikke nødvendigvis da ubrukelig, men mindre stødig . Som forskningsmetodologisk utgangspunkt er
hollismen kanskje mer egnet som en basis for videre forskning. I en sosiologisk undersøkelse kan ikke individet bli visket helt ut uten
at det dermed blir ufullstendig. Ytterliggere forskning av en mer individualistisk grad kan hjelpe med å styrke de funnene eller
argumentene i den hollistiske undersøkelse, da deler må betraktes fra et annet perspektiv for at det skal kunne stå mer fullstendig i en
"objektiv" forstand. En syntese kan da muligens dannes.

3/3