Omkom

fordi NASA ikke ville lære 2007-1

ROMFART www.romfart.no

Sovjets hemmelige
romslagskip
Uoffisielle NASA-instrukser:

Radarscoop
Hvordan takle gal
astronaut
fra Titan:

Sjøer av
flytende
brennstoff
Århundrets romblunder:

Krise etter kinesisk

satellittsprenging

Sea Launch-
katastrofe
Siste bilder fra Jupiter:

290 km
vulkanutbrudd
INNHOLD www.romfart.no

Sea Launch-uhell
ROMFART Tiårets rakettkesplosjon skjedde
da Zenit 3-SL eksploderte på
TR
ONAUTISK
Utgiver: Odyssey-plattformen, i forsøket
FO
S

Norsk Astronautisk Forening

NORSK A

på å skyte opp en satellitt.

RE
NING

Postboks 52 Blindern Side 10

1951 0313 Oslo

Redaktør: Øyvind Guldbrandsen

Sideutlegg: Øyvind Guldbrandsen

Per Arne Marthinsen
Korrektur: Lóránd Lukács
Cathrine Hallberg
eRomfart / www.romfart.no:
Erik Tronstad
Romfart Ekspress:
Ragnar Thorbjørnsen
Bråk etter Kinesisk ASAT-test
Kina sprengte egen værsatellitt og
økte mengden romskrap med 10 %,
til stor fortvilelse hos de andre rom-
nasjonene. Side 14
Men også USA og Sovjetunionen
utviklet antisatellittvåpen under
den kalde krigen. Side 16

Utsendelse: Johannes Fossen m. fl Sovjets romslagskip

Annonseansvarlig: Det er 20 år siden første oppsky-
tingen av Energia, Sovjets super-
Margrethe Maisey
bærerakett. Vi ser nærmere på den
Annonsepriser: topphemmelige, vanvittige nytte-
A6 kr. 450, A5 kr. 900, A4 (helside) kr. 1200, lasten. Side 18
A3 (tosiders) kr. 2000.
Vedlegg i utsendelse kr. 1600 (+vekt­tillegg).
Priser for farger, annonsering i flere utgaver,
kontakt annonseanvarlig: maisey@mac.com
Kinas romhistorie
Kontakt: Kina har tradisjonelt vært et lukket
Telefon: 880 0313 0 (flexinummer) land, og romfartshistorien har ikke
e-post: naf@romfart.no vært godt kjent, selv om den strek-
redaksjonen@romfart.no ker seg mange tiår tilbake i tid.
Bankkontonr.: 9235.15.91406
Organisasjonsnr.: 979 960 875 Side 20
Trykk: Tøyen Trykk A/S
Tvetenveien 162, 0671 Oslo

Utgivelsesfrekvens: 4 nummer per år

Kunne Apollo 1-ulykken vært forhindret?
Det er 40 år siden tre astronauter
Opplag: 1000 omkom under brannen i Apollo 1.
Men ulykken kunne enkelt vært
ISSN 1502-5276 unngått om man hadde villet lære
av russernes erfaringer.
Årgang 37 - Nr. 141 (Nr. 2007-1) Side 26

 Romfart 2007-1
 www.romfart.no INNHOLD
ROMFART nr. 2007-1

STS-121 Aktuelt:
- Lisa Nowak sparket Side 4
STS-121 var første romfergeferd på et - Hvis en astronaut går amok Side 5
helt år. Ferden gikk til ISS.
- Kinesisk satellittsvikt Side 5
Side 28 - Hubbles ACS-kamerea sviktet Side 5
- Japanske spionsatellitter Side 6
Se også ISS-oversikter på side 34-37
- Indisk rombudsjett Side 6
- THEMIS-satellittene Side 7
- Skitur på Månen? Side 7
Oppskytingsoversikt Side 8
Orion til asteroider? Sea Launch-eksplosjon Side 10
"Apollo på steroider til asteroider". - Zenit-raketten Side 12
Orion er bygget for måneferder, men - Sea Launch Side 12
NASA vurderer også asteroideferder.
Side 38 Kinesisk ASAT-test Side 14
- ASAT i USA og Sovjet Side 16
20 år siden Energia/Poljus Side 18
Kinesisk romhistorie - del 1 Side 20
Nytt fra Solsystemet 40 år siden Apollo 1-ulykken Side 26
Ulysses passerer Solens poler
for tredje gang, Messenger er på
STS-121 Side 28
vei til Merkur, Rosetta passerer ISS-oversikt Side 34
Mars, New Horizons passerer - Oppskytingstabell Side 35
Jupiter og ferdene til Mars- og - Gjenstående ISS-byggesekvens Side 37
Venus Express er forlenget.
Side 40 Asteroide-Orion + Ares IV Side 38
Nytt fra Solsystemet Side 40
- Uysses Side 40
- Messenger + BepiColombo Side 41
Nytt fra Saturn - Venus Express
- Rosetta forbi Mars
Side 42
Side 42
Cassini har oppdaget sjøer av hy- - New Horizons forbi Jupiter Side 43
drokarboner på Titans overflate. Og
man har bestemt hvilken bane son- Nytt fra Cassini Side 44
den skal følge fra fra 2008 til 2010.
Side 44
Forsiden:
STS-121 i startøyeblikket. Les mer
om ferden på side 28-33. Og litt om et
visst besetningsmedlem på side 4.
Abonnement på Romfart /medlemskap i Norsk Astronautisk Forening (www.romfart.no):
Abonnement på Romfart følger med medlemskap i Norsk Astronautisk Forening, som også Baksiden:
inkluderer nyhetsbulletinen Romfart Ekspress, nyhetsmeldingene eRomfart (pr. e-post) og
innbydelser til foreningens møter, foredrag, arrangementer og ekskursjoner. 1) Skyer på Venus' nattside, fotgra-
Satser: Personlige medlemmer: Kr 195,- pr. år. Gruppemedlemmer (info i tre eks.): Kr 370,- fert i infrarødt fra Venus Express, i en
avstand av 60 000 km.
Opphavsrett: 2) Mars fotografert med Osiris-te-
Artikler, innlegg og bilder fra Norsk Astronautisk Forenings publikasjoner kan kun gjengis
etter skriftlig tillatelse fra redaktøren og/eller artikkelforfatteren/fotografen. Artikler og
lekamerat til Rosetta i nær-infrarødt,
innlegg uttrykker forfatterens personlige meninger og er ikke nødvendigvis å oppfatte som grønt og nær-ultrafiolett lys. Tatt
redaksjonens eller foreningens. Dersom artikler fra blader blir helt eller delvis gjengitt, eller den 24. februar 2007, i en avstand av
de blir brukt som kildemateriale, må følgende retningslinjer følges: 240 000 km.
1) Oppgi følgende:
Gjengitt fra/Kilde: Romfart nr. xx, publikasjonsår, artikkelens tittel,
3) Jupiter sett fra New Horizons
artikkelfofatteren(e)s navn, "Utgitt av Norsk Astronautisk Forening". 10. februar 2007, 29 mill. km unna.
2) To eksemplarer (evt. kopier) av publikasjoner skal sendes redaksjonen. 4) Saturn fra Cassini, februar 2007.

Romfart 2007-1

såpeopera
Lisa Nowak sagt opp som astronaut
A stronauten Lisa Nowak ble 7.
mars 2007 sagt opp fra NASA.
Oppsigelsen kommer som en følge
av den mye omtalte episoden den
5. februar, hvor Nowak angrep den
kvinnelige flyvåpenoffiseren Col-
leen Shipman, som Nowak anså for
å være rival i forhold til den mann-
lige astronauten William Oefelein.
cat fight
Skal man tro de tallrike gjengivelse-
ne av historien, hadde Nowak, som
for anledningen var iført ymse nok-
så spesielle remedier, kjørt 1500 km
fra Houston til Orlando på 12 timer
for å konfrontere Shipman ”fysisk”.
Møtet, som kom høyst bardus på
Shipman, resulterte i arrestasjon av
Nowak og tiltale for bl.a. forsøk på
drap (senere frafalt) og kidnapping,
samt overfall. Hun slapp senere
ut mot $25 500 i kausjon, mot å da
iføre seg GPS-fotlenke. Det er ikke
opplyst hvorvidt retten anså det
som trolig at Nowak, i egenskap
av sitt daværende yrke, og
kanskje ønske, skulle se sitt
snitt til å rømme planeten.
emosjonelt
I den grad Romfart
skal nedverdige seg
til å gjengi sladder
som resten av
medieverdenen
har veltet
seg i, får det
holde med at
Oefelein, i følge egen forklaring,
hadde et ”forhold” til Nowak siden
2004, før han begynte å date Ship-
man, en opplysning den 13 år eldre
Nowak tilsynelatende skal ha tatt
med fatning. Det samme kan neppe
sies om Nowaks reaksjon da hun
gravde frem dampende e-poster fra
Shipman til Oefelein. Det var visst-
nok disse som trigget den da nyse-
parerte Nowaks handlinger.
Nowaks eskapader er så vidt vi-
tes enestående i astronautsammen-
heng. Det er også meget sjelden,
 Romfart 2007-1
men visstnok ikke første gang, at
aktive astronauter, eller kosmonau-
ter for den slags skyld, blir avskje-
diget av disiplinære årsaker.
Nowak deltok under STS-121 i
juli 2006 (se side 28-33), hvor hun
for øvrig fikk de beste skussmål.
Før hun testet peppersprayen på
Shipman var hun utpekt som cap-
com (den i kontrollsenteret som
snakker med astronautene i rom-
met) under neste romfergeferd,
S T S - 11 7 , som nylig
Årets trekløver: Oefelein, Ship-
man (nederst t.v.) og Nowak.
ble utsatt fra mars 2007 til mai eller
juni. Utsettelsen skyltes for øvrig
at en haglskur bulket opp fergen,
ikke at NASA trengte tid til å spa
frem en reservecapcom. Oefelein
var pilot under STS-116 i desember
2006, hvor også svensken Christer
Fuglesang (som vi i dag liker å kalle
norsk-svensk) deltok.
I motsetning til hva som har
vært påstått i en del av våre medier,
har de tre involverte i dramaet altså
ikke deltatt på samme romferd.
Shipman er ikke en gang astronaut.
Det spørs vel også om hun er blitt
særlig inspirert til å bli det nå.
mord på mars-Expressen?
Men det har ikke hindret menings-
berettigede personer i å spekulere i
”hva om” et tilsvarende trekantdra-
ma skulle utarte seg under en lang-
varig romferd. Plutselig er det ikke
lenger urealistisk å forestille seg et
tilsynelatende absurd scenario, med
vilt slagsmål under en fremtidig,
flerårig ekspedisjon til Mars, uten
fnugg av mulighet til å runde av
ferden. Det ville jo tatt seg nyde-
lig ut i et multi-multi milliarddol-
larprosjekt. Riktignok ville resten av
turen vært sikret mer mediefokus
man ellers hadde kunnet håpe på.
Men neppe slik de ansvarlige hadde
ønsket.
psyko-gjennomgang
I kjølvannet av Nowak-krum-
springene har NASA sparket
i gang en bred gjennom-
gang av rutinene for
hvordan astronautkan-
didater sjekkes psyko-
logisk, og hvordan
aktive astronauter
følges opp tilsva-
rende.
Mange
ser nok med
interesse frem
til konklusjonene. En ting er å sile
ut tikkende bomber. En annen er å
beholde de dyktige personene.
Riktignok anses astronauter som
både sammensveisede og lagspille-
re. Men for å komme opp i rommet
kreves et definitivt konkurransein-
stinkt, samt en gedigen innsatsvilje
for faktisk å gjennomføre ting de
fleste bare ville fantasert om.
Man kan påstå at dette er egen-
skaper Nowak med all tydelighet
har bekreftet at hun har.
Øyvind Guldbrandsen
 aktuelt

Hvis en astronaut "klikker" i rommet

H va om en astronaut går amok
under en romferd? NASA har
prosedyrene klare!
Etter ex-astronaut Lisa Nowaks
fysiske angrep på en kvinnelig ”ri-
val” (forrige side) har Associated
Press funnet frem et NASA-doku-
ment på 1051 sider som omhandler
prosedyrer for alle slags eventua-
liteter under en romferd. Fem av
sidene tar for seg takling av en
astronaut med oppførsel som anses
å utgjøre en fare for romfartøyet og
besetningens liv og helse.
Det må klargjøres at Lisa Nowak
utførte jobben sin eksemplarisk
under STS-121, da hun bl.a. styrte
robotarmen. Og NASA skal aldri ha
hatt bekymringer angående hennes
mentale helse.
Derimot har kommandøren
under to romfergeferder, i 1985 og
1995, låst romfergens luker ”siden
de ikke kjente forskerne (nyttelast-
spesialistene) om bord veldig godt”.
Under en romfergeferd på midten
av 1980-tallet skal en nyttelastspe-
sialist ha blitt så skuffet over at
eksperimentet hans ikke virket at
kommandøren, under debrifingen
etter ferden, uttalte at han hadde
mer enn nok å tenke på om han
ikke også skulle bekymre seg over
hvorvidt et besetningsmedlem skul-
le bli suicidalt (=hang til selvmord).
Nyttelastspesialistene får ikke
like grundig astronautopplæring
som øvrige NASA-romfarere.
STROPPER OG SPRØYTER
NASA-dokumentet, som NASA
selv ikke akkurat har snakket høyt
om, har instruksjoner om at en
astronaut som måtte bli psykotisk
eller suicidal i rommet skal bindes
med tape over ankler og håndledd,
festes med stropper og om nødven-
dig injiseres med noe beroligende.
”Snakk med pasienten mens du
gjør ham fast. Forklar hva du gjør,
og at du bruker stropper for å være
sikker på at han er trygg” står det.
Hva som deretter skal gjøres vil
bli vurdert fra gang til gang. NA-
SAs ferdledelse, i samråd med en
lege på bakken og kommandøren i
rommet, vil avgjøre om ferden må
avbrytes, eventuelt astronauten
sendes hjem med deler av besetnin-
gen, dersom episoden finner sted i
en fullt bemannet romstasjon.
Besetningen vil kun ha rå mus-
kelkraft tilgjengelig overfor en som
har gått av hengslene. Det er ingen
våpen i romfergen eller romstasjo-
nen, heller ikke bedøvelsesvåpen.
En pistol er fullstendig uaktuelt.
En kule vil kunne punktere romfar-
tøyet så alle omkommer.
Pr. i dag har ingen gått amok
under en romferd. Men det har
forekommet heftig krangling, både
mellom besetning og bakkekontroll
og besetningsmedlemmer seg imel-
lom. Detaljstyring fra bakken har
under tidligere romstasjonopphold
gått romfarerne slik på nervene
at en Saljut-besetning skrudde av
kommunikasjonen i et par døgn,
mens en Skylab-besetning gikk til
en dags streik. Saljut-kosmonauter
har også fortalt at de har måttet mo-
bilisere all tilgjengelig godvilje for
ikke å gå løs på medkosmonauten.
I så henseende kan det høres
risikabelt ut med bare to romfarere
om gangen i en romstasjon, slik det
var under mesteparten av Saljut- og
Mir-programmet, og i ISS i 2003
– 2006. Dersom et av medlemmene
skulle ha gått amok ville det slett
ikke vært sikkert at den andre had-
de kunnet takle ham på egenhånd.
DEPrimerende romferder
Om håndgemeng ikke har funnet
sted, er det flere tilfeller av depre-
sjon. Under et opphold i Saljut 4,
ble den ene kosmonauten sittende
og stirre ut av vinduet i ukevis. Og
John Blaha fortalte å ha følt seg ned-
for i begynnelsen av sitt 4-måne-
dersopphold i Mir. Antidepressiva
var ikke tilgjengelig.
Det er det nå, men bare i romsta-
sjonen. Slikt virker for langsomt til
å gjøre nytte i romfergen, hvor man
kun har beroligende, samt antipsy-
kotiske midler.
Langtidsbesetninger i ISS snak-
ker nå ukentlig med lege, og med
psykolog annenhver uke, så man
regner med å komme eventuelle
sammenbrudd i forkjøpet. Dessuten
snakker romfarerne jevnlig med fa-
miliemedlemmer. Og man har blitt
flinkere til å tilpasse arbeidsrutiner
og forholdene i stasjonen generelt.
Men fortsatt er mange usikre
på om NASA er fullt kapable til å
sile ut uegnede personer. ”Hvilken
astronaut vil fortelle at han føler seg
morderisk?” spør tidligere NASA-
psykiater Patricia Santy. ”De er alle
meget bevisst på at en feil uttalelse
vil kunne sette dem på bakken”.
Øyvind Guldbrandsen

Kinesisk svikt Hubble-trouble

Kinas største og mest komplekse romfartøy, Sinosat 2,
har gått tapt siden solpanelene ikke lot seg åpne etter
oppskytingen. Sinosat 2 skulle vært sentral under som-
mer-OL i Beijing i 2008, var ventet å direktekringkaste til
100 millioner husstander i 2010 og fungere i 15 år. Den
fem tonn tunge satellitten ble skutt opp 29. oktober 2006.
Hubble-romteleskopets viktige ACS-instrument sluttet
å virke i slutten av januar 2007. ACS (Advanced Camera
for Surveys) ble installert i teleskopet i mars 2002. Det
er lite sannsynlig det vil bli reparert eller erstattet under
neste og siste service-ferd høsten 2008, siden tidsskjemaet
allerede er stappfullt. Ø. Guldbrandsen

Romfart 2007-1

aktuelt
Japanske etterretningssatellittar
Japan skaut opp to etter-
retningssatellittar den 24.
februar 2007. Den to-trinns
H-2A bereraketten tok av
mot sør frå Tanegashima-
romsenteret kl 0441 GMT,
og plasserte satellittane i
antageligvis 300 nautiske
mil høge polbaner. Raketten
var utstyrt med to 16 meter
lange og fire mindre fast-
stoffmotorar. Solcellepanela
vart folda ut fleire timar
etter oppskytning.
Lite er kjent om dei
to satellittane – det meste
er gradert. Dei to satellit-
tane var utstyrte med hen-
holdsvis radar og optisk
nyttelast. Ein radar kan sjå
gjennom skyer og mørke,
mens eit optisk instrument
er ubrukeleg under slikt
forhold. Ein antar at SAR-
radaren har ei oppløysing
på halvannan til tre meter,
mens kameraene på den
optiske satellitten kan ha ei
oppløysing på ein meter.
Japan har etter 2.
verdskrig hatt ei pasifistisk
grunnlov, og landet hadde
ikkje eigne etterretnings-
Økt indisk rombudsjett
India har bevilget 38,6 milliarder
rupi, tilsvarende 5,4 milliarder nor-
ske kroner, til romvirksomhet for
kommende budsjettperiode, som
starter 1. april 2007. Det er en øk-
ning på 29 % i forhold til året før.
Utgifter til bæreraketter, i all ho-
vedsak GSLV og PSLV, tar den stør-
ste biten, på 15,2 milliarder rupi.
Insat-satellittene får 4,9 mrd. rupi,
andre satellitter 5,6 mrd. Romfors-
kning er tildelt 3,1 milliarder rupi.
Av sistnevnte får Chandrayaan-
1 nesten 1/3, eller 960 millioner
rupi. Chandrayaan-1 skal skytes
 Romfart 2007-1
IGS-satellittenes utseende er ikke offentlig
kjent. Illustrasjonen over viser en antatt konfi-
gurasjon av den optiske- (nederst) og radar-
satellitten.
Den japanske optiske etterretningssatellitten
IGS-1a fotografert frå bakken. Oppløysinga
på biletet er ca. 0,13 buesek./pixel. Satellit-
ten måler 35 pixel over solcellepanela. Dette
tilsvarer 11,6 meter i 534 km høgd.
opp i 2008 og sendes inn i bane
rundt Månen. Den blir Indias første
romfartøy ut av jordbane.
Av prosjekter under utvikling
som bevilges et tresifret antall mil-
lioner rupi kan nevnes: En kraftig
rakettmotor som forbrenner para-
fin/flytende oksygen, en 4-tonns
geostasjonær kommunikasjons-
satellitt, en geostasjonær jordob-
servasjonssatellitt for kontinuerlig
overvåkning med 100 m oppløsning
og et navigasjonssystem av syv
satellitter som vil dekke India pluss
1500 km utenfor landets grenser.
satellittar før Nord-Korea
sendte opp ein langdistan-
serakett over japansk terri-
torium i 1998. Før dette fekk
landet etterretningsdata frå
USA og sivile, kommersielle
satellittar. Japan skaut opp
dei første to etterretnings-
satellittane i 2003. Det andre
paret gjekk tapt under opp-
skytning i november 2003.
Den neste etterretningssatel-
litten, med optisk nyttelast,
vart sendt opp 11. september
2006. Han vart plassert i ei
bane på 484 x 491 km med
ein inklinasjon på 97,3 gra-
der.
Japan kan no dagleg
ta bilete av alle stader på
Jorda. Ein antar at optiske
og radar-satellittar flyr i
tandem i solsynkrone baner
i to ulike baneplan. Eit par
kan fotografere eit område
om morgonen, mens det
andre passerer over same
stad om kvelden. Ein antar at
dei nyaste satellittane vil fly
over oss om ettermiddagen
lokal tid.
Johnny Grøneng Aase
BEMANNEDE VYER
500 millioner rupi er øremerket
utvikling av et romfartøy som skal
kunne bringe to romfarere til og
fra lav jordbane. En slik ferd ligger
flere år frem i tid. Men tidlig i 2007
tilbakela India et viktig skritt mot
dette målet, gjennom den vellykke-
de ferden til Space Recovery Experi-
ment-1. Satellitten var den første fra
India som vendte helskinnet tilbake
til Jorden. Det skjedde etter en rom-
ferd på nesten to uker.
Øyvind Guldbrandsen
 aktuelt

THEMIS-satellittane skutt opp

THEMIS (Time History of Events vil satellittane bli manøvrert inn i
and Macroscale Interactions during ulike baner, slik at dei med jamne
Substorms) er fem satellittar som mellomrom ligg på linje og dek-
skal finne ut kva mekanisme eller kar dei to områda der ein trur at
mekanismar som står bak geomag- substormane oppstår. Satellittane
netiske substorms. Dette er eit gam- vil ha omløpstider på ein, to og fire
malt og uavklart problem innanfor dagar. Observasjonane i rommet vil
romfysikken. Ein substorm er ei vere koordinert med bakkebaserte
brå frigjering av energi i det nære observasjonar med allsky-kamera
verdsrommet. Han vert danna i og magnetometer frå Canada og
Jorda sin magnethale. Magnethalen Alaska.
vert til når solvinden dreg Jorda sitt Johnny Grøneng Aase
magnetfelt med seg bak planeten.
Det er i dag to hovudteoriar om
korleis ein substorm oppstår. Den
eine seier at magnetiske substormar
vert danna 80 000 km over ekvator Over t.h.: Oppskytingen var den første. med fem NASA-satellitter på én
av elektromagnetisk turbulens som gang. Under: Hvert fjerde døgn vil de fem THEMIS-satellittene stå på linje
påverkar flyten av intense straumar over Jordens nattside. Jordens magnetlinjer er inntegnet. (NASA)
i det nære verdsrommet. Den andre
seier at dei oppstår 160 000 km over
ekvator ved at magnetisk energi
spontant vert omgjort til termisk
energi og akselerasjon av partiklar
ved spleising av feltlinjer.
Dei fem identiske THEMIS-sa-
tellittane vart sendt opp med ein
Delta-2 bererakett frå Cape Cana-
veral den 18. februar 2007. Satel-
littane vart kobla frå bereraketten
73 minutt etter oppskytning. Kvar
satellitt har ei masse på 128 kg, der
49 kg er drivstoff.
Rett etter oppskytning gjekk alle
dei fem satellittane i elliptiske baner
på rundt 435 x 92 000 km med ein
inklinasjon på 16 grader. Etter kvart

mannen som har gått på et annet tyngdekraften på Månen, hvor det

Skitur på Månen?
De neste astronautene som lander
på Månen kan komme til å bruke
ski, eller i det minste langrenntek-
nikk, når de skal bevege seg over
lengre strekninger og de ikke har
kjøretøy til disposisjon. I alle fall om
de skal følge anbefalingene til Har-
rison Schmitt, som deltok på Apollo
17-ferden i 1972. Han er utdannet
geolog og den eneste vitenskaps-
himmellegeme.
Det var i februar 2007, under det
årlige møtet til the American Associa-
tion for the Advancement of Science,
at Schmitt fortalte reportere at de
kommende måneastronautene bør
lære seg nordisk langrennsteknikk, i
følge spacedaily.com.
Schmitt påpeker at langrenn er
en utmerket metode for å bevege
seg raskt over lange, flate strek-
ninger. Kanskje spesielt i den lave
blir som å gå over en gigantisk
trampoline, med minimalt forbruk
av energi. Han mener astronauter
på måneski vil få fordoblet aksjons-
radius i forhold til til fots.
Schmitt sa ingenting om hva
astronautene bør smøre med. Ei hel-
ler om de bør ha med seg spade, så
de kan grave seg ned i tide i tilfelle
meteorstorm eller solstorm.
Øyvind Guldbrandsen

Romfart 2007-1

OPPSKYTINGER

Oppskytinger januar - februar 2007

Alle oppskytinger foretatt eller forsøkt foretatt til kretsløp i gjel-
dende tidsrom. Ballistiske oppskytinger, det vil si hvor nyttelasten
ikke skal innjanuar-februar
Oppskytinger i kretsløp, er2007
vanligvis ikke ført opp.
Mange av nyttelastene eller oppskytingene er omtalt i andre
artikler
Av Per iOlav
Romfart eller andre publikasjoner fra Norsk Astronautisk
Sanner
Forening.
Forrige oppskytingsoversikt
Oversikten (oktober-desember
tar for seg alle oppskytinger 2006)
som er foretatt eller ble publi-
forsøkt foretatt til kretsløp innenfor gjeldende tidsrom.
sert i Romfart
Ballistiske nr. 2006-4,
oppskytinger, s. si
det vil oppskytinger hvor nyttelasten ikke skal inn i bane, er Av
42. Per Olav
vanligvis Sanner
ikke ført opp. Mange
av nyttelastene eller oppskytingene er omtalt i andre artikler i Romfart eller andre publikasjoner fra Norsk
Astronautisk Forening. Forrige oppskytingsoversikt (oktober-desember 2006) ble publisert i Romfart nr. 4/2006, s. 42.

Dato Sted Bærerakett Nyttelast Oppdrag Note

10. jan. 2007 Sriharikota, India PSLV Cartosat-2A Jordobservasjon 1

SRE-1 Teknologiutvikling 2
LAPAN-Tubsat Jordobservasjon 3
PehuenSat 1 Kommunikasjon 4

11. jan. 2007 Xichang, Kina DF-21? ? ASAT-test 5

18. jan. 2007 Baikonur, Kazakhstan Sojuz U Progress M-59 ISS-forsyninger 6

31. jan. 2007 Odyssey, Stillehavet Zenit 3 SL NSS-8 Kommunikasjon 7

02. feb. 2007 Xichang, Kina Lang Marsj 3A Beidou 2A Navigasjon 8

18. feb. 2007 Cape Canaveral, USA Delta II 7925 THEMIS P1 Forskning 9
THEMIS P2 Forskning
THEMIS P3 Forskning
THEMIS P4 Forskning
THEMIS P5 Forskning

24. feb. 2007 Tanegashima, Japan H-2A IGS Radar-2 Etterretning 10

IGS Optical-3V Etterretning

25. feb. 2007 Iran Shahab 3? Kavesh Teknologiutvikling? 11

1) Cartosat-2A er en sivil jordobservasjonssatellitt som kan ta bilder med en oppløsning på én meter.

1) Cartosat-2A er en sivil jordobservasjonssatellitt som kan ta bilder med en oppløsning på én meter.
2) SRE-1 (av Space Recovery Experiment) landet i Bengalbukten 22. januar 2007, og ble med dette den første indiske satellitten
2) SRE-1
som vendte(av Space Recovery
helskinnet Experiment)
tilbake til landet ihadde
Jorden. Satellitten Bengalbukten
en masse22.påjanuar 2007,
615 kg. og ble
Fra før medUSA,
av har detteRussland,
den førsteKina,
indiske
Europa (ESA)
satellitten
og Japan som satellitter
returnert vendte helskinnet tilbake til Jorden.
fra verdensrommet. Satellitten
India har de sistehadde en masse
månedene på 615atkg.
signalisert Fra før
landet vil av harsitt
starte USA, Russ-
eget, bemannede
land, Kina,Tilbakevendingsteknologi
romprogram. Europa (ESA) og Japan returnert
vil være satellitter fra verdensrommet.
en viktig del India har de siste månedene signalisert at
av et slikt program.
landet vil starte sitt eget, bemannede romprogram. Tilbakevendingsteknologi vil være en viktig del av et slikt pro-
gram.
3) LAPAN-Tubsat er en eksperimentell, indonesisk mikrosatellitt for jordobservasjon.
Se side 6 for mer om Indias rombudsjett og planer.
4) PehuenSat 1 er en eksperimentell, argentinsk pikosatellitt for kommunikasjon.

5) Kina skjøt opp et antisatellittvåpen (ASAT), antagelig med en faststoffrakett av typen DF-21. Våpenet traff den aldrende,

kinesiske værsatellitten Feng Yun-1C, som befant seg i en om lag 850 km høy polbane. Sammenstøtet resulterte Romfart 2007-1
i over 900 nye,
sporbare bruddstykker og et ukjent antall mindre, til stor bekymring for brukere av andre satellitter i lav jordbane.
Se side XX.
 OPPSKYTINGER

3) LAPAN-Tubsat er en eksperimentell, indonesisk mikrosatellitt for jordob-

servasjon.

4) PehuenSat 1 er en eksperimentell, argentinsk pikosatellitt for kommunika-

sjon.

5) Kina skjøt opp et antisatellittvåpen (ASAT), antagelig med en faststoffra-

kett av typen DF-21. Våpenet traff den aldrende, kinesiske værsatellitten
Feng Yun-1C, som befant seg i en om lag 850 km høy polbane. Sammen-
støtet resulterte i over 900 nye, sporbare bruddstykker og et ukjent antall
mindre, til stor bekymring for brukere av andre satellitter i lav jordbane.
Se side 14 for mer om testen og konsekvensene av den.

6) Progress M-59 bragte 2,5 t forsyninger til den internasjonale romstasjonen

(ISS). Ferden er også kjent under betegnelsen 24P. Skutt opp fra den rus-
siske Baikonur-kosmodromen i Kazakhstan.
Se side 34 for oversikt over øvrige ISS-ferder.

7) Bæreraketten eksploderte i oppskytingsøyeblikket, og NSS-8, tilhørende

selskapet New Skies gikk tapt. Oppskytingsplattformen Odyssey ser ut
til å ha greid seg forholdsvis bra, og er tilbake i sin hjemmehavn i Long
Beach, California.
Se Nytt om Romfart nr. 3/1998 s. 20-29 for en presentasjon av Sea
Launch-prosjektet. Artikkelen er også tilgjengelig på www.romfart.no
Se side 10 for mer om ulykken.

8) Beidou 2A inngår i Kinas satellittnavigasjonssystem. Det er den fjerde i

fem planlagte geostasjonære satellitter. I tillegg planlegges 30 satellitter i
lavere baner.

9) THEMIS-satellittene skal studere Jordens magnetosfære. Satellittene tilhø-

rer NASA.
Se side 7.

10) Japan fullførte med denne oppskytingen sin konstellasjon av etterret-

ningssatellitter kalt IGS (av Information Gathering Satellite). I bane finnes
nå to radarsatellitter (Radar-1 og -2) og to optiske satellitter (Optical-1 og
-2). Optical-3V er en eksperimentell satellitt som prøver ut forbedringer
tenkt benyttet i neste generasjon optiske satellitter.
Se side 6.

11) Iran skjøt opp en ballistisk rakett, muligens basert på typen Shahab 3.
Denne kan nå en høyde på 150 km. Lignende oppskytinger har funnet
sted tidligere, men dette var første gang raketten medbragte en mer eller
mindre sivil nyttelast, muligens for å teste systemer som tenkes benyttet
når landet en gang skal skyte opp en satellitt med en egenprodusert ra-
kett.

Oppdatering: De tre Glonass-M-navigasjonssatellittene som ble skutt opp 25.

desember 2006 har nå fått navnene Kosmos-2424, -2425 og –2426.

Zenit-bæreraketten eksploderer i startøyeblikket og hele Odyssey-opp-

skytingsplattformen innhylles i et flammehav. Sea Launch direkteover-
førte noen få sekunder av hendelsen fra to kameraer (bilde 1-5 og 6-7),
før en eller annen operatør avbrøt sendingen. Se flere bilder neste side!
(Foto: Sea Launch. Kilde: YouTube. Montasje: Øyvind Guldbrandsen)

Romfart 2007-1

Oppskytinger
OPPSKYTINGER

Sea
Sea Launch-katastrofe
Launch-katastrofe

Det 24. oppskytingsforsøket av en Sea Launch-

rakett endte med en katastrofe verden knapt
har sett maken til siden romalderens tidlige år. Av Øyvind Guldbrandsen

Ø yeblikket etter at nedtellingen

nådde null falt den 60 meter høye
bæreraketten sammen i et flammehav,
som fullstendig innhyllet hele oppsky-
tingsplattformen.
Oppskytingsforsøket fant sted 31.
januar 2007 (30. januar lokal tid) og ble
videooverført direkte på Internett. Men
straks eksplosjonen var et faktum ble
bildene erstattet av Sea Launch’ logo.
Dersom hensikten med dette var å
opprettholde selskapets gode renommé
må det sies å ha vært heller dårlig
gjennomtenkt. Ikke bare ga det en flau

10 Romfart 2007-1

smak av sensur, men å kryssklippe
eksplosjonens klimaks med nettopp
Sea Launch-logoen bør vel betegnes
som den dårligst mulige reklamen
et kommersielt oppskytingsforetak
kan servere.
DEN GLOBALE LANDSBY
For flere gjorde selvfølgelig opp-
tak av overføringen, og la straks
ut klippene, med eksplosjon og
logo, på YouTube (se side 9), hvor
de i skrivende stund har hatt over
700 000 treff. I tillegg presentere
de fleste større TV-stasjoner (ikke
NRK) opptaket til et mangedobbelt
antall seere rundt i verden. Men i all
vennlighet ble logoen da gjennom-
gående redigert bort.
Som vanlig for Sea Launch fore-
gikk oppskytingen, eller forsøket,
fra den norskombygde plattformen
Ocean Odyssey, for anledningen
plassert omtrent midt i Stillehavet,
ved 154° vestlig lengdegrad over
ekvator, ca. 3000 km rett sør for
Hawaii (se neste side).
Ingen tilstedeværende personer
ble fysisk skadet, som det heter,
ettersom samtlige befant seg på
skipet Sea Launch Commander, 5
km unna. Dermed hadde også Sea
Launch kontroll over alle nevne-
verdige kameraer, hvilket forklarer
hvorfor det tok forholdsvis lang tid
før mer enn det ene, nevnte 5-se-
kundersklippet, i elendig kvalitet,
Nedenom:
Svikt i RD-171-motoren synes
å være årsak til at turen den-
ne gang gikk i nokså feil ret-
ning (bildesekvens t.v.) Det
later til at mye av eksplo-
sjonsenergien ble utløst på
undersiden av dekket, og
således reduserte skade-
omfanget på plattformen.
Oops!: Sea Launch-teamet
har en dårlig dag på jobben
(øverst forrige side.)
Smoking gun: Odyssey-
plattformen noen minutter
etter grillfesten.
Romfart 2007-1
nådde utenomverdenen. Hadde det
f. eks vært en oppskyting fra Cape
Canaveral, ville begivenheten blitt
dokumentert fra utallige vinkler og
kameraer. Både basens egne og de
til uavhengige pressefolk og ”van-
lige” tilskuere. Sistnevnte grupper
ville neppe hatt skrupler med å
umiddelbart formidle blinkskud-
dene sine den øvrige verden.
HVA sviktet?
Den direkte årsaken til at man "er-
farte et avvik" under oppskytingen,
som Sea Launch lakonisk uttrykker
det, synes å være at skyvkraften
fra RD-171-motoren i førstetrinnet
sviktet umiddelbart etter start, da
raketten bare hadde løftet seg 10-15
cm. Man mistenker at et fremmed-
legeme av metall forvillet seg inn
i rørene og pumpene som brakte
flytende oksygen motorsystemet.
Hadde motoren sviktet litt tid-
ligere kunne den ha blitt slått av og
den ennå fastgjorte raketten blitt
stående. Men ettersom raketten var
frigjort, falt den ned i flammehullet
i plattformen, drivstofftankene ble
flerret opp og innholdet fosset ut og
ble antent. Sekundet etter var hele
stasen innhyllet i hundrevis av tonn
eksploderende drivstoff.
Oppskytingsplattformen Odys-
sey ser ut til å ha klart brasene over-
raskende bra. Mange fryktet at den
var blitt fullstendig ødelagt, men
oppskytinger
bilder frigjort få dager etter uhellet
viser plattformen, riktignok ganske
sotete, kjørende for egen maskin
mot hjemhavnen i Long Beach,
California, hvor den nå ligger til re-
parasjon. Nærmere inspeksjon viser
tydeligere skader, men ikke verre
enn at plattformen burde kunne
gjøres klar igjen. Hvor lang tid det
vil ta er imidlertid ikke kjent.
KONSEKVENSER
Nyttelasten som gikk tapt var den
5,9 tonn tunge kommunikasjons-
satellitten NSS-8, en Boeing 702-mo-
dell eid av det nederlandske sel-
skapet SES New Skies. New Skies
melder at tapet av satellitten ikke
vil ha særlig negativ effekt i første
omgang, siden de allerede har flere
operative satellitter i bane. NSS-9 er
for tiden under bygging.
Sea Launch hadde planlagt å
foreta seks oppskytinger i år. Så
mange blir det neppe nå.
Det er ikke avgjort hva som skal
skje med de ventende nyttelastene,
men Sea Launch har en stående av-
tale om å utveksle nyttelaster med
Arianespaces Ariane 5 og Japans
H-IIA skulle en av disse bli rammet
av uhell. Land Launch har for dår-
lig kapasitet til normalt å kunne ta
seg av Sea Launch-nyttelaster.
Nyere meldinger sier ellers at
forsikringspremiene for oppskytin-
ger ikke vil øke i denne omgang.
11
Oppskytinger

Zenit-bæreraketten
Z enit er den mest moderne
bæreraketten i fortsatt bruk
som er arvet fra Sovjetunionen.
TRE UTGAVER
Zenit er fløyet i tre utgaver: Zenit-1
bestod kun av førstetrinnet og ble
Utviklingen startet offisielt i 1976, benyttet som hjelperakett ved Ener-
og første oppskytinger fant sted i gia-oppskytingene, tilsvarende fast-
1985. Til sammenligning debuterte stoffmotorene til de amerikanske
Voskhod-raketten, som er svært romfergene. Fire Zenit-førstetrinn
lik dagens arbeidshest Sojuz, al- ble benyttet på hver av de to Ener-
lerede i 1963, mens jomfruturen gia-oppskytingene som fant sted, i
til den ca. tre ganger kraftigere 1987 og 1988 (se side 18-19).
Proton fant sted i 1965. Faktisk ble Zenit-2 blir skutt opp for seg
R-7, grunnversjonen av Sojuz-ra- selv, og benytter et andretrinn for
ketten, allerede benyttet ved opp- å plassere nyttelasten i bane. Nyt-
skytingen av Sputnik 1 i 1957. telastkapasiteten til lav jordbane
Zenit introduserte bl.a. ligger på 13 tonn, godt plassert mel-
RD‑171, en ny og avansert fire- lom Sojuz og Proton. I praksis har
kammers rakettmotor i førstetrin- nyttelastene vært lettere, men blitt
net, og gjorde bruk av fullautoma- plassert i noe høyere baner enn som
tiserte og effektive servicesyste- så. Begge Energia-, og alle Zenit-2-
mer på oppskytingsrampen. Det oppskytingene har funnet sted fra
var utviklingen av RD-170-fami- den russiske Bajkonur-kosmodro-
lien, tidenes kraftigste rakettmo- men i Kazakhstan.
torer for flytende drivstoff, som Den forrige Zenit-2-oppsky-
skapte mest problemer og forsin- tingen fant sted i juni 2004, med
kelser for Zenit. Kosmos 2406, en russisk Tselina-2-
Zenit ble utviklet i sammen- elintsatellitt (elektronisk etterret-
heng med Energia-prosjektet, ning). Vedtaket om å tilpasse disse
Sovjets nå kansellerte superbæ- topphemmelige satellittene til Zenit
rerakett, som bl.a. ble brukt til å ble gjort alt på 1970-tallet.
skyte opp romfergen Buran. (Se Zenit-3 benytter i tillegg en
egen artikkel i bladet.) Blokk DM som 3. trinn. Dette sen-

Sea Launch
lettere å sikre de nødvendige om-
rådene, og man slipper å ta hensyn
til andre oppskytinger fra samme
base. I internasjonalt farvann unn-

S ea Launch er spesiell ved at den

skyter opp store bæreraketter fra
en plattform i havet. Hovedfordelen
går man også en del byråkrati mul-
tinasjonale selskap beheftes med.

er at man kan plassere rampen ved MULTINASJONALT

ekvator. Det gir større nyttelastka-
pasitet, fordi man får utnyttet jord-
rotasjonen maksimalt, samtidig som
man slipper å bruke drivstoff på å
”vri” satellittens baneplane under
oppskytingene til geostasjonær
bane. Fra et så øde sted blir det også
Sea Launch eies 40 % av amerikan-
ske Boeing, 25 % av russiske Ener-
gia, 20 % av norske Aker (opprinne-
lig Kværner) og 15 % av ukrainske
Jusjnoje/Jusjmasj. Zenit-illustrasjo-
nen over viser hva disse produserer
på Zenit-raketten.

12 Romfart 2007-1

der nyttelasten videre opp i geos-
tasjonær overføringsbane (GTO).
Blokk DM medbringes også på de
fleste Proton-oppskytinger, da som
4. trinn.
Alle Zenit-3-oppskytingene til
nå har funnet sted fra Odyssey-
plattformen, under betegnelsen
Zenit 3SL (Sea Launch). Nyttelast-
kapasiteten er ca. seks tonn til GTO
ved Sea Launch-oppskytingene,
som alle finner sted eksakt fra ekva-
tor i Stillehavet. Første Sea Launch-
opskyting ble foretatt i 1999.
Sea Launch planlegger å gjen-
nomføre sin første Zenit-3-oppsky-
ting fra Bajkonur i løpet av 2007,
under prosjektbetegnelsen Land
Launch. På grunn av Bajkonurs
ugunstige beliggenhet i forhold til
ekvator blir Land Launch’ nytte-
lastkapasitet bare 3,6 tonn til GTO.
Til gjengjeld er kostnadene med å
frakte rakettene hit lavere.
Alle Zenits trinn benytter driv-
stoffkombinasjonen parafin/flyten-
de oksygen. Denne er vesentlig mer
miljøvennlig enn f. eks Proton-ra-
kettens UDMH/nitrogentetraoksid.
kANSELLERtE PLANER
Sovjeterne planla en ekstra kraftig
versjon av Zenit med tre sammen-
buntede førstetrinn, tilsvarende
Heavy-versjonen av Delta IV EELV.
De planla også å fase ut bemannede
oppskytinger med Sojuz-bærera-
ketten til fordel for Zenit i løpet
NORGE OG RØkkE
Det var norske Kværner som bygde
skipet Sea Launch Commander
og bygde om en oljeplattform til
oppskytingsplattformen Ocean
Odyssey. Kværner ble kjøpt opp av
Aker i 2001. Fra Aker, hvor man er
lett oppgitt over mediautsagn som
”Røkke-rakett eksploderte”, får
Romfart opplyst at de norske Sea
Launch-aksjene holdes av finansie-
ringsselskapet Aker Maritime Fi-
nance. Dette er fulleid av Aker ASA,
hvor Kjell Inge Røkke har 67 % eier-
skap. Røkke eier altså 13,4 % av Sea
romfart 2007-1
av 1990-tallet. Men disse planene
ble skrinlagt med oppløsningen av
Sovjetunionen i 1991.
Hovedårsaken var at Zenits 1.
og 2. trinn produseres av Jusjnoje,
som ligger i Ukraina. (Rakettmoto-
rene produseres riktignok av rus-
siske Energomasj). Og Russland,
som er den eneste av de tidligere
Sovjet-statene med noe nasjonalt
romprogram å snakke om, ønsket
ikke å gjøre seg avhengige av så
viktige, utenlandske leveranser. I
hvert fall ikke fra Ukraina.
tRØBLEtE StARt
Som med flere andre nye bærera-
ketter var det så som så med suk-
sessen i Zenits første år. Den aller
første oppskytingen mislyktes, det
samme gjorde tre oppskytinger på
rad i 1990-1992, noe som brakte
Zenit-programmet til randen av
kansellering. Den første av disse
tre rakettene fikk motortrøbbel i
70 m høyde og ramlet ned rett ved
oppskytingsrampen, som ble sma-
dret i den påfølgende eksplosjonen.
Alle senere Zenit-2-oppskytinger
har funnet sted fra den ene gjenvæ-
rende Zenit-oppskytingsrampen på
Bajkonur.
Da Odyssey-plattformen flere år
senere skulle bygges om for Zenit-
oppskytinger, studerte man nøye
virkningene av nevnte ulykke. Man
ønsket å vite hvilke forsterkninger
som var nødvendige for at plattfor-
Launch. Norske selskaper har ikke
lenger driftsansvar i Sea Launch.
EttER JERNtEPPEt
Skissene for Sea Launch ble lagt i
1994 og avtalen mellom partene ble
formalisert i 1995. Da var det opti-
misme i oppskytingsmarkedet. Det
var flere nyttelaster enn de tilgjen-
gelige bærerakettene kunne håndte-
re. Samtidig fantes det mye uutnyt-
tet oppskytingskapasitet etter det
nylig oppløste Sovjetunionen.
Sea Launch var kanskje det mest
interessante oppskytingskonseptet
oppskytinger
men skulle overleve en tilsvarende
ulykke til sjøs. Det har man tydelig-
vis hatt god nytte av.
OPPSkYtiNGER SÅ LANGt
Pr. februar 2007 har 68 Zenit-raket-
ter blitt forsøkt skutt opp:
8 Zenit-1, som hjelpetrinn på de
to Energia-oppskytingene.
36 Zenit-2, hvorav 6 mislykkede.
24 Zenit-3SL, derav to helt og en
delvis mislykket.
Suksesstatistikken synes altså
nokså middelmådig så langt. Men
andelen fiaskoer har sunket merk-
bart med årene.
Ø. Guldbrandsen
Zenit-2-rakett på Bajkonur.
som kom ut av dette. Både teknisk,
økonomisk og - skal man si - poli-
tisk, ved at det knyttet flere bånd
over det tidligere jernteppet.
Men med årene kjølnet oppsky-
tingsmarkedet, og Sea Launch ble
aldri noen økonomisk gullgruve.
Andre oppskytingsselskaper
på tvers av det tidligere jernteppet
er ILS (Proton, Atlas - Krunitsjev,
Energia, Lockheed Martin), Starsem
(Sojuz - EADS, Samara Space, Aria-
nespace, RKA) og Eurockot (Rockot
- EADS, Krunitsjev).
Ø. Guldbrandsen
13
MILITÆR ROMVIRKSOMHET
Bruduljer etter kinesisk
antisatellittest
Kinas sprengning av en egen satellitt kan kom-
me til å bli stående som den dummeste enkelt-
handling i romalderen på minst 20 år.
Av Øyvind Guldbrandsen
L a det likevel være klart: Teknisk
var uttestingen av antisatellitt-
våpenet, eller ASAT-våpenet, både
meget vellykket og en bemerkelses-
verdig prestasjon.
FORKLARINGSPROBLEMER?
Men verden er mer enn teknikk.
Dermed har Kina fått to vesentlige
ting å svare for:
For det første hvordan de poli-
tisk kan (bort)forklare å ha utviklet
og testet et meget aggressivt romvå-
pensystem, særlig etter til stadighet
å ha forsikret verden om sine ute-
lukkende fredelige hensikter innen
utforskningen og utnyttelsen av
verdensrommet.
Og for det andre hvordan de
skal forsvare å ha økt - i ett slag -
den totale mengden romskrap med
så mye som 10%, etter at alle rom-
nasjoner i mange år har jobbet med
avtaler og teknikker for nettopp å
redusere mengden romskrap. F. eks
er øvre rakettrinn modifisert slik
at de i utbrent tilstand ikke lenger
eksploderer i rommet.
Fragmentene fra den kinesiske
ASAT-testen kretser nå i et område
hvor både svært mange viktige
14
6
satellitter, samt alle bemannede
romfartøy, inkludert den interna-
sjonale romstasjonen, også kretser.
I de hastighetene som råder vil et
treff fra bare et lite fragment kunne
ødelegge en satellitt til flere hundre
millioner dollar.
GPS-satellittene og geostasjo-
nære satellitter (i hovedsak kommu-
nikasjonssatellitter) kretser høyere
enn fragmentene etter testen.
Deler av romskrapet som ble
dannet ventes å forbli i bane rundt
Jorden i over 100 år.
EGEN SATELLITT SPRENGT
Den kinesiske ASAT-testen fant
sted 11. januar 2007 (12. januar
Kina-tid.) Målsatellitt var Kinas
egen værsatellitt Feng Jun 1C, som
ble skutt opp i mai 1999. I tiden før
testen kretset den i en bane på 843 x
862 km/98,7° inklinasjon. Det ble
ikke registrert at satellitten foretok
baneendringer i forkant av testen.
Syv satellitter i Feng Jun-serien
er skutt opp, den første i 1988.
I følge amerikanske regjerings-
kilder ble ASAT-våpenet skutt opp
med en mellomdistanserakett fra
Xichang-romsenteret. Stridshodet,
som ikke gikk inn i kretsløp, traff
Feng Jun 1C i en høyde av 850 km,
med en relativ hastighet på rundt
7 km/s. Med en slik fart trengtes
ingen eksplosiver for å pulverisere
målsatellitten.
Det er uklart hvor mange tilsva-
rene, men mislykkede ASAT-tester
Kina har utført tidligere.
ROMSKRAP I LANGE BANER
Etter kollisjonen ble det registrert
900 nye romskrapfragmenter på
størrelse 10 cm eller større. Dette
er langt mer enn etter noen annen
hendelse i romalderen. De registrer-
te fragmentene havnet i baner på
mellom 165 x 850 km og 850 x 3500
km. Det tyder på hastighetsendring
i forhold til satellittens fartsretning
på mellom -190 m/s og +550 m/s.
Fragmenter med mer enn -190 m/s
negativ hastighetsendring oppstod
utvilsomt også, men disse ble da
bremset av atmosfæren så de falt
ned etter omtrent et halvt omløp.
Få uker etter testen var de fleste
registrerte fragmentene blitt katalo-
gisert. Det vil si at de var observert
tilstrekkelig nøye til at man hadde
tilegnet seg gode data om banene.
For å registreres som romskrap,
noe som foregår med amerikanske
radarsystemer, bør legemet ha en
størrelse på minst 10 cm. Mindre
legemer kan også oppdages, men
bare med radarer som dekker min-
dre områder, omtrent som stikkprø-
ver. Disse mindre legemene er der-
for mye vanskeligere å katalogisere.
De av fragmentene som havnet
Romfart 2007-1
 oppskytinger og nedskytinger

(1): Oppskyting fra Kina. (2): Stridshodet frakobles bæ-

reraketten og (3) peiles mot målsatellitten, en avdanket
3 værsatellitt. Noen vrakrester faller raskt ned (4), men titusener
fortsetter i bane (5), hvorav noen vil true andre satellitter i over
hundre år (6). (Tegning: Øyvind Guldbrandsen)

i baner med perigeum 200 km eller POLITISK VEPSEBOL

lavere har allerede falt ned. Men
teoretiske modeller viser at en sky
4 av omtrent 35 000 fragmenter fra
testen på størrelse 1 cm eller mer
fortsatt befant seg i bane omtrent en
måned etter. Om dette virker mye
2 etter én satellitt, vær klar over at
35 000 biter på 1 cm3 får plass i en
sekk med diameter under ½ m.
KINA IKKE FØRST
Kina er den tredje nasjon som gjen-
nomfører en "vellykket" ASAT-test,
etter Sovjetunionen og USA. Men
kun Kina har utført den slags tes-
ter siden midten av 1980-tallet. En
viktig grunn til at USA og Sovjet­
unionen stanset for over 20 år siden
var for å unngå mer romskrap.
1 Etter den amerikanske ASAT-
testen i september 1985 (se neste
side) ble det registrert 257 fragmen-
ter på 10 cm eller større, som over-
levde minst ett omløp. På grunn av
den relative kollisjonshastigheten
på rundt 7 km/s ble noen av disse
fragmentene sparket opp i baner
med apogeum opp til 2800 km.
Siden denne kollisjonen skjedde i
en høyde av rundt 550 km (kildene
spriker mellom 530 til 590 km) var
det ingen fragmenter som havnet
i baner med perigeum høyere enn
det. De lengstlevende av de ame-
rikansproduserte fragmentene falt
derfor ned mye raskere enn mange
av fragmentene etter Kinas test vil
gjøre. Likevel holdt noen av dem
seg i rommet helt frem til et par år
etter siste århundreskifte.
Det har kommet krass kritikk mot
Kina fra de fleste større romna-
sjoner etter ASAT-testen. Japans
statsminister Shinzo Abe kalte den
et brudd på internasjonal lov, med
henvisning til et FN-vedtak fra 1967
som forbyr masseødeleggelsesvå-
pen i rommet. Kinas utenriksminis-
ter har nektet å kommentere dette.
Fra Kina ble det imidlertid uttalt at
landet hadde rett til å utføre testen.
Kinas talskvinne Jiang Ju sa at
”siden så mange andre nasjoner er
opptatt av fredelig utnyttelse av
det ytre rom, og går imot våpen og
våpenkappløp i rommet, oppfor-
drer vi dem til å gjennomføre felles
tiltak med oss for å nå dette målet”.
Jiang sa videre at hun ikke kjente til
den spesifikke informasjonen som
angikk romskrap, men at Kina ville
være en makt for ”fred og stabili-
tet”. ”Kina har ikke og vil ikke delta
i noe våpenkappløp med andre na-
sjoner og vil ikke true andre land”.
Også i USA er man irritert over
testen. Washington har protestert
både overfor den kinesiske ambas-
sadøren og det kinesiske utenriks-
departementet. USA har forlang
forklaring i forhold til akkurat hva
som skjedde, motivene for testen,
hvilke planer Kina måtte ha for
fremtiden og hvordan dette henger
sammen med Kinas uttrykte poli-
tikk om å ikke militarisere rommet.
NASA har tatt opp amerikansk-
kinesiske samarbeidsplaner om
utforskning av Månen til ny vurde-
ring.

Romfart 2007-1
15
militær romvirksomhet
ASAT-våpen i USA og Sovjetunionen
I rettferdighetens navn må det
påpekes at både USA og Sov-
jetunionen under den kalde krigen
brukte store ressurser på å utvikle
og til en viss grad teste diverse rom-
våpensystemer. Dette gjaldt både
systemer for å angripe satellitter,
samt senere det vesentlig mer am-
bisiøse SDI-programmet - Strategic
Defense Initiative, også kjent som
”Star Wars”.
Som så mange andre har også
militæret stor nytte av
satellitter, til flere formål.
I en eventuell krigssi-
tuasjon ville det derfor
vært om å gjøre å få satt
motpartens satellitter ut
av spill.
SDI skulle på sin side
i utgangspunktet benytte
satellitter for å beskytte
USA fra sovjetiske angrep
med interkontinentale,
kjernefysiske rakettvåpen.
Mens SDI-teknologi
ikke ble testet i rommet i
nevneverdig grad, foretok
USA og Sovjetunionen
flere tester med antisa-
tellittvåpen, kjent som
ASAT-våpen.
ANGREPSSATELLITTER
Det sovjetiske ASAT-sys-
temet gikk ut på å skyte opp an-
grepssatellitter fra Bajkonur-kosmo-
dromen med ordinære bæreraketter,
manøvrere seg bort til målsatellit-
tens nærhet i løpet av 1-2 omløp
(1½-3½ timer), og så detonere og
ødelegge både angrepssatellitten
og målsatellitten. Utviklingen av
systemet startet allerede tidlig på
1960-tallet.
Mellom 1963 og 1982 foretok
Sovjetunionen med vekslende
suksess om lag 40 oppskytinger av
angreps- og målsatellitter i utvik­
lingsarbeidet med ASAT-systemet.
16
I 1983 innførte Sovjetunionen et
selvpålagt forbud mot ytterligere
ASAT-tester, trolig for å sette tyng-
de bak kravet om et internasjonalt
forbud mot våpen i rommet. USA
var da godt i gang med utviklingen
av sitt ASAT-system, og president
Reagan holdt samme år sin berømte
"Star Wars"-tale, som anses som
startskuddet for SDI-programmet.
Verken Sovjetunionen eller
Russland har siden brutt det selv-
Rundt 40 satellitter i Poljot- og Kosmos-serien
ble skutt opp mellom 1963 og1982, som ledd i
utviklingen og uttestingen av et sovjetisk ASAT-
system.
pålagte ASAT-forbudet, om man ser
bort fra den mislykkede oppsky-
tingen av en uferdig prototyp på et
større romvåpensystem på den før-
ste Energia-oppskytingen i 1987 (se
s. 18-19). Denne oppskytingen kom
åpenbart som en reaksjon på USAs
planlagte ”Star Wars”-program.
RAKETTER FRA FLY
På slutten av 1970-tallet startet rettet mot en satellitt. Det skjedde i
også USA utviklingen av et ASAT-
system. med betegnelsen Air-La-
unched Miniature Vehicle (ALMV).
Her var det ikke snakk om å gå inn
i kretsløp, bare å nå opp til samme
høyde som målsatellitten, begrenset
oppad til anslagsvis noen hundre
km. Dette krever vesentlig mindre
hastighet, og dermed også energi,
enn en satellittoppskyting.
MV-stridshodet bestod dessuten
bare av en målsøkende sylinder på
størrelse med et malingsspann, mye
mindre enn de 1,4 tonn tunge, sov-
jetiske ASAT-satellittene.
Disse faktorene gjorde at ALMV
klarte seg med vesentlig
mindre raketter enn Sov-
jetunionens ASAT-system.
Amerikanernes ALMV
skulle skytes opp fra F-15
jagerfly. Dermed ble det
også mer fleksibelt enn
det sovjetiske, siden man
kunne frakte raketten til et
område målsatellitten snart
ville passere over, i stedet
for å vente på at den skulle
passere over oppskytings-
basen. Dessuten ble tid fra
avfyring til treff redusert til
noen få minutter.
MV-stridshodene hadde
ingen sprengladning. Kolli-
sjonen skjedde med en rela-
tiv hastighet på flere km/s,
mer enn nok til å ødelegge
målsatellitten. Men dette
krevde også avanserte sys-
temer for å sikre treff, noe som nok
er forklaringen på at Sovjetunionen,
i hvert fall i første omgang, valgte
bort denne løsningen, tross de øvri-
ge fordelene. Rykter om at Sovjeter-
ne på 80-tallet startet utvikling av et
ALMV-lignende system, med bruk
av MiG-31-fly, ble aldri bekreftet.
Amerikanerne foretok fem tester
av ALMV-systemet. Bare én var
september 1985, og satellitten Sol-
wind P78-1 ble smadret i en høyde
av 555 km.
Dette førte for øvrig til sinte
Romfart 2007-1
 oppskytinger og nedskytinger

Miniature
Homing MV-stridshodene var spinnstabiliserte og benyttet infra-
røde detektorer nedkjølt med flytende helium for å peile
Vehicle
seg inn på målsatellitten.
Styre-
motorer stråler. Dette kom Watt, viste at selv denne midlerti-
dels som en følge dig kunne blinde en satellitt. Dette
av etterretningsrap- bekymret ikke minst amerikanerne
porter som antydet selv, siden det viser hvor sårbare
at Sovjetunionen deres egne satellitter er mot ”ama-
hadde utviklet en tørsabotasje”. Det førte også til
bakkebasert antisa- spekulasjoner om at satellitter som
tellittlaser. har sviktet på merkverdig vis kan
En ulempe med ha blitt ødelagt av fremmede mak-
lasere som ASAT- ters enkle laservåpen. Det er dog
våpen er at de er tvilsomt om dette har rot i virkelig-
Infrarød Rotasjons- væravhengige. Men heten.
detektor kontroll-
de har fordelen av I USA har arbeidet med ASAT-
Laser- at man unngår, eller våpen nå i flere år foregått på en
motorer
gyro i hvert fall sterkt høyst ustabil sparebluss. Den poli-
reduserer mengden tiske motstanden er stor, både innad
romskrap i forhold i USA og fra andre nasjoner. Ikke
til eksploderende minst fra Russland, som i mange år
reaksjoner fra amerikanske solfor- eller kinetiske våpen. Romskrap har presset på for å få til en endelig
skere, som fortsatt benyttet den 6½ skiller ikke mellom venn eller fi- avtale om totalforbud.
år gamle satellitten til å observere ende, og resultatet etter én enkelt Øyvind Guldbrandsen
Solen. USAF prøvde å unnskylde hendelse vil
seg med at det tross alt var deres sa- kunne forbli et
tellitt, og at de trengte en ”levende” problem i ge-
målsatellitt for å bekrefte treff, ved å nerasjoner.
registrere at radiosignalene fra mål- Dessuten
satellitten og stridshodet opphørte kan man med
samtidig. lasere nærmest
I desember 1985 skjøt USA opp i all stillhet
to dedikerte ITV-målsatellitter med skade eller
en Scout-rakett. Men allerede dagen ødelegge en
etter, før man rakk å skyte på disse, satellitt, uten
vedtok den amerikanske kongres- at satellittope-
sen forbud mot ytterligere ASAT- ratøren trenger
testing mot mål i rommet. å ha anelse om
Etter politisk press ble det ame- hva som har
rikanske ASAT-prosjektet offisielt skjedd.
nedlagt i 1988. Da var syv F-15-fly Rundt 1990
allerede modifisert for å frakte konsentrerte
ALMV-raketter, mens ytterligere 13 arbeidet i USA
ventet på tur. seg rundt Me-
gawatt laseren
STRÅLEVÅPEN MIRACL. Men
Etter dette har USA foretatt spo- en test som
radisk og halvhjertet utvikling av kun involverte
bakkebaserte ASAT-systemer, deri- peilelaseren,
blant et som skulle benytte laser- på noen titalls

De 5,5 m lange og 1,2 tonn tunge Vought ASM-135A-

totrinnsrakettene ble skutt ut fra F-15 jagerfly. Testingen
fant sted på midten av 1980-tallet. (USAF)

Romfart 2007-1
17
militær romvirksomhet

Sovjets hemmelige
"romslagskip"
Denne våren er det 20 år siden den første oppskytingen av
Energia, Sovjetunionens gigantbærerakett. Først mange
år senere ble det avslørt hva nyttelasten bestod i.

Over: Den første Energia-raketten ute på oppskytingsrampen på Baj- Av Øyvind Guldbrandsen

konur. Rampen ble først bygget til N-1-rakettene, som skulle sende kos-
monauter til Månen, men senere bygget om til Energia-oppskytinger.

Under: Energia-raketten i horisontal stilling i monteringshallen. Dysene på

de fire RD-0120-motorene i kjernetrinnet, og hver av de fire hjelpetrinnenes
E tter to tiår med utvikling og test
av moderate romvåpensystemer
(se s. 16) sluttet Sovjetunionen med
RD-170-motorer (hver med fire dyser) er synlige. Nyttelasten øverst. den slags i 1983. Men samme år
annonserte USAs president Reagan
det såkalte "Star Wars"-initiativet,
og Sovjetunionen besluttet å sette
i gang mottiltak. Blant dette var
utviklingen av Skif-D, en 100-tonns
romvåpenplattform med et arsenal
av anti-"Star Wars" og anti-ASAT-
systemer.

ENERGIA
Sovjetunionens digre Energia-bæ-
rerakett hadde vært under utvikling
siden midten av 1970-tallet. Dens
primære formål var å skyte opp
romfergen Buran. Men i motsetning
til det amerikanske romfergesys-
temet, som har hovedmotorene
plassert under selve fergen, kunne
Energia også så skytes opp med en
ren nyttelastbeholder i romfergens
sted. Dermed ble nyttelastkapasite-
ten til lav jordbane økt fra rundt 25

18 Romfart 2007-1

til oppimot 100 tonn, og tilgjengelig
plass mer enn doblet.
Poljus
I 1985 var det klart at Buran ikke
ville bli ferdig like tidlig som Ener-
gia, og det sovjetiske Ministeriet for
Generell Maskinbygging ga beskjed
om å skyte opp den første Energia-
raketten med en ren nyttelast i 1986.
En fullt funksjonell nyttelast av
dette kaliber ville normalt ta fem år
å utvikle. Med ett år på seg måtte
man hive sammen det man kunne.
Polyus ble satt sammen av en
fullskala Skif-D-modell, fylt med
systemer lånt fra Buran og andre
prosjekter, og et 20-tonns FGB-far-
tøy for bl.a. banekontroll og kobling
med Buran. FGB er beslektet med
TKS-fartøyet, utviklet til romsta-
sjonprogrammet Almaz, men uten
returkapselen. FGB-designet danner
basis for Zarja-modulen på ISS.
Romfart 2007-1
romhistorie
På typisk sovje-
tisk vis foregikk
utrullingen ho-
risontalt, med
oppreising på
rampen. Nyt-
telasten har
påmalt "Poljot"
og "Mir-2". (Mir‑1
ble skutt opp i
februar 1986.)
Dekselet antas
å ha vært rada-
rabsorberende.
Oppskytingen
Etter oppskyting og kobling fra
Energia skulle FGB sørge for det
siste puffet inn i jordbane. Siden
FGB var plassert øverst, med
motorene vendt forover, måtte
romfartøyet foreta en 180° yaw Buran koblingsluke
før denne siste avfyringen.
Oppskytingen den 15. mai FGB- Banesirkuleringsmotorer
1987 gikk fint, men etter frakob- forsynigsskip
lingen sendte en gyrofeil romfar-
tøyet 360° rundt. Motorene ble
avfyrt forover, Polyus ble bremset
opp og falt ned i sør-Stillehavet.
Polyus ble skutt opp uarmert. Varmeskjold for tilbakevending
Mer fikk man ikke tid eller lov til. Lavobserverbar skjerming
Den nytiltrådte Gorbatsjov var
svært skeptisk til alle romvåpen, Serviceavdeling
og hadde forbudt "provoserende
Lager for kjernefysiske miner
handlinger" med Poljus. Senere
fikk han skrinlagt programmet. Poljus-
stasjon Utskyter for kjernefysiske miner
Selv uarmert kunne Poljus'
blotte tilstedeværelse i rommet Optisk sikte for kanon og laser
endret den kalde krigens siste år.
Dispensere for
testmålskiver Antirekylsystem
Selvforsvarskanon
Avstandsmåler/blindlaser
Laserreflektor
Radarsikte for kanon og laser
Over: Illustrasjon av en fullt utstyrt
Poljus-stasjon. Lengde: 37m, dia-
meter: 4,1 m, masse: 80 tonn
(M. Wade). T.v.: Oppskyting natt
til 16. mai 1987. Energia-raketten
fungerte som den skulle, men feil
i nyttelastens orieneringssystem
forkludret skrittet inn i jordbane.
19
romhistorie

Kinas romprogram
Fra starten til bemannede romferder

Mao Zedong Zhou Enlai Deng Xiaoping

Kinas leder Statsminister mellom Generalsekretær
mellom 1954 - 1976 oktober 1949 - januar 1976 mellom 1954 -1966

4. oktober 2007 fyller romalderen 50 år. Sovjetunionen hadde skutt opp verdens første kun-
stige satellitt, Sputnik 1, 4. oktober 1957. Året før, nærmere bestemt 8. oktober 1956, dannet
Mao Zedong det femte forskningsakademiet til ministeriet for nasjonalt forsvar for utvikling
av et kinesisk romprogram. Denne dagen er senere blitt merkedagen for starten på Kinas
romprogram.

Av Per Arne Marthinsen

I en serie på fire artikler vil vi ta for
oss utviklingen av kinesisk romfart.
I dag er kinesisk romfart helt
annerledes enn hva den var i 1956.
De har hatt satellittoppskytinger,
bemannede ferder, og de er kommet
til det punktet hvor de bruker mis-
siler til å skyte ned en av sine egne
utbrukte satellitter, metorologisatel-
litten FY-1C, som gikk i solsynkron
bane. Om dette var lurt med tanke
på hva dette skapte av romsøppel,
er et annet emne.
Allerede i januar 1956 hadde
formann Mao Zedong foreslått en
rask utvikling innenfor områdene
vitenskap og teknologi, samtidig
som målet var at landet skulle ta
igjen verdens ledende nasjoner
innenfor økonomi og vitenskap.
Som svar på forslaget ble det satt
ned en vitenskapelig planleg-
gingskommisjon under ledelse av
statsminister Zhou Enlai. I april
1956 var det et møte i den sentrale
militære kommisjonskomité, hvor
grunnlaget ble lagt for fremtidens
missiler og raketter. I løpet av noen
dager hadde den kinesiske regjerin-
gen dannet statens kommisjon for
romfartsindustri, Det femte akade-
miet, til utvikling av landets fly-og
rakettforsvar.
Det femte akademiet
Ikke nok med at tittelen var gåte-
full, akademiet var også sikker-
hetsgradert på samme måte som
romforskning var i Sovjetunionen
på den tiden. Romindustrien til
Sovjetunionen opererte under tite-
len ”Ministeriet for generell mas-
kinbygging”.
Akademiets første oppgave ble
ikke å utføre eksperimenter, som
lederne ønsket, men til å bygge
opp nødvendig kunnskap for det
kommende personalet. 156 uni-
versitetsutdannede personer ble
ansatt. Ingen av disse hadde noen
gang sett missiler. Det ble satt opp
en undervisningsplan med tittelen
”Introduksjon til styrbare missiler”,
som inkluderte aerodynamikk,
elektronikk, kontrollsystemer, data-
behandling, drivstoff, radio, fysikk,
motorer, montering og flystrukturer.

20 Romfart 2007-1

Kart over Kina
Selv med denne ambisjonen, tok
det ikke lang tid for de kinesiske
lederne å innse at de trengte hjelp
utenifra for å få fart i utviklingen.
Den eneste de kunne henvende seg
til var deres kommunistallierte,
Sovjetunionen.
Samarbeidet Kina – Sovjet-
unionen
Forhandlingene landene i mellom
startet i 1956. Sovjetunionen var
selv inne i en kritisk periode i utvik-
ling av deres egne interkontinentale
ballistiske raketter, sammen med et
jordsatellittprosjekt. Sovjetunionen
var villig til å selge to raketter av
Kina av typen R-1, en omgjort ver-
sjon tyskernes A4 (V-2) rakett fra
den andre verdenskrig. Da disse
kom til Kina i oktober 1956, viste
det seg at disse ikke var til stor
hjelp. Kina oppdaget at Sovjet-
unionen ikke hadde gitt fra seg det
siste innenfor romteknologi. En
utenkelig ting for Sovjetunionen å
gjøre. De var kommet lengre enn
R-1. Utviklingen hadde brakt dem
frem til R-5 og var underveis til å
bygge bæreraketten R-7, som i løpet
av kort tid skulle brukes til å sende
opp Sputnik 1.
En appell ble sendt til Sovjet-
unionen om de ikke kunne være
mer imøtekommende. Det ble de et-
ter et møte i august 1957, men avta-
len ble ikke ratifisert før 15. oktober.
Sovjetunionen ga Kina modeller av
missiler, tekniske dokumenter og
romfart 2007-1
konstruksjoner, sammen med spe-
sialister. I januar 1958 ble den første
av flere R-2 raketter levert Kina i ly
av mørket. Hundrevis av eksperter
fra Sovjetunionen ankom Kina med
flere tusen blåkopier og tekniske
dokumenter.
Den første gruppen på 50 nyut-
dannede kinesiske ingeniører reiste
til Moskva for å studere rakettekno-
Gangsu-provinsen, hvor Jiuquan
ligger, er merket mørk.
logi. Vi var inne i en høykonjunktur
når det gjelder spionasje, og noen
av disse ingeniørene kunne ikke
dy seg for å drive denne geskjeften
mens de var i Sovjetunionen. Da
dette ble oppdaget, ble de perso-
nene det gjaldt sendt hjem umid-
delbart. Uansett, til tross for et langt
bedre samarbeid enn til å begynne
med, følte Kina at Sovjetunionen
langt fra var helhjertet i sin infor-
masjon. Forespurt informasjon ble
ofte ikke levert til rette innstans og
gikk den til et høyere nivå, hendte
det ofte at den forsvant ned i et
byråkratisk sort hull.
Utfordringen med kopiering
I januar 1958 innførte Det femte
akademiet det essensielle til en ti
års plan for jet- og rakettteknologi.
Med Sovjetunionens raske fremdrift
innen romforskning, den første
romsonden var allerede sendt til
Månen i 1959, var kinesiske viten-
romhistorie
skapsmenn delt i kunnskapen med
å arbeide med raketter. Kopiering
var en utfordring i seg selv, men de
bestemte seg allikevel for å fortsette
og ga prosjektet kodenavnet 1059.
Det ble etterhvert en tradisjon å
betegne nøkkelprosjekter med slike
koder. I den senere tiden er disse
kodene blitt relatert til året når
prosjektet er godkjent og deretter
enten måneden eller nummeret for
prosjektet det året. Et eksempel er
prosjekt 863; det tredje prosjektet
eller måneden i året 1986.
Kina manglet evnen til å få sam-
let nøkkeldokumenter til rakettene,
selv de mest elementære. Gjennom
første halvdelen av 1959, var det
en kontinuerlig trafikk mellom
Sovjetunionen og Kina for å få R-2 i
produksjon. To kinesiske delegasjo-
ner var i Moskva i august det året
for å spørre om tilleggsutstyr. Un-
Coronaferd 1116 - 26. april 1972.
Foto: NASA/USAF
der den andre verdenskrig hadde
produksjonen av tyskernes A-4
tatt mye av stål-, aluminium-, og
gummiproduksjonen. Noe tyskerne
hadde lært, men som Kina nå lærte
på den harde måten. Produksjon av
raketter var vanskelig, krevende og
en sofistikert oppgave.
Kinesisk jordobservasjons-
satellitt
Det er usikkert hvor kjent Kina var
med oppskytingen av Sputnik 1.
21
romhistorie
Russiske media hadde publisert
deres forslag om å skyte opp en
jordobservasjonssatellitt flere gan-
ger siden 1954. Uansett hvordan
Kina reagerte på informasjonen, var
de ingen i vesten som brydde seg
noe særlig om dette. Da Sputnik 1
ble skutt opp den 4. oktober 1957,
satte det kinesiske akademiet for
vitenskap opp administrasjons-
kontorer for optiske observatorier.
Observasjonsstedene var i Beijing,
Nanjing, Guangzhou, og Wuhan.
Observasjonene ble koordinert ved
Byggingen av oppskytingsbasen i Jiuquan. (Bilde: Sven Grahn)
observatoriet i Zijin Shan Purpur-
fjellet i Nanjing. Dette observasjons-
stedet kan dateres tilbake til år 104
før Kristus, og denne gang fulgte
observatoriet banen til Sputnik 1
rundt Jorden.
Det var allerede foreslått å lage
en jordobservasjonssatellitt i samme
periode som utviklingen av Kinas
R-2 foregikk. I det andre møtet
til den 8. kommunistiske parti-
kongressen, hadde Mao Zedong
godkjent et slikt prosjekt 17. mai
1958. Prosjektet var sannsynligvis
inspirert av Sovjetunionens oppsky-
22
ting av den 1,5 tonn tunge Sputnik
3. Maos eneste krav var at deres
satellitt ikke skulle være lik ame-
rikanerens Vanguard 1, som bare
veide 1,5 kg. Det femte akademiet
samlet sammen de beste folkene og
satte opp en plan for utviklingen av
en satellitt.
Prosjekt 581 (1958)
Jordobservasjonssatellitten fikk
prosjektkoden 581 og ble en nasjo-
nal sak. Her kommer tittelen frem
gjennom året 1958, hvor 1 enten var
måneden eller det første prosjektet
i det året. En ”581” gruppe ble satt
sammen, som senere ble delt opp i
team for utvikling (institutt 1001) av
kontroll-og forsknings systemer. I
november 1958 ble oppgaven med
byggingen gitt til Shanghai institut-
tet for maskiner og elektrisitet.
Det tok lang tid å få prosjektet i
gang, noe som ingen skjønte årsa-
ken til med en gang. Maos sin støtte
ble først annonsert midt under
moderniseringen av industrien,
jordbruket og økonomien. Med
dette kom den bisarre ideen om å
utrydde rotter, fluer, moskitos og
spurver. Disse kampanjene, hvor
det ble forventet at hele befolknin-
gen deltok, var en av årsakene til at
romprosjekter ble utsatt, selv om de
var godkjente. Det verste sto igjen,
og det ble igjen forventet at hele
befolkningen skulle delta. Denne
gang var det stålproduksjonen som
skulle økes. Alle skulle smelte stål
for å øke den nasjonale produksjo-
nen. Dette var en av årsakene til at
økonomien kollapset og millioner
sultet. På et tidspunkt led 70 % av
befolkningen av underernæring. Til
slutt måtte ledelsen krype til korset
og hente matrasjoner fra den kine-
siske marinen.
Jordsatellitten lagt på hyllen
Ideen med en jordsatellitt ble mid-
lertidig lagt på hyllen i januar 1959.
En beslutning ble tatt om at Kina
skulle konsentre seg om forskning
og militær raketter. Beslutningen
ble tatt da Kina skjønte at de ikke
hadde de nødvendige ressursene
til begge prosjektene. Kina manglet
dessuten nødvendig kunnskap om
Romfart 2007-1

arbeidsmaskiner, sveising, pressing
og nagling.
Bygninger til rakettproduksjo-
nen var primitive og det mest van-
lige var å bruke brukte flyhangarer.
Direktivet til kanselleringen av 581
kom fra Deng Xiao Ping, den gang
en underordnet, men en person på
vei oppover.
Noen år etter kom det frem hva
dette direktivet inneholdt, og be-
slutningen kan sammenfattes som
følger:
I januar 1959 hadde Deng Xiao
Ping sendt ut en instruksjon som sa
at Kina, i den situasjonen landet var
i da, ikke hadde de nødvendige re-
surser som skulle til for å sende opp
satellitter. Kursen skulle endres.
Det ble sammenkalt til et møte i det
kinesiske akademiet i vitenskap for
studier av politiske spørsmål om ut-
vikling av kunstige satellitter. Kon-
klusjonen ble at det var nødvendig
å justere kursen.Landet trengte ikke
satellitter i daværende situasjon.
Det var også et stort press på
å kansellere rakettprogrammet,
prosjekt 1059, for noen mente at
dette var for avansert for Kina. Mao
Zedong og Zhou Enlai var derimot
for programmet, og slik ble det.
Et vesentlig antall personer, 600,
ble overført til prosjekt 1059. På et
tidspunkt var det 1400 institutter
og foretak, samt 14 fabrikker som
var involvert. I 1961 hadde antal-
let steget til 15000 arbeidere. Kina
sendte sine beste folk til dette pro-
sjektet. For å få en bedre kontroll på
fremdriften, insisterte Zhou Enlai
på regelmessige rapporter.
Det hendte at viktige produkter,
så som aluminiumslegeringer, rust-
fritt stål og spesielt gummi pro-
dukter, ikke var mulig å oppdrive i
Kina. Opptil 40% av Kinas bærera-
kett R-2 brukte erstatningsproduk-
ter. De gangene de manglet teknisk
kompetanse, ble dette hentet fra
Sovjetunionen. Arbeidsforholdene
for de sovjetiske arbeiderne var
ganske kummelige. Det var fabrik-
ker uten oppvarming om vinteren
og uten ventilasjon om sommeren.
Mange sov og spiste på arbeidsplas-
sen for å spare tid. Rakettmotorene
romfart 2007-1
ble bygget i skur og for hånd av me-
tallarbeidere. Prosjektet hadde èn
telefonlinje, hvor hver telefonstolpe
langs telefonlinjen ble beskyttet av
væpnede vakter.
Sovjetunionens bærerakett R-1.
(Illustrasjon: Mark Wade)
Utviklingen av forsknings-
raketter
Uavhengig av det som foregikk
med R-2, begynte utviklingen av en
forskningsrakett kalt T-5. Ansvaret
for dette var instituttet for maskin
og elektrisitet i Shanghai.
romhistorie
Forskningsraketter er små raket-
ter brukt til å utforske atmosfæ-
ren, hvor de mest populære er for
værvarsling. Ferdene er av kort
varighet og nyttelasten går ikke inn
i jordbane. Disse rakettene er langt
mindre enn de rakettene som sørger
for at nyttelaster kommer i bane
rundt Jorden, men raketteknologien
er den samme. Siden instituttet
ikke hadde erfaring, var dette en
stor utfordring for sin tid, men det
var en av de oppgavene som skulle
gjennomføres under den store mo-
derniseringen.
Konstruert til å studere atmo-
sfæren og dets geofysiske fenomen,
ble T-5 bygget og montert i 1958.
Ingeniørene hadde problemer med
de nødvendige materialene til kon-
struksjonen av en testplass til moto-
rene. Verre var at de hadde proble-
mer med å skaffe flytende oksygen
til testen. Året etter ble prosjektet
nedlagt. Istedenfor ble det i oktober
1959 besluttet å bygge en mindre
og enklere forskningsrakett, en som
var tilpasset landets økonomi. Dette
ble T-7, men denne ble forbigått av
utviklingsversjonen T-7M. Denne
var en mindre testrakett hvor det
var rakettrinn med flytende og fast
drivstoff. Mulig ble dette gjort fordi
kinesisk industri hadde evnen til å
produsere og lagre flytende oksy-
gen. T-7M hadde en vekt på 190 kg,
var 5,3m høy med en skyvkraft på
226 kg. Den var konstruert for å nå
en høyde på 10 km. I motsetning til
T-5 var denne uten intern styring,
men bare med fire trekantede hale-
finner.
Den første oppskytingen av
T-7M skjedde fra Laongang uten-
for Shanghai, på østkysten av det
kinesiske hav den 19. februar 1960.
Oppskytingsstedet var meget pri-
mitivt og banen ble beregnet ved
hjelp av en håndholdt datamaskin
og fulgt med en håndholdt antenne.
En sykkelpumpe ble brukt til å
trykksette drivstofftanken. Under
den første ferden nådde T-7M en
høyde av 8 km. I mai måned samme
år ble denne raketten utstilt i Shang-
hais nye teknologiutstilling og ble
inspisert av ingen ringere enn Mao
23
romhistorie
Verdens første interkontinentale bærerakett, R7, ble den mest brukte og mest pålitelige bæreraketten i historien.
Her på utstilling ved Vostok Kaluga museum. (Foto: Mark Wade)
Zedong. Etter denne suksessen be-
gynte arbeidet på den operasjonelle
versjonen, den langt større T-7. Den
første varmetesten av motoren fant
sted 18. april 1960. Det ble samtidig
bestemt at den nye bæreraketten
skulle ha et nytt oppskytingssted.
Det nye stedet ble Shijiedu, som lig-
ger i innlandet i Anhui-provinsen.
Stedet ble klart til jomfruturen i sep-
tember 1960. Vekten til T-7 var 1138
kg på oppskytingsrampen og den
hadde en nyttelast på 25 kg og nåd-
de en høyde av 60 km. Nyttelasten
var meteorologisk utstyr konstruert
for å måle det atmosfæriske trykket,
tetthet, temperatur, vindhastighet
og vindretning.
Oppskytingsstedet i
Gobi-ørkenen
Selv om det var god fremdrift med
forskningsrakettene, gikk Kina inn i
et klimaks med utviklingen av de-
res første virkelige rakett. På dette
tidspunktet hadde det også vært en
god fremdrift i byggingen av Kinas
første oppskytingssted, hvor de fikk
god hjelp fra Sovjetunionen. Sov-
jetunionen hadde allerede bygget
ikke mindre enn tre oppskytings-
24
steder, Kapustin Yar, som ligger ved
elven Volga hvorfra de hadde testet
ut den tyskkonstruerte A-4, Baiko-
nor som ligger i Kazhakstan hvor
de hadde skutt opp Sputnik 1 i 1957
og til slutt Plesetsk, som ligger i den
nordlige delen av Russland. Dette
stedet var stedet hvor de første
ICBM ble skutt opp.
En topp prioritering for Kina
var at oppskytingsstedet ikke
skulle ligge ved kystregionen. Det
ville vært et utsatt sted dersom en
konflikt skulle oppstå. Stedet som
ble valgt var nordøst for Jiuquan
i en høyde av 1000 m over havet
i Gobi- ørkenen, 1600 km vest for
Beijing, ved den gamle silkeveien.
På samme grunnlag som Sovjetu-
nionen valgte Baikonor, valgte Kina
stedet fordi det var tynt befolket.
Det ville være enklere dersom en
rakett skulle eksplodere, ved siden
av at stedet lettere kunne holdes
hemmelig. Hemmeligheten kan en
muligens spørre seg om, siden det
gikk en jernbanelinje fra Det femte
akademiet i Beijing til oppskytings-
stedet. Det må ha vært litt av en
reise for bæreraketten. Det tok ikke
mindre enn fem dager fra Beijing.
I april 1958 ble det 20.korpset
i den kinesiske armeen beordret
til dette stedet. Det må ha vært et
spesielt sted å komme til. Isende
kaldt omvinteren og bakende varmt
om sommeren. Vann måtte bringes
inn med lastebiler i den tiden det
ble boret etter vann. Det er mulig at
amerikanerne hadde fått nyss om
denne utviklingen allerede da.
Den amerikanske etterretnings-
tjenesten kom opp med en rapport
om et mulig oppskytingssted for ra-
ketter i Kina. Det å finne koordina-
tene for det mulig stedet var ingen
lett oppgave. Opplysningene var
bygget på antagelsen om at stedet
måtte være delvis isolert, ikke syn-
bart i terrenget, riktig klima, riktig
avstand fra fiendtlig territorium og
med kommunikasjonsforbindelser.
Den amerikanske etterretnings-
tjenesten identifiserte fem mulige
steder hvor Kina kunne enten skyte
opp østover eller vestover. De så
på det rette stedet, og fra 1958 ble
det sendt spionfly av typen U-2 for
å se nærmere på stedet. Fra 1960
fikk U-2 flyene hjelp fra fotorekog-
noseringssatellittene Discoverer/
Corona. Den første satellittover-
Romfart 2007-1
 romhistorie

ter ble kansellert, men splittelsen

mellom de to kommunistpartiene
Prosjektkoder brukt i det kinesiske romprogrammet kom på et viktig tidspunkt for
Kina. I september 1960 hadde Kina
Program 211 - Månesonde (2003)
Program 331 - Kommunikasjonssatellitt (1977) kommet så langt at de kunne skyte
Program 581 - Jordsatellittprosjekt (1958) opp en R-2, med kinesisk drivstoff.
Program 651 - Jordsatellittprosjekt Den virkelige testen var ikke langt
Program 701 - Ji Shu Shiyan Weixing (1970) unna.
Program 714 - Shuguang bemannet romprogram (1971) To måneder senere, 5. novem-
Program 761 - Forskningsraketter (1977) ber 1960, skjøt Kina opp sin første
Program 863 - Avansert teknologiutvikling for vitenskapen (1986)
Program 911 - Satellitter som kan bringes tilbake (1967)
selvbygde rakett. Da R-2 forsvant
Program 921 - Bemannet romprogram (1992) i horisonten, begynte feiringen. To
Program 1059 - Kopieringen av Sovjetunionenes bærerakett R-2 (1958) påfølgende raketter ble skutt opp
kort tid etter. Bortsett fra politi-
kerne, og noen innenfor den viten-
skapelige kretsen, var det ingen
som visste at Kina nå var med i
romkappløpet.
For fire nasjoner hadde raketten
A-4 startet deres rakettprogram.
Den første A-4 ble skutt opp fra
Peenemünde med kurs ut over
Østersjøen den 3. oktober i 1942.
Amerikanerne hadde kopiert A-4
ved White sands i New Mexico i
1946 og Sovjetunionen i Kapustin
Yar året etter (R-1). Da Kina sendte
opp sin bærerakett, som de kalte
Dong Feng 1, hadde de etterlignet
Tyskland, Sovjetunionen og ameri-
kanerne. Raketten hadde en enkel
RD-101 rakett motor og brukte en
drivstoffblanding av flytende oksy-
gen og alkohol. Raketten hadde en
maks rekkevidde på 550 km med
en nyttelast på 500 kg.
8. oktober 1956 kom Kina med i
romkappløpet, året etter så verden
Mao Zedong inspiserer en rakett. (Foto: China Astronautics Publishing House) Sputnik 1.

flygningen kan ha vært så tidlig
som desember 1960. U-2 flyene og
satellittene utfylte hverandre, hvor
U-2- flyene sørget for nærbildene.
I mars 1962 hadde amerikanerne
detaljerte bilder av oppskytings-
stedet Jiuquan. De fant tre opp-
skytingsplattformer i tillegg til to
overflate-til- luft missilplattformer.
I mars 1962 hadde amerikanerne et
detaljert bilde av Jiuquan-senteret.
Splittelsen
Det 30 årige forholdet mellom Kina
og Sovjetunionen sluttet brått i
august 1960. Ingen enkel hendelse
kan sies å være årsaken, men det
er antatt å være at Sovjetunionen
ikke ønsket å overføre kjernetek-
nologi til Kina som til slutt gjorde
at Mao Zedong brøt forholdet.
Nikita Khrusjtsjov, den gang leder
av Sovjetunionen, var blitt mer og
mer overbevist om at Kina hadde til
hensikt nettopp å bruke teknologien
til å angripe Sovjetunionen ved en
passende anledning. Splittelsen
gjorde at 1200 arbeidere ble kalt
tilbake til Sovjetunionen den 12.
august 1960. Alle hjelpemidler som
de ikke kunne bringe med seg til-
bake, ble ødelagt. 200 fellesprosjek- Kinas romfartsemblem

romfart 2007-1
25
bemannet romfart

Kunne disse
astronautene Ed White

vært reddet? Gus Grissom

Kunne den tragiske brannen i Apollo 1-kapselen 27. januar

1967 vært unngått? 40 år etter hendelsen er det noen som
igjen spør seg om dette. Hadde den amerikanske etterret-
ningstjenesten nok informasjon om katastrofene hos sin kon-
kurrent, Sovjetunionen, slik at brannen kunne vært unngått?

Roger Chaffee
Av Per Arne Marthinsen

A llerede før hendelsen den 27.

januar 1967, er det dokumen-
tert at noe tilsvarende hendte i et
trykkammer i Sovjetunionen. Den
23. mars 1961 startet en brann i et
oksygenmettet trykkammer. Inne i
tanken var den 23 år gamle russiske
kosmonauten Valentin Bondarenko,
den gang det yngste medlemmet
av det russiske kosmonautkorpset.
Døden skjedde under medisinske
tester og normal trening.
Publiserte kilder har noe for-
skjellige detaljer, men Bondarenko
var den syttende kosmonauten
som hadde tilbrakt ti dager eller
mer i det aktuelle trykkammeret
inntil da. Trykkammeret hadde
et høyt innhold av oksygen, fordi
dekompresjon var blant de tingene
som stresset de som trente i kam-
meret. Han hadde biosensorer
festet på kroppen. Da han fjernet
disse, vasket han restene av limet
fra sensorene med en alkoholmettet
bomullsdott. Denne kastet han fra
seg, uten å tenke på retningen han
kastet den i. Den falt på et elektrisk
element brukt til å varme opp mat.
Bomullsdotten tok øyeblikkelig fyr,
og tanken som var rik på oksygen,
tok fyr. 90 % av kroppen til Bonda-
renko ble forbrent og han døde i
løpet av noen timer. Etter en nøye
undersøkelse ble testingen gjenopp-
tatt, og noen uker senere gjennom-
førte to kosmonauter vellykkede
tester. Tre uker senere gjennomførte
Sovjetunionen den berømte ferden
med Yuri Gagarin, som utfordret
den amerikanske teknologiske over-
legenheten. Ulykken til Bondarenko
kom ikke vesten for øre før i 1986.
Det var det året hvor den amerikan-
ske romfartsorganisasjonen opp-
levde den andre store katastrofen,
Challenger-ulykken i januar 1986.
Spørsmålet, da dette ble kjent
i vesten, ble om Apollo 1-brannen
kunne vært unngått dersom Sovjet-
unionen hadde vært åpne om hen-
delsen i 1961? Saken ble diskutert,
og muligens kunne NASA ha kon-
struert om Apollo-fartøyet fra å ha
en atmosfære av rent oksygen, til en
blanding av oksygen og nitrogen,
som allerede var brukt i Mercury
og Gemini-programmet. Eller i det
minste kunne lekkasjetesten med
rent oksygen i kabinen vært sløyfet,
sien dette krevde at kabinen ble
trykksatt til havnivå. Kosmonauten
Alexei Leonov, ikke ukjent med
nær-døden oplevelse, mente at CIA
må ha kjent til denne hendelsen,
men at NASA allikevel ikke endret
prosedyrer og gassblandingen i
kabinen.
Beslutningen om å bruke en
atmosfære av rent oksygen for
Apollo-fartøyene var sterkt om-
diskutert, men på grunn av blant
annet vektbesparelsen ble dette
allikevel valgt. NASA kunne også
se advarsler fra ikke mindre enn
syv andre eksempler på branner
hvor en atmosfære av rent oksygen
var årsaken. Fire av disse skjedde i
tidsrommet fra to år til ni måneder
før Apollo-1-ulykken. At NASA
ikke lærte noe av disse brannene er
beklagelig, men ikke uvanlig. Bare
fire dager etter Apollo-brannen,
mistet det amerikanske luftforsva-
ret to teknikere i en brann nettopp i
et kammer med rent oksygen. Selv
ikke det amerikanske luftforsvaret

26 Romfart 2007-1

hadde da lært av hendelsen
med Apollo-brannen.
Til tross for alt det foregå-
ende, er det fremdeles mu-
lig at NASA kunne ha vært
motivert til å modifisere, om
ikke å endre oppholdssyste-
met om bord, men kutte ut
rent oksygen under bakketes-
tene. Det finnes to eksempler
på dårlige beslutninger som
det russiske romprogrammet
gjorde, men som NASA ikke
formaliserte i sine egne krav.
Det første eksempelet
er frigjøring av mannskap
fra et romfartøy, dersom en
oppskyting skulle mislykkes.
I 1964 og 1965 fløy Sovjet­
unionen to bemannede ferder
med romfartøyet Voskhod
for å komme amerikanerne
i forkjøpet med et mann-
skap på flere enn èn. Begge
Voskhod-fartøyene manglet
redningstårn. De tidligere
Vostok-romfartøyene hadde
utskytningsseter og de senere
Sojuz-systemene har hatt
redningstårn. Dette var med
på å redde et mannskap i
1983. Mangelen av rednings-
tårn på Voskhod-romfartøy-
ene skapte en forakt i vesten,
inntil 1981. Da kom rom-
fergen, uten redningstårn.
Den første romfergen hadde
riktignok utskytingsseter.
Challenger-ulykken i 1986
var et bevis på hva som kan
skje uten et redningssystem.
Etterfølgende romfergeferder
har hatt et elementært røm-
ningssystem for bruk bare
under landingen. Slik vil det
være helt til det nye rom-
fartøyet Orion står ferdig til
bruk en gang i 2014.
Det andre eksempelet er
om astronautenes trykksatte
romdrakt. I den første Vosk-
hod- og de fleste av de første
ti bemannede Sojuz-ferdene
hadde kosmonautene bare
på seg enkle ”joggedresser”.
Etter Sojuz 11-ulykken i 1971,
hvor kabintrykket ble borte
Romfart 2007-1
romhistorie
og kosmonautene døde, ble
alle Sojuz-romfartøy en-
dret, slik at kosmonautene
kunne ha på seg lette, men
fullt trykksatte romdrakter.
Heldigvis har ingen kosmo-
nauter hatt bruk for denne
beskyttelsen siden. Likevel,
etter at testferdene med
romfergen var gjennomført,
innførte ikke NASA slike
drakter før etter Challenger-
ulykken. Riktignok må det
poengteres at under Mer-
cury-, Gemini- og Apollo-
ferdene hadde amerikanske
astronauter på seg drakter
under oppskyting og ved
større manøvrer. Etter Sojuz
11 overveiet NASA å gjeninn-
føre bruken av trykkdrakter
på de gjenstående Apollo-
ferdene, men mente at andre
tiltak var tilstrekkelig. Selv
langt ute i romfergeprogram- Tre astronauter, Gus Grissom, Ed White og
met ble russiske bevis for Roger Chaffe brant inne i denne kapselen
trykkdrakter under oppsky- 27. januar 1967. (Foto: NASA)
ting og landing ikke overvei-
et tilstrekkelig av NASA, før
15 år etter Sojuz 11-ulykken.
Årsdager for romtrage-
dier er den rette tiden til å
betrakte årsak og virkning.
Årsaken til tapet av romfer-
gen Columbia i februar 2003
var skader under oppskytin-
gen, men ikke detektert før
etter ulykken. Denne kom
bare dager etter årsdagene
for Apollo- og Challenger-
ulykkene. Columbia-ulykken
ble starten på slutten til rom-
fergeprogrammet og starten
på Orion-programmet med
Månen som det ultimate må-
let. Orion vil ha et rednings-
tårn, som tidligere amerikan-
ske romfartøy, og andre ting
som gjør den langt sikrere
enn det vi har sett gjennom
romfergeprogrammet.
En bærerakett ikke ulik
det vi så under Mercury-, Ge-
mini- og Apollo-tiden, burde
være et bevis på at NASA av Synet kan ikke ha vært vakkert da luken ble
det 21. århundre har lært av åpnet for å få astronautene ut av kapselen.
tidligere ulykker. (Foto: NASA)
27
bemannet romfart

Romfergeferd STS-121
Fra oppskyting til sammenkobling med ISS

Romfergeferd STS-121 hadde eksistert lenge hva planer og gjennomføring angikk. Sammen-
setningen av mannskapet var for lengst på plass, men unntak av én astronaut.
Det siste medlemmet var en ESA-astronaut, Thomas Reiter. Han skulle bli igjen om bord i Den
internasjonale romstasjonen ISS, og dermed bli en av Ekspedisjon 13-mannskapet.
ISS-mannskapet hadde vært om bord i romstasjonen i 95 dager da romfergen Discovery ble
skutt opp. Dette ble første gang ISS hadde et permanent mannskap på tre etter at Sojuz TMA‑1
forlot stasjonen i april 2003.

Av Ivar Johansen

P å mange måter var STS-121 vel-

dig lik STS-114 i 2005, men noen
viktige arbeidsoperasjoner avvek
fra grunnoppsettet på STS-114.
Det har vært skrevet side opp
og side ned om romfergeprogram-
mets største, og vanskeligste hinder,
den store aprikosfargede drivstoff-
tanken, som under STS-121 ferden
hadde identifikasjonsnummer ET-
119 (External Tank-119).
Vi vet alle hva som forårsaket
Columbia-ulykken, og det er kan-
skje ikke så rart at den eksterne
drivstofftanken får så mye opp-
merksomhet. Flere ganger har vi
opplevd at det isolerende skummet
har løsnet under oppskytninger.
Det går helt tilbake til STS-3 ferden,
mars 1982, som var den første fer-
den med en aprikosfarget tank.
De fire første ferdene var utvil-
somt testferder. Snakker man med
en romferge-astronaut, eller ti, så
bekrefter ni av dem at ” hver eneste
romfergeferd er en testferd, og vi
kan ikke si at en ferd er en ren ru-
tine eller plankekjøring. Romferge-
systemet er for komplisert hva tek-
nologi og systemer angår”. I så fall
sto vi altså foran den 115. testferden
i romfergeprogrammet.
Det er jo nettopp dette som gjør
romfergeprogrammet så interes-
sant, og unikt. Romfart er ikke ren
rutine og vil nok heller ikke bli det i
fremtiden.
Jo da, vi kan nok av og til lure
dersom stikkordet er Sojuz eller
Progress. I veldig mange tilfeller
kan det se ut som ren rutine når et
Sojuz TMA romfartøy eller forsy-
ningsfartøyet Progress, kobler seg
til og fra ISS. Men svaret er nei.
Noen avvik forekommer selvfølge-
lig, men takket være at vi mennes-
ker har vært om bord ISS, har til og
fra kobling sett ut som om en ren

28 Romfart 2007-1
 romfergeprogrammet

FAKTA OM STS-121
Romfergeferd nummer 115

Romferge: Discovery (OV-103 – 32. ferd)

Oppskytningssted: Kennedy Space Center, plattform 39B

Oppskytningstidspunkt: 4. juli 2006, klokken 20:37:55 norsk tid
Landingssted: Kennedy Space Center, rullebane 15
Landingstidspunkt: 16. juli 2006, klokken 14:52:00 norsk tid
Banehøyde: 225,2 km x 225,2 km
(Ved inngang i sirkulær bane rundt Jorden)
341,1 km x 341,1 km
(Ved møte og sammenkobling med ISS)
Varighet: 12d 18t 37min 54sek. (Ved full stopp på rullebane 15, SLF –KSC)
Ekvatorvinkel: 51,6 grader.
Omløp rundt Jorden: 202

Besetning: 7
Kommandør: Steven Lindsey (STS-87, 95 og STS-104)
Pilot: Mark Kelly (STS-108)
Ferdspesialist 1: Michael Fossum
Ferdspesialist 2: Lisa Nowak (se side 4)
Ferdspesialist 3: Stephanie Wilson
Ferdspesialist 4: Piers Sellers (STS-112)
Ferdspesialist 5: Thomas Reiter (Soyuz TM-22/EuroMir 95).
Thomas Reiter som tredje besetningsmedlem i ISS-Ekspedisjon 13
Parenteser bak besetningsmedlemmene angir hvilke ferder de tidligere har deltatt på.

Nyttelast i lasterommet:
Leonardo Multi-Purpose Logistics Module (MPLM)
Minus Eighty-Degrees Centigrade Laboratory Freezer for ISS (MELFI)
Intergrated Cargo Carrier (ICC)
Lightweight Multi-Purpose Experiement Structure Carrier (LMC)
Oxygen Generation System rack (OGS)
Nyttelast i kabinen:
DSO 490B: Bioavailability and Performance Effects of Promethazine During Spaceflight.
DSO 493 : Monitoring latent Virus Reactivation and Shedding in Astronauts
DSO 498: Spaceflight and Immune Function (Pre/Post Flight Only)
DSO 499: Eye Movements and Motion Perception Induced by Off-Vertical Axis Rotation
(Ovar) at Small Angles of Tilt After Spaceflight (Pre/Post Flight Only)
DSO 500: Spaceflight Induced Reactivation of Latent Epstein-Barr Virus
(Pre/Post flight only)
DSO 634: Sleep-Wake Actigraphy and Light Exposure During Spaceflight.
DSO 635: Spatial Reorientation Following Spaceflight (Pre / Post flight only)

rutine.
Det har i mange år pågått en
diskusjon om menneskets tilstede-
værelse i verdensrommet, spesiel
fra opposisjonen i det amerikanske
senatet. I det siste har ikke denne
opposisjonen hatt så ”mye vann på
mølla” som før, men det er kanskje
ikke så rart.
Nåværende NASA sjef, Michael
Griffin, vet nok hvilke knapper han
skal trykke på i en slik forsamling.
Han har i alle fall markert seg me-
get bra siden han tok over på vår-
parten i 2005, og han er utvilsomt
den rette mannen i dagens situasjon
for en fremdrift av NASA. Når det
gjelder romfergeprogrammet og
dens avvikling i 2010, så skulle det
ikke forundre meg om han fik med-
hold i å forlenge levetiden til rom-

Romfart 2007-1
29
bemannet romfart

Andre eksperimenter på STS-121:

DTO 702: Mads PCMU to SSR Telemetry

DTO 805: Crosswind Landing Performance (If Opertunity)
DTO 848: Orbiter Thermal Protection System (TPS) Repair Techniques
DTO 849: Obss SRMS Loads Characterization With EVA Crew Members
DTO 850: Water Spray Boiler Cooling With Water/PGME Antifreeze
DTO: 851 EVA Infrared (IR) Camera
DTO 852: SRMS On-Orbit Loads, Heavy Payloads

Ferdemblemet til STS-121. (NASA)
fergene med et par år, eller tre.
Vi skal huske på at oppskyt-
ningshyppigheten for å nå dette
målet innen 2010 er meget stramt.
Vi må tilbake til 1985 da det ble
gjennomført ni ferder i løpet av ett
år. For i det hele tatt å komme i mål
til 2010, inklusiv en siste serviceferd
til Hubble romteleskop som skal
flys under betegnelsen STS-125, må
NASA og deres kontraktører ha
medvind.
Tilbake til 2006 og STS-121 fer-
den. En romferge med tre nyover-
halte hovedmotorer, hvor SSME 1
(Space Shuttle Main Engine-1) had-
de serienummer 2045, SSME-2 med
serienummer 2051 og SSME-3 med
nummer 2056, ble romfergesyste-
met STS-121/Discovery rullet ut til
oppskytningsplattform 39B den 18.
mai 2006 klokken 18:45 norsk tid.
Fremdriften ute på oppskyt-
ningsplattform 39B gikk sin pro-
grammessige gang. Astronautene
fløy opp fra Houston til sin TCDT
(Terminal Countdown Demostrati-
on Test) fra den 14. til 16. juni 2006.
Under denne testen, som vanligvis
varer i to dager, går mannskapet
gjennom en tørr nedtelling om
bord i romfergen ute på plattfor-
men. Dette består blant annet av
en evakueringsprosedyre. Etter
endt test, returnerer astronautene
tilbake til Houston om bord i sine
T-38 jetfly og ved KSC holdes det
en oppsummering av det som har
skjedd så langt, bedre kjent som en
FRR (Flight Readiness Review). Her
blir den offisielle oppskytningsda-
toen bestemt, noe som i snitt rent
tidsmessig ligger tre uker etter at
TCDT`en er gjennomført. Datoen
for den andre retur til flystatus fer-
den, var nå stipulert til å ikke være
før 1. juli 2006
UENIGHET OG DISKUSJONER
Men FRR møtet gikk ikke upåaktet
hen. Det overskyggende problemet
rundt romfergesystemet har jo i
lang tid fokusert på isolasjonsbeleg-
get til drivstofftanken. Under den
første ”retur til flystatus” ferden,
STS-114, falt det av isolasjonsbiter
fra en utvekst på drivstofftanken.
Denne utveksten eller ”Bi-Pod`n”
som NASA og Lockheed Martin re-
fererer til, sitter rundt to gassrør på
drivstofftanken. Funksjonen til ”Bi-
Pod`n” er å beskytte disse to gass-
rørene mot tversgående luftstrøm-
mer. Data man har fått i tester, og
forsøk i vindtunnel, tilsier at man
kan fjerne denne ”Bi-Pod`n” uten at
disse rørene vil være truet av tvers-
gående vindstrømmer. NASA har så
besluttet å fjerne denne ”Bi-Pod`n”,
men problemet er ikke slutt med
det. Disse gassrørene løper langs
hele yttersiden av drivstofftanken,
og de er festet med 34 braketter som
buer seg over rørene og er utfor-
met så aerodynamiske som mulig.
Som drivstofftanken ellers, er disse
brakettene også forsynt med iso-
lasjonsmateriale og kan virke noe
klumpaktig i utførelse.
Og det er her den store disku-
sjonen har pågått, noe som igjen
førte til at denne ferden ble utsatt
i mange måneder. Dersom isola-
sjonsmateriale skulle løsne fra disse
brakettene i oppskytningsfasen,
fryktet man at det kunne forårsake
en ulykke, lignende Columbia-ulyk-
ken. Blant ekspertene hos NASA,
deriblant astronauten og sikkerhets-
sjef Bryan O`Connor samt hans
kollega sjefsingeniør Chris Scolese,
vendte tommelen ned for å skyte
opp Discovery før 1. juli 2006. Deri-
mot ville de ikke gå imot Griffin og
hans beslutning om å forsette frem-
driften mot en oppskytning den
første dagen i juli 2006.
Når det gjelder ”føljetongen”
om isolasjonsmaterialet og disse 34
brakettene, kommer jeg tilbake til
dette i en senere artikkel av ROM-
FART. Griffin var veldig klar i en av
de siste pressekonferansene som ble
holdt ved KSC før STS-121 mann-
skapet reiste fra Houston; ” Der ute
(på oppskytningsplattform 39B) står
et av de beste romfergesystem vi
har hatt fremdrift på siden 1981, vi
er klare for nedtelling”.
NYTTELAST OG DÅRLIG VÆR
Astronautene om bord STS-121 var
Steve Lindsey som kommandør,
Mark Kelley, pilot og de fem ferd-
spesialistene Mike Fossum, Lisa
Nowak (se side 4), Stephanie Wil-
son, Piers Sellers og sist men ikke
minst, Thomas Reiter fra Tyskland.
Interessen for hver eneste lille
bevegelse som skjedde rundt STS-
121 ferden var stor, og dette var
ikke direkte ugunstig for romferge-
programmet som en helhet.
Nyttelasten om bord i Discovery
var for lengst på plass og denne er
også mer eller mindre en ren kopiav

30 Romfart 2007-1
 romfergeprogrammet
over 27 timer.
Således tar
det tre dager fra
nedtellingen blir
aktivisert, til rom-
fergens tre hoved-
motorer våkner
til liv.
Dato for opp-
skytning var be-
rammet til 1. juli
2006, men dårlig
vær gjorde sitt
til at datoen ble
forskjøvet. Været
var ikke bedre 2.
juli, og etter å ha
avventet været, ble
drivstofftanken
drenert og nedtel-
Romfergen Discovery nærmer seg romstasjonen lingen stoppet ved
og befinner seg midt i den 90 sekunder lange mø- T-6 timer. Datoen
teprosedyren astronautene kaller ”bellydipping”. for oppskytingen
(NASA) ble satt til 4. juli
2006, den ameri-
kanske nasjonal-
hva STS-114 ferden hadde med seg. dagen.
Det eneste avvik som bør nev- Nedtellingen ble aktivisert nok
nes, er at forsyningsmodulen denne en gang, og tilstrømmingen av til-
gang het Leonardo. Den har en skuere rundt områdene ved KSC, i
masse på 4303,5 kilo uten forsynin- kommunen Brevard var påtagende,
ger. Det er fjerde gangen at Leonar- og alt lå til rette for en fin og varm
do brukes og forsyningene denne dag. Astronautene gikk program-
gangen besto av mat, klær og utstyr messig gjennom sitt program før
til mannskapet om bord i ISS. oppskytning, og drøye tre timer
Foruten forsyningene over, før alvoret kunne begynne, var det
hadde modulen også med seg to duket for astronautenes avreise til
nye systemkonsoller til montering oppskytningsplattform 39B.
om bord i Destiny-modulen.
Den ene het MELFI og er en OPPSKYTNING
kjølemodul som vil bli brukt til Med astronautene vel oppe i det
vitenskapelige og biologiske ekspe- hvite rommet, inntok de sine plas-
rimenter. Den andre modulen, EX- ser om bord i romfergen, en etter
PRESS, er en standard eksperiment- en. Kommandøren, Steve Lindsey,
modul for eksperimenter utført om var den første til å ta plass om bord.
bord i romstasjonen. Som seg hør og bør for en komman-
En rekke forskjellige ekspe- dør, inntar han det venstre sete på
rimenter har dratt nytte av den øvre kabindekk, godt hjulpet av en
logistikken som EXPRESS modulen tekniker i fra kontraktøren United
gir i romstasjonssammenheng. Space Alliance , USA.
Været ved Kennedy Space Cen- På dette tidspunktet i nedtellin-
ter har ofte vært et tema rundt en gen var ikke været på NASA`s side,
romferge-oppskytning. Tradisjonen men været her ute på østkysten, og
tro skulle dette også bli et tema i staten Florida, er alltid noe som
denne gangen. Nedtellingen var skifter fort, veldig fort. Neste om
som alltid en standard versjon på T- bord var den femte ferdspesialisten
43 timer, hvor tiden blir stanset i litt og ESA`s representant, tyskeren
Romfart 2007-1
Thomas Reiter.
Han klatret inn og ble hjulpet
inn på midtre kabindekk og det
høyre sete. Piloten Mark Kelly var
den neste der han tok plass ved
siden av Lindsey, i høyre sete på
øvre dekk.
Den første kvinnen, Stephanie
Wilson, stod nå for tur. Hun tok
plass nærmest luken i venstre sete
på midtre kabindekk. Hjertet hen-
nes slo nok litt raskere enn vanlig,
der hun som første debutant. En
ny debutant, Mike Fossum, fulgte
rett etter. Som ferdspesialist inntok
han det bakre høyre sete oppe på
øvre kabindekk. Ferdspesialist fire,
astronauten Piers Sellers, krabbet
igjennom luken der han ble geleidet
til det midtre sete på samme kabin-
dekk. Utenfor romfergens vinduer
tettet skyene seg rundt KSC, de var
mørke og faretruende nok en gang.
Så var det klart for den syvende
og siste besetningsmedlemmet til
å ta plass om bord. Lisa Nowak,
ferdspesialist 2, klar for sin første
romfergetur. Hun ble geleidet til
sin plass, det midtre sete på øvre
kabindekk.
Nå kunne astronautene teste ut
kommunikasjonen mellom opp-
skytningskontrollen ved KSC og
sine kolleger ved kontrollsenteret
i Houston. På dette tidspunktet i
nedtellingen passerte ”90 minutter
og nedtelling” og neste stopp i ned-
tellingen var ”20 minutter og hold”.
Luken til Discovery ble lukket,
og etter at lekkasjetester var gjen-
nomført, kunne personalet fra USA
trekke seg tilbake etter en grundig
gjennomført jobb, nok en gang.
Nå var oppskytningstidspunk-
tet blitt forskjøvet i tid i forhold til
1. juli 2006. Det ideelle oppskyt-
ningstidspunktet den datoen var
21:48:15 norsk tid. Nå hadde man
kommet frem til 4. juli, hvor opp-
skytningsvinduet åpnet seg klok-
ken 20:34:26 og lukket seg klokken
20:41:39 norsk tid. NASA hadde satt
klokken på 20:37:55 norsk tid som
sitt valg og ved ”T-9 minuttter og
hold”, klarnet været opp med det
man på sommeren forbinner med
Florida, skyfri himmel, fuktig og
31
bemannet ROMFART
BEMANNET romfart
varmt. Nedtellingen ble nå
stanset i en periode på 45
minutter og 55 sekunder.
Ved aktivisering etter
denne perioden, dersom
ingen tekniske problemer
skulle inntreffe, ville man
så komme av gårde på
sekundet som ønsket. Alle
dataprogrammene i data-
maskinene som befant seg
i det ”nyrestaurerte” opp-
skytningsrom 4, sammen
med 300 personer i fra
NASA og sine kontraktø-
rer, var for lengst klare til å
ta hånd om oppskytingen.
Dette kontrollsenteret,
Launch Control Center
rom 4, hadde de siste to
årene blitt modifisert og
fornyet i tråd med hvor-
dan man ville ha det frem
til senhøstes 2010, da rom-
fergen har gjort sin jobb. Astronauten Lisa Nowak går gjennom en av et utall
De to båtene som pluk- av sjekklister som brukes på en romfergeferd. Bildet
ker opp faststoffrakettene er tatt på ferdens første hele dag. Hun er avbildet
var for lengst på plass. De på Discovery`s øvre kabindekk. (NASA)
befant seg utenfor byen
Jacksonville, 225 kilometer
nordøst for Kennedy Space Cen-
ter. Nedtellingen ble så aktivisert
igjen ved ”T-9 minutter og telling”.
Astronautene om bord aktiviserte
forskjellige systemer i de minuttene
som nå fulgte, og presis klokken
20:37:55 norsk tid på amerikaner-
nes 230 års dag, denne 4. juli, steg
Discovery sakte men sikkert opp
fra oppskytningsplattform 39B som
den andre ”retur til flystatus”. Det
var første gangen at en amerikansk
bemannet romferd ble skutt opp på
deres nasjonaldag.
Ved tiden T+20 sekunder, hadde
oppskytningskontrollen ved KSC
gjort sin jobb, og nå var det Hous-
ton som tok over ansvaret. Rom-
fergesystemet lå nå på ryggen med
Discovery vendt ned mot bakken,
der hun klatret opp mot sin bane
nordøst langs USAs østlige kyst-
linje.
ISS befant seg sør for Tasmania,
over den sydlige delen av Stilleha-
vet. Faststoffrakettene ble frakoblet
ved tiden T+ 2 minutter og åtte
32
sekunder. Det som var litt spesielt
denne gangen, var at komponenter
som hadde fløyet mange ganger før.
Noen stammet helt i fra den første
ferden romfergeferden i april 1981.
Nå hadde nok ikke disse kom-
ponentene rukket å bli verneverdi-
ge, men at man kunne feire et ufor-
melt 25 års jubileum er jo ganske så
imponerende i forhold til gjenbruk-
barhet i romfergeprogrammet.
Den videre klatringen mot Jord-
bane gikk som planlagt. Discoverys
tre hovedmotorer ble slått av ved
tiden T+8 minutter og 38 sekunder
og drivstofftanken ble frakoblet
15 sekunder senere. Kommandør
Steve Lindsey manøvrerte nå rom-
fergen slik at de digitale kameraene
var klare til å ta bilder. De er plas-
sert bak begge lukene under buken
på romfergen. Lukene er lokalisert
rett foran den bakre horison-
tale vingen, som igjen sitter under
romfergens tre hovedmotorer. I
tidligere artikler har jeg beskrevet
dette område som ”the 17 inch dis-
sconnect”. I den venstre
lukeåpningen sitter det
to filmkameraer, og i den
høyre sitter det et Kodak
DCS760 digitalkamera.
Nå kunne disse kamera-
ene ta nærbilder av driv-
stofftanken. Om bord var
det like før man kunne
løsne sikkerhetsbeltene,
for så å føle vektløsheten
for første gang.
Dette fant sted ved
tiden T+11 minutter og
30 sekunder da to av
ferdspesialistene, Mike
Fossum og Stephanie
Wilson, rigget seg fort
til for å filme, samt å ta
bilder av drivstofftanken.
ISOLASJONSMATERIALE,
NOK EN GANG
Det man var mest opp-
tatt av nå, var hvor mye
isolasjonsmateriale som
denne gangen hadde løs-
net i fra drivstofftanken.
En egen gruppe beståen-
de av folk fra produsen-
ten av drivstoff-tanken, Lockheed
Martin og kontraktøren United
Space Alliance, stakk nå hodene
sammen for å granske alle bildene
tatt i fra over 100 ulike radarer,
kameraer på bakken, i luften og på
ulike deler av romfergesystemet.
Det blir tatt bilder fra alle ulike
vinkler, og det skal mye til om litt
isolasjonsmateriale, på en milli-
meter eller to, ikke blir fanget opp.
Kameraene som var montert på
romfergesystemet hadde utvilsomt
tatt de mest interessante bildene. De
viste at det hadde løsnet noe iso-
lasjonsmateriale, men disse bitene
var mye mindre enn det man hadde
antatt, og som man hadde ansett
som en fare for romfergen.
Det var ingen tegn på at noe
hadde truffet romfergens eksteriør.
Her tilføyde man i en pressemel-
ding; ”Skulle noen isolasjonsbiter
løsne senere enn 2 minutter og 45
sekunder etter oppskytning, vil ikke
dette representere noen større fare”.
Fra dette punktet i oppstignings-
Romfart 2007-1
 romfergeprogrammet

fasen og oppover, er atmosfæren sene som ble gjort dagen etter opp- sammen med sin drivstofftank.
så tynn at løse isolasjonsbiter ikke skytning, tydet dette ikke på noen Romfergeferd STS-115, som var den
vil få stor nok hastighet i forhold måte at disse seks treffene hadde neste for tur, var så langt i rute.
til romfergen at den kan gjøre noe bidratt til noen skader. At man
skades. De første analysene av det kunne konkludere med dette, er MØTE- OG SAMMENKOBLING.
materialet som hadde løsnet, indi- basert på de undersøkelser som ble Etter en problemfri ferd til ISS,
kerte at dette hadde skjedd 2 minut- gjort via manipulatorarmen og den kunne kommandør Steve Lindsey
ter og 47 sekunder ut i ferden. 15 meter lange instrumentarmen og hans pilot Mark Kelly, aktivisere
Med andre ord, sekundene var som på enden har en lasersensor og Discoverys digitale autopilot der
på NASAs side og STS-121 ferden et høyoppløsningskamera. Med en møtesekvensen ble innledet 182
hadde fått en gnistrende start bok- systematisk granskning med dette meter under romstasjonen. Denne
stavelig talt. Takket være data fra utstyret, fant man ingen tegn til sekvensen, hvor romfergen foretar
sensorer inni fremre del av Disco- noen skader av betydning. en slags salto, eller ”bellydipping”
som astronautene sier, ble
innledet mens de to rom-
fartøyene befant seg over
Spania. Om bord i ISS stod
Jeffrey Williams og hans kol-
lega Pavel Vinogradov klare
til å ta bilder av denne mø-
tesekvensen, som nå skulle
gjennomføres for andre gang
i romfergesammenheng. Den
første ”retur til flystatusfer-
den”, STS-114, innførte dette
som en ny sikkerhetsrutine.
Hele ”bellydipping” sekven-
sen tar 90 sekunder, og ut-
styrt med kameraer, ett med
en 400 millimeter telelinse
og ett med en 800 millimeter
linse, fikk man fotodoku-
mentert vingeflater og hele
buken på Discovery i detalj.
352 bilder ble tatt fra orkes-
terplass om bord i ISS, rett
før sammenkoblingen kunne
ta til denne gangen.
Sammenkoblingen fant
sted på minuttet som plan-
lagt, 6. juli 2006 klokken
16:52 norsk tid, mens begge
romfartøyene fløy over Stil-
lehavet, vest for Chile i en
Med romfergen Discovery i bakgrunnen, ser vi fra venstre: Stephanie D. Wilson, høyde av 341,1 kilometer
Michael E. Fossum, begge ferdspesialister. Videre fra venstre, Steven W. Lindsey, over jordoverflaten. Etter at
kommandør, Piers J Sellers, ferdspesialist, Mark E. Kelly, pilot. Nest ytterst mot sammenkoblingadapteret
høyre står ESAs astronaut Thomas Reiter fra Tyskland og han har Lisa M. Nowak PMA-2 (Pressurized Mating
ved siden av seg. De er begge ferdspesialister. (NASA) Adapter) var tett og satt
under trykk, kunne STS-121
mannskapet flyte vektløst
verys vinger, kunne man fastslå Dette gjorde sitt til at sjefen for inn i romstasjonen der det var du-
at disse områdene ble truffet seks romfergeprogrammet, Wayne Hale ket for en velkomst på den originale
ganger under oppstigningsfasen. ved KSC, kunne gi klarsignal til at russiske måten. Brød og salt er jo
Tre treff på styrbord og babord side. romfergen Atlantis, som på dette her en tradisjon, hva man drikker til
Nøyaktig det samme skjedde på tidspunktet hang på vent inne i den et slikt velkomstmåltid tradisjonen
STS-114 ferden i juli 2005. Av analy- store VAB-bygningen, kunne kobles tro skal være usagt. (forts. neste nr.)

Romfart 2007-1
33
Bemannet romfart
Oversikt over ferder til ISS
Oversikten neste side tar for seg alle gjennomførte bemannede
og ubemannede ferder til og fra den internasjonale romstasjonen
ISS siden april 2005, og alle planlagte ferder med romfergene frem
til de skal pensjoneres i 2010. Forklaring på etterfølgende side.
Av Øyvind Guldbrandsen
F orrige oversikt var i Romfart
1-2005. Den viste alle ISS-ferder
siden starten i 1998, samt alle andre
bemannede romferder foretatt siden
oppskytingen av første ISS-modul.
reviderte planer - igjen
Den nye oversikten er basert på
NASAs reviderte F-skjema fra 2006,
med oppdaterte oppskytingsdatoer.
Siste endring skjedde to uker før
den planlagte mars-oppskytingen
av STS-117, da romfergen ble ram-
met av haglskur og måtte returneres
til VAB for reparasjoner. Resultat:
minst to måneders utsettelse.
I F-skjemaet er antall romferge-
ferder skåret ned til et minimum, og
de viktigste byggeferdene skjøvet
lengst mulig frem. ULF4 og -5 vil
kun bli gjennomført hvis tidsskje-
maet holder. Erfaring viser at det
skal holde hardt.
Antall besetningsmedlemmer på
romfergeferdene avhenger av om
ISS-besetninger med.
Bemannede Sojuz-oppskytinger
skal fortsatt gjennomføres hver vår
og høst, men bare de nærmeste er
ført opp. Øvrige forsyningsferder,
med Progress, ATV og HTV, vil bli
foretatt etter behov. Også her er
bare de(n) førstkommende oppført.
Selv om noen snakker om en
ferd STS-134/ULF6 i 2011, er den
offisielle planen å avvikle romfer-
gene i oktober 2010. Håpet er at ISS
da er komplett, i alle fall med de
modulene som må opp med rom-
fergene. Eventuelle oppskytinger av
russiske moduler vil skje med rus-
siske bæreraketter.
34
sojuz før orion
I slutten av februar 2007 ble det
klart at første bemannede ferd med
Orion, NASAs neste romfartøy, blir
utsatt til 2015. Fra 2010 til da må
man basere seg på Sojuz for trans-
port av personell. Det har NASA og
Russland blitt enige om etter mye
om og men, bl.a. ved å omgå noen
noen vriene, amerikanske lover.
Antallet Sojuz-oppskytinger skal
fordobles fra 2009, når ISS' perma-
nente besetning skal økes fra tre til
seks. Sojuz tar bare tre romfarere,
men man må alltid ha "livbåter"
tilgjengelig for hele besetningen.
NASAs planer om en egen "livbåt",
CRV - Crew Rescue Vehicle - forduf-
tet for mange år siden.
Russland har noen år hatt pla-
ner om Sojuz-etterfølgeren Cliper,
med plass til seks personer, men det
er vanskelig å spå noe om dennes
fremtidsutsikter.
Under: ISS fotografert fra
Discovery 19/12-2006. Un-
der STS-116 ble P6-modu-
lens venstre solpanel rullet
inn og P5 montert ytterst
på venstre bjelke. (NASA)
ikke andre nasjoner
Kina er den eneste nasjonen utenom
USA og Russland med operative
bemannede romfartøy. Men slik det
ser ut i dag vil det neppe bli inngått
noen avtaler om å involvere Kina i
ISS-samarbeidet.
Vi kommer til å se flere beman-
nede kinesiske romferder i årene
som kommer, men planene som er
offentliggjort er for vage til at vi
fører dem opp her.
De færreste tror at foreslåtte
privatfinansierte romfartøy, som det
amerikanske COTS, eventuelt vil bli
klart særlig lenge før Orion.
Planer for øvrige deltakeres
bemannede romfartøy, som ESAs
Hermes og Japans Hope, er for
lengst skrinlagt.
NASA tar sikte på å overlate
driften av ISS til andre nasjoner og
selskap flere år før måneferdene
gjenoppstartes rundt 2020.
Romfart 2007-1
 Den INTERNASJONALE ROMSTASJONEN

Gjennomførte ferder til ISS (forts. fra Romfart 2005-1)

Oppskyting bærerakett ISS-nr. romfartøy modul (altern. bet.) anmerkninger besetning retur

15. apr. 2005 Sojuz-FG 10S Sojuz TMA-6 Ex-11 + EP-8 (R. Vittori) opp 3
Sojuz TMA-5 Ex-10 + R. Vittori (ESA) ned 3 24. apr. 2005
Progress M-52 - 15. juni 2005
16. juni 2005 Sojuz-U 18P Progress M-53 -
26. juli 2005 STS-114 LF1 Discovery Raffaello (MPLM) første romfergeferd etter Columbia 7 9. aug. 2005
Progress M-53 - 7. sep. 2005
8. sep. 2005 Sojuz-U 19P Progress M-54 -
1. okt. 2005 Sojuz-FG 11S Sojuz TMA-7 Ex-12 + EP-9 (G. Olsen) opp 3
Sojuz TMA-6 Ex-11 + Olsen (”turist”) ned 3 11. okt. 2005
21. des 2005 Sojuz-U 20P Progress M-55 -
Progress M-54 - 3. mar. 2006
30. mar. 2006 Sojuz-FG 12S Sojuz TMA-8 Ex-13 + EP-10 (Pontes) opp 3
Sojuz TMA-7 Ex-12 + Pontes (Brasil) ned 3 8. apr. 2006
24. apr. 2006 Sojuz-U 21P Progress M-56 -
Progress M-55 - 19. juni. 2006
24. juni 2006 Sojuz-U 22P Progress M-57 -
4. juli 2006 STS-121 ULF1.1 Discovery Leonardo (MPLM-1) T. Reiter (ESA) joinet Ex-13 7/6 17. juli 2006
9. sep. 2006 STS-115 12A Atlantis P3/P4 (bjelkesegment m/solpaneler) 6
18. sep. 2006 Sojuz-FG 13S Sojuz TMA-9 Ex-14 + EP-11 (A.Ansari) opp3
Progress M-56 - 19. sep. 2006
Atlantis Frakoblet ISS 17. sept. 6 21. sep. 2006
Sojuz TMA-8 Ex-13 + Ansari (turist) ned 3 29. sep. 2006
23. okt. 2006 Sojuz-U 23P Progress M-58 -
10. des. 2006 STS-116 12A.1 Discovery P5+Spacehab S. Williams avløste Reiter og joinet Ex-14 7 22. des. 2006
Progress M-57 17. jan. 2007
18. jan. 2006 Sojuz-U 24P Progress M-59 -

Planlagte ferder til ISS:

7. apr. 2007 Sojuz-FG 14S Sojuz TMA-10 Ex-15 + turist opp 3
11. mai 2007 STS-117 13A Atlantis S3/S4 (bjelkesegment m/solpaneler) 6
12. mai 2007 Sojuz-U 25P Progress (oppskytingsdato dersom romfergen utsettes) -
19. juli 2007 STS-118 13A.1 Endeavour S5+Spacehab Anderson avløser Williams og joiner Ex-15 7
25. juli 2007 Ariane 5G ATV-1 ATV-1 Jules Verne (ESAs første forsyningsfartøy) -
3. sep. 2007 Sojuz-U 26P Progress -
6. okt. 2007 Sojuz-FG 15S Sojuz TMA-11 3
25. okt. 2007 STS-120 10A Atlantis Node-2 (sammenkoblingsmodul)
29. des. 2007 STS-122 1E Discovery Columbus (europeisk laboratoriemodul) -
7. feb. 2007 STS-123 1J/A Endeavour ELM-PS (japansk forsyningsmodul) 6-7
24. apr. 2008 STS-124 1J Atlantis Kibo (japansk laboratoriemodul) 6-7
24. juli 2008 STS-119 15A Endeavour S6 (4. og siste bjelkesegment m/solpaneler) 6-7
20. nov. 2008 STS-126 ULF2 Discovery MPLM 6-7
des. 2008 Proton-K 3R Multipurpose Laboratory Module med europeisk robotarm -
jan. 2009 STS-127 2J/A Endeavour JEM-EF+ELM-ES (japanske ISS-seksjoner) 6-7
feb. 2009 H-IIB HTV-1 Japansk forsyningsfartøy -
apr. 2009 STS-128 17A Discovery MPLM ISS klar for permanent 6-mannsbesetning 6-7
juli 2009 STS-129 ULF3 Endeavour ELC1 +-2 (Express-forsyningsmoduler) 6-7
sep. 2009 STS-130 19A Discovery MPLM 6-7
jan. 2010 STS-131 ULF4 Endeavour ELC3 + -4 (Express forsyningsmoduler) 6-7
apr. 2010 STS-132 20A Discovery Node-3 + Copula (koblingsmodul m/utkikkskupé) 6-7
juli 2010 STS-133 ULF5 Endeavour ELC4 + -5 6-7
2010? Proton-K 9R Russisk forskningsmodul

Øvrige bemannede romferder etter 2004:

12. okt. 2005 CZ-2F - Shenzhou 6 andre kinesiske bemannede romferd 2 16. okt. 2005
23. okt. 2008 STS-125 - Atlantis HST-SM4 (5. serviceferd til Hubble-romteleskopet) 6

Romfart 2007-1
35
 Bemannet romfart

Oppskyting: Dato i universaltid. Sammenkobling med ISS foretas vanligvis to døgn etter oppskyting. (14 d for Zvezda).

Bærerakett: STS: Space Transportation System: Nummerering av individuelle amerikanske romfergeferder.

Proton-K, Sojuz-U og –FG: Russiske engangsbæreraketter.
Ariane 5: Europeisk engangsbærerakett.
H-IIB: Japansk engangsbærerakett
CZ-2F: Kinesisk engangsrakett for bemannede romferder. Forkortelse (vestlig omskriving) for Lang Marsj 2F.

ISS-nummer: ISS: International Space Station: Den internasjonale romstasjonen.

A: Amerikansk. R: Russisk. P: Progress (russisk). S: Sojuz (russisk).
UF: Benyttelsesferd (amerikansk). LF: Forsyningsferd (am.) ULF: Benyttelses- og forsyningsferd (am.)

Romfartøy: Endeavour, Discovery, Atlantis: De gjenværende amerikanske romfergene.

Romfergene bringer moduler, besetninger, utstyr og forsyninger opp og ned og fungerer som arbeidsplattform.
Sojuz-TMA: Russisk. Bringer besetninger opp og ned og fungerer som permanent tilkoblede «livbåter».
Progress M og -M1: Russiske, ubemannede forsyningsfartøy. Fylles med søppel før frakobling fra ISS.
Progress foretar også rutinemessig heving av ISS’ bane og kan etterfylle stasjonen med drivstoff.
ATV: Europeiske, ubemannede forsyningsfartøy. Større i volum og kapasitet enn Progress.
HTV: Japansk, ubemannet forsyningsfartøy.
Minst ett (Sojuz), og maksimalt to bemannede romfartøy (Sojuz + romferge eller to Sojuz) er alltid tilkoblet ISS.

ISS-modul: Moduler skrevet i kursiv er midlertidig tilkoblede moduler:

De gjenbrukbare Spacehab- og MPLM-forsyningsmodulene bringes opp og ned på samme romfergeferd.
Spacehab ligger i romfergens lasterom under hele ferden.
MPLM-modulene kobles direkte til ISS. Muliggjør overflytting av ”racks” som ikke får plass gjennom PMA'ene.
MPLM-modulene (Multi-Purpose Logistics Modules) er bygd i Italia og døpt Leonardo, Raffaello og Donatello.
ATV-forsyningsfartøyene vil også fungere som midlertidige (ca. 6 mnd.) laboratoriemoduler under trykk.
Følgende moduler er permanent koblet til ISS:
Zarja, Zvezda og Pirs: Russiskbygde moduler under trykk (romfarerne jobber i dem uten romdrakter).
Unity, Destiny, Quest og PMA (ISS/romferge-tilkoblingsadapterene): Amerikanske moduler under trykk.
Bjelkesegmentene: Nummereres fra innerst til ytterst (S0 i midten). P: Portside (babord). S: Starboard (styrbord)
Manuelt arbeid på bjelkesegmentene kan bare gjøres under romvandringer.

Altern(ativ) bet.: Mer formelle, tekniske betegnelser (evt. forklaringer i tabellen). Byttes ofte ut med egennavn etter oppskytingen.

Anmerkninger: ”Ex-” står for ISS-ekspedisjon, dvs. langtidsbesetningene i ISS. Avløser hverandre slik at ISS er permanent bemannet.
Består av to eller tre romfarere, hvorav minst én russer og én amerikaner. Vanligvis oppe 4-6 måneder om gangen.
Bringes opp og ned med romfergen eller Sojuz. Ekspedisjonene nummereres fortløpende.

”EP-” angir ISS-besøksbesetninger som bringes opp og ned med Sojuz. Disse er oppe i 1-2 uker. Gjelder altså ikke
besøk fra romfergene, som har tilsvarende varighet. EP-romfarerne er enten oppe i ISS under overlappingsperiodene
mellom to langtidsbesetninger, eller i tiden under skifte av Sojuz-”livbåt”. Ett eller alle tre Sojuz-setene er okkupert av
EP-besetningen. To av Sojuz-besetningen vil være profesjonelle romfarere (hvorav minst en russisk Sojuz-pilot), enten
det er langtidsbesetning (Ex-) eller besøksbesetning (EP-). Den tredje er som regel en betalende ”passasjer”, som kan
være profesjonell romfarer fra f. eks ESA (hvor da ESA betaler), eller en såkalt romturist. Når langtidsbesetningene
bringes opp og ned med romfergen vil man benytte 3-manns EP-besetninger til å bytte ut halvårsgamle Sojuz-
”livbåter”. NASA kaller dette ”taxi”-ferder. Ved samtidig bytte av Sojuz-fartøy og 2-manns langtidsbesetning (i de
første årene etter Columbia-ulykken) fyller en passasjer (proff eller ”turist”) det tredje Sojuz-setet og oppholder seg i
ISS under langtidsbesetningenes overlappingsperiode.

Besetning: Antall besetningsmedlemmer i romfartøyet. Flere kombinasjoner av besetningsutskifting kan skje:

En romferge bringer oftest opp seks til syv personer, etterlater null til tre av disse i ISS og bringer null til tre tilbake.

Returdato: Foretatt retur (universaltid) for romfartøy. Besetning kan være helt (Sojuz) eller delvis (Sojuz, romfergen) utskiftet.
Retur foretas fra noen timer (Progress og Sojuz) og opptil flere uker (noen få Progress) etter frakobling fra ISS.
Romfergen lander gjerne ett til et par døgn etter frakoblingen, avhengig av været ved landingsstedet.
Progress, ATV, samt bane- og serviceseksjonene til Sojuz og Shenzhou destrueres under tilbakevendingen.

36 Romfart 2007-1
 Den INTERNASJONALE ROMSTASJONEN

ISS' gjenstående byggesekvens

STS-115 (september 2006) var første ulykken. Sekvensen under viser alle forsyningsferder er altså ikke tatt
monterings- og byggeferd til ISS på monteringsferdene til ISS etter STS- med. Ferdig montert vil ISS være
nesten fire år, grunnet Columbia- 121, i kronologisk rekkefølge. Rene stor som en fotballbane.

STS-121 (konfigurasjon 2002-2006) STS-115: P3/P4 STS-116: P5

+ Innrulling av halve P6

STS-117: S3/S4 STS-118: S5 STS-120: Node-2

+ Innrulling av halve P6 + flytting og utrulling av P6

STS-122: Columbus STS-123: Kibo ELM-PS STS-124: Kibo laboratorium

STS-119: S6 STS-127: Kibo EF + ELM-ES STS-132: Node-3 + Copula

Romfart 2007-1
37
Bemannet romfart

Asteroideferd
med Orion?
Av Øyvind Guldbrandsen

Offisielt blir Orion konstruert med tanke på bemannede ferder til Månen, men romfartøyet kan
også benyttes til asteroideferder.

N ASA har så smått begynt å lure på

om de skal sende mennesker til
en asteroide før den første bemannede
Mars-ekspedisjonen.

Menneskehetens punktum? Nær-Jorden-asteroide, representert
ved den 33 km lange Eros. Fotografert fra romsonden NEAR (Near
Earth Asteroid Rendezvous). (JHU-APL/NASA)
ORION
Ved NASAs Johnson romfartsenter har
man siden høsten 2006 studert mulig-
heten av å sende et Orion-fartøy til en
nær-Jorden-asteroide (NEO - Near Earth
Orbit). Selv om Orion i første omgang
bare skal brukes til ferder til og fra lav
jordbane, blir romfartøyet primært
designet for bemannede måneferder.
Konstruksjonen skal også ta høyde
for senere bemannede ferder til Mars.
Men NASA har også lenge visst at et
bemannet Mars-fartøy uten større pro-
blemer kan foreta en ekspedisjon til en
NEO-asteroide. Faktisk vil en bemannet
NEO-ferd kunne være vesentlig enklere
å gjennomføre enn en bemannet Mars-
landingsferd.
Samtidig studerer man ved NASAs
Marshall romfartssenter muligheten av
å benytte en Ares IV-bærerakett til en
ubemannet testferd med Orion. Ferden
vil ligne Apollo 8s fra 1968, altså gå i
bane rundt Månen men uten å lande.
Test av Orions navigasjonssystemer,
varmeskjold og tilbakevending av ”skip-
entry”-typen vil være blant formålene.

38 Romfart 2007-1

SKIP-ENTRY
Skip-entry-tilbakevending går ut
på å treffe atmosfæren i en så flat
vinkel at romkapselen spretter ut
i rommet igjen for så å dykke ned
i atmosfæren og lande et ganske
annet sted enn ved en rent ballistisk
tilbakevending. Dette har så langt
aldri vært foretatt under beman-
nede romferder. Sovjetunionen
benyttet seg imidlertid av teknik-
ken under de siste Zond-ferdene for
35-40 år siden. Disse ferdene gikk
rundt Månen og var forberedelser
til bemannede ferder, som imidler-
tid aldri fant sted.
Fordelen med skip-entry er at
man blir langt mer fleksibel med
hensyn til når tilbakevending fra
Månen skal finne sted dersom man
ønsker å lande på et spesifikt sted
på Jorden. Dette fordi man nærmest
kan ”fly” til det ønskede landings-
sted, uten å vente på at Jorden og
Månen har posisjonert seg riktig i
Den foreslåtte, uoffisielle Ares IV (t.h.), en slags "Ares V light", vil eventuelt
kunne benytte grunntrinnene fra Ares V og det øvre trinnet fra Ares I. Til
venstre Saturn V-Apollo, i midten romfergen, alle i samme skala. Innfelt
tegning av Orion-kapselen, som vil ha diameter på 5 meter.
Romfart 2007-1
utforskning av solsystemet
forhold til hveran-
dre. Med Orion sø-
ker NASA å lande
på USAs fastland,
nær vestkysten.
ARES IV
Den foreløpig uof-
fisielle Ares IV vil
eventuelt bli en
hybrid mellom Ex-
ploration-program-
mets allerede god- NASA ønsker å teste Orion-kapselen under en
kjente bæreraketter ubemannet måneferd. Man er spesielt inter-
Ares V og Ares I, og essert i å studere hvordan varmeskjoldet klarer
bestå av førstnevn- påkjenningnene under tibakevendingen.
tes kjernetrinn og
faststoffmotorer og
sistnevntes 2. trinn. at NASA derfor kan bli tvunget til
Det har for øvrig blitt lagt merke å skyte det opp med en Ares IV-va-
til at Orion Block 1-romfartøyet, det riant uten faststoffmotorene. NASA
som skal brukes til ferder til og fra avviser imidlertid dette.
ISS i jordbane, kan komme til å bli Det man nå altså ellers ser for
tyngre enn spesifisert, kanskje for seg er muligheten av å benytte Ares
tungt for Ares 1-bæreraketten. Og IV-raketten til å sende et Orion-far-
tøy til en NEO.
Ares IV kan bli flyklar allerede
i 2015-2017, flere år før Ares V. Men
det vil ta lengre tid før den kan
benyttes til bemannede ferder. Det
gjelder uansett om man vil sertifise-
re Ares IV for bemannede oppsky-
tinger, eller utvikle teknikken med å
skyte opp besetningen separat med
Ares I. Da må man nemlig utvikle
systemer som kan lagre det kryoge-
niske drivstoffet i jordbane i opptil
flere uker, i påvente av at astronau-
tene skal skytes opp.
En bemannet asteroideferd vil
uansett neppe kunne finne sted
før godt ut på 2020-tallet, etter at
romfartøyet er grundig testet under
ferder til vår mye nærmere måne.
HVILKEN asteroide?
Også det å finne en passende as-
teroide ser ut til å være vrient.
Den amerikanske kongressen har
beordret NASA om å følge med på
NEO-asteroidene, siden disse kan
være en trussel for Jorden. Men de
fem teamene som jobber for NASA
med dette formålet har så langt ikke
funnet noen asteroider som fyller
kriteriene for å være mål for en
bemannet Orion-ferd.
39
utforskning av solsystemet

Solsystemet: Oppdatering
I slutten av februar 2006 fant det sted to planetpasseringer i løpet av halv uke, samtidig som
det for første gang i romalderen befant seg romfartøy i aktivitet ved eller på hele fem planeter
i Solsystemet på én gang

Av Øyvind Guldbrandsen

høy aktivitet
25. februar 2007 strøk ESAs
kometsonde Rosetta 250 km over
Mars' overflate. 28. februar passerte
NASAs New Horizons Jupiter. Da
var avstanden atskillig større – 2,3
millioner km.
I begge tilfeller var hensikten å
utnytte planetenes gravitasjonsfel-
ter for å bli slynget videre mot de
egentlige målene, som ligger mange
år frem i tid. Rosetta skal ankomme
kometen Tsjuryumov-Gerasimenko
i 2014, mens New Horizons skal
suse forbi planeten Pluto i 2015.
I kjølvannet av Rosetta, som
er ESAs mest ambisiøse romson-
deprosjekt hittil, ble det bygget to
romsonder, Mars Express og Venus
Ulysses
Express. 23 februar 2007 ble begge Tidlig i 2007 passerte Ulysses nes- dan forholdene på Jorden totalt er
disse ferdene vedtat forlenget, til ten direkte over, eller skal man si underlagt Solen.
mai 2009. Venus Express kretser under, Solens sydpol. Maks sydlige Ingen bæreraketter var kraftige
ensom rundt Venus, mens Mars breddegrad (-79,7°) ble passert 7. nok til å sende Ulysses direkte inn
Express har selskap av fire NASA- februar. Avstanden til Solen var 329 i en slik høyinklinert bane. I stedet
fartøy på og rundt ”sin” planet. millioner km, eller 2,2 AE (1 AE = ble Ulysses, etter oppskyting med
Fra Saturn kommer det sta- avstanden Jorden – Solen.) I løpet romfergen Discovery (STS-41), og
dig nye oppdagelser fra Cassini, av 2007 vil Ulysses ”klatre oppo- IUS/PAM øvre faststofftrinn, først
NASA-sonden med europeisk del- ver”, og passere maks nordlig bred- sendt forbi Jupiter, som ble passert
takelse som i snart tre år har studert degrad den 14. januar 2008. i februar 1992. Jupiters gravitasjon
”Ringenes Herre” og dens mange Dette er tredje gang siden opp- bøyde Ulysses bane ”nedover” og
måner. Cassini er nærmere omtalt i skytingen i oktober 1990 at Ulysses inn i den nåværende, som har om-
egen artikkel i dette bladet. passerer over Solens poler. Første løpstid på 6,3 år og inklinasjon på
Den femte planeten med rom- gang var 1994-1995, andre i 2000- rundt 80°. Banen strekker seg fra 1,3
fartøy i nærheten er selvsagt Jor- 2001. til 5,4 AE fra Solen.
den, med et utall satellitter, pluss en Ulysses kretser i en helt unik Oppskytingen av Ulysses ble
romstasjon i bane rundt seg. bane som står nesten vinkelrett på flere år forsinket, bl.a. som følge
I tillegg har NASA én romsonde, både ekliptikken og Solens ekva- av Challenger-ulykken i 1986. Men
Messenger, på vei mot Merkur. tor. Dermed har Ulysses kunnet utsettelsen var heldig i den forstand
Uranus og Neptun har vært besøkt gi forskerne et ellers uoppnåelig at banen nå er gunstig timet i for-
én gang tidligere, av Voyager 2 i bilde av Solens magnetosfære i alle hold til den 11-årige solaktivitets-
henholdsvis 1986 og 1989. Men i dimensjoner. Dette gir igjen en mer syklusen. Annenhver polpassering
dag er det ingen konkrete planer komplett forståelse av prosessene skjer under henholdsvis solakti-
om å sende noe mer dit. på Solen, viktig med tanke på hvor- vitetsminimum og –maksimum. I

40 Romfart 2007-1
 utforskning av solsystemet

likhet med i 1994-1995 er det
nå solaktivitetsminimum. Forskerne
er meget interessert i endringer i
forhold til de tidligere polpasserin-
gene. Det er årsaken til at ferden er
blitt forlenget fra ett til foreløpig tre
par polpasseringer.
Ulysses er utstyrt med instru-
menter som kontinuerlig observerer
magnetfelt, solplasma, solar radio-
støy, energirike partikler, kosmisk
stråling og kosmisk støv. Siden
oppskytingen har imidlertid strøm-
forsyningen fra RTG-en minket, og
driften av instrumentene må gå på
omgang. Også mengden hydrasin
minker. Dette brukes til å holde
antennen rettet mot Jorden.
Av de mange overraskende ob-
Ulysses pas-
serte tilfel-
digvis gjen-
nom halen
til kometen
Hyakuta-
ke i 1996.
(ESA/D.A.
Hardy)
servasjonene fra Ulysses kan nevnes
at solvindens hastighet er omvendt
proporsjonal med temperaturen
i Solens korona – helt motsatt av
tidligere antatt.
Ulysses er et samarbeids-
proskjekt mellom den europeiske
romorganisasjonen ESA og ameri-
kanske NASA. Sonden er bygget
av ESA, skutt opp av NASA og har
instrumenter og bakkepersonell fra
begge. Opprinnelig het prosjektet
ISPM (��������������������������
International�������������
Solar Polar
Mission����������������������������
) og skulle bestå av to son-
der. Den andre skulle bygges av
NASA og bl.a. være utstyrt med
kameraer for å observere solpolene.
NASA-sonden ble imidlertid kan-
sellert tidlig på 1980-tallet.
Messenger
Til nå har bare én romsonde besøkt
Merkur. Det var NASAs Mariner 10,
som passerte planeten tre ganger i
1974-75.
Merkur-sonde nr. 2 er Mes-
senger (MErcury Surface, Space
ENvironment, Geochemistry, and
Ranging). Denne er bygget av APL
(Johns Hopkins University Applied
Physics Laboratory) og er den sy-
vende sonden i NASAs Discovery-
program.
Messenger ble skutt opp i
august 2004, passerte Jorden ett
år senere og Venus første gang i
oktober 2006. Ny Venus-passering
vil skje snart, i juni 2007. Da venter
man noen data tilbake. Det skjedde
ikke under passeringen i 2006, fordi
kommunikasjonen ble hindret av at
Venus befant seg rett bak Solen.
Første av tre Merkur-passerin-
ger vil skje i januar 2008. Det blir
altså første gang et romfartøy passe-
rer Merkur på nesten 33 år. Etter 15
omløp rundt Solen skal Messenger
inn i bane rundt Merkur i 2011.
De seks planetpasseringene
gjøres for å spare drivstoff under
oppskytingen og når sonden skal
inn i bane rundt Merkur.

BepiColombo
Etter å ha vært under planleg-
ging i flere år ble Merkur-sonden
BepiColombo i slutten av februar
2007 endelig godkjent av ESAs
forskningsprogramkomité. ESA vil
gjennomføre det 665 millioner Euro
Observasjoner fra Ulysses viser at Solens magnetiske akse ligger parallelt dyre prosjektet i samarbeid med
med rotasjonsaksen under solaktivitetsminimum (a). Men i løpet av solsy- den japanske romfartsorganisasjo-
klusen velter den gradvis over (b) og blir liggende parallelt med Solens nen JAXA. Oppskyting er planlagt
rotasjonsekvator under solaktivitetsmaksimum (c). til 2013.
Det er gjennom kroronahullene, som ligger rundt de magnetiske polene, BepiColombo består av to son-
hurtige solvinder slipper ut. Enda mer dramatiske koronamasseutbrudd der, som begge skal gå inn i krets-
forårsaker tidvis problematiske, men spektakulære solstormer på Jorden, løp rundt Merkur i 2019. Mercury
ved at de kan slå ut strømnett og satellitter og utgjøre fare for astronauter, Planetary Orbiter (MPO) er ESAs
men også lage nordlys. ansvar, mens JAXA bidrar med den
Hurtige solsvider treffer sjelden Jorden under solminimum, siden færre noe mindre Mercury Magnetosphe-
unnslipper Solens magnetiske ekvator. Utenom solminimum oppfører ric Orbiter (MMO).
Solen seg som et fyrtårn, hvor en eller annen magnetpol peker i retning Oppskyting skal skje med en
Jorden hver 27. dag. Under solmaksimum dempes imidlertid solvinden av russisk Sojuz-bærerakett fra Kou-
at koronahullene krymper. (NASA MSFC/S. Susess) rou i Fransk Guyana i Sør-Amerika,

Romfart 2007-1
41
utforskning av solsystemet

Venus Express
Den 23. februar 2007 vedtok ESAs
forskningsprogramkomité enstem-
mig å forlenge ferdene til både
Mars- og Venus Express. Venus Ex-
press ble skutt opp i november 2005
og gikk inn i kretsløp rundt Venus
fem måneder senere, som ESAs
første sonde til denne planeneten.

BebiColombos hoved­
deler. Fra venstre:
MMO, solskjold, MPO,
fremdriftsenhet.

hvor Ariane-rakettene skytes opp

fra idag. Sojuz-oppskytingsrampen
ventes å være ferdigbygget i begyn-
nelsen av 2009.
En cruisemodul med sol­
elektriske ionemotorer, også ESAs
ansvar, vil styre de sammenkoblede
sondene forbi Månen, Jorden, Ve-
nus og Merkur og til slutt inn i bane
rundt sistnevnte. Her blir delene
separert. Japanske MMO skal inn i
en bane som er høyere og mer av-
lang enn ESAs MPO.
Det var opprinnelig planen å
ha med en tredje sonde, som skulle
lande på Merkur, med dette ble
skrinlagt for noen år siden.
BepiColombo ved Merkur.
Temperaturkart av deler av Venus-overflaten, basert på data fra Venus
Express’ VIRTIS-instrument (Visible and Infrared Thermal Imaging Spectro-
meter) tatt opp under ett enkelt omløp 10. august 2006. VIRTIS benyttet
tre smale spektrale ”vinduer” på 1,02, 1,10, og 1,18 mikrometer for å se
overflaten. Til høyre topografisk kart over samme område, basert på
radardata fra NASAs radarsonde Magellan, som kretset rundt Venus gjen-
nom første halvdel av 1990-tallet. (ESA/VIRTIS-VenusX Team.)
Rosetta
Selv om Rosetta er på vei til en
komet, sørget nærpasseringen
av Mars i februar 2007 for å
sende sonden i retning Jorden,
som skal passeres i november
2007. Rosetta har allerede pas-
sert Jorden én gang, i mars
2005, ett år etter oppskytingen,
og skal gjøre det for tredje gang
i 2009. Alt for å bygge opp nok
fart til å nå ut til Tsjuryumov-
Gerasimenko i mai 2014.
Vel fremme - forhåpentligvis
- skal Rosetta fly i formasjon
med, og observere kometen i
minst halvannet år, og sende
en liten robot, Philae, ned på Utsikt over Mars, sett fra Rosettas
kometkjernens overflate. I 2008 landingssonde Philae. Rosettas ene
og 2010 skal Rosetta også pas- solpanel er synlig.
sere to asteroider.

42 Romfart 2007-1
 utforskning av solsystemet

New Horizons
Bare 13 måneder etter oppskytin-
gen passerte Pluto-sonden New Ferder til Jupiter
Horizons Jupiter. Det skjedde den
28. februar 2007. Passeringen ser så Navn Oppskyting Ankomst
langt ut til å ha gått etter planen. Pioneer 10 1972 1973
Unntaket var at problemer med det Pioneer 11 1973 1974
ultrafiolette spektrometeret ”Alice” Voyager 1 1977 1979
førte til at man gikk glipp av noen Voyager 2 1977 1979
stjerneokkultasjonsobservasjoner Galileo 1989 1995
som skulle gi atmosfæredata om Ulysses 1990 1992
Jupiters måner. Cassini 1997 2000
Hoverpoenget med passeringen New Horizons 2006 2007
var å redusere reisetiden til Pluto. Juno 2011 2016
Men det ga også mulighet til å teste
ut sonden, samt spe på prosjektets Med unntak av banesondene
totale vitenskapelige utbytte. Galileo og den planlagte Juno
Jupiter-passeringen skjedde like har alle sondene passert forbi
utenfor Callistos bane. Men siden Jupiter, og i de fleste tilfel-
alle de store månene da befant seg ler fortsatt til andre planeter.
på tilnærmet motsatt side av Jupi- Galileo hadde med seg en
ter, fikk New Horizons bare gjort atmosfærekapsel.
observasjoner av disse med mid-
dels oppløsning. Konsepter under studier, men
Etter planen skal New Horizons Jupiters lille (ja, lille) røde flekk, fo- som ikke er godkjent, inkluder:
ha utført 700 observasjoner og sam- tografert fra New Horizons Europa Geophysical Explorer
let inn over 36 Gb data fra Jupiter. (Europa-banesonde med un-
Siden sonden ikke kan observere og dergrunnsradar, tidligst opp-
sende data til Jorden samtidig var skyting i 2015)
det relativt begrenset hva som var Jupiter Flyby with Probes (opp-
mottatt av dette da Romfart gikk i skyting tidligst i 2020)
trykken. Først i slutten av april 2007 Europa Astrobiology Lander
regner man med at alle dataene fra (oppskyting tidligst i 2035).
nærpasseringen er overført. Den planlagte JIMO (Jupiter Icy
I mange uker vil New Horizons Moon Mission) ble kansellert
fortsette mange, kanskje opptil 150 for en tid tilbake.
millioner km nedover Jupiters enor-
me magnethale, et område ingen
andre romfartøy har utforsket.
New Horizons er første sonde
ved Jupiter siden Galileo ble styrtet
inn i atmosfæren i september 2003.
Cassini
Saturn-sonden Cassini har oppda-
get både mange og store hydrokar-
Over t.h.: Dramatisk bilde av vulkanske utbrudd på Jupiter-månen Io. bonsjøer på Titan, både med radar
Bildet ble tatt med New Horizons LORRI-kamera den 28. februar 2007 og og kamera. Sjøene ligger på svært
er med hensikt overeksponert, for å tydeliggjøre utbruddene. Minst tre nordlige breddegrader, men man
er synlige, hvorav den 290 km høye, paraplyformede skyen fra Tvashtar- antar det finnes tilsvarende rundt
vulkanen nær nordpolen er tydeligst. sydpolen også.
Ved randen nær ekvator ses også utbrudd fra Prometheus. Masubi, på Ellers bekrefter nye observasjo-
nattsiden på den sydlige halvkulen, spruter høyt nok til at skyen lyses opp ner inntrykket av Titans landskap
av Solen. som meget flatt. Mesteparten av
Bildet ble tatt i en avstand av 2,5 millioner km, fem timer etter nærmeste topografien varierer med under 500
avstand til Jupiter. Fra denne avstanden gir LORRI (Long Range Recon- m og de høyeste fjellene kun 1 km
naissance Imager) bilder med en oppløsning på 12,5 km pr. piksel. Ios høye. Men lite er kartlagt så langt.
nattside er lyst opp av Jupiter. (NASA/APL) Mer fra Saturn på neste side!

Romfart 2007-1
43
UTFORSKNING av
utforskning AV solsystemet
SOLSYSTEMET

Cassinis forlengede
ferd

Romsonden Cassini vil være ferdig med sitt primære oppdrag

i bane rundt Saturn sommeren 2008. Nylig bestemte man seg
for hvilke planer Cassini skal følge årene etter det.

Av Øyvind Guldbrandsen

C assini-prosjektets viten-
skapsteam bestemte i februar
2007 seg for hvilken bane og obser-
vasjonsprogram Cassini skal følge
under en forlenget ferd, som vil
vare fra august 2008 til juni 2010.
Prosjektets primære fase startet
da Cassini/Huygens gikk inn i bane
rundt Saturn i juli 2004. Det skjedde
nesten syv år etter oppskytingen.
Siden da har Cassini foretatt i over-
kant av 40 omløp rundt Saturn.
Under de fleste av disse har den
også passert tett ved en eller to av
Saturns måner.
Cassinis utvidede observa-
sjonsprogram er basert på de opp-
dagelser sonden har gjort under
prosjektets primære fase, som nå
er 2/3 ferdig. Disse har bl.a. skjø-
vet Enceladus omtrent til topps på
prioriteringslisten, etter at Cassini
oppdaget kontinuerlige geysirut-
brudd, med mulig utspring fra un-

44 Romfart 2007-1
 utforskning av solsystemet

derjordiske vannlommer, på denne ganger pr. omløp, for å holde

relativt lille Saturn-månen.
Som under den primære fasen
er det imidlertid Titan som Cassini
vil fly forbi flest ganger under den
forlengede ferden. Ikke bare fordi
dette er Saturns største og mest
interessante måne, men også fordi
man er helt avhengig av Titans gra-
vitasjonsfelt for å gjennomføre alle
de ønskede baneendringene.
PF6h9
Navigasjonsteamet beregnet seg
frem til flere alternative baner for
Cassini, som hver og en ga forskjel-
lig grad av observasjonsmuligheter
av Saturns atmosfære, ringer, for-
skjellige måner eller magnetosfære.
Det alternativet man til slutt ble
enige om har betegnelsen PF6h9, og
er det som gjennomgående så ut til
å gi mest tilfredsstillelse blant flest
forskergrupper.
Men også andre hensyn måtte
tas. For eksempel måtte man sørge
for å ikke passere gjennom områder
med risikabelt høye konsentrasjo-
ner av ringpartikler, og man måtte
finne en bane som ikke krevde for
mye styredrivstoff, som Cassini kun
har en begrenset mengde igjen av.
Drivstoffet brukes til banekorrek-
sjoner, som vanligvis foretas et par
Cassini langs den forutbes-
temte kursen.
Likevel var PF6h9 den av
finalistene som krevde mest
hastighetsendringer av Cas-
sinis rakettmotor, nærmere
bestemt 224 m/s. Dette er
imidlertid bare en brøkdel av
hva man i tillegg får ved å ut-
nytte Titans gravitasjonsfelt.
Under PF6h9 vil Cassini
foreta 60 omløp rundt Saturn,
som da vil komme i tillegg
til de 79 foretatt under den En diger sky som dekker hele Titans
primære ferden. Den vil fly nordlige område ned til 62. bredde-
26 ganger forbi Titan og syv grad, fotografert i infrarødt 29. desem-
ganger forbi Enceladus. To ber 2006. Dette var første gang skyen
av Enceladus-passeringene ble skikkelig observert, men forskerne
skal skje i høyder på bare 25 hadde beregnet at den måtte være
km! Cassini vil også passere der. Trolig er skyen kilde til metansjø-
innen rimelig nærhet av de ene på radarbildene i disse områdene.
mellomstore månene Mimas, (NASA/JPL/University of Arizona.)
Tethys, Dione og Rhea tre til
åtte ganger hver. En av pas-
seringene bare 100 km over Rhea, ta nærbilder av overflatene, kom-
Saturns nest største måne. Også mer de i beste fall til å bli temmelig
flere av de små månene vil bli ob- uskarpe, ettersom passeringene vil
servert på nært hold. finne sted med relative hastigheter
De svært nære passeringene av på flere km/s. Cassinis har ikke sys-
Rhea og Enceladus skal primært temer som gjør at kameraene kan
foretas for å undersøke støv- og an- kompensere for slike hastigheter på
dre rommiljøforhold nær månene. så korte avstander.
I den grad Cassini i det hele tatt vil Frem til og med mars 2007 had-

Utsnitt av et radarsveip Cassini foretok under T-16-passeringen den 21. juli 2006. Området ligger rundt 80 ° nordlig
breddegrad, et område som da hadde ligget i vintermørke i mange år. Sveipet har her en bredde på 150 km.
Sveipets totale lengde var 4000 km. Forskerne antar at de mørke flekkene er innsjøer av flytende metan, som
man lenge har antatt burde finnes på Titan. Både fasongene og den svært lave radarrefleksjonsevnen tyder
på at det er sjøer. Dessuten kan det se ut som elver er tilknyttet noen av sjøene. Sjøen på venstre side synes å
være delvis uttørket, noe som kan ha sammenheng med at våren nærmer seg på Titans nordlige halvkule.
Badetemperaturene på Titan ligger på -180 °C eller kaldere. (JPL/NASA/ASI)

Romfart 2007-1
45
utforskning av solsystemet
de Cassini foretatt 27 nærpasserin-
ger av Titan. Ved utgangen av den
primære ferden, den 31. juli 2008,
skal totalt 45 Titan-nærpasseringer
være gjennomført. 44 av disse i
høyder på mellom 950 og 4000 km,
med gjennomsnitt på 1480 km. På
grunn av Titans tykke atmosfære tar
man ikke sjansen på å sende Cassini
nærmere overflaten enn 950 km.
VÅRJEVNDØGN
En interessant begivenhet vil for
øvrig finne sted 11. august 2009. Da
vil Solen, sett fra Saturn, passere
gjennom Saturns ringplan, noe som
bare skjer to ganger pr. Saturn-år,
dvs. med 14,7 års mellomrom.
I en kort periode vil de tynne
ringene bli belyst eksakt fra siden,
og nærmest bli usynlige, noe som
kan gi mulighet for en del interes-
sante observasjoner. F. eks kan
bittesmå måner, som ellers er bort-
gjemt innimellom ringene, tre frem,
mens andre vil kaste lange skygger
over ringene. Også små ujevnheter
i ringene vil tre tydeligere frem i
sidelys.
Det er også teorier om at de
Utsnitt av et radarbilde tatt 9. oktober 2006, under T-19-passeringen. Utsnittet dekker et område på 140 x 300 km
og er sentrert rundt 73 grader nord på Titan. Til venstre ses tydelig hva forskerne antar er en elv eller et elveleie
som munner ut i et større sjøområde av hydrokarboner, trolig flytende metan og/eller etan. (JPL/NASA/ASI)
46
merkelige, såkalte ”eikene” i rin-
gene best viser seg i tiden rundt
jevndøgn. Eikene ble oppdaget og
observert av Voyager-sondene 1980
og -81, men har vært forbløffende
fraværende på Cassinis bilder.
BRØYTEMÅNE
Senere i 2009 vil en annen interes-
sant begivenhet finne sted. Bereg-
ninger viser at Prometheus vil bane
seg vei gjennom F-ringen. Hvordan
det vil ta seg ut gjenstår å se.
Prometheus og Pandora er to
minimåner som i dag kretser hhv.
like innenfor og utenfor den tynne
F-ringen. De ble tidligere regnet å
være ”gjetermåner” for ringen, ved
at de holder ringpartiklene på plass
i bane rundt Saturn. Men obser-
vasjoner fra Cassini viser at situa-
sjonen er en del mer komplisert.
Månene og ringpartiklene synes å
påvirke hverandre gravitasjonelt
i et nesten kaotisk mønster, med
det resultat at F-ringen kontinuer-
lig nærmest blir tvunnet, vridd og
klumpet. Gjetermånene kan være
resultatet av to slike sammenklum-
pinger.
IKKE IAPETUS
Til manges skuffelse kommer Cas-
sini ikke til å passere nær Iapetus
under den utvidede ferden. Det til
tross for at Iapetus er blant Saturns
tre største og tre mest interessante
måner. Bl.a. har månens to halvku-
ler svært forskjellig refleksjonsevne,
den har en enorm fjellkjede som
strekker seg halvveis rundt månen,
nesten eksakt langs ekvator, og
baneplanet er vippet bemerkelses-
verdig i forhold til Saturns ekvator
og alle månene som kretser innen-
for Iapetus.
Problemet er at Iapetus er van-
skelig å ”treffe”, fordi den kretser
meget langt unna Saturn. Ikke
vanskelig å treffe rent teknisk, men
en ny tur dit ville krevd forsakelse
av litt for mange andre interessante
gjøremål nærmere Saturn.
Én nærpassering av Iapetus er
imidlertid inkludert under Cassinis
primære fase. Den skal finne sted
10. september 2007, i en avstand
av 1626 km. Cassinis eneste Iape-
tus-passering i middels avstand
(123 000 km), fant sted ved årsskif-
tet 2004/2005.
Romfart 2007-1
 utforskning av solsystemet

Det første bildet noen sinne som viser Saturn fra en posisjon så høyt over ekvatorplanet at alle hovedringene
kan følges hele veien rundt planeten. Bildet er en mosaikk satt sammen av 36 vidvinkelopptak (4b x 3h x 3
farger) tatt 20. januar 2007. Månene Prometheus, Pandora, og Janus skimtes rundt klokken ett-posisjonen.
(NASA/JPL/SSI/Ian Regan)

Deretter?
Ledelsen i NASA har ikke formelt
godkjent en forlengelse av Cassini-
ferden ennå. Men de færreste tror
det vil by på problemer, selv om
enkelte andre NASA-prosjekter har
hatt store problemer med å bli for-
lenget, til tross for at selve romfar-
tøyene har vært oppe i rommet og
i teknisk god stand. Når det gjelder
Cassinis ”helse” er det ingen ting
som tyder på at sonden vil svikte de
nærmeste årene.
Men selvsagt er dette ingen
garanti for at man plutselig en dag
ikke hører noe mer fra Cassini. Det
skjedde i november 2006 med Mars
Global Surveyor, bare et par uker
etter at dennes ferd var vedtatt
forlenget med ytterligere to år.
Den mest umiddelbare tekniske
begrensningen for Cassini ligger i
mengden styredrivstoff om bord.
Sonden har antakelig tilstrekkelig
drivstoff til å gjennomføre ytterli-
gere én utvidet toårsferd, dvs. holde
det gående til 2012, dog med min-
dre hyppige månepasseringer. Men
selv etter det vil Cassini potensielt
kunne fungere i flere år, kretsende i
bane rundt Saturn, dog uten mulig-
het til å dirigeres til flere nærpas-
seringer av Saturn-måner. Dette
burde kunne pågå så lenge gyroene
er i stand til å kontrollere sonden,
og RTG-ene leverer tilstrekkelig
elektrisk strøm.
Selv om dette høres besnærende
ut er det en situasjon NASA helst
vil unngå, fordi det vil medføre fare
for at Cassini, kanskje atskillige tiår
etter å ha ”dødd”, vil kunne kol-
lidere med Enceladus eller Titan
og forurense disse månenes hypo-
tetiske biosfærer med mikrober fra
Jorden. Sjansene for slik biologisk
forurensning er uhyre små, men
NASA har som politikk å i det aller
lengste unngå det.
Det var derfor NASA vedtok å
styrte Galileo inn i Jupiter i 2003,
etter nesten åtte år i bane rundt
planeten, for å unngå å forurense
månen Europa. Og det er en vesent-
lig sjanse for at Cassini vil bli tildelt
en tilsvarende skjebne ved Saturn
mens man ennå har drivstoff til det.
Når det eventuelt vil skje vil
imidlertid neppe bli klart før om
noen år.

Romfart 2007-1
47
2

48