NR.

3 2006 ISSN 0807-7002

Organ for Norsk Sykepleierforbunds Landsgruppe av Sykepleieledere

1
 Informasjon fra styret

Informasjon fra styret i Lands- konferansen i 2007. Byen er Trondheim,

gruppen av Sykepleieledere
Landsgruppen av Sykepleieledere har fra 2.
september 2006 fått ny leder og nestleder.
Tidligere leder trakk seg av personlige
grunner. Styret har rekonstituert seg og
Linda Warelius er landsgruppens nye leder.
Anne Helene Frostestad er ny nestleder.
Resten av styremedlemmene ivaretar sine
opprinnelige oppgaver.
Landsgruppens styre hadde 1. september et
samarbeidsmøte med fagpolitisk avdeling
hvor Ledersatsningen “God på fag og
ledelse” i regi av NSF ble evaluert. De kloke
grepene som har blitt gjort i forhold til de
siste samlingene slutter landsgruppen seg
til.
Landsgruppen er og vil bli en viktig
samarbeidspartner for NSF i utarbeidelsen
av handlingsplan 2007, hvor videre ivare-
tagelse av ledere som er medlemmer i NSF
skal settes på dagsorden. Dette blir et viktig
og prioritert arbeidsområde for styret.
Landsgruppens styre jobber med siste inn-
spurt mot konferansen i Stavanger den 26.
og 27. oktober 2006. Tema for konferansen
er både spennende og utfordrende:
Kjønnsnøytral ledelse- er det mulig?
Det er fortsatt ledige plasser, påmeldings-
adressen er www.sykepleierforbundet.no/
faggruppekonferanser.
Samtidig med at styret legger siste hånden
på konferansen i Stavanger, planlegger vi
stedet er Royal Garden og tidspunktet for
konferansen er 10.- 12.- september. Tema
for konferansen er under utarbeidelse, det
har sine røtter i fortiden, men strekker
seg langt inn i fremtidens spennende og
utfordrende landskap.
Under konferansen vil det bli holdt General-
forsamling, en av sakene er valg av nytt styre.
Kunne du tenke deg å bli med i styret eller
kjenner du noen som kunne tenke seg å
være med på å drive landsgruppen fremover.
Ta kontakt med valgkomiteens medlemmer
Turid Lohne Velund:
tlvelund@broadpark.no
Jorun Liland:
jorund.liland@helse-bergen.no
eller Asveig Gschib:
asveig.gschib@lenvik.kommune.no
Landsgruppen ønsker å være en pådriver
i forhold til sykepleieledere og lønn.
Styret utarbeider i disse dager et notat
til forhandlingsavdelingen i NSF, hvor vi
ønsker å sette fokus på dette tema. Ønsker
du å komme med innspill i denne saken, ta
kontakt med Astrid Enberget:
aenbe@broadpark.no
Styret jobber også i disse dager med å
utarbeide et spørreskjema som skal sendes
til alle medlemmen i LSL. Spørsmålene
dreier seg i hovedsak om hvordan vi kan
få til større lokal aktivitet. Styret håper at
dere er velvillige og svarer raskt og godt på
våre spørsmål. Ved å gjøre det er dere med
på å hjelpe styret med å kunne ta bedre
besluttninger.
Styremøtereferatene legges ut på hjemme-

Ansvarlig utgiver Redaktør Layout og produksjon Annonser

Styret i NSF´s Landsgruppe av
Sykepleiere
Forsidebilde er tatt av
Karl Henrik Nygaard

Karl Henrik Nygaard
Tlf.: 55 94 09 64
E-post :
karlhenrik.nygaard@c2i.net
Hjemmeside: www.ordtekst.no
Designtrykkeriet.no
Postboks 3171 Årstad, 5829 Bergen
Tlf.: 55 20 77 88 Faks: 55 20 77 89
E-post: firma@designtrykkeriet.no
ISDN: 55 29 61 00
Karl Henrik Nygaard
Tlf.: 55 94 09 64
E-post :
karlhenrik.nygaard@c2i.net
Hjemmeside: www.ordtekst.no

siden: www.sykepleierforbundet.no/
sykepleierledere
Der finner du også mer informasjon om LSLs
konferanser, vedtekter for landsgruppen,
informasjon om styret og litt nyheter. Har
du stoff som du ønsker skal legges ut på
nettet? Nøl ikke, ta kontakt med LSL via
aenbe@broadpark.no!
Har du en kollega som ikke er medlem
i LSL, vis henne dette tidsskriftet, be
vedkommende lese denne informasjonen og
spør om ikke det er verdt å melde seg inn.
Jo flere medlemmer LSL har, dess større
påvirkningsmulighet. Påmeldingsadresse er:
www.sykepleierforbundet.no/
sykepleierledere
gå deretter inn på venstre marg og klikk
på fanen “bli medlem” eller ta kontakt med
medlemsansvarlig i LSL Marianne Dalen:
marianne.dalen@helse-bergen.no
Styret i landsgruppen ønsker deg en riktig
god høst og velkommen til LSLs konferanse
i Stavanger i oktober.
For styret
Astrid Enberget
Sekretær NFSLSL
NAVN OG ADRESSER NSF LSL STYRE 2006-2007
Leder
Linda Warelius
Dalsrudåsen 29
3070 Sande
tlf :priv 33776956 mobil 91140795
e-mail: lin-war@online.no
Arbeidsted: Habeliteringstjenesten / Sykehuset i Vestfold, leder
arb.33308221
e.mail linda.warelius@siv.no
Kontaktperson for fylkene: Vestfold, Oslo, Finmark og Troms
Nestleder/Seminaransvarlig
Anne Helene Frostestad
Syftesokkbakken 30B
4046 Hafsfjord
tlf: priv 51591583, mobil 99516723
e.mail anne.helene.frostestad@stavanger.kommune.no
Arbeidsted: Stavanger kommune, Helse -og Sosialsjef
arb. 51508039
Kontaktperson for fylkene: Rogaland, Vest Agder og Aust Agder
Kasserer
Eli Linnerud
Hans Sørumsvei 6
2827 Hunndalen
tlf : priv 61170984 mobil 91117299
e- mail priv: elilinne@online.no
Arbeidsted: Gjøvik kommune, seksjonleder
arb. 61146939
e-mail: eli.linnerud@gjovik.kommune.no
Kontaktperson for fylkene: Oppland og Hedemark
Sekretær/ Web ansvarlig
Astrid Enberget
Kapt. Hannevigsvei 9
3619 Skollenborg
tlf: priv 32766009 mobil 47259212
e.mail: priv aenbe@broadpark.no
Kontaktperson for fylkene: Buskerud, Telemark og Østfold
Medlemsansvarlig og ansv. for ressursgruppen
Marianne Dalen
Bønesskogen 37
5152 Bønes
tlf priv. 55123043, mobil 90645131
Arbeidsted: Helse – Bergen, fagansvarlig
arb. 55973510
e.mail: marianne.dalen@helse-bergen.no
Kontaktperson for: Hordaland, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane
LNN kontaktperson
Målfrid Bogen
Geitastrandveien 14
7300 Orkanger
tlf: priv. 72486339 mobil 41306313
e- mail: malfrid.bogen@sykepleierforbundet.no
priv: maalfrb@online.no
Arbeidsted: NSF sentralt - Leder Sentralt Fagforum
Kontaktperson for fylkene: Sør Trøndelag og Nord Trøndelag
Ressursgruppe
Embjørg Lie Holen ( leder lokalgruppen Oppland )
Reichweinsgt 26
2609 Lillehammer
tlf 61253929 mobil 48052818
avdelingssykepleier
Sykehuset Innlandet HF Lillehammer
tlf 61272328
e-post: embjorg.lie.holen@sykehuset-innlandet.no
Kirstin Bruland
Viken 2
6843 Skei i Jølster
tlf. 57727345 / 41615102
avd.sjef Lærings- og meistringssenteret, LMS
tlf. 57 83 98 70 / 41 53 05 48
e-post: kirstin.bruland@helse-forde.no
Redaktør SykepleieLederen:
Karl-Henrik Nygaard
Nygårdsmyren 19
5164 Laksevåg
karl.henrik.nygaard@sykepleierforbundet.no
Karlhenrik.nygaard@c2i.net
Tlf: 55940964

 INNHOLD

2 LSL - informasjon fra styret

5 Redaktøren har ordet

6 Tema ledelse
Det handler om mennesker
Møte med Anders Vege

16 Hvem skal lede?

Møte med Siv Nerheim

28 Sykepleiere med lyst til å lede!

Møte med Dag Olaf Torjesen

34 Solstrand - Lederbibliotekett

34 Omgitt av løgnere
- Anne Selviks nye bok

37 Tema Sykepleiere
Ansvar, utfordringer og muligheter
Ann Kristin Fjørtoft med ny bok

43 Helsefremmende
sammenhenger
Presentasjon av Kjell Kristoffersen

52 Møte mellom pasient og

sykepleier
- Bokomtale

66 Aktuelt om juss og
arbeidsliv - bøker
Nytt om folk

68 Konferanse Stavanger



Jeg nyter mildværet! Jeg gleder meg over
å kjenne fønvinden mot mitt morgenfriske
kinn når jeg sykler til jobb. Det er som å være
i et sydlig land. Norge tørker inn! , skriver
ukemagasinet Ny Tid. Strømprisene stiger,
men regningene blir ikke større. Vi bruker
ikke strøm lenger. Vi lever i halvmørke
og varmer oss av vindene fra sør. Da kan
privatiserte strøm - manipulatorer ha det så
godt. Vi tar kontroll – vi ser frem til sommer
hele året. Det er en underlig høst.
En underlig høst!
Aktivitetene i nabolaget er som ved St.
Hans. Det bygges og snekres. Bilene som er
parkert rundt oss har polske og litauiske skilt.
Om morgenen er det dugg i bilvinduene
fra snekkerne, murerne, malerne etc. som
har slått forsetene ned og gjort personbiler
til små campingvogner for noen netter i
Velferdslandet. Polakkene redder Norge.
Noen har fått tariffavtaler – andre falbyr sin
kompetanse til nordmenn som skal ha alt
billig. Rike, velfødde nordmenn som helst
vil betale minst mulig, som elsker å prute,
forhandle, presse prisene ned. Slik som i
Syden. Utrolig hva de milde vindene gjør
med oss. Det er en underlig høst, tenker jeg.
Solidaritetsalternativet, Soria Moria
– erklæring, en ny giv for landet der alt går
på skinner og det aldri har gått bedre. Det
er Norge vi snakker om! Landet der også
sosialøkonomer er blitt siviløkonomer og
der folket vil ha mer og mer – billigere.
Redaktøren har ordet
Fagforeningene viser tenner. Det skapes
en illusjon om krise og armod. Valla har
kledd seg i rød drakt og protesterer mot
innstramminger. Sykefraværet stiger. Det er
hete politiske debatter. Fremskrittspartiet
vokser. Det norske folk vil ha mer og mer ..!
Jeg lytter til Odd Børresen når han snakke-
synger om måkene som skriker” Ska ha Ska
ha” i havgapet der cabincruiserne krasjer
femti meter på fast land. Finnes det ikke
grenser?
Jeg undres, mens vinden får meg til elske
dette varme landet som er så vakkert. Dette
landet der kvinnene i helsesektoren bærer
maktens samvittighet på sine skuldre som
om det bærer høy til sultne kyr.
Det er en underlig høst …. Jeg lurer på om
dette varer helt til jul.
Karl-Henrik Nygaard

 Informasjon fra styret

Det handler om
mennesker –
og kvalitet …

Et møte med
Anders Vege Tekst: Karl-Henrik Nygaard


Det fortelles at mange ønsket Anders Vege
som forbundsleder i NSF for noen år siden.
Slik skulle det imidlertid ikke gå. Riktig-
nok har han hatt mange verv i NSF på ulike
nivåer, men forbundsleder har han ikke blitt
- foreløpig… Den 44 år gamle lederen for
stiftelsen GRUK, har imidlertid vært leder
for valgkomiteen i NSF. Han har deltatt
på mange landsmøter og vært den som
har presentert komiteens innstillinger for
landsmøtet. Mange kjenner han både som
debattant og festdeltaker.
Anders Vege er en travelt opptatt mann.
Avtaleboken hans er nærmest full og stadig
beveger han seg mellom Larvik, Porsgrunn
og Oslo. Samtalen vår foregikk via telefon
mens han var på farten – i bevegelse, alltid i
bevegelse – Han liker at ting er i bevegelse og
endring, Anders Vege…
Anders Vege løpte sine barnesko i Sandef-
jord. Han nøt somrene i Vestfold og har søkt
tilbake til sitt barndoms landskap i voksen al-
der. Han føler at det er godt at hans tre barn
skal få vokse opp ikke så langt fra der han
selv kunne plukke skjell i sjøkanten og kaste
seg i Oslofjordens bølger. Nå er det Larvik
som har gleden av å ha den entusiastiske
og tilsynelatende alltid opplagte lederen for
GRUK både som skattebetaler og engasjert
fotballtrener for Tjøllingsgutter 1995 hvor
sønnen Håvard spiller.
Veien til GRUKs kontor er heller ikke lang.
Ved siste årsskiftet flyttet denne viktige
kvalitetsinstitusjonen fra Skien til Porsgrunn.
Ikke akkurat noe kvantesprang, men likevel
har det vært viktig å få mer plass og ha virk-
somheten samlet under ett tak. Her får An-
ders Vege arbeide med det han brenner mest
for ved siden av familie og fotball: kvalitet i
helsesektoren.
Primærsykepleie
Hans sosiale lynne og innstilling gjorde
helsesektoren til et lett yrkesvalg. Som 24
åring fikk han sin sykepleiegodkjenning ved
Diakonissehuset Lovisenberg. Han minnes
årene i Oslo som en fin tid. Etter sykepleier-
studiene begynte han på Uranienborghjem-
met. Her var fokuset tidlig på primærsyke-
pleie. Han fikk opplæring og ble selv en
mester innenfor faget. Han likte å undervise,
likte å formidle den kompetansen han selv
hadde ervervet. Det har alltid vært en god
følelse for han å formidle av egen kunnskap til
andre. Anders Vege har alltid gledet seg over
å se andre vokse i kompetanse og kunnskap
om mennesket. Han brente for primærsyke-
pleien slik han synes å ha brent for det meste
i sitt liv. Vekten på å møte hele mennesket og
enkeltindividets ressurser og behov har han
bygget inn som et grunnfjell i sin egen etiske
kodeks. Den unge sykepleieren som hadde
nektet militæret og fikk ha sin siviltjeneste på
Uranienborghjemmet, ble raskt en reisende
– en emissær for primærsykepleie. Han var
opptatt av å fremme kvaliteten i sykepleien
og så primærsykepleien som et viktig bidrag.
Anders Vege har en neste manisk trang til å
forbedre ting. At alt kan gjøres bedre, er blitt
et livsmotto for han. Han føler en trang til å
være i utvikling. Han vil ikke bli helt fornøyd,
det er ved å være litt misfornøyd at lysten
til forbedring kommer. Livet – utviklingen,
handler om forandring og å skape noe nytt
og bedre. GRUK-lederen er en pådriver som
lar seg begeistre av at den klokeste tanke
ennå ikke er tenkt. Å spise av kunnskapens
tre, gjør han hele tiden. Det er imidlertid
viktig at kunnskapen kan brukes til å utvikle
og forbedre praksis. I en travel hverdag er det
slik kunnskap vi har størst behov for. Det er
det mye av arbeidet i GRUK handler om,
tenker han.

 Tenke nytt
Arbeidet ved Uranienborg sykehjem var en
viktig begivenhet i Anders Veges liv. Han
husker fortsatt veldig godt pasientene der.
Han hadde egentlig aldri noen andre am-
bisjoner enn å være noe ”mer” enn en god
sykepleier. Han fant mye tilfredsstillelse i å
utøve god sykepleie, holde de gamle i hån-
den og lytte til deres liv, være tilstede i deres
smerte og deres gleder. Han arbeidet med
aldersdemente og ble selv inspirert av pio-
nerer innen omsorgen for aldersdemens Liv
Berit Carlsen på Diakonhjemmet mener
han var en av dem. Hun var en pådriver som
våget å tenke nytt når gjaldt aldersomsor-
gen. Det skjedde et paradigmeskifte mens
Anders Vege arbeidet ved den viktige al-
dersinstitusjonen i Oslo. “Realitet-
sorienteringen” av aldersdemente,
som så lenge hadde vært rådende
i eldreomsorgen, ble brutt. Å alltid
fortelle forvirrede gamle om at
hun eller han tar feil; ”ektefellen
din er død”, ”det er ikke julaften i
dag” etc. ble feil.
Å alltid korrigere, ble ifølge Anders Vege ut-
trykk for en manglende respekt for enkeltin-
dividet.
Det var riktignok selve begrunnelsen for
metoden. Men samtidig synes han det be-
tydde at den gamle stadig fikk ny sorg, et
stadig nytt nederlag …
Det er ikke verdig et menneske… Det vik-
tige er å spørre hva som ligger bak. Hvorfor
tenkte den demente på sin avdøde mann nå?
Hvorfor tror hun det er julaften? Dette var
en begynnelse til det kvalitetsarbeidet som
Anders Vege skulle bli så engasjert i. De
små endringene i hverdagen som kan bety
så mye. Det er det kvalitetsarbeidet handler
om.
De seksten månedene som sykepleier og siv-

ilarbeider på Uranienborg var skjellsettende
for Anders. Det var her han fikk tak i syke-
pleiens kjerne – troen, tilliten, omsorgen for
enkeltmennesket.
Han ”tente” på geriatrien. I motsetning til
mange av dagens nyutdannede sykepleiere
ville han gjerne fortsette i eldreomsorgen.
Han flyttet til Cathinka Gullbergs syke-
hjem. Han har gode minner også fra tiden
der. Han ble raskt en ressursperson – som
undervisningssykepleier skulle han blant an-
net ha utvikling av primærsykepleie som et
viktige arbeidsområde. Han underviste ufa-
glærte, snakket om etikk i eldreomsorgen,
understrekte individets verdighet og følte
han var kommet på rett plass i livet.
Eldreopprør
Det var i denne perioden at Oslo
kommune gjennomførte sin bydel-
sreform. Det manglet imidlertid
penger til å prioritere eldreomsor-
gen. Budsjettene varslet store kutt
og det ryktes at et opprør var på
gang. Det gikk en bølge av solidaritet over
St. Hanshaugen bydel i Oslo. Det skulle
kuttes og det ble varslet en radikal reduk-
sjon av antallet sykehjemsplasser, det lå an
til overtalllighet og Anders Vege var som
undervisningssykepleier en av de som måtte
regne med å miste stillingen sin.
- Det var her eldreopprøret startet.
Anders Vege er stolt over å ha vært med på
dette. Det opprøret som Per Hovda skulle bli
presentert som opprørsgeneral for. Anders
Vege forteller at fagforeningene stod samlet
bak hele eldreopprøret. Folkemøter støttet
opprop mot barnehagenedleggelser og kutt i
eldreomsorgen. Anders Vege var blitt tillits-
valgt i NSF og var selv med da mer enn 500
mennesker samlet seg for å protestere mot
kuttene i velferden. Det var flere hundre mer
enn de i sin beste fantasi hadde trodd skulle
komme. Bydelspolitikerne stilte og det
endte etter mange aksjonsaktiviteter med at
de ble tvunget til å sende budsjettet tilbake
til bystyret i Oslo kommune. I seg selv en
utrolig hendelse, som om en kommune med
30000 innbyggere sendte pengene tilbake til
Stortinget.
Anders Vege opplevde dette som en sterk
tid. Han kjenner fortsatt på det samholdet
som var mellom menneskene i bydelen.
Hvordan man klarte å unngå at ulike grup-
per ble satt opp mot hverandre og stå for en
verdig eldreomsorg og en skikkelig barne-
hagepolitikk.
- Det var en sterk misnøye med at al-
derdommen ikke ble respektert, forteller
han.
Bystyret kom ikke tilbake med
mer penger. Staten trådde imidler-
tid støttende til med den første
”eldremilliarden”. Men tiden gikk
uten budsjettsaldering og bydelen
ble budsjett -taper likevel. I mel-
lomtiden hadde det vært demonstrasjoner
og stormøte i Folkets hus. Han var selv ord-
styrer for en broket forsamling, med ulike
organisasjoner. Her stod eldre og fagorgan-
isasjoner sammen med aksjonister fra ulike
miljøer. Anarkister og punkere fra Bliz-
miljøet var også representert. Han skryter
imidlertid gjerne av Stein Lillevollen som
gjorde en god figur og som så at paroler og
opprør måtte være saklige og nøkterne for å
nå frem dit skulle.
Tillitsvekkende
Anders Vege vekker tillit hos andre. Han
tilhører neppe de mest taletrengte, men ut-
stråler en varme og saklighet som lett begeis-
trer. Det var vel derfor ikke så rart at hans
karriere i NSF raskt tok av. Han hadde så
vidt rukket å bli plasstillitsvalgt på Uranien-
borghjemmet før han kom med i utvalget av
tillitsvalgte i bydelen og ble hovedtillitsvalgt.
Året etter at han var ferdig utdannet deltok
han på sitt første årsmøte i Oslo krets. Han
ble foreslått fra talestolen som kandidat til
kretsstyret i Oslo, og saug til seg av all den
kunnskapen om tariffavtaler, arbeidstid og
utfordringer i helsevesenet, som NSF formi-
dlet gjennom kurs og møter. Det er mange
han gjerne skulle ha trukket frem, forteller
han. Det er så mange mennesker som har
gitt han den basisen som han nå skal bruke
for å lære norsk helsevesen og ledere om
kvalitetsforbedring. Anne Merete Bull er
èn han gjerne vil trekke frem. Hun ga ham
mye kunnskap om det å jobbe fagpolitisk.
Kunnskap som han har hatt stor
glede av..
Da stillingen som undervis-
ningssykepleier forsvant fra Ca-
thinka Guldbergs sykehjem var det
valg på hovedtillitsvalgte i samme
tariffområde. Anders Vege fikk
posisjonen som en av forbundets fremste
tillitsmenn. Han ble 100 % frikjøpt og tok
utfordringene som stod i kø med mot og en-
tusiasme. Det var to utrolig lærerike år.
Distriktsleder
Den unge mannen fra Sandefjord var aller-
ede en kjent størrelse blant sykepleiere. Her
var et godt emne både som leder og organ-
isator, var det nok mange som tenkte. Denne
mannen kommer vi til å høre mer i fra. Det
hadde også andre merket seg.
Han ble ansatt som distriktsleder i Lam-
bertseter bydel. Her skulle sykehjem og
hjemmesykepleie legges inn under samme
ledelse. Samtidig fikk han gjennom HVPU-
reformen ansvaret for å bygge opp tjenester

 til alle psykisk utviklingshem-
mede i bydelen. Det var en tid
med gleder, utfordringer, men
også bekymringer. Som leder
kjente han den berømte vinden
som blåser på toppene. Han
hadde sin første oppsigelsessaker. Han som
ville være det gode mennesket fra Sandef-
jord, ble den som måtte sette folk på gaten.
Han forteller at kunnskapen han hadde er-
vervet som tillitsvalgt, var uvurderlig i denne
vanskelige situasjonen. Her ble han i fire år.
Han søkte så til “ultimate” utfordringen, og
fikk den. Han ble styrer på Stabæktunet bo
og behandlingssenter. Anders fikk være med
helt fra starten. Han var der mens det ennå
var bare betong. Han fikk være med i siste
del av byggeprosjektet, og fikk være med å
utforme institusjonen i Bærum nesten fra
starten. Dette var noe han hadde drømt om.
Han ville gjøre ting annerledes. Skape noe
nytt.
Anders Vege er opptatt av å skape det nye.
Han synes det innenfor pleiekulturen har
vært for mye fokus på å gjøre ting slik man
alltid har gjort deg. Han er opptatt av at
både ledere og sykepleiere må bruke mer
oppmerksomhet på å tenke i nye baner. At
det er viktig å hente impulser utenifra – lære
av andre, være positive og åpne for det nye.
Realisme
Anders Vege er et realistisk menneske. Han
har ikke tro på noen Zereptas krukke som
aldri blir tom. Å ta inn over seg den øko-
nomiske virkeligheten, mener han må være
grunnleggende for enhver leder. Vi kan ikke
late som vi har budsjett til det vi ikke har fått
penger til.
- Vi må leve med at økonomien betyr
noe. Det skal være mulig å ha to tanker
i hodet samtidig. Enhver leder må kunne
10
leve etter det man har , men det er en viktig
utfordring å synliggjøre og dokumentere
konsekvensene av evt. for små rammer
dersom midlene ikke strekker til.
Helhetsperspektiv
Han mener det er viktig å ha et helthet-
sperspetiv som leder. Det er store utfor-
dringer i lederrollen. Det er krevende og
belastende mange ganger, men ingen ting
er så flott som å se at man klarer å nå mål
sammen med medarbeidere og gjerne med
samarbeidsparter. Når det gjelder budsjet-
tlojaliteten, understreker han imidlertid
at han forventer at rammene er realistiske.
Handlingsfrihet kommer med balanse mel-
lom budsjett og utgifter.
Han engasjerte seg i arbeidet på Stabæktu-
net. Han lærte mye, men arbeidet tok det
meste av døgnet. Han la hele sjela si i ar-
beidet og involverte seg i mange detaljer
under oppbyggingen av institusjonen. I fire
år var han styrer. Kombinasjonen av en kre-
vende jobb, to små barn og alvorlig sykdom
i nær familie ble en stor belastning. Ting
hopet seg opp. Han ville være der de trengte
han. Han følte seg sliten. Akkurat da var
lederjobben krevende å bære, og det kjentes
nødvendig med forandring
Kvalitetsrådgiveren
Forsynet stod familiefaren og den engasjerte
svigersønnen bi. Fylkeslegen i Akershus
skulle ansette kvalitetsrådgiver. Det var i
1998 og den nasjonale kvalitetsstrategien
var satt på beddingen. Nå skulle norsk helse-
vesen reformeres og kvaliteten fremmes. I
den nye stillingen fikk han brukt både sin
erfaring, sin evne som foreleser og sitt en-
gasjement for å skape noe nytt og bedre. Den
rastløsheten han hadde inni seg fikk utløp
gjennom den 3-årige prosjektstillingen og
all den lærdommen han kunne få inn i sitt
og andres hode. Når han hadde stått peri-
oden ut, skulle det eldste barnet begynne på
skolen. De hadde familieråd hjemme og de
synes at det var på tide å forlate Bærum til
fordel for en bedre tilværelse i Vestfold. Det
skulle bli Larvik. Derfra var veien til Sand-
efjord og foreldre kort.
GRUK
Det var imidlertid ikke overflod av stillinger i
det offentlige. Firmaet Medvita med hoved-
sete i Bergen, så imidlertid hvilke kvaliteter
som Anders Vege hadde. Ordningen med
hjemmekontor og stadig mer fokus på øko-
nomi og effektivisering, var imidlertid ikke
det han hadde tenkt. Da han etter et op-
phold og kurs om kvalitet i København kom
tilbake til Larvik, så han annonsen om pros-
jektlederstillingen i GRUK. Dette var noe
for han og etter et drøyt halvår fikk GRUK
en leder med bred erfaring og stor kunns-
kap om kvalitet og ledelse. Økonomien til
GRUK var imidlertid vanskelig til tross for
at både KS, NSF og Legeforeningen hadde
bevilget penger. Han så utfordringene og
ikke minst mulighetene. Sammen med de
3 andre medarbeiderne i GRUK ville han
kjempe for å bevare et fellesskap av høyt
kvalifiserte medarbeidere med både en vis-
jon og budskap om høy kvalitet og god le-
delse i norsk helsevesen.
- Ikke for egne arbeidsplassers skyld,men
fordi det er behov for et miljø som
GRUK. Jeg tror det var et av de beste
kortene våre. Vi ville heller legge ned
enn å fortsette med urimelige rammer
for et utviklingsmiljø. Både Helse og
omsorgsdepartementet og Sosial og
helsedirektoratet så at det ville være feil
å legge ned et slikt kompetansemiljø.
Nå er det gjort vedtak om GRUK som
implementeringsorgan for den nye
kvalitetsstrategien til Staten.
Tid er penger
Anders Vege forteller om hvordan han selv
er blitt mer utålmodig med årene. Han har
ikke sans for ørkesløse møter uten plan og
mening. Han regner gjerne om hva det
koster å ha 10 personer sittende i møte i 10
timer. 10 timer x 10 = 100 timer. Det tils-
varer nærmere tre ukesverk. Kunne tiden
ha vært brukt på en bedre måte? Dette er
spørsmål han gjerne går å grubler på. Det er
nesten noe eksistensielt over det hele.
Andes Vege, den tidligere tillitsvalgte, men-
er at det er viktig at ledere stiller krav til sine
medarbeidere. Det er å ta dem på alvor. Det
er å være menneskelig. Mennesker vokser
når de blir stilt krav til. Den enkelte må gjøre
sine valg. Et arbeidsfellesskap er et kollektiv.
Alle er avhengig av hverandre. Det betyr
en gjensidig respekt og nødvendigheten av
tydelighet. Folk ønsker seg tydelige ledere.
Det mener han også gjelder i helsesektorens
virksomheter.
Han er selv fokusert på resultater. Det er det
som teller. Resultater skapes av fellesskap. Vi
må ha fokus på det vi kan få til, trekke i lag
og se den styrken som ligger i kollektivet.
- Dette har han selv erfart. Vi må bygge
på alt det positive som finnes. Verdien av
de gode eksemplene er uvurderlig. Det
lages så mye god energi i en virksomhet
som lærer seg å granske sine egne gode
historier og kloke grep. Det er dessuten
forskjell på å se på egne gode
resultater framfor å fokusere
på alt vi ikke får til og penger
vi ikke har.
11

Kunsten å bruke hodet
Anders Vege stiller store krav til
seg selv. Han har fokuset på hvordan ting
forbedres. Jeg fornemmer at hjernen hans er
organisert som et flytskjema. Han har lært
seg teknikkene gjennom mange års kvalitet-
sarbeid. Det handler om å jobbe bedre og
klokere. Det er det det handler om. Vi skal
ikke slite oss ut. Vi skal bruke hodet – bruke
fornuften og tenke nytt … tenke, skape,
skaffe oss nye perspektiver i en verden
som roper etter gode løsninger. Der hvor
utfordringene står i kø, vil Anders Vege at
GRUK skal være midt i blant oss. Han har
en visjon om at GRUK skal være med og
løfte helsevesenet høyere i kvalitetstigen.
En av utfordringene ligger i å ha fokus på
de tjenestene som skal produseres. Anders
Vege mener det blir for mye snakk om
økonomi. Han er helt sikker på at det nå
kommer til å flyttes fokus over på tjeneste-
innholdet og kvalitet. Det er ikke mulig å
effektivisere mer nå uten å samtidig ha like
mye oppmerksomhet på innholdet. Effek-
tivisering som handler om å løpe fortere vil
erstattes av en søken etter hvordan vi kan
arbeide annerledes.
- Hvorfor er legene og sykepleierne
der, spør han. På grunn av øko-
nomien? De vil være mye lettere å få på
banen om vi gjenreiser fag og kvalitet
som viktige fokus sammen med
økonomien.
I det byggeprosjektet som han selv ser
GRUK som en aktiv byggmester i, ønsker
han involvering. Han vil ha folk med seg.
Han tror på deltakelse i alle prosesser. Vis-
joner må synliggjøres. Verdier må løftes
frem og vi må få frem hvilke mål som må
settes for å bevege oss nærmere visjonen.
Han vet at ikke alt kan nåes på en gang.
12
Prioriteringer er nødvendig. Han
leser gjerne om Ole Brum til sine
barn, men tror ikke på noe bud-
skap om ”ja takk begge deler!”.
Å prioritere
Når vi skal prioritere må vi vite hva vi skal
prioritere. Til dette trenger lederne kunns-
kap. De trenger data, facts… Alt for ofte
handler man på intuisjon og rene ryggmarg-
sreflekser. Det er ikke pålitelig kunnskap.
Det kan ikke den gode lederne stole på. Det
trengs målinger og bedre beslutningsstøtte.
Dokumentasjon og evidens – kunnskaps-
basert viten – er ord han vet kommer til å
ta mye plass i årene som kommer. Fra 01.
januar skal GRUK legges ned som stiftelse
og oppstå som statlig virksomhet. Han ser
fram til mulighetene for å lære mer om for-
skning, kunnskapsoppsummering som det
heter og målinger i Kunnskapssenteret, som
de skal bli en del av. Han tar med hele NSF,
hele det norske helsevesenet og ikke minst
alle lederne med sykepleierbakgrunn når
han hevder:
– Vi må utvikle en kultur der eksakt
kunnskap er viktig. Målinger skal være
støtte når lederne skal gjøre de rette val-
gene og prioritere rett.
Det går en rød tråd fra visjon til konkret
måling og resultatdokumentasjon, ifølge
Anders Vege. Alt henger sammen med alt i
en kompleks virkelighet.
Kunnskapen må frem. Det norske helse-
vesenet er nå på rett vei. Kunnskapssenteret
har gode erfaringer og sin styrke i monitore-
ring. Her ligger det beslutningsstøtte. An-
ders Vege mener at det viktig å flytte pers-
pektivet fra ensidig å se på økonomi til å ha
fokus på kvalitet.
Siden juni 2005 har Anders Vege vært kon-
stituert leder for GRUK. Han snakker helst
om arbeidet i GRUK og forteller entusias-
tisk om sine kolleger, at det nå er ansatt to
nye dyktige medarbeidere og at GRUK skal
nå ligge under Kunnskapssenteret. Budsjett-
situasjonen er nå mye enklere, med en ram-
meoverføring over statsbudsjettet, er ikke
inntjening lenger noe problem og miljøet i
Porsgrunn har virkelig blitt tatt inn i varmen
i Helse - Norge. Nå skal kvaliteten frem på
alle fronter. Det skal tenkes nytt og kreativ-
iteten må få blomstre alle steder der pasien-
tene er.
Teknologioptimisten
GRUK har mange prosjekter på gang. God
på fag og ledelse er bare ett av mange. For
at helsevesenet skal utvikle seg må vi ikke
være redde for å ta i bruk nye metoder og
teknologi, mener Anders Vege. Han nevner
blant annet programvare som er utviklet i
Danmark og som skal gi hjelp til prosess-
kontroll i virksomhetene. Programmet, som
kan brukes gratis er opprinnelig utviklet
i Danmark og det fokuseres på at det skal
være tilgjengelig for den tredje verden. Den
norske legeforeningen har støttet prosjektet.
Anders Vege er overbevist om at denne type
analyser blir viktige i fremtiden. Program-
varene må imidlertid hele tiden utvikles vi-
dere. Det er viktig at det finner sin plass i
en travel og praktisk hverdag. Anders Vege
mener man skal ha respekt for kompleksitet,
men at det likevel er viktig å gjøre ting så
enkelt som mulig, men sier han, og siterer
Albert Einstein:
- Vi skal gjøre ting så enkelt som mulig,
men ikke enklere…
Min erfaring er nå engang at dersom
visse ting blir for kompliserte, blir de ikke
brukt. Det er en livets lære.
Å gjøre ting enkle og brukervenn-
lige er viktig for de ansatte i GRUK. De har
allerede hatt suksess med samarbeidet med
Helse Sør. Helsedialog, prosjekt for samhan-
dling har på alle måter vært vellykket. Sa-
marbeidet med Helse Sør vil ganske sikkert
videreutvikles og fortsette, forteller Anders
Vege.
– Men vi skal som implementeringsor-
gan for en nasjonal strategi jobbe mot
RHF, foretak og kommuner i alle de 5
regionene.
Det handler om å finne de gode historiene,
vise at de ansatte har evne og kunnskap
til å mestre en komplisert virkelighet. AI-
metoden er viktig å bruke også i forhold til
store organisasjoner som sykehus, mener
han.
Anders Vege er skeptisk til et for ensidig
fokus på klassiske sårbahetsanalyser. Når
fokuset alltid er på problemene, tapper det
folk, helsepersonell, for energi. Det blir liten
energi igjen til noe annet, sier han.
Det handler om å dele raust med andre når
vi skal utvikle kvaliteten og helsevesenet,
tenker Anders Vege høyt. Han viser til det
spennende miljøet Sareptas i Stokke i Vest-
fold. Her har GRUK lært å utvikle dialog-
konferanser og lage gode intervjuguider. An-
ders Vege mener at dersom de gode ideene
skal komme frem, forutsetter det at vi deler
villig med andre.
Fotballen
Det er ikke så mye fritid igjen av Anders
Veges hektiske uker, men alltid sørger han
for å komme hjem til sine to gutter og to
kvinner hvorav den ene er hans datter. Han
farter mye. Den dagen vi snakker sammen
foregår samtale per telefon. Vi snakker oss
fra Larvik til Oslo og fra Oslo til
Larvik igjen på ettermiddagen.
Det handler om møter med men-
13
 nesker som betyr noe for norsk helsevesen.
Der må han være. GRUK representerer
kvalitet og skal fremme kvalitet. Nå også i
sosialsektoren. Det krever mye av en daglig
leder som har både visjoner og ambisjoner,
men som kanskje har som sin viktigste am-
bisjon: å komme hjem til familien i Larvik.
Der venter guttene, datteren og kona. Her
deler han selv raust med nærmiljøet av sitt
overskudd.
Anders Vege har sans for det utvidede kul-
turbegrepet. I hans hode er fotball kultur.
Sandfjord fotball er noe han brenner for. Her
engasjerer han seg som trener for guttelaget
der hans egen elleveårige sønn liker å ha
faren som pådriver og inspirator. At Anders
Vege har et inspirerende lynne, er det ingen
som kan benekte eller ta fra ham. Når det
gjelder lagbygging, har han god trening og
han trener hver dag – også på fotballbanene.
Det handler om å utvikle det miljømessige
og å spille mot det samme målet.
- Når vi blir bedre på det kollektive blir
både fotball-laget og helsevesenet bedre.
Dette synes å være en ledetråd i alt han gjør.
Det er viktig hvordan vi opplever samhold.
Samhold gjør oss sterke. Vi må oppmuntre
hverandre.
Den viktigste menneskelige ferdigheten i
tida foran oss er samhandlingskompetanse,
sier Anders Vege.
”Det heiter ikke eg no lenger, her etter heiter
det vi.” Dette uttrykket fra Haldis Moren
Vesaas synes også å gjelde for fotballtreneren
og laglederen Vege. Helsevesenet er et vesen
som ikke henger sammen, sier han.
- Kvalitet må ikke være en serie med
øyeblikksopplevelser, det må være en til-
stand, en helhet av egenskaper. Da forut-
setter det at helse- og sosialarbeidere
evner å opptre som koordinerte og sam-
handlende individ. Fokus må flyttes over
14
til pasienter og brukere og deres møte
med hele tjenestekjeden, ikke bare deres
møte med den enkelte av oss.
En sentral rolle
Anders Vege har fått en sentral rolle i å byg-
ge et bedre norsk helsevesen. Det meste han
har lært om ledelse har han fått gjennom
Norsk Sykepleierforbund. Det har gitt han
en organisasjonsforståelse som han ikke ville
ha klart seg foruten. Han føler at han tør å
sette ned foten i større grad enn før. Han er
ikke redd for at atmosfæren skal kjennes litt
ubehagelig en liten stund. Det er lettere å
være direkte og åpen. Han har ikke ofte op-
plevelse av konflikt, men minner om at både
det og motstand er normale reaksjoner i en
hverdag i endring. Han har flyttet fokuset
fra det som eventuelt
måtte kjennes litt ube-
hagelig til å se på det
som kommer ut av det
ubehagelige. Det som
kjennes truende kan være en mulighet. Han
refererer til at det kinesiske ordet for konflikt
er satt sammen av to tegn, tegnet for fare og
tegnet for mulighet. Det er her lederne også
må være, sier han: se gjennom farene og mu-
lighetene og finne veien til endring.
Anders Vege er opptatt av å drive ting fre-
mover. Han liker ikke stillstand. Dynamikk
og bevegelse kjennetegner den førtifireårige
lederen i GRUK, men også en tro på men-
neskenes muligheter til å skape noe nytt.
Bak et hvert problem ligger ønsket om noe
bedre.
Mange lederkurs og seminarer til tross – Det
beste har han lært i NSF …
Og hjemme venter fotballbanen og kamp-
klare gutter på sin trener og inspirator…
15
 Hvem
skal
lede?
Siri Nerheim har skrevet hoved-
oppgave om innføringen
av enhetlig ledelse
i sykehusene.
Tekst og foto: Karl-Henrik Nygaard
Forskningsassistent Siri Nerheim arbeider
ved Rokkansenteret. I sommer var hun en
av mange som var opptatt med å sørge for
den praktiske gjennomføringen av den store
EGOS konferansen i Bergen. Her var 1200
organisasjonsforskere fra hele verden samlet
for blant annet å diskutere strukturer og
endringer innen helsevesenet. Hovedtemaet
på konferansen var The Organizing Society.
I fjor leverte hun en viktig hovedoppgave i
administrasjons- og organisasjonsvitenskap.
Temaet var; erfaringene med innføringen av
enhetlig ledelse i helseforetakene.
Vi har møtt henne på Rokkansenteret
der hun nå er involvert i prosjektet om
“Autonomi, Transparens og Management
(ATM – prosjektet); reformdynamikker i
helsetjenester”.
16
Hvem skal lede?
Siri Nerheim studerte økonomi og
administrasjon i Haugesund før hun startet
studiene i Bergen. Hun fikk tidlig i studiene
interesse for profesjoner. Hun stilte seg
selv spørsmål om hvorfor noen grupper
i samfunnet fikk særlig høy status og
autonomi i forhold til det politiske nivået i
samfunnet. Hvordan kunne det ha seg at for
eksempel legeprofesjonen hadde autonomi
til å være med å forme helsesektoren og det
politiske Norge. I hovedoppgaven ønsket
hun å analysere erfaringene som er gjort med
innføring av enhetlig ledelse i helseforetak.
Hvem skal lede? var det viktige spørsmål
den 27 år gamle prosjektdeltakeren stilte
seg. I studien var klinikksjef Britt Eide
ved Kvinneklinikken på Haukeland
Universitetssykehus, en viktig inspirasjon.
Siri Nerheim fant henne særlig interessant
og viktig fordi hun var den første kvinne og
ikke-lege som hadde inntant en lederposisjon
i en enhetlig ledet sykehusklinikk. Det ble
derfor naturlig også å fokusere både på
kjønn og profesjon i oppgaven.
Har debatten om enhetlig ledelse
forsvunnet?
Enhetlig ledelse er ikke noe stort tema i den
offentlige debatten for tiden. Vi ser nå at
sykepleiere inntar en rekke nye posisjoner og
det er flere eksempler på at sykepleiere går
inn roller og stillinger som i stor grad minner
om de gamle ”oversykepleierstillingene”.
Det er derfor god grunn til å spørre seg om
det ikke holder på en skje en modifisering
av de, kanskje noe rigide, strukturene som
utkrystalliserte seg den første tiden etter at
reformen ble innført.
Diskusjonen omkring enhetlig ledelse er ikke
lenger et hovedfokus, men fortsatt finnes
det intense og til dels voldsomme debatter
og konflikter der det settes spørsmålstegn
ved om andre enn legene er i stand til å lede
sykehusklinikker. Når dette skrives (i midten
av september 2006) står det psykiatriske
sykehuset på Valen i Sunnhordland overfor
en svært vanskelig omorganiseringsprosess.
Legegruppen peker på at slike konflikter
lett vil oppstå når andre enn leder har den
administrative styringen. På dette sykehuset
i Helse Fonna er det en psykolog som er
direktør.
Hva er enhetlig ledelse?
I oppgaven sin peker Siri Nerheim
på at de viktigste aspektene ved
enhetlig ledelse:
”Etter at spørsmål om ledelse i
sykehus hadde vært en gjenganger
i norske offentlige dokumenter
fra 1981, ble loven om enhetlig
ledelse endelig vedtatt 2.7.1999,
med planlagt iverksetting 1.1.2001,
og til slutt endelig iverksetting
1.1.2002. Hovedbudskapet er at
alle norske sykehus kun skal ha en
ansvarlig leder på hvert ledelsesnivå.
Denne ansvarlige lederen skal ha
totalansvar for hele avdelingen
alene, i motsetning til før da ansvaret
og ledelsen var delt mellom to
sidestilte ledere. Det kan imidlertid
opprettes flere ledelsesnivåer
innad i avdelingen for å ”ivareta
det systemmessige lederansvaret”.
Lederens totalansvar innebærer at
ansvar ikke kan delegeres til andre.
Lederen har muligheten til, og vil
sannsynligvis være nødt til, å delegere
oppgaver og til dels myndighet,
men ansvaret vil likevel ligge hos
enhetlig leder. I totalansvaret ligger
det også økonomiansvar og ansvar
for enhetens virksomhet. Hver
enkelt enhet har etter lovendringen
og foretaksreformen større ansvar
for egen økonomi. Administrative
oppgaver knyttet til den økonomiske
driften av hver enkelt enhet er flyttet
fra sykehusets fellesadministrasjon
og ned på enhetsnivå. Den enhetlige
lederen har også totalansvar for
alle de ansatte på avdelingen på
tvers av profesjonsgrensene, i
motsetning til før lovendringen
da de fleste faggruppene var ledet
av en representant fra sin egen
profesjon. I loven er lederens
profesjonstilhørighet ikke nevnt, det
17

vil si at loven er profesjonsnøytral.
Det er opp til hvert enkelt sykehus
å ansette de lederne som synes best
kvalifisert uavhengig av profesjon.
Dersom lederen ikke selv innehar
den kunnskapen som trengs for å
ta forsvarlige avgjørelser skal det
oppnevnes en medisinskfaglig råd-
giver. Denne rådgiveren har ikke
beslutningsmyndighet og er underlagt
den enhetlige lederen, for eksempel i
stabsfunksjon. Den enhetlige lederen
har totalansvar for hele avdelingen.
Det vil si at denne ene personen
har ansvar for pasientbehandling,
eller annen kjernevirksomhet, drift,
forskning og utvikling. System-
ansvar; sykehusets eiere og ledelse
har ansvaret for å tilrettelegge virk-
somheten slik at lovkravene tilknyttet
til sykehuset, helsepersonell og
pasienter overholdes.
Hva betydde enhetlig ledelse?
- Legene kunne altså for første gang
bli ledet av en leder fra en annen
profesjonsgruppe enn sin egen.
Det tradisjonelle jurisdiksjonsforholdet
mellom leger og sykepleier ble
endret. Legene som tradisjonelt sett
har hatt ”full jurisdiksjon”, altså full
autonomi innenfor sitt felt måtte etter
innføringen av reformen akseptere å
arbeide på en avdeling som blir ledet
av en annen profesjonsgruppe. Dette
ble også understreket i uttalelser fra
departementet. Sykepleierne som
tradisjonelt har vært ”underordnet” blir
i ledelsesoppgaver stilt over legene i
makthierarkiet.
18
Siri Nerheim har i hentet sine data fra alle
foretakene i Helse Vest. Det var imidlertid i
Helse Bergen at debatten ble særlig betent
etter ansettelsen av den jordmorutdannete
Britt Eide som klinikkleder. Siri Nerheim
peker på at dette ble en nasjonal debatt. De
viktigste aktørene i denne debatten var Den
norske Legeforening og NSF.
I oppgaven har hun gått grundig inn i denne
debatten. Hun peker blant annet på at NSF
alltid har vært opptatt av ledelse av egen
profesjon og generelt på sykehusavdelinger.
Hun viser til at sykepleiere har hatt en viktig
stilling i den todelte avdelingsledelsen ved
norske sykehus. Dette knytter hun blant
annet til Nightingale- tradisjonen. Her
ble ledelse og administrative prinsipper
fremhevet. I oppgaven peker det på at NSF
støttet loven om enhetlig ledelse på alle nivå
i sykehus. Forutsetningen var imidlertid at
den nye lederstillingen ble profesjonsnøytral
og at den best kvalifiserte søkeren ansettes
som leder.
- Slik jeg oppfatter NSF syn, var det
også viktig at lederrollen den enhetlige
lederen får defineres på nytt slik at det
markeres at dette er en ny stilling.
Hun peker videre på NSF syn på at det å være
enhetlig leder skulle være en heltidsjobb og at
det etableres lederteam under enhetlig leder
med faglige ledere innen hvert fagområde.
Norsk sykepleierforbund mente at hver
enkelt profesjon bør ha en faglig leder som
arbeider sammen med den enhetlige lederen
i et lederteam. Disse lederne skulle ha det
”systemmessige ansvaret” for hver sine fag,
samt tilrettelegge og kontrollere at det drives
forsvarlig yrkesutøvelse.
 Sykepleierne tenker annerledes
om ledelse
Siri Nerheim har erfart ut fra de samtaler
hun har hatt, at sykepleiere tenker annerledes
om ledelse enn legene. Det synes som om
sykepleierne har en mer administrativ
tilnærming til ledelse. Legenes forhold til
ledelse er mer medisinsk - faglig begrunnet.
I hovedoppgaven har Siri Nerheim tatt
grundig for seg dokumentene og debatten
som har vært både i offentligheten og innad
i de ulike profesjonsorganisasjonene. Hun
peker blant annet på at NSF kaller den
enhetlige lederens ansvar for administrativt
ledelsesansvar. Dette defineres i NSFs hefte
om Funksjonsbeskrivelser i sykepleietjeneste
som: ”Et ansvar som innebærer organisering,
planlegging og forvaltning av de økonomiske og
personalmessige ressurser, herunder plassering
av ansvar, ressurser og fullmakter til de ulike
delene av organisasjonen”.
- Denne definisjonen av ledelse,
som Norsk sykepleierforbund her
kaller administrativt ledelsesansvar
har klare likhetstrekk med den
ledelsesoppfatningen jeg har presentert
som profesjonell ledelse.
Siri Nerheim mener at NSF sin oppfattelse
av ledelsesansvaret harmonerer med det synet
på ledelse som er lagt til grunn for reformen.
Hun peker også på at NSF har oppfordret
sine medlemmer til å søke lederstillinger
på alle nivå i sykehusene. Forbundet har
ment at sykepleierne er godt rustet til disse
stillingene.
Diskusjonen
Mye av diskusjonen i oppgaven er knyttet
til den offentlige debatten som var i
forhold til innføringen av enhetlig ledelse.
Hun peker på at NSFs var mer informativ
enn politisk i det som ble skrevet om
enheltlig ledelse. Dette mener hun blant
annet skyldes at NSF ikke hadde særlig
innvendinger mot prinsippet om enhetlig
ledelse. Sykepleierforbundet forsøkte ifølge
Nerheim, å ruste medlemmene sine til å ta
på seg lederansvar.
- De kildene jeg har brukt viser at
sykepleiernes kunnskap om ledelse og
administrasjon flere steder blir bekreftet
fra forbundet. Det kan tolkes som et
forsøk å bygge en kollektiv selvtillit i
faget slik at de sykepleierne som søker
lederstillinger har fagforbundet i ryggen.
NSF fokuserte på saklig informasjon om
enhetlig ledelse og hvordan endringen
påvirker sykepleierne i det daglige, ifølge
Siri Nerheim.
- Jeg ser det slik at NSF hadde en
positivt og løsningsorientert holdning til
reformen som de også ønsket å formidle
til sine medlemmer.
Hun viser til informasjonsmateriell som er
sendt ut.
- I disse informasjonsbrosjyrene står det
konkret hvilke lover og regler som er
endret og hvilke endringer som påvirker
sykepleierne i deres daglige arbeidet med
ledelse, pasienter og pårørende. Samtidig
påpekte NSF de utfordringene som finnes i
en sammensatt kunnskapsorganisasjon.
Siri Nerheim mener at Norsk
Sykepleierforbund satte fokus på viktige
problemer ved reformen samtidig som
forbundet oppfordret sine medlemmer til
å etablere gode fagmiljøer, stimulere til
19
 tverrfaglighet og samarbeid.
- Sykepleierforbundet oppfordret syke-
pleierne til å se det arbeidet som gjøres
på sykehuset i sammenheng og et
helhetsperspektiv.
Den norske Legeforening
Siri Nerheim viser i oppgaven hvordan
Legeforeningen i utgangspunktet var
positiv til reformen når det gjaldt å få en
avklaring av ledelsesforholdene og gjøre
lederne ansvarlige. Innvendingene var
i hovedsak knyttet til profesjonsnøytral
ledelse.
- Legeforeningen mente at legene
kan ivareta ledelsen av klinikker og
avdelinger best. Dette ble blant annet
begrunnet ut fra effektivitetshensyn.
De mente at det er mest hensiktsmessig
at den som har det medisinske ansvaret
også har det øvrige ansvaret.
Dokumentene som Siri Nerheim har lest,
dokumenterer også at Legeforeningen så
på det å splitte medisinsk ansvar og ansvar,
som et problem. Dette ble begrunnet i
ansvarsforståelsen deres.
I oppgaven skriver hun at :”Argumentasjonen
har vært at dersom det enhetlige ansvaret
overføres til en sykepleier, vil det fortsatt
være legen som sitter med det medisinske
ansvaret for pasientene. Det enkleste ut fra
dette synspunktet er derfor at legene har
det medisinske samt det øvrige ansvaret i
en og samme stilling for å unngå unødige
stillinger og ansvarssplittelse. I tillegg har
legene uttrykt skepsis ved at ”ikke – leger”
skal foreta prioriteringer for avdelingen.
De mener medisinsk faglig kompetanse
må ligge til grunn for å ta avgjørelser etter
som avdelingers utvikling og medisinsk
20
utvikling henger tett sammen.”
I forhold til Legeforeningen, peker Siri
Nerheim ellers på at det i tillegg til at
de mente at sykepleiere ikke kan lede
medisinske avdelinger, la vekt på at
rådgiverfunksjonen var for dårlig definert
i loven og at det kunne oppstå problemer
i den daglige lokale driften av avdelingen.
Her burde det gjøres en bredere og
grundigere utredning.
- Dette brøt etter legene egen oppfatning
med det de mente lå i deres forpliktelser
som leger. For legene ble det vanskelig
å gi gode råd når det gjelder medisinske
anliggender på avdelingen uten å ha
tilhørende beslutningsmyndighet eller
ansvar for disse rådene.
Den offentlige debatten
I oppgaven gir Siri Nerheim etter godt
innblikk i den offentlige debatten om
enhetlig ledelse, som dominerte i 2002.
Hun mener at reformen fikk et ansikt
gjennom fokus på jordmoren Britt Eide.
Hun var jo også den første som ble ansatt
som klinikkleder som ikke var lege. Det var
for øvrig kun hun som søkte stillingen.
- Da det ble kjent at en jordmor fikk
stillingen som klinikkleder, krevde
legene ved klinikken at stillingen ble
utlyst på ny.
Dette kravet ble ikke innfridd og det
ble en bred og til dels hissig debatt i
norske aviser. Siri Nerheim går grundig
inn på denne debatten. Hun lar de ulike
synspunktene komme godt til uttrykk i
oppgaven. Her kommer det også godt
frem hvordan daværende helseminister
Dagfinn Høybråten grep inn og irettesatte
legeforeningen. Det endte med at det ble
sendt et rundskrive ( ”Ledelse i sykehus) fra
Helsedepartementet til landets sykehus.
 - Her ble det klargjort hva som lå
i lovteksten. Ledernes ansvar for å
legge til rette for forsvarlig drift og alt
helsepersonells ansvar for forsvarlig
yrkesutøvelse, ble her gjentatt. Det
ble også presisert at det kun skal være
en leder på hvert organisatorisk nivå i
sykehuset og at ansvaret ikke kan deles
mellom to sidestilte ledere. Videre ble
det trukket frem at det kan etableres
flere ledelsesnivåer i en avdeling. Dette
for blant annet å sikre det systemmessige
lederansvaret.
Siri Nerheim poengterer at det i skrivet
fra departementet ble presisert at det
ikke er gitt at lederstillinger skal innehas
av leger. Hun diskuterer også om det
var NSF eller Legeforeningen som gikk
seirende ut av striden. Hun viser til at
legeforeningen så på det som en seier det
ble presisert at sykehusene kan og bør
stille kvalifikasjonskrav ved utlysning av
stillinger, selv om de i utgangspunktet er
profesjonsnøytrale. Videre skriver hun
at: ”Det ble også presisert i rundskrivet
at ledere skal være varsomme med å
ta avgjørelser de ikke er kvalifisert til
eller som påvirker områder de ikke har
kunnskaper om. Denne presiseringen
kan muligens være et resultat av legenes
bekymring for at ikke – leger i ledelsen skal
gå ut over forsvarligheten i avdelingene.
Sykepleierne så det imidlertid som en seier
at det blir presisert i rundskrivet at ledelsen
er profesjonsnøytral, og at man kan stille
kvalifikasjonskrav ikke er det samme som å
utelukke ikke- leger. Både Legeforeningen
og Norsk sykepleierforbund syntes
altså at rundskrivet var klargjørende, og
Helsedepartementets forsøk på å stoppe
den nasjonale debatten mellom de to var
vellykket.”
Jurisdiksjonsområder
Siri Nerheim mener at det ikke var uventet
at det oppstod en slik debatt når man ser
på den historiske bakgrunnen til de to
profesjonsforeningene. Hun diskuterer
reaksjonene ut fra Abbotts teorier om
jurisdiksjonsområder. Hun mener at
innføringen av profesjonsnøytral enhetlig
ledelse kan sies å ha gått på bekostning
av legenes makt. Legenes snakk om
enhetlig ledelse har alltid vært snakk om
enhetlig legeledelse. Ut fra Abbotts teorier
om jurisdiksjonsområder og profesjonssystem,
mener Siri Nerheim, at reformen har fratatt
legene en del av deres naturlige jurisdiksjons.
Denne arbeidsoppgaven vil i det nye systemet
være åpen for andre enn leger.
- Legegruppen ”mister” makt i den
forstand at makten ikke lenger naturlig
tilhører dem. De må nå konkurrere med
andre om disse lederstillingene.
Ved innføringen av enhetlig ledelse fikk
sykepleierne ifølge Siri Nerheim, utvidet
sitt jurisdiksjonsområde. Hun skriver
at:”Gjennom reformen fikk sykepleierne
mulighet til å inneha lederstillinger uten
å samarbeide med en legeleder, slik de har
gjort i den todelte ledelsen.” Hun peker på
at gjennom reformen får sykepleierne for
første gang helhetlig ansvar ikke bare for
sin egen faggruppe, men på tvers av fag og
profesjoner.
Reformen gjør at de to fagforbundene begge
vil ha interesse av å besette flest mulig stillinger.
For Legeforeningen handler det om å holde
på makten, ifølge Siri Nerheim. For NSF blir
det viktig å vise at sykepleierne har gjort seg
fortjent til å få adgang til lederstillingene.
Siri Nerheim forteller at når det gjelder
jurisdiksjonsforholdet på sykehusavdelinger
har i det todelte ledelsen vært slik at legene
21
 har hatt full jurisdiksjon over sin egen
profesjon. Hun peker på at sykepleierrollen
har vekslet mellom flere jurisdiksjonstyper i
forholdet til legene. Når det gjelder ledelses-
oppgavene i den todelte ledelsen, mener hun
at jurisdiksjonsforholdet mellom leger og
sykepleiere har vært et teigdelingsforhold.
- Ledelsesoppgavene har vært klart
fordelt, og hver leder har ledet de fag og
ansvarsområder som har vært sett på som
naturlig ut fra den øvrige yrkesutøvelsen.
Når det gjelder forholdet mellom de
to profesjonsgruppene i det daglige
arbeidet på avdelinger, og i forhold til
pasientbehandling, kan en nok si at det
gamle over /underordningsforholdet
mellom leger og sykepleiere fortsatt
eksisterer.
Dette finnes fortsatt fordi sykepleierne i
mange tilfeller er avhengige av legene i
det daglige arbeidet med medisinering,
utskriving av pasienter osv. Legene har på
den andre siden full jurisdiksjon over sin
egen profesjon. I følge henne gjør ikke dette
et over/ underordningsforhold naturlig,
men forholdet mellom de to profesjonene
sett i lys av historien, kan legge føringer på
det forholdet de har i dag. Hun mener at
Adferds – og tankemønster har blitt avtegnet
gjennom historien. Det er institusjonalisert
inn i aktørene og dermed i forholdet mellom
profesjonene.
Kvitt eller dobbelt?
Den gjennomgangen Siri Nerheim har gjort
av debatt i presse, media og fagtidsskrift
viser at NSF i liten grad tok del i debatten.
Sykepleierne ble angrepet, men slo i liten
grad tilbake. Engasjementet til NSF var
i hovedsak rettet mot ren informasjon til
medlemmene. Hun mener dette ikke var så
22
overraskende all den tid det var legene som
hadde mest å tape på reformen. Hun er mer
overrasket over at NSF ikke var sterkere
fremme i debatten. Hun får ikke dette til
å passe helt med forbundets egen historiske
arv og tradisjon. En mulig forklaring på det
hun mener er et manglende engasjement,
hevder hun kan være at sykepleierne i løpet
av våren 2002 streiket i flere perioder og stod
på for en felles tariffavtale for de statlige
sykehusene. Fokuset var på streik og lønn.
Hun trekker imidlertid også andre mulige
årsaker i vår samtale.
- Sykepleierne følte seg neppe så berørt
av reformen som legene. De hadde heller
ikke så mye å tape. Jeg mener at det har
vist seg i ettertid at sykepleierne kom en
slags kvitt eller dobbelt posisjon i forhold
til lederposisjoner i sykehusene. Denne
hadde de ikke vært i før.
Reformene hadde i teorien gitt sykepleierne
tilgang til mer makt enn de hadde før. Etter
reformen kan de lede en stor klinikk alene.
Før måtte de dele ansvaret med en lege.
-Når sykepleierne blir enhetlig ledere
utvider det sykepleierne makt og
myndighetsområde i forhold til før.
Der hvor det er leger som blir enhetlige
ledere, mener Siri Nerheim at sykepleierne
i praksis vil ha mindre makt og myndighet
enn de hadde i den todelte ledelsen.
- Det er dette jeg mener med begrepet
”kvitt eller dobbelt - situasjon”.
Reformen om enhetlig ledelse kan
påvirke sykepleierprofesjonen på to
måter. I utgangspunktet kan en si at
sykepleierne har mistet en viktig leder
og talerør i avdelingssykepleieren som
var en del av den todelte ledelsen. Ved
å gjøre de enhetlige lederstillingene
profesjonsnøytrale har imidlertid
sykepleierne fått muligheten til å innta
en lederstilling som er mer omfattende
 enn den de hadde i todelt ledelse,
samtidig som de da sitter i direkte linje
til administrerende direktør og har
muligheten til å påvirke.
Du mener at legene ikke er i samme kvitt
eller dobbel situasjon. Hvorfor?
- Legenes reaksjon på innføringen
av profesjonsnøytral ledelse viser at
profesjonen selv ikke er villig til å gi
fra seg makt. De mener at legeledere
er viktig for å sikre den medisinske
kvaliteten. For legene innebærer altså
loven i hovedsak at de kan miste noe
av den makten de allerede har hatt,
uten at de har samme muligheten som
sykepleierne til å utvide sitt makt- og
myndighetsområde. Legene er derfor
ikke i den samme ”kvitt eller dobbelt-
situasjonen” som sykepleierne.
Ulike reaksjoner
Den første delen av oppgaven til Siri
Nerheim har fokus på diskusjonen om
ledelse på avdelingsnivå i sykehus. Hun
gir deretter en presentasjon av fire lokale
helseforetak og hvordan de har innført de
nye ledelsesprinsippene.
Hun gjør her et poeng av at de store
foretakene hadde en prinsippdebatt om
implementering av enhetlig ledelse. Denne
prinsippdebatten var mer eller mindre
fraværende i de mindre foretakene i Helse
Vest, som var inkludert i studien. Hun peker
også på at organisasjonsendringene gikk
lettere i de store foretakene enn i de små.
Helse Bergen
I forhold til Helse Bergen, som er det
største av de foretakene som ble tatt med
i undersøkelsen, peker Siri Nerheim på
tilsynelatende paradoksale forhold. Helse
Bergen hadde arbeidet mye med innføringen
av enhetlig ledelse. Det var likevel her at
konfliktnivået var blant de høyeste.
Hvorfor var det slik?
- Helse Bergen hadde gjennom hele
prosessen forsøkt å legge seg på en linje i
tråd med det som var lovens intensjoner.
For å klare dette måtte de røre ved
noen av de institusjonelle trekkene i
organisasjonen.
Hun mener at de dominerende tanke-
mønstrende var konservative og knyttet til
at legene så på enhetlig ledelse som enhetlig
legeledelse. Dette ville være både et normalt
veivalg ut fra profesjonens og institusjonens
tradisjon. Sykepleierne, mener hun, fryktet
at det skulle bli slik. Det var en engstelse hos
sykepleierne som hadde hatt lederposisjoner
tidligere, at legene skulle få posisjonen mens
sykepleierne skulle måtte ta arbeidet. Det
var jo slik det hadde vært tidligere.
- Da Helse Bergens ledelse valgte å
ansette med fokus først og fremst med
tanke på lederegenskaper og vilje, brøt
de med aktørenes tankemønster og
organisasjonens handlingsmønster.
I Helse Bergen var det svært vanskelig
for de nye klinikklederne som ikke hadde
legebakgrunn. Selv om Britt Eide- saken var
spesiell og førte til stor offentlig debatt, var
det også vanskelig for andre klinikkledere.
Noen steder i virksomheten hadde forholdet
mellom profesjonene vært dårlig.
Det fremkommer av intervjuene Siri
Nerheim har gjort, at mange av legene som
inntok stillinger som enhetlige ledere, fant
lederarbeidet både tidkrevende og vanskelig.
Det var blant annet vanskelig å kombinere
23
 slike sentrale stillinger med det å drive
klinisk praksis. Den kliniske praksisen som
de eventuelt måtte utføre, måtte gjøres på
fritiden.
- Erfaringen til informanten min,
slik jeg oppfatter det, er at klinikk-
direktørstillingene er svært krevende
og at noen av lederne erfarer at
arbeidsoppgavene ikke samsvarer med
interesse og utdanningsfeltet deres.
Denne erfaringen kan tolkes dit hen at
den nye enhetlige lederen faktisk har en
annen rolle enn det henholdsvis legen
og sykepleieren hadde i den todelte
ledelsen.
Fra profesjonsledelse til
profesjonell ledelse
Siri Nerheim peker videre på at reformen
hadde som en av sine viktigste forutsetninger
at de nye enhetlige lederne skulle fjerne
seg fra sine respektive profesjonsinteresser
og være helhetlige ledere på vegne av alle
ansatte på enheten. Dette mener hun vil
være det som i oppgaven kaller ”profesjonell
ledelse”.
Hun skriver at: ”I profesjonell ledelse er det
selve lederrollen og lederkompetanse som
står sentralt, og det legges mindre vekt på
lederens profesjonsbakgrunn. Jeg har allerede
slått fast at denne måten å tenke ledelse på
er et sentralt element i enhetlig ledelse som
ledelsesprinsipp, og at denne tankegangen er
ny i sykehuset, kanskje spesielt for legene.”
Hun mener at legene har lagt profe-
sjonskunnskapen til grunn når de har valgt
ut sine ledere. Generelle kunnskaper om
ledelse og lederevner har vært underordnet.
Helse Stavanger
Heller ikke i Helse Stavanger gikk
24
innføringen av enhetlig ledelse uten
konflikter. Siri Nerheim mener at noen av
disse var profesjonsrelaterte. En av de som
var ansatt som enhetlig var sykepleier. Hun
sa imidlertid opp etter kort tid. Også andre
forsvant etter hvert fra sine stillinger – en
av disse var lege. En av informantene som
Siri Nerheim bruker i sin oppgave, legger
vekt på at det i Helse Stavanger var en
maktkamp mellom sykepleierprofesjonen
og legeprofesjonen. Vedkommende viser
også til at det har vært nødvendig for
toppledelsen ved sykehuset å gripe inn
i flere av konfliktene. Dette gjaldt blant
annet på en klinikk der sykepleier var
klinikkdirektør.
I intervjuene som Siri Nerheim gjorde
i Stavanger kommer det også frem at
klinikkdirektørstillingene etter hvert
ble mindre attraktive for både leger
og sykepleiere. Arbeidssituasjonen for
topplederne var så vanskelig at det etter hvert
ble vanskelig å få gode lederkandidater.
Sykepleierne som ledere
Når det gjelder sykepleiere som inntar rolle
som enhetlige ledere peker en informantene
på at de er dyktige til å administrere, men i
liten grad tenker strategisk med hensyn til
visjoner og mål. Legene på sin side, mener
vedkommende, har for mye fokus på det å
praktisere som lege heller enn å lede. Det er
jo heller ikke slik at en god lege automatisk
blir en god leder.
Sykepleierne i toppstillinger opplever, ifølge
Siri Nerheims informanter, større avstand
til egne sykepleiekolleger enn det som er
tilfelle for legeledernes forhold til andre
leger.
- Min informant mente at legene har en
enklere hverdag som ledere, delvis fordi
de ikke ”fjerner seg ” så mye fra sine
 kollegaer, men også fordi de kan støtte
seg på en anerkjent faglig tyngde.
Siri Nerheim mener uttalelsene til
informanten kan tolkes slik at han synes
leger og sykepleiere har ulik tilnærming,
men at begge gruppene har for liten
ledelseskompetanse.
Hun hevder at: ”Det at sykepleielederne
må støtte seg på medisinskfaglig
rådgivere er nødvendig, men en byrde for
sykepleierlederne i følge min informant.
Mange avgjørelser blir vanskeligere og mer
tidkrevende når en må søke råd hos andre.
En legeleder kan ta raske beslutninger basert
på fag, praksis og en vurdering av klinikkens
helhetlige situasjon. En sykepleieleder
har ikke muligheten til å dekke disse tre
områdene like grundig som en lege. I tillegg
fremhever informanten at dette også er et
legitimitetsspørsmål. En lege kan bruke
sin faglige tyngde til å argumentere for
de beslutningene han eller hun har tatt,
mens en sykepleier sannsynligvis ville møte
større motstand dersom han eller hun tar
upopulære avgjørelser.”
- I utgangspunktet synes jeg at denne
argumentasjonen er logisk. Jeg synes
likevel man skal være litt forsiktig med å
opphøye legen til en ”allviter”. Ettersom
vi historisk og teoretisk har vist at legene
er relativt lojale mot sin egen profesjon
kan man stille spørsmål ved hvorvidt
den faglige, praktiske og helhetlige
vurderingsevnen er objektiv. Jeg synes
også det er interessant å reflektere over
om en helhetlig vurdering gjort av
en lege nødvendigvis er bedre enn en
helhetlig vurdering gjort av en sykepleier,
i samråd med en lege. Det å kunne ta
raske avgjørelser uten å måtte drøfte
med andre, er tidsmessig effektivt i den
travle hverdagen ved en klinisk avdeling,
men helhetlig og overordnet ledelse kan
det også være en fordel å ta veloverveide
beslutninger, slik en sykepleier i større
grad blir tvunget til enn en lege.
Forholdet til egen profesjon
Oppgaven til Siri Nerheim innholder har
en rekke interessante observasjoner. Disse
er gjerne også i overensstemmelse med
den erfarning mange har når det gjelder
sykepleiere i topplederposisjoner.
En av de intervjuede klinikklederne som er
sykepleier karakteriserer seg først og fremst
som leder. Hun hevder at det at hun er
sykepleier i bunn, kanskje vil gå mer ut over
sykepleierne fordi hun er særlig oppmerksom
på at hun skal være alles leder, og ikke være
representant for en profesjon.
- Dette mener jeg er et viktig poeng. Det
er jo gjerne slik at når leger som ledere
ikke har noe ønske om å undervurdere
sin egen bakgrunn. Min erfaring og
det som kommer frem i min studie, er
jo også det at legene går åpent ut for å
”fronte” sin egen profesjon og ”kjempe”
for legenes syn.
Siri Nerheim viser også til at en hennes
informanter fra toppledelsen som selv er
lege, argumenterer med at lederne nok har
en enklere rolle som ledere enn sykepleierne.
Det handler både om kultur og sosiale
sanksjoner, men ikke minst om faglig
tyngde.
Siri Nerheim mener at legene begrunner sin
plass i ledende posisjoner nettopp med sin
profesjon. Sykepleierledere har derimot en
tendens til å ”skjule” sin profesjonsbakgrunn,
og tilstrebe objektivitet.
Hun mener at sykepleierne burde være
25
 interessert i å vise klart at de som sykepleiere
klarer jobben bra.
- Også i forhold til det vi vet om
sykepleieryrket og kampen om å eie oppgaver
fra profesjonsteorien burde, etter min
mening, sykepleierne vektlegge nettopp at
de er sykepleiere i slike stillinger. På den ene
klinikken der direktøren var sykepleier prøvde
vedkommende å begrunne sin stilling som
leder ut fra erfaring og ledelsesutdanning, og
bagatelliserer sykepleierbakgrunnen.
Siri Nerheim har forståelse for at
sykepleier i lederposisjoner argumenterer
med lederkompetanse heller enn
sykepleierkompetanse. Det er jo nettopp
ledernes bakgrunn som sykepleiere og annet
enn legeprofesjonsbakgrunn det er blitt
protestert imot. Det har blitt lagt lite vekt på
den tilleggutdannelse sykepleierne har hatt i
ledelse og administrasjon.
Hovedoppgaven til Siri Nerheim har
mange viktige elementer som bør kunne
få oppmerksomhet ut over det å være en
velskrevet hovedoppgave. Her er det mange
gode analyser om hvordan en reform blir
til praksis og hvordan ulike foretak takler
denne reformen. Hun har også spennende
teoretiske perspektiver som det burde ha
vært plass til å presentere.
I sin egen oppsummering spør hun: Hvem
leder nå? Hun skriver her at: ”
”Studien har vist at selv om lovpålegget
om enhetlig ledelse åpner for at andre
profesjoner enn leger kan være ledere kan
det være vanskelig for ikke-leger å få tilgang
til, og sitte i lederstillinger i norske sykehus.
Studien har vist at selv om ikke-leger har
vanskeligere for å få lederstillinger opplever
klinikkdirektørene sin egen rolle relativt
likt, uavhengig av profesjonsbakgrunn.
De klinikklederne jeg har intervjuet så på
26
seg selv som helhetlige ledere som hadde
som sin viktigste rolle å være til stede og
arbeide med de store utviklingslinjene i
enheten sin. Dette er en oppfatning som
passer godt overens med ideologien bak
den nye lederrollen som enhetlig ledelse
skulle introdusere. Dette er et interessant
funn med tanke på at ledelsesideologien bak
enhetlig ledelse bryter med den tradisjonelle
ledelsesideologien i sykehuset.”
New Public Management
Hun trekker også perspektivene i forhold til
New Public Management (NPM) og peker
på at ledelse jo er et viktig prinsipp her.
NPM legger vekt på at ledelse skal basere
seg på generelle lederegenskaper som ikke
er avhengig av enhetens virksomhet. Siri
Nerheim viser at denne tenkemåten om
ledelse står langt fra den profesjonsbaserte
tenkingen som legegruppen har stått
for. Den økonomiske rasjonaliteten som
NPM bygger på og et nytt syn på ledelse,
mener hun har gjort sitt inntog i sektorens
styringssystemer gjennom enhetlig ledelse
og foretaksorganisering.
- De fem enhetlige lederne jeg har
intervjuet ser lederrollen som et
arbeid der de er bindeleddet mellom
toppledelsen og sin egen enhet. De
sitter i ledergruppen til administrerende
direktør og har oversikt og innflytelse
over foretaket som helhet. Det er kun
en av de fem lederne jeg har intervjuet
som arbeider klinisk i tillegg til
lederstillingen, og som først og fremst
identifiserte seg som lege, og ikke
leder. Vedkommende mente likevel
at lederstillingen gjorde at hun hadde
mer oversikt og kontroll over enheten
enn hun hadde hatt i den todelte
ledelsen.
 Nytt tankemønster
Flere forhold ble fremhevet som viktige for
de topplederne Siri Nerheim intervjuet.
Hun peker blant annet på de synes at
ansvarsforholdene var klarere både for
lederen, som skal ha oversikt over en hel
enhet, og for de ansatte, i forhold til hvem
de skal forholde seg til i ulike situasjoner.
Dette mener hun også er i tråd med
reformatorenes ønske.
- Jeg mener dette kan tolkes i den
retning at reformen har skapt en
struktur i sykehuset, basert på verdier fra
NPM, som har endret det tradisjonelle
tankemønsteret om ledelse. For det første
er foretaket selv på jakt etter en ny type
helhetsledere når de skal ansette ledere
etter reformen, og de nye lederstillingene
får en spesiell type ledere til å søke, nemlig
helsefaglige med tilleggsutdannelse i
ledelse. For det andre gjør organiseringen
av nivåene at klinikkdirektøren har en
rolle mellom ledelsen og enheten, og som
tydeliggjør både for aktørene og lederen
selv at denne ene personen er ansvarlig.
Denne symboleffekten sammen med de
krevende arbeidet som ligger i stillingen
gjør at lederen blir en helhetlig enhetlig
leder, som leder på vegne av enheten
som helhet, og ikke på vegne av sin egen
faggruppe.
Kommet for å bli
– hybridlederne kommer
Enhetlig ledelse er ikke noe aktuelt
stridstema lenger, mener Siri Nerheim. I vår
samtale peker hun på at enhetlig ledelse i
dag ikke ville skape debatt slik det gjorde for
fire år siden. Tydelige ansvarslinjer oppfattes
som en positiv kvalitet ved reformen.
Kampen mellom profesjonene er heller
ikke så hard lenger. Det blir dessuten flere
og flere profesjonsnøytrale lederstillinger i
sykehusene.
Dette mener hun er en tendens som vil
fortsette. Hun peker i avslutningen av
oppgaven på hybridlederen som en aktuell
ny jurisdiksjon i sykehusene. Hun skriver:
”Dersom man skal se fremover i tid
vil det ikke være utenkelig å se for seg
at hybridledere overtar kontrollen over
ledelsesoppgavene som egen jurisdiksjon.
I denne undersøkelsen har jeg slått fast at
sykepleierlederne har hatt og fortsatt har en
vanskelig situasjon i sykehusledelsen. Jeg har
imidlertid åpnet for at vi ser begynnelsen
av en instrumentell utvikling. Denne ut-
viklingen gir sykepleierne en mer naturlig
rolle som helhetlige og enhetlige ledere i
sykehus.”
Siri Nerheim trives godt i forskningsmiljøet
på Rokkansenteret. Foreløpig har hun
stillingen her ut 2006. Prosjektet hun
arbeider innenfor vil fortsette ut 2007. Det er
imidlertid all grunn til å være oppmerksom
på henne og den kunnskap og vilje til å forstå
helsesektoren og dens utvikling, som hun
representerer. Det vil nok norsk helsevesen
ha glede av langt ut over 2007.
27
 ”Sykepleierne
med til å lede ….”

Doktorgradskandidat Dag Olaf

Torjesen med tankevekkende syn
på ledelse og sykepleie.
Tekst og foto: Karl-Henrik Nygaard

28
Dag Olaf Torjesen er førstelektor ved
Høgskolen i Vest-Agder. Han holder på
med sin doktorgrad innen administrasjon
og ledelse. Han har en tilknytning til
Rokkansenteret i Bergen og var i juni en av de mer
enn to tusen deltakerne på den internasjonale
organisasjonsforskerkongressen EGOS som
ble avholdt i Bergen. Han har publisert
artikler om ledelse i sykehus, blant annet
i Nordiske organisasjonsstudier. Torjesen er
også sterkt engasjert i oppbyggingen av et
nytt masterstudium i ledelse ved Høyskolen
i Agder. ( Se omtale i Sykepleielederen nr.
1 2006). Jeg har møtt ham flere ganger, vi
har hatt samtaler og jeg har hatt gleden av
å høre flere av hans forelesinger. Dag Olaf
Torjesens synspunkt er viktige. Han har
gjennom sin forskning gitt viktige bidrag
til forståelsen av lederskap i helsevesenet og
ikke minst klart å se sykepleiernes lederskap
i lys av samfunnsmessige trekk og forhold.
12.mai holdt Torjesen sitt obligatoriske
innlegg i vitenskapsteori for dr. politgraden
ved Universitetet i Bergen. Tittelen på
forelesingen var : Ledelse i helsetjenesten og
skiftende kunnskapsregimer. Opponenter
var professor Per Lægreid, Institutt for
administrasjon og organisasjonsvitenskap,
professor Torodd Strand, Institutt for
administrasjon og organisasjonsvitenskap
og førsteamanuensis Cathrine Holst, Senter
for vitenskapsteori. Med utgangspunkt
i begrepet kunnskapsregimer, som han i
hovedsak hadde hentet fra Rune Slagstads
bok De norske strateger, gjorde Torjesen rede
for framveksten av ulike kunnskapsformer
som har eksistert i den norske helsetjenesten
i etterkrigstiden.
Torjesens anliggende i foredraget var å få
frem forskjeller i kunnskapsproduksjonen
innen medisin og sykepleie og hvordan
denne kunnskapsproduksjon har bidratt
til å konstituere ledelsesposisjoner og
autoritetsforhold i helsesektoren fra 1945 og
frem til i dag.
Et annet hovedspørsmål han prøvde å gi
svar på svar på var hvordan helsesektorens
kunnskapssystemer kan avledes og relateres
til maktforhold, verdier, og kunnskap i norsk
etterkrigstidens politikk og planlegging.
Kunnskapsregimer
Begrepet kunnskapsregime betegner en
forening av makt, kunnskap og verdi. Det
peker på et samspill mellom vitenskap,
politikk og verdier som forklaring på en
fremvoksende modernisering og reformer.
Begrepet er et instrument for å vise at det
ikke nødvendigvis er de ideologiske kreftene
alene som forklarer fremveksten av skiftende
historiske regimer.
Dag Olaf Torjesen gjorde rede for noe av den
offentlige diskusjonen som kom i kjølvannet
av boken De norske strateger. Han trakk særlig
frem vitenskapsfilosofen Gunnar Skirbekks
kritikk. For å avklare begrepet trakk Torjesen
også frem tilsvarende begreper fra sosiologen
Anthony Giddens og antropologen Mary
Douglas.
Ut fra Slagstads inndeling av de siste
hundre og åttito års historie presenterte
Torjesen tre ulike kunnskapsregimer i en
historisk sammenheng. Embetsmannsstaten
i perioden 1814 til 1884, var preget av
utilitarisme, liberalisme og et legalt juridisk
kunnskapsregime. Venstrestaten (1884-1935)
er betegnet som et demokratisk pedagogisk
kunnskapsregime. Arbeiderpartistaten (1935 -)
ble betegnet som et samfunnsvitenskapelig
kunnskapsregime. Samtidig var imidlertid
arven fra norsk folkedannelse sterkt tilstede.
29
 Slik Torjesen forstår Slagstad, mener han at
det er mulig å betrakte Arbeiderpartistatens
kunnskapsregime som en forlengelse av den
siste fasen i Venstrestaten. Den var basert
på en fremvoksende vitenskapstro og
saklighetsideologi. som bl.a. har kommet
til uttrykk i etterkrigstidens fagstyre i
helsetjenesten.
Han viste til den store omveltningen som
Arbeiderpartiet gjennomgikk i 30-årene
da det forvandlet fra å være et sosialistisk
revolusjonært parti til å bli, ifølge Torjesen,
”et samfunnsteknokratisk sosialdemokratisk
prosjekt — realisert gjennom “en ny”
ideologi med forankring i vitenskapstro og
positivisme. ”
Ifølge Torjesen og Slagstad var troen på
vitenskapen det ideologiske limet som
forbandt den opposisjonelle samfunns-
kritikken på 1930-tallet med det reform-
teknokratiske samfunnsprosjektet. I denne
tenkemåten ligger det at samfunnet kan
formes og skapes ut fra beslutninger basert
på vitenskapelig kunnskap. Samfunnet blir
å oppfatte som en maskin som repareres
eller en kropp som kan leges. Innenfor et
slikt regime blir sosialøkonomene, legene
og ingeniørene de ledende grupper. Torjesen
pekte på at disse tre gruppene er en slags
fortropper til den ”hæren” som skulle bygge
velferdskapitalismen og velferdsstaten.
Et kunnskapsperspektiv på ledelse
Dag Olaf Torjesen tok opp forholdet
mellom ledelse, autoritet og kunnskap.
I en historisk sammenheng har ledelse i
helsesektoren hatt sitt utgangspunkt i faglig
ledelse. Han argumenterte for at lederskap
ble legitimert gjennom profesjonenes
vitenskaper og kunnskapsproduksjon. Syke-
husene har styringsstrukturer som er avledet
30
av biomedisinsk forskning. Her har fag
definert hvilke funksjoner som skal ledes
av hvilke faggrupper. Dette har medført at
sykehusene har vært dominert av parallelle
faghierarkier, der en historisk har hatt et
sykepleiehierarki og et medisinsk hierarki sa
Torjesen.
Karl Evang og USA
Helsedirektør Karl Evang var en mektig
helseideolog som i stor grad preget
utviklingen av helsesektoren i Norge. Han så
på sykdom og helse som noe grunnleggende
sosialt. Han hadde studert i USA og
var sterkt påvirket av det forebyggende
helsearbeidet (Public Health) som rådde
grunnen i etterkrigstidens helseplanlegging.
. Det tette forholdet til USA og de
ideologiene som rådde der når det gjelder
forebyggende helsearbeid, ble ifølge Torjesen
videreført i Helsedirektoratet og sosial- og
helsedepartementet . Det viste seg også ved
at de fleste fylkeslegene i Norge har hatt
videreutdannelse innen Public Health ved
John Hopkins University i USA. USA og
Public health-tradisjonen skulle i stor grad
prege tenkningen rundt ledelse i den norske
helsesektoren.
Ifølge Torjesen representerte Evang en sterk
vitenskapstro og positivistisk tilnærming
til helse og ledelse. Evangs autoritet var
stor og hans makt enorm. Han stod for
et system for folket mer enn et system av
folket, sa Torjesen. Troen på teknologien og
ekspertene var dominerende. Dette kommer
godt frem i sitat fra Karl Evang: ”We live in
the age of technology. In our field the expert
is bound to replace the lay administrator. If
a democratic society is to function with the
necessary efficiency, an increasing number of
decisions will have to be left to the technical
expert.”
Da Karl Evang var helsedirektør var legene
den dominerende profesjonen når det gjaldt
ledelse i helsesektoren. Det ble hentet inn
ideer fra USA fra Public health.tradisjonen
som manifesrterte seg i ekspertstyre, (faglig
ledelse). Den ledelsestenkingen som legene
ble ført inn i var dominert av faglig ledelse
Evang så likevel de farer rendyrking av
fagstyre kunne innebære og han siterte
Evangs uttalelse om at:
“The only way to prevent them from making
irresponsible decisions and to ensure
their retaining a sense of proportion is to give
them training in administration and
administrative responsibility.”
General management versus
faglig ledelse
General management er i motsetning til faglig
ledelse ifølge Torjesen en universell form for
ledelse. Innen denne ledelsestradisjonen,
som har sitt opphav i USA, fremstår ledelse
mer og mer som et fag i seg selv.
Den nye ledelsestenkningen som bl.a.
utfordret legenes ledelseshegemoni har
bakgrunn fra storkonsern og en særegen
amerikansk pragmatisme. Fokuset er på det
praktiske og det gjennomførbare. I forhold til
helsesektoren vil en slik ledelsesorientering
være frikoplet fra fag. Den representerer et
kunnskapsområde som ”eksisterer i seg selv”,
sa han. Torjesen mente at general management
ikke fremstår som en vitenskap med en
entydig vitenskapelig basis. Han refererte
her blant annet til forskning og artikler som
hans kollega ved Rokkansenteret, Haldor
Byrkjeflot, har skrevet. I disse artiklene
er det pekt på at denne form for ledelse er
sterkt influert fra ulike profesjoner, business
skoler, konsulentbransjen og media.
Medisinens kunnskapsproduksjon
knyttet til ledelse
Dag Olaf Torjesen presenterte en interessant
gjennomgang av bakgrunnen for medisinens
hegemoni og kunnskapsproduksjon. Han
trakk perspektivet helt tilbake til 1870-
årene da Coch og Pasteur oppdaget bakterier
og virus. Disse oppdagelsene førte til bedre
behandling og redusert dødelig i befolkningen
i bred skala. Dette ga medisinen en svært
høy prestisje og status. Torjesen trakk
perspektivene fra slutten av 1800- årene til
forebyggende helsearbeid og Publich Health
– tankegangen fra USA. Her var vaksinasjon,
folkehelse, befolkningskontroll etc. utledet
av biomedisinens suksess og høye status.
Han kalte dette positivistiske idealer som er
ført videre i dag gjennom den evidensbaserte
medisinen. Norske fylkesleger fikk i stor grad
deler av sin utdannelse i folkehelsearbeid i
USA. Den sterke norske deltakelsen ved
amerikanske universiteter var i stor grad
finansiert av Rockefeller Foundation de
første tiårene etter andre verdenskrig. Her
hjemme falt dette sammen med en sterk
tro på planstyring og vitenskap. Legene ble,
sammen med juristene og sosialøkonomene
teknokrater som skulle forme den gode
norske velferdsstaten. Legene var de
naturlige lederne i helsesektoren med basis i
sin ekspertkompetanse innen medisin
Sykehusene fikk en styringsstruktur avledet
av biomedisinsk forskning, mente Dag Olaf
Torjesen. Han brukte et sitat fra Karl Evang
for å poengtere troen på ekspertstyring som
eksisterte i den aktuelle perioden: “We live
in the age of technology. In our field the expert
is bound to replace the lay administrator. If
a democratic society is to function with the
necessary efficiency, an increasing number of
decisions will have to be left to the technical
expert.”
31
 Sykepleiens kunnskapsproduksjon og
legitimering av ledelse
Noe av det mest interessante i Dag Olaf
Torjesens arbeid, er hvordan han klarer å
formidle utviklingen av sykepleiernes syn
på ledelse. Han fikk godt frem hvordan
USA og amerikansk tenking rundt ledelse
fikk også stor betydning for utviklingen
av sykepleiernes forhold til fag og ledelse
etter krigen. Flere av de mest fremtredende
lederne innen norsk sykepleie fikk sin
lederutdannelse i USA. Særlig trakk
Torjesen fram NSFs mektige leder Helga
Dagsland og Anni Langeland. Han pekte
på at sykepleiefaget historisk befant seg
innenfor det biomedisinske paradigme, men
at faget forsøkte å frigjøre seg fra dette ved
å vende blikket mot psykologi, pedagogikk
og general management Han la vekt på at
periodens vitenskapstro og positivistiske
holdninger også preget de to nevnte
sykepleierpionerene. De to var også bredt
orientert innenfor general-management
-Human-relation-tradisjonen, når det
gjaldt ledelse. Dette preget etter hvert
den administrative videreutdanningen av
vordende norske sykepleieledere på Norges
høyere sykepleierskole og videreutdanningen
ved de regionale høyskolene.
Torjesen har i sitt arbeid pekt på at
Dagsland og Langeland representerte de
første anslag av vitenskapelige arbeider
omkring ledelse i sykepleien i Norge. De
var de første til å benytte seg av moderne
forskningsmetoder. Helga Dagsland
hadde fokus på oversykepleierstillingene
i sitt første forskningsarbeid. Langeland
brukte kvantifiserte vitenskapelige
metoder og undersøkelser i sitt arbeid om
personlighetstrekk og rolleoppfatning innen
sykepleieledelse. Dag Olaf Torjesen er
enig med de som mener at synet på ledelse
32
innenfor den kunnskapsproduksjonen
de to representerte tar opp i seg human-
relation tradisjonen innen ledelse. Torjesen
mener imidlertid at en nylesning av
den kunnskapsproduksjonen som den
sykepleievitenskapelig forskning har stått
for også kan gis en feministisk fortolkning.
Han viser her til Wenche Sommervold og
Vibeke Erichsen . Sistnevnte har skrevet
boken Profesjonsmakt. På sporet av en norsk
helsepolitisk tradisjon
.
Intern kamp om kunnskapsgrunnlaget
i sykepleien
Torjesen tok i sin forelesing også opp det
han kalte positivismestriden i sykepleien.
Han pekte på at miljøet omkring Institutt
for sykepleievitenskap ved Universitetet i Oslo.
hadde hatt en langt sterkere positivistisk
orientering enn sykepleievitenskapsmiljøene
ved universitetene i Bergen og Tromsø som
hadde hentet inspirasjon fra tysk og dansk
fenomenologi. Gjennom fenomenologien
ga Kari Martinsen et annerledes kunnskaps-
bidrag til sykepleievitenskapen. Det bryter
med den positivistiske tradisjonen. Torjesen
pekte på at det i ulikhetene mellom de tre
sykepleiervitenskapsmiljøene finnes en
parallell til den positivismestriden som
tidligere hadde rast innen samfunns-
vitenskapene og filosofi.
I likhet med Rune Slagstad mener Dag Olaf
Torjesen at denne positivismekritikken
hadde stor betydning for konstituering
av sykepleievitenskapen og dens inn-
veving i nasjonale kunnskapsregimer.
Han mente at særlig kvinnesosiologien
og likestillingsforskning som sykepleie-
vitenskapen har vært en del av, har vært
viktige premissleverandører for politikk og
samfunnsplanlegging.
Torjesen påpekte at sykepleieforskningen
på denne bakgrunn har hatt mye større
innflytelse enn det mange har vært klar
over. Den har hatt viktige ringvirkninger.
Han refererte her blant annet til Kjellaug
Lerheim, som tidligere har skrevet om
dette. Ifølge Torjesen har hun pekt på at
sykepleievitenskapen ikke bare har styrket
sykepleiens fagidentitet, men også bidratt
til å sette helhetlig pasientorientering på
dagsorden. Dag Olaf Torjesen mener at
dette også kommer til uttrykk ved at helhetlig
pasientfokus er satt på dagsorden samtidig
med ledelse slik det fant sted med Pasienten
først-utredningen! – hvor organisering og
ledelse i sykehus ble satt i sammenheng med
holistiske tilnærminger til pasienten.
Sykepleiernes satsing på ledelse
Dag Olaf Torjesen pekte på at kritikken
av biomedisinen og den positivistiske
sykepleien hadde banet veien for en bredere
og mer helhetlig tilnæring til helse og
sykdom. Dette mente han hadde svekket
medisinen sterke posisjon som fag og
dermed gjort det lettere å gjennomføre
reformer med profesjonsfri ledelse. Det
medisinske kunnskapsregime hadde hatt
sin glanstid frem til rundt 1980. Det
hadde vært integrert i en sosialdemokratisk
styringsiver der ingeniører, sosialøkonomer
og leger hadde vært regimets viktigste
teknokrater. Kritikken blant annet fra den
antipositivistiske og holistisk orienterte
sykepleievitenskapen, hadde vært med på
å endre dette. Dette kom samtidig som
et mer markedsliberalt kunnskapsregime
vokste frem. En tenkemåte som kuliminerte
med innføringen av enhetlig ledelse og
foretaksreformen.
Samtidig som legenes makt ble svekket,
hadde sykepleierne i motsetning til
legene gjennom lang tid skolert seg innen
generell ledelse. De har i tillegg etablert en
selvstendig vitenskap og er ikke lenger en
hjelpedisiplin under medisinen. Torjesen
viste også hvordan sykepleierne i større grad
enn legene klarer å skille fag og ledelse. Han
mente at legene har holdt fast på faget og
langt på vei ignorert ledelse som eget fag.
Her har sykepleierne vært på hugget og
tilegnet seg kunnskapsgrunnlaget med stor
tyngde. Når kravet om resultater og behov
for samordning mer og mer dominerte den
helsepolitiske debatten ble ledelsesfeltet
åpnet for sykepleierne i stor grad. Torjesen
mente at sykepleiernes tidlige import av
kunnskap ”fra ”generell ledelse”, har gitt
kunnskapsmessig ballast til frigjøring fra
den medisinske vitenskap og hierarkier.
- Når faglig autoritet forvitrer og brytes
ned i kjølvannet av en relativistisk
postmodernitet og antipositivisme,
oppstår det et vakuum for samordning
som profesjonelle ledere blir bedt
om å fylle. En vedvarende trafikk av
nye forståelser oppstår i symbiose og
metamorfose mellom kunnskap om
ledelse, markedsliberale ideer for helse
og en hyrdestatlig makt der alle pasienter
skal bli sin egen helseminister, avsluttet
den engasjerte kristiansanderen og
doktorgradskandidaten.
Det er vel på tide å invitere Dag Olaf
Torjesen til nærmere samarbeid og foredrag
der sykepleieledere møtes i Norge. Ledelse
vil lenge være et viktig satsningsområde for
sykpleiere.
God på fag og ledelse er et godt eksempel på
dette.
33
 AFF Devoloping leadership har i en rekke
år vært en viktig skolereingsarena for norske
ledere. De såkalte Solstrandkursene på
Solstrand hotell i Os kommune, har vært
en viktig møteplass for ledere både i privat
og offentlig sektor. AFF er en del av den
virksomheten som Handelshøyskolen i
Bergen driver. Det foreligger en rekke bøker,
skrevet av fagpersoner knyttet til dette
miljøet, som vi mener bør være aktuelle for
sykepleiere med lederansvar. I noen artikler
fremover vil vi under vignetten Solstrand
presentere disse bøkene eller det som
Fagbokforlaget kaller AFF lederbibliotek.
Den første boken vi omtaler er skrevet av Arne
Selvik. Han er tilknyttet AFF der han siden

Solstrand
1993 har veiledet toppledere og styrer. Før 1993
var han direktør i Industriøkonomisk institutt.
Han har også hatt viktige lederstillinger i
Bergen kommune. Boken som nå er aktuell har
Lederbiblioteket fått tittelen:

OMGITT
AV LØGNERE
Om ærlige tilbakemeldinger til ledere
Tekst og foto: Karl-Henrik Nygaard

Fagbokforlaget
Vigmostad & Bjørke AS 2005
ISBN: 82-450-0279-8
148sider

34
Arne Selvik innleder boken med å påstå at
ledere som ikke får korrektiver, svikter før
eller siden. Han skriver at ”Bedrifter som
ikke får direkte og ærlige tilbakemeldinger
fra omgivelsene, går nedenom og hjem.
Med andre ord; alle er avhengig av å få vite
«sannheten», eller i alle fall få høre så pass
mye av sannheten at man kan endre adferd.”
Dette er det viktige utgangspunktet for
denne lille, men viktige boken. Egenskaper
ved ledere og mekanismer som fører til
innsnevring av kunnskap og innsikt i
toppledelse er bokens hovedtema. Han
erkjenner det vi jo alle vet, at aller helst vil vi
høre de gode nyhetene. Selv husker jeg godt
hvordan det var å begynne som distriktssjef
i et stort svensk firma for vel tjue år siden.
Vi skulle sosialiseres inn i en positiv kultur
der de gode nyhetene var høyt verdsatt. Det
første kurset vi ble sendt på var ”smilekurs” i
SAS. Alt skulle være positivt, alt skulle være
kjekt og kult. De mest kule og kjekkeste som
alltid var optimistiske, var de førende både
i selskapslivet og på direktørenes kontorer.
De unge dynamiske fra handelshøyskoler
i ulike skandinaviske storbyer, var klar til å
innta optimismens og positivitets luftslott.
Se så kjekt vi har det. Se så godt det går.
Myten om de halvfulle flaskene
Det er denne mentaliteten Arne Selvik
advarer imot. Han mener de fleste sjefer
både bevisst og ubevisst signaliserer
forventinger om gode tilbakemeldinger.
Det er da menneskelig. Hvem liker å høre
om sviktende markeder, høyt sykefravær
og dårlige tider. Vi vil jo så gjerne være
optimister – se det positive i det negative.
Se de halvfulle flaskene heller enn de
halvtomme. Det er vi det vi oppdraes til. Det
et jo det som skal skape positive synergier.
Jublende ja - kulturer der vi alle roper høyt
YES! Nå går alt så bra! Borte er Osama
Bin Laden! Borte er klimakatastrofer og
dårlige dager. Halleluja! Så flinke vi er! Vi
løfter oss selv opp etter hårene og tror vi
fikser alt. Selvmanipulering. Lureri – løgner
forkledd som det positive. Vær som oss! Vær
lykkelige – dyrk de gode dagene, glem det
triste og mørke!
Dette er skumle greier ifølge Arne Selvik. Vi
må passe oss! Lederne må passe seg! Vi er
omgitt av løgnere som innynder seg lederne
og gir dem det vil ha: det gode budskap om
lyse tider selv når mørke skyer driver inn
over landskapet. Det er løgnerne iblant oss
som er problemet. De vil så gjerne, men
de sprer rundt seg et positivt budskap som
fører både bedrifter og samfunn rakt ned i
det økonomiske dødsrike.
Ta vare på surpompene!
Arne Selvik vil ha oss til å elske kritikerne
– surpompene – skeptikerne – de som stiller
de kritiske spørsmålene – de som føler seg
mer i slekt med Sokrates enn med alle de
entertainere som godt betalt opptrer på
lederseminarer og ber oss se til Ona fyr og
andre gudsforlatte plasser. De som er betalt
for å få oss til å lede og tro at vi har skjønt
noe.
Hvem kan vi stole på?
Det er ikke slik at sjefen vet alt lenger,
hevder Arne Selvik. Faktisk er sjefen den
som ofte sist får vite når noe bærer galt av
sted. Selvik siterer en av sine kursdeltakere
når han skriver at: ”«Alle rundt meg løy,
Arne! Unntatt G. Han kunne jeg alltid Stole
på.» Denne ytringen kom fra en tidligere
konsernsjef, som en spontan respons etter
han hadde spurt meg om hva jeg skrev om
for tiden.”
35
 Det er dette temaet han utdyper så spennende
og interessant i denne boken.
Å holde tilbake sannheten, er ikke så
uvanlig. Selvik mener dette er den sterkeste
form for løgn. ”. Lyver noen for deg, har du
alltids muligheten til å undersøke saken og
finne ut om vedkommende snakker sant
eller ikke. Blank løgn har den egenskap
at den er ren i sin form og skinner noen
ganger i sin blankhet. Den kan som regel
både gjenfinnes og gjendrives. Holdes
derimot viktige opplysninger skjult for deg,
kan det være vanskelig å oppdage kilden til
det du skulle bekymre deg om eller være
oppmerksom på.”
Spørsmål til ledere
I boken spør forskeren fra Handelshøy-
skolen: –Hva er det som skjer når ledere
når toppen av hierarkiet? Hva kjennetegner
ledere og de dårlige og gode hjelperne?
Han skriver innsiktsfullt, men kanskje er her
vel mange gjentakelser. Det burde ha vært
ryddet opp i. Dette er en viktig bok som
bør være obligatorisk for enhver leder som
vil finne ut hvem man kan stole på. Boken
handler både om etikk og strategi. Den
er en guide i forførernes rike der det ikke
alltid er så lett å finne den rette sti og vei.
Boken er vitenskapelig i sitt utgangspunkt.
Selvik er en praktiserende forsker som har
spurt lederne som har deltatt på kursene på
Solstrand. Topplederne har blitt konfrontert
med spørsmål som: Hvordan skal man
lære sannheten å kjenne? Er det bra å vite
sannheten? Er det bra å fortelle sannheten?
For en leder er dette grunnleggende
eksistensielle spørsmål. Andre spørsmål
som ligger til grunn for de synspunkt Arne
Selvik presenterer handler om hvem de
synes det verdifullt å få tilbakemeldinger
om din person og ditt lederskap fra; hva
36
de mener er de viktigste grunnene til at
de får verdifulle tilbakemeldinger. Hvilke
typer ærlige tilbakemeldinger de får mest
av. Hvilke områder de helst ville hatt flere
tilbakemeldinger på og nytten av å delta på
AFF – programmet i forhold til å kunne gi
og ta imot ærlige tilbakemeldinger.
Det hos dine nærmeste at du skal finne
sannheten
Den som blir vekket til å lese boken må
selv finne svarene. Her vil jeg imidlertid
fremheve et av hovedpoengene i boken. Det
er hos dine nærmeste – din ektefelle og dine
barn – at du får vite sannheten. Det er dem
du kan stole på. Særlig fremhever han de
voksne barna som lederens viktige ressurs.
Noen har avtalt regelmessige lunsjmøter
med voksne barn, og opplever at de har fått
en ny fortrolig rådgiver, skriver Arne Selvik.
Moralen etter å ha lest boken, må derfor
være; bruk ikke penger på en kostbar coach
– skaff deg heller en voksen sønn eller datter.
Det tar riktignok litt tid, men når de først er
voksne er de uvurderlige i sin sannhetssøken
og tydelighet. Det er sannheten lederen må
kjenne – ikke la seg lure av spyttslikkere og
dem som alltid ser at flasken er halvfull.
Ta vare på surpompene
– de er gull verdt!
 Ansvar,
utfordringer
og muligheter i
hjemmesykepleien
Ann-Kristin Fjørtoft med ny bok om hjemmesykepleie.
Tekst og foto: Karl-Henrik Nygaard

Hjemmesykepleie Ansvar, utfordringer

og muligheter er skrevet av Ann-Kristin
Fjørtoft. Hun er til daglig høgskolelektor
ved Lovisenberg Diakonale Høgskole.
Dette er en lærebok med ni kapitler som
belyser sentrale områder ved det å arbeide
i hjemmesykepleien. Den innleder med å gi

37
 en introduksjon av hva hjemmesykepleie er. fokuset er viktig for hjemmesykepleieren.
så godt liv som mulig i sitt eget hjem. Det Det får Fjørtoft godt frem i dette kapitlet.
blir pekt på at hjemmesykepleie skal være Hun peker også på hvor viktig det er at
en hjelp til å mestre hverdagen og bidra til hjemmet ikke oppleves som en institusjon.
at den enkelte skal kunne leve et så god liv Hun tar også opp hva sykepleieren trenger
som mulig i sitt eget hjem så lenge det er av utstyr for å kunne utføre sitt arbeid på en
forsvarlig og ønskelig. Fjørtoft går også inn på god måte.
bakgrunnen for at flere nå mottar sykepleie i Brukerne
hjemmet enn før. Hun peker her på; reformer
innen eldreomsorgen, psykisk helsevern og
omsorgen for psykisk utviklingshemmede,
kortere liggetid på sykehus, utviklingen
innen medisinsk kunnskap og teknologi,
endringer i befolkningen og familie-
og husholdningsstrukturen, lovfestede
rettigheter og kvalitetskrav og økonomiske
hensyn som de viktigste grunnene til
at hjemmesykepleien har fått en mer
sentral plass i den offentlige helsetilbudet.
Omfanget og spekteret av brukere har også
øket betydelig. Dette stiller store krav til
kompetanse. Noe Fjørtoft får godt frem
i sin bok. Det gis også beskrivelser og
fortellinger om hvordan virkeligheten for en
hjemmesykepleier kan være.

Å arbeide i andres hjem

Å gå over andres dørstokk handler om

å bevege seg inn i andre menneskers
intimsfære.
Bokens andre kapitel handler om å arbeide
i andres hjem og hvilke konsekvenser det
kan ha, både for den som gir og den som får
hjelp. Her diskuterer forfatteren interessant
hva et hjem egentlig er. Hun peker blant
annet på at et hjem skal være et trygt sted
der jeg kan være meg selv, et uttrykk for
hvem jeg er, og hva som er viktig for meg, et
symbol på selvstendighet og kontroll, et sted
for det sosiale livet mitt og nære relasjoner og
noe privat og personlig som er atskilt fra det
offentlige. Det etiske og holdningsmessige
Sykepleierne er til for pasientene skal
kunne få den hjelp på et faglig riktig nivå.
Ann-Kristin Fjørtoft gir en omfattende
beskrivelse det hun kaller ”brukere”. Ordet
er byråkratisk, teknisk og lite tiltalende
for undertegnede, men dessverre en mer
og mer brukt betegnelse. Materialet som
blir presentert i kapitlet er leseverdig og
interessant. Det gir et godt bilde av hvile
bredde der er i pasientgrunnlaget og hvilke
store utfordringer man her står overfor både
i sykdomsbilder, alder og sosial tilhørighet.

38
Leseren går et godt innblikk i hvilke
utfordringer som ligger hos den enkelte
”brukerkategori”. Her omtales blant annet:
kronisk syke,yngre fysisk funksjonshemmede,
mennesker med psykisk utviklingshemning,
eldre syke, mennesker med demens, alvorlig
syke og døende, mennesker med psykiske
lidelser og rusmisbrukere. Fjørtoft tar også
opp de utfordringene som er knyttet til
mennesker med en annen kulturbakgrunn,
som hjemmesykepleien i større og større
grad møter.
De pårørende
Pårørende og det sosiale nettverket er tema
i et eget kapitel. Her diskuteres pårørendes
rolle, som ressurs og mulig belastning.
Fjørtoft skriver levende og interessant om
det sosiale nettverket. I dette kapittelet er
oppmerksomheten rettet mot de pårørende
og det sosiale nettverket. Det blir pekt på
at pårørende er personer som står brukeren
følelsesmessig nær, og som står i et gjensidig
avhengighets- og kontaktforhold til
vedkommende . Det blir understreket at
hjemmesykepleieren er både en viktig ressurs
og samarbeidspartner for pasientene. Det
blir også lagt vekt på at dette er en gruppe
med egne behov.
Den uformelle omsorgen – den omsorgen de
pårørende selv bidrar med, blir også diskutert.
Fjørtoft legger vekt på familieperspektivet i
sykepleien. Sykdom påvirker hele familien,
det er derfor viktig at de pårørende blir sett
og inkludert i den omsorgen som utføres. Det
er også en oppgave for hjemmesykepleieren
å iverksette tiltak for å imøtekomme de
pårørendes behov. De aleneboende og
ensommes helsemessige utfordringer blir
også diskutert på en interessant måte. Sosial
isolasjon er et økende problem. Dette handler
om samfunnsmessige strukturer, oppløsning
av familier, endrede etiske normer og et
arbeidsliv der geografisk og sosial mobilitet
er mer det normale enn unntaket. De mer
politiske og sosiologiske aspektene av dette
blir i liten grad berørt i boken.
Mål og verdier
Mål og verdier i hjemmesykepleien har fått
et eget kapitel. Her behandler forfatteren
hjemmesykepleien ut fra sentrale mål, kvalitet
og kvalitetskrav og etikk og verdivalg.
Ann-Kristin Fjørtoft oppsummerer
hjemmesykepleiens mål til være at:
Brukeren skal få hjelp til å mestre hverdagen
i sitt eget hjem. Hjemmesykepleien skal
bidra til livskvalitet, og brukeren skal
kunne bo hjemme så lenge det er forsvarlig
og ønskelig. Hun går inn på viktige
verdispørsmål knyttet til trygghet, livsmot,
brukermedvirkning og kvalitet. I forhold
til de rene etiske utfordringene har kapitlet
en interessant diskusjon om verdighet og
integritet, omsorg og respekt og makt
og ansvar. Det legges vekt på å ha respekt
for brukerens egne livsvalg og autonomi.
Samtidig problematiseres begrepet
paternalisme i forhold til om pasienten selv
vet sitt eget beste. Nærhet, avstand, knappe
ressurser og det å ha en annens hjem som
arbeidsplass, er også elementer i Fjørtofts
etiske refleksjon som hun utfordrer leseren
på. Kapitlet tar også opp en løsningsmodell
for etisk refleksjon. Denne har hun hentet
fra Ragnar Fjelland og Eva Gjengedals bok
Vitenskap på egne premisser. Vitenskapsteori
og etikk for helsearbeider fra 1995. Dette er
en femtrinnsmodell. I møtet med en etisk
utfordring anbefaler de to; å avgrense og
identifisere det sentrale problemet, samle
inn flest mulig relevante fakta, identifisere
relevante verdier, avgjøre hvilket prinsipp
som bør ha forrang i situasjonen og å avgjøre
39
 hvilke av de involverte parter en bør ta mest
hensyn til.
Det blir pekt på at etisk refleksjon er ikke
noe som angår bare den enkelte, men er et
kollektivt ansvar i praksis.
Rammene
Å ha organisatorisk kompetanse er viktig.
Et eget kapitel er viet rammebetingelsene
for hjemmesykepleien. De fleste som har
arbeidet innen feltet , som har eldre og
syke pårørende og som er politisk godt
orienterte, vet at det her ligger et minefelt
av utfordringer. Sykepleierne og andre
helsearbeidere har gjennom en rekke år
bidratt til å løse utfordringer som for lenge
siden burde ha vært løst politisk. Dette er jo
også noe som Halvard Vike peker på i sin bok
Maktens samvittighet. Vikes bok mangler i
Fjørtofts referanseliste. Hun gir imidlertid
en god beskrivelse av en rekke aktuelle
rammefaktorer og hvordan de påvirker dagens
hjemmesykepleie. Det gjelder historiske
forhold, lover og forskrifter, organisering og
ledelse, tid og ressursmessige forhold. Hun
viser videre godt hvordan rammefaktorene
bestemmer mulighetene og begrensningene
i praksis, og er dermed avgjørende for
kvaliteten. Det blir pekt på at sykepleieren
alltid må vurdere om rammene er forsvarlige
i den enkelte situasjon, eller om noe må
endres. Dette krever systematisk og holdbar
dokumentasjon. Krav til forvaltningen må
begrunnes faglig og juridisk, skriver hun.
Hun går derimot ikke inn på hvordan
sykepleierne gjennom sin organisasjon eller
politiske aksjon og allianser kan påvirke
rammevilkårene til en tjeneste som i større
og større grad underlegges de økonomiske
regimer og tenkemåter.
Observasjon og behov
40
Ett kapittel er viet saksgangen og
vurderingsprosessen knyttet til å tildele og
kontinuerlig tilpasse hjemmesykepleien
til den enkelte bruker. Her syneliggjøres
det godt hvordan hjemmesykepleieren
kontinuerlig må observere og vurdere behov
for å sikre at hver enkelt får den helsehjelpen
han eller hun trenger. Kartlegging av behov
er avgjørende for å sikre forsvarlig helsehjelp
for hjemmeboende. Fjørtoft legger vekt på
at det viktig å forstå personen og å ha en
helhetlig tilnæring. Hun peker blant annet
på førstegangsbesøket, tilsynsbesøk og
forebyggende hjemmebesøk som viktige i
behovsvurderingen. Lovverkets krav om
at tjenestene skal være faglig forsvarlige
og etterprøvbare omtales. Kravet om
dokumentasjon er her viktig. De aktuelle
observasjonene og faglige vurderingene må
dokumenteres for å sikre kontinuitet og
individuell oppfølging.
Boken har også en omtale av hvordan ny
teknologi har åpnet for nye muligheter
for dokumentasjon i hjemmetjenestene.
Ulike dokumentasjonssystemer blir
beskrevet. Til slutt har dette kapitlet
en drøfting av utfordringer ved å
balansere behov, forventninger og
muligheter i hjemmesykepleien. Her
står hjemmesykepleieren overfor store
utfordringer i forhold til prioriteringer.
Fjørtoft skriver at: ”Å prioritere
knappe ressurser er en nødvendighet i
hjemmesykepleien (som andre steder i
helsetjenesten). Det er viktig at vi er bevisste
på at vi faktisk prioriterer. I en studie om
prioriteringer i hjemmesykepleien (Fjørtoft
1995) var sykepleierne lite bevisste på at de
prioriterte. «Vi gjør jo bare det vi må,» var
et utsagn som gikk igjen. Selv om det er
utarbeidet forskrifter som skal konkretisere
hva nødvendig helsehjelp hjemme
innebærer, er det rom for mye tolkning. Det
refereres ofte til den såkalte Fusa-dommen
i Høyesterett (1990). Saken gjaldt en sterkt
funksjonshemmet kvinne som kommunen
av økonomiske hensyn ønsket å endre
tjenestetilbudet til. Dommen understreket
at kommunen ikke kan endre eller redusere
tilbudet med en økonomisk begrunnelse.
Det er faglige vurderinger og den enkeltes
egne ønsker som skal være avgjørende, ikke
først og fremst økonomiske hensyn. Dette er
verdt å merke seg.
Når vi møter vekslende og uforutsette behov
innenfor knappe ressursrammer, må vi noen
ganger gjøre spontane omprioriteringer.
I en studie om behovsfortolkninger i
hjemmetjenesten beskriver Vabø (1998)
hvordan hjelperne da var bevisste på å
prioritere de svakeste. De «friskeste»
brukerne må av og til regne med å få
hjelpen redusert til fordel for andre mer
hjelptrengende. Dette er ikke alltid så enkelt
å følge i praksis. Noen brukere er gjerne mer
kravstore og står på sine rettigheter, mens
andre aldri klager eller ber om noe ekstra.
Vi må være reflekterte i forhold til hva som
styrer våre beslutninger om prioriteringer.”
Når det gjelder dette emnet savner jeg
en vurdering og refleksjon i forhold til de
allerede nevnte elementer som Halvard Vike
peker på i Maktens samvittighet.
Samarbeid og samhandling
Samarbeid og samhandling er grunnleggende
for alt arbeid innen helsesektoren. Det er
positivt at dette emnet har fått et eget kapitel.
Det pekes på at den viktigste relasjonen er
med brukerne og deres pårørende. Det blir
lagt vekt på utfordringene som er knyttet til
kommunikasjon og den gode samtalen, det å
møte mennesker i ulike livssituasjoner og den
«vanskelige» brukeren. Ann- Kristin Fjørtoft
setter også fokus på samhandling mellom
tjenesteyterne og på tverrfaglig samarbeid.
Samarbeidet med spesialisthelsetjenesten og
med frivillige organisasjoner. Ansvarsgrupper
og samarbeidsmøter omtales som viktige
fora for det tverrfaglige samarbeidet. Om
ansvarsgrupper skriver hun: ”Ansvarsgruppe
er en arbeidsmetode innenfor det
tverrfaglige samarbeidet. Det kan opprettes
en ansvarsgruppe når det er flere tjenester
inne i forhold til brukeren, og behovene er
sammensatte og kompliserte. Et viktig poeng
er at brukeren selv, de pårørende eller vergen
skal delta i ansvarsgruppen. Det skal bidra
til å ivareta brukerens rett til medvirkning
og medansvar. Brukerens eget perspektiv er
viktig å ivareta i dette arbeidet, noe som er
i tråd med synet på at brukeren er «ekspert»
på sitt eget liv. I tillegg skal det oppnevnes
en fast representant for hver tjeneste som er
involvert. Det bør oppnevnes en koordinator
som er ansvarlig for å følge opp og kalle
inn til møter. Denne personen bør være en
som har jevnlig kontakt med brukeren, og
ofte blir det hjemmesykepleieren som får
denne oppgaven. Individuell omsorgsplan
er et viktig hjelpemiddel for å få til et godt
samarbeid mellom brukeren, de pårørende
og tjenesteyterne”
Formen på ulike samarbeidsmøter omtales
før hun avslutter med å skrive om individuell
omsorgsplan. Den skal gi:
1. Oversikt over de tiltak og tjenester
personen har behov for.
2. Beskrivelse av de ulike tjenestenes bidrag
og tilpasning til den enkeltes behov
3. Oversikt over tjenesteytere og hvordan
tjenestene skal organiseres
4. Tidspunkt for tjenestene
5. Overordnet ansvarlig for tilbudet
41
 6. Rutiner for evaluering og revidering av den, slik § 4 i Helsepersonelloven legger
tjenestenes omfang og utforming
7. Koordinator og rutiner for om ikke systemet selv tilføres ressurser og
kommunikasjon
Tradisjon og forandring
I det siste kapitlet trekker Fjørtoft opp både
historiske og fremtidsmessige perspektiver.
Viktig er det her at hun peker på de store
kravene til faglig kompetanse som ligger i
utførelsen av fremtidens hjemmesykepleie.
Dette er viktig, ikke minst fordi det
synes vanskelig å få gjennomslag i mange
kommuner for at hender ikke er nok. En
hjemmebasert tjeneste uten kompetanse
og faglighet er en katastrofe. Det burde
lokalpolitikerne og de markedsliberale
administratorer i rådmenns skikkelser
også forstå. Boken burde også være egnet
for dem. Her kunne man jo kopiere opp
følgende utsagn fra boken til distribusjon :
”Den viktigste og mest avgjørende
ressursen i hjemmesykepleien er de ansatte
og deres kompetanse. Brukerne har krav
på å bli møtt av dyktige fagpersoner som
bryr seg og er engasjerte i den enkeltes
situasjon.”
Ann-Krisin Fjørtoft formidler godt at
kompetente fagpersoner er nødvendig i
hjemmesykepleien. Hun peker også på
at kravet til Faglig kompetanse er en
utfordring både for den enkelte fagperson
og for tjenesten. Det er tjenesten må sørge
for at det er tilstrekkelig og kompetent
personale til å dekke brukernes behov,
og at rammene er slik at det er mulig å gi
forsvarlig hjelp til den enkelte. Det er jo
også dette Helsepersonellovens § 16 handler
om. Den enkelte sykepleier har et ansvar
for sin egen kompetanse og utviklingen av
42
opp. Dette kravet blir imidlertid lite verdt
lederne på alle nivåer ser viktigheten av
kompetansetilegnelse. I det siste kapitlet
tar Fjørtoft opp ulike kompetanse som
kreves i hjemmesykepleien og noen av de
dilemma som sykepleieren vil stå overfor.
Oppsummering
Gjennom hele boken er det brukt
praksisfortellinger for å illustrere og
utdype stoffet som blir presentert. Disse
fortellingene bygger på forfatterens egne
erfaringer og på anonymiserte fortellinger
hun har fått fra studenter og sykepleiere i
hjemmesykepleien. . Boken har en rekke
spørsmål til diskusjon.
Dette er en pedagogiske godt tilrettelagt
bok. Den gir en grunnleggende forståelse
av et utfordrende fagfelt. Dette mester
Ann-Kristin Fjørtoft på en god måte. Jeg
savner imidlertid en noe mer politisering
av stoffet ved å trekke inn politiske og
samfunnsmessige spørsmål knyttet til makt
og økonomi.
Den er aktuell både for sykepleiere, ledere
og andre som ønsker å bli bedre kjent med
utfordringene i hjemmesykepleien.
.
H e l s e n s
s a m m e n h e n g e r
Møte med førsteamanuensis
Kjell Kristoffersen
Tekst og foto: Karl-Henrik Nygaard
Kjell Kristoffersen møter meg med sin
velklinkende, litt syngende, nordnorske
dialekt når jeg møter han på Institutt for
sykepleievitenskap i Bergen. Det er mange år
siden den 56 år gamle Narvik - mannen kom
til Bergen. På institutt for sykepleievitenskap
skrev han sin hovedoppgave om Psykiatriske
pasienters livskvalitet. Det var i 1989, ti år
etter at instituttet startet under svenske Ulla
Quernstrøms ledelse. Han var en av de første
studentene ved instituttet.
Kjell Kristoffersen var nok bevisst på at det
var psykiatrisk sykepleier han ville bli. Etter
han var offentlig godkjent sykepleier i 1977
ved Haukeland sykepleierhøgskole tok han
spesialutdannelsen i psykiatri. Etter avlagt
eksamen i 1982 ble det videreutdannelse
på Universitetet i Bergen der han nå er
førsteamanuensis. Kjell Kristoffersen kan
vise til en omfattende cv både når det gjelder
forskning, veiledning, bøker og publikasjoner.
Mange har hatt gleden av å lytte til han og
å ha han som veileder og støttespiller når
mastergradsarbeider og doktorgradsarbeider
hatt stått på programmet. Han er ettertraktet
med sin kunnskap og har i tillegg til
stillingen som førsteamanuensis ved UiB
også stillinger som førsteamanuensis ved
Høgskolene i Bergen og Vestfold.
Kvalitet i forskning
Kjell Kristoffersen er opptatt av
vitenskapelighet og kvalitet i forskningen.
Det vel derfor ikke uten grunn at han også
i internasjonal sammenheng har klart å
markere seg som en dyktig forsker som
villig lytter til andre og tar del i diskursene
i forskningsmiljøene. Hans deltakelser i
internasjonale fora går helt til tilbake 1985.
Blant hans internasjonale verv kan nevnes ;
Sekretær i styret for Nordic College of Caring
Science, redaksjonsmedlem i Scandinavian
Journal of Caring Sciences og fra 1989 til
dags dato er han ”refereres of articles” i
Scandinavian Journal of Caring Sciences. Kjell
Kristoffersen har en bred vitenskapsteoretisk
forståelse og tilnærming til fagfeltet. Det er
særlig innen kvalitativ forskning han har en
dypere kjenneskap enn de fleste. Dette er
noe som også kommer godt frem i hans siste
bok.
Seks forskningsområder
Kjell Kristoffersen deler forskningen sin
i seks ulike, men likevel nært beslektede
områder. Det handler i hovedsak om
psykiatri, men kanskje vel så mye om å se
mennesket i en helhetlig sammenheng som
del av et livets nett der det pulserende livet
med oppturer og nedturer henger sammen.
43
 Å være søsken til personer med
langvarig mental lidelse.
Boken Pårørende og søsken i psykisk
helsevern ( Fagbokforlaget 1998) er basert
på doktorgradsarbeidet til Kristoffersen.
Avhandlingen omhandlet søskens
opplevelser og følelser i forhold til å ha
søsken med langvarig mental lidelse. Dette
var en kvalitativ studie der det ble benyttet
en hermeneutisk metode for innsamling,
systematisering og tolkning av data.
Hovedtemaene i studien var; den psykiske
sykdommen, følelsene, søskensamværet,
forholdet til andre familiemedlemmer og
egen utvikling. Studien fremhever psykiatrisk
sykepleie både som trøstende, undrende
og behandlende praksis. Den psykiatriske
sykepleien har en grunnleggende søken
mot helsebringende krefter og vekst hos
pasienten og vedkommendes familie.
Med utgangspunkt i den kunnskapen som
kom som resultat av doktorgradsarbeidet,
har han også skrevet artikkelen Det tredje
øret i antologien Møte mellom sykepleier og
pasient. ( se egen omtale)
Det tredje øret
Med utgangspunkt i fortellingen om en
schizofren mann som mener at han har
et tredje øre som kan skille det onde fra
det gode, skriver Kjell Kristoffersen her,
interessant om hvordan tillit kan skapes
mellom sykepleier og pasient. Han peker
på at etablering av kontakt med psykotiske
mennesker krever tid og hardt arbeid.
Tillit og trygghet i relasjoner med andre
mennesker er hjørnesteinen i omsorgen
for denne pasientgruppen. Det gjelder å
ikke komme så nær at pasienten føler seg
invadert, og ikke å holde seg så fjernt at
pasienten føler seg alene.” I kapittelet belyser
han hvordan kontaktetablering, validering,
tilstedeværelse, interesse, splitting, inn- og
44
ut-programmet og projektiv identifikasjon er
en utfordring som sykepleieren i fortellingen
står overfor. I likhet med de fleste artiklene
og bøkene han har skrevet, formidler Kjell
Kristoffersen også her sin kunnskap på en
tydelig måte.
Motivert av egne erfaringer
Det var egne erfaringer med psykotiske
pasienter på Haukeland sykehus som
motiverte Kristoffersen til å gjøre sin
forskning knyttet til psykotiske pasienter.
Arbeidet med pasientene var hadde
i hovedsak som mål å gjøre dem mer
selvstendig. Kjell Kristoffersen forteller at
pårørende i mange sammenhenger ble sett
på som et problem og hinder i forhold til
dette målet.
Han skriver at denne holdningen gradvis
endrer seg både hos han selv og hos resten av
personalet. Han gjorde en studie av identitet
hos personer med diagnosen schizofreni
for så å utvide fokuset til også å gjelde
pasientenes nære sosiale nettverk.
I Pårørende og søsken i psykisk helsevern går
han grundig inn på den hermeneutiske
forskningsmetoden. Han skriver om hvorfor
og hvordan han anvendte denne i sin
studie. Han valgte å bruke denne kvalitativ
metoden fordi han ønsket å få frem
opplevelsesaspektene til både pasienter og
pårørende. I kvalitativ metode er de ikke noe
poeng å ha et stort antall forsøkspersoner.
Det er heller ikke noe poeng å generalisere
den kunnskap som fremkommer i studien.
Med de seksten personene som deltok
i studien hadde Kjell Kristoffersen 80
samtaler. Han gir en god beskrivelse av
hvordan de innsamlede dataene blir fortolket.
I boken refereres det til en rekke viktige
vitenskapsteoretiske filosofer. Det imidlertid
den tysk- amerikanske psykoanalytikeren
Erich Fromm som er særlig viktig for Kjell
Kristoffersen i den fortolkning som han gjør
av sine resultater.
Erich Fromm
Kjell Kristoffersen gir en god oversikt over
de viktigste elementene i Fromms tenking.
På kontoret på Kalfaret i Bergen, har
Kristoffersen mange av Fromms bøker i
bokhyllen. Han fremhever Fromm som en
av det siste århundres viktigste tenkere. I
boken fra 1998 er vel tjue sider viet til Erich
Fromms.
Erich Fromm var er viktig referansepunkt
i samfunnsmessig debatt, psykiatri og etikk
på 70-80 tallet. Bøker som Om kjærlighet,
Flukten fra friheten, Det sunne samfunn
og Det revolusjonære håp har vært viktige
inspirasjonskilder for mange. Det er særlig
boken Det revolusjonære håp som har vært
trukket frem i diskusjoner om håp og
mestring innen sykepleievitenskapen. I boken
settes Fromm inn i en etisk sammenheng.
Kristoffersen viser til Fromms utsagn om at:
”forståelsen av et annet menneske avhenger
av at en ser seg selv i det andre menneskets
sted; at jeg erfarer i meg selv hva det andre
mennesket erfarer, slik at erfaringen til
den andre og min erfaring i forhold til et
bestemt tilfelle er mest mulig lik, lik en
sammensmelting av horisonter.”
Når det gjelder Fromms syn på menneskets
fremmedgjøring skriver Kristoffersen at : ”I
følge Fromm kan følelsen av isolasjon og
ensomhet søkes løst på to måter. Mennesket
kan enten forene seg med andre gjennom
kjærlighet og samarbeid, eller det kan finne
sikkerhet ved å underkaste seg autoritet og
konformitet.”
Produktiv kjærlighet
Tolv eksistensielle livserfaringer er,
ifølge Fromm, særlig avgjørende for
utviklingen av psykologisk integritet. De
tolv livs-erfaringene er tillit, håp, tro, mot,
transcendens, sårbarhet, ansvar, interesse,
innlevelsesevne, ømhet, kjærlighet og
identitet. Kjell Kristoffersen går grundig inn
på differensieringen som den tyskamerikanske
psykoanalytikeren gjør mellom broderlig
kjærlighet, morskjærlighet, farskjærlighet,
erotisk kjærlighet, selvkjærlighet og
kjærlighet til Gud. I boken viser han hvordan
Fromm bruker begrepet biofili for å beskrive
det han kaller produktiv kjærlighet. Produktiv
kjærlighet innebærer en dyptfølt sympati for
et annet menneske, Den er ikke abstrakt,
men konkretiseres alene gjennom kjærlighet
til livet, ”en livsbejaende aktiv kjærlighet
som gyldiggjør og bekrefter personen som
kjærligheten er rettet mot.”(s.61)
Psykologisk integritet
Begrepet psykologisk integritet er også et
viktig begrep i Kristoffersens vokabular.
Han setter dette inn i et perspektiv i forhold
til de tolv eksistensielle livserfaringene og
betydningen den nærmeste familien har for
å et menneskes opplevelse av integritet. ”Å
være mor, far, søster eller bror til et annet
menneske innebærer ofte at en er uløselig
knyttet til dette menneskets liv og det
opplevelse av psykologisk integritet.”(s.62)
Pårørendes møte med helsevesenet.
Følelser i asymmetriske relasjoner.
Kjell Kristoffersen plasserer selv tre av sine
arbeider innen området Pårørendes møte med
helsevesenet og følelser i asymmetriske relasjoner.
Han har gjort en empirisk undersøkelse
av pårørendes opplevelse av møte med
psykisk helsevern, hvordan de ønsker at
det skulle ha vært, råd til andre pårørende,
og om samarbeid mellom pårørende og
behandlingsapparatet.
Denne studien bygger på det samme
empiriske materialet som doktorgrads-
45
 avhandlingen hans. Den ble imidlertid ikke
tolket og publisert i denne.
Teorien om avbrutte følelser
Også en tredje studie baserer seg på det
samme materialet. Den ledet fram mot en
teori om kjernepunkter i pårørendes følelser.
Kjell Kristoffersen har kalt teorien; Teorien
om avbrutte følelser. Avbrutte følelser og sorg
i asymmetriske relasjoner identifiseres som
sentrale aspekter ved følelser i relasjon til
levd erfaring av å være søsken til personer
som lider av schizofreni. Ifølge Kjell
Kristoffersen fremhever teorien at blandede
følelser av sorg, håp, sinne, skyld og skam, blir
avbrutt av fire sammenvevde faktorer. Disse
faktorene er et tvetydig tap, sykdommens
svingende forløp, et indre forbudet mot
følelser og andre personers ugyldiggjøring
av følelser. Kjell Kristoffersen mener å ha
vist at disse avbruddene kan lede mot en
ensom og smertefull opplevelse som det er
vanskelig å bearbeide. Den er også vanskelig
å dele med andre mennesker En videre
diskusjon om relasjonen mellom pårørende
og behandlingsapparatet presentert han som
artikkel i boken, Bære hverandres byrder og
i en undersøkelse om erfaringene med det
å være ektefelle / samboer til personer med
bipolar affektiv lidelse.
Psykiatrisk sykepleie.
I oversikten over egen forskningsområder
peker Kjell Kristoffersen på psykiatrisk
sykepleie som eget forskningsområde. Han
nevner blant annet en empirisk tilnærming av
dette feltet som innbefatter en hermeneutisk
klinisk studie av identitet hos schizofren,
samt en statistisk analyse som beskriver
sammenhenger mellom livskvalitet og sosial
støtte hos 112 kroniske psykiatriske pasienter.
Disse ligger noen år tilbake i tid. Andre
forhold som han har tatt opp i sin forskning
46
er utvikling av kjernebegreper i sykepleie og
integritet som utgangspunkt for sykepleie.
Begrepene; holisme, fortrolighetskunnskap,
omsorg, håp, kjærlighet, tilstedeværelse,
solidaritet og lidelse, har Kjell Kristoffersen
diskutert i forhold til psykologisk integritet
slik begrepene er definert av Erich
Fromm. I den omfattende bibliografien
og forskererfaringen til Kjell Kristoffersen
finner vi ellers studier innen en rekke
områder som psykisk lidelse, mestring og
salutogenese.
Utvikling av sykepleiekunnskap og
teorier basert på empiriske studier
Et de prosjekter som Kjell Kristoffersen har
arbeidet med, har fokus på helsefremmende
prosesser ved langvarig sykdom. Her er
fokuset på det ustabile i det komplekse.
Dette er en del av et forskningsprogram ved
Seksjon for sykepleievitenskap. Det består av
flere sammenhengende prosjekter.
Hensikten med prosjektene er å forstå de
komplekse sammenhenger som pasienter
med kroniske sykdommer inngår i. Det
blir da viktig å ha kunnskap om hvordan
profesjonelle helsearbeider kan møte, forstå
og hjelpe den syke.
Metodiske tilnærminger og
forskningsveiledning
Mye av forskningen til Kjell Kristoffersen
er knyttet til utvikling av metodiske
tilnærminger i kvalitativ forskning. Han har
også bred kompetanse inne forskningsfelt
som ikke er direkte knyttet til egen bakgrunn
som sykepleier. Den brede kompetansen og
kunnskapen han innehar kommer godt til
uttrykk i hans siste bok Helsens sammenhenger.
Den er også den som har inspirert meg til å
søke kontakt med den dyktige forskeren fra
Narvik.
 Helsens sammenhenger.
Helsens sammenhenger er en liten, men viktig
bok. I boken gir Kjell Kristoffersen riklig av
sin kunnskap. Han forteller at han først og
fremst ville skrive en lærebok for studenter
og yrkesutøvere innen sykepleiefaget.
- Men å begrense helhetsperspektivet
til én enkelt profesjon ville være
paradoksalt, så boken henvender seg til
alle som arbeidet med kronisk syke. Blant
annet vil allmennleger, helsepedagoger,
spesialutdannede innen psykisk
helsevern, fysioterapeuter, ergoterapeuter,
sosionomer og psykologer ha nytte av
boken som basis for forståelse av helhet i
sin egen kliniske hverdag.
Kjell Kristoffersen ambisjon med boken
er stor. Han søker å presentere helse og
sykdom i en svært bred sammenheng.
Han mener at alle de som har ansvar for å
behandle, gi omsorg og følge opp pasienter
må ha et helhetsperspektiv på sitt arbeid.
De forutsetter en evne til å løfte blikket ut
over det som umiddelbart fremtrer i møtet
mellom helsearbeider og pasient.
- I et avgrenset perspektiv, der man bare
går i dybden på ett enkelt område av en
kompleks sykdom, vil en lett bli blind
for helheten. Man kan overse viktige
sammenhenger, for eksempel hvordan
en liten endring i ett område kan få store
konsekvenser for andre områder. Når
man forsøker å forstå sammenhenger i
forbindelse med en kompleks og langvarig
sykdom, møtes ulike perspektiver; et
horisontalt perspektiv som fokuserer
på bredde og åpenhet, og et vertikalt
perspektiv som fokuserer på dybde og
avgrensethet.
Helhetstenking og holisme har lenge vært et
honnørord som mange bruker uten å ha et
klart perspektiv på hva som egentlig ligger
i det. En av målsetningene i arbeidet med
denne boken har vært å utdype hva som ligger
i en helthetstenking innen helsefagene.
Kjell Kristoffersen er opptatt av å sette
sammen ulike synsmåter som kan hjelpe oss
til å forstå komplekse sammenhenger som
gjør seg gjeldende for den som må leve et liv
preget av kronisk sykdom.
- Jeg har hatt det som en målesetning å
beskrive hvordan man som profesjonell
kan møte, forstå og hjelpe den syke.
Hensikten er så å si «å gå i dybden på
bredden».
I boken blir helhetsperspektivet på helse
belyst ved å: utdype og sette sammen
eksisterende kunnskap om helhets-
tenkning i forhold til helse; introdusere
begrepet om rytmer og beskrive hvordan
menneskelige rytmer har en sentral plass i
en helhetsforståelse av helse.
Boken viser også hvordan forståelse av
helhet er sentral i de helsefremmende pro-
sessene ved kronisk sykdom.
Helsens sammenhenger har to deler. Den
første delen Å å forstå helse, helhet, nett
og rytmer definerer de begrepene som
Kristoffersen bruker i boken. I den andre
delen Å fremme helse bruker Kristoffersen
begrepene i forhold til den helsefremmende
prosessen – å komme seg før han tar opp
hjelpernes roller.
I bokens andre kapitel beskrives helse-
begrepets ulike dimensjoner og hvordan disse
kan inngå i et helhetlig helseperspektiv.
Hva er helse for deg?
- Helse betrakter jeg som et sammensatt
fenomen der knutepunkter og forbindelser er
vevd sammen i et nett preget av ulike rytmer.
Nettet og rytmene er bilder på helsens
sammenhenger. Ved å se sammenhenger vil
forståelsen av de komplekse og samvirkende
47
 faktorene som påvirker helsen kunne
endres.
For Kjell Kristoffersen er helse et
sammensatt fenomen med fysiske, psykiske
og sosiokulturelle dimensjoner. Han mener
at disse ikke kan betraktes uavhengig av
hverandre.
I forståelsen av helse viser han til professor
Peter F. Hjort. Han har fremhevet samspillet
mellom individ og miljø. I vår samtale peker
Kjell Kristoffersen på at Hjort ikke ser på helse
som noe isolerte. For han er helse ikke noe
som alene er et anliggende for helsevesenet,
men noe som angår alle og enhver. I boken
bruker Kjell Kristoffersen myten om Sisyfos
for å illustrere sammenhengen mellom ytre
betingelser og helse. Dette er et bilde han
har hentet fra Peter Hjort.
Myten om Sisyfos
Myten om Sisyfos er en av antikkens
legender. I følge legenden var Sisyfos
grunnlegger av Korint. Sammen med
Odyssevs fremstår Sisyfos ifølge boken
Legender fra hele verden, som det fremste
greske eksempel på folklorens lurendreier,
«den listigste av menn». Her heter det at:
”I en fortelling fanger han Døden og setter
ham i fengsel. I en annen fortelling er han
dødsdømt, men ber sin hustru om ikke å
vise ham de vanlige hedersbevisninger i
forbindelse med gravferden. Så snart han
er på plass i Hades, ber han om å få oppstå
fra de døde for å straffe sin forsømmelige
hustru, og når han vel er ute, nekter han å
vende tilbake. Til slutt ble Sisyfos dømt til å
skyve en kjempestor rullesten oppoverbakke,
en sten som stadig ruller ned igjen.”
Kjell Kristoffersen og Peter Hjort
bruker myten om Sisyfos for å illustrere
sammenhengen mellom helse og omgivelser.
Bakkens vinkel økes ved et ufordelaktigmiljø
som er preget av for eksempel fattigdom,
48
arbeidsløshet, miljøforurensning, feil-
ernæring, trangboddhet og lignende faktorer,
skriver Kristoffersen. Ved å bruke dette
bildet får han godt frem hvordan helse må
relativeres i forhold til individ og kontekst,
kultur og samfunn, tid og rom.
I diskusjonen om helsens psykiske dimensjon
trekkes også den israelske psykiateren
Aron Antonovskys begreper patogenese og
salutogenese inn. Salutogenese viser til det
som skaper sunnhet. Kjell Kristoffersen
skriver at det best kan forstås som opphav
til helse. Patogenese står for det motsatte:
det som gir opphav til sykdom. Han gir en
grei orientering om hvordan Antonovskys
helseforståelse kan brukes til å forstå
hvordan helse kan fremmes. Her er det å
oppleve seg selv og sin helse i en helhetlig
sammenheng viktig. Pasienten som har en
høy grad av ”sense of coherence” har en
forventning om at ting vil utvikle seg så bra
som det er rimelig å forvente ut fra den gitte
situasjonen, skriver Kjell Kristoffersen.
Hva innebærer det å ha et helhetlig
helseperspektiv?
Dette er et viktig spørsmål som Kjell
Kristoffersen søker å besvare i bokens tredje
kapitel. Han bruker her begrepene nett,
holisme, sansing og forståelse før han i det
fjerde kapitlet går inn på det han kaller
helserytmer.
Den beleste førsteamanuensisen referer
gjerne til skjønnlitteratur i vår samtale.
En av de forfatterne han gjerne viser til
er Jan Kjærstad. I likhet med Kjærstad er
Kjell Kristoffersen opptatt av hvordan vi
som mennesker er innvevd i ulike nett.
Et nett viser til en vev som igjen viser til
sammenfletning og sammenhenger. Ifølge
Kjell Kristoffersen kan et nett forstås som
knutepunkter, forbindelser og hull.
- Knutepunkter kan være ting som
 er viktige i våre liv, og forbindelser er
sammenhenger mellom disse.
Han betrakter fysiske, psykiske og
sosiale dimensjoner i helsebegrepet som
knutepunkter, og forholdet mellom dem
som forbindelser. Han mener det er viktig å
ha klart for seg at et menneskeliv innebærer
mange knutpunkt. Også andre forhold som
avdelinger i sykehus, undervisningssentra,
nasjoner og kulturer er knutepunkt som er
med å danne det nettet vi er en del av.
Sammenhenger
Hva med lederne?
Kjell Kristoffersen fremhever hvor viktig det
er at lederne ser seg selv i en sammenheng.
De inngår i en helhet der både medarbeidere,
den øvrige organisasjonen og samfunnet er
viktige knutepunkt. Det er forbindelser ut
over egen organisasjon. Også for lederne
handler det om å forstå det utstrakte i det
komplekse.
I nettet er imidlertid hullene det mest
karakteristiske. Det er selve nettets essens.
Han mener at tomrommet i hullene, kan være
selve mulighetenes rom fordi det her kan
fremtre nye forbindelser og knutepunkter.
Hullet gir mulighet til å fylles med det
nye. Dermed er potensialet for skaperkraft,
kreativitet og fornyelse i nettets hull. Hullets
imperativ er å fylles, skriver Kristoffersen.
Når han bruker så mye plass til å beskrive
nettets nødvendighet, er det for å vise at
nettet er et grunnleggende bilde i forståelsen
av helse i et helhetlig perspektiv.
Han skriver at: ”Ut fra dette bør hjelperen
stille følgende spørsmål i møte med en person
som trenger hjelp: Hvilke knutepunkter i et
menneskes liv har betydning for menneskets
helse? Hva er forbindelsene mellom disse
knutepunktene? Hvordan kan hullene
mellom knutepunktene og forbindelsene
fylles med muligheter for bedre helse?”
Holisme og rytmer
Kjell Kristoffersen går også inn på
sammenhengen mellom holisme og sansing.
Han peker på at begrepet rytme viser til at
mennesket og omgivelsene er i bevegelse.
Det finnes ikke noe som er evig statisk. Alt
henger sammen med alt. Det som er det
gode kan også være det onde. Han bruker
gjerne begreper fra Østens filosofi. Fremsteg
kan være tilbakesteg. Det handler om yin og
yang. Det er prinsipper som gjennomsyrer
livet slik også rytmene gjør det. Det rytmiske
er knyttet til det levende – det som pulserer,
det som beveger seg mellom fortid og
fremtid. Det handler om å bevege seg med
det rytmiske – ikke stivne i det som er her
og nå.
I kapitlet om rytmer tar han for seg
ulike betraktninger om rytmene i en
helsesammenheng. Kapittelet omhandler
helserytmenes sentrale kjennetegn og
beskriver blant annet kroppens rytmer,
sosiale rytmer, rytmer i et psykologisk og
filosofisk perspektiv. Samt pårørendes og
syke menneskers rytmer. Her formidler
Kristoffersen på en ypperlig måte sin
kunnskap innen kulturviten, psykologi og
filosofi.
Den dyktige klinikeren
Den dyktige klinikeren er kjennetegnet av
å se mønstre av helheter i sitt møte med
pasienter. I den andre delen av boken er
målet å utvide forståelsen for helhetstenking
og skape en praksis som ivaretar det
komplekse i hver enkelt pasients situasjon.
Kristoffersen tar for seg ulike prosesser
knyttet til det å fremme helse hos kronisk
syke mennesker. Han beskriver hvordan den
sykes forståelse av sin egen situasjon, ved
hjelp av fortellinger om sykdommen og det
den fører med seg, kan hjelpe både den syke
og klinikeren til bedre å forstå sykdommen.
49
 Den helsefremmende prosessen, å komme
seg, er sentralt i denne delen av boken.
Denne prosessen beskrives blant annet i fire
faser. Det første fasen i utviklingen til den
kronisk syke er preget av angst, forvirring,
uvisshet og sorg over tap av livsutfoldelse,
kroppskontroll og trygghet. Det vil også være
vanlig at den syke prøver å skjule sin sykdom
både for seg selv og andre. Fortrenging og
flukt fra vanskelige situasjoner er vanlig.
I den andre fasen er pasienten også preget
av sorg. Sorg over tap av livsutfoldelse og
muligheter. Kjell Kristoffersen trekker
inn myten om Sisyfos for å vise hvordan
byrdene, strukturer og rammefaktorer, slik
det fremstår i bildet som graden på bakkens
helning påvirker opplevelsen av sykdom
og helse. I den tredje fasen er fokuset på
reorientering, det å finne måter å leve på og
å akseptere det nye livet som syk. Den siste
fasen som omtales handler om akseptasjon.
Kjell Kristoffersen omtaler dette som å
”omstrikke sitt liv”. ”En må nøste opp,
trekke fra og legge til. Nye hull, forbindelser
og knutepunkter omstrukturerer gamle nett
og skaper nye rytmer i dagliglivet.”, skriver
han. I vår samtale er Kjell Kristoffersen
opptatt av rytme og bevegelse i våre liv. Dette
mener han også må gjelde fasene i en slik
prosess. Det er ikke noen lineær utvikling.
Det er ikke slik at den ene fasen alltid med
lovmessighet følger den andre. Det er noe
rytmisk over det - en rytmisk prosess – ofte
ubestemmelig - slik livet i seg selv kan være
ubestemmelig.
Hjelpernes rolle
I bokens nest siste kapitel søker Kjell
Kristoffersen å besvare spørsmål som:
Hva kjennetegner god profesjonalitet? Hva
er bemyndigelse og hvordan er det mulig å
bemyndige andre mennesker? Hvordan kan
en hjelper bidra til å styrke håpet hos den
50
som skal hjelpes? Hvordan og hvorfor kan
forholdet mellom hjelper og den som skal
hjelpes også skade den som skal hjelpes?
Han skriver interessant om relasjonene
mellom den som trenger hjelp og
den profesjonelle hjelper. Begrepene
profesjonalitet, bemyndigelse og håp er
sentrale i dette kapittelet, og det belyser
ulike problematiske sider ved avhengighet
i relasjonen mellom den som trenger hjelp
og den som skal hjelpes. Et av de forhold
som han vier plass til, er den stigmatiserende
virkning det kan ha å sette fokus på bestemte
livsstiler. Han skriver at ” En forskyvning av
ansvar fra helsevesenet og samfunnet mot
individet vil som nevnt kunne øke lidelsen
for den enkelte og frata helsevesenet et
betydelig ansvar. Denne ansvarsfraskrivelsen
kan også sees i lys av at pasienten blir kalt
for «bruker», noe som kan lede til begrepet
«forbruker», og omsorgsgiveren blir benevnt
med begrepet «tilbyder». At en forbruker
søker etter en tilbyder passer best for de
«friske syke», og for de som har ressurser til
å kunne ta riktige valg.”
I oppsummeringen setter han på nytt de
ulike begrepene i perspektiv. Han peker
på at det bør forskes mer for å vite mer
om hvordan faktorer som helhet, nett og
rytmer gir seg uttrykk i og virker i praksis.
Kjell Kristoffersen oppfordrer til slutt
den profesjonelle til selv å reflektere over
knutepunkter, forbindelser, hull og rytmer i
sitt eget nett av kunnskap og livserfaring.
Helsens sammenhenger er en viktig bok. Den
gir grunnlag for refleksjon langt ut over det
som gjelder kronisk syke pasienter. Her
bør også ledere kunne hente inspirasjon
og finne nye helhetlige perspektiver på sin
egen ledelse og kliniske praksis. Sammen
med de øvrige bøkene Pårørende og søsken i
psykisk helsevesen og Møte mellom pasient og
sykepleier, som Kjell Kristoffersen har skrevet
og bidratt til, utgjør Helsens sammenhenger et
viktig innslag i lederens fagbibliotek.

Gjennom sin forskning og sin brede

filosofiske og metodiske tilnærming til
et fagfelt som betyr mye for han, er Kjell
Kristoffersen en viktig bidragsyter til både
sykepleiefaget og den helsepolitiske og
behandlingsmessige tenkingen i Norge.
Han er medarbeider og veileder for forskere
og mastergradsstudenter over store deler av
Norge. Han er blitt en viktig støttespiller
for en verdig behandling av psykiatriske
pasienter og kronisk syke i vårt langstrakte
land.
Han er en vi gjerne hører mer fra.

Helsefremmende sammenhenger –
Helsefremmende prosesser ved kronisk
sykdom
Kjell Kristoffersen
Cappelen akademisk forlag 2006
162 sider
ISBN: 978-82-02-24716-4
Pårørende og søsken i psykisk helsevern
Kjell Kristoffersen
Fagbokforlaget 1998
ISBN:82-7674-423-0

51
 m
mello leier
Møte g sykep lvi Helseth,
e n t o
pas i k, Sø
o r u n n Bjør )
Ida T t (red
ortved 2002
Finn N al akademisk
nd 26-3
Gylde - 417-11
: 8 2
ISBN

52
I presentasjonen av førsteamanuensis
Kjell Kristoffersen vises det til en artikkel
om møte med den schizofrene pasienten
Steinar. Denne er hentet fra boken Møte
mellom pasient og sykepleier. Boken som kom
ut i 2002, er fortsatt meget aktuell. Den er
primært skrevet for sykepleierstudenter, men
bør også ha stor interesse for ledere innen alle
deler av helsetjenesten. Noe av styrken ved
boken er at den viser godt sykepleierfagets
bredde og kunnskapsomfang. Den får også
godt frem sykepleiens etiske dimensjoner og
utfordringer både moralsk og politisk.
Sykepleiefagets totale kunnskapsmasse
overstiger nok de fleste andre høgskole-
gruppers totale kompetanse når det gjelder
bredde. I sykepleiefaget handler det om
kunnskap fra fødsel til død – hele livet.
Sykepleiekunnskap blir dermed livs-
kunnskap. For den som søker livskunnskap
blir det å velge sykepleiefaget, å velge et
fag for og om livet. Her ligger det store
utfordringer som krever bevisstgjorte,
myndiggjorte og tydelige sykepleiere.
To deler
Boken har to deler. Den første delen der
Kjell Kristoffersen har presentert sitt bidrag,
tar for seg ni fortellinger fra ulike deler av
sykepleieres arbeidshverdag. Hver fortelling
er skrevet av en sykepleier med rik erfaring
innenfor det aktuelle praksisfeltet. I tillegg
til å fortelle fra sin praksis har den enkelte
forfatter også tatt for seg kjerneelementene i
sin fortelling og drøftet dem i forhold til teori
og forskning. Den teoretiske drøftingen er
direkte relatert til praksis.
Den første fortellingen tar utgangspunkt
i en helsesøster som er på hjemmebesøk
hos en familie med et nyfødt barn. Det
vises godt hvordan det her stilles krav
til sykepleierens kompetanse om barn,
kommunikasjonsferdigheter og hennes
evne til å få kontakt, støtte og veilede
familier som selv skal ta ansvar for barna
sine. Det er lagt spesiell vekt på etablering
av et samarbeidsforhold og hvordan ulike
komponenter kan hemme, eventuelt fremme,
utviklingen av et slikt forhold. Målet for
arbeidet på helsestasjonen er at familiene
skal mestre omsorgen for sine egne barn,
noe som medfører at helsesøsteren i møte
med foreldrene arbeider etter prinsipper
som skal aktivisere foreldrenes egne
ressurser. Mestringsperspektivet står derfor
sentralt i Sølvi Helseths analyse av den
aktuelle fortellingen. Hun viser også godt
hvordan samtalen er helsesøsters viktigste
arbeidsredskap.
Randi Grønseth har skrevet kapitlet om
møtet det syke og tungpustende barnet,
Simen, på en barneavdeling. Det gis en god
analyse av hvordan sykepleieren opptrer
i en akuttsituasjon med et sykt barn.
Her beskrives det hvordan sykepleieren
observerer og vurderer tegn på sykdom.
Det synliggjøres på en god og interessant
måte hvordan hun bruker sin medisinske
og sykepleiefaglige kompetanse samtidig
hvordan hun inngir trygghet overfor barnet
og i tillegg gir støtte til foreldre og søsken.
Det er lagt stor vekt på hvordan sykepleieren
samhandler med foreldrene. Her er begreper
som tillit og kommunikasjon viktige. Det
vises hvordan så enkle og kanskje banale
handlinger, som det å presentere seg,
håndhilse, unngå ventetid og henvisning
til eget rom der mottagelsen på forhånd er
forberedt, virker trygghetsskapende og inngir
tillit. Måten sykepleieren kommuniserer
og er ” tilstede” og engasjert i pasienten og
foreldrene, legges det også vekt på. ”Ved å
sitte henvendt mot dem, lytte oppmerksomt
og verbalt og nonverbalt vise at hun følger
53
 med, signaliserer sykepleieren ekte interesse.
Å gi litt av seg selv og ikke kun være opptatt
av faglige spørsmål fremmer også utviklingen
av et nært og personlig forhold .”
Trygghet
Historien til Kjell Kristoffersen om møtet
med den schizofrene Steinar med det tredje
øret, har vi omtalt annet sted. (Helsens
sammenhenger. Møte med førsteamanuensis
Kjell Kristoffersen.) I det påfølgende kapitlet
tar Finn Nordtvedt opp sykepleierens
møte med pasient på skadested som del
av uttrykksteamet i en ambulanse. Her
vises det godt hvordan det stilles svært
store krav til sykepleierens vurderingsevne,
handlingsberedskap og medisinske
kunnskap. Også her trekkes sykepleierens
trygghetsskapende atferd frem. ”I denne
situasjonen er det viktig at sykepleieren
opptrer rolig og formidler trygghet. Hun
må være bestemt og ^sluttsom, men også
formidle varme, omsorg og omtanke.
Spesielt er ette vesentlig i akutte og
alvorlige, livstruende situasjoner.”, skriver
Finn Nortvedt.
Anne Geard har skrevet fortellingen om
den trafikkskadde ungdommen Jens. Hun
viser at til tross for omfattende skader, er
Jens er en normal tenåring som er opptatt
av sitt utseende. Han tøyer grenser og
blir møtt på dette av en oppmerksom
sykepleier. Anne Geard bruker Dorothea
Orems teori om sykepleiesystemer som
innfallsvinkel til historien. Hun går inn
på de fysiske funksjonssvikt og spesielle
behovene som pasienten har. Det gjelder i
forhold til dysfagi (spise og svelgvansker) og
ulike former kognitive svikt hos pasienten.
Fokuset på samhandling og kommunikasjon
i forhold til denne pasientgruppen
fremheves. Det pekes blant annet på kravet
54
om å være konkret. Anne Geard skriver
blant annet at: ”Det vil si å være klar og
presis i kommunikasjonen. Det innebærer
også å skille mellom subjektive tolkninger
og objektiv beskrivelse av en situasjon. Det
er viktig for å hjelpe pasienten til å utvikle
kommunikasjons- og samhandlingsevner
og :or å kunne fange opp emosjonelle
reaksjoner hos pasienten. Objektive
beskrivelser av symptomer er påkrevd fordi
det ofte er vanskelig å skille mellom utfall av
skaden og psykiske reaksjoner. For eksempel
kan depresjon være både en psykisk og en
organisk betinget reaksjon. Dette gjelder
også problemer som manglende innsikt,
benekting, atferdsendringer i form av
treghet, passivitet, apati, irritabilitet, lav
toleranse og sinne. Overordnede mål og
ramme for kommunikasjon og samhandling
med denne pasientgruppen er struktur,
forankring og forutsigbarhet.”
Historien fra intensivavdelingen er skrevet
av Kristin Halvorsen Grøthe. I det intensive
rommet møtes omsorg og teknologi. I
dette tilfellet står sykepleieren overfor en
pasient med pakistansk bakgrunn der også
kultur og språkproblemene er manifeste.
Grøthe bruker teori og begreper fra
så vel Kari Martinsen, Eva Gjengedal
og Marit Kirkevold for å analysere
sykepleierutfordringene i den aktuelle
fortellingen. Nødvendigheten av verdighet
og respekt trekkes blant annet frem som viktig
i tillegg til den medisinske og teknologiske
kompetansen som sykepleieren må ha i
denne situasjon der også utfordringene når
det gjelder kommunikasjon er store.
Når det gjelder sykepleiefaglige utfordringer
i eldreomsorgen, behandles disse av
Margareth Bondevik, i kapitlet Mellom
avhengighet og selvhjulpenhet. Både her
og de øvrige kapitlene som tar opp tema
knytte til eldre mennesker, vises det godt
hvor betydningsfullt det er å bli kjent
med mennesket bak pasienten, slik at
vi kan forstå vedkommendes reaksjoner
og ivareta hans behov på en best mulig
måte. Fortellingen til Bondevik beskriver
hvordan hjemmesykepleieren Tove Hanssen
er urolig for hvordan pasienten fru Vik,
har det. Hjemmesykepleieren ligger etter
tidsskjemaet, pasienten er nettopp utskrevet
fra sykehuset etter å ha blitt operert og
opptrent etter lårhalsbrudd.
Sammenhenger og håp
Viktige begreper i Bondeviks artikkel er;
identitet, integritet, selvbilde og følelse
av sammenheng. Bondevik peker også på
hvor viktig håp - dimensjonen er i denne
pasientens liv. Hun avslutter kapitlet med
å peke på at: ”Håp er en ressurs og bidrar
til mestring. Det er derfor viktig å støtte fru
Vik i håpet om fortsatt å kunne bo hjemme
og dermed frigjøre iboende ressurser,
samarbeide med henne om praktiske
forholdsregler, legge forholdene best mulig
til rette for henne, og så se hvordan det hele
utvikler seg over tid. Det vil også gi fru Vik
nødvendig tid til eventuelt å tilpasse seg en
endret livssituasjon. Det er imidlertid ingen
grunn til, på det nåværende tidspunkt, å
ta fra henne håpet om fortsatt å kunne bo
hjemme. Kvaliteten av sykepleie til gamle
mennesker kjennetegnes av kunnskap,
finfølelse og hensynsfullhet i denne fasen av
livsløpet og er en utfordring for utøvelse av
profesjonell sykepleie.”
Solveig Hauge har sykehjemmet som arena
for sykepleiefortellingen i et kapittel. Hun
viser hvordan en sykepleier kan handle
og tenke i løpet av en formiddagsvakt.
Diskusjonen hennes er konsentrert om
sykehjemspasientenes behov for en ren
og velstelt kropp og for aktivitet og hvile.
Disse forholdene settes inn i et både etisk
og estetisk perspektiv. Her blir pasientens
autonomi og sykepleierens respekt og
tiltaleform også viktig.
Døden
Den første delen av boken, som begynte
med helsesøsters arbeid på helsestasjonen,
avsluttes med en fortelling om en døende
pasient. Dermed er livssyklusen sluttet.
Marianne Dahl skriver om det å arbeide
med døende. Det er den døende 28 år gamle
pønkeren Linda som sykepleieren her stilles
overfor. Hun er pasient på en hospiceavdeling.
Fokuset på sykepleierens funksjon er lagt på
hennes oppgave å lindre pasientens lidelse.
Lindrende omsorg, lindring av pasientens
pustebesvær og symptomlindring tas spesifikt
opp i artikkelen. Artikkelen avsluttes med
å peke på studie som viser at både leger
og sykepleiere som arbeider med døende
pasienter finner dette svært meningsfylt.
Studien viser at dette arbeidet har gitt dem
indre trygghet og livsberikelse.
Å møte en annen
Jan-Olav Henriksen og Hilde Marie Aarflot
innleder bokens andre del. Han skriver om
å “møte en annen”. Her kommer det godt
frem hvordan det å “møte en annen” er et
grunnleggende trekk ved mennesket som
sosialt og avhengig vesen. ”Vi er ikke alene,
men vi lever sammen med andre, avhengig av
hver andre, forskjellige fra hverandre. Vi blir
til det vi er i kraft av hva slags forhold vi har
til hverandre.”, skriver forfatterne og viser
til Hegels bok Åndens fenomenologi. I møtet
med den andre, det være seg pasient, kollega
eller pårørende, ligger det noe eksistensielt.
Det er noe som forener oss med hverandre,
55
 men er samtidig noe fremmed. Derfor pekes
det på at vi ikke uten videre kan regne med
at det som gjelder for deg, også gjelder for
den du møter. I forhold til pasienten vises
det til at ”pasienten er pasient nettopp fordi
hun ikke er som deg. Hun er sårbar som
andre, men også overgitt til sin sårbarhet på
en måte som andre mennesker ikke er.”
Det vises videre til to dimensjoner i møtet
mellom pasient og sykepleier: rollen vi
har i kraft av den institusjonen vi arbeider
i og den personen vi er. Å ivareta den
personlige dimensjonen i forholdet og
møtet er viktig. ”Det er vår evne til å ha
slike personlige relasjoner til hverandre som
gjør oss menneskelige” , siteres filosofen
John Macmurry Jones. Det er også dette
som skaper trygghet legger forfatterne, som
begge er teologer, til. ”Den kan vi bare ivareta
dersom vi bruker oss selv – helt konkret: ved
å møte blikk, ved å ta imot en utstrakt hånd,
ved å være oppmerksom på tåren i øyekroken
, ved å høre på, møte og ikke avvise angsten
som pasienten uttrykker.”, skriver de.
Den gode nysgjerrigheten
Å være nysgjerrig på mennesker sees på som
en del av god omsorg. Jan-Olav Henriksen
og Hilde Marie Aarflot mener at det viser
at vi bryr oss om dem og at vi søker det
som særpreger den andre personen. Det
er ikke diagnosen, men mennesket som må
ha vår oppmerksomhet og nysgjerrighet. I
forhold til begrepet tillit, bygges det mye på
tankegangen til K.E. Løgstrup om tillit, som
en av flere spontane livsytringer. I møtet
mellom to mennesker handler det både om
å vise tillit og å vinne den andres tillit. Her i
ligger det også en dimensjon av sårbarhet for
begge parter. ”En viktig grunn til at vi ikke
skal ignorere tilliten som står på spill i møtet,
er at det i møte mellom pasient og sykepleier
56
kan ha grunnleggende betydning også for
pasientens trygghet.” skriver Henriksen og
Aarflot.
Trygghet
Tillit og trygghet er ikke det samme. Tillit
kan ut fra Løgstrup, oppfattes som en
spontan livsytring som etter hvert kan gi
trygghet. Trygghet knyttes til ivaretakelse
og at det ikke er noe grunnleggende truende
eller ukjent i selve situasjonen en befinner
seg i. Det normale vil være at en pasient
opplever en viss grad av utrygghet. Det gode
og tydelige møtet med sykepleieren blir
derfor viktig for å skape trygghet. Her i møtet
må imidlertid sykepleieren være seg selv og
med all sin oppmerksomhet vise pasienten
interesse, mener forfatterne. Det fremheves
også at tillit er noe som kan åpne en lukket
situasjon der fokuset til pasienten på det
problematiske kan være for sterkt. Tilliten
til sykepleieren blir dermed nødvendig for at
pasienten skal kunne får utvide perspektivet
på seg selv og sin egen sykdom. Det advares
imidlertid om å ha et instrumentelt forhold
til møtet mellom pasient og sykepleier.
Det vil ødelegge den ektheten som er så
nødvendig for god sykepleie.
Sykepleieren fremstår ikke alene som
person overfor pasienten. Sykepleieren
representerer også en institusjon, en avdeling
og et system. Det legges derfor vekt på at
også virksomheten og det øvrige personalet
her har et ansvar.
Henriksen og Aarflot tar opp språkets rolle
i møtet mellom to mennesker på en fin
måte. De skriver blant annet at: ”språket
som brukes i møtet, gir rom for det hele
mennesket, er også en forutsetning for at
det virkelig er et helt menneske vi møter
og gir behandling.” Kravet blir dermed at
”pasienten blir fortrolig med og lærer seg å
bruke det språket, hun uvikler sammen med
pleiepersonalet”. Omtalen av møtet som
fortolkning og møte som et møte med seg
selv, er også velskrevet refleksjon, som jeg
tror de fleste av oss kan ta inn over både vår
egen selvvurdering og praksis. Vekten på det
personlige skaper assosiasjoner til noen av
de bøker som filosofen Nina Karin Monsen
har skrevet (Det elskende mennesket). Det
er vel heller ikke så rart siden både hun
og Henriksen og Aarflot, bruker Martin
Bubers Ich-du filosofi som basis for sine
refleksjoner. Martin Buber bruker begrepene
jeg-du og jeg-dét for å beskrive to ulike
relasjoner mellom mennesker. I jeg-dét
relasjonen forholder jeg´et seg til den andre
som en ting. Det ligger noe uberørt og
manglende engasjement i en slik holdning.
Det´et blir noe som formes av jeg´et, som
kan kontrolleres og mestres. En personlig
relasjon innebærer et nødvendig møte
med et Du. ”I et møte med et Du kan jeg
være engasjert, omsorgsfull, hengiven og
oppmerksom. Samtidig vil det i en relasjon
til et Du også være et poeng for meg å
respektere den andres frihet og autonomi
– med andre ord: å forsøke å ivareta og
fremme hennes menneskeverd.” Henriksen
og Aarflot relaterer denne tenkningen til
møtet mellom pasient og sykepleier. De tar
også for seg hvordan sykepleieren i møtet
med pasienten også møter vedkommendes
historie – i møtet møtes to hele liv, fortid
og fremtid. De har kalt avsnittet betegnede
Et helt menneske i en avgrenset verden.
I det hele tatt har de to teologene formidlet
sine tanker på en levende og velformulert
måte. Slik de også gjør det i avslutningen
som de kaller; Møtet som menneskelighetens
sjanse. Her skriver de oppsummerende at:
”Vi møter et menneske som er vevd sammen
med andre mennesker – og det er dette
mennesket som skal undersøkes, eller som
er sykt. Mennesket har en fysisk, en psykisk,
en sosial og en åndelig side. Erfaringen av å
være syk eller pleietrengende får følger for
alle disse sidene ved mennesket. I møtet
med pasienten er det viktig å se alle disse
sidene og å kunne møte mennesket på
dem alle, dersom situasjonen og pasienten
legger opp til det. Det betyr ikke at vi har
et hovedansvar for pasientens mentale eller
åndelige tilstand dersom han er innlagt for
beinbrudd, men at det kan være nødvendig å
være oppmerksom på at slike elementer kan
være viktige i den totale behandlingen av en
pasient og at vi ikke møter et helt menneske
uten også å vite at møtet kan involvere alt
dette.
En sykepleier er best i stand til å utøve sin
rolle og møte andre når hun er tydelig på at
hun er nettopp det. Samtidig har vi antydet
at det finnes en personlig dimensjon i møtet
med andre som innebærer at vi må investere
av oss selv, og at vi må være åpne for at
situasjonen har mange dimensjoner. Det er
bare mulig ved å forholde seg til pasienten
som et du. I den personlige relasjonen
mellom jeg og du finnes alt det som skal
til for et godt møte – og det er i denne
relasjonen vi kan hente frem det vi kaller
menneskelighet. Men av samme grunn er
det også her at menneskeligheten står på
spill. Å ivareta pasienten som person og å
ivareta vår egen menneskelighet er to sider
av samme sak. Møtet er menneskelighetens
sjanse.”
Sykepleiens rammer
Sosiologen og sykepleieren Reidun Norvoll
setter sykepleieutøvelsen i et samfunnsmessig
perspektiv. Hun får her godt frem hvor
viktig det er å se den sykepleiefaglige
praksisen i en samfunnsmessig og politisk
57
 sammenheng. Hun setter fokus på hvordan
de samfunnsmessige og organisasjons-
messige betingelsene for å utøve god
sykepleier er. I likhet med flere av bokens
forfattere, setter også Norvoll fokus på det
paradoksale i at samfunnet ikke setter av
nok tid og ressurser til godt omsorgsarbeid.
Det er et omsorgsunderskudd i samfunnet,
hevder hun. Dette kan henge sammen med
det moderne samfunnets sterke vektlegging
av selvstendighet som høyeste verdi. På
den andre siden skapes det skam om det å
være avhengig av andre og andres omsorg.
Å endre på dette blir særlig viktig fordi
omsorgsbehovene i det fremtidige samfunnet
vil øke betydelig.
Et risikofylt svar på manglende ressurser
kan være pasientenes faktiske omsorgsbehov
blir nedvurdert. Dette kan også føre til
holdningsendringer i pleiergruppen på
grunn av for lite ressurser og en for presset
hverdag, antyder hun.
Reidun Norvoll fremhever betydningen
av at sykepleiere har organisatorisk
kompetanse slik at de kan øyne de
organisatoriske faktorene som påvirker
og skaper de utfordringene og den
slitasjen som i dag utfordrer kvaliteten
innen pleie og omsorgssektoren. Hun
setter også fokus på konflikten mellom
bedriftsøkonomiske og akuttmedisinske
modeller for sykehusorganiseringen og de
utfordringene som store grupper av omsorgs
og pleietrengende pasienter har. Hun
argumenterer for å styrke pleiens vilkår i
sykehusene.
”Det foreligger en sprik mellom ideologien
om hva som er sykehusenes oppgaver og de
pasientene sykehusene faktisk har innlagt,
og et sprik mellom en bedriftsøkonomi
som er laget for bedrifter med materiell
vareproduksjon og bedrifter som har en
menneskebehandlende og omsorgsgivende
58
funksjon.”, skriver hun.
Hun etterlyser ellers sykepleierens deltakelse
i organisasjonsspørsmålene knyttet til den
daglige virksomheten. Sykepleierne må være
på banen for å sikre kvaliteten også til de
pasientene som trenger lengre tid og
mer omfattende hjelp. Hun forventer at
sykepleierne i større grad bruker sin erfaring
som sykepleiere, sin rolle som talsmenn/
kvinner for pasientene til å prege den
helsepolitiske debatten.
Ut fra sin sosiologiske kunnskap trekker
hun også inn begreper knyttet til Erving
Goffman, om den totale institusjon. Hun
viser hvordan disse begrepene, som ble
utviklet på 1960- tallet, også er anvendbare
i dag for å forstå krenkelsen som fins i
institusjoner. I disse institusjonene er
også sykepleierne tilstede som potensielle
maktpersoner. Norvoll appellerer til lederne
om å innta en viktig rolle her. Det ligger et
stort samfunnsetisk ansvar på sykepleiere
som forvalter ansvar overfor de mest sårbare
gruppene i samfunnet, mener hun.
Å se sin egen faglige virksomhet i et bredere
samfunnsperspektiv, mener Norvoll er
nødvendig for å kunne utvikle kvalitet i
praksis og for å kunne ta del i den politiske
debatten i samfunnet..
Kompetanse i sykepleie
Ida Torunn Bjørk diskuterer interessant hva
som menes med kompetanse i sykepleien, og
hvordan kompetansekravet har endret seg i
et historisk perspektiv. Hun viser blant annet
til hvordan Florence Nightingale la stor vekt
på sykepleierens kompetanse til å observere
pasienten for å legge forholdene til rette for
naturlige fornyelsesprosesser. Bjørk viser
også godt hvordan Norsk Sykepleierforbund
har hatt kompetanseutvikling som en av sine
viktigste kampsaker helt tilbake til stiftelsen
av forbundet i 1912. Forfatteren mener
videre at kompetansebegrepet kan omfatte
følgende dimensjoner; omfang, handlinger
og kvalitet. Med omfang forstå hun hvilke
typer problemer, situasjoner, oppgaver eller
roller en kompetent sykepleier skal kunne
håndtere eller fungere i. Handlinger er
knyttet til fremgangsmåter eller prosesser
som sykepleieren skal kunne bruke for å
takle problemene, situasjonene, oppgavene
og rollene i sykepleien. Kvalitetsdimensjonen
peker på at handlingene som sykepleieren
utfører vil være å finne på enskala fra novise
til ekspert. Bjørk som her baserer seg mye
på R. Ellis bok Professional competence and
quality assurance in the caring professions,
poengterer at en slik tredeling er nyttig fordi
den kan plassere sykepleierens handlinger
i en målrettet sammenheng. Hun skriver
at : ”Ved å inkludere kvalitetskrav kan
handlingenes effekt også vurderes i forhold
til hvordan situasjonen eller problemet løses.
Krav til kompetanse i form av både omfang
og handlinger vil variere med hvilket felt
sykepleieren arbeider på. Sykepleiere utvikler
dermed forskjellig og situasjonsavhengig
kompetanse på disse dimensjonene.
Derimot er det ønskelig med samme høye
kvalitet på sykepleiehandlinger, uavhengig
av i hvilken setting de utføres. Det er for
eksempel ønskelig at sykepleiere etter hvert
utvikler ekspertise i dokumentasjon, stell av
pasienter, legemiddelhåndtering osv. uansett
hvor og overfor hvem disse handlingene
utføres.”
Med utgangspunkt i rammeplanen om
sykepleiefaglig kompetanse presenterer
Bjørk en interessant skisse når det gjelder
utdanning til handlingskompetanse
for sykepleiere. Skissen innholder
elementer som praktisk kompetanse (det
å iverksette sykepleiespesifikke tiltak og
handlinger), sosial kompetanse (det å
etablere, gjennomføre og være utholdene i
mellommenneskelige forhold), teoretisk-
analytisk kompetanse ( det å observere,
analysere, reflektere og systematisere),
yrkesetiske kompetanse ( det å fatte etisk
velbegrunnet valg og læringskompetanse.
På nivået under plasserer hun behandling
(det å iverksette og følge opp forordnet
behandling, dele ut legemidler betjene vanlig
medisinsk utstyr), helsefremmende og
forebyggende oppgaver (det å støtte opp om
helsefremmende prosesser hos pasienter og
å bruke kunnskap i tverrfaglig samarbeid),
undervisning og veiledning til pasienter og
pårørende (det er å undervise og veilede
pasienter og pårørende i sitt fagområde),
rehabiliterende og habiliterende oppgaver
( det å dyktiggjøre og motivere pasienter
til egeninnsats og å samarbeide med andre
yrkes grupper og pårørende).
På det nest nederste nivået plasserer Bjørk
administrative og fagutviklende oppgaver.
I administrative oppgaver legger hun
det å administrere eget arbeid og lede
sykepleien til en mindre gruppe pasienter
og å lede mindre grupper av medarbeidere
og studenter. I forhold til fagutviklende
oppgaver handler det om å holde seg faglig à
jour og å dokumentere, evaluere og formidle
sykepleie.
I diskusjonen om praktisering av
sykepleiefaglig kompetanse omtaler Bjørk
også kompetansen som en personlig
kvalifikasjon. Hun peker her blant annet
på utfordringene som ligger i kravet
om en teoretisk-analytisk kompetanse.
I dette legger hun evnen til å omforme
generell teoretisk kunnskap slik at den kan
møte kravene i de konkrete og spesielle
enkeltsituasjonen en møter i praksis. Hun
går videre inn både på praktisk kompetanse,
sosial kompetanse, læringskompetanse og
yrkesetisk kompetanse. Den yrkesetiske
59
 kompetansen som ligger i respekt for
pasienten og empati med den syke, må være
en grunnleggende element i god sykepleie.
Det etiske kompetansen funger imidlertid
kun når den kombineres med sykepleierens
praktiske og medisinske kunnskap. Bjørk
oppsummerer artikkelen med å peke på at
: ”Oppsummerende kan vi si at i sykepleien
kommer sykepleiefaglig kompetanse til
uttrykk både intellektuelt og praktisk arbeid
og gjennom en kontinuerlig utvikling og
læring av kunnskap.”
Klinisk skjønn
Førsteamanuensis Herdis Alvsvåg har
skrevet bokens kapitel om klinisk skjønn.
Hun peker her på at skjønn handler om å
vurdere den enkelte situasjon og handle slik
at det som regler, normer og lover skal ta
vare på, blir realisert, at deres intensjoner
blir oppfylt. Alvsvåg legger vekt på at dette
krever kunnskaper, faglig innsikt og erfaring.
I en vanskelig og utfordrende situasjon er
dette nødvendig for at sykepleieren skal
kunne vurdere godt og riktig og finne de
beste og de riktigste måtene å handle på.
I den videre omtalen av kliniske skjønn
bruker hun Aristoteles sitt begrep om dyd
for å klargjøre hva som ligger i begrepet
klokskap. Hun skriver at ”klokskap vil si å
ha innsikt i hva som er det mest riktige og
beste i situasjonen”.
Jeg oppfatter henne slik at klokskap og
skjønn blir to likeverdige og sammenfallende
begreper. Hun peker videre på at det er
umulig å være god uten å være god og at vi
ikke kan skjønne godt uten å at den andre
får vår oppmerksomhet. Her refererer hun
både til Løgstrup og Kari Martinsen i sin
argumentasjon.
60
Medskjønnere
Sykepleieren fungerer ikke i et isolert
sammenheng. Sykepleieren vil være en del
av et større fellesskap av det Herdis Alvsvåg
kaller medskjønnere. Det er fellesskapet av
kolleger som sykepleieren kan dele og utvikle
sin kunnskap sammen med. Det gode skjønn
utvikler seg sammen med medskjønnerne.
Flere steder i artikkelen peker Alvsvåg på
behovet for tid. Det gjelder både tid til å
lære, tilegne seg kunnskap og tid til å gi den
omsorgstrengende omsorg.
”Klokskap vinnes gjennom erfaring, og
klokskap tar det tid å tilegne seg.”, skriver
hun.
Det kliniske skjønnet krever tid. På samme
måte fordrer det sansemessig nærvær,
oppmerksomhet, kunnskaper og erfaringer,
mener Herdis Alvsvåg.
Jeg aner en viss teknologiskepsis, men ikke
en avvisning av teknologien hos Herdis
Alvsvåg. For henne handler det om å bruke
teknologien i medmenneskers tjeneste. God
sykepleie vil alltid være personlig. Det krever
at sykepleieren både har oppmerksomhet
mot pasienten og mot tingene. Når de to
forenes, kan det kliniske skjønnet utvikles.
Til slutt tar hun opp sammenhengen mellom
stillhet og ettertenksomhet. Hun skriver at:
”Skjønnet utvikler seg i kliniske situasjoner,
og en lærer av erfaringer om en gir rom
og tid til stillhet og ettertenksomhet.
Erfaringer gjør en alene eller sammen med
medskjønnere når en tenker igjennom
eller drøfter det en har oppmerksomheten,
vurderingene og handlingene rettet mot, og
hvorfor.”
 Kroppen i møtet mellom pasient og
sykepleier
Ida Torunn Bjørk tar opp perspektiver på
kroppen i helse og sykdom, aspekter ved
kroppslig kommunikasjon, utfordringer
sykepleieren møter i stell av pasientens
kropp og betydningen av sykepleierens
forståelse av sin egen kropp, i et eget kapitel.
Hun går her inn i et komplisert område
og en forskningstradisjon preget av fransk
fenomenologi. Hun baserer sin diskusjon
blant annet på den franske filosofen Merleau-
Ponty og de norske fysioterapeutene Eline
Thornquist og Målfrid Råheim. Bjørk
peker på at deres tenkemåte om kroppen
står i et motsetningsforhold til den
tradisjonelle medisinske oppfatningen av
kroppen. Det legges stor vekt på kroppenes
kommuniserende aspekter. Hun skriver
blant annet at: ”Kroppene er også til stede
i møtet mellom pasient og sykepleier som
en kilde til informasjon. Både sykepleierens
og pasientens kropp kommuniserer noe
til den andre, gjennom kroppsuttrykk,
stemme og blikk. Pasienten kan oppfatte
om sykepleieren er aksepterende, støttende
og interessert gjennom hennes eller hans
måte å være på. Sykepleieren er opptatt av
pasientens reaksjoner i situasjonen, signaler
på manglende velvære og symptomer på
sykdom.
Når sykepleieren går inn i konkrete
sykepleiehandlinger med pasienten, vil de
kommunikative handlingene formes og
motiveres ut fra hvilken betydning kroppen
tillegges i møtet og i kommunikasjonen.
Sykepleierens handlinger vil også formes
på bakgrunn av evne til å tolke pasientens
kroppsspråk og evne til å bruke alle kanaler
for kommunikasjon i arbeidet.”
I kapitlet går Bjørk inn på tema som
forlegenhet og bluferdighet, kroppskontroll,
det å motvirke tingliggjøring og det å gjøre
kroppen medgjørlig. Helt til slutt antyder
hun en kritikk av kroppsforståelsen i den
moderne medisinen. Den er preget av en
reduksjonistisk kroppsforståelse som i vår
kultur gir seg uttrykk i at fornuften gis forrang
fremfor kroppen. Dette mener hun, viser seg
at det blant annet i sykepleieutdanningen
legges mer vekt på teori enn praksis. Hun
skriver: ”Teoretisk undervisning, lesing
og skriving gis forrang fremfor kroppslig
erfaring i praktisk utøving. Satt på spissen
kan en si at når det stort sett er det som er
i hodet som teller, så risikerer vi å utdanne
sykepleiere som er kroppsløse terapeuter.”
Om tillit
Sølvi Helseth og Finn Nordtvedt har skrevet
om tillit.
De to peker på undersøkelser som er gjort
om tillit. Disse viser at tillitsforholdet
mellom kronisk syke og helsepersonell
gjerne utvikler seg i forhold til fire mønstre.
Det dreier seg her om tillit til enkeltpersoner
i helsevesenet, men mistillit til helsevesenet
generelt; tillit til forutsigbare deler av
helsevesenet; generell mistillit (ønske om å
beskytte seg mot skuffelser) og ønske om
å bygge opp et nært, personlig forhold til
helsepersonell.
De to som begge har doktorgrad i
sykepleievitenskap, legger videre vekt på at
undersøkelsen viser at et tillitsforhold mellom
helsepersonell/ helsevesen og pasienter kan
utvikle seg i ulike retninger. Det er ikke gitt
at pasienter møter helsevesenet med tillit.
I artikkelen vises det til at kompetanse som
en nødvendig betingelse for at helsepersonell
skal få tillit. Tid er også viktig. Forholdet
mellom pasient og sykepleier må vare en
61
 viss tid for at tilliten skal kunne bygges opp.
Det fins mange hindringer for tillitsskaping
mellom mennesker. Stereotype oppfatninger
av andre er en slik barriere.
Sykepleierens evner til å kommunisere i form
av aktiv lytting, det å ta seg tid til å høre
hva pasientene har å fortelle og å snakke i et
språk som pasienten forstår, fremheves som
viktig.
Til slutt diskuterer de to begrepet tillit slik vi
finner det hos psykologen Erik Erikson og
teologen K.S. Løgstrup.
Hos Erikson er ”basic trust” et grunnleggende
begrep. Denne grunnleggende tilliten
etableres i barnets første leveår. Tilliten
er således ikke gitt i seg selv, men må
etableres og utvikles for å få utvikle seg
videre. I Løgstrups Den etiske fordring
legges det derimot vekt på at tillit er en
grunnforutsetning for det å være menneske.
Det er m.a.o. en grunndisposisjon som ligger
forut for vår eksistens.
Artikkelen tar ikke stilling til den ene eller
den andre oppfatningen, men viser en
pragmatisk holdning i forholdet mellom
tillit og mistillit. De skriver: ”Det betyr at
sykepleieren må møte pasienten med en
ydmyk holdning og en bevissthet om at tillit
ikke alltid er til stede. Hun må være vár for
de signaler pasienten gir, og arbeide for å
ivareta og styrke de relasjoner og strukturer
som gir betingelsene for at tillit kan
opprettholdes som en virksom og sentral
verdi i pasientarbeidet og forholdet mellom
sykepleier og pasient.”
Rommets tid, den sykes tid og
pleiens tid.
I bokens nest siste kapitel tar Kari Martinsen
for seg rommets tid, den sykes tid og pleiens
tid. Hun mener at arkitekturen selv kan være
med på å strukturere handlingene og det som
62
skjer i de rom der omsorg og sykepleie skal
utøves. Hun basrer seg i hovedsak på Michel
Foucaults perspektiver i boken Overvåking
og straff.
Spørsmålene hun prøver å besvare er
blant annet: Hvordan er forholdet mellom
arkitektonisk rom og tid i helsevesenet i det
moderne? Det effektive og nyttige rom, gjør
det oss til spesialister på tid? Og i tilfelle
på hva slags tid? Hvordan innvirker tiden
på tonen i rommet, og på kunnskapene i
rommet? Hvordan er forholdet mellom
rommets tid, den sykes tid og pleiens tid?
Kari Martinsen setter i første del av
artikkelen tidsforståelsen inn i en historisk
ramme. Utgangspunktet er hvordan tiden
ble oppfattet i kristendommen. Begreper
som lineær tid og sirkulær tid brukes. Hun
mener at kristendommen har et irreversibelt
syn på den lineære tid. Tiden har kun en
retning og den vender ikke tilbake. Innen
denne lineære tid er det imidlertid plass til
den sirkulære tid. Det er særlig Augustin
og Predikerens bok hun refererer til når hun
diskuterer begrepene kosmisk tid og erfart
tid. Augustin skiller mellom den tiden vi har
og den tiden vi er, skriver hun blant annet.
Selv fant jeg særlig interesse i diskusjonen
om skapelsen av den moderne tidsbegrepet.
Her viser hun mye til Trond Berg Eriksens
bok Tidens historie og Foucault. Hun peker
på hvordan klostrenes strenge organisering
og disiplinering åpnet dørene for en
tidsform der det mekaniske uret skulle
dominere. Rytmen i klosteret kunne ikke
styres av soluret. Grunnlaget for moderne
produksjon av ur og dermed et moderne syn
på tiden ble dannet. Urmakerkunsten kom
som en konsekvens av dette ( 1660-1760).
Uret la også grunnlaget for et mekanisk
verdensbilde, hevder Martinsen, med
bakgrunn i sine kilder. Uret ble en moralsk
maskin som la press på alle ferdigheter
om større presisjon, spesialisering og
standardisering, skriver hun. ”Klokketiden
satte en ny standard for fornuft.” Uret ble
en maktfaktor som temmet tiden. Tiden ble
gjort til en lydig tjener for en fremvoksende
kapitalisme og vareproduksjon, men også i
klostre, skoler, verksteder og sykehus ble den
effektivitetens pådriver. Uret sikret kontroll
med kollektive bevegelser. Martinsen
skriver ett sted i sin artikkel, igjen med
utgangspunkt i Foucault, at: ”Tiden skulle
ikke bare brukes, men uttømmes. En skulle
presse ut av tiden stadig flere disponible
øyeblikk. En skulle intensivere anvendelsen
av selv det minste øyeblikk, som om tiden
i og med sin oppstykking var uuttømmelig.
Målet var å nærme seg idealtilstanden
hvor maksimal hurtighet skulle møtes med
maksimal effektivitet. Og jo mer tiden
løses opp i intervaller og inndelinger, desto
hurtigere kan en handling utføres og følge
det økede tempo. En får en makt over tiden
ved å dele den opp, og kan herske over
menneskene ved organiseringen av den. En
kan øve en detaljert og punktlig kontroll, for
at tiden skal utnyttes maksimalt og pinlig
nøyaktig. Ved å dele opp samler en så til et
hele de forskjellige øyeblikk og stunder for
bedre å utnytte dem.”
I forhold til rom peker Kari Martinsen på
sammenhengen mellom rom og tid. Hun
argumenterer sammen med Foucault, om at
rom og tid har noe med hverandre å gjøre.
”De virker sammen, eller tiden materialiserer
seg i rommet”. Rommene i sykehus,
fabrikker, fengsler blir sett på som en del av
rammevilkårene for disiplinering av kroppen.
”Arkitekturen bevirket forvandling av
individene”, skriver Martinsen. I sykehusene
ble kroppen objektivert og underlagt
konstant observasjon. En kombinasjon av
krav om effektivitet, hurtighet (bruken av
tid) og rom som kunne optimalisere disse
faktorene innebar også disiplin. Hun skriver
at ”Sykehusarkitektenes terapeutiske rom
innbød til hastighet og sirkulasjon. Tiden
var hastig og oppstykket.”
Kari Martinsen trekker også inn begrepet
tone i sin analyse. Hun gir ikke noen klar
definisjon av begrepet, men jeg sanser at
hun her mener mer en stemning enn lyd.
Hun skriver blant annet.” Det kan være
mange lyder i et slikt rom, for eksempel
støy. Men det er ikke toner. Lyd som støy
fikserer oss. Støy er lyd uten forskjell. Lyden
i støy er kvelende, den lar ikke tonen slippe
til!” En tone finner gjenklang hos den som
er i rommet – den som lytter. Det handler
om, om jeg forstår henne riktig, å finne
en samklang mellom egen bevissthet og
den stemning som er i rommet. I en slik
sammenheng vil også stillheten være en
tone. Tonen står i et motsetningsforhold til
støy. Støy er ikke noe vi sanser. Støyer er noe
som hindrer oss i å sanse. Slik jeg leser Kari
Martinsen, blir tone også et moralsk begrep
fordi det å sanse den andre, det å lytte til
pasienten, krever et rom av stillhet, der også
tiden varer ut over den tid klokken setter for
oss. Hun skriver ” rom som lar tonen tone
ut, kan ikke være hastige.” Rom med en god
tone gir oss ro og fred og plass til ettertanke.
Når rommet signaliserer effektivitet, blir det
vanskelig om ikke umulig å gi plass til denne
ettertanke og innlevelse. ”Stillhetens toner
blir en forutsetning for forståelse”, skriver
Kari Martinsen. Hun siterer også Trond
Berg Eriksen når hun skriver: ”Fortrolighet,
selvbesinnelse, kjærlighet og tillit kan ikke gro
med stoppeur over seg. Her er hastighet og
effektivitet det motsatte av kvalitet». I likhet
med mye av det Kari Martinsen har skrevet,
kan også denne artikkelen være vanskelig
å fatte umiddelbart. Den krever tid. Tid er
63
 også nødvendig for å lytte og fatte pasientens
opplevelser. Hun bruker begreper som den
sykes tid og pleiens tid. Disse tidsbegrepene
plasserer hun i en syklisk tidsramme. Hun
søker den tid som preges av rytmer og av
kretsløp som skaper stabilitet. Den moderne
livsform har underkjent denne sykliske
tiden, mener Martinsen. Når rommet skal
skape effektivitet og fylles av maskinenes
og handlingens støy blir det øyeblikket
som blir i fokus. Det er som skjer her og
nå. ”Øyeblikket intensiveres og skrumper.
Øyeblikksrommet taper sin rommelighet
knyttet til endring og forventning. Den syke
blir ( slik Kierkegaard skrev) ulykkelig ved
ikke å få være nærværende i øyeblikket som
et utstrakt nå. For det krever både sted og
tid.”, skriver hun.
Hele artikkelen preges av en lengsel etter
en harmonisk, livsnær og kroppslig væren.
Hun søker en annen holdning til tiden og
til samværet mellom mennesker. ”Vi får
ikke mer tid av å ha det travelt. Vi får ikke
mer tid av å utnytte den som ressurs. Det
er en illusjon at vi behersker tiden.” Hun
formulerer seg så godt. Ordene hennes
trenger inn når støyen fra vårt moderne liv
holdes ute. Hennes svar stimulerer til nye
spørsmål og på nytt og på nytt konfronteres
jeg med om jeg egentlig har skjønt hva
hun mener. Det er vel dette som er filosofi?
Tankevekkende er det i hvert fall.
Lidelse
Lidelse er temaet for bokens avsluttende
kapitel. Den finske professoren i
sykepleievitenskap Unni Å. Lindström tar
utgangspunkt i Katie Erikssons forskning
og utvikling av sykepleieteoreiske begreper
om lidelse i dette kapitlet. Det pekes på
at Eriksson skjelner mellom tre former
for lidelse: livslidelse, sykdomslidelse og
64
pleielidelse. Disse behandles spesielt i
teksten. For Katie Eriksson er lidelsen en
naturlig del av menneskets liv. Det hører
på den måten også sammen med helse. I
tillegg til Eriksson refererer Lindström til
forfattere og eksistensialistiske filosofer som
Martin Buber, K.S.Løgstrup, Karl Jaspers,
Kierkegaard og Martin Heidegger.
Livslidelse knyttes til de uunngåelige valg
vi som mennesker står overfor. Denne
eksistensielle lidelsen kommer som en
konsekvens når vår verdighet trues og vi ikke
klarer å være slik vi ønsker å være. Denne
lidelsen kan vi gjøre noe med. Lindström
viser til psykiateren Victor Frankl når hun
skriver at: ”Ved å lide tar vi avstand i vårt
indre fra det som ikke burde få eksistere (for
eksempel sykdom, manglende bekreftelse),
og det blir skapt en fruktbar spenning
mellom det uønskede og det ønskede. I
samme grad som vi aksepterer eller til og
med identifiserer oss med det gitte, går
denne fruktbare spenning mellom det som
er, og det ønskede, tapt. Det er derfor av
grunnleggende betydning å skille mellom
aksept av noe som ofte har resignasjon som
ledsager, og det å forsone seg med skjebnen,
som baner vei for en kamp som lar menneskets
motsigelser stå i dialog med hverandre. Vår
holdning til livets urokkelighet kan enten
antyde en ettergivenhet som grenser til
apati, eller en kamp i ydmykhet som antyder
frihet og tillater livets paradokser å eksistere
i et dynamisk forløp.” Denne kampen bærer
ofte lidelsens kjennetegn og beskrives av
Eriksson (1994) som en kamp mellom det
onde og det gode, mellom lidelse og lyst.
Cullberg (1984, 38) sier at det er en del av
modningen hele tiden å integrere og leve
med sine to poler av godt og ondt, nærhet
og ensomhet, skaperånd og stagnasjon.
Under livets gang finnes det perioder da det
innlysende opphører og tryggheten faller
sammen, anledninger som muliggjør sprang i Viser bredden i sykepleiefaget
utviklingen, med smerte, uvisshet og besvær,
men som mange flykter fra slik at de på den Møte mellom pasient og sykepleier har lenge
måten går glipp av en indre fordypning.” stått ulest i bokhyllen. Grunnen til at jeg tok
den frem og leste den var først og fremst for å
Sykdoms- og pleielidelse sette meg inn i Kjell Kristoffersens forskning
og skriving. Boken ble imidlertid en
Sykdomslidelse er knyttet til selve overraskende og spennende leseopplevelse,
sykdommen; Det at den syke mister kontroll som jeg ikke ville ha vært foruten. Den
og at det ofte kan ligge elementer av berører noen av de viktigste aspektene av
skamfølelse i det å være syk. Pleielidelsen er sykepleiefaget og viser både mye av bredden i
et resultat av pasientens opplevelse av egen faget og den refleksjon som ligger innebygget
verdighet i pleiesituasjonen. Det blir pekt i et fag som er uunnværlig for et helsevesen
på at pasienten kan føle seg krenket med som står overfor store utfordringer knyttet
bakgrunn i maktutøvelse fra pleiere i form til å ta vare på enkeltindividet samtidig
av fravære av en pleiende holdning, misbruk som sykepleieren har kompetanse om den
av pasientens tid og krenking av pasientens organisatoriske og politiske ramme han og
integritet osv. hun befinner seg i. Boken bør leses av ledere
Den lidende må møte medlidenhet. som både vil se spennet i sitt i eget fag og
Lindström skriver at ”Når kjærlighet møter hente inspirasjon til å utvikle faget i egen
lidelse, påkalles medlidenhet, en medlidenhet avdeling, enhet og sykehus.
som hjelper oss å stase opp og invitere til et God bok!
pleiefellesskap.” Hun legger også vekt på hvor
viktig det er for sykepleieren å være lydhør
for det som er annerledes. Jeg forstår Unni Å.
Lindström dit hen at det ligger som en etisk
utfordring for sykepleieren, men også i selve
helsesystemet, å synliggjøre en lindrende
holdning som gir ly til den syke. Her skal
vedkommende føle seg hjemme, ivaretatt og
få lov til å høre til i et fellesskapets rom – er
herberge for de lidende. Hun avslutter boken
med å skrive:”Det er en stor utfordring for
oss å skape dette rommet for pasienten i
den kliniske sykepleievirkeligheten, en plass
som bærer herbergets trygge attributt, der
redselen viker og den uventede gjesten, den
fremmede, kan hvile ut i barmhjertighetens
og kjærlighetens favn.”

65
 Nytt om folk
Nytt om folk
Tekst: Karl-Henrik Nygaard
Kristin Bang – ny direktør for helsefag
ved Akershus universitetssykehus.
Akershus universitetssykehus har ansatt
Kristin Bang som helsefaglig direktør. Bang
kommer fra stillingen som fungerende
fagsjef i Norsk Sykepleierforbund, og er
utdannet sykepleier med en mastergrad
i helseinformatikk. Endelig tiltredelse er
ikke avklart, men vil senest bli 1. desember
2006.
Helsefaglig direktør er en
nyopprettet stilling ved
Akershus universitetssykehus.
Formålet med opprettelsen av
den nye stillingen er å styrke
det helsefaglige fokuset ved
sykehuset.
- Akershus universitetssykehus flytter inn i
nytt bygg 1. oktober 2008. Ambisjonen er å bli
det mest pasientvennlige sykehuset i landet.
Uten et sterkt og tydelig fokus på fag, vil vi
ikke lykkes med å innfri denne ambisjonen.
Det var svært mange godt kvalifiserte søkere
til stillingen. Jeg er veldig fornøyd med at
Kristin Bang har sagt ja til å begynne å
jobbe ved Akershus universitetssykehus.
Selv om endelig organisering ikke er avklart,
vil hun få en helt sentral rolle i arbeidet
med kvalitetsforbedringer, utvikling
av enda bedre samarbeidsrutiner med
kommunehelsetjenesten og utvikling av
faglige standarder uttaler administrerende
direktør Erik Kreyberg Normann.
- Stillingen som helsefaglig direktør ved
Akershus universitetssykehus er trolig en
av de mest sykepleierfaglig utfordrende
jobber i Helse-Norge for tiden. Jeg ser frem
66
til å ta fatt på store og krevende oppgaver
ved Akershus universitetssykehus. Det
er svært gledelig at sykehuset gir faglige
utviklingstrekk en helt sentral plass, i tillegg
til fokus på organisasjon og ledelse, uttaler
Kristin Bang.
Fra nettsiden www.ahus.no
Fylkesleder Inger Skjæveland i Rogaland
i ny lederstilling
Inger Skjæveland avslutter nå sin karriere
som fylkesleder i Rogaland. Hun begynner
med det første som klinikkoversykepleier
ved Universitetssykehuset i Stavanger.
Inger Skjæveland har vært en
viktig deltaker og støttespiller
i arbeidet med å utvikle
ledersatsingen i NSF. Hun har
både som fylkesleder og som
tidligere avdelingssykepleier,
vist gode evner både til å
begeistre og å sette kritiske
blikk på helsesektoren når det har vært
nødvendig. Inger Skjæveland har tro på
sykepleiernes lederskap og ønsker selv å
gi sitt bidrag til å utvikle dette lederskapet
og til igjen å få til en lokalgruppe av LSL i
Rogaland.
Som klinikkoversykepleier ved medisinsk
avdeling vil hun sitte i direktørens stab.
Den engasjerte sykepleielederen tror dette
vil gi en god mulighet til å tydeliggjøre
sykepleierfaget i virksomheten.

Aktuelt om juss og arbeidsliv
Helserett for pleie og
omsorgstjenesten.
Medlex Norsk Helseinformasjon kom i
fjor ut med ny utgave av sin oversikt over
aktuelle lover for pleie og omsorgssektoren
i kommunene. Lovene er delt inn i tre
grupper. I den første gruppen presenteres
helsepersonellover, dvs. lover som regu-
lerer godkjenning av helsepersonell og deres
rettigheter og plikter, og pasientrettig-
hetsloven. Her er også tatt helt eller delvis
andre lover som er bestemmende for
personellets yrkesutøvelse. I den andre
gruppen finner vi Helsetjenestens ansvars-
og forvaltningslover. Her medtas lover som
regulerer faglig innhold og forvaltningsmessig
ansvarsplassering m.v. av helsetjenester.
Den tredje gruppen lover som presenteres
er Lover eller utdrag av andre lover som
er viktige for pleie- og omsorgstjenesten i
dens forhold til brukerne. Her medtas bl.a
lover som regulerer brukernes rettigheter og
personalets medvirkning og tiltak overfor
brukerne.
I tillegg til lovene tar boken også med aktuelle
brev fra sentrale myndigheter, rundskriv og
forskrifter. Det gjelder også andre aktuelle
lover for sykepleiere og ledere.
Jeg merker meg at tidligere leder i LSL
Turid Lohne Velund og spesialrådgiver i
NSF, Jarle Grumstad har gitt nyttige råd
og innspill til boken. Dette er en bok som
kommer i kategorien : ”må bare ha den”!
Helserett.
Helserett for pleie og omsorgstjenesten.
Medlex Norsk Helseinformasjon 2005
ISBN 82-7841-278-2
Aktuelt om juss og arbeidsliv
Av Karl-Henrik Nygaard
Arbeidsmiljø-
loven
I forrige nummer av Sykepleielederen omtalte
vi Jakhelln og Aunes kommentarutgave til
den nye arbeidsmiljøloven. Nå foreligger
også Universitetsforlagets kommentarutgave
til loven. Den er skrevet av juristene Jan
Fougner og Lars Holo. Boken tar for seg
kapitel for kapitel i loven med referanser til
forarbeider, ot.proposisjoner, innstillinger til
Odelstinget og forhandlinger. Den har også
en interessant historisk innledning. Boken
har et godt register som gjør at det er lett å
finne frem i den. Når jeg søker etter emner
knyttet til ledelse finner jeg kun noe i forhold
til kapittel 10 om arbeidstid. Begrepet er
her ”ledende stilling” og gjelder unntak i
forhold til § 10. Her heter det i loven at :
”(l) Bestemmelsene i dette kapittel kommer
ikke til anvendelse for arbeidstaker i ledende
stilling, med unntak av § 10-2 første, andre
og fjerde ledd.” . Her kommenterer de to
juristene at: ” Det avgjørende er at arbeidet er
av ledende art. Hvilken tittel vedkommende
er utstyrt med, kan bare være en indikasjon
blant flere momenter og er ikke avgjørende
i seg selv. Om for eksempel en avdelingssjef
leilighetsvis deltar i salgsarbeidet, gjør ikke
noe fra eller til hvis hans hovedoppgave er av
administrativ og derved ledende art.”
Med dagens sterke fokus på lovverk og
rettigheter, er nok også dette en av de bøkene
som bør tilhøre lederens bibliotek.
Arbeidsmiljøloven
Kommentarutgave
Jan Fougner og Lars Holo
Unversitetsforlaget 2006
ISBN: 82-15-00759-7
67
 NSFs
NSFs LANDSGRUPPE
LANDSGRUPPE AV SYKEPLEIELEDERE
AV SYKEPLEIELEDERE
inviterer
inviterer til til

KONFERANSE
KONFERANSE
26. –26.
27.– oktober
27. oktober
20062006
på Radisson
på Radisson SASSAS Atlantic
Atlantic hotell
hotell
Stavanger
Stavanger

TEMA:
TEMA:
KJØNNSNØYTRAL
KJØNNSNØYTRAL LEDELSE
LEDELSE – –
ERER DET
DET MULIG??
MULIG??

Målgruppe:
Målgruppe: ledereledere
på allepå allei nivå,
nivå, privati privat og offentlig
og offentlig sektorsektor og andre
og andre interesserte
interesserte

68
Torsdag 26.oktober Møteleder: Anne Helene Frostestad

DAGENS TEMA: Politikk, erfaring og forskning

kl. 0830-1000 Ankomst og registrering. Kaffe og rundstykker

kl. 1000-1015 Kulturelt innslag

kl. 1015-1030 Åpning av seminaret

v/ Linda Warelius, leder av NSF – LSL

kl. 1030 - 1100 Kjønnsnøytral ledelse - er det ønskelig?

- politiske strategier for ledelse
- hvordan vektlegges kjønnsperspektivet?

Innleder: Statssekretær i Barne- og Likestillingsdepartementet

Kjell Erik Øie

kl. 1100 -1130 Ledelse i næringslivet:

- hvordan vektlegges politiske føringer
- har kjønn betydning for ressursbruk, prioritering og resultat?

Innleder: Konserndirektør Organisasjon og HR i Sparebank 1, SR-

bank Arild L. Johannessen

kl. 1130 -1230 Besøk i fag- og produktutstillingen. Kaffe og frukt

kl.1230 – 1330 Har kjønn betydning for utøvelse av ledelse?

- hva viser forskning?
- sentrale utviklingstrekk
- nødvendige ulikheter?

Foreleser: Human Factors A/S ved Lene Rønning og

Bjørn Z. Eklund

Kl. 1330 -1430 LUNSJ

Kl.1430 – 1530 Tema fortsetter

Kl.1530 – 1600 Besøk i fag- og produktutstillingen. Kaffe

Kl.1600 – 1715 Det flytende kjønn.

Hva er det - og får vi mer av det i ledelsen av morgendagens
arbeidsliv?

Foreleser: Psykolog og Dr. Philos. Birte Folgerø Johannessen

Kl. 1715-1730 Oppsummering og avslutning

Kl.1900 Samling i fag- og produktutstillingen. Aperitiff og nettverksbygging

Kl.2000 Middag og underholdning

69
 Fredag 27. oktober Møteleder: Linda Warelius

DAGENS TEMA: Strategi, likestilling, og fremtid

.

Kl.0830 - 0845 Åpning – kulturelt innslag

Kl.0845 - 0945 Kvinne i topplederrollen

- utfordringer som leder av en mannsdominert organisasjon
- nødvendige valg og strategier

Foreleser: Børsdirektør Oslo Børs Bente A. Landsnes

Kl.0945 - 1045 Møter mannlige og kvinnelige ledere ulike forventninger og krav?

Konsekvenser for arbeidsmiljøet og likestilling

Foreleser: Leiar i Unio Anders Folkestad

Kl.1045 - 1145 Besøk i fag- og produktutstillingen. Kaffe med bite’ti

Kl.1145 - 1230 Tema fortsetter

Kl.1230 - 1330 Kjønnsnøytral ledelse – er det mulig??

- hun og han – ulikheter mellom kjønn , sosialisering og
kommunikasjon
- betydning av og hindringer for mangfold i organisasjoner

Foreleser: Faglig ansvarlig for ledelsesstudier ved

Kvinneuniversitetet Nina Johannesen

Kl.1330 -1400 En oppsummering med et skrått blikk

- viktige ”take home messages”

Uhøytidlig lungelege ved Sørlandet sykehus Kristiansand

Frode Gallefoss

Kl.1400 -1415 Oppsummering og avslutning

Kl. 1415 Lunch og avreise

70
 PÅMELDING TIL LANDSGRUPPEN AV
SYKEPLEIERLEDERES KONFERANSE I STAVANGER
26. OG 27. OKTOBER 2006
Påmelding skjer via
www.sykepleierforbundet.no/faggruppekonferanser

DELTAKERAVGIFT
VED PÅMELDING
INNEN 25.06.06 KR. 2950,- FOR MEDLEMMER I NSF-LSL
Dekker lunch og KR. 3450,- FOR ANDRE
”kaffepauser” begge
dager
DELTAKERAVGIFT
VED PÅMELDING
ETTER 26.06.06 KR. 3450,- FOR MEDLEMMER I NSF-LSL
Dekker lunch og KR. 3950,- FOR ANDRE
”kaffepauser” begge
dager
HOTELL KR. 1075,- ENKELTROM PR. DØGN
HOTELL KR. 540,- PR. PERSON I DOBBELTROM PR. DØGN
NETTVERKSMIDDAG
26.OKTOBER KR. 455,- 3 RETTERS MIDDAG/ M DRIKKE

GET TOGETHER Betaler for det du spiser Her møtes de av oss som er i Stavanger
Onsdag kveld, og drikker på stedet kvelden før seminarstart til en uformell
25.OKTOBER sammenkomst

Utsjekk fra hotellet kl.12.00 avreisedagen.

Evt. spørsmål rettes til : kurs@sykepleierforbundet.no eller

LSL aenbe@broadpark.no

Vi garanterer ikke hotellrom etter 25. september 2006.

Obs! prisforskjell på deltageravgift før og etter 25. juni
Programmet med link til nettpåmelding og presentasjon av foreleserne kan lastes
ned fra vår hjemmeside:
www.sykepleierforbundet.no/sykepleierledere

Konferansen er godkjent meritterende med 12 timer til klinisk spesialist/

spesialsykepleier

VELKOMMEN
TIL EN KONFERANSE
MED SPENNENDE OG TIDSAKTUELT TEMA!

71
 B
Returadresse:
Karl Henrik Nygaard
Nygårdsmyren 19
5169 Laksevåg
– i oppdrag for en bedre hverdag

Vi gir lederne
tid til å
lede.

Bemanningsløsninger for helsesektoren.

Telefon: 23 33 33 00 Adresse: Thereses g 14 B E-post: firmapost@achima.no
Telefax: 23 33 33 01 0452 Oslo Internett: www.achima.no