SANNHET OG ÆRE.

De to begreper henger sammen. For mannen er sannhet og ære en ting å dø for. For kvinnen
er sannhet og ære noget hun mister mannen for. For kvinnen er sannhet og ære døden.
Hvilken krig har ikke blitt utkjempet for «sannhet og ære»? At man beskytter seg med
stativer av ære er en kjendt sak. Men man hører aldri kvinnen snakke om ære!
Man beskylder heller ikke kvinnen for å snakke om ære. «Ære» er et ord som er lite brukt i
dag, man tror det er gjennomskuet. Men det er det ikke, og begrepet eksisterer like godt som
før. Men når mannen har innsett sitt nederlag, når mannen har innsett at han aldri kan nå
kvinnen, er det da meget ære tilbake? Nei, og sannheten var visst for kvinnen og så en
mannegreie. Iogmed at bak all sannhet og ære ligger ønsket om å nå kvinnen, om å eie
henne og forlikes med henne, faller ikke gehalten i «sannhet og ære» vekk hvis kvinnen vil
det? En skulle tro det. Hva er da problemet. Problemet er den verden vi lever i. Man kan
ikke isolere et menneske, eller et parforhold i denne verden. Men samtidig som problemet er
verden, får vi næring fra verden. Vi vet ikke hva som ville blitt tilbake. Logikken sier
ingenting. Den religiøse tro sier noget. Vitenskapen sier ingenting, og man kan kjempe for å
få den alternaltive oppfatning til å bekrefte noget. I mange år har jeg beskjeftiget meg med
dette. Godt hemmet og såret av menneskenes ondskap, og det jeg trodde var menneskene
dumhet, har jeg båret frem ideen om at hvis all ubehagelig konflikt i verden forsvinner, ville
allikevel ikke verden forsvinne. Jeg har næret denne ide og tvunget meg selv til å tro på den.
Disse tanker er presentert. Men jeg er ennu ikke sikker, og skulle sikkert ikke være det. Jeg
har tidligere formulert setningen: Jeg vil leve i smusset, for det er der jeg får ideer til å
skrive. Skulle ikke dette si alt? At det er i smusset og urenheten fruktbarheten oppstår?
Tidligere var dette en helt selvfølgelig tanke for meg. Jeg begynner å tro på den igjen.
Jeg har uansett presentert mine ideer, og mere kan jeg rimelig ikke gjøre.
Men når det gjelder begrepene sannhet og ære, ser de ut til å være en nødvendighet for
mannen. Om mannen da vil vinne frem i sin forskning, gjennom sannhet og ære, når
kvinnen stikker kjepper i hjulene for ham gjennom omsorg og kjærlighet, er lite trolig.
Kvinnen, som absolutt intet ser i «sannhet og ære», vil ikke være med på tanken. Kvinnen
og mannens kampprofil er så forskjellig at sansynligvis vil en bedring av tilstanden ikke
være èn manns verk. At man da kan bidra som literat måtte vel være det beste en kan gjøre.