Ingi Joensen

STØÐ STØÐUR
•

PLACES • STATES OF MIND

STEDER • TILSTANDE
STØÐ STØÐUR
•
 GUNNAR HOYDAL

Ingi Joensen
STØÐ • STØÐUR
PLACES • STATES OF MIND
STEDER • TILSTANDE

FRAMSÝNING EXHIBITION UDSTILLING

19. oktober - 16. desember 2007

Listasavn Føroya
The Faroe Islands Art Museum
Færøernes Kunstmuseum

LISTASAVN FØROYA
INNIHALD CONTENTS INDHOLD

Inngangur eftir Gunnar Hoydal 7

Essay by Gunnar Hoydal 11
Indledning af Gunnar Hoydal 15

Støð • Støður 19

Ævisøga Biographical notes Biografi 54

Andalusia, Spania 1976, 51 x 34

6
STØÐ • STØÐUR
Myndin er tikin á lestrarferð í Spania í 1975. Her er
smøl gøta, tung av myrkri í neðra, høgur húsaveggur
høgrumegin, eisini hann myrkur við uppaftur myrk-
ari gluggaholum, vinstrumegin stoyptur múrur, sum
kastar svartan skugga eftir gøtuni inn á botn, tó so
mikið lágur, at helvtin av gøtuni liggur í sterkari sól
heilt inn til blindandi hvíta skjøldurin aftast í mynd-
ini. Har inni, miðskeiðis og ovarlaga í myndini,
stingur seg uppúr eitt svart træ við rundari krúnu,
einsamalt í tómleikanum, einsamalt at standa ímóti
teimum strongu og beinu linjunum og teimum tungu
veggjunum, sum vilja loka inni alt lív. Svart og hvítt,
harðligt, óvikandi. (s. 6)
Ella myndin beint inn á illa farnan húsavegg mill-
um ein rennustokk vinstrumegin og eina hurð við
beinum sprossum og speglum høgrumegin. Framm-
an fyri veggin hevur myndamaðurin staðið tolin
og bíðað, og har kemur hann, gamli maðurin í
sólbrillum og undir svørtum keppi. Beint har, mitt
í vinstru helvt, skal hann vera til at fáa javnvágina
rætta í myndini. Í allari tøgnini hoyra vit tað næstan
klikkja í myndatólinum, og tað klikkir bara eina
ferð. Hesin myndatakarin veit, hvat hann vil. (s. 23)
Síggi hann fyri mær, fyrstu ferð eg varnaðist hann.
Tað hevur verið tíðliga í 60-árunum, tá ið tað stóra
áarførið var, og minkarnir druknaðu. Úr vindeyg-
unum hjá okkum uppi á Hálsi sást skúmandi fossurin,
og niðanfyri var øll tann stóra fløtan undir vatni.
Vegurin undir húsunum var sum ein nýkomin á og
fór skolandi fram við sápufabrikkini og oman ímóti
hjá teimum har niðri í lægdini móti sanatoriinum.
Útvarpið segði, at brúgvin um ánna orkaði ikki at
svølgja tað nógva avfallið, og á slættanum oman
fyri brúnna vóru tey í dýrastu neyð. Tann stóri
minkagarðurin við húsum og búrum við óteljandi
loðdjórum var um at skola burtur, og hjálparlið var
sent niðan úr býnum at bjarga.
Har á høvdini sá eg hann, níggju ella tíggju ára
7
gamlan. Tey vóru nýliga flutt í húsini á trøðni. For-
eldrini og beiggjarnir báðir stóðu og peikaðu, Ingi
stóð fyri seg og hugdi hvassoygdur, hendur í lumma.
Hini vóru í tungum regnklæðum, men ikki hann.
Hann læt tað renna niður í stivlarnar, sum tað vildi,
og læt ikki við seg koma, tá ið tann stóri bresturin
hoyrdist, og teir sprongdu brúnna í luftina.
Tvørur og egin? Tey søgdu, at hesin drongurin ofta
gekk fyri seg sjálvan. Hann hevði gávur og dugdi
væl at tekna, verri var at lesa og skriva. Orðveikur
søgdu tey, stavirnir høvdu lyndi at koma í bland fyri
eygunum.
Hann gavst í realskúlanum og fór niður. Ella kanska
visti hann fyrr enn hini, hvat hann ætlaði sær og
vildi ikki spilla árini burtur við at ivast, royna hetta
og hatta og enda í onkrum tilvildarligum starvi á
skrivstovu. Hann vildi læra at fáa meira burtur úr
sínum hugi fyri myndum og skapi, og eftir tvey ár
við fyrireikingum í danska høvuðsstaðnum, annað
árið í Atelier 12, ið nú eitur Billedskolen, har hann
hevði norðmannin Bjørn Bråten sum ein nógv um-
hildnan lærara, slapp hann í 1973 inn á Skolen for
Brugskunst, ið seinni broytti navn til Danmarks
Designskole. Á deildini fyri tekning og grafikk var
hann næmingur í fýra ár.
Men tað vóru fotomyndir, sum gjørdust hansara ser-
ligi áhugi. Í blaðnum Foto & Smalfilm, juli-august
1978, er grein við myndum eftir Inga Joensen.
Hann hevði gjørt vart við seg á myndaframsýning
í Keypmannahavn, og í samrøðu við blaðið greiðir
hann frá, at hann í skúlanum var farin at leggja litir
við hond á glærar filmar. 25 ára gamal hevur hann
longu sett sær eina stevnu fyri sínar myndir. Hann
leggur dent á ljós og skugga og á vondina í myndini,
tað slætta móti tí óslætta. Myndin skal vera mynd
í sjálvum sær, ein heild í samanseting og bygnaði,
og grafiska býtið millum svart og hvítt skal í senn
geva spenning og javnvág. Myndin skal ikki vera
frásøgn um onkra ávísa hending, men hon skal
kunna fanga eygað og halda áhuganum føstum. Eru
fólk í myndini, siga tey ikki frá samfelagsligum við-
urskiftum, men eru heldur tekin um samstøðu og
mótboð millum livandi og deytt.
Hann nevnir enska tíðarritið Creative Camera og
vísir til Raymond Moore og Ralph Gibson sum
sínar fyrimyndir. Hjá teimum snýr tað seg um
myndir, sum í fyrstu syftu tykjast realistiskar og ein-
faldar, men sum samstundis hava onkran sálarligan
týdning, ið liggur undir og kemur fram so líðandi.
Hetta eru mangan stillførar og tigandi myndir, men
dýpið í teimum gongur onkursvegna báðar vegir,
bæði niður í myndina og inn í fólkið, sum gevur sær
stundir at taka hana til sín.
Tann klassiska fotomyndin er botnurin í øllum
myndunum, svart og hvítt við øllum grátónunum
ímillum. Tey fyrstu árini royndirnar við ymiskum
sløgum av filmi, infrareyðir ella við grovum
kornum, settir í ljós styttri ella longri tíð við
ymiskum ljósopum og við drúgvari eftirviðgerð í
myrkarúmi. Eina tíð eisini samansetingar við álum
av ymiskum myndum í somu mynd. Royndirnar at
seta gjøgnumskygdar litir á við hond. Tað var sum
at taka gamla samstarvið millum listamálara og
myndatakara upp av nýggjum, bara øvugtan veg.
Tá ið ljósmyndir tóku seg upp í 19. øld avmyndaði
fotografurin tað, sum var hildið at vera tann sanni
veruleikin, eina mynd, sum listamálarin so hevði
framman fyri sær, meðan hann umskapaði henda
sama veruleikan til kenslur og ”sanna” list.
Nú var avmyndarin og listamaðurin tann sami, og í
bókini ”Reflektión”, sum kom út í 1992, eru einar
hálvthundrað myndir eftir Inga Joensen savnaðar
við dømum um hansara fotolist við evni úr Føroyum.
Myndirnar standa navnleysar og orðleysar. Ein
hjallur við sjóvarmálan, eitt gróthús í haganum,
hús mest sum frágingin í kava ella skýming, okkurt
kortini við ljósi í onkrum vindeyga til at standa
ímóti illveðrinum, ið tekur seg upp. Nógv einsemi
er í myndunum, eisini teimum, har fólk síggjast
ganga ella standa, sum hava tey einki at siga hvørt
8
við annað. Einsemið á kirkjugarðinum, har grøs og
blómur royna at vinna á gravsteinunum. Myndir
eisini innandura við leivdum av onkrum, sum
einaferð hevur verið, hurðar tiknar av leikindum,
farvegir og slóðir í lutum, sum bíða eftir, at myndin
verður tikin. Sjálvt í royndunum við ljósi og skugga
eftir naknum kroppi tykist tíðin at vera steðgað.
Her eru støðini, sum samstundis gerast støður
í huganum á tí, sum sær myndirnar. Tær eru sum
grafiskar tekningar, ofta hækkaðar við litum, soleiðis
sum teir gomlu meistararnir kundu hækka onkran
part av tekningini til at gera vart við eitthvørt ser-
stakt og fáa javnvág í heildina. Ein strong heild er
í øllum myndunum, men javnvágin í huganum er
skirvislig: hiðani slepst ikki lættliga burtur. Og kort-
ini:
Mynd er av stóli. Ingi er komin heimaftur og farin
undir egið virki sum grafiskur ráðgevi. Men hann
leitar framvegis fyri seg sjálvan, tá ið løtur eru, og
er av tilvild komin í hús, sum hava staðið leingi tóm.
Tapet hongur skrætt á bróstinum, málingin flusnar
av borðinum, handtakið er dottið úr hurðarblaðnum,
allar linjur peika niðureftir, niður í gólv, niður í tað,
sum farið er. Men uppi í myndini stendur stólurin við
rundaðum beinum og baki. Ljós kemur úr vindeyga-
num og legst á setrið. Tað er, sum vil stólurin ikki lata
sær lynda, ikki geva seg yvir til tómleikan. Kanska
fer nakað at henda. Her er framvegis vón. (s. 40)
Millum húsa, vetur. Kavi liggur í túninum og á
tekjum, takrennan tekur ikki, og gler hongur úr
takskegginum. Vindur hevur fest kavaflykrur upp
á klædningin, her er meira enn so evni hjá mynda-
manni, sum er grafikari. Hann skal taka myndina,
men alt í einum er ein hundur komin úr skotinum
millum húsini og kemur rennandi tvørtur um túnið.
Tilvildin hevur tikið ræðið á tí kravmikla listamann-
inum. Ein ótilætlað rørsla, hetta átti ikki at verið so,
men myndin verður tikin kortini. (s. 38)
Í aðrari mynd er líknandi rørsla. Ingi hevur varnast
mótmyndina í hylinum og hevur bent myndatólinum
niðureftir, so at hylurin speglar teir næstan flótandi
klettarnar. Ein smádrongur kemur óvart fyri og
leypur spentur av einum kletti yvir á annan. Lørifts-
skógvarnir síggjast og tær stríputu hosurnar, men tað
er spegilsmyndin, sum gevur týdningin og spenning-
in. Myndin er sterkari enn veruleikin. (s. 36)
Myndir í meira enn tretivu ár, tað vil so vera,
at tær nógvu eru úr Føroyum. Meira lýriskar
landslagsmyndir eru komnar aftrat, Føroyar eru
endaleysar, næstan flótandi í sínum skiftandi ljósi.
Altíð er ein víkjandi sjónarringur, sum brádliga
kann hvørva, tá ið markið millum himmal og hav
verður burtur í mjørka, regni ella támi. Føroyar
hava hug at blinda. Myndatólið verður freistað í
heilum, og tað er ringt at duga sær afturhald.
Tá er neyðugt viðhvørt at fara burtur, har sum
umstøðurnar eru meira eftirfarandi. Ingi hevur
ferðast víða, tey fyrstu árini við sínum gamla Pen-
tax myndatóli, tey seinastu meira og meira við
teimum framkomnu, talgildu tólunum. Minni av
hugi enn av neyð, tí at øll tøknin aftan fyri teir
gomlu filmarnar og myndgerðirnar fánar skjótt og
doyr burtur hesi árini. Støðini standa kortini eftir,
og nú ein mansaldur er liðin, síðani hann fór undir
at taka myndir, vísa tey seg at hava aðra og drúgvari
tíð enn tólini og tøknin. Andalusia, Sisilia, Ísland,
Grønland, Danmark.
Í kaffistovuni í Reykjavík er tíðin steðgað. Krossvið-
urin og fjalarnar á bróstinum anga enn av gamlari
fernisering. Svarta leðurlíkið á stólunum lýsir av
hálum plasti, lampurnar uppi yvir borðunum vóru
upp á sítt besta einaferð í 1950-árunum. Alt er tað
sama, sum altíð hevur verið, alt uttan tær báðar kon-
urnar. Tær hava sitið hvønn dag við sama lag, við
sama borð og í somu stólum øll árini, men nú eru
tær reyðar, næstan korkalittar, og tann gamla lampan
ger alt, hon er ment, at hjálpa konunum og litinum
at lýsa. (s. 47)
Henda myndin kundi ikki verða svørt-hvít, sigur
Ingi og snarar stólinum burtur frá telduni, har sum
allar myndirnar liggja skrásettar og goymdar. Tann
langa tíðin er í myndini, men samstundis tann ørlítla
9
løtan, tá ið alt broytist. Tær vita ikki av tí, konurnar,
kanska sita tær nú í myrkagrønum frakkum, kanska
eru tær deyðar báðar tvær. Men ljósmyndin minnist,
hvussu tað var beint tá.
Hvat er ein ljósmynd? Hon er mynd av lutum og
samstundis av løtu, sum ongantíð hevur verið fyrr,
og sum ongantíð kemur aftur. Men ert tú tolin
– og heppin – kann tað viðhvørt bera til at fanga
eina løtu, sum ber út yvir løtuna sjálva og inn í eitt
tíðarloysi. Sum kann fanga tað serstaka staðið og
samstundis ta serstøku støðuna ella kensluna, tað
serliga huglagið.
Samtíðarmaðurin, myndamaðurin Per Bak Jensen,
nú lærari á Kunstakademinum í Keypmannahavn,
hevur gingið nakað somu leið sum Ingi Joensen. Teir
vóru báðir bodnir at sýna fram, tá ið Galleri Print læt
upp í 1979, eitt tað fyrsta danska framsýningarhølið
til fotolist buturav. Í fyrstani ta strongu svørt-hvítu
leiðina, har myndin er ein listarlig skipan av linjum
og flatum í ljósi og myrkri. Hjá honum er seinni tað
gátuføra komið aftrat, lutir og landsløg hava fingið
litir, tøgn valdar, men aftan fyri tøgnina eru tekin,
sum gera vart við seg og fáa mál fyri seg. Eitt øðrvísi
mál, sum bara eygað og sinnalagið varnast. Tað sjón-
liga goymir í sær ein ósjónligan heim, sum hevur
aðrar týdningar enn teir vanligu, og listamaðurin
kann sum sansandi vera, samantvunnin við henda
orðleysa heimin, lokka fram týdningar á markinum
millum tøgn og mynd.
Reflektión, reflektera: at kasta aftur. Ljós er ósjón-
ligt, tað sæst ikki, fyrr enn tað rakar eitthvørt, eina
stjørnu, eina hond, eitt landslag. Tær fyrstu ljós-
myndirnar vórðu fataðar sum endurvarpingar av
ljósi ella sum sólskriftin sjálv, ið stóð eftir á glas-
plátuni. Her var tann reini veruleikin, sum eingin
kundi seta seg ímóti ella ivast í. Men at reflektera
er eisini at endurspegla í huganum, ein tanka, eina
kenslu, ein iva.
Endurvarpingin í senn av bæði tí objektiva og tí
subjektiva er loynidómurin í fotolist og kjarnin í
verkinum hjá Inga Joensen. Hann hevur aftur vent
sær ímóti skíggjanum og lastar mutlandi nýggjastu
tøknina. Alt er blivið lættari og slættari. Tað er einki
fyri at rætta, alt kann gerast fullkomið eftir lítlari
løtu og einki verður eftir til tað, sum í veruleikanum
uttan fyri myndina er skeivt og mishátt. At skula sita
her og noyðast at bróta tað perfekta í knús, suffar
hann. Hann dugir væl við tí nýggja, men at noyðast
at útvega sær forrit, sum kunnu leggja skeinur og
skitnari skón inn á myndirnar, tað er nógv fyri. Sum
í hesum seinastu landslagsmyndunum, ið hótta við
at gera landið til postkort av sær sjálvum.
Hann má venda við aftur. Tað hjálpir ikki at koma
aftur við teimum gomlu myndunum, tær mugu
broytast, teir hondmálaðu litirnir mugu burtur.
Myndarøðirnar somuleiðis. Tær skulu vera, men tær
skulu seinkast, og alt pyntið við orðum og tónleiki
má fáast burtur, bara okkurt fuglaljóð kann kanska
sleppa uppí. Framsýningin skal ikki gerast eitt
minningarsavn, ikki ein endi, men heldur ein byrjan
til tað, sum koma skal. Hann má hugsa av nýggjum:
hvussu hevði hann gjørt myndirnar í dag?
Mildari kanska? Her er mynd tikin úti á Boðanesi.
Hann hevur gingið og slotað, hugsað um rundaðu
klettarnar har og sjóvarmálan, men veðrið argar.
Eingin skadda, sum veðurmenninir høvdu lovað,
einki tám, einki lot, og luftin er knappliga bláari enn
blátt. Tá sær hann grágæsnar koma undan sýnini,
sjey gæs javnt eftir klettinum og ein, sum bara setir
hálsin uppum at forvitnast. Ikki nóg mikið við gæs-
num: einasta skýggið, eftir er á luftini, hevur lagt seg
fyri vell beint uppi yvir teimum og akkurát mitt fyri
í myndini. Har er tað. (s. 51)
Lyndið er í øllum førum lættari nú, enn tað var
einaferð. Kanska er tað, sum listamálarin Pierre
Alechinsky sigur einastaðni: ”Einaferð var tað
ringt. Tá eg var heilt ungur. Tá ið tú ert ungur, ert
tú eldri. Og tá ið tú ert gamal, ert tú yngri. Ein blað-
ungur listamaður málar sum ein gamal maður. Tí
hann ræðist, og tí hann hugsar um tað tekniska í
myndini. Men tá ið tú verður eldri…eg vóni, at eg
verði sum eitt smábarn, tá ið eg verði avgamal. Í
mínum myndum.”
10
So lætt man tað ikki vera, flennir Ingi. Og tú veitst
ikki, hvussu ólukksáliga tvørur eg kann vera enn.
Júkandi í tí sama, umaftur og umaftur. Myndin má
fáast at bragda, hon má siga meira enn veruleikin.
Summi halda, at tað er einki fyri at taka eina góða
mynd, tað kann ein og hvør gera, siga tey. Tey skuldu
vitað, hvussu tað er, tá ið tað avgerandi hendir. Tá
ið myndin knappliga umskapast og verður nakað
annað, enn tú helt hana vera, og tú noyðist at fylgja
henni og seta forðingar ella reglur at fáa hana aftur
á beint, men hon steðgar ikki, fyrr enn hon hevur
fingið sín vilja, so ella so. Og kortini veitst tú, at tín
kensla var uppií. Tað var hon, sum steðgaði ferðini
og gav myndini sítt endaliga skap.
Eitt áarføri av myndum. Tað skolar niður eftir vegg-
inum og eftir skíggjanum, tað hevur regnað við
myndum øll hesi árini. Tað er, sum stendur hann á
einari brúgv og ivast í, um hon er ment at svølgja.
Onnur koma til, tey hyggja og peika, men hann er
hvassoygdur og illbrýntur, letur ikki við seg koma.
Nú er nóg mikið við orðum, stendur fyri seg sjálvan
og lurtar eftir hesi flóð av skiftandi ljósi. Her skulu
bara myndirnar tala.
Klænur, næstan rak, spelkin enn sum ein unglingi.
Hann stendur hendur í lumma, svartur upp ímóti
fossandi ljósinum.
Gunnar Hoydal
PLACES • STATES OF MIND
The photo is taken on a study tour to Spain in 1975.
There is a narrow street, heavy darkness at the bot-
tom, a tall house wall to the right, also dark with even
darker window holes, to the left a wall that casts sha-
dows into the street but it is so low that half the street
lies in sharp sunshine all the way to the glaring white
gable at the back of the picture. In there, at the cen-
tre and top, a big tree with a round crown rises into
the emptiness as the only counterpoise to the severe
straight lines and the heavy walls that try to contain
all life. Black and white, hard, that cannot be moved.
(page 6)
Or the photo that focuses on a dilapidated façade
between a drain pipe to the left and a door with win-
dow bars and infilling panels to the right. The pho-
tographer must have been standing by the wall, pa-
tiently waiting, and there he is, the old man with his
sunglasses and a black cap. Right there, in the middle
of the left half, he must be there in order to get the
best balance in the picture. In the deep silence we
can almost hear the camera click, and there is only
one click. This photographer knows what he wants.
(page 23)
I can still see him, as I noticed him for the first time.
It must have been in the early sixties when we had
a flood and the minks were drowned. From the win-
dows of our house we could see the foaming water-
fall, and down below the big valley was flooded. The
road below the house had become a river that ran
past the soap factory and on towards their house
further down by the sanatorium. The radio said that
the bridge over the river was not big enough to take
the waters, and in the plain above the bridge a panic
was breaking out. The big mink farm with houses
and cages and an enormous number of furred ani-
mals was about to be washed away, and a rescue
party was on its way to help.
I saw him standing there, on the hill. He must have
11
been nine or ten years old and the family had re-
cently moved into the house on their cultivated plot
outside town. His parents and two brothers were
pointing at what they saw. He stood a little apart
from them, staring with a frown and both hands in
his pockets. The others wore heavy rain clothes, not
him. He let the rain run freely down into his boots
and he appeared totally unconcerned when there
was a big explosion and they blew the bridge.
Odd, sullen? They said that the boy was a bit of a lo-
ner. He was gifted and good at drawing, but his rea-
ding and writing was rather poor. Weak with words
they said, the letters mixed up before his eyes.
He left Tórshavn’s secondary school and went to
Copenhagen. Perhaps he knew better than the
others what he wanted and didn’t want to waste
years on making up his mind, try one thing and then
something else, just to end up in some office. He
wanted to get more out of his interest in pictures
and form and had two years of preparations in the
Danish capital, one year at Atelier 12 (now called
Billedskolen), where his teacher was the well liked
Norwegian Bjørn Bråten. He was then admitted
to Skolen for Brugskunst, now Denmark’s School
of Design. For four years he was a student at the
school’s department of drawing and graphics.
But it was photography that had caught his special
interest. In the July-August issue of the magazine
Foto & Smalfilm in 1978 there is an article about
Ingi Joensen’s photos. He had drawn attention to
himself at a photo exhibition in Copenhagen and
in the interview in the magazine he explains that
during his studies he had begun to tint colours on
transparent films. At the age of 25 he has already
developed his own conception of pictures. He stres-
ses the importance of light and shade and the textu-
ral effect of the picture, the smooth surfaces against
the rough. The picture must be a work of art in it-
self, a whole in juxtaposition and structure, and the
graphic distribution of black and white must give
tension and balance at the same time. The picture
should not be a description of a certain incident
but it must catch the eye and make it keep looking.
If there are people in the picture they do not tell
something about the conditions of the society but
they create a contrast between life and non-life.
He mentions the British magazine Creative Ca-
mera and points to Raymond Moore and Ralph
Gibson as great examples. To them the important
thing is pictures which at first glimpse seem realistic
and simple but which have, at the same time, a psy-
chological underlying layer that gradually surfaces.
They are often quiet and silent pictures but in some
way depth goes in both directions, into the picture
itself and out towards the observer who takes his
time to watch.
The classical art photography is the starting point in
all his pictures, black and white with all the greys in
between. During the first years his experiments with
different kinds of film, infra-red or coarse-grained,
under-exposed or over-exposed at different lense
aperture and with long-time treatment in the dark-
room. For a while also cuttings with film strips from
different exposures in the same picture. And then
the experiments with colouring by hand. It is like a
repetition of the old cooperation between a painter
and a photographer, only the other way round: du-
ring the first years of photography in the 19th cen-
tury it was the photographer who took a picture of
what he saw as the true reality, and then the painter
put it in front of him in his studio while he changed
that same reality into feelings and ”true” art.
In this case photographer and artist is the same
person, and his book ”Reflektión” from 1992
covers about 50 of Ingi Joensen’s pictures with Fa-
roese subjects. They are untitled and without any
comments. A shed on the shore, a stone hut in the
outlying fields, houses, more or less deserted, in
snow and twilight, only a few with a light in the
window in order to face the storm that is gathering.
12
There is a lot of loneliness in these pictures and also
in the pictures where we see people walk or stand
as if they have nothing to say to each other. The
loneliness in the graveyard where grass and flowers
try to gain a foothold over the tombstones. Also the
interiors with the remains of something that once
was, doors taken off the hinges, traces of things
that are waiting for the photo to be taken. Even
in the experiments with light and shade on naked
bodies does time appear to have stopped.
Here are the places that become states of mind
when we look at the pictures. They are a kind of
graphic drawings, often heightened by colours, the
way old masters sometimes heightened parts of a
drawing in order to underline something special
and obtain a balance in the total effect. There is a
strict equilibrium in all the pictures, but the balance
of the mind is frail: it is difficult to get away from
this place. And yet:
A picture of a chair. Ingi Joensen has returned home
and has just started his own firm of graphic con-
sultants. He still goes out alone looking for scenes
when he has a moment, and has accidentaly got into
a house which has been abandoned for a long time.
The wall paper hangs in shreds, the paint on the table
is peeling off in flakes, the handle has fallen off the
door, all lines point down towards the floor, down
into what once was. But towards the top of the pic-
ture, there is the chair with its round legs and back.
The light falls from the window and settles on the
seat. It is as if the chair resists and refuses to give in
to the emptiness. Maybe something is going to hap-
pen after all. There is still hope. (page 40)
Among houses, winter. There is snow in the back-
yard and on the roofs, the gutter is frozen and icicles
are hanging down from it. The wind has pasted snow
flakes on the wall, this is a good subject for a pho-
tographer who is also a graphic artist. He is on the
point of taking the photo but suddenly a dog comes
running across the yard. Coincidence has overruled
the demanding artist. An unplanned movement that
was not as it was supposed to be, but the picture is
taken anyway. (page 38)
In another picture there is a similar movement. The
photographer has noticed the reflection in the wa-
ter and has pointed the camera downwards so that
the floating rocks are mirrored in the water. A boy
gets in the way without knowing it and jumps from
stone to stone. We can see the summer shoes and the
striped stockings but it is the reflection that renders
the meaning and the tension. The picture is stronger
than reality. (page 36)
Pictures through more than thirty years, and ob-
viously most of them from the Faroe Islands. More
lyrical landscapes have been added, the Faroes are
infinite, almost floating in their changing light. There
is also the retreating horizon, which may suddenly
disappear when the dividing line between sky and
ocean is dissolved in fog, rain or mist. The Faroes
tend to dazzle you. The camera is tempted all the
time and it is difficult to hold back.
So it is necessary sometimes to go away to places
that are more reliable. Ingi Joensen has travelled a
lot, the first years with his old Pentax camera, in re-
cent years with the highly advanced digital cameras.
Less from inclination than from necessity, for the
whole technology behind the old films are quickly
disappearing and are dying out these years. But the
places are still there, and now that it is almost a ge-
neration since he started taking pictures, they turn
out to have a different and a longer time than the
technology. Andalucia, Sicily, Iceland, Greenland,
Denmark.
In the café in Reykjavik time has stopped. The
plywood and the boards on the wall still smell of
varnish. The black artificial leather on the chairs are
shining with smooth plastic, the lamps over the tab-
les have had their best days once in the fifties. Every-
thing is as it always was, everything except the two
women. They have been sitting here every day in the
same way, at the same table and on the same chairs
all those years, but now they are red, almost purple,
and the old lamp does its best to help the women and
the colour to shine. (page 47)
13
This picture could not have been black and white,
says Ingi Joensen and turns the chair away from the
computer, where all the pictures are registered and
kept. The long time is in this picture but, at the same
time, the infinitely short moment when everything
changes. The women don’t know, maybe they are
now sitting there wearing dark green coats, maybe
they are both dead. But the photo remembers how
it was just then.
What is a photography? It is a picture of things and
at the same time of moments which have never exi-
sted before and which will never come back. But if
you are patient – and lucky – you may sometimes
catch a moment which leads beyond the moment
itself and into timelessness. Which can catch the
special state of mind or feeling, the special atmos-
phere.
His contemporary, the photographer Per Bak Jen-
sen, who is now a teacher at the Academy of Fine
Arts in Copenhagen, has developed in almost the
same direction as Ingi Joensen. Both of them were
invited to exhibit when Galleri Print opened in
1979, one of the first Danish galleries to exhibit
photographic art exclusively. At first the strict black
and white rule where the picture is an artistic arran-
gements of lines and spaces in light and darkness. In
Per Bak Jensen’s pictures a more mysterious atmos-
phere has been added later, things and landscapes
have got colours; silence is dominating, but behind
the silence there are signs that grow slowly out of
the picture and get a voice. A different voice that
only the eye and the mind can read. What we see
holds an invisible world with a meaning that differs
from the usual and the artist can, as a perceptive
observer woven into this wordless world, draw sig-
nifications out of the boundary between silence and
picture.
Reflection, to reflect: to cast back. Light is invisible,
it cannot be seen unless it meets something, a star,
a hand, a landscape. The first photographs were un-
derstood as reflected light or as the writing of the
sun itself on the sensitive plate. This was the true
reality which nobody could doubt or oppose. But
to reflect is also to cast something back inside your
mind, a thought, a feeling, a doubt.
The simultaneous reflection of both the objective
and the subjective sides is the secret of photo-
graphic art and at the core of Ingi Joensen’s works.
Now he has turned away from the screen and
mumbles some criticism of the latest technology.
Everything has become easier and smoother. It is
so easy to correct, everything can be made perfect
in no time and nothing is left of what in the real
world outside the picture is wrong and ugly. Having
to break down what is perfect, the irony of it! He is
good at the new ways, but it is almost too much to
have to get equipment that can make scratches and
fog up the pictures. Like these perfect landscapes
that threaten to turn the country into postcards of
itself.
He has to turn round and look back. It is no use
coming up once more with the old photos, they
have to be changed and renewed, the handmade
colours must be removed. The picture series have
to be included but they must be slowed down and
all the extras with words and music must be cut out,
maybe only a few birdsounds can be left on. The
exhibition must not be commemorative, not a con-
clusion, rather the beginning of the future. He must
rethink it all over: how would he have made these
pictures today?
Milder perhaps? This is a photo from Boðanes. He
has on the lookout, thought of the round rocks over
there and the shore line, but the weather is tricky. No
wind, as the weatherman had promised, no mist, no
showers and suddenly the air is bluer than blue. At
that moment he sees the wild geese appear behind
the ridge, seven geese evenly spread out on the rocks
and one that has only its head over the edge to take a
look. And not just the geese: the only cloud left in the
sky has settled down just above them and right in the
centre of the picture. That’s it! (page 51)
14
At least the atmosphere is lighter now than it was
then. Maybe there is something in what the Bel-
gian painter Pierre Alechinsky said: Once there
were problems. When I was young. When you are
young, you are older. And when you are old, you
are younger. A very young artist paints like an old
man. Because he is afraid, and because he thinks so
much about the technique in the picture. But when
you get older … I hope to be like a little child when
I grow old. In my painting.”
It is not as easy as that, I suppose, says Ingi Joensen,
laughing. And probably you don’t know how damn
stubborn I can still be. By doing the same things
again and again you have to make the picture come
alive, it must say more than real life. Some people
think that it is so easy to take a good picture, any-
body can do that. Little do they know how it is
when the decisive thing happens. When the picture
suddenly changes and become something different
from what you thought it was and you just have to
go along while you try to set up obstacles or rules
to make it behave. But the picture will not stop un-
til it has its own way. And yet you know that your
own feeling was involved. It was that feeling that
slowed down the process and gave the picture its
final form.
A flood of pictures. It is running down the walls and
the screen, the pictures have come pouring down all
these years. It is as if he is standing on a bridge won-
dering whether it is big enough to take the flood.
Other people arrive, they watch and point, but he is
silent and sullen and appears totally unconcerned.
Enough talk. He is standing apart, listening to this
downpour of changing light. It is only the pictures
that have a say here.
Sharp, almost lean, still with the posture of a young
man, with his hands in his pockets, black against the
cascades of light.
Gunnar Hoydal
STEDER • TILSTANDE
Billedet er taget på en studierejse til Spanien i 1975.
Det er en smal gade, tung af mørke forneden, en
høj husvæg i højre side, også den mørk med endnu
mørkere vindueshuller, til venstre en mur, som kaster
skygge ind i bunden, men den er så lav, at halvdelen
af gaden ligger i stærk sol helt ind til den blændende
hvide gavl bagerst i billedet. Derinde, midtfor og for-
oven i billedet, ses et sort træ med rund krone stikke
op, alene i tomheden, alene om at modstå de strenge
og lige linjer og de tunge vægge, der forsøger at ind-
dæmme alt liv. Sort og hvidt, hårdt, ikke til at flytte.
(side 6)
Eller billedet lige ind på en forfalden facade mellem
et nedløbsrør til venstre og en dør med lige spros-
ser og fyldninger til højre. Fotografen har stået foran
væggen og ventet tålmodigt, og der kommer han,
den gamle mand med solbriller og en sort kasket.
Lige dér, midt i den venstre halvdel, skal han være
for at få den rigtige balance i billedet. I den dybe
tavshed kan vi næsten høre apparatet klikke, og det
klikker kun én gang. Denne fotograf ved hvad han
vil. (side 23)
Jeg kan se ham for mig, dengang jeg lagde mærke til
ham for første gang. Det har været tidligt i 60’erne,
da der var den store oversvømmelse, og minkene
druknede. Fra vinduerne hjemme hos os kunne
man se den skummende fos og længere nede stod
hele den store lavning under vand. Vejen nedenfor
huset var blevet til en elv og skyllede forbi sæbe-
fabrikken og ned mod deres hus i længere nede
mod sanatoriet. Radioen sagde, at broen over den
store å var ikke bred nok til at sluge vandmasserne,
og på sletten ovenfor broen var der opstået panik.
Den store minkfarm med huse og bure og et uover-
skueligt antal pelsdyr var ved at skylle væk, og red-
ningsmandskab var sendt afsted for at hjælpe.
Dér på bakken så jeg ham. Han var vel ni eller ti
år gammel, og familien var først fornylig flyttet ind
15
i huset på deres opdyrkede jordlod udenfor byen.
Forældrene og hans to brødre stod og pegede, han
stod for sig selv og stirrede sammenbidt med hæn-
derne i lommen. De andre var i tungt regntøj, men
ikke han. Han lod regnen løbe ned i støvlerne, som
den ville, og han lod sig ikke mærke med noget, da
den store eksplosion hørtes, og de sprængte broen
i luften.
Tvær og sær? De sagde, at drengen gik tit for sig
selv. Han havde evner og var dygtig til at tegne, men
det stod værre til med at læse og skrive. Ordsvag,
kaldte de det, bogstaverne blandede sig sammen
foran øjnene.
Han holdt op i realskolen i Tórshavn og rejste til
København. Måske vidste han bedre end de andre,
hvad han ville og havde ikke lyst til at spilde årene
med at bestemme sig, prøve først det ene og så det
andet for til sidst at ende på et tilfældigt kontor.
Han vilde lære at få mere ud af sin interesse for
billeder og form. Det blev til to års forberedelser i
den danske hovedstad, det ene år i Atelier 12, den
nuværende Billedskolen, hvor han havde nordman-
den Bjørn Bråten som en meget afholdt lærer. Der-
efter blev han i 1973 optaget på Skolen for Brugs-
kunst, nu Danmarks Designskole. På afdelingen for
tegning og grafik var han elev i fire år.
Men det var de fotografiske billeder, der var hans
særlige interesse. I bladet Foto & Smalfilm for juli-
august 1978 er der en artikel om Ingi Joensens bil-
leder. Han har gjort sig bemærket på en fotoudstil-
ling i København, og i samtalen med bladet fortæl-
ler han, at han under uddannelsen var begyndt at
lægge farver på gennemsigtige film. Allerede som
25-årig har han udviklet sin egen billedopfattelse.
Han lægger vægt på lys og skygge og på det stoflige
i billedet, de glatte overflader mod de ru. Billedet
skal være et værk i sig selv, en helhed i sammensæt-
ning og struktur, og den grafiske fordeling af sort og
hvidt skal på samme tid give spænding og balance.
Billedet skal ikke være en skildring af en bestemt
begivenhed, men det skal kunne fange øjet og fast-
holde blikket. Er der personer på billedet, fortæl-
ler de ikke om samfundsmæssige forhold, men er
snarere en sammenstilling og modstilling af liv og
ikke-liv.
Han nævner det engelske tidsskrift Creative Ca-
mera og peger på Raymond Moore og Ralph Gib-
son som sine forbilleder. For dem drejer det sig om
billeder, som i første omgang virker realistiske og
enkle, men som samtidig har en psykologisk be-
tydning, der ligger nedenunder og dukker frem lidt
efter lidt. Det er ofte stilfærdige og tavse billeder,
men deres dybde går på en eller anden måde begge
veje, både indad i billedet og udad mod den iagt-
tager, der giver sig tid til at betragte det.
Det klassiske kunstfotografi er udgangspunktet i
alle billederne, sort og hvidt med alle gråtonerne
imellem. De første år forsøgene med forskellige
slags film, infrarøde elle grovkornede, eksponerede
kortere og længere tid med forskellige blændvidder
og med en langvarig efterbehandling i mørkekam-
meret. En tid også sammenklipninger med strimler
fra forskellige optagelser i det samme billede. For-
søgene med at lægge farver på med hånd bagefter.
Der er som en genoptagelse af det gamle samarbej-
de mellem kunstmaler og fotograf, bare den anden
vej rundt: dengang fotografiet udviklede sig i det
19. århundrede, afbillede fotografen det som man
mente var den sande virkelighed, hvorefter male-
ren satte det foran sig i atelieret, mens han omdan-
nede den samme virkelighed til følelser og ”sand”
kunst.
Nu var fotograf og kunstner forenet i samme per-
son, og i bogen ”Reflektión”, som udkom i 1992, er
omkring 50 af Ingi Joensens arbejder samlede med
eksempler på hans billeder med færøsk motiv. Bil-
lederne står uden titler og uden kommentarer. Et
skur ved strandkanten, et stenhus i udmarken, huse
mere eller mindre forladte i sne og skumring, en-
kelte dog med lys i et vindue for at stå imod uvejret,
16
der er ved at trække op. Der er megen ensomhed i
billederne, også i de billeder, hvor man ser folk gå
eller stå, som om de ingenting har at sige til hin-
anden. Ensomheden på kirkegården, hvor græs og
blomster forsøger at overvinde gravstenene. Også
interiører med resterne af noget, som engang har
været, døre taget af hængslerne, spor af ting, som
venter på, at billedet skal blive taget. Selv i eksperi-
menterne med lys og skygge på nøgne kroppe synes
tiden at være gået i stå.
Her er stederne, som samtidig bliver tilstande i tan-
kerne, når man betragter billederne. De er en slags
grafiske tegninger, ofte forhøjede med farver, sådan
som de gamle mestre undertiden kunne forhøje
dele af tegningen for at understrege det særlige og
få ligevægt i helheden. Der er en streng helhed i alle
billederne, men sindets ligevægt er skrøbelig: det er
svært at slippe væk fra dette sted. Og dog:
Et billede af en stol. Ingi Joensen er kommet hjem og
har startet sit egen grafiske virksomhed. Han søger
stadig på egen hånd, når der er ledige øjeblikke, og
ved et tilfælde er han kommet ind i et hus, som har
stået tomt længe. Tapetet hænger i laser på væggene,
malingen skaller af bordet, håndtaget er faldet ud af
døren, alle linier peger nedad, ned på gulvet, ned i
det som engang var. Men oppe i billedet står stolen
med runde ben og ryg. Lys falder fra vinduet og læg-
ger sig på sædet. Det er som om stolen gør modstand
og nægter at overgive sig til tomheden. Måske skal
noget til at ske. Her er stadig håb. (side 40)
Mellem huse, vinter. Der ligger sne på gårdspladsen
og på tagene, tagrenden er tilstoppet, og der hænger
istapper ned fra den. Vinden har fæstnet snefnug til
væggen, her er et godt motiv for en fotograf, der sam-
tidig er grafiker. Han skal lige til at tage billedet, men
pludselig er en hund kommet ud fra smøgen mellem
husene og kommer løbende tværs henover pladsen.
Tilfældet har taget magten over den krævende bil-
ledkunstner. En uplanlagt bevægelse, det var ikke
sådan det skulle være, men billedet bliver taget al-
ligevel. (side 38)
På et andet billede er der en lignende bevægelse. Foto-
grafen er blevet opmærksom på modbilledet i vandet
og har vendt kameraet nedad, så de flydende klipper
spejler sig i vandet. En dreng kommer uden at vide
det i vejen og springer spændt fra en sten til en anden.
Man kan se sommerskoene og de stribede strømper,
men det er spejlbilledet, der giver betydningen og
spændingen. Billedet er stærkere end virkeligheden.
(side 36)
Billeder i mere end tredive år, det er klart, at de
fleste er fra Færøerne. Mere lyriske landskabsbil-
leder er kommet til, Færøerne er uendelige, næsten
flydende i deres skiftende lys. Der er altid en vigen-
de horisont, som pludselig kan forsvinde, når skellet
mellem himmel og hav opløses af tåge, regn eller dis.
Færøerne har en tilbøjelighed til at blænde. Kame-
raet bliver fristet hele tiden, og det er svært at holde
sig tilbage.
Derfor er det nødvendigt en gang imellem at rejse
ud til steder, der er mere pålidelige. Ingi Joensen har
rejst meget, de første år med sit gamle Pentax kame-
ra, de sidste år mere og mere med de højtudviklede,
digitale apparater. Mindre af lyst end af nød, for hele
teknikken bag de gamle film og billedfremkaldelser
falmer hurtigt og er ved at uddø i disse år. Stederne
står alligevel tilbage, og nu hvor der er gået en hel
generation, siden han begyndte at tage billeder, viser
de sig at have en anden og længere tid end udstyret
og teknikken. Andalusien, Sicilien, Island, Grønland,
Danmark.
På caféen i Reykjavik er tiden standset. Krydsfineren
og brædderne på væggen lugter stadig af fernisering.
Det sorte kunstlæder på stolene lyser af glat plastic,
lamperne over bordene havde deres bedste tid engang
i halvtredserne. Alt er det samme, som det altid har
været, alt undtagen de to koner. De har siddet hver
dag på samme måde, ved det samme bord og på de
samme stole alle årene, men nu er de røde, næsten
purpurfarvede, og den gamle lampe gør alt hvad den
kan for at hjælpe konerne og farven med at lyse. (side
47)
17
Dette billede kunne ikke være sort-hvidt, siger Ingi
Joensen og drejer stolen væk fra computeren, hvor
alle billederne ligger registrerede og gemte. Den
lange tid er i billedet, men på samme tid det uen-
delig lille øjeblik, hvor alt ændrer sig. Konerne ved
det ikke, måske sidder de nu i mørkegrønne frakker,
måske er de døde begge to. Men fotografiet husker,
hvordan det var netop dengang.
Hvad er et fotografi? Det er et billede af ting og
samtidig af øjeblikke, som aldrig har eksistret før,
og som aldrig kommer tilbage. Men er man tålmo-
dig – og heldig – kan det engang imellem lykkes at
fange et nu, som fører ud over selve øjeblikket og
ind i en tidløshed. Som kan fange det særlige sted og
samtidig den særlige tilstand eller følelse, den særlige
stemning.
Hans samtidige, fotografen Per Bak Jensen, der nu
er lærer på Kunstakademiet i København, har gået
nogenlunde samme vej som Ingi Joensen. De var
begge to inviterede til at udstille, da Galleri Print åb-
nede i 1979, et af de første danske udstillingssteder
udelukkende for fotografisk billedkunst. I begyndel-
sen den strenge sort-hvide vej, hvor billedet er er en
kunstnerisk organisering af linier og flader i lys og
mørke. Hos Per Bak Jensen er det gådefulde senere
kommet til, ting og landskaber har fået farver, tavs-
heden dominerer, men bag tavsheden er der tegn,
som kommer frem lidt efter lidt og får stemme. Et
anderledes sprog, som kun øjet og sindet sanser. Det
synlige har i sig en usynlig verden, som har andre
betydninger end de sædvanlige, og kunstneren kan
som et sansende væsen, vævet ind i denne ordløse
eksistens, lokke betydninger frem på grænsen mel-
lem tavshed og billede.
Refleksion, at reflektere: at kaste tilbage. Lys er usyn-
ligt, det kan ikke ses, før det møder noget, en stjerne,
en hånd, et landskab. Man opfattede de første foto-
grafier som tilbagekastet lys eller som selve solens
skrift på den lysfølsomme plade. Her var den rene
virkelighed, som ingen kunne tvivle på eller mod-
sætte sig. Men at reflektere er også at kaste noget
tilbage inde i hovedet, en tanke, en følelse, en tvivl.
Den samtidige refleksion af både det objektive og
det subjektive er hemmeligheden i fotokunst og
kernen i Ingi Joensens værker. Nu har han vendt
sig væk fra skærmen og kritiserer mumlende den
nyeste teknik. Alt er blevet lettere og glattere. Det
er så nemt at rette, alt kan gøres fuldkomment på et
øjeblik, og der bliver ingenting tilbage af det, som i
virkeligheden uden for billedet er forkert og grimt.
At skulle sidde her og være nødt til at nedbryde det
perfekte, sukker han. Han er god til det nye, men at
måtte skaffe sig udstyr, som kan lægge skrammer
og sløringer ind på billederne, det er næsten for me-
get. Som nu med disse landskabsbilleder, der truer
med at gøre landet til postkort af sig selv.
Han må vende om og se sig tilbage. Det kan ikke
nytte noget at komme en gang til med de gamle bil-
leder, de må behandles anderledes, de håndmalede
farver må væk. Det samme med billedserierne. De
skal med, men de skal forsinkes, og al pynten med
ord og musik må skæres fra, måske skal der kun
være enkelte fuglelyde tilbage. Udstillingen skal
ikke være en mindesamling, ikke en afslutning, men
hellere en begyndelse på det kommende. Han må
tænke om igen: hvordan ville han have lavet disse
billeder i dag?
Mildere måske? Her er et billede fra Boðanes. Han
har gået omkring og lyttet, tænkt på de runde klipper
derhenne og strandkanten, men vejret driller. Ingen
vind, som meteorologerne havde lovet, ingen dis, in-
gen byger, og pludselig er luften mere blå end blåt.
Da ser han vildgæssene komme op over kammen,
syv gæs jævnt fordelt over klipperne og en, som kun
lige får halsen opover for at kigge. Ikke nok med
gæssene: den eneste sky, der er tilbage på himlen, har
lagt sig til rette lige oppe over dem og præcis midt i
billedet. Dér var det. (side 51)
Stemningen er i hvert fald lettere nu, end den var
engang. Måske er der noget om det, som den bel-
giske maleren Pierre Alechinsky siger et sted: ”En-
gang var der problemer. Da jeg var helt ung. Når
man er ung, er man ældre. Og når man er gammel,
er man yngre. En meget ung kunstner maler som
18
en gammel mand. Fordi han er bange, og fordi han i
så høj grad tænker på teknikken i billedet. Men når
man bliver ældre … jeg håber at blive som et lille
barn, når jeg bliver helt gammel. I mit maleri.”
Så let er det nok ikke, ler Ingi Joensen. Og du ved
vist ikke, hvor forbandet tvær jeg stadigvæk kan
være. Med at gentage de samme ting, om og om
igen. Man må få billedet til at leve, det må sige mere
end virkeligheden. Der er nogle der tror, at det er
så nemt at tage et godt billede, det kan alle og en-
hver gøre. De skulle vide, hvordan det er, når det
afgørende sker. Når billedet pludselig forvandles
og bliver til noget andet, end man troede det var,
og man bare må følge med, mens man forsøger at
sætte forhindringer eller regler op for at få det til at
opføre sig ordentligt. Men billedet vil ikke standse,
før det har fået sin vilje. Og alligevel ved man, at
ens egen følelse var med i det. Det var følelsen, der
standsede farten og gav billedet sin endelige form.
En oversvømmelse af billeder. Det skyller ned ad
væggene og skærmen, det har regnet med billeder i
alle disse år. Der er, som om han står på en bro og
tvivler på, om den er bred nok til at sluge vandmas-
serne. Der kommer andre til, de kigger og peger,
men han er tavs og sammenbidt og lader sig ikke
mærke med noget. Nu er det nok med snak. Han
står for sig selv og lytter til denne regn af skiftende
lys. Her er det bare billederne, der skal tale.
Skarp, næsten mager, stadig med en holdning som
en ung mand. Han står med hænderne i lommen,
sort mod det fossende lys.
Gunnar Hoydal
Andalusia, Spania 1976, 45 x 34

19
Andalusia, Spania 1976, 34 x 51

20
Andalusia, Spania 1976, 34 x 51

21
Sesilia, Italia 1977, 34 x 45

22
Sesilia, Italia 1977, 34 x 51

23
Sesilia, Italia 1977, 51 x 34

24
Sesilia, Italia 1977, 51 x 34

25
Keypmannahavn 1975, 34 x 45

26
Keypmannahavn 1976, 51 x 34

27
Keypmannahavn 1976, 34 x 51

28
Sumba 1976, 34 x 51

29
Tórshavn 1976, 51 x 34

30
Fugloy 1976, 34 x 45

31
Tórshavn 1976, 51 x 34

32
Tórshavn 1976, 51 x 34

33
Tórshavn 1982, 34 x 51

34
Lambi 1982, 34 x 51

35
Tórshavn 1984, 34 x 51

36
Syðrugøta 1984, 34 x 51

37
Vágur 1984, 34 x 45

38
Tórshavn 1988, 34 x 51

39
Tórshavn 1988, 34 x 51

40
Tórshavn 2001, 34 x 51

41
Tórshavn 2001, 34 x 51

42
Grønland 2003, 34 x 45

43
Grønland 2003, 34 x 45

44
Grønland 2003, 34 x 45

45
Ísland 2003, 34 x 45

46
Ísland 2003, 34 x 45

47
Ísland 2003, 34 x 45

48
Oyggjarvegur 2006, 60 x 84

49
Nólsoy 2007, 60 x 84

50
Tórshavn 2007, 60 x 84

51
Tórshavn 2007, 60 x 84

52
Tórshavn 2007, 60 x 84

53
ÆVISØGA BIOGRAPHY BIOGRAFI
Ingi Joensen
1953 føddur born født
ÚTBÚGVING EDUCATION UDDANNELSE
1971-72 Akad. for Fri og Merkantil Kunst,Keyp-
mannahavn. The Academy for Free and Mercan-
tile Art, Copenhagen. Akad. for Fri og Merkantil
Kunst, København.
1972-73 Atelier 12, Keypmannahavn. Atelier 12,
Copenhagen. Atelier 12, København.
1973-77 Danmarks Designskole, Keypmannahavn,
tekning og grafikk. The Danish Design School,
Copenhagen, department of drawing- and grap-
hics. Danmarks Designskole, København, linien
for tegning og grafik.
FERÐIR STUDY TOURS REJSER
1975 Andalusia, Spania. Andalusia, Spain.Anda-
lusien, Spanien.
1976 Sesilia, Italia. Sicily, Italy. Secilien, Italien.
1986 París, Frakland. Paris, France. Paris, Frankrig.
2001 Róm, Italia. Rome, Italy. Rom, Italien.
2002 Ísland og Grønland. Iceland og Greenland.
Island og Grønland.
2006 New York, USA.
FRAMSÝNINGAR EXHIBITIONS
UDSTILLINGER
1973, 1976-78, 1980-81, 1984-91 Ólavsøkuframsýn-
ingin, Tórshavn. The National Day Exhibition,
Tórshavn. Olaj udstillingen, Tórshavn.
54
1978 Erendira, Galleri Kælderen, Keypmanna-
havn. Erendira, Galleri Kælderen, Copenhagen.
Erendira, Galleri Kælderen, København.
1979 Print Galleri, Keypmannahavn. Print Gallery,
Copenhagen. Print Galleri, København.
1979 Galleri Sct. Agnes, Roskilde. Gallery Sct.
Agnes, Roskilde. Galleri Sct. Agnes, Roskilde.
1980 Ung Føroysk List, Danmark. Young Faroese
Art, Denmark. Ung Færøsk Kunst, Danmark.
1986 Færøsk Kunst 86, Nikolaj, Keypmannahavn.
Faroese Art 86, Nikolaj, Copenhagen. Færøsk
Kunst 86, Nikolaj, København.
1988 Îles Oyggjar Isole, Rennes, Frakland. Îles
Oyggjar Isole, Rennes, France. Îles Oyggjar Isole,
Rennes, Frankrig.
1989 Færøske Kunstnere, Huset i Asnæs. Faroese
Artists, Huset i Asnæs. Færøske Kunstnere, Huset
i Asnæs.
1989 Portoferraio, Elba, Italia. Portoferraio, Elba,
Italy. Portoferraio, Elba, Italien.
1990-92, 1999, 2002-03 Várframsýningin,Tórs-
havn. The Spring Exhibition, Tórshavn. Forårsud-
stillingen, Tórshavn.
2003 Inside-Outside, Listasafnið á Akureyri, Ís-
land; Listasavn Føroya, Tórshavn. Inside-Outside,
The Museum of Art in Akureyri, Iceland; The
Faroese Museum of Art, Tórshavn. Inside-Out-
side, Listasafnið á Akureyri, Island; Færøernes
Kunstmuseum, Tórshavn.
2004 Inside-Outside, Katuaq, Nuuk, Grønland;
Nordatlantens Brygge, Keypmannahavn. Inside-
Outside, Katuaq, Nuuk, Greenland; Nordatlantens
Brygge, Copenhagen. Inside-Outside, Katuaq,
Nuuk, Grønland; Nordatlantens Brygge, Køben-
havn.
SERFRAMSÝNINGAR SEPARATE
EXHIBITIONS SEPARATUDSILLINGER
1975 Galleri List, Keypmannahavn. Gallery List,
Copenhagen. Galleri List, København.
1976, 1979 Smiðjan, Tórshavn. Smiðjan, Tórshavn.
Smiðjan, Tórshavn.
1980 Galleri Lovo, Tórshavn. Gallery Lovo,
Tórshavn. Galleri Lovo, Tórshavn.
1988, 1992 Galleri List, Tórshavn. Gallery List,
Tórshavn. Galleri List, Tórshavn.
2007 Støð • Støður, Listasavn Føroya, Tórshavn.
Places • States of Mind, The Faroese Museum
of Art, Tórshavn. Steder • Tilstande, Færøernes
Kunstmuseum, Tórshavn.
SNIÐGEVING DESIGN FORMGIVNING
Hevur síðani 1980 havt egna fyritøku, sum
sniðgevur bøkur, heimasíður, pakkitilfar og aðrar
prentlutir, ger sjónvarpslýsingar og multimedia
tilfar. Has had his own company since 1980, which
designs books, homepages, packing, and other
material for printing. The company also produces
TV commercials and other multimedia stuff. Har
siden 1980 haft sin egen grafiske virksomhed,
som arbejder med at designe bøger, hjemmesider,
emballage og andet materiale til print. Desuden
produceres der TV reklamer og multimedia.
55
VERK WORKS VÆRKER
1992 50 viðgjørdar myndir í bókini Reflektión. 50
workups of photography in the book Reflektión.
50 bearbejdede fotografier i bogen: Reflektión.
1982 Myndil av havbotninum kring Føroyar.
Modelling the scenery of the bottom of the sea,
round the Faroe Islands. Model af havbunden
omkring Færøerne.
1983, 1984 Prýðingar í Tórshavn: Hotel Føroyar;
Føroya Handilsskúli; Strandferðslupakkhúsið.
Decorations in Torshavn: Hotel Føroyar; Før-oya
Handilsskúli; Strandferðslupakkhúsið. Udsmyk-
ninger i Tórshavn: Hotel Føroyar; Føroya Handils-
skúli; Strandferðslupakkhúsið.
1986, 1993, 1994 Son-et-lumière, 4 Multiemedia
útgávur: Bjørg 1986, Havlandið 1993, Bláur
bóltur 1993, Mikladalur 1994. Son-et-lumière, 4
Multimedia productions: Bjørg, 1986, Havlandið,
1993, Bláur bóltur, 1993, Mikladalur, 1994. Son-et-
lumière, 4 Multiemediaproduktioner: Bjørg, 1986,
Havlandið, 1993, Bláur bóltur, 1993, Mikladalur,
1994.
2002 Stuttfilmur: Taxi. Short movie: Taxi. Kortfilm:
Taxi.
2005 Barnabók: Trøllið hjá pápaleysa. Children’s
book: Trøllið hjá pápaleysa. Børnebog: Trøllið hjá
pápaleysa.
2007 Videoinnstallatión: Beinisvørð. The video
installation: Beinisvørð. Videoinstallation:
Beinisvørð.
Ingi Joensen
STØÐ • STØÐUR PLACES • STATES OF MIND STEDER • TILSTANDE

FRAMSÝNING EXHIBITION UDSTILLING

19. oktober - 16. desember 2007
Listasavn Føroya The Faroese Museum of Art Færøernes Kunstmuseum 2007

© RITHØVUNDUR AUTHOR FORFATTER

Gunnar Hoydal

RITSTJÓRN EDITOR REDAKTION

Helgi Fossádal, savnsleiðari director museumsdirektør

TÝÐINGAR TRANSLATION OVERSÆTTELSE

Jette Hoydal

SNIÐGEVING DESIGN GRAFISK DESIGN

Grafik Studio www.grafikstudio.fo

PRENT PRINTING TRYK

Narayana Press, www.narayanapress.dk

© ÚTGEVARI PUBLISHER UDGIVER

Listasavn Føroya
Gundadalsvegur 9, P.O. box 1141
FO-110 Tórshavn, Faroe Islands
info@art.fo

© ENDURÚTGÁVA AV LISTAVERKUNUM REPRODUCTION OF THE

ARTWORKS REPORDUKTION AF KUNSTVÆRKERNE
Ingi Joensen

ISBN 978-99918-987-2-8
LISTASAVN FØROYA

ISBN 978-99918-987-2-8