NORSK GRAMMATIKK

FOR INTERNASJONALE STUDENTER

Nivå 1
SUBSTANTIV
Substantiv, kjønn
Norske substantiver har tre kjønn (genus).
Kjønnene har ulik artikkel:

• Hankjønn: en gutt, en mann, en bil, en by

• Hunkjønn: ei jente, ei klokke, ei dør*
• Intetkjønn: et barn, et sted, et land

Det er ikke mange regler for hvilket kjønn et substantiv har. Man må lære artikkelen sammen med
ordet.
* Hunkjønnsord kan ha artikkelen en slik som hankjønn, særlig i formelt språk

Ubestemt artikkel
Noen endelser (suffikser) bestemmer kjønn. For eksempel:
hannkjønn (en) er ord som slutter på:

• -sjon
• -het
• -else
• -dom

Intetkjønn (et) er ord som slutter på:

• -em
• -gram
• -tek
• -eri
• -mål

Substantiv med og uten artikkel

Vi bruker ikke artikkel når substantivet forteller hva subjektet er eller vil bli:

• Jeg er lærer.
• Han er amerikaner.
• Hun vil bli journalist.

1
Når substantivet forteller om en annen person enn subjektet, har vi artikkel:

• Jeg kjenner en lege.

• Vi møtte en amerikaner.
• Hun snakket med en journalist.

Når substantivet er subjekt, skal vi ha artikkel:

• En lege hjalp meg.

• En amerikaner fikk jobben.
• En journalist ringte henne.

Flertall
De fleste substantiv slutter på (e)r i ubestemt form flertall:

• Hankjønn: en bil – mange biler

• Hunkjønn: ei dør - mange dører
• Intetkjønn: et eple – mange epler

Navn på personer, som slutter på –er, får –e i flertall:

• en lærer – mange lærere

• en inder – mange indere

Ord som slutter på –el, får sammentrekning:

• en sykkel – to sykler

Flertall
Noen substantiv får ikke endelse i ubestemt form flertall. Det gjelder intetkjønnsord med én
stavelse:

• et år - mange år
• et ord - mange ord

Det gjelder også en del andre ord med en stavelse :

• en feil
• en ting
• en sko
• en ski
• ei mus.

Det gjelder også mange ord for valuta og mål:

• en euro - mange euro

Flertall
Noen substantiv har en spesiell form i flertall. Den formen må bare læres

2
Substantiv med uregelmessig bøyning

Noen mønstre:
a-e

• ei natt - netter
• ei and - ender
• en hovedstad – hovedsteder
• ei strand – strender
• ei tang – tenger
• ei tann – tenner
• en mann - menn
• ei hand – hender
• en far – fedre

o–ø

• ei mor - mødre
• en bror – brødre
• ei bok – bøker
• en fot – føtter
• ei rot - røtter
• en bot - bøter
• en bonde – bønder

å–e

• ei hånd – hender

a–ø

• ei datter – døtre

e-æ

• et kne – knær
• et tre – trær
• et håndkle - håndklær
• et lommetørkle – lommetørklær

Bøyning av substantiv, bestemt form

Entall Flertall
ubestemt bestemt ubestemt bestemt

en bil bilen biler bilene

ei jente jenta jenter jentene
et fjell fjellet fjell fjellene
et barn barnet barn barna
en baker bakeren bakere bakerne

3
et rom rommet rom rommene
Hankjønnsord får vanligvis –en i entall og -ene i flertall
Hunkjønnsord får vanligvis – a i entall og -ene i flertall
Intetkjønnsord får vanligvis –et i entall og - ene i flertall
Hvis et ord slutter på -e, blir den borte før endelsen. (ei jente – jenta)
Barn skal ha –a i bestemt form flertall.
Andre intetkjønnsord kan ha –a i flertall (fjellene eller fjella)
Hunkjønnsord kan ha –en som hannkjønnsord (boka eller boken) .
Personbetegnelser på –er får – e i ubestemt form og –ne i bestemt form flertall.
Ord som slutter på kort vokal+m, har -mm når det kommer vokal

Bruk av ubestemt og bestemt form

Vi bruker ubestemt form når vi introduserer noe nytt:
Vi har et fint kjøkken.
Det er et fint kjøkken i leiligheten.
Vi bruker bestemt form når det er klart hva vi snakker om:
Kjøkkenet er fint. (Man skjønner at det er kjøkkenet i leiligheten.)
Noen ganger er et ord nevnt først i ubestemt form:
Leiligheten har tre rom. Rommene er små.
Men det er ikke nødvendig:
Jeg liker best kjøkkenet. Utsikten fra vinduet er så fin.
Vi forstår at det må være utsikten fra vinduet i kjøkkenet.

Bruk av ubestemt og bestemt form

Noen ganger bestemmer ordene foran eller etter substantivet om substantivet skal ha ubestemt
eller bestemt form, for eksempel:
Ubestemt form: Bestemt form:

Pers hus er stort. Huset til Per er stort.

Mitt hus er lite. Huset mitt er lite.
Hvilket hus er det? Dette huset er fint.
De har tre sønner. To av sønnene bor hjemme.
Vi har mange oppgaver. Mange av oppgavene er lette

Bestemt og ubestemt form

• mange + flertall, ubestemt form
• noen+ flertall, ubestemt form
• mange av+ flertall, bestemt form
• alle+ flertall, bestemt form (i en bestemt gruppe)
• alle+ flertall, ubestemt form (generelt)
• hvilken+ entall, ubestemt form
• hvilke+ flertall, ubestemt form
• vår+ entall, ubestemt form
• disse+ flertall, bestemt form
• denne+ hankjønn/hunkjønn, entall, bestemt form

Genitiv

4
Vi danner genitiv ved å sette s til et substantiv:

• Norges hovedstad
• Lærerens bok
• Tors kone

NB Substantivet etter genitiven står i ubestemt form.

Bestemt: Ubestemt:
boka til Hamid Hamids bok
barna til læreren lærerens barn

Sammensatte substantiv
Et substantiv er ofte satt sammen av to eller flere ord. Det siste ordet er hovedordet. Det første
forteller mer om hovedordet.
Ei bok kan være

• ei skolebok
• ei lesebok
• ei skrivebok
• ei kriminalbok
• ei grammatikkbok
• ei fotballbok osv.

Noen ganger har vi en s eller en e mellom ordene: ei ungdomsbok, ei barnebok

PRONOMEN
Personlige pronomen
Entall

• 1. person jeg
• 2. person du
• 3. person hun (jente, dame)
• 3. person han (gutt, mann)

Flertall

• 1. person vi
• 2. person dere
• 3. person de

Pronomen, 3. person
Vi bruker han om personer som er gutter eller menn.
Vi bruker hun om personer som er jenter eller kvinner.

Når vi ikke snakker om personer:

Vi bruker den om substantiv som er hankjønn og hunkjønn(en og ei).

5
Vi bruker det om substantiv som er intetkjønn(et).

Flertall
Vi bruker de både om personer og ting.
Stor bokstav først i setningen, liten ellers: Han er her. Hvor er han?/

Personlige pronomen, objektform

Mange personlige pronomen har en annen form når pronomenet ikke er subjekt i setningen:

• Jeg (subjekt) liker deg (objekt).

• Du (subjekt) liker meg (objekt).
• Jeg snakker til deg (etter preposisjon).

Subjekt Objektform
jeg meg
du deg
hun henne (jente, dame)
han ham/han (gutt, mann)
den den (hankjønn og hunkjønn)
det det (intetkjønn)
vi oss
dere dere
de dem

Seg
I 3. person (han, hun, de) har vi en spesiell objektsform av pronomen, når subjekt og objekt er
samme person

• Hun liker seg her.

• Han har på seg nye klær.
• De må vaske seg.

Men dersom subjektet og objektet er ulike personer, bruker vi vanlig objektform

• Vi liker henne.
• Mora tar på ham nye klær.
• Faren må vaske dem.

Påpekende pronomen (demonstrativt pronomen)

• Hankjønn: denne (bilen)

• Hunkjønn: denne (kaka)
• Intetkjønn: dette (huset)
• Flertall: disse (bilene, kakene, husene)

Eiendomspronomen (possessiv pronomen)

6
Noen eiendomspronomen er ubøyelige. De har alltid samme form.
Eier Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall
(Han ) bilen hans mora hans huset hans vennene hans
(Hun) bilen hennes mora hennes huset hennes vennene hennes
(Dere) bilen deres mora deres huset deres vennene deres
(De) bilen deres mora deres huset deres vennene deres

Eiendomspronomen (possessive pronomen)

Noen eiendomspronomen bøyes etter substantivet:
Eier Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall
(Jeg) bilen min mora mi huset mitt vennene mine
(Du) bilen din mora di huset ditt vennene dine
(Vi) bilen vår mora vår huset vårt vennene våre

Refleksivt eiendomspronomen
Pronomenet sin bøyes etter substantivet:
"Eier" Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall
(Han ) bilen sin mora si huset sitt vennene sine
(Hun) bilen sin mora si huset sitt vennene sine
(De) bilen sin mora si huset sitt vennene sine
I tredje person (hun, han, de) bruker vi sin når subjektet "eier" objektet.

• Han skal selge bilen sin. (Han eier bilen.)

• Hun skal selge bilen sin. (Hun eier bilen.)
• De skal selge bilen sin. (De eier bilen.)

(Han skal selge bilen hans betyr at han skal selge en annen manns bil.)

• Hun besøker vennene sine. (De er hennes venner.)

• Han besøker vennene sine. (De er hans venner.)
• De besøker vennene sine. (De er deres venner.)

(Hun besøker vennene hennes betyr at hun besøker en annen dames venner.)

Refleksivt eiendomspronomen, sin

I tredje person (hun, han, de) bruker vi sin når subjektet "eier" objektet.
Pronomenet sin bøyes etter substantivet
"Eier" Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall
Hun liker bilen sin mora si huset sitt vennene sine
Hun skal selge huset sitt. (Hun eier huset.)

Hennes

Vi bruker hennes i subjektet:

7
Familien hennes bor i England. Barna hennes går på skolen.
(Vi bruker også hennes når subjektet ikke ”eier” objektet:
Jeg vil kjøpe huset hennes.
Anna skal selge huset hennes betyr altså at hun skal selge en annen dames hus.
Anna skal selge huset sitt betyr at hun skal selge det huset hun eier. )

Refleksivt objekt, seg

I 3. person (han, hun, de) bruker vi seg når subjekt og objekt er samme person.
Hun liker seg her.
(Men dersom subjektet og objektet er ulike personer, bruker vi vanlig objektform:
Hun liker henne betyr at hun liker en annen jente eller dame.)

VERB
Presens
Infinitiv + r = Presens
Infinitiv: Presens
å spise spiser
å gå går
Noen få verb har spesiell form i presens
Infinitiv: Presens
si sier
være er
gjøre gjør
spørre spør
vite vet

Infinitiv
Infinitiv står i ordbøker og forteller hva et verb betyr.
Infinitiv kan ikke stå alene som verb i en setning.

Vi bruker infinitiv etter verbene vil, skal, kan, må og bør.

Jeg kan snakke norsk. Dere må lese mer.

Vi bruker også infinitiv etter en del andre verb. Da må vi ha å foran infinitiven.

Jeg liker å lese. Jeg pleier å spise klokka to.

Presens

Nesten alle verb slutter på -r i presens.

Presens står som verb i en setning og forteller om noe som skjer nå eller vanligvis.

Jeg leser norsk. Vi spiser alltid klokka to.

Vi bruker også presens om framtid, særlig med verb som forteller om bevegelse eller forandring:
Jeg kommer i neste måned. Vi drar til India i juni.
Være + adjektiv: være syk, være sulten

8
Pluss: være 10 år (gammel)
Ha + substantiv: ha feber, ha venner
Pluss: ha det bra, ha mye å gjøre, ha vondt

Modalverb
• Hun vil snakke norsk. (Hun ønsker å snakke norsk.)
• Hun må snakke norsk. (Hun er nødt til å snakke norsk.)
• Hun kan snakke norsk. (Hun har lært å snakke norsk. Det er mulig å snakke norsk.)
• Hun bør snakke norsk. (Det er bra hvis hun snakker norsk.)
• Hun skal studere norsk. (Det er planen.)

Framtid
Vi kan bruke skal + infinitiv for å uttrykke planer for framtida.
Subjektet kan komme mellom skal og infinitiven:
Jeg skal lese i morgen.
I morgen skal jeg lese.

Preteritum
Regelmessige verb har disse endelsene i preteritum:
-te

• lese - leste
• spille - spilte

Slik bøyer vi mange verb med én konsonant foran –e i infinitiv

og noen verb med to like konsonanter.

-et

• vaske - vasket
• snakke - snakket

Slik bøyer vi mange verb med to konsonanter foran e i infinitiv.*

-de

• leve - levde
• pleie - pleide

Slik bøyer vi mange verb med v eller ei foran e i infinitiv.

-dde

• bo - bodde

• bety betydde

Slik bøyer vi noen verb som slutter på andre vokaler enn –e i infinitiv.

9
*Vi kan ha endelsen -a i stedet for –et: vaske – vaska, snakke – snakka

Uregelmessige verb
Mange verb har spesielle former i preteritum:
Infinitiv Preteritum
være var
sitte satt
skrive skrev
drikke drakk
gå gikk
komme kom
se så
legge la
sove sov

Flere uregelmessige verb

Uregelmessig bøyning
Mange verb har uregelmessig bøyning:
Infinitiv Preteritum Perfektum
be ba(d) har bedt
bli ble har blitt
dra dro(g) har dratt
drikke drakk har drukket
dø døde har dødd
falle falt har falt
finne fant har funnet
forstå forsto(d) har forstått
fortelle fortalte har fortalt
få fikk har fått
gi ga(v) har gitt
gjøre gjorde har gjort
gå gikk har gått
ha hadde har hatt
hjelpe hjalp har hjulpet
holde holdt har holdt
komme kom har kommet
legge la har lagt
ligge lå har ligget
løpe løp har løpt
møte møtte har møtt

10
se så har sett
selge solgte har solgt
sette satte har satt
si sa har sagt
sitte satte har satt
skrive skrev har skrevet
sove sov har sovet
stå sto(d) har stått
synes syntes har syntes
ta tok har tatt
treffe traff har truffet
vinne vant har vunnet
vite visste har visst
velge valgte har valgt
være var har vært

Perfektum
Vi lager perfektum med har + perfektum partisipp.
Perfektum partisipp er lik preteritum når preteritum slutter på -et:
perfektum partisipp
snakke snakket har snakket
Perfektum partisipp er lik preteritum minus - e når preteritum slutter på -e:
perfektum partisipp
lese leste har lest.

Infinitiv Preteritum Perfektum

snakke snakket har snakket(snakka)
vaske vasket har vasket(vaska)
slutte sluttet har sluttet(slutta)
lese leste har lest
kjøpe kjøpte har kjøpt
bestille bestilte har bestilt
prøve prøvde har prøvd
bo bodde har bodd

Regelmessig bøyning
- e blir borte i perfektum når preteritum slutter på -e:
Infinitiv preteritum perfektum
lese leste har lest.
tro trodde har trodd

11
leie leide har leid
Perfektum partisipp er lik preteritum når preteritum slutter på -et.
slutte sluttet har sluttet

Uregelmessig bøyning

Mange verb har en spesiell bøyning:

Infinitiv preteritum perfektum
å få fikk har fått
å gå gikk har gått
å finne fant har funnet
å drikke drakk har drukket
å skrive skrev har skrevet
å dra dro har dratt
å være var har vært

Uregelmessig bøyning

Mange verb har uregelmessig bøyning:

Infinitiv Preteritum Perfektum
be ba(d) har bedt
bli ble har blitt
dra dro(g) har dratt
drikke drakk har drukket
dø døde har dødd
falle falt har falt
finne fant har funnet
forstå forsto(d) har forstått
fortelle fortalte har fortalt
få fikk har fått
gi ga(v) har gitt
gjøre gjorde har gjort
gå gikk har gått
ha hadde har hatt
hjelpe hjalp har hjulpet
holde holdt har holdt
komme kom har kommet
legge la har lagt
ligge lå har ligget
løpe løp har løpt
møte møtte har møtt
se så har sett

12
selge solgte har solgt
sette satte har satt
si sa har sagt
sette satte har satt
skrive skrev har skrevet
sove sov har sovet
stå sto(d) har stått
synes syntes har syntes
ta tok har tatt
treffe traff har truffet
velge valgte har valgt
vinne vant har vunnet
vite visste har visst

Perfektum i spørsmål
I spørsmål har vi ordstillingen:
Har + subjekt + perfektum partisipp.
Har dere forstått?

Preteritum bruker vi om fortid.

Vi snakker om noe som skjedde i fortida. Ofte har vi tidsuttrykk som:
for en time siden, i forrige uke, i fjor, i 1990 osv.
Perfektum kan vi også bruke om fortid.
Vi snakker om noe som skjedde i fortida – og om konsekvensen det har nå:
Jeg har lest avisen. (= Jeg skal ikke lese den nå)
(Men: Jeg leste avisen på bussen forteller om hva jeg gjorde på bussen.)
Hun har tatt norskprøven. (= Hun behøver ikke å ta den.)

Perfektum bruker vi også om noe som begynte i fortida og fortsetter nå:

Vi har bodd her i fem uker nå.
Jeg har gått på norskkurs i to måneder.
Det gjelder også det vi ikke har gjort:
Vi har ikke spist ennå.
Jeg har aldri vært i Brasil

ADJEKTIV
Adjektivbøyning
De fleste adjektiv får -t i intetkjønn og -e i flertall.
Hankjønn en fin bil Bilen er fin
Hunkjønn ei fin hytte Hytta er fin
Intetkjønn et fint hus Huset er fint
Flertall fine blomster Blomstene er fine

13
Adjektivbøyning
Hovedmønster
Hankjønn/hunkjønn Intetkjønn Flertall
En fin bil et fint hus fine stoler

Andre mønstre

Én konsonant blir borte i intetkjønn:

en grønn bil et grønt hus grønne stoler
ei tynn jakke et tynt skjerf tynne sokker
-tt i intetkjønn:
en ny bil et nytt hus nye stoler
en fri stat et fritt land frie mennesker
Sammentrekning i flertall; en e blir borte:
en åpen kiosk et åpent hus åpne vinduer
ei vakker jente et vakkert sted vakre blomster
en gammel mann et gammelt hus gamle vinduer
Dobbelt konsonant blir enkel når det kommer en ny konsonant:
tykk - tykt , gammel - gamle

Adjektivbøyning
Substantivet (kjønn og tall) bestemmer formen på adjektivet
en fin + (en) radio (hankjønn, entall, ubestemt form)
noen fine + tepper (flertall, ubestemt form)
ei ny + (ei) lampe (hunkjønn, entall, ubestemt form)
et stort + (et) bord (intetkjønn, entall, ubestemt form)
ei stor + (ei) kake (hunkjønn, entall, ubestemt form)
noen grønne + epler (flertall, ubestemt form)
et grønt + (et) eple (intetkjønn, entall, ubestemt form)
en gul + (en) mango (hankjønn, entall, ubestemt form)

Adjektiv, intetkjønn
Noen adjektiv får ikke -t i intetkjønn:
De som slutter på -ig:
ei billig bok, et billig hus, billige epler.

Ord for nasjonalitet:

ei norsk bok - et norsk ord - norske elever.

Ord som har mer enn én stavelse og slutter på -isk:

en sympatisk gutt - et sympatisk menneske - sympatiske elever

Noen adjektiv på -e forandrer seg ikke:

en moderne by - et moderne hus - moderne klær

14
Adjektiv

Flertall Intetkjønn Han/hunkjønn

1 fine hus et fint hus ei fin jakke
2 nye stoler et nytt hus en ny stol
3 norske ord et norsk ord ei norsk jente
4 åpne butikker et åpent vindu en åpen butikk
5 moderne hus et moderne hus en moderne mann

1. De fleste adjektiv har -e i flertall og -t i intetkjønn.

2. Noen adjektiv som slutter på vokal, får –tt i intetkjønn
3. Noen adjektiv får ikke -t i intetkjønn, f.eks.; nasjonalitetsord og de som slutter på -ig.
4. Adjektiv som slutter på –el og –en blir trukket sammen i flertall.
5. Noen adjektiv på –e forandrer seg ikke.

Substantiv

De fleste substantiv har (e)r i flertall.

Intetkjønnsord på én stavelse får ikke endelse i flertall (et ord - mange ord)
(unntak: et sted -mange steder)

Substantiv
Nesten alle substantiv får -ene i bestemt form flertall.
Unntak: Et barn heter barna i bestemt form flertall.
Noen substantiv endrer vokal i flertall: ei bok - boka - bøker - bøkene.

Adjektiv

Adjektiv får -e i flertall.

e-en legges til hankjønnsformen: ny - nye, grønn - grønne.
-t i intetkjønn blir borte: nytt - nye, grønt - grønne.
Adjektiv på -en og -el får sammentrekning: sliten - slitne, gammel - gamle.
Adjektiv som slutter på kort vokal + m, får -mm i flertall: tom - tomme.
Foran et substantiv i bestemt form, står adjektivet også i bestemt form.
Bestemt form slutter på -e slik som flertallsformen.
Oftest får adjektivet også bestemt artikkel, den i hankjønn og hunkjønn, det i intetkjønn, de i
flertall:
Bilen er dyr. De kjøpte den dyre bilen.
Huset er dyrt. De kjøpte det dyre huset.
Eplene er dyre. De kjøpte de dyre eplene.

Liten
Adjektivet liten har en spesiell bøyning:
Ubestemt form Bestemt form
Hankjønn: en liten gutt den lille gutten
Hunkjønn: ei lita jente* den lille jenta

15
Intetkjønn: et lite hus det lille huset
Flertall: små vinduer de små vinduene
* Vi bruker lita når vi har artikkelen ei. Hvis vi bruker artikkelen en, heter det liten:
ei lita jente eller en liten jente

Komparativ
Vi bruker komparativ + enn for å uttrykke forskjeller. Ved regelmessig bøyning lager vi
komparativ ved å legge –ere til et adjektiv. Men mange vanlige adjektiv har en annen form:
komparativ
dyr dyrere
fin finere
god bedre
stor større
liten mindre
ung yngre
gammel eldre

Komparativ og superlativ
Ved regelmessig bøyning har komparativ-ere og superlativ-est fin - finere - finest:
De som slutter på -ig får -st i superlativ: billig - billigere - billigst:
Komparativ Superlativ
dyr dyrere dyrest
fin finere finest
billig billigere billigst

Mange vanlige adjektiv har en annen form:

god bedre best
stor større størst
liten mindre minst
ung yngre yngst
gammel eldre eldst

Adjektiv i bestemt form

Foran et substantiv i bestemt form, står adjektivet i bestemt form. Det gjelder også superlativ.
Bestemt form slutter på -e slik som flertallsformen.
Oftest får adjektivet også bestemt artikkel, den i hankjønn og hunkjønn, det i intetkjønn, de i
flertall:

• De kjøpte den dyreste bilen.

• De kjøpte det dyreste huset.
• De kjøpte de dyreste eplene.

Adjektivbøyning

16
Vi bøyer adjektivet i kjønn og tall.
Regelmessig bøyning:
hankjønn hunkjønn intetkjønn flertall
dyr dyr dyrt dyre
I bestemt form slutter adjektivet på -e og får oftest artikkel
den dyre bilen den dyre klokka det dyre huset de dyre bilene.
Komparativ ender på -ere og superlativ på -est.
Superlativ har bestemt form foran substantiv i bestemt form:
den dyreste bilen, den dyreste klokka, det dyreste huset, de dyreste bilene

TALL OG MENGDER
Grunntallene

1 en 11 elleve
2 to 12 tolv
3 tre 13 tretten
4 fire 14 fjorten
5 fem 15 femten
6 seks 16 seksten
7 syv 17 sytten
8 åtte 18 atten
9 ni 19 nitten
10 ti 20 tyve
30 tretti 70 sytti
40 førti 80 åtti
50 femti 81 åttien
60 seksti 90 nitti

Tall

14 fjorten 75 syttifem
34 trettifire 89 åttini
43 førtitre 98 nittiåtte
56 femtiseks
Tall over 20 starter med tierne.

Tall
Vi sier og mellom hundretallet og titallet.
Hundre og tusen har ikke -(e)r i flertall.

Ordenstall

17
 1. første
2. andre (annen)
3. tredje
4. fjerde
5. femte
6. sjette
7. sjuende
8. åttende
9. niende
10. tiende
11. ellevte
12. tolvte

Vi bruker ordenstallene for å fortelle om en rekkefølge:

klasse, datoer, etasjer og lignende

Ordenstall

1. første 11. ellevte

2. andre (annen) 12. tolvte
3. tredje 13. trettende
4. fjerde 14. fjortende
5. femte 15. femtende
6. sjette 16. sekstende
7. sjuende 17. syttende
8. åttende 18. attende
9. niende 19. nittende
10. tiende 20. tjuende
21. tjueførste 22. tjueandre
23. tjuetredje 24. tjuefjerde
30. trettiende 31. trettiførste
Vi bruker ordenstallene for å fortelle om en rekkefølge: klasse, datoer, etasjer og lignende

Årstall
Vanligvis sier vi årstall slik:
1814 = atten fjorten

• 1908 = nitten åtte

hundre

• 1814: Vi kan også si: atten hundre og fjorten.

null

• 1908: Vi kan også si: nitten null åtte.

Tusentallet sier vi slik:

18
 • 1066 (ett) tusen og sekstiseks
• 2007 to tusen og sju.

Mye, mange
Vi bruker mange foran substantiv i flertall:

• mange venner
• mange år

Vi bruker mye foran substantiv som ikke står i flertall. Substantivet forteller om ting som vi ikke
kan telle:

• mye mat
• mye å gjøre

Noe - Noen
Noe bruker vi med ord i entall – om ting vi ikke kan telle:

• noe mat
• noe vind

Og vi bruker noe i generell betydning:

• noe godt
• noe å gjøre

Noen bruker vi sammen med flertall:

• noen venner
• noen oppgaver

Hvor - Hva
Vi lager spørsmål med hvor + adjektiv/adverb
Adjektivet bøyes i kjønn og tall:

• Hvor stor er stua?

• Hvor stort er badet?
• Hvor store er soverommene?
• Hvor mange + flertall: Hvor mange rom har dere?
• Hvor mye+ utellelig: Hvor mye mat trenger vi?

Pris

• Hvor mye koster huset?

Klokka

• Hvor mye er klokka?

19
I de siste setningene kan vi Hva i stedet for Hvor mye: Hva koster huset? Hva er klokka?

Litt - Lite
Litt og lite bruker vi om det som vi ikke kan telle:

• Jeg trenger litt mat.

• Det er lite snø her.

Litt betyr noe, en del: Jeg har litt kaffe. (Du kan få kaffe.)
Lite betyr for lite: Jeg har lite kaffe. (Jeg må kjøpe mer.)

• Forstår du norsk? Ja, litt.

• Forstår du norsk? Nei, veldig lite.

Få bruker vi foran ord i flertall:

• Vi har få venner her. (=ikke mange)

• Noen få betyr noen, en del: Vi har noen få venner. (= en del, noen)

Komparativ
Mer er komparativ av mye. Vi bruker det om det vi ikke kan telle:
Vi trenger mer mat (enn vi har) , Det er mer vind (enn hjemme).
Flere er komparativ av mange. Vi bruker det foran ord i flertall:
Hun har flere venner (enn før).
Vi kan bruke flere på samme måte som mange:
Vi har bodd her i flere uker.

Entall, generelt:
Komparativ
lite mindre
mye mer
Flertall:
mange Flere
få færre

Begge - Både
Begge brukes om to personer eller ting:

• Jeg kjenner begge lærerne.

• Jeg har gjort begge oppgavene.

Når vi ikke sier substantivet, kan begge stå alene eller vi kan si begge to:

• Jeg kjenner begge (to).

Både brukes alltid sammen med og: både Tim og Lisa, både oppgave 1 og oppgave 2.
Både kan vi også bruke om flere ting:

20
 • Jeg snakker både spansk, fransk og italiensk.

PREPOSISJONER OG ADVERB
Preposisjoner

Sted
På et sted: Vi bor i en by
Bevegelse: Vi drar fra et sted til et annet.

Tid
Periode: Vi skal bo her i to år.
Tidspunkt, før: Vi kom hit for to uker siden.
Tidspunkt, framtid: Vi skal dra om to uker.

Preposisjoner, sted
I: i gater, i de fleste byer, i fylker, i Nord-Norge, i Norge og andre land
På : på mange steder, på øyer, på Sørlandet, Østlandet, Vestlandet

Preposisjoner, sted
I : (= inne i, på innsiden) i skapet, i skuffen, i lomma
På : (=oppe på, på toppen, på utsiden) på bordet, på gulvet, på hylla, på veggen

Preposisjoner, sted
Hos bruker vi foran personer, når vi er eller bor et sted:
Jeg bor hos onkel. Anna er hos tannlegen nå.

Men vi bruker til ved bevegelse: Jeg skal dra til onkel. I dag skal jeg til legen.
Jeg er/jobber i byen, men jeg drar til byen.

Vi sier vanligvis: på kino, på kontor, på skolen, men: i en butikk, i en bank

Preposisjoner, tid
I: Periode: Vi har vært her i to uker. Vi skal være her i to uker.
For – siden: Tidspunkt, fortid: Vi kom for to uker siden.
Om: Tidspunkt, framtid: Vi skal flytte om to uker.

Preposisjoner, tid
I
Vi bruker i i mange tidsuttrykk: i morgen, i dag, i går, i fjor

• Måneder: i juni, i august

21
 • Årstall: i 2006, i 1814

For - siden
Vi bruker for-siden, oftest sammen med preteritum, når vi forteller hvor lenge det er siden noe
skjedde:

• Vi kom til Norge for to år siden.

• Bussen gikk for fem minutter siden.

Om
Vi bruker om om framtid når vi forteller hvor lenge det er til noe skal skje:

• Vi skal flytte om to uker.

• Bussen kommer om fem minutter.

Årstider
Om + bestemt form:
Generelt: Om sommeren er det varmt.
Om sommeren var vi alltid ved sjøen.

I + ubestemt form:
Siste: I sommer jobbet jeg.
Nå + snart: I høst skal jeg jobbe.

Til + bestemt form:

Neste: Til høsten skal jeg studere.

Tidsuttrykk
Om + bestemt form
Generelt: Om kvelden ser jeg på tv.

I + ubestemt form
Spesifikk, denne: I kveld skal jeg på kino.
Morgen
I morgen betyr ”dagen etter”: I morgen har jeg fri.
Om morgenen betyr generelt/vanligvis: Om morgenen står jeg opp klokka sju.
I dag morges betyr ”tidlig i dag”: I dag morges sto jeg opp klokka fem.

Tilhørighet
Vi kan bruke preposisjonen til eller genitiv for å fortelle at noe tilhører en person, at en person
eier noe:
Pers hus Huset til Per
Karis bil Bilen til Kari
Barnas bøker Bøkene til barna
Etter genitiv har substantivet ubestemt form. Foran til i denne betydningen, har substantivet
bestemt form.

Stedsadverb
Noen stedsadverb har to nokså like former. En form forteller om bevegelse til et sted:

22
Dra/gå/reise/komme ut, inn, opp, ned, hjem, hit, dit.
En form forteller om å være på et sted:
Være/bo ute, inne, oppe, nede, hjemme, her, der.

Adjektiv eller Adverb

Adjektiv forteller om et pronomen eller et substantiv. Vi bøyer adjektivet i kjønn og tall:
Hankjønn/hunkjønn: pen eks: Hun er pen.
Intetkjønn: pent eks: Bildet er pent.
Flertall: pene eks: Bildene er pene.
Adverb forteller om verbet. Adverbet har ofte samme form som intetkjønn av adjektivet:
Hun synger pent. De skriver pent.

Setningsadverb
Noen adverb forandrer betydningen av setningen på ulike måter:
Hun er nok syk. (Jeg tror det.)
Hun er sikkert syk. (Jeg tror det.)
Hun er dessverre syk. (Jeg er lei for det.)
Hun er heldigvis syk. (Jeg er glad for det.)
Hun er visst syk. (Noen sier det.)
Hun vil gjerne komme. (Hun har lyst.)

Komparasjon
Noen adverb har komparativ og superlativ slik som adjektivene.
Jon synger pent, men Ali synger enda penere. Og Grete synger penest av alle!

Noen vanlige adverb har spesiell bøyning:

komparativ superlativ
godt bedre best
gjerne heller helst

Godt bruker vi sammen med verbet like:

Jeg liker godt norsk mat, men jeg liker fransk mat bedre (enn norsk).
Jeg liker best kinesisk mat.

SETNINGER
Hovedsetning
Vi har verb på 2. plass.
Subjektet står på 1. eller 3. plass.
1. 2. 3.
Nå går jeg på skolen.
Snart skal vi flytte til Spania.
Jeg går nå

23
Hovedsetning
Vi har verb på 2. plass.
Subjektet står på 1. eller 3. plass.
1. 2. 3.
Hun har jobb.
Og hun har norskkurs.
Likevel har hun tid til å besøke oss.
Men hun har mye å gjøre.
I dag har hun mye hjemmearbeid.
Og og men står utenfor setningen.

Spørresetning
I en spørresetning kommer verbet først:
verb subjekt (ikke) verb
Bor de i byen?
Har hun reist?
Skal de jobbe?
Kan de ikke vente?
Har du ikke tid?

Spørreord

Tid: Sted: Person: Ting: Verb: Grunn: Måte:

Når Hvor Hvem Hva Hva Hvorfor Hvordan?

Hvilken
Hvilken bøyes etter substantivet:
Hankjønn: Hvilken dag er det? (en dag)
Hunkjønn: Hvilken bok bruker dere? (ei bok)
Intetkjønn: Hvilket spørsmål svarte du på? (et spørsmål)
Flertall: Hvilke dager går du på norskkurs? (mange dager)

Leddsetningen er en del av en annen setning.

Leddsetning
Jeg tror at det er sant.
Jeg vet ikke om det er sant.
Jeg kommer hvis det blir pent vær.
De liker seg ikke her selv om det er pent her.

Jeg tror at ….
Jeg vet ikke om ….

24
Jeg kommer hvis … (betingelse)
De liker seg ikke selv om … (motsetning)

Subjunksjoner
Subjunksjoner står først i leddsetninger.
At i fortellende setninger:
(Hun kommer.)

• De sier at hun kommer.

• Jeg vet at hun kommer.

Om ved spørsmål:
(Kommer hun?)

• De spør om hun kommer.

• Jeg vet ikke om hun kommer.

Selv om ved motsetning.

(Hun er syk, men hun er på jobb.)

• Hun er på jobb selv om hun er syk.

Hvis uttrykker betingelse.

(Hun kommer, men det er en betingelse: Det må bli varmere.)

• Hun kommer hvis det blir varmere.

Hovedsetning med leddsetning først

Verbet kommer på 2. plass. Leddsetningen kommer på 1.
1 2. 3
Snart kommer hun.
Når hun er ferdig, kommer hun.
Før bodde han i Brasil.
Da han var liten, bodde han i Brasil.
Vi skriver komma (,) etter leddsetningen.

Ordstilling i leddsetninger

Leddsetning
Subjunksjon Subjekt Verb
(Jeg tror) at han er syk.
(Han kommer) selv om han er syk.
(Jeg vet ikke) hvor han bor

Ordstilling i leddsetninger

25
Subjunksjon Subjekt Adverb Verb
-at han ikke er frisk.
-selv om hun alltid er syk

Adverb og subjunksjoner
Fordi og selv om subjunksjoner og står først i en leddsetning. Subjektet kommer etter
subjunksjonen:

• fordi han er syk.

• selv om han er syk.

Likevel og derfor er adverb. De står først i en hovedsetning, og det kommer verb etter dem

• Likevel er han hjemme.

• Derfor er han hjemme.

etter, etter at og etterpå

Etter er preposisjon
Preposisjon + substantiv: etter eksamen...

Etter at er subjunksjon
Subjunksjon + leddsetning: etter at hun har tatt eksamen.

Etterpå er adverb
Adverb + verb: (først skal hun ta eksamen). Etterpå skal hun jobbe.

Som-setning
Dette er en spesiell type leddsetning. Som står for et substantiv foran som-setningen.
Vi har to barn. De er snille = Vi har to barn som er snille.
Vi har et hus. Det ligger i sentrum. = Vi har et hus som ligger i sentrum.
Som-setning
(Jeg har en bror) som heter Adil.
(Jeg har en bror) som jobber på sykehus.
(Jeg har en bror) som ikke går på norskkurs.
(Jeg har en bror) som aldri er syk.

26