http://www.fineart.

no/doc/motiv/nasjonal_landskap
http://no.wikipedia.org/wiki/Romantikken
http://www.home.no/gjegle/Biletkunst.htm

NASJONALROMANTIKKEN
- biletkunst -
 
Kva er typisk for norsk natur?  Sjå for deg turisten som kjem med båt frå flate Danmark og
kjem i land f. eks. i Kristiansand.  Særleg dersom han svingar vestover, må han bli ganske
slått av synet av fjell og skog, fjordar og vatn.  Dette såg landskapsmålarane rundt 1850
òg, og dei såg det ofte som i eit forstørringsglas.  Dei måla tindar og stup, fossar og brear,
vill og urørt natur.  Men dei måla òg folk, helst bønder, for det var bøndene som stod for
det ekte norske, det stolte og trauste, det som ikkje var forandra av påverknader
utanfrå.  Ikkje så rart at målarstykka får eit romantisk preg, kanskje?  Då må vi nok legge til
at ettertida meiner det både i skrift og i biletkunst blei laga eit bilete av bonden som
kanskje ikkje var heilt korrekt.
 

J.C.Dahl
Ein av dei fremste målarane i denne tida, var Johan Christian Dahl (1788-1857).  Då han
var i 20-åra reiste han til København for å studere ved kunstakademiet, og seinare blei
han professor ved kunstakademiet i den tyske byen Dresden.  Men før det var han klar
over at det var landskapsmålar han var og ville vere.  Han ville skildre naturen så korrekt
som mogleg, og meinte ein måtte setje seg inn i både vêrforhold og planteliv for å kunne
greie dette skikkeleg.  Samtidig skulle eit vakkert landskap spegle det som rører seg i
menneskesinnet, få fram romantiske stemningar.
Han gjorde fleire reiser rundt i Noreg, til
fots og med hest, for å samle inntrykk
og teikne skisser. Særleg let han seg
imponere over Vestlandsnaturen, med
motsetnadene mellom høge fjell og
djupe dalar, og med dei skiftande vêr-
og lysforholda.   Nokre av dei mest
kjende bileta hans er ”Fra
Sognefjorden” (1827), ”Slindebirken”
(1831) og ”Fra Stalheim”(1842).
 
 
 
            For å sjå biletet ”Fra Stalheim” i større format,
kan du klikke på det.

Tidemand og Gude
Du hugsar biletet på bakgrunnssida, ”Brudeferden i Hardanger”?  Det er truleg det mest
kjende biletet frå nasjonalromantikken, måla i 1848, av Adolph Tidemand og Hans Fredrik
Gude.
 
Adolph Tidemand (1814-76) var særleg opptatt av det norske folkelivet og skildra dette i
kvardag og fest.  Ikkje minst store hendingar, som bryllaup, gravferder og religiøse
vekkingsmøte fascinerte han. Som J.C. Dahl hadde han studert både i København og i
Tyskland, og han gjorde  fleire reiser i Noreg for å studere landskapet og lage skisser som
utgangspunkt for måleria sine  Han slo for alvor gjennom med målarstykket ”Haugianerne”
(1852)
 
Tidemand samarbeida med Hans Fredrik Gude om fleire bilete, og samarbeidet var ofte
slik at Tidemand måla personane mens Gude måla landskapet, ettersom Gude
spesialiserte seg på å måle landskap.  Han var særleg opptatt av lysverknadene og av å få
fram dimensjonar i landskapet.  Sentrale verk av Gude er ”Høyfjell i soloppgang” og
”Innseilingen til Christiania”.  I tillegg måla både han og Tidemand ei rekkje bilete til slottet
Oscarshall på Bygdøy, etter bestilling av kong Oscar 1.
 

Eventyr-illustrasjonar
Du hugsar at folkeeventyr og folkedikting elles var viktig i nasjonalromantikken, typisk
norske som det er lett å tru at dei er?  Når eventyra blei skrivne ned og etterkvart gitt ut i
bokform, måtte det òg illustrasjonar til.  Sjølv om Theodor Kittelsen (1857-1914) knapt var
fødd då nasjonalromantikken var på sitt høgste, må vi innom han her, for ingen har som
han fått oss til å tru at vi veit korleis tussar og troll, huldra og nøkken, ser
ut.  Gjennombrotet som illustratør fekk han med teikningane til ”Eventyrbog for børn”
(1883-87), og seinare måla han mellom anna ein parafrase over kjende eventyrmotiv,
mellom anna ”Soria Moria slott” .
 
Samtidig med Kittelsen levde Erik
Werenskiold (1855-1938).  Det var Adolph
Tidemand som råda han til å bli kunstnar, og som
så mange andre i denne perioden, drog han til
Tyskland for å få opplæring og utdanning.  Han
arbeidde i ulike stilretningar, men i denne
samanhengen er det viktige at han var ein original
og dyktig teiknar.  Etter godkjenning av
Asbjørnsen, fekk han arbeidet med å illustrere
eventyrsamlingane hans, og fantasirikdommen og
humoren i illustrasjonane gjorde han snart
vidkjend. Ei teikning frå ”Soria Moria slott” er eit
godt eksempel på dette.
 
 
Teikning henta frå ”Soria Moria slott”
 
Du kan òg lese om  litteraturen og musikken i nasjonalromantikken.
 

Nasjonalromantikken
Portaler: Litteratur , Kunst

Thomas Fearnley, Labrofossen ved Kongsberg,Lillehammer kunstmuseum.

Nasjonalromantikken var en kulturhistorisk periode som hadde sitt opphav i strømninger i

den tyske kulturkrets for 200 år siden. Man taler gjerne om en høyromantikk, med utspring
i den tyske byen Jena, og en noe yngre romantikk, nasjonalromantikken, med utspring i
Heidelberg. Nasjonalromantikken fant sine særegne uttrykk både
innen billedkunst,arkitektur, filosofi, historieforskning, musikk, folkloristikk og litteratur.
I Norge varte perioden fra ca.1840 til 1855-60. Nasjonalromantikken var en varaint
av romantikken, som var den dominerende åndsstrømningen i Europa fra ca 1800-1830.
Romantikken hadde sterke innslag av filosofi, søkte tilbake mot middelalderen og antikken
og la vekt på den skapende fantasi. Den var grensesprengende og eksperimenterte gjerne
med kunstnerisk form. Nasjonalromantikken, også kalt Heidelbergromantikk, ville forstå og
kaste lys over nasjonale særtrekk og sugde næring av Johann Gottfried von
Herders tenkning. Den rettet oppmerksomheten mot folkelige kulturtradisjoner, både
materielle og åndelige, så som eventyr, sagn, viser, dialekter, byggeskikker, klesskikker,
folkelig dekorasjonsmaling og treskjæring m.m. Den inspirerte språkvitenskap og
historieskriving og ble opphavet til folkeminnevitenskapen. Sentralt sto personer som
Arnim, Brentano og brødrene Grimm i Tyskland. I Norge fikk vi P. Chr. Asbjørnsen, Jørgen
Moe, M.B. Landstad, Olea Crøger, Ivar Aasen, L. M. Lindeman, P.A Munch m.fl. og en
rekke billedkunstnere, diktere og komponister som lot seg ispirere av folkelige tradisjoner
og norsk natur. Jf. Det nasjonale gjennombrudd

I arkitekturen brukes nasjonalromantikk som en samlebetegnelse på flere stilarter som en

fase innen historismen fra slutten av 1800–tallet fram til etter 1. verdenskrig. Innen norsk
trearkitektur regnes dragestilen fra før 1900. Større bygninger kjennetegnes ved bruk av
grovhugget stein (råkopp), som motvekt til eller reaksjon på tysk klassisistisk
pussarkitektur. Ornamentikken i jugendstilen tar opp vikingtidens dyremotiver og
stavkirkedekor for å symbolisere det norske.

Edvard Grieg var en framtredende representant innen musikk.

 Innhold
 [skjul]
• 1 Bakg
runn
• 2 Sveit
s og
nasjon
alroma
ntisk
maleri
• 3 Forfa
ttere
• 4 Male
re
• 5 Kom
poniste
r
• 6 Se
også
• 7 Ekste
rne
lenker
Bakgrunn [rediger]
Presten og filosofen Johann Gottfried Herder ga støtet til en nydefinering av begrepet
"folk", gjennom sine utgivelse av Volkslieder folkeviser, senere revidert utgave Stimmen
der Völker in Liedern. Vokslieder I forordet påviste han at alle folkeslag i verden besatt, og
hadde rett på, sine separate kulturuttrykk. Herder ble gjennom dette opphavet til
begrepet folkevise,folkekultur, og i videre forstand nasjonalkultur. Parallelt med Herders
arbeid introduserte Montesquieu maktfordelingsprinsippet,
og Rousseau folkesuverenitetsprinsippet. Innflytelse fra disse tre, Herder, Montesquieu og
Rousseau skulle etter hvert flyte sammen i nasjonalromantikken og gi impulser til
undertrykte folks streben etter selvstyre.

Tyskland var først ute. Det tyske kulturområdet var splittet i en rekke småstater med felles
språk. Tyskland ble først en politisk enhet i 1871. Clemens Brentano og brødrene
Grimm tok tidlig initiativet til samling og katalogisering av tysk språk, og gjennom dette
arbeidet nedtegnet de også en rekke eventyr og sagn - en kulturarv som hadde levd sitt liv
på folkemunn. Grimms Kinder und Hausmäechen itkom i 1812 og Deutsche Sagen i 1818.
Innsamlingen av folkets kulturskatter bekreftet og styrket Herders kulturtanke. Arnim og
Brentano gav imidlertid ut en samling tysk folkeposei allerede mellom 1805 og 1808 under
tittelen Des Knaben Wunderhorn. Den ble mønster for senere utgaver av folkepoesi i
andre land. Johannes Brahms tonesatte den tyske samlingen. Den norske dikter Henrik
Wergeland lot seg inspirere av Des Knaben Wunderhorn da han skapte
sine Vinterblommer i Barnekammeret, en samling med barnepoesi som delvis består av
frie gjendiktninger med Wergelands eget poetiske stempel. Brødrene Grimm fikk sine
norske oppfølgere i Peter Christen Asbjørnsen ogJørgen Moe, mens deres språkarbeid ble
især fulgt opp av Ivar Aasen.

I Norge knyttes nasjonalromantikken først og fremst til det nasjonale gjennombrudd som

fant sted omkring 1840. Norge hadde fått sin frihet, så nå måtte man finne fram til et norsk
kulturuttrykk. Andreas Faye hadde alt gitt ut en samling sagn i 1833, men Henrik
Wergeland erklærte at dette var på langt nær nok.

«...nu have saamange 100 Præster færdets inde i Dalene siden Vi bleve fri og alt
Nationalt fikk sin rette Værdi igjen, uden at have enten samlet eller berettet noget om
Folkesangen derinde. Og dog har der været mange poetiske Dilettanter imellem
dem, som synes skabte til et saadant Hverv. Men Kjærligheden maa drive dette. Alt
hvad vi kan opvise af saadanne Foretagender, er Fayes Sagn, et Rygte om at
Præsten Wolff skal have samlet nogle fra Thelemarken og en Samling av
"Dialektsange" (saa har man opgivet mig dens smagløse Titel), som nu skal være
under arbeide - en Skjald maatte gjennemvandre Norge forat opdage dem; men da
maatte han ikke ligge i Præstegaardene. Kommer jeg på Landet, skal jeg udrette
noget». (brev til Frederika Bremer, 5. februar 1840).

Det arbeidet Wergeland etterspurte kom i gang for alvor etter 1840. Magnus Brostrup
Landstad og Olea Crøger var imidlertid allerede i gang på slutten av 1830-tallet, og
ettersom den «nasjonale kulturen» ble oppdaget og formidlet gjennom konserter og
utgivelser, vokste begeistringen i det urbane Norge. Den musikalske innsamlingen begynte
med Ole Bull og fortsatte med Lindeman. Et norsk musikkuttrykk, visste Bull, måtte ta
utgangspunkt i den norske folkemusikken - og løsningen kom i møtet
med Myllarguten i 1831. Slåttemusikken ble svaret.

Toppen av den nasjonalromantiske stemningsbølgen kom i 1849. Da ble det holdt en

rekke forestillinger og konserter, og Myllarguten ble presentert for et urbant publikum, og
straks hyllet og romantisert.

Nasjonalromantikken i Norge kan deles i to typer. På den ene siden har vi et poetisk
svermeri, gjerne båret oppe av den poetiske realismen. Her finner vi diktere
som Welhaven ogAndreas Munch. Man er opptatt av naturen, hyller den inn i mystikk,
svermer for det norske bygdelivet, men mener samtidig at det i sin umiddelbarhet ikke er
dannet nok - kunsten må foredles. Den ville natur, hvor interessant den enn er, må
temmes. Mange av de ledende forfatterne i nasjonalromantikken var tilknyttet «troppen»
eller Intelligenspartiet. Dette gjaldt til og med Vinje i unge år.

Da den unge Henrik Ibsen oppførte skuespillet Sancthansnatten i Bergen i 1852 var det

nettopp dette han drev gjøn med. Han forsto godt at holdningen kunne være både
sentimental og fordomsfull. Reaksjonen på stykket fra den samme kulturleiren var slakt, og
Ibsen satte aldri opp stykket igjen. Som en konsekvens av disse holdningene skrev Ivar
Aasen en artikkel omNorskhed og dannelse. Dette var åpenbart to ulike størrelser,
konkluderte Aasen. Nasjonalromantikken synliggjorde dermed også en ganske
uoverstigelig kulturkløft, som skulle komme til å være et kulturpolitisk problem i Norge til
langt opp i nyere tid (jmfr. språkstriden).

På den andre siden har vi en mer vitenskapelig orientert retning. Her finner vi
samlerne Asbjørnsen og Moe, Magnus Brostrup Landstad, Ivar Aasen, og endelig Eilert
Sundt. Disse går inn for å ta bygde- og folkekulturen på alvor, samler inn og skriver ned,
og legger fundamentet for folkeminnegranskingen og etnologien i Norge. De kalles ofte
nasjonalrealister heller enn nasjonalromantikere.

Språkstriden gjorde seg også gjeldende under nasjonalromantikken. Nå som Norge var et

fritt land, mente mange at vi også trengte et eget språk. Forslagene var mange, men til
slutt endte vi opp med det som skulle utvikle seg til dagens nynorsk og bokmål. Ivar
Aasen og Knud Knudsen er sentrale navn her. Fornorskningsstrebet hadde alt begynt med
Henrik Wergeland, som spådde at Norge ville ha sitt eget skriftspråk «før aarhundredet
nedrødmer».
Sveits og nasjonalromantisk maleri [rediger]
Sveits var i likhet med Norge en på flere måter ung nasjon, som fikk sine nåværende
grenser og selvstendighetsstatus i oppgjøret etter napoleonskrigene, dvs omkring 1814.

Også der ble det opplevd som viktig å finne fram til særtrekk. Plasseringen sentralt i
Europa, gjorde dette både lettere og vanskeligere. De fleste europeiske kunstnere som
ville besøke Italia, reiste gjerne over de sveitsiske passene. Enkelte av disse, som f.
eks. Jacob van Ruisdal laget «nordiske» landskaper allerede på 1600-tallet.

I malekunsten møttes norske og sveitsiske malere i dyrkingen av den uberørte natur, med
fjell, breer, fosser og små vann eller tjern. Landskapet ble hovedtema i bildene, gjerne med
kjente landemerker. Flere av bildene ble overført til raderinger som ble solgt i store opplag
til oppheng i bedrestilte borgerhjem.

Kjente navn i sveitsisk malekunst i perioden er: Alexandre Galame (1810 - 1864), Francois

Diday (1802 - 1877), Barthélemy Menn (1815 - 1893), Wolfgang-Adam Töpffer (1766 -
1847) ogCaspar Wolf (1753 - 1783) som hadde en funksjon i sveitsisk nasjonalromantikk
som lignet på Peder Balkes i Norge.

En del norske kunstnere bidro forøvrig med bilder med sveitsiske motiver, som f.
eks. Johan Gørbitz, Knud Baade og Thomas Fearnley.

(Avsnittet bygger på informasjon fra en utstilling om temaet som har vært vist i Tromsøs og
Bergens Kunstmuseer)
Forfattere [rediger]
• Andreas Munch
 • Johan Sebastian Welhaven (1807–1873)
• Henrik Wergeland (1808–1845)
• Ivar Aasen (1813–1896)
• Knud Knudsen(1812–1895)
• Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870)
• tidlig Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910)
• Den unge Henrik Ibsen (1828-1906)
• Camilla Collett
• Peter Chr. Asbjørnsen (1812–1885)
• Jørgen Moe (1813–1882) (Samlet inn eventyr)
Malere [rediger]
• Erik Bodom (1829 – 1879(?))
• Knud Baade (1808 – 1879)
• August Cappelen (1827 – 1852)
• J.C. Dahl (1788–1857)
• Thomas Fearnley (1802 – 1842)
• Hans Gude (1825–1903)
• Lars Hertervig (1830–1902)
• Adolph Tidemand (1814–1876)
• Peder Balke (1804–1887)
• Theodor Kittelsen (1857–1914)
Komponister [rediger]
• Ole Bull (1810–1880)
• Halfdan Kjerulf (1815–1868)
• Johan Svendsen (1840–1911)
• Rikard Nordraak (1842–1866)
• Edvard Grieg (1843–1907)
• Agathe Backer Grøndahl (1847–1907)
Det nasjonale landskapet har alltid stått sterkt i Norge. På 1800-tallet vokste det frem en nasjonalfølelse i mange land i Europa. I
kjølevannet av denne identitetsjakten fulgte Nasjonalromantikken. Nasjonalromantikken med den lille mannen mot den sublime,
monumentale og dramatiske naturen oppstod først ved akademiene i Tyskland, der norske kunstnere tok med seg retningen hjem til
Norge i første halvdel av 1800-tallet. Her holdt den stand fram til den ble avløst av realismen ca. 1870. Nasjonalromantikken var en
videreføring av romantikken, men i tillegg var malere, forfatter og musikere opptatt av sitt eget folk, landets historie og unike
tradisjoner; det som var spesielt norsk. 

Mye av grunnen til at Norge omfavnet Nasjonalromantikken var vår union med Sverige. Kunsten styrket vår selvstendighetstanke og
identitet, selv om flere fjell og landskap var mer tyske enn norske. Kunstnerne var hjemme om sommeren, vandret rundt i den
heilnorske naturen, skisset, og malte bildene på høsten og vinteren på atelierene i Düsseldorf og München. I tillegg til å skryte av
villskapen i den vakre, norske naturen, viste maleriene motiver både fra dagliglivet og fra viktige hendelser som avskjeder,
skipsforlis og brylluper. Kunstnerne ønsket å gi et idealbilde av virkeligheten. Derfor pyntet de gjerne på det de malte eller gjorde
bildene mer dramatiske enn i virkeligheten. Viktige kunstnere i nasjonalromantikken var J.C.Dahl og Hans Gude, som malte
landskapsmalerier, og Adolph Tidemand som skildret det norske bondelivet. Det som regnes for nasjonalromantikkens høydepunkt i
Norge er bildet "Brudeferden i Hardanger", som Tidemand og Gude malte sammen i 1848.
Romantikken

Portaler: Litteratur , Kunst

Caspar David Friedrich, Junotempelet i Agrigent (1830).

Romantikken er betegnelsen på en tankestrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra

slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet. Det er vanskelig å sette en klar grense for når
romantikken tok slutt, da den varte lenger innenfor enkelte kunstformer enn andre. Begrepet har sitt utspring i
det franske «romance» som forklares som «romansk fortelling» (fortelling på et romansk språk) og knyttes til
ridderdiktningen på 1100-tallet. Begrepet roman knyttes på samme måte til middelalderens «gestes»,
fortellinger på folkespråkene, motsatt «legendene» som var på latin. Folkespråkene var i denne
sammenheng romanske, det vil si fransk, italiensk eller spansk. Fortellingene handler gjerne om
ulykkelig kjærlighet ogridderidealer, og er skrevet i en periode som ofte kalles den gotiske
romantikken i høymiddelalderen.

Det er vanlig å tolke romantikken som en tilbakevendende tendens i europeisk åndsliv, eller som en
fiksert litteratur- ogkunsthistorisk epoke knyttet til hovedsakelig første halvdel av 1800-tallet. En regner med at
den europiske romantikk ebbet ut med Goethes død, altså rundt 1830. Men i Norden levde romantikken lenger.
I Norge slo romantikken først igjennom i dikterkunsten med Henrik Wergeland omkring 1830.
Mens nasjonalromantikken slo igjennom for alvor i på 1840-tallet, og på 1890-tallet fikk vi nyromantikk.
 Innhold
 [skjul]
• 1 Rom
antikke
ns
opprin
nelse
• 1
.
1
 
D
e
n

t
y
s
k
e

i
d
e
a
l
i
s
m
e
n
• 2 Rom
antikke
ns
innhol
d
• 2
.
1
 
N
a
t
u
r
r
o
m
a
n
t
i
k
Romantikkens opprinnelse

Jean-Jacques Rousseau

Det er uenighet rundt romantikkens opprinnelse, men det er gjerne to utgangspunkter man enes om: opprør
mot opplysningstidens og klassisismensidealer, og den franske revolusjonen i 1789. Den franske
revolusjonsteoretikeren Jean-Jacques Rousseau stod sentralt. Tenkerne i opplysningstiden hadde hatt stor tro
på menneskets intelligens, og mente at man gjennom bruk av fornuft kunne løse alle slags problemer hvis man
bare fikk nok informasjon om det aktuelle emnet. I klassisismen var det skapt regler for hvordan kunsten skulle
skapes. I 1750 gav Rousseau ut en artikkel som het Discours sur les sciences et les arts (Samtaler om
vitenskapene og kunsten) hvor han mente at mennesket var godt av natur, men at vitenskap og sivilisasjon
hadde ødelagt og fordervet menneskesinnet. Han konkluderte med at teknologiens fremgang hadde økt
innflytelsen til de regjerende makter i verden på bekostning av enkeltmenneskets frihet. Løsningen på dette,
mente han, var at mennesket måtte «tilbake til naturen»; det opprinnelige og naturlige.

Goethe i Campagna

Romantikken oppsto gjennom møtet mellom Rousseaus tanker og den tyske Sturm und Drang-bevegelsen,
der Goethe var en ledende skikkelse.
Johann Gottfried von Herder

Johann Gottfried Herder la mange av premissene for romantikken gjennom videreutvikling av tankene til
Rousseau og Kant. Sturm und Drang la stor vekt på følelsene og representerte et opprør mot den franske
rasjonalismen. Goethe og hans samtidige ivret for en tysk nasjonal litteratur. De kalles gjerne «før-
romantikerne».

Da romantikken på slutten av 1700-tallet fikk sitt gjennombrudd som en ledende strømning i Europas kulturliv

og kunstformer, var den først og fremst en reaksjon mot renessansen og opplysningstidens krav til
fornuftstenkning. I starten ble ordet brukt om det fantastiske natur- og menneskesyn som ble uttrykt i populære
1700-tallsromaner. Senere omfattet begrepet følelsesladde fenomener slik de ble formidlet i billedkunsten,
litteraturen og musikken. Romantikken er således en betegnelse både på en livsholdning, og en retning og
tidsepoke innen kunstformene.

Friedrich Schlegel.

Den tyske idealismen

Romantikken stod spesielt sterkt i datidens mange tyske stater hvor den kom som en reaksjon på effektene
avNapoleonskrigene. Den tyske romantikken knyttes spesielt til en artikkelserie utgitt av Friedrich
Schlegel mellom 1798 og1800. Sammen med Goethe og Schelling definerte disse en retning som knyttes til
universitetsmiljøet i byen Jena, og ofte betegnes som høyromantikk, eller tysk idealisme. Retningen ble
toneangivende for en rekke romantiske diktere, og videre for idéhistorien gjennom Hegel.

Romantikkens innhold
Romantikken er ufattelig mangslungen. Filosofisk sett bygger den på arven fra Platon, nyplatonismen og kristen
mystikk, foruten på de nyere politiske idealene. De viktigste nøkkelordene er lengsel og erindring, sannhet,
frihet og kjærlighet. Dessuten legges det stor vekt på følelsene, men ikke ensidig. Det romantiske perspektivet
på tilværelsen var at den egentlige virkeligheten ikke er noe håndgripelig som kan måles i objektiv forstand. Det
skilles gjerne mellom en ytre og en indre virkelighet, og romantikken streber etter den indre virkeligheten,
gjerne i platonsk forstand. En romantiker stiller seg med andre ord avvisende til positivismen. Det viktige er
hvordan verden fremstår i menneskets tanker og følelsesliv; sannheten er subjektiv. Romantikken tok en del av
mystikkens tankegods i arv, og en viktig bidragsyter til høyromantikken var i så måte Platon. Fra ham og
nyplatonikerne arvet romantikken tanken om det sanne, det skjønne og det gode, og disse enhetenes
opprinnelse i «det ene» som er Gud. Mange av de tidlige romantikerne var direkte inspirert av
mystikeren Jakob Böhme, som regnes som pietismens «far». Tankegangen her gikk på at den religiøse skulle
søke Gud i inderlighet, og at veien gikk gjennom følelseslivet, ikke så mye gjennom intellektet.

Følelsesaspektet i romantikken er direkte knyttet til denne tankegangen. Uten dette perspektivet kunne
romantikeren lett gli ut i det sentimentale. Om forholdet mellom fornuft og følelser sier Wergeland følgende:

Du i ditt Hjerte før i din Pande

finde det sande.
Lad din Fornuft seg med Følelsen blande...
 (Wergeland: Mennesket, 1845)

Erindring er også et sentralromantisk begrep knyttet til Platon. Dette henger sammen med det romantisk-
platonske synet på kjærligheten, og kan knyttes opp mot barnet, historien og fedrelandet - begreper som alle
får nytt innhold i epoken.

Lord Byron.

Frihetstanken kom til uttrykk gjennom begeistring og politisk støtte til de mange selvstendighetskampene som
oppsto i Europa tidlig på 1800-tallet.Napoleon var en frihetshelt for Beethoven, så langt som til 1804, da han
kronte seg til keiser. Beethovens skuffelse over dette er legendarisk. Lord Byronreiste ut og tok del i den greske
frihetskampen mot tyrkerne, og den gode vennen Shelley gikk enda lenger i synet på frihet. For ham var
friheten en absolutt som skulle berøre alle sider av livet. Det polske og det belgiske opprøret i 1830,
og Julirevolusjonen samme år oppmuntret Wergeland til å skrive en rekke flammende kampdikt, og det
at Russland gikk inn og knuste opprøret i Warszawa var noe han aldri kunne tilgi. Et ekko av dette finnes også i
diktet Republikanerne av Welhaven.

En sann romantiker ble en som søkte bort fra verden her og nå, tilbake til fortiden, til verden slik den fortonte
seg i fantasi, drømmer eller eventyr, eller mot en kommende verden. Fordi denne higen etter skjønnhet,
perfeksjon og enhet med naturen oftest kun lot seg materialisere som kunstuttrykk, og ikke i form av en endring
av den reelle verden, var den romantiske livsinnstillingen preget av en underliggende tristhetsfølelse. Det gode i
verden hørte fortiden til, eller var i ferd med å forsvinne fra den. En begynnende kulturverntanke var dermed
ikke til å unngå.

Naturromantikk og naturfilosofi
Mye av den romantiske tenkningen har paralleller til panteisme. Man næret en nærmest religiøs lengsel etter
den ekte og uberørte naturen. Naturromantikeren Schelling mente at Gud var å finne i naturen. Han og hans
samtidige var opptatt av begrepet «Geist», dvs. «ånd», og for Schelling var naturen besjelet. En skiller gjerne
mellom naturfilosofien, som tar utgangspunkt i Schelling, og et natursvermeri som tar utgangspunkt i Rousseau.
Rousseau drøftet menneskets tilknytning til naturen, og viktigheten av å ha naturen innpå seg, men han satte
fremdeles mennesket i sentrum for sin tenkning. Med Schelling fikk naturen en egen ånd.

Jakten på naturen førte til en oppblomstring av turismen fra de mer urbane strøkene i Europa til fredelige
landdistrikter. I musikken er Beethovens sjette symfoni, «pastoralesymfonien», et tidlig eksempel på en
musikalsk tolket naturopplevelse. Letingen etter Gud i naturen hang sammen med jakten på «det
umiddelbare», og er knyttet til nasjonalromantikken og troen på «det folkelige uttrykk» som mer ekte og
sannere enn noe annet.

Naturen fikk egenverdi i og med romantikken. Tidligere hadde folk stort sett vurdert naturen etter hva den var
nyttig til. Vanlige bønder så derfor en steinrøys uten stor bruksverdi der fotturisten fra Christiania så stolte og
ville fjell, når han endelig var kommet opp i Rondane.

Romantikkens natursyn skulle få stor betydning for miljøbevegelsen.

Gullalderdrøm og utviklingstro

Henrik Wergeland.

Dette religiøse, naturelskende aspektet stod i tydelig konflikt med utviklingen i samtiden og det romantikerne så
som den industrielle revolusjonens skitne og menneskefordervende byer. Romantikken var derfor langt på vei å
regne som samtids- og samfunnskritisk. I de tilfeller den likevel fremhevet samfunnsstrukturer, var det alltid
sivilisasjoner i tidligere tider. Middelalderen ble gjerne fremhevet som et høydepunkt i menneskenes historie.
Denne holdningen kan sammenfattes som gullalderdrømmen i romantisk tenkning. Tanken om gullalderen
skrev seg fra Hesiod og Vergil, og er til stede i gresk mytologi. Her var mennesket på sitt mest lykkelige i en
forgangen urtid. Tankegangen er nært beslektet med Rousseaus naturtilstandstanke.

Victor Hugo.

Parallelt med dette bærer romantikken i seg en sterk optimisme på menneskenes vegne. Det bør og skal bli
bedre igjen, og kunstneren skal vise veien til en ny gullalder. Denne utviklingstroen finnes første gang
hos Herder, som i sin historiefilosofi mente menneskeheten skulle utvikle seg mot større og større «humanitet».
Tankegangen finnes også hos Henrik Wergeland, og er til stede i Hegels idealisme. Idéen om «historiens mål»
kan endelig spores hos Marx i en noe annerledes utforming.

Vi kan på samme måte snakke om en høyreromantikk, som virket konserverende og tilbakeskuende, og en

venstreromantikk som bar videre idealene fra den franske revolusjon. På sine eldre dager
fungerte Oehlenschläger som høyreromantiker iDanmark, mens den unge Victor Hugo representerte den
motsatte linjen i Frankrike.
Nasjonalromantikken

Brødrene Jacob og Wilhelm Grimm.

Den nasjonalromantiske retningen, også kalt Heidelberg-romantikken, tar utgangspunkt i tankene til

filosofen Herder og hans folkekultur-tanke. Han hadde alt på 1700-tallet gitt ut en samling folkeviser fra ulike
deler av verden, for å bevise og begrunne at alle folkeslag hadde hver sin separate kultur. Dette ga støtet til
den nasjonalromantiske vekkelsen i mange tyske stater, derbrødrene Grimm kom til å stå svært sentralt. Alt
som kunne knyttes til nasjonen eller folkets historie ble ansett som verdifullt, og verdt å formidle gjennom
kunsten. For i folkekulturen, ofte forstått synonymt med kulturen i primærnæringene (bondekulturen), mente
man å finne den reneste og naturligste form for kultur: den som hadde fått utvikle seg gjennom tusenvis av år
og i nærkontakt med naturen. I denne sammenheng snakket man om das gesunkene Kulturgut, det de fleste
andre hadde glemt, men som hadde overlevd på bygdene. Dette er nærmere behandlet i artikkelen
omnasjonalromantikken.

Romantikken i Norge
I Norge hadde man egentlig bare spredte tilløp til romantikk før 1830. Professor Edvard Beyer sier at «det
nasjonalromantiske stormvær ved hundreårsskiftet nådde Norge som en lett bris». Romantikken i den tidlige
fasen er i Norge representert ved Henrik Steffens og senere Henrik Wergeland. Man kan tidfeste romantikkens
gjennombrudd i Danmark med Steffens` forelesninger i 1802. Dette kom til å inspirere den unge
Oehlenschläger, Danmarks fremste romantiker.

I Norge er det ikke vanlig å snakke om romantikk i tiden fram mot 1830. Samtidens diktere kalles gjerne før-
romantikere, og retningen slo rot ganske sent. Den patriotiske tiden, som bar stemningsbølgen frem til 1814,
kalles gjerne patriotismen og knyttes til det norske selskab i 1770-årene. I samtiden så mange av de unge
dikterne i Norge skjevt til romantikken som retning, og fraba seg tittelen «romantiker». Både Wergeland
og Welhaven omtalte romantikken i nedsettende vendinger, og Wergelands holdning var at romantikken var
bakstreversk. Han var selv oppdratt i opplysningstidens ånd og etter Rousseaus prinsipper. Likefullt hører
Wergelands diktning til Norges mest romantiske.

I Norge slo Romantikken rot femten til tyve år etter at den hadde mistet mye av sin posisjon på kontinentet.
Nasjonalromantikken vokste frem i Norge i årene etter 1840, og hang sammen med den økende innsamlingen
av folkefortellinger fra norsk folkeliv. Den nasjonalromantiske stemningstoppen kan tidfestes til 1849,
da Myllarguten første gang spilte på hardingfele for publikum i Christiania. Etter 1850 endret stemningen seg,
og romantikkens høystemthet ble avløst av den poetiske realismen eller senromantikken. Den egentlige
romantikken var helt tilbakelagt omkring 1870, da man ønsket større realisme i kunsten.

Virkninger av Romantikken
Romantikken ble en avgjørende faktor i 1800-tallets mange nasjonale frigjøringskamper og påfølgende
etablering av nasjonalstater. Her kan vi snakke om en positiv subjektiv-kulturellnasjonalisme, som tar farge av
nasjonalromantikken. Najonalromantikken åpnet for alvor en interesse for forskning på historie og språk, og var
en foranledning til folkeminneforskningen, religionsvitenskapen, etnologien, og store deler av dagens
humaniora. Idéhistorisk skulle Schellings tanker bli fulgt opp av Marx, Kierkegaard og Nietzsche, og to av disse
tok også et oppgjør med romantikkens tankegods. Følgene av oppgjøret skulle vise seg å resultere i en politisk
pragmatisme, der et samfunnssyn basert på økonomiske interesser og grunnleggende behov dannet basis
for kommunismen og fascismen, to ideologier som springer ut av industrialismen, men paradoksalt nok også
hadde klare romantiske tendenser. Begge hadde de front mot kapitalismen og en tilbakeskuende forestilling om
at "folket" måtte kjempe seg fri, hvilket munnet ut i begge bevegelsenes ekstreme nasjonalisme. Arvtagerne
etter Wergeland advarte mot fascismen da den ideologiske kampen mot den raste som verst i 30-årene, og
brukte både opplysningstid og romantikk som argument.

For enkeltmennesket og kunsten hadde romantikken en frigjørende virkning. Den dyrket individets egenart,
frihet og muligheter, fremfor massesamfunnets enhet og konformitet. Synet på barn og barndom endret seg
med Rousseaus Émile. Barndommen fikk status som den kanskje viktigste og mest verdifulle delen av
menneskelivet. Før ble barn betraktet nærmest som ufullstendige voksne. De var vesener som måtte formes.
Romantikken omdefinerte barn til enkeltindivider. Barn ble nå i økende grad vurdert som menneskehetens mest
verdifulle representanter; nettopp på grunn av sin uformede natur. Utover på 1800-tallet og 1900-
tallet resulterte denne holdningen i et vell av lover ment å skulle stimulere, skjerme og beskytte barn.

Innen kunsten gjorde romantikken originalitet til et ideal. Der tidligere tiders kunstnere hadde bestrebet seg på å
beherske visse grunnregler innen kunstutformingen, satte romantikerne krav til at kunst fra nå av måtte være
enestående, kreativ og nytenkende. Kunstnerens rolle var med romantikken ikke lenger kun begrenset til å
være en dyktig håndverker. Kunstneren skulle nå være et geni, et slags gudebenådet ikon som kunne se
naturen og livets skjulte sannheter, og makte å formidle dette gjennom kunsten. Ørnen er et diktersymbol fra
romantikkens dager. Dikteren skal se langt, bakover og framover i tid, og bære visjonene sine ut til folket.

Skjald! I himle, hvor tiden ei åbenbarte seg end

bor seerens geist jo med seiren før striden,

og svæver med haabet jo foranfor den.

Glimter ei foran Jorden, foranfor Tiden hans syn?

Bagom Jordkloden drøner Historiens Torden

Men seerens sang er et foranskudt lyn.

(Wergeland: Til en ung digter)

Med romantikken blir kunstneren opphøyd til det edleste i menneskeheten. Kunstneren ble sett på som en som
kunne tolke det guddommelige, gi en nøkkel til tilværelsens gåter, og vise en vei bort fra hverdagslivets
trivialiteter, mot en høyere sannhetserkjennelse. Dette romantiske synet på kunstneren har bestått helt til våre
dager, til tross for at vår tids dominerende syn på dagens samtidskunst isolert sett ikke lenger er romantisk.

Det finnes mange eksempler på at romantikken har endret innhold flere ganger, og det er muligens misvisende
å se på den bare som en avsluttet epoke. Nyromantikken oppsto på 1890-tallet, og ble hyllet av dikteren Hans
E. Kinck, som erklærte at all kunst i bunn og grunn var romantisk. For ham var romantikken en livsholdning som
bryter frem gang på gang i kultur og kunst. Eksempelvis kan man finne sterke romantiske elementer i verkene
til J.R.R. Tolkien, en forfatter som ikke regnes inn under den romantiske epoken.

Romantikken er uløselig knyttet til utviklingen i de vestlige samfunn og til brytningene i europeisk åndsliv. Den
står i direkte dialog med kristendommen og den greske filosofien ved Platon, og kan forstås som en strømning
som gang på gang bryter til overflaten i konflikt med pragmatisme, realisme og kynisme.
Eksempler på romantiske kunstnere

Eugène Delacroix: Frihet leder folket (1833),Louvre, Paris.

Adolph Tidemand og Hans Gude, Brudeferd i Hardanger (1848), Nasjonalmuseet, Oslo.

Romantikken kom på 1700-tallet og 1800-tallet tydeligst til uttrykk innen billedkunst, litteratur og musikk. Av

typiske romantiske billedkunstnere kan nevnes John Constable i England, Eugène Delacroix og Théodore
Chassériau i Frankrike, Caspar David Friedrich i Tyskland, og her hjemme I.C. Dahl, Adolph Tidemand og Hans
Gude som malte «Brudeferd i Hardanger». I litteraturen kan nevnesHölderlin, Lord Byron og Walter Scott. For
Norges del kan nevnes diktene til Welhaven og Bjørnstjerne Bjørnson med sine bondefortellinger. Av senere
norske diktere representerer Hans E. Kinck en romantisk tendens. Mens det romantiske grunnsynet ikke lenger
var enerådende innen billedkunsten og litteraturen i andre halvdel av 1800-tallet, holdt romantikken grepet om
kunstmusikken ennå lenge.

De romantiske komponistene var opptatt av at musikken skulle være følelsesladd. Musikken skulle ha en
emosjonell virkning på publikum, og det ble vanlig at verkene fikk navn som henspilte på noe utenfor tonene.
Det er derfor typisk for romantiske musikkverk at de har et tematisk utgangspunkt som skal være inspirert av
fenomener i naturen, mystiske overnaturlige hendelser, eller personers subjektive følelser, drømmer og
fantasier.

Som eksempler på romantiske komponister kan nevnes Robert Schumann, Tsjajkovskij og Grieg.

Det kan være hensiktsmessig å sette punktum for den romantiske musikken så sent som til tiden rundt
utbruddet av første verdenskrig i1914 da stadig tydeligere tendenser pekte frem mot mer modernistiske
uttrykksformer. Likevel fortsatte en sentral tysk komponist somRichard Strauss å skrive i senromantisk stil frem
til sin død i 1949.

Senromantiske klangidealer har siden vært en viktig ingrediens særlig i filmmusikk. Den orkestermusikken som
ledsager de fleste av dagens Hollywoodfilmer er nært beslektet med den senromantiske orkestermusikken.