KRONIKK

«Opprøret på Bjerketun»
Av Morten Gunvald Conradi
(Kronikkforfatteren er sønn av Gori Gunvald, psykologen på Bjerketun)

Det er i disse dager 63 år siden en av etterkrigstidens største sosialskandaler, Bjerketunsaken,

nådde Dagbladets forsider. Bakgrunnen for oppslagene var et opprør blant jentene på
Bjerketun skolehjem iinstitusjonen i januar 1960. Psykolog Gori Gunvald hadde på dette
tidspunkt ført en mangeårig kamp mot de groteske forholdene ved institusjonen. I et
avisinnlegg dokumenterte hun hvordan unge jenter ble lagt i fengselslignende, kalde isolater
som straff, ofte mange uker i strekk, og de traumatiserende virkninger dette hadde. Jentenes
soverom ble utstyrt med alarm, og om kvelden ble klærne deres lagt på gangen for å hindre
rømming. I tillegg til systematisk brevkontroll, var sminke, popmusikk og dans forbudt, fordi
det ble ansett for å ha negativ virkning på jentene. Bjerketunsaken var i 1960 etterkrigstidens
mest omfattende institusjonsskandale.

Dydige jenter og skikkelige gutter

Bjerketun var en parallellinstitusjon til Bastøy beregnet på jenter som ble ansett som «de
vanskeligste», som «farlige», «ustyrlige», «fristere» og «smttebærere». Flere hadde
taterbakgrunn, en ikke uvesentlig andel var krigsbarn, dvs. barn av såkalte «tyskertøser»,
andre hadde en vanskelig familiebakgrunn. Mens bastøyguttene ble isolert på en øy, ble
jentene på Bjerketun stengt inne bak piggtråd for å beskytte samfunnet «mot unge jenters
drifter og utagerende oppførsel», slik overlegen ved institusjonen skrev. Kriminologene
Kjersti Ericsson og Nina Jon har gjort en studie av de to institusjonene og sammenliknet
behandlingsopplegg og målsetting. I mellom halvparten og to tredjedeler av sakene ble
«uteflying», «usedelighet» og «gatetrafikk» oppgitt som viktigste innleggelsesgrunn. Å ha
jentene flyende ute lokket menn til sex med jenter under seksuell lavalder, de fristet gifte
menn og spredde kjønnssykdommer. Mens Bastøy skulle kontrollere guttenes adferd, skulle
Bjerketun i tillegg kontrollere jentenes seksualitet.

Kontroll av seksualitet
Til Bjerketun kom barn og problemungdom etter påtrykk fra foreldre, fosterforeldre,
barnevernnemder, politi, spesialskoler, helsevesenet og Norsk misjon blant hjemløse. En
spesialskole som søkte en jente over til Bjerketun, skrev: «Vi har nærmest inntrykk av at hun
kan gi seg hen til hvilken som helst mann, uten å beregne følgene. (…) Hun er upålitelig, med
sterke erotiske drifter». I et annet tilfelle gjøres det et poeng av jenta «er farlig pen og
sjarmerende. Hun maler sine tånegler røde». Overtredelse av seksuelle normer var ofte den
viktigste innleggelsesgrunnen på Bjerketun, skrev forskeren Kjersti Ericsson i boka «Drift og
dyd» fra 1997, og konkluderte: «En må kunne slå fast at en hovedoppgave for Bjerketun var å
kontrollere jentenes seksualitet.»

Rystende historier

1
I dokumentarfilmen Opprøret på Bjerketun som kan sees på NRK i disse dager forteller fire
tidligere Bjerketunjenter om tiden på institusjonen. Dagfrid Skartveit var bare 12 år gammel
da hun ble kledd naken av en mannlig ansatt og lagt på isolat. Hun hadde nektet å plukke
poteter fordi hun hadde sterke menstruasjonssmerter. «Det var flaut og skammelig å ha vært
på Bjerketun. Folk så ned på oss», sier hun i filmen. En annen av jentene, «Gerd», forteller at
hun fortsatt sliter fortsatt med traumer etter oppholdet på Bjerketun. «Jeg tør ikke å gå ned i
en mørk kjeller, jeg sover uten lys, og jeg tør ikke å gå opp en trapp med noen bak meg».
Lajla Wenche Sundby-Olsen er av reisende slekt og ble sperret inne i et iskaldt hønsehus med
en gummimadrass og ei gummipotte. Når du tisset i potta om natta, så var det is i den om
morgenen. Det var en skam å være tater, men jo mer skam og nedverdigelse, jo mer trassig
ble jeg.» Lajlas historie er fortalt i boken «Mitt foreldreløse hjerte» av Olav Rune Bastrup.

Ble ikke trodd

I mange år varslet Gori Gunvald styret og departementet om forholdene på Bjerketun uten at
det ble fulgt opp. Først da psykologen gikk til Dagbladet med saken, med sterk støtte fra
journalistene Gerd Benneche og Halldis Stenhamar, og med Jens Bjørneboe og Arne Skouen
som innflytelsesrike bidragsytere, engasjerte motkreftene seg. I en serie presseoppslag gikk
Bjerketuns lege, psykiateren Willey Olsson og skolens styrer, Eva Michelet Kleszynska til
motangrep mot Gunvald. Etter et besøk av Stortingets sosialkomité, uttalte komiteens
formann, Sverre Løberg, at han var sjokkert over forholdene. Han tok til orde for nedlegging
av institusjonen. Riksadvokaten beordret offentlig gransking. Saken pågikk i ett år.
Psykologens journaler ble nektet fremlagt som bevis og ingen av jentene ble innkalt som
vitner. De ble ikke ansett troverdige. I 1962 konkluderte riksadvokaten med at det ikke var
grunnlag for å reise straffesak mot noen av funksjonærene. Han fant det heller ikke bevist at
jentene var blitt utsatt for ulovlig frihetsberøvelse. Saken ble henlagt på grunn av bevisets
stilling. En konsekvens av presseoppslagene var imidlertid at søknader om opptak på
Bjerketun nesten stoppet opp og at mange klienter ble forlangt utskrevet. Institusjonen ble
dermed gradvis tømt for klientell, og i 1963 ble den nedlagt.

Staten gikk fri

Hvordan kunne våre myndigheter tillate overgrep mot unge jenter uten å gripe inn?
Bjerketunjentene ble ofre i et system som påførte unge jenter varige skader. Men de
ansvarlige i departement og styringsverk gikk fri. Ansvarlig statsråd, Gudmund Harlem, far til
vår første kvinnelige statsminister, ble flyttet fra Sosialdepartementet til
Forsvarsdepartementet etter Bjerketunskandalen. I stedet ble ansvaret skjøvet nedover mot
psykolog Gori Gunvald, som ble stemplet som «trouble maker». Etter at Bjerketun ble
nedlagt, gikk Gori Gunvald lenge arbeidsledig mens flere av de ansvarlige ved institusjonen
fikk lederstillinger ved andre institusjoner.

De jentene som var med på opprøret på Bjerketun i januar 1960, ble ilagt disiplinærstraffer
langt utover hva de ville fått gjennom påtale og dom. For enkelte dreide det seg om isolering
uten menneskelig kontakt i opptil to – tre måneder. Flere av jentene lever fortsatt. De fortjener
en unnskyldning og oppreisning fra den norske stat for behandlingen de ble utsatt for.