KJØNNENES BÅND.

Engang kommer kvinnen til å bli løst fra sitt bånd, som er mest synlig for mannen, og
mannen til å bli løst fra sitt bånd, som er mest synlig for kvinnen. Vi er alle underlagt
tvungne og ulempelige begrensninger i denne virkelighet. Barnets bånd er myk åndsvakhet.
Om barn er ideelle i en ideell virkelighet er ikke lett å si under de nuværende betingelser.
Men at barn har intelligens og at disses intelligens er like treffende som de voksnes kan man
ikke tvile på. Det er ikke for ingenting at man sier: Fra barn og fulle folk skal du høre
sannheten. Men kjønnenes bånd er det mest akutte, og disse rir verden som en mare. Vi
kjenner alle kjønnens profil, men kjønnens indre kode, deres intelligens så og si, og deres
sett av løgner, deres måte å lyve på, først for seg selv, og så for andre, må det bli tatt oppgjør
med. Om ikke for noget annet enn for livets fortsatte eksistens. At disse løgnenen eksisterer
har med å gjøre hele verdens beskaffenhet. Det jordiske liv, og menneskenes deltakelse i
det, er en maskin som produserer, død. Liv også, kan man si, men døden er det mest
påtakelige. Opprinnelig var det meningen at menneskene skulle leve evig, og verden var
god. Lyst var en selvfølge og lyst var der hele tiden. Men når døden intrådte, omtrendt
samtidig med hjulets oppfinnelse (den sluttede sirkel er død), intrådte plutselig en hel del
andre ting. Kjønnenes intelligens og type ble korrumpert. Kjønnene, som før bare var en vak
antydning, ble drivmiddelt i livets maskineri. Og et maskineri ble det. Et maskineri
etterhvert uten mening som bare produserte søppel og død. Verdien ble flyttet fra ideen til
fungsjonen og det som trengtes til fungsjonen ble idyllisert i seg selv. Kvinnene og menn
fikk bare biroller og var lagt for å parre seg mente man. Mennesket ble skjøvet ut i
pereferien og erstattet av menneskeverdet som får sin verdi gjennom den perverse
sammenlikning mellom de åndsvake og Beethoven. Kjønnenes gjensidige distansering fra
hverandre var en nødvendighet for å få til alt dette. Men kjønnene skal møtes igjen.
Mennesket skal igjen bli ett. Mandighet og kvinneligehet blir erstattet av engleaktighet og
vedvarende glede. Å drive dette videre er bare mulig for den som skal dø. Og å dø skal vi
gjøre enda en stund. Som jeg har nevnt et annet sted vil en hurtig inføring av evighet bare
volde smerte. Om vi kan ha et lykkelig liv i Norge i dag? En stund, så lenge man lurer seg
selv, men da også med dette med lykken. Men lykken er jo stort sett i dag bare å dø. Strags
man tar fra mennesket døden får de helvetesfornemmelser. Og det er også dette det hadde
vært hadde ikke døden funnes. Døden, som bare skulle være muligheten til å kvittes oss
med det dårlige, er i dag den eneste trøst. Avtalene, som ble inngått, når menneskene var
meget vakrere og sundere, om ikke å drepe hverande, har overlevd som «lover», og er nu
kommet til å gi mening i seg selv. Avtalene var en krykke, da man ikke kunne enes om andre
mål.
Når man forøvrig er inne på emnet har menneskene rett. Døden er løsningen. Men den
utregnete og avmålte død. Så lenge menneskene ikke tar døden i egen hånd, vil døden bare
fortsette og drepe alle. Så får det være en trøst at vi dør, om verden er aldri så dårlig.
Det er alt vi har: Løgnen, og døden.