En sang om is og ild

Bok 2 del 2

Dragenes dronning
George R.R. Martin

Oversatt av
Thomas Ingebrigtsen Lem
og T. Ohrvik

Vendetta Forlag AS

Dragenes dronning.indd 1

26.07.12 11:09

Dragenes dronning.indd 2

DRAGENES

DRONNING

26.07.12 11:09

Dragenes dronning.indd 3

26.07.12 11:09

Vendetta Forlag AS
Vgeveien 7
6507 Kristiansund N
www.vendetta.no
A Clash Of Kings
1999 George R.R. Martin
Frst publisert i USA i 1999 av Bantam Spectra,
en del av Random House, Inc

Norsk utgave: Vendetta Forlag AS, Kristiansund 2012

Oversatt fra engelsk av T. I. Lem og T. Ohrvik
Utgitt etter avtale med George R.R. Martin c/o Ralph M. Vicinanza LTD,
New York, og Licht & Burr Literary Agency, Danmark
Omslag og design: Han som tegner
Sats og grafisk form: Framnes Tekst & Bilde as
Satt med Minion Pro 11,5/17
Trykk og innbinding: Nrhaven AS
ISBN: 9788293059448
Forfatterfoto: Parris
HBO og alle relaterte logoer og bilder er eid av Home Box Office, Inc.

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av ndsverklovens bestemmelser.

Uten srskilt avtale med Vendetta Forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjring kun tillatt i den
utstrekning det er hjemlet for i loven. Utnyttelse i strid med lov eller
avtale kan medfre erstatningsansvar eller inndragning,
og kan straffes med bter og fengsel.

Dragenes dronning.indd 4

26.07.12 11:09

JON

JON
skammen ruvet over den ugjennomtrengelige
skogen, den reiste seg ensom og plutselig,
og den vrharde toppen var synlig fra flere
kilometers avstand. Skrlingene kalte den
for Knyttneven til De frste menn, hadde jegerne fortalt
ham. Det lignet faktisk p en knyttneve, tenkte Jon Sn, en
knyttneve som slo seg opp gjennom jord og skog, der de
nakne, brune skrningene hadde knoker av stein.
Han red til toppen med lord Mormont og de andre offiserene og lot Skrmt bli igjen under trelinjen. Vintervargen hadde lpt av grde tre ganger p rideturen opp, men
hadde motvillig kommet tilbake to ganger da Jon plystret
etter ham. Den tredje gangen mistet verstkommanderende tlmodigheten og glefset: La ham vre, gutt. Jeg vil n
toppen fr natten faller. Du kan finne vargen senere.
Stien var bratt og steinete, og tinden var kronet med en
skulderhy mur av falne kampesteiner. De mtte ri rundt
den vestover et stykke fr de fant en pning hestene kunne
komme gjennom. Dette er en bra beliggenhet, Thoren,

Dragenes dronning.indd 5

26.07.12 11:09

DRAGENES

DRONNING

erklrte Den gamle bjrnen da de endelig kom til toppen.

Vi kunne knapt hpet p noe bedre. Vi slr leir her og venter p Halvhnd. verstkommanderende svingte seg ned
fra salen og ristet ravnen av skulderen. Fuglen klaget hylytt, fr den tok til vingene.
Utsikten fra toppen av sen tok pusten fra Jon, og likevel
var det ringmuren som fanget blikket hans: de vrslitte, gr
steinene med hvite flekker av lav og grnt moseskjegg. Det
ble fortalt at Knyttneven var ringfortet til De frste menn
av Frembruddets tid. Et gammelt og sterkt sted, sa Thoren Smallwood.
Gammelt, skrek Mormonts ravn mens den fly brkete rundt dem i sirkler over hodene deres. Gammelt, gammelt, gammelt.
Stille, snerret Mormont mot fuglen. Den gamle bjrnen var for stolt til innrmme sine svakheter, men han
lurte ikke Jon. Anstrengelsen for holde tritt med de yngre
mennene var en pkjenning.
Denne hyden er det enkelt forsvare hvis det skulle
bli ndvendig, sa Thoren mens han skrittet hesten langs
ringmuren. Sobelkappen hans flagret i vinden.
Ja, den passer fint. Den gamle bjrnen lftet hnden
i vinden, og ravnen landet p underarmen hans. Klrne
skrapte hylytt mot den svarte ringbrynjen.
Hva med vann, min herre? spurte Jon.
Vi krysset en bekk ved foten av sen.
Langt dra for en slurk vann, ppekte Jon, og dessuten er det utenfor ringmuren.
Thoren sa: Er du for lat til g opp en bakke, gutt?

Dragenes dronning.indd 6

26.07.12 11:09

JON

Da lord Mormont sa: Det er ikke sannsynlig at vi finner

et sted som er like solid. Vi brer opp vannet og forsikrer
oss om at vi har godt med forsyninger, visste Jon bedre
enn diskutere. S ordren ble gitt, og brdrene i Nattevakten slo leir bak ringmuren som De frste menn hadde bygget. Svarte telt spratt opp som paddehatter etter regnfall, og
tepper og sovetrekk dekket den bare bakken. Intendantene
tjoret hestene p linje og srget for gi dem mat og vann.
Skogsmennene tok ksene sine og gikk ls p trrne i det
avtagende ettermiddagslyset for sanke nok ved til natten.
En flokk hndverkere begynte fjerne buskvekster, grave
latriner og finne fram buntene med ildhardnede pler. Jeg
vil ha hver eneste pning i muren satt med fallgroper og
pler fr mrket senker seg, hadde Den gamle bjrnen beordret.
Da han hadde satt opp verstkommanderendes telt og
sett til hestene, begynte Jon Sn bevege seg ned skammen p leting etter Skrmt. Vintervargen kom umiddelbart
og lydlst. I det ene yeblikket vandret Jon alene under
trrne med kongler og ddt lv under fttene mens han
ropte og plystret; i det neste gikk den store, hvite vintervargen ved siden av ham, blek som morgentken.
Men da de kom fram til ringmuren, stoppet Skrmt
igjen. Han tasset forsiktig fram for snuse p pningen i
muren, fr han tok noen steg tilbake, som om han ikke likte
det han luktet. Jon prvde ta tak i nakkeskinnet hans og
fysisk slepe ham innenfor ringmuren. Det var ingen enkel
oppgave, da vintervargen veide like mye som ham og var
betraktelig sterkere. Skrmt, hva feiler det deg? Det var

Dragenes dronning.indd 7

26.07.12 11:09

DRAGENES

DRONNING

ikke likt ham vre s urolig. Til slutt mtte Jon bare gi
opp. Som du vil, sa han til vargen. G, jakt. De rde
ynene kikket etter ham da Jon gikk tilbake gjennom pningen i den moselagte steinmuren.
De burde vre trygge her. skammen ga dem den utsikten de trengte, og bakkene var steile mot nord og vest, og
kun rlite bedre mot st. Idet kveldsolen forsvant og mrket sivet inn mellom trrne, fikk Jon likevel bange anelser.
Dette er den hjemskte skogen, sa han til seg selv. Kanskje
det er spkelser her, ndene til De frste menn. Dette var deres sted en gang.
Slutt vre s pysete, sa han til seg selv. Han klatret
opp p en rys og vendte blikket mot solnedgangen. Han s
lyset skimre som hamret gull p overflaten av Kvitstrm der
den snirklet seg srover. Lenger oppe i elven var landet mer
kupert, og den tette skogen mtte vike til fordel for en rekke
nakne skammer som strakk seg hyt og vilt mot nord og
vest. Fjellene sto som enorme skygger over horisonten. Rad
p rad av dem forsvant inn i den blgr natten, og de taggete toppene var for alltid dekket av sn. Selv p s langt
hold virket de enorme, kalde og ugjestmilde.
Nr ham var det trrne som regjerte. Mot sr og st
var det skog s langt Jon kunne se, et enormt virvar av rtter og greiner malt i tusenvis av nyanser av grnt. Her og
der var det sm flekker av rdt der sjeletrrne tvang seg
opp forbi furuene og voktertrrne, eller ett snev av gult der
bredlvtrrne hadde begynt fle hsten. Nr vinden tok,
kunne han hre klagingen og knirkingen fra greiner som
var betraktelig eldre enn ham. Det blafret i tusen lv, og et

Dragenes dronning.indd 8

26.07.12 11:09

JON

yeblikk virket skogen som et mrkegrnt hav, stormvilt og

blgende, evig og uvirkelig.
Det var usannsynlig at Skrmt var alene der nede, tenkte
han. Hva som helst kunne bevege seg under det havet, kunne krype mot ringmuren gjennom skogens mrke, skjult av
trrne.
Hva som helst. Hvordan skulle de noensinne kunne
finne ut av det? Han sto der en lang stund, fram til solen
forsvant bak de forrevne fjelltoppene og det svarte mrket
krp gjennom skogen.
Jon? ropte Samwell Tarly. Jeg syntes det s ut som
deg. Gr det bra?
Bra nok. Jon hoppet ned. Og hvordan gikk det med
deg i dag?
Bra. Det gikk bra i dag. Helt sant.
Jon hadde ikke tenkt dele den urolige flelsen han
hadde med vennen, ikke nr Samwell Tarly endelig hadde
begynt finne motet. Den gamle bjrnen har tenkt vente
p Qhorin Halvhnd og mennene fra Skyggetrnet her.
Det virker som et solid sted, sa Sam, en ringmur etter
De frste menn. Tror du det ble utkjempet slag her?
Uten tvil. Det er nok best at du gjr klar en fugl. Mormont vil sikkert sende en beskjed om at vi er her.
Jeg skulle nske jeg kunne sende dem alle. De hater
vre i bur.
Det ville du ogs gjre hvis du kunne fly.
Hvis jeg kunne fly, ville jeg vre tilbake i Sorthold og
spist en svinepai, sa Sam.
Jon klappet ham p skulderen med den brente hnden.

Dragenes dronning.indd 9

26.07.12 11:09

10

DRAGENES

DRONNING

De gikk tilbake gjennom leiren sammen. Bl ble tent overalt, og over dem begynte stjernene titte fram. Den lange,
rde halen p Mormonts fakkel brant like sterkt som mnen. Jon hrte ravnene fr han s dem. Noen ropte navnet
hans. Ravnene var ikke redd for lage sty.
De fler det ogs. Jeg fr komme meg inn til Den gamle
bjrnen, sa han. Han blir ogs brkete nr han er sulten.
Mormont snakket med Thoren Smallwood og et halvt
dusin andre offiserer da han kom inn i teltet. Der er du,
sa den gamle mannen bryskt. Kan du hente noe glgg til
oss? Natten er kjlig.
Ja, min herre. Jon tente et bl, hentet en liten tnne
av Mormonts rde yndlingsvin fra lageret og helte den i en
kjele. Han hengte kjelen over flammene mens han samlet
sammen resten av ingrediensene. Den gamle bjrnen var
kresen nr det gjaldt glggen sin. S mye kanel, s mye
muskat, s mye honning, og ikke en drpe mer. Rosiner,
ntter og trkede br, men ingen sitron, den ans han som
en vederstyggelighet fra sr noe som var merkelig, siden
han alltid hadde sitron i morgenlet. Drikken mtte vre
het nok til varme en mann skikkelig, insisterte verstkommanderende, men vinen mtte aldri f koke. Jon holdt
omhyggelig ye med kjelen.
Han kunne hre stemmene fra teltet mens han jobbet.
Jarman Buckwell sa: Den enkleste veien inn i Frosttindene
er flge Kvitstrm til utspringet. Men tar vi den veien, vil
Rayder se oss komme. Det er like sikkert som soloppgangen.

Dragenes dronning.indd 10

26.07.12 11:09

JON

11

Kjempenes trapp kan fungere, sa ser Mallador Locke,

eller Klagesangens skar hvis det er mulig.
Det dampet av vinen. Jon lftet kjelen av ilden, fylte
tte krus og bar dem inn i teltet. Den gamle bjrnen stirret
p det enkle kartet Sam hadde tegnet til ham den natten i
Crasters fort. Han tok et krus fra Jons brett, prvde en slurk
og nikket bryskt, men anerkjennende. Ravnen hoppet ned
p armen hans. Korn, sa den. Korn, korn.
Ser Ottyn Wythers viftet bort kruset med vin. Jeg ville
ikke reist opp i fjellene uansett, sa han med tynn, utslitt
stemme. Frosttindene har et grusomt bitt selv om sommeren, og n hvis vi skulle bli fanget av en storm
Jeg har ikke tenkt risikere en reise gjennom Frosttindene sfremt jeg ikke blir tvunget til det, sa Mormont.
Skrlingene kan heller ikke leve av bare stein og sn. De
vil komme ned fra fjellene snart, og for en hr av en viss
strrelse er den eneste ruten langs Kvitstrm. Og hvis det
skjer, er vi trygt plassert her. De vil ikke komme seg ubemerket forbi oss.
Det er ikke sikkert de nsker det. Det er tusenvis av
dem, og selv etter Halvhnds ankomst er vi ikke mer enn
tre hundre. Ser Mallador tok imot kruset Jon ga ham.
Hvis det blir kamp, er dette det beste omrdet vi kunne
hpet p, konstaterte Mormont. Men vi m styrke forsvarsverket rundt det. Fallgroper og pler, fotangler spredt
ut over skrningene og hver eneste sprekk reparert. Jarman,
jeg vil ha dine skarpeste yne som utkikksposter. En ring
av dem rundt oss og ned mot elven s vi blir advart dersom noen kommer. Skjul dem i trrne. Og vi br begynne

Dragenes dronning.indd 11

26.07.12 11:09

12

DRAGENES

DRONNING

frakte opp vann umiddelbart, mer enn vi trenger. Vi kan

grave sisterner. Det holder mennene opptatt, og det kan
vre vi trenger det senere.
Jegerne mine begynte Thoren Smallwood.
Jegerne dine vil holde seg p denne siden av elven til
Halvhnd kommer. Etter det fr vi se. Jeg vil ikke miste flere
av mine menn.
Det kan vre at Mance Rayder samler hren sin bare
en dags ritt herfra uten at vi fr vite det, klaget Smallwood.
Vi vet hvor skrlingene samler seg, svarte Mormont.
Craster fortalte oss det. Jeg misliker mannen, men jeg tror
ikke han ly til oss nr det gjelder dette.
Som du vil. Smallwood forlot teltet surmulende. De
andre drakk opp vinen fr ogs de, p hfligere vis, gikk ut
av teltet.
Skal jeg komme med kveldsmaten, min herre? spurte
Jon.
Korn, ropte ravnen. Mormont svarte ikke med en
gang. Da han endelig gjorde det, sa han: Fant ulven din
noe bytte i dag?
Han er ikke tilbake enn.
Vi kunne ha trengt noe ferskt kjtt. Mormont stakk
hnden ned i en sekk og ga ravnen en hndfull korn. Syns
du det er feil av meg holde jegerne s nr?
Det er ikke opp til meg mene noe om det, min herre.
Det er det nr jeg spr deg.
Hvis jegerne skal holde seg i nrheten av Knyttneven,
ser jeg ikke hvordan de kan ha noe hp om finne min onkel, innrmmet Jon.

Dragenes dronning.indd 12

26.07.12 11:09

JON

13

De kan ikke det. Ravnen plukket kornet fra Den gamle bjrnens hndflate. To hundre mann, eller ti tusen, nord
er for stort. Da kornet var spist, snudde Mormont hnden.
Du tenker vel ikke gi opp letingen?
Mester Aemon mener du er smart. Mormont flyttet
ravnen til skulderen. Fuglen la hodet p skakke, og de sm
ynene glitret.
Svaret l der. Er det det virker p meg som om det
er enklere for n mann finne to hundre enn for to hundre
mann finne n.
Ravnen sendte ut et kaklende skrik, men Den gamle
bjrnen smilte gjennom det gr skjegget. S mange mann
og hester etterlater seg et spor selv Aemon kunne ha fulgt.
P denne skammen burde ilden vr vre synlig helt til foten av Frosttindene. Hvis Ben Stark er levende og fri, vil
han komme hit til oss, det er jeg sikker p.
Ja, sa Jon, men hva hvis
han er dd? spurte Mormont, og tonen var ikke
uvennlig.
Jon nikket motvillig.
Dd, sa ravnen. Dd, dd.
Det er mulig han finner oss uansett, sa Den gamle
bjrnen. Slik Othor og Jafer Blomst gjorde. Jeg frykter
dette like mye som deg, Jon, men vi m likevel innrmme
den muligheten overfor oss selv.
Dd, skrek ravnen og bruste med fjrene. Stemmen
ble hyere og lysere. Dd.
Mormont strk over fuglens svarte fjrdrakt og stilnet
et plutselig gjesp med baksiden av hnden. Jeg avstr fra

Dragenes dronning.indd 13

26.07.12 11:09

14

DRAGENES

DRONNING

kveldsmaten i dag, tror jeg. Jeg har mer godt av en god natts
svn. Vekk meg ved daggry.
Sov godt, min herre. Jon samlet sammen de tomme
krusene og gikk ut. Han hrte latter i det fjerne og den klagende sangen fra en flyte. Et enormt bl spraket i midten
av leiren, og han kjente lukten av stuing. Den gamle bjrnen var kanskje ikke sulten, men det var Jon. Han begav seg
mot blet.
Dywen var midtpunktet der med en skje i hnden. Jeg
kjenner denne skogen bedre enn noen annen mann, og jeg
sier dere dette, jeg ville ikke ha ridd gjennom den alene i
natt. Lukter dere det ikke?
Grenn stirret p ham med vide yne, men Elendige Edd
sa: Alt jeg lukter, er dritten fra to hundre hester. Og stuingen her. Som har en lignende aroma, n som jeg snuser p
den.
Jeg har din lignende aroma her. Hake klappet p dolken. Brummende fylte han sklen til Jon fra kjelen.
Stuingen var tykk med bygg, gulrot og lk. Det var noen
avrevne biter av saltkjtt her og der som var blitt kokt myke.
Hva er det du lukter, Dywen, spurte Grenn.
Skogvokteren suttet p skjeen et yeblikk. Han hadde
tatt ut tennene sine. Ansiktet hans var lraktig og rynkete,
og hendene var forvridde som gamle rtter. Det virker p
meg som om det lukter vel kulde.
Hodet ditt er like sevjete som tennene dine, sa Hake til
ham. Kulde har ingen lukt.
Jo, det har den, tenkte Jon og husket natten i verstkommanderendes kammer. Den lukter som dden. Plutselig

Dragenes dronning.indd 14

26.07.12 11:09

JON

15

fantes han ikke sulten lenger. Han ga bollen med stuing til
Grenn, som s ut til trenge en ekstra porsjon kveldsmat til
varme ham denne natten.
Vinden blste friskt da han forlot dem. Innen morgengry ville frosten dekke bakken, og tauene som holdt teltene
oppe, ville vre stive og iskalde. Noen slurker med glgg
var igjen i bunnen av kjelen. Jon la noen vedkubber p blet og satte kjelen over s han kunne varme den opp igjen.
Han byde fingrene mens han ventet, og klemte og spredte
dem til det kriblet i hnden. De frst vaktene hadde inntatt
sine posisjoner rundt ytterkantene av leiren. Faklene flakket langs ringmuren. Natten var mnels, men tusenvis av
stjerner skinte over ham.
En lyd kom ut av mrket, svak og fjern, men umiskjennelig: ulingen fra ulver. Stemmene steg og sank i en iskald,
ensom sang. Det fikk nakkehrene hans til reise seg. Fra
andre siden av blet iakttok et par rde yne ham fra skyggene. Lyset fra flammene fikk dem nrmest til glde.
Skrmt, sa Jon overrasket. S du kom inn likevel?
Den hvite vargen jaktet ofte hele natten; Jon hadde ikke
ventet se ham fr morgengry. Var det s lite finne?
spurte han. Her, kom til meg, Skrmt.
Vintervargen beveget seg i ring rundt blet og snuste p
Jon fr han vendte snuten mot vinden. Vargen var aldri i ro.
Det virket ikke som om han var ute etter kjtt akkurat n.
Da de dde kom vandrende, skjnte Skrmt det. Han vekket
meg, han advarte meg. Jon kom seg engstelig p beina. Er
det noe der ute? Skrmt, har du ftt teften av noe? Dywen
sa at han kunne lukte kulden.

Dragenes dronning.indd 15

26.07.12 11:09

16

DRAGENES

DRONNING

Vintervargen lp fram, stoppet og kikket tilbake p Jon.

Han vil at jeg skal flge ham. Jon dro opp hetten p kappen
og gikk bort fra teltene, bort fra det varme blet og forbi
rekkene av raggete sm hester. En av hestene vrinsket nervst da Skrmt tasset forbi. Jon sa noen beroligende ord
til den og stoppet for stryke den over mulen. Han kunne
hre vinden suse gjennom sprekkene i ringmuren da han
kom nrmere. En stemme ropte en advarsel. Jon gikk inn i
lyset av fakkelen. Jeg m hente vann til verstkommanderende.
Kom deg av grde, da, sa vakten, men vr rask.
Pakket inn under den svarte kappen med hetten oppe for
beskytte seg mot vinden s ikke mannen engang etter om
Jon hadde en btte.
Jon snek seg sidelengs mellom to spisse pler mens
Skrmt skled under dem. En fakkel var stukket ned i en fjellsprekk, og flammene kastet lange, oransje skygger som faner
langs fjellveggene da vindkastene tok dem. Han plukket den
med seg idet han klemte seg gjennom pningen i steinene.
Skrmt lp ned skrningen. Jon fulgte etter, langsommere,
og holdt fakkelen foran seg under nedstigningen. Lydene fra
leiren svant hen bak ham. Natten var bekmrk, bakken bratt,
steinete og ujevn. Et uoppmerksomt yeblikk ville vre nok
til falle og brekke ankelen eller nakken. Hva er det jeg
gjr? spurte han seg selv mens han fortsatte nedover.
Trrne som sto under ham, var som krigere med barkog lvrustninger. De sto i stille rekker som om de ventet p
ordren om storme hyden. De virket svarte det var bare
da flammen fra fakkelen slikket dem at han fikk glimt av

Dragenes dronning.indd 16

26.07.12 11:09

JON

17

det grnne. I det fjerne hrte han lyden av rennende vann

over stein. Skrmt forsvant inn i buskene. Jon slet med
flge ham. Han lyttet til bekkens kall og lvet som sukket i
vinden. Kvister tok tak i kappen hans, mens tykke greiner
flettet seg sammen over ham og stengte stjernene ute.
Han fant Skrmt der vargen drakk fra bekken. Skrmt,
ropte han, til meg. N. Da vintervargen reiste hodet, gldet ynene hans rde og grusomme, og vannet rant fra kjeven hans som sikkel. Det var noe mannevondt og forskrekkelig over ham i det yeblikket. Og s forsvant han, forbi
Jon og inn mellom trrne. Skrmt, nei, bli, ropte han,
men vargen brydde seg ikke. Den magre, hvite skikkelsen
ble oppslukt av mrket, og Jon sto igjen med to valg g
opp skammen igjen alene eller flge etter.
Sint begynte han flge etter. Han holdt fakkelen s lavt
at han kunne se steinene som truet med spenne bein p
ham for hvert skritt han tok, de tykke rttene som virket
som om de grep etter beina hans, og hullene han kunne
vrikke anklene i. For hver meter han gikk, ropte han etter
Skrmt, men nattens vinder danset rundt trrne og svelget
ordene hans. Dette er galskap, tenkte han mens han fortsatte dypere inn i skogen. Han skulle til snu da han fikk
et glimt av noe hvitt foran og til hyre for seg, tilbake mot
skammen. Han lp etter det mens han bannet for seg selv.
Han jaget etter vargen nesten halvveis rundt sen fr
han mistet ham av syne igjen. Til slutt mtte han stoppe for
f igjen pusten, midt mellom busker, torner og nedfalte
steiner ved foten av sen. Utenfor lyset fra fakkelen presset
mrket seg p.

Dragenes dronning.indd 17

26.07.12 11:09

18

DRAGENES

DRONNING

En myk, krafsende lyd fikk ham til snu seg. Jon beveget
seg mot lyden og passet p trkke forsiktig blant steinene
og tornekrattene. Bak et felt tre s han Skrmt igjen. Vintervargen gravde voldsomt og sparket opp jorden.
Hva har du funnet? Jon senket fakkelen og s en avlang jordhaug som nylig var blitt gravd. En grav, tenkte han.
Men for hvem?
Han knelte og stakk fakkelen i jorden ved siden av seg.
Jorden var ls og sandaktig. Jon dro den til side med hendene. Det var ingen steiner eller rtter der. Hva det n enn
var som l der, var det blitt lagt der nylig. En halvmeter ned
traff fingrene hans et tystykke. Han hadde ventet finne et
lik, fryktet finne et lik, men dette var noe annet. Han presset hardere ned i tyet og kjente noe smtt og hardt under
det. Det luktet ingenting, og han kunne ikke se noen likmark. Skrmt tok noen skritt tilbake, satte seg p bakbeina
og kikket.
Jon brstet bort den lse jorden og s en rund bunt med
en diameter p en halvmeter. Han stakk fingrene rundt undersiden og lirket den fri. Da han fikk den ls, var det noe i
bunten som beveget seg og klang mot hverandre. En skatt,
tenkte han, men fasongene var ikke som mynter, og det
hrtes ikke ut som metall.
Et slitt tau bandt det hele sammen. Jon tok fram dolken og kuttet det. Han tok tak i sidene av tyet og dro til.
Bunten vridde seg, og innholdet falt ned p bakken. Det
glitret mrkt og hvitt. Han s et dusin kniver, lvformede
spydspisser og utallige pilspisser. Jon plukket opp den ene
kniven. Den var fjrlett, uten skjefte og skinnende svart.

Dragenes dronning.indd 18

26.07.12 11:09

JON

19

Lyset fra fakkelen blget over bladet, en tynn oransje linje

som fortalte at den var skarp som en barberkniv. Drageglass. Det som mestrene kaller obsidian. Hadde Skrmt funnet et eldgammelt gjemmested fra Skogens barn, begravd
her i tusener av r? Knyttneven til De frste menn var et
gammelt sted, men
Under drageglasset l et gammelt krigshorn som var av
uroksehorn og bundet i bronse. Jon ristet ut jorden i det,
og en strm av pilspisser rant ut. Han lot dem falle og lftet
opp tystykket som vpnene hadde vrt pakket inn i. Han
gnidde det mellom fingrene. Kvalitetsull, tykk, dobbeltvevd,
fuktig, men ikke rtten. Det kunne ikke ha ligget lenge under jorden. Og tystykket var mrkt. Han dro det nrmere
lyset. Nei, ikke mrkt. Svart.
Selv fr Jon reiste seg og ristet den ut, visste han hva han
hadde i hendene: en svart kappe tilhrende en edsvoren
bror i Nattevakten.

Dragenes dronning.indd 19

26.07.12 11:09