Olav Rune Bastrup: Grundtvig som katolsk tenker

GRUNDTVIG SOM KATOLSK TENKER

Av Olav Rune Bastrup

Danmarks giganter kom seilende på ett brett inn i historien: H. C. Andersen,

folkelivsskildreren Steen Steensen Blicher, billedhuggeren Bertel Thorvaldsen,
nasjonalpoeten Adam Oehlenschläger, dikteren og skolemannen Bernhard Severin
Ingemann, komponistene Niels Gade og Christoph Weyse, fysikeren Hans Christian
Ørsted og til sist de to største: Søren Kierkegaard og Nicolai Severin Fredrik
Grundtvig. Det var som om nasjonen slapp alle sine fullmodne frukter på én høst.

Kierkegaard og Grundtvig
Særlig de to største satte dype spor etter seg, men på diametralt ulikt vis. Kierkegaard
og Grundtvig er hverandres absolutte motpoler. Der Kierkegaard fortettet
perspektivet radikalt og til slutt bare stod tilbake med «hin enkelte» stilt overfor
øyeblikkets krav, åpnet Grundtvig perspektivet helt opp med et stort JA til
eksistensens mangfold, til mennesket og kulturen. De kjente hverandre godt og leste
hverandres skrifter, men de var ikke venner. Forholdet var preget av avstand, kanskje
en viss fryktbetont avstand siden de i deres forskjellighet må ha virket utfordrende på
hverandre i en helt fundamental forstand. Det kan være forklaringen på at det med få
unntak aldri polemiserte direkte mot hverandre.

I kampskriftet «Øieblikket» fra 1855 gikk imidlertid Kierkegaard til et voldsomt

angrep på Grundtvig. Av Kierkegaards posthume skrifter går det også frem i hvilken
grad Grundtvig hadde vært et irritasjonsmoment for Kierkegaard. For hadde
Grundtvig rett, da falt Kierkegaard og vice versa. Kristendom for Kierkegaard var en
innvortes og subjektiv sak, bare den som fulgte Kristus i ett og alt fortjente
kristennavnet. Kristendom, sa Grundtvig, er ingen ensom sak, men en organisme i
kulturen som forener individ, natur og folk med et kosmisk fellesskap, med Guds og
engelens sang i universet.

Grundtvig svarte ikke direkte på Kierkegaards angrep. Men i et vers i den kjente
salmen «Vidunderligst av alt på jord» kom han med et stikk til Kierkegaard: «La
hvisle kun i ormegård, at riket er lagt øde. Gud kroner like fullt sitt år, med
Olav Rune Bastrup: Grundtvig som katolsk tenker

fruktbarhet og grøde». Det er påstått uten at jeg har sett det dokumentert at
Grundtvig opprinnelig skrev «La hvisle kun som Kierkegaard at riket lagt øde», men
så fant han det for drøyt og erstattet det med ormegård, som vel ikke var noe mindre
drøyt. Alle skjønte jo hvem dette siktet mot.

Manisk-depressiv
Psykiateren Hjalmar Helweg skrev i 1918 en psykobiografi om Grundtvig, der han
hevdet at Grundtvig var manisk-depressiv. Påstanden har blitt stående stort sett
uimotsagt. Grundtvig fremstår på mange måter som et lærebokeksempel på det vi i
dag kaller bipolar stemningslidelse. Han hadde flere langvarige og svært dype
depresjoner, den første i ungdomsårene varte i flere år med innlagte faser der han
åpenbart var psykotisk. Han hadde f.eks. fysiske fornemmelser av meitemarken som
krøp i hans råtnende kropp. Av sine omgivelser var han i denne fasen avskrevet som
sinnssyk. Det er under oppstigningen fra dette første kjellermørket at han skriver sin
første salme – en salme til epifani, eller Kristi åpenbaring, og en barnesalme: «Deilig
er den himmel blaa, lyst det er at se derpaa, hvor de gyldne stjerner blinker, hvor de
smiler, hvor de vinker, os fra jorden opp til sig.»

Grundtvigs totale produksjon er svimlende stor; det er påstått at ingen enkeltperson i

historien har produsert så mye som Grundtvig. Hans 1500 salmer utgjør da bare en
liten del. Noe eksakt sidetall er ikke mulig å gi, men legger vi hans samlede
produksjon oppå hverandre snakker vi om et sted mellom 20-30 000 sider. Enda mer
uforståelig er denne produktiviteten når vi vet at han i sine lange depresjonsperioder
skrev nesten ingen ting. Men når han først skrev, så skrev han dag og natt og nærmest
som i delir. Han sov bare få timer i døgnet, ofte ikke i det hele tatt, og han satt med
føttene i isvann for at han ikke skulle dorme av. Helt ubegripelig blir dette når vi tar i
betraktning at hans originalmanuskripter nesten ikke inneholder overstrykninger
eller rettelser. I stedet skrev han på nytt og endte da opp med nye tekster som
parafraserte den opprinnelige. I de lange depresjonsperiodene har stoffet blitt
bearbeidet i det stille. Idet slusene åpnet seg, var det som om alt var ferdigskrevet og
kunne festes rett til papiret. Forbindelsen mellom hans indre og ytre liv var som en
vidåpen kanal som hans skaperkraft strømmet gjennom uten å møte noen hindre.
Grundtvig satt ikke og bet i penneskaftet og lette etter ord. Alt var ferdig idet
pennesplitten møtte papiret.
Olav Rune Bastrup: Grundtvig som katolsk tenker

Historien som erkjennelsesmedium

Grundtvig var ikke bare dikter, historiker, teolog og pedagog, han var også filosof og
som sådan en systembygger som ville innordne alle tilværelsens spørsmål under et
helhetsperspektiv. Som hos de fleste systembyggere finnes det noen få
orienteringspunkter som alt utvikles fra. I Grundtvigs teologiske og filosofiske
univers er dette historien. Grundtvig hevdet at historien er vårt eneste mulige
medium for erkjennelse. Ja, historien er den eneste vitenskap, hevdet han, men
innførte da et nytt begrep og kalte det ikke lenger vitenskap, men vitskap. Det vi
kaller vitenskaper, gir stykkevise kunnskaper, men vitskap i betydningen helhetlig
viten kan bare gis i og gjennom historien. Historien som grunnleggende
orienteringspunkt etableres tidlig hos Grundtvig, og er helt avgjørende for å forstå
utviklingen av grundtvigianismen. Historien er livets arena, livet ytrer seg i historie,
som tidsrekkefølger av hendelser som skaper nye tidsrekkefølger av hendelser.
Dermed er det også historien som setter rammen for vår erkjennelse.

Den unge Grundtvig hadde da han steg ut av sin første langvarige depresjon kastet
opplysningstidens rasjonalisme over bord. Han uttalte seg med forakt, undertiden
nesten hatefullt, om Immanuel Kant og de tyske idealister. Med romantikkens
frembrudd ble opplysningstidens fornuftstro utfordret av en ny følsomhet i musikken
og i litteraturen med vekt på det indre sjelslivet, det individuelle, intuitive og
spontane. Grundtvig leste tyske romantiske tenkere, ikke minst ble han påvirket av
poeten og filosofen Friedrich von Schlegel. Men snart skulle han også kaste disse
over bord. Grundtvig innså noe paradoksalt i den romantiske stemningsbølgen. Dens
historienostalgi var dypest sett ahistorisk. Dens vitalisme og følsomhet var dypest sett
livs- og menneskefornektende. For Grundtvig var ikke historien tilbakeskuende
drømmer om tapte gullaldre, men en erkjennelsesform. Følsomhet var et middel for
fornuften og en vei til opplysning og dannelse.

Følelser og fornuft
Vi forstår likevel Grundtvig best om vi ser ham i spenningsfeltet mellom
opplysningstidens fornuftstro og romantikkens følsomhet. Han står som i en kryssild
mellom disse ytterpunktene. Grundtvig er rasjonalist, realist og romantiker i en svært
spenningsfylt kombinasjon. Det kommer ikke minst til uttrykk i hans tanker rundt
forholdet mellom fornuft og følelse. Måten han løste det tilsynelatende
Olav Rune Bastrup: Grundtvig som katolsk tenker

motsetningsforholdet mellom dem på, fikk store konsekvenser for det helhetssyn
Grundtvig utviklet. Fornuften står ikke i noe motsetningsforhold til følelsene, hevdet
Grundtvig i sitt angrep på Kants nedvurdering av følelseslivet til fordel for fornuften.
Fornuft og følelse er ikke atskilte egenskaper. Han skriver: «Fornuften er i seg selv
en følelse – en følelse der har blevet sig selv klar» - eller seg selv bevisst, som vi ville
sagt i dag.

Dette er helt sentralt. Grundtvig etablerte her et skjema som slår igjennom over alt i
hans tenkning. Virkeligheten forstås enhetlig og ikke gjennom motsetninger og
polariteter. Dernest finnes det graderinger av alle fenomener. Lys skinner med ulik
styrke, men det er den samme lyssubstans som skinner. Kjærlighet kan være sterk
eller svak, men det er den samme pasjon som er i virksomhet. Slik også med
fornuften, den er et spekter på følelsesskalaen, og høyt oppe på den.

Ordet fra Guds munn

Det ligger en helt bestemt forutsetning til grunn for Grundtvigs sterke insistering på
historien, og som danner et kardinalpunkt som organiserer hele det grundtvigske
univers. Kardinalpunktet kan vi med hans egne ord kalle for «Ordet fra Guds
munn». Ordet fra Guds munn er livsordet som alt er skapt ved og som alt skapes ved.
Ordet fra Guds munn er historiens drivkraft, historien har et indre liv og drives
fremover av et Logos. Den har en begynnelse og den styrer mot en fullbyrdelse.
Historien skrider ikke fremad gjennom brudd, men som stadige frembrudd som
foregriper nye frembrudd. Alt henger sammen. Ordet fra Guds munn er historiens
virkende og organiserende kraft.

«Den mageløse Opdagelse»

Begrepet «ordet fra Guds munn» dukker opp i forbindelse med en helt spesiell
hendelse i Grundtvigs liv. Han kalte denne hendelse for sin «mageløse Opdagelse».
Igjen er historien orienteringspunktet. Hans lidenskapelige historieinteresse, som
gjennom hele livet var konsentrert om norrøn oldtid, norrøn mytologi og litteratur,
førte ham enda lenger tilbake, og han oppdaget Oldkirken og de oldkirkelige fedrene.
Særlig oppdaget han kirkefaderen Ireneus av Lyon (ca 150 e. Kr.), hvis skrift
«Adversus haeresis» («Mot kjetterne») han oversatte til dansk. Da Grundtvig
kunngjorde sin makeløse oppdagelse i 1825 i det oppsiktsvekkende skriftet «Kirkens
Olav Rune Bastrup: Grundtvig som katolsk tenker

gienmæle», fremmet han blant annet den merkelige påstand at den apostoliske
trosbekjennelse stammet fra Jesus selv, var uttalt av ham og siden blitt gjentatt
ubrutt gjennom hele kirkens historie. Dette er selvsagt fullstendig feil, noe også
mange i Grundtvigs samtid forstod. Grundtvigs makeløse oppdagelse ble derfor
latterliggjort av hans motstandere, særlig i Norge, der motstanden mot
grundtvigianismen skulle bli særlig stor. På grunn av dette festet det seg en
oppfatning av at det var dette som var den makeløse oppdagelse. Men dette er en
detalj i det store bildet. Den «mageløse Opdagelse» handlet opp om noe helt annet.
Det Grundtvig oppdaget var Tradisjonen, den ubrutte overlevering av det apostoliske
budskap i og gjennom historien. Innbefattet i denne oppdagelse er også oppdagelsen
av Kirken – ikke den statskirkelige, lutherske institusjon han selv var en del av, men
Kirken som en sakramental størrelse som er bolig for det livgivende ord fra Guds
munn.

Skriften står på Kirkens grunn

Dette brakte Grundtvig i konflikt med både den herskende teologiske rasjonalisme i
samtiden, som han var utdannet i, og med den lutherske ortodoksi som han var
oppdratt i, faren var en ortodoks luthersk prest. Det lutherske program består som
kjent i en rekke reduksjoner - Skriften alene, nåden alene, troen alene. Før Skriften
kommer imidlertid Kirken. For Grundtvig fikk dette en konsekvens som veltet helt
om på hans teologiske perspektiv. Det er ikke Kirken som står på Skriftens grunn, det
er omvendt: Skriften står på Kirkens grunn. Kirken, innstiftet av Jesus selv på
pinsedagen, er det første. Altså må vi begynne der.

Et gjentagende anklagepunkt fra luthersk side mot katolisismen er at den ikke bygger
på Skriften alene, men på Skrift og tradisjon. På denne måte mener lutheranere at
Skriftens autoritet undergraves og at menneskelige tradisjoner får en autoritet de
ikke skal ha. En rekke fenomener i katolsk tro og fromhetsliv, som helgenkulten, blir
tilbakevist fordi de ikke har noe eksplisitt grunnlag i Skriften. Men dette er ganske
misforstått, og muligens er den katolske kirke selv skyld i forvirringen. Fra katolsk
side blir det nemlig misvisende å si at den katolske kirke bygger på Skriften og
tradisjonen som om de er to likestilte og separate kilder. Nei, den katolske kirke
bygger bare på én kilde: Tradisjonen. Skriften er selv del av tradisjonen, dvs en
historisk overlevering sprunget ut fra en allerede etablert kirkelig tro. Men når den
Olav Rune Bastrup: Grundtvig som katolsk tenker

aldrende Grundtvig hørte ortodokse lutheranere gå til angrep mot ham med typiske
paroler som «Vi må stå på Skriftens grunn», så svarte Grundtvig: «Vi skal ikke stå på
Skriften. Vi skal legge den åpen på alteret.» Det Grundtvig egentlig sier er at som
skrift betraktet er bibelen bare en bok. Hellig er Bibelen først når den tydes og tolkes i
Kirkens midte og blir ordet fra Guds munn som stiger ned på alteret i sakramentenes
skikkelse.

«Den kirkelige anskuelse»

Skriftet «Kirkens gienmæle» i 1825 skapte et voldsomt rabalder, Københavns børs
måtte stenge, handelen stoppet opp, alle snakket bare om Grundtvigs
skandalesuksess. «Kirkens gienmæle» var nemlig et nidskrift, en rasende pamflett
der Grundtvig gikk til et voldsomt og temmelig ubehersket angrep på datidens
stigende teologiske stjerne, den unge og etter sigende meget vakre teologiprofessor
Henrik Nicolaj Clausen. Unge Clausen ble fullstendig vippet av pinnen og Grundtvig
et navn på alles lepper.

Clausen ville i dag vært for evig glemt om det ikke var for at han ble en ambolt for
Grundtvigs hammerslag og dermed for grundtvigianismens fødsel. Clausen var en
teologisk dandy som forkynte Jesu blide lære som han stilsikkert plasserte i vakker
overensstemmelse med det københavnske borgerskapets liberale dyder og deres håp
om udødelighet. I sitt skrift «Catholisismens og Protestantismens Kirkeforfatning,
Lære og Ritus» gjør Clausen rede for sitt teologiske program, som bestod i å barbere
bort alle logiske urimeligheter i Bibelen, for så å stå tilbake med en slags etisk essens
med Jesus som det høyeste ideal for dyd og moral. Clausen gikk til injuriesøksmål og
vant. Grundtvig ble idømt 100 riksdaler i bot og ilagt en livsvarig sensur. Alt han
senere utgav måtte gjennom denne sensuren, men etter hvert år ble den i praksis ikke
håndhevet. Det var politiet som var satt til å håndheve sensuren, og de hadde
viktigere ting å bestille enn å holde tritt med den ustoppelige strøm av skrifter fra
Grundtvigs hånd.

I «Kirkens gienmæle» lanserte Grundtvig det som for ettertiden er blitt

grundtvigianismens teologiske program: «den kirkelige anskuelse». Den kirkelige
anskuelse da forstått som motsetning til teologiske anskuelser. Grundtvig hadde helt
fra han selv var teologisk student næret en dyp forakt for teologer. Allerede ved sin
Olav Rune Bastrup: Grundtvig som katolsk tenker

dimisspreken la han seg ut med det teologiske establishmentet, og fikk som en følge
av dette store vanskeligheter med å skaffe seg et geistlig embete. At det til slutt var
professor Clausen som fikk unngjelde, var i og for seg tilfeldig. Clausens skrift
bevisstgjorde Grundtvig på hva hans forakt for teologien egentlig bunnet i. Clausens
forsøk på å definere troen inn i et selvlaget teologisk system frakoplet den faktiske
kirkelige tro og praksis overlevert gjennom århundrer, provoserte Grundtvig
voldsomt. Troen utgår ikke fra teologene, tordnet Grundtvig. Troen utgår fra
historien – av ordet fra Guds munn virksomt og levende i og gjennom Kirkens
overlevering. Teologien står ikke over Kirken. Grundtvig tenkte her tvers igjennom
katolsk.

Det gudmenneskelige
Hva forstår Grundtvig med uttrykket «Ordet fra Guds munn»? Som sagt hadde
Grundtvig oppdaget kirkefaderen Ireneus av Lyon. Ireneus er kjent som den som
pregnant og lysende klart presiserte og avgrenset den kristne tro overfor sin samtids
største teologiske villfarelse, gnostisismen. Mange vil kjenne Ireneus gjennom et
kjent fyndord: «Guds ære er det levende menneske». Grundtvigs eget enda mer
kjente fyndord «Menneske først, kristen så» er et rent ekko av Ireneus. I sitt skrift
mot den gnostiske vranglæreren understreker Ireneus Guds menneskelighet og
tilsvarende menneskets guddommelighet. «Gud ble menneske for at vi skulle bli
guder», skrev Ireneus. Ireneus gjør gjeldende en enhetstenkning som straks
appellerte til Grundtvig. Guddommelig og menneskelig er ikke diametrale størrelser.
Grundtvig innså at teologi egentlig er antropologi – en lære om mennesket.
Grundtvig er i det hele tatt mye mer av en antropolog enn en teolog. Vi kan ikke si
noe om Gud uten samtidig å si noe om mennesket, ethvert teologisk utsagn er også et
antropologisk utsagn, ja, til og med mer et antropologisk utsagn enn et teologisk. Gud
er skjult for oss, enhver tale om ham kan vi bare gjøre innenfor våre menneskelige
begrensninger. Isolert sett vet vi ingen ting om Gud. Troen, derimot, vet vi noe om,
den er en historisk realitet. Kirken er en historisk realitet. Altså må
oppmerksomheten rettes dit. Hva er det Kirken de facto tror, hvorfor tror den det den
tror, og hvordan er denne troen virksom som historisk praksis? Det var dette som
opptok Grundtvig. Dette er håndfast, i motsetning til professor Clausens spekulative
spindelvev kan det gjøres til gjenstand for undersøkelse.
Olav Rune Bastrup: Grundtvig som katolsk tenker

Grundtvig festet seg da ved at troen er knyttet til en bestemt praksis, en liturgisk og
sakramental praksis, som er gjentakende, konkret og strukturert, og etablert som en
historisk størrelse av Kristus selv. Her åpnet det seg et nytt landskap for Grundtvig, et
katolsk landskap.

Ireneus’ utsagn om at «Gud ble menneske for at vi skulle bli guder», blir for
Grundtvig en stor frigjørelse. Grundtvig er en enhetstenker, han avskydde alle
fortolkningsmodeller som så virkeligheten gjennom brudd, motsetninger og
polariteter. Hans tenkning rundt forholdet mellom fornuft og følelse er et eksempel
på denne grunnholdningen. Guddommelig og menneskelig står ikke mot hverandre
som motsetninger. Tvert imot. Det sant guddommelige er det som er sant
menneskelig. Og motsatt: Det sant menneskelige er det som er sant guddommelig.
Gud realiserer sin guddommelige natur fullt ut ved å bli menneske. Og motsatt: I
Kristus realiserer mennesket sin menneskelige natur ved å bli guddommelig.
Distinksjonen mellom guddommelig og menneskelig viskes ut. Det sant
guddommelige er det sant menneskelige, det sant menneskelige er det sant
gudommelige.

Ordet fra Guds munn er Kristus, som Kirken bekjenner som sann Gud og sant
menneske - ikke 50 - 50, han er 100 prosent både gud og menneske uten atskillelser i
sitt vesen. Ireneus sier at Gud inkarnerte seg selv i de første tider gjennom
skaperverket, og i de siste tider gjennom Kristus. Mennesket, og hele den skapte
virkelighet, er Guds inkarnasjon av seg selv, der Gud tømmer sin overflod av
kjærlighet ut i historien. Gud skaper av kjærlighet, han realiserer seg selv i skapelsen,
og han kunne ikke unnlatt å gjøre det uten å fornekte sitt eget vesen.

Grundtvig reagerte når han hørte teologer si, slik det fortsatt kan høres, at Gud skapte
verden av intet. Det er ikke mulig, sier Grundtvig, for av intet kan intet komme. Gud
skapte nødvendigvis verden av noe. Kirken lærer at Guds vesen er kjærlighet. Det må
bety at kjærligheten er dette noe som verden er skapt av. Men kjærligheten er ikke en
frittflytende energi, den retter seg fra noe til noe, den har et subjekt og et objekt, den
som elsker og det som elskes. Guds kjærlighet retter seg mot Sønnen. Kirken lærer at
Kristus har eksistert fra evighet av som gjenstand for Faderens evige kjærlighet. Det
er dette vi fremsier i den nikenske trosbekjennelse: Vi tror på én Herre, Jesus Kristus,
Olav Rune Bastrup: Grundtvig som katolsk tenker

Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud
av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt
skapt.» Ved Faderens kjærlighet til Sønnen er alt blitt skapt. Den skapte virkelighet
bærer Sønnens bilde.

For Grundtvig ble dette den store, frigjørende erkjennelse. Det er dette som gjør hans
oppdagelse til den makeløse oppdagelse. «Menneske! hvor dybt du sukker, Fryd dig ved
Guds Velbehag! Kjærlighedens Billedhugger I dit Ler har fundet Smag».

Den musiske kropp

Hvis alt det skapte bærer Kristi bilde, betyr det at historiens indre liv og dens innerste
virksomme kraft, er Guds evige kjærlighet som strømmer som et livgivende kildevell
gjennom tiden og holder denne verden oppe ved det levende ord fra Guds munn.

Kærlighed er lysets kilde,

kærlighed er livets rod,
derfor er Guds råd så milde,
derfor er Guds ånd så god,
som vor Frelser har forklaret,
ånden selv os åbenbaret,
som vi føler i Guds fred
og det håb, vi trøstes ved.

Kærlighed er livets krone,

kærlighed er lysets glans,
derfor sidder på Guds trone
Jesus nu med strålekrans.
Han, som lyset er og livet,
har for os sig selv hengivet,
bliver i og lever ved
Guds, sin Faders kærlighed.

Kærlighed er lovens fylde

og fuldkommenhedens bånd,
den er hvad, vor Gud vi skylde,
den er frugten af hans Ånd,
derfor med Guds kærligheden
vokser op omkap Gudsfreden,
vorde skal vi og ved den
ét med sjælens bedste ven.
Olav Rune Bastrup: Grundtvig som katolsk tenker

For Grundtvig er historien og hele den menneskelige tilværelse som utfolder seg i
den, umulig å forstå uten kjærligheten som et virkestoff i historien selv. Det
spennende hos Grundtvig er imidlertid hvordan denne erkjennelsen
gjennomstrømmer alle andre erkjennelser og folder seg ut i en stor mosaikk. Det er i
salmepoesien dette først og fremst skjer. Stilt overfor dette makeløse kommer
teologien og filosofien til kort. Bare poesien kan romme det livgivende ord med dets
mangfold av livsytringer, av linjer og mønstre, av klanger og rytmikk, av mystikk og
magi, av skjønnhet og godhet. Kjærligheten er en dynamisk energi som
gjennomtrenger alt fra det hverdagslige til det kosmiske, den er virkestoffet som
vever og holder alle fenomener sammen og som skaper kosmos av kaos. Og
kjærligheten, det er bare et annet ord for Den hellige ånd. Grundtvig var dømt til å bli
pinsens dikter fremfor noen.

Historie handler ikke bare om fortid, men også om fremtid. Vi skriver historien
bakover, men vi dikter den fremover, skriver Grundtvig. Det er dette som blir
grundtvigianismens program – å dikte fremtiden frem. Grundtvig bombarderer
Danmark med poesi, med salmer, 1500 i tallet. Med et fossefall av salmevers skal
folket vekkes og den døende danske folkekirke berges. Kirken i Grundtvigs bilde av
den er en musisk kropp, den er en klingende organisme der Guds og englenes sang i
universet forenes med menneskets stemme på jorden. Sangen tillegges en
overskridende karakter, den er i sitt vesen transcendental. Her hadde Grundtvig
åpenbart lest Augustin, for han sier omtrent det samme. Universet forstås som Guds
evige sang, Carmen Dei, den er sang, klanger, rytmikk, poesi, magi. Sangen er et
miniunivers av en flytende, ikke-begrepsmessig mening, der følelse og fornuft går opp
i en høyere enhet og støtter opp under hverandre – en mystisk, begrepsløs
erkjennelse som vi har gjennom vårt følelsesliv, men som fornuften bekrefter og
istemmer.

På samme vis er hvert enkelt menneske en musisk kropp, et miniunivers som

gjennom kjærlighetens bånd er forenet med Guds og englenes sang i universet. Å
dikte fremtiden er et dannelsesprogram i folkets og fremskrittets tjeneste som med
det Levende Ord skal forløse den iboende muse i hver enkelt person. Dette er
Folkehøyskolens grunnlag og visjon.
Olav Rune Bastrup: Grundtvig som katolsk tenker

Menneske, nasjon og kultur

På samme vis er også nasjonen en musisk kropp. Grundtvig er blitt beskyldt for å
være nasjonalist med alt det negative som er assosiert med dette. Det er fullstendig
misforstått. Grundtvig foraktet f.eks. den tyske nasjonalismen han så vokse frem, og
som rammet Danmark hardt gjennom de dansk – tyske kriger som endte med tapet
av Schleswig - Holstein. Når han fremhever danskhet som en egen kvalitet, betyr ikke
det at danskhet representerer en egen slags essens til forskjell fra andre nasjoner.
Nei, hos Grundtvig er nasjonen først og fremst å forstå som folkenes fellesskap om
språk og historie. Det finnes en vertikal akse hos Grundtvig som forbinder det
individuelle med det universelle via det nasjonale. Dikteren Olav Aukrust beskriver
denne aksen i diktet «Kjeldune» som en akse fra det lokale via det nasjonale og til det
universale. Dikteren Hans Børli uttrykker dette enda kortere og vakrere: «Vegen til
evigheta går over gardstunet heme».

Det lokale, det nasjonale, det universale er tre organisk samhørende nivåer. Det som
binder dem sammen, er kulturen. Det levende Ordet fra Guds munn virker i historien
og materialiserer seg i folkefellesskap, og av folkefellesskap skapes kulturelle og
sosiale mønstre og konvensjoner som er unike for hvert folk, men som vi er organiske
deler av. Ingen står alene, ingen kan heller stå alene. Våre gitte fellesskap, enten det
er familie, lokalsamfunn eller nasjon, er forpliktende og nødvendige fellesskap
opprettholdt av en flytende, ikke-begrepsmessig mening og som ytrer seg i kulturelle
og sosiale konvensjoner, i språket, i fine uuttalte mønstre som regulerer våre
samhandlinger, som bare delvis lar seg begrunne fornuftsmessig, men som likevel er
der som et følelsenes magiske fellesskap som uten ytterligere begrunnelse er både
fornuftig og meningsfullt. Dette fellesskap er skapt og formidlet gjennom historiens
lange linjer og materialiserer seg i kultur. Enhver borger er et kulturvesen, og har en
plikt på seg til å gå inn i fellesskapslivet og være en medskaper av folkets liv og dets
fremtid.

Det er forhåpentligvis tydelig at denne forståelsen av menneskets plass i kulturen

også har en enorm demokratisk sprengkraft. Det er ikke uten grunn at Grundtvig blir
omtalt som det danske demokratiets stamfar. Grundtvigianismens program er et
demokratisk program. Det levendegjorte menneske er et kulturmenneske, et opplyst
og aktivt skapende menneske.
Olav Rune Bastrup: Grundtvig som katolsk tenker

I mer grunnleggende forstand reflekterer det også en antropologi, et menneskesyn.

Mennesket finner ikke sin identitet ved å stirre innover i seg selv, men ved å realisere
seg selv som sosialt vesen. Mennesket som sosialt vesen og som kulturvesen er to
sider av samme sak. Grundtvig har liten sans for psykologisk introspeksjon og ville
stilt seg vantro til vår tids identitetsanarki. Menneskets identitet ligger ikke i
mennesket selv, men i dets sosialitet – dets tilhørighet til samfunn, til sin neste, sin
familie – i siste instans til historien og til Gud. Grundtvig er en ekstrovert og på
mange måter anti-mystisk tenker. Mennesket finner ikke seg selv ved å søke innover i
seg selv på leting etter en indre kjerne – der finnes bare «idelig tomhed», han. Nei,
mennesket finner seg selv ved å søke utover seg selv og i det synlige og åpenbare. I
historien, slik den ytrer seg i mangeartede former, er Logos virksomt og alle Guds
mysterier åpenbart.

Mennesket er aldri ensomt, likeså er troen heller ingen ensom ting. Her krasjer
Grundtvig ikke bare med Kierkegaard med den pietistiske vekkelsen som vokste seg
stadig sterkere i hans levetid. Grundtvig sier det til og med så sterkt som at ingen kan
ta imot troen som ikke tilhører en nasjon. Det han egentlig sier, er at det er som
kulturvesener vi tar imot troen, den kan bare formidles til oss og tas imot kulturelt.
Derav det kjente fyndordet «Menneske først, kristen så». Indremisjonshøvdingen Ole
Hallesby sa det stikk motsatte: «Først som en kristen er jeg et helt menneske». Det er
et ekko av Kierkegaard.

Grundtvigianisme, pietisme – og mellomformer

Grundtvigianismen har hatt enorm påvirkningskraft både i Norge og Danmark. Men i
Norge ble grundtvigianismen først og fremst en sekulær kraft. Mange av 1800-tallets
fremste skolemenn var grundtvigianere, som Olaus Arvesen, som grunnla Norges
første folkehøyskole, Sagatun, på Hamar i 1864. Innen kulturlivet og i den såkalte
frilynte ungdomsbevegelsen fikk grundtvigianismen stor betydning. Bjørnstjerne
Bjørnson var en ivrig grundtvigianer – så lenge det varte.

Begrepet frilynt er i denne sammenheng interessant. Det sier noe om hva man så seg
selv i motsetning til. Det er et signalord for en bitter kulturkamp i Norge i siste
halvdel av 1800-tallet. Med frilynt ville man markere avstand til den lavkirkelige,
Olav Rune Bastrup: Grundtvig som katolsk tenker

pietistiske og kulturfiendtlige vekkelsesbevegelsen som ble den toneangivende

retning i Norge og som koloniserte store deler av den norske statskirken. Innen
kirkelivet skulle grundtvigianismen få hard motstand, og den tapte kampen. Norges
fremste teolog i siste halvparten av 1800-tallet var Gisle Johnson, som utdannet et
par – tre generasjoner prester i Den norske kirke. Han fikk en svært sterk innflytelse.
Gisle Johnson var sterkt påvirket av Søren Kierkegaard. I Gisle Johnsons teologi, i
den lavkirkelige omvendelsesforkynnelsen i det hele, og ikke minst hos Ole Hallesby,
kan troen bare tilegnes og erfares subjektivt uten objektiv tilnærming. Kulturelle og
historiske betingelser spiller en helt underordnet rolle, om noen i det hele tatt. Kirken
er en rent formal størrelse uten betydning for tro og trosliv. Dette er – i alle fall rent
skjematisk – et rent ekko av Søren Kierkegaard. Kampen mot grundtvigianismen ble
en kulturkamp og en åndskamp som i Norge ble kjempet med til dels brutale midler
og med etterdønninger som fortsatt er lett merkbare. Det har skapt et ulykkelig skille
mellom kristendom og kultur i vårt land og medvirket til å fremmedgjøre nordmenn
fra religiøs kultur i det hele.

Vi hadde riktignok flere fremragende kirkelige representanter for grundtvigianismen,

i første rekke presten Wilhelm Andreas Wexels ved Oslo domkirke og presten og
folkehøyskolemannen Christopher Bruun. Jeg vil også nevne salmedikteren Elias
Blix, som uten å være erklært grundtvigianer uttrykker et tydelig grundtvigiansk
program i sin salmediktning. «No livnar det i lundar, no lauvast det i li, den heile
skapning stundar no fram mot sumars tid», «Heilag er kyrkja her» og olsoksalmen
«Vår Gud, deg vera lov og ros» er grundtvigianisme så godt som noe.

Vi har også hatt mellomformer som på en interessant måte forente pietisme og

grundtvigianisme. I noen norske bygder ble det etablert lokale lærdomssentra med
lærerskole og landsgymnas, som i min fødebygd Volda på Sunnmøre. Her vokste det
opp et pulserende kulturliv rundt kirke og skole. Volda lærarskule var grunnlagt på
pietistisk grunn og drev lærerutdanning i pietistisk ånd, men var samtidig en
kulturåpen institusjon. Dikterpresten Anders Hovden («Fagert er landet du oss
gav»), biskop og salmedikter Bernt Støylen («Til kjærleik Gud oss skapte») og
dikteren Anders Vassbotn («Å leva det er å elska, det beste di sjel fekk nå») var alle
barn av Voldapietismen, men i sin gjerning virkeliggjorde de grundtvigianismens
ideer.
Olav Rune Bastrup: Grundtvig som katolsk tenker

Jeg skal ikke gå nærmere inn på grundtvigianismens kår i Norge, men vil anbefale
boken «Grundtvig og Noreg» av prost Anders Skrondal som gir et stort overblikk
både over kulturkampen og grundtvigianismens mange fangarmer inn i norsk kultur-
og kirkeliv. Det er en svært interessant bok og den er lesbar på Internett.

Grundtvig og det onde

Grundtvig er ikke den eneste blant store åndspersonligheter som tilbrakte deler av
sitt liv i depresjonens kjellermørke, det kan ofte virke mer som regel enn som unntak.
Men jeg vet om få som har vært så dypt nede som Grundtvig og som likevel har klart å
møte verden og alt det skapte med en slik bejaelse og optimisme, med en slik åpenhet
mot kulturen og en slik tillit til alt menneskelig. Grundtvigs tro på historiens iboende
Logos hadde som naturlig videreføring en tro på fremskrittet. Han var
utviklingsoptimist. Han besøkte England fire ganger og var full av begeistring over
industrialismen og fabrikkpipene som skjøt opp. Han foraktet normer og
konvensjoner som hindret fremskrittet. Han var en forkjemper for demokrati og
religionsfrihet, han forbannet all bruk av tvang i oppdragelsen, han angrep
antisemittismen, i sin kamp for jødene er det nettopp Grundtvig Wergeland anfører.
Grundtvig var en kristen humanist, og en av de virkelig store.

Ondskap som fravær

Verden er god, sier Grundtvig. Verden er god, fordi den er skapt av Gud, villet av Gud
og besjelet av Gud. Mennesket er godt, sier Grundtvig. Mennesket er godt, fordi det er
skapt av Gud og i besittelse av alle de evner og egenskaper som skal til for å realisere
det gode og det skjønne. Det har medfødt rasjonell evne, det vet forskjell på rett og
galt, det har kjærlighetens evne.

Dette er også selve det kritiske punktet der romantikeren og realisten står i den
ytterste spenning med hverandre. Grundtvig bryter ikke bare med det pessimistiske
lutherske menneskesynet, men dveler i det hele tatt lite ved ondskapens realitet.
Begreper som synd, straff og fortapelse er nokså fraværende i hans tekster. Desto mer
er det av fuglesang og pinseliljer. Hvor troverdig eller realistisk er han da egentlig?
For verden er jo ikke god, menneskets kapasitet for ondskap synes bunnløs. Man får
en fornemmelse av at ondskapen er ham for nær til at han våger å røre ved den. Han
Olav Rune Bastrup: Grundtvig som katolsk tenker

tvinges til avstand. Jeg ser imidlertid dette som et uttrykk for at han visste meget godt
hva ondskap er. Den er det som ikke må berøres! Ondskapen er det som skal
forsakes. Han visste også godt fra sitt eget liv hva ondskap var. Faren for å bli dratt
ned i kjellerhullet var der hele tiden, rett som det var glapp taket og han gikk til
bunns for full musikk.

Det er mye lys og skygge i Grundtvigs diktning. Men slik mørket ikke er en egen
substans, men et fravær av lys, og slik følelser har mer eller mindre fornuft, så har
ondskapen i Grundtvigs univers heller ingen egen substans, den er et fravær av
kjærlighetssubstans. Bare kjærligheten har fylde, bare lyset har energi. Alt annet er
nihil – et intet man ikke kan berøre eller nærme seg fra én bestemt side, det kan bare
fortrenges, forsakes og drives bort.

Grundtvig avviser den tradisjonelle kirkelige bruk av begrepene eros (den

menneskelige kjærlighet) og agape (den guddommelige kjærlighet). Kjærligheten er
én, dens substans er den samme i himmelen og på jorden, med den fremtrer i grader
og som mer eller mindre fullkommen. Kjærligheten, ordet fra Guds munn, er det ene
aktive virkestoffet som vever alle fenomener sammen og holder tilværelsen oppe.
Derfor kan Grundtvig si at verden er god til tross for at den altfor ofte er et
elendighetens sted, og at mennesket er godt til tross for alt vi vet om menneskers
kapasitet til å utføre ondskap.

Det er noe frigjørende i denne måten å nærme seg virkeligheten på. Det endrer
blikkretningen og gjør det mulig å se lyset når det er som mørkest. I en ond verden er
kjærligheten fortsatt en virksom kraft i tilværelsens små og store mønstre, i våre
relasjoner og samhandlinger, den flyter på mystisk vis som et bølgende bånd av

mening gjennom våre liv og holder vår verden oppe. Grundtvig er en lysfanger, og en
lysfanger, ja, det er hva verden trenger akkurat nå.