1

NÅR FINNER KUNST STED?

Av Tone Gellein

«Det kaotiske er en slags tyngdekraft, og den

rytmen man kan ane i historien, av sivilisasjoners vekst og sivilisasjoners kollaps, er det
kanskje den som forårsaket. ”

(s. 194 Min kamp 1, Karl Ove Knausgård.)

 2

Når finner kunst sted?

« Ute blant utgamle epletrær i en delvis forlatt hage, hvor stammer og grener bøyer seg dit
de vil, ned, opp, bort, treverket er furet, og poetisk vakkert kanskje, der setter vi en
porselenskvadrat. Legger, lener, løfter, plasserer. Et bilde er risset inn, og kan anes tett på og
opp mot lyset, men på avstand skifter det harde materialet karakter, fotografert blir
porselenet å ligne som et papir.
Et dalende kvadrat, en porselensteintavle som landet i et landskap nær oss, med noen tegn
risset inn.
 3

(vise 1 bilde fra Toten)

 4

Når finner kunst sted?

Hamish Fulton er en walking artist, prosessen er en del av verket. Og dokumenteres for å
stilles ut som visuelle elementer (fotografi, tekst, video) i gallerirommet. Hendelser i
landskap.
Kroppen i landskapet, ute i naturen, kropper på linje. Alt dette etter at hendelsen har funnet
sted – bevegelsen gjennom et landskap, linjer på en sti som møter kroppen. Nesten som
etterlatenskaper, i galleriet. Residue – det som siles ut, bort, skilles fra det egentlige,
den egentlige hendelsen. Hvor prosessen med å skape, veien til å skape en utstilling eller en
hendelse, er selve verket.
Bearbeidet, ja, men utenfor en plasserbar narrativitet, kanskje sirkulært. Hendelsen – The
Event, er stedsspesifikt og stedsrelatert. (note 1) Utstillingen, som er dokumentasjon og
kommentarer til hendelsen, kan foregå i hvilket som helst gallerirom i verden, mens
hendelsen nettopp er fra et spesifikt sted, med gitte kartreferanser.
 5

Når finner kunst sted?

Kunst fungerer religiøst, filosofisk, har sin egenverdi – som seg selv, den er
bevissthetsutvidende, meningsskapende
Gir det kaotiske form
Åpner verden mot det ukjente
gir det ukjente form
overskrider en tidligere oppfatning
minner oss om væren
stille
eller
kakafonisk,
dynamisk
eller
katatonisk

bryter seg inn i pent avgrensede virkeligheter med sin noen gange slitsomme tilstedeværelse
lyden av kaos – the din of the world (note 2)
når vi formgir løfter fram peker mot åpner til
når vi lytter
til et bilde
oversetter det vi ser til et ukjent språk
skaper et nytt
 6

Når finner kunst sted?

KART
Oppland er mer enn halvparten av Danmark, 25 000 km2
en plass, et sted
site – en avgrensing

Hvilken avgrensing, hvis noen, innebærer begrepet site/sted? Fylket, kommunen, lokalet,
hvor fast er denne site-en? Et steinkast unna? En biltur unna? Er kroppen målestokken? En
landsby, de som til enhver tid sier at de tilhører stedet?
Begrepet «sted» for kunst løser opp og utfordrer «rom» for kunst. Og utfordrer også det
steds-spesifikke i form av varige merker eller uttrykk i naturen, stedet, som nye eller
«inngående» deler av det.
 7

Det engelske ordet brukt for stedsspesifikt, site-specific art får vi blant annet:

1) .. the area or exact plot of ground on which anything is, has been, or to be located –
altså området eller den presise tomt eller jordet, hvor på hva som helst er, har vært
eller vil bli lokalisert.

2) .. to put in position for operation, as artillery (to site a cannon) – to set down
.. å posisjonere for en operasjon, som artilleri, det vil si å plassere en kanon

Fra Guggenheim museum i New York og Tate Modern i London kommer følgende
definisjoner (Note 3):
- Site-specific art is artwork created to exist in a certain place.

-The term site-specific refers to a work of art designed specifically for a particular
location and that has an interrelationship with the location.
 8

Å knytte trådene sammen, å lytte til veiene i landskapet, å ha som sentral del av konseptet,
ideen, eller det ferdige verket.
Et sted er der. Ute ved Lomsjøen. Ingen folk, nesten. Trær, vann, rester av tømmerdrifta,
formene på åsene, grunnmuren til huset hvor bjørnejegeren bodde, og hvor formannen på
tømmerbruket til Lomsdalen vokste opp. Står der. Ingen asfalt, ingen t-bane.

Ute på en liten bue i vannet ligger en badeball, av betong. Den stopper forsøket på å leke, og
man blir ellers bare stående og betrakte det hele med et tomt blikk eller et tomt hode.
Fargene på betongbadeballen er røde og hvite.

Kjettingene henger fortsatt i den lille bua 10 meter fra låven. Men hvilke av dem jeg hadde
brukt, hvilke størrelser, lengder og hvordan jeg holdt de, med lydopptakeren i lomma på
shortsen, mens jeg tuslet inn i rommet, det er også glemt og mistet langt inn i hukommelsen,
kun et bilde av meg selv som går der finns i minnet. Nesten som et ‘mirage’, det som er igjen
i dag er bare rommet alt ble framført, og tekst og dokumentasjon av hendelsen. Lyden er
slettet.

Tittelen på arbeidet er fra en Elvis Presleysang, In the Ghetto.

«… with a gun in his hand.”

 9

(vis foto med pistolen)

 10

Vi pratet. De åpnet seg. Noe skjer med folk når fremmede ønsker å vite noe om deres liv,
som det hadde vært. De deler, sakte. Jeg måtte love å ikke bruke navnene. Ikke si noe om
hvem våpnene var lånt av. Jeg lovte.

Historien er langt fra uttømt, men det er en liten bit av det hele, det som har trykket over
dette landskapet siden, siden 1936, da konflikten var over og arbeiderne hadde vunnet. Men
landskapet ble ikke nevnt, folkene ble tiet i hjel og de som hadde stått i fronten og langs
sidene på den 7 år lange arbeidskonflikten, hvor liv gikk tapt, havnet i et lukket skyggerom.

---
 11

«Det suser i den unge eika jeg sitter i skyggen av. Vinden øker på og suser rundt ørene
også . Bær og frukt, kornå kre, å ser, tistler, lå vetak i søndagsstilla. Kirkeklokkene har
kimet. Humler, bier, strå . Stammen på treet er rett. Små fugler kjatrer blidt bortved
ripsene, røde, fristende.
Her blant gress og drå per av dugg.
 12

Den moderne kunstens erkesymbol, den hvite kuben, the infamous white cube, an empty
space, visual neutrality, a statement, troen på det tomme rommet, på Cages lydstille rom,
hvor nettopp kunsten kan finne sted. Etter en tid oppleves det fylt, fylt av gitte
konsepter, forventinger.

Inside there is a high frontier, white, as I lean over, I see this tiny female figure. I get her
attention and ask if this is the place where The Clock is on show? I follow other people
downstairs into the now cinematic looking space. Sofas, leaning chairs, the floor – anything
can be used to be part of the 24 hour showing of this work. I sit for two hours The Clock
(2010) is an art installation by video artist Christian Marclay. It is a looped 24-hour montage
that functions as a clock. Its scenes are selected from cinema and television history, with real-
time references to the time of day.

På sitt eget vis opplever jeg The Clock som ‘stedsspesifikt’ til idéen om den hvite kuben.
Verket er flinkt, arbeidet med å finne alle klippene har vært langvarig, ideen er fascinerende
og fengende. Avtrykket er minimalt. Tiden går, også gjennom filmhistorien.
 13

Når finner kunst sted?

Å lete etter et sted, å lete etter steder hvor kunst manifesteres, skjer, mottas, er å sende ut
noen signaler.

Stedsspesifikk kunst – konseptet – sier at stedet er sentralt i arbeidet, det er avgrenset av

sted. Hva dette stedsspesifikke er eller innebærer er ikke avgrenset, men åpent.
Så: Hva tilhører et sted? Hva tilhører ikke et sted? Når er det tillatt å si om seg selv: dette
stedet tilhører meg, jeg er del av dette stedet, derfor kan min historie ha relevans?
 14

Man kan tenke at det narrative er sirkulært, peker tilbake på seg selv, men det er også mulig
å bruke en ‘landskapskommentar’ (stedsspesifikk kunst) til å løfte blikket og la tankene sveve
som pilot-kuben i tynt armeringsjern, som var den av glass, skjør med tydelig, der.
Ikke ta den ned. Ikke forstå eller peke på retningen, men la dette være et åpent og uvisst
rom.
 15

(foto: Tone Gellein, Kube i armeringsjern, pilotprosjekt i samarbeid med Beate Juell)
 16

En fylkesgrense er abstrakt og likevel konkret avmerket på alle kart, ansvaret ligger innenfor
eller utenfor en administrasjon. Noen av naboene vet man hvem er, andre ikke. (Det høyeste
fjellet i Finland har sin høyeste fjelltopp like innenfor grensen til Norge, et punkt for
stedsspesifikk politisk ladet kunst, «gi den til Finland i 100-årsgave for sin uavhengighet», sier
en kommune innenfor.
 17

…og så er stedet bare en åker av jordrottehull, synkehull og ingen plattform i sikte, alt
renner og tiden stopper opp, hele det skjøre bildet oppløses i et ingenting og hendelsen
uteblir, verktøyene virker uskarpe og sløve mot en grå tett himmel, sol hjelper ikke, særlig
ikke sol. Kaoset har fortettet seg og det som sees, sees ikke, finns ikke.

Et kratt har vokst seg helt inn i sjela og den handlende kroppen sitter nesten helt i ro, uten å
puste særlig godt og så er det tid for beltet, kompasset, stramme til..
 18

Her er vi samlet i dag, her oppe blant disse åsene, og her inne i det hvite galleriet.

Stedsrelatert – forutsetter det at publikum som møter kunsten vet noe om det som skjer?

Problemet med identifikasjon og sted: en gjenkjennelse, å finne samstemmighet med.

 19

«Great books are written in a kind of foreign language» (Proust, Contre Sainte-Beuve

), parafrasert: Stedsrelatert kunst løfter fram ukjente landskap og virkeligheter.

 20

Note 1: ’So, this is the lesson I am learning: an event is the act or process of something ”in
the making”, which can also be the process of something becoming undone.’
Sounding The Event, s. 22, Yve Lomax, IB Taurus, NYC 2005.

Note 2: ’Our culture abhors the world’ – sitat Michel Serres. And what a din this abhorrence
makes. Sounding The Event, s. 11, Yve Lomax, IB Taurus, NYC 2005.

Note 3: Fra www.guggenheim.org og www.tate.org.uk