Konføderalismens betydning

Murray Bookchin

Nisus Forlag
FÅ argumenter har blitt brukt mer effektivt som en innvending mot krav om ansikt-til-ansikt-
basert deltakende demokrati enn påstanden om at vi lever i et “komplisert samfunn.” Vi blir
fortalt at moderne befolkningssentra er for store og for tett befolka til å muliggjøre direkte
avgjørelser på grasrotplanet, og at vår økonomi formodentlig er for “global” til at de innvikla
forholda innen produksjon og handel skal kunne løses opp. I vårt nåværende transnasjonale, ofte
høyst sentraliserte samfunnssystem blir vi råda til at det er bedre å styrke representasjonen innen
staten og å øke byråkratiske institusjoners effektivitet enn å fremme utopiske “lokalistiske”
planer for å gi folk kontroll over det politiske og økonomiske liv.

Slike argumenter fortsetter gjerne med at sentralister, når alt kommer til alt, i virkeligheten er
“lokalister,” i den forstand at de er tilhengere av “mer makt til folket” eller i det minste til folkets
representanter. Og sjølsagt ivrer en god representant alltid etter å finne ut av ønskene til hans
eller hennes “velgere” (for å anvende enda et av disse arrogante surrogatene for “medborgere”).

Men ansikt-til-ansikt-demokrati? Glem den drømmen om at vi i vår “kompliserte” moderne

verden kan ha noe alternativ til nasjonalstaten! Mange pragmatiske folk, sosialister inkludert,
avfeier ofte – i beste fall med en godhjerta nedlatenhet, og i verste fall med en direkte hån – en
sånn form for lokalsamfunnorientering med at den hører hjemme i en annen verden. For noen år
tilbake utfordra Jeremy Brecher meg i tidsskriftet Root and Branch til å forklare hvordan
visjonene om desentralisering, som jeg ga uttrykk for i min bok Post Scarcity Anarchism, ville
forhindre, la oss si, Troy, New York fra å dumpe sitt ubehandla avfall i Hudson-elva;
drikkevannskilden til nedenforliggende byer som Perth Amboy.

På overflata synes argumenter for sentralisert styring, som dem til Brecher, temmelig
overbevisende. En struktur som er demokratisk, ja visst, men allikevel høyst ovenfra-og-ned, blir
antatt å være nødvendig for å forhindre at et lokalsamfunn påfører et annet økologisk skade. Men
konvensjonelle økonomiske og politiske argumenter mot desentralisering, fra skjebnen til Perth
Amblys drikkevann til vår påståtte “avhengighet” av petroleum, hviler på en rekke svært så
problematiske forutsetninger. Mest problematisk er det at de hviler på en ubevisst aksept av den
økonomiske status quo.

Desentralisering og sjølforsyning

Antakelsen om at det som eksisterer i dag nødvendigvis må eksistere, tærer som syre bort all
visjonær tenkning (noe vi er vitne til bl. a. ved tendensen blant radikalere til å slutte seg til
“markeds-sosialisme” istedenfor å forholde seg til feilene ved både markedsøkonom så vel som
ved statssosialisme). Vi vil utvilsomt være nødt til å importere kaffe til folk som trenger en
“oppkvikker” ved frokostbordet, og eksotiske metaller til folk som ønsker at vare sine skal bli
mer holdbare enn det skrapet som blir produsert i en bevisst bruk-og-kast økonomi. Men dersom
man ser bort fra det ytterst irrasjonelle i å sture titalls millioner av mennesker sammen i
overbefolka, ja, sannelig kvelende urbane områder, kan en stille følgende spørsmål: Trenger vi
nødvendigvis dagens ekstreme internasjonale arbeidsdeling for å tilfredsstille menneskelige
behov? Eller har den blitt skapt for å sørge for overdådige profitter til multinasjonale selskaper?
Skal vi ignorere de økologiske konsekvensene av å plyndre Den tredje verden for dens ressurser,
og av å knytte det moderne økonomiske liv sammen på en vanvittig måte ved hjelp av områder
som er rike på petroleum, hvis sluttprodukter inkluderer luftforurensende gasser og
kreftfremkallende stoffer? Det er utrolig kortsynt å ignorere det faktum at vår “globale økonomi”
er resultatet av voksende industrielle byråkratier og av en konkurransebasert “ekspander-eller-
dø”-markedsøkonomi.

Det er neppe nødvendig å komme nærmere inn på de rettmessige økologiske grunnene til at en
viss grad av sjølforsyning er ønskelig. De fleste miljøorienterte mennesker er klar over at en
massiv nasjonal og internasjonal arbeidsdeling innebærer en ekstrem sløsing og opphopning av
avfall. En overdreven arbeidsdeling fører ikke bare til overorganisering i form av enorme
byråkratier, og til et voldsomt forbruk av ressurser til å transportere materialer over lange
avstander. Den reduserer også mulighetene til å resirkulere avfall på en effektiv måte – en
resirkulering som kan bidra til at man unngår forurensninger som har sine kilder i høyst
konsentrerte industrielle og befolkningsmessige sentra, og den reduserer mulighetene for en
fornuftig bruk av lokale og regionale råmaterialer.

Vi kan ikke ignorere det faktum at relativt sjølforsynte samfunn, der håndverk, jordbruk og
industri tjener definerbare nettverk av konføderalistisk organiserte fellesskap, beriker
enkeltindividenes opplevelse av muligheter og stimuli, noe som igjen bidrar til mer helhetlige
personligheter med en sterk grad av individualitet og dyktighet. Det gamle hellenske idealet om
en helhetlig medborger i helhetlige omgivelser – et ideal som dukka opp på ny i Charles Fouriers
utopistiske verker – blei lenge høyt verdsatt av anarkister og sosialister i det forrige århundre.

Enkeltindividets mulighet til å vie sin produktive aktivitet til mange forskjellige oppgaver i løpet
av ei arbeidsuke (eller i løpet av en dag, som i Fouriers idealsamfunn) blei sett på som en
avgjørende faktor for å overvinne splittelsen mellom kroppslig og intellektuell aktivitet, for å
bekjempe statusforskjellene som denne hovedoppdelingen av arbeid skapte, og for å øke
mangfoldet av erfaringer som fulgte med en fri veksling mellom industri, håndverk og
kultivering av føde. Sjølforsyning ville således bidra til et rikere individ; et individ styrka av et
mangfold av erfaringer, kompetanse og sjøltillit. Dessverre har denne visjonen blitt mista av syne
blant folk på venstresiden og blant mange miljøorienterte mennesker i dag, som følge av deres
dreining i retning av pragmatisk liberalisme og av den radikale bevegelsens tragiske ignorering
av sin egen visjonære fortid.

Vi må ikke miste av syne hva det vil si å leve et økologisk liv, noe som ikke utelukkende er å
følge en sunn økologisk praksis. Mengden av håndbøker som forteller oss hvordan vi skal
oppbevare, investere, spise og kjøpe på en “økologisk ansvarlig” måte, er en parodi på det mer
grunnleggende behovet for å reflektere over hva det vil si å tenke – ja, anvende fornuften –
økologisk og leve økologisk, i dette uttrykkets fulle betydning. Derfor vil jeg holde fast ved at
det å drive organisk hagebruk er mer enn en bra form for husholdning og en god ernæringskilde;
det er framfor alt en måte å plassere seg sjøl direkte inn i næringskjeden på, ved personlig å
kultivere hovedproduktene som man lever av, og ved å gi like mye tilbake til ensa miljø som man
tar ut av det.

Føde blir således mer enn en form for materiell næring. Marka man dyrker opp, de levende
organismene man kultiverer og konsumerer, komposten man legger opp – alt dette forenes til en
økologisk helhet som gir næring til sinnet så vel som til kroppen, og som således skjerper ens
følsomhet overfor den ikke-menneskelige og den menneskelige verden rundt oss. Jeg morer meg
ofte over entusiastiske “spiritualister” – mange av dem enten passive tilskuere til såkalt
“naturlige” landskaper eller tilhengere av ritualer, magi og hedenske guder (eller alt dette på én
gang) – som ikke makter å innse at en av de mest framstående menneskelige aktiviteter – nemlig
kultivering av føde – kan gjøre mer for å fostre en økologisk bevissthet (og spiritualitet, om du
vil) enn alle trylleformlene og mantraene som er funnet opp i den økologiske spiritualismens
navn.

Slike monumentale forandringer som oppløsningen av nasjonalstaten til fordel for deltakende
demokrati oppstår altså ikke i et psykologisk vakuum der den politiske strukturen aleine blir
forandra. Jeg argumenterte mot Brecher med at i et samfunn som dreier radikalt i retning av et
desentralistisk, deltakende demokrati – ledsaga av fellesskapsorienterte prinsipper og økologiske
grunnsetninger – er det eneste rimelige å anta at folk ville la være å velge en så uansvarlig
retning som å tillate at vannet i Hudson-elva blir forurensa. Desentralisering, et ansikt-til-ansikt,
deltakende demokrati og en lokalsamfunnsorientert vekt på fellesskapsverdier bør bli sett under
ett – noe de bestemt har blitt i den visjonen som jeg har fremma i mer enn tretti år. Dette “under
ett” innebærer ikke bare en ny politikk, men også en ny politisk kultur som omfatter nye måter å
tenke og føle på, og nye mellommenneskelige forhold – inkludert måten vi opplever naturens
verden på. Ord som ‘politikk’ og ‘medborgerskap’ ville bli redefinert ut i fra de rike
betydningene de oppnådde i tidligere tider, og de ville bli utvida for dagens forhold.

Det er ikke altfor vanskelig å vise – punkt for punkt – hvordan den internasjonale
arbeidsdelingen kan reduseres i høy grad ved å anvende lokale og regionale ressurser, ta i bruk
økoteknologi, bringe menneskelig forbruk i overensstemmelse med rasjonelle (ja, virkelig sunne)
retningslinjer og ved å legge vekt på kvalitetsproduksjon som sørger for holdbare (i stedet for
“bruk-og-kast”-) levnetsmidler. Det er beklagelig at den svært anselige fortegnelsen over disse
mulighetene, som jeg til dels samla og vurderte i mitt essay fra 1965, “Toward a Liberatory
Technology,” lider under å ha blitt skrevet for så lenge siden at de synes å være utilgjengelige for
dagens generasjon av økologisk orienterte mennesker. I det samme essayet argumenterte jeg
faktisk også for regional integrering og for behovet for at øko-samfunn knytter sine ressurser
sammen. For desentraliserte samfunn er uunngåelig avhengige av hverandre.

Problemer ved desentralisering

Om mange pragmatiske folk er blinde for viktigheten av desentralisering, så har til gjengjeld
mange innen økologibevegelsen en tendens til å ignorere reelle problemer ved en overdreven
orientering rundt lokalsamfunnet – problemer som ikke er mindre brysomme enn problemene
som er frambrakt gjennom en globalisering som fostrer en total sammenkobling av det
økonomiske og politiske liv på en verdensomspennende basis. Uten slike helhetlige kulturelle og
politiske endringer som jeg har antyda, vil forestillingen om en desentralisert orientering – med
vekt på lokal isolasjon og en høy grad av sjølforsyning – kunne føre til kulturelt trangsyn og
sjåvinisme. Trangsyn kan medføre problemer som er like alvorlige som en “global” mentalitet
som overser det unike ved ulike kulturformer, det særegne ved økosystemer og bioregioner, og
behovet for et samfunn i menneskelig skala som muliggjør et deltakende demokrati. Innen en
økologibevegelse som i dag tenderer til å dreie i retning av svært så velmenende, men dog naive,
ytterligheter er ikke dette noe ubetydelig problem. Jeg kan ikke få understreka sterkt nok at vi må
finne en måte å dele kloden med andre mennesker og med ikke-menneskelige livsformer på, noe
som imidlertid er vanskelig å oppnå i overdrevent “sjølberga” samfunn.

Sjøl om jeg respekterer intensjonene til de som slår til lyd for sjølberging og sjølforsyning, kan
disse begrepene være høyst villedende. Jeg kan for eksempel så visst være enig med David
Morris ved “The Institute for Local Self-Reliance” i at et samfunn som har mulighet til å
produsere de tinga det trenger, sannsynligvis burde gjøre så. Men sjølforsynende lokalsamfunn
kan ikke produsere alle de tinga de trenger – med mindre dette innebærer en tilbakevending til et
landsbyliv med tærende slit som ofte elda dets menn og kvinner altfor tidlig på grunn av hardt
arbeid, og som ga dem svært liten tid til politisk liv utover de umiddelbare grensene til
fellesskapet sjøl.

Jeg beklager å måtte si at det finnes folk innen økologibevegelsen som faktisk forfekter en
tilbakevending til en høyst arbeidsintensiv økonomi, for ikke å si tilbake til steinalderens
guddommer. Det er helt på det reine at vi må gi idealene om lokalsamfunnsorientering,
desentralisering og sjølforsyning en større og fullere mening.

I dag kan vi produsere de grunnleggende levnetsmidlene – og en god del mer – i et økologisk

samfunn som er retta inn på produksjon av nyttige varer av høy kvalitet. Allikevel ender andre
innen økologibevegelsen fortsatt opp med å fremme en slags “kollektiv” kapitalisme, der hvert
enkelt lokalsamfunn fungerer som én enkelt entreprenør med en slags eiendomsrett til sine
ressurser. Et slikt system med kooperativer markerer nok en gang begynnelsen på et
markedssystem hva distribusjon angår, etter hvert som kooperativene blir vikla inn i nettet av
borgerlige rettigheter – det vil si et nett av kontrakter og bokføring som fokuserer på de eksakte
mengdene et lokalsamfunn skal motta i “bytte” for hva det leverer til andre. Denne utartingen
fant sted blant noen av de arbeiderkontrollerte foretaka i Barcelona, som fungerte på samme
måte som sine kapitalistiske motparter, etter at arbeiderne eksproprierte dem i juli, 1936 – en
praksis som den anarkosyndikalistiske CNT kjempa fram tidlig i Den spanske revolusjon.

Det er et urovekkende faktum at verken desentralisering eller sjølforsyning i seg sjøl

nødvendigvis er demokratisk. Platons idealby i “Staten” (som boka ahistorisk nok har blitt
hetende på norsk. O. a.) var virkelig planlagt å være sjølforsynt, men dens sjølforsyning var ment
til å opprettholde en elite av så vel krigere som filosofer. Dens kapasitet til å ivareta
sjølforsyningen sin var, i likhet med Spartas sådanne, i virkeligheten avhengig av sin evne til å
motstå den tilsynelatende “korrumperende” innflytelsen fra utenforstående kulturer (en
karakteristikk, må jeg få legge til, som fortsatt kommer til syne i mange samfunn i Østen).
Likedan utgjør ikke desentralisering aleine noen som helst garanti for at vi vil oppnå et økologisk
samfunn. Et desentralisert samfunn kan uten problemer sameksistere med ekstremt rigide
hierarkier. Et slående eksempel på dette er europeisk og orientalsk føydalisme; en samfunnsform
der hierarkier med fyrster, hertuger og baroner var basert på høyst desentraliserte lokalsamfunn.
Med all velfortjent ærbødighet overfor E. F. Schumacher; smått er ikke nødvendigvis vakkert.

Ei heller følger det at samfunn i menneskelig skala og med “formålstjenlig teknologi” i seg sjøl
utgjør garantier mot tyranniske samfunn. Menneskeheten levde faktisk i flere hundre år i
landsbyer med ofte stramt organiserte bånd og endog med kommunistiske eiendomsformer. Men
disse landsbyene og byene utgjorde det materielle grunnlaget for høyst despotiske imperialistiske
stater. Sett ut i fra en økonomisk og eiendomorientert synsvinkel innehar de kanskje en høy
stjerne hos “nullvekst”-økonomer som Herman Daly, men de var like fullt de harde
byggeklossene som blei brukt til å bygge de mest fryktinngytende despotier i India og Kina.
Disse sjølforsynte og desentraliserte samfunna frykta imperienes skatteoppkrevere som plyndra
dem, nesten like mye som de frykta hærene som raserte dem.

Dersom vi lovpriser slike samfunn ut i fra i hvilken grad de var desentraliserte, sjølforsynte eller
små, eller tok i bruk “formålstjenlig teknologi,” er vi tvungne til å ignorere i hvilket omfang de
også var kulturelt sett stagnerende og enkle bytter for ytre eliters dominasjon. Deres
tilsynelatende organiske, men tradisjonsbundne arbeidsdeling utgjorde høyst sannsynlig
grunnlaget for svært undertrykkende og degraderende kastesystemer i ulike deler av verden –
kastesystemer som plager Indias sosiale liv den dag i dag.

Med fare for å virke umedgjørlig og sta føler jeg meg forplikta til å understreke at
desentralisering, lokalsamfunnsorientering og sjølforsyning, og til og med konføderasjon – hver
av dem sett for seg – ikke utgjør noen som helst garanti for at vi skal kunne oppnå et rasjonalt
økologisk samfunn. Faktum er at hver eneste en av dem på et eller annet tidspunkt har
understøtta trangsynte samfunn, oligarkier og endog despotiske regimer. Uten de institusjonelle
strukturene som henger sammen med disse termene, og uten at man ser dem i sammenheng med
hverandre, kan vi sannelig ikke håpe å oppnå et fritt, økologisk samfunn.

Konføderalisme og gjensidig avhengighet

Desentralisering og sjølforsyning må innebære et mye breiere prinsipp om sosial organisering

enn kun lokalsamfunnsorientering. Ved siden av desentralisering, tilnærming til sjølforsyning,
samfunn i menneskelig skala, økoteknologi og liknende er det et tvingende behov for
demokratiske og virkelig fellesskapsorienterte former for gjensidig avhengighet – kort sagt
frihetlige former for konføderalisme.

Jeg har gjennom mange artikler og bøker (spesielt i The Rise of Urbanization and the Decline of
Citizenship) redegjort utførlig for historia til konføderalistiske strukturer, fra antikken og
middelalderen til nyere konføderasjoner som Commuñeros i Spania ved inngangen til det 16.
århundre, via folkebevegelsen i de parisiske seksjonene i 1793 til enda nyere forsøk på
konføderasjon, spesielt fra anarkistenes side i 1930-åras spanske revolusjon. Det som fører til
mange alvorlige misforståelser blant tilhengere av desentralisering i dag, er i altfor mange
tilfeller deres manglende evne til å se behovet for konføderasjon – en form for organisering som i
det minste bidrar til å demme opp for desentraliserte samfunns tendens til å dreie i retning av
eksklusivitet og trangsyn. Dersom vi mangler en klar forståelse av hva konføderalisme innebærer
– det faktum at den utgjør et nøkkelprinsipp for, og gir fullere mening til, desentralisering – kan
agendaen for en frihetlig kommunalisme i beste fall bli innholdsløs og i verste fall bli brukt til å
oppnå høyst trangsynte mål.

Hva er konføderalisme? Det er framfor alt et nettverk av administrative rådsforsamlinger, hvis

medlemmer er valgt fra forskjellige ansikt-til-ansikt demokratiske forsamlinger i de forskjellige
landsbyene, tettstedene og endog nabolagene i større byer. Medlemmene i disse konføderale
rådene har strengt bundne mandater, de er gjenkallelige og de står ansvarlige overfor
forsamlingene som valgte dem til å koordinere og administrere politikken som blir formulert av
folkeforsamlingene sjøl. Deres funksjon er således av reint administrativ og praktisk karakter, og
den har ingenting med utformingen av politikken å gjøre, til forskjell fra funksjonen til
representanter innen republikanske regjeringsystemer.

En konføderalistisk synsvinkel innebærer et klart skille mellom utformingen av politikk på den

ene side og koordineringen og utøvingen av vedtatt politikk på den andre. Utformingen av
politikken er en eksklusiv rettighet som tilhører folkeforsamlinger i lokalsamfunna, og som er
basert på en praksis med deltakende demokrati. Administrering og koordinering er oppgaver som
ligger under de konføderale rådsforsamlingenes ansvarsområder. De utgjør midlene til å knytte
landsbyer, tettsteder, nabolag og byer sammen i konføderale nettverk. Makta strømmer således
nedenfra og opp, istedenfor ovenfra og ned, og innen konføderasjonene avtar maktstrømmen
nedenfra og opp i styrke etter hvert som den føderale rådsforsamlingens rekkevidde øker
territorialt – fra lokale områder til regioner og fra regioner til stadig videre territoriale områder.

Et avgjørende element for å realisere konføderalismen er den gjensidige avhengigheten mellom

lokalsamfunn, som kan bidra til en autentisk mutualisme basert på felles ressurser, felles
produksjon, og samarbeid om utformingen av politikken. Dersom et lokalsamfunn ikke er
forplikta til å stole på et annet eller flere andre i generell forstand – for å tilfredsstille materielle
behov og for å realisere felles politiske mål, slik at det blir tilknytta en større helhet – er det en
stor mulighet for at konsekvensene blir eksklusivitet og trangsyn. Kun i den grad vi erkjenner at
konføderasjon må forstås som en utvidelse av en administrasjonsform basert på folkelig
deltakelse – ved hjelp av konføderale nettverk – kan desentralisering og
loksalsamfunnsorientering forhindre at lokalsamfunn som utgjør større sammenslutta enheter, på
en trangsynt måte trekker seg inn i seg sjøl. Et slikt trangsyn ville i så fall gå på bekostning av
menneskelig samhandling over større territoriale områder.

Konføderalisme er således et middel for å bevare den gjensidige avhengigheten som bør
eksistere mellom lokalsamfunn og regioner – ja, det er faktisk en måte å demokratisere denne
gjensidige avhengigheten på, uten å oppgi prinsippet om lokal kontroll. Mens en rimelig grad av
sjølforsyning er ønskelig for ethvert lokalsamfunn og enhver region, er konføderalisme et middel
for å unngå lokalt trangsyn på den ene side og en overdreven nasjonal og global arbeidsdeling på
den andre. Det er kort sagt et lokalsamfunns måte å beholde sin identitet og helhet på, samtidig
som det tar del i en større helhet som utgjør at balansert, økologisk samfunn.

Konføderalisme som et prinsipp for sosial organisering har nådd sitt høyeste utviklingsnivå når
økonomien sjøl er konføderert – ved at lokale gårdsbruk, fabrikker og andre nødvendige foretak
er plassert i lokalsamfunnets hender – det vil si når lokalsamfunn, uansett størrelse, begynner å ta
hand om sine egne økonomiske ressurser gjennom et gjensidig nettverk med andre lokalsamfunn.
Det å tvinge fram et valg mellom sjølforsyning på den ene side og en markedsøkonomi på en
andre er en overforenkla og unødvendig oppdeling i to ytterpunkter. Jeg forestiller meg i stedet at
et konføderalistisk, økologisk samfunn vil være basert på fordeling; på tilfredsstillelsen som
føles gjennom fordelingen mellom lokalsamfunn i henhold til deres behov, og ikke basert på
“kooperative# kapitalistiske lokalsamfunn som synker ned i ei gjørme bestående av innbyrdes
tilgodehavende– og gjeldsforhold.

Umulig? Med mindre vi mener at nasjonalisert eiendom (som forsterker den politiske makta til
den sentraliserte staten med økonomisk makt) eller en privat markedsøkonomi (hvis lov om å
“ekspandere eller dø” truer med å undergrave hele planetens økologiske stabilitet) er bedre egna,
er jeg ikke i stand til å se noe levedyktig alternativ til det å forankre økonomien i konfødererte
lokalsamfunn. Med en slik økonomi vil det i det minste ikke lenger være privilegerte
statsbyråkrater eller grådige kapitalistiske entreprenører, eller endog såkalte arbeiderkontrollerte
foretak – alle opptatt med å pleie sine egne spesielle interesser – som står overfor et
lokalsamfunns problemer. Dét vil i stedet medborgerne gjøre, uavhengig av deres respektive
yrker eller arbeidsplasser. Med sikte på dette vil det bli nødvendig å overvinne de tradisjonelle
særinteressene som følger med arbeid, arbeidsplass, status og eiendomsforhold, og i stedet skape
en allmenn interesse basert på lokalsamfunnets felles anliggender.

Konføderasjon er såldes en helhet bestående av desentralisering, lokalsamfunnsorientering,

sjølforsyning og gjensidig avhengighet – med mer. Dette mer er den uunnværlige moralske
opplæringen og karakterformingen – det som antikkens grekere kalte paideia – som bidrar til
fornuftsbasert, aktivt medborgerskap i et deltakende demokrati, i kontrast til dagens passive
velgere og forbrukere. Når alt kommer til alt er det ingen vei utenom en bevisst rekonstruksjon
av vårt forhold til hverandre og til naturens verden.

Det å hevde at omformingen av samfunnet, og av vårt forhold til naturens verden, kan oppnås
gjennom desentralisering eller lokalsamfunnsorientering eller sjølberging aleine, etterlater oss
med en ufullstendig samling av løsninger. Hvilken av disse forutsetningene for et samfunn basert
på konfødererte lokale enheter vi nå enn utelater, vil den sannelig etterlate et gapende hull i hele
det samfunnsvevet vi håper å skape. Dette hullet vil vokse og til sjuende og sist ødelegge vevet
sjøl – akkurat slik som en markedsøkonomi knytta sammen med “sosialisme,” “anarkisme” eller
hvilket begrep man nå enn har for det gode samfunn, til sjuende og sist vil dominere samfunnet i
sin helhet. Vi kan heller ikke utelate skillet mellom utforming av politikken og administrasjon,
for i det øyeblikket utformingen av politikken glipper ut av folkets hender, blir den overtatt av
folkets representanter, som raskt blir byråkrater.

Konføderalisme må således forstås som en helhet: En bevisst utforma samling bestående av

gjensidig avhengige deler, som forener deltakende demokrati i lokalsamfunna med et
omhyggelig kontrollert koordineringssystem. Det innebærer en dialektisk utvikling mellom
uavhengighet og avhengighet – til en rikere artikulert form for gjensidig avhengighet, på samme
måte som enkeltindividet i et fritt samfunn vokser fra avhengighet i barndommen til
uavhengighet i ungdommen, for så å forene de to til en bevisst form for gjensidig avhengighet
mellom individet og samfunnet.

Konføderalisme er altså en slags samfunnsmessig metabolisme i stadig bevegelse og utvikling,

der identiteten til et økologisk samfunn blir bevart gjennom dets forskjeller og i kraft av dets
potensial for stadig økende differensiering. Konføderalisme markerer faktisk ikke samfunnets
historiske avslutning (som “historias endepunkt”-ideologer ville ha oss til å tro om den liberale
kapitalismen), men snarere startpunktet for en ny øko-sosial historie prega av en deltakende
evolusjon innen samfunnet og mellom samfunnet og naturens verden.

Konføderasjon som todelt makt

Det jeg framfor alt har forsøkt å vise i mine tidligere verker, er hvordan konføderasjon på
lokalsamfunnbasis har eksistert i skarpt motsetningsforhold til den sentraliserte staten generelt og
nasjonalstaten i nyere tid. Jeg har forsøkt å vise at konføderalisme ikke bare er en form for
samfunnsmessig, og i særdeleshet kommunal eller lokalsamfunnorientert, administrasjon. Det er
en pulserende tradisjon hos menneskeheten som har en århundrer lang historie bak seg.
Konføderasjoner forsøkte gjennom generasjoner å demme opp mot en nesten like lang historisk
tendens i retning av sentralisering og dannelsen av nasjonalstaten.

Dersom de to – konføderalisme og statisme – ikke blir forstått som å stå i spenningsforhold til
hverandre; et spenningsforhold der nasjonalstaten har anvendt et mangfold av mellomformer,
slik som for eksempel provinsielle regjeringer i Canada og delstatsregjeringer i USA, for å skape
en illusjon om “lokal kontroll,” mister begrepet om konføderasjon all sin mening. Provinsiell
autonomi i Canada og delstatenes rettigheter i USA er ikke mer konføderale enn “sovjetene” eller
rådsforsamlingene var folkets medier for kontroll i Stalins totalitære stat. De russiske sovjetene
blei tatt over av bolsjevikene, som erstatta dem med sitt eget parti, i løpet av et år eller to i
kjølvannet av Oktoberrevolusjonen. Det å svekke konføderale lokalsamfunns rolle som en
motkraft til nasjonalstaten ved på opportunistisk vis å fremme “konføderalistiske” kandidater til
delstatsregjeringer – eller, mer marerittaktig, til guvernørstillinger i tilsynelatende demokratiske
delstater (slik som noen av De Grønne i USA har foreslått) – er å tilsløre det nødvendige
spenningsforholdet mellom konføderasjoner og nasjonalstater – ja, det fordunkler sannelig det
faktum at de to ikke kan eksistere side om side i det lange løp.

Gjennom å beskrive konføderalisme som en helhet – som en struktur for deltakende demokrati
og lokalsamfunnorientering – og som en mulighet for stadig økende differensiering langs nye
utviklingslinjer vil jeg gjerne få understreke at det samme begrepet om helhet som anvendes på
den gjensidige avhengigheten mellom lokalsamfunn, også anvendes på lokalsamfunnet sjøl.
Lokalsamfunnet er, som jeg har påpekt i tidligere verker, individets mest umiddelbare politiske
arena. Det er en verden som bokstavelig talt er en dørterskel unna familiens privatliv og våre
intime personlige vennskapsforhold. På denne primære politiske arenaen – der politikk bør
forstås i antikkens greske betydning som det bokstavelig talt å ta hand om polis’en eller
lokalsamfunnet – kan individet bli omforma fra å være blott og bart en person, til å bli en aktiv
medborger; fra en privat tilværelse til en politisk tilværelse. Gitt denne avgjørende arenaen, som
faktisk gjør medborgeren til et virksomt vesen som kan delta direkte i samfunnets utvikling, står
vi overfor et nivå av menneskelig interaksjon som er mer grunnleggende (bortsett fra familien
sjøl) enn noe nivå som kommer til uttrykk i regjeringsformer basert på representasjon. Innen de
sistnevnte systemene blir kollektiv makt bokstavelig talt omvandla til en makt som er samla hos
et eller noen få individer. Lokalsamfunnet er således den mest autentiske arenaen for
allmennhetens liv, uansett hvor forvrengt det nå enn har blitt opp gjennom historia.1

1
Det bør her tas for gitt at kvinnene kontrollerer oikos (husholdningen og økonomien i sin helhet),
samtidig som menn kontrollerer polis (det politiske liv). O. a.
I kontrast til dette forutsetter delegerte og autoritære “politiske” nivåer i større eller mindre grad
at et lokalsamfunn og dets medborgere sier fra seg sin makt. Lokalsamfunnet må alltid bli forstått
som denne virkelig autentiske allmennhetens verden. Det å sammenlikne endog posisjoner basert
på utøvende myndighet, slik som en borgermesterstilling, med en guvernørstilling og dens
maktområde basert på representasjon, er det samme som å misforstå det kommunale politiske liv
på det groveste, alle dets forvrengninger til tross. Derfor fjerner folk innen De Grønne
forestillingen om utøvende makt fra dens sammenheng når de på en reint formal og analytisk
måte – i tråd med moderne forskrifter innen logikken – hevder at en betegnelse som “utøvende”
gjør de to ovennevnte posisjonene til forveksling like hverandre. Det å forveksle disse
posisjonene på grunn av betegnelsen “utøvende” er å tingliggjøre denne betegnelsen, ja, å gjøre
den om til en reint livløs kategori som følge av det ytre tilbehøret som vi forbinder med ordet.
Dersom byen skal bli sett på som en helhet – og dersom dens muligheter til å skape et deltakende
demokrat skal erkjennes fullt ut – må provinsielle regjeringer i Canada og USA bli sett på som
klart etablerte små-republikker, i beste fall organisert rundt representasjon og i verste fall rundt
oligarkisk styre. De utgjør kanaler som nasjonalstaten kommer til uttrykk gjennom – og de
representerer hindringer for utviklingen av en genuin allmennhetens sfære.

Det å fremme folk innen den Grønne bevegelsen som ordfører– eller borgermesterkandidater på
et frihetlig kommunalistisk program er kort sagt kvalitativt forskjellig fra det å fremme en
kandidat i provinsielle eller delstatsvalg på et antatt frihetlig kommunalistisk program. Det
sistnevnte innebærer å ta institusjonene som eksisterer i et lokalsamfunn, i en provins eller i en
delstat, og i nasjonalstaten sjøl, ut av sine respektive sammenhenger, og dermed plassere alle
disse tre posisjonene med utøvende myndighet i en reint formal rubrikk. En kunne med den
samme upresisheten si at fordi både mennesker og dinosaurer har ryggvirvel, så tilhører begge to
den samme arten eller endog den samme slekta. I hvert enkelt slikt tilfelle må en institusjon – det
være seg en borgermester– eller ordførerposisjon, en rådgivende posisjon eller en
komitémedlemstilling – ses i en helhetlig lokalsamfunnsammenheng, akkurat slik som en
president, en statsminister, et kongress– eller parlamentsmedlem på sin side må ses i en helhetlig
statsammenheng. Sett fra en slik synsvinkel er det å fremme en kandidat fra De Grønne til en
borgermester– eller ordførerposisjon fundamentalt forskjellig fra det å fremme kandidater til
provinsielle og statlige embeter. En kunne ramse opp uendelig mange detaljerte grunner til at en
borgermesters eller ordførers makt er langt mer kontrollert av folket og innafor allmennhetens
rekkevidde enn hva tilfellet er med statlige og provinsielle embetsfolks makt.

La meg, med fare for å gjenta meg sjøl, si at det å ignorere et slikt faktum ganske enkelt
innebærer å si i fra seg enhver bevissthet om sammenhengene og omgivelsene der stridsspørsmål
som politikk, administrasjon, deltakelse og representasjon må bli plassert. Et rådhus i et tettsted
eller i en by er ganske enkelt ikke det samme som en hovedstad i en provins, delstat eller
nasjonalstat.

Der finnes utvilsomt byer i dag som er så store at de grenser opp mot å være kvasi-republikker i
deg sjøl. En tenker for eksempel på slike enorme urbane områder som New York City og Los
Angeles. I slike tilfeller kan den Grønne bevegelsen i sitt minimumsprogram kreve at det blir
etablert konføderasjoner innen det urbane området – det vil si mellom nabolag og definerbare
distrikter – ikke bare mellom de urbane områdene sjøl. Disse høyst tettbefolka, vidstrakte og
overdimensjonerte enhetene må plukkes fra hverandre institusjonelt, til autentiske lokalsamfunn
som er tilpassa menneskelige dimensjoner og som egner seg for deltakende demokrati. 2 Disse
urbane enhetene har ennå ikke blitt fullt utforma statsapparater, verken institusjonelt eller i
praksis, slik som vi finner i glissent befolk amerikanske stater. Ei heller har byrådsforsamlingen
blitt et parlament eller et statens hus, som bokstavelig talt kan innføre dødsstraff gjennom
lovgivning, slik som forekommer i USA i dag.

I byer som er under omforming til å bli kvasi-stater, finnes der fortsatt rom for å dreie politikken
i en frihetlig retning. Den utøvende delen av makta hviler allerede på usikker grunn – tynga av
enorme byråkratier, politimakt, skattemyndigheter og juridiske systemer som skaper store
problemer for en friheltig kommunalistisk tilnærmelsemåte. Vi må alltid spørre oss sjøl med full
oppriktighet hva slags form den konkrete situasjonen antar. Der byråds- og borgermesterembeter
i de store byene utgjør en arena for å kjempe mot konsentrasjonen av makt hos en stadig sterkere
stat og hos den utøvende myndigheten i en provins og, enda verre, hos regional lovgivning som
vil kunne rive byer i to (som Los Angeles er et framstående eksempel på), er det å fremme
kandidater til byrådsforsamlingen kanskje den eneste muligheten vi har – ja, faktisk den eneste
muligheten til å stanse utviklingen av stadig mer autoritære statlige institusjoner, og til å bidra til
å gjenopprette et institusjonelt desentralisert demokrati.

Det vil utvilsomt ta lang tid å desentralisere en urban enhet som New York City fysisk til
autentiske lokalsamfunn, og til sjuende og sist til kommuner. En slik anstrengelse er en del av
maksimumsprogrammet til den Grønne bevegelsen. Men det er ingen grunn til at en urban enhet
av en så stor størrelse ikke kan desentraliserer institusjonelt, steg for steg. En må alltid være klar
over skillet mellom fysisk og institusjonell desentralisering. Om og om igjen har radikalere, og
endog byplanleggere, fremma utmerka forslag for å lokalisere demokratiet i slike urbane enheter
på en måte som bokstavelig talt ville gi større makt til folket, for så kun å bli avfeid av
sentralister som påkaller fysiske hindringer for et slikt forsøk.

Det å gjøre institusjonell desentralisering ensbetydende med den fysiske oppdelingen av slike
store enheter forkvakler argumentene for desentralisering. Det å gjøre disse to atskilte
utviklingslinjene identiske, eller å forveksle dem med hverandre, er et klart forræderi fra
sentralisters side. Friheltige kommunalister må alltid ha dette skillet mellom institusjonell og
fysisk desentralisering klart i minne, og erkjenne at det første er fullt oppnåelig endog mens det
sistnevnte fortsatt vil kunne ta år å oppnå.

November, 1990.
(Fra Green Perspectives, nr. 20.)

2
Disse desentraliserte politiske enhetene kunne så fordele agrare arealer i det urbane områdets omegn
til allmennheten, som ville kunne tenkes å drive dem på økologisk vis. Jf. den utopistiske visjonen til
middelaldertenkeren Tommaso Campanella. O. a.