2005-1

ROMFART www.romfart.no

Landing på Titan

Tilbakeblikk på ISS

Ny serie -
Tema: Romfart

Romfergen
klar for ny ferd
 www.romfart.no
INNHOLD

ROMFART Romfergen klar til ny ferd

Neste romfergeoppskyting er plan-
TR
ONAUTISK
Utgis av: lagt til 22. mai 2005. STS-114 blir
FO
S

Norsk Astronautisk Forening

NORSK A

RE

den første romfergeferden siden

NING

Postboks 52 Blindern Columbia-ulykken i februar 2003,

1951
0313 Oslo der syv astronauter omkom. På
STS-114 skal man bl.a teste prose-
Redaktør: Øyvind Guldbrandsen dyrer og teknikker som skal hindre
lignende ulykker i fremtiden.

Sideutlegg: Øyvind Guldbrandsen

Margrethe Maisey Side 14

Medarbeider i dette nummer:

Tore S. Johnsen
Mars-kjøretøyene fortsatt aktive
eRomfart / www.romfart.no :
Erik Tronstad Spirit og Opportunity har fungert
på Mars i over femten måneder, fem
ganger så lenge som de var kon-
Romfart Ekspress: struert for å fungere, og NASA har
Ragnar Thorbjørnsen nylig gitt klarsignal for ytterligere
18 måneders drift.
Annonseansvarlig: Side 22
Margrethe Maisey
maisey @ mac.com Vi tar også et historisk tilbakeblikk
på Sovjetunionens ubemannede
ferder til vår andre søsterplanet,
Annonsepriser: Venus.
A6 kr. 450, A5 kr. 900, A4 (helside) kr. 1200,
Side 46
A3 (tosiders) kr. 2000.
Vedlegg i utsendelse kr. 1600 (+vekt­tillegg).
Priser for farger, annonsering i flere
utgaver etc., kontakt annonseanvarlig. Landing på Titan
Kontakt: Enda en klode vi har landsatt
Telefon: +47 880 0313 0 (flexinummer)
instrumenter på, er Titan.
e-post: naf @romfart.no En foreløpig rapport om
redaksjonen@ romfart.no Huygens' historiske landing
Bankkontonr.: 9235.15.91406 der den 14. januar 2005 fin-
Organisasjonsnr.: 979 960 875 ner du på
side 13
Trykk: Tøyen Trykk A/S
Tvetenveien 162, 0671 Oslo

Utgivelsesfrekvens: 4 nummer per år

Tema: Romfart
Opplag: 1000
Første del av en ny artikkelserie
ISSN 1502-5276 som tar for seg generelle emner om
romfart.
Årgang 35 - Nr. 133 (Nr. 2005-1) Side 50

 Romfart 1/2005
 www.romfart.no
INNHOLD
Nr. 2005-1
Aktuelt:
Neppe flere service-ferder til Hubble - NASA har fått ny administrator
- Forlenget driftstid for SMART-1
Det blir antakelig ingen flere servi- - Halvgod debut for Delta IV Heavy
ceferder til Hubble-romteleskopet, - Vellykket Ariane 5 ECA-oppskyting
verken med astronauter eller ro- - Vellykket oppskyting av H-IIA
boter. NASA sparer i så fall minst
en milliard dollar, men mister det
- Siste Atlas III-oppskyting
legendariske teleskopet. - ATV-kommunikasjonsutstyr til ISS
Side 20 - Ariane 5 opp med spionsatellitter
- Første Inmarsat 4 skutt opp
- Kina bygger satellitt for Nigeria
- Rosetta med nærpassering av Jorden
- Generalforsamling i NAF
Tilbakeblikk på ISS Den internasjonale romstasjo- Side 4-12
nen har kretset rundt Jorden Huygens' landing på Titan
i seks og et halvt år og vært
permanent bemannet i fire og
Side 13
et halvt. Vi ser på tiden frem Snart ny romfergeferd
til april 2002. Side 14
Side 34 Ikke mer service på Hubble
Side 20
Vi bringer også en tabell over
alle oppskytinger til ISS, samt Mars-roverne fortsatt i aktivitet
noen andre fakta. Side 22
Side 42 Tidlige spionsatellitter
Side 27
Deep Impact på kollisjonsferd
Side 28
Kollisjon med komet i rommet Tilbakeblikk på ISS - del 1
Side 34
Den amerikanske kometsonden Oversikt over ferder til og fra ISS
Deep Impact er i full fart på vei mot Side 42
et møte med kometen Tempel 1.
Sovjetunionens Venus-sonder
Den 4. juli 2005 skal en datter­s­onde
dundre inn i den 6 km store komet- Side 46
kjernen med en fart på over Tema: Romfart - del 1
10 km/s. Kollisjonen vil danne Side 50
et 100 m stort krater.
Side 50
Forsiden:
Romfergen Discovery legger av gårde
fra Cape Canaveral på STS-64 den 9.
Opphavsrett: september 1994. Samme romferge gjø-
Artikler, innlegg og bilder kan gjengis kun etter skriftlig tillatelse fra res nå klar til STS-114, første romferge­
redaktøren og/eller artikkelforfatteren/fotografen. Artikler og innlegg oppskyting på 28 måneder. (NASA)
uttrykker forfatterens personlige meninger og er ikke nødvendigvis å
oppfatte som redaksjonens eller foreningens. Dersom artikler fra blader Baksiden:
blir helt eller delvis gjengitt, eller de blir brukt som kildemateriale, må Den 400 km store månen Mimas sve-
følgende retningslinjer følges: ver foran de azur-fargede skytoppene
1) Oppgi følgende: Gjengitt fra/Kilde: Romfart nr. xx, publikasjonsår, på Saturns nordlige halvkule, som
artikkelens tittel, artikkelfofatteren(e)s navn, "Utgitt av Norsk Astro- domineres av skygger fra planetens
nautisk Forening". mektige ringer. Fotografert i naturlige
2) To eksemplarer (evt. kopier) av publikasjoner skal sendes redaksjonen. farger av romsonden Cassini den 18.
januar 2005, 1,4 mill. km unna Saturn.

Romfart 1/2005 
AKTUELT
NASA har fått ny administrator
Den 11. mars 2005 ble dr. Michael
Griffin valgt til ny NASA-adminis-
trator av USAs president George W.
Bush. Han ble formelt godkjent av
Kongressen 13. april og startet sin
nye jobb i NASA 14. april. Griffin
etterfølger Sean O`Keefe, som etter
tre år i NASAs førersete valgte å
ikke følge med inn i presidentens
andre og siste periode.
Det var den 21. desember 2001
at O`Keefe tok over administrasjo-
nen av NASA etter Daniel Goldin.
O’Keefes første store utfordring ble
å få kontroll over de økonomiske
overskridelsene i spesielt Det inter-
nasjonale romstasjonsprogrammet,
ISS. Goldin hadde i sine nesten 10
år i NASAs førersete kjørt en til dels
beinhard såkalt raskere-billigere-be-
dre-politikk innen de fleste NASA-
prosjekter, som til da hadde fått en
stadig verre tendens til å sprenge
alle budsjett- og tidsskjemaer full-
stendig. Goldins politikk høstet
mye kritikk fra folk som mente
prosjekter nå ikke lenger ble gjen-
nomført tilstrekkelig grundig, men
også tilsvarende mye ros fordi den
endelig så ut til å få skikkelig sving
på sakene i NASA.
Men Goldins politikk gjaldt i
hovedsak ubemannede prosjekter,
hvor tross alt kunne tillate seg å ta
større sjanser. I kontrast til dette
ble Det internasjonale romstasjons-
prosjektet en økonomisk og tids-
skjemamessig fadese, selv om det
nok må sies å ha blitt en teknisk og
trolig politisk suksess, med tanke
på alle de internasjonale partnerne,
og da spesielt med tanke på at ar-
vefienden Russland er så sentralt
involvert. Men uansett, da O’Keefe
tok over NASA-ledelsen etter Gol-
din var ISS’ kostnadsoverskridelser
på ikke mindre enn fem milliarder
dollar, og prosjektet var allerede 10
år forsinket.
Mindre enn ett år etter O’Keefes
innsettelse hadde han fått det øko-
nomiske aspektet på ISS under
 Romfart 1/2005
En kommer og en går: Avtrop-
pende NASA-administrator Sean
O`Keefe (under) og hans etter-
følger dr. Michael Griffin (over).
(NASA)
kontroll, for en stor del ved å skjære
ned på ambisjonsnivået. Dette gjor-
de at Det hvite hus igjen lot NASA
se fremover og planlegge med mer
enn tre personer om bord i ISS.
Men 1.februar 2003 forandret
alt dette seg. Columbia-ulykken ble
skjebneøyeblikket for O`Keefe som
administrator for NASA, skjebne-
svanger for NASA for å få ferdigstilt
ISS og ikke minst for romfergefer-
der som ikke skulle gå til ISS.
O’Keefe ble ansatt først og
fremst for sine økonomiske evner.
Han var ingen visjonær slik som
Goldin, og hadde få uttalte visjoner
om at NASA skulle tilbake til Må-
nen eller videre til Mars. Derimot
mente han at NASA skulle tilbake
til forskning og utvikling. Han
mente at denne linjen var bedre
”enn å plante et flagg eller sette
fotavtrykk”. NASA skulle gå dit
hvor vitenskapsfolkene mente det
var riktig å gå, sa han.
Men dette endret seg den 14.
januar 2004, da president W. Bush
la frem sine visjoner om bemannede
ferder tilbake til Månen og videre
til Mars.
Sean O`Keefe vil muligens bli
husket best for nettopp sin håndte-
ring av Columbia-ulykken i 2003 og
at han fikk kostnadsoverskridelsene
fra Goldin-perioden under kontroll.
I løpet av sine tre år ved roret, vil
jeg tro at dette var mer enn nok å
hanskes med. NASAs budsjettsi-
tuasjonen ser langt mer lovende for
2006 enn da O`Keefe tok over.
Den 11. mars 2005 ble altså Dr.
Michael Griffin valgt til ny NASA-
administrator. Han er fysiker og
romfartsingeniør med lang erfaring
innenfor området. Han vil få ansva-
ret med å implementere president
Bush sin visjon for utforskning av
rommet. Han kommer fra Johns
Hopkins-universitet hvor han var
sjef for avdelingen for romfors-
kning. Han har tidligere også hvert
ved NASA som meddirektør i avde-
lingen for utforskning. Han har ikke
færre enn syv master- eller doktor-
grader som inkluderer fysikk, elek-
tronikk, romfart, bygningsingeniør
og bedriftsøkonomi.
Det har for øvrig vakt positiv
oppmerksomhet i mange miljøer at
Griffin så vidt har åpnet muligheten
for at NASA likevel skal foreta en
ny serviceferd til Hubble-romtele-
skopet (se artikkel s 20).
Per Arne Marthinsen

Forlenget driftstid for SMART-1
ESA har besluttet å forlenge driftsti-
den for SMART-1 med ett år. Planen
er nå å avslutte prosjektet i august
2006, istedenfor august 2005, slik de
opprinnelige planene tilsa.
Med denne forlengelsen vil man
dekke større områder av måneo-
verflaten med høyere oppløsning
enn opprinnelig planlagt. Banen
SMART-1 skal ha i det utvidede
programmet vil dessuten være mer
stabil enn i grunnprogrammet. Der-
med trenges det mindre drivstoff til
banejusteringer.
I det utvidede programmet kan
man foreta detaljerte observasjo-
ner over interessante områder. Fra
stereoobservasjoner kan man for
eksempel få nøyaktige data om
overflatens topografi.
Dette ESA-bygde romfartøyet
gikk inn i bane rundt Månen 15.
SMART-1 driver eksperimentell laserkommunikasjon med et teleskop på
Teneriefe (ESA)
Romfart 1/2005
AKTUELT
november 2004 (se eRomfart 2004-
196). Senere har det gått i spiral
nærmere og nærmere inn mot Må-
nen. Nå er SMART-1 i en bane der
høyden over Månen varierer mel-
lom 1000 km og 5000 km.
Ionemotoren gikk frem til 29. de-
sember 2004. For at forskere skulle
få gjøre noen innledende observa-
sjoner, ble motoren slått av til 3.
januar 2005. Da ble den påslått frem
til 12. januar. Nå skal motoren være
avslått til 9. februar. En ny avfyring
frem til 28. februar 2005 vil da brin-
ge SMART-1 ned til en bane på 300
km x 3000 km rundt Månen.
Det første bildet av måneoverflaten
fra SMART-1 ble tatt over områder
ved omtrent 75 grader nord.
Erik Tronstad
Måneoverflaten fotografert fra
SMART-1 i desember 2004. Det
største krateret på bildet er døpt
Brianchon og befinner seg ved 75°
nord og 86° vest.
(ESA/Space-X, Space Exploration
Institute.)

AKTUELT
Nesten vellykket debut
for Delta IV Heavy
Ved enkelte oppskytinger rundt
om i verden denne vinteren har
det vært bæreraketten og dens pre-
stasjoner, fremfor nyttelasten, som
har vært det primære fokus. Dette
fordi de aktuelle bærerakettene er
til dels helt nye, og uten unntak
svært kraftige, og skal benyttes til
mange viktige oppskytinger i årene
som kommer for sine respektive
nasjoner (hhv. USA, vest-Europa
og Japan) To har også skapt «krise»
ved å mislykkes ved forrige opp-
skytingsforsøk.
Den første av disse nye store
rakettene var oppskytingen av den
første Delta IV Heavy-raketten fra
Cape Canaveral den 21. desember
2004. Delta IV Heavy er verdens
største og kraftigste, operative, ube­
mannede bærerakett.
Oppskytingen, som var blitt
utsatt flere ganger, så først ut til å
ha vært vellykket, men etter kort tid
ble det klart at bærerakettens ytelse
ikke hadde vært som forventet.
Som en følge av dette havnet den
primære nyttelasten, testsatellitten
DemoSat, i en lavere bane enn plan-
lagt. To mikrosatellitter, som skulle
kobles fra tidligere under oppsky-
tingsfasen, havnet i en så lav bane
at de falt ned nesten med en gang.
Årsaken var at alle de tre sam-
menkoblede kjernetrinnene kuttet
ut noen få sekunder tidligere enn
beregnet. I midten av mars 2005
konkluderte rakettbyggeren Boe-
ing med at drivstoffsensorene om
bord feilaktig detekterte at tankene
var tomme før de faktisk var det,
på grunn av bobler i rørene som
brakte flytende oksygen til rakett-
motorene. Det øvre trinnet klarte
ikke å kompensere for kjernetrin-
nenes forkortede brennperiode, og
DemoSat endte dermed opp i en
bane på 19 027x36 406 km, med en
inklinasjon på 13,5 grader. Målet
var den geostasjonære banen, som
 Romfart 1/2005
er sirkulær
i 35 800 km
høyde med
inklinasjon på
0 grader.
Boeing
uttalte etter­­på
at problemet med drivstoff-
sensorene skulle være enkelt
å fikse og at både de og det
amerikanske luftforsvaret i det
store og hele tross alt er godt
fornøyd med oppskytingen.
Med en nyttelastkapa-
sitet på over 13 tonn til geo­
stasjonær over­føringsbane er
Boeings Delta IV Heavy ver-
dens største og kraftigste ope-
rative, ube­mannede bærera-
kett. Delta IV-raketten som ble
skutt opp den 21. desember
hadde en høyde på 71 m og
masse på rundt 725 tonn. Den
snart pensjonerte Titan 4 er
riktig­nok tyngre, men har Startfasen av oppskytingen av den før-
lavere nyttelastkapasitet, et- ste Delta IV Heavy-raketten. (Boeing)
tersom den benytter mindre
effektive drivstofftyper i de
nedre trinnene. Kun de bemannede Velprøvde metoder er å benytte
rom­fergene er kraftigere, men disse kraftigere øvre trinn, spenne på
vil bare bli benyttet til oppskytinger separerbare faststoffmotorer til kjer-
til lav jordbane. Selv med øvre trinn netrinnene eller lage skroget av en
i lasterommet har ikke romfergen lettere aluminium-lithiumlegering.
i nærheten av Delta IV Heavys En sjeldnere metode som vur-
nyttelastkapasitet til den høyere, deres er å kjøle ned drivstoffet yt-
geostasjonære banen. Av tid­ligere terligere slik at det får høyere tett-
bæreraketter er det kun Saturn 5 og het. Med dette får tankene høyere
Sovjetunionens mindre vellykkede drivstoffkapasitet uten at man gjør
N-1 og kansellerte Energia som dem større.
overgår Delta IV-Heavy. Enda en metode som studeres
Delta IV-Heavy består av tre er å koble sammen drivstoffrør
sammenkoblede kjerne­trinn (Com- mellom de ytre og det midtre kjer-
mon Booster Core), og et øvre trinn netrinnet. I dagens versjon brenner
som er noe større en de som er rakettmotoren i det midtre kjerne-
be­­nyttet på de tidligere Delta 4- trinnet på lavere styrke for å spare
Medium-opp­skyt­ingene. Alle trin- drivstoff før de ytre er utbrent og
nene brenner flytende hydrogen og kobles fra. Ved å overføre drivstoff
flytende oksygen. Når raketten blir mellom kjernetrinnene kan alle
operativ vil den i hvert fall i første tre RS-68-motorene brenne for full
omgang bare benyttes til å skyte styrke hele veien. Dette gir bedre
opp store militære satellitter for det effektivitet, samtidig som drivstoff-
amerikanske forsvarsdepartemen- tankene i det midtre kjernetrinnet
tet. fortsatt vil kunne være fulle når de
Boeing vurderer flere videre- ytre kjernetrinnene kobles fra.
utviklede versjoner av Delta IV
Heavy hvor hensikten er å oppnå Øyvind Guldbrandsen
høyere nyttelastkapasitet.
 AKTUELT

Første vellykkede oppskyting av Ariane 5 ECA

Det andre oppskytingsforsøket av Liquid Experimentation and Veri- var. Dette var nærmest en ballast,
en Ariane 5 ECA-rakett fant sted fication in Orbit), skal brukes til å som skulle etterlikne oppførselen
fra Kourou-romsenteret i Fransk undersøke hvordan væsker oppfø- til en stor kommersiell satellitt og
Guyana den 12. februar 2005. Dette rer seg i mikrogravitasjon. Spesielt var ellers utstyrt med måleinstru-
var en meget viktig oppskyting for er man interessert i å lære hvordan menter for å studere bærerakettens
Arianespace og ESA, etter at opp- skvulping av flytende drivstoff kan oppførsel.
skytingen av den første Ariane ECA påvirke kontrollen av et romfartøy. Erik Tronstad
mislyktes i desember 2003. Ariane 5 Den tredje, Maqsat B2 forble festet
ECA er Europas største og kraftig- til Ariane 5s andretrinn, slik planen
ste bærerakett.
Det store spenningsmomentet
knyttet seg til Vulcain 2-motoren i Den første vellykkede oppskytingen av en Ariane 5 ECA, Europas vik-
bunnen av første trinn, som sviktet tigste bærerakett i årene som kommer, fant sted 12. februar 2005.
på dette første oppskytingsforsøket. (ESA/CNES/Arianespace.)
Denne gangen fungerte motoren
som den skulle og brant i nesten
ni minutter. Også det andre trinnet
fungerte som det skulle og alle tre
nyttelastene, XTAR-EUR og Slosh-
Sat-FLEVO og Maqsat B2, ble plas-
sert i geostasjonære overføringsba-
ner, helt som planlagt.
Ariane 5 ECA har kraftigere
faststoffmotorer enn grunnversjo-
nen, Ariane 5G, som den etter hvert
skal erstatte. Hver av de to nye
faststoffmotorene har 2,43 tonn mer
drivstoff og yter de nesten 600 000
N mer skyvekraft enn de gamle.
Drivstofftanken i det første trin-
net rommer 15 tonn mer drivstoff
enn i Ariane 5G-versjonen, og trin-
net bruker en ny Vulcain 2-motor
istedenfor Ariane 5Gs Vulcain 1.
Vulcain 2, som forbrenner flytende
hydrogen og flytende oksygen, gir
20 % mer skyvekraft enn Vulcain
1. På toppen av Ariane 5ECA er et
nytt andretrinn. Også dette bren-
ner flytende hydrogen og flytende
oksygen og har høyere ytelse enn
Ariane 5Gs andretrinn, som er
mindre og forbrenner UDMH
(usymmetrisk dimetylhydrasin) og
nitrogentetraoksid. Sistnevnte driv-
stoffkombinasjonen er mindre ef-
fektiv, men enklere å håndtere enn
flytende hydrogen/oksygen
Den ene av nyttelastene på den-
ne oppskytingen, XTAR-EUR, var
en kommunikasjonssatellitt. Den
andre, SloshSat-FLEVO (Facility for

Romfart 1/2005

AKTUELT
Vellykket opp­
skyting av H-IIA
Den japanske romorganisasjonen
JAXA gjennomførte 26. februar
2005 en vellykket oppskyting fra
Tanegashima-romsenteret av en
H-2A-bærerakett. Dette var første
oppskyting av en H-2A-bærerakett
etter den mislykkede oppskytingen
29. november 2003. Denne gang var
oppskytingen vellykket.
H-IIA er Japans største og kraf-
tigste bærerakett. Japan har foretatt
totalt 14 oppskytinger av H-2A og
forgjengeren H-2. Av disse har tre
vært mislykkede. Så langt har der-
med 79 % av oppskytingene vært
vellykkede, hvilket er forholdsvis
dårlig. For USAs Delta-bæreraket-
ter har 94 % av oppskytingene vært
vellykkede, for ESA/Arianespaces
Ariane er tallet 93 %.
Nyttelast på denne H-IIA-
opskytingen var værsatellitten MT-
Sat-1R. Den ble plassert i en geosta-
sjonær overføringsbane på 249 km x
35 793 km og en inklinasjon på 28,5
grader. Banen ble senere gjort sir-
kulær og satellitten var i skrivende
H-IIA nr. 7 under starten fra Tanegashima-basen i sør-Japan. (JAXA.)
 Romfart 1/2005
Siste Atlas III opp
med havover­våknings­
satellitter
Den siste Atlas III/Centaur-bærera-
kett tok av fra oppskytingsrampe
36B ved Cape Canaveral Air Force
Station i Florida, USA den 3. februar
2005. Med seg hadde raketten en
nyttelast for USAs National Recon-
naissance Office. Selv om nytte-
lasten formelt er hemmelig, er det
klart at det dreide seg om havover-
våkningssatellitter i USAs Naval
Ocean Surveillance System (NOSS).
Nesten 18 minutter etter opp-
skytingsstart kom Centaur-trinnet
stund i ferd med å bli styrt over mot
sin endelige plass ved 140° østlig
lengde i den geostasjonære banen.
I tråd med japansk tradisjon
fikk satellitten nytt navn etter opp-
skytingen og heter nå Himawari-6.
Japan har fra før skutt opp fem
værsatellitter i Himawari-serien,
den første i 1977.
Erik Tronstad
og nyttelasten inn i jordbane, et sted
like syd for Grønland. Begge var da
på vei østover, for noe senere å pas-
sere over Syd-Norge. Etter nesten
ytterligere én time ble Centaur-trin-
net startet på nytt. Om lag 1 time og
19 minutter etter oppskytingsstart
ble nyttelasten utplassert i sin plan-
lagte bane.
Normalt går disse satellittene i ba-
ner på 1100 km x 1200 km, med en
inklinasjon på 63,5 grader.
Amatører i Canada observerte litt
senere to objekter, som fløy nær
hverandre. Det frakoblede Cen-
taur-trinnet fløy også i nærheten.
Sammen med banen satellittene
gikk i, er det liten tvil om at dette
er NOSS-satellitter. Dette var tredje
oppskyting av nyttelaster av denne
typen, der to satellitter kretser
rundt Jorden i følge med hveran-
dre. I tidligere versjoner av NOSS
opererte tre satellitter nær sammen
i hver NOSS-konfigurasjon. (Du
finner en nærmere omtale av NOSS
i eRomfart 2003-184.)
Arkivfoto av en tidligere Atlas III-
opp­skyting.
(Lockheed Martin)

Denne oppskytingen var den
sjette og siste med Atlas III-bæ-
reraketten, som var en midlertidig
overgangsordning fra den eldre
Atlas II og til Atlas V-serien. I Atlas-
programmet vil det heretter bare bli
brukt Atlas V-bæreraketter.
Sam­tidig var dette også den aller
siste Atlas-oppskytingen fra opp-
skytingskompleks 36, som består
av plattformene 36A og 36B. Siden
1962 er det skutt opp 145 Atlas-bæ-
reraketter fra disse plattformene,
69 fra 36A og 76 fra 36B. Flere
historiske oppskytinger har startet
herfra, som:
Surveyor 3, 4, 5 og 6, som skulle
myklande på Månen, som ledd i
forberedelsene til Apollo-landin-
gene. Surveyor 3, 5 og 6 lyktes i å
myklande, Surveyor 4 ikke. Apollo
12 landet mindre enn 200 m fra
Surveyor 3, som ble besøkt av de to
astronautene.
Mariner 6, som passerte Mars i
1969.
Mariner 9, som ble det første rom-
fartøy inn i bane rundt en annen
planet, da det ankom Mars i no-
vember 1971. (Les mer om Mariner
9 i eRomfart 2005-015.)
Mariner 10, som ble skutt opp i
1973. Dette var det første romfar-
tøyet som passerte to planeter,
Venus og Merkur. Det var også det
første, og hittil eneste, som har pas-
sert nær Merkur og gitt oss nærbil-
der av den planeten.
Pioneer 11, som i 1979 ble det før-
ste romfartøyet som passerte nær
Saturn.
Alle Atlas-oppskytingene i den
bemannede delen av Mercury-
programmet foregikk for øvrig fra
oppskytingsplattform 14, ikke fra
kompleks 36.
Erik Tronstad
Romfart 1/2005
ATV-kommuninikasjonsutstyr til ISS
Det siste forsyningsfartøyet,
Progress 17P, som koblet seg
sammen med Den internasjonale
romstasjonen ISS den 2. mars 2005,
hadde bl. a med seg utstyr for å
kunne ta i mot det kommende eu-
ropeiske, ubemannede transportfar-
tøyet ATV (for Automated Transfer
Vehicle – automatisk transport-
fartøy). Det er antatt at det første
ATV-fartøyet vil bli skutt opp tidlig
i 2006 med bæreraketten Ariane
5. Dette første ATV-fartøyet har
fått navnet ”Jules Verne” etter den
franske science fiction forfatteren.
Oppskytingen av Progress 17P (el-
ler Progress M-52), skjedde fra Bai-
konur-kosmodromen i Kazakhstan
to dager før det ble koblet sammen
med ISS.
ATV-utstyret som Progress 17P
brakte med seg, var for nærkommu-
nikasjon mellom ISS og ATV. Nær-
kommunikasjon er i dette tilfelle
mindre enn 30 km før sammenkob-
ling. Før plassering i Progress 17P,
hadde det gjennomgått tester både
av europeiske og russiske tekni-
kere. Utstyret ble installert utenpå
ISS under en romvandring den 28.
Den siste strekningen før sammenkobling med ISS styres ATV med hjelp av
det russiske lasersystemet. (Illustrasjon: ESA - D. Ducros)
AKTUELT
mars 2005, og det var planlagt å
la det gjennomgå tester i løpet av
april.
Kommunikasjonsutstyret som
sender posisjonen til ATV, henter
informasjon om dette fra GPS-mot-
takere om bord i ISS. ATV får med
dette den relative posisjonen til ISS
under hele innflygningen, frem til
en avstand av 500 m. Her skiftes det
fra GPS til et lasernavigasjonssys-
tem, som er et russisk system.
Det er ennå noen måneder frem
til 2006, men en del tester gjenstår
for verifisering av ATV`s kompatibi-
litet i forhold til det elektromagne-
tiske, akustiske og termiske miljøet
som vakuum representerer. Denne
fasen vil samtidig verifisere og
praktisere bestemte operasjonelle
prosedyrer, slike som hvordan best
få tilgang til den nyttelasten som
ATV bringer med seg. Etter de gjen-
stående testene vil ATV bli fraktet
sjøveien til Kourou i Fransk Guya-
na, hvor den skal bli skutt opp.
Per Arne Marthinsen

AKTUELT
Ariane 5 opp med etterretningssatellitter
Oppskytingen fant sted fra Kourou
i Fransk Guyana 18. des­ember 2004.
Hovednyttelast var fotorekognose-
ringssatellitten Helios 2A.
Helios 2A, den første i en ny
generasjon av europeiske fotore-
kognoseringssatellitter (”spionsatel-
litter”), ble skutt opp fra Kourou-
romsenteret i Fransk Guyana 18.
desember 2004. Det var også med
seks mindre satellitter. Alle ble plas-
sert i polbaner
Helios-prosjektet drives i hoved-
sak av Frankrike, men i samarbeid
med Belgia og Spania. Denne nye
generasjonen Helios-satellitter tar
bilder med bedre oppløsning enn
satellittene i forrige generasjon,
Helios 1. De tar også bedre bilder
i infrarødt. Videre kan de ta flere
bilder enn forgjengerne og bruker
kortere tid på å overføre data til
bakken.
De seks mindre satellittene
bestod av fire franske Essaim-satel-
Ilustrasjon av den nye, europeiske ”spionsatellitten” Helios 2A i bane.
(Astrium)
10
litter, Parasol fra den franske rom­
organisasjonen CNES og Spanias
Nanosat. Essaim-satellittene er en
form for eksperimentelle lyttesa-
tellitter, satellitter som lytter etter
ulike former for elektroniske signa-
ler, for etterretningsformål. Parasol
er en jordobservasjonssatellitt, mens
Nanosat brukes til utprøving av
noen teknologier.
Den norske bakkestasjonen på
Svalbard mottok data fra bæreraket-
tens øvre trinn omtrent 25 minutter
etter at oppskytingen startet. Trin-
net hadde da brent i omtrent 15
minutter av en brennperiode på om
lag 17 minutter.
Helios 2A ble koblet fra bærera-
kettens øverste trinn 60 minutter og
45 sekunder etter oppskytingsstart.
Noen minutter senere ble de fire
Essaim-satellittene koblet fra og til
slutt Parasol og Nanosat.
Erik Tronstad
Første Inmarsat 4
skutt opp
Den første Inmarsat 4-satellitten ble
skutt opp med en Atlas 5-bærera-
kett fra Cape Canaveral Air Force
Station i Florida 11. mars 2005. In-
marsat 4 ble først plassert i en såkalt
supersynkron overføringsbane, på
440 km x 90 500 km, med en inkli-
nasjon på 21 grader.
Fra denne banen ble inklina-
sjonen senere redusert til 0 grader.
Deretter ble laveste punkt bli hevet
og høyeste punkt bli senket, slik at
satellitten ender opp i geostasjonær
bane, 35 780 km over jordoverflaten.
Etter to uker ble den plassert over
65 grader øst, over Det indiske hav,
hvorfra satellitten dekke Europa,
Afrika, Midt-Østen og Asia.
Inmarsat 4 er en langt mer av-
ansert satellitt enn sine forgjengere.
For eksempel har den 18 000 samta-
lekanaler, mot bare 1000 på Inmars-
at 3. Inmarsat 4 skal blant annet
benyttes til både data- og talekom-
munikasjon mellom landbaserte og
Atlas 5-bæreraketten med Inmar­
sat 4 på vei opp i rommet.
(International Launch Systems)
Romfart 1/2005

maritime enheter, men tilbyr også
andre tjenester. Via Inmarsat 4 vil
man tilby bredbåndskommunika-
sjon for eksempel til flyselskaper.
Disse vil da igjen kunne tilby bred-
bånds Internett-forbindelse for
flypassasjerer.
Senere i år skal nok en Inmarsat
4-satellitt skytes opp, da med Sea
Launch. Den skal dekke Syd-Ame-
rika, det meste av Nord-Amerika,
Atlanterhavet og deler av Stilleha-
vet. En tredje Inmarsat 4 er også
under bygging. Dersom den ikke
trenges som reserve, kan den bli
plassert over Stillehavet.
Etter hvert skal Inmarsat 4-satel-
littene overta alle digitale tjenester
fra sine forgjengere, som er fem
satellitter av tredje generasjon og
fire av andre generasjon. Disse har
2-5 års gjenværende levetid.
Inmarsat 4 veide 5940 kg ved opp-
skyting. Satellittkroppen er 7 m høy
og har en utfoldbar parabolantenne
med omtrent 10 m diameter. I utfol-
det tilstand har solcellepanelene et
vingespenn på hele 45 m og leverer
14 kW med elektrisk energi. Leveti-
den er beregnet å være 17,5 år.
Den versjonen av Atlas 5 som
ble brukt på denne oppskytingen,
som var den femte med denne
bæreraketten, benyttet tre faststoff-
hjelpemotorer og et nyttelastdeksel
med 4 m diameter. Akkurat denne
konfigurasjonen av Atlas 5 er aldri
før brukt.
Erik Tronstad
Romfart 1/2005
Kina bygger kommunikasjons-
satellitt for Nigeria
For det som antas å være første
gang, har Kina vunnet en kontrakt
om eksportering av en satellitt til
utlandet. Kontrakten, med en verdi
tilsvarende 311 millioner dollar, går
ut på å bygge og skyte opp en stor
kommunikasjonssatellitt for den
nigerianske regjeringen.
Til nå er det i praksis bare ame-
rikanske og europeiske firma som
har bygget og eksportert kommersi-
elle satellitter. Russiske firmaer har i
litt mer spesielle tilfeller, som faller
utenom denne kategorien, solgt
satellittjenester til utlandet.
Firmaet Kinas Store Mur, eid
av den kinesiske regjeringen, vant
kontrakten foran amerikanske,
europeiske, russiske og israelske
firmaer. Amerikanerne og europe-
erne skal ha vist liten seriøs inter-
esse for saken fordi de tvilte på at
nigerianerne ville makte å følge opp
avtalen.
Kontrakten for byggingen av
NigComSat-1 for NASRDA (Nige-
rian National Space Research De-
velopment Agency) vil hjelpe kine-
serne med å utvikle en industri for
Illustrasjon av
Inmarsat 4 i
jordbane, med
den 10 m stpre
parabolanten-
nen utfoldet.
Inmarsat-sa-
tellittene har i
mange år vært
sentrale i mari-
tim kommuni-
kasjon.
(EADS Astrium)
AKTUELT
bygging av kommersielle satellitter
som vil kunne konkurrere på det
internasjonale markedet. Men den
er også viktig for produsentene av
de kinesiske Lang Marsj-bæreraket-
tene, som siden 1998 har vært ute-
lukket fra mesteparten av det kom-
mersielle oppskytingsmarkedet.
Årsaken er at amerikanerne siden
da har forbudt eksportering av sa-
tellitter som inneholder amerikansk
teknolog til Kina. Dette inkluderer
også de fleste europeiskbygde satel-
littene, som som regel inneholder
komponenter bygd av amerikanske
firmaer.
Det amerikanske forbudet
skyldes frykt for at kineserne på
en eller annen måte skal «knabbe»
amerikansk, avansert teknologi,
selv om kineserne bare skal skyte
opp satellittene, uten å «berøre»
dem på annen måte. Forbudet har
også skapt problemer og irritasjon
i Europa, med den følge at ESA og
CNES (hhv. den vesteuropeiske og
franske romfartsorganisajonen) har
satt i gang et utviklingsprogram
som skal gjøre europeiske firmaer
i stand til selv å produsere vitale
satellittkomponenter de i dag må
importere fra USA.
Nigeria har fra før satellitterfa-
ring gjennom den lille jordobserva-
sjonssatellitten NigeriaSat-1, som er
bygget av det britiske firmaet SSTL
(Surrey Satellite Technology Ltd.)
og som ble skutt opp med en Kos-
mos-bærerakett fra Plesetsk i Russ-
land i september 2003. NigeriaSat-1
er en av fire oppskutte satellitter
som inngår DMC-programmet, som
gjelder overvåkning etter naturkata-
strofer. DMC inkluderer også satel-
litter eid av Storbritannia, Algerie
og Tyrkia, mens Kina planlegger å
skyte opp én.
Øyvind Guldbrandsen
11
AKTUELT
Rosetta med nærpassering av Jorden
ESAs kometromfartøy Rosetta fore-
tok sin første av tre nærpasseringer
av Jorden den 4. mars 2005. Under
nærpasseringen fikk Rosetta et
gravitasjonsdytt fra Jorden. På det
nærmeste passerte Rosetta 1955 km
over jordoverflaten over det østlige
Stillehavet, rett vest for Mexico.
Månen fotografert fra Rosetta fra
428 000 km avstand, kl. 16.10 norsk
tid den 4. mars 2005. (ESA/ESOC)
Generalforsamling i Norsk Astronautisk Forening
Torsdag 31. mars 2005,
Fysisk institutt, Blindern.
Til stede: 24 personer,
inklusive deler av NAFs styre.
1. Innkallingen ble godkjent.
2. a) Johannes Fossen ble valgt til
referent.
b) Ragnar Thorbjørnsen ble valgt
til dirigent.
c) Lóránd Lukács og Per Olav
Sanner ble valgt til å underskrive
protokollen.
3. Styrets årsrapport ble gjennom-
gått. Styret fikk ros for økningen i
foreningens medlemstall, og det ble
orientert kort om hvilke mekanis-
mer som har påvirket medlemstal-
let. IAF-kongressen i Oslo i 1995
gav et solid løft, og spesielt NAFs
internettsider har fortsatt den gode
trenden. NAF mister 10-15 % av
medlemsmassen per år, og aktivi-
teten bestemmer hvor mange nye
som kommer inn igjen.
12
Mens Rosetta passerte gjen-
nom Jorden-Månen-systemet,
benyttet man anledningen til
å gjøre noen prøver med rom-
fartøyet. Forskerne lot Månen
være en tenkt asteroide. Syste-
mene i Rosetta fikk ordre om
at de to navigasjonskameraene
om bord i ni minutter automa- Rosetta skal ankomme kometen Tsjur-
tisk skulle følge Månen, mens jumov-Gerasimenko i 2014. (ESA)
Rosetta beveget seg. Den prø-
ven skal ha vært vellykket.
Denne teknikken vil Rosetta få
bruk for når romfartøyet skal pass-
sere asteroidene Steins og Lutetia
i henholdsvis 2008 og 2010. Da må
romfartøyet selv kunne følge mål-
objektet, for å observere det.
Rosetta er nå på vei utover i
Solsystemet og skal foreta en nær-
passering av Mars den 26. februar
4. Regnskap for 2004:
- Årsregnskapet ble gjennomgått
uten kommentarer.
- Regnskapet for reisefondet fikk
ingen kommentarer.
- Revisors beretning foreligger dess-
verre ikke til generalforsamlingen.
5. Ansvarsfrihet for styret ble ved-
tatt under forutsetning av at revi-
sors beretning blir sendt ut når den
er klar og at den godkjenner regn-
skapet for 2004.
6. Budsjett for 2005 ble fremlagt til
orientering.
7. Kontingenten for 2005 ble ved-
tatt øket til:
-kr. 195,- for personlige medlemmer.
-kr. 370,- for gruppemedlemmer.
8. Valg:
8.1 Per Arne Marthinsen ble gjen-
valgt som leder.
8.2 Til øvrige styremedlemmer ble
valgt:
Haakon Blystad
Johannes Fossen
Øyvind Guldbrandsen
2007. Deretter følger nye nærpas-
seringer av Jorden i november 2007
og november 2009.
Endelig mål for Rosetta er ko-
met Tsjurjumov-Gerasimenko, som
romfartøyet skal ankomme i mai
2014.
Erik Tronstad
Ivar Johansen
Tore Sivert Johnsen
Margrethe Maisey
Ragnar Thorbjørnsen
Erik Tronstad
8.3 Til vararepresentanter ble valgt:
Øystein Noraberg
Johan Nicoll
9. Valg av revisor:
9.1 Vegard Engstrøm ble gjenvalgt
som revisor.
9.2 Styret fikk fullmakt til å finne
en vararevisor.
10. Aktivitet i foreningen:
Styret oppfordret flere til å bli med
å jobbe med driften av foreningen.
Det kan jobbes både i blad/redak-
sjon og med administrative oppga-
ver.
11. Eventuelt: Ingenting.
Protokollen er gjennomlest og
godkjent.
Lóránd Lukács (sign.)
Per Olav Sanner (sign.)
Romfart 1/2005

Vellykket landing på Titan
Mer enn syv år etter oppskytingen landet atmosfære­kapselen
Huygens med et "splatt" på Saturns store måne Titan den 14.
januar 2005. Den vellykkede landingen var en stor bragd og
triumf for ESA og europeisk romforskning. ESA klarte imidlertid
ikke å unngå et par brølere.
Den ene var at Huygens’ ameri-
kanske modersonde Cassini gikk
glipp av halvparten av de om lag
700 bildene Huygens sendte opp.
En programmeringsfeil ESA hadde
ansvaret for forårsaket at Cassini
bare lyttet til Huygens' B-kanal.
Heldigvis ble begge de uhyre svake
kanalene fanget opp av VLBI-radio­
teleskoper på Jorden, men det var
ventet å ta flere måneder å skille ut
dataene fra bakgrunnstøyen.
Den andre er ESAs vedvar­ende
somling med å offentlig­gjøre bilde-
ne som ble sendt tilbake. Etter lange
prekener om hvor bra alt var
gått fikk man se tre bilder, og
først etter flere dagers mas ble
resten av råbildene frigitt. Og
de få fotomosaikkene ESA så
langt har frigitt har vært av dår-
ligere kvalitet enn hva enkelte
amatører med Photoshop har
kunnet produsere (se ved­lagte)
ut av de samme rå­bildene.
Romfart 1/2005
utforskning av solsystemet
Av
Øyvind Guldbrandsen
Fra Huygens' hovedfallskjerm vann har på Jorden. Sjøer eller pyt-
åpnet seg til landingen tok det 2 ti- ter av metan er ikke funnet, men
mer og 28 minutter, til dels gjennom bildene viser tydelige og tallrike
overraskende sterke vinder høyt elveleier som man antar er gravd ut
oppe. Det var målinger fra nedturen inntil relativt nylig av metan som
som var kapselens primære opp- er regnet ned. Elveleiene går gjen-
gave. Men da den forbipasserende nom lysere områder av beinfrossen
Cassini sluttet å lytte etter Huygens vann-is, ned mot mørkere områder
72 minutter etter landingen funger- som ser ut som en sjø (men ikke er
te kapselen fortsatt, i strid med alle det), hvor Huygens landet. "Sjøen"
forventninger om hvor lenge den virker å være gjennomtrukket av
ville overleve i -180°C. flytende metan, nærmest som gjør-
Huygens observasjoner bekref- me, og dekket av en rundt 10 cm
ter tidligere antakelser om at metan tykk frossen skorpe som Huygens
på Titan har tilsvarende rolle som trengte igjennom da den landet.
Til høyre:
Etter landing. Den
lyse, flate isklum-­
pen under midten
er 15 cm bred.
Begge til venstre:
"Kystlinjer" med
10-­20 km lange
metan-elveleier.
Nederst:
360 graders pan­o­
rama av 22 bilder
fra Huygens' side­
kamera. Tatt fra
om lag 20-25 km
høyde.
(ESA/NASA/UoAz/
R. Pascal)
13
romfergeprogrammet

Romfergeprogrammet
i gang igjen Av Per Arne Marthinsen

Den første romfergeoppskytingen etter Columbia-ulykken i feb­ruar 2003 er

like om hjørnet. For tiden er oppskytingsdatoen for STS-114 satt til 22. mai
2005. Dersom oppskytingen finner sted før 3. juni 2005, når oppskytingsvinduet
i denne omgang lukker seg, vil romfergene, og med dem muligheten for å
bringe større forsyninger til Den internasjonale romstasjonen ISS, ha stått på
bakken i rundt 28 måneder.

Etter Challenger-ulykken i lenger-ulykken, som de tyde-

januar 1986, sto romfergepro-
grammet stille i 27 måneder.
To forskjellige ulykker, nesten
samme utfall.
Sluttkonklusjonen til ulyk-
keskommisjonen Columbia
Accident Investigation Board
(CAIB), levert til den ame-
rikanske kongressen høsten
2003, hadde følgende ordlyd:
”Kommisjonens perspek-
tiv antar selvsagt at Amerika
ønsker å fortsette muligheten
til å sende mennesker ut i
rommet, enten til lav jordbane
eller videre ut i rommet. Kom-
misjonens arbeid i de syv
månedene som er gått, er blitt
motivert av ønsket om å hedre
mannskapet om bord STS-107
ved å forstå hva som forår-
saket ulykken og for å hjelpe
Amerika og alle romfartsna-
sjoner til å minimere risikoen
ved romferder. Amerika bør
fortsette med bemannede
romferder som en konsekvens av
det som president George W. Bush
uttalte denne ulykkesdagen 1. fe-
bruar 2003: «Menneskeheten ledes
inn i mørket hinsides vår verden
av inspirasjon for oppdagelser og
Besetningen på STS-114:
I front til høyre sees Eileen M. Collins, kom-
mandør, Wendy B. Lawrence, ferdspesialist
til venstre for henne. Ytterst på venstre side
James M. Kelly, pilot.
Bak fra venstre astronaut Stephen K. Ro-
binson, Andrew S. W. Thomas, Charles J.
Camarada og Soichi Noguchi, alle sammen
ferdspesialister. Noguchi representerer den
japanske romorganisasjonen JAXA. (NASA)
lengselen etter å forstå. Vår reise ut
i rommet vil fortsette.»”
Mye av skylden for ulykken
ble lagt på organisasjonen NASA.
Denne gang har de muligens tatt
den nødvendige lærdommen av
ulykken, i motsetning til etter Chal-
ligvis ikke lærte mye av. Noen
er fremdeles ikke helt overbe-
vist om at NASA har tatt den
nødvendige lærdommen av
ulykken, spesielt enken etter
Rick D. Husband, som var
kommandør på STS-107.
Den tekniske årsaken til
Columbia-ulykken ble løst
relativt raskt, selv om det
å miste skumdeler fra den
eksterne tanken også hadde
skjedd tidligere. Dette er be-
vist gjennom bilder som er
tatt under tidligere oppskytin-
ger. Den gang ble dette sett på
som et vedlikeholdsproblem.
Dette er grunnen til at
skumdeler faller av den ytre
tanken: Når nitrogengass, som
brukes til å rense innertanken
(ligger mellom hydrogen- og
oksygentanken) kommer i
kontakt med den superkalde
toppen av tanken, konden-
seres nitrogenet til flytende
form. Dette flytende nitrogenet
trekker seg videre gjennom inner-
tankens koblinger og deretter inn i
isolasjons­skummet, hvor det fyller
tomrom i skummet. Disse tomrom-
mene dannes pga. unøyaktigheter
i den manuelle prosessen med å

14 Romfart 1/2005

påføre isolasjonsskummet. Under
oppskyting varmes det flytende
nitrogenet opp til gassform, presser
innenfra de nevnte tomrommene og
"sprenger" ut deler av skummet fra
tanken, som faller av og kan treffe
selve romfergen og skade varme-
skjoldet.
Columbia-ulykken var forår-
saket av en skade på den venstre
vingen som skyltes en slik skumdel
som falt av den ytre tanken. Dette
skjedde 81,7 sekunder ut i ferden og
0,2 sekunder senere traff skumdelen
vingen på romfergen. Hastigheten
til romfergen var da Mach 2,46
(2655km/t). Den relative hastig-
heten til skumdelen var 850km/t
og den hadde en vekt på 0,762 kg.
Dette treffet ble først
beregnet til å ha forår-
saket et hull på 40cm,
og senere også bevist
gjennom forsøk at det
aktuelle hullet måtte
ha vært relativt stort.
Senere er det stilt tvil
om hullet på Columbias
vinge virkelig var så
stort som det ble gjort
under testene våren
2003. Noen mener at
størrelsen på hullet var
nærmere 14-25cm enn
de først antatte 40cm.
Spørsmålet i dag er,
hvor stort kan et objekt
være før det går hull STS 114s ferdemblem (NASA) Den Blå romfergen innklu-
på varmeskjoldet eller derer olumbias konstellasjon av 7 stjerner for å minnes
skader overflaten? de syv astronautene fra STS-107-ferden. Den blå jord-
Dette avhenger av banen representerer ISS med navnene på EVA ferd-
hvor på den ytre tanken medlemmene. Den rød solen representerer Japans
skumdeler faller av. Slik bidrag til ferden og ISS programmet.
som situasjonen er for
STS-114 (den planlagte,
første romfergeferden
etter Columbia-ulykken), er områ-
det på den ytre tanken punktet som
forårsaket Columbia-ulykken en-
dret slik at det normalt ikke skulle
falle av noe derfra. Men skulle det
allikevel skje, er det beregnet at
objektet ikke vil være tyngre enn
0,00363 kg. Dette er langt mindre en
det som ble satt som krav av CAIB
og NASA, og ikke i nærheten av
den vekten som traff Columbia. Nå
Romfart 1/2005
er dette bare en del av sannheten.
Spørsmålet i dag er, hvor stor kan
en skumdel være når den kommer
fra andre områder på den ytre tan-
ken? Dette er noe som ingeniører
prøver å teste for å få et så godt svar gjøres på bakken så vel i rommet
som mulig.
Dersom en skumdel faller av fra
den nedre delen av tanken, er det
beregnet at denne kan være tyngre
enn et stykke som faller av lenger
oppe. Den relative hastigheten blir
derfor forskjellig for treff på varme- meget små treff av uønskede ob-
skjoldet. Uansett, det er ikke bare
snakk om gjennomtrengende ska-
der, men også overflateskader. Kar-
bon-karbon panelene er håndlaget
for å passe formen på hver vinge,
og hvert panel er delt inn i seks
soner, hvor hver sone har sitt eget
nummer for en mer nøyaktig mo-
dell av virkeligheten på de testene
som er gjort. Noen tester har vist at
allerede ved små skader på belegget
til karbon-karbon panelene, kan det
katastrofale skje. De indre lagene
kan skille lag og dermed åpne for
den varmeutviklingen som skjer
når romfergen går igjennom atmo-
sfæren.
romfergeprogrammet
De største forandringene i rom-
fergekomplekset ligger i måten
isolasjonsmateriale blir påført den
ytre tanken, endringene i ulykkes-
punket på tanken, inspeksjoner som
og 88 nye sensorer på hver vinge.
Av disse vil 66 vil måle akselera-
sjon- og støtdata og 22 vil måle
temperaturen på strategiske steder
på veien opp til jordbane. Tester har
vist at disse sensorene kan oppdage
jekter. Et digitalkamera er festet på
undersiden av romfergen for raskt
å kunne sende bilder fra tanken
til bakken. Når tanken separeres
fra romfergen vil det automatisk
bli tatt en sekvens på 24 bilder, 15
bilder i sekundet. Disse
vil umiddelbart bli sendt
ned til kontrollsenteret
ved Johnson Space Center
i Houston for videre be-
handling. Dette, sammen
med den nødvendige
støtten fra ISS og nytt le-
delsessystem hos NASA,
skal oppfylle de viktigste
kravene til CAIB for STS-
114 ferden denne våren.
Selv om romfergen
igjen kommer på vingene,
så står det allikevel igjen
en del krav som først er
beregnet til å bli etter-
fulgt senere i 2005. Den
uavhengige gruppen som
har ansvaret for at NASA
følger CAIB kravene, og
som står for godkjennin-
gen av STS-114 ferden,
består av den tidligere
Apollo-astronauten Tho-
mas Stafford og den
amerikanske obersten
og tidligere astronauten Richard O.
Covey.
Den mest kritiske komponenten
for igjen å få romfergeprogrammet i
gang, har vært den ytre tanken, Tid-
lig i januar var denne på vei til Ken-
nedy Space Center. Dette kan sees
på som et bevis på at den planlagte
oppskytingen går etter planen.
STS-114 mannskapet, sammen
med romfergen Discovery, vil brin-
15
romfergeprogrammet
ge med seg nødvendige forsyninger
til ISS. Ferden vil være begynnelsen
på de ferdene som står igjen for å få
ISS komplett. De ISS-modulene som
står igjen kommer fra USA, Europa,
Japan samt Canada og representerer
ca. 180 tonn med utstyr. Ferdigstil-
lelsen av ISS er nå satt til 2010. Den
såkalte US Core Complete ligger
syv ferder etter STS-114 ferden.
Romfergen Discovery har ikke
endret seg utvendig i den tiden den
har vært på bakken. Den ble tatt ut
for oppgradering allerede i septem-
ber 2002. Derimot har det skjedd
store endringer innvendig. Kilome-
tervis med ledninger er dratt gjen-
Ferdspesialisten Soichi Noguchi under trening
for arbeid utenfor romfergen i en versjon av den
romdrakten som vil bli brukt når han virkelig skal
gjennomføre sitt oppdrag utenfor romfergen på
den 17 romfergeturen til ISS. (NASA)
16
nom romfergen, samt at den også
har gjennomgått andre endringer
som allerede var planlagt før Co-
lumbia-ulykken. Til sammen over
100 modifikasjoner er gjennomført,
samt at Discovery nå også har fått
den såkalte ”glasscockpiten”.
Før klarsignalet til ferden i mai-
juni måned, blir det utført arbeid
av 11 forskjellige leverandører, seks
NASA-avdelinger, og laboratorier
ved det amerikanske luftforsvaret.
Målet har vært å få ferdigstilt den
nødvendige teknikken med å repa-
rere eventuelle defekte varmefliser
i buken på romfergen og karbon-
karbon panelene på vingene under
Ferdspesialist Andrew S. W. Thomas ser nærmere på
varmeskjoldet på undersiden av romfergen Atlantis i
Orbiter Processing Facility ved Kennedy Space Center..
(NASA)
Den endrede eksterne drivstoff-
tanken beveger seg sakte mot
Vehicle Assembly Building. Driv-
stofftanken ankom Kennedy Spa-
ce Center 5. januar 2005 er etter
reise på 1500 km over sjøen om
bord i NASAs spesialbygde trans-
portskip (NASA)
opphold i egen bane rundt Jorden,
eller når romfergen er koblet til ISS.
Dette viser det seg å være en
langt større utfordring en først
antatt. Fremdriften på større sik-
kerhetsforbedringer er blitt skjøvet
ut i tid i forhold til den førstkom-
mende ferden. Dette vil si at ISS
blir redningshavnen dersom noe
fatalt skjer under oppskytingen
hvor romfergen ikke umiddelbart
kan returnere til Jorden. Romfergen
Atlantis, på samme måte som Dis-
covery, har gjennomgått mye av de
samme endringene. Oppskytingen
av denne er planlagt til mellom 12.
juli og 3. august. Her er blant annet
luftslusen allerede på plass.
STS-114 vil ha med seg det beste
verktøyet som vil være klart til
denne ferden, men den komplette
sertifiseringen for karbon-kar-
bon panelene og varmeflisene vil
ikke bli klar før om 1-2 år. NASA
derimot, mener at dersom ulykken
Romfart 1/2005

Et datagenerert bilde hvor romfergen ligger med buken i været. SS-
RMS og OBSS er koblet sammen for sjekk av varmeskjoldet. (NASA)
skulle være ute, har de utviklet en
teknikk som kan tas i bruk. En ska-
de på varmeskjoldet vil kreve at det
foretas arbeid utenfor romfergen
under en romvandring (eller EVA,
av Extravehicular Activity). Per-
feksjoneringen av denne teknikken
vil bli trent på i lastrommet under
STS-114, og under de kommende
ferdene. Mange tester er også blitt
gjennomført med hjelp av tester på
bakken og med treningsflyet KC-
135. Prøvene som blir gjennomført
vil bli brakt tilbake til Jorden og
utsatt for en varmestråle på mellom
1000 – 1700 grader celsius ved John-
son Space Center, og andre steder,
for å undersøke om de testene gjort
i rommet kan tåle de aktuelle tilba-
kevendingstemperaturene og dyna-
miske belastningene.
Kameraet på STS-114 er festet
til den ytre tankens rør for flytende
oksygen (LO2) og på skjørtet til fast-
stoffmotorene. Kameraet på LO2-
røret vil ta bilder rundt det området
som var årsaken til Columbia-ulyk-
ken, på undersiden av romfergen
og den høyre vingen fra T-0 til T+15
minutter ut i ferden. Det er antatt at
det nye kameraet på røret til LO2 vil
redusere muligheten for at sikten
blir ødelagt av røyken som kommer
Romfart 1/2005
romfergeprogrammet
Samme situasjon sett fra lastrommet.
(NASA)
når faststoffmotorene separeres fra
tanken. Denne røyken var noe som
ble observert under STS-112 ferden.
Undersøkelse i rommet
Et nytt viktig instrument for un-
dersøkelse av vingene og buken på
romfergen er Orbiter Boom Sensor
System, OBSS, som blir levert av
det canadiske selskapet MD Ro-
botics. Utviklingen av denne går nå
etter planen, men i slutten av 2004
var det stor usikkerhet om den ville
bli klar til den kommende oppsky-
tingen. Canadarm 1, standardarmen
på romfergen, er 15m lang. Ytter-
ligere 12m vil bli lagt til gjennom
OBSS. Denne vil bli utstyrt med
en laser sensor, sammen med et
laserkamera, for å kunne undersøke
vingene, neseseksjonen og buken
på romfergen. Den skal også kunne
måle dybden på eventuelle skader
på varmeskjoldet.
Det er ennå uklart om begge
sensorene vil bli klare til denne
ferden. Canadarm 1 (eller SRMS
- Shuttle Remote Manipulater Sys-
tem) og OBSS vil bli satt sammen
når Discovery er kommet i bane
rundt Jorden. OBSS er også laget
slik at den kan kobles til robotar-
men på ISS (Canadarm-2, eller
SSRMS - Space Station Remote Ma-
nipulater System), for å øke søke-
området ytterligere.
Det er blitt utviklet en kombi-
nert SRMS-SSRMS-operasjon for
å tillate reparasjoner av varme-
skjoldet når romfergen er koblet til
ISS. Romfergen blir liggende med
buken, ikke som normalt lasterom-
met, inn mot ISS. SRMS tar tak i ISS,
sammenkoblingsmekanismen blir
åpnet og SRMS roterer romfergen
inn i en posisjon som viser hele
undersiden mot ISS. Ut i fra denne
posisjonen kan astronautene som
arbeider fra SSRMS nå et hvilket
som helst punkt på romfergen. Etter
reparasjonen manøvrerer SSRMS
romfergen tilbake til posisjonen for
normal sammenkobling.
Leveranser
De tre hovedmotorene, levert av
Boeing/Rocketdyne, som skal bru-
kes under STS-114, ble installert
i desember 2004 i Orbiter Proces-
sing Building (OPF). Den eksterne
drivstofftanken har fått betegnelsen
ET-120. Romfergen Discovery skal
festes til ET-120 tidlig i mars og
rulles derfra ut til oppskytingsplatt-
form 39B senere den måneden.
Andre farer
Mikrometeoritter og søppel i
rommet er stadig en risikofaktor.
Hovedforskjellen mellom ISS og
romfergen når det gjelder dette, er
basert på den opprinnelige kon-
struksjonen til hvert fartøy. ISS er
konstruert med tanke på langtids-
opphold i rommet, i motsetning til
17
romfergeprogrammet
Illustrasjon av den ytre tankens bipod (formet
som en omvendt V). Bipoden holder de fremre
partiene av romfergen og den ytre tanken koblet
sammen under oppskytingsfasen. (Lockheed
����������
Martin/NASA Michoud)
romfergen, som maksimalt kan ha
et opphold på 16 dager. Faktorene
som er med på å bestemme mulig-
heten for treff er ferdens varighet,
stilling, høyde, inklinasjon, årstid
og nyttelasten om bord.
En strandet romferge
Det er blitt utviklet en prosedyre
for å bringe en eventuell skadet og
strandet romferge ned fra bane.
Dette innebærer frakobling fra ISS
til en sikker avstand, for deretter å
utføre en tilbakevendigsavfyring for
å sende den strandede romfergen
sikkert ned i havet, med minimal
fare for liv og eiendom på Jorden.
Disse prosedyrene er blitt utviklet i
detalj og simulert i et felles integrert
simulatorsystem som involverte
både ferdkontrollen og mannskapet
om bord i ISS:
Den ubemannede romfergen vil
bli gitt en kurs som går i motsatt
retning av ISS’ fartsretning i forhold
til Jorden. Banemekanismens lover
vil sørge for at avstanden mellom
fartøyene øker. Når romfergen er
330m fra ISS, vil stillingskontrolls-
motorene starte for å øke avstan-
den ytterligere. Deretter startes
banemanøvreringsmotorene og gir
romfergen en brattere vinkel enn
normalt inn mot atmosfæren. Med
denne vinkelen vil nedfallsområdet
18
Nærbilde av en av ”føttene” på bipodens to ben. På
drivstofftankene som skal brukes på ferdene etter Co-
lumbia-ulykken vil føttene ikke lenger være dekket av
en rampe med isolasjonsskum. (Lockheed Martin/NASA
Michoud)
for restene av romfergen begrenses.
Det at denne prosedyren er blitt
valgt dersom uhellet er ute er en
konsekvens av erfaringene som
er gjort med blant annet ballistisk
tilbakevending og nedtagningen av
romstasjonen Mir i 2001.
Romfergen Atlantis er kommet
omtrent like langt i forberedelse
som Discovery. Det vil ikke ta mer
enn en måned å klargjøre denne
for oppskyting dersom romfergen
Discovery må forlates ved ISS på
grunn av for store skader. Dette er
tiden det er antatt at ISS kan holde
gående en romfergebesetning på
syv, i tillegg til ISS-besetningen på
to. Mye står på spill for NASA, men
fremdeles er det spørsmål om kul-
turen virkelig har endret seg. Det å
få romfergene igjen aktive er ikke
mindre viktig i dag enn etter Chal-
lenger-ulykken.
De neste ferdene
Det er bare STS-114 og STS-121-fer-
dene som har et oppskytingsvindu.
Ferdene etter disse er ennå uvisst
og avhenger mye av hvordan de
to første ferdene vil gå. Det er satt
opp 21 romfergeferder etter STS-
121. Den siste registrerte ferden per
i dag er 14A, som skal bringe med
seg Cupolaen for montering på ISS.
Det gjenstår seks ferder etter
STS-121 før den amerikanske delen
av romstasjonen er antatt ferdig,
med STS-120. Den påfølgende fer-
den skulle gå til Hubble-romtele-
skopet. Denne ferden henger frem-
deles i en tynn tråd da Det hvite hus
ikke har godkjent den nødvendige
finansieringen for oppgraderingen
av Hubble. NASA vil spare rundt
1 milliard dollar dersom dette ikke
blir noe av. Det heller da i mot en
robotferd for å kunne ta ned Hubble
på en sikker måte. Til nå er det blitt
gjennomført fire reparasjonsferder,
hvor den femte skulle skje i 2006.
Ferden skulle erstatte degraderte
batterier og gyroskope og installere
nye instrumenter. Dersom ingen
ting blir gjort, er det antatt at Hub-
ble-teleskopet vil være ute av drift
senest i 2007. Med en reparasjons-
ferd kunne det kunne være operativ
frem til 2011.
Respons fra publikum
Som en del av NASA sin respons til
Columbia-ulykken, ble det oppret-
tet en email-adresse hvor det var
mulig å sende inn forslag på hvor-
dan vende tilbake til rommet. Her
kom det inn ikke færre enn 2683
forslag. Hvert enkelt forslag ble be-
svart. Spørsmålene var delt inn i 16
kategorier. Kategorien Romfergen
Romfart 1/2005

fikk de fleste forslagene, 673. Her
var forslaget bl.a å legge et ekstra
lag med forsterket karbon-karbon
paneler på romfergens vinger. Der-
etter beskytte dette med et lag med
titan.
På en god andre plass, 599, kom
forslag om endringer på den ytre
tanken. Anbefalingen var å isolere
innsiden av tanken for å elimi-
nere muligheten for at skumdeler
skulle falle av og skade romfergen.
Endringer i organisajonskulturen i
NASA fikk bare 65 forslag, hvorav
det ble anbefalt et månedlig møte
for å diskutere ideer og bekymrin-
ger som ellers ikke ville bli hørt.
Dette sammen med at seniorledere
trenger å bruke mer tid der hvor
ting skjer for å holde seg oppdatert.
Kostnader
For budsjettåret 2005 er det blitt
antatt at kostnadene med å bringe
romfergene tilbake til aktiv tjeneste,
Return To Flight (RTF), vil komme
på 612 milliner dollar, hvorav 396
millioner dollar hittil er godkjent.
Av det gjenstående beløpet er ar-
beid for 83 milliarder dollar satt i
gang og resten ennå ikke er teknisk
definert.
Astronaut Carlos I. Noriega, om bord i et av NASAs KC-135-testfly, sprøyter
materiale inn i et gjennomsiktig skadet område for å observere hvordan
tetningsmaterialet flyter ut i vektløs miljø. (NASA)
Romfart 1/2005
NASAs 2006-budjett
NASAs 2006-budsjettår vil gi en øk-
ning på 2,4% fra 2005, til totalt 16,5
milliarder dollar. Av disse milliar-
dene vil 3,2 milliarder dollar gå til
vitenskapelig forskning, som er en
økning på 18% fra 2005. 750 millio-
ner dollar er avsatt til det planlagte
Crew Exploration Vehicle, 800 mil-
lioner dollar til forskning og tek-
nologi for å sikre helsen, sikkerhet
og effektiviteten til fremtidige as-
tronauter, 920 millioner dollar som
investering i fremtidig program for
utforskning av rommet og 320 mil-
lioner dollar til Prometheus, som
er for et kjernefysisk program ment
å kunne åpne nye grenser ved å gi
store mengder med elektrisk kraft
for prosjekter som ikke kan bruke
solenergi. Videre er 1,9 milliarder
dollar satt av til romstasjonspro-
grammet, som er en økning på 11%
fra 2005. Det er også satt av 4,5 mil-
liarder dollar til romfergeprogram-
met for å ferdigstille ISS og bringe
forsyninger dit. 4,2 milliarder dollar
er satt av for utforskning av Solsys-
temet og Universet og for å forske
på Solen og hvordan den påvirker
vårt nære rom og Jorden.
romfergeprogrammet
fremtidig samarbeid
I desember 2004 ble det russiske
forsyningsfartøyet Progress 16P
skutt opp med forsyninger til ISS.
Hadde denne oppskytingen feilet,
ville mannskapet måttet forlate ISS
i sitt Sojuz-romfartøy, og ISS ville
blitt ubemannet på ubestemt tid.
Det gikk heldigvis bra, og mannska-
pet fikk de nødvendige forsyninger.
Det russiske romorganisasjonen
RKA har antydet at ved utvikling
av nye romfartøy vil være en fordel
om USA og Russland hadde rom-
fartøy som ikke bare kunne kobles
til ISS, men også til hverandre i til-
felle redningsaksjoner og drivstoff-
påfylling. Denne tanken er ganske
bra. Hva som skjer med russiske
romfartøy i nær fremtid er et åpnet
spørsmål, men at Russland vil kun-
ne trenge et nytt romfartøy er det
liten tvil om. Selv om Russland har
kommet opp med denne tanken,
er det også noe å tenke på når nå
Kina om ikke altfor mange år for-
modentlig har sin egen romstasjon.
Tre nasjoner, to romfartøy omtrent
i samme banehøyde. Et samarbeid
om felles koblingsmekanisme bør
være det rette for de romnasjonene
som bedriver bemannet romfart.
FAKTA:
Romfergeferd: STS-114
Romferge: Discovery
ISS-ferdnummer: ISS-LF1
Antall besetningsmedlemmer: 7
Nyttelast:
MPLM (logistikkmodulen Raffaello
med nødvendig forsyninger)
ESP-2 (ekstern lagringsplattform)
Nye gyroer til ISS.
Planlagte romvandringer: 3
Banevinkel: 51,6°
Oppskytingsplattform: 39B
Test av prosedyrer og utstyr som
skal redusere faren for skader på
romfergenes varmeskjold, og even-
tuelt reparere slike i rommet.
19
ASTRONOMISKE SATELLITTER

Ingen flere service-

ferder til Hubble
Sannsynligvis blir det ingen flere serviceferder til Hubble-rom- Av
teleskopet, verken med astronauter eller roboter. Selv om Per Arne Marthinsen
den nye NASA-sjefen Michael Griffin (se s. 4) nylig åpnet for
å revurdere en ny serviceferd med romfergen, er bevilgnin-
gene til en slik ferd strøket fra Det hvite hus’ forslag til 2006-
budsjett. Dette vil spare NASA for minst 1 milliard dollar, men
på bekostning av et viktig og legendarisk teleskop, som vil
å «dø» i løpet av noen år for seg selv i rommet.

I en avstand av 600 km fra Jorden
og med en omløpstid på 97 minut-
ter, har Hubble-romteleskopet siden
oppskytingen i 1990 produsert noen
av de flotteste bildene av Universet
verden har sett. Gjennom romtele-
skopet har det vært mulig å bestem-
me alderen til Melkeveien til rundt
13 milliarder år og det er samlet nok
bevis til å støtte Bing Bang-teorien
og eksistensen av sorte hull. Også
svært mye annet om Universet
er oppdaget etter at Hubble ble
plassert i bane i april 1990. Noen
tekniske problemer har det vært,
særlig til å begynne med, med det
er rettet på i løpet av de totalt fire
serviceferdene.
Som det ser ut i dag kan nye
oppdagelser med Hubble ta slutt
allerede en gang i 2007. Det som
teknisk sett skal til for å holde Hub-
ble gående frem til den planlagte
avslutningen i 2010, er nye batterier
og to nye gyrosett (hver med to
svinghjul). Ved siden av dette skulle
denne femte og siste serviceferden
gi Hubble en dytt slik at den kom
opp i en høyere bane, montere et
beskyttelsesteppe på en ødelagt
isolering og installere to nye instru-
menter. Disse instrumentene er al-
lerede bygget, og forskerne klør seg
i hodet over hva som nå skal gjøres
med dem.
Det er tre gyrosett, totalt seks
svinghjul, plassert i Hubble, hvorav
tre svinghjul må fungere samtidig
for å kunne gi nødvendig styre-
informasjon til datamaskinen om
bord og for å kunne dreie teleskopet
i ønsket retning og holde det stabilt.
Grunnen til at det blir brukt gyroer
og ikke små styreraketter er at sist-
nevnte ville medført fare for å foru-
rense teleskopet. Gyroteknologien
ble allerede brukt av romstasjonen
Skylab for tre tiår siden.
Nå har riktignok ingeniører
testet metoder hvor det skal være
mulig å styre Hubble med bare to
gyroer. Flere slike tester vil bli gjen-
nomført i den nærmeste tiden.
Hubble har et sett med opp-
ladbare nikkel-hydrogen batterier.
Solcellene samler solenergien for
å lade batteriene de til sammen
14-15 timene per dag som Hubble
er eksponert for sollyset. Dersom
batteriene skulle dø ut, har Hubble
ingen strøm under nattperioden.
Batteriene er de samme som opp-
rinnelig ble montert i teleskopet, og
man er usikker på hvor lenge de vil
vare. Det en vet er at de har begynt
å forringes.
Selv om det nå synes mest
sann­synlig at det ikke vil bli en
femte serviceferd i 2006, er ikke det
samme som at vitenskapsfolk og
ingeniører lar Hubble seile sin egen
sjø til den stopper av seg selv.
Disse vil se over alle elektro-
niske og mekaniske systemer om
bord for å finne ut av hva som kan
gjøres for å forlenge livet til alle
disse systemene.
Hvorfor ikke hente ned Hubble
til Den internasjonale romstasjonen,
ISS, og la den bli oppgradert der?
Det vil kreve altfor mye energi å
«vri» romteleskopets baneplan slik
at teleskopet kan nås av ISS. Ikke
en gang romfergen vil kunne gjen-
nomføre en slik endring av banen
til Hubble. Ved siden av dette er det
også et sikkerhetsspørsmål med det
å ha både Hubble og ISS gående i
samme bane. ISS er dessuten i en
mye lavere bane, 350-400 km over
Jorden, hvor lufttettheten er langt
større enn i den banen som Hubble
operer i, rundt 600 km over Jorden.
Motstanden ved å operere i så lav
høyde, ville gjort det vanskeligere å
kontrollere romteleskopet.

20 Romfart 1/2005

Hubble-romteleskopet i rom-
fergens lasterom. Lysskjæret
i bakgrunnen er jord­sigden.
En astronaut arbeider med
romtelskopet, med en del av
overkroppen gjemt bak en in-
strumentdør.
(Foto: NASA)
Hva med å plassere Hubble på
Månen? Nå er konstruksjonen slik
at Hubble bare kan operere i vektløs
tilstand og den er ikke tilpasset for
bruk andre steder. Plassering i en
høyre bane inntil alle problemer er
løst? Hubble vil ikke umiddelbart
falle ned den dagen den er satt ut
av drift. Den vil være i sin bane
langt ut i det neste tiåret. Problemet
er at dersom den først blir slått av,
vil det være store problemer, om
ikke umulig, og få den tilbake til
drift på grunn av de lave tempera-
turene den er utsatt for.
Foruten oppskytingen 4.april
1990 med romfergen Endeavour, er
det gjennomført fire serviceferder
til nå: SM-1 i desember 1993, SM-2
i februar 1997, SM-3A i desember
1999 og SM3-B i mars 2002. Alle
disse serviceferdene var meget vel-
lykkede.
Relativt tidlig etter ulykken med
romfergen Columbia i februar 2003,
ble det bestemt at det ikke ville bli
Romfart 1/2005
ASTRONOMISKE SATELLITTER
noen flere serviceferder til Hubble.
NASA-ledelsen mente det var for
risikabelt med tanke på at rom-
fergen ikke hadde en «nødhavn»
dersom ulykken skulle være ute.
Vedtaket har skapt rabalder, så det
ble noe senere foreslått at man skul-
le vurdere muligheten av å foreta
en robotferd til Hubble. I stedet for
en serviceferd med en bemannet
romferge skulle det bygges en egen
robot for å utføre det som en beset-
ning på en romferge skulle gjøre av
bytting og installering av de nød-
vendige delene.
I dag står NASA fortsatt sterkt
på at det ikke blir en bemannet
romfergeferd til Hubble i 2006. Men
det blir heller ikke noe av robot-
ferden, hvor det var snakk om til å
utføre de nødvendige utskiftingene
for å holde romteleskopet i drift
som planlagt til 2011.
Ved å ikke gjennomføre noen
form for serviceferd til Hubble, vil
NASA kunne spare inn ikke mindre
enn 1 milliard dollar eller mer på
et allerede sterkt belastet budsjett.
Det som derimot vil bli gjort, er å
sørge for at Hubble får påkoblet et
rakettrinn fra en ikke gjenbrukbar
bærerakett, sammen med et auto-
matisk møte og sammenkoblings-
system, AR&D – Autonomous
Rendezvous and Docking. Denne
teknologien er noe som er utviklet
gjennom mange år. De kommende
årene vil det bli utført mange min-
dre oppdrag for å demonstrere
teknologien. Tilkoblingen til Hubble
vil bli den første store prøven for
denne teknikken. Rakettrinnet skal
sikre at Hubble blir tatt ned på en
kontrollert måte når tiden er inne.
Mange hadde håpet at når
Hubble hadde fullført sitt oppdrag
i 2010, skulle den hentes ned av
en romferge, for siden å settes på
museum for allmenn beundring.
Allmennheten vil nå aldri få ta dette
fantastiske romteleskopet i nær-
mere øyesyn.
21
utforskning av solsystemet

Spirit og Opportunity:

Fortsatt i aktivitet
på Mars Av Øyvind Guldbrandsen

De amerikanske, ubemannede Mars-kjøretøyene Spirit og Opportunity har nå vært

i drift på Mars-overflaten ett år lenger enn de var konstruert for å fungere. Det viten-
skaplige utbytte har vært like overveldende, og begge har funnet spor av flytende
vann. Men selv om kjøretøyenes “helse” fortsatt er forbausende god, og NASA nylig
forlenget driftsperionden med ytterligere 18 måneder, er det ingen garanti mot at
en plutselig fatal feil kan få dem til å svikte for godt i morgen.

Kjøretøyene fikk en grundig omtale
i Romfart nr. 1-2004, som kom ut
et par måneder etter at kjøretøyene
landet på Mars i januar 2004. Etter
det har mangt og meget skjedd, noe
som går frem av de tallrike eRom-
fart som er blitt sendt de av våre
medlemmer med e-post og forstand
til å be om å få tjenesten.
Det var Opportunity, det andre
kjøretøyet som landet, som var først
ute med å finne det NASA omtaler
som sikre bevis for at det tidligere
har eksistert flytende vann på Mars,
noe som var kjøretøyenes primære
formål. Det interessante med flyten-
de vann er selvfølgelig at dette er
en av de mest grunnleggende betin-
gelsene for at liv, slik vi kjenner det,
skal oppstå og eksistere.
I den forbindelse bør vi minne
om at Spirit og Opportunity ikke
har med seg biologiske instru-
menter. Dette i motsetning til den
britiske landingskapselen Beagle 2,
som gjorde en mislykket landing
på Mars få uker før Spirit og Opp-
ortunity. Beagles instrumenter var
langt med følsomme enn de som ble
brakt ned på Mars-overflaten av de
amerikanske Viking-sondene i 1976
(se s. 54), og som ikke fant sikre
tegn på biologisk aktivitet.
Sporene etter flytende vann
Opportunity fant ved landings-
stedet Meridiani Planum er i form

470 enkeltopptak, tatt med Spirits panoramakamera

fra sol 213 til 223 (9.-19. august 2004) ble brukt til dette 360°
"Cahokia"-panoramaet. På originalbildet, som er over 22 000 piksler bredt,
kan Spirits hjulspor (midt på neste side) følges atskillige hundre meter langs bunnen av det
enorme Gusev-krateret, mot landingsstedet, 3 km unna. Litt av Gusev-krateres 2 km høye rand skimtes,
mer enn 60 km unna, i horisonten over Spirits rundstråleantenne (venstre for midten). (JPL/NASA/Cornell-universitetet)

22 Romfart 1/2005
 utforskning av solsystemet

Den ti meter høye klippen som utgjør Endurance-kraterets, indre, østre

vegg viser tydelig lagdeling i dette 210° panorama­utsnittet, tatt med
Opprotunitys navigasjonskamera på sol 285 (11. november 2004).
Kraterbunnen til venstre. (JPL/NASA)

av kjemiske signaturer i steinene,
registret av røntgen- og Mössbauer-
spektrometrene, samt fysiske spor,
fotografert med kjøretøyets mikro-
skop. Sistnevnte inkluderer små
hulrom i grunnfjell etter oppløste
saltkrystaller, de utallige såkalte
”blåbærene” som er strødd utover,
og forsteinede spor av bølgemøn-
stre. Sistnevnte er kanskje mest
interessant, fordi det viser at det en
gang må ha eksistert skvulpende
overflatevann, trolig over et enormt
stort område ved det flate landings­
sområdet, og ikke bare under­
jordiske vannforekomster.
Spirit, det første av kjøretøyene
som landet, hadde litt verre for å
finne tilsvarende vannspor. Dette
til tross for at kjøretøyet landet i det
150 km store Gusev-krateret (på
motsatt side av Mars i forhold til
Opportunitys landingssted), som
ble valgt som landingsted fordi
man på bilder tatt fra romfartøy i
kretsløp kan se tydelige spor etter
en forhistorisk, gigantisk flom, som
har rent inn i krateret.
Etter at denne flommen fant sted
for anslagsvis to milliarder år siden
har imidlertid bunnen i Gusev-kra-
teret, som må ha vært midlertidig
sjøbunn, blitt dekket av et ukjent
antall meter dypt lag med avsetning­
er fra vulkaner i nærheten. Likevel
fant etter hvert også Spirit, flere
måneder etter landingen, spor i stei-
ner og fremspring av grunnfjell som
med meget høy grad av sannsynlig-
het tydet påvirkning av av flytende
vann en gang for lenge siden.
Opportunity gjorde sine første,
store geologiske funn nede i det 22
meter brede Eagle-krateret, hvor
den tilfeldigvis landet. I to måneder
undersøkte kjøretøyet geologien
her før det kravlet ut og la kursen
mot det 130 meter store Endurance-
krateret, rundt 700 meter unna
land­ings­stedet. I likhet med Eagle-
krateret var også innsiden av Endu-
rance-krateret preget av fremspring
av sedimentære grunnfjell av stor
geologisk interesse, men i vesentlig
større og dypere omfang.
Etter en meget forsiktig og langt
fra risikofri nedtur i Endurance-kra-

Mars-fakta:
Diameter: 6780 km (0,532 x Jordens)
Ett Mars-døgn («sol»): 24 timer, 39 1/2 minutt
Omløpstid (ett Mars-år): 687 døgn (1,88 Jord-år)

Romfart 1/2005 23
utforskning av solsystemet
teret tilbrakte Opportunity over syv
måneder her, fortsatt primært for
å studere geologien med alle sine
instrumenter. Dette foregikk i ho-
vedsak ved kraterets sørlige del, for
at solcellepanelene, som befinner
seg oppå kjøretøyet, skulle helle
nordover og dermed få maksimalt
med sollys under vintermånedene
på Mars’ sørlige halvkule.
Det er nettopp energiforsynin-
gen som har vært ansett som kjøre­
tøyenes primære begrensning. Beg-
ge drives kun av solenergi, skaffet
til veie gjennom horisontale solcel-
lepaneler som er fast montert oppå
kjøretøyene. Etter som månedene
går legger fint støv fra Mars-atmo-
sfæren seg på panelene og gjør dem
stadig mindre effektive. For ytterli-
gere å forverre forholdene passerte
Mars i august 2004 aphel (punktet
i sin noe avlange bane lengst unna
Solen), samtidig som den lange
vinteren hadde satt inn på Mars’
sør­lige halvkule. Begge kjøretøyene
24
landet sør for, om enn ganske nært
Mars’ ekvator (Spirit lengst sør, på
14° sørlig bredde).
Det var alle disse faktorene
sammen, kombinert med det kar-
rige terrengets og ikke minst de rå-
kalde nettenes slitasje på kjøretøy-
ene, som lå til grunn for at NASA
offisielt satte den primære driftsti-
den til tre måneder. Da de månede-
ne passerte ble driftstiden forlenget
til september 2004, da Mars ville
passerte bak Solen, sett fra Jorden,
og forvanske kommunikasjon med
kjøretøyene. De færreste trodde at
kjøretøyene ville fungere særlig
lenger ut i Mars-vinteren.
Men vinteren er i nå i ferd med
å passere, og begge kjøretøyene har
overlevd, mot store odds. Dog ikke
uten problemer. Driftstiden har
vært sterkt begrenset, gjerne på et
par timer per sol. Resten av dagene
har gått med til å suge opp det som
måtte komme av energi fra solpa-
nelene, energimengder som noen
Til venstre:
Sanddyner i bunnen av Enduran-
ce-krateret. Opportunity beveget
seg aldri inn i disse dynene, av frykt
for å kjøre seg fast.
Til høyre:
Opportunitys varmeskjold dun-
dret i bakken rundt 700 m fra kjø-
retøyets landingssted. Det koniske
varmeskjoldet ble vrengt og delt
opp av det kraftige sammenstø-
tet med bakken.
(JPL/NASA)
Over:
Jernmeteoritt: Eneste bekreftede
meteor­ittfunnet hittil utenfor Jor-
den, fotografert av Opportunity.
Under:
Et hav av sand: Opportunitys lan-
dingssted i Meridiani Planum er
et av de flateste områdene man
vet om i Solsystemet, noe dette
360° panoramaet klart antyder.
(JPL/NASA)
Romfart 1/2005

ganger har nærmet seg kritisk lave
nivåer.
Spesielt har Spirit hatt det vri-
ent. Den har hatt et atskillig mer
kronglete terreng enn Opportunity
å hanskes med, noe som ble forver-
ret av at et av de seks hjulene etter
noen måneder begynte å krangle
og måtte settes delvis ut av drift.
Dessuten var det Spirit som landet
lengst unna ekvator, og dermed har
fått minst sol, samtidig som solpa-
nelene ble mer tildekket av støv enn
Opportunitys.
Men kløktig veksling mellom
kjøring forover og i revers sørget for
å refordele smøring i det kranglete,
høyre forhjulet, etter at det over lan-
ge strekninger hadde måtte slepes
langs bakken på tvers. Strategien
virket, og nå fungerer hjulet tilsyne-
latende som det skal. På den annen
side var det ren flaks at en eller flere
mindre virvelvinder, antar man,
i begynnelsen av mars 2005 feide
Romfart 1/2005
utforskning av solsystemet
forbi Spirit og blåste solpanelene
såpass rene for støv at de plutselig
leverte mer strøm enn noen gang de
siste tolv månedene. Faktisk mer
enn Opportunitys, som av årsaker
man ikke er helt sikre på synes å ha
blitt renset om nettene.
Opportunity krabbet ut av
Endurance-krateret i midten av
desember 2004 og kjørte så først
bort til varmeskjoldet sitt, som ble
frakoblet 7½ km over Mars-over-
flaten, rett før landingen i slutten
av januar 2004. Etter å ha studert
dette i nesten fire uker, til glede for
ingeniørene som lagde det og som
skal lage flere i årene som kommer,
ble kursen satt sørover. I det flate,
enkle terrenget har Opportunity
de siste ukene satt stadige kjørere-
korder, med opptil 220 tilbakelagte
meter per sol (Mars-døgn). Det er
riktignok mange og lange stopp un-
derveis, men Opportunity passerte
nylig Spirits totale kjørelengde, og
fullførte litt senere sin femte tilba-
kelagte km totalt siden landingen.
Status i skrivende stund (midten
av april 2005) er at Opportunity
fortsatt raser av gårde mot et om-
råde kalt «Etset terreng», som ligger
noen km sør for landingsstedet,
og hvor man antar at det finnes
fremspring av grunnfjell som er
eksponert av vind, og ikke smadret
av meteorittnedslag, som i kratrene
Opportunity hittil har undersøkt.
På motsatt side av Mars går det
på langt nær så raskt for Spirit, som
helt siden juni 2004 har kreket seg
oppover nordvestsiden av Husband
Hill, den nærmeste av Columbia-
åsene, som ligger tre km unna
landingsstedet. Pga. mye stein og
fortsatt lite solkraft har Spirit knapt
noen gang tilbakelagt mer enn en
håndfull meter per sol i Columbia-
åsene. Og også Spirit har flere gan-
ger stått stille mange soler i strekk
for å ta panoramamosaikker eller
25
utforskning av solsystemet

undersøke geologien med

instrumentarmen. Det er jo
derfor kjøretøyene er der på
Mars. Man håper å nå frem til
et av bassengområdene inne i
Columbia-åsene, hvor bilder
fra kretsløp antyder frem-
spring av grunnfjell, trolig
lagdelt, tilsvarende det som
Opportunity allerede har hatt
rikelig tilgang på.
Den 1. april 2005 gikk
Spirit og Opportunity inn i
sin tredje, forlengede periode
på Mars. Basert på kjøretøy-
enes forbløffende holdbarhet,
rike vitenskapelige utbytte og
kanskje inspirert av den store
interessen fra allmennheten,
bestemte NASA at denne for-
lengede perioden skulle vare
i hele 18 måneder – selvsagt
under forutsetning at kjøre- Over: Under:
tøyene fungerer så lenge. Spirit brukte tre måneder de 350 me­ Langsom tur opp Cumberland Ridge.
Men uansett om noe t­rene til Bonneville-krateret, som var Sammensetning av to navigasjons­
skulle gå galt nå har Spirit og en geologisk skuffelse. To måneder bilder (ikke geometrisk korrigert), tatt
Opportunity for lengst sikret og tre km senere kom Spirit frem på Spirits sol 445 (4. april 2005). Tennes-
seg plass blant de største suk- til West Spur ved Columbia-åsene, see-dalen opp mot høyre.
sessene i romfarts­historien. hvor geologien er eldre, mer variert (Foto: JPL/NASA.
og mer interessant . Montasje: Øyvind Guldbrandsen)

26 Romfart 1/2005

Visste du at:
Fotorekognosering
På samme måte som flyene over-
tok etter varmluftsballonter for
overvåking av fiendtlige styrker,
har satellitter tatt over etter fly for
å gjøre det samme. Det amerikan-
ske Discoverer-programmet, som
begynte på 1950-tallet, ble brukt til
å utvikle den nødvendige teknikken
til å ta bilder fra jordbane og deret-
ter returnere disse tilbake til jorden
ved hjelp av en kapsel. De første
12 ferdene i programmet mislyktes
med å sende kapselen med bildene
tilbake til Jorden. Teknikken ble
først perfeksjonert med Discove-
rer 13, i august 1960. Den neste
ferden var også vellykket, da retur-
kapselen med bildene ble snappet
opp ved hjelp av et fly som hadde
en trapeslignende enhet hengende
etter seg. Discoverer-programmet
fortsatte en tid, før serien senere ble
sikkerhetsgradert.
SAMOS, Satellite and Missile
Observation System, var lik Dis-
coverer-satellittene, men SAMOS
gikk i polbane. Disse satellittene
returnerte vanligvis bildene gjen-
nom et TV-system som tok bilder
når de passerte over utenlandsk
område og sendte disse ned til
Jorden når satellittene passerte
over USA. Noe av disse satellittene
kunne også, på samme måte som
Discoverer, sende filmene ned ved
hjelp av en kapsel. Oppskytinger
etter SAMOS 3 var hemmelige, men
det er antatt at serien fortsatte frem
til tidlig på 1970-tallet. Etter hvert
ble SAMOS erstattet med satellitter
som fikk navnet Big Bird. Disse var
konstruert for å kunne ta nærbilder
av objekter i størrelsesorden 30 cm.
Satellittene ble plassert i veldig
lave baner og var av og til nødt til å
bruke egne rakettmotorer for å ikke
bli dratt ned i atmosfæren. De før-
ste satellittene av denne typen ble
første gang sendt opp 15. juni 1971
Romfart 1/2005
Spionsatellitter allerede var i
operasjon på 1950-tallet? Av Per Arne Marthinsen
NOSS-1 (Parcae 1A) ble skutt opp
30.04.1976 med en Atlas-F MSD
fra den amerikanske oppskytings-
basen Vandenberg Air Force Base i
California. Senere ble denne satel-
litt-typen erstattet av KH-11s, som
var lik i størrelse men opererte fra
en langt større høyde. Disse satellit-
tene returnerte sine bilder gjennom
et digitalt transmisjonssystem til
bakkekontrollen.
Sovjetunionens lå heller ikke på
latsiden når det gjaldt overvåkings-
satellitter. Deres satellitter var en
modifikasjon av deres bemannede
romfartøy, hvor tilbakevendings-
modulen ble brukt til å sende ned
kamera og film på slutten av hver
ferd. Satellittene hadde relativt kort
levetid.
Havovervåking
Den stadig økende marinestyrken
til Sovjetunionen gjorde at USA
utviklet overvåkningssatellitter
under navnet White Cloud. Den
første av disse som fikk betegnelsen
NOSS-1, skutt opp i 1976, og hadde
med seg en radar for bølgelengde
i millimeterområdet. Dette gjorde
FAKTA
dem i stand til å se fartøy selv om
de var dekket av skyer for satellit-
ten. NOSS-serien kunne også følge
ubåter i neddykket tilstand ved å
detektere det varme vannet som
slike båter etterlater seg i kjølvan-
net. Flere av disse satellittene hadde
med seg mindre satellitter som
de frigjorde i bane. Sovjetunionen
utviklet også radarsatellitter, kjent
som RORSATs, og disse hadde
kjernekraftreaktorer om bord til å
generere de store mengdene med
elektrisitet som satellittene trengte
for å kunne operere.
Tidligdeteksjon
Tidlig på 1960-tallet besluttet USA
å utvikle satellitter som kunne de-
tektere oppskyting av kjernefysiske
raketter. Den første av disse var
MIDAS, Missile Defence Alarm Sys-
tem, som brukte infrarøde sensorer,
montert på et Agena rakett-trinn,
for å detektere varmen fra eksosgas-
sen til den ballistiske raketten. Etter
en del prøve-og feile metode, ble
en serie av MIDAS-satellitter skutt
opp til en polbane med en høyde på
3000km. Det viste seg å ikke være så
lett som antatt å oppdage raketter
på vei opp til sitt mål. MIDAS kom
dermed aldri inn i full operasjon.
I den samme tidsperioden ble
fire satellitter for tidligovervåking
plassert i geostasjonær bane som
dekket et område formet som et
åtte­tall over Sovjetunionen. Etter
hvert ble disse satellittene erstattet
av en ny klasse satellitter, IMEWS
(Inte­grated Missile Early Warning
System.) Disse var utstyrt med et
stort infrarødt og optisk teleskop
for å detektere og fotografere raket-
ter sekunder etter at de ble skutt
opp fra Sovjetunionen. Den første
av disse satellittene ble skutt opp i
1971, men satellitten kom ikke opp
i riktig bane. Senere er flere etterføl-
gere blitt skutt opp med suksess.
27
utforskning av solsystemet

Av Erik Tronstad

Deep Impact
skal kollidere
med en komet
Om få måneder, den 4. juli 2005, skal NASAs kometromfartøy Tredje og siste trinn var en fast-
Deep Impact styres til en kollisjon med den 6 km store kjernen stoffmotor av typen Star 48. Den
fungerte som den skulle og sendte
i komet Tempel 1. Forskerne håper at kollisjonen skal sende Deep Impact ut av jordbane og inn
ut en sky av friskt kometmateriale, som kan observeres av et i en bane mot komet Tempel 1. Idet
følgeromfartøy. Slik håper man å få data om hva som skjuler Deep Impact ble koblet fra Star 48,
seg under overflaten på en kometkjerne. var det gått 34 minutter og 36 sek-
under siden oppskytingen startet.
Nokså umiddelbart etter frakob-
lingen skulle solcellepanelene på
Oppskytingen Seks av dem startet idet bæreraket- Deep Impact ha foldet seg ut, noe
Oppskytingen av Deep Impact star- ten løftet seg fra oppskytingsram- romfartøyet skulle ha rapportert om
tet, som planlagt, klokken 19.47.08 pen. De tre siste startet idet de seks ned til en bakkestasjon ved Canber-
norsk tid onsdag 12. januar 2005. første var utbrent og ble koblet fra. ra i Australia. Det kom aldri noen
Delta 2-bæraraketten med nevnte Det andre trinnet hadde en motor slik rapport til Canberra.
romfartøy startet da fra oppsky- som kan startes mer enn én gang. Først mye senere mottok en an-
tingsplattform 17B ved Cape Ca- Øverst var et trinn av typen Star 48, nen bakkestasjon telemetri fra Deep
naveral Air Force Station i Florida, med faststoffmotor. Impact. Romfartøyet sendte da med
USA. Ytelsen til bærerakettens første langt lavere kapasitet enn forventet.
Siste frist for å skyte opp Deep trinn var litt lavere enn planlagt. Årsaken var at Deep Impact gan-
Impact var 28. januar 2005. Om Dermed varte den første avfyringen ske fort etter atskillelsen fra Star
romfartøyet ikke var blitt skutt opp av det andre trinnet litt lenger enn 48 hadde gått over i sikker modus.
til da, ville hele prosjektet ha måttet den skulle. Slik kompenserte det Grunnen til det ser ut til å være at et
utsettes. andre trinnet automatisk for den litt delsystem hadde lavere temperatur
Delta 2 forekommer i flere va- for lave ytelsen fra det første trin- enn programvaren om bord forven-
rianter. Rundt det første trinnet på net. Den andre avfyringen av dette tet. Etter hvert viste det seg likevel
denne var det ni faststoffmotorer. trinnet foregikk helt som forventet. at romfartøyet er ved god helse og

28 Romfart 1/2005
 utforskning av solsystemet

at den litt for lave temperaturen

ikke innebar noen fare for Deep
Impact.

Romfartøyene
Deep Impact består av to romfar-
tøyer, et moderromfartøy og det vi
kan kalle et kollisjonsromfartøy.
Moderromfartøyet er 3,3 m
langt, 1,7 m bredt og 2,3 m høyt.
Ved oppskytingen veier det 601 kg,
hvorav 86 kg er drivstoff. Solcel-
lepaneler på 2,8 m x 2,8 m leverer
opptil 92 W med strøm, avhengig
av avstanden fra Solen. Dessuten
har romfartøyet et oppladbart nik-
kelhydrogen-batteri, med en kapa-
sitet på 16 Ah. Batteriet trenges når
solcellepanelene er vendt bort fra
Solen og en gang når moderromfar-
tøyet formørkes av Solen.
Hvert romfartøy har sitt eget
navigasjonssystem, sitt eget system
for stillingskontroll og sitt eget sys-
tem for både mottak av og sending
av data. Kollisjonsromfartøyet har
enklere versjoner av disse systeme-
ne enn moderromfartøyet og færre
reservesystemer. Hvert romfartøy
vil bruke sitt eget navigasjonssys-
tem til å finne komet Tempel 1.
Moderromfartøyet har en beve-
gelig parabolantenne for høyhas-
tighetskommunikasjon og to fast-
monterte rundstråleantenner. Data omtrent halvparten så god. Prøve- for de observasjonene det skal gjøre.
fra moderromfartøyet overføres til bilder som ble tatt etter at utgas- Det andre kameraet har et min-
Jorden med en frekvens på 8 GHz. singen av telskopet var ferdig, et dre teleskop, med 12 cm diameter.
Kollisjonsfartøyet sender til moder- par uker etter oppskytingen, viser Med et større synsfelt kan det bedre
fartøyet på en annen frekvens. nemlig at optikken ikke er i perfekt observere alt materialet som slynges
Bare to instrumenter er om fokus. Prosjektlederen for Deep ut i kollisjonen. Kameraet kan også
bord i moderromfartøyet, begge Impact, Rick Grammier, forsikrer at observere et større stjernefelt rundt
er teleskopkameraer. Høyoppløs- dette ikke vil få noen konsekvenser kometkjernen. De siste 10 døgnene
ningskameraet består av et teleskop av ferden inn mot kometkjernen er
med 30 cm diameter. Det er et av de det derfor bedre egnet til naviga-
største instrumenter som noen gang sjonsformål. Fra 700 km avstand tar
er benyttet om bord i et interplane- det bilder med en oppløsning på
tarisk romfartøy. Lyset det fanger 10 m. Disse instrumentene har to
inn sendes både til et kamera og et formål:
infrarødt spektrometer. Kameraet 1. Under første del av ferden
er flerspektralt, hvilket betyr at det skal de brukes til å styre de to rom-
kan registrere stråling på mange fartøyene inn på kollisjonskurs med
forskjellige bølgelengder. kjernen i komet Tempel 1.
Høyoppløsningskameraet er 2. I kollisjonsfasen skal de ob-
konstruert for å kunne ta bilder av servere kometkjernen før, under
kometkjernen med en oppløsning og etter kollisjonen. I dette inngår
på 2 m i en avstand av 700 km. Men Delvis gjennomskåret tegning av observasjoner av utkastmateria-
i praksis vil oppløsningen bare bli kollisjonsromfartøyet. (NASA) let, materialet som slynges ut fra

Romfart 1/2005 29
utforskning av solsystemet
Teknikere inspiserer Deep Impact på toppen av
Delta II-bæreraketten, som igjen er om­sluttet
av servicetårnet ute på oppskytingsrampen.
(NASA)
kometkjernen i kollisjonen. Krateret
som dannes, skal også observeres,
samt området rundt det på komet­
overflaten.
Kollisjonsromfartøyet fra Deep
Impact måler 1 m i diameter, er 1 m
høyt og veier 372 kg, hvorav 8 kg
er drivstoff og 133 kg er «dødvekt».
Formålet med dødvekten er å bi-
dra til at det lages et stort krater i
kometkjernen. Fartøyet har et ikke
oppladbart batteri på 250 Ah. Un-
der oppskytingen og under ferden
ut til komet Tempel 1 er kollisjons-
romfartøyet montert til moderrom-
fartøyet.
Dødvekten i kollisjonsromfar-
tøyet er av kobber. Årsaken er at
kobber har få og klare spektrallinjer (Ball Aerospace)
30
og at kobber ikke av støv, som omgir kometen. I løpet
er et stoff man av det siste minuttet før kollisjonen,
forventer å finne kan dessuten sammenstøt med støv
i en kometkjerne. komme til å dytte teleskopet bort
I spektra fra mo- fra retningen mot kometkjernen.
derromfartøyet vil
det derfor være Møtet med komet Tempel 1
enkelt å identifisere Møtefasen starter formelt fem døgn
spektrallinjer som før kollisjonen og avsluttes ett døgn
skyldes kobberet i senere. I løpet av denne tiden skal
kollisjonsromfar- det gjøres to baneendringer, for å
tøyet. bringe de to romfartøyene på kol-
Ved hjelp av lisjonskurs med kjernen i komet
små rakettmotorer Tempel 1.
kan kollisjonsrom- Omtrent 24 timer før kollisjonen,
fartøyet finjustere kobles kollisjonsromfartøyet fra.
banen sin, for å Når det er på trygg avstand, foretar
treffe kometkjer- moderromfartøyet en motoravfy-
nen. Navigasjons- ring. Den endrer moderromfartøy-
data kommer fra ets bane, slik at det ikke lenger er på
det eneste instru- kollisjonskurs med kometkjernen.
mentet om bord, et Beskyttet av spesielle støvskjold
12 cm teleskopka- kommer moderromfartøyet til å
mera som er helt observere kometkjernen, kollisjonen
identisk med det i og fragmentene som slynges ut.
moderromfartøyet. Idet kollisjonen skjer, er moder-
Med dette ka- romfartøyet omtrent 8600 km borte,
meraet vil det også men nærmer seg raskt.
bli tatt bilder av Observasjonene kommer til å
kometkjernen til foregå til 10 minutter etter kollisjo-
like før kollisjonen. nen. Da må moderromfartøyet, som
Teoretisk vil kame- er 700 km fra kometkjernen, gå over
raet gi bilder med i en beskyttelsesmodus. Observasjo-
omtrent 20 cm nene stoppes og romfartøyet dreies
oppløsning, når slik at støvskjoldene i størst mulig
fartøyet er 20 km grad beskytter det, for at det skal
fra kometkjer- overleve ferden gjennom kometens
nen. Man regner baneplan. Der kommer det til å bli
imidlertid med at teleskopspeilet bombardert med større og mindre
det siste halve minuttet før sam- støvpartikler i kometens koma.
menstøtet nærmest vil bli sandblåst Nå passeres minsteavstanden på
500 km til kometkjernen.
Kollisjonsromfartøyet sender en
kontinuerlig strøm av data til mo-
derromfartøyet. Moderromfartøyet
sender disse dataene, og egne data,
direkte videre til Jorden. Det er for
å sikre at data kommer hit, i tilfelle
moderromfartøyet blir ødelagt
under nærpasseringen av komet-
kjernen.
Når observasjonene gjenopptas,
vil de fortsette til 60 timer etter
kollisjonen. Det er for å overvåke
På undersiden av kollisjonsromfar- endringer i kometens aktivitet og
tøyet ses «dødvekten» av kobber. for å se etter eventuelle større frag-
menter i midlertidige baner rundt
Romfart 1/2005
 utforskning av solsystemet

Til høyre:
Delta II-raketten, som ble
benyttet til å skyte opp
Deep Impact, er en meget
velbrukt og pålitelig bære­
rakett. De første Delta-ver-
sjonene (Thor Delta) debu-
terte som bærerakett for
satellitter allerede i 1960.
Delta II-versjonene, som i
dag produseres av Boeing,
har vært i bruk siden 1989.
7925-versjonen har en høy-
de på 40 m og startmasse
på 230 tonn.
(Illustrasjon: NASA/
Øyvind Guldbrandsen)

Under:
Delta 2-bæreraketten med
Deep Impact i startøyeblik-
ket. Oppskytingen fant sted
fra Cape Canaveral den
12. januar 2005.
(NASA)

kjernen. Flere observasjoner og Da Deep Impact ble skutt

dataoverføring skal pågå i 30 døgn,
frem til 3. august 2005. Da avsluttes
prosjektet.
Kollisjonen
Det som faktisk skjer, er ikke at
kollisjonsromfartøyet flyr inn i
kometkjernen, men det motsatte.
Kollisjonsromfartøyet kommer ved
kollisjonsstedet inn foran komet-
kjernen, men har lavere hastighet
enn kometkjernen. Kometkjernen
kommer bakfra og raser inn i
(«kjører over», sier noen) kollisjons-
romfartøyet, med en fart på nesten
37 000 km/h (10,2 km/s). Dette skal
skje 4. juli 2005, på USAs nasjonal-
dag.
Tidspunktet for kollisjonen er
valgt til et vindu på 55 minutter,
der antenner i Deep Space Network
både i California og Australia kan
følge romfartøyet. Dessuten er det
valgt slik at flere store bakkebaserte
teleskoper, samt blant andre Hub-
ble-romteleskopet og Spitzer-romte-
leskopet, kan observere kollisjonen.
opp var komet Tempel 1 omtrent
267 millioner kilometer borte. Når
kollisjonen skjer, har de to romfar-
tøyene tilbakelagt 431 millioner
kilometer. Da avstanden mellom
komet Tempel 1 og Jorden133,6 mil-
lioner kilometer.
Kollisjonen kommer ikke til å
føre til noen nevneverdig endring
i banen til komet Tempel 1. Virk-
ningen på kometkjernen er omtrent
som virkningen av en mygg som
kolliderer med en Jumbojet. Kome-
tens banehastighet endres med bare
om lag 0,0001 mm/s. Kometbanens
periheliumavstand (nærmeste
punkt til Solen) vil bli redusert med
10 m. Omløpstiden rundt Solen
vil avta med langt mindre enn ett
sekund.
Til sammenlikning kan nevnes
at kometens periheliumavstand blir
endret med 34 millioner kilometer,
når den passerer nær Jupiter i 2024.
Den kinetiske energien som
frigjøres i kollisjonen, er om lag
19 GJ. Det tilsvarer omtrent den

Romfart 1/2005 31
utforskning av solsystemet
Over:
Tempel 1, som ble oppdaget i
1867, er en kortperiodisk komet
som går i bane mellom banene
til Mars og Jupiter. Omløpstiden
er 5 1/2 år.
Under:
Deep Impacts ferd til Tempel 1
tar et knapt halvår. Deep Impact
kommer inn foran kometkjernen,
med lavere hastighet enn den,
sett i forhold til Solen.
(Ill.: NASA/Øyvind Guldbrandsen)
32
energimengden som frigjøres ved å
detonere 4,5 tonn TNT.
Kollisjonen kommer til å danne
et krater i kometkjernen. Hvor
stort krateret blir, vet man ikke på
forhånd. Forskerne ser for seg tre
forskjellige muligheter:
1. Dannelsen av krateret er i ho-
vedsak bestemt av kometkjernens
gravitasjonskraft, noe man kaller en
gravitasjonsdominert prosess. Kje-
glen med utkastmateriale spres i
dette tilfellet utover i en
vinkel på 45-
50° fra
kometkjernens overflate. Foten på
kjeglen forblir her hele tiden ved
kometoverflaten. Det meste av
materialet, om lag 75 %, faller ned
igjen på kometoverflaten. Der blir
det liggende i et stort område rundt
krateret. I denne modellen regner
man med at krateret blir omtrent
200 m i diameter og 30-50 m dypt.
2. Kraften som i størst grad
motvirker dannelsen av et krater,
er styrken på materialet i komet-
kjernen, noe man kaller en styr-
kedominert prosess. Kjeglen med
utkastmateriale spres i dette tilfel-
let utover i en skarpere vinkel, på
rundt 60°, fra kometkjernens over-
flate. Foten på kjeglen kommer til å
bli revet løs fra krateret, og kanskje
også helt løs fra kometkjernen. En
mindre andel av utkastmaterialet,
om lag 50 %, faller tilbake ned på
overflaten. Krateret blir mye min-
dre, kanskje bare omkring 10 m.
3. En tredje mulighet er at
kometkjernen er så porøs at det
meste av kollisjonsromfartøyets
energi absorberes, ved at kometma-
terialet presses sammen (kompri-
meres) og varmes opp. Dette kalles
en kompresjonsdominert prosess.
Siden så mye energi går med til å
komprimere kometmateriale, er
det mindre energi igjen til å «grave
ut» materiale og til å slynge det ut.
Dermed fås et mye mindre krater.
Krateret blir dypt, men svært lite
materiale slynges ut.
Hvilken prosess som dominerer,
vil gi forskerne data om hva slags
materiale kometkjernen består av,
i hvert fall det ytterste laget. De
dataene gir videre informasjon om
hvordan kometen ble dannet og har
utviklet seg opp gjennom tidene.
Om krateret er gravitasjons-
dominert, tyder det på at komet-
kjernen består av et opprinnelig
materiale, som er blitt lite endret.
Videre tyder det på at kometkjernen
er blitt til ved at mindre legemer
har kollidert med og kittet seg fast
til hverandre, en prosess som kalles
akkresjon.
Hvis krateret er styrkedominert,
tyder det på at kometmaterialet på
en eller flere måter er blitt endret.
Romfart 1/2005
 utforskning av solsystemet

Til venstre:
Kollisjonsromfartøyet (t.h.) er
koblet fra moderromfartøyet
(t.v.). Kollisjonsromfartøyet er
på vei mot komet Tempel 1,
som ses helt ute til høyre, med
en komethale bak. (NASA)

Under:
Kollisjonsromfartøyet vil treffe
kometkjernen med en hastig-
het av 10,2 km/s. Kollisjonen
skal observeres både fra Jor-
den og av moderromfartøyet.
Dette ses oppe til venstre, men
vil i virkeligheten da befinne
seg 8600 km unna. (NASA)

Resultatet er en kometkjerne som

bedre holder sammen i en kollisjon.
Det betyr at materialet ikke er opp-
rinnelig, «uberørt» materiale fra da
kometen ble dannet.
En annen mulighet er en kom-
binasjon av flere prosesser. Kanskje
vil kraterdannelsen først være
styrkedominert, så gravitasjonsdo-
minert. Det tilsier at kometkjernens
ytre skall er blitt endret eller bear-
beidet, men at det under skallet er
opprinnelig, ubearbeidet materiale.
Forskerne håper at observa-
sjoner av størrelsen på skyen med
utkastmateriale og hastighetsend-
ringer i den over tid, vil gi et godt
anslag for tettheten av kometmate-
rialet. Størrelsen på kometkjernen Astronomene mener at kom- samme sammensetning, som i ma-
kjenner man fra bilder moderrom- etene har sitt opphav langt utenfor terialene Solsystemet opprinnelig
fartøyet tar. Fra kjennskap til tetthet Pluto. Det ser man på banene til ble dannet fra.
og volum kan man beregne komet- mange langperiodiske kometer, Tidligere kometromfartøyer
kjernens masse. med omløpstider på over 200 år. (som Giotto, Vega, Sakigake, Deep
Der ute ble de dannet, uten at Space-1 og Stardust) har observert
Komet Tempel 1 materialene de består av, ble utsatt materiale som strømmer ut fra selve
Målkometen for Deep Impact, Tem- for samme grad av oppvarming overflaten på kometkjerner. Med
pel 1, ble oppdaget 3. april 1867 av som andre legemer i Solsystemet, Deep Impact ønsker man å få til-
Ernst Wilhelm Leberecht Tempel i nærmere Solen. Denne oppvar- gang til materiale under overflaten.
Marseilles, Frankrike. Tempel 1 er mingen i andre legemer førte til Materiale som formodentlig har
en kortperiodisk komet, som går i endring i fordelingen av og de vært der, uberørt, siden kometen
bane mellom Mars og Jupiter. Om- relative mengdene av ulike stoffer. ble dannet samtidig med Solsyste-
løpstiden er 5,5 år. Jordbaserte ob- Hos kometene skjedde ikke dette i met. Slik får forskerne tilgang til å
servasjoner tyder på at kometkjer- særlig grad. De antas derfor å være analysere materiale som er upåvir-
nen har en rotasjonstid på 41 timer fossiler fra Solsystemets dannelse. ket av solstråling og andre forhold
om egen akse. Kometer har følgelig i stor grad i rommet.

Romfart 1/2005 33
den internasjonale romstasjonen

Den internasjonale
romstasjonen –
Vi ser tilbake DEL 1
Av Ivar Johansen

De siste årene har Den internasjonale romstasjonen (ISS) på en måte levd sitt
eget liv i forhold den norske dagspressen. Her hos oss er det stort sett foreningens
e-postmottakerne som har mottatt fyldig dekning, takket være vår utmerkede
e-postredaktør Erik Tronstad. I vårt blad Romfart har vi belyst ISS og aktiviteten
rent generelt, men denne gangen har jeg satt de forskjellige ferdene sammen,
slik at man kan se at Den internasjonale romstasjonen har hatt en travel tid. I
denne første delen dekkes aktiviteten frem til juni 2002.

I skrivende stund (20. april 2005) er
ISS' tiende langtidsbesetning i ferd
med å avslutte sitt sitt opphold, og
den ellevte besetningen har nettopp
ankommet. Forberedelser blir nå
gjort i forbindelse med den første
romfergeankomsten på to og et
halvt år, i siste halvdel av mai.
ISS masse er nå 183 283 kg. 13
moduler har blitt montert, i tillegg
til et alltid tilkoblet et Soyuz-rom-
fartøy, som fungerer som livbåt. Det
har blitt utført en masse aktivitet
utenfor ISS.
Pr. april 2005 har hele 58 rom-
vandringer, eller EVA`s (Extra
Vehicular Activity), blitt utført fra
romfergen eller luftslusene Quest
og Pirs. ISS har vært i bane rundt
Jorden i 2375 døgn (78 måneder)
siden det første elementet ble sendt
opp. Av disse har ISS vært perma-
nent bemannet i 1660 døgn.
Første ISS-MODUL skytes opp
Vi skrur tiden tilbake til 16. Novem-
ber 1998:
Solen er i ferd med å krype
opp over horisonten og tempera-
turen ligger på 4 kuldegrader her
ute på steppene ved Baikonur-
kosmodromen i Kasakhstan, der
transporttoget med den lange Pro-
ton-bæreraketten og dens nyttelast
– ISS-modulen Zarja – nærmer
seg oppskytningsområdet. Denne
utrullingen ble en realitet etter at
russiske og amerikanske ingeniører
sammen hadde gjennomgått de
siste dataene knyttet til bæreraket-
ten og dens nyttelast. Det er snaue
fire dager til oppskytning, og alt ser
bokstavelig talt ut på å gå på skin-
ner. I løpet av de neste timene blir
bæreraketten reist opp i vertikal
oppskytningsposisjon. De neste tre
dagene skal brukes til utsjekking
av alle systemer om bord før fylling
av drivstoff starter seks timer før
oppskytningen. Proton-rakettens tre
trinn fylles med asymmetrisk dime-
tylhydrasin (UDMH) og nitrogente-
traoksid (N2O4).
Amerikanske ingeniører tilhø-
rende støttegruppen fra Houston
er på plass ved det russiske kon-
trollsenteret slik at de, sammen
med russiske kolleger, kan gjøre
de siste forberedelser til ferden. En
ferd og en oppskytning som er blitt
omtalt som ”en av de viktigste etter
Apollo-programmet”. Starten på et
multinasjonalt samarbeidsprosjekt
er like om hjørnet og inngangen
til en fremtidig permanent beman-
net romstasjon er heller ikke langt
unna.
Etter at Proton-raketten er fylt
med drivstoff forsetter nedtellingen
etter planen. Spenningen rundt ISS,
og det den representerer av en ny

34 Romfart 1/2005
 den internasjonale romstasjonen

21 sekunder etter
oppskytningen.
Nede i det
Russiske kontroll-
senteret, som er
lokalisert i den
såkalte stjernebyen
utenfor Moskva,
står jubelen i taket.
Ved Baikonur-kos-
modromen, der
sjefen for den rus-
siske romfartsad-
ministrasjonen Jurij
Koptev, og hans
amerikanske kol-
lega Daniel Goldin
befinner seg, er
også stemningen
på topp. De kan nå
lykkeønske hver-
andre mens kon-
trollsenteret for ISS
i Houston, Texas
også kan trekke
et lettelsens sukk.
Med den første ISS-
modulen på plass i
bane rundt Jorden
er stafettpinnen
overlatt til rom-
fergen Endeavour,
som skal bringe
ISS’ andre modul,
Unity, opp på STS-
De to første ISS-modulene i bane: Russiske Zarja (nærmest Jorden, med solcellevingene) 88-ferden. Starten
og amerikanske Unity (sylinderen øverst). Diameteren på Unity er 4,15 m.(NASA) på denne ferden
er berammet til 4.
desember 1998.
æra innen bemannet romfart, er til å Zarja seg fra ved T+ 9 minutter og
ta og føle på. 47 sekunder. Det første elementet til UNITY
Den 20. november 1998 klokken den internasjonale romstasjonen ISS Oppskytningen av Endeavour gikk
07:40 norsk tid tar Proton-bærera- er i bane rundt Jorden. etter planen (se artikkel STS-88 i
ketten, med sin 22 tonn tunge nyt- Zarjas innledende banepara- Nytt om Romfart nr. 110 – 2/1999
telast, av fra oppskytningsområdet metere er 185 km x 354 km. Nå er s. 12-19). Om bord i romfergens
ved Baikonur-kosmodromen. det klart for å folde ut antenner og lasterom lå Unity, som alene har en
Ved T+2 minutter og 6 sekunder solcellepaneler. Navigasjons- og masse på 11,6 tonn, lengde på 5,49
har første trinn gjort jobben sin og sammenkoblingsantennene Kurs og meter og en diameter på 4,57 meter.
andre trinn tar over. Ved T+3 minut- Komparus blir foldet ut når ferden Unity ble imidlertid skutt opp med
ter og 3 sekunder blir beskyttelses- var 10 minutter og 5 sekunder gam- sammen­koblings­adaptere PMA-1
dekslet rundt øvre del av bærera- mel. 48 sekunder senere blir for- og -2 tilkoblet i hver ende slik at
ketten frakoblet. Andre trinn sier lengelsen av Zarja`s sammenkob- den samlede oppskytingsmassen
takk for seg når ferden er 5 minutter lingsmekanisme aktivert. Den siste for nyttelasten var på 12,8 tonn og
og 34 sekunder gammel. Oppstig- kritiske kommandoen av denne lengden 10,98 meter.
ningen går fortsatt klokkerent for første utsjekkingsfasen i bane rundt Unity er en meget viktig modul.
seg. Etter at tredjetrinnet har gjort Jorden blir å folde ut Zarjas solcel- Den fungerer som et nervesenter for
sin viktige jobb kobler nyttelasten lepaneler. Dette skjer 13 minutter og ISS og skal overføre drivstoff, for-

Romfart 1/2005 35
den internasjonale romstasjonen

Ekspedisjon En-mannskapet i den russiske servicemo-
dulen Zvezda før de setter hver sin appelsin til livs. Fra
venstre: Kommandør for Sojuz; Jurij Gidzenko, kom-
mandør for ISS mannskapet, William Shepherd og fer-
dingeniør Sergei Krikalev. (Foto: NASA)
Ekspedisjon 2-besetningen nyter en god dessert et-
ter middagen ombord i Zvezda-modulen. Fra ven-
stre: Kosmonaut og ISS kommandør Jurij Usachev,
og astronautene og ferdingeniørene James Voss og
Susan Helms. (Foto: NASA).

skjellige typer miljøkontrollerende STS-96 OG STS-101 Zvezda

væsker samt strøm og data fra Zarja
til forskjellige deler av resten av den
amerikanske delen av romstasjo-
nen. Unity har også et utvekslings-
system som tar seg av data og sam-
taler med romstasjonskontrollen i
Houston. Dette er et tilleggssystem
til Zarjas kommunikasjonssystem i
denne innledende og viktige mon-
teringsfasen av de forskjellige ISS-
modulene i bane rundt Jorden.
Etter at Endeavour hadde nær-
met seg Zarja, og Unity hadde blitt
satt i vertikal posisjon i romfergens
lasterom, klar for sammenkobling,
var det på tide å gripe tak i Zarja
med romfergens manipulatorarm.
Dette ble gjort klokken 00:47
norsk tid den 7. desember 1998
og var en ny romfartshistorisk be-
givenhet. Med den drøyt 20 tonn
tunge kontrollmodulen Zarja hen-
gende på Endeavours manipula-
torarm tok det nesten tre jordomløp
før Zarja og Unity var i berøring
med hverandre. Sammenkoblingen
fant sted klokken 03:07, og 41 mi-
nutter senere ble de to modulene
låst sammen. De to første modulene
til ISS var nå på plass og nede i
kontrollsenteret for ISS i Houston
kunne man nå overvåke modulenes
tilstand samt kontrollere de forskjel-
lige systemene om bord
Ferdigbyggingen av den tredje ISS-
modulen, den russiske servicemo-
dulen Zvezda, trakk ut i tid. Perma-
nent bemanning av ISS kunne ikke
finne sted før denne var koblet til
Zarja/Unity. For å fylle tiden mens
man ventet på at Zvezda skulle
komme i bane ble det foretatt to
ekstra romfergeferder:
Under romfergeferden STS-96
med Discovery i månedsskiftet
mai/juni 1999 ble ISS oppgradert
med forsyninger og utstyr (se STS-
96 artikkel i Nytt om Romfart nr.
1/2000 s. 31).
Under STS-101 med Atlantis,
som fant sted i mai 2000, var det
duket for mer utstyr og oppgrade-
ring. Atlantis hadde med seg i over-
kant av 1500 kilo med utstyr. En del
av dette ble montert på modulenes
ekstriør med tanke på romstasjo-
nens ankomsten av Zvezda, som på
dette tidspunktet var under utsjek-
king ved Baikonur-kosmodromen
i Kazakstan. Under STS-101 instal-
lerte man også ti nye røkdetektorer
samt fire nye batterier i Zarja.
Før romfergen Atlantis koblet
seg fra Unity ble den benyttet til å
heve Unity/Zarja`s bane med 43
kilometer (se STS-101-artikkel i Nytt
om Romfart nr. 4/2000 s38).
Etter mange og lange forsinkelser
ble Zvezda endelig skutt opp fra
Baikonur den 12. juli 2000. I lik-
het med Zarja ble denne skutt opp
med en tretrinns Proton-bærera-
kett. Etter å ha gjennomgått en
nitidig utsjekking av systemer og
generell tilstand i jordbane koblet
Zvezda modulen seg så automatisk
sammen med sine to ”søstermodu-
ler”, 14 dager etter oppskytingen.
Det foregikk ved at Zarja ”tauet”
seg og Unity frem til Zvezda, som
var den passive delen, selv om den
ble skutt opp sist av disse. Etter
sammenkoblingen var ISS nå nesten
blitt dobbelt så stor hva volum og
masse angikk.
Det første Progress-fartøyet
Det ubemannede, russiske forsy-
ningsfartøyet Progress M1-3 ankom
modulene Unity/Zarja/Zvezda den
8. august 2000. Blant forsyningene
her var det hovedsakelig en masse
teknisk utstyr samt mat, klær og
andre nødvendigheter for det første
mannskapet som skulle bemanne
ISS.
STS-106
Den 8. september forlot romfergen
Atlantis nok en gang Kennedy Spa-
ce Center i Florida. Denne gangen

36 Romfart 1/2005
 den internasjonale romstasjonen

Ekspedisjon 3-kommandør Frank Culbertson (til ven-
stre) sammen med sin astronautkollega Daniel Bursch,
ferdingeniør på Ekspedsjon 4, der de jobber sammen
i forhold til mannskapsbyttet den 12. Desember 2001.
(Foto: NASA).
Hver dag er det selvfølgelig lagt inn fysisk trening
ombord i ISS. Her er kosmonauten Sergei Krikalev i
full sving på tredemøllen. Bildet er tatt i den russiske
servicemodulen Zvezda en drøy måned ut i Ekspe-
disjon Enslangtidsopphold i ISS. (Foto:NASA)

ble enda mer bemannet romfarts-
historie nedskrevet, samtidig som
dette var den 100. romfergeferden.
En romvandring som var den sjette
i forbindelse med å klargjøre ISS
for fremtidig permanent beman-
ning var også den 50. romvandring
i romfergeprogrammets historie.
Denne romvandringen inneholdt
flere arbeidsoppgaver, deriblant
montering av kabelgater på romsta-
sjonens eksteriør. Dette nødvendig-
gjorde at astronautene beveget seg
nesten 33 meter bort fra lasterom-
met til Atlantis ved å ”klatre” langs
romstasjonen med sine livliner godt
festet til modulene. Dette var nok
en ”rekord” hva arbeidsområde
angikk, og flere skulle det bli i frem-
tiden. (Se STS-106 artikkel i Romfart
nr. 1/2001 s. 29).
STS-92/Z1
Drøye tre uker etter romfergen
Atlantis fulgte så STS-92-ferden
med Discovery, som hadde med seg
det fjerde hovedelementet til ISS,
rammekonstruksjonen og fagverket
ITS-Z1. Med var også sammen­
koblings­adapteret PMA-3.
Gjennom fire romvandringer ble
det blant annet montert utstyr og
forbundet kabler utsiden av ISS (se
STS-92-artikkel i Romfart nr. 3/2001
s. 34).
DEN FØRSTE BESETNINGEN
Den første langtidsbesetningen til
ISS ble skutt opp fra Baikonur-kos-
modromen i det russiske romfartøy-
et Sojuz TM-31 tidlig på morgenen
norsk tid den 31.oktober 2000. Be-
setningen bestod av en amerikaner
og to russere: Kommandør i Sojus
var Jurij Gidzenko, som hadde
med seg kollega Sergei Krikalev
(ferdingeniør) og amerikaneren Bill
Sheperd. Sistnevnte overtok som
kommandør for det NASA kaller
Ekspedisjon En etter sammenkob-
lingen med ISS.
Snaue ti minutter etter oppskyt-
ning gikk Sojuz TM-31 inn i en
233 km x 182 km høy bane rundt
Jorden. Snaue to dager etter opp-
skytningen, den 2. november 2000,
koblet Sojus TM-31 seg til ISS. Et
permanent nærvær for oss mennes-
ker i rommet var dermed innledet.
Nå var det ikke laget noe navn
på ISS så langt, så Ekspedisjon En-
besetningen bestemte samme kveld
at stasjonen skulle hete ”Alfa”. De
første ukene og månedene gikk
med til en masse klargjøring og
aktivisering av forskjellige systemer
om bord. På slutten av langtidsopp-
holdet ble det også tid til noe fors-
kning, selv om det mest primære
for denne besetningen var å få
”startet opp” romstasjonen og løse
de problemer som eventuelt ville
oppstå.
Den 18. november 2000 fikk
mannskapet sitt første ”besøk” da
det ubemannede forsyningsfartøyet
Progress M1-4 meldte sin ankomst.
Med i lasten var et nytt kjøleag-
gregat, mat, kabler, teknisk utstyr
og ikke minst julepresanger, hvilket
bidrog til å gjøre dette til en ekstra
kjærkommen visitt.
STS-97/P6
Men det skulle skje mer av be-
tydning før man kunne feire den
første julen om bord i ISS. Romfer-
gen Endeavour koblet seg til den
2. desember 2000, og denne STS-
97-ferden hadde med seg en viktig
nyttelast, nemlig solcelleseksjonen
ITS-P6, ISS’ femte hovedmodul.
Den 16 tonn tunge P6 ble
plassert på toppen av ramme-
konstruksjonen Z1. Hver av de to
solcellevingene på P6 bestod av to
paneler, hver med en lengde på 33,6
meter. Nå har man jo hatt mer eller
mindre problemer med å rulle ut
slike solcellepaneler før i romferge­
programmet, og det gikk ikke helt
problemfritt denne gangen heller.
Denne gangen var det det høyre
panelet som sviktet i prosessen med
å få det rette strekket. Men etter litt
reparasjonsarbeide av de to astro-

Romfart 1/2005 37
den internasjonale romstasjonen
ISS fotografert av STS106-besetningen. De tre første modulene, Zvezda,
(fra venstre), Zarja og Unity er godt synlige. (NASA)
nautene Tanner og Noriega den 7.
desember 2000, på denne ferdens
tredje romvandring, fikk man det
hele på plass, til stor begeistring i
både jordbane og ved kontrollsente-
ret i Houston.
Etter at Endeavour hadde forlatt
romstasjonen (se STS-97-artikkel i
Romfart nr.4/2001 side 20) kunne
Ekspedisjon En-besetningen ta fatt
på nye arbeidsoppgaver mens julen
nærmet seg med stormskritt. Det
ble en rolig og litt spesiell jul og
nyttår om bord i Alfa/ISS denne
første gangen. Men med samtaler
med familier og venner gikk denne
tiden fort for besetningen, og januar
2001 begynte med første del av
forskjellige eksperimenter om bord.
Januar passerte med en god del
jordobservasjoner og etter ikke alt
for lenge var det duket for et nytt
besøk.
STS-98
Romfergen Atlantis forlot Kennedy
Space Center (KSC) på STS-98-
Ekspedisjon 2-kommandøren, ferden den 7. februar 2001. Nå var
kosmonaut Jurij Usachev, iført en det den amerikanske laboratorie-
russisk Sokol-romdrakt. Bildet er modulen Destiny som skulle spille
tatt i den russiske kontrollmodulen hovedrollen.
Zarja, tidligere omtalt som FGB- Laboratoriemodulen ble montert
modulen. (Foto: NASA) til Unitys frontluke den 10. februar.
38
Med Destiny på plass ble massen på
ISS økt til drøye 112 tonn, mer enn
romstasjonene Skylab og Mir noen
gang kom opp i ( Se Romfart nr.
3/2002 side. 15-17).
Ikke lenge etter at romfergen At-
lantis hadde forlatt ISS, ankom nok
et forsyningsfartøy. Denne gangen
var det Progress M-44 som hadde
med seg mat, drivstoff og utstyr
til neste besetning, Ekspedisjon 2.
Progress koblet seg til ISS den 28.
februar.
DEN ANDRE BESETNINGEN.
Den 8. mars 2001 forlot romfergen
Discovery oppskytnings­plattformen
på KSC og det nærmet seg det før-
ste mannskapsbyttet i ISS`s historie.
Foruten STS-102-besetningen be-
stod Ekspedisjon 2-besetningen av
ISS nye kommandør Jurij Usachev,
og de amerikanske astronautene Ja-
mes Voss og Susan Helms. Russerne
og amerikanerne var blitt enige om
at annenhver langtidsbesetning i
ISS skulle bestå av en amerikansk
kommandør pluss to russere, el-
ler en russisk kommandør pluss to
amerikanere.
Discovery koblet seg til fronten
av Destiny-modulen snaut to dager
senere og under denne ferden ble
det gjennomført to romvandringer.
Den formelle overleveringen av
kommandoen over Alfa/ISS fant
sted den 18. mars, og romfergen
Discovery kunne ta med seg Ek-
spedisjon En-besetningen tilbake til
Jorden (se Romfart nr 3/2002 side
18-20). Disse fikk et opphold på
140 dager 23 timer og 38 minutter i
rommet.
STS-100
Snaue fire uker etter at den første
ISS besetningen var trygt tilbake
hos sine familier la romfergen
Endeavour ut på sin STS-100 ferd.
Endeavour var fremme ved sin
destinasjon den 21. april og ferdens
hovedformål var, foruten livsviktige
forsyninger, leveransen av den nye
manipulatorarmen til ISS, kjent som
Canadarm-2. Testingen av denne
armen ble litt forsinket grunnet en
Romfart 1/2005

datafeil i den amerikanske laborato-
rie-modulen Destiny (se Romfart nr.
3/2002 side 20-22).
DEN FØRSTE ROMTURISTEN
Romturisme har jo vært diskutert
i mange år og det generelle publi-
kum var kanskje avventende til
dette, men for de fleste ble dette en
realitet som kom raskere enn man
hadde ventet.
Sojuz TM-32 brakte foruten
kosmonautene Talgat Musabajev og
Jurij Baturin nemlig også med seg
den 60 år gamle amerikanske forret-
ningsmannen Dennis Tito.
Tito, som selvfølgelig var, og
fremdeles er mangemillionær,
hadde tidligere jobbet som ingeniør
i NASA og skulle på denne ferden
få oppfylt sin 40 år gamle drøm om
å fly i rommet. Opprinnelig skulle
Tito fått turen sin til den hel-rus-
siske romstasjonen Mir, men da det
ble bestemt at Mir skulle tas ned ble
det foreslått at Tito skulle få et kort
opphold om bord i ISS i stedet. Mir
ble som vi husker tatt kontrollert
ned den 23. mars 2001.
Ferden med Sojuz TM-32 var
den første ”taxi-ferden” til ISS. Med
det menes at man blir skutt opp
med et nytt Sojuz-romfartøy og
returnerer til Jorden en til to uker
senere med en eldre Sojuz. På den-
ne måten vil man alltid ha en livbåt
– som Sojuz-romfartøyet fungerer
som når det er tilkoblet ISS – som
ikke vil være mer enn seks måneder
gammelt.
Denne gangen gjaldt det Sojuz
TM-31, som det første mannskapet
til ISS hadde blitt skutt opp med.
Sojuz TM-32, som altså var den før-
ste ”taxi” ferden til ISS med romtu-
risten Dennis Tito, ble skutt opp fra
Baikonur den 28. april og koblet seg
til ISS snaue to dager senere. Dette
”taxi”-mannskapet opphold seg om
bord i ISS en knapp uke dager før
de returnerte tilbake til Jorden om
bord i Sojuz TM-31 den 6. mai 2001.
Romturisten Tito, som hadde
betalt 20 millioner dollar for denne
”svippturen”, var meget begeistret
etter landing, etter at hans gutte-
drøm endelig var oppfylt.
Romfart 1/2005
den internasjonale romstasjonen
ISS, fotografert under STS-97-ferden i desember 2000. Fra nederst på bildet:
Sojuz TM-31, Zvezda, Zarja, og Unity (med tre PMAer tilkoblet). Z1- og P6-
modulene er skjult bak Unity, så kun de store P6-solpanelene synes. Disse
panelene har et ”vingespenn” på 73 m. (NASA)
Om bord i ISS var Ekspedisjon sjonen (se Romfart nr. 3/2002 s.
2 godt i ”rute etter skjema” da nok 23-25).
et forsyningsromskip av typen Med frakoblingen av Atlantis
Progress ble skutt opp den 20. mai fra ISS den 22. juli og landingen
2001. Det å losse et forsyningsrom- ved KSC den 25. juli gikk det mot
skip er alltid et høydepunkt under slutten av langtidsoppholdet for det
langtidsopphold i ISS. andre mannskapet om bord i ISS.
Så Jurij Usachev, Susan Helms
og James Voss tok seg god tid med EKSPEDISJON 3.
dette slik at logistikken om bord Bare snaue tre uker etter at Atlantis
også blir oversiktlig for de fremti- hadde landet ble romfergen Disco-
dige mannskapene. very skutt opp, denne gangen med
det tredje mannskapet til ISS, i til-
STS-104 legg til STS-105 astronautene.
Den 12. juli 2001 ble romfergen Det nye ISS-mannskapet, Ekspe-
Atlantis skutt opp fra KSC på STS- disjon 3, bestod av den amerikan-
104. Denne gangen hadde man med ske veteranen Frank Culbertson
seg den amerikanske luftslusen som kommandør, sammen med
Quest. Denne ble koblet til Unity to russiske kosmonauter Vladimir
modulen den 15. juli, noe som igjen Dezhurov og Mikhail Tjurin. De
markerte en liten milepæl i rom- koblet seg sammen med ISS den 12.
stasjonsprogrammet, ettersom det august. Som vanlig ble PMA-2-kon-
markerte fullføringen av fase to i usen i fronten på Destiny modulen
romstajonprogrammet. Fase en var benyttet. ( Se Romfart nr.3/2002. 25
de amerikanske romfergenes sam- – 26).
menkoblinger med Mir før de første ISS`s andre mannskap ble med
ISS-elementene ble skutt opp. Atlantis tilbake på Jorden den 22.
Med Quest på plass ble det for august 2001 og hadde med dette
første gang mulig å foreta arbeids- loggført en ferd på 167 dager 6
økter i rommet direkte fra romsta-
39
den internasjonale romstasjonen

timer og 41 minutter i bane rundt
Jorden.
Både romstasjonen Mir og ISS
har jeg omtalt som jernbanestasjo-
ner i rommet. Og dette er det nok i
ordets rette forstand. For dagen før
Discovery landet ble Progress M-
45 skutt opp til ISS. Nok en masse
forsyninger til ISS og det første for
dette tredje mannskapet.
Den 11. september 2001, under
utpakkingen av Progress, fikk både
dette mannskapet og resten av
verden et forferdelig sjokk: Terror-
handlingene ved World Trade Cen-
ter i New York og Pentagon utenfor
Washington D.C. denne dagen var
en handling som foruten å sjokkere
en hel verden også fikk konsekven-
ser for NASA`s bemannede rompro-
gram. Fra ISS kunne mannskapet
tydelig se hva som hadde skjedd
både i New York og i Washington.
Det var noen tydelig følelsesladde
astronauter og kosmonauter som
kunne fortelle deres første inntrykk
fra bane rundt Jorden.
PIRS
Men verden måtte gå videre, og fire
dager etter denne hendelsen ble
Progress-romskipet M-SO1 skutt
opp. Nyttelasten denne gangen var
den russiske luftslusen Pirs, og med
sin meget gode automatikk koblet
denne seg til ISS den 16. september.
Dermed hadde man også mulig-
heten til å foreta romvandringer
fra denne luftslusen, iført russiske
romdrakter.
SOJUZ TM-33
En ny ”taxi”-besetning ble skutt
opp fra Baikonur den 21. oktober.
Deres Sojuz TM-33 romfartøy ble
byttet ut med Sojuz TM-32 da
denne besetningen vendte tilbake til
Jorden ti dager senere. Progress M-
45-romfartøyet var fremdeles koblet
til ISS, og et nytt forsyningsromskip
var rett rundt hjørnet. Man koblet i

ISS fotografert mot slutten av STS-110-ferden, i april 2002, rett etter at det midtre tverbjelkeelementet, ITS S0, var
montert oppå Destiny-modulen. Langs ISS’ hovedakse ses fra bakerst på stasjonen (dvs. fra øverst til høyre på
bildet, nærmest kameraet): Progress M1-8, Zvezda, Zarja (med hvert sitt par solcellevinger), Unity og Destiny.
Pirs og Sojuz TM-33 henger under forenden av hhv. Zvezda og Zarja. Quest-luftslusen ses på høyre side av Unity.
P6 modulen er montert loddrett oppå Unity, og er for en stor del skjult, men de store solcellevingene er synlige.
Canadarm-2 er montert til Destiny-modulen. (NASA)

40 Romfart 1/2005
 den internasjonale romstasjonen

Sojuz TM-33-rom-
fartøyet bare noen
meter i fra ISS og
sammenkoblin-
gen i 2001. Dette
var den andre ”taxi­
ferden” som kom
på besøk og be-
setningen bestod
av to kosmo­nauter,
Victor Afanasyev
og Konstantin Ko-
zeev, og den kvin-
nelige ESA-astro-
nauten Claudie
Haignere fra den
franske romfarts-
administrasjonen
CNES.
(Foto: NASA)

fra dette Progress-fartøyet den 22.
november og sendte det ned i atmo-
sfæren, der det brant opp. Fire da-
ger senere ble Progress M1-7 skutt
opp, men her fikk man problemer
ved første sammenkoblingsforsøk.
En løs gummipakning viste seg å
sitte fast igjen etter Progress M-45
slik at det var umulig for det nye
forsyningsromskipet til å låse seg
fast til romstasjonen. Nok en gang
kom menneskets tilstedeværelse i
rommet i fokus da Ekspedisjon 3-
kosmonautene Dezhurov og Tjurin
bega seg ut på en improvisert rom-
vandring via den russiske luftslu-
sen Pirs. Kosmonautene fikk fjernet
pakningen den 3. desember 2001 og
Progress M1-7 kunne så koble seg
til med nye forsyninger noen timer
senere.
DEN FJERDE BESETNINGEN
To dager senere ble romfergen
Endeavour skutt opp med sin
STS-108-besetning og et nytt mann-
skap til ISS. Dette Ekspedisjon 4
mannskapet bestod av den russiske
kosmonauten Jurij Onufrienko som
kommadør og hans to astronautkol-
leger Daniel Burch og Carl Walz.
Endeavour koblet seg til Destiny-
modulen den 7. desember og i sitt
lasterom hadde de med seg den
europeiskbygde logistikk- og forsy-
ningsmodulen Raffaello (se Romfart
nr. 3/2002 s. 26).
Etter mannskapsbyttet kunne
Ekspedisjon-3-mannskapet ta farvel
med sine kolleger og vende tilbake
til Jorden til en velfortjent julefei-
ring. Ved landingen på KSC hadde
Ekspedisjon-3 mannskapet gjen-
nomført et opphold på 128 dager 20
timer og 45 minutter i rommet.
Jul og nyttår om bord i ISS gikk
upåklaget hen med vedlikehold,
jordfotografering og eksperimenter.
Forsyningene om bord minsket
utover ettervinteren, og den 21.
mars 2002 ble Progress M1-8 skutt
opp. Nå kunne man få ryddet opp
i søppel og andre effekter etter at
dette romskipet var lastet ut og om
bord i ISS.
STS-110
Den 8. april var det romfergen
Atlantis sin tur til å ha ISS som sin
destinasjon og det var bjelkeseg-
mentet S0 som stod i søkelyset på
denne STS-110 ferden (Se Romfart
nr. 3/2002 s. 26).
NY TURIST
Den tredje ”taxi” besetningen var
nå de neste gjestene som skulle
til ISS og dermed den andre rom-
turisten som skulle dominere det
romrelaterte nyhetsbildet noen
dager. Mark Shuttleworth het han
og var fra Sør-Afrika, og ble den
første afrikaner i verdensrommet.
Shuttleworth kunne, som sin turist-
forgjenger Tito, bare bekrefte hvor
fantastisk noen dager om bord i ISS
var og han understreket at det var
verdt ”gebyret” på 20 millioner dol-
lar og vel så det…
Dette mannskapet etterlot sin
Sojuz TM-34 og tok med seg Sojuz
TM-33 tilbake til Jorden, der de
landet ute på de Kasakhstanske
stepper den 5. mai.
Nesten midtveis i 2002 var den
bemannede aktiviteten i rommet til
å ta og føle på. Den 5. juni ble rom-
fergen Endeavour skutt opp – nok
et mannskapsbytte stod for tur om
bord i romstasjonen…

Romfart 1/2005 41
den internasjonale romstasjonen
Den
internasjonale
romstasjonen
- Faktarapport
Av Øyvind Guldbrandsen
46 oppskytinger så langt
Disse oppskytingene er fordelt på
16 amerikanske romfergeoppskyt­
inger, 10 russiske, bemannede
Sojuz-oppskytinger, 17 russiske Pro­
gress-oppskytinger og tre oppsky­
tinger av russiske moduler, hvorav
to med de store Proton-rakettene.
Som det fremgår av tabellen er
disse modulene skutt opp mellom
november 1998 og november 2002.
Det lange avbruddet i byggefasen
siden da skyldes på amerikansk
side Colum­bia-ulykken i februar
2003, på russ­isk side at de ikke har
hatt råd til å fullføre byggingen av
resten av sine planlagte moduler.
15 hovedelementer
I tillegg til de tre russiske modulene
består ISS (International Space Sta­
tion) nå av åtte større am­erikanske
moduler, derav tre be­bo­elige, pluss
tre mindre PMA-­adaptere og det
store manipulator­systemet (Canada­
arm-2 med traller og annet tilbe­
hør). Alle de ikke-russiske elemen­
tene er skutt opp med amerikanske
42
Størrelsen på det internasjonale romsta-
sjonsprosjektet antydes av at det hittil
har vært gjennomført hele 46 oppskytin-
ger til romstasjonen - som ennå på langt
nær er ferdig.
romferger. I tillegg til de nevnte
15 hovedelementene er alltid til
sammen to eller tre russiske Sojuz-
og Progress-fartøy tilkoblet stasjo­
nen. De amerikanske romfergene er
kun tilkoblet 1-2 uker om gangen.
Historiens største romfartøy
ISS har for tiden 425 kubikkmeter
beboelig plass. Massen er kommet
opp i 183 tonn, lengden er 52 meter
med et Progress-fartøy tilkoblet bak
på Zvedza-modulen, og høyden er
27,5 meter, regnet i forhold til ISS’
mest vanlige stilling i forhold til
Jorden. Vingespennet på de store
solpanelene til P6-modulen, som nå
er plassert vertikalt «oppå» ISS, er
73 meter. Ytterligere tre slike solpa­
nelmoduler (P3/P4, S3/S4 og S6),
skal kobles til i årene som kommer,
da i horisontal stilling på tvers av
ISS, dit også P6 skal flyttes.
Elleve langtidsbesetninger
Elleve russisk-amerikanske lang­
tidsbesetninger, eller «ekspedisjo­
ner», på tre eller to (etter Colum­
Bakgrunnsbildet er
tatt mot slutten av
STS-113, i desem-
ber 2002, og viser
ISS' konfigurasjon
slik den vil forbli
frem til STS-115,
planlagt til høsten
2005.
bia-ulykken) personer har etter
tur okkupert stasjonen permanent
siden november 2000, med ferder
som har vart fra 128 til 195 døgn.
Den ellevte ankom 17. april 2005.
348 arbeidstimer er foretatt
utenfor ISS, fordelt på 25 romvand­
ringer fra romfergen og 33 fra ISS
(gjennom modulene Pirs eller Qu­
est). Langtidsbesetningene har til
sammen foretatt 207 vitenskapelige
eksperimenter om bord i ISS.
Mange involverte
På bakken er over 100 000 personer
tilknyttet ISS-prosjektet, fordelt
på 15 nasjoner pluss USA, som er
representert med 21 stater. USA,
gjennom NASA, er den største bi­
dragsyteren til prosjektet. Det tidli­
gere hyppig kritiserte samarbeidet
med Russland har etter Columbia-
ulykken vist seg meget nyttig, og
uunnværlig for å opprettholde per­
manent bemanning. De andre sam­
arbeidspartnere i ISS er 11 av ESAs
medlemsland (inkl. Norge), Japan,
Canada og i mindre grad Brasil.
Nytt om Romfart 1/2005
 den internasjonale romstasjonen

Gjennomførte ferder til og fra ISS

øvrig nyttelast/
oppskyting bærerakett ISS-nr. romfartøy modul (altern. bet.) anmerkninger besetning retur

20. nov. 1998 Proton-K 1A/R Zarja (FGB-1) Første ISS-element i kretsløp -
4. des. 1998 STS-88 2A Endeavour Unity (Node-1) PMA-1, PMA-2 6 16. des. 1998
27. mai 1999 STS-96 2A.1 Discovery Spacehab 7 6. juni 1999
19. mai 2000 STS-101 2A.2a Atlantis Spacehab 7 29. mai 2000
12. juli 2000 Proton-K 1R Zvezda (Service Module) -
6. aug. 2000 Sojuz-U 1P Progress M1-3 -
8. sep. 2000 STS-106 2A.2b Atlantis Spacehab 7 20. sep. 2000
12. okt. 2000 STS-92 3A Discovery Z1 (fagverk) PMA-3 7 24. okt. 2000
31. okt. 2000 Sojuz-U 2R (1S) Sojuz TM-31 Ekspedisjon 1 (Ex-1) opp 3
Progress M1-3 - 1. nov. 2000
16. nov. 2000 Sojuz-U 2P Progress M1-4 midlertidig frakoblet 1.-26. des -
30. nov. 2000 STS-97 4A Endeavour P6 (bjelkesegment m/solpaneler) 5 11. des. 2000
7. feb. 2001 STS-98 5A Atlantis Destiny (US Laboratory Module) 5
Progress M1-4 - 8. feb. 2001
Atlantis 5 20. feb. 2001
26. feb. 2001 Sojuz-U 3P Progress M-44 -
8. mar. 2001 STS-102 5A.1 Discovery Leonardo (MPLM-1) Ekspedisjon 1/2 bytte 7 21. mar. 2001
Progress M-44 - 16. apr. 2001
19. apr. 2001 STS-100 6A Endeavour Raffaello (MPLM-2) Canadarm-2 (SSRMS) 7
28. apr. 2001 Sojuz-U 2S Sojuz TM-32 EP-1-«taxi»ferd m/turist Tito 3
Endeavour Raffaello (MPLM-2) 7 1. mai 2001
Sojuz TM-31 EP-1-besetning ned 3 6. mai 2001
20. mai 2001 Sojuz-FG 4P Progress M1-6 Modifisert bærerakett -
12. juli 2001 STS-104 7A Atlantis Quest (Joint Airlock: Luftsluse) ISS fase 2 komplett 5 25. juli 2001
10. aug. 2001 STS-105 7A.1 Discovery Leonardo (MPLM-1) Ekspedisjon 3 opp 7
21. aug 2001 Sojuz-U 5P Progress M-45 -
Progress M1-6 - 22. aug. 2001
Discovery Leonardo (MPLM-1) Ekspedisjon 2 ned 7 22. aug. 2001
15. sep. 2001 Sojuz-U 4R Progress M-SO1 Pirs (DC-1: Koblingsadapter/luftsluse) -
Progress M-SO1 (Pirs´ serviceseksjon) - 26. sep. 2001
21. okt. 2001 Sojuz-U 3S Sojuz TM-33 EP-2-«taxi»ferd 3
Sojuz TM-32 EP-2-besetning ned 3 31. okt. 2001
Progress M-45 - 22. nov. 2001
26. nov. 2001 Sojuz-FG 6P Progress M1-7 Sammenkoblingstrøbbel -
5. des. 2001 STS-108 UF-1 Endeavour Raffaello (MPLM-2) Ekspedisjon 3/4 bytte 7 17. des 2001
Progress M1-7 - 20. mar. 2002
21. mar. 2002 Sojuz-U 7P Progress M1-8 -
8. apr. 2002 STS-110 8A Atlantis S0 (bjelkesegment) Mobile Transporter 7 19. apr. 2002
25. apr. 2002 Sojuz-U 4S Sojuz TM-34 EP-3 «taxi» m/Shuttleworth 3
Sojuz TM-33 EP-3-besetning ned 3 5. mai 2002
5. juni 2002 STS-111 UF-2 Endeavour Leonardo (MPLM-1) MBS Ex-4/-5 bytte 7 19. jun. 2002
Sojuz-U 7P Progress M1-8 - 25. jun. 2002
26. juni 2002 Sojuz-U 8P Progress M-46 -
25. sep. 2002 Sojuz-FG 9P Progress M1-9 -
7. okt. 2002 STS-112 9A Atlantis S1 (bjelkesegment) CETA-A 6
Progress M-46 - 14. okt 2002
Atlantis 6 18. okt. 2002
30. okt. 2002 Sojuz-FG 5S Sojuz TMA-1 EP-4-«taxi»ferd. Modifisert Sojuz 3
Sojuz TM-34 EP-4-besetningen ned 3 9. nov. 2002
24. nov. 2002 STS-113 11A Endeavour P1 (bjelkesegment) CETA-B Ex-5/-6 bytte 7 7. des. 2002
Progress M1-9 - 1. feb. 2003
2. feb. 2003 Sojuz-U 10P Progress M-47 Oppskyting dagen etter Columbia-ulykken -
26. apr. 2003 Sojuz-FG 6S Sojuz TMA-2 Ex-7 (redusert fra 3 til 2) opp 2
Sojuz TMA-1 Ex-6 ned. Bommet på landingssted med 460 km 3 4. mai 2003
8. juni 2003 Sojuz-U 11P Progress M1-10 -
Progress M-47 - 28. aug. 2003
29. aug. 2003 Sojuz-U 12P Progress M-48 -
Progress M1-10 Frakoblet ISS 4. sept. 2003 - 3. okt. 2003
18. okt. 2003 Sojuz-FG 7S Sojuz TMA-3 Ex-8 + P. Duque (ESA) opp 3
Sojuz TMA-2 Ex-7 + P. Duque ned 3 28. okt. 2003
29. jan 2004 Sojuz-U 13P Progress M1-11 -
19. apr. 2004 Sojuz-FG 8S Sojuz TMA-4 Ex-9 + A. Kuipers opp 3
Sojuz TMA-3 Ex-8 + A. Kuipers ned 3 30. apr. 2004
25. mai 2004 Sojuz-U 14P Progress M-49 -
Progress M1-11 Frakoblet ISS 24. mai 2004 - 3. juni 2004
Progress M-49 - 30. juli 2004
11. aug. 2004 Sojuz-U 15P Progress M-50 -
14. okt. 2004 Sojuz-FG 9S Sojuz TMA-5 Ex-10 + J. Sjargin opp 3
Sojuz TMA-4 Ex - 9 + J. Sjargin ned 3 24. okt. 2004
23. des. 2004 Sojuz-U 16P Progress M-51 -
28. feb. 2005 Sojuz-U 17P Progress M-52 -
Progress M-51 Frakoblet ISS 27. feb 2005 - 9. mar. 2005
15. apr. 2005 Sojuz-FG 10S Sojuz TMA-6 Ex-11 + R.Vittori (ESA) opp 3
Sojuz TMA-5 Ex-10 + R.Vittori ned 3 24. apr. 2005

Nytt om Romfart 1/2005 43

den internasjonale romstasjonen

Bemannede romferder utenom ISS

Siden oppskytingen av Zarja i november 1998 har åtte bemannede oppskytinger til kretsløp funnet sted uten direkte tilknytning til ISS.
Alle Sojuz-ferdene gikk til den russiske romstasjonen Mir, som også fikk besøk av seks Progress-fartøy i denne perioden.
Mir ble styrtet ned over Stillehavet den 23. mars 2001, 15 år etter oppskytingen av dens første modul.
Fire ubemannede testferder med kinesiske Shenzhou-fartøy ble gjennomført fra november 1999 før den første bemannede ferden.
Shenzhou 6 ventes å bli skutt opp i september 2005 med to taikonauter på en femdøgns romferd.
Det amerikanske, private rakettflyet SpaceShipOnes tre såkalte romferder gikk ikke inn i kretsløp rundt Jorden.

øvrig nyttelast/
oppskyting bærerakett romfartøy nyttelast (altern. bet.) anmerkninger besetning retur
Sojuz TM-28 «Mir-26»-besetning (EO-26) 3 28. feb. 1999
20. feb. 1999 Sojuz-U Sojuz TM-29 Mir forlatt ubemannet 3 28. aug. 1999
23. juli 1999 STS-93 Columbia Chandra (CXO, AXAF) IUS øvre trinn 5 28. juli. 1999
20. des. 1999 STS-103 Discovery Hubble-serviceferd nr. 3A 7 28. des. 1999
11. feb. 2000 STS-99 Endeavour SRTM Radarkartleggingsferd 6 22. feb. 2000
4. apr. 2000 Sojuz-U Sojuz TM-30 Siste Mir-besetning 2 16. juni 2000
1. mar. 2002 STS-109 Columbia Hubble-serviceferd nr. 3B 7 12. mar. 2002
16. jan. 2003 STS-107 Columbia Spacehab+Freestar Tap av ferge og besetning 7 1. feb. 2003
15. okt 2003 CZ-2F Shenzhou 5 Første bemannede kinesiske romferd 1 15. okt. 2003
21. juni 2004 White Knight (fly) SpaceShipOne suborbital ferd til 100 km høyde 1 21. juni 2004
27. sep. 2004 White Knight SpaceShipOne suborbital ferd til 103 km høyde 1 27. sep. 2004
4. okt. 2004 White Knight SpaceShipOne suborbital ferd til 112 km høyde 1 4. okt. 2004

Planlagte ferder til ISS

Tabellen omfatter i hovedsak romfergeferder. De fleste Sojuz-, Progress-, ATV- og HTV-ferder er utelatt.
Ingen romferge- eller Sojuz-ferder utenom ISS er planlagt, selv om døren nylig er satt så vidt på gløtt for en ferd til Hubble-teleskopet.
Ingen Shenzhou-ferder til ISS er planlagt.
øvrig nyttelast/
oppskyting bærerakett ISS-nr. romfartøy modul (altern. bet.) anmerkninger besetning
22. mai 2005 STS-114 LF1 Discovery Raffaello (MPLM-2) Første romfergeferd etter Columbia 7
10. jun. 2005 Sojuz-U 18P Progress -
12. juli 2005 STS-121 ULF1.1 Atlantis MPLM 6
24. aug. 2005 Sojuz 19P Progress -
27. sep. 2005 Sojuz-FG 11S Sojuz TMA-7 Ekspedisjon 11/12 bytte 3
høst 2005 STS-115 12A Discovery P3/P4 (bjelkesegment m/solpaneler) 6
21. des. 2005 Sojuz 20P Progress -
2006 STS-116 12A.1 romferge P5 (bjelkesegment) Spacehab Ex-12/13 bytte? 7
2006 Ariane 5G ATV-1 Jules Verne ATV-1 Første europeiske ISS-forsyningsfartøy -
22. mar. 2006 Sojuz-FG 12S Sojuz TMA-8 3
2006 STS-117 13A romferge S3/S4 (bjelkesegment m/solpaneler) 6
2006 STS-118 13A.1 romferge S5 (bjelkesegment) Spacehab 6
2006 STS-119 15A romferge S6 (bjelkesegment m/solpaneler) 6-7
2006 Sojuz 3R UDM (Russisk, universal koblingsmodul) -
STS-120 10A romferge Node-2 U.S Core Complete-USAs kjerneelementer oppe 6-7
STS ULF2 romferge MPLM Ekspedisjonbytte 7
STS 1E romferge Columbus (COF) ESAs laboratoriemodul opp 6-7
STS UF-3 romferge MPLM Ekspedisjonbytte 7
STS UF-4 romferge Canadahand 6-7
STS UF-5 romferge MPLM Ekspedisjonbytte 7
STS UF-4.1 romferge Express-palle 6-7
STS UF-6 romferge MPLM Ekspedisjonbytte 7
STS 1J/A romferge JEM ELM PS (Japansk forsyningsmodul) 6-7
STS 1J romferge Kibo (Japansk labmodul + manipulatorarm) 6-7
STS ULF3 romferge MPLM Ekspedisjonbytte 7
STS 9A.1 romferge SPP (Russisk solpanel- og eksperimentmodul) 6-7
STS UF-7 romferge CAM (Sentrifugemodul) Ekspedisjonbytte 7
STS 2J/A romferge JEM EF (åpen eksperimentmodul) + SPP-paneler
STS ULF4 romferge MPLM Ekspedisjonbytte 7
H-IIA HTV-1 HTV-1 (japansk forsyningsmodul) -
STS 14A romferge Cupola (utkikksmodul) 6-7

44 Nytt om Romfart 1/2005

 den internasjonale romstasjonen

Forklaring til tabellene

Oppskyting: Dato i universaltid. Sammenkobling med ISS foretas vanligvis to døgn etter oppskyting (14 d for Zvezda).
Bærerakett: STS: Space Transportation System: Nummerering av individuelle amerikanske romfergeferder.
Proton-K, Sojuz-U og –FG: Russiske engangsbæreraketter. Ariane 5G: Europeisk engangsbærerakett.
CZ-2F: Kinesisk engangsrakett. Forkortelse (vestlig transkripsjon) for Lang Marsj 2F.
H-IIA: Japansk bærerakett
ISS-nummer: ISS: International Space Station: Den internasjonale romstasjonen.
A: Amerikansk. R: Russisk. P: Progress (russisk). S: Sojuz (russisk).
UF: Benyttelsesferd (amerikansk). LF: Forsyningsferd (am.) ULF: Benyttelses- og forsyningsferd (am.)
Romfartøy: Endeavour, Discovery, Atlantis og Columbia: Amerikanske romferger.
Romfergene bringer moduler, besetninger, utstyr og forsyninger opp og ned og fungerer som arbeidplattform.
Sojuz TM og -TMA: Russiske. Bringer besetninger opp og ned og fungerer som permanent tilkoblede «livbåter».
Progress M og -M1: Russiske, ubemannede forsyningsfartøy. Fylles med søppel før frakobling fra ISS.
Progress foretar også rutinemessig heving av ISS’ bane og kan etterfylle stasjonen med drivstoff.
ATV: Europeiske, ubemannede forsyningsfartøy. Vil ha Progress’ funksjoner men være større i volum og kapasitet.
Shenzhou (kinesisk): Første ferd varte 21 t. Baneseksjonen falt ned 30. mai 2004.
ISS-modul: Moduler skrevet i kursiv er midlertidig tilkoblede moduler:
De gjenbrukbare Spacehab- og MPLM-forsyningsmodulene bringes opp og ned på samme romfergeferd.
Spacehab ligger i romfergens lasterom under hele ferden.
MPLM-modulene kobles direkte til ISS. Muliggjør overflytting av racks som ikke får plass gjennom PMA'ene.
MPLM-modulene (Multi-Purpose Logistics Modules) er bygd i Italia og døpt Leonardo, Raffaello og Donatello.
ATV-forsyningsfartøyene vil også fungere som midlertidige (ca. 6 mnd.) laboratoriemoduler under trykk.
Øvrige moduler forblir koblet til ISS:
Zarja, Zvezda og Pirs er russiskbygde moduler under trykk (romfarerne jobber i dem uten romdrakter).
Unity, Destiny, Quest og PMA (ISS/romferge-tilkoblingsadapterene): Amerikanske moduler under trykk.
Bjelkesegmentene nummereres fra innerst til ytterst (S0 i midten). P: Portside (babord). S: Starboard (styrbord)
Manuelt arbeid på fagverk-, og bjelkesegmentene kan bare gjøres under romvandringer.
Nyttelast (for ferder utenom ISS): CXO: Chandra X-ray Observatory (ubemannet, astronomiske røntgenteleskop).
SRTM: Shuttle Radar Topography Mission (3D-kartlegging av Jordens landområder mellom 60ºN og 57ºS).
STS-107 var dedikert mikrogravitasjonsforskning. Fergen ble pulverisert under tilbakevendingen fordi en bit
isolasjonsskum løsnet fra den ytre drivstofftanken under oppskytingen og skadet varmeskjoldet fatalt.
Altern(ativ) bet: Mer formelle, tekniske betegnelser (evt. forklaringer i tabellen). Byttes ofte ut med egennavn etter oppskytingen.
Anmerkninger: Ekspedisjoner (Ex): Betegnelse på langtidsbesetningene (2-3 personer hver). Vanligvis oppe 4-6 måneder hver.
EP-ferder, av NASA kalt «taxi»ferder, foretas for å bytte ut halvårsgamle Sojuz-«livbåter» med ferske fartøy.
Besetning: Antall besetningsmedlemmer i romfartøyet. Flere kombinasjoner besetningsutskifting kan skje:
En romferge kan typisk skytes opp med syv personer, etterlate tre av disse i ISS og bringe tre hjem fra ISS.
Returdato: Foretatt retur (universaltid) for romfartøy. Besetning kan være helt (Sojuz) eller delvis (Sojuz, romfergen) utskiftet.
Retur foretas fra noen timer (Progress og Sojuz) og opptil flere uker (noen få Progress) etter frakobling fra ISS.
Romfergen lander gjerne ett til et par døgn etter frakoblingen, avhengig av været ved landingsstedet.
Progress, ATV, samt bane- og serviceseksjonene til Sojuz og Shenzhou destrueres under tilbakevendingen.

Den internasjonale rom­

Etter romstasjonen stasjonen har muligens utspilt
sin rolle i 2015. Erfaringene fra
prosjektet bør gjøre det mulig
å etterfølge med langvarige,
bemannede ferder lenger ut
i verdensrommet. Bildet vi­
ser tidlig anleggsfase av et
høyst hypotetisk konsept for
en månebase, som vil kunne
etterfølge ISS og igjen danne
erfaringsgrunnlag for senere
ferder til Mars, som NASAs
langtidsvisjoner tilsier.

Nytt om Romfart 1/2005 45

romhistorie

Sovjetunionens ut­
forskning av Venus
Av Per Arne Marthinsen

Selv om Venus kommer nærmere Jorden enn noen annet

planet, var det veldig lite man visste om denne før romal­
deren startet. Grunnen til dette er at Venus er dekket av et
permanent skydekke, og det var bare mulig å se inn i det
øverste laget av planetens atmosfære.

Selv så enkel informasjon som pla-
netens overflatetemperatur og ro-
tasjonshastighet ble ikke ordentlig
bestemt før en gang på 1960-tallet.
Det ble da brukt en kombinasjon
av bakkebaserte radarsystemer og
romfartøy som fløy forbi planeten.
USA sendte en serie av sine Mari-
ner- og Pioneer-romfartøy til Venus
mellom 1962 og 1978. Men den
som gjorde det best ved Venus var
Sovjetunionen med sine romfartøy i
Venera-serien.
Venera 1
Dette romfartøyet fra Sovjetunio-
nen ble skutt opp 4. februar 1961,
men kom dessverre ikke lengre ut
enn til en parkeringsbane rundt
Jorden. For å skjule at det var en
mislykket planetferd, ble den gitt
satellittnavnet Sputnik 7. Sputnik 8
ble skutt opp 12. februar 1961 og
lykkes bedre enn Sputnik 7. Sputnik
8 var egentlig bare bærerakettens
utbrente tredjetrinn som ble etterlatt
i bane rundt Jorden. Bærerakettens
fjerdetrinn koblet seg fra dette og
sendte ferdens egentlige nyttelast,
som fikk navnet Venera 1, videre
mot Venus.
Venera 1 hadde en masse på 644
kg og var sylindrisk i formen med
en kuppel på toppen, sammen med
to solpaneler og en parabolformet,
utfoldbar kommunikasjonsantenne.
Til å begynne med gikk alt vel, men
den 19. februar ble radiokontakten
brutt og kom aldri tilbake. Dette var
en av mage skuffelser i Venera-pro-
grammet.
Zond 1 og Venera 2 og 3
Den neste oppskytingen fra Sov-
jetunionen som skulle i retning av
Venus fikk navnet Zond 1 og ble
beskrevet som en testsonde som
skulle utforske Solsystemet. Etter
oppskytingen 2. april 1964 gjen-
nomførte Zond 1 flere kursendrin-
ger, men da denne passerte Venus
var radiokontakten gått tapt, og
ingen data ble dermed sendt tilbake
til Jorden.

Det første bildet fra overflaten på en annen planet. Horisonten ses oppe i høyre og venstre hjørne. Bildet har et
synsfelt på 180° i bredden. Bildet er egentlig en sylinderprojeksjon. Den tilsynelatende fisheye-effekten skyldes
at kameraet var montert rett på instrumentseksjonen, vippet på skrå forover. (RKA/Don P. Mitchell)

46 Romfart 1/2005

Venera 2, skutt opp 12. novem-
ber 1965, skulle fly forbi Venus 27.
februar 1966. Alt gikk helt fint til
den omtrent var fremme ved Venus.
Den dag i dag er det ingen som vet
hvorfor radiosignalet ble borte.
Venera 3, som var et romfartøy
som brakte med seg en landings-
kapsel, led samme skjebne. Da den
ble skutt opp 15. november 1965,
ble kursen satt slik at den skulle
gjøre et direkte treff på planeten,
men også her mistet man radiokon-
takten i siste fase av ferden, like før
landingskapselen skulle dukke ned
i atmosfæren.
Det forvitrede landingsområdet til Venera 14. Sondens linsedeksel synes så vidt under armen for overflateprøver,
litt til venstre for midten. (RKA)
Romfart 1/2005
nærmere målet
Venera 4 ble skutt opp 12. juni 1967,
og da den ankom Venus 18. okto-
ber, frigjorde den en 383 kg tung
landingskapsel ned i atmosfæren til
Venus. Etter at kapselen var kom-
met inn i atmosfæren, frigjorde den
en fallskjerm for å senke seg selv
ned på overflaten. Data ble mottatt
på Jorden i hele 94 minutter. Selv
om det først ble antatt at kapselen
hadde landet på overflaten, viste
analyser av dataene at dette ikke
var tilfelle. Ettersom kapselen dalte
ned gjennom atmosfæren, økte
trykket og temperaturen langt mer
enn antatt. Kapselen ble rett og slett
romhistorie
Vega 1 og 2 og Venera 9-14, her
representert av Venera 13, var
av omtrent samme konstruksjon
og mye større enn forgjengerne.
Landingsfartøyet, som befinner
seg inni det 2,4 m store, kule-
formede varmeskjoldet øverst,
kunne ta bilder fra overflaten.
Moderfartøyene var i stand til å
gå inn i bane rundt planeten, noe
som imidlertid ikke alltid ble gjort.
(Babakin-senteret/
Ø. Guldbrandsen)
knust av det atmosfæriske tryk-
ket før den nådde overflaten. Da
Venera 4-kapselen stoppet å sende
radiosignaler var den 25 km over
overflaten. Men allerede her var
temperaturen kommet opp i 280
grader Celsius og atmosfæretrykket
blitt 22 ganger større enn på Jorden.
Venera 5 og 6
Som følge av resultatene fra Venera
4 ble de to neste kapslene forster-
ket og størrelsen på fallskjermene
mindre slik at kapslene ville synke
raskere til overflaten før trykket og
temperaturen i atmosfæren skulle
ødelegge dem.
47
romhistorie

Venera 5 ble skutt opp 5. januar kapselen skulle lide samme skjebne som krevde oppskyting med de
1969 og Venera 6 noen dager etter. som Venera 7. kraftigere Proton-rakettene.
Begge romfartøyene ankom Venus Venera 8 ankom og landings- På vei mot Venus frigjorde son-
i midten av mai og begge led om- kapselen nådde overflaten på Venus dene hver sin landingskapsel, før
trent samme skjebne: Venera 5, som 22. juli 1972, denne gang på plane- moderfartøyene fyrte av sine raket-
ankom Venus den 16. mai, kom ikke tens dagside. ter for å komme i bane rundt Venus,
nærmere overflaten enn 12 km før Denne gang var det ingen noe ingen andre fartøy hadde gjort
den ble ødelagt. Dagen etter stoppet problemer med radiokontakten før dem. Banemodulene var kon-
Venera 6 å sende radiosignaler om- og data ble mottatt fra overflaten struert for å fungere som relésta-
trent 16 km fra overflaten. i 50 minutter etter landingen, før sjoner mellom landingskapslene og
landingskapselen ble ødelagt av Jorden, og tok dessuten bilder av
første landing temperaturen. Et av resultatene fra skydekket i ultrafiolett lys.
Venera 7 ble skutt opp den 17. Venera 8 viste at, til tross for det Landingsteknikken var noe
august 1970. Den kom også frem tette skylaget, det var like mye lys annerledes enn sine forgjengere.
til Venus, men led tilsynelatende på Venus’ overflate som under en Rundt 50 km over overflaten ble
samme skjebne som Venera 4, 5 og regnværsdag på Jorden. Viktigheten fallskjermene koblet fra kapslene,
6. Bakkekontrollen trodde først at av dette skulle snart bli klart. som falt fritt det siste stykket, kun
all kontakt forsvant før landingen. bremset opp av en rund flate øverst
Men i etterkant ble de mottatte Bilder fra overflaten på kapselens kuleformede instru-
radiosignalene analysert nærmere. I juni 1975 ble Venera 9 og 10 sendt mentseksjon (med form som minner
Og ut av støyen klarte man å høre mot Venus. Disse var av en helt an- om bremmen på en hatt). Dette var
svært svake signaler. Årsaken til at nen konstruksjon enn forgjengerne, mulig fordi Venus' atmosfære, slik
signalene var så svake antas å være både hva angikk moderfartøyene de tidligere Venera-sondene hadde
at kapselen rullet rundt etter lan- og landingskapslene. Mens Venera oppdaget, er hele 90 ganger tettere
dingen og at antennen derfor kom 4-8 veide et drøyt tonn hver og ble enn Jordens. (Venus har omtrent
til å pekte i fullstendig feil retning. skutt opp med Molnija-raketter, samme tyngdekraft som Jorden.)
Informasjonen som ble sendt veide Venera 9 og 10 nærmere fem Begge kapslene hadde en vel-
før kapselen ble ødelagt viste at tonn hver ved oppskytingen, noe lykket landing. Venera 9 den 20. ok-
temperauren rundt kapselen var tober 1975 og Venera 10 fem dager
475 grader Celsius
og atmosfæretrykket
90 ganger Jordens. Også landingsdelene til
Analysene viste at Vega 1 og 2 og Venera
kapselen måtte ha 9-14 (her representert
landet på overflaten, av Venera 11) var av
siden temperaturen om­trent samme kon-
og trykket sluttet å struksjon og mye større
forandre seg. Dette enn forgjengerne. Det
var første gang sig- to­delte, kuleformede
naler ble sendt fra varmeskjoldet ble fra-
overflaten fra en koblet mange titalls km
annet planet. over overflaten. Den
store sylinderen øverst
Venera 8 er en senderantenne,
Venera 8, skutt under den ses den ae-
opp 31. mars 1972, rodynamiske bremse-
var ganske lik sine flaten (ser til sammen
forgjengere. Men ut som en hatt). Under
landingskapselen er den kuleformede
hadde et antenne- instrumentseksjonen.
system som skulle Nederst den smultring-
kastes litt unna kap- formede landingsfo-
selen samtidig med ten. Landerne måtte
landingen slik at det motstå et trykk på 90
skulle være lettere atmosfærer og tem-
å høre signaler fra peraturer på rundt 450
overflaten, selv om grader Celcius.

48 Romfart 1/2005

senere. Begge tok et panoramabilde
hver av overflaten i svart/hvitt
(samme scene ble skannet knapt to
ganger for hvert fartøy). Bildene
fra Venera 9 viser en overflate med
mange steiner som virker å være
strødd utover. Venera 10 landings-
område var slettere.
Dette var de første bilder fra
overflaten til en annen planet.
dårlige linsedeksler
Venera 11 og 12 ble skutt opp hen-
holdsvis 9. og 14. september 1975.
Begge nådde planeten i desember
og frigjorde hver sine landingskaps-
ler, mens moderfartøyene denne
gang fløy forbi planeten. Den stør-
ste skuffelsen med ferdene var at
ingen nyttige bilder ble returnert
til Jorden. I likhet med Venera 9 og
10 var hver landingskapsel utstyrt
med to panoramakameraer, en på
hver side av kapselen. På Venera
9 og 10 ble uheldigvis et av linse-
dekslene på hver kapsel sittende
fast. Linsedekslene på Venera 11 og
12 var av en ny og åpebart dårligere
konstruksjon, siden alle fire ble sit-
tende fast etter landingen.
Men det ble samlet informasjon
om den kjemiske sammensettingen
til atmosfæren under nedstigningen
og etter landingen. Det ble samtidig
observert mange lysglimt på veien
ned til overflaten og foretatt analy-
ser av overflatematerialet.
fargebilder og prøveboring
Venera 13 ble skutt opp 30. oktober
1981 og ble etterfulgt av Venera 14
den 4. november. Landingskapslene
tok overflaten 1., respektivt 5. mars
1982. Kameraene var i hovedsak av
samme konstruksjon som forgjen-
gerne, men tok bilder med høyere
oppløsning og dessuten i farger.
Begge kapslene brukte dessuten
drill og annet verktøy til å samle
prøver av overflaten. Resultatene av
den kjemiske sammensetningen ble
sendt tilbake til Jorden.
En av analysene viste den kje-
miske sammensetningen til et av
linsedekslene. Denne gang hadde
alle fire løsnet fra kameraene, slik
de skulle, men en av dem havnet
Romfart 1/2005
En modell av Venera 3 som fra
parkeringsbane rundt Jorden ble
sendt ut med en Tyazheliy Sputnik
(65-092B) mot planeten Venus.
utrolig nok på det samme, ene ste-
det på bakken hvor prøvearmen slo
ned for å gjøre en overflateanalyse.
Antakelig vekker ordet ”linse-
deksel” heller dårlige assosiasjoner
hos mang en russisk Venus-forsker.
Kartlegging med radar
De neste Venera-fartøyene, num-
mer 15 og 16, ble skutt opp 2. og 17.
juni 1983. Disse drøyt 4000 kg tunge
fartøyene brakte ikke med seg noe
landingskapsler, men var i steden
utstyrt med store radarantenner.
De skulle sende radiopulser ned på
overflaten fra kretsløp, og lytte til
ekkoene som kom tilbake. På Jor-
den skulle man så bruke observa-
sjonen til å konstruere radarbilder
av overflaten.
I oktober 1983 gikk begge far-
tøyene inn ellipseformede baner
(1000 km x 65000 km) rundt Venus
og begynte å sende detaljerte ra-
darbilder av planetens overflate til
Jorden. Hvert romfartøy fungerte i
omtrent et år og det ble kartlagt til
sammen 120 millioner kvadratkilo-
meter av planetens nordlige halv-
kule. Radarbildene overgikk langt
det som kom fra den amerikanske
sonden Pioneer Venus 1, og var de
romhistorie
Venera 8 var utstyrt med en ku-
leformet atmosfærekapsel som
så vidt ses nederst, bak parabo-
lantennen. Kapselens instrumen-
tering inkluderte temperatur-,
trykk- og lyssensorer sammen med
radarhøydemåler, gammastrå-
lespektrometer, gassanalysator
og radiosendere.
beste inntil de ble forbigått av re-
sultatene fra amerkanernes radar-
sonde Magallan på 1990-tallet.
BALLONGER OG HALLEYS KOMET
Venera 17 og 18 ble omdøpt Vega 1
og 2 før oppskytingene den 15. og
21 . desember 1984, fordi de etter å
ha fløyet forbi Venus i 1985 fortsatte
forbi Halleys komet i mars 1986.
Navnet Vega er satt sammen av
Venera (russisk for Venus) og Galley
(russisk for Halley).
Landingskapslene, de siste hittil
som har landet på Venus, ble slup-
pet ned under forbiflygningene 11.
og 15. juni 1985. De var av omtrent
samme konstruksjon som kapslene
fra Venera 9-14. For å kommunisere
med modersondene måtte de lande
på Venus' nattside og var følgelig
ikke utstyrt med kameraer.
I stedet var landerne utstyrt
med hver sin franske ballong, el-
ler ”aerobot”, med instrumenter.
Disse to er de eneste som har svevd
i atmosfæren på en annen planet.
Vegas aeroboter sendte signaler i
rundt 46 timer hver før batteriene
var tomme.
49
TEMA: ROMFART

TEMA: Romfart
Del 1

Av
Øyvind Guldbrandsen

Sputnik-sjokk: Om du er forvirret over de mange begrepene innen det store fagområdet

En sovjetisk tek- romfart, savner oversikt over romfartens utvikling og mangfoldige under­
niker mekker på
emner, eller har misforstått grunnleggende ting, er du langt fra alene.
verdens første
kunstige satel- Denne nye artikkelserien vil gi deg mulighet til å rette opp dens
litt, Sputnik 1, før slags, og samtidig gi deg bedre utbytte av de mange øvrige artikler som
oppskytingen i kommer gjennom Romfart og alle andre utgivelser fra Norsk Astronautisk
oktober 1957, Forening.
som forbløffet Denne første delen er kun et sammendrag av noen av de sentrale
verden.
romfartstemaer vi vil komme nærmere inn på i påfølgende artikler.

ROMALDEREN Skylab og Mir), ruve som de viktig­ For å gi et inntrykk av romfartsut­

Romalderen startet offisielt med
oppskytingen av Sputnik 1 den
4. oktober 1957. Ved siden av denne
begivenheten vil de fleste rangere
den første bemannede romferden
(12. april 1961) og den første be­
mannede månelandingen (20. juli
1969) som de viktigste milepælene i
romfartshistorien.
Selv om Apollo­måneferdene
trolig kan regnes som romalderens
høydepunkt, vil nok de mye mer
langvarige romferge­ og ISS­pro­
grammene (særlig om man tar med
i beregningen forløperne Saljut,
ste, mer fundamentale prosjektene
hittil i romalderen.
Men når det gjelder den grenen
av romvirksomheten som muligens
har hatt størst praktisk betydning
for det generelle samfunnet, og
som uten sammenligning har vært
økonomisk best i stand til å stå på
egne ben, er nok mangfoldet av
geostasjonære kringkastings­ og
kommunikasjonssatellitter det som
kommer i første rekke. Udiskutabelt
foran vær­ og jordobservasjonssatel­
littene, som trolig kommer som en
anstendig nummer to.
viklingen, har vi valgt ut følgende
blant de viktigste romfartsbegiven­
hetene. Utvalget er her basert på
hva som er gjort, ikke hvem som har
gjort det. Derfor er f.eks ingen John
Glenn, Ariane, Shenzhou etc. ført
opp, fordi disse bare var pionerer
i egne nasjoner, og ikke først i ver­
den:
1957: Sputnik 1 og 2 (Sovjet):
Henholdsvis verdens første kun­
stige satellitt og første satellitt med
et levende vesen (den uheldige
hunden Laika) om bord.

50 RomfaRt 1/2005

1959: Luna 1 (Sovjet): Første kun­
stige gjenstand som treffer et annet
himmellegeme (Månen).
1960: Tiros 1 (USA): Første meteo­
rologiske satellitt.
1961: Vostok 1 (Sovjet) med Jurij
Gagarin om bord gjennomfører
første bemannede romferd. Kretser
én gang rundt Jorden.
1962: Mariner 2 (USA): Første rom­
sonde som returnerer data under
forbiflygning av en annen planet
(Venus).
1965: Early Bird (også kalt Intelsat
1, etter dens internasjonale eiersel­
skap): Første geostasjonære, kom­
mersielle kommunikasjonssatellitt.
1966: Luna 9 (Sovjet): Første vellyk­
kede (ubemannede) myklanding på
Månen.
1968: Apollo 8 (USA): De tre astro­
nautene om bord blir de første men­
nesker i bane rundt Månen.
1969: Apollo 11 (USA): Neil Arm­
strong og Edwin Aldrin blir første
mennesker på Månens overflate.
1970: Venera 7 (Sovjet): Første sig­
naler fra overflaten til en annen
planet (Venus).
1971: Saljut 1 (Sovjet): Første rom­
stasjon.
1971: Mariner 9 (USA): Første kunst­
ige gjenstand i bane rundt en annen
planet (Mars). Returnerer 7000 bil­
der og mange andre data.
1972: Pioneer 10 (USA) skytes opp.
Blir første romsonde forbi Jupiter,
senere første kunstige gjenstand
som forlater Solsystemet. Signalene
opphørte i 2003, 12 milliarder km
fra Jorden, dvs. over 30 000 ganger
avstanden Jorden-Månen.
1972: Landsat 1 (USA, opprinnelig
ERTS 1): Første jordressurssatellitt.
Alle data gjøres fritt tilgjengelige.
Romfart 1/2005
1976: Viking 1 og 2 (USA) foretar
første vellykkede landinger på
Mars.
1977: Voyager 1 og 2 (USA) skytes
opp og sendes forbi Jupiter og Sa­
turn (1979-1981). Voyager 2 fortset­
ter forbi Uranus (1986) og Neptun
(1989).
1981: Første romfergeferd (USA):
Romfergen Columbia, verdens
første gjenbrukbare romfartøy, kret­
ser rundt Jorden i to døgn med J.
Young og R. Crippen om bord.
1990: Hubble-romteleskopet
(USA/Europa) skytes opp med en
romferge.
1995: Etter 438 døgn i romstasjonen
Mir (Sovjet/Russland), det lengste
sammenhengende opphold i rom­
met hittil, returnerer kosmonauten
Valeri V. Poljakov til Jorden.
1998: Zarja (Russland) og Unity
(USA): Første elementene til den
internasjonale romstasjonen ISS
skytes opp og kobles sammen.
2004: Cassini (USA) blir syv år et­
ter oppskytingen første romsonde
i bane rundt Saturn. Medbringer
Huygens (Europa), som i 2005 fore­
tar første landing på Titan (se s. 13).
Høydepunkt i romalderen: James Irwin gjør honnør på Månen.
Apollo 15s månelandingsfartøy i bakgrunnen, månebilen til høyre. (NASA)
TEMA: ROMFART
«ROMKAPPLØPET»
Det var det heftige «romkappløpet»
mellom Sovjetunionen og USA i
romalderens første par tiår som
sparket i gang utviklingen av den
romfartsteknologi verden i dag
bruker i stort monn. Romkapplø­
pet var en avlegger av den kalde
krigen mellom Øst og Vest, med
som kjent hhv. Sovjetunionen og
USA som anførere på hver sin side.
Gjennom de forskjellige romfarts­
bragdene kunne supermaktene på
en mer fredelig måte bevise overfor
seg selv, hverandre og resten av
verden hvilken nasjon og hvem sitt
politiske system (kommunisme vs.
kapitalisme) som viste seg mest
vellykket innen essensielle områder
som teknologi, økonomi og evne til
målrettet politisk styring.
Amerikanernes vilje til å sende
mennesker til Månen kom i reali­
teten som en direkte følge av Sov­
jetunionens prestasjoner med bl.a.
oppskytingene av Sputnik og Vos­
tok, og den dermed vel begrunn­­ede
«frykten» for at Sovjet skulle skåre
enda flere propagandapoeng ved å
komme først til Månen med men­
nesker.
I dag samarbeider bl.a. USA,
Russland, Europa, Japan og Canada
om kjempeprosjektet ISS (Den inter­
nasjonale romstasjonen) og flere an­
dre prosjekter, som Hubble-romtele­
51
TEMA: ROMFART
Dundrende fiasko: Den andre fly-
utgaven av Sovjet­unionens hem-
melige, 105 m høye månerakett
N1-L3, ved Baikonur-basen som-
meren 1969. I bakgrunnen en
testmodell. Raketten i forgrunnen
sviktet umiddelbart etter oppsky-
tingen og falt ned på oppskytings-
rampen, som ble smadret. 17 da-
ger senere landet Apollo 11 på
Månen og amerikanerne hadde
vunnet det bemannede måne-
kappløpet. (RKK Energia)
skopet, Radarsat, Cassini/Huygens,
Integral, TRMM m.fl. Men parallelt
med dette foregår det fortsatt mye
rivalisering mellom landene, f.eks
om å gjøre viktige vitenskapelige
funn. Dette er dog på et mer venn­
skapelig nivå enn det nesten blo­
dige alvoret på spesielt 1960-tallet.
Mange vil også påpeke at nettopp
konkurranse er det som driver ut­
viklingen fremover, sikkert vel så
mye som det litt forslitte uttrykket
«menneskets utforskertrang». På
det mer forretningsmessige plan,
som å kapre kunder til kommersi­
elle oppskytinger av satellitter, kan
rivaliseringen fortsatt være nokså
krass, og vil nok være det i uover­
skuelig fremtid. Men da står det
minst like mye mellom store priva­
te, til dels multinasjonale sel­skaper,
som mellom selve nasjonene.
52
ROMFARTØY
Siden 1957 er tusenvis av romfartøy
blitt skutt opp. Romfartøy finnes
i mange forskjellige typer og med
vidt forskjellige oppgaver. Vi kan
velge å dele dem inn i tre hoved­
grupper: Satellitter, romsonder og
bemannede romfartøy:
Satellitter kretser rundt Jorden
og har ikke mennesker om bord.
Satellitter utgjør den absolutt stør­
ste gruppen romfartøy.
Romsonder har heller ikke
mennesker om bord, men sendes i
motsetning til satellittene bort fra
Jorden. De aller fleste er sendt til
Månen, Mars eller Venus. Alle pla­
netene i Solsystemet, unntatt Pluto,
har vært besøkt av romsonder.
Bemannede romfartøy kretser i
dag «bare» i lav bane rundt Jorden.
Den foreløpig siste bemannede
måneferden fant sted for over 32 år
siden, i desember 1972. Ingen men­
nesker har reist lenger bort eller til
andre himmellegemer enn Månen.
SATELLITTER
De fleste oppskytinger som finner
sted er med satellitter som nyttelast.
Det har vært skutt opp tusenvis av
satellitter siden Sputnik 1 i 1957. De
fleste satellittene som blir skutt opp
nå for tiden er kommunikasjons- og
kringkastingssatellitter som eies av
store, private selskap. Offentlige
organisasjoner som NASA eller ESA
har som regel ingen ting med slike
satellitter å gjøre, men tar seg hel­
ler av vitenskapelige eller militære
satellitter eller satellitter som skal
teste ny og uprøvd teknologi.
De viktigste satellittypene er:
Kommunikasjonssatellitter:
Utgjør sammen med kringkastings­
satellitter den største og viktigste
gruppen satellitter. De største kom­
munikasjonssatellittene formidler
titusenvis av telefonsamtaler og
flere titalls TV-sendinger samti­
dig mellom bakkestasjoner (eller
jordstasjoner), gjerne i forskjellige
verdensdeler. Fra bakkestasjonene
formidles signalene videre til de en­
kelte brukerne via eter eller kabel.
Kringkastingssatellitter:
(DBS-satellitter, av Direct Broadcas­
ting Satellite). Sender TV-signaler
direkte til privatboliger med para­
bolantenne. Noen få kringkaster
radioprogram til mobile mottakere
med ikke-retningsavhengige anten­
ner. En stor andel av DBS-satellit­
tene fungerer som både kringkas­
tings- og kommunikasjonssatellitter.
«Rene» kringkastingssatellitter blir
ofte feilaktig kalt kommunikasjons­
satellitter. De aller fleste konven­
sjonelle kommunikajons- og/eller
kringkastingssatellitter opererer i
geostasjonær bane.
Mobiltelefonsatellitter:
En egen kategori kommunikasjons­
satellitter, som kan betegnes som
«mobilbasestasjoner i verdensrom­
met». Utviklingen startet på 1990-
tallet, men de fleste systemene gikk
raskt konkurs. Men de oppskutte
satellittene ble kjøpt opp og drives
nå av andre. De fleste satellittene
opererer i lave baner.
Meteorologiske satellitter
(værsatellitter):
Fotograferer Jordens sky­lag. Er også
utstyrt med avanserte instrumenter
som overvåker Jordens miljø. Noen
har mottakere for nødpeilesendere.
Kretser i geo­stasjonær bane eller
solsynkron polbane.
Miljøsatellitter:
Overvåker Jordens miljø med bl.a.
mulitspektrale (ser flere farger)
kameraer, spektrometere og radarer.
Eies som regel av store, of­f­entlige
institusjoner og har ofte instrumen­
ter fra flere nasjoner. De fleste kret­
ser i solsynkrone polbaner.
Jordressurssatellitter:
Tar multispektrale bilder av Jor­
den med høyere oppløsning enn
miljøsatellittene, men over smalere
områder om gangen. Dekker gjerne
hele Jorden på 2-3 uker. Omtrent
alle kretser i solsynkrone polbaner.
Blir gjerne bygget med offentlige
midler, men forsøkt drevet kom­
mersielt.
Kommersielle jordfotograferings­
satellitter:
Tar mer detaljerte bilder av bakken
enn jordressurssatellittene, men
Romfart 1/2005

over enda mindre områder om gan­
gen. Oppløsning på 0,6 til 2 meter.
Hensikten er å selge bildene, og
satellittene blir som regel både byg­
get og drevet av private selskap på
(sviktende) kommersielt grunnlag.
Militære satellitter:
Har mange forskjellige oppgaver og
finnes i tilsvarende antall typer:
Rekognoseringssatellitter («spion­
satellitter»): Benytter radar eller op­
tiske og infrarøde kameraer. Antatt
bildeoppløsning ned til 10-20 cm i
synlig lys. Kretser i lave baner.
Kommunikasjonssatellitter: Ofte
mer robuste og bedre til å kryptere
enn sivile satellitter.
Tidligvarsling: Registrerer rakett­
oppskytinger med infrarøde senso­
rer. De fleste kommunikasjonssatel­
littene og tidligvarslingssatellittene
kretser i geostasjonær bane.
Navigasjonssatellitter: Sender
signaler som gjør at man kan be­
stemme sin posisjon på bakken med
stor nøyaktighet. Signalene benyttes
i minst like stor grad av sivile.
Meteorologiske satellitter: Jo da,
militære har til og med egne vær­
satellitter i polbane. Men et felles
sivilt-militært system planlegges
innført om noen år.
«Star Wars»: Ingen satellitter
operative i dag er i stand til å skyte
ned ballistiske raketter eller andre
satellitter, selv om mange tror det.
Men både USA og Sovjet­unionen
har testet antisatellittsystemer med
suksess.
Romfart 1/2005
Jordobservasjon:
Den avanserte, europeiske
miljø­satellitten Envisat. (ESA)
Sivile satellitter: Militære kjøper
ofte tjenester fra private selskaper
som driver sivile, kommersielle
kommunikasjons-, mobiltelefon-,
eller jordfotograferingssatellitter.
Navigasjonssatellitter:
På den annen side er dagens sys­
temer av navigasjonssatellitter mi­
litære, men signalene benyttes hyp­
pigst av sivile. Systemene består av
konstellasjoner av mange satellitter
som sender signaler samtidig, slik
at man får krysspeilet sin posisjon
på Jorden. Kretser i middels høye,
20 000 km høye baner.
Astronomiske satellitter:
Teleskoper eller andre instrumenter
i bane rundt Jorden, eller i bane
rundt Solen, relativt nær Jordens
bane. Hensikten er å unngå Jordens
atmosfære, som forstyrrer og filtre­
rer lyset fra astronomiske objekter.
En egen kategori observerer Solen.
Mikrogravitasjonssatellitter:
Forskning innen materialvitenskap
og biologi. Disse romfartøyene brin­
ges som regel tilbake til Jorden.
Andre forskningssatellitter:
Observasjoner av Jordens strålings­
belter, gravitasjonsfelt etc.
Testing av Einsteins relativitets­
teori.
Testing av teknologi som er ny
og lovende, men for risikabel til at
private selskap i første omgang vil
benytte seg av den. Eksempler har
vært plasma- eller ionemotorer og
laserkommunikasjon.
TEMA: ROMFART
De fleste moderne satellitter er kon­
struert for levetider på mange år.
Store kommunikasjonssatellitter
har oppskytingsmasser på opptil 4-
5 tonn. ESAs avanserte miljøsatellitt
Envisat (se bildet t.v.), som går i en
lavere bane, veide over 8,2 tonn ved
oppskytingen. Nanosatellitter med
masser på ned til 1 kg får fra tid til
annen bli med på oppskytinger av
større satellitter.
ROMSONDER
Romsonder er ubemannede romfar­
tøy som blir sendt ut av Jord-bane.
De kan sendes til Månen, planetene,
eller bare i bane rundt Solen. Hen­
sikten er alltid å drive forskning, og
alle sonder er utstyrt med ett eller
oftest flere typer vitenskapelige
instrumenter. Men her, som innen
mange andre områder av romvirk­
somhet, er også nasjonal prestisje en
viktig drivkraft. Romsondeferder
kan vare i flere år før det primære
oppdraget er utført, og deretter
ytterligere flere år, opptil flere tiår
(som med Pioneer og Voyager) med
”bonustid”.
Utforskning av en planet med
romfartøy foregår i flere stadier:
Typisk sett sendes først sonder forbi
planeten og foretar rask rekognose­
ring. Etterfølgerne kan være i stand
til å bremse opp og gå inn i kretsløp
rundt planeten og/eller de har med
seg enkle landingskapsler. Senere
følger mer avanserte kretsløpsson­
der og landingsfartøy som kan brin­
ge med seg f. eks kjøretøy. De siste
landingsfartøyene på Mars brakte
f.eks med seg kjøretøyene Spirit
og Opportunity (se s. 22-26). På
Venus har to landere brakt med seg
ballonger (se s. 49). Etter hvert vil
landerne utstyres med returraketter
som bringer overflateprøver tilbake
til Jorden. Dette har foreløpig kun
skjedd fra Månen. Deretter kan det
bli aktuelt med be­­mannede ferder,
etterfulgt av permanente baser. Be­
mannede ferder til andre planeter, i
første omgang Mars, ventes tidligst
å finne sted utpå 2020-tallet.
Alle planetene i Solsystemet,
u­nn­tatt Pluto, har fått besøk av rom­
sonder. Merkur, Uranus og Neptun
53
TEMA: ROMFART

har bare blitt forbifløyet av én

sonde hver. Det har landet sonder
på Månen, Venus, Mars, asteroiden
Eros, Jupiter (atmosfærekapsel) og
Titan. Men kun på Mars er to av
disse i fortsatt aktivitet. Det er også
tre sonder i aktivitet i bane rundt
Mars, og én rundt Saturn. Resten,
inkl. de i bane rundt Venus og den
ene rundt Jupiter, er ute av drift el­
ler har falt ned etter endt oppdrag.

BEMANNEDE ROMFARTØY
Første bemannede romferd fant
som nevnt sted den 12. april 1961.
Det var den russiske kosmonauten
Jurij A. Gagarin som ble skutt opp i
det sovjetiske romfartøyet Vostok 1.
Hele ferden varte i bare 108 minut­
Ubemannet romfartøy: Viking er et av historiens mest ambisiøse romson- ter og gikk én gang rundt Jorden.
deprosjekter. Nederst ses sondens fremdriftsmodul, med rakettmotoren Senere kosmonauter har vært oppe
som bremset ned fartøyet ved ankomsten til Mars, slik at det gikk inn i over ett år i ett strekk, én i over to
i kretsløp rundt planeten. I midten ses instrumentseksjonen, med bl.a år totalt, fordelt på flere ferder.
kommunikasjonsantenner og de fire solcellevingene. Disse seksjonene Kun amerikanske astronauter
ble igjen i bane rundt Mars. Den store, linseformede biokapselen øverst har reist så langt som til Månen.
omslutter varmeskjoldet, som igjen omslutter fartøyet som ble sendt ned Neil Armstrong og Edwin Aldrin
på Mars-overflaten, hvor det myklandet i 1976. (NASA) ble de to første av totalt 12 men­
nesker som foreløpig har gått på
Månens overflate, hvorav de siste
i 1972. Ingen mennesker har reist
Bemannede romfartøy: Den ameri- lenger bort enn Månen.
kanske romfergen Atlantis på STS-71- Listen under viser hvilke serier
ferden, tilkoblet den russiske romsta- bemannede romfartøy som har
sjonen Mir. (RKK Energia/NASA) vært sendt opp i kretsløp (antall pr.
16. april 2005), i kronologisk rekke­
følge for hver nasjon. En del ube­
mannede testferder er gjennomført
i tillegg til de bemannede oppsky­
tingene som er telt med her:

SOVJETUNIONEN/RUSSLAND:
Vostok (6 stk.)
Voskhod (2 stk.)
Sojuz (90 vellykkede + 2 mislyk­
kede oppskytinger)

USA:
Mercury (4 i kretsløp + 2 ballistiske
ferder)
Bildet, tatt fra So-
Gemini (10 stk.)
juz TM-21 den 4.
Apollo (15 bemannede, hvorav 9 til
juli 1995, viser Mir-
Månen, hvorav 6 landet.)
modulenes nære
Romfergene (5 fartøy, hvorav to
slektskap med rus-
er gått tapt. Til sammen 112 vel­
sernes senere ISS-
lykkede + 1 mislykket oppskyting.
moduler, som du
Romfergene er de eneste romfartøy
kan se på s. 35-42.
som brukes til flere romferder.)

54 Romfart 1/2005

KINA:
Shenzhou (1 bemannet + 4 ube­
mannede ferder).
Alle de bemannede romfartøyene,
med unntak av romfergene, lander
eller landet i fallskjerm, enten i
havet (amerikanerne), eller på land
(russerne og kineserne). Romfer­
gene glideflyr ned til en rullebane.
Apollo er eneste bemannede rom­
fartøy som har forlatt lav jordbane.
I dag brukes kun Sojuz, romfer­
gene og Shenzhou til bemannede
romferder. De øvrige er tatt ut av
bruk, bortsett fra enkelte russiske
romfartøy basert på Vostok, som nå
og da brukes til ubemannede ferder
med oppgaver innen mikrogravita­
sjon, biologi eller jordfotografering.
I tillegg til de nevnte beman­
nede romfartøyene har følgende
romstasjoner blitt skutt opp og
bemannet:
Saljut 1, 3, 4, 5, 6 og 7 (Sovjet)
Skylab (USA)
Mir (Sovjetunionen/Russland)
ISS (USA, Russland, Japan, ESA
(Vest-Europa), Canada og Brasil)
ISS, som står for International Space
Station, er den eneste romstasjonen
som er oppe nå. (Se omtale s 34-45.)
Romstasjonene er større enn andre
bemannede romfartøy (delvis med
unntak av romfergene) og skytes
opp uten folk om bord. Mir og ISS
er satt sammen av flere store, sepa­
rat oppskutte moduler. Rom­farerne
blir brakt til og fra stasjonene med
Sojuz eller romferger (Apollo ble
brukt til og fra Skylab). Romstasjon­
ene kan ikke selv vende tilbake til
Jorden, men brenner opp i atmosfæ­
ren når de faller eller sendes ned.
ROMFARERE
Pr. mars 2005 har 434 personer vært
med på romferder som har brakt
dem opp i bane rundt Jorden. Hver
av disse romfarerne har foretatt fra
én til syv ferder hver, i gjennomsnitt
omtrent to ferder. Sammenlagt har
de oppholdt seg 76 år i rommet,
mesteparten i sovjetiske/russiske
romstasjoner. Bare Sovjetunionen/
Romfart 1/2005
Russland, USA og Kina har skutt
opp egne bemannede romfartøy.
Alle andre nasjoners romfarere har
«haiket» med sovjetiske/russiske
eller amerikanske romskip.
Siden romalderens barndom har
man omtalt sovjetiske romfarere
som kosmonauter og amerikanske
romfarere som astronauter. Kinas
hittil ene romfarer fikk tittelen ”tai­
konaut”. For de øvrige nasjoners
romfarere er det en del begrepsfor­
virring ute og går.
VEKTLØSHET
De fleste har sett film av romfarere
som svever vektløse inne i rom­
fartøy. Vektløsheten skyldes ikke at
romfartøyet befinner seg utenfor
Jordens gravitasjonsfelt, slik mange
tror, men at romfartøy og rom­farer
er i konstant fritt fall med lik hastig­
het rundt Jorden. Samme effekten
kan oppnås inne i fly i par­­abel­
baner, eller visse steder i en berg- og
dal­bane. Men mens disse snart må
svinge oppover igjen og oppheve
vektløsheten, fortsetter romfartøyet
å «falle» rundt og rundt Jorden.
Dette fordi den enorme horisontale
hastigheten på 28 000 km/t gjør at
romfartøyet faller like fort som jord­
overflaten tilsynelatende krummer
seg under romfartøyets bane.
I motsetning til hva man ser i
science ficition-filmer, er det ikke
oppfunnet kunstig gravitasjon som
fungerer i romfartøy som ikke ro­
terer eller akselererer. Men siden
før rom­alderen har man visst om
muligheten av å sette f.eks romsta­
sjoner i rotasjon og la sentrifugal­
kraften gi en simulert, utadrettet
gravitasjon. Denne metoden er dog
ennå ikke benyttet i rommet.
Muskelsvinn og svekking av
beinstruktur er blant de uheldige
bivirkninger mennesker utsettes for
under langvarig vektløshet. Tilpas­
set kosthold, men spesielt regelmes­
sig og mye trening motvirker dette,
i hvert fall delvis.
På den annen side har det lenge
vært snakket om at man under
vektløshet skal kunne produsere
slikt som nye legeringer, medisiner,
proteinkrystaller og datakompo­
TEMA: ROMFART
nenter, alt med mye bedre egenska­
per enn hva som er mulig å få til
nede på Jorden. De helt store gjen­
nombruddene synes imidlertid å ha
latt vente på seg.
OPPSKYTING
Alle romfartøy bringes opp i ver­
densrommet med bæreraketter. Fer­
den opp til bane rundt Jorden tar
som regel rundt 10 minutter. For å
gå inn i bane rundt Jorden må den
horisontale hastigheten som sagt
være minst 28 000 km/t (nesten
8 km/s). Dersom banen ikke går
lavere enn noen hundre km, vil
romfartøyet kunne fortsette å kretse
rundt Jorden, uten ytterligere bruk
av drivstoff, i mange år. I en for lav
bane vil romfartøyet bremses opp
av atmosfæren og så falle ned.
Dersom romfartøyet skal til Må­
nen eller en planet trengs et ekstra,
øvre rakettrinn som akselererer
romfartøyet videre opp til rundt
11 km/s (40 000 km/t). Også her
tar avfyringen og akselerasjonen
normalt bare noen minutter. Deret­
ter kastes trinnet av, og romfartøyet
fortsetter videre i fri flukt. Det tar
som regel noen få dager å nå fram
til Månen. Til Mars og Venus tar det
flere måneder. Til de ytre planetene
kan det ta flere år.
BÆRERAKETTER
Alle dagens bæreraketter består
av mer enn ett trinn. Med dagens
tilgjengelige teknologi er det van­
skelig og lite hensiktsmessig å skyte
opp romfartøy med ett-trinns bæ­
reraketter. Massen av det utbrente
trinnet som måtte ha blitt med opp i
bane ville blitt for høy.
Rakettrinnene er som regel
stablet oppå hverandre, men svært
mange bæreraketter benytter også
hjelpetrinn som er festet til siden av,
og brenner parallelt med førstetrin­
net. Trinnene kastes av når drivstof­
fet er brukt opp, og trinnet over,
som er mindre og lettere, tar over
(se illustrasjon av Delta-rakett på s.
31). Romfergens faststoffmotorer er
de eneste som benyttes flere ganger.
De fleste bærerakettene veier
flere hundre tonn ved start. Rom­
55
TEMA: ROMFART
Vektløst: Trangt og trivelig inne i Den internasjonale romstasjonens for-
syningsmodul Leonardo under STS-102-ferden i mars 2002. Fra nederst
til venstre og med klokken er: ������
Susan ���
J. �������
Richards og Andrew S.W. Thomas. (NASA)
fergesystemet veier rundt 2000
tonn, mens Apollo/Saturn V-må­
nerakettene veide nesten 3000 tonn
ved start.
Nyttelasten, dvs. romfartøyet
som til slutt havner i lav bane, har
en masse i størrelsesorden 2-3% av
dette, ofte mindre. For rom­fergen,
inkl. nyttelasten, ligger andelen på
ca. 5%. Ved oppsendelse til baner
som krever mye energi å nå (geo­
stasjonære eller til andre planeter)
utgjør nyttelasten 1% eller mindre
av bærerakettens startmasse.
Mange bæreraketter har gjen­
nom lang historie blitt utviklet via
en rekke til dels høyst forskjellige
modeller.
Dagens viktigste bæreraketter,
eller bærerakettfamilier, er:
Atlas, Delta, Titan,
romfergene (amerikanske)
Sojuz, Proton, Kosmos (russiske)
Ariane (europeisk)
Zenit (ex-sovjetisk/ukrainsk)
H-II (japansk)
Lang Marsj (kinesiske)
PSLV, GSLV (indiske)
Shavit (israelsk)
56
Helms, ����������������
James M. Kelly, �����
Paul ���
W.
DRIVSTOFF
Oppskyting av romfartøy krever
enormt mye energi og drivstoff.
Romfergesystemet forbrenner opp­
til ti tonn i sekundet de to første
minuttene av oppskytingsfasen. Av
en bæreraketts startmasse utgjør
andelen drivstoff oftest over 90%.
Bæreraketter benytter to hoved­
typer drivstoff: Fast drivstoff og
flytende drivstoff.
Mens enkelte små bæreraketter
bare benytter fast drivstoff, benyt­
ter alle større bæreraketter flytende
drivstoff. En vanlig kombinasjon for
store og mellomstore bæreraketter
er at flytende drivstoff benyttes i
hovedtrinnene, mens hjelpemotorer
med fast drivstoff er påspent det
nederste hovedtrinnet for å hjelpe
til i startfasen. Ofte benyttes også et
øvre «sparketrinn» med fast driv­
stoff.
Krutt som brukes i nyttårsraket­
ter er eksempel på fast drivstoff.
Det faste drivstoffet som brukes på
romferder er av andre, mye mer
effektive typer.
Følgende kombinasjoner av
brennstoff og oksidasjonsmiddel
benyttes i praktisk talt alle trinn
med flytende drivstoff:
Parafin (kerosen) og oksygen.
Flytende hydrogen og oksygen.
Hydrasin og nitrogentetraoksid.
I ukene og årene etter oppskytings­
fasen kreves det fortsatt drivstoff
til stillingskontroll og større eller
mindre banejusteringer. Tidligere
ble nitrogen under trykk benyttet
til stillingskontroll, men i dag er
hydrasin (uten oksidasjonsmiddel)
mest vanlig til både dette og mindre
baneendringer. Hydrasinvarianter
med oksid­asjonsmiddel benyttes til
større baneendringer. De siste årene
har også ionemotorer blitt stadig
mer utbredt. Ionemotorer har lav
skyvkraft, men drivstoffet (oftest
xenon-gass) blir svært drøyt i bruk.
OPPSKYTINGSBASER
Oppskyting av bæreraketter krever
oppskytingsbaser med mye og kost­
bar infrastruktur. Antallet er derfor
relativt begrenset, spesielt for baser
hvorfra det også foretas bemannede
oppskytinger til kretsløp. Dette har
hittil bare foregått fra tre steder:
Russernes Baikonur-base (tidligere
Tjuratam) øst for Aralsjøen. Ligger
i Kazakhstan fordi den ble anlagt i
Sovjet-tiden.
Amerikanernes Kennedy-rom-
senter på Cape Canaveral på øst­
kysten av Florida.
Kinesernes foreløpig eneste ferd
fant sted fra Jiuquan-basen i det
Indre Mongolia.
Tilnærmet samtlige ubemannede
romfartøy skytes opp fra de tre
ovennevnte, eller følgende baser:
Vandenberg Air Force Base i Cali­
fornia, syd-vestkysten av USA.
Plesetsk i nordvest-Russland,
sør for Arkhangelsk.
Kourou ved Fransk Guyana-
kysten i Sør-Amerika, hvorfra alle
Ariane-raketter skytes opp.
Kagosjima og Tanegasjima,
begge langt sør i Japan.
Romfart 1/2005

Bærerakett: Ariane 4 benyttet
tre trinn. 44LP-versjonen vist her
hadde i tillegg fire påspente
hjelpetrinn: To med fast drivstoff
(minst, men med mest flammer)
og to med flytende drivstoff.
(Arianespace)
Taijuan- og Xichang-romsen-
trene i Kina.
Satish Dhawan-senteret ved
Sriharikota-basen i India.
Kapustin Jar nord for Det kas­
piske hav, Kazakhstan (ex-Sovjet).
Palmasjim-senteret i Israel.
Det multinasjonale selskapet Sea
Launch skyter opp Zenit SL-raket­
ter fra en ombygd oljeplattform
som bringes ut i Stillehavet for
hver oppskyting.
De relativt små, amerikan­
ske Pegasus-rakettene slippes fra
Lockheed 1011-fly fra rundt 13 km
høyde.
Russerne har i senere år skutt
opp noen få satellitter fra ubåter.
Det er skutt opp en håndfull
mindre satellitter fra baser andre
steder i verden også, deriblant
Australia (europeiske raketter),
Alaska, øst-Sibir og utenfor kysten
av Kenya (italiensk-amerikansk
prosjekt).
Romfart 1/2005
BANER
Satellitter kretser i mange forskjel­
lige baner, alt etter formålet. Mange
kretser i baner som er tilnærmet
sirkulære, men det er riktigere å si
at alle satellittbaner er elliptiske i
større eller mindre grad. For rom­
fartøy under nevneverdig påvirk­
ning av gravitasjonsfelt til mer enn
ett himmellegeme (gjelder spesielt
romsonder) kan forholdene bli at­
skillig mer kompliserte.
Punktet i satellittens bane
nær­­­mest Jorden kalles perigeum,
punktet lengst unna Jorden kalles
apogeum. Baneplanets helning i
forhold til ekvator kalles inklinasjon
og angis i grader.
En satellitt trenger egentlig ikke
drivstoff for å holde seg i rommet,
men omtrent alle har med seg en
del for å foreta banejusteringer
når nødvendig, bl.a for å motvirke
atmosfærens bremseeffekt (lave
baner) eller forstyrrelser fra Månens
og Solens gravitasjonskrefter (høye
baner.)
Nå og da » strander» satellitter
i feil bane etter en uheldig oppsky­
ting, uten nok styredrivstoff til å
komme seg inn i den tiltenkte ba­
nen. Selv om satellitten i seg selv er
i utmerket teknisk stand er den som
regel ubrukelig i feil bane, og blir
da avskrevet som tapt og slått av.
De mest benyttede banetypene
(«orbit» på engelsk) er:
Lave baner (LEO), gjerne noen
få hundre km høye. Hvert omløp
rundt Jorden tar da ca. 1½ time.
Solsynkrone polbaner (SSO),
gjerne 700-800 km høye. Passerer
over nord og sørpolen for hvert om­
løp, som tar ca. 100 minutter. Sol­
synkron betyr at baneplanet «vris» i
takt med Jordens gang rundt Solen.
Geostasjonære baner (GEO).
Sirkulær, 36 000 km høy, ligger rett
over ekvator (inklinasjon 0 grader).
Omløpstid 24 timer. Står dermed
tilsynelatende stille på himmelen,
sett fra bakken.
Geostasjonær overføringsbane
(GTO). Meget avlang bane med
apogeum nær den geostasjonære
banen.
TEMA: ROMFART
Molnija-baner: Meget avlange
baner med omløpstid 12 timer. Peri­
geum noen få hundre km, apogeum
ca. 40 000 km over 63 grader nord.
Tundra-baner: Som Molnija-ba­
ner, men perigeum på mange tusen
km. Omløpstid 24 timer.
Middels høye baner (MEO):
Banehøyder 10 000-20 000 km.
Planetsonder sendes inn i en hyper­
bolsk unnslipningsbane (i forhold
til Jorden) og havner dermed inn i
en elliptisk bane rundt Solen, som
eventuelt bringer fartøyet til en
planet, asteroide eller komet.
KOMMUNIKASJON
Kommunikasjon med romfartøy
skjer via radiosignaler. For å kom­
munisere med romfartøy ute i
Solsystemet brukes parabolanten­
ner på Jorden som er opptil 70 m i
diameter.
For å effektivisere kommunika­
sjon med romfartøy nede på over­
flaten til en planet benyttes ofte en
modersonde eller annen nærlig­
gende sonde, helst i bane rundt
planeten, som reléstasjon.
Det eksperimenteres med kom­
munikasjon via laserstråler. Dette
gir mulighet for overføring av stør­
re datamengder pr. tidsenhet. Men
siden skyer stopper slik aktivitet,
har man begrenset laserkommuni­
kasjon til mellom fartøy i rommet.
ENERGIFORSYNING
De aller fleste romfartøy, nærmere
bestemt nesten alle satellitter, alle
romstasjoner og de fleste romson­
der, får elektrisk strøm fra solcel­
lepaneler, som kan gi «gratis» strøm
i mange år. Den største begrens­
ningen med solpaneler er at de
bare virker effektivt under kraftig
belysning og at de kan degraderes
av stråling. Strålingen varierer
imidlertid sterkt med hvilken bane
satellittene kretser i. Som regel blir
solcellepanelene foldet ut etter opp­
skytingen, men mange satellitter er
i stedet «kledt» med fast monterte
solcellepaneler. Av bemannede
romfartøy er det kun Shenzhou, de
aller fleste Sojuz-fartøyene og som
57
TEMA: ROMFART
Kommunikasjon: En av NASAs tre
Deep Space Network-stasjoner,
som primært kommuniserer med
romfartøy ute i Solsystemet. Disse
antennene ligger ved Madrid. De
fleste er 34 m i diameter, den bak-
erste er 70 m. (JPL)
nevnt romstasjonene som benytter
solcellepaneler.
De fleste satellitter er også ut­
styrt med batterier. Disse lades opp
når solpanelene belyses og leverer
strøm når satellitten passerer inn i
jordskyggen. Landingsssonder som
bare er ment å operere i noen timer
eller et par dager har batterier som
eneste strømkilde. Dette har også
vært tilfellet med enkelte beman­
nede romfartøy som var ment å
returnere eller koble seg til en rom­
stasjon etter få dager.
Andre romfartøy, som Apollo
og romfergene, får strøm fra bren­
selceller som forbruker hydrogen
og oksygen. Brenselcellene gir også
drikkevann som biprodukt.
I det ytre Solsystemet er sol­
lyset for svakt til at solpaneler er
brukbare, og ferder dit tar lenger
tid enn batterier eller brenselceller
kan fungere. Da benyttes termo­
elektriske radioisotopgeneratorer
(forkortet RTG på engelsk), som
benytter radioaktivt plutonium
som «brensel». RTGer har også blitt
benyttet på enkelte landingssonder
og instrumentpakker på Månen og
Mars, og på noen få satellitter.
58
KOSTNADER med romfart
Romfart er dyrt, ingen tvil. Det
dyreste enkeltprosjektet til nå er
Apollo-måneferdene, som kostet
rundt 25 milliarder av datidens
dollar, hvorav hele 85% frem til den
første av de seks månelandingene
var fullført. For å inflasjonsjusteres
til dagens pengeverdi kan beløpene
mer enn syvdobles.
Deretter følger trolig Den inter­
nasjonale romstasjonen og USAs
rom­fergeprogram. Opplysniger
om hva Sovjetunionen brukte på
prosjekter som Saljut-Mir, for ikke
å si N1-L3 og Energia/Buran, er
vanskelige å beregne pga. hemme­
lighetskremeri og Sovjets spesielle
sentraløkonomi.
Tilsvarende er ISS-kostnadene
fordelt over så mange nasjoner, år
og mer eller mindre løst tilknyttede
underprosjekter og institusjoner
at den fullstendige prislappen blir
håpløs å beregne. Men i «verste»
fall vil den kunne passere Apollos,
selv om man justerer for inflasjon.
USA er den nasjonen som bru­
ker aller mest på romvirksomhet.
NASA, som er USAs nasjonale,
sivile romfartsorganisasjon, har de
siste årene hatt et årlig budsjett som
har svingt rundt 15 milliarder dollar
årlig (rundt 100 mrd. kroner), mens
16,4 milliarder er forslått for 2006.
I tillegg benytter det amerikanske
forsvarsdepartementet (DoD) rundt
10 milliarder årlig på ut­vikling,
bygging, oppskyting, drift og be­
nyttelse av militære satellitter.
Kostnadene for en enkelt rom­
fergeferd anslås gjerne til mellom ½
og 1 milliard dollar, alt etter ferdens
kompleksitet, nyttelast og antallet
ferder det året. Færre ferder betyr
ikke nødvendigvis så mange penger
spart, pga. de mange fast ansatte på
lønningslistene. Noen nyttelaster
er også dyrere enn andre: Prisen
på den amerikanske ISS-labora­
toriemodulen Destiny lå på rundt
1 mrd. dollar. Byggekostnadene for
Jupiter-sonden Galileo og Hubble-
romteleskopet lå enda noen hakk
høyere. I alle tilfeller tilkommer
kostnader for drift og ikke minst
serviceferder (Hubble og Destiny)
etter opp­­skyting.
De private selskapene i verden
som er tyngst involvert i romvirk­
somhet er amerikanske Boeing og
Lockheed Martin, med romrelatert
omsetning på hhv. 9,4 og 8,7 milliar­
der dollar i 2003, ifølge tidsskriftet
Space News. En god del av dette er
oppdrag for NASA og DoD, mens
resten i all hovedsak er egen forret­
ningsvirksomhet eller oppdrag for
andre, store private selskaper. 1,7
mrd. for romfergedrift gjennom fel­
lesselskapet United Space Alliance
kom i tillegg.
Ytterligere seks amerikanske, to
europeiske (EADS Space og Alcatel
Space) og et japansk (Mitsubishi El.
Corp.) selskap hadde omsetning på
over 1 milliard dollar hver i 2003.
Kostnadene for oppskyting
med en middels stor, kommersiell
bærerakett (Delta 2-klasse) ligger
på rundt 50 millioner dollar. Større
bæreraketter kommer fort opp i
over 100 millioner dollar, med 200
millioner for de største (Delta IV
Heavy). Likevel er Delta IV Heavy
konstruert for å være et billigere
alternativ til Titan IV-rakettene den
er i ferd med å erstatte. Titan IV
ligger dobbelt så høyt i pris, men
blir ikke benyttet til kommersielle
oppskytinger.
Byggekostnadene for en typisk
kommersiell satellitt ligger gjerne
i samme størrelsesorden som bæ­
reraketten. Men den samlede nyt­
telastens prisandel blir høyere ved
oppskyting av to større satellitter på
Romfart 1/2005

én gang, noe som blir mer og mer
vanlig. Da kan den samlede verdien
på bærerakett og nyttelast havne på
rundt ½ milliard dollar for de dy­
reste kommersielle oppskytingene.
For ordens skyld: Uttrykket
kommersiell oppskyting og nytte­
last innebærer at det dreier seg om
private investeringer, beregnet på å
generere penger tilbake. Det er altså
ikke snakk finansiering via offent­
lige budsjetter, som nærmest alltid
er tilfellet med bemannede, viten­
skapelige eller militære prosjekter.
Nyttelastene på de drøyt 40
Titan IV-oppskytingene har med
ett unntak vært militære satellitter,
mange med byggepriser på over
½ milliard dollar. Unntaket var
Saturn-sonden Cassini/Huygens,
som kostet overt 2 milliarder dol­
lar og tok 15 år å utvikle og bygge.
Med Centaur-trinnet til nesten 50
millioner dollar havnet de samlede
kostnadene på det som dundret opp
fra rampen i 1997 dermed på 2½
milliard dollar, eller rundt 18 mil­
liarder kroner etter datidens kurs.
Med tanke på at andelen oppsky­
tinger som går fullstendig galt ofte
ligger på flere prosent (avhengig av
rakettmodell), er det ikke rart det
knaskes mange negler de få minut­
tene oppskytings­fasen varer.
Om kostnadene er høye, har
rom­­­virksomhet blitt en så integrert
del av det globale samfunnet at
man neppe ville «spart» noe på
å droppe det, kanskje heller tvert
imot. Det er også verdt å merke seg
at pengene som brukes ikke «for­
svinner», men går til lønn til utall­
ige ansatte, som antas å bruke dem
til å kjøpe ting og tjenester og såle­
des sirkulerer dem videre i samfun­
net. Dette er dessuten investering i
kunnskaps-, kompetanse- og tekno­
logiutvikling på høyeste nivå.
Pengebruken er likevel et tema
som er verdt å diskutere nærmere,
noe vi også vil gjøre i senere artik­
ler. Men enn så lenge skulle bare
et blikk på alle oppgavene som er
overlatt til de mange «anonyme»
satellittene rundt Jorden gi gode
argumenter for fordeler utviklingen
av romfartsteknologi har brakt oss.
Romfart 1/2005
Ille sjebne: Dr. Ro-
bert R. Gilruth (t.h)
intro­duserer man­n­
skapet til Apollo 1
på en pressekonfe-
ranse i Houston. Fra
venstre: astronaute-
ne Roger Chaffee,
Edward H. White II
og Virgil I. Grissom.
(NASA)
ORGANISaSJONER OG
SELSKAPER
De viktigste nasjonale, evt. inter­
nasjonale, offentlige organisasjoner
som driver med romvirksomhet er:
NASA (USA)
ESA (Vest-Europa)
RKA (Russland)
JAXA (Japan)
CNSA (Kina)
CNES (Frankrike)
ISRO (India)
CSA (Canada)
ASI (Italia)
DLR (Tyskland)
Intelsat, Inmarsat
(internasjonale kommunikasjons­
satellittorganisasjoner)
Eumetsat
(europeisk værsatellittorganisasjon)
USAF, NRO, NSA, NIMA
(amerikanske, militære organisa­
sjoner som har oppgaver innen
militær romvirksomhet)
Eksempler på større private selskap
som er tungt involvert i romvirk­
somhet er:
Boeing, Lockheed Martin, Northrop
Grumman, Raytheon, (USA)
EADS, Alcatel, Arianespace,
Alenia, Astrium (Europa)
Krunitsjev, Energia (Russland)
China Great Wall (Kina, statlig eid)
De offentlige organisasjonene kjø­
per svært ofte produkter, som bæ­
reraketter, satellitter eller tjenester
av private selskaper. NASA betaler
f.eks United Space Alliance (eies
av LockMart og Boeing) for daglig
drift av romfergeflåten.
TEMA: ROMFART
ROMFARTSULYKKER
18 romfarere har gjennom historien
omkommet under romferder.
Fire av disse var sovjetiske kos­
monauter: Én i Sojuz 1 i 1967 og tre
i Sojuz 11 i 1971. Begge ulykkene
skjedde under tilbakevending.
To ganger har det gått veldig
galt under amerikanske romfer­
geferder: Med Challenger den 28.
januar 1986 og med Columbia den
1. februar 2003. Begge gangene ble
romfergene helt ødelagt og alle syv
astronautene i hver ferge døde.
Challenger eksploderte under opp­
skytingsfasen, 71 sekunder etter
start, Columbia gikk i oppløsning
under tilbakevendingsfasen på
grunn av en skade på varmeskjoldet
som oppstod under oppskytingen.
Tre amerikanske astronauter
omkom da det oppstod brann un­
der en test av Apollo 1 på bakken
i januar 1967. Utover det har noen
få romfarerkandidater på hver side
omkommet under trening eller for­
beredelser til romferder, de fleste på
1960-tallet.
I Kina, Sovjet og Brasil har opp­
til mange titalls personer omkom­
met ved noen få ulykker hvor ube­
mannede raketter har eks­plodert
før eller rett etter start.
En rekke, til dels svært drama­
tiske nestenulykker har funnet sted
under romferder. Et eksempel er
eksplosjonen av bæreraketten til
Sojuz T-10-1 på oppskytingsrampen
i september 1983. Kosmonautene
berget seg ved at redningstårnet
skjøt romkapselen vekk fra bærera­
ketten i siste øyeblikk.
Artikkelforfatteren har tidligere publisert deler av
teksten på Wikipedia
59
ASTRONOMISKE SATELLITTER

60 Nytt om Romfart 1/2000