Marxist-

leninistisk
tidsskrift
Nr. 18 1•2000
Årgang 14
Kr. 20,-

Kapitalens
krigsmaskineri
Arbeidsfolk betaler prisen for et aggressivt NATO-Norge
• Krigen mot Jugoslavia • NATO-medlemskapet • Sjukehus og skoler er for
viste at militærapparatet er en trussel mot suvere- «dyrt», sier de. Men «vi»
ikke forsvarer nasjonale niteten, og en garanti for at har råd til nye fregatter og
interesser, bare Norge vil bli involvert i jagerfly til 25 milliarder!
imperialistiske interesser. nye røverkriger. Sidene 10-13

Folkets
opprør i
Ecuador

Midten

Aldri mer?
leder side 2
Jugoslavia som norsk
spionpartner
side 16

Stå sammen mot

kapitalen! En Lanze mot mappeinnsyn?
Faglig kamp mot
Loven om begrenset innsyn i en storspion opp av hatten.
kapitalens offensiv
les sidene 4-7
overvåkingsmappene kom Bare et sammentreff?
samtidig med at POT trakk Side 8
2 Revolusjon! Nr. 18 1•2000

Aldri mer?
Seksti år etter at nazismen hærtok Norge, er fascismen foregår på alle fronter i det borgerlige samfunnet,
igjen på frammarsj i Europa. Ikke i form av stupbom- enten vi snakker om grådighet, korrupsjon, seksualitet
bere, panserdivisjoner og SS-uniformer. Ennå. eller kultur. En tredje er å avfeie problemene som
reellt og faktisk følger med flyktninger og asylsøkere
Fascismen tilpasser seg nasjonale forhold og særtrekk, som skal integreres i det norske samfunnet.
den opptrer med flere ansikter, inntil Venstresida er i dag uhyggelig mye
den finner sin mest virkningsfulle svakere enn den var forrige gang
form. Det er dette som skjer i en rekke Vår mening fascismen viste muskler. Desto viktige-
land i Europa, enten det kommer til re er det at den progressive bevegelsen
uttrykk i form av svensk naziterroris- Situasjonen kan minne tar virkeligheten inn over seg. Når
me eller i form av Jörg Haiders fram- om den som oppsto i fascismen og den øvrige reaksjon
gangsrike Frihetsparti, som nå er part i 1929, da en ekstatisk spiller på folks misnøye og fordommer
den østerrikske regjeringskoalisjon. og krever «ut med innvandrerne», er
spekulasjonsrus ble
Sistnevnte framstår som «demokra- det fullstendig feilslått å gå til motan-
tisk», uten at det er til hinder for at avløst av det største grep med paroler av typen «åpne
fascismens to ansikter nærer hveran- krakket i forrige grenser» eller«en million innvandrere i
dre. Et tydelig uttrykk for forbindelsen århundre. 1929- vår tid!». Det samme går for område
kom i mars til uttrykk i Berlins gater, krakket var på sett og etter område: Hvorfor skal den være
der tyske nazister åpent demonstrerte vis overtyren til 2. mot kirker, men for moskeer? Hvorfor
sin støtte til nettopp Haider – under verdenskrig. skal man forstå seg ihjel på trygdemis-
massiv beskyttelse fra det samme bruk av arbeiderklassens surt opptjente
Berlin-politiet som i januar nedla skattepenger? Hvorfor skal man ap-
forbud mot årets minnemarkering for plaudere at kapitalismen oppløser
mordet på de revolusjonære lederne Karl Liebknecht familieforhold og oppmuntrer til utroskap?
og Rosa Luxemburg… De tradisjonelle venstremiljøene er i ferd med å
Den som ignorerer den fascistiske trusselen fordi den framstå som liberale vrengebilder av den borgerlige
ikke nødvendigvis framstår som en tro kopi av den prektigheten. Som et handlingslamma småborgerven-
tyske nasjonalsosialismen, gjør en alvorlig feil. Det stre.
samme gjelder den som tror at fascismen best kan
bekjempes gjennom å markere maksimal avstand til Håpet ligger i at arbeiderklassen greier å mønstre et
ethvert «folkekrav» som de brune kreftene forsøker å alternativ, at den har klasseinstinkt nok til å skille
framføre. På dette området gjorde kommunister og mellom skitt og kanel. Det er mobilisering av arbei-
revolusjonære alvorlige feilvurderinger på 30-tallet, derne for egne klasseinteresser som kan sette bom for
feil som vi må trekke lærdom av. fascismen, enten den trer fram i bombeterroristisk
skikkelse, eller i smygende og parlamentarisk variant.
En sånn feil er å nedvurdere de nasjonale stemningene Først når klassen sjøl orienterer seg og tar affære, kan
som eksisterer i folket og i arbeiderklassen. En annen vi igjen erstatte spørsmålstegnet i overskriften med et
er å stille seg likegyldig til det moralske forfallet som utropstegn.

Talerør for ML-gruppa Revolusjon. Tilrettelagt og utgitt av Forlaget Revolusjon.

Postboks 3458 Bjølsen Årsabonnement kr. 100,- ISSN 1500-1849

N-0406 Oslo For institusjoner kr. 200,- Red.: J. R. Steinholt
revolusjon@rocketmail.com Postgiro 0530 2763498
Nr. 18 1•2000 Revolusjon! 3

Bare én liten hindring… Til våre lesere

Kostnadene har tvunget oss til å velge
mellom lavere papirkvalitet eller å øke

“
Arbeiderpartiet har ikke Hva de mener alt vi gjør. Men samtidig kan salgsprisen. For å holde prisen lav, har
den type hindringer som ingen mene at det norske folk vi valgt det første.
den forrige regjering hadde. Vi har skal mene det samme som det gjorde i
bare én hindring, og det er at vi må respek- 1994, i all tid.
tere folkeavstemningen. Partileder og utenriksminister
– Så dét vil dere gjøre? Thorbjørn Jagland i intervju med
– Ja, det er klart. Den ligger i bunnen av Aftenposten 25. mars 2000. – PÅ NETTET
www.revolusjon.net

Sentralbankens politiske rentejuks

Fjorårets løfter om nye
rentenedsettelser når
kronekursen var stabilisert, er
erstattet med nye toner:
– Rentebunnen er nådd, heter
det nå.
Av Jan R Steinholt
Glem forventningene om nye rentekutt.
Norges Bank kan komme til å sette renta
ytterligere opp, ikke ned, hvis det er nød-
vendig for å hindre overoppheting av norsk
økonomi, er budskapet.
Trusler om rentehopp og prisstigning er
nærmest rituelle i forkant av tariffoppgjø-
rene. Likevel har det skjedd noe nytt i argu-
mentasjonen for pengepolitikken etter at
sentralbanksjef Gjerdrem inntok Norges
Bank-palasset. Plutselig er det ikke lenger
stabilisering av valutakursen i forhold til Denne tabellen fra Norges Bank viser utviklinga av kronekursen i forhold til euro. Da euroen
andre europeiske valutaer som er mest makt- ble innført, kostet den NOK 8,88. Mars 2000 er kursforholdet såvidt over 8 kroner for en euro.
påliggende, men «å bringe pris- og kost-
nadsveksten ned mot europeisk nivå». en svekka euro og med kraftig stigende ol- ske folket sa nei til EU. Styringa av den nor-
Med andre ord har sentralbanken i prak- jepris i samme periode. Ikke desto mindre ske penge- og finanspolitikken tilligger Fi-
sis lagt om til såkalt inflasjonsmål etter EU- er det erklærte målet for pengepolitikken nansdepartementet og politikerne. I hvert
modell, uten at det foreligger noe politisk med dette innfridd, og begrunnelsen for ren- fall på papiret.
vedtak om dette. Protestene har knapt vært tehoppene i 1998 må i dag Men politikerne, enten
hørbare. være begrunnelse for at vi har ei «nei»- eller ja-re-

Valutaforskriften
Valutaforskriften av 1994 pålegger Norges
Bank å stabilisere kronekursen i forhold til
europeiske valutaer (euro). Hvis en ser på
utviklinga av kronekursen det siste året, for-
står en hvorfor argumentasjonen er lagt om.
Krona er sterk som en bjørn sammenliknet
med det norske borgerskapets skreddermål:
euroen. I mer enn ett år, siden april 1999,
har kronekursen ligget rundt sitt såkalte ut-
gangsleie i 1992, den gangen krisa framt-
vang en flytende kurspolitikk.
Sjølsagt har dette sammenheng både med
renta blir satt ned. Sty-
ringsrentene ble satt grad-
“ Det kan ikke bli slik at vi gjering, lar sentralbanken
bare øker renten når det gjøre akkurat som den vil.
vis ned med tilsammen 2,5 er absolutt nødvendig, men Også på dette området har
prosent i 1999, men så sa senker den så fort vi kan. de abdisert til fordel for
Norges Bank definitivt Visesentralbanksjef Jarle Bergo, «markedskreftene». Hel-
Gausdal 27. januar 2000
stopp – enda det fortsatt er ler ikke LO lar høre fra
et sprang på flere prosent seg, enda fastkurspolitik-
ned til det europeiske ren- ken var ett av ankerfeste-
tenivået. ne i det såkalte soliadritetsalternativet.
Norges Bank skal ikke drive politikk,
En politisk sentralbank men gjør det allikevel. Og det synes politi-
EU opererer med en «uavhengig» sentral- kerne og kapitalmakta er helt greit.
bank som er fristilt fra enhver politisk kon- Fordi det viktigste er at sentralbanken
troll. Det var en av grunnene til at det nor- fører en arbeiderfiendtlig politikk.
4 Revolusjon!
– Tariffstridig
epost!
Den danske fagforeningsfor-
mannen Ole Axelsen er dømt til
30.000 i bot for å sende epost.
Forbrytelsen hans besto i at han
på ei epostliste for fagorganiser-
te og sosialdemokrater oppga
navnet på fire bedrifter som
bruker uorganisert arbeidskraft.
Motstykket til NHO, Dansk
Arbeidsgiverforening (DA),
gikk dermed til arbeidsretten
med påstand om at dette kunne
oppfattes som en tariffstridig
oppfordring til boikott av disse
bedriftene.
Klassedomstolen ga som
vanlig svar på tiltale. For
fagforeningsfolk er det altså nå
også forbudt å påpeke kjensgjer-
ninger, også på egne diskusjons-
forum.
Hva blir det neste? Beslag-
legging av fagblader og verve-
brosjyrer som oppfordrer
uorganiserte til å bli medlemmer
av klubber og fagforbund?
Fire av fem
gir blaffen
Åtti prosent av arbeidstakerne i
Europa gir blanke f… i hvordan
det går med bedriften de jobber
i, og stiller seg likegyldige til
om regnskapet ender i pluss
eller minus. Europa huser en
arbeidsstokk «preget av frykt,
likegyldighet og ryktespred-
ning».
Dette er ikke våre påstander,
men resultat av en undersøkelse
av «arbeidsmoralen blant
europeiske arbeidstakere»,
utført av Claus Møller og
selskapet Time Manager
International. Undersøkelsen er
gjengitt i det danske bladet
Ledelse, referert i Aftenposten 7.
november 1999.
Kom til Odense, folkens!
Det oppfordrer Rolf
Jørgensen, fagforeningsleder
for lokførerne i Oslo-
regionen.
Jørgensen står som en blant mange faglige
underskrivere på oppropet for årets inter-
nasjonale faglige mønstring.
– Hvorfor har du engasjert deg i mobili-
seringsarbeidet?
– Oppropet tar opp viktige faglige spørs-
mål som angår fagorganiserte i hele Euro-
pa. Viktige saker er kampen for de kollekti-
ve rettighetene og kapitalens offensiv mot
arbeiderklassen – som stadig større bruk av
korttidskontrakter, utleie av arbeidskraft,
oppsigelser osv. Kampen mot EU vil også
være et sentralt tema på det faglige treffet.
Sjøl var jeg med på treffet i Strasbourg i
´98, og det var veldig lærerikt. Det spen-
nende med et sånt arrangement er at en får
kunnskaper og impulser som ofte er litt an-
nerledes enn her i Norge, samtidig som en
fort oppdager at vi fører den samme kam-
pen og har den samme type motstander en-
ten en kommer fra Tyskland, Spania, Dan-
mark eller Norge.
– Treffet skjer åpenbart ikke i regi av det
europeiske fagbyråkratiet. Hvem er initia-
tivtakerne?
– Her er det nok mer grunnplanet som
rår. Initiativtakerne er faglig aktive, både
tillitsvalgte og andre aktivister, fra flere eu-
ropeiske land. Treffet er nærmest blitt en
tradisjon, og på fjorårets treff i Stuttgart gikk
stafettpinnen videre til danske aktivister som
påtok seg arrangementet for i år. Det passer
Nr. 18 1•2000
Rolf Jørgensen er tillitsvalgt i Lokomotiv-
mannsforbundet.
jo ekstra bra for oss i Norge at reiseveien
blir kort!
– Hvordan kommer man seg til Dan-
mark?
– Det vil bli felles reise til og fra Oden-
se, men hva slags transportmiddel er enda
ikke avklart.
– Og hva koster det å delta?
– Prisen blir ca. 650,- kr som inkluderer
to overnattinger og måltider. I tillegg kom-
mer utgifter til reise til og fra.
Min oppfordring er nå at en tar dette opp
med kamerater i klubb- og foreningsstyrer
og andre faglige aktive slik at det blir en
bra gjeng som reiser til Odense i juni. Både
de som vil hive seg på straks og de som lu-
rer på noe, kan ta kontakt med meg på mo-
bil 926 54 863.
Fra det internasjonale
faglige treffet i
Stuttgart sommeren
1999. Den tyske
metallarbeideren Nils
Claesen holder
innledning.
Nr. 18 1•2000 Revolusjon!
Det 6. internasjonale faglige treffet i Odense, Danmark
9.-11. juni 2000
Stå sammen mot kapitalen
Internasjonal solidaritet betyr felles styrke for kjem-
pende arbeidere overalt i verden.
Denne erfaringa er like gammel som arbeiderklassen
sjøl, og stadig brennaktuell.
Når de multinasjonale monopolene, med sine inter-
nasjonale organisasjoner og nasjonale regjeringer, nå
setter den økonomiske, politiske og sosiale dagsorden
på globalt plan – krever det et felles svar mot den reak-
sjonære arbeidskjøperpolitikken.
Det 6. internasjonale faglige treffet er et forum der
du vil møte andre kjempende arbeidere og faglige akti-
ve fra fagforeninger og arbeidsplasser på tvers av lan-
degrensene. Her blir det utvekslet erfaringer og disku-
tert felles problemer og svar. Her blir enheten og soli-
dariteten utvikla nedenfra.
De internasjonale faglige treffene blir holdt på om-
gang i forskjellige land. Siden det første treffet i Frank-
furt i 1995, har den årlige stafettpinnen gått videre til
Paris, Madrid, Strasbourg og Stuttgart (i fjor). Hver gang
under samlingsparol Stå sammen mot kapitalen!
Den 9. –11. juni 2000 er det i Odense, Danmark, det
skjer. Her vil det 6. faglige treffet sette søkelys på:
Kampen for de kollektive rettighetene
Overalt går imperialismen og monopolene til gene-
ralangrep på arbeiderklassen og dens organisasjoner.
Nedleggelser, privatisering, angrep på lønn, arbeidstid
og arbeidsforhold og fjerning av tilkjempa rettigheter
hører til den "nye verdensorden".
En fullstendig individuell, fleksibel og mobil arbeids-
kraft blir forsøkt satt i stedet for kollektive rettigheter,
kollektive løsninger og kamp. Den enkelte arbeider skal
overlates til kapitalens forgodtbefinnende.
Overalt møter denne politikken fortjent og stadig ster-
kere motstand. For å nå sitt mål setter arbeidskjøperne
statsmakta og voldsapparatet inn mot kjempende arbei-
dere. Sjølve arbeiderklassens kollektive og faglige or-
ganisering trues. Kjempende fagforeninger blir forsøkt
knust eller oppkjøpt. Tillitsvalgte og aktivister i fagfo-
reningene som taler arbeidernes sak, blir sparket og svar-
telistet i noen land og fengslet og myrdet i andre.
I Europa har EU – De europeiske monopolenes for-
ente stater – gått i spissen for å gjennomføre arbeids-
5
kjøpernes plan for maksimalprofitt. Det "frie marked"
er arbeidskjøpernes "selvbetjeningsdisk", hvor arbei-
derne i hvert enkelt land, i hver regioner og på hver
arbeidsplass tvinges ut i en "fri" konkurranse mot hver-
andre for presse ned prisen på arbeidskrafta. Arbeids-
kjøperne i EU (og EØS), regjeringene og fagtoppene
er allerede langt framme i gjennomføringa av en felles
reaksjonær arbeidsmarkedspolitikk. En politikk som
brutalt eksporteres til landene utenfor EU, og ikke
minst til Øst-Europa, for å sikre at arbeidere i disse
landene er med på å betale for EUs supermaktsdrøm-
mer.
Kampen mot moderne slavearbeid
Splitt og hersk har alltid vært en av arbeidskjøper-
nes metoder for å holde arbeidsfolk nede. Massear-
beidsløshet blir brukt til økende angrep mot både de
arbeidsløse og de i arbeid. Et eget arbeidsmarked er
under utvikling hvor arbeidsløse, utstøtte og uorgani-
serte gjennom lovverket tvinges til å jobbe nesten gra-
tis for å opprettholde sin eksistens. Et arbeidsmarked
hvor sjøl de kollektive rettigheter i forhold til lønn,
arbeidstid, sykdom, ferie m.m. ikke lenger gjelder. Det
er snakk om regulært tvangsarbeid for arbeidsløse og
utstøtte, som blir brukt til å presse forholdene i resten
av arbeidsmarkedet i bånn. Korttidskontrakter og sær-
lige lønnssatser settes i system i masseskala som et
ledd i denne utviklinga. Kvinnenes fortsatte lavlønn
og manglende likestilling brukes som brekkstang for
arbeidskjøpernes krav. På samme måte blir den usikre
situasjonen til fremmedarbeiderne brukt mot arbeider-
klassen sjøl. Moderne slavearbeid som gjør det tvin-
gende nødvendig å utvikle den konkrete solidariteten
mellom forskjellige grupper i arbeidsmarkedet for å
slå tilbake denne utviklinga.
Monopolenes og arbeidskjøpernes offensiv må mø-
tes med en stadig styrking av arbeiderklassens kamp.
Vi må stå sammen mot kapitalen.
Vi oppfordrer faglige aktivister og arbeidsløse til å
benytte denne muligheten til å delta på det 6. interna-
sjonale faglige treffet.
Forberedelseskomiteen
6 Revolusjon! Nr. 18 1•2000

En dugnad i
revolusjonært
fagforenings–
arbeid

Den faglige vinterkonferansen

til Revolusjon var en god
opptakt til utforminga av ei
revolusjonær faglig-politisk
linje.
Konferansen fant sted i Oslo i februar, der Glimt fra
Kapitalenss offensiv mot arbeiderklassen, seminaret om
kapitalens
Hva skjer med arbeidsmiljøloven (se neste offensiv og
side), Fagforeningene og kampen mot ra- revolusjonær
sismen og Går LO til venstre? var emner faglig politikk.
for innledning og gode diskusjoner.

Kapitalens offensiv Ansatte i Posten tvinges til å bli salgs- felles klasseinteresser på tvers av nasjonal
Rolf Jørgensen, som er tillitsvalgt i Norsk agenter og kommisjonærer for aksjefond og opprinnelse.
Lokomotivmannsforbund, holdt ei levende forsikringsordninger som del av den ordi-
og engasjerende innledning hvor han først nære skranketjenesten. De som ikke er gode Går LO til venstre?
reiste spørsmålet om det er riktig at det er nok selgere, må regne med at de står først i Tilsynelatende er det en tendens til at deler
kapitalen som er på offensiven og at arbei- køen når neste oppsigelsesrunde kommer. av LO-toppen går til venstre. Er dette rik-
derklassen er på defensiven. Han konklu- Også i velrenommerte industribedrifter tig, ble det spurt. Svaret var både ja og nei.
derte med at dette er virkeligheten og bruk- er det blitt alminnelig med «fleksible» tre- I den grad det skjer ei venstredreining kom-
te en rekke eksempler fra det faglige arbei- månederskontrakter, avstemt etter sesong- mer den som følge av press fra et aktivt og
det for å begrunne det. produksjonen. kampvillig grunnplan, og fordi forbundstop-
– En trenger ikke å gå lenger enn til de De respektive fagforbundene gjør lite penes egen eksistens er avhengig av at de
aktuelle parolene som reises av fagforenin- eller ingenting med disse forholdene. Det ikke mister medlemmer og kontingentpen-
gene som stort sett går ut på forsvare og å viser seg dessuten at unge arbeidere, del- ger. I den engasjerte debatten ble det po-
stoppe angrepa på opparbeida rettigheter og tidsansatte og folk som jobber på kortere engtert at når faglige topper som Kommu-
velferdsgoder, sa han blant annet. kontrakter som gjerne vil fagorganisere seg, neforbundets leder (og sentralstyremedlem
Deltagerne på konferansen var enige om ikke «får lov»! i DNA) Davidsen tar på seg en rød frakk og
at arbeiderklassen og fagforeningene er på Slik ble det satt fokus på en rekke sen- «slåss» for velferdsstaten, så hevder han
defensiven, men nettopp det betyr at arbei- trale faglig-politiske spørsmål. Gjennom faktisk bare de samme standpunkter som
derklassen må gå til motoffensiv og føre en flere gode innledninger som kobla analy- høyresosialdemokrater som Tor Aspengren
aktiv klassekamp som er sen sammen med kame- og Co sto for på 60 - og 70 -tallet. Under
både militant og klart po- ratenes praktiske erfarin- dagens turbokapitalisme virker dette kan-
litisk. Også i velrenommerte ger, kom en et godt styk- skje veldig radikalt, men det trenger ikke
industribedrifter er det ke videre i utforminga av være det av den grunn. Samtidig er det både
Mange erfaringer en faglige linje og tak- riktig og nødvendig å utvikle enhetsfron-
Deltakerne på konfe-
blitt alminnelig med tikk. ten mot kapitalens angrep der det er mulig.
ransen bidro aktivt med «fleksible»
egne erfaringer. Kamera- tremånederskontrakter. Fagforeningene og Danmark neste…
ter og kolleger fra indus- kampen mot Mange av temaene på det faglige treffet i
tri, post, transport og rasismen Danmark vil være av beslekta slag. Den som
landbasert offshorevirksomhet fortalte om Innlederen viste til at en fjerdedel av LO- har lært litt, vil gjerne lære mer. Dermed
en virkelighet som ligger fjernt fra bildet medlemmene faktisk stemmer på Frem- ble den samstemte oppfordringa om å sette
av det velregulerte norske arbeidsmarkedet. skrittspartiet. I kampen mot rasismen er det av tid for å reise til Odense i juni, ei natur-
For eksempel er det helt vanlig at utleie- ikke nok at klubber og foreninger gjør de lig avslutning på ei lærerik helg.
firmaer i bygg- og vedlikehold opererer med politisk «riktige» vedtaka mot rasismen. Her
en – 1 – dags oppsigelse. Folk opplever å få må det også stilles krav til det enkelte med-
sparken i ett firma, tar seg deretter jobb i et lem. Den beste måten å slåss mot den så-
utleiefirma og står neste dag i jobb som inn- kalte hverdagsrasismen er aktive fagforenin-
leid arbeidskraft på sin gamle arbeidsplass! ger, der medlemmene sjøl erfarer at de har
Nr. 18 1•2000
Hva skjer med arbeidsmiljøloven?
Arbeidsmiljøloven av 1977 har
vært et brukbart redskap for
arbeidsfolk. Derfor settes den
nå under press.
Av Kristine Mollø-Christensen
De første arbeidervern- og fabrikktilsynslo-
vene kom som følge av fyrstikkarbeiderstrei-
ken i 1889. Arbeiderskene krevde, ved siden
av høyere lønn, kortere arbeidstid og hygie-
niske forbedringer i kampen mot fosfornek-
rosen. Lege Ebba Wergeland i Arbeidstilsy-
net er derfor trygt historisk fundert når hun
kobler arbeidstid med forekomsten av mus-
kel- og skjelettsykdommer.
Kortere arbeidstid viktigst
Det viktigste enkelttiltaket mot yrkesskader
er kortere arbeidstid. De siste årene har tallet
på uføretrygdede økt svært mye. Det er altså
stadig flere som støtes ut av arbeidslivet. Der-
for er det jo tragisk også i arbeidsmiljøsam-
menheng, at krav om kortere arbeidstid er
nesten fraværende i dette tariffoppgjøret.
Arbeidsmiljøloven av 1977 (AML) ble til
i en periode i Norge hvor forholdet mellom
arbeid og kapital var mindre forrykket til ka-
pitalens fordel enn i dag. Loven har vært et
brukbart redskap for forbedring av ansattes
arbeidsmiljø, og har gitt utstrakt makt til ver-
neombudene. AML – og senere forskrifter
som internkontrollforskriften (nå omdøpt til
systematisk helse, miljø og sikkerhetsarbeid),
legger opp til at arbeidsgiver og arbeidstaker
lokalt skal kunne løse arbeidsmiljøprobleme-
ne. Men loven inneholder også en rekke re-
gler for arbeidsmiljø og velferd bl.a. regler
om bruk av overtid og nattarbeid og stillings-
vernet.
Bakom synger EU OG EØS
Utvalget ble satt ned 19. mars 1999 med
professor Tom Colbjørnsen som leder. Man-
datet var «å legge premisser for en fremti-
dig gjennomgang av reguleringssystemet i
arbeidslivet med særlig vekt på arbeidsmil-
jøloven». Innstillingen ble levert 2. desem-
ber 1999 og inneholder utvalgets beskrivelse
av «dilemmaer i forbindelse med fleksibi-
litet», en sammenligning av fleksibilitet i
norsk og internasjonalt arbeidsliv, samt en
beskrivelse av regelsystemet i Norge og i
EU og spesielt om emnene arbeidsmiljø,
arbeidstid og stillingsvern.
Noe som slår en ved første gangs gjen-
nomblading av den 137 siders innstillingen,
er i hvor stor grad påvirkning fra EU og
Revolusjon!
EØS-avtalen har hatt og forventes å ha på
norsk arbeidslivspolitikk. EUs markedslibe-
ralistiske holdning og prinsippet om fri flyt
av arbeidskraft ligger allerede i bunnen for
endringer i stillingsvernet som er kommet
gjennom bl.a. Blaalidutvalgets innstilling.
Retten til fast jobb og retten til kollektiv
avtale på lønns- og arbeidsvilkår er rettig-
heter som faller bort til fordel for privat ar-
beidsformidling og korttidskontrakter. I EU
er antallet faste jobber på retur til fordel for
korttidskontrakter.
Innstillingen legger grunnlaget
Allerede i begynnelsen av innstillingen anes
hvilken retning argumentasjonen og problem-
stillingene tar. Det som ifølge utvalget er ut-
fordringen på arbeidsmiljøområdet er «å jus-
tere lovbestemmelser, avtaler mellom parte-
ne i arbeidslivet og markedskonkurranse til
aktuelle endringer i arbeids- og samfunnsliv,
på en slik måte at det oppnås BEST MULI-
GE AVVEININGER MELLOM ARBEIDS-
TAKERNES, VIRKSOMHETENES OG
SAMFUNNETS INTERESSER». Målet er
altså ikke å skape et best mulig arbeidsmiljø
for de ansatte! Det framgår da også av forsla-
gene (se egen ramme).
Vurderingene og spørsmålsstillingene er
mye basert på oppfatningen at arbeidslivet er
voldsomt endret siden 1977 og at arbeidsta-
kerne nå ønsker utstrakte muligheter for flek-
sible ordninger. En skulle nesten tro på utval-
get at arbeidstakerne i Norge stort sett består
av raftelærere og ungdommer som vil jobbe
mye i kortere periode for å dra på jordomsei-
ling. Det å «ivareta behovet for å prøve seg i
arbeidsmarkedet for de som har vanskelig
med å få seg arbeid» blir også anført som ar-
gumentasjon for å svekke stillingsvernet.
Den sosiale dialog
Bak ønsket om endring av hvilke spørsmål
som skal avtalereguleres og hvilke som skal
reguleres i lov, ligger EUs sosiale dialog. Den
er et «treparts» forhandlingsssystem mellom
arbeidstakerorganisasjonene, arbeidsgiveror-
ganisasjonene og EU-myndighetene. Parte-
ne forhandler uten mulighet for å bruke streik
eller lockout. Hvis partene blir enige om et
forslag til avtale, kan ministerrådet velge å
vedta forslaget i sin helhet, eller forkaste det
hele. EU-parlamentet har ingen mulighet til
å påvirke selve avtalen. Hittil er tre forslag
blitt til lov i EU/EØS-området på denne må-
ten: lov om foreldrepermisjon, deltidsarbeid
og tidsbegrensete arbeidskontrakter.
Tanken om en norsk variant av den sosia-
7
Arbeidslivsutvalgets
innstilling
• Det bør vurderes om det er hensiktsmes-
sig å legge plikter og ansvar for flere sider
ved arbeidsmiljøet til arbeidstaker.
• Det bør foretas en samlet gjennomgang
av arbeidstidskapittelet i arbeidsmiljølo-
ven.
• Muligheter for alternative arbeidstids-
ordninger, der lengre arbeidstider i noen
perioder kan kombineres med mulighet for
avspasering i form av gjennomsnittsbereg-
ning og tidskonto bør utredes.
• Om rammene for overtid kan økes uten
at det går utover liv, helse og sikkerhet.
• Utvalget anbefaler ikke en generell
opphevelse av forbudet mot søn- og
helgedagsarbeid, men vil ha en vurdering
om muligheten til å regulere unntaksad-
gangen ved for eksempel avtale.
• Ved nattarbeid bør det vurderes om ikke
grensen på kl. 21 kan endres.
• En helhetlig gjennomgang av stillings-
vernbestemmelsene i arbeidsmiljøloven.
Det er et ønske å skape større klarhet i
reglene og deres virkninger på følgende
områder:
- kriterier for bruk av midlertidig ansatte
- konsultasjon med enkelte versus alle
arbeidstakere ved masseoppsigelser
- forholdet mellom arbeidstakerens vern
ved utsetting av ordinær drift på oppdrag,
og vernet som følger av reglene om
virksomhetsoverdragelse.
- retten til å stå i stilling ved tvist om
usaklig oppsigelse.
• Vurdering av om det først og fremst er
hensynet til liv og helse som bør innarbei-
des i lovtekst, samtidig som sosiale og
velferdsmessige behov i større grad
avtalereguleres.
le dialogen er luftet av blant annet tidligere
kommunal- og regionalminister Odd Roger
Enoksen (SP).
Hva kan vi vente oss?
Presset mot opparbeidede rettigheter vil bare
øke. Med endringen som skjer i arbeidslivet
med privatisering, oppsplitting av arbeidsplas-
ser og åpningen for mer bruk av korttidsar-
beid og vikarer er stillingsvernet spesielt tru-
et. Men hele arbeidsmiljøloven og dens ide-
ologi om helhet i arbeidet for et godt arbeids-
miljø blir angrepet, og Arbeidslivsutvalgets
innstilling er antagelig bare en begynnelse på
hva vi har i vente.
8 Revolusjon! Nr. 18 1•2000

Fra «uvurderlig» spionpartner

til bombemål for NATO
Titos Jugoslavia var et agentur Brekkstang for NATO-medlemskap Kominforms fordømmelse av de jugosla-
Einar Gerhardsen, Haakon Lie og utenriks- viske lederne førte til vakling blant mange
for imperialismen, og Norge minister Lange utnyttet splittelsen i Komin- uskolerte medlemmer og sympatisører av
var en av de viktigste form i 1948, der titoistene ble fordømt1, til NKP, særlig blant intellektuelle. NKP gjen-
forbindelseslinjene mellom sin antikommunistiske kampanje. Arbeider- nomgikk samtidig ei alvorlig partikrise i og
NATO og Jugoslavia. partiet forberedte det avgjørende slaget for med oppgjøret med Furubotn-fraksjonen, og
å lose Norge inn i NATO, og dette lot seg nå ble dobbelt svekka. Resultatet viste seg ved
kombinere med «solidaritet med Jugosla- valget i 1949, der partiet gikk kraftig tilba-
Nå er det jugoslaviske kortet verdiløst for
via». Slik ble det norske folkets sympati og ke, og fikk halvert velgeroppslutning en rek-
imperialismen, og sannheten kan legges på
varme følelser for det jugoslaviske folket på ke steder.
bordet uten at kommunistene lenger kan
grunn av skjebnefellesskapet under krigen
«profitere» på den.
og de tusener av serbiske krigsfangene som En «uvurderlig» samarbeidspartner
Det er ikke ukjent at det offisielle Norge
ble internert i Norge, kynisk utnytta av de Det «kommunistiske» Jugoslavia var en av
har pleid båndene til det tidligere Jugosla-
sosialdemokratiske lederne. Også venstre- Norges høyest prioriterte samarbeidspartne-
via. De færreste har imidlertid visst hvor tette
sosialister og trotskister hang seg på som re. «Ser vi bort fra Norges alliansepartnere
og omfattende forbindelsene var, og hvilken
varme tilhengere av det «uavhengige» Ju- og nærmeste naboer, var det bare Israel som
rolle Haakon Lie og NATO spilte. Nå blir
goslavia og dets såkalte tredje vei til sosia- utenrikspolitisk sett rangerte over Jugosla-
det bekreftet at antikommunistene rangerte
lismen. via.», skriver Moen oppsummeringsvis. Det
Jugoslavia på en utenrikspolitisk andreplass,
var også jugoslaviske kontakter som sørget
etter hjertebarnet Israel.
Infiltrasjon i NKP for at Haakon Lie, «som en av de første i
Norges “vindu mot øst” var tittelen på
«Partisekretæren i Det norske Arbeiderparti Vesten», fikk tilgang til manuskriptet til
en kronikk i Aftenposten sommeren 1999
(DNA), Haakon Lie, var blant de første på Krustsjovs berykta hemmelige tale på den
(18.07.99). Her skrev historiker og cand
vestlig side som så muligheten for å dra nytte 20. partikongressen.
philol. Ragnar Moen om Jugoslavias tidli-
av denne spenningen i den kommunistiske Høytstående personer på norsk og jugo-
gere rolle i norsk utenrikspolitikk og om
blokken. Lie etablerte allerede fra slutten av
Norges «særlige relasjoner» og spionsam-
1940-tallet kontakter med den jugoslaviske
arbeid med Beograd. Kronikken kom på
legasjonen i Oslo», skriver Moen. Og vide-
trykk kort etter avslutninga på NATOs an-
re: «Partisekretæren formidlet jugoslavisk
grepskrig mot Jugoslavia. Den har gått på-
propagandamateriell inn i miljøet rundt Nor-
fallende ubemerket hen på venstresida, og
ges Kommunistiske Parti (NKP). Han fikk
det har kanskje sin naturlige forklaring. Il-
rett i sine antagelser, og NKP, som allerede
lusjonene om det «alliansefrie og udogma-
var på vei mot splittelse, gikk i praksis i opp-
tiske» Jugoslavia og dets «tredje vei» har
løsning i 1949, delvis som en følge av det
hatt stor gjennomslagskraft, særlig i SF/SV,
interne oppgjøret med “det annet sentrum”».
men i perioder også i NKP og AKP – i takt
Straks etter krigen hadde Jugoslavia og
med linjeskiftene i Moskva og Beijing.
Tito en høy stjerne blant kommunister og
progressive. Ungkommunister og andre del-
Et agentur for imperialismen
tok i arbeidsbrigader for gjenoppbygging av
Det er hevet over tvil at jugoslavene trakk
landet, og det var utvikla et bredt solidari-
kraftig i trådene under de kontrarevolusjo-
tetsarbeid på mange felter.
nære oppstandene i Ungarn og i Polen i
1956. I Ungarn, Tsjekkoslovakia og andre
folkedemokratier ble det gjennomført pro-
sesser mot jugoslaviske agenter. Disse dom-
mene er i alle år siden blitt brukt i den vest-
lige propagandaen som prosesser mot Over:
Slobodan
«uskyldige›. Ved sin omfavnelse av Tito et- Milosevic.
ter Stalins død, sørget Krustsjov for å «be- President og
krefte» den vestlige propagandaen, og re- gammel
habiliterte disse kontrarevolusjonære ele- titoist.
mentene.
Derfor er det ikke uten interesse når bor- Til venstre:
gerlige historikere finner tida inne til å be- Parlaments-
krefte Jugoslavias rolle som Vestens «alli- bygningen i
ansefrie» agentur. Beograd.
Nr. 18 1•2000
slavisk side la grunnlaget for kontakten al-
lerede fra 1953, i følge Moen. Norsk og ju-
goslavisk etterretning innleda et samarbeid
som trolig fortsatte til langt ut på 80-tallet.
Det hemmelige jugoslaviske politiet UDB
og andre etterretningsorganer var kjent som
aktive og effektive.
NATOs forlenga arm
Jugoslavia ble, tildels sammen med Polen,
NATOs forlenga arm mot øst. Desto mer
verdifull ble kontakten da Nikita Krustsjov
tok sin åndsfrende Tito inn i varmen igjen,
og ga titoistenes «diplomater» økt armslag,
som i Budapest 1956. Dermed var det ikke
merkelig at utenriksminister Halvard Lan-
ge uttalte til den utvidede utenriks- og kon-
stitusjonskomiteen at «han anså kontakten
med jugoslavene som uvurderlig».
Og regjeringa var villig til å gå langt når
det gjaldt betalinga. Ett eksempel på norske
gjenytelser var at Jugoslavia fikk importere
både tungtvann og rein plutonium fra Nor-
ge. Med andre ord ble den NATO-pålagte
eksportkontrollen og de såkalte Cocom-re-
glene lagt i skuffen. Jugoslavia fikk samme
handelsrettigheter overfor Norge som øvri-
ge OECD-land. Et enstemmig storting ga Ju-
goslavia betydelige kreditter tidlig på 50-tal-
let. (NKP var på denne tida ikke represen-
tert.)
Politisk amnesti
Mens den reaksjonære pressa i årtier hylte
opp om behandlinga av dissidenter i Sovjet-
unionen og det øvrige Øst-Europa, hersket
det taushet omkring forholdene i Jugosla-
via. «Norske utenriksmyndigheter valgte å
se mellom fingrene på Titos behandling av
regimekritikerne. Det forekom i praksis in-
gen kritikk av regimet fra norsk side», for
igjen å sitere historiker Moen.
Behandlinga av kosovarene, massedepor-
Revolusjon!
tasjonene og terroren under Rankovic på
femtitallet og seinere, var ikke-temaer i
norsk utenrikspolitikk til langt ut på 80-tal-
let. Først på slutten av dette tiåret, da Jugo-
slavia sto foran oppløsning og den sovjet-
dominerte østblokken falt fra hverandre,
«oppdaget» Norge kosova-albanerne, som
inntil da aldri var blitt skjenket en tanke av
Utenriksdepartementet. Den nærmest per-
manente unntakstilstanden i Kosova og
hundretalls drepte, ble dysset ned av frykt
for å stille Jugoslavia i et dårlig lys – og av
frykt for å gi det sosialistiske Albania rett i
landets vedvarende kritikk av serbiske over-
grep mot kosova-albanerne, en kritikk som
også ble framført i FN.
Etterretning som byttehandel
Jugoslavia mottok altså imperialistiske kre-
ditter, gunstige handelsvilkår og endog plu-
tonium som motytelse for sine «tjenester».
Hvor omfattende informasjonsleveransene
var, kan en bare spekulere i. Men prisen
Norge var villig til å betale gir en viss pe-
kepinn, også om Norges skitne rolle og fal-
ske renommé som «brobygger» mellom øst
og vest. Hvorvidt kontakten ble oppretta og
vedlikeholdt på reint norsk initiativ, eller
om Norge bare utførte the dirty work for
NATO, er fortsatt uklart. Men det er ikke
usannsynlig at Vilhelm Evang og den nor-
ske militære etterretninga utnytta sine før-
stehåndskontakter på både spion- og parti-
plan (DnA og Jugoslavias «kommunistis-
ke» parti hadde også forbindelser) til etter-
retningsmessig byttehandel både innad i
NATO og med andre «samarbeidende tje-
nester».
Albansk innsyn
Kontakten med jugoslavisk etterretning var
på et seinere tidspunkt sikkert også nyttig
for å holde oppsyn med noen tusen nord-
menn og andre skandinaver som dro på
vennskapsreiser til det sosialistiske Albania
på 70- og 80-tallet. Reiseruta til Tirana gikk
stort sett via Beograd eller det daværende
Titograd, og de jugoslaviske tollerne var tid-
vis flittige i sine konfiskasjoner av «albansk
propaganda›.
De albanske kommunistene kjempet i år-
tier mot den jugoslaviske revisjonismen og
anklaget herskerne i Beograd for å være in-
filtratører og redskaper for imperialismen. I
bøker som Titoistene (The Titoites) og i an-
dre sammenhenger har Enver Hoxha skil-
dret jugoslavenes virksomhet, og særlig den
som rettet seg mot Albania. Dette ble alltid
avvist som utslag av «albansk hysteri»,
«dogmatisme» eller «albansk nasjonalis-
9
Titoistene
Den jugoslaviske revisjonismen, den
første strømninga der revisjonismen
hadde statsmakt, vokste fram på et
avgjørende tidspunkt i kampen mellom
sosialismen og imperialismen. I
titoismen så den amerikanske imperia-
lismen og hele verdensreaksjonen fra
første stund den kursen, ideologien og
politikken som førte til degenereringa
av de kommunistiske partiene i de
sosialistiske landa, til splittelsen og
smadringa av enheten i den internasjo-
nale kommunistiske bevegelsen og til
sabotasje av revolusjonen og de
nasjonale frigjøringskrigene. Derfor
støttet imperialismen og reaksjonen
renegatene i Beograd med alle krefter
og med alle midler, holdt dem i live og
ga dem instruks om at de, samtidig som
de opprettholdt en viss «sosialistisk»
framtoning, skulle tjene som middel for
å skape splittelse og ødelegge andre.
Tito og kompani aksepterte i full
forståelse dette oppdraget og forvandla
det jugoslaviske partiet og den jugosla-
viske staten til et agentur for imperialis-
men.
Enver Hoxha: The Titoites (1980)
me», først av trotskistene, deretter av Krust-
sjov – og til slutt av Maos KKP og Chou
En-lai, som på 70-tallet anbefalte Albania å
danne en militærallianse sammen med de
«sosialistiske» landa Jugoslavia og Roma-
nia!
Bomber som takk
Da den langsomme kontrarevolusjonen i
Øst-Europa ble sluttført gjennom den åpne
kontrarevolusjonens seier over de revisjonis-
tiske bastardregimene, var det brått slutt på
Norges, NATOs og Arbeiderpartiets «varme
følelser» for Jugoslavia. Føderasjonen gikk
i oppløsning, og tida var inne til å partere
byttet. Død, ødeleggelser og krigshistoriens
feigeste bombeangrep var takken Jugosla-
via omsider høstet for sine rakkertjenester
for NATO og Norge.
1
Les mer om dette på
http://home.sol.no/~shoku/publ/teori/
kominform48.html
10 Revolusjon! Nr. 18 1•2000

NATO var nær splittelse under bombekrigen mot Jugoslavia

SAC General Wesley Clark og
USAs viseutenriksminister
Strobe Talbott har vedgått at det
var sterk indre strid i NATO
under bomberegnet over Jugosla-
via. I BBC-programmet News-
night i august sa Talbott at
uenigheten innad i NATO om
hvilken strategi som var den
riktige, hadde «vokst til alvorlige
dimensjoner», og han la til: – Jeg
tror det var godt at konflikten
endte da den gjorde og som den
gjorde. Clark sa i samme
program at han prøvde å velge
mål på en slik måte at jeg bevarte
støtte og samhold. – Men jeg
bøyde meg ikke alltid for dem
som ønsket å holde mål utenfor,
la Clark til.

Innspill for en revolusjonær militærpolitikk

Statens militære klassekarakter

Vernepliktshæren blir gradvis Norske soldater skal Hva er en revolusjonær
erstattet med profesjonelle utkommanderes til imperia- militærpolitikk under disse
avdelinger. listiske «fredsoperasjoner». forholda?

N orge og det norske borgerskapet er en

del av det imperialistiske verdenssys-
temet, og har vært det siden tidlig i det 20.
århundret. Etter siste verdenskrig ble Nor-
ge for alvor integrert i verdensimperialis-
men, og har de siste årtiene albuet seg fram
til en mere framskutt plass ved de rikes bord.
Påstanden om at Norge først de siste åra
er blitt en imperialistmakt, og at dette er en
utvikling man så å si kan snu tilbake til det
gamle ved å avvikle oljefondet, nekte å delta
i utenlandske militæroperasjoner osv., min-
ner mest om nasjonalromantikk. Det er rik-
tig at Norge siden 70-tallet har fått langt stør-
re økonomiske muskler og fører en uttalt
aggressiv politikk på verdensarenaen – i før-
ste omgang økonomisk, men gradvis også
militært. Norge er dermed blitt en langt ster-
kere og mer aggressiv imperialistisk aktør
enn før. Norge var likevel ingen imperialis-
tisk uskyldighet på 20- og 30-tallet, men
brukte skipsfarten og fiskeriene som spring-
brett for kamp om arktiske og antarktiske
kolonier. Kampen om herredømmet over
Grønland, der Danmark gikk av med seie-
ren, var ett blant flere konkrete uttrykk for
imperialistiske ambisjoner.
Selger nasjonen for euro og dollar
Om borgerskapet hadde visse nasjonale
trekk og følte et visst nasjonalt ansvar før
1940 (noe som kan diskuteres sett i lys av
borgerklassens svik og takketaler til Quis-
ling), er det norske borgerskapet av i dag et
reint imperialistisk borgerskap, som når som
helst begår nasjonalt forræderi for å sikre
fortsatt utbytting av arbeiderklassen. At det
sikkert vil finnes unntak blant enkeltperso-
ner i herskerklassen, endrer ikke ved dette
– like lite som det norske storborgerskapets
interesse av EU-medlemskap er udiskuta-
belt sjøl om enkelte monopolkapitalister
(som Jens P. Heyerdahl) har stått på nei-sida.
«Tidligere gikk borgerskapet for å være
nasjonens leder, det forsvarte nasjonens ret-
tigheter og selvstendighet, satte dem “høy-
est av alt”. Nå er det ingenting igjen av det
“nasjonale prinsipp”. Borgerskapet selger
nå nasjonens rettigheter og uavhengighet for
dollars. Den nasjonale uavhengighet og na-
sjonale suverenitets fane er kastet over-
bord», sa Stalin allerede i 1952, og la til at
det var arbeiderklassen og de kommunis-
tiske partiene som måtte løfte denne fanen
og bære den videre.
Et blikk ut av vinduet er nok til å se hvor-
dan det norske borgerskapet, helt siden
NATO-medlemskapet ble planlagt i London
under krigen, manipulert gjennom Stortin-
get i 1949 og seinere de gjentatte forsøkene
på å få Norge inn i det tidligere EEC, nå
EØS og EU, har «solgt nasjonens interes-
ser for dollars» (eller euro, om man vil).
Illusjoner om staten og statsmakta
En ting er at folk flest lar seg lure av bor-
gerskapets «nasjonale» retorikk og eufori
rundt alt fra norske idrettsprestasjoner til
norsk militær innsats i Libanon, Bosnia el-
ler Kosova. Verre er det at revolusjonære
gjør det samme.
Både Lenin og Hoxha pekte på dette hy-
kleriet: «De såkalte “venstrefolka” skriker
opp om “revolusjonære åtgjerder”, men set-
ter så straks begrensninger for dem. De “for-
klarer” at revolusjonære åtgjerder ikke er
på sin plass på alle områder og på alle fel-
ter, men at det bare er noen “forandringer”
som trengs. […] I likhet med borgerskapet
ser “venstrefolka” på militærapparatet som
en “uinntakelig festning” og reiser ikke en
gang oppgaven med å desintegrere, demo-
ralisere og ødelegge det.»1
Motviljen mot å se statens klassekarak-
ter i hvitøyet, gir seg uttrykk i fortvilelse
over at det hittil fredelige, lille Norge er i
ferd med å bli en imperialistisk voldsfor-
bryter. Ettersom Norge under den kalde kri-
gen var utsett til å være landfast hangarskip
og spionsentral for USA-imperialismen, og
norske soldater kanonføde for panserdivi-
sjoner østfra, var det lettere å fastholde
myten om at militærapparatet hadde en de-
fensiv karakter. I den norske etterkrigspoli-
tiske situasjonen, med et sosialdemokrati
som lot som om det var «brobygger» mel-
lom øst og vest, var dette også en fornuftig
imperialistisk strategi.
Nå har NATO og USA andre behov, og
det blir krevd at norske soldater skal ofre
livet andre steder.
Monopolkapitalisme er
imperialisme
Men den norske borgerklassen har ikke en-
dra karakter sjøl om Warszawapakten brøt
sammen for ti år siden. Borgerskapet var
imperialistisk og antinasjonalt og det er
imperialistisk og antinasjonalt. Derfor opp-
fyller det sine fellesimperialistiske forplik-
telser uten å mukke.
Det er ikke sånn at borgerskapet velger
om det skal stå for en imperialistisk poli-
tikk eller ikke. Det norske økonomiske sys-
temet i form av utvikla monopolkapitalis-
me er i sin natur imperialistisk, og følgelig
er den norske staten en imperialistisk stat
Nr. 18 1•2000
USA og NATO innrømmer bruk av uranbomber i Kosova
NATO gikk som kjent til angrep som inneholder utarmet uran
på Jugoslavia av pur omsorg for (DU-ammunisjon), er store deler
kosova-albanerne. Takket være av Kosova radiokativt forurensa.
NATOs panserbrytende granater, Miljøekseperter frykter langvari-
som har til oppgave å sikre den norske mo-
nopolkapitalens interesser – uansett om de
befinner seg på norsk jord eller et annet sted
på kloden.
At Statoil, Hydro, Norske Skog osv.
kappløper om å investere kapital og utplyn-
dre andre nasjoner, setter den norske impe-
rialismen i relieff og tydeliggjør dens egent-
lige hensikter. Alt dette er uttrykk for den
norske borgerklassens grunnleggende mo-
nopolkapitalistiske karakter, men det er ikke
årsaken til at Norge er imperialistisk.
Grunnen til at vi går såpass detaljert til
verks, er at deler av den norske venstrefløy-
en, enten de nå vedgår det eller ikke, fore-
stiller seg imperialisme som en valgt poli-
tikk. Akkurat som småborgeren fortviler
over at staten ikke tjener den lille manns
interesser, fortviler en del radikalere over
at den norske imperialismen opptrer vem-
melig internasjonalt. For å få til ei endring
gjelder det å skifte kurs, omdisponere for-
svarsbudsjettet, bytte ut politikere og styr-
ke «den gode sida».
Et reformistisk dilemma
«Er det norske militærapparatet borgerska-
pets imperialistiske hær eller et folkefor-
svar? Det er begge deler og i tillegg en del
av borgerskapets voldsapparat for å holde
indre ro. Med andre ord kan man si at det
norske militærapparatet har ei progressiv og
ei reaksjonær side.»2
Med disse orda oppsummerer Mass Sol-
dal Lund, Akershus RV, det håpløse dilem-
maet som mange revolusjonære med bak-
grunn i den maoistiske tradisjonen havner i
på dette området. Forsvarerne av dette
standpunktet er enige i at den borgerlige
hæren er borgerskapets våpen mot arbeider-
klassen, og de er imot at denne hæren skal
settes inn mot andre folk og nasjoner. Men
samtidig mener de at den samme hæren ikke
må svekkes, fordi den er nødvendig for å
«forsvare landet».
I ord anerkjenner de at Norge er et impe-
rialistisk land med et imperialistisk borger-
skap, som vil bruke militærapparatet til sin
klasses imperialistiske formål, ikke minst
mot arbeiderklassen. Likevel har denne
hæren altså ei progressiv side, sjøl i et
NATO-land?
Revolusjon! 11
ge konsekvenser etter at 31.000 bruken av slike granater, noe
prosjektiler av denne typen ble krigsalliansen hardnakket avviste
avfyrt i løpet av krigen. NATO er både under og i lang tid etter
nå blitt tvunget til å innrømme krigen.
Ja, mener de. Det progressive er tilmed
«hovedsida». «Det vil si at jeg mener for-
svarsfunksjonen til militærapparatet fortsatt
er den viktigste og at militærapparatet der-
for i hovedsak er bra.» (Opprør 4/1999)
Lund framfører her oppfatninger som
fortsatt har relativt stor oppslutning i RV/
AKP-miljøet, 20 år etter at AKP lanserte sitt
berykta militærprogram og snart ti år etter
at den utpekte hovedfienden, det sosialim-
perialistiske Sovjet, gikk i oppløsning.
Etter vårt syn er dette nok et uttrykk for
opportunismen og den gamle teorifiendtlig-
heten på norsk venstreside, som i lang tid
har skapt rom for illusjoner om det borger-
lige demokrati og imperialismen i almin-
nelighet, og det borgerlige norske demokrati
og norsk imperialisme i særdeleshet.
Progressiv borgerlig hær?
Før vi går videre, må vi stille et avklarende
spørsmål: Kan en borgerlig hær være pro-
gressiv?
Det er lett å svare ja på dette spørsmålet
hvis en tar utgangspunkt i en nasjon som
nettopp har gjennomført eller er i ferd med
å gjennomføre en nasjonal frigjøring eller
en borgerlig-demokratisk revolusjon. Det
gjelder for eksempel den norske hæren i
1905, den spanske republikkens styrker i
1936, og for eksempel den venezuelanske
hæren nå, i tilfelle USA skulle forsøke seg
på en invasjon for å styrte den folkekjære
nasjonale presidenten (og offiseren) Hugo
Chavés.
I en helt spesifikk historisk situasjon kan
også militærapparatet i et utvikla kapitalis-
tisk land fungere «progressivt», i den grad
det objektivt forsvarer nasjonale og folkeli-
ge interesser. Deler av den norske hæren
fungerte slik i 1940, i første rekke takket
være innsatsen til lavere befal og menige
soldater. I denne situasjonen fungerte også
vår danskfødte monark, kong Haakon, pro-
gressivt – i motsetning til Stortingsflertal-
let. Kongens holdning var en avgjørende
faktor som bidro til å hindre det norske bor-
gerskapets totale nasjonale forræderi.
En slik spesifikk situasjon er utgangs-
punktet for argumentene for «en betinget
Fortsetter på neste side
12
Straffanger til Royal Army
Unge forbrytere har soldater, sendes offiserer
utsikter til å gjøre karriere ut til straffeanstaltene på
i den britiske hæren. På jakt etter egnede rekrut-
grunn av mangel på ter. (RM 22/99)
støtte» til den norske NATO-hæren. Dét
kunne, som vi ser, like gjerne anføres som
argument for en betinget støtte til monarki-
et.
Realistisk scenario?
Hvis en fascistisk stormakt skulle angripe
norsk område, og hvis den norske hæren og
de norske offiserene oppfordrer til motstand,
vil norske arbeidsfolk helt sikkert følge opp-
fordringa. Man tar utgangspunkt i noe spe-
sifikt. som så blir alminneliggjort.
Men hvor sannsynlig er et sånt scenario?
Ingen fascistisk stormakt truer norsk ter-
ritorium, og i den grad det eksisterer en trus-
sel om militær okkupasjon, så kommer den
i dag i første rekke fra «våre allierte», det
vil si NATO/USA, eventuelt den nye EU-
hæren under tysk kommando. Det endrer
ikke en tøddel ved sakens kjerne at et slikt
hærtokt vil bli pakket inn i teser om «pre-
ventivt forsvar av norsk suverenitet» eller
lignende imperialistretorikk.
Et eventuelt angrep på Norge vil skje som
ledd i utbruddet av eller forberedelsene til
en omfattende røverkrig mellom to blokker
av imperialistiske røvere. Det norske stats-
apparatet og overkommandoen vil velge ett
av to: innordning under kommandolinjene
til den ene av røverblokkene, eller kapitu-
lasjon og demobilisering. I begge tilfeller
vil forræderiet naturligvis bli rettferdiggjort
med bøtter av «nasjonal» retorikk og pro-
paganda. For utbytterne vil hovedsaken
være å sikre «business as usual».
Om å gjøre det særegne
til det allmenne
Forsvarerne av «Forsvaret» tar gjerne ut-
gangspunkt i den antifascistiske alliansen
under 2. verdenskrig, hvor det som i ut-
gangspunktet var en klassisk imperialistisk
krig endret karakter da det ble åpenbart at
krigens hovedhensikt var å knuse det sosia-
listiske systemet som var etablert i Sovjet-
unionen. Folkeopinionen i de gamle vestli-
ge demokratiene sammen med taktiske og
strategiske bommerter fra Hitlers side, mu-
liggjorde denne alliansen, som historisk sett
var unik og spesifikk der og da.
I dag finnes det ikke noe sosialistisk land,
og det finnes (foreløpig) ingen aggressiv
stormakt av Nazi-Tysklands type. Sjølsagt
finnes det aggressive stormakter, men de er
Revolusjon!
Vardø(ger)
Regjeringa forsikrer om at
USAs stjernekrigsradar i
Vardø står helt og fullt
under «nasjonal kontroll».
hver for seg eller samlet ennå ikke beredt
til å iverksette en storstilt militær erobrings-
krig på det europeiske kontinentet. Dels for-
di de ikke er militært sterke nok (EU), dels
fordi de har en økonomisk og militær do-
minans som gjør det unødvendig (USA).
Derfor blir fokuseringa på den norske
borgerlige hærens mulige progressive rolle
i en hypotetisk krigssituasjon en avsporing
fra det saken gjelder. Man ser også bort fra
den kjensgjerning at Norge i 1940 var en
ung nasjon og svakt utvikla som imperia-
listisk land, med betydelige rester av et na-
sjonalt orientert borgerskap, skjønt den nor-
ske herskerklassen allerede da i det alt ve-
sentlige støtta seg på den britiske imperia-
lismen (som viktigste handelspartner), når
den ikke forsøkte å balansere mellom stor-
maktene Tyskland og Storbritannia. Man ser
også bort fra at Norge på dette tidspunktet
var formelt uavhengig av militærallianser.
Progressiv hær i
et imperialistisk land?
Forestillinga om at det borgerlige norske
militærapparatet kan forsvare folkets og
nasjonens interesser bygger på en illusjon:
illusjonen om den borgerlige norske staten
som annerledes enn andre imperialistiske
stater, en illusjon som nok også henger
sammen med forestillinger om at det nor-
ske borgerlige «folkestyret» kan forvand-
les til et «sosialistisk folkestyre».
De som kaller seg revolusjonære og til-
med marxister og leninister, velger bort
Lenins krystallklare vurderinger når det
gjelder det borgerlige militærapparatet og
kommunistenes holdninger til krig og krigs-
budsjetter, standpunkter som er lagt fram i
for eksempel Den proletariske revolusjo-
nens militærprogram3 og andre skrifter, og
som ikke er til å misforstå. Lenin nevner til
og med det (dengang) ikke-imperialistiske
Norge når han sier «Ikke ett øre, ikke en
mann» til den borgerlige hæren, ja ikke en-
gang til den borgerlige milits.
Hvis man mener at den borgerlige hæ-
ren i et imperialistisk land under visse be-
tingelser kan fungere progressivt, da mener
man også at imperialismen som sådan har
«ei progressiv side». Imperialisme er reak-
sjon over hele linja. Det fins ingenting pro-
gressivt ved den, om man ikke kynisk me-
ner at voldtekten på de imperialistisk un-
Nr. 18 1•2000
Russerne tror i alle fall
ikke et øyeblikk på sånt
sprøyt. Det burde heller
ikke vardøværingene.
dertrykte landa og folkene der fremmer den
globale økonomiske utviklinga, slik som
lederne i de imperialistiske blokkene og i
Verdens handelsorganisasjon WTO hevder.
Et militærprogram
To strategiske hovedoppgaver må løses før
det kan bli snakk om noen revolusjon, før
det kan bli snakk om noen sosialisme. Den
ene er å samle arbeiderklassens flertall slik
at den er villig til å følge kommunistenes
paroler når tida for opprør er moden. Den
andre er å oppløse og undergrave den bor-
gerlige hæren, slik at militærapparatet blir
et ubrukelig redskap for den herskende klas-
sen.
Den som «glemmer» den ene av disse to
oppgavene, er ingen virkelig sosialist og
revolusjonær. Det samme gjelder den som
er enig «i prinsippet», men som har tusen
«realistiske», «situasjonsbestemte», «mate-
rialistiske» eller «marxistiske»(!) begrun-
nelser for at det er for tidlig å ta fatt på sån-
ne spørsmål, ikke bare hva gjelder den prak-
tiske og organisatoriske sida, men også på
det teoretiske og programmatiske området.
Tida er ganske riktig ikke moden for en
konkret plan for det revolusjonære opprø-
ret, og vil ikke være det på lenge. Men tida
er absolutt moden for teoretisk klargjøring
og utforming av hovedprinsippene for en
revolusjonær strategi, der også grunntrek-
ka i ei militærpolitisk taktisk linje inngår.
Vår taktiske linje
Det er innlysende at alle progressive kjem-
per for en vernepliktshær som et bedre al-
ternativ enn enn profesjonell, verva hær.
Grunnene er åpenbare: en hær som gjen-
speiler et tverrsnitt av befolkninga, vil van-
skeligere la seg bruke mot folket. Hvis noen
skal ha våpenopplæring, er det en fordel at
arbeidere får sånn opplæring.
Vi er derfor sjølsagt motstandere av at
en profesjonell hær skal erstatte verneplikts-
hæren.
Men betyr det at kommunister og revo-
lusjonære er forsvarere av den borgerlige
imperialistiske hæren, så lenge den er en
vernepliktshær?
Nei. Vi er imot alt som styrker eller bi-
drar til å opprettholde borgerskapets herre-
dømme, og hæren er borgerskapets siste
skanse mot revolusjonen.
Nr. 18 1•2000 Revolusjon! 13

Men hvis borgerskapet likevel presser

igjennom at kvinnene skal militariseres, så
sier vi: heller allmenn verneplikt for jente-
ne enn profesjonelle avdelinger.
Det virkelig reaksjonære i dagens situa-
sjon er opportunistiske ideer om at den tvers
igjennom imperialistiske norske staten har
«progressive» eller «nasjonale» trekk.
I et imperialistisk land vil hæren ikke
forsvare nasjonale interesser, men bare im-
perialistiske interesser. NATO-medlemska-
pet er en garanti for at hæren vil fungere
som part i en imperialistisk røverkrig, og at
landet blir lagt åpent for «alliert» okkupa-
sjon.
Det går ei linje fra forestillinger om den
«nasjonale» norske imperialismen, der ar-
beidere og borgerskap er allierte mot impe-
rialistiske fiender, til ideer om et «sosialis-
tisk folkestyre» der arbeiderklasse og bor-
gerskap lever i en form for demokratisk
harmoni mellom klassene. Opportunistene
i militærspørsmålet, enten det er pasifiste-
ne som tror på ønskedrømmer om «avrust-
ning» og «nøytralitet» under imperialismen,
eller de som er opptatt av «landets forsvar»
hånd i hånd med borgerskapet, unngår re-
volusjonens hovedspørsmål: Borgerkrig
mot herskerklassen for å styrte den borger-
lige statsmakta.

Et sterkt, uavhengig nasjonalt

forsvar – under sosialismen
Paroler skifter klassekarakter avhengig av
tid og sted. Parola om et sterkt, uavhengig
nasjonalt forsvar i Norge er etter vår me-
ning ei reaksjonær og opportunistisk paro-
Bare fire år etter at Norge har gjenvunnet sin suverenitet, blir den forpaktet bort til en le. Den er dessuten illusorisk for ethvert lite
annen stormakt. Utenriksminister Halvard Lange undertegner Atlanterhavstraktaten i 1949, imperialistisk land, med begrensa økonomi
og norsk NATO-medlemskap er et faktum.
og militær kapasitet. I virkeligheten gir den
Bildet er hentet fra NATOs offentlige arkiv, som kan benyttes fritt under forutsetning av at
NATO og dets medlemsland ikke utsettes for ondsinnet kritikk… Vi understreker derfor for bare mening i kapitalistiske stormakter som
ordens skyld at noe slikt aldri ville falle redaksjonen inn. Russland eller Tyskland, og framfor alt i
USA – der parola forlengst er virkeliggjort.
Marxist-leninistene er tilhengere av den-
Det ville for eksempel være merkelig om å motsette seg alle forsøk på å etablere et ne parola i et helt bestemt og spesifikt his-
de islandske arbeiderne, som lever i et land eget militærapparat. I Russland eller USA torisk framtidsperspektiv: i et sosialistisk
uten militærapparat, skulle gå ut med krav kan det være riktig å gå inn for desertering, Norge omringa av imperialistiske fiender.
om at borgerskapet skal opprette en verne- og så videre. Først da kan ei slik parole virkeliggjøres,
pliktshær! Hvordan ville det ta seg ut om Tilsvarende når det gjelder spørsmålet først da får den mening.
de tyske kommunistene krevde raskere opp- om kvinnelig verneplikt. Vi vil heller ha Det borgerlige militærapparatet er ver-
rustning av Wehrmacht? Ville den russiske kvinnelig verneplikt enn verva mannlige ken uavhengig eller nasjonalt. Den sosia-
revolusjonen noensinne ha funnet sted og eller kvinnelige befal og soldater. Men er listiske forsvarsmakta vil være begge deler.
seiret om bolsjevikene ikke hadde sabotert vi da for kvinnelig verneplikt? Nei!
«fedrelandsforsvaret» og vendt våpna mot At også kvinnene blir militarisert har in- NOTER
1
sine egne generaler? gen ting med «likestilling» å gjøre, det har Enver Hoxha: Eurokommunisme er anti-
Mens kampen mot den borgerlige staten å gjøre med at det borgerlige voldsappara- kommunisme, Tirana 1980.
2
og hele dens voldsapparat er et strategisk tet og den ideologiske indoktrineringa blir Opprør nummer 4, 1999. Opprør er med-
spørsmål, er måten man kjemper på i det mer omfattende. I stedet for at arbeiderkvin- lemsavisa til Rød Valgallianse.
3
Se Lenin: Den proletariske revolusjonens
enkelte land et taktisk spørsmål. I Norge nene er dobbelt undertrykt, blir de som sol-
militærprogram (1916). Utvalgte verker, bind
betyr det å gå imot at vernepliktshæren er- dater tredobbelt undertrykt.
6 s. 171, Oktober forlag 1976.
stattes av en verva hær. På Island betyr det
14 Revolusjon! Nr. 18 1•2000

Fakta om Ecuador
Beliggenhet: Sør-Amerikas Stillehavskyst ved ekvator, ligger mellom
Colombia i nord og Peru i sør.
Areal (med Galapagos-øyene): 283.560 kvkm. 2237 km kystlinje.
Naturressurser: Olje, fisk og tømmer (halve landet er dekket av skog).
Valuta: Sucré, blir nå erstattet med amerikanske dollar.
Folketall: Ca. 11 millioner (1995)
Nasjonaliteter: Mestiser (spansk-indianere) 55 pst., indianere 25 pst.,
spanjoler 10 pst., svarte 10 pst.
Språk: Spansk (offisielt) og indianske språk (Quechua).
Uavhengighet: Løsrevet fra Spania i 1822
Statsform: Republikk, ny forfatning i 1979.
Administrativ oppdeling: Landet er delt opp i 21 provinser.

Folkets opprør i Ecuador

Kampen mot oppfølgerregjeringa til Noboa fortsetter!
Folkeopprøret led et USA ga ordren oligarkisk regjering er blitt satt inn i den
Men etter ordre fra USA-imperialismen og forrige sitt sted.
midlertidig nederlag, men ga Arbeiderne, de innfødte og bøndene, læ-
dens ambassade, satte oligarkiet* og den
mange erfaringer til neste militære overkommandoen i scene en sam- rerne, ungdommen, demokratiske menn og
runde i kampen for et nytt mensvergelse som veltet den sivil-militære kvinner som har forpliktet seg til å kjempe
Ecuador fritt for utbytting, regjeringa som var dannet av CONAIE for samfunnsmessig forandring, må gi ut-
sammen med mytterister blant offiserene og trykk for vår resolutte og aktive motstand
oppsummerer det mot dette regimet – som bare vil bringe med
Dr. Solórzano Constantine, ei regjering som
kommunistiske partiet hadde støtte fra Den patriotiske fronten og seg enda mer undertrykking og utbytting,
PCMLE. fra representative deler av folket i Ecuador. mer sult og armod for flertallet av folket.
Alliansen av reaksjonære innsatte Gus-
PCMLE, som spiller en politisk drivende tavo Noboa som ny president. Han har dan- Kommunistenes paroler
rolle i mange av masseorganisasjonene, net en ulovlig, antifolkelig regjering som vil Ecuadors marxist-leninistiske kommunistis-
oppfordra umiddelbart til fortsatt kamp mot videreføre privatiseringene og hele den for- ke parti oppfordrer alle demokratiske og
den nye «gamle» regjeringa. Slik oppsum- ræderske og antinasjonale politikken til den folkelige krefter til å fortsette kampen mot
merte partiet situasjonen umiddelbart etter styrta regjeringa. Noboa har lovet at han vil denne regjeringa, og vi framsetter følgende
at president Mahuad måtte trekke seg: fortsette dollariseringa av økonomien og grunnleggende paroler for kampen:
insisterer på nyliberalistiske økonomiske • Motstand mot dollariseringa fordi dette
En stor erfaring for kampen foranstaltninger, noe som bare betyr at en tiltaket vesentlig tjener nordamerikansk
Folkeopprøret har vært en stor erfaring for kapital, bankene og det eksporterende oli-
kampen, enheten og mobiliseringa av det garkiet og vil bringe mere fattigdom over
ecuadorianske folket og dets organisasjo- millioner av ecuadorianere. Konfiskering av
ner: Folkekongressen, Den patriotiske fron- hard valuta fra bankene og eksportørene og
ten, De innfødtes (indianernes) parlament, kontroll over vekslingskursen.
CONAIE (sammenslutninga av indianerne • Stans i nedbetaling av utenlandsgjel-
i Ecuador) og andre krefter. Vi gikk til ak- da. Dette er ei løkke om landets hals, som
sjoner for å fjerne Mahuad og hans folkefi- kveler landets utvikling.
endtlige tiltak og politikk i imperialismens Løsninga ligger ikke i noen av
fanene som borgerskapet vifter • Nei til privatisering av områder av øko-
og borgerskapets tjeneste. Dette er store
nomien som er del av den nasjonale arven.
seire for den folkelige bevegelsen, de mas- med. Heller ikke i noen
sive og militante mobiliseringene, streiken • Lønnsøkninger som gjør det mulig for
forsamling av notabiliteter og arbeiderne og funksjonærene å møte de har-
til oljearbeiderne og andre, gateblokadene,
danninga av Patriotiske folkeråd som lokal- vismenn, og enda mindre i sivilt de økonomiske vanskene vi gjennomlever.
regjeringer i flere provinser, beleiringa av eller militært diktatur. • Nei til spekulanter og høye levekost-
regjeringsbygninger og avsetting av tjenes- Utdrag fra leder i En Marcha, nader. Folkelig kontroll og straffeforfølgel-
temenn for det nyliberale regimet som ble avisa til PCMLE, like før folke- se av spekulanter og storhandlere som pro-
erstattet med demokratiske folk som er valgt fitterer på at folket sulter.
opprøret brøt ut i full skala.
på folkemøter.
Nr. 18 1•2000
Urbefolkningene over hele Latin-Amerika reiser seg til kamp. Indianerne utgjør en fjerdedel
av Ecuadors befolkning, og spilte en sentral rolle i folkeopprøret i januar.
• Kamp mot og straff for korrupsjonen
som rår i de høyere sjiktene blant offentlige
tjenestemenn, konfiskering av hemmelige
og misligholdte fond samt strenge straffer
for de som har gjort seg skyldige i disse
ugjerningene.
• Forsvar av den nasjonale suverenite-
ten, USA-baser og -tropper ut av landet.
• Menneskerettigheter, faglige rettighe-
ter og retten til å ytre og organisere seg skal
etterleves uten omsvøp.
Vårt parti er overbevist om at Ecuadors
folk vil føre videre den seige kampen for
sjøl å vinne makta med revolusjonære mid-
ler. Dette vil gjøre folket i stand til å bygge
et nytt Ecuador fritt for utbytting, et rettfer-
dig land oppdratt i solidaritetens ånd. […]
Lenge leve enheten, organiseringa og
Revolusjon!
kampen til folkene i Ecuador! Fram for Fol-
kemakt og sosialisme!
Utdrag fra erklæringa fra sentralkomi-
teen i Ecuadors marxist-leninistiske
kommunistiske parti, den 20. januar 2000.
Mellomtitler er satt til av Revolusjon.
* Oligarki = fåmannsvelde.
Sluttkommentar
Presset på regimet er fortsatt sterkt, i den
grad at det har sett seg tvunget til å utlyse
en folkeavstemning om dollariseringspoli-
tikken. Utfallet av avstemninga er ikke kjent
når dette skrives.
15
Opprøret dag for dag
3.1 Oppstanden mot president Jamil Mahuad
omfatter alle lag av folket. Den øverste
militære ledelsen avholder krisemøte i et
forsøk på å stanse marsjen mot hovedstaden
Quito som er proklamert av sammenslutnin-
ga av indianske nasjonaliteter (CONAIE).
4.1. 25.000 soldater og politi blir utkomman-
dert for å hindre marsjen.
6.1. Fedrelandsfronten starter en rekke
demonstrasjoner. Den nyvalgte lederen i
CONAIE, Antonia Vargas, oppfordrer
indianerne til motstand.
8.1. Protestene brer seg til provinsene Canar,
Loja og Azuay. Folkeparlamenter opprettes i
provinshovedstedene.
9.1. President Mahuad kunngjør at dollar
skal erstatte den nasjonale valutaen sucre.
Vekslingskursen fastsettes til 25.000 sucres
for en dollar. Dette betyr umiddelbar
prisstigning på forbruksvarer og rammer de
fattige. Bankierene og det øvrige borgerska-
pet som har dollar, blir derimot rikere.
11.1. CONAIE krever at dollariseringspoli-
tikken blir annullert, og at regjeringa,
høyesterett og det nasjonale parlamentet
fratrer. Et folkeparlament etablerer seg i
Quito.
12.1. Voldsomme sammenstøt mellom
demonstranter og militære i Cuenca og
Quito.
15.1. MPD og andre deltakere i Fedrelands-
fronten okkuperer provinsrådet i Guya.
Presidenten advarer i en tale “dem som sprer
forvirring og uro”. Ciro Guzmán (leder av
MPD), Luis Villacis (formann i Folkefronten)
og José Chávez (leder for Arbeidernes
Enhetsfront) blir arrestert, men løslates neste
dag.
17.1. Quitos gater kryr av politi og militære.
Kolonner med tusenvis av indianere forserer
sperringene og tar seg inn mot sentrum.
19.1. 30.000 indianere har samlet seg
utenfor parlamentet, som de blokkerer
sammen med andre deler av Fedrelands-
fronten.
20.1. Med indianerne i spissen, stormer
Fedrelandsfronten parlamentet og høyeste-
rett. Den nasjonale redningskomiteen blir
dannet med oberst Luis Guitérrez som
midlertidig president og Antonio Vargas som
midlertidig visepresident. I løpet av formid-
dagen kommer meldinga om at Mahuad er
avsatt. Seinere på dagen overlater oberst
Guiterrez sin post til general Carlos Mendo-
za, øverstkommanderende for de væpna
styrkene, som deretter overlater sin plass til
dr. Gustavo Noboa, Mahuads gamle visepre-
sident.
22.1. Nasjonalforsamlinga vedtar at Noboa
skal erstatte Mahuad i resten av regjeringspe-
rioden fram til 2003.
26.1. Gustavo Noboa blir formelt innsatt
som Ecuadors president, den femte på tre år.
16
CIA som
kulturmisjonær
I margen
Etter 2. verdenskrig var det stor bekym-
ring hos borgerskapet i USA for hvordan
det skulle gå med Europa. Den økonomis-
ke og sosiale nøden der var stor, og dette
blei ansett som en god grobunn for
sosialisme og kommunisme, noe som for
øvrig blant annet valgresultatene i de
første etterkrigsåra også bar bud om. Sto
revolusjonen for døra? Europa måtte
reddes fra seg sjøl, materielt og åndelig.
Den materielle redningsaksjonen tok
Marshall-planen seg av. Den «åndelige»
sida av saken krevde mer krokete virke-
midler, som måtte holdes skjult for
offentligheten.
Hemmelige fond blei oppretta for å
finansiere infiltrasjon og påvirkning av
arbeiderklassen og fagbevegelsen, av
politikere og intellektuelle. Finansieringen
av Håkon Lie og hans uforsonlige kamp
mot kommunistene er et godt eksempel
fra vårt eget land.
En annen front i kampen for «demo-
krati og frihet» i Europa var bruken av
radikale kulturarbeidere, f.eks. forfattere
med klare venstresympatier. I boka Who
Paid the Piper har Frances Stonor Saun-
ders avslørt noen av metodene som blei
brukt. Det blei oppretta en dekkorganisa-
sjon, Kongressen for kulturell frihet
(KfKF), med sete i Paris, som blei
finansiert med CIA-penger. Uten at det
blei oppgitt hvor finansieringa kom fra,
greide KfKF å rekruttere en del forfattere
med tidligere kommunistiske sympatier,
som Stephen Spender, Ignazio Silone,
André Malraux, Arthur Koestler m.fl.
Noen av forfatterne var åpenbare renega-
ter, men som Saunders påpeker, ville
neppe alle ha vært med hvis de hadde
visst hvor pengene kom fra.
KfKF ga også sjenerøse bidrag til
opprettelsen av et nettverk av intellektuel-
le tidsskrifter i Paris, Berlin og London.
CIA så på det ikke-kommunistiske venstre
som en viktig bastion mot den røde
trusselen. Prestisjetunge konferanser ble
iscenesatt, med ledende ikke-kommunis-
tiske kulturkoryféer som deltakere. Det
ble også satset på deb abstrakte kunsten,
for å demme opp for den sosialistiske
realismen.
En kan bare spekulere på hvor mange
nordmenn som deltok som stipendiater i
CIAs åndelig korstog mot kommunismen.
Revolusjon! Nr. 18 1•2000
En Lanze mot innsyn
Etter en passende tids Ulbricht og Honecker. Som korrespondent
og journalist i Tyskland og i det tidligere
oppvarming gjennom DDR må det nærmest et mirakel til om han
lekkasjer til pressa, og særlig
ikke var i kontakt med en eller annen Stasi-
VG, har overvåkningspolitiet agent, sannsynligvis uten å vite det. (Vi har
siktet nok en «storspion» heller ikke opplevd at POT-agentene og in-
filtratørene i demonstrasjoner og møter på
Den utpekte viste seg å være mangeårig venstresida pleier å presentere seg som det
journalist Stein Viksveen i Stavanger Aften- de er.) Slik skaffa sikkert DDR seg politisk
blad. Utenrikskorrespondentens redaksjons- velvilje og positive talsmenn blant venstre-
lokaler i Brüssel ble endevendt av POT og sosialdemokrater i mange land. Men at det
belgisk politi i november i fjor, men siktel- profesjonelle StaSi skulle risikere å verve
sen mot ham ble først kjent da Stavanger spioner på denne måten, blant folk som iall-
Aftenblad valgte å offentliggjøre saka etter fall STASI burde vite var forhåndsregis-
nyttår. Og først etter massivt press fra me- trerte av Vestens overvåkingsnettverk, vir-
dia og opinion kunne POT fortelle mannen ker lite trolig og lite formålstjenlig, sett med
hva han er siktet for, etter at han har levd i STASI-øyne.
uvisshet om dette i tre måneder. Den 25.
januar fikk hans advokat vite at han skal ha
overlevert hemmelige NATO-papirer til det
østtyske Stasi «en gang mellom 1962 og
1989»(!).
Var StaSi amatører?
POT har, sine betydelige ressurser til tross,
gått ettertrykkelig på trynet gang på gang,
sist i den såkalte Furre-saken og Lamark-
affæren. Troverdigheten til denne «instan-
sen» er mildt sagt tynnslitt. Det er imidler-
tid ikke sikkert at dette hjelper Viksveen,
trass i gode skussmål fra venner og presse-
kolleger som framhever mannens integritet
og ærlighet, fordi rettssikkerheten blir snudd
på hodet for enhver som blir siktet for spio-
nasje. Det er den tiltalte som må bevise sin
uskyld. Den angivelige storspionen «Lan-
ze» skal ha vært i DDR i 1962. Viksveen
var også i DDR i 1962. Han har bakgrunn
fra SF-avisa Orientering, og har – i likhet
med tusentalls andre – deltatt på Østersjø-
ukene som DDR regisserte som ledd i å bry-
te den politiske og diplomatiske isolasjo-
nen av landet, og som naturligvis ble brukt
som reklamejippo for revisjonistregimet til
“ Dersom du også gjev
opplysningar om tidlegare
bustadadresser og grunnen
til at du meiner det kan vere
registrert opplysningar om
deg, vil behandlinga av
søknaden din kunne gå
raskare. »
Nr. 18 1•2000 Revolusjon! 17

Hastverk
På grunn av foreldelsesfristen på 10 år,
måtte overvåkerne finne en grunn for
å slå til. Det gjenstår å se om POT
igjen er villedet av sine overordne-
te i CIA (som stjal det meste av
Stasi-arkivet foran nesa på vest-
tyskerne og BND).
Vel så sannsynlig er at det er
helt andre motiver ute og går, der
Viksveen og hans familie rett og
slett er bondeoffer.
Det er ikke bare sånn at POT
sliter med å rettferdiggjøre sin
egen eksistensberettigelse og sitt
formidable budsjett, noe som sik-
kert også skaper uro i den om-
fattende skaren av angivere rundt
om på arbeidsplassene, i solidari-
tetsorganisasjoner osv. Langt mer
foruroligende for tysternettverket er
det stadig mer omseggripende kravet
om innsyn i overvåkingsmappene.
Lovforslaget som er lagt fram /vedtatt
inneholder rett nok et utall unntak som
sikrer at overvåkerne kan fjerne eller slad-
de store deler av innholdet. Men den reelle
avgjørelsen om innsyn eller ikke, og i hvil-
ken grad, vil bli tatt av kontrollutvalget for le Stavanger Aftenblad-redaktøren fordi han rere blir vi på at POTs lanse skal spidde
overvåkingstjenesten som Stortinget har ventet for lenge med å offentliggjøre siktel- mulighetene for reellt innsyn i arkivmap-
opprettet, og av denne komiteens mappeut- sen mot sin journalist; for øvrig en siktelse pene, sjøl om affæren i øyeblikket later til å
valg. som POT ikke ville at offentligheten skulle ha blitt vendt til en farlig boomerang for
kjenne til. Sett at Bore hadde trosset påleg- overvåkerne. Vi tror ikke et øyeblikk at POT
Mappeutvalget get fra POT – ville han da fått beholde plas- er amatører. Men en skal ikke glemme at
Det er her Viksveen-saka begynner å bli in- sen i mappeutvalget, eller kunne en slik dette er en «tjeneste» preget av moralsk for-
teressant. Mappeutvalgets tre medlemmer handling ha blitt brukt til å trekke hans taus- fall og flere år med intern uro, som kanskje
består av sorenskriver Anne-Marie Stoltz hetsløfte og dømmekraft i tvil? Det vil vi kan brukes og misbrukes av andre og mer
(neppe noen samfunnsstormer) og tidligere sjølsagt aldri få svar på. Men det er all mu- profesjonelle aktører i samme bransje. Det
stortingsrepresentant for SV, Eilef A. Me- lig grunn til å stille spørsmålet. finnes sikkert krefter som mener at POT er
land (som vel forlengst er arkivert i stabler blitt for «mjukt», og som ikke vil felle tårer
av POT), samt den nettopp avgåtte sjefre- Spiss i begge ender dersom lansen viser seg å være spiss i beg-
daktøren i Stavanger Aftenblad, Thor Bjar- Jo mer denne saka utvikler seg, dess sik- ge ender.
ne Bore.
Bore er kort sagt den av mappeutvalgets
medlemmer som POT muligens ikke helt
vet hvor de har. Bore var i 16 år sjefen til Imperialistisk fredseksportør
den siktede Stein Viksveen. Beslaget i Vik- Noen imperialister selger – Ingen avtaler gjort i Norge har lykkes i
sveens datautstyr, adresseregister og nota- å bringe fred til andre land. Norge ønsker å
ter gir trolig et visst innblikk i den interne
våpen, andre selger fred. bli involvert i prosessen ut fra imperialis-
kommunikasjonen i redaksjonen til Stavan- Erik Solheim er utnevnt til fredspendler til tiske hensyn, sa partisekretær Tilvin Silva i
geravisa. Et sett av tilfeldigheter? Sri Lanka, der regjeringa til president JVP til journalister i Colombo i mars.
Chandrika Kumaratunga stadig gjennomfø- Uansett hva en måtte mene om JVPs
Det tror vi neppe. Vi tror det enda min- rer militæroffensiver mot de tamilske tigre- politikk og linje for øvrig: Dette er ord som
dre etter at Aftenpostens Per Egil Hegge ne i LTTE. både tamiler, colombianere og andre folk
(som mange vil mistenke for å være påvirk- Men det singalesiske venstrepartiet JVP som slåss for frigjøring bør ta til seg. Det
ningsagent, om enn ikke for Stasi) i presse- har gitt klar melding om hva de mener er palestinske folket er sannhetsvitner for hvor
frihetens navn svinger klubba mot den gam- Norges rolle som «fredsaktør». «Oslo-kanalen» leder hen.
18
EU vil vera fullverdig stormakt
I høve til Nato er
Vestunionen ein dverg, men
EU tek no stormskritt for å
endra på dette.
Av Kjell Arnestad
NATO og Vestunionen gjennomførte i slut-
ten av februar ei sams militærøving. For-
målet er primært å avgjera korleis effektive
tiltak kan setjast i verk når ei krise oppstår i
Europa. I høve til NATO er Vestunionen ein
dverg, men EU tek no stormskritt for å en-
dra på dette.
Prodi stakar ut kursen
Tidlegare i månaden sa presidenten i EU-
kommisjonen, Romano Prodi, til ei latvisk
forsamling: «Eitkvart åtak på ein EU-med-
lem vil vera eit åtak på og aggresjon mot
heile EU, dette er i høgste grad ein garan-
ti.» Hadde han tala om NATO, ville ikkje
utsegna vore so sensasjonell. EU er på alt
god veg til å byggja opp sin eigen militær-
allianse.
Prodis tale har ikkje vorte kommentert
av noka regjering, nokon politikar eller no-
kre media i EU. Dette skulle tyda på at med-
lemslanda er samde. Heller ikkje tradisjo-
nelt nøytrale land som Austerrike, Sverige,
Finland og Eire verkar å sjå på militarise-
ringa av EU som eit problem.
Kald krig og heitetokter
Russland har teke kraftig til orde mot NA-
TOs ekspansjon i aust. EUs militære opp-
bygging vil ytterlegare styrka russarane si
kjensle av å vera truga, ikkje berre politisk,
men militært. Jan Öberg, direktør for det
svenskbaserte Transnational Foundation for
Peace and Future Research, seier mellom
anna: «Eit økonomisk sterkt EU, bakka opp
av NATO og eigne styrkar, vil etablera seg
langs store delar av Russlands austre gren-
se. Russlands toleranse for EUs ekspansjon
vil raskt få ein ende, og det lille som er att
av den russisk-vestlege «venskapen» kan
verta heilt borte.»
At EU som økonomisk eining ser seg tent
med eit militærvesen, bør ikkje overraska
nokon. USA har mange gongar slått atten-
de åtak på sine interessesfærar. Det einaste
«vellukka» dømet på at EU har handla ein-
skapleg i utenrikspolitikken, Kosova, er ofte
nytta for å rettferdiggjera militariseringa.
Men er det det sokalla fredsskapande per-
spektivet som driv unionen? Sjølvsagt ikkje.
Revolusjon!
Som vanleg har eikvar stormakt økonomis-
ke motiv. Vestunionen har tidlegare slått fast
at dei kan slå til overalt der EU-landa sine
interesser er truga. Med tanke på at mange
av landa er av dei største tidlegare koloni-
maktene, kan me sjå fram mot at EU går til
krig i Afrika, Sør-Amerika og Asia.
Etappevis opptrapping
EUs militære koordinering kjem på ingen
måte i stand over natta. Først er Vestunio-
nen vorte lagt under EU og militærindustri-
en vorte meir integrert. Nyleg vart det ved-
teke at i 2003 skal intervensjonsstyrkane
utgjera 60.000 soldatar. Det er oppretta ein
tryggingspolitisk komité, ein serskilt mili-
tærkomité og ein stab av militære rådgjeva-
rar. Alt dette skjer i koordinasjon med
NATO. Forsvars- og tryggingssamarbeidet
er gjeve forkortinga CESDP.
Tidlegare generalsekretær i NATO, Ja-
vier Solana, gjorde ein so god jobb for Ves-
ten i Kosova at han no er generalsekretær
for EUs ministerråd, leder for den felles
utenriks- og tryggingspolitikken (CFSP) og
generalsekretær i Vestunionen. Med ein slik
CV er han no EUs nye sterke mann.
NATOs noverande generalsekretær, Lord
Robertson, uttalar at: «the time for a peace
dividend is over because there is no perma-
nent peace – in Europe, or elsewhere. If
NATO is to do its job of protecting future
generations, we can no longer expect to have
security on the cheap». Om freden vil kosta
mykje i pengar eller i liv seiar han ikkje noko
om. I motsetnad vert det gjort lite for å byg-
gja opp eit apparat for fredeleg konfliktløy-
sing og valdspreventive tiltak.
Utan debatt og mandat
På same vis som Prodi slår fast at EU skal
verta ein militærallianse, har EU starta mi-
litariseringa mest utan debatt i medlemslan-
Nr. 18 1•2000
Javier Solana (t.h.) har
skiftet beite: Fra å
være generalsekretær
for NATO under
bombekrigen mot
Jugoslavia (bildet), har
han nå blitt EUs
militære koordinator.
da. Denne utviklinga har ikkje kome som
eit resultat av at innbyggjarane i unionen
har teke eit standpunkt for henne, militari-
seringa kjem heller ikkje av at folk kjenner
seg truga av fiendtlege makter. Korleis EU
skal tryggja demokratiet med vapen og sam-
stundes utan at folk i medlemslanda aktivt
stør denne politikken er ikkje tema for uni-
onen. Det vil vera ei grense for kor lenge
ein kan framstilla militær aggresjon og un-
dertrykking som fredsskapande operasjonar.
Det er ei veksande stemning i EU mot
regjeringar og politikarar si sjølvpålagte
plikt til å tryggja «det europeiske demokra-
tiet». Sjølv om militær- og tryggingspoli-
tikk aldri har vore noko dei styrande har
drøfta med folket, byrjar ein å gå lei av ei-
genrådige politikarar i lukka rom. Det er
ikkje berre arbeidsløysa i Austerrike som
er grunn til at Jörg Haider får so mange røys-
ter. Løysinga er neppe å isolera medlems-
land med regjeringar EU ikkje liker, men
sanksjonane mot Austerrike og etableringa
av eit militærvesen peiker i same retning;
eit føderalt EU med store avgrensingar på
nasjonalt rådvelde over både innanriks- og
utanrikspolitikk.
Revolusjon på internett
Stadig flere besøker Revolusjons
nettsider, som normalt blir
oppdatert et par ganger i
måneden. Her vil du finne
artikler, innlegg og kommenta-
rer som av plass- eller aktuali-
tetshensyn ikke kommer på
trykk i bladet.
Titt innom www.revolusjon.net
Nr. 18 1•2000 Revolusjon! 19

Vi tar gjerne imot kommentarer og (Uttalelse) Naziangrep på klubbformann:

innspill, som brev eller som epost til
revolusjon@rocketmail.com Vi forbe- Hele fagbevegelsen må gi nazistene svar på
holder oss retten til å forkorte innlegg.
tiltale – krev forbud nå!
bat t Klubbleder Ole Sverre Wiker i transportar- erklæringer og konvensjoner som fordøm-
de beiderklubben på Pakketrans ble en av de mer rasisme og nazisme. Norge har tilslut-
deb t første dagene i det nye året rispet opp med tet seg disse konvensjonene, men følger dem
t

a kniv av nazister i et feigt bakholdsangrep. ikke i praksis.

Dette er et signal om at de norske naziene Nazistene omtales ofte som «nynazister»
har til hensikt å trappe opp virksomheten i eller endog «nasjonalister». De er ingen av
Misforstått antirasisme året som kommer, etter mønster av sine delene, men rett og slett nazister og fascis-
Det er som kjent uråd å hindra folk i å be til svenske forbilder. Det er dessuten et signal ter. Det er ingenting nytt ved denne ideolo-
korkje Gud, Allah eller Satan for den slags om at naziene går et skritt lenger enn «bare» gien, og den er alt annet enn nasjonal. Den
skuld, men lat det no få vera ei privatsak, å trakassere innvandrere og profilerte anti- er helt enkelt forbrytersk.
meiner eg. rasister, de vender seg nå for alvor også mot En rekke intellektuelle «synsere» er for
Prinsipielt lyt det verta det same her som kampvillige fagforeningsfolk – slik nazis- tida opptatt av å gi naziene mer armslag enn
i spursmålet um muslimsk grunnskule. Eg ter og fascister alltid har gjort som kapital- de allerede har, i den tro at de blir «snille»
tvilar på at offentleg lovprising av Allah maktas reservebøller. I Sverige har denne hvis de blir akseptert i det gode politiske
fremjar integrering millom innvandrarar og nye offensiven allerede ført til mord på den selskap. Det er et fullstendig blindspor.
nordmenn, snarare hjelper det vel berre den tillitsvalgte fagforeningsaktivisten Bjørn Nazismen er ingen «forvirret høyrepoli-
(reaksjonære?) islamske presteskapen i å Søderberg. tikk», den er og blir en kriminell ideologi
styrkja gripet um kyrkjelyd og umland. Kravet om forbud av nazistisk propagan- og praksis. Organisert nazivirksomhet be-
Åge Åleskjær hev aldri søkt um å få da og nazistiske organisasjoner må reises tyr organisert spredning av propaganda og
kringkasta tungetalen sin yver grannelaget, med ny kraft. Da FN ble opprettet etter 2. ytterligere opptrapping av nazismens orga-
og det burde han då helder ikkje få lov til. verdenskrig lå krigsoppgjøret til grunn, het niserte terrorvirksomhet mot innvandrere,
Kvifor gjera undantak når det er muslimar det blant annet at «enhver nazistisk og mi- fagforeningsfolk og alle radikale og venstre-
det gjeld. Eg tykkjer det heile botnar i ei litaristisk virksomhet og propaganda skal innstilte. Fascismen og nazismen må aldri
misforstått form for antirasisme. forbys…». Dette var så å si inngangsbillet- få lov til å samle krefter og vokse seg sterk.
Lesar ten til FN, som siden har vedtatt en rekke Sist den fikk gjøre det, kostet det 50 millio-
ner mennesker livet.
Mer enn noen andre er det arbeiderklas-
sen som har evne, makt og interesse av å
FrP og Alvheim til venstre for Klassekampen? reise en kraftig motoffensiv mot nazismen.
«En våken RV-er ville forhåpentlig tillatt seg å minne om det Alvheim ikke sa noe Grafisk har allerede oppfordret sine med-
om. Godt helsestell er en menneskerett, men når det gjelder andre elementære lemmer til å nekte å trykke naziaviser. An-
rettigheter som ytringsfrihet, frie valg og rettssikkerhet, har Cuba en lang vei å gå. dre må følge opp! Transport kan nekte å
Den svenske avisa Aftonbladet har i en artikkelserie satt søkelyset på det som distribuere søpla, i tett samarbeid med de
mangler av friheter under Castros regime, og det har vært skremmende lesning.» postansatte og andre. Hotell- og restaurant
Dette sto å lese i Klassekampens leder 15. januar 2000, etter at leder av sosialko- kan være på vakt og bidra til at nazistene
miteen på Stortinget, Fremskrittspartiets John Alvheim, ga skryt til det cubanske ikke får avholdt møter og arrangementer. Og
helsevesenet og sa at «det er dobbeltmoral å snakke om brudd på menneskerettig- så videre. Forbund som ikke har vedtekter
heter på Cuba». Godt at vi har «venstresidas dagsavis» til å sette de reaksjonære på som nekter nazister å være medlemmer, må
plass! se til å innføre dem. De andre må sørge for
at vedtektene blir håndhevet. Og LO-ledel-
Abonnent
sen må tvinges på banen til å kreve et om-
fattende naziforbud.
«Tolerant» religionsundervisning Vi slutter oss til Transportarbeiderklub-
ben på Tollpost-Globe som i en uttalelse sier
KRL-faget blir stadig debattert, ikke uten er også han som har skrevet det ned, vi har at nazivolden må stoppes, og «nå må vi set-
grunn. Her er et eksempel på et vers som bare rettet på noen opplagte stavefeil.» te foten ned, og vise at vi ikke godtar “sven-
barn i 2. og 3. klasse i en Oslo-skole regel- ske tilstander” her!».
messig synger i timen. Verset er sendt oss Måne og sol, skyer og vind Stopp nazistene! Slutt opp om demon-
av barnets foreldre, som skriver: og blomster og barn strasjonen den 22. januar!
skapte vår Gud
«Etter at KRL-faget kom, er det i praksis Himmel og jord, allting er hans 8. januar 2000
umulig å få barna fritatt fra undervisninga. Herre vår Gud vil vi takke. ML-gruppa Revolusjon
Vår 7-åring har god ateistisk ballast hjem- Herre, vi priser deg Arbeidsutvalget
mefra, men har tydeligvis fått dette verset Herre, vi takker deg
så godt innprentet at han kan det utenat. Det Herre, vi synger ditt hellige navn.
20
Kommunistene og Nord-Korea
Solidaritet med Nord-Korea i
landets lange kamp mot USA-
imperialismen må ikke hindre
kommunistene fra å ta klar
avstand fra den idealistiske
Juche-revisjonismen.
Gjennom mer enn 50 år har Nord-Korea
vært i uforsonlig konflikt med USA-impe-
rialismen. Koreas historie som nasjon går
imidlertid over 5000 år tilbake. Ofte har lan-
det vært undertrykt av mektige naboland
(Japan og Kina), fra 1910 av den japanske
imperialismen.
Da det koreanske folket i 1945 var fri-
gjort fra den japanske imperialismen, greip
USA straks inn mot den framvoksende kore-
anske sosialismen. Landet blei delt i to langs
den 38. breddegrad. I nord blei det oppretta
en folkedemokratisk republikk. I sør blei det
japanske kolonistyret erstatta av amerikansk
militærokkupasjon, og Sør-Korea blei en
framskutt base i den vestlige imperialismens
kamp mot sosialismen.
Koreakrigen
På slutten av 1940-tallet bygde USA-impe-
rialistene opp sine styrker i Sør-Korea med
sikte på en militær gjenforening av Korea.
Langs grensa skjedde det stadig flere sam-
menstøt, i blant etter regulære angrep fra
sørkoreanske styrker. I sør trappet Rhee-re-
gimet opp undertrykkinga av sosial uro og
geriljavirksomhet. Tusenvis av bønder og
arbeidere blei drept, og mange flere såret
og drevet fra heimene sine.
25. juni 1950 blei sjølve Koreakrigen
utløst av et sørkoreansk angrep over demar-
kasjonslinja. Vestlige medier har gjennom
et halvt hundreår beskrevet krigen som en
«kommunistisk invasjon fra nord», i enkel-
te tilfeller i mer forsiktige ordelag som en
«koreansk borgerkrig». Sannheten er imid-
lertid en helt annen.
I et verk fra 1995 skriver en britisk his-
toriker, Geoff Simmons:
«Syngman Rhees aggressive planer mot
Nord-Korea var godt kjent og rikelig doku-
mentert. De var ofte en kilde til uro for
USAs regjering og amerikanske militære
myndigheter i Sør-Korea. Nord-Korea var
på sin side like interessert i gjenforening,
men hadde nødvendigvis en annen fortolk-
ning av begivenhetene enn den som kom fra
Washington og Seoul. Det ville imidlertid
være en feil å gå ut fra at det rett og slett var
Revolusjon!
like mye krigshissende retorikk i nord som
i sør. Selv de vanlige anti-kommunistiske
kildene siterer få utgytelser fra Kim Il-Sung
som kan måle seg med det som kom fra
Syngman Rhee og hans krigerske støttespil-
lere. Utsagn fra Pyongyang holder mulig-
heten for militant (eller militær) gjenfore-
ning åpen, men det er en annen grunntone
enn hos Rhee; og i blant blir behovet for
fredelig gjenforening framhevet.»
Fordi Sovjetunionen boikottet FNs Sik-
kerhetsråd på tida for angrepet på Nord-
Korea, greide USA å få «sponset» Korea-
krigen som en FN-aksjon. Likevel er det
verd å merke seg at det første FN-vedtaket
om Koreakrigen ikke forutsatte militær ak-
sjon, og at USA gikk til aksjon før FN had-
de gitt noen godkjennelse av det.
Sjølve krigen bølga fram og tilbake i tre
år. Først ble den såkalte FN-styrken – i alt
vesentlig amerikansk – som straks kom de
sørkoreanske styrkene til støtte, drevet til-
bake. Massiv amerikansk styrkeoppbygging
snudde krigslykken og førte til at «FN-styr-
kene» rykket fram mot elva Yalu (Nord-Kor-
eas grense mot Kina). Det utløste omfatten-
de kinesisk intervensjon, og på ny blei «FN-
styrkene» drevet tilbake.
I 1953 ble det enighet om våpenhvile
med en demarkasjonslinje ganske nær den
gamle (38. breddegrad). Våpenstillstandsav-
talen er ennå ikke blitt erstatta av noen freds-
Nr. 18 1•2000
Kim Il Sung er Nord-Koreas
landsfader, og også opp-
havsmann til Juche-ideen.
avtale. USA har hele tida nekta å inngå en
fredsavtale, og i stedet bygd opp verdens
høyeste konsentrasjon av konvensjonelle og
kjernefysiske våpen sammen med tusenvis
av troppestyrker i Sør-Korea.
Framveksten av Juche
Etter Koreakrigens slutt gjorde Kim Il Sung
en stor innsats for å gjennomføre Juche-ide-
en som Nord-Koreas statsbærende ideolo-
gi. Begrepet Juche blei nevnt for første gang
i en tale han holdt 28. desember 1955. Der
gikk han til angrep på dogmatisme og for-
malisme, og sa blant annet: «Det må ikke
være noen fast regel at vi skal følge det sov-
jetiske mønsteret» I 1959 påpekte han at
«det viktigste i revolusjonen er å gjennom-
føre Juche fullstendig, idet vi holder fast ved
marxismen-leninismens prinsipper.»
Men Juche står tvert imot for en total
fornektelse av marxismen-leninismen både
i teori og praksis. Under Juche-tankens fane
blei den kollektivistiske tankegangen brutt
ned og erstatta med total underkastelse og
lojalitet mot lederen. Og etter Kim Il Sungs
død gikk både makta og persondyrkelsen
på føydalt vis i arv til sønnen, Kim Jung Il.
I Nord-Korea blei det etter hvert utvikla og
konsolidert et gjennomført revisjonistisk
samfunnssystem.
Vi veit ikke noe om styrken av en even-
tuell motstand mot Juche fra marxist-leni-
Nr. 18 1•2000
nistiske grupper eller enkeltpersoner i Nord-
Korea. Men utrenskninger og fraksjonskam-
per i partiet på denne tida (særlig i 1956-
57) tyder på en viss motstand mot framstø-
tet fra Kim Il Sung og tilhengerne hans. Når
det gjelder Sovjetunionen og Kina, er det
lite sannsynlig at disse landa ville ha gjort
noe for å støtte marxismen-leninismen i
Nord-Korea, siden de sjøl var midt oppe i
ei revisjonistisk utvikling.
Etter hvert begynte hele det nordkorean-
ske samfunnet å bli gjennomsyret av Juche.
Ikke bare bøndene, men også de intellektu-
elle og det nasjonale borgerskapet blei om-
skolert og «proletarisert» i samsvar med
denne ideologien. Dette blei framstilt som
«klassekamp». Men «klassekamp» etter
Juche er ikke klassekamp i marxist-leninis-
tisk forstand. Uten en ekte proletarisk stat i
Nord-Korea kunne ikke klassekampen være
en tilstrekkelig faktor som kunne styrke den
politiske makta til arbeiderklassen under
klassens diktatur.
Juche-ideologien
Fra 1980-åra har Juche vært den herskende
ideologien i Nord-Korea. Det nye grunn-
prinsippet i Juche er angivelig at «mennes-
ket styrer og bestemmer alt», og i Juche er
spørsmålet om sosialismen og kommunis-
men tuftet på de «brede folkemassenes
kamp for fullstendig uavhengighet».
Juche videreutvikler denne grunntanken
ved å hevde at «de brede folkemassene er
historias subjekt», og at «samfunnets his-
toriske utvikling gjenspeiler den kreative
utviklingen i de brede massene». Mennes-
kehetens historie er «de brede folkemasse-
nes kamp for å realisere sin chajusong, dvs.
frihet, uavhengighet og sjølberging». Mas-
senes aktivitet blir tolka og konkretisert
gjennom ledernes styring av denne aktivi-
teten, og både individets og folkets uavhen-
Revolusjon!
gighet forutsetter lojalitet mot lederen og
partiet.
Juche innebærer også en åpen kritikk av
marxismen-leninismens «historiske be-
grensninger», fordi den bare legger vekt på
de materielle og økonomiske vilkåra, og
undervurderer det uavhengige initiativet hos
de brede folkemassene. Marxismen var an-
givelig bare en teori for det første stadiet av
den sosialistiske bevegelsens historie, mens
den store lederen Kim Il-Sung overvant de
historiske begrensningene ved tidligere te-
orier gjennom Juche-ideen.
Gjenklanger av maoisme
Det er vel ikke så merkelig at vi finner igjen
tanker som likner det Mao Zedong omtrent
samtidig var i ferd med å utvikle i Kina, og
som på samme måte var et brudd med mar-
xismen-leninismen. Det gjelder den filoso-
fiske grunntanken, som er voluntaristisk –
det vil si at det er menneskenes, massenes
vilje som driver historia fram og ikke ar-
beiderklassens organiserte klassekamp. Vi-
dere finner vi en parallell til Maos tanker
om «nydemokratiet», der en bred allianse
av forskjellige klasser danner grunnlaget for
det nye samfunnet og for det statsbærende
partiet – og der også det nasjonale borger-
skapet er tatt med i alliansen.
Kim Jong-Il har uttrykt det slik: «I det
sosialistiske samfunnet blir alle mennesker
omdannet til sosialistiske arbeidere, slik at
alle blir en del av folkets brede masser. Det
grunnleggende kriteriet som avgjør om en
er et medlem av folkets masse eller ikke, er
ikke ens klassetilhørighet og klasseopprin-
nelse, men hvilke ideer en har. Det ideolo-
giske grunnlaget som forener folk fra alle
lag i folkets brede masser, er ikke bare ide-
en om sosialisme eller kommunisme. Alle
som elsker landet ... er kvalifisert til å være
et medlem av folkets brede masser.»
Denne tankegangen kom til syne allere-
de like etter 2. verdenskrig, da Kim Il-Sung
innførte begrepet «progressivt demokrati».
Og i 1946 gikk Nord-Koras kommunistis-
ke parti sammen med det borgerlige Nye
demokratiske partiet i Nord-Koreas arbei-
derparti, som fikk hundretusener av med-
lemmer helt fra starten av.
«Både Kim Il-Sungs progressive demo-
krati og Mao Zedongs nydemokrati står for
høyrerevisjonistiske avvik når det gjelder
revolusjonen i land av kolonitypen. Disse
avvikene blei faktisk også senere videreut-
vikla av Krustsjov-revisjonistene rundt be-
grepet om en stat tuftet på nasjonalt demo-
krati.... Alle disse politiske retningene som
blander sammen «demokrati» og «forso-
ning» mellom antagonistiske klasser er uten
21
Dette er Juche
• De brede
folkemassenes vilje er
historias drivkraft.
• Alle som elsker
heimlandet, er en del av
de brede massene.
• Juche er Chajusong,
dvs. frihet, uavhengighet
og sjølberging.
• Partiet er hele folkets
parti.
• Juche er lojalitet og
lydighet mot lederen.
tvil revisjonistiske formuleringer og teori-
er som bremser framrykkinga mot arbeider-
klassens diktatur og lager en “kinesisk mur”
mellom den første og den andre fasen i den
revolusjonære prosessen i utviklingslan-
da.»*
Støtte til Nord-Korea – ikke til Juche
Som en oppsummering kan vi si at Juche av-
viser den materialistiske og dialektiske his-
torieoppfatninga og erstatter den med en ide-
alistisk filosofi som har metafysiske og nes-
ten teologiske trekk. Juche hevder at men-
nesket har friheten til å omforme både natu-
ren og samfunnet i kraft av sin egen vilje.
I den situasjonen Nord-Korea er oppe i
nå, er det en selvfølge at vi støtter landets
kamp mot imperialismen. Men sjøl om
marxist-leninistene av all kraft forsvarer det
koreanske folkets rett til uavhengighet og
gjenforening, må de samtidig ta klart av-
stand fra den nordkoreanske revisjonismen
og den skaden som den påfører den viten-
skapelige sosialismen og kommunismen.
Litteratur:
* Se N. Steinmayr: «Long live Korean reuni-
fication and independence! Down with Kor-
ean revisionism!». Sitatene av Kim Il-Sung
og Kim Jong-Il er også oversatt etter Stein-
mayr.
22 Revolusjon! Nr. 18 1•2000

Hvor går
den kurdiske
frigjøringskampen?
– De framskredne kurdiske arbeiderne er blitt
modne nok til å forstå at nasjonale, politiske og
økonomiske rettigheter bare kan oppnås med ei
kamplinje som er uavhengig av borgerskapet og de
reaksjonære kreftene, sier de tyrkiske og kurdiske
kommunistene.

Tyrkiske og kurdiske arbeidere slåss side om side,

som her i kampen mot privatisering.

T
yrkias herskende klasser har valgt å
bruke «Operasjon Apo» (Apo er et
økenavn for Abdullah Öcalan) til å
dekke over det kurdiske spørsmålet og lan-
dets sosiale problemer. Myndighetene, her-
under Det militære sikkerhetsråd, presiden-
ten og regjeringens embetsmenn, hevder at
det slett ikke eksisterer et kurdisk spørsmål,
og intensiverer propagandaen for «utryddel-
se av terroren». Militærets og politiets an-
grep er blitt intensivert og unntakstilstan-
den er utvidet til hele landet.
I kjølvannet av Öcalans flukt fra Syria
etter USA-imperialismens inngripen og
hans ankomst til Roma, prøvde de tyrkiske
myndighetene å få i stand en «nasjonal
mobilisering» med propaganda om at Italia
og Tyskland såvel som Syria og Hellas
«støtter separatistisk terrorisme». Sjåvinis-
tisk og reaksjonær propaganda ble utformet
for å stimulere reaksjonære fordommer hos
de mest tilbakestående delene av det arbei-
dende folk og dekke over angrepene på og
undertrykkelsen av kurderne. Kollaboratør-
borgerskapets og diktaturets fremste repre-
sentanter visste alt for godt at «Operasjon
Apo» umulig kunne holde det kurdiske
spørsmål borte fra dagsordenen.
Aggressiv kampanje
Ikke desto mindre var denne operasjonen
en militær og politisk suksess. Den kunne
dermed brukes som et effektivt instrument
i propagandaen for statens styrke og stor-
het både innenfor landet og internasjonalt.
De forsøkte å utnytte denne fullt ut for sine
mål: konsolidering av den borgerlige inn-
flytelse og kontroll over massene, utsettel-
se, avvisning og undertrykking av det ar-
beidende folkets krav og tillemping av en
økonomisk politikk som tilgodeser den in-
ternasjonale kapitalen og det kollaboreren-
de monopolborgerskapet. De kollaboreren-
de herskende klasser har mobilisert alle re-
aksjonære krefter. Med utgangspunkt i de
nye vilkåra og med forventning om suksess,
mobiliserte de også alle midler i den hen-
sikt å styrke sin forsvergelse av den kurdis-
ke nasjon og kurdernes rettigheter.
Det militære sikkerhetsrådet har truet
nabolanda; det har stadig gjentatt demago-
gien om «en stat, en nasjon, ett språk under
ett flagg», og har erklært sin faste vilje til
«ikke å tillate» noen utvikling som står i
veien for dette. Alle systemets institusjoner
og dets politiske og militære krefter er blitt
konsentrert i denne aggressive kampanjen.
Et av målene for de kollaborerende re-
aksjonære kreftene har vært å hindre den
kurdiske bevegelsen i å utvikle seg, noe som
er en av grunnene til at det økonomiske og
politiske dilemma og ustabiliteten er blitt
vendt til fordel for de reaksjonære krefte-
ne. Dette samsvarte med USA-imperialis-
mens planer for Midtøsten og Kaukasus, og
den rolle den har tildelt Tyrkia som sin im-
perialistiske underleverandør. Den linja som
den borgerlige kurdiske reformbevegelse
har fulgt, og den kamplinja som betrakta de
folkelige kurdiske massene som logistisk
støtte, har ført til tilbakeslag og tretthet i
den kurdiske bevegelse siden 1992. Dette
har lettet gjennomføringa av de herskende
klassenes politikk.
Fra kamp til «diplomati»
PKK har med fullt overlegg identifisert seg
sjøl med det kurdiske folket og den kurdis-
ke bevegelsen, og har på deres vegne opp-
fordret vestlige imperialiststater til «å in-
tervenere for å løse problemet». Mens pro-
pagandaen om at «Tyrkias porter bare kan
åpnes av Washington» og om det «siviliser-
te Europas» forpliktelse til å intervenere
høynet det kurdiske folkets forventninger til
Nr. 18 1•2000 Revolusjon! 23

imperialistene, har PKK orientert seg mot To linjer for kampen tjener. Uansett foregår det nå en prosess der
ei linje som i stadig høyere grad er knyttet Spørsmålet om hvilken vei utviklingen av skillelinjene mellom hva som er revolusjo-
til de store vestlige statenes politikk i di- den kurdiske bevegelsen vil følge, er direk- nært, og hva som er forsonlig og reformis-
plomatiets navn. te knyttet til den kurdiske sosiale virkelig- tisk, blir stadig tydeligere.
Öcalans ankomst til Roma og hans an- het. Det nivået som den kapitalistiske ut- Den kjensgjerning at kurdiske borgerli-
modning om politisk asyl ble av PKK og viklinga har nådd i Tyrkia og tyrkisk Kur- ge reformistiske og liberale kretser åpner ei
de kurdiske liberale reformistkretser utlagt distan, og den samtidige utviklinga av ka- dør for det imperialistiske borgerskapet i
som kurdernes «adgang til EU fra Rom før pitalakkumulasjon og fattigdom i hver sin «diplomatiets» navn, og at imperialiststa-
Tyrkia». Imperialistiske reaksjonære kref- retning, fører uunngåelig til kamp mellom tene utnytter dette uløste spørsmålet som
ter ble ansett som siviliserte demokrater. borgerskapet og reaksjonære krefter på den pressmiddel overfor sine lakeier i regionen,
Med alt dette avslørte de sin tillit til og for- ene sida og proletariatet og det arbeidende er en alvorlig trussel mot den kurdiske be-
ventninger til de imperialistene som er de folket på den andre. Objektiv utvikling og vegelsens nåtid og fremtid.
undertrykte folkenes farligste og verste fi- skjerpede motsigelser fører til kamp i form
ende. I denne forstand ble «diplomati» det av antagonistiske motsetninger mellom to Kampen kan ikke
vesentlige. klasser som står overfor hverandre. En op- støtte seg på borgerskapet
Setningen «la oss bli diplomater» er blitt posisjonslinje til den reformistiske, forson- Heldigvis har kurdiske arbeidere og arbei-
disse kretsenes parole. Öcalan skulle ha le- lige og kollaborerende linja i den kurdiske dende lært mye av utviklinga de siste 15-20
det disse diplomatiske aktivitetene, forhol- bevegelsen tegner seg klarere og klarere. åra og av sin egen kamperfaring. Utover sin
det til USA og EU-landene skulle forbedres; Blant arbeidende kurdere, især blant de mest lange historie innregner de også erfaringe-
Tyrkia skulle tvinges av deres innflytelse, framskredne arbeiderne, er det en tendens ne fra kurdiske opprør siden den tyrkiske
det skulle sikres en «politisk løsning». Det- til å reise politiske og økonomiske krav republikken ble grunnlagt. De har i praksis
te er en av de viktigste tendenser i den kur- sammen med spørsmålet om nasjonal fri- sett uunngåeligheten av folkenes forente
diske bevegelse. gjøring, og til å bygge en sterkere enhet med kamp mot kollaboratørborgerskapets og
Det kurdiske de tyrkiske arbei- imperialistenes provokasjoner, angrep og
spørsmål var ikke derne mot kapital- koloniale undertrykkelse. De framskredne
lenger et «internt Blant arbeidende kurdere, ens angrep. kurdiske arbeiderne er blitt modne nok til å
tyrkisk spørsmål». Denne tenden- forstå at nasjonale, politiske og økonomis-
Selv om kollabora- især blant de mest sen må styrkes yt- ke rettigheter bare kan oppnås med ei kamp-
tørborgerskapet og terligere for at det linje som er uavhengig av borgerskapet og
myndighetene hev-
framskredne arbeiderne, er kurdiske spørsmå- de reaksjonære krefter.
det at «ingen ville få det en tendens til å reise let skal få en demo- Dette er grunnlaget og garantien for at
lov til å blande seg i kratisk o folkelig bevegelsen utvikler seg i revolusjonær ret-
våre interne for- politiske og økonomiske krav løsning. Dette er ning. Det kurdiske spørsmålet er ikke nytt;
hold», var det uunn- mulig. De mest det er ikke første gang det står på den inter-
gåelig at en nasjons sammen med spørsmålet om framskredne deler nasjonale dagsorden, og det er ikke direkte
slaveri eller frihets- av de kurdiske ar- relatert til om PKK eksisterer eller ei. I snart
kamp i en region
nasjonal frigjøring, og til å beiderne har begynt et århundre har det kurdiske folket krevd
hvor imperialistene bygge en sterkere enhet med å organisere seg i sin nasjonale rett i en kamp som har sett
rivaliserer intenst, og omkring et revo- ebbe og flo og periodiske avbrudd. At det
og hvor det hersker de tyrkiske arbeiderne mot lusjonært arbeider- kurdiske folket i stigende grad frigjør seg
kapitalistiske og im- klasseparti. Trett- fra å være et splittet og lukket samfunn, styr-
perialistiske forhold, kapitalens angrep. het, håpløshet og ker massegrunnlaget for kravet om nasjo-
ville utvikle seg til et tilbakeslag forårsa- nal frigjøring og sikrer at kampkraften vok-
internasjonalt spørs- ket av en bestemt ser. Betingelsene er også modnet for at det
mål. Årsakene til det er ikke bare den kjens- forestilling om kampen i partier og organi- kurdiske folket foretar en skarp grenseopp-
gjerning at Tyrkias uforsonlige herskere sasjoner i den kurdiske bevegelsen som gang overfor borgerskapet og de reaksjo-
nekter for den kurdiske nasjonens eksistens, PKK og HADEP, som ignorerer de arbei- nære krefter. Dette er hovedtendensen i ut-
deres rettigheter og det kurdiske spørsmå- dende massers daglige økonomiske og po- viklinga. Kurderne kan oppnå sin nasjona-
let, og at de vestlige imperialistlandas re- litiske krav og som ikke vil ta bryet med å le frigjøring når de kurdiske arbeiderne og
gjeringers anerkjennelse av dette spørsmål utvikle en massebevegelse, er i ferd med å det arbeidende folket seirer – hånd i hånd
ser en mulig løsning av det innenfor syste- bli erstattet av tendensen til kamp. Det kur- med de tyrkiske arbeiderne. Slik er retnin-
met. Eksistensen av kurdere i Iran, Irak og diske arbeidende folk forstår, takket være ga for utviklinga av det arbeidende kurdis-
Syria foruten i Tyrkia er også en objektiv sin politiske erfaring, at problemet kan lø- ke folkets bevegelse.
faktor som gir dette spørsmålet en regional ses ved enhet mellom arbeidere fra alle Tyr-
og internasjonal dimensjon. En annen fak- kias nasjonaliteter og på grunnlag av en “Utviklingsretninga til den kurdiske be-
tor er den immigrantstatus som er blitt de kamp mot diktatur og imperialisme. Det kan vegelsen”, Voice of the Revolution nr. 11,
mange kurdere som oppholder seg i euro- tenkes at reformismen og «terrorismen» august 1999 - internasjonal bulletin for Tyr-
peiske land til del, samt at det kurdiske fortsatt vil eksistere side om side og nære kias Revolusjonære Kommunistiske Parti
spørsmål kan ha betydning for den imperi- hverandre gjensidig, sjøl om deres mål og (TDKP).
alistiske kampen om hegemoni i Midtøsten, hensikter er blitt mer diffuse, og sjøl om ut- Noe forkortet. Alle mellomtitler er satt
på Balkan og i Kaukasus. øverne ikke tar hensyn til hvem de egentlig til av Revolusjon. Red.
24
Arvesølv på
kremmerhender
Den kapitalistiske
kannibalismen er av et
merkelig slag: Hvis man får
problemer med å fordøye
andre, gjør man i stedet alt for
sjøl å framstå som et fristende
måltid.
Det går knapt en dag uten varsel om fore-
stående bank-, finans- eller industrifusjoner
i den gigantiske monopoliseringsprosessen
– ei utvikling som misvisende blir kalt li-
beralisering.
Trenden er internasjonal. Ikke minst
innenfor bilindustrien og IT-sektoren fore-
går det «fiendtlige» og «vennligsinnede»
oppkjøp for astronomiske summer, med na-
sjonale juveler som innsats: Britiske Rover
er blitt tysk, eid av BMW. Tyske BMW kan
på sin side bli amerikansk, som del av Ford-
konsernet. Vi nøyer oss med dette ene ek-
sempelet. Bare for bilindustrien aleine er
oppkjøps- og fusjonslista lang nok til å fyl-
le mange spalter. Her skal vil begrense oss
til det norske scenariet.
Med Aker som sugerør
Kjell Inge Røkke driver ikke som sine klas-
ESA vil ha vekk Ervervsloven
Nå har overvåkingsorganet ESA talt, og
sagt at også Ervervsloven hindrer «den
frie kapitalflyten» og trolig er i strid med
EØS-avtalen. Det er opp til Næringsde-
partementet å bevise det motsatte.
Ervervsloven ble innført for å avløse
de «diskriminerende» konsesjonslovene
som har vært bærebjelkene i norsk indus-
trireisning siden først på 1900-tallet. Den
kom som resultat av EØS-avtalen som ble
kuppet igjennom i 1992. Ervervsloven ble
av EØS-tilhengerne framholdt som garan-
tien for fortsatt nasjonal kontroll innafor
EØS.
Loven krever politisk godkjenning ved
overtakelse av større aksjeposter i stor-
selskaper, og gir mulighet for å stille vil-
kår for godkjenning (konsesjon) av over-
takelsen. Investorer som kjøper en tred-
jedel eller mer av aksjene i et norsk sel-
Revolusjon!
sefrender med bortforklarende snikksnakk
om arbeidsplasser, nasjonale hensyn og an-
dre uvesentligheter. Etter først å ha tømt
havet utenfor Alaska, og deretter kjøpt opp
norsk fiskeindustri med tilhørende fiskekvo-
ter, greide Røkke og Gjelsten på kreativt vis
å få hele handa nedi honningkrukka som det
norske industrilokomotivet Aker en gang
var. Det nye Aker RGI er under Røkkes le-
delse blitt et såkalt investeringsselskap. Par-
tering og salg av industrivirksomheten har
skapt en umåtelig pengebinge for fiffige
aksjeraid og finansspekulasjoner.
Etter at Røkke, med sanksjonering fra
statsråd Sponheim, sikra seg 100 prosent
kontroll med selskapet, har det også for-
svunnet fra børsen, og dermed fra mulighe-
ten for et visst offentlig innsyn. Røkke har
4,5 milliarder i gjeld, hvorav halvparten gitt
av den statskontrollerte DnB, som mulig-
gjorde oppkjøpsrunden. Hvor mange ar-
beidsplasser vil bli ofret når Røkke skal
skap, må informere Nærings- og handels-
departementet.
I det minste i teorien, kan departemen-
tet stille strenge vilkår for bevaring av ar-
beidsplasser og hindre kapitalflukt. Noen
vage krav av denne typen er for eksempel
stilt som vilkår for Røkkes fulle overta-
kelse av Aker RGI.
Som regel vil kapitalistene etter en
stund som alltid løpe fra sine «garantier»,
under henvisning til «endrede forutsetnin-
ger» osv. Likevel har eksistensen av et slikt
lovverk en viss disiplinerende effekt. Det
kan lett bli politisk bråk og gi dårlig PR
for et sultent monopolkonsern.
Men altså: Den blotte muligheten for
at politikerne skulle finne på å sette foten
ned for oppkjøp, for eksempel av distrikts-
hensyn, er uakseptabel for administrato-
rene av EUs indre marked.
Nr. 18 1•2000
oppfylle sine forpliktelser overfor kredito-
rene?
Nasjonale interesser?
Ap brukte det «nasjonale» argumentet da
Hydro og Statoil i fellesskap fikk lov til å
partere Saga sommeren ‘99 – angivelig for
at selskapet ikke skulle falle på utenland-
ske (franske) hender. Røkke har på sin side
krevd innpass på norsk sokkel for selskapet
Aker Maritime, med støtte fra LO-toppen.
I motsatt fall truer han med salg av selska-
pet. Her prøver Røkke åpenbart på en repri-
se på erobringa av fiskekvoter. Han fikk al-
lerede i 1999 positivt tilsagn fra den som
nå er blitt statsminister, Jens Stoltenberg…
Dette er et forspill før den virkelig store
privatiseringsfesten, nemlig delprivatisering
av Statoil, hvor planen er at Statoil også skal
få hånd over den direkte statseide delen av
oljeindustrien SDØE for å bli «store nok til
å operere som internasjonal aktør».
Mens olje som kjent både er brennbart og
egnet som smøremiddel, er det ikke mindre
viktig å ha nettverket i orden.
TeliaNor
Via den sosialdemokratiske spindelvever
Tormod Hermansen, hadde regjeringa spun-
net en aksjonæravtale som skulle sikre mot
at både hovedkontor og det nye selskapets
juvel – mobildivisjonen – skulle bli flagget
ut til det svenske Silicon Valley i Kista. Dette
kunne slå beina under delplan X i føljeton-
gen om IT-byen på Fornebu. I kulissene
spøkte kampen mellom rivaliserende frak-
sjoner i den norske kapitalisteliten, blant
annet om hvem som skal fråtse i restene av
det som en gang var kjent som Oslo luft-
havn Fornebu. Fusjonen ble som kjent re-
versert. En flodbølge av «nasjonalistisk» og
anti-svensk retorikk skulle lede oppmerk-
somheten vekk fra den norske maktlobby-
ens markedsregatta, en halsbrekkende sei-
las hvor innsatskapitalen er tjuvegods: sel-
skaper skapt og finansiert av flere genera-
sjoner av det norske folket. Markedslibera-
listen Carl I. Hagen tordnet mot de markeds-
liberale «svenskene», og var plutselig opp-
tatt av å verne om «Norges nasjonale inter-
esser», sammen med Ap, FrP, H og KrF.
Krokodilletårer
Først ville den norske borgerklassen på død
Nr. 18 1•2000
FRA DEN
INTERNASJONALE
KOMMUNISTISKE
BEVEGELSEN
Kommunistisk samling i Iran
Arbeidets Parti i Iran (Toufan) og organisa-
sjonen Irans kjempende arbeidere har gjen-
nomført en samlingskongress, som betyr en
vesentlig styrking av de kommunistiske
kreftene i landet. – Kongressen betyr ikke
at prosessen med å forene de iranske mar-
xist-leninistene er sluttført, men den er et
viktig startpunkt, uttaler de iranske marxist-
leninistene.
De iranske kommunistene kjemper un-
der ekstremt vanskelige betingelser. Det for-
ente Arbeidets Parti i Iran betyr styrking av
kampen mot den Islamske republikkens
undertrykkende kapitalistiske regime, mot
imperialismen og all slags revisjonisme.
I en hilsen til samlingskongressen skrev
ML-gruppa Revolusjon blant annet:
«Kjære kamerater, det er med glede vi
og liv ha et stort, fusjonert børsnotert tele-
selskap på markedsliberalismens grunn,
men lagde bråk i samme øyeblikk som det
nye selskapet fungerte på monopolkapita-
listiske premisser. Da forsto naturligvis den
svenske storkapitalen ingenting, ut fra nor-
mal kapitalistisk logikk. I et kapitalistisk
konsern er det profitten, og bare den, som
teller; den største aksjonæren vil bruke kjøtt-
vekta hemningsløst for å sikre maksimal
fortjeneste. Slik resonnerte den svenske ei-
ermajoriteten (60 prosent) da styreformann
Jan Åke Kark brukte sin famøse dobbelt-
stemme for å overkjøre planene til Tormod
Hermansen & Co. En avtale aksjonærene
imellom er skjøre greier når det er marke-
det og aksjeloven som avgjør hvor skapet
skal stå.
Et beleilig nederlag?
Tilsynelatende led de norske representan-
tene og Telenor et sviende nederlag. Mon
tro om ikke «nederlaget» var forutsett i det
minste som et alternativ B. Resultatet er
nemlig at den politiske og industrielle ma-
fiaen her til lands ser ut til å høste dobbel
gevinst på sikt:
• I ei tid med rutinemessig nasjonal ut-
flagging og underkastelse for EU og NATO,
Revolusjon!
Nytt kommunistparti i Danmark
Når du leser dette, har den danske arbei-
derklassen trolig fått et nytt kommunistisk
parti. Stiftelsen fant sted i påska. Organisa-
sjonen Oktober la i vinter fram sitt utkast
til prinsipp- og handlingsprogram for par-
tiet, et forslag som er blitt flittig diskutert
mottar nyheten om at de marxist-leninistis-
ke kreftene i Iran, etter lang tids diskusjon
og samarbeid, har bestemt seg for å samle
kreftene i det forente Arbeidets Parti.
…Vi er overbeviste om at dette vil bety
en mobilisering og et skritt framover for det
arbeidende folket i Iran, og at det vil sette
spørsmålet om revolusjon høyere opp på
dagsordenen.
Imperialismen gjør sitt ytterste for å av-
lede, splitte og desorientere de revolusjo-
nære, og spesielt de kommunistiske krefte-
ne. I dette arbeidet satser imperialismen på
revisjonismen som støttespiller. Også i lan-
det vårt arbeider marxist-leninistene for å
forene de kommunistiske kreftene. Vi vet at
det er en vanskelig oppgave, som krever tål-
modighet og årvåkenhet».
kunne det politiske miljøet framstå med «na-
sjonal» patos og inderlighet.
• Den omforente lærdommen av fiasko-
en foreligger allerede som fasit: Det er ille,
men kanskje uunngåelig, at staten med sine
finansielle ressurser opererer som eier i
moderne storselskaper, men politikere må
ikke under noen omstendigheter forsøke seg
som aktive eiere og administratorer. Det kan
bare gå galt…
• Det selvsamme kobbelet har i samme
slengen beredt grunnen for en langt mer
markedsliberalistisk tilpasning av Telenor
ved at selskapet reellt fallbys langt større
og mer antinasjonale og fagforeningsfiendt-
lige telemonopoler enn svenske Telia –
f.eks. telemonsteret British Telecom, som
Telenor allerede samarbeider med. I mel-
lomtida prøver Telenor å ta nye jafser på
det internasjonale telemarkedet.
– Vi har alternativer, og vi skal bevege
oss raskt, har Hermansen sagt. Det er liten
tvil om at Stortingsflertallet og borgerklas-
sen vil gi grønt lys for nye fusjonsferder.
Profitørene kan trygt utnytte det faktum at
det kapitalistiske Norge bygger på retten til
å tjene seg søkkrik på flertallets bekostning,
og at funksjonen til politikere og lovverk er
å sikre at det fortsetter slik.
25
både i og utenfor den partiforberedende or-
ganisasjonen.
Programmet tar utgangspunkt i og har vi-
dereutviklet programmet fra DKP/MLs 5.
kongress i 1991, det vil si fra tiden før revi-
sjonismen begynte å sette sitt preg på da-
gens DKP/ML. «Arbeiderklassens kommu-
nistiske parti kan bare bygges på grunnlag
av et solid og velfundert program som står
solid plantet på marxismen-leninismens
grunn, og som er fullt på høyde med klas-
sekampens og den sosialistiske revolusjons
oppgaver», heter det i introduksjonen til pro-
gramutkastet.
For vår del vil vi lykkønske våre danske
kamerater med denne begivenheten, som
ikke bare er et viktig framsteg for kommu-
nismen i Danmark, men også for de andre
nordiske og europeiske landa.
Støtt Revolusjon!
Gi ditt bidrag til konto
0530 2763498
Kort om ML-gruppa
Revolusjon
• VÅRT FREMSTE MÅL ER å forene folk med
kommunistisk overbevisning (organiserte
såvel som «partiløse») i ett parti trygt
forankret i marxismen-leninismen, uten
fremmede ideologiske tilsetninger. Uten et
kommunistisk parti, ingen sosialisme.
• VI ØNSKER å bidra til nødvendig dialog og
til en enhets- og avklaringsprosess mellom
miljøer og folk som regner seg som
kommunistiske. ML-gruppa REVOLUSJON
har derfor ikke et «partiprogram» i egentlig
forstand. Enhets- og avklaringsprosessen
vil avgjøre programmets endelige utfor-
ming.
• VI PRØVER å forbinde teori og praksis –
både studier og aktiv deltakelse i
klassekampen er nødvendig for
kommunister.
• VÅRT IDEOLOGISKE GRUNNLAG er marxis-
men-leninismen som samfunnspolitisk
vitenskap og livsanskuelse. Marxismen-
leninismen er universell. REVOLUSJON deltar
i Den internasjonale konferansen av
marxist-leninistiske partier og organisasjo-
ner.
• SKRIV til vår adresse, og vi sender deg
plattform og lover. Disse og andre teoretis-
ke standpunkter kan du også lese på
Nettmagasinet Revolusjon
(www.revolusjon.net)
26 Revolusjon! Nr. 18 1•2000

Kampanjen er i mål!
Joda, vi klarte det med god margin.
Ved nyttårstider hadde vi fordobla
tallet på abonnenter, og pr. 1. mars
var målsettinga oppfylt med 115
prosent.
Dermed er vi i mål med god
margin. Takk til alle kamerater og
venner av Revolusjon for god innsats.
Sjøl om den ordinære vervekam-
panja er over, er det ingen grunn til å
lene seg tilbake. Vi skal ikke legge
skjul på at tallet på abonnenter var
temmelig lavt i utgangspunktet, og at
løssalget relativt sett er mye større.
Disse «av og til-kjøperne» må bli
spurt om å abonnere!
Det er abonnentene som sikrer
bladet regelmessige inntekter, og som
er nøkkelen til bedre og hyppigere
utgivelser.
Vi ønsker våre nye abonnenter
velkommen, og håper at de bidrar
til at bladet får enda flere lesere.
Kampanjeledelsen
Revolusjons skriftserie
Hefter i Revolusjons marxist-leninistiske skriftserie.
• Hefte 1: Kommunistisk opprop – «Quito-erklæringa»
• Hefte 2: Arbeiderklassen i vekst og endring
• Hefte 3: Maoismen – et revolusjonært blindspor
• Hefte 4: Menneskerettigheter – Demokrati – Sosialisme
• Hefte 5: Om folkestyre og proletariatets diktatur
Kr. 20,- pr. hefte (porto i tillegg – portofritt ved forskuddsbetaling). Kvan-
tumsrabatt ved større bestillinger! Ypperlige til studiesirkler.
Abonnenter på Revolusjon mottar alle hef-
ter som utkommer i abonnementsperioden.
Mangler du ett eller flere?
Bestill fra
Revolusjon
boks 3458 Bjølsen
N-0406 Oslo
Send meg … eksemplarer av hefte
nummer… (portofritt ved forskudd til konto 0530 2763498)
Navn .........................................................................................
Adresse .........................................................................................
Poststed .........................................................................................

Abonnér! Send inn slippen til Revolusjon, boks 3458 Bjølsen, 0406 Oslo
eller betal direkte inn til konto 0801 4513206 mrk «abonnement»

For bare kr. 100,- sikrer du deg alle årets

utgivelser fra Revolusjon!
Ja, jeg vil bli abonnent!

❏ Send meg bladet og alle hefter i skriftserien i ett år for kr. 100,-.
❏ Jeg vil ha mer informasjon om ML-gruppa Revolusjon
❏ Jeg vil ha påmeldingsinfo til sommerleir i august
❏ Ta kontakt med meg på min adresse eller tlf. .. .. .. ..
❏ Send et gratis prøveeksemplar til

Navn .........................................................................................
Adresse .........................................................................................
Poststed .........................................................................................
Nr. 18 1•2000 Revolusjon! 27

Sommerleir 2000
Det blir brennbare temaer og
garantert friske diskusjoner på
årets marxist-leninistiske
sommerleir.
Sommerleiren går som vanlig av stabelen i
midten av august, nærmere bestemt fra tors-
dag 10. til søndag 13.8.
Den nye militærstrategien
Militærpolitikk er et høyaktuelt emne i og
med omlegginga av den norske militærstra-
tegien i tråd med borgerskapets imperialis-
tiske ambisjoner. Hva skjer når borgerska-
pet tvinges til å velge mellom USA og
NATO eller EU-hæren? Er det fortsatt rik-
tig å gå inn for avtjening av verneplikten nå
som vernepliktshæren står for fall? Det blir
av enkelte på venstresida hevda at det nor-
ske militærapparatet har progresssive og
nasjonale trekk. Kan det være mulig i et
imperialistisk land? En bakgrunnsartikkel
finner du i denne utgaven av bladet.
Sosialismen – mer enn en drøm
Visst er sosialismen en drøm, men den er
en drøm som kan la seg realisere. Vitenska-
pelig sosialisme er framfor alt innsikt i hva
som er mulig og nødvendig for å nå målet.
For å gjenreise trua på sosialismen må vi
sannsynliggjøre hvordan sosialistisk pro-
duksjon og økonomi skal organiseres og
vise seg kapitalismen overlegen i et land
som vårt. Leirens andre hovedtema blir en
mest mulig konkret analyse av sosialismens
utsikter og overlevelsesmuligheter i et land
som Norge. Det kan virke som en fjern tan-
ke i dag, hvis en lar seg blende av påstan-
den om at kapitalismen av i dag er stabil og
«uovervinnelig». Det er en påstand som re-
volusjonære aldri kan akseptere, rett og slett
fordi den ikke samsvarer med virkelighe-
ten. Samtidig har historia vist at en sosia-
listisk revolusjon i seg sjøl ikke er noen ga-
ranti for framskritt og endelig avskaffelse
av kapitalismen. Det lurer tusenvis av farer
på alle kanter. Hvordan sikre at sosialismen
blir konsolidert, og at veien blir stengt for
alle forsøk på kapitalistisk gjenreising? Et
folk og en arbeiderklasse som ikke opple-
ver sosialismen som et klart materielt fram-
skritt, vil etterhvert stille seg likegyldig el-
ler negativ til sosialismen. Organiseringa av
en sosialistisk økonomi og folkehushold-
ning blir derfor den største utfordringa.
Hvordan lykkes med det i et land omgitt av
imperialistiske fiender og innenlandsk re-
aksjon?
Spørsmålene er mange, og det borger for
spennende og lærerike diskusjoner.
Frisk luft og friske diskusjoner
Mellom slagene blir det rikelig tid til turer,
bading, konkurranser og alt det andre som
hører med på en sommerleir.
Leiren foregår på Østlandet. Foreløpig
prisanslag for deltakere er kr. 500 for voks-
ne i arbeid. Reduserte priser for skoleele-
ver og arbeidsløse. Halv pris for barn i føl-
ge med voksne.

Vent ikke for lenge med å melde deg på!

(Bruk gjerne kupongen på side 26)

Frisk luft
Frisk
diskusjon
Militærpolitikk
• Kan en imperialistisk hær i et
NATO-land være «nasjonal»?
• Er det noen mening i å
forsvare vernepliktshæren?

Sosialisme i praksis
• Hvordan tenker vi oss et
sosialistisk Norge? • Hvordan
få økonomien til å fungere
på tross av imperialistisk
boikott og sabotasje?

Sett av 10.-13.
august!